1. En stilling der man virkelig kan gjøre noget for å hjelpe litt på verdens elendighet

Detbegynte i London. Tove Filseth befant seg i den britiske hovedstaden da hun våren 1937 mottok et brev fra Odd Nansen. Brevet inneholdt en oppfordring om å søke stillingen som sekretær i den nystartede organisasjonen hans.

Den 32 år gamle Tove hadde da vært utenlands et års tid, for det meste i Storbritannia. Året hadde vært variert og innholdsrikt. I Oxford studerte hun journalistikk. Hun drømte om et arbeid som skrivende og skrev reportasjer og reisebrev til aviser i Norge og Danmark. I Wales hadde hun vært engasjert i en allsidig stilling på en herregård som var omgjort til luksushotell. Her endte den driftige Tove opp med å få alle mulige og umulige oppgaver, fra bestillinger og underholdning til oppvask og stuepikeoppgaver. Hun var høyt og lavt blant overklassegjestene, et miljø hun selv ikke var helt fremmed for.

Da brevet fra Nansen kom, nærmet tiden for retur til Norge seg, og Tove var usikker på hva hun skulle bruke livet til. På mange måter ville hun gjerne fortsette å være i utlandet. Helt fra svært ung alder hadde Tove Filseth utferdstrang og reiselyst. I Belgia hadde hun vært elev ved en klosterskole, og hun kom seg også til Italia som au pair. Samtidig var hun svært knyttet til familien hjemme på Lillehammer, og aller mest til moren. Gjennom store deler av sitt liv skrev Tove brev til sin mor flere ganger hver eneste uke. Våren 1937 drøftet hun Nansens tilbud i brevene hjem, veide for og imot. Det var smigrende å få tilsagn om en så attraktiv jobb.

Men Tove var i tvil, passet en slik stilling for henne? Hadde hun det som skulle til?4

En orientering mot den store verden utenfor Lillehammer og Norge var nok uvanlig for en lillehamring på begynnelsen av 1900-tallet. For Tove og hennes familie var det likevel helt naturlig. Slekten til Toves mor tilhørte det danske aristokratiet, og Toves foreldre hadde møtt hverandre på reise i Italia, med selveste Bjørnstjerne Bjørnson som kopler og initiativtaker. Bjørnson var nær venn av Toves far, Johan Filseth, og han bisto også da Filseth grunnla venstreavisen Gudbrandsdølen i 1894.

Avisredaktøren fridde til den unge overklassejenta fra København, Laura Emilie Krabbe. Tjue år gammel, sytten år yngre enn sin mann, kom hun til det hun og hennes danske familie oppfattet som en «ravnekrok» (et avsidesliggende sted) – Lillehammer. Miljøet var ganske annerledes enn hun var vant til, men Laura Emilie ble snart en vel ansett person i småbyen. Hun engasjerte seg i mange ting og ble populær også blant sine barns venner, selv om hun aldri la av seg sin danske aksent.

Paret etablerte seg i den store tømmervillaen i dragestil som Johan hadde fått oppført noen år tidligere, i Skolegata 42 på Lillehammers solside. Det staselige huset lå inne i en hage med store lønne- og almetrær og springvann mellom bregnene. Jernbanelinja gikk rett bak huset, og når svære godstog passerte, ristet det i bygningen. Gudbrandsdølens redaksjon holdt til i underetasjen. Johans mange kontakter og venner sørget for at veggene i huset var dekorert med bilder av kjente kunstnere. I redaksjonslokalet hang en diger tegning av Fridtjof Nansen stående i stavnen på Fram, signert Frederik Collett, som var en god venn av Johan. Her hang også førsteutgaven av Gudbrandsdølen i glass og ramme. Hjemmet til Laura og Johan ble et livlig samlingssted for bønder og byfolk, «lek og lærd», politikere, kunstnere og intellektuelle.

I dette huset vokste Tove opp som den tredje i søskenflokken på fem. De fire første kom tett: Kaare i 1901, Aase i 1903, Tove i 1905 og Ivar i 1908. Attpåklatten Tyge ble født i 1913.

Johan Filseth døde i 1927. Laura ble enke og fikk det trangere økonomisk. De to eldste barna overtok for en tid driften av Gudbrandsdølen, Kaare som redaktør og Tove som forretningsfører (regnskapsansvarlig).5 Hun hadde tatt kontorutdannelse og var flink med tall, men hadde en større interesse for språk og litteratur. Etter hvert leverte hun tekster til avisen og orienterte seg mot journalistikken. Tove hadde sett for seg at det var arbeid i avis hun skulle ha når hun kom tilbake i Norge. Så kom brevet fra Odd Nansen.

Tove utsatte avgjørelsen. Før hun reiste hjem, ville hun ha med seg det gedigne evenementet som skulle gå av stabelen i den britiske hovedstaden 12. mai 1937: kroningen av kong Georg VI og dronning Elizabeth i Westminster Abbey. Dette var den første seremonien av sitt slag som ble filmet og sendt på fjernsyn, og britene overgikk seg selv i pomp og prakt. Tove skulle dekke begivenheten for Gudbrandsdølen og Ringerikes Blad.6

Natta før kroningen tilbrakte Tove ute på Trafalgar Square og i Hyde Park sammen med titusenvis av andre håpefulle. Få var så heldige den store dagen at de fikk sett noe som helst av «the royalties», og mange hundre besvimte i forsøket.7 Da det enorme opptoget begynte å bevege seg gjennom Londons sentrumsgater, satte Tove opp sitt mest blendende smil og gikk rakt inn på et luksushotell som for lengst hadde sikret gjestene skueplass på en egen tribune høyt over folkehopen. Hun kapret en plass på en silkepute blant «sobelkledte amerikanske millionøser», som hun beskrev det i et brev til sin danske tante Thora.8 Her fikk hun orkesterplass til opptoget og gullkareten med det kongelige ekteparet. Kanskje fikk hun også et glimt av dronning Maud der hun satt sammen med kongens mor, dronning Mary.

«Uten frekkhet kommer man jo ingen vei», konkluderte hun i Ringerikes Blad.

Mens kroningsrusen la seg i den britiske hovedstaden, måtte Tove tenke klart om sin egen framtid. Hun hadde sans for en utfordring og var bestandig full av planer og målsettinger. Når det gjaldt stillingen som sekretær i Nansenhjelpen, hadde hun likevel vanskelig for å bestemme seg. Det var ikke lett å se for seg hva arbeidet egentlig innebar, rekkevidden av arbeidsoppgavene syntes svimlende:

Efter opfordring har (Odd Nansen) satt sig i spissen for Nansenhjelp i Norge og har meget at gjøre med det, saa meget at han snarest trenger en sekreter til aa avlaste ham. (…) Paa mange maater tror jeg det vilde vaere et meget interessant og morsomt arbeide, og med anledning til aa treffe morsomme mennesker. (…) Arbeidet er at ta seg av statsløse mennesker som ikke kommer direkte under kontoret i Genève og tildeles samarbeide med dem.9

Det både fristet og skremte å takke ja. Lønnen hun ble tilbudt til å begynne med, var beskjeden, men at arbeidet ville bli variert og engasjerende, var hevet over tvil. Det ville innebære reising og mange nye erfaringer. På mange måter var det midt i blinken for henne. Hun ønsket seg jo nettopp «et arbeide som er interessant, og ikke bare sitte på et kontor å være en maskin».10

Tove kunne språk, både engelsk og fransk behersket hun godt. Tysken var det litt verre med. Fra arbeidet i avisen hadde hun administrativ erfaring, både med kontorarbeid og budsjett. Tove hadde dessuten som sin mor vært engasjert i ideelt arbeid gjennom veldedige organisasjoner. Laura Filseth satt som nestleder i den lokale sanitetsforeningen i årevis.

En sekretærstilling i Nansenhjelpen ville likevel bli noe helt annet. Her ville hun få å gjøre med statsledere og diplomater i mange land. Vel hadde Tove den sikkerheten som lå i at hun selv hadde sin bakgrunn i det øvre sosiale sjikt, visste å kle seg pent og ferdes i selskaper med betydningsfulle personer. Men et arbeid i Nansenhjelpen ville kreve helt andre ting av henne, her ville hun møte mennesker i stor nød.

Da hun drøyde med å svare, kom det nok et brev fra Odd Nansen, denne gangen hadde hans kone Kari Nansen lagt ved noen linjer. Begge var faste i troen på at det var Tove Filseth som måtte bli Nansenhjelpens nye sekretær.

Nansenhjelp for flyktninger og statsløse, i det daglige oftest omtalt og omskrevet som Nansenhjelp (Nansen-hjelp) eller Nansenhjelpen, var da bare noen måneder gammel. Organisasjonen var likevel i ferd med å bli kjent, særlig i kretser som var opptatt av storpolitikk og tidens brennende spørsmål. Navnet Nansen åpnet dører og skapte blest overalt. Dessuten tilhørte både grunnleggerne, styremedlemmene og støttespillerne Norges kulturelle og politiske elite. Det første initiativet kom fra Fredrik Paasche, professor i tysk og norrøn litteratur ved Universitetet i Oslo. Kort tid etter Hitlers maktovertakelse meldte han seg ut av Norsk-tysk forening med den begrunnelsen at det som foregikk i Tyskland, var «intet annet enn barbari». Paasche var engasjert i Arbeidernes justisfond og Asylrettens venner. Sistnevnte ble etablert i 1936 under ledelse av Johan Scharffenberg, psykiateren som var blant de mer forutseende om hvilke konsekvenser nazismens frammarsj i Tyskland kunne få for hele Europa og for Norge.11 Arbeidernes justisfond var grunnlagt av LO, og de forsøkte å legge press på norske myndigheter for å få dem til å åpne grensene for politiske flyktninger fra Tyskland. Noen ganger lyktes det å påvirke Centralpasskontoret (den tids

UDI) til å gi innreise for mennesker som fondet kunne garantere for økonomisk.12

Utover i 30-årene så flere og flere med bekymring på hva som foregikk i Tyskland, likevel var det få som ville tillate flyktninger å komme inn i Norge. Særlig var skepsisen mot jøder stor. Slik uttalte Centralpasskontorets leder, Ragnvald Konstad, seg til Justisdepartementet i 1934:13

Selv om vi nemlig aldrig så gjerne vil søke å hjelpe disse flyktninger, er vi dog oss selv nærmest. Skulde vi forsømme å ta dette i betraktning vilde det alene føre til at de flyktninger som måtte komme hit, og som formentlig alle er jøder, vilde bli uglesett. En slik situasjon er ingen, og aller minst flyktningene selv, tjent med. Vi har heldigvis ingen jødeproblemer å kjempe med her i landet, således som de har i Tyskland og antakeligvis i nær framtid vil få i Østerrike. Vi bør imidlertid stelle oss slik at vi heller ikke får noget jødeproblem.

Flyktningene som søkte asyl i Norge, tilhørte i hovedsak tre kategorier: politiske flyktninger, jøder og folk som dro i akademisk og kunstnerisk eksil. I en del tilfeller gled kategoriene over i hverandre, for eksempel jøder som var politiske aktivister og/eller akademikere og kunstnere. Jøder ble stort sett betraktet som økonomiske flyktninger, selv om det var Hitler-regimets politikk som hadde tvunget dem på flukt.14

Innimellom hendte det også at flyktninger kom seg illegalt over grensen, og det fantes privatpersoner som hjalp slike. En av dem var faktisk Sverre Riisnæs, han som senere satt som justisminister i Quislings regjering.15 En flyktning eller immigrant fikk som regel opphold i landet i to måneder, deretter måtte vedkommende søke om ny oppholdstillatelse hver annen måned. For at søknaden skulle innvilges, ble det satt som vilkår at ansøkeren ikke falt samfunnet økonomisk til byrde. Kravet var en garanti på 1000 kroner for hver enkelt som ble sluppet inn. Det var mye penger den gang. Enkelte av de som ville støtte flyktninger økonomisk, satte som betingelse at hjelpen ikke skulle gå til jøder.16

Politiske flyktninger var noe bedre ansett enn de jødiske. Noen av disse ble imidlertid mistenkt for å være spioner, og politiet ønsket dem ut av landet. Også eksperimenterende kunstnere kunne bli rammet av denne mistenksomheten, som den kjente tyske kunstneren Rolf Nesch. Arbeiderbevegelsen støttet dem. Den mest kjente politiske flyktningen som kom til Norge fra Tyskland i 1930-årene, var Willy Brandt,17 senere forbundskansler i Vest-Tyskland.

Antallet jødiske flyktninger som befant seg i Norge 9. april 1940, antar man lå på et sted mellom 400 og 500.18 Til sammenlikning kan nevnes at Storbritannia tok imot 70 000 jødiske flyktninger de siste årene fram til krigsutbruddet i 1939 og ytterligere 10 000 det første krigsåret.

Jøder ble stadig avvist ved grensen, med den begrunnelse at Norge ville «bli oversvømmet av lignende individer, hvis man tar denne personen under armene»19. Man fryktet at jødiske forretningsfolk skulle utkonkurrere norske næringsdrivende og ta jobber fra nordmenn. Oppfatningene gjenspeilet tidens stereotype og absurde holdninger til jøder. Det vanlige var at de konservative beskyldte jødene for å være bolsjeviker, mens venstresiden stemplet dem som gjerrige og snyltende handelsmenn. Samtidig kan man ikke se bort fra at 30-årene var en tøff tid for mange i Norge, med økonomisk krisetid og massearbeidsløshet, noe som bidro til og forsterket en generell skepsis mot innvandring. Resultatene som Arbeidernes justisfond og Asylrettens venner kunne vise til, var altfor beskjedne, syntes Fredrik Paasche. Det trengtes en ny og uavhengig organisasjon for å forsterke flyktningarbeidet og virke mot nazismen, som nå var i ferd med å forgifte et helt kontinent. Paasche ønsket å gjenopplive arven fra Fridtjof Nansen, Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson og minne nordmenn om den viktige innsatsen for fred og menneskerettigheter disse sto for. Navnet Nansen hadde bredt og internasjonalt en ikonisk klang; et symbol på humanisme og altruisme. Den nye organisasjonen burde bære hans navn. Paasche mente det kunne åpne øynene hos politikere og diplomater, uavhengig av politisk ståsted, for de enorme utfordringene Europa sto overfor.20

Fridtjof Nansen døde i 1930, men Paasche tenkte på en annen Nansen som lys levende gikk rundt i Oslos gater: Odd Nansen, polfarerens sønn. Paasche mente han hadde den pondusen som skulle til, karisma og gode talegaver, og dessuten et sterkt engasjement for flyktninger. Det var bare å gå i gang!

Odd Nansen likte ideen, ikke minst fordi den kom fra hans gode venn Fredrik Paasche. Men at han selv skulle lede en slik organisasjon, stilte han seg nølende til. Som sønn av Fridtjof Nansen, en nasjonal og internasjonal helt av enorme dimensjoner, hadde han ikke hatt det bare enkelt når han skulle meisle ut en egen livsvei. Odd var utdannet arkitekt fra NTH i Trondheim. Tidene var vanskelige i 1930-årene, og Odd søkte seg «over dammen» noen år for å utvikle seg faglig og få oppdrag. Han kom hjem fra USA like før farens død. Etter hvert skjøt arkitektkarrieren fart her hjemme, og prestisjefylte oppdrag begynte å strømme inn. Det største og for ettertiden mest kjente var å tegne Oslos nye flyplass, Fornebu. I 1937 var arkitekt Nansen på vei opp og fram på sitt eget felt, uavhengig av arven etter den mektige faren. Det fristet derfor lite å legge egen karriere og ditto ambisjoner til side.

Fredrik Paasche kontaktet Christian Lous Lange, som hadde vært Odd Nansens fosterfar i flere viktige ungdomsår og helt sikkert inspirerte unggutten til et humanistisk engasjement. Lange var en av toppkandidatene til å overta etter Fridtjof Nansen som høykommissær for flyktninger i Folkeforbundet. Han var dessuten generalsekretær i Den interparlamentariske union og sekretær ved Nobelinstituttet og i Nobelkomiteen.21 I 1921 fikk Lange den ene halvdelen av fredsprisen, ett år før Fridtjof Nansen mottok den. Odd Nansen hadde altså både en kjødelig far og en fosterfar som hadde mottatt Nobels fredspris.

Professor Paasche fikk dessuten med seg utenriksminister Halvdan Koht på ideen. Da de alle tre oppsøkte Odd og minnet ham om hvor mye faren hadde betydd for millioner av nødstilte og forfulgte, kunne ikke Odd annet enn å gi etter.22

Den 11. februar 1937 var det festkveld på Polhøgda, den slottsliknende bygningen på Lysaker vest for Oslo som Fridtjof Nansen hadde fått oppført for seg og familien i 1901. To hundre gjester var innbudt til supé, blant dem kronprins Olav, som var en barndomsvenn av Odd Nansen. En rekke kjente fjes fra både politikkens og kunstens verden var å se. Alleen opp til Polhøgda var kantet med fakler, og gjestene samlet seg inne i den store hallen. Skuespillerinnen Tore Segelcke leste diktet «De landflyktige» av Gunnar ReissAndersen. Eldstedatter til Odd og Kari, Marit, gikk rundt i blå kjole og neide for gjestene. De andre to barna fulgte med oppe fra galleriet, der de tittet fram mellom sprinklene i gelenderet.23 Det ble lest dikt og holdt taler med patos, man skålte og lovet store og gode handlinger. Nå skulle det virkelig tas et krafttak for Europas forfulgte. Odd Nansen la ut om det dystre bakteppet som var motivasjonen for organisasjonen, og om hvordan arbeidet skulle organiseres. I Europa, «en blødende og sønderslitt verdensdel» under nazismens fremvekst, var behovet for hjelp enormt. De statsløse var de største ofrene. «Vi bør hjelpe, men i ren selvoppholdelsesdrift omgir vi oss med et skall av egenkjærlighet. (…) det er ennu hundretusener på hundretusener som skriker om hjelp.» Oppgavene til Nansenhjelpen ville bli «et krevende foretagende» og ikke «noe skippertak, men et arbeid på lang sikt, en upolitisk organisasjon for flyktninger og statsløse».24 Arbeidet skulle organiseres fra Oslo, men i tett kontakt med Nansenkontoret i Genève. Til å begynne med skulle hjelpearbeidet rettes mot flyktninger og nødstilte i Østerrikes hovedstad. I Wien fantes tusenvis av statsløse i fryktelige omstendigheter med elendige boforhold og mangel på mat. I tillegg skulle organisasjonen bistå flyktninger innen vårt eget lands grenser.25

Fredrik Paasche ble utpekt til organisasjonens viseformann. Sigrid Helliesen Lund, Paasches venn og en kvinne som hadde markert seg som en tydelig stemme i kampen for menneskerettigheter, ble valgt inn i styret. Det ble også advokat Fredrik Helweg Winsnes, fulgt av Georg Morgenstierne og Edgar B. Schieldrop.26

Begge disse var professorer ved Universitetet i Oslo, henholdsvis i indisk språk og litteratur og i anvendt matematikk, og dessuten kjenninger av Nansen-familien.

Driften av kontoret skulle finansieres gjennom statsstøtte, private givere og Den norske Nobelkomité.27

Nansenhjelpen oppnådde ganske snart en tydelig og vektig posisjon. Odd Nansen fikk god støtte til de idealistiske oppgavene han skulle lede. Det ble likevel krevende både å skjøtte egen karriere og å lede Nansenhjelpen. Han gjorde alt fra samme sted: arkitektkontoret han hadde etablert sammen med partner Ernst Holmboe. Kontoret lå i Wergelandsveien, den svingete gatestubben som går langs nordsiden av Slottsparken. Nummer 7 var den gang en rødmalt trevilla som lå vis-à-vis Grotten og rett ved Kunstnernes Hus.28

Odd Nansen beskrev den første tiden slik: «Arbeidet økte raskt i omfang, og da vi hadde fått inn i landet våre første kvoter med flyktninger, som daglig strømmet inn på mitt arme arkitektkontor, for å få ordnet sine forhold og søke råd og veiledning (…) vokste ‘Nansenhjelp’ ut over hva grensen for et lite arkitektkontor kunne tåle.»29

Til å begynne med hjalp Odds kone Kari Nansen til med kontorarbeidet. Det hendte dessuten at noen av flyktningene de hadde hjulpet inn i landet, ble gitt oppgaver, som et arbeidstiltak. Likevel ble det snart klart at Odd måtte ha mer bistand til den daglige driften. Styremedlemmene hadde sin egen karriere, aktiviteter og øvrige forpliktelser, bortsett fra Paasche, som hadde en finger med i det meste.

Man behøvde et nytt menneske. Det måtte være en person som var handlekraftig og uredd, som tålte sterke påkjenninger og kunne møte andres lidelse og nød. En som kunne kommunisere med både myndigheter og elite – og med helt alminnelige mennesker.

Så vidt vi vet, var det ingen andre enn Tove Filseth som fikk tilbud om stillingen som sekretær i Nansenhjelpen. Akkurat hvorfor hun ble pekt ut, vet vi ikke helt sikkert, men det er ikke utenkelig at det var Odds kone Kari Nansen (født Hirsch) som sto for dette. Både brev fra Tove og fra Kari til Toves mor tyder på at Kari og Laura hadde et nært forhold.30 Vi kan derfor anta at forbindelsen til Tove er å finne hos Kari og hennes familie.

Til slutt måtte Tove hoppe i det og gi et svar. På den betingelsen at hun ville få skikkelig opplæring, takket hun ja.

Den 27. september 1937 hadde Gudbrandsdølen et større oppslag om at «Frk Tove Filseth» var ansatt som sekretær i Nansenhjelpen. Avisen brakte også et intervju med Odd Nansen i forbindelse med at han holdt foredrag i Banken, Lillehammers tradisjonsrike kulturhus, der han snakket om «Europas stebarn, de statsrettsløse millioner» og redegjorde for organisasjonens arbeid i Oslo og Wien. Også den nyansatte sekretæren fikk et par spørsmål fra avisen som bare halvannet år tidligere hadde vært hennes egen arbeidsplass. Tove parerte taktisk, det viktige var jo å samle inn penger til de gode formål: «Jeg har ikke så mye å tilføye av hva Herr Nansen har fremholdt, men jeg vil gjerne appellere til Lillehamringene å vise interesse for denne store sak.» Hun håpet velviljen og sympatien de fremmøtte i Banken hadde lagt for dagen, ville «vise seg i handling».

Toves arbeid skulle i første omgang gå ut på å organisere innsamlinger til Nansenhjelpens arbeid i Wien samt å utforme og publisere kunngjøringer. I tillegg fikk hun snart ansvaret for administrasjonen av den store Nansenhjelpdagen den 10. oktober, på Fridtjof Nansens fødselsdag. På denne dagen fikk Nansenhjelpen mye oppmerksomhet om sitt arbeid i byer og tettsteder over hele landet. Odd Nansen talte i NRK og oppfordret sterkt til handling: «ikke papir, ikke flere ord (…) men møysommelig arbeid som må begynne nedenfra for å bygge verden opp på ny.»31 De hadde utlodninger av blant annet litografier av Fridtjof Nansen, og bøsseinnsamlinger der hjelpere fra sanitetsforeninger og speidergrupper gikk rundt på dørene og solgte de populære «Nansen-merkene», som var frimerker med Fridtjof Nansen som motiv. Dessuten var det storslagne arrangementer i Universitetets aula i Oslo og i kulturhus rundt i landet, med flere taler av Odd Nansen og dessuten Fredrik Paasche, med musikk, diktopplesning og annen underholdning. Begivenhetene fikk mye blest og god dekning i pressen og i kringkastingen. Inntektene fra de forskjellige arrangementene og innsamlingene var en forutsetning for arbeidet. Selv om det alltid var for lite, mottok Nansenhjelpen også sin del av den bistanden som ble ytt fra offisielt hold.32

I forbindelse med denne store dagen snakket Tove med «de forskjelligste mennesker om de utroligeste ting. Fra biskoper til cirkusdirektører og fra presse, radio og politi – og jeg vet ikke hvad».33 Hun var flink til å suge til seg informasjon fra dem hun møtte, medarbeidere og støttespillere, og fikk stadig større innsikt i det mangfoldige feltet hun skulle virke i.

Utover høsten 1937 var Tove stadig å finne i Odd og Karis hjem på Lysaker. Ved det store bordet i spisestua på Polhøgda var det god plass til alle papirene som Odd brakte med seg fra kontoret i Wergelandsveien: brev, foredrag, artikler og andre dokumenter –på flere språk.

Veggene her er dekket av fargerike veggmalerier av Erik Werenskiold, som var en venn av både Fridtjof Nansen og hennes egen far. Et av dem viser motiver fra middelalderballaden «Liti Kjersti», med en ung jente med langt, utslått hår og bunad, rank og fager på en lys hest. Skikkelsen kan minne om Tove selv ti år tidligere. I 1927 var Tove en av deltakerne i et fargerikt opptog (sammen med blant andre Sigrid Undset) under markeringen av Lillehammers hundreårsjubileum. Til publikums store beundring kom hun ridende på en fjording, utkledd som eventyrprinsesse.34

Hun arbeidet hardt og unnet seg få pauser. Av og til bød kanskje

Kari henne på en tekopp og noen smørbrød. For det meste var hun overlatt til seg selv. Utlært skulle det vise seg at det ikke var mulig å bli i dette arbeidet, men allerede nå måtte hun ta imot og kvittere for telegramvekslinger med utland og innland og håndtere korrespondanse med «halve Europa». Alt sammen var mer omfattende og vanskeligere enn hun ante, og til tanten skrev hun at hun var redd hun hadde tatt seg «kraftig med vand over mitt arme hode».35

Når sjefen kom fra kontoret, ble hun ofte invitert til middag hos Nansen-paret. Odd viste henne også rundt på eiendommen, han klatret med henne de smale trappetrinnene opp til Fridtjof Nansens sagnomsuste tårnværelse og arbeidsrommet med alle kartene og suvenirene fra de mange polferdene. Tove syntes alt sammen var spennende og interessant, men også overveldende. Ikke sjelden ble det sent på kveld før Odd kjørte henne hjem. Hvis hun hadde krefter igjen, satte hun seg til med selvstudier i tysk.

Tove satte stor pris på å komme inn i Nansen-familiens miljø i Oslo med mange interessante og engasjerte mennesker. Noen gjorde ekstra inntrykk, som Fredrik Paasche og hans svenske kone Stina. «De er de mennesker jeg etterhånden setter høiest her i verden, når det gjelder frihet og rettlinjethet. Godt det fremdeles finnes slike mennesker her på jorden.»36 Fredrik Paasche hadde også kjent Toves far.

Likevel reiste hun ofte hjem til Lillehammer. Som den av døtrene som ikke hadde egen familie, følte Tove et ansvar for moren. Dessuten manglet hun fortsatt egen bopel i Oslo. Den magre lønnen fra Nansenhjelpen strakk ikke til. Skulle hun ha besøk, måtte hun ta dem med til morens hus på Lillehammer. I Oslo fikk hun et midlertidig rom hos storesøster Aase og hennes mann, høyesterettsadvokat Carl Ferdinand Gjerdrum, i det store huset deres i Arnebråtveien, vest i Oslo. Tove var knyttet til søsteren og gledet seg over å bli enda bedre kjent med sine to små nieser.

Heller ikke på jobben hadde hun et eget kontor, og forholdene var anstrengende og kummerlige: «(jeg) må alltid gå omkring på nåde i andres kontorer og sitte hvor det best faller sig, jeg er snart lei av alle disse midlertidige foranstaltningene i mitt liv», skriver hun til tante Thora.37

Sommeren 1938 ordnet Odd et engasjement for Tove ved

Nansenkontoret i Genève. Tove skulle bistå lederen Michael Hansson med korrespondanse og stenografering, på flere språk. Hun håpet at dette ville gi henne større innblikk i det svære feltet hun skulle inn i. Slik kunne hun få en viss oversikt over de internasjonale forbindelsene som var så viktige for å forstå hjelpearbeidet, ikke minst situasjonen til de statsløse.

Nansenkontoret, Office international Nansen pour les réfugiés (The Nansen International Office for Refugees), ble opprettet i 1931, rett etter Fridtjof Nansens død, for å bistå flyktninger økonomisk og politisk. Kontoret hjalp dem med fornyelse av pass, visa og oppholds- og arbeidstillatelser. Hjelpen ble finansiert av Folkeforbundet og av Nansens egne midler, særlig fredsprisen. Flyktningene betalte også selv en avgift for det viktigste dokumentet kontoret skaffet dem, nansenpasset. Dette var et eget identitetsbevis for statsløse flyktninger som var utviklet etter Fridtjof Nansens idé om dokumenter som kunne anerkjennes gjennom internasjonale avtaler. Ordningen ble innført i 1922 og godkjent av 52 lands regjeringer. Passet lettet flyktningenes vanskelige juridiske situasjon og gjorde det mulig å reise dit det var arbeid å få eller det fantes slektninger. Viktig var det også at de kunne komme inn i et nytt land uten å miste retten til å vende tilbake til det opprinnelige tilfluktslandet. Identitetspapirene markerte begynnelsen på en internasjonal flyktningrett. Passene fungerte imidlertid kun for flyktninger som hadde oppnådd en anerkjent flyktningstatus av Folkeforbundet.38

Nansenkontoret skal ha bistått så mange som 800 00039 mennesker. Behovet var imidlertid uuttømmelig, og på det tidspunktet Tove var i Genève, hadde flyktningproblemet eskalert. Kontoret hadde dessuten administrative og økonomiske vanskeligheter. Ifølge Odd Nansen gikk dette hardt ut over Michael Hanssons arbeid. Han hadde ledet Nansenkontoret siden 1936 og mottok i 1938 Nobels fredspris på vegne av kontoret.40

Tove merket det sterke presset på Nansenkontoret med den økende uroen og ikke minst det store antallet flyktninger som preget Mellom-Europa. Som andre knyttet hun forhåpninger til den forestående internasjonale konferansen i Evian, der hun fikk delta som observatør. Delegater fra trettito land møttes i den franske byen like ved grensen til Sveits, bare en times kjøring fra Genève, i dagene 6. til 15. juli 1938.

Initiativet til konferansen kom fra den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt. Målet var å diskutere seg fram til løsninger med en felles aksjon for å hjelpe den store mengden jødiske flyktninger fra Tyskland og Østerrike. Etter Nürnberglovene i 1935 hadde jødene i Tyskland blitt fratatt sitt statsborgerskap. Da Østerrike ble annektert i mars 1938 («Anschluss», sammenslåingen), fikk landet de samme lovene som Tyskland, og antallet jøder på flukt økte voldsomt.

Konferansen var mislykket. Ikke ett eneste land ønsket å slippe et større antall flyktninger over grensene. To små hederlige unntak var Danmark og Nederland, som åpnet for midlertidig opphold.41

Resultatet viste tydelig den sterke uviljen mot virkelig å gjøre noe for de forfulgte i Europa. Samtidig ble det et godkjenningssignal til Tyskland når det gjaldt ytterligere radikalisering av den antijødiske politikken. Flyktningarbeidet i Europa manglet en koordinerende kraft som kunne ha pålagt hvert enkelt land en kvoteordning, og i frykt for å provosere Hitler-Tyskland var det ingen som ønsket å ta på seg denne rollen.42

Historikerne strides om hvor stor rolle antisemittismen spilte for byråkratiets avgjørelser. Frykten for å stå med et «jødeproblem», siden det var umulig å skubbe de statsløse videre, ble i mange land et argument for å avvise jøder. Samtidig må vi huske at det var krisetid i Europa med massearbeidsløshet og politisk uro.

Norge lå i flyktningstrømmens periferi og var ikke noe naturlig asylland for jødiske flyktninger. Den jødiske menigheten her var dessuten for liten og isolert til å yte større hjelp. Det var først med Anschluss, da andre alternativer falt vekk, at Norge ble et fluktmål.43 Likevel var det svært tydelig under konferansen i Evian sommeren 1938 at heller ikke de norske delegatene, ekspedisjonssjef i Justisdepartementet, Carl N.S. Platou, og sjef for Centralpasskontoret, Ragnvald Konstad, ønsket å åpne Norge for flyktninger, og særlig ikke jøder.44

Oppholdet i Sveits plasserte Tove Filseth midt i storpolitikken i Europa. Kanskje var det nå det for alvor gikk opp for henne hva slags arbeid hun hadde påtatt seg, og hvilket ansvar hun ville få. Da tidspunktet for hjemreisen nærmet seg, var hun igjen splittet. Oppgavene kom til å stå i kø så snart hun returnerte til Oslo. I et av de siste brevene fra Genève sommeren 1938 lot hun tvilen komme til uttrykk da hun skrev til sin tante: «Det kunde være deilig snart å falde til ro og ha en nogenlunde sikker fremtid foran sig.» På den andre siden fristet det å «kaste sig for alvor ut i arbeidet, med liv og sjæl, og ofre seg helt for det», for å «utrette iallfall litt godt og hjelpe litt på all den umenneskelighet som hersker omkring en».45

Tove la tvilen til side. Arbeidet engasjerte henne, hun kunne ikke gi seg nå. Tidlig i september 1938 var hun igjen på plass i Wergelandsveien 7. En travel høst sto for døra. Først skulle en ny Nansenhjelp-dag forberedes. Brevene med «telegrammer og panikk-rop fra Tyskland»46 lå i stabler over hele det lille kontoret hennes. Det var så mye at Odd hadde skaffet henne skrivehjelp, to maskinskrivere som vekslet på å skrive brev for henne. I tillegg til alle timene på kontoret i den vanlige arbeidstiden måtte hun ofte på kveldsmøter i komiteer på de forskjellige ansvarsområdene, komiteer hun selv hadde nedsatt. Det var «ikke annet enn arbeide evig og alltid», som hun skrev til mor – men «det interesserer mig jo vet du, og da er det jo ingen sak».47

Arbeidet bar gode frukter, pengene strømmet inn, og Nansenhjelpen fikk mye omtale og god plass til sine annonser i avisene. Tove hadde endelig fått sitt eget kontor, helt øverst i den rødmalte trebygningen. Rommet var lite, med skrå vegger og bare ett lite vindu, men det var et stort framskritt å kunne lukke en dør bak seg og sette opp hyller og skap som var viet det raskt voksende kartoteket til Nansenhjelpen. På den ene veggen hang et selvportrett av Fridtjof Nansen, og en annen var dekket av et stort Europa-kart.

En stadig større del av Toves arbeid gikk ut på å yte diplomatisk og humanitær bistand til jøder og politiske flyktninger fra nazistenes forfølgelse. Arbeidet med å få myndighetene til å slippe flyktninger inn i landet gikk fremdeles nokså tregt. For de fleste hun var i kontakt med, ble Oslo et transittsted. Flyktningene skulle sendes videre til «oversjøiske land», det vil si USA og Canada, enkelte også til Sør-Amerika.

I en tenkt, men realistisk «case» skildrer avisen Trondheims Amtstidende 10. oktober 1939 arbeidet til Nansenhjelpens sekretær: Et brev kommer til kontoret fra en jødisk unggutt i Breslau. Han har solgt alt han eier og bunnskrapt sin egen og venners lommebøker for å skaffe penger til en billett til Sør-Amerika, der han har slektninger. Men båten han skulle ta, går ikke lenger fra Tyskland på grunn av den politiske uroen. Kan Nansenhjelpen få ham inn i Norge, slik at han kan komme seg på en båt herfra?

Sekretæren må raskest mulig finne ut om det kan bekreftes at gutten virkelig har innreisetillatelse til Sør-Amerika, om billetten er betalt, og om all øvrig dokumentasjon foreligger, det vil si korrekte personlige opplysninger om alder, utdannelse, helseattester med mer, alt det som kreves for at norske myndigheter kan tillate innreise i Norge. Selv når det bare er snakk om noen få dagers opphold, setter Centralpasskontoret (instansen hadde det avgjørende ordet i alle sakene Nansenhjelpen sendte inn) som betingelse at alle som skal få slippe inn i vårt land, må ha med seg et papir underskrevet av to nordmenn som garanterer for at flyktningen ikke vil falle Norge økonomisk til byrde. Med iherdig innsats blir papirene skaffet og sendt av gårde.

Etter noen dager kommer alt i retur. Båtbilletten var betalt i tyske mark og kan ikke uten videre overføres til Norge. Det norske