Tove Alsterdal: Ingen vei tilbake

Page 1




TOVE ALSTERDAL Kvinnene p책 stranden (2011) En stille grav (2012)


Tove

ALSTERDAL INGEN VEI TILBAKE Oversatt av Lars Lenth

Kriminalroman


© Tove Alsterdal 2014 Først utgitt av Lind & Co | Sverige Publisert etter avtale med Grand Agency | Sverige © Norsk utgave: Kagge Forlag 2016 Originalens tittel: Låt mig ta din hand Oversatt fra svensk av Lars Lenth Omslagsdesign: Trygve Skogrand | Passion & Prose Forfatterportrett: Annika Marklund Papir: Creamy 70 g Boka er satt med: Sabon 11 | 14 Sats: Dag Brekke | akzidenz as Trykk og innbinding: Print IT | Litauen

ISBN: 978-82-489-1641-3 Kagge Forlag Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no


BUENOS AIRES 1978

I mørket føltes det som om hun ble kvalt, om og om igjen. Hun hadde en skitten hette over hodet og hun fikk ikke nok luft. Hetten måtte ha vært i bruk før. Hun syntes hun kjente lukten av svette, av kroppsvæsker, av noen som ikke hadde orket mer. Hennes egen kropp hadde vendt seg mot henne. Den brant av elektrisitet og skrek ut gjennom de åpne sårene under føttene, banket i underlivet der de hadde gitt henne nok en omgang. De hadde spilt musikken. Alltid den musikken. You can dance, you can jive, having the time of your life … Gjennom buldringen fra ventilasjonsanlegget kunne hun skille mellom togene, som var et stykke unna, og trafikken som tetnet seg til rett utenfor hver gang natt skled over i dag. Morgenlydene var det aller verste. Dører som smalt i leilighetene under, skrittene i trappen opp til loftet der hun lå. Ventingen på at støvlene skulle komme til syne gjennom glipen under hetten, og så musikken som startet nok en 5


gang, tonene fra en kasse av en kassettspiller som este ut mellom steinveggene og fikk henne til å ønske at hun var død. Hun forestilte seg døden som en slags sval og bunnløs stillhet. Den var et stille, svart tjern i en skog hun aldri ville se igjen. Den var stillhet. Om natten, da ensomheten var kompakt inni hetten og hun bare kunne ane pusting rundt seg, tenkte hun på akkurat det tjernet. Merkelig. Hun hadde ikke vært der på lenge. Det hadde kjedet henne. De endeløse, värmlandske skogene hadde gitt henne kvelningsfornemmelser den gang, og nå fikk hun det for seg at der, bare der, ville hun klare å puste igjen. Smerten ga seg aldri. Dagene sluttet aldri å komme. See that girl, watch that scene, diggin’ the dancing queen … Av og til hørte hun skolebarn synge et sted langt borte, og det var verre enn skrikene og støvlene som smalt så hardt mot steingulvet. Det fantes et liv på den andre siden som var blitt tatt fra henne, og ingen visste hvor hun var. Hun hadde begynt å høre stemmer, stemmer hun kjente igjen. Galskapen rev og slet i henne. Det eneste hun så, var gulv og føtter og støvlene deres når de kom helt inntil. Hvis hun torde å løfte hodet en anelse, kunne hun skimte den nederste delen av en overkropp. Nå ropte de nummeret hennes. Det gjorde så vondt når hun reiste seg. De førte henne ned trappen, hun snublet i fotlenkene, med hetten over hodet så hun bare ett trappetrinn av gangen. Skramling fra flere lenker rundt henne, nok en trapp. Hun måtte prøve å si noe om jentene, at hun var mor, skjønte de ikke det? Et kølleslag mot nakken, og hun lot være å snakke mer. Kjelleretasjen. Hun visste en god del om dette huset nå, på samme måte som hun hadde lært mye om ondskap og smerten og forakten for det ekle, lille mennesket hun var.

6


Det kom en tanke om Gud, men den hun hadde vært, ville aldri falle ned på knærne for å be. Hun ble dyttet over ende. Fuktige hender som holdt armene og beina hennes fast, fingre som trengte inn i sårene. De sa at hun skulle vaksineres. Et stikk i armen. Og så tåke. Som morgentåken over innsjøen Fryken, ville hun tenke, hun ville tenke på sjøen og stillheten, men hun begynte å riste. Hun ville ikke dø. Lemmene hennes strittet imot dette urettferdige ved døden, hun hadde levd så kort, men hun klarte ikke å bevege seg lenger. Kroppen sovnet mot steingulvet. Smerten trakk seg tilbake, hun følte ikke det onde lenger. En eim av urin fylte neseborene. Så hørte hun noen jamre seg helt inntil henne, og det var det aller siste hun hørte.


JAKOBSBERG 2014

De to kvinnene svinset og svanset foran speilet, prøvde å finne den beste vinkelen. Venstre eller høyre profil, det var det store spørsmålet, glatt hud og trutmunner som skrek etter å bli kysset. Den ene tørket bort litt leppestift fra tennene og stirret på henne. Charlie mistenkte at de ville kommentere alderen hennes straks hun gikk ut av rommet. Dere kan stå der og gjøre dere til så mye dere vil, tenkte hun, men hva vet vel dere om å elske? Hun sjanglet litt på vei tilbake til baren. Om livet vet dere ingenting. Om det vanskelige og det stygge. Ved bardisken hadde noen i svart og glitter tatt plassen hennes. «Unnskyld, men jeg tror jeg satt her», ropte hun for å overdøve musikken. Jenta snudde seg halvveis rundt. «Når da?»

8


Charlie trengte seg inn og klarte med viten og vilje å dytte henne av stolen. Hun kjente mannens kne mot låret og leppene hans helt inntil øret. «Du og jeg er nok de eldste her», sa han. «Sa du at du hadde vært her før?» Charlie sugde i seg den tredje drinken og snudde seg mot dansegulvet. Det duvet og gynget, dunket intenst i kroppen. Ja, tenkte hun. Jeg har vært her før. Jeg har vært her hele mitt liv. Jeg har funnet kjærligheten og mistet den igjen. Jeg er fortsatt her, fordi jeg brenner. Jeg lever. «Skal vi gå et annet sted?» ropte han. Signaturen hans på nettet var Hele Herligheten. Hva var det han hadde sagt at han jobbet med? Systemutvikling? Tro ikke at det er så enkelt, tenkte hun. Tro ikke at jeg er takknemlig bare fordi du er noen år yngre. Hvis du i det hele tatt er det. Hun så inn i øynene hans, men ikke noe skjedde. Det var ingen kjemi mellom dem. Han hadde ikke kunnet hjelpe henne. Kvelden var bortkastet. Hvis ikke … Hun lot blikket sveipe over lokalet. Mannen hun hadde lagt merke til tidligere, sto der fortsatt. Ved inngangen, med ansiktet skjult i mørket, alene, spennende. Blikket hans traff henne akkurat idet ansiktet hans ble lyst opp, og plutselig kjente hun det. Latteren begynte i underlivet og bruste gjennom hele kroppen, der var varmen og blodet. Rusen bredde seg i hodet. Hun satte drinken fra seg på bardisken. Gikk sakte mot dansegulvet og kjente mannfolkas blikk i ryggen, men inviterte dem ikke med. Danse gjorde hun alene, det hadde hun alltid gjort. Hadde aldri vært redd for å vise seg fram, og hun hadde ingen planer om å begynne å være redd for det nå. Hun løftet armene over hodet og begynte å vugge sakte fram og tilbake til musikken, rytmen, bassgangene, hun forsikret seg om at mannen borte ved døren fortsatt så på henne, at han trakk litt nærmere og 9


ikke klarte å slippe henne med øynene, og hun blunket og danset og tenkte ikke lenger på hvordan hun skulle orke å komme seg hjem derfra. Ingen som så ham vandre langs gangveiene i Jakobsberg den natten, visste hvem han egentlig var. Folk hadde flyttet derfra, reist av gårde for å følge drømmene sine, og noen hadde selvsagt lagt på røret, nye mennesker flyttet inn med tingene sine. Et skilt ble skrudd ned, et ansikt visket ut. Ridderen svingte inn i sentrum og la merke til at neonskiltet over Falken kino hadde mistet lyset i bokstavene F og N. Han gikk forbi vinduene til den nedlagte Domus-kafeen, der Coop nå hadde flyttet inn. Hvis han knep øynene halvveis igjen, kunne han fortsatt se gamle venner der inne ved det runde bordet. Få et lite glimt av livet slik det hadde fortonet seg der innefra. Han visste nøyaktig hvilket vindu de hadde sittet ved den første gangen de var her sammen. Duften av håret hennes som falt bustete og uregjerlig foran øynene, hvordan hun bøyde hodet bakover hver gang han fikk henne til å le. En iskald vind feide inn mellom firkantete sentrumsbygninger. Den hadde ingen begreper om vår, virvlet opp søppel og vonde minner. Det sa seg selv at ingen kunne drive butikk på at folk satt og snakket halve dagen over en kopp java-kaffe. Ikke engang kooperativet. Ikke sånn det var blitt. Samfunnet måtte utvikle seg. Enten gikk det framover, eller så gikk det rett til helvete. En ungdomsgjeng gikk skrålende forbi. Saggebukser og hettegensere, på vei opp mot Söderhøyden. Ridderen trakk seg unna for ikke å provosere dem, inn i smuget mellom kommunehuset og Angelos kiosk. Noen nattlige festløver fra forrige skift dukket opp fra tunnelen og skrek og skrålte de også. Utenfor Riddar Jacob sto en dørvakt og røykte. 10


Det var da han fikk øye på henne. Eller muligens litt senere. Først var det noen unge jenter i tjueårsalderen som ramlet ut fra kafeen og skrålte og lo. Diskomusikken dundret ut over det brosteinkledde torget helt til dørene lukket seg igjen. Riddar Jacob. Utestedet hadde alltid ligget der, over tunnelen. Han kjente suget, tvers gjennom tidene. Varmen der inne og røyken som hadde ligget tykk. Bare tanken på skummende øl i store glass fikk det til å rykke i beina. Strengenes vibrasjon under fingertuppene på venstre hånd i en C-akkord! Det var blues i luften, og hør etter, for nå skal jeg synge en sang om det bitre livet og den magiske kjærligheten … Ridderen spente og krøket fingrene sine nede i lommen. Pekefingeren på H-strengen, første bånd, langfingeren på D-strengen, andre bånd. A-strengen under ringfingerspissen, lillefingeren på E og twang! Han hørte det klokkerent da han slo akkorden. Så åpnet døren til Riddar Jacob seg på nytt. Var det virkelig henne? Det mørke håret flagret rundt hodet hennes. Så fin hun var. Han tenkte seg ikke om da han tok noen skritt ut av skyggen og strakte armen i været. «Hei på deg», sa han. «Hei, jenta mi.» Skinnjakken var åpen, og hun hadde tøysko på føttene. Det så litt kaldt ut. «Hvordan går det?» sa han og strøk håret bakover med hånden som skalv. Før hadde han ofte hatt håret i en hestehale. «Ser du ikke hvem det er?» Fyren som var sammen med Charlie, tok to skritt mot ham. Stirret ham rett inn i øynene. «Hva vil du?» Ridderen skjønte når det var lurest å gi seg. Mannen var ikke like høy som ham, men betydelig bredere. Barbert hode. «Kom, så går vi», sa Charlie. «Kjenner du ham?» sa fyren. 11


Håret blafret litt da Charlie ristet på hodet. «Jeg fryser», sa hun og dro fyren i armen. «Kom igjen, så går vi.» Mannen sendte Ridderen et siste blikk før de begynte å gå over torget. «Du bør nok begynne å bevege deg, du også», sa vakten bak ham. «Du fryser i hjel hvis du står her.» Ridderen ristet på beina for å få liv i dem. Fulgte etter paret litt på avstand. Fyren var ikke særlig hyggelig. Hva var galt med å være høflig og oppføre seg som folk? De spaserte forbi alle butikkene som var bygget oppå taket på Domus. De forvrengte proporsjonene fikk femtitallshusene på den andre siden av torget til å se mindre og eldre ut enn han husket dem. Charlie trykket seg litt nærmere fyren der framme, så ble hun visket ut i mørket der sentrum tok slutt, og var borte. Han stanset ved en av søppelkassene. Gravde litt rundt med neven og fant en halvfull pakke med pommes frites og en avis. Ikke noe å drikke. Det gjallet i tomrommet i brystkassen, kløen hadde begynt, han måtte få i seg noe snart. Det prikket og stakk i de fingrene som var mest ømfintlige overfor kulden, i tærne som hadde sovnet. Han så opp da han merket at noen nærmet seg bakfra. En elegant, svart frakk, en sånn trekvarts som gutta i byen pleide å gå i. Blikkene deres møttes. «Ja, selvsagt, gjenbruk», sa Ridderen og viftet med pommes fritesen, stirret ned i avisen. Det var gårsdagens. De drev fortsatt på nede i Syria, stakkars jævler. Anders Borg uttalte at det gikk bra for Sverige, takk og pris for det, det var jo valg snart. Mannen i frakken sa ingenting, gikk bare hurtig i samme retning som de andre. Snart var han også borte. Brostein. Søppel som virvlet rundt. Vinden som fant veien ned i tunneler og underganger.

12


Ridderen ble nødt til å gå helt opp til Kvarnbacken den natten. Gjennom togtunnelen der alle søppelkassene til sammen ikke skjenket ham mer enn en halv Loka-sitron og restene av en Subway-sandwich med tunfisk. Et kort opphold i den nye ventehallen ved bussene for å få varmen, til han ikke fikset det skarpe lyset lenger. Han fortsatte gjennom Fågelsången, strekninger føttene kunne finne uten at han behøvde å tenke på det. I Jakan lå alt han var. Minnene og Kåken, trehuset oppe på Aspnäsvägen der de hadde hengt da de var unge og gærne, og før det var det Ängen, rett ved siden av sentrum, der folk møttes og grillet på kveldene og fylte den gamle brønnen med ølflasker til den rant over. Folk hadde vært redde for å gå forbi, og lokalavisen skrev sine artikler om den farlige gjengen selv om de ikke gjorde annet enn å drikke mellanøl, de små flaskene man kjøpte i sekspakninger på den tiden, og spilte gitar og sang, og røykte på litt av hvert, selvsagt, og svelget litt her og der, men faen heller, de var jo unge. Det var lenge siden de hadde blitt jagd bort og hus var blitt bygget på den tomten som hadde vært Ängen, men oppi hodet hans var gjengen der fortsatt, spilte fortsatt sangene ingen andre kunne høre. Der han strente opp til toppen av bakken, der møllen hadde stått i to hundre år før den brant ned og ble bygget opp igjen og brant ned igjen, begynte han å tvile på om det virkelig var Charlie han hadde sett. Det hendte at han så ting som andre ikke så. Han hadde en teori om at alle tider eksisterte samtidig, i parallelle spor, og ikke fulgte en rett linje. Det var mange kvinner som liknet på hverandre, men hun hadde alltid vært noe spesielt. Gulljenta. Under noen busker, delvis skjult under gammelt løv, fant han til slutt to ølbokser som ikke var tomme. En Mariestad 4,5 og en folkis, bedre enn ingenting. Problemet var at ølet hadde frosset til isklumper i bunnen. Ridderen slepte 13


seg bort til bålet som innbyggerne hadde rasket sammen. I morgen var det Valborgsaften, så var det mai og da måtte vel våren komme tilbake. Han husket da jentene var små og han selv jobbet på godterifabrikken. De hadde fått hvite sandaler til Valborgsmessen, ikke faen om det var minusgrader den gang. Det var korsang og kinaputter og vinteren var over. Ølfunnet hadde fått ham i litt bedre humør. Han fikk øye på en sofa som sto på høykant i den enorme haugen med kvister og gammelt skrap. En rød toseter som noen åpenbart ville kvitte seg med. Den så veldig innbydende ut. Han dyttet den ned og satte seg i den, trakk noen pappesker over seg som dyne. Fyrstikker hadde han alltid. I fôret på jakken fant han dessuten et varmelys. Han hadde lest i avisen om en kar som overlevde en natt i en bil nord for Pajala midt på vinteren, utelukkende takket være varmelyset i hanskerommet. Siden den gang hadde han alltid tatt med seg sånne når han fikk sjansen. Han tente på lyset og holdt Mariestadølen over det. Det tok lenger tid for en pils å tine enn man skulle tro. Han hadde begynt å skjelve som et aspeløv, enten på grunn av kulden eller et begynnende anfall. Han skvettet smeltet stearin på den lille flammen, som slukket. Han tente på avisen i stedet, som var helt tørr, og tenkte på krigen i Syria da flammene fikk tak. De spredde seg til en papp­ remse, deretter til noen pinner og treplater, så det til slutt ble et lite bål ved føttene hans. Han kjente flammene stikke mot ansiktet og isen som langsomt ga etter da de første dråpene med øl rant ut av den bunnfrosne flasken. Lena Morberg så klokken på nattbordet. Nå var den 04.00. Hun hørte knatringen fra sønnens rom. Om natten ble alle lyder så store. Han hadde hodetelefoner på så hun slapp eksplosjonene og skuddene, likevel syntes hun at hun hørte ham krige der inne, skjøt, skjøt for å drepe, og om natten

14


grublet hun på hva det gjorde med ham, hvem ble han der inni sin egen verden, hennes yngste sønn? Dyna var for varm, og hun snudde på den, det sitret i beina, hun måtte opp. Burde hun håndtere det annerledes? Tilby belønning, motytelser eller straff, en time ved datamaskinen i bytte mot en time med lekselesing? Noe måtte hun jo si. Tenk på at du skal opp i morgen, karakterene dine, livet ditt, framtiden din, det er farlig å snu døgnet på hodet. Du vender deg bort fra den virkelige verden, det er ikke det som er livet. Eller er det det? Var det ikke bra at han interesserte seg for noe? Lærte seg alt om datamaskiner, trente opp reaksjonsevnen? Hun trakk teppet rundt seg og gikk og åpnet vinduet. Det var kaldt der ute, hun trengte luft. Sovepillene ville hun ikke ta. De gjorde henne tung i hodet, fraværende. Gjorde at natten fløt sammen med dagen. Termometeret viste to minusgrader. Natten før Valborg, og det var minusgrader. Det var jo helt på trynet. Hun kikket over på rekken med vinduer i den bølgende fasaden midt imot. For noen dager siden var det rene sommervarmen, trærne hadde sprunget ut. Var det virkelig snø i luften? Det lyste i flere av vinduene. Hun var ikke den eneste som vandret rundt i leiligheten sin om natten. Hun hadde sett dem før. De søvnløse. Noen tente et lys nede i andre etasje, og Lena så lysende dataskjermer i flere av vinduene, nettverk som aldri sov, mennesker som gjemte seg bak signaturer, elsket og hatet og seiret i krig. Rett overfor henne i sjuende etasje, gikk en ung kvinne i bare trusa inn på kjøkkenet og skjenket seg en kopp te. Skjønte hun ikke at folk kunne se henne? En eldre mann kom til syne i lyset fra en gjenglemt adventslysestake. Hun syntes det var noe kjent ved ham, men kom ikke på navnet. Var det ikke han som ville bygge gjerder med porter rundt gården på forrige årsmøte i borettslaget, tenkte 15


hun idet noe plutselig bevegde seg, en skygge som falt foran henne. Hun skrek og kastet seg bakover. Det var bein som sprellet, rett utenfor, helt nakne, en menneskekropp. Åpen munn og oppsperrede øyne, håret som flagret, og så borte. Tomt. Like etterpå hørte hun dunket der nede på bakken, og den lyden ville hun aldri glemme. Et ekkelt smell, en knaselys og så skrikene fra et eller annet sted og lyden som ble forstørret og gjallet mellom husene. Etterpå skulle hun ofte tenke: Så mange vi var. Så mange, som ikke fikk sove den natten. Sju personer hadde kommet seg ned til lekeplassen i gården da sirenene fra den første politibilen kunne høres nede fra Viksjöleden. De hadde tatt på seg frakker utenpå pysjamasen, eller kastet på seg en joggebukse og en tilfeldig jakke. En latinsk mann på rundt sytti hadde klatret over det lave gjerdet som omringet lekeplassen, for å legge en finger på den dødes hals – halsen som var dekket av blod, der håret hang over så man ikke kunne se kvinnens ansikt, i en vinkel på kroppen som bare kunne beskrives som grotesk. Den tynne morgenkåpen hadde lagt seg slik at stoffet skjulte store deler av kroppen. Noen stirret, andre så bort. «Jeg kjenner ingen puls», sa mannen. Han het Rodriguez og hadde kommet til Jakobsberg som flyktning fra Chile for førti år siden. Det ble sagt at han hadde vært livvakt for president Allende. «Selvsagt gjør han ikke det», mumlet en yngre fyr som ikke engang hadde tatt på seg jakke. Han sto der i en litt trang collegegenser og pekte mot toppen av det store, banan­ formede huset. Det steg opp mot en svart og stjerneklar himmel, elleve etasjer høyt. «Det var der hun falt fra. Jeg så det. Ikke faen om man overlever noe sånt.»

16


Lena bare sto der og stirret. Hørte de andre si ting til hverandre som «så forferdelig» og «så grusomt, helt ufattelig, jeg ringte nødtelefonen med en gang», og «er det ikke du som bor i nummer tjueto?». Så hadde de rukket å være stille i noen minutter, for det var egentlig ikke noe å si. Hun kikket opp og lurte på hvor lang tid det tok fra man kastet seg ut. Rakk man å se livet sitt som det var, forestille seg smerten som ville komme? Hun hutret, trakk kåpen tettere rundt nattkjolen og angret på at hun ikke hadde tatt på seg bukse før hun stormet ut. «Hvorfor kommer de ikke?» sa Gustavsson, den eldre mannen fra borettslagets årsmøte, som også hadde tatt turen ned. Lena så på klokken. Det hadde bare gått en drøy halvtime siden klokkeradioen viste fire der oppe. Hun hørte noen snakke lavt om at det jo var de minste barnas lekeplass. At det gjorde det enda verre. Hun hadde tenkt det selv, selv om hun egentlig ikke burde tenke sånn. Lekeplassene som de var så stolte av her i borettslaget, sammen med hekkene og grillplassen og minigolfbanen mellom husene. Ville de rekke å rydde vekk liket og blodet og alt det andre uformelige og grisete som hadde sprutet overalt da kvinnen landet, sørget politiet for sånt? Det burde vel fjernes før barna kom ut? Folk hadde rukket å kremte et par ganger til og lure på hvor det ble av politiet, og noen av dem hadde stampet med føttene og følt at de var nødt til å forklare hvorfor de tilfeldigvis var våkne klokken 04.13 natt til søndag, som var det nøyaktige klokkeslettet det inntraff. Lena, som ikke ville snakke med noen om sin uro og sine kroniske søvnproblemer, stirret opp på vinduet i åttende etasje der det flimret fra sønnens dataskjermer. Han merket ikke engang at jeg løp ut, tenkte hun, han vet ikke engang at noen har dødd rett under vinduet hans. Hun ble overmannet av en lyst til å løpe opp dit og hale ham vekk fra datamaskinen, ut i den helvetes aprilnatten som var altfor 17


kald, og vise ham. Det finnes en virkelighet, og den er av og til helt jĂŚvlig, men det er den vi lever i, SKJĂ˜NNER DU!? Og sĂĽ ville hun klemme ham, klemme ham slik hun hadde gjort da han var liten.


Uffe Rainer trakk seg tilbake mot inngangsdøren da han så lysene fra politibilen sveipe over gården. Han hadde stått litt på avstand og sett det alle andre hadde sett: en kvinne som falt ned på et lite stakittgjerde og døde midt iblant dem, i den velstelte bakgården mellom to enorme bananformede hus i Aspnäsvägen i Jakobsberg. Det var som en jævla film. Han stirret på håret hennes som fløt ut i den mørke flekken, en naken fot som pekte oppover. Snart ville hun bli båret vekk på en båre, og politiet ville sikkert tegne en krittstrek der liket hadde ligget, og han ville aldri se henne igjen. Bilen nærmet seg, trengte seg fram mellom sprikende busker og sykler som hadde stått ute hele vinteren. Den pløyde rett over den frosne sørpa der det skulle vært gress, og stanset. To politimenn steg ut. Uffe Rainer snudde seg helt rundt og tuslet inn gjennom inngangsdøren igjen. Det gikk på instinkt. Han holdt i døren så klikket ikke skulle høres da den lukket seg. Da han kom opp til ellevte etasje, var han nødt til å gå bort til døren hennes. Han ville så gjerne kjenne på dørhåndtaket, låse opp døren, se henne sove der inne. N. Holm sto det på postkassen. Ikke Eriksson, som var Charlies etternavn. Han visste at hun leide svart av slektningene til Nanna Holm, som hadde blitt lagt inn på hjem for 19


noen år siden. Uffe hadde måttet love Charlie at han ikke skulle si det til noen, for da ville hun bli kastet ut. Løgnene hennes var små skatter han skjulte for omverdenen. Da han kom inn i sin egen leilighet, lukket han kjapt døren og viftet bort nymfeparakitten som kom flyvende i retning skulderen hans. Fornærmet flakset Ebba Grön opp i luften og satte seg på hattehyllen. «Åtta hundra grader», skrek fuglen. «Lita på mig!» «Hold kjeft, Major Tom», ertet Ziggy Stardust innefra stuen. Jakopapegøyen med rød stjert satt på yndlingsstedet sitt i lysekronen, men Uffe fikk ikke øye på den i mørket. Han rotet rundt i bokhyllen. Grep tak i kikkerten og stilte seg inntil gardinene, de gamle og blomstrete som hadde hengt der siden moren hans døde for fire år siden og han måtte ta over. Ambulansen hadde kjørt inn i gården nå. Nok en bil dukket opp. To politibetjenter til. Gjennom kikkerten så han flere ansikter som var vendt oppover, med åpne munner. Noen pekte, rett mot vinduet der han sto. Eller kanskje ved siden av, mot Charlies balkong? Røyk steg opp mot himmelen, det brant åpenbart et sted lenger borte. Ambulansepersonalet dekket over kroppen hennes med et teppe. Han så henne ikke mer. Nå var det en av naboene som rev seg løs fra klyngen der nede. Uffe kjente igjen den blanke issen til surpompen Reinikainen. Han bodde i samme oppgang, i fjerde etasje eller noe sånt, og nå gikk han foran politibetjentene mot inngangsdøren. Uffe senket kikkerten. Snart ville han høre den velkjente gnissingen fra maskineriet i heisen. Nede på gårdsplassen rygget ambulansen ut fra gården. De hadde ikke tatt henne med seg. Han visste hva det betydde. Sine spe. Uten håp. «Fryser ihjäl», gapte Ebba Grøn da han kom inn i gangen igjen. Uffe lokket fuglen ned fra hyllen og låste den inne 20


på soverommet. Det hadde kostet ham nesten to år og flere kilo fuglefrø å lære nymfeparakitten det aller mest grunnleggende i Ebba Gröns tekster, en ekte, liten punkerfugl med den grågule tusten sprikende på toppen av hodet. «Lita på mig, lita på mig.» Protestene var knapt hørbare nå gjennom døren. Han plukket opp en bunt med reklamebrosjyrer fra pappkassen under hattehyllen. Rullet dem sammen og stakk dem forsiktig inn i brevsprekken, så det ble en liten åpning der lyden fra trappeoppgangen kunne smyge seg inn. Så sank han ned på gulvet innenfor utgangsdøren og hørte heisen stanse, de tunge skrittene mot det blanke steingulvet utenfor.


Millions discover their favorite reads on issuu every month.

Give your content the digital home it deserves. Get it to any device in seconds.