flyvertinnene bak skranken må ha lagt merke til hvor forvirret jeg så ut, for hun nikket innforstått til meg og gjorde tegn til at jeg skulle komme nærmere: «De er businesskvinner,» forklarte hun. «De drar til Istanbul minst en gang i måneden og handler varer som de så selger på markedet i Asjgabat med fortjeneste. Nesten alle varene som selges i Turkmenistan er produsert i Tyrkia.» «Hvorfor pakker de ikke i kofferter?» spurte jeg. «Er de redde for at bagasjen skal bli borte underveis?» Flyvertinnen lo. «De har kofferter også, tro meg!» Ombordstigningen ble omstendelig. Passasjerene som hadde overflødig håndbagasje, og det gjaldt de fleste, måtte forsegle de billige plastbagene med teip og sende dem som vanlig bagasje. Inne i selve flyet hersket kaos. Kvinnene satte seg på det setet som måtte passe dem, til høylytte protester fra de hvitskjeggete mennene i kaftaner. Hver gang en av passasjerene klaget, blandet tyve andre passasjerer, menn som kvinner, seg i diskusjonen. «Vennligst tilkall kabinpersonalet dersom det oppstår uenigheter om seteplasseringen,» oppfordret en av flyvertinnene over høyttaleranlegget, men det falt ingen inn å tilkalle dem. Fastklemt som jeg var mellom kaftaner og bomullskjoler, hadde jeg ikke annet valg enn å følge den hakkete flyten gjennom midtgangen. En flyvertinne presset seg forbi havet av kropper med himlende øyne. På setet mitt, sete 17F, satt det alt en myndig, middelaldrende kvinne i lilla kjole. «Det må ha skjedd en feil, dette er mitt sete,» sa jeg på russisk.
KJELLERMENNESKENE
17