Sel og hval

Enkelte fremmede arter er også satt ut av privatpersoner som «et tilskudd til faunaen», eller det er kjæledyr som folk i ren uforstand har sluppet ut i naturen. Begge deler er ulovlig og slett ikke ønskelig. Fremmede arter kan som sagt etablere seg og bli skadelige for økosystem, eller de kan konkurrere ut naturlig tilhørende arter. Det er også en økologisk misforståelse å «tilføre faunaen nye arter». Da glemmer man at artsmangfoldet har brukt tusenvis av år på tilpasninger gjennom lang tids evolusjon. Å slippe ut kjæledyr som ikke hører til her, er i tillegg til å være faunakriminalitet også en form for grov dyremishandling. Slike dyr vil ofte pines til de dør av sult eller fryser i hjel, siden de ikke er tilpasset vårt klima og våre økosystemer.

Vaskebjørn (Procyon lotor) er eksempel på en art som flere ganger er funnet i naturen og skutt, fordi det ikke er ønskelig at den skal etablere seg her. Dådyr (Cervus dama) og moskus (Ovibos moschatus) er andre arter som aktivt er satt ut av mennesker. Begge disse har svært begrenset utbredelse og antas å gjøre liten økologisk skade. Moskus forvaltes sågar for å aktivt opprettholde en liten bestand på et par hundre dyr på Dovrefjell.

Det er registrert en rekke andre fremmede arter i Norge. Noen antas å dø raskt ut fordi de ikke tåler klimaet, noen etablerer små bestander med begrensede økologiske konsekvenser, mens andre kan bli en pest og en plage, som for eksempel lokale bestander av kanin (Oryctolagus cuniculus) på øyer en rekke steder langs kysten i Sør-Norge. Det er lov å holde en rekke arter som kjæledyr, ikke bare hunder og katter, men også slanger og andre reptiler samt fuglearter. Slike kan også forville seg, og det er velkjent at både tamme og ville katter tar mye småfugl. Også husdyrarter er forvillet, og flere steder på Vestlandet finnes lokale bestander av forvillede geiter (Capra hircus).

SEL OG HVAL

Våre sjøpattedyr er det svært sjelden vi finner spor fra. Seler kan ta seg en tur opp på land, mest på holmer og skjær, mens hvalartene kun oppholder seg i vann. Det er jo heller ikke så ofte vi ser sel og hval, kanskje med unntak av de to vanligste selartene steinkobbe (Phoca vitulina) og havert (Halichoerus grypus).

Noen ganger kan altså sel bevege seg opp på holmer og skjær, men også over sandstrender eller snødekket is, slik at de avsetter spor. Utover det er det fint lite vi kan finne av spor fra seler, med unntak av kadaver som skylles på land.

På land drar selen seg framover med framluffene, og det er disse vi

En sel i tangbeltet ved Skomvær fyr etterlater seg ingen spor. Hadde det vært fin sand eller snø her, kunne vi sett spor av framluffene og slepespor av kroppen der den bakset seg framover.

kan finne sporene av samt slepespor av selve kroppen mellom luffesporene. Slike spor er uvanlige og sjeldne, men er du virkelig heldig, kan du kanskje få øye på dem på sandstrender eller snødekket mark.

I Norge, inkludert Svalbard, finnes det sju selarter: hvalross (Odobaenus rosmarus), steinkobbe, grønlandssel (Pagophilus groenlandicus), havert, klappmyss (Cystophora cristata), ringsel (Phoca hispida) og storkobbe (Erignathus barbatus). Steinkobbe og havert er som nevnt de vanligste langs norskekysten.

Hvalene nedstammer fra landpattedyr som etter lang utvikling ble vannlevende dyr. Etter ti- tusenvis av år med endringer i bygning, levevis og utseende er de blitt en vellykket og svært veltilpasset, gruppe med arter som kun lever i havet og er aldri levende på land. Hvaler finner vi derfor kun som store, stinkende kadaver i strandkanten, hvis vi i det hele tatt finner spor av dem. Det vanlige er kun å se dyra i levende live ute i havet, men det er ofte lett å lukte seg fram til et hvalkadaver om det skulle ligge i nærheten av der du er. Og det kan være fascinerende å se et så stort dyr på nært hold om du først får sjansen. Oftest er det den lille

Hvaler er store dyr. Er vi heldige, kan vi se dem svømmende i havet, men de setter svært få spor etter seg. Noen ganger kan døde dyr reke i land eller vi kan finne skjelettrester. Her en stor, død vågehval som ligger med buken i været. T.h. ryggvirvel.

tannhvalen nise (Phocoena phocoena) som vi kan være heldige å se i sjøen. Eller den vanligste hvalarten, vågehvalen (Balaenoptera acutorostrata), som vi ser langs våre kyster, hovedsakelig fra Midt-Norge og nordover. Men også knølhval (Megaptera novaeangliae), spekkhogger (Orcinus orca) og hvithval (Delphinapterus leucas) er blant de totalt 21 hvalartene som ferdes langs våre kyster. En del av hvalartene er bare sporadiske gjester i norske farvann. Knokler fra hval kan man være heldig å finne, foruten kadaver av nylig døde dyr.