Våre gjenbrukshistorier

INGRID VL

Som mange andre 90-tallsbarn vokste jeg opp med cherroxer og Disney-gensere arvet etter søskenbarn. Jeg var veldig opptatt av klær, men fikk sjelden nye klær utover det jeg virkelig trengte. Følelsen av en gang i året å få åpne en pappeske med klær som kusinen min hadde vokst fra, var utrolig. Den samme gode følelsen fikk jeg da jeg innså at jeg fikk både flere og finere klær for lommepengene hvis jeg kjøpte brukt. Det hjalp at jeg likte klær som var litt annerledes, og at jeg syntes det var gøy å skille meg ut.

Jeg har eid min del fast fashion også, altså! Det var før klær og miljø ble satt på agendaen, og før jeg ble uggen av å tenke på de som kanskje sydde klærne under forferdelige arbeidsforhold, alle naturressursene som går med, kjemikalieutslippene og det enorme avfallsproblemet klær har blitt. Jeg vet ikke svaret på alle problemene med fast fashion, men sånn jeg ser det er det to ting som må skje for at verdens klesforbruk skal bli bærekraftig: Klesproduksjonen må bli mer etisk og sirkulær, og vi må gi de klærne som allerede er produsert, så lang levetid vi kan. Det siste gjør vi når vi velger brukte klær i stedet for nye.

Jeg får akkurat samme følelse i dag når jeg drar på skattejakt i bruktbutikker og loppemarkeder som jeg fikk med pappesken

fra kusinen min. Jeg elsker nemlig jakten. Å finne plagg som er litt annerledes. Som jeg kan lete etter potensialet i. Eller å få en luksus kasjmirgenser til 100 kr brukt fordi den har et bitte lite hull jeg kan reparere på null komma niks. Jo styggere utvalget i en bruktbutikk eller et loppemarked ser ut til å være, jo mer spennende synes jeg det er å lete. Med unntak av T-skjorter og undertøy er alle klærne i skapet mitt brukte og samlet opp gjennom et langt liv som gjenbrukselsker.

INGRID B

Klær har alltid vært viktig for meg. Da jeg var liten, var noe av det beste jeg visste når broren min og jeg kledde oss ut i mammas klær. Vi tok på oss skaut på hodet, for store kåper og trippet rundt i leiligheten på Lambertseter med altfor store høyhælte sko. Akkurat som Lysne har jeg også vokst opp med å arve klær av eldre familiemedlemmer, og jeg husker at jeg syntes følelsen av å gå med noen andres klær var litt rar, de luktet ukjent skyllemiddel og fargene var uvante, men det tok ikke lang tid før klærne føltes som en naturlig del av min garderobe.

Da jeg ble eldre, endret forholdet mitt til klær seg, det begynte å handle mer om hva som var riktig for å passe inn, enn hva jeg egentlig syntes var fint. På Sandefjord videregående brukte jeg alle pengene jeg tjente ved siden av skolen på Gina Tricot, og alt jeg drømte om var å eie en Canada Goose-jakke. Ikke fordi jeg syntes den var så fin, men fordi det var det kuleste plagget man kunne eie. Heldigvis kom jeg meg ut av vgs-bobla og begynte å tenke selv da jeg var student. Kanskje mest på grunn av mangel på penger, men også litt fordi det var kult, gikk bestevenninna mi og jeg ofte på skattejakt i klesskapet til foreldrene våre. Vi klippet opp gamle T-skjorter til magetopper og gikk på festival, og vi følte oss aldri så kule som da vi gikk rundt i de gamle Fjällräven-anorakkene til min venninnes mor, Eli.

Da jeg lærte meg å sy, fikk jeg enorm respekt for tiden det tar å lage et plagg. Alle sømmene jeg så på klærne mine er laget av mennesker bak en symaskin. Med denne nye respekten i bakhodet begynte jeg å interessere meg for klesindustrien og lærte at den er verdens nest mest forurensende industri. I stedet for å føle håpløshet, følte jeg at jeg satt på en slags løsning. Ved å ta i bruk tekstiler og plagg som allerede er produsert og reparere og ta godt vare på klærne vi har, kan vi endre klesindustriens miljøpåvirkning. Og det beste med dette er at det ikke trenger å gå ut over stilen din, for gjenbruksmarkedet byr på like mange stiler og variasjoner som nye klær-markedet, man må bare vite hvor man skal lete, og det håper vi denne boken kan hjelpe deg med!