Første del — Det gylne eplet

19

kapittel 1

Det ble sagt at det ikke var noe menneske som hadde bygget murene rundt Troja.

Det ble sagt at ingen mann ville ha kunnet legge de lyse steinene så nøyaktig inntil hverandre, eller reise et forsvarsverk som kneiste så høyt over bakken. Om fem mann stod på skuldrene til hverandre, ville de ikke nå høyt nok til at den øverste kunne heise seg over kanten og gå til angrep.

Det måtte være som legenden sa: at det var Apollon og Poseidon som hadde reist muren. De to gudene hadde forsøkt å styrte himmelkongen Zevs og gjøre seg selv til herskere av Olympos, fjellet der gudene holdt til. Til straff hadde Zevs satt dem til å gjøre den typen arbeid som frie mennesker ikke likte, som de satte slaver til å gjøre. Og på grunn av dette, av gudene som måtte gjøre slavearbeid, var Troja vernet.

Nå sto Hektor på den brede muren og myste utover. Det var varmt inne i hjelmen, og det sorte håret klistret seg til tinningene. Blikket hans gled over den vide sletten nedenfor byen, over den hvite stranden, og bak den igjen: det store, dypblå havet. Det skal ha vært mens hans egen farfar, kong Laomedon, var ung konge i Troja at muren ble bygget. Da Hektor var liten og hadde sittet på farfarens kne, hadde han flere ganger spurt om gudene. Var det sant at de hadde bygget muren, som omkranset hele den veldige byen, på ett år? Stemte det at Apollon var lys som dagen, mens Poseidon hadde kullsorte krøller og fryktinngytende øyenbryn som kunne trekke seg sammen i raseri og få jorden til å skjelve? Stemte det at gudene var høyere og vakrere enn vanlige mennesker, og at øynene deres skinte som gull? Men kong Laomedon hadde bare smilt, rusket Hektor i håret og begynt å snakke om noe annet. Det var opp til den lille gutten selv å se for seg hvordan de storslagne skapningene hadde kommet fra Olympen og gått

20

rundt blant forfedrene hans. Iblant hadde han stirret nysgjerrig når han møtte høyreiste og flotte menn eller kvinner, for å se om de kunne være en av gudene eller gudinnene han hadde hørt om.

Nå var Hektor voksen, og det var faren hans, Priamos, som var konge i Troja. Hektor var kommandant for Trojas soldater, og han hadde aldri sett noen gud i hele sitt liv. Han ofret til gudene i templene og ba til dem. Men dersom grekerne skulle komme over havet for å angripe dem, visste den unge prinsen at han måtte kunne stole på seg selv og de tapre mennene han kommanderte. Han kunne ikke regne med hjelp ovenfra eller utenfra.

«Står du her og speider etter fiender nå igjen?» sa en lav stemme. Hektor hadde vært så oppslukt av sine egne tanker at han ikke hadde lagt merke til at han hadde fått selskap. Han snudde seg og så inn i det smilende ansiktet til Aineas.

Også Aineas tilhørte kongefamilien. Han og Hektor var jevngamle, og hadde vokst opp sammen. De hadde lært å ri samtidig, på de blanke hestene som galopperte rundt i innhegningene sine utenfor muren. Begge hadde blitt tatt med på jakt i heiene rundt byen da de var gamle nok. Men det var også en forskjell på dem, som de aldri snakket om. Hektor var prins og skulle en dag bli konge. Men Aineas hadde en enda stoltere og mer mystisk herkomst. Da de var barn, hadde Hektor kunnet løpe til dronningen når han falt og slo seg, og få trøst av henne. Men alle visste at Aineas ikke hadde noen mor å gå hjem til. Han var sønn av kjærlighetsgudinnen Afrodite, som holdt til blant gudene på Olympen. Selv var han fostret opp av faren sin, Ankises. Ankises hadde vært konge i Dardania, men en dag hadde han kommet til Troja, halt på den ene foten og med sin fem år gamle sønn på armen, og spurt om han kunne få bo hos slektningen sin, kong Priamos.

Priamos hadde skjenket ham et palass, og der hadde Aineas vokst opp. Han gikk lys og rødblond rundt blant de mørke trojanerne, og var mild og ettertenksom. Men iblant, når guttene hadde fektet med tresverd eller herjet rundt i en brytekamp, og kameraten ble presset eller ertet, syntes Hektor han hadde sett et svakt skinn av noe gyllent i Aineas’ brune øyne. Det varte bare et øyeblikk, så var det over.

«Jeg tror aldri Troja har hatt noen kommandant som har vært så årvåken som deg», sa Aineas. «Tror du grekerne kommer seilende så fort du ser vekk? Hvorfor skulle de det? Vi har aldri gjort dem noe vondt.»

21

Hektor så på ham, før han igjen lot blikket gli over horisonten.

«Jeg vet ikke», sa han sakte. «Men noen ganger går jeg nede på havnen for å høre hva handelsmennene snakker om, når de kommer tilbake fra byene på den andre siden av havet. De sier at grekerne blir stadig mer fiendtlige. De synes vi tar for høye priser for hestene våre, og snakker stadig høyere om at vi ikke er til å stole på. Jeg tror vi gjør rett i å være på vakt.»

«Der kommer i alle fall en som ikke er like bekymret som deg», sa Aineas. Hektor dro blikket vekk fra havet og så i retningen han pekte. En ung mann kom gående. Han var høy og slank, med sorte lokker som omkranset et vakkert ansikt med en rød munn over en fast hake. Smilet hans var sorgløst, og de mørke øynene så lykkelig opp mot den klare himmelen. Det var Hektors yngre bror, Paris.

«Han kommer fra faren din», sa Aineas. «Jeg tror han nettopp har fått vite at kongen har valgt ham som utsending til bryllupet til kong Pelevs. Skipet kaster loss alt i morgen.»

Hektor nikket. De samme handelsmennene som hadde fortalt ham om hvordan de ble møtt i Hellas, hadde allerede snakket i mange måneder om det store bryllupet. Pelevs, kongen av Ftia, hadde en gang forelsket seg i nereiden Thetis, en av gudinnene fra havet. Men etter å ha skjenket ham en sønn, Akillevs, hadde Thetis forlatt ham og reist tilbake til søstrene sine nede i dypet. Nå hadde hun vendt tilbake, uten forvarsel. De to skulle feire et storslagent bryllup, der alle gudene visstnok skulle være til stede.

Aineas så bort på barndomsvennen.

«Skulle du ønske det var du som skulle reise?» spurte han.

Hektor ristet på hodet.

«Min plass er her i Troja», sa han. «Dessuten er faren vår stolt av den vakreste av sønnene sine, og liker å sende ham rundt i verden til fremmede hoff.»

«Det er han nok», medga Aineas. «Men han ville kanskje ikke vært fullt så stolt hvis han hadde spurt seg for om hvordan Paris oppførte seg der ute. Du vet han ofte både drikker og snakker før han tenker.»

Hektor tidde, tok av seg hjelmen og strøk hånden gjennom håret. Han visste at Aineas hadde rett.

22

kapittel 2

De gikk langsomt vekk fra kanten, mot en av de smale trappene som førte ned fra muren. Nede på gaten så de Paris stå og snakke med en ung kvinne. Hun lyttet og svarte ham med blussende kinn, før hun skyndte seg vekk. Paris kastet et blikk etter henne, før han snudde seg og vinket til broren og Aineas.

«Vær hilset, prins», sa Aineas til ham. «Jeg hører du har fått et herlig oppdrag fra din far, og at du reiser til Ftia alt i morgen.»

Paris himlet med øynene, som om reisen ikke var noen stor sak, men klarte ikke å skjule at han var i godt humør.

«Åh, min far sender meg nok bare til dette bryllupet fordi han håper jeg vil møte en rik prinsesse der», sa han. Han så ertende bort på Hektor. «Min bror kommer snart til å være trygt giftet bort. Meg er det verre med.»

Hektor så ned og sa ingenting. Han hadde lenge håpet å gifte seg med Andromake, den livlige datteren til kongen i byen Lyrnessos. Faren hennes virket villig, og Andromake selv hadde smilt oppmuntrende til ham hver gang han hadde besøkt hoffet der. Men han likte ikke å la andre få vite for mye om hva han følte og håpet på, og særlig ikke Paris.

«Enn du, Aineas», sa Paris. «Er det ikke på tide at du også finner deg en brud igjen snart?»

Aineas smilte anspent. «Ikke glem at det er mindre enn et år siden jeg gravla Kreusa, Paris», sa han. «Og sønnen min er liten. Det er ikke alle som kan danse videre så lett som du.»

Han nikket i retning av den unge kvinnen som hadde forsvunnet.

«På meg ser det dessuten ut som om du kunne funnet deg en kone her i Troja ganske enkelt», sa han.

Paris sparket til en liten stein på bakken.

«Jeg tror jeg må ha møtt hver eneste unge kvinne i Troja», sa han. «De er vakre, og de er vennlige. Men jeg vet ikke, frende. Jeg har ennå ikke truffet noen jeg ikke har glemt like etterpå. Først når jeg møter en jeg ikke kan slutte å tenke på, vil jeg vite at det er henne jeg skal gifte meg med.»

Hektor rynket øyenbrynene.

«Du må gjerne se etter vakre kvinner i Ftia, bror», sa han. «Men for ditt hjemlands skyld håper jeg også du ser litt på krigerne, og hører etter på hva de sier og prøver å finne ut hva de tenker om oss.»

23

«Du er alltid så bekymret, Hektor», sa Paris lett. «Hvem skulle ønske å angripe oss?»

«De greske landene er fulle av stridsmenn», sa Hektor. «De er stadig på utkikk etter en krig der de kan prøve ut kreftene sine, og er ikke alltid så nøye med hvem de kriger mot. Etter hva jeg hører, har Akillevs, Pelevs og Thetis’ unge sønn, vokst til å bli den sterkeste og raskeste av dem alle.»

«Han kan ikke skade oss», sa Paris. «Og hva så om han er sønn av en gudinne? Det er Aineas også, og hans mor er en mektigere guddom enn hva Thetis er.»

Aineas knep leppene sammen, som om den unge prinsen hadde sagt noe han ikke likte. Selv om han var blitt høy og sterk, merket Hektor seg at vennen fremdeles hadde den korte nesen og den lange overleppen til et barn, og han kunne iblant se ut som en såret liten gutt.

«Akillevs er ikke bare sønn av en gudinne», sa han lavt. «De sier at moren hans løftet ham etter hælen og holdt ham inne i ilden da han var liten, for å gjøre ham usårlig. Da Pelevs kom inn i rommet, ble han rasende og trodde hun prøvde å skade barnet sitt. Det var da Thetis forsvant fra hoffet, og Pelevs sendte sønnen sin for å bli oppfostret hos kentauren Kheiron.»

Paris lyttet oppmerksomt.

«Men virket det?» spurte han. «Ble Akillevs usårlig?»

«Jeg vet ikke», sa Aineas. «Ingen har kommet nær nok til å kunne såre ham.»

De tre mennene ble stille et øyeblikk. Med ett var det som om det kom et kjølig drag i luften, som rusket i det sorte håret til de kongelige brødrene og den rødblonde luggen til Aineas.

«Bror», sa Hektor til sist. «Du må huske å gå til Apollons tempel og si farvel til Kassandra før du reiser.»

Paris fnyste lett.

«Paris!» sa Hektor strengt. «Hun er søsteren vår.»

Broren så ned og slo den ene sandalen mot den andre, for å riste grusen og støvet av den.

«Jeg skal gå dit», sa han. «Men jeg vet ikke hva jeg skal si til Kassandra lenger. Hver gang jeg snakker med henne, kommer hun med disse rare utbruddene sine. Jeg kan ikke være sammen med henne på samme måte etter at hun … vel, etter at hun ble gal.»

24

Aineas snudde hodet brått og sint mot Paris.

«Ingen av oss vet hva som skjedde med Kassandra», sa han med en skarp undertone i stemmen. «Men hun er en av oss. Du burde ikke snakke om henne på den måten.»

Paris så overrasket på Aineas og skottet bort på storebroren for å se om han var enig, men Hektor sa ingenting. Han ble trist av å snakke om søsteren. De hadde løpt sammen på slettene rundt Troja da de var barn. Hun og Aineas hadde vært spesielt nære, og stadig stukket hodene fortrolig sammen på en måte som iblant hadde fått Hektor til å føle seg utenfor. Men så hadde hun blitt prestinne i Apollons tempel. Etter det var hun blitt fjern og rar, og heller ikke Aineas kunne snakke med henne som før. Hun pratet aldri muntert om hverdagens små sysler lenger, men kom med lange og underlige enetaler om syner hun så for seg, som ingen andre kunne se. Og frierne som tidligere hadde flokket seg om den vakre prinsessen, hadde stillferdig trukket seg unna.

Hektor trykket hjelmen ned på hodet og gjorde seg klar til å gå opp på muren igjen.

«Det er så lett å si at alle som ikke oppfører seg som vi venter, er gale», sa han. «Noen er kanskje det. Noen ser verden på en annen måte enn vi andre gjør. Noen er rammet av gudene uten at det er deres feil. Jeg vet ikke om Kassandra tilhører den ene eller den andre gruppen. Uansett skylder du henne å ta avskjed før du legger ut på en lang reise.»

kapittel 3

Paris gikk oppover den smale, bratte stien mot templet som var viet til guden Apollon. Den lille, runde steinbygningen lå på en høyde inntil det høye festningsverket, og hvis prestene og prestinnene snudde seg når de stod like utenfor døren, ville de se rett ut mot den vide horisonten. Men templet selv hadde bare en smal dør og små glugger til vinduer. Det var et sted for de som ville se innover i de guddommelige mysteriene, ikke utover mot havet.

Luften der inne var kjølig mot Paris’ solvarme hud. Forsiktig beveget han seg over det skyggelagte marmorgulvet. «Kassandra?» hvisket han.

Han fikk ikke noe svar. Men nå så han henne. Akkurat som i Apollons tempel i Delfi var det en revne i gulvet i templet i Troja, der røyk og damp

25

fra jordens dyp sivet opp. Kassandra satt med bena i kors over den smale revnen, med bøyd hode, og åndet inn de underlige aromaene. Det sorte, lokkete håret skjulte ansiktet hennes. Hun mumlet noen knapt hørbare ord for seg selv.

Paris grøsset. Han syntes det var ubehagelig å være i samme rom som søsteren når hun var slik, liksom ikke i menneskenes verden. Men han gikk bort og satte seg på huk overfor henne.

«Kassandra», sa han forsiktig. «Jeg kommer til å bli borte en stund. Jeg skal ut på en lang reise, til Ftia …»

Mer rakk han ikke å si før søsteren brått hevet hodet og stirret på ham med vidt oppsperrede øyne. Hun grep armen hans så hardt at han kjente neglene hennes grave seg inn i huden. Forvirret forsøkte han å løsne grepet hennes.

«Du … må … ikke … reise …» sa Kassandra, med trykk på hvert ord. Stemmen hennes var hes og raspende.

«Klart jeg skal reise», sa Paris utålmodig. «Far forventer det av meg. Bryllupet i Ftia vil være det største noen har sett. Både guder og konger kommer til å være der.»

Kassandra holdt ham fremdeles fast. Blikket hennes var like stivt.

«Hvis du drar, vil det føre med seg en katastrofe», snerret hun. «Tusener på tusener av menn vil dø.»

Paris rev seg løs fra grepet hennes og kom seg på bena. Han så irritert bort på henne mens han gned armen sin, der bloddråper piplet frem i merkene etter de skarpe neglene.

«Ikke tale om at jeg blir her når alle andre er i Ftia», hveste han. «Og de som sier at du har mistet forstanden, har helt rett.»

Han snudde ryggen til og skyndte seg ut av rommet.

Gjennom rommene i palasset kom lyden av barnegurgling. Aineas gikk gjennom de stille salene og ut på den åpne plassen midt i huset sitt. Der ble han stående lent mot dørkarmen og smile for seg selv. Solen sto høyt og varmet de store steinhellene som utgjorde gulvet. På en stol satt det en kvinne med et spedbarn inntil seg. Det var Askanios, Aineas’ sønn, og ammen som han og Kreusa hadde fått i hus før fødselen. Da visste ingen

26

av dem at det var noe av det siste de ville gjøre sammen. Det lille barnet ga fra seg lave, fornøyde lyder, og de små hendene lekte med ammens slør.

På en stol av tre satt Aineas’ far, Ankises, en mager, gråhåret mann, og fulgte med på ammen og barnet. Krykken hans stod lent inntil husveggen. Aineas satte seg på huk ved siden av stolen. Solen skinte på farens forkrøplede fot, den som gjorde at han ikke kunne gå ordentlig.

«Jeg hører at Paris blir sendt til bryllupet i Ftia», sa faren. «Jeg synes nå kongen heller burde sendt Hektor eller deg.»

«Jeg er ikke prins av Troja, far», påpekte Aineas.

«Kanskje ikke», sa Ankises. «Men du er av kongelig blod, og du har mer forstand enn Paris. Og så ville du kanskje sett moren din igjen. Jeg hører at Olympens guder og gudinner skal være gjester.»

Aineas nølte før han svarte. Blikket hans gled bort på barnet på ammens fang, som hadde sluttet å plukke på sløret og lagt de runde hendene mot brystet hennes. De store øynene var i ferd med å gli igjen.

«Hvorfor skulle jeg ville se henne, far?» sa Aineas til sist, med anstrengt stemme. «Hun har aldri villet leve sammen med deg og meg.»

Ankises smilte svakt.

«Det var da jeg var på vei over fjellet Ida, og skulle slå meg til ro for natten», sa han. «Og med ett stod hun foran meg. Hun var den skjønneste kvinnen jeg noensinne hadde sett. Jeg følte at jeg sank ned i blikket hennes til et sted som var varmere og vakrere enn noe annet sted. Da fingertuppene hennes rørte ved meg, var det som å bli kysset av solen selv. Jeg så henne ikke igjen før fem år senere, da hun kom med deg og la den lille hånden din i min og sa at du var sønnen min.»

Aineas flyttet ubekvemt på seg. Han hadde hørt denne historien mange, mange ganger før.

«Glemmer du ikke at hun også skadet deg?» sa han mørkt og pekte mot farens ødelagte fot. «Og det gjorde hun bare fordi du fortalte andre at du hadde vært sammen med henne.»

Ankises fortsatte å smile.

«Jeg visste at hun ville straffe meg», sa han. «Hun ba meg om ikke å fortelle det, og jeg gjorde det likevel. Gudene tilgir det ikke når vi dødelige trosser dem. Men jeg ville gjort det igjen. Jeg ville at folk skulle vite om det, at hun en gang hadde vært min. Kjærligheten trenger vitner.»

27

Aineas tiet. Iblant kom de til ham, de sødmefulle glimtene av erindring fra før han var fem år gammel. Det var tiden før den høye, vakre kvinnen som sa hun var moren hans hadde tatt ham i hånden, ført ham til faren og forlatt ham. Minnene var svake, men fylte ham likevel med lengsel. Iblant var det som om han hørte lyden av en klukkende bekk og kvinnestemmer som sang, og han kjente en dyp fred i kroppen. Men så var disse blaffene fra fortiden vekk, og han sto igjen overfor hverdagen i Troja.

«Vel, min mor er borte», sa Aineas. «Og Kreusa er død. Så det er bare deg og meg, far, og Askanios. Vi kan ikke bruke for mye tid på å tenke på hvordan livet ville vært hvis disse kvinnene fremdeles var hos oss. Vi må klare oss selv.»

Det var som om Ankises ikke hadde hørt ham.

«Tenk at Thetis kom tilbake til Pelevs», sa han med undring i stemmen. «Det gikk mange år, og sønnen deres vokste seg stor og kraftig mens hun var hos søstrene sine i havet, men så kom hun, og sa ja til å gifte seg med ham.»

Han så på sønnen.

«Kanskje hun også kommer tilbake til meg», sa han. Aineas la hånden sin over hans. Sammen så de på Askanios, som nå sov med åpen munn i armene til ammen.

«Nei, far», sa han stille. «Jeg tror ikke det.»

kapittel 4

Det nærmet seg kveld, og solnedgangen fikk havet utenfor Troja til å gløde i rødt og gull. Kassandra stod ved det lille vinduet i Apollons tempel og så mot havnen. Hun så en høy mast som beveget seg svakt frem og tilbake i vinden, og hørte ropene fra sjømenn og tjenere. Lærsekker med vann, kister med klær og rike gaver ble båret om bord i skipet som skulle føre Paris og følget hans over havet.

Med ett hørte hun et svakt sus. Ut av luften trådte en høyreist, lys skikkelse.

«Vær hilset, Apollon», sa hun. «Kommer du for å fryde deg over min ulykke?»

28

Hun kunne kjenne hvordan blikket hans hvilte på henne med et rovdyrs ufravendte oppmerksomhet.

«Jeg har aldri ønsket at du skulle være ulykkelig», sa guden, og stemmen hans var dyp og syngende. «Det som skjer nå, har vært forutbestemt i tusenvis av år, lenge før du ble født, uten tanke for om det ville føre til sorg eller glede for deg eller andre.»

Kassandra kjente hun ble blank i øynene.

«Du gjorde meg ulykkelig da du gjorde meg i stand til å se inn i fremtiden», sa hun. «Og enda mer da du forbannet meg, og sa at ingen kom til å tro spådommene mine.»

Hun syntes hun hørte et lite snøft i gudens jevne åndedrett.

«Jeg ga deg evnen til å se inn i fremtiden som en kjærlighetsgave», sa han. «Men du ville ikke ha meg. Du kan ikke ta imot guddommelige gaver og ikke gi noe tilbake.»

Nå snudde Kassandra hodet og så på ham, seigt og tregt og motvillig. Gjesten hadde hud som perlemor, øynene var gylne som på en leopard. Det var en gang da synet av ham hadde fylt henne med ærefrykt. Slik var det ikke lenger.

«Du skremte meg», sa hun. «Dere guder er så kalde. Det er som om det som skjer i øyeblikket, der vi dødelige er, ikke angår dere. Det er blant menneskene jeg hører til. Men nå tror vennene mine og brødrene mine at jeg er blitt gal. Og det er fordi jeg ser det som vil skje, uten å kunne gjøre noe for å hindre det. Men jeg klarer ikke å la være å prøve.»

Hun tidde. Ofte var det som om hun så to ting samtidig, det som skjedde der hun var, og det som kom til å skje. Akkurat nå vokste det frem et bilde foran henne og liksom skjøv gulvet og veggene i templet vekk. Det var som om hun ikke lenger var der, men gikk mellom lange, mørke korridorer. De var rikt utsmykket. Kanskje var det et palass hun så, men hun visste ikke hvilket. Hun visste bare at for hvert skritt hun tok, kom hun nærmere en fryktelig fare.

Apollons stemme brakte henne tilbake til templet igjen.

«De samme hendelsene ville skjedd også hvis du ikke visste om det», sa han. «Livet ville budt på gleder og sorger for deg uansett. Ikke tenk så mye på hva som kunne vært annerledes.»

Kassandras blikk gled mot veien som gikk forbi muren og ned mot havnen. Den var tett av folk, og hun syntes hun så det mørke hodet og de

29

spenstige stegene til Paris, på vei mot skipet sitt. Kanskje han ville sjekke personlig at alt var kommet om bord, provianten til mannskapet og gavene til de greske vertene, slik at ingenting ville kunne få dem til å snu når de først var ute på havet.

«Hvis du virkelig en gang elsket meg», sa hun til guden, «så lov meg at du vil gjøre det som står i din makt for å hjelpe byen min, når ulykken er over oss.»

Apollon løftet en melkehvit hånd og lot den leke med en av de mørke lokkene hennes. Berøringen var så lett at hun knapt merket den.

«Det lover jeg», sa han.

kapittel 5

Paris stirret nysgjerrig på den fremmede havnen som lå foran dem. Han hadde lovet faren først å seile opp elven Evrotas, til Sparta, for å overlevere to hester i bryllupsgave til kongen der, før han igjen satte kursen nordover mot Ftia. Da kong Menelaos’ bryllup hadde stått samme vår, hadde det stormet slik på havet at ingen fra Troja kunne dra, men nå var Paris sendt som et tegn på kong Priamos’ respekt. Han hadde tatt på seg en purpurrød kappe over en kongeblå tunika, og stilt seg forrest i stavnen. Tanken var at spartanerne skulle se opp og stirre i beundring på den rike prinsen fra landene i øst som hadde kommet på besøk, men det var ikke mange på havnen, og de færreste av dem stoppet opp. Paris hadde ventet at de greske havnebyene ville være livlige og fargerike, fulle av hoiende handelsmenn bak bodene sine, prutende kunder og travle budbringere. Men Sparta var ikke slik.

«Så mange soldater det er her», sa han til kapteinen på skuta, Sarpedon, og pekte på de mange morske skikkelsene med hjelm og spyd som stod vakt ved alle hushjørner, mens borgerne skyndte seg forbi med bøyde hoder.

Sarpedon nikket alvorlig.

Kapteinen var ikke trojaner, han var en kriger som hadde kommet seilende med mennene sine fra Lykia mange år tidligere og bedt om å få bli borger i Troja. Siden den gang hadde han tjent kong Priamos trofast. Men det ble hvisket om at Sarpedon både var av kongeslekt og gudeslekt, at han

30

var sønn av selveste gudekongen, Zevs, og at han ikke kunne bli gammel. Sarpedon selv sa aldri noe om disse ryktene, men iblant syntes Paris han kunne se et gyllent glimt i øynene hans, som Aineas også kunne få, når han var sint. Han hadde sølvstriper i håret, smale lepper og værbitt hud, men en rank holdning og et fast blikk som gjorde det umulig å si hvor gammel han var. Han syntes å ha vært overalt i de greske landene.

«Sparta er blitt en krigerstat», sa Sarpedon. «Det var ikke slik før. Men kong Menelaos føler ikke at han sitter trygt på tronen. Han liker å ha øyne og ører overalt, og slår hardt ned på alle som hever stemmen mot ham.»

«Hvorfor føler han seg så utrygg?» spurte Paris. Hans egen far, Priamos, var en blid mann som ble møtt med brede smil hver gang han ferdedes gjennom Troja.

«Husk at Menelaos ikke er fra Sparta», sa Sarpedon. «Han er bare konge fordi han giftet seg med den gamle kongens datter.»

«Helena», sa Paris tankefullt. Han hadde hørt om prinsessen av Sparta, hun som var så vakker at alle konger og prinser i de greske landene hadde fridd til henne.

«Men Menelaos kunne vel fremdeles blitt en elsket konge, selv om han ikke er spartaner?»

«Det kan hende», sa Sarpedon. «Men Menelaos har aldri tenkt langt eller godt på egen hånd. Han har latt seg lede av den eldre broren sin, kong Agamemnon av Mykene. Han er heller ikke født i landet der han er konge, men tok Mykenes trone fra kong Evrystevs. Siden den gang har han styrt med hard hånd. Kanskje klarer ikke Menelaos å se for seg at det er mulig å rå med et land på noen annen måte, selv om han av natur ikke er noen hard mann.»

Paris prøvde å se for seg hvordan han selv ville styrt som konge. Han grøsset, takknemlig over at det var Hektor som skulle etterfølge faren. Så gikk tankene hans til noe mer spennende.

«Har du sett henne, Sarpedon?» spurte han.

Et øyeblikk ble Sarpedon fjern i blikket.

«Ja», sa han. «Og på alle mine lange reiser har jeg aldri sett noen som lignet henne.»

De ble stående i taushet mens roerne loset skipet trygt inn i Spartas havn.

31

kapittel 6

Samme kveld satt Paris på en høy, siselert stol ved langbordet i tronsalen i Sparta. Som kongelig gjest hadde han fått æresplassen, og kunne se utover hele hoffet, der fornemme spartanere svingte store vinbegre av gull, forsynte seg grådig med store kjøttstykker og snakket sammen med høye, hese stemmer. Bak røyken som sivet opp av ildfatene skimtet han de fargerike freskene på veggene, som forestilte ville dyr under grønne trær. De var vakre, utformet av kunstnere som kunne sitt fag, men så gamle ut, og var ikke så strålende som freskene i Pergamos, hans egen fars palass. I den ene øyekroken skimtet han kong Menelaos, som satt ved siden av ham, en stor, tettbygget mann med lyst hår som hev innpå med vin og hjortekjøtt uten å si så mye.

Men alt dette fikk han bare med seg som i en døs eller en drøm. For hele Paris’ oppmerksomhet var egentlig vendt mot den slanke skikkelsen som satt ved hans andre side. Han følte hjerteslagene dunke i tinningene og kjente seg tørr i halsen, en følelse som ikke forsvant selv om han tok stadige slurker av vinbegeret.

Siden ettermiddagen hadde han ikke klart å tenke på noe annet. Da hadde han stått i den samme tronsalen, rolig og selvsikker, og ventet på kongen og dronningen. Men i det øyeblikket de kom inn, og han først hadde sett på Helena av Sparta, hadde det vært som om han straks måtte se vekk igjen, i sjokk og sjenanse.

Han hadde ikke kunnet forestille seg at noen kvinne kunne være så vakker. Dronningen hadde et stort, brunt hår som falt ned på hver side av en ren, høy panne, og et stolt hode på en lang, grasiøs hals. Hun bar tunge øredobber av gull, formet som store dråper, og rader av halskjeder. Det funklet fiolett under de sorte, senkede øyevippene hennes. Selv om hun var lavere enn mennene i salen, var det som om hun så ned på dem fra en stor høyde, som om hun var en fugl som kretset dovent over hodet på dem. Munnen hennes hadde en kort og fyldig overleppe og bar et likegyldig lite smil. Paris var ikke vant til den slags. Han var vant til å se kvinner lyse opp når han vendte seg mot dem. Det var han som pleide å la andre gjette på hva han følte, ved å smile, men ikke for bredt, snakke vennlig med dem, men ikke for ivrig. Men nå, da han satt stiv og nervøs ved siden av henne under middagen, virket det ikke som om Helena prøvde å få ham til å lure

32

på hva hun tenkte eller følte. Det virket som om han bare var én av tusen menn hun hadde møtt, en av dem som kom til å beundre henne og begjære henne, enten hun oppmuntret dem eller ikke.

Plutselig hørte han lyden av en myk stemme. Sakte så han bort på henne. Noe glitret dypt inne i øynene hennes, som i ametyster. Hun hadde stilt ham et spørsmål som han ikke hadde fått med seg, så han sa bare det første som falt ham inn, et eller annet som skulle overbevise henne om at han ikke var noen vanlig mann, men kom fra makt og rikdom.

«Du skulle sett hestene vi har i Troja, dronning», sa han. «Rundt byen er det store, grønne sletter og enger, der hestene kan løpe fritt. De blir sterke og raske.»

Uten å tenke seg om la han til: «Troja har de fineste hestene i verden. Du vil aldri se så vakre dyr noe sted som de som kommer fra oss.»

Igjen smilte dronningen det lille, likegyldige smilet sitt.

«Men prins, du har allerede gitt meg to av hestene deres», sa hun. «Prøver du å selge meg dem i tillegg?»

Hun så vekk, og Paris bet seg i leppen.

«Hvorfor skryter jeg sånn?» tenkte han frustrert. «Hvorfor snakker jeg som en kremmer og ikke som en prins?»

Men hun hadde ikke trengt å håne ham. Han sendte et stjålent blikk mot dronningen, som nå snakket med mannen som satt på den andre siden av henne. Han lurte på om hun faktisk var likeglad med hvordan andre mennesker hadde det. Et lite, skjelvende drag i munnviken hennes fikk ham til å tro at den vakre dronningen kanskje var mer ulykkelig enn overlegen. Kanskje hadde hun tenkt at han var en sorgløs prins i dyre klær og fått lyst til å gjøre ham like ulykkelig som hun selv var, i alle fall for en kort stund.

Nå reiste kongen seg og rakte dronningen hånden. Hun tok den med et slapt grep og lot seg føre ut av rommet.

Paris satt alene igjen i høysetet. Men ikke lenge. Snart merket han at stolene på begge sider av ham ble fylt. Han snudde seg mot stolen dronningen hadde forlatt, og så rett inn i øynene på en godt voksen mann med grått, borende blikk, mørkt, stritt hår og et dryss av skjegg over haken. Han snudde seg til den andre siden og for sammen. Der så han et mannsansikt som var helt likt det første, med det samme grå blikket og strie håret.

33

kapittel 7

Etter et øyeblikks forvirring skjønte Paris hvem det var: Helenas to tvillingbrødre, Kastor og Polydevkes, de beryktede krigerne som hadde seilt med helten Jason den gangen han dro til Kolkhis og hentet det gylne skinn.

«Jaså, trojaner», sa den ene broren med silke i stemmen. «Har du kommet hele den lange veien over havet for å stirre på dronningen av Sparta?»

Det var som om det skinte svakt av huden hans, og da Paris så inn i øynene hans, var det som om han skimtet små flekker av gull. Han gjettet på at dette måtte være Polydevkes, den av tvillingene som var sønn av Zevs, mens Kastors far var Tyndareos, den forrige kongen av Sparta.

Nå var det Kastor som lente seg forover.

«Du burde vite det, prins», sa han, «at i årene da alle kongene i Hellas gikk på frierføtter til søsteren vår, sverget de en ed om at de ikke skulle bli fiender for hennes skyld, og at alle skulle hjelpe mannen hun til sist giftet seg med, hvis han skulle trenge det. Så den som fornærmer Menelaos, fornærmer også alle de andre frierne hennes.»

«Men hvorfor ble det Menelaos?» spurte Paris, med et snev av bitterhet han ikke klarte å undertrykke. Kastor og Polydevkes vekslet et raskt blikk.

«Det var nok ikke Menelaos’ personlige fortrinn som avgjorde saken», sa Kastor. «Men han er bror av den mektige kong Agamemnon, og faren vår ville gjerne knytte familien vår til ham. Og Helena gjorde som kongen sa.»

Paris tok nok en slurk av vinglasset. Han visste han hadde drukket for mye. Det var som om dyrene på veggmaleriene hadde begynt å løpe og danse foran øynene på ham – som om leoparden, som hadde vært frosset fast i spranget mot et rådyr, omsider fikk fatt på det og satte tennene i den brune ryggen.

«Jeg er ikke redd for noen av dem», sa han hissig. «Verken Agamemnon eller de andre. Ingen by har så høye og sterke murer som Troja. Det er guder og ikke mennesker som har bygget dem, og den som måtte forsøke å ta seg inn til oss, kommer til å dø i forsøket.»

Som på signal begynte begge tvillingene å humre.

«Vi har da hørt om Trojas murer, prins», sa Polydevkes. «Vi har hørt om det som skjedde da de ble bygget, og om det som skjedde etterpå, også det som kong Laomedon kanskje ikke var så glad i å snakke om.»

34

Kastor lente seg helt inn mot øret til Paris.

«Da gudene Apollon og Poseidon steg ned fra Olympen for å bygge muren for farfaren din, røpet de ikke at de var guder», sa han. «De hadde forvandlet seg så de lignet vanlige menn, og avtalte med kong Laomedon at de skulle bli rikelig lønnet i gull hvis de kunne bygge muren på ett år. Men da arbeidet var ferdig, nektet Laomedon å betale. Han trodde han sto overfor vanlige arbeidsfolk, og truet med å kaste dem i fangehullet hvis de ikke forsvant. Da viste gudene seg i all sin velde. Apollon sendte pest over byen, og Poseidon et sjømonster som herjet langs kysten i mange år.»

«Det kan ikke være sant», mumlet Paris. «Det er ingen guddom som æres så høyt i Troja som Apollon. Søsteren min er prestinne i templet hans.»

«Apollon lot seg blidgjøre da han fikk rike ofre», sa Polydevkes. «Men Poseidon sies å være rasende på folket ditt fremdeles. Og alle i Hellas mistror trojanerne, fordi de tar så høy pris for hestene sine, men selv nekter å betale det de skylder.»

Paris slo vinbegeret i bordet.

«Nå er det nok», hveste han. «Jeg er en konges sønn, dere er sønner av guder og konger. Vi skal opptre mer høvisk mot hverandre enn dette. Jeg har ikke kommet hit for å bli fornærmet og truet.»

Igjen ante han at brødrene sendte hverandre et raskt, nesten umerkelig blikk.

«Å, vi truer deg ikke, prins», sa Kastor lavt. «Vi prøver alt vi kan å beskytte deg. Men når det kommer til stykket, blir du nødt til å passe på deg selv.»

kapittel 8

Allerede før han hadde kommet inn i palasshagen til kong Pelevs av Ftia, hørte Paris sangen. Det var den vakreste melodien han noen gang hadde hørt, glad og trist på samme tid, sunget av kvinnestemmer som uanstrengt gled ut og inn av de skjønneste harmonier.

«Jeg hadde ikke forventet å høre slik musikk her», hvisket han til Sarpedon.

Dagen før hadde de gått i land på den steinete, vindblåste kysten av Ftia. Paris, Sarpedon og mennene deres hadde trasket opp de bratte bakkene

35

mot kong Pelevs’ by, langs en smal vei der kongens soldater, myrmidonerne, stod oppstilt. Paris visste at ordet myrmidoner betydde maur, og at krigerne hadde tatt navnet fordi de mente de selv var like vanskelige å få has på som de kravlende krypene. I sine mørke brynjer kunne de selv minne om noe som hadde myldret frem fra steiner og trestammer. De betraktet hver og en av gjestene, grundig og uttrykksløst.

Frem til nå hadde Paris syntes at Ftia virket som et hardt og ugjestmildt sted, men synet som møtte ham i hagen, fikk ham brått til å stoppe opp. Slanke trær stod på lange rader, og grener med tunge, duftende frukter hang over de lange, oppdekkede bordene. En liten bekk slynget seg mellom de smale trestammene, og tette busker vokste langs breddene. Under en av trekronene satt det ni unge kvinner, som om de var i sin egen verden, og sang. De så ikke på hverandre, men stemmene la seg uanstrengt over hverandre, som om sangerne hadde samme sjel og samme hode.

«Det er de ni musene», sa Sarpedon. «De er musikkens og diktekunstens gudinner. Når gudene først begir seg til en dødelig manns bryllup, forlanger de å få se og høre de skjønneste kunster som finnes.»

Først nå la Paris merke til de høye gullstolene som stod oppstilt langs hagemuren. På noen av dem satt det allerede stolte menn og kvinner, hvis det var det rette ordet å bruke på dem. For det var åpenbart at de ikke hørte til menneskenes verden. De hadde underlige, gullfargede øyne, som liksom både fulgte med på gjestene og så inn i noe fjernt og evig. Øverst satt det en mann med majestetisk mine, mørkt hår og skjegg og rød kappe. Rundt den ene hånden hans knitret og blinket det så vidt, som om han holdt et lyn fanget i den lukkede neven. Det måtte være Zevs, gudenes konge. Han satt og så rundt seg, med et skarpt blikk. Da blikket hans møtte Sarpedons, var det som om han nikket svakt. Sarpedon bøyde hodet i en hilsen.

Ved siden av Zevs satt det en gudinne med ovalt ansikt og brunt hår som var satt opp i sirlige etasjer og holdt sammen med gylne bånd. Hun betraktet bryllupsgjestene med smale øyne og rynket svakt på nesen, som om de luktet vondt. Det måtte være himmeldronningen, Hera, Zevs’ kone.

Ut av luften kom det plutselig en ung gud, med vinger på hatten og sandaler som slo iherdig. Det var gudenes budbringer, Hermes, som svevde ned mot sin egen trone. Ved siden av den satt det en gudinne så skjønn at Paris måtte snappe etter pusten. Hun hadde rødblondt hår som fosset nedover skuldrene og ryggen, og lepper som rosenblader. Det kunne ikke være

36

noen andre enn kjærlighetens gudinne, Afrodite. Men det var noe i ansiktet hennes, noe glatt og hardt og uplettet av levd liv, som fikk Paris til å tenke at Helena av Sparta likevel var vakrere.

Med ett dukket det opp en veldig skikkelse i porten, som fikk gjestene til å ta to skritt tilbake og stirre med store øyne. Han hadde sort, krusete hår og skjegg, og lynende øyne under strenge øyenbryn. Solen spilte i vanndråpene som lå som perler på de sterke skuldrene, og i den ene hånden holdt han et langt våpen med tre spydodder, en trefork.

Havets gud Poseidon steg inn i hagen. To hester fulgte lydig i hælene på ham. De var sorte og langbente, med lang og blank man. Det var som om de fløt over bakken. Paris lot blikket gli beundrende over de sterke flankene og de krumme halsene. Det var de eneste dyrene han hadde sett som kunne måle seg med hestene i Troja.

Havguden gikk langsomt opp mellom radene av trær, og først nå så Paris at brudgommen selv, kong Pelevs, stod der for å ta imot guder så vel som mennesker. Kongen var kledd i fin, hvit lin, kantet med grønt og purpur. Han hadde en gullring rundt hodet, men det var som om han nærmest forsvant ved siden av den røslige Poseidon. Pelevs hadde en gang vært en makeløs kriger, og på den tiden han først hadde møtt Thetis, var han en svært vakker mann. Men det var mer enn to tiår siden. Tiden hadde vasket ut trekkene i ansiktet hans og gjort det blonde håret hans tynt og blekt og blandet med hvitt. Han smilte da han tok imot de sorte hestene og takket hjertelig for gaven, men han hadde bekymrede linjer i pannen, som om han ennå ikke helt trodde at bryllupsdagen hans kunne ende godt.

Poseidon fant sin plass blant gudene, ved siden av krigsgudinnen Athene. Hun satt rolig og foroverlent, med haken i hånden, og betraktet selskapet. Gjestene var i ferd med å finne plassene sine, med mennene på den ene siden av hagen og kvinnene på den andre. Det hadde kommet konger og dronninger fra nesten alle de greske landene, fra Ithaka og Argos og Pylos, skjønt Menelaos og broren Agamemnon av Mykene ikke var til stede. Det ble mumlet om at de følte seg for store og mektige til å reise til en utkant som Ftia, dersom de ikke planla å erobre den.

Andre guder og nymfer slo seg ned i gresset ved foten av gulltronene. Paris la merke til at Sarpedons blikk gled søkende over den strålende forsamlingen med guder.

«Hva er det?» spurte han.

37

Sarpedon så ikke på ham.

«Det er en som mangler», sa han.

«Hva mener du?» spurte Paris.

«Eris, stridens gudinne», svarte Sarpedon. «Hun er ikke her.»

«Det er vel ikke så rart at stridens gudinne ikke er invitert i et bryllup», sa Paris lett. «Brudeparet vil vel nødig ha splid og krangel med seg inn i ekteskapet.»

Sarpedon sa ingenting, men han fortsatte å lete etter den fraværende gudinnen med blikket.

kapittel 9

Så, med ett, gikk det et brus gjennom hagen. Ut fra palasset kom det to unge menn. Han som gikk først av de to, var brun i huden og gyllen i håret, med sultne kinn og hvasse øyne. Han var svært høy, med brede skuldre og smale hofter, og selv om han gikk bedagelig og mykt, forstod Paris at han så på en kropp som når som helst kunne bevege seg raskt og dødelig, som en løves. Han trengte ikke å spørre Sarpedon om hvem det var. Det var åpenbart at dette var Akillevs, den største krigeren i alle de greske landene.

Alle gjestene fulgte Akillevs med blikket, men han så ikke på noen av dem. Taust fant han plassen sin blant mennene, og først nå la Paris merke til følgesvennen hans, en ung mann med store øyne i et langt, smalt ansikt og tykt, lysebrunt hår. Der Akillevs ignorerte de andre gjestene, så den andre seg fra side til side med et våkent, vennlig blikk.

«Det er Patroklos, Akillevs‘ følgesvenn», hvisket Sarpedon. «De vokste opp sammen og er uadskillelige.»

Akillevs satte seg og la albuene på bordet. De andre gjestene kastet stadig småstjålne blikk på ham og snakket lavt og opprømt seg imellom, til de ble avbrutt av lyden av musikk fra lyrer og fløyter. Bryllupsopptoget nærmet seg.

Snart strømmet de inn gjennom porten til hagen. Først gikk Hymen, bryllupsguden, med fakkelen sin høyt hevet. Han ble fulgt av et opptog av nereider, nymfene fra havet. De hadde hår i samme farge som havet selv, blått og grønt, som fløt rundt hodet på dem. De danset og virvlet rundt til musikken fra lyrespillerne og fløytespillerne i Hymens følge. Men bruden,

38

Thetis, gikk rolig og støtt mellom dem. Hun hadde sjøgrønt hår som danset som bølger rundt halsen hennes, og en sølvfarget kjole som falt som vann over den smekre kroppen. Hun så ung ut, kanskje akkurat slik hun hadde fremstått den dagen hun og Pelevs møttes. Hun så rett opp mot brudgommen sin. Paris fulgte blikket hennes og så at kongen stirret tilbake med et fortapt uttrykk i ansiktet, som om all lengsel han hadde båret på i alle disse årene hadde vellet frem i øynene hans. Men Paris la også merke til noe annet. Akillevs, som hadde virket så uinteressert i alt som skjedde rundt ham, hadde hevet hodet. Han så på moren sin med store, uutgrunnelige øyne.

Bryllupsopptoget beveget seg oppover mellom trærne. Thetis var nå kommet helt opp til kongen, som strakte hendene ut etter henne. Men med ett merket Paris i øyekroken at det var noe som beveget seg i porten inn til hagen. Han snudde seg og rakk så vidt å se en flik av en grå drakt og en tynn, hvit arm som stakk frem bak muren. Armen endte i en knyttet hånd, som holdt noe glitrende. Før han rakk å se hva det var, ble det som glitret slynget inn i hagen. Det traff bakken med et mykt dunk, og trillet bortover til det stanset foran føttene til Paris. Han plukket det opp og stirret forfjamset på det. Det var et eple av gull. Det var tyngre enn annen frukt, og på siden stod det noe risset inn med snirklete skrift.

Plutselig ble han klar over at musikantene hadde sluttet å spille. Da han så opp, skjønte han at alle sirret på ham, brudeparet øverst i hagen og gudene på sine troner. Hermes, guden med den bevingede hatten, lente seg forover.

«Unge mann», sa han. «Du har vel ikke tenkt å ha hemmeligheter for oss? Hva står det?»

Paris holdt eplet opp i lyset. «Til den vakreste …» leste han.

Hermes smilte.

«Og hvem er så det?» sa han. «Hvem av kvinnene som er til stede her i dag, gudinne eller dødelig, vil du si er vakrere enn de andre?»

Paris sa ingenting. Han bare stakk eplet fort innenfor tunikaen sin og lot det ligge der. Så nikket han kort til den ene fløytespilleren, som spilte opp på ny. Snart var hagen igjen fylt av sang og dans, og bryllupsseremonien kunne fortsette. Men for Paris var det som om eplet brant som en glo. Og mens de andre gjestene jublet for brudeparet, merket han at gudinnene på sine gylne troner satt og stirret på ham. Det var som om øynene deres ulmet.

39

kapittel 10

Natten etter bryllupsseremonien fikk ikke Paris sove. Etter å ha kastet seg frem og tilbake i sengen, stod han opp, slo en kappe rundt seg og gikk ut i hagen. Månen la et blekt lys over frukttrærne, og fikk blomstene og bladene til å se ut som om de var av sølv. Paris satte seg på en stein, fant frem det gylne eplet og gransket det nøye. Helst ville han seile tilbake til Sparta og gi det til Helena. Men det ville neppe føre til annet enn at hun kastet et uimponert blikk på det og på ham, før hun igjen snudde ryggen til.

Med ett hørte han lyden av lett rasling i løv. Han så opp. Der, i skyggen under et fikentre, glødet to øyne mot ham. Paris reiste seg og myste mot skapningen som stod der inne. Først lurte han på om det kunne være en stor katt. Men da skikkelsen tok steget ut av skyggene, så han at det var Hera, himmeldronningen selv. Straks falt Paris på kne.

«Reis deg, prins», sa gudinnen med dempet stemme. Han syntes fremdeles det var noe katteaktig over henne da hun kom gående mot ham.

«Jeg trenger ikke ærbødigheten din», sa hun. «Jeg vil bare ha eplet du plukket opp i dag. Jeg er dronningen over alt som lever og dør, og over alle de andre gudene. Hvem fortjener det mer enn jeg?»

Paris rakk ikke å si noe før han så det glimte i gyllent metall. Månen skinte i hjelmen til gudinnen Athene da hun trådte ut av mørket bak en av de blomstrende buskene. Hun hadde spyd i den ene hånden og skjold i den andre.

«Prins av Troja», sa hun og kom mot ham. «Jeg har gitt menneskene visdom og verktøy så de kan bygge seg gode liv. De har ikke gitt meg mye tilbake. Men nå ber jeg deg om å gi meg eplet. Hvordan kan du nekte meg det?»

Paris så fortumlet fra den ene til den andre av de stolte, vakre gudinnene. Da trådte en tredje frem mellom dem. Det var kjærlighetsgudinnen Afrodite. I det kalde lyset så det rødblonde håret hennes ut som stjerneskinn som falt nedover ryggen hennes. Hun så ham inn i øynene og smilte så han ble ør.

«Paris», hvisket hun. «Du vet hvem jeg er. Jeg er kjærligheten. Og ingenting er vakrere enn kjærligheten. Når du kjenner etter, vet du at eplet rettmessig tilhører meg.»

40

Paris stirret som trollbundet inn i de store, glitrende øynene hennes. Men så slo Athene utålmodig spydet sitt i bakken, og han kvapp til.

«Prins», sa gudinnen strengt. «Kjærligheten er ikke bare vakker. Kjærligheten får mennesker til å drepe og svike hverandre. Den gjør mennesker til slaver. Gi eplet til meg, så skal jeg sørge for at du seirer i alle kamper du kjemper. Da blir du ikke slave for noen mann eller kvinne.»

Hera tok et steg frem.

«Gi eplet til meg», ba hun innstendig, «så gjør jeg deg til hersker over alle land på jorden.»

Afrodite sto helt stille og smilte til ham.

«Du higer ikke etter å bli en stor konge eller en uovervinnelig kriger», sa hun. «Jeg vet hvem du er. Du vil ha noen å elske. Og hvis du gir meg eplet, skal jeg få verdens vakreste kvinne til å elske deg.»

Hun senket stemmen så den ble som et svakt pust i trekronene: «Og du vet godt hvem verdens vakreste kvinne er.»

Paris svelget. Han så for seg Helenas stolte hake og senkede blikk, det skjønne ansiktet med det ubestemmelige, innadvendte uttrykket. Han trakk pusten fort, lukket øynene og rakte eplet ut mot Afrodite.

Hun grep det med et triumferende smil. De to andre gudinnene sa ingenting, men én etter én løste de seg opp i luften og forsvant. Det siste Paris så, var øynene deres, med blikk som brant illevarslende og som hang ved ham til det siste.

Men det glemte han raskt da Afrodite la en hvit hånd mot brystet hans.

«Jeg takker deg, Paris», sa hun. «Og når du reiser hjem herfra, må du passe på å legge veien om Sparta.»

kapittel 11

Det var natt da det trojanske skipet igjen gled inn mot den spartanske havnen. Paris og Sarpedon stod ved rekka. Denne gangen ville ikke Paris bli sett og beundret. Han hadde bedt roerne om å bevege årene langsomt og forsiktig, så de ikke skulle vekke oppsikt. Hele tiden hadde han kjent Sarpedons skeptiske blikk på seg.

Spartas havn var nesten tom, bare opplyst av små, svake oljelamper. Bare en håndfull soldater stod vakt og lente seg på spydene sine, og da de

42

trojanske sjømennene fortøyde skipet, kom de gående mot dem, langsomt og søvnig. Paris pekte på tre av roerne.

«Dere blir med meg», sa han lavt. «Vi skal ikke bli lenge. Vi skal bare be om en rask audiens i palasset.»

I det samme kjente han Sarpedons tunge hånd på overarmen. Han snudde seg og så inn i det misfornøyde ansiktet til kapteinen.

«Si meg», sa han, «hvor er det blitt av gulleplet du plukket opp i kong Pelevs’ hage?»

Han ventet på svar, men Paris var taus.

«Prins», sa Sarpedon. «Jeg sa ingenting da du ville vende tilbake til Sparta etter bryllupet, men nå har jeg så bange anelser at jeg ikke kan tie lenger.»

Små mørke bølger klukket mot treverket i skipsstavnen.

«Jeg har levd lenger enn du aner», sa han. «Min mor var Europa, en prinsesse fra Fønikia som ble bortført av Zevs og fikk tre sønner med ham. Jeg er den yngste av disse tre. Min bror var kong Minos av Kreta, og han var en seierrik konge helt til han erklærte krig mot Athen og gjorde noen valg han ikke burde gjort.»

Paris lyttet av respekt for den erfarne krigeren, men egentlig var tankene hans allerede på vei opp den store palasstrappen. Han flyttet vekten rastløst fra fot til fot og håpet Sarpedon snart ville slippe ham av gårde, men Sarpedon holdt ham i et fast grep.

«Da folket ble lei av krigen, ba min bror Poseidon om hjelp», sa Sarpedon. «Havguden sendte ham en hvit okse fra havet, for å sette mot i de krigsleie kreterne. Han påla kongen å ofre oksen til ham, men min bror kjente griskheten vokse i seg ved synet av det flotte dyret. Han ofret en vanlig okse i stedet, og beholdt havgudens gave. Til straff lot Poseidon dronningen hans forelske seg i oksen, og snart fødte hun et monster, minotauren, som var halvt okse og halvt mann, og som brakte ulykke over min brors hus.»

«Jeg skjønner ikke hvorfor du forteller meg alt dette», sa Paris utålmodig. «Det er lenge siden. Det har ingenting med meg å gjøre.»

Sarpedon slapp overarmen hans, og Paris tok et par steg vekk mens han mumlet irritert. Men Sarpedon hadde ikke sluppet ham med blikket.

«Jeg forteller deg om kong Minos fordi det viser hvor galt det kan gå hvis mennesker forsyner seg for grådig av det gudene gir dem», sa han.

43

«Har du ikke spurt deg selv om hvem som trillet det gylne eplet inn i hagen? Jeg tror det var stridens gudinne, hun som ikke var invitert. Og hun vil deg ikke vel. Hun vil at menn og kvinner skal kives og slåss og ødelegge for hverandre. Du burde snu, prins. Vend tilbake til Troja og finn deg en brud blant de vakre jentene der.»

Men Paris sto ikke stille lenge nok til å høre de siste ordene. Han hadde allerede vinket på de tre roerne, og nå gikk han med lette skritt mot landgangen.

Soldatene viste Paris og de tre roerne inn i en liten sal i palasset. De satte seg på lave stoler og ventet. Paris kjente at det sitret i armer og ben. Blikket hans flakket hvileløst over de høye veggene. Også her var det fresker, av menn og kvinner i samtale, av musikere med lyrer. Det så ut som om de hadde så enkle, behagelige liv. Så lenge han kunne huske, hadde Paris tenkt at hans eget liv var enkelt. Men det var før han møtte Helena.

En dør gikk opp, og dronningen kom inn. Hun måtte ha blitt vekket av tjenerinnene sine, men hun var like vakker og velkledd som den første kvelden, med ringer på fingrene og remser av perler flettet inn i det tykke håret. Paris bøyde seg dypt. Hun så på ham med det samme, uinteresserte blikket som før.

«God kveld, prins», sa hun. «Jeg er redd du har kommet forgjeves. Kongen er ikke her, han er på reise til Kreta.»

«Det er ikke ham jeg har kommet for å treffe», sa Paris, med stigende uro i brystet. Til tross for Afrodites løfte virket det ikke som om Helena følte noe mer for ham enn forrige gang.

Helena hevet de fullkomne øyenbrynene, men sa ingenting. Paris tok et steg frem.

«Sist jeg var her, hadde jeg med to hester», sa han. «Men jeg har innsett at det var en for fattigslig gave. Denne gangen har jeg kommet for å tilby deg noe langt bedre.»

«Hva kan det være?» spurte Helena tonløst.

«Et nytt liv», sa Paris. «Jeg vil ta deg med til et sted der du ikke vil være et trofé å vise frem, slik du er for Menelaos, slik du ville vært for hvilken som helst av de greske kongene, hvis din far hadde valgt en annen frier til

44

deg. Her i Hellas er mennene bare opptatt av ære og makt, og av hva andre menn tenker om dem. Bli med deg, så skal jeg vise deg en annen og større verden. Jeg skal alltid ære deg og lytte til de råd du måtte gi meg, og elske deg og bare deg i alle dager, fra nå og til jeg dør.»

Helena så på ham, og med ett gikk det en skjelving gjennom kroppen hennes. Hun grep seg til brystet, som om hun hadde blitt truffet av et usynlig våpen. Det kom en ny glans i øynene hennes, og munnen hennes åpnet seg som om hun prøvde å snakke, men ikke visste hva hun skulle si. Så, omsider, svarte hun.

kapittel 12

Hektor stod på moloen i havnen nedenfor Troja da Paris’ skip la til. Det var en grå, kjølig ettermiddag. Like foran ham rusket vinden i det sølvfargede håret til faren hans, kong Priamos. Bak seg hørte han den summende samtalen mellom de andre mennene og kvinnene i kongens følge, som var møtt opp for å ta imot prinsen etter den lange reisen.

Den første som kom ned landgangen, var Sarpedon, og så snart han så ham, skjønte Hektor at noe var galt. Kapteinen så ikke rundt seg. Han verken nikket eller smilte til kjente, men stirret mørkt ned i treverket. Så kom det to nye skikkelser til syne, som gikk sammen nedover mot kongefamilien. Den ene var Paris. Men så snart Hektor fikk øye på den andre, kjente han en skarp, brå smerte i mellomgulvet. Det var en ung kvinne innhyllet i en kappe i tynt, fint lin. Hun hadde hud som den reneste marmor, tykt, brunt hår og store, dype øyne. Hun kikket nysgjerrig på de fremmøtte, før blikket hennes igjen liksom ble trukket mot ledsageren, som om det ble dratt dit av trolldomskrefter. Hun så opp på Paris med skinnende, tilbedende øyne. Det var bare én kvinne i hele verden som kunne være så vakker.

Nå førte Paris henne frem for kongen.

«Far», sa han med opprømt stemme. «Jeg vil at du skal møte kvinnen jeg vil dele livet mitt med.»

Hektor skjelte bort på faren for å se hvordan han ville reagere, men Priamos bare smilte vennlig. Da Helena bøyde seg for ham, grep han henne i hendene, løftet henne opp og kysset henne på pannen.

45

«Velkommen skal du være, barnet mitt», sa han.

Nå kom det flere menn ned fra skipet. Tre av dem bar på store sekker som var fylt til bristepunktet. Skjeftet på et kostbart sverd stakk ut av den ene sekken, hanken på et gyllent beger av en annen.

Nå klarte ikke Hektor lenger å beherske seg. Han gikk bort til broren og grep ham hardt i skulderen.

«Paris», hveste han, «hva er det du har med deg? Kommer det fra kong Menelaos’ palass? Har du ikke nøyd deg med å røve dronningen hans, men ranet skattene hans også?»

Helena senket blikket, men Paris så trassig opp på storebroren.

«Sparta tilhørte ikke Menelaos», sa han. «Det var Helenas far som eide disse skattene. De er arven hennes.»

Hektor kjente fortvilelsen bre seg i kroppen.

«Bror, ikke bare har du brutt alle hellige lover ved å stjele fra en mann som tok imot deg i hjemmet sitt», sa han. «Du har også gitt grekerne grunn til å tro på alt det onde de hører om oss. Du vet at folk sier om trojanerne at vi er griske og upålitelige og alltid vil ha mer rikdom. Hva tror du kommer til å skje nå?»

Paris rev seg løs fra grepet hans.

«Skulle jeg bedt dronningen av Sparta komme hit som en slave, uten annet enn klærne hun hadde på kroppen?» sa han hissig. «Hun er ingen tjenestepike som er blitt bortført fra hjembyen sin. Hun har tilhørt Spartas kongefamilie, og fra i dag tilhører hun Trojas. Og du skal behandle henne med like stor respekt som du behandler den gale søsteren vår.»

Med det la han armen rundt livet på Helena, og de to beveget seg videre, tett sammenslynget. Hektor gikk bort til kongen, som så etter paret med et smil om munnen.

«Far», sa han innstendig. «Hvorfor er du ikke sint? Du vet hva dette betyr. Menelaos vil aldri finne seg i å miste Helena, og alle de greske kongene har lovet troskap til ham. De vil komme etter Paris.»

«Jeg vet det», sa Priamos rolig. «Men det ville skjedd før eller siden uansett. Agamemnon har lenge ventet på et påskudd for å angripe oss. Hvis det ikke var dette, ville det vært noe annet.»

Det kom noe drømmende i kongens øyne.

«Jeg vet ikke om jeg har fortalt deg dette før, min sønn», sa han. «Men da jeg var ung, hjalp jeg kongen av Frygia, som lå i krig med amasonene,

46

de kvinnelige krigerne fra Themiskyra. Jeg ble slått av hvor tapre de var i strid. Og da krigen var over, dro jeg til byen deres og ba om å få bli deres venn og allierte, selv om jeg hadde kjempet sammen med fiendene deres. De sa ja, og lot meg få bli hos dem i nesten et helt år. De levde så fritt. Ingen kunne si til en amasone hvor hun skulle dra, eller hvem hun skulle gifte seg med.»

«Nei, du har ikke fortalt dette før», sa Hektor utålmodig. «Men hva har det med Helena og Paris å gjøre?»

Et svakt vindkast kom og løftet kappene til de to mennene fra bakken. Håret stod som en sølvsky rundt hodet på kongen.

«Hvis grekerne nå kommer fordi en kvinne har valgt å reise fra en mann hun ikke ville ha», sa han, «så er ikke det den verste grunnen.»

Hektor følte seg svimmel.

«Far», sa han matt. «De vil komme med tusener på tusener av menn.»

«La dem komme», sa Priamos. «Muren rundt Troja er bygget av guder. Ingen hærstyrke har ennå klart å trenge gjennom den. Og om de så lykkes denne gang, så er det uansett ingenting som varer for bestandig. Ikke Troja, og ikke noe annet rike.»

Med det snudde han ryggen til Hektor og gikk oppover mot byen.

Kassandra stod ved det smale vinduet i Apollons tempel. Hun så på det lille opptoget som beveget seg oppover fra havnen: Paris med armen rundt Helena, kongen i spissen for følget sitt, Hektor med en rynke mellom øyenbrynene, og mennene som bar på tunge sekker.

«Så», sa hun. «Det er nå det begynner.»

«Ja», hørte hun gudens stemme, som et ekko gjennom steinsalene. «Nå begynner det.»