KATHRINE ASPAAS
DEN REVOLUSJON
Š 2018 Kagge Forlag AS O m s l agsdesign: Terese Moe Leiner FO rs i deil lustrasj O n: Ellen Renberg sats : Ingrid Goverud Ulstein illustrasj Oner : Line Monrad Hansen Pa Pir : Holmen Book Cream 70 g 1,8 BO ke n er satt med : Home Text 10,3 | 13,5 try k k Og inn Bindi ng: Livonia Print isB n: 978-82-489-2122-6 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
Innhold
I n n l e d n in g E t e m o s jon e l t k ra f tv e r k
11 12
1 . Fø l g g ås e h u d e n ! H va g ir de g g å s e h u d ? Kroppen har ordet Ve r d e n v i l f o r f ø r e s For s k n i n g e n b a k g å s e h u d e n E n l i t e n g å s e h u d øv e l s e
15 17 18 20 22 25
2. Finans og følelser Ve v s t ol og s a m l e b å n d Fora n d ri n g f r yd e r i k ke Vå r t i d s v e v e r s ke r Gl ob a l H um a n Wa r m i n g Va r m t a rb e i d Va r m e b a n ke r Meningen med (arbeids)livet Mykhet hos McKinsey L ø n n s om ti l l i t E n l i t e n g å s e h u d øv e l s e
27 28 29 31 34 38 39 41 45 46 49
3 . E m o s j on e l l s t y rke tr e n i n g R u s t n in g e n Se l v f ø l e l s e o g s e l v t i l l i t
51 52 53
S i rke l t r e n i n g # 1 Å h å n d te re sku f f e l se S i rke l t r e n i n g # 2 G o d e h j e rne vane r S i rke l t r e n i n g # 3 Ta k k n e m l i g he t S i rke l t r e n i n g # 4 H a i m u s i kk S i rke l t r e n i n g # 5 S k a m – sj e l e ns su mpl and S i rke l t r e n i n g # 6 S e l v m ed f øl e l se S i rke l t r e n i n g # 7 H e l e f ø l e l se spal e tte n En l i t e n g å s e h u d øv e l s e
54 56 59 62 65 73 75 78
4 . S p rå ke t s o m tr y l l e s t av S p rå k s k a p e r v i r ke l i g h e t Tre k l a n d r e v e r b S k a p ko n f l i k t ! To g r ø f te k a n t e r Tun g o g l e tt Tøf f e l l e r m o d i g ? S ta n d p u n k t e l l e r s y n s p u n kt? K l ok e l l e r i n te l l i g e n t ? Unnskyld H e l te n s r e i s e Vi n t e r n e tte n e Forte l l m e g m e r L i te o r d – s t o r b e f r i e r En l i t e n s p rå køv e l s e
79 81 84 85 87 89 90 91 92 93 97 99 102 103 104
5 . Lyk ke n e r å s k a p e I n n ova s j o n e n s p r i s O ri g i n a l i te t Du deilige enfold! « Je g v e t i k ke » Å væ r e i k ke - d ø m m e n d e Bli kjent med egoet En l i t e n g å s e h u d øv e l s e
1 09 111 113 116 118 120 122 123
6 . S e l v i n n s ik t I r r i t a s jon e n s v e l s i g n e l s e Sva ke da m e r o g b r u t a l e m e n n Sv i n e s ti e n Noen å skylde på D o n a l d Tru m p i b a k s p e i l e t Se l v b e dra g e t St e r e o ty p i e r k v e l e r o s s St i l l h e t i s tøye n s ti d E n l i t e n g å s e h u d m e d i ta s j o n
1 25 126 130 131 133 134 136 138 139 142
7 . L a n g s ik tig h e t L a n g s ik ti g h e te n s s te m m e Kor t s i k ti g j u l e ko k ko Å h o l de ut E n l i t e n g å s e h u d øv e l s e
143 145 147 152 154
8 . Tå r e r s o m l u k s u s g o d e Elsk din skjebne Ov e r g a n g e n s s o r g Empati Å l e v e v e rd i b a s e r t E n l i t e n g å s e h u d øv e l s e
1 55 158 161 163 164 166
9 . E m o s j on e l t vå ke n j o u r n a l i s t i kk So p h i e E l i s e b r øy te r v e i Ve i e n ut av f o ra k t M e n n e s ke s p rå k M e n i n g s l øs e k v i n n e r ? B e d r e og b e d r e E n v e dva re n d e g å s e h u d øv e l s e
167 168 170 171 173 175 177
1 0 . De n e m o s j o n e l l e r e vo l u sj on D e nye b ra n s j e n e Fo r e b yg g e n d e h e l s e S to r s y s te m d e s i g n D y r e b ra n s j e n M a tb ra n s j e n S a m a r b e i d s b ra n s j e n Op p l e v e l s e s b ra n s j e n H j e r n e - o g h j e r t e b ra n s j e n P l a c e b o b ra n s j e n B e r ø r i n g s b ra n s j e n E n va k r e r e v e r d e n Gü s e h u d e f f e k t e n
1 79 180 182 183 186 186 187 188 189 190 190 192 194
Ta kk ! L i tt e ra t u r l i s t e A n b e f a l t e n e tts t e d e r A rti k l e r o g f o r s k n i n g
197 199 200 201
KjÌre mamma. Din klokskap og kjÌrlighet lyser opp veien for meg. Du klarer alt – og litt til. Denne boken er til deg.
Innledning «Å halde maska er å døy.» Stein Torleif Bjella
j e g v Okste O P P i glede, og den første følelsen jeg husker, er sorg. Ikke dyp sorg, men opplevelsen av tårer som rant. Jeg var kanskje et par år gammel. Pappa spilte gitar, og han spilte i moll – musikkens vemodige skala. Mer skulle det ikke til. Tårene trillet, og det har de i grunnen fortsatt med. Lenge trodde jeg det var noe galt med meg som gråt så lett. Løsningen ble en gradvis mental opprustning. Rustningen var med til Handelshøyskolen i Bergen, og til jobben som journalist i Aftenposten. Jeg rustet meg opp til morgenmøter og til pressekonferanser. Var beskyttet gjennom avdelingsfester, ja til og med familiefester. Rustningen besto gjerne av ironisk distanse, kunnskapskonkurranse, besk humor og skråsikkerhet. Jeg syntes jeg klarte meg fint. Ble lenge belønnet både sosialt og faglig, helt til jeg ikke klarte meg fint i det hele tatt. Jeg ble sliten, og følte meg alene. Ble ufølsom på den måten at jeg kunne såre mennesker rundt meg uten å merke det. Jeg ble barsk og selvhevdende, og gradvis mistet jeg meg selv. Den lille jenta som gråt når pappa spilte i moll, satt alene et sted langt inne i rustningen, og jeg savnet henne. Dette er en bok om følelser. Om livet bak rustningen, og om friheten uten rustning. Det slår meg hvor store mengder
12 | de n e m Os j On e l l e re v Olu sj O n
lengsel og sårbarhet vi mennesker får lov til å kjenne på – i musikken, i kunsten, i litteraturen. Kan vi våge å ta disse følelsene med ut i livet? Til skolen? På jobben? Jeg tror vi har mye å tjene på det. Utfordringen er at følelser lenge har blitt behandlet som noe uønsket. Noe «irrasjonelt». Kanskje har de ikke vært ryddige nok? Ikke målbare nok for økonomien? De kan også være pinlige. Avslørende. Intime. Følelser skaper rødming. Kremting. Skjelving. Men er det egentlig noen motsetning mellom fornuft og følelser? Hva om økt innsikt i egne og andres følelser er den rene, skjære fornuft? Vi står foran det mange kaller Den fjerde industrielle revolusjon. Kunstig intelligens og ny teknologi snur rundt på måten vi jobber og lærer på. Det gir helt nye muligheter. Når datamaskiner avlaster oss mennesker, kan vi utvikle vårt fortrinn: det genuint menneskelige. Evnen til å kommunisere godt. Virkelig skape kontakt og utøve omsorg. Med en solid emosjonell kjernemuskulatur kan vi leve og navigere under krevende omstendigheter og endringer. Å velge utdannelse er endring. Å miste jobben er endring. Overgangen fra svart til grønn energi er definitivt endring. Overgangen fra søndagsfølelsen til mandagsfølelsen er endring.
Gåsehudeffekten Selve ordet emotion stammer fra det latinske emovere, som betyr bevegelse. Følelsene beveger oss. Også ordet motivasjon stammer fra emovere. Det er følelsene som driver oss. De driver oss til mestring og store bragder, og de driver oss til merkelige valg, som å spise en pose ostepop på styrten i ren frustrasjon. Vi snakker om å ha noe på hjertet når vi skal lufte tanker som betyr mye for oss. Det er noe helt annet å ha noe på
in nled n ing | 13
hjernen. Det er en grunn til at Martin Luther King sa Jeg har en drøm i sin berømte tale fra 1963 – ikke Jeg har en plan. Det handler om følelser. Det er slett ikke bare gode følelser som beveger oss. Ingenting kan anspore en til endring som fortvilelse og irritasjon hvis disse følelsene erkjennes og «legges i rør». Se for deg et buldrende fossefall. Et kraftverk som omdanner raseri og bekymring til klokkeklar energi som alltid er fornybar. Det finnes garantert mer irritasjon der den kommer fra. Garantert mer skuffelse. Når vi tar eierskap til disse følelsene, kan vi lære å bruke dem til hva vi måtte ønske. Kanskje kan vi dytte grådighet inn i rørene, og forvandle den til skaperkraft og livsglede? En av de aller mørkeste følelsene våre, sorgen, kan den komme ut som kjærlighet i den andre enden? Selve omdannelsen skjer i aksepten, og denne prosessen blir du etter hvert godt kjent med i denne boken. Det er ikke farlig å føle. Følelsen av ensomhet, sinne, iver og glede kan leve side om side i et menneskeliv. Vi trenger selvfølgelig ikke alltid å legge følelsene i rør. Vi kan la dem kaste seg fritt over klippekanten – la dem være en spektakulær Vøringsfoss av sinne eller sorg. Poenget er at vi kan lære å styre dette selv, og grunnregelen er ganske enkel: Flykter vi fra følelsene, styrer de oss. Erkjenner vi følelsene, er det vi som styrer dem. Valget er vårt, og bare den innsikten er dypt befriende. Jeg ønsker at alle skal ha tilgang til kunnskapen rundt relasjoner og emosjoner som har vokst frem de siste tiårene. Målet med denne boken er å styrke vår emosjonelle kjernemuskulatur, og du vil her møte noen av de fremste lærerne innenfor emosjonsforskning. Du vil lære konkrete teknikker til å bli godt emosjonelt skodd, og du vil få historiene om dem som går foran. Slik kan vi bli kjent med den store paletten av følelser, og kan leve helhjertede liv i medgang og motgang. Interessen for emosjoner og relasjoner øker raskt. Vi ser
det i hva slags serier som lages for TV og radio, på YouTube og hos Netflix. Vi ser det i journalistikken. Tendensen begynner også å bli synlig i næringslivet og ved universiteter og høgskoler. Det er så vi kan begynne å snakke om en bølge av emosjonell og relasjonell interesse. Jeg håper og tror at denne bølgen vil bygge seg opp til en varm og konstruktiv revolusjon. En emosjonell revolusjon, som styrker oss og bringer oss sammen. Som økonom og journalist er jeg klar over at jeg beveger meg inn i fagområder der jeg er gjest. Psykologien, biologien, hjerneforskningen, filosofien, sosiologien – og jeg vil takke alle som har gått foran med lykter, plog og såkorn i disse fagene. Vi har mye å tjene på å utforske hverandres fag. Det er ofte slik nyskaping oppstår. En av de fineste følelsene jeg kjenner, er gåsehuden, som når hårene reiser seg på armene under de myke åpningstonene i Mozarts Requiem. Hva skjer da? Når noe oppleves som helt ukontrollerbart vakkert? Gåsehuden er en mystisk og god følelse, og derfor starter vi med den. Når får vi gåsehud, og hva kan den fortelle oss? Selv har jeg begynt å bruke gåsehuden som kompass. Jeg drar dit gåsehuden fører meg, og jeg kaller det gåsehudeffekten. Nå håper jeg at du vil koble på ditt eget kompass – din egen gåsehudeffekt.
kapittel
1
Følg gåsehuden! «Kan du gjennom strid og dåd redde det barnlige skjær til det siste, da har du regnbuen over din gråt, og glorien over din kiste.» Johan Sebastian Welhaven
i e t kO n sert l Ok a l e i Oslo har drøyt 60 herrer oppmerksomheten rettet mot scenen. Snøen fonner seg utenfor vinduene, og snart flyter sangen ut i rommet. Fire stemmer. Mykt. Klangfullt. Det er Sangselskabet Guldbergs Akademiske Kor som har sin tradisjonsrike julefest, og koret har kommet til den årlige Lårfrost-konkurransen. Hvem klarer å gi publikum gåsehud? Konkurransens opphavsmann fikk ideen da han sang sin første konsert med koret, i Oslo Konserthus. Han beskriver opplevelsen som et fyrverkeri av følelser: «Vi sangVere – en enkel gregoriansk sang. Jeg fikk frysninger på ryggen som trakk ned i lårene. Det var som en indre eksplosjon, og følelsen holdt seg lenge. Det føltes som frost nedover lårene», sier Bjørn Haugland, en ivrig sanger og entreprenør. Han forklarer hvordan Lårfrost-konkurransen fungerer. Det handler ikke om å synge riktig. Opplevelsen må ikke
16 | de n e m Os j On e l l e re v Olu sj O n
nødvendigvis være den vakreste, rent sanglig, men den må treffe nervesystemet. «Disse gutta elsker det de gjør, og det synes. De smiler med hele seg. Gir av seg selv som de fleste av oss bare gjør når vi er hjemme og trygge. Det er så vakkert.» Alt tyder på at vi mennesker liker følelsen av gåsehud. Mangfoldet av musikk- og dyrevideoer i sosiale medier er et tydelig tegn på at vi oppsøker gåsehuden. Professor Alan Fiske fra Universitetet UCLA i California befinner seg midt i et mangeårig prosjekt for å finne ut hva gåsehud er, og hva nettopp denne følelsen får oss til å gjøre. Hvordan den påvirker innstillingen vår og handlingene vår. Det dreier seg om den gode gåsehudfølelsen, som lårfrost-opplevelsen i Konserthuset. Hva skjer når hårene reiser seg, øynene blir fylt av tårer og noen kjenner behov for å ta seg til hjertet, samtidig som de sier: Åhhh … Gjerne med en liten nt først: Ntååååhhhh … Fiskes forskning viser at følelsen ofte oppstår når vi ser at noen er veldig snille mot andre. Eller vi får en positiv overraskelse. Han er også interessert i å finne ut hva gåsehudfølelsen motiverer oss til å gjøre. Hvordan påvirker den atferden vår? Selve følelsen av gåsehud har fått navnet Kama Muta – sanskrit for «å bli beveget av kjærlighet». Thomas Schubert ved Universitetet i Oslo, en av forskerne i Fiskes prosjekt, forteller at følelsen også innebærer en intensivering av relasjoner. Det finnes en klar sammenheng mellom nærhet og følelsen av å bli berørt eller beveget. Kroppslig gir det seg gjerne utslag i frysninger, tårer og en opplevelse av varme og utvidet brystområde. En av forskningsmetodene deres innebærer å vise små videofilmer, som for eksempel filmen Giving fra Thailand, om en liten gutt som blir tatt i å stjele tre glass smertestillende tabletter. En suppekokk kommer løpende til når han ser den lille gutten bli tatt, og han spør om moren er syk.
F ø l g gåseh ud en! | 17
«Ja …», hvisker den lille gutten, hvorpå kokken betaler for medisinen og sender gutten hjem med suppe til moren. Så løftes vi 30 år frem i tid, der vi ser den samme gaten, den samme restauranten, den samme kokken som serverer suppe. Plutselig faller han om. Datteren sender ham til sykehuset, og de opererer hjertet hans der og da. Kokken overlever, og vi ser datteren lese en regning på 792 000 baht. Så mye penger er det umulig for henne å få tak i, og hun legger ut restauranten for salg. Så ser vi henne igjen, sorgtung ved farens sykeseng, der hun oppdager en ny regning fra sykehuset. Den lyder på 0,00 baht, med følgende tekst: «Alle kostnader ble betalt for 30 år siden, med tre glass smertestillende og en pose med grønnsaksuppe. De beste hilsener Dr. Prajak Arunthong.» Videoene er blitt vist for grupper i 15 ulike land, blant annet Kina, Japan, Sør-Afrika, Portugal, Norge og USA, og funnene var entydige. Etter å ha sett videoen meldte deltagerne om gåsehud, tårer og en varm følelse i brystet. «Vi gråter når vi er triste. Vi smiler når vi er glade, og vi både gråter og smiler når vi blir beveget», sier Thomas Schubert.
Hva gir deg gåsehud? I arbeidet med denne boken har jeg spurt nærmere 400 mennesker hva som gir dem gåsehud. De fortalte om idrettsopplevelser, musikk, nære samtaler og natur. Påfallende mange i Norge nevner den mektige, symfoniske vignetten til Champions League. Se den gjerne på YouTube. Det er nesten så jeg kan utstede gåsehud-garanti. Andre forteller om uforklarlige sammentreff og historier som treffer noe i dem. En gjenkjennelse. Opplevelsen av fellesskap. Med natur, dyr, kunst eller andre mennesker.
18 | de n e m Os j On e l l e re v Olu sj O n
«Når jeg ser unge mennesker som overrasker seg selv, og mestrer noe. Den gleden! Da blir jeg rørt. Da kan jeg få gåsehud», svarte kronprins Haakon da jeg spurte ham. «Jeg navigerer mer og mer etter gåsehuden. Det er ikke alltid jeg vet hvor jeg skal. Når gåsehuden kommer, da vet jeg at jeg er på riktig vei», sier pianist og komponist Maren Selvaag. «Jeg får den akkurat nå, når du prater. Jeg elsker dette prosjektet!» sier Karen fra Washington, D.C. «Å kajakke ned elvene i The Grand Canyon. Kontrasten mellom fredfylt natur og ville stryk», sier Karl fra Virginia. «Jeg har en regel», sier låtskriver og artist Maria Mena, «jeg slutter ikke å forske på hvorfor noe kjennes på en bestemt måte før jeg begynner å gråte. Det å gjøre meg selv rørt. Det er interessant å kjenne hvordan kroppen reagerer fysisk når det skjer.»
Kroppen har ordet Her må vi stoppe litt ved kroppen, for den er et undervurdert instrument. Vi lever i en kultur som belønner tenkning i så stor grad at vi nesten glemmer at vi har en kropp. Kroppen blir som et litt brysomt vedheng til intellektet. I denne boken er kroppen helten, og jeg snakker ikke om sommerkroppen. Jeg snakker om helårskroppen, ja selve livskroppen. Her kjenner jeg at bare det å skrive om kroppen gjør meg litt brydd. Som om den er befengt med noe skamfullt. Slik er det ikke med hjernen. Nei, den kan jeg skrive helt uanstrengt om, men resten av kroppen? Den er litt uregjerlig, samtidig som det innen psykologien begynner å vokse frem en god regel når vi kapres av sterke følelser: Gå til kroppen! Pust dypt, og kjenn etter. Følelser er ikke farlige. De er informasjon om oss selv til oss selv.
F ø l g gåseh ud en! | 19
Vi kan bruke kroppen til å håndtere følelsene. La oss inspirere av hundene når de ser noe skummelt og reiser bust. Etterpå rister de på seg og roer seg på den måten. Det kan vi også gjøre for å få ut spenninger. Skuespiller Anders Baasmo Christiansen har fortalt at han bruker den ville latteren til Wolfgang Amadeus Mozart når han er litt «mørk i hue». Mozart var den første rollen han spilte som nyutdannet skuespiller, og han trente mye på musikkgeniets karakteristiske latter. Nå bruker han den til å riste ut spenninger. Det samme gjelder smilet. Det å tvinge munnvikene opp, påvirker yteevnen vår. I mai 2017 sto maratonløperen Eliud Kipchoge for en vill prestasjon i den lille byen Monza nord i Italia. Han løp maraton på 2 timer og 25 sekunder, den raskeste tiden for en maraton noensinne. Hvordan gjorde han det? Han smilte hele veien, fra start til mål. Det virker. Prøv det når du gjør noe vanskelig. Gjerne ellers også. Du risikerer på toppen av det hele å få noen smil tilbake. Vi har mye å tjene på å gå til kroppen, men vi tenker og vi tenker. Innbiller oss at vi er objektive og rasjonelle. Det er vi ikke. Atferdsforskningen viser at over 90 prosent av valgene vi tar, er ubevisste. At vi styres av medfødte instinkter og tillærte overlevelsesmekanismer. Det kommer stadig studier som viser hvor lite rasjonelle vi er. Dommere idømmer strengere straffer når de er sultne, gjerne før lunsj. Og vi mennesker har en tendens til å bli strengere og mindre gavmilde når vi sitter i et rom som lukter søppel. Selve sinnsstemningen påvirkes ustanselig av hvordan vi beveger kroppen. Når vi sitter med beina i kors og gjør oss små, kjenner vi oss svakere og tar sjeldnere ordet. Motsatt bidrar det å sitte med beina spredt – gjøre oss store – til økt produksjon av testosteron, og vi kjenner oss sterkere. Det å stå i en sikker positur, for eksempel med armene over hodet, kan påvirke testosteron- og kortisolnivået i hjernen, noe
20 | de n e m Os j On e l l e re v Olusj O n
som igjen har en innvirkning på sjansen for å lykkes i det vi foretar oss. Slik skaper vi oss selv. Igjen og igjen. Gjennom hvordan vi bruker kroppen. Det er en frihet i å vite dette.
Verden vil forføres En av de søteste gåsehudhistoriene jeg vet om, er fra forfatteren Tore Renbergs bok Vi ses i morgen, der den store og ultrakriminelle Rudi blir rørt til tårer av den britiske popgruppen Coldplay. Han skammer seg så inderlig. Dette er myk popmusikk, og Rudi og kompisen hans skal ha sine sosialt korrekte kicks fra hard metal. Noen ganger skjer det for oss som for Rudi. Vi får gåsehud til feil tid. Til musikk som ikke passer identiteten vi har skapt oss – den vi ønsker å være. En ung mann jeg kjenner, forteller hvordan han fikk gåsehud da han så Paradise Hotel-finalen, og hvordan han ble helt forferdet over seg selv. Gåsehuden kan også fremprovoseres, for ikke å si manipuleres frem. Komiker Dagfinn Lyngbø har en låt som enkelt og greit heter Gåsehudsangen. Den er bygget opp helt spesielt for å gi publikum opplevelsen av hår som reiser seg; de skal rekke opp hånden når de får følelsen. Han vil vise hvordan kroppen overstyrer hjernen når musikken kommer på. Hvordan kroppen overtar musikksmaken din. «Det gjelder å bruke de rette virkemidlene», forteller Dagfinn Lyngbø, mens en dyp basstone hogger tak i mellomgulvet. «Starten må bære bud om at noe stort er i ferd med å skje – og vi trenger en tekst som refererer til naturelementene, som lyn, torden og storm, ikke slaps og underkjølt regn, men skumring er bra. Det er også bra med en litt hes stemme. Er det noen som har gåsehud allerede?» (Noen få hender rekkes opp.) «Og nå tar vi det tostemt» (synger): La nordlys
F ø l g gåseh ud en! | 21
farge mitt fødeland! Det som gir flest mennesker gåsehud er å ha et refreng som sier noe om samhold og medmenneskelighet – og det aller viktigste – håp: I sammen blir vi alle stor. Og hver en søster og hver bror. Står støtt i stormens øye og stengslene jevnes med jord. (boom boom boom i bassen) Lyngbø: «Jeg fikk nesten gåsehud sjøl. Nei, det var visst appelsinhud. Hvis dere får gåsehud, rekk opp en hånd – for her kommer tenorene.» (tostemt og mektig) Hør på vindens ord lede an mot nord. La sjelen bruse i foss og fjord. Og så kommer barnekoret. I sammen blir vi alle stor. Og hver en søster og hver bror. Står støtt i stormens øye og stengslene jevnes med jord. (Modulasjon – opp en tone, og det begynner å snø på scenen.) Så kommer refrenget en gang til – med barn og tenorer og snø, som toppes av afrikanske trommer og tenorene som danser og synger: bamboweeo, bambo bambo weeeo. Publikum gir seg ende over, og gåsehuden glir over i en stormende applaus, for mannen på scenen er morsom, og han synger godt. Det er ikke riktig at verden vil bedras – vi vil forføres.
22 | de n e m Os j On e l l e re v Olusj O n
Forskningen bak gåsehuden Forskningen viser at gåsehuden er den ultimate kollektive følelsesreaksjonen. Den motiverer oss til å knytte oss opp til det som er større enn oss selv, gjerne gjennom kollektive ritualer, feiring, musikk og dans. Slik skiftes fokus fra egeninteresse til gruppens felles interesser. Ta begravelser, for eksempel. Selv om det kan kjennes tungt, oppleves det samtidig som en tilkobling. En kobling til all kjærligheten i det livet som er over. Slik kan det å sørge sammen gi en følelse av tilhørighet. Det samme gjelder kollektiv feiring i glede. Som når en hel fotballtribune med 95 000 fotballfans i Australia synger Liverpools mektige hymne You’ll never walk alone. Og det er ikke bare Liverpools egne fans som synger. Det australske hjemmelagets tilhengere synger også. Slik hyller de sine motstandere. De viser storsinn, og det gir ekstra gåsehudeffekt. «Å gråte med fremmede kan redde verden», skriver professor Brené Brown i sin nyeste bok Braving the Wilderness – the Quest for True Belonging and the Courage to Stand Alone. Vi trenger påminnelse om at vi er knyttet sammen, felles opplevelser som en konsert eller et sportsarrangement, en begravelse eller en fest. Vi trenger å dele glede og sorg. Når ulykken rammer, spør vi ikke den skadde hvilken religion eller politisk tilknytning han har før vi hjelper ham. Vi er skapt for å hjelpe hverandre, og belønnes med gode kjemikalier i kroppen. Vi mennesker er også nevrologisk programmert til ikke å skade hverandre. Vi er biologisk programmert til det motsatte, og kroppen skiller ut godstoffer i det øyeblikket vi slipper noen foran oss i trafikken. Så lite skal det til for å gjøre seg selv glad. Følelsen av awe, som kan oversettes til ærefrykt på norsk, men som i dette tilfellet ligner mer på ærefryd, knytter oss
F ø l g gåseh ud en! | 23
til andre mennesker. I en undersøkelse ble studenter ved Berkeley-universitetet spurt om hvor ofte i løpet av den siste måneden de hadde kjent ulike følelser, som fiendtlighet, entusiasme, iver og inspirasjon. Elevene leverte deretter spyttprøver, som ble analysert for et molekyl som er kjent for å skape betennelsestilstand i kroppen. Studentene med flest gode følelser hadde de desidert laveste nivåene av betennelsesmolekylet, og de aller laveste nivåene var knyttet til følelsen av ærefryd. Studien viser altså at opplevelsen av gåsehud og ærefryd er med på å styrke immunforsvaret. Videre har ærefryden følgende egenskaper: * virker skjerpende på hukommelsen * gjør folk mindre selvfokusert og mer sosiale * reduserer følelsen av å fortjene mer enn andre * gir økt lyst til å hjelpe andre Min oppfordring til deg er derfor å undersøke hva som gir deg gåsehud. Hvordan kjennes det, og hva skjer med deg? Vær oppmerksom på hva som skaper en følelse av mening og tilhørighet, og ta signalene på alvor. Det går også an å snakke om gåsehudeffekter for hele bedrifter og organisasjoner. Hva er en gåsehudbedrift? Hvordan kan bedriften eller organisasjonen du jobber i, skape gåsehudopplevelser for kunder, ansatte eller medlemmer? Forfatter og gründer Annicken Day, som også er en god venninne av meg, kaller gåsehuden for «sannhetsfrysninger» (truth-chills) – en uforklarlig fysisk reaksjon på at hun hører eller gjør noe som er riktig. Hun forteller om da hun som direktør i det norske IT-selskapet Tandberg skulle ansette nye programmerere. Hun kunne velge og vrake blant de beste dataingeniørene landet hadde å by på, og lot kandidatene gjennomgå mange slags tester. Den ultimate testen, som de ikke ble informert
24 | de n e m Os j On e l l e re v Olusj O n
om, var likevel evnen til å bygge relasjoner da de jobbsøkende fikk praktiske oppgaver i team. «På den måten så vi tydelig hvem som hadde evne og lyst til å dele kunnskap, samarbeide og hjelpe de andre. En som deler og hjelper andre, har en kjempeverdi for et innovasjonsdrevet selskap», forteller hun. Hjelpe andre? I en situasjon der du konkurrerer med den du hjelper, om den samme jobben? Det kan umulig være lett. Likevel var Tandberg ute etter mennesker som hadde dette omsorgsfulle atferdsmønsteret. Den som klarte det, fikk jobben. Det krever mot å være omsorgsfull i næringslivet, og det skaffer deg jobben. I det neste kapitlet skal du høre mer om hvordan emosjonell innsikt og relasjonelle ferdigheter vil bli til gull i arbeidslivet fremover, men først lar jeg Bjørn Haugland i Sangselskabet Guldbergs Akademiske Kor få avslutte gåsehud-kapitlet. Han sitter foran meg og snakker på inn- og utpust. Om fellesskap. Om musikk. Om korsang. Jeg spør ham om hva han opplever står i veien for gåsehuden. Hva er lårfrostens kryptonitt? Etter en liten pause kommer han med følgende liste: * nedlatenhet * ekskludering * kynisme * skam «Lårfrosten fordrer likeverd og fellesskap», sier han. «Erkjennelsen av at jeg aldri kunne skapt dette alene. Gåsehuden er en kickstart av gledesapparatet. Et gledesstøt. En overveldende følelse av takknemlighet og tilhørighet.» Han forteller om da koret var på turné i USA, til Saint Olaf Catholic Church i Minnesota. Etter konserten sto san-
gerne i kirkedøren og ønsket publikum vel hjem. Regnet øste ned, og publikum besto hovedsakelig av norsk-amerikanere som hadde bodd i USA i over 50 år. En gammel dame ble stående og holde hendene til en av sangerne lenge. Ble liksom aldri ferdig med å takke. Hun forsøkte å finne ordene på norsk. Famlet litt. Smakte på et språk hun hadde kjent en gang. Fant endelig noen ord, og sa gledestrålende: «Jeg fikk helt sånn … goosehøne!»
EN LITEN GÅSEHUDØVELSE Vær oppmerksom på din egen gåsehud. Når kommer den? Hvor får du den, og hvordan føles den? Bruk den som kompass, og vær oppmerksom på at den kan manipuleres. Del gjerne opplevelsen med andre; da styrker du følelsen av tilhørighet.