HILDE VESAAS Nansenhjelpens modige kvinner

Med nestekjærlighet som våpen i kampen for jødiske flyktninger

© 2023 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Trine + Kim designstudio

Omslagsbilder: Bakside: Dagbladet/Kopi: Nasjonalbiblioteket, privat.

Forside: A/S Polyfoto/Arbeiderbladet/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Forfatterportrett: Astrid Waller

Layout: Dag Brekke | akzidenz as

Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8

Boka er satt med Corundum Text 12/15

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Det faglitterære fond

ISBN: 978-82-489-2844-7

Kagge Forlag AS

Tordenskiolds gate 2

0160 Oslo www.kagge.no

Det skjedde, og følgelig kan det skje igjen: Det er dette som er kjernen i det vi har å si.1

Fridtjof Nansens omfattende humanitære arbeid er verdensberømt. Som Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger skapte han nansenpasset, det første godkjente reisedokumentet for statsløse. I 1922 fikk han Nobels fredspris for sitt arbeid. Den dag i dag har Fridtjof Nansens navn og arv en stor symbolsk kraft.

Organisasjonen som bar hans navn, Nansenhjelp for flyktninger og statsløse, ble stiftet etter Nansens død, i Oslo vinteren 1937. Lederen var Odd Nansen, Fridtjof Nansens sønn. Mot et dystert politisk bakteppe bisto Nansenhjelpen jøder og politiske flyktninger som kom i vanskeligheter på grunn av nazistenes forfølgelse. Organisasjonen ytte hjelp til både emigrasjon og ren nødhjelp. Initiativene deres møtte for det meste respekt og velvilje. Flyktningene trengte likevel mer enn store ord. Odd Nansen uttrykte flere ganger stor bitterhet over i hvor liten grad velviljen kom til uttrykk i faktisk støttende politikk overfor mennesker på flukt og i nød.

Med nazismens ekspansjon i 30-årene ble Europa et kontinent der millioner fryktet for livet og hundretusener la ut på flukt. Folkeforbundet var underfinansiert og kunne ikke bidra så det monnet. Mange land som hadde vært naturlige tilfluktsmål, var selv i økonomisk krise. Land etter land stengte sine grenser for flyktninger. Særlig liten var velviljen overfor jødisk innvandring.

Også norske myndigheter var lite åpne for å ta imot forfulgte mennesker. Personer som forsøkte å appellere skriftlig til norske myndigheter eller henvendte seg til ambassader, møtte for det meste en stengt dør. Med Nansenhjelpens innsats fikk likevel 260 flyktninger fra kontinentet opphold i Norge før vi selv ble overfalt av Tyskland.2 Medarbeiderne gjorde dessuten et minst like stort arbeid utenfor Norges grenser gjennom kontorene i Wien og Praha.

I denne boka ønsker jeg å gjøre rede for de viktigste aktivitetene til Nansenhjelpen i den perioden organisasjonen var operativ: fra etableringen vinteren 1937 fram til november 1942, da kontoret i Oslo ble stengt av Gestapo. Medarbeiderne holdt fram med sine livreddende aktiviteter også etter at Norge ble underlagt nazistiske makthavere, og jeg følger dem gjennom den siste delen av okkupasjonsårene. Flere fortsatte også sitt arbeid i svensk eksil.

Som kjent er ikke historien om andre verdenskrig ferdig fortalt. Særlig gjenstår det mye å fortelle om alle de modige kvinnene som deltok både i hjelpearbeid og i skarpere oppdrag. I historieskrivingen er det fortsatt flest menn som forteller om andre menn. Helt i det siste har vi begynt å se en endring, og omsider kan vi lese historier fra krigen med kvinnelige hovedpersoner. Det er på tide.

Flere kvinner var helt sentrale både som medarbeidere og som viktige støttespillere i Nansenhjelpen. Tove Filseth ble ansatt av Odd Nansen som hans sekretær i 1937. Hun ble organisasjonens aller mest betrodde og uunnværlige medarbeider og skulle komme til å utføre mange flere og mye farligere oppgaver enn det de fleste sekretærer for ideelle foreninger blir satt til. Hennes rapporter fra Praha og annet materiale som angår Nansenhjelpen, er overlevert til Riksarkivet. Aase Gjerdrum og Tove Gjerdrum er Tove Filseths nieser. De har gitt meg eksklusivt innblikk i andre kilder etter sin tante, noe som har vært uvurderlig for denne beretningen. Utenfor kretsene av fagfolk og andre som har studert andre verdenskrig, er Tove Filseth en ukjent heltinne. Hun fortjener å bli husket for sin heltemodige innsats, og det er en stor glede å gjøre hennes arbeid bedre kjent for offentligheten.

Sigrid Helliesen Lunds sterke engasjement både i motstandsarbeid under krigen og i annet viktig humanitært arbeid har vært noe bedre kjent. I Nansenhjelpen hadde Sigrid et spesielt ansvar for barneflyktningene. Høsten 1939 kom 37 jødiske barn uten sine foreldre fra Tsjekkoslovakia til Norge. Etter 9. april 1940 fikk Sigrid og Tove noen svært vanskelige dilemmaer å hanskes med: Skulle barna bli her – eller sendes hjem til foreldrene?

Ingebjørg Sletten og Marie Lous Mohr hadde et nært samarbeid med både Tove Filseth og Sigrid Helliesen Lund. Rundt om i landet hadde organisasjonen også mange andre viktige medarbeidere.

I denne boka er presten Aksel Kragset på Nesjestranda utenfor Molde den mest sentrale.

Odd Nansen var leder og samlende kraft for Nansenhjelpen. Organisasjonen ble stiftet i hans familienavn, arbeidet ble administrert fra hans kontor, med hans nettverk og for en del også med hans private midler. Uten Odd Nansen og den både praktiske og symbolske farsarven hadde ikke organisasjonen eksistert. Da jeg har valgt å rette oppmerksomheten mot kvinnene i denne beretningen, er lederens innsats tonet ned. Det betyr på ingen måte at Odd Nansens bragder var små. Disse er utførlig skildret i andre publikasjoner, ikke minst hans egne. I memoarboka Langs veien har han viet Nansenhjelpen stor plass, og dagbøkene han skrev i fangenskap under krigen, er gitt ut i tre bind, Fra dag til dag. En fyldig biografi om Odd Nansen, Odd Nansen. Arvtageren av Anne Ellingsen, utkom i 2015.

En historie kan alltid fortelles fra mange sider og med ulike synsvinkler. De tette båndene mellom Nansenhjelpens medarbeidere og menneskene de hjalp, har gjort det naturlig for meg å la flyktningenes egne historier få mye plass. Både barneflyktningene og forfulgte menneskerettighetsaktivister som også var jødiske, er viet mange sider i denne boka. Dette var mennesker som på grunn av forfølgelse brøt opp fra hjemmet og arbeidet sitt for å søke nytt fotfeste i Norge, og som deretter ble truet på livet også her. Historiene til Max Tau, Leo Eitinger, Nora Lustig og de tsjekkoslovakiske barna er historier om menneskelig utsatthet og om menneskeverd.

I vår egen tid opplever vi på ny stor uro i Europa. En blodig krig har rykket helt innpå oss. Menneskerettighetene er under stort press. Mange blir forfulgt på bakgrunn av etnisitet og politiske standpunkt, men også mennesker som søker å motvirke fremmedhat og brutalitet, er utsatt. Vi ser det igjen: Når forutsetningene ligger til rette, griper enkelte muligheten til å få utløp for sine mest brutale tilbøyeligheter. Overgrep finner sted, sivilbefolkningen lider.

Historien om det som hendte med jødene under andre verdenskrig, står likevel i en særstilling. Holocausts uhyrligheter er et sårkrater i europeisk historie som fortsatt og i lang tid framover vil kreve et omfattende sorg- og traumearbeid.

I alle kriger finnes det også dem som velger det gode når det gjelder som mest, mennesker som setter alt inn, også sitt eget liv, for å berge andre. Historien om Nansenhjelpen og deres medarbeidere er historien om en gruppe ganske ulike idealister som i en krevende tid arbeidet sammen uten å slippe dette ene målet av syne: å redde et annet menneske er det viktigste i verden.

om kvelden den 26. november 1942 ligger havnebassenget nedenfor Akershus festning svart og stille. Det vitner ikke om dramatikken på kaia tidligere på dagen: deportasjonen av 555 jøder som ble tvunget om bord i båtene som nå er på vei ut i Kattegat og sørover mot det tyskokkuperte Polen. For de aller fleste av dem skulle reisen ende i gasskamrene i Auschwitz. Politigeneral og statspolitiets sjef Karl A. Marthinsen har hatt overoppsynet med aksjonen. Han er ikke helt fornøyd. Det ble for travelt, han fikk for dårlig tid. Mange jøder kom seg unna. 81 jøder som skulle vært sendt ut med MS Donau, sitter på et tog underveis fra Trondheim. I Oslo skal de nå isteden interneres.

Det nærmer seg midnatt. Østbanestasjonen er avstengt, den virker tom. Men så høres slepende skritt gjennom den mørke hallen. Et følge av utmattede og frosne mennesker blir tvunget til å marsjere i en lang rekke. Flere av dem ser syke ut. Noen har blåmerker og hevelser. Nesten ingen har ytterklær, og bare noen få bærer på litt bagasje. Det er iskaldt i Oslo.

De som styrer det hele, ønsker ingen vitner til det som skjer, men likevel står det noen modige kvinner for å ta imot fangene som er kommet med toget. Sigrid Helliesen Lund har fått tillatelse til å se om noe kan gjøres for dem. Hun er kommet sammen med sine samarbeidspartnere og venner, Ingebjørg Sletten og Marie Lous Mohr. De speider etter noen de kjenner.

Snart får de øye på vennene fra Tsjekkoslovakia. I sitt hjemland var de menneskerettighetsforkjempere som hjalp forfulgte. Nå er de selv blitt fanger. Tiden da Norge var det trygge tilfluktslandet de trodde og håpet på, tok brått slutt for noen måneder siden.

Lustig går mellom tvillingsønnene sine. Hans og Fritz er blitt tynne, men de har fortsatt ungdommens styrke. Nora, et av de sterkeste og tapreste menneskene Sigrid har kjent, ser jaget og utmattet ut. Sigrid går fram mot venninnen, de to har et spesielt bånd. Men Nora trekker seg skremt unna. Hun tror det er farlig for Sigrid å snakke med henne og sønnene.

Lege og humanist Leo Eitinger går ved siden av dem. Leo har aldri vært noen stor mann, men nå er han mager og liten som et barn. Flere alvorlige sykdommer har plaget ham den siste tiden, og han ble hentet rett fra sykehuset og satt på toget til Oslo. De milde øynene blinker matt bak brillene da han får øye på Ingebjørg. Med lav stemme gjentar han navnet hennes gang på gang, som et mantra, mens følget marsjerer gjennom hallen. De får ikke lov til å stanse.

Det eneste Sigrid kan gjøre denne kvelden, er å dele ut noen tepper og varme klær. Men i hodet legger hun planer. Hun må bare få den tillatelsen hun trenger.

Dagen etter møter hun opp på statspolitiets kontor i Kirkeveien, vest i Oslo. Etter litt venting på forværelset kommer hun inn til sjefen, politigeneral Karl A. Marthinsen. Marthinsen er fryktet og hatet. Hjemmefronten har utpekt mannen til hovedfiende og er kanskje allerede i gang med å planlegge attentatet som skal ta livet av ham bare noen uker senere.

Sigrid har talt maktens menn midt imot før. Hun har et hemmelig våpen. Kan hun finne en sprekk, en glipe inn til mennesket bak det morske oppsynet og de nådeløse intensjonene?

Inne på kontoret ser hun forbi politigeneralens magre skikkelse. Hun oppdager en annen person som skal bli den viktigste for henne denne dagen: en liten gutt som er blitt plassert på kontoret til Marthinsen. Han kan være kanskje to år. Sigrid smiler blidt.

Marthinsen unngår det direkte blikket hennes mens han blar rastløst i noen papirer på skrivebordet. Sigrid tar isteden kontakt med guttungen. Fra veska tar hun opp et bilde av en fin hest og forteller historier. Gutten pludrer fornøyd. Snart skimtes et lite smil også i munnviken til politigeneralen. Sigrid forlater kontoret med de papirene og stemplene hun var ute etter.

På Bredtvet (i dag Bredtveit) får fangene pakker med varme klær, så godt som mulig tilpasset størrelsen til hver enkelt. Nederst i hver pakke ligger noe som bringer en ekstra overraskende glede, ikke minst til barna: drops og bitte små biter av sjokolade.

Det blir et nytt år. På statspolitiets kontor planlegger de nok en deportasjon. Den siste, den som skal rense Norge totalt for jøder.

Fangene på Bredtvet kan ingen redde, de er bevoktet døgnet rundt. En stund var det knyttet et håp til muligheten for å få dem over til Sverige med diplomatisk hjelp. Det lyktes ikke.

Et sted på Vestlandet befinner det seg et jødisk søskenpar som for lengst burde vært i Sverige. Sigrid og de andre arbeider på spreng for å få dem østover. Det er krevende, mange transportgrupper er rullet opp og angitt. Sigrid kan ikke selv ta sjansen på å reise for å hente dem, hun er blitt et for kjent fjes for nazistene.

For søsknene er det ennå håp, om de bare kan komme med på en transport. Men det haster for søskenparet fra Bratislava, det haster noe fryktelig. Endelig ser det ut til at det kan lykkes å få dem av gårde.

Gestapo har sine fangarmer overalt. I et fengsel i Oslo arbeider en angiver for nazistene. Han får nyss om en flyktningtransport som skal gå fra Lillestrøm den 11. februar. Han varsler sine sammensvorne. De legger sine planer og venter, de også.3