Norske embetsfolk og rådgivere

Kjersti E. Andersen, stabssjef, Utenriksministerens sekretariat

Jon Hanssen-Bauer, Norges spesialrepresentant for Midtøsten, Utenriksdepartementet

Henrik Hovland, forfatter og frilans konsulent

Hassan Mohamed (pseudonym), uavhengig rådgiver

Geir O. Pedersen, ekspedisjonssjef, Utenriksdepartementet

Tomas Stangeland, avdelingsdirektør, Utenriksdepartementet

Henrik Thune, prosjektleder, Utenriksministerens sekretariat

Prolog

Rett etter soloppgang en kjølig vårdag i Washington D.C. landet en kort e-post i utenriksminister Hillary Clintons digitale innboks. Den første setningen lød: «Om den mystiske gjesten i London.»

Deretter sto det: «Det mystiske libyske flyet tilhørte Mohamed Ismail, Saif al-Islam Gaddafis stabssjef (og fyren som har snakket med nordmennene).»

Tjue timer tidligere hadde en svartlakkert bil med sotete kupévinduer stanset foran inngangen til den eksklusive VIP-terminalen ved Luton internasjonale flyplass utenfor London. Noen strimer rødt fra solen hang fortsatt igjen over taket på bygningen, ellers var himmelen mørk med røslige skydotter som skled innover fra Atlanterhavet i sør. Det tok bare noen sekunder fra bilen stanset, til døren gikk opp og en pent antrukket mann med grålig hår kom til syne. Han beveget seg raskt, først inn i selve ankomsthallen og deretter over gulvet til en av flyplassens sikkerhetsvakter, som sto og ventet ved åpningen mot en opplyst gang. Den velkledde mannen identifiserte seg med en selvfølgelig mine. Han var diplomat, dronningens ambassadør til Libya, og var kommet for å avhøre en libysk statsborger. Det ble kun utvekslet noen få ord mens de gikk videre innover gangen.

Samtalen var en bekreftelse på informasjon diplomaten nettopp hadde mottatt fra den britiske etterretningen MI6. Uten forvarsel hadde et privatfly plutselig bedt om landingstillatelse. Flyet hadde tatt av fra en flyplass utenfor Kairo noen timer tidligere og skulle etter planen videre til Gardermoen utenfor Oslo. Det var kun én passasjer om bord. Han satt nå anholdt i et av flyplassens luksuriøse oppholdsrom.

Den britiske diplomaten stanset til slutt ved en dør og gikk inn. Han gjenkjente umiddelbart den store mannen som befant seg der inne. Hans fulle navn var Mohamed Ahmed Ismail. Ifølge MI6 var han tilknyttet den libyske etterretningen, men det viktigste ved ham var hans nærhet og dype lojalitet mot Libyas suverene hersker og diktator, Muammar al-Gaddafi. Han var også bestevenn med landets nest viktigste person, den trettiåtte år gamle Saif al-Islam Gaddafi, diktatorens andre sønn og antatte arving. Diplomaten gikk frem og presenterte seg. Han ba om en samtale. Ismail reagerte mutt og avvisende. Han sa hva han het, ellers nesten ingenting. Diplomaten begynte å presse ham. Britiske myndigheter visste at han skulle til Oslo. Hva skulle han der? Hva gjorde han her i London? Diplomaten fortalte også at Storbritannia kjente til at Norge i all hemmelighet var i gang med fredsforhandlinger om Libya. Hva visste han om dette? Ismail nektet å bekrefte noe. Isteden sa han helt kort at han skulle til Oslo for å forhandle om løslatelsen av en norsk journalist i fjernsynsselskapet Al Jazeera som var arrestert av libyske myndigheter. Derfra skulle han videre til Paris.

Etter avhøret skrev diplomaten en kort oppsummering, som deretter ble oversendt den britiske utenriksministerens private sekretær. Diplomaten gjorde det helt klart at han ikke stolte på Ismails forklaring. «Inntrykket var at han diktet mens han snakket.»

Diplomaten hadde tydelig understreket britenes absolutte posisjon: Storbritannia ønsket ingen forhandlinger med Gaddafi. De ønsket heller ikke at Ismail skulle ha møter med nordmennene.

Da informasjonen om avhøret til slutt nådde Washington og utenriksminister Hillary Clinton neste morgen, i form av en e-post og et kort notat, sto det ingenting om mulige fredsforhandlinger. Det var heller ikke nevnt at Ismail var på vei til Oslo, eller at britene forsøkte å stanse ham. Derimot sto det uttrykkelig at Ismail hadde direkte linje til Gaddafi. Man kunne være «sikker på at enhver beskjed gitt til ham ville nå rett adressat».

Dette var den ellevte dagen av krigen i Libya, onsdag 30. mars 2011.

Den NATO-ledede koalisjonen hadde allerede gjennomført mer enn tusen angrep fra luften, og seks norske F-16-fly hadde vært på vingene i fem dager.

Noen timer senere fløy den libyske mannen videre til Norge.