et seremonielt og

Den første samlingen av mindre fyrstedømmer i Norge foregikk på Vestlandet. Harald Hårfagres rike besto av fjordstrøkene på Vestlandet, men omfattet også deler av Vesterhavsøyene, Hjaltland (Shetland), Orknøyene og Suderøyene (Hebridene). Her utsikt mot Fjærlandsfjorden, en sidearm til Sognefjorden.

Harald Hårfagre var konge over Vestlandet og over et vesterhavsrike.6 Han omga seg med en egen krigerstyrke, men samlet aldri en folkehær bak seg. Han utøvde ingen politimakt, krevde ikke inn skatter og skapte ingen overordnet rettsinstans. Harald etablerte derfor ingen sentralmakt, og hadde ikke noe administrasjonsapparat som kunne kontrollere at beslutningene hans ble gjennomført.7

Noen få håndfaste ting mener vi å vite om ham. Faren hans var Vestfold-kongen Halvdan Svarte, som ifølge Snorre kjørte gjennom isen i Røykenvik i Randsfjorden da han skulle hjem

10

Snøhetta ligger i Dovrefjellmassivet og i Snorres Heimskringla og noen andre sagaer fremtrer Dovrefjell som symbolet på Norge, og det ble et nasjonalt samlingsmerke og et merke på norsk identitet. Eidsvollsmennene sverget enige og tro og ære til Dovre faller. Ifølge en saga ble Harald Hårfagre oppfostret av jotnen Dovre.

etter et gjestebud. Etterpå ble liket delt i fire biter og lagt i haug på ulike steder på Hadeland og Ringerike, en opplysning i sagaene som har ført til flere arkeologiske utgravninger i nyere tid. Verken hans drukningsdød eller historien om hans oppdelte lik har latt seg verifisere, men tradisjonene forteller om de sterke magiske forestillingene som kunne knytte seg til den avdøde høvdingen i et område.8

Høvdingen for et land, et rike eller et lovområde var både en politisk og en militær leder. Han ledet de religiøse offerhandlingene og kunne skape fruktbarhet for planter og dyr

11

og velstand for høy og lav. Det fulgte lykke med en stor høvding. For å ta vare på hans magiske kraft gravla man ham i en haug midt i hans rike.

Også Harald ble lagt i haug, nærmere bestemt på Karmøy, der han fortsatte å være til velsignelse for land og folk.9

Selv om middelalderkildene er enige om at Vestfold-kongen Halvdan var far til Harald, skal vi likevel ikke være helt sikre på det. Den egentlige faren kan ha vært en annen Halvdan, også med tilnavnet Svarte, men med tilknytning til Vestlandet heller enn Vestfold. Flere historikere mener at Haralds opphavsland er Sogn, og at han tilbrakte mesteparten av sin oppvekst der.10

Når det gjaldt lokalstyret rundt om i landet, vet vi at frie

Riksmonumentet Haraldshaugen, lokalt kalt Haralds-støtten, ble reist i 1872, er tegnet av arkitekt Christian Christie, og er et minnesmerke som skal symbolisere rikssamlingen og slaget i Hafrsfjord.

12

menn i bygda møtte på tinget for å sørge for at de muntlig overleverte lovene ble respektert, og at viktige tvistemål og andre saker ble løst enten gjennom en rettsavgjørelse eller ved fredelige forhandlinger.

Større sammenslutninger av bygder oppsto ellers lenge før Harald Hårfagre. Landskapsnavn med etterledd som «rike», «land» og «mark» røper slike politiske sammenslutninger. Ringerike, Romerike, Hadeland og Hedmark er eksempler på det. Andre slike politiske enheter var Trøndelag, som betyr trøndernes lovområde, og Rogaland og Hordaland, der de innvandrede stammene, ryger og horder, har gitt landskapene navn.11

Ellers forteller de rike gravfunnene fra Vestfold, som blant annet inneholder vikingskipene fra Gokstad og Oseberg, at det i dette området har vært en arkitektonisk og dekorativ utfoldelse uten like. Gravhaugene på Borre forteller videre om en nær kontakt både med Vesterhavsøyene og Østersjølandene. Alt dette har gjort Vestfold til et fristende bytte for mektige danske høvdinger og konger.12

Allerede før Haralds tid underlegger danskekongene seg deler av Vestfold, samtidig som høvdingene her søker kontakter østover mot høvdingene rundt Mälaren, kanskje for å få en motvekt mot de danske inntrengerne?13

Samtidig som Harald styrket sin makt over Vestlandet, var jarler fra nordre delen av Hålogaland i ferd med å underlegge seg store deler av kysten sørover, inntil de grunnla sitt hovedsete i Trøndelag, nærmere bestemt på Lade. Deres rike omfattet Hålogaland, Namdalen, de ytre bygdene i Trøndelag og størstedelen av Nordmøre.14

I et område som omfatter Lofoten, Vesterålen og Sør-Troms, er det funnet flere store tun-anlegg, der det til tider må ha

13

Vikingskipene er lette, smekre seilskip av eik og vitner om en unik skipsbyggerkunst. Gokstadskipet er over 23 meter langt og 5 meter bredt og hadde plass til 32 mann til å ro. En kopi av båten, «Viking», seilte i 1893 over Atlanterhavet. Osebergskipet er 21,5 meter langt og inneholdt gravgods, offerdyr og et tømret gravkammer med restene av to gravlagte kvinner. Det er dekorert med flotte treskjæringer.

bodd omkring 200 mennesker. De har trolig vært tingsteder eller samlingssteder for krigere.

En utgraving på Vestvågøy i Lofoten fra cirka år 500 avdekket et langhus som var åtti meter langt og åtte meter bredt. Rundt omkring har det ligget store gravhauger, restene etter et naust og et tun-anlegg. Her er det funnet gullplater i jorda. På dem er det avbildet en kvinne- og en mannsskikkelse, som står ansikt mot ansikt. Trolig forteller de om et kjærlig-

14

Utgravingene ved gravhaugene i Borre forteller at området var et maktsenter i Vestfold før vikingtiden da Viken ble klemt mellom to sterke kongedømmer, nemlig Harald Hårfagres vestlandsrike og danenes rike i sør. Funnene forteller at det på den tiden var nære forbindelser mellom stormennene i Borre og høvdingene lenger øst i Sverige.

hetsmøte mellom jotunkvinnen Gerd og fruktbarhetsguden Frøy.15

Høvdingene på Hålogaland krevde inn finneskatten, det vil si tvungne avgifter, fra samene, ofte med sverd i hånd. Med disse inntektene og utbyttet av handel med pels, skinn og tørrfisk kunne stormennene i Hålogaland utruste mange skip og krigere.

Varene måtte fraktes sørover langs kysten, og her lå rov-

15

griske høvdinger på lur for å rane til seg den verdifulle lasten. Derfor søkte håløygjarlene med alle midler å sikre kysten mot ransmenn, både gjennom erobringer og allianser, blant annet med Harald Hårfagre.

Ifølge overleveringene, både i skaldedikt og sagaer, var det som nevnt i Hafrsfjord, like sør for dagens Stavanger, at det avgjørende slaget om herredømmet over Vestlandet sto. Dit seilte Haralds flåte bemannet med krigsmenn som hørte hjemme på kyststripen fra Møre til Jæren. Dit seilte også hans fiender, ledet av høvdinger som Haklang, mannen med den lange haken, og Kjotve, tjukken. Ifølge skalden Torbjørn Hornklove førte de to høvdingene en flåte med teledøler, egder, jærbuer og kanskje også dansker og høvdinger fra Vesterhavsøyene til kamp mot Harald Hårfagre.16 Noen strofer fra Torbjørns dikt gir oss en øyenvitneskildring av den voldsomme kampen.17

Hørte du i Hafrsfjord hvor hardt de sloss der, storættet konge og Kjotve den rike. Knarrer kom østfra, lystne på kappleik, med gapende kjefter og krot på stavnen.18

De var lastet med hærmenn og hvite skjold, med vestrøne spyd19 og velske sverd.

16

Berserker remjet der striden raste, ulvhedner ulte og jernvåpen skalv.

De fristet den framdjerve, han lærte dem flykte, østmenns storkonge som bor på Utstein. Da strid var i vente snudde han havhestene; på skjold det hamret før Haklang falt.

Lei av å verge landet for Luva den halsdigre kongen tok holmen til skjold; de drog seg under setene, de som var såret, satte stjerten til værs, stakk hodet i kjølen.

Den halsdigre kongen, trolig kong Kjotve, var lei av å holde landet for Luva, det vil si for kong Harald, men søkte nå tilflukt på en holme («tok holmen til skjold»).

Utfylt med rekvisittene fra arkeologiske funn og andre kilder ser vi krigerne i Hafrsfjord tørne sammen. De øser seg opp i raseri og skriker sinte kamprop mot hverandre. De spenner buene, de er veltrente, veløvde etter hardt arbeid og fysisk fostring.

17

Forfengelige er de også. Håret er velpleid, noen har raket det snaut bak i nakken, mange bærer elegant overskjegg eller mustasjer som nesten når til ørene og er kunstferdig flettet. I tillegg smykker mange krigere seg med et fippskjegg. De bruker neglerensere, pinsetter, tannstikkere og kjemmer seg med beinkammer. Skal vi tro kildene, bruker noen av dem sminke rundt øynene.

De norrøne vikingene gjorde lykke hos de engelske damene fordi de tok bad om lørdagen, gredde håret og var vakkert kledd, skrev en engelsk krønikeskriver. De lot også den vide skjorta omsluttes av et belte med praktfulle beslag av sølv. Men i Hafrsfjord bar de helst ringbrynje, tror vi, selv om

Erik Werenskiolds bilde av slaget i Hafrsfjord er den klassiske fremstilling av dette avgjørende sjøslaget. Så kan vi la fantasien fylle resten av den visuelle historien.

arkeologene ikke har funnet en eneste en av dem på havbunnen der slaget fant sted. De har heller ikke funnet noen jernhjelmer, som var forsterket med omløpende og tverrgående jernbånd.

Etter slaget ved Hafrsfjord forteller skaldediktene at Harald vekslet mellom å bo på en av kongsgårdene vestpå: enten på Seim i Nord-Hordaland, på Årstad og Fitjar på Stord, på Avaldsnes på Karmøy eller på Utstein i Rogaland. Kongsgårdene utgjorde administrasjonsnettet i riket hans. Det er Snorre som nevner disse kongsgårdene i Heimskringla, men den er skrevet ned nesten tre hundre år senere. Vi kan altså ikke være sikre på om Harald virkelig bodde på disse kongsgårdene. Samtidskilden Haraldskvedet nevner at «østmenns herre holder til på Utstein», det er Utstein på Mosterøy som her er nevnt. Om «østmenns herre» er den samme som Harald Hårfagre, vet vi ikke helt sikkert. Haralds navn er nemlig ikke nevnt i diktet.

Flere sagaer forteller at Harald gikk hardt frem mot dem som hadde vært hans motmenn under kampene, og at mange høvdinger forlot landet og slo seg ned på Vesterhavsøyene i Irskesjøen, på Færøyene og ikke minst på Island, som ble folkesatt på denne tiden. Når det gjelder Vesterhavsøyene, var de bosatt av norrøne menn også før denne tiden, og Harald Hårfagre forsøkte å knytte dem nærmere til riket. Snorre forteller i Heimskringla om dette:

Kong Harald fikk høre at vikinger herjet over hele Vestlandet, de holdt til vest for havet om vinteren. Han hadde leidang ute hver sommer, og så vel etter på øyer og utskjær, men bare vikingene fikk øye på flåten hans, flyktet de alle sammen og de fleste rett til havs. Men

19

kongen ble lei av det, og så var det en sommer at kong Harald seilte med hæren vest over havet. Han kom først til Hjaltland og drepte alle vikingene der, de som ikke rømte unna.20

Etterpå herjet Harald på Suderøyene, i Skottland og på Man, forteller sagaen, og drepte mange vikinger der. Hans kjæreste venn, Ragnvald Mørejarl, fulgte ham på disse plyndringstoktene. I en av kampene falt Ivar, sønnen til Ragnvald, og for å bøte på skaden gav kong Harald Ragnvald Orknøyene og Hjaltland til len og gjorde ham til jarl. Ragnvald overdro øyene til broren, Sigurd. Sigurd kom i strid med en skotsk jarl, seiret over ham og hogg hodet av ham, og bandt det til sal-reima som et trofé. Men «tanna som stakk ut av hodet, slo imot tjukkleggen på ham; det kom verk i såret, og han døde av det».21

Etter Sigurd jarl rådde sønnen hans, Guttorm, over Orknøyene i ett år, men så døde han barnløs, og øyene ble delt mellom ulike stormenn. Da sendte Ragnvald en annen sønn vestover, men han gikk lei etter en stund og dro hjem til Norge. 22

Det endte med at Einar, Ragnvalds sønn med en trellkvinne, dro vestover med et skip som faren hadde gitt ham. Folk kalte ham Torv-Einar fordi han lot skjære torv til brensel, og ellers var han vel likt. Mens han rådde der, slo noen av de balstyrige og maktsyke sønnene til Harald seg sammen og dro til Ragnvalds gård på Møre, drepte ham og satte ild på gården.

En av morderne, Halvdan, sønn av Harald Hårfagre, dro til Orknøyene for å ta tilbake de øyene som Torv-Einar rådde over. Men Torv-Einar vant over Halvdan, slo ham på flukt, tok ham til fange og skar hjertet ut av ryggtavlen på ham mens

20

han fortsatt levde. En rasende og hevnsyk Harald Hårfagre dro vestover for å hevne sønnedrapet. Men Torv-Einar betalte en veldig bot til kongen, og rådde videre over øyene.

Vesterhavsøyene var fra nå av å regne som en del av det norske riket, underlagt den norske kongen, og styrt av hans betrodde jarler. Det førte til strider, både mellom jarl og konge, mellom høvdinger på øyene og mellom nordmenn og skotter, strider som forplantet seg til Norge.

Det dannet seg norsk-gæliske kongedømmer i Irland og på Man, og norsk-gæliske fyrstedømmer på øyene, og en norsk-gælisk blandingskultur hva gjaldt skikker, levemåter og språk.

Stormennene og jarlene på Orknøyene utgjorde til tider en betydelig militær makt på grunn av øyenes naturlige ressurs på åkerland og rike fiskefjorder. Øyene svarte skatt til den norske kongen og var en del av et norsk lov- og forvaltningsområde, selv om de langt på vei var selvstyrte.

Ragnvald Mørejarl hadde flere sønner som skapte trøbbel for Harald. Rollo, eller Rolv, var den yngste av dem. Ifølge sagaen ble han landsforvist fordi han plyndret i eget land. Senere erobret han Normandie og ble opphavsmannen til en kongeslekt som kom til å bekle den engelske trone i mange hundreår.23

En annen legendarisk skikkelse fra sagaene er Olav Kvite, som i mange år styrte i Dublin sammen med sin bror.24 Men så forsvinner han med ett, og en kilde beretter at han dro til Norge for å hjelpe sin far, en stormann som var trukket inn i en kamp om makt, jord og ære. Det er ikke usannsynlig at Olav Kvite kjempet og falt i slaget i Hafrsfjord.

Vi vet også at en av de senere Orknøy-jarlene, Sigurd Digre, etter årtusenskiftet forsøkte å erobre Irland i lag med

21

andre norrøne fyrster. Partene tørnet sammen i det voldsomme slaget ved Clontarf utenfor Dublin i 1014, et av de mest legendariske i Irlands historie, som i 2014 ble markert som en nasjonal irsk tusenårsbegivenhet.25 Ved Clontarf stormet Sigurd kampglad i spissen for sine norske og orknøyske krigere mens han hevet sitt vaiende ravnebanner og trodde fullt og fast at ravnen ville gi seier. Det gjorde den ikke. Sigurd falt sammen med de fleste av sine landsmenn.

Sigurd etterlot seg tre sønner, og de strebet alle etter å overta makten over Orknøyene etter faren. Den yngste av dem, Torfinn, hadde Sigurd fått med en skotsk kongsdatter. Etter en lang strid kvittet Torfinn seg med de andre tronkreverne. Han styrte ved hjelp av lojale høvdinger både over Orknøyene, Hjaltland og deler av det nordlige Skottland, og hevdet seg godt i strid med norske konger som Olav den hellige, Magnus den gode og Harald Hardråde. Torfinn utvidet grensene for øyriket sitt i kamp med skotske og gæliske fyrster. Dessuten bygde han en domkirke og opprettet et bispesete på Orknøyene, der han også slo seg ned. Etter hvert bygde han opp en organisert leidang og et rettssystem som gjorde jarledømmet robust og velordnet.26 I 1048 dro han på pilegrimsferd til Roma.

Ifølge Heimskringla underla Harald Hårfagre seg også de sørlige Hebridene − eller Suderøyene, som nordmennene kalte dem. På 1100-tallet grunnla en fyrste ved navn Somerled27 et rike i dette området, kalt The Kingdom of the Isles. Herskerne hevdet øyenes selvstendighet i nesten tre hundre år. Riket omfattet en tid øya Man og landskapet Argyll, halvøya Kintyre, en rekke småøyer på vestkysten av Skottland og de store øyene Mull og Islay.28

Ellers benyttet Harald helt fra begynnelsen av den forsvarsmakt som bønder og stormenn mønstret i bygder og større

22

områder. Han kalte blant annet sammen leidangen, et forsvarssystem i kystbygdene, som krevde at sjøbøndene utrustet skip med mannskap og forsyninger. Dette var en ordning som fikk en fastere form først under en av sønnene hans.29

Ifølge sagaene krevde Harald en slags jordleie av bøndene. Snorre skriver at han tok odelen fra dem, det vil si konfiskerte gårdene deres, men det er lite trolig. Det er mer sannsynlig at han beslagla en del gårder som motstanderne hans hadde hatt, og at han påla bøndene å gi mat og husly til ham selv og mennene hans når de dro rundt i bygdene.

Hva slags ordning han egentlig innførte, er det vanskelig å få noe endelig svar på. Det vi vet, er at Harald satte årmenn til å forvalte kongsgårdene Seim, Årstad, Fitjar og Utstein. Årmennene fikk etter hvert flere oppgaver enn å drive gårdsbruket, og i denne ordningen ser vi de første spirene til et forvaltningssystem. Ellers bygde Harald mye av sin makt på avtaler med stormenn i ulike deler av landet, som støttet hverandre i kamp og konflikter. Han var også avhengig av lojalitet fra bøndene, som møtte hans menn på tingene, og som ønsket fred i bygdene og vern mot strandhogg og overgrep. Kongen bestrebet seg da også på å gi dem beskyttelse, og skaldediktene som er overlevert, tyder på at han lyktes med det.

Historikeren Torgrim Titlestad har i boken Harald Hårfagre tegnet et mer detaljrikt bilde av Haralds styringsapparat.30 Av sagaene fremgår det at Harald skapte en form for konføderasjon, skriver han. Det vil si at stormennene hadde en viss makt i sitt område, mens Harald selv rådde som overkonge. Men han måtte til enhver tid disponere over en styrke som var så stor at han kunne temme en hvilken som helst oppstand innen riket. Ifølge Titlestad hadde Harald et

23

«hemmelig politi» i form av to vikinghøvdinger som kartla spirende opprør og meldte fra om det. Flere av Haralds hustruer og friller fungerte også som «landskapshustruer». De øvet innflytelse i det området de kom fra, og ga Harald informasjon om det som fant sted der. Harald hadde også en velvæpnet og veltrent hird, som fulgte ham når han flyttet mellom de ulike kongsgårdene sine.

Slaget ved Clontarf, som ligger utenfor Dublin, er et av de mest berømte slag i irsk historie, og i 2014 var det store utstillinger og arrangementer flere steder i Irland for å markere denne skjellsettende begivenheten. Det var et slag på langfredag 1014 der den irske kongen Brian Boru etter den nasjonalistiske myten beseiret vikingene og deres konger og ledere, som hadde herjet og plyndret landet i over hundre år. Flere norske høvdinger var mektige herskere i Irland. I virkeligheten beholdt nordiske høvdinger og krigere makten i over 150 år etter slaget. Men det er ingen tvil om at flere norskættede vikinghøvdinger led nederlag her, blant dem orknøy-jarlen Sigurd Hlodvesson, som ble overtalt til å kjempe av Dublin-kongen Sigtrygg Silkeskjegg, men som falt mens han bar sitt eget ravnebanner som det hvilte en forbannelse over. Maleriet henger i et galleri på Hawaii og det forteller mytene om slaget, og gir en frodig og mytesterk fremstilling av et nesten overjordisk slag.

o ekspempel på introte lav ble som barn jaktet kst ek spempel på int på av enkedronningen g rotekst ekspe mpel på unnhild og hennes sønner introtek stmpel fordi de så ham som en på intro tekst trussel mot sin egen maktposisjon.