JESPER STEIN
Demoner Krim
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Copyright © Jesper Stein and Politikens Forlag 2015 in agreement with Politiken Literary Agency
© Norsk utgave: Kagge Forlag 2024
Originalens tittel: Aisha
Oversetter: Inge Ulrik Gundersen
Omslagsdesign: Stoltzestudio · Peter Stoltze
Papir: Creamy 60 g 2,0
Boka er satt med 11/14,5
Sats: akzidenz as | Dag Brekke
Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen
ISBN: 978-82-489-3484-4
Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo
www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Til Emilie og HannahDen døde hadde grått blod. Han satt surret til en stol med gaffateip midt i den øverste stua i penthouseleiligheten. Axel Steen så på øynene hans, den størknede hornhinnen, det stivnede, sørgmodige blikket som ikke så noe. Restene av de inntørkede, mørkebrune tårene på kinnene, i barten og under haken. Han gikk bak ham og prøvde å forestille seg hva som hadde skjedd. Hva hadde han sett da han ble drept? Hvorfor hadde han blitt mishandlet?
Så hørte han skriket. Et langtrukkent smertehyl som rev ham bort fra liket og fikk ham til å trekke skuldrene opp i en krampaktig bevegelse for å riste av seg lyden. Han lyttet, men det kom ikke mer. Måker. Ender. Mumling fra betjentene utenfor. Var det gråt han hørte fra leiligheten ved siden av? Han fulgte blikket til den døde ut gjennom panoramavinduet, ut over Kalvebod Fælled, der naturen lå på magen og glimtet, en savanne av sølv og mørke i morgengryet. I horisonten kunne han se havet glitre gyllent, han var kvalm.
Han lot øynene vandre rundt uten mål og mening, registrerte detaljer. Leiligheten var smadret, et glassbord var knust, noen stoler var veltet, og det lå skår utover fra to rødvinsflasker. Innholdet fra dem hadde blandet seg med store mengder blod. Det kunne vært åstedet for
et fylledrap, men adressen i tiende etasje i Københavns nyeste prestisjebygg stemte ikke, og mannen som satt i stolen var ingen idiot. Han var en topptrent sikkerhetssjef i rederibransjen.
Axel hostet. Og fikk brekningsfornemmelser. Den døde hadde vergeskader på fingrene, hendene og armene, han hadde bloduttredelser rundt øynene og en flenge i pannen, og det ene øret hans var mishandlet og halvt avrevet. Halsen var skåret over med noe Axel antok var et kjapt snitt med en veldig skarp kniv, blodet hadde sprutet ut over liket og på gulvet foran. Han hadde tisset og bæsjet i buksa, og leiligheten stinket søtlig av dritt, ammoniakk, jern og vin, men det var ikke det som fylte ham med ubehag.
Det var øynene. De vidåpne øynene.
Nå var skriket der igjen, men litt lavere. En sau? Eller en ku som kalvet. Fem kilometer fra Rådhusplassen. Det var feil, helt feil.
Han gikk forbi Panton-bordet med de fire hvite stolene, bort til vinduet og så ut. Det var langt ned, og det var måker like utenfor vinduet, de skrek og sirklet i luften over ham.
Han visste at han skulle ha ventet til det ble lagt stegplater på gulvet, men han kunne ikke. Han hadde vært nødt til å gå inn og få et inntrykk, før det vrimlet av krimteknikere, fotograf og rettsmedisiner, og han mistet overblikket over åstedet. Han hørte skriket igjen, uhyggelig og vilt. Det måtte være en sau.
Han var vant til åsteder, hadde alltid kunne lese dem, og førsteinntrykket var som regel det sterkeste. Samme hvor fæl forbrytelsen hadde vært, var det en logikk i førsteinntrykket, et mønster i dødens tause scene. Men her var det ingen logikk eller orden, dette var helt feil. Var det fordi det var den første drapssaken hans på snart to år?
Var han ute av trening? Han var svimmel. Han hatet de jævla måkene. De minnet ham på hans egen død. Minnet ham på at han hadde fått en sjanse til, og at han ikke måtte forspille den.
Han gikk nedenunder og ut på terrassen, til de to betjentene som hadde vært først på åstedet. Det luktet oppkast i den kjølige junimorgenen. En av dem tørket seg grundig rundt munnen med håndbaken.
«Har dere informert PET om dette?» spurte Axel den av dem som så minst utslått ut.
«Nei, må vi det?»
«Det er en av deres tidligere medarbeidere. Jeg tar meg av det.»
Axel dro mobilen opp av innerlomma på jakka og fant nummeret til etterretningstjenestens operative sjef. Han nølte og kikket opp. De befant seg øverst i boligblokka 8tallet, som lå ytterst på Amager Fælled. Han gikk bort til rekkverket og så ned på bassengene som omkranset bygningen. Kjente et sug i magen, og måtte puste dypt for å fortrenge angsten for å falle ned. De fleste fobiene og dødsangsten hans hadde forsvunnet i løpet av det siste året, men høydeskrekken var der fortsatt. Han rettet blikket mot utsikten. Så tok han et skritt tilbake og ventet på at noen skulle svare i den andre enden. I horisonten kunne han se flyene som fløy inn på tvers av landskapet, som en påminnelse om at dette fortsatt var byen. Han fulgte dem fascinert mens de gled uendelig sakte ned mot Dragør, en, to, tre til sammen.
«Det er Darling.»
«Hei, John, Det er Axel.»
«Ikke si at du ringer og vekker meg for å melde avbud til i morgen?»
Han hadde klart å glemme Darlings innflytningsfest.
«Nei, beklager hvis jeg vekket deg. Husker du Sten Høeck?»
«Vagt, var det ikke han som ble sikkerhetssjef i Mærsk?»
«Jo. Han er død. Drept.» Han pustet dypt. «Noen har skåret halsen over på ham i leiligheten hans. Du får sende en mann.»
«Nei?»
«Jo.»
«Er du der nå?»
Axel snudde seg igjen mot leiligheten, gikk bort og åpnet døra litt, sånn at han kunne se inn på blodsporene i entreen mens han snakket. Han hadde kjent Sten Høeck perifert. Han var en av PETs terrorjegere, en mann med mange års erfaring fra felten. For et par år siden hadde han blitt ansatt som sikkerhetssjef for Mærsk. Axel hadde aldri likt ham. Han hadde den glatte selvgodheten som mange av etterretningstjenestens medarbeidere viste overfor det vanlige politiet, som Axel tilhørte, en skrytende testosteronbombe i tømmerhoggerskjorte og trange jeans, som sikkert hadde etterlatt et kjølvann av bedratte ektemenn og kjærester. Axel fikk et snev av dårlig samvittighet. Sten Høeck hadde kanskje vært en idiot, men ingen fortjente å dø. Eller nesten ingen.
«Ja, det er helt ferskt. Krimteknikerne og rettsmedisiner er på vei. Vet du noe om ham?» spurte Axel.
«Han er fra før min tid, men han var i antiterror og observasjonstjenesten, visstnok soussjef, jeg mener han var involvert i flere av terrorsakene. Det var derfor han fikk jobben som sikkerhetsrådgiver. Har du undersøkt leiligheten?»
«Overflatisk, ja.»
«Er det kaos? Er det tegn til at noen har lett etter noe?»
«Nei, ikke umiddelbart.»
«Jeg sender en kar.»
«Det må være en som kan etterforske. Jeg gidder ikke å drasse på dødvekt.»
«Jeg vet hvem du skal ha. Får tak i ham med det samme.»
«Dere må nok også finne fram personalmappa til Sten Høeck.»
«Hvorfor det?»
«Det er ikke noe alminnelig drap.» Axel hadde vanskeligheter med å si det. «Han har blitt mishandlet temmelig grovt.»
«Det var da som faen.»
«Ja.»
«Hva er det, Axel?»
«Jeg tenker at vi må se på om drapet kan ha noe med jobben hans i PET å gjøre. Det er ikke sikkert, men … ja. Øyelokkene hans er fjernet.»
«Hva mener du?»
«Det jeg sier. Øyelokkene hans er skåret eller klippet av.»
2007
Henriette Nielsen hadde sex da tekstmeldingen fra sjefen hennes kom. Nå sto hun naken i entreen i den lille toromsleiligheten på Vesterbro. Hun frøs. Hånden hennes gikk ned til kjønnet, ømt og utilfredsstilt. Hun klødde seg distré i hårene og leste den korte beskjeden på den lysende skjermen:
«Troja lander. Møte kl 0400.»
Hun var lys våken. Alle sanser skarpe, til tross for den foregående halvtimens uforløste paringsøvelser. Det var den første saken hennes som operativ leder, og den var annerledes enn de andre hun hadde vært involvert i.
Sjefen hennes, Jens Jessen, holdt en hard linje, og hun hadde fått ordre om at ingen av de snaut hundre medarbeiderne som var klare til å gå til aksjon, skulle vite mer enn høyst nødvendig. Hun visste at både CIA og BfV var med på sidelinjen, men hun visste svært lite om hva den amerikanske og tyske etterretningstjenesten hadde levert, og hva de gikk etter. Det hadde stått et fullt bemannet situasjonsrom klart på hovedkvarteret i Søborg i snart fire uker, mens de ventet på at de to målpersonene skulle komme tilbake fra Pakistan.
Spenningsnivået hadde helt fra starten av operasjonen vært et par hakk høyere enn i andre terrorsaker hun hadde
vært med på. Amerikanernes interesse hadde gitt alle som kjente til den en følelse av at det var mer enn et par villfarne, lokale ekstremister som lekte med gjødsel som var målet, selv om det ikke hadde blitt sagt rett ut. Men etter hvert som dagene gikk og de ikke hørte noe fra CIA-folkene på ambassaden på Østerbro – som ventet på kollegaene sine i Islamabad, som igjen ventet på sine lokale agenter og informanter – begynte spenningen å avta. Hun hadde blitt rastløs. Trengte atspredelse.
Atspredelsen het Danny uten etternavn. En okse midt i tjueårene, med barbert skalle, vikingtatoveringer på overarmene og et selvsikkert smil, som alderen nok ville få bukt med.
Hun hadde møtt ham på en bar i Gothersgade, dit hun impulsivt hadde dratt etter nok en lang, begivenhetsløs vakt. Kroppen hans var til å spise opp. Og han virket kvikk og kunne ta igjen verbalt når hun provoserte ham.
«Og hva om jeg ikke er typen?»
«Da går du glipp av ditt livs nummer,» hadde han sagt.
Hun hadde holdt blikket hans en stund.
«Da går vi, da.»
Han hadde sett overrasket ut, og hun begynte umiddelbart å tvile på om han var det rette valget.
Men det hadde virket riktig da han kysset henne på gata mens de ventet på taxien, stakk tungen inn i munnen hennes, insisterende og sultent, og enda riktigere da hun lot en hånd gli inn under T-skjorta hans i taxien og kjente musklene under den varme huden, som var glatt og hårløs.
Hun kom ned på jorden med det samme han låste opp døra til den lille leiligheten. Den innestengte luften strømmet mot henne, det hang gamle skrekkfilmplakater på veggene, hengt opp med tegnestifter, en hodeskalle og andre heavyrockrelikvier på hylla. Sengetøyet luktet svette
og var mer grått enn hvitt. Hun hadde konsentrert seg om kroppen og øynene hans. Det hadde også gått bra til å begynne med, ikke mye forspill, han hadde en flott pikk, og den var stor. Men da de hadde pult en stund, merket hun at opphisselsen hans hadde blitt automatisk, han peiste på mekanisk og tok hardt tak rundt hoftene hennes, hardere enn hun likte, og da han bøyde seg ned over henne og kalte henne ‘bitchen min’, begynte hun å lure på hvordan hun kunne komme seg vekk uten å støte selvtilliten hans altfor mye.
Så knurret mobilen. Og hun visste at det var nå. Ingen andre kontaktet henne klokka halv to på natta. Hun stoppet ham og trakk seg unna. Under påskudd av at hun måtte på do, gikk hun ut i gangen og leste tekstmeldingen fra Jens Jessen. Så gikk hun tilbake til Danny.
«Jeg må gå,» sa hun.
«Hvorfor så travelt?» spurte han da hun var i ferd med å kle på seg.
Hun så på ham med et blikk som skulle få ham til holde munn. Det virket visst ikke. Han lå på siden i senga med en hånd under det ene kinnet og smilte, som om han visste noe om henne.
«Jeg må hjem og sove.»
«Er du helt sikker på det?» sa han og gjorde mine til å reise seg fra sin romerske positur.
Hun gikk ut på kjøkkenet etter et glass vann. Så seg rundt mens hun drakk grådig. Tomme pizzaesker og en kalkstripet vask full av tallerkener med strimer etter saus og dressing.
Nå skulle hun ut. Bort fra ham, ut til Søborg, men han var oppe da hun forlot kjøkkenet.
Han sto i døråpningen til soverommet. Med en hånd i hodehøyde på hver side av karmen. Smilte selvsikkert.
«Jeg har mer til deg,» sa han.
Det var lett å se.
Hun sto foran ham. Målte ham. Ung, men likevel hundre kilo selvsikker mann, som ville ha viljen sin. Han rørte seg ikke. Smilet ble sittende. Det var ikke bra.
«Og du vil gjerne ha det,» sa han.
«Ok, hør her, det var godt og deilig, du var god. Jeg beklager at vi ikke ble ferdige, men nå skal jeg ikke ha mer. Jeg skal hjem, så kan du være så snill å flytte deg?»
Smilet var erstattet av noe. Kaldt? I hvert fall ikke begjær. Men makt. Trodde han at hun tente på det? Nei, ikke det blikket. Det var han som tente på det. Dette er ikke mulig, tenkte hun. Et øyeblikk ble hun glad for at hun visste at det hun måtte gjøre, var den beste vaksinasjonen mot en gjentagelse. Men så kom bekymringene. Det måtte ikke gjøre for vondt. Ingen alvorlige skader eller åpne sår. Ingen slag, hvis det kunne unngås. Det skulle holde hardt. Hun ville ikke ha noen stor ståhei. Og etter bekymringene kom angsten. Kunne hun komme seg uskadd ut?
Da han løftet hånden, tok hun et skritt fram mot ham.
Axel kunne se gjenskinnet fra politiets blålys i vannbassengene under seg da han hadde avsluttet samtalen med Darling. Det ville snart vrimle av uniformerte kollegaer. Han snudde seg mot de to betjentene.
«Vi må gå fra dør til dør. Dere tar dere av det. Jeg vil ikke ha andre kollegaer enn teknikerne og rettsmedisineren løpende rundt her inne før vi har sikret spor.» Han prøvde å se så vennlig på dem som han klarte. «Hva med kvinnen som fant ham?»
«Hun er inne ved siden av.»
«Hvem er hun?»
«Hun er naboen hans.»
Den andre betjenten tok fram blokka og leste.
«Ingela Gudmundsson.»
Axel så på klokka på mobilen. Den hadde blitt kvart over seks. Han hadde kommet hit for under en halvtime siden.
«Hvorfor gikk hun inn til ham på dette tidspunktet av døgnet?»
«Hun sier at hun var på vei ut for å løpe. Hun stusset over at lyset sto på. Og så fikk hun øye på blodsporene i gangen.»
«Og dere tror henne?»
De to betjentene så på hverandre, den ene nikket til den andre at han skulle svare.
«Ja, hun virket oppriktig opprørt. Det var ingen blodspor på hendene eller klærne hennes.»
«Takk. Bra jobba. Kan den av dere som snakket med henne bli med meg inn til henne?»
Han som hadde kastet opp, snufset og nikket.
«Ingen må gå inn i avdødes leilighet eller på terrassen eller i gangen før teknikerne kommer. Kan du sørge for det?» spurte han den andre betjenten.
Er dette virkelig Amager, tenkte Axel da han gikk inn i naboleiligheten. Amager som i Drittøya, klondykeklatten øst for hovedstaden, amagerhylle, amagermat, amagerflammer og amagerplater. Det var ikke mer Amager over dette enn postnummeret – bare utsikten kostet minst et par millioner, og den kunne nytes fra Egget og Svanen i brunt skinn, Wegners Y-stoler sto rundt et arkitekttegnet spisebord som Axel ikke kjente navnet på.
På en god dag var kvinnen som tok ham imot sikkert like velholdt og stilren som møblene, men dette var ingen god dag. Hun var kledd i treningstøy, svarte tights, en vid Puma-trøye og løpesko. Kinnene hennes var våte, øynene røde, hun så sjokkert og trøtt ut.
Ingela Gudmundsson ba ham sitte, og slo seg ned rett overfor ham.
«Jeg heter Axel Steen. Jeg leder etterforskingen.»
Kvinnen bare nikket. Axel regnet med at det var gråten hennes han hadde hørt gjennom veggen, og han gikk derfor ut fra at Sten Høeck var noe annet og mer enn bare en nabo for henne.
«Jeg forstår at du fant Sten. Kan du fortelle meg hvordan?»
«Sten? Kjenner du ham?»
«Ja, jeg … kjente ham.»
«Hvem kan finne på å gjøre noe sånt?»
«Det skal vi prøve å finne ut av. Jeg er sjokkert selv.»
Han løy ikke. I gamle dager ble han aldri sjokkert over et drap, han var altfor opptatt med å suge til seg detaljene, pusle sammen bildet, men nå var han sjokkert. Stedet, stemningen, dyreskrikene og øynene til Sten Høeck, det gikk innpå ham alt sammen. Han holdt blikket hennes. Hun nikket, som om hun forsto ham.
«Du må fortelle meg hva som skjedde. Fra begynnelsen. Fra du sto opp. Når var det?» spurte Axel.
«Jeg sto opp kvart på fem.»
«Det er tidlig.» Axel kastet et blikk rundt i hjemmet.
«Har du barn?»
«Nei. Jeg begynner som regel på jobben ved åttetiden, men jeg har tatt fri på grunn av …» Hun nølte. «… det.»
«Hvorfor sto du så tidlig opp?»
«Jeg står alltid opp ved femtiden, løper og setter meg og jobber, til jeg skal møte på jobb.»
«Ok. Og så?»
«Jeg tok på meg treningstøyet og gikk ut. Det lyste hos Sten, og det forundret meg. Det pleier ikke å være det på det tidspunktet.»
«Gikk du inn?»
«Nei, men jeg stoppet opp. Han hadde hatt besøk. Jeg hørte det i natt. Det var musikk. Og noen som snakket høyt.»
«Var det vanlig?»
«Nei, det var det faktisk ikke. Sten var ikke noe festmenneske. Han hadde jevnlig gjester, men det var som regel én om gangen.» Hun hadde møtt blikket hans hele tiden, men nå så hun bort. Det trengte ikke å bety at hun
løy, men Axel tenkte at gjestene måtte være kvinner, og at hun hadde vært en av dem. Han skulle huske det.
«Kom det noe tegn til liv fra leiligheten?»
«Nei. Jeg fikk en rar følelse. Så jeg bestemte meg for å banke på, men ingenting skjedde.»
«Tok du i døra?»
«Ja. Nei, ikke med det samme. Det var først da jeg så blodet.»
«Hvor så du det?»
«Jeg banket på og ropte på Sten et par ganger. Men ingen svarte. Så fikk jeg øye på det gjennom vinduet.»
«Hva så du, helt konkret?»
«Det var blodspor i entreen. Og da skjønte jeg at noe var galt.»
«Hva gjorde du da?»
«Jeg tok i døra og oppdaget at den var ulåst. Så åpnet jeg den og ropte på ham, men ingen svarte.»
Hun drakk av kaffekoppen, og så ut som om tankene hennes hadde løpt i forveien inn i leiligheten til Sten og opp trappa til det mishandlede liket. Hun svelget kaffen og gråten.
«Jeg gikk inn, det var mer blod oppover trappa.»
«Vurderte du om du skulle gå opp?»
Hun tenkte seg om. Axel likte henne. Hun forholdt seg nøkternt og saklig til alle spørsmålene – han tippet at hun hadde lang utdanning, antagelig innenfor noe som krevde metodikk og presisjon.
«Ja, jeg vurderte å gå inn og ringe politiet med det samme, men Sten hadde jo vært politi. Han var en sterk mann, jeg vet at det høres absurd ut nå, men jeg kunne på en eller annen måte ikke tro at det hadde skjedd ham noe. Så jeg gikk opp trappa og så at han satt der. Jeg kjente ham ikke igjen med det samme. Det var blod overalt.»
«Prøv å konsentrere deg om det du så.»
«Jeg så en kropp som satt på stolen. Kunne se at den var bakbundet. Det lignet på Sten, men jeg var ikke sikker. Møbler var veltet, blod overalt på gulvet.»
«Hørte du noe?»
«Nei.»
«Gikk du rundt der oppe?»
«Jeg gikk forbi ham, så ansiktet hans. Jeg kunne ikke tro at det var ham, men jeg kjente igjen klærne. Tror jeg skrek.»
«Skjønte du ikke at noe var galt med det samme du kom opp trappa?»
«Jo.» Hun så på ham som om hun prøvde å forstå hva han mente. Kanskje hun er psykolog, tenkte han, eller jobber i politiet, hun fanget opp alle undertonene. Han bestemte seg for å komme henne i forkjøpet, og sa:
«Jeg spør fordi mange sikkert ville snudd og ringt politiet med det samme de oppdaget hvordan det så ut der oppe, selv om han sitter med ryggen mot trappa. Det ser jo ut som et slakteri. Og lukten av blod er svært tung.»
«Ja, kanskje. Men jeg er ikke redd for sånt. Jeg er lege. Jeg har jobbet for forsvaret i utlandet, sett mye.»
«Hva gjorde du så?»
«Jeg gikk ned og ringte eiendomskontoret. Så satte jeg meg til å vente. Utenfor. En av medarbeiderne kom opp. Han gikk inn og så det samme som meg. Så ringte han til dere. Jeg har ventet her siden da.»
«Hva med Sten, hva vet du om ham?»
«Han flyttet inn like etter meg. Jeg har kjent ham i ni måneder. Vi er venner.» Hun holdt inne litt mens hun så Axel inn i øynene. «Var venner. Vi hadde et forhold en kort periode, og har vært venner siden.»
«Hvorfor ble det slutt?»
«Sten var ikke av den typen man var kjæreste med. Han var ikke interessert i et fast forhold. Hvis du kjente ham, må du vite at han hadde en spesiell utstråling. Og mange damer ble tiltrukket av den.»
Hun hadde jammen fått fortidsformen kjapt på plass, tenkte Axel.
«Hvordan endte forholdet deres?»
Hun så forbi ham og ut på naturområdet.
«Det var visst bare jeg som oppfattet det som et forhold. For Sten var det, ja, samvær, vennskap, sex. Han var ikke interessert i noe mer. Det gjorde han helt klart for meg da jeg spurte. Vi hadde vært sammen noen ganger. Og han, ja, jeg var interessert i mer, men det var ikke han.»
«Og så ble dere venner? Med det samme?»
«Etter en stund. Jeg måtte bare svelge avvisningen. Men han var fortsatt en veldig sjarmerende, vennlig og hjelpsom person, så vi fant en form.»
«Hjelpsom, hvordan da?»
«Hva mener du?»
«Du sier han var en hjelpsom person, hva hjalp han deg med, for eksempel?»
Hun så granskende på ham igjen. Han stirret tilbake.
«Vi hadde ikke lenger noe seksuelt forhold, hvis det er det du antyder, men han hjalp meg med alt mulig praktisk.»
«Ok. Hva med i natt? Du sa han hadde besøk. Var det én eller flere?»
«Det vet jeg ikke. Det var sent. Jeg våknet ved totiden, syntes jeg hadde hørt høylytte stemmer, men det kan ha vært en drøm. Jeg våknet av at det ble spilt høy musikk, og vurderte å gå inn og be ham dempe den.»
«Hvorfor gjorde du ikke det?»
«Jeg tenkte at han hadde damebesøk. Jeg hadde ikke lyst til å gå inn og avbryte noe.»
«Hvor lenge varte det?»
«Det vet jeg ikke. Jeg sovnet igjen. Ganske fort.»
«Har du bitt deg merke i noen av gjestene hans?»
«Nei, det har vært en del. Jeg har ikke sett alle, men en tre–fire stykker.»
«Hva slags kvinner var det? Hvordan så de ut?»
«De var forskjellige, unge, eldre, pene.» Hun nølte igjen, og Axel syntes han så et glimt av sinne dra over ansiktet hennes. Hadde det gjort så vondt å bli dumpet? «Villige,» sa hun, som om det var et helt fremmed begrep for henne. «Sten var ikke kresen. Han elsket damer, som sagt, og hadde ingen problemer med å tiltrekke seg dem.»
Hun så utfordrende på Axel mens hun sa det siste.
«Ok. Da har jeg ikke mer for øyeblikket. Jeg vil be deg samle klærne og skoene du hadde på deg da du var der inne, og gi dem til meg. Vi må ha dem med i den tekniske undersøkelsen.»
«Hvorfor det?»
«Sålemerkene dine må undersøkes, fibre fra klærne dine kan være på åstedet, og vi må kunne utelukke det, sånn at vi ikke forveksler det med spor fra gjerningsmannen.»
Hun godtok den forklaringen.
«En siste ting. Har Sten noen gang hatt besøk av menn mens dere har vært naboer?»
«Ja, en gang hadde han besøk av to gamle kollegaer, tror jeg. Begge var veldig annerledes enn Sten. Jeg møtte dem bare den ene gangen … er du også fra PET?»
«Nei, jeg kommer fra københavnpolitiet. Husker du hva de het?»
Hun tenkte seg om.
«Den ene het visst Per, han var en litt sliten fyr, jeg tenkte at han var alkoholiker. Ikke Stens type i det hele tatt, men de var venner. Den andre så jeg ikke – men jeg hørte at han
romsterte og snakket ovenpå, jeg var bare inne for å låne sukker. Jeg vet ikke hva han heter.»
«Var de fortsatt ansatt i PET?»
«Det vet jeg ikke.»
Axel forlot leiligheten. Han var irritert på seg selv for at han ikke kunne bestemme seg for om hun kunne strykes helt fra listen over mistenkte.
Kanskje jeg bare er usikker fordi dette ikke må gå galt, tenkte han. Han hadde vært tilbake på jobben i ni måneder etter å ha vært sykmeldt i ett år, og dette var det nærmeste han hadde vært et ordentlig drap. Den nye avdelingssjefen ville gjerne bli kvitt ham, men i stedet for å konfrontere ham, hadde Axel innordnet seg. Han trengte ro. Både for sin egen og Emmas skyld. Han trengte noe han kjente og kunne. Og drap var spesialfeltet hans. Han måtte begynne på nytt og jobbe seg opp. Ingen konflikter. Det var den nye stilen hans.
«Er det noe i veien, Henriette?» spurte Jens Jessen mens han lot det maniske blikket sitt vandre granskende over ansiktet hennes.
Hun skyldte ham karrieren sin. De hadde jobbet sammen i tre år, og han hadde steget i gradene, så nå hadde han kontraterroravdelingen, kontraspionasjen, observasjonsavdelingen og terroranalysen under seg. Han var i realiteten eneveldig fordi PET sto i en større lederkrise. Toppsjefene var modne for pensjon.
Terrortrusselen hadde eksplodert etter profettegningene i Jyllands-Posten. Avdelingen hadde klart å stanse flere klønete terrorangrep mot danske mål planlagt av unge menn som hadde gått i de samme moskeene og studiegruppene med de ekstreme predikantene PET kjente godt til. Men denne saken var annerledes. Og det var merkbart på Jens Jessen, som hadde vært i utallige møter rundt i byen og i utlandet den siste uka, og blitt stadig mer anspent og oppjaget.
Hun hadde ikke rukket å dusje eller skifte før hun kom fra Danny. Litt nødsminke var det hele. De satt ved bordet i det store konferanserommet og ventet mens folk kom inn. Det raslet i papirer, skramlet i stoler, laptoper ble åpnet.
«Nei, ingenting,» sa hun. Litt for avvisende, og han så enda mer inntrengende på henne.
«Du ser trøtt ut. Har du hatt en hard natt?»
Det kunne oppfattes som en provokasjon, men hun kjente ham godt nok til å vite at han ikke tenkte i de baner. Han hadde riktignok vært sammen med kona til en beryktet drapsetterforsker for et par år siden, men han var overraskende naiv når det gjaldt personlige relasjoner. Han tenkte kun på saken, og om hun og alle andre var klare.
«Nei, jeg sov bare skikkelig dypt da jeg fikk meldingen. Hvor og når lander de?»
«Kastrup i ettermiddag. 16.10.»
Han så uvanlig fornøyd ut. Øynene strålte av forventning.
«Kommer de med samme fly?»
«Ja.» Han så seg rundt, kremtet og hevet stemmen. «Ok, alle sammen!»
De hadde blitt snaut tjue mennesker rundt bordet. Sjefer. Lederen for observasjonsteamene, teknikere, oversettere, spesialister. På den ene bakveggen hang det tolv monitorer, de fleste svarte, to av dem viste CNN og News uten lyd.
Alle så på Jens.
«For to timer siden ble vi kontaktet av CIA, som via sitt kontor i Islamabad kunne melde at Anwar og Shakir Lakhani hadde gått om bord i et fly til Frankfurt. Tyskerne er klare, hvis det skulle vise seg at de går av på halvveien, men endestasjonen deres er København, med ankomst 16.10 i ettermiddag.» Han holdt inne litt og så rundt på dem. «Dette har vi ventet på i fire uker.»
Han trykket på laptopen sin, og to ansikter avløste teksten Operasjon Troja på powerpointskjermen på veggen. Henriette kjente dem så godt at det hendte hun drømte om dem. Brødrene Anwar og Shakir.
«Anwar har vært borte i sju måneder, Shakir i fem.
Offisielt på familiebesøk, fordi storesøsteren deres i Pakistan skulle gifte seg. Det er jo helt uskyldig, men de har ikke oppholdt seg særlig mye i hjemmet. Og de har gjort alt de kunne for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet. Likevel har det vært mulig å spore Anwar under et av hans besøk i Den røde moské i Islamabad, og deretter følge ham på turen opp til Waziristan, der han oppholdt seg i en treningsleir i fire måneder. Han er lederen. Shakir er medhjelperen. Han har også vært på opplæring, men ikke like omfattende som Anwar. Vi kjenner ingen av dem fra før, de har gått helt under radikaliseringsradaren. Shakir har vært i periferien av en studiegruppe her i Danmark, ledet av en av de mest rabiate predikantene, der tiltalte og dømte i flere andre terrorsaker også har beveget seg. Anwar er interessant fordi han – selv om vi ikke kjenner ham – til gjengjeld har vært innom våre venner i københavnpolitiet et par ganger. Inntil for et år siden har han spilt en rolle i gjengmiljøet, han har to voldsdommer – og det gjør ham ekstra farlig.»
Han så på Henriette.
«Nå vil Henriette informere dere om planene, og så setter vi i gang. Jeg trenger ikke å si at det er helt avgjørende at ingen andre enn oss får vite noe om dette.»
Han nikket til Henriette.
Hun reiste seg.
«Takk. Vi skal følge disse personene døgnet rundt i tiden som kommer. De skal overvåkes så skånsomt som mulig, de må ikke få øye på oss, og det betyr at vi ikke følger dem for enhver pris, men stoler på at vi kan overvåke dem på tilholdsstedene og via telefonene og laptopene deres. Vi har femti mann på rullering til å observere dem i hverdagen. Alt skal rapporteres. Og da mener jeg alt. Til meg eller
Sten Høeck.» Hun nikket ned mot Sten, soussjefen for observasjonsstyrken, som satt ved enden av bordet med et stort smil. «Vi begynner på flyplassen. Vi antar at de blir hentet av deres felles venn Walid. Han må følges. Bagasjen
deres må gjennomsøkes og fotograferes grundig. Alt skal registreres, ikke bare det som måtte være mistenkelig. Og når de har kommet til bestemmelsesstedet, som vi går ut fra er leiligheten til Anwar i Kapelvej, begynner det lange, seige strekket. Skulle det vise seg at de oppholder seg et annet sted, må vi være klare til å rykke inn og rigge til med overvåking ved første mulighet. Er det noen spørsmål?»
Jens Jessen hadde tatt fram et bilde delt i fire ruter på den største skjermen. Det viste fire forskjellige kameraer i leiligheten i Kapelvej: soverom, kjøkken, stue og toalett. De visste ikke nøyaktig hvor brødrene ville planlegge det antatte terrorangrepet, men gikk ut fra at det ville skje fra leiligheten på Nørrebro, så den var fylt med alt det nyeste utstyret, som amerikanerne hadde levert.
En tekniker rakte hånden i været.
«Hva med mobiltelefoner? Hvor mye har vi på dem?»
«Vi har fire numre, men må gå ut fra at de skifter mobiler underveis og bare bruker kontantkort. Alle som ser dem snakke i mobil må melde fra om det med det samme, sånn at vi kan sjekke om vi har overvåking på den. Vi får lagt et gitter over området, og så får vi se om vi kan finne dem.»
Hun så seg om rundt bordet. Ingen sa noe.
«Ok. Vi møtes her igjen klokka 14.00. Siste brifing. Og husk: Ingen må nøle med å kontakte meg hvis det er den minste tvil om noe. Døgnet rundt. Det er sendt ut en liste med numre og kommandolinjer i nødstilfelle. Mange av dere har forberedt dere på dette i månedsvis. Det er nå vi skal vise hva vi duger til.»
Axel sto på terrassen utenfor leiligheten til Ingela Gudmundsson. Han tente en røyk. Rekkverket sugde ham til seg, og selv om han visste at han skulle la være, gikk han bort til det, holdt en snau meters avstand. Et lite øyeblikk klarte han å ignorere fallet, han så på utsikten, bobleformede skyer, flyene som svevde majestetisk, joggere, hundeluftere, som små prikker under ham, men dypet, avgrunnen, dro i ham. For første gang på mange år hadde han rimelig kontroll over kroppen og bevisstheten, framtoningen, måten han møtte folk på, men høydeskrekken kunne han ikke fucke med, og han kunne heller ikke fucke med suget av spenning og lengsel som trakk ham bort til rekkverket, ahh, å hoppe, sveve, gi slipp og bli befridd for all tyngde, dø, få fred. Han hadde så lyst. Og så traff frykten ham som et slag i mellomgulvet, fordi han hadde gitt slipp, om enn bare i et bevisstløst lite sekund. Følelsen satt i hele kroppen, og han klarte ikke å riste den av seg, den tok fornuften hans bit for bit, og han kjente at hele kroppen skrek i panikk over følelsen av å falle, slippe bakken under føttene og forsvinne, gå til grunne, henge og dingle i intet. Han så ned i dypet, blikket falt ti etasjer ned, sjelen hans hadde allerede hoppet, bakken kom nærmere meter for meter, han var fortapt.
Svimmel og med kvalmen langt opp i halsen snudde han seg og så inn i det bekymrede ansiktet til svensken. Axel hyperventilerte.
«Faen, som du ser ut, Axel. Som om du nettopp har sett døden i hvitøyet,» sa sjefsobdusenten.
Han følte seg avslørt. Var han ikke bare en svindler, en mann som hang etter neglene i fornuften og edrueligheten?
Og så foran Lennart Jönsson av alle mennesker. Mannen som var som en far for ham, den første som hadde sett at noe var galt da Axel slapp taket og var på vei ut i et større misbruk, da han ikke taklet Emma, kvinner, vanlig sosialt samvær, da han kun levde for jobben, og knapt nok det, og da han til slutt levde for en ny joint, en ny stripe. Mannen som hadde plukket ham opp sammen med Cecilie da han kom til bevissthet for et år og ni måneder siden, og hadde fått ham gjennom det, satt terapeuter på misbruket hans og forholdet til Cecilie og Emma. Mannen han skyldte alt og nå måtte skuffe. Fordi han måtte fortelle ham at han ikke hadde kommet over på den andre siden, at han bare ville bort, inn i glemselen, vekk fra alt, drikke, røyke, junke, dø.
«Jeg hadde lyst til å hoppe, Lennart, jeg hadde lyst til å gi dere fingeren, alle sammen, og hoppe.»
Lennart så på ham. Axel tok seg til hodet. Rynkene, de grå øynene som ikke vek fra ham, ga ham en følelse av at det i den store tomheten faktisk fantes noen som ville ta seg av ham.
«Ta det rolig, Axel, det er sånn det er når man har vært der ute hvor du var, man slipper aldri helt unna. Du må gjennom vinteren hvis du vil se sommeren igjen.»
Han var ikke skuffet. Og Axel var ikke avslørt. Ennå.
Lennart la armen rundt skulderen på ham, og de gikk bort til leiligheten til Sten Høeck.
«Gi det tid.»
Mobilen til Axel ringte, og mens han tok den fram og løftet den til øret, signaliserte Lennart Jönsson at han ville gå opp og kikke på liket.
«Axel.»
«Khalid Taleb. PET.»
«Ja?»
«Hvor er du?»
«Hvem er du?»
«Jeg er den nye makkeren din, John Darling har sendt meg, jeg går på en sti som bare fortsetter og fortsetter, hvor er du?»
«Fikk du ikke adressen? Du skulle tatt heisen. Det står politi der nede.»
«Heisen? Dette er jo en labyrint.»
«Det spiller ingen rolle nå. Du fortsetter bare oppover, så ender du forhåpentlig her. Jeg kommer og møter deg.»
Axel begynte å gå. Hadde vondt i beinet. Han hadde blitt skutt i låret og magen for snart to år siden, under et infiltratøroppdrag i en narkobande fra Nørrebro. Kulen i beinet hadde knust knokkelen, så kirurgene måtte jobbe i timevis med å samle beinsplintene og lappe ham sammen med skruer og stålplater. Det hadde leget, men han hadde ofte vondt. Som nå. Skuddet i magen hadde heldigvis ikke truffet livsviktige organer, men de hadde vært nødt til å ta noen centimeter av tarmen, der prosjektilet hadde gått gjennom. Den skaden kunne han også kjenne nå, som en murring i vevet, og det fikk ham til å føle seg skrøpelig levende.
Penthouseleiligheten lå helt ute i den dyre enden av bygningen, og Axel gikk gjennom en korridor og kom ut på en sti, der han hadde overblikk over den første enorme gården i 8tallet.
Hele bygningen var formet som tallet den hadde navn etter. Leilighetene lå trappet. Ytterst mot naturområdet, der leiligheten til Sten Høeck lå, var enden på åttetallet skåret skrått av, og der var det to skråninger kledd med grønn mose fra topp til bunn på bygningen. Det hele var bundet sammen med en kilometerlang sti av skifergrå og hvit stein, som snodde seg opp gjennom bygget og endte der Axel befant seg. Det var den Khalid var på vei oppover. Axel begynte å gå ned. Ikke alle leilighetene var solgt, men det sto dyre hagemøbler, barnevogner og gassgriller på terrassene foran de fleste. Han regnet med at Sten Høeck hadde fått råd til en leilighet i denne prisklassen først da han ble sikkerhetssjef i Mærsk – den måtte koste minst fem millioner – lønna i PET holdt i hvert fall ikke.
Litt lenger nede fikk han øye på en stor skikkelse som beveget seg raskt opp mot ham. Svarte krøller, skinnjakke. Han hadde verken møtt eller hørt om Khalid, og gikk ut fra at han var forholdsvis ny i tjenesten. Han håpet ikke at han måtte lære ham opp. I gamle dager ville han blitt skikkelig forbanna over å måtte jobbe med en grønnskolling, men nå ville han ikke bry seg om det.
Han begynte å gå ned mot ham. Da de var fem meter fra hverandre stoppet Axel, sa «hei» og rakte fram hånden med et smil. Khalid trykket hånden hans, men fortsatte forbi Axel uten å stoppe, og sa:
«Hei. Hvor er han?»
Axel ble så overrasket at han ikke fikk sagt noe.
«Hvor er leiligheten? Jeg må se Sten nå.»
Axel gikk etter ham og sa:
«Det er her oppe. Kanskje vi skulle ta en prat om forløpet?»
Khalid gikk gjennom korridoren, rundet hjørnet og fortsatte bort til Sten Høecks leilighet uten å svare. Han
hilste ikke på de to betjentene, men stoppet foran døra og kikket inn.
«Å, herregud,» sa han da han så blodsporene. Han tok fram et par plastovertrekk til skoene og dro dem på. Idet
han skulle til å gå inn i leiligheten, la Axel en hånd på skulderen hans og holdt ham igjen.
«Du går ikke inn dit uten overtrekksdrakt.»
Khalid så utfordrende på ham. Han var et halvt hode høyere enn Axel, bredere skuldre, mer muskler.
«Så gi meg en, da!»
Axel tok tak i ham. Dro ham blidt ut på stien og sa:
«Du kan se ham herfra. Ingen går inn dit før teknikerne har lagt ut plater.»
Khalid så opp på panoramavinduet, der han kunne skimte ansiktet og overkroppen til Sten Høeck.
«Hva er det med øynene hans?» stønnet Khalid. Axel så opp. Kunne han virkelig se det herfra?
«De er åpne. Øyelokkene er fjernet. Og halsen er skåret over. Blant annet.»
«Herregud, hva er det for et dyr som har gjort det?» sa Khalid. Han dirret og fuktet leppene med tungen, så ut som om han skulle eksplodere, men ble stående. De to betjentene stirret måpende på ham. En gruppe uniformerte kollegaer ankom. Axel snudde seg mot de to betjentene og sa:
«Kan dere være snille og få dem vekk herfra, og sette dem i gang med avhør av naboer og avsperring av hele området. Sjekk beboere som skal inn og ut, få navnene deres, og hør om de har lagt merke til noe mistenkelig, noe unormalt, hva som helst, siden i går kveld.»
Khalid kikket ned på låsen, som ikke hadde noen form for skader.
«Gjerningsmannen har hatt nøkler, eller så har Sten sluppet ham inn,» konstaterte han. Han sto tett på Axel.
Axel trakk seg litt unna, gikk bort og la en hånd på rekkverket ut mot naturområdet, selv om han egentlig
ikke hadde lyst til å stå der, men Khalid trigget noe i ham. Han så på ham. Han var overveldende, ikke bare på grunn av størrelsen, hele kroppen hans utstrålte kontrollert styrke og undertrykt energi. Det første som hadde slått Axel, var stemmen hans. Intens og myk. Sammen med de mørkebrune, vennlige øynene sto den i kontrast til den enorme fysikken hans, noe som ga ham en vennlighet som var umiddelbart tillitsvekkende, og så hadde Axel samtidig følt noe avvisende, ydmykende og rastløst ved ham, som han hadde vanskeligheter med å gjennomskue.
«Sten var en fin fyr, jeg har kjent ham i mange år,» sa Khalid, og Axel følte et kort ubehag. Det var andre gang Khalid henvendte seg direkte til ham, og denne gangen sto han de tjue–tretti centimeterne tettere på ham enn det som var normalt.
«Hvor lenge har du vært ansatt?» spurte Axel.
Khalid så på ham som om han for første gang ble klar over at Axel eksisterte.
«Lenge,» sa han tonløst og avvisende. Trakk seg unna. Følelsen av å være presset, letnet.
Axel så på ham.
«Hva har Darling sagt til deg?»
«At jeg skulle dra ut hit.»
«Bistå,» sa Axel.
«Bistå?» gjentok Khalid med et uttrykk som om Axel hadde blitt gal.
«Bistå, det er jobben din, det var det Darling sa. Det er det du skal.»
Han stirret på Axel uten å si noe. Sånn sto de en liten stund.
«Ok, nå skal vi finne ut hva vi gjør,» sa Axel.
Khalid slo avfeiende ut med hånden. Gikk bort til Axel igjen og sa med den varme stemmen:
«Han nevnte ikke noe om å bistå. Han sa jeg skulle holde meg tett på deg og sørge for at du ikke gikk dine egne veier eller skjulte noe for oss.»
Jeez, tenkte Axel, her blir det motbakke. Han måtte puste dypt for ikke å bare be fyren dra til helvete med det samme.
«Da gjør du det, og så stikker du tilbake til Darling og forteller hva jeg gjør, men denne saken skal vi oppklare. Det er helt avgjørende at vi finner en retning for etterforskingen i løpet av de neste timene. Og derfor trenger vi Stens personalmappe, alt dere kan skaffe av opplysninger om ham og bekjentskapskretsen hans. Er det fortsatt folk ute hos dere som er sammen med ham? Vil du være så snill å undersøke det?»
Khalid tok et skritt tilbake.
«Ja,» sa han litt for høyt og tydelig, og ble stående og se på Axel med et lite smil, sånn at Axel ikke kunne være sikker på om han var spydig, hånlig eller ironisk. Vennlig var han i hvert fall ikke. Vennlig, tenkte Axel, det er min jobb, men han skjønte at det ville bli vanskelig med Khalid.
«Så bra. Vi skal nok finne ut av dette sammen.» Khalid så ut som om Axel prøvde å rævkjøre ham. «Jeg er ikke ironisk. Jeg mener det,» sa Axel, og holdt på å spy av seg selv.
«Jeg henter ingenting noe sted nå. Jeg får dem til å komme ut med det. Min primæroppgave er å være til stede ved de innledende åstedsundersøkelsene, og sikre at det
ikke er hemmeligstemplet materiale i leiligheten, og få oversikt over om det er fjernet noe sånt.»
Hva faen er det du driver med, ditt store, uvitende rasshøl? Axel pustet dypt ned i magen og sa i stedet:
«Du må vente til teknikerne kommer og legger ut plater.
Og de må få arbeidsro.»
Emma hadde vondt i magen. Hun ville helst ikke tenke på det, men det kunne hun ikke bestemme selv. Hun hadde lagd et system, så hun holdt pusten mens hun telte til ti, og hvis ikke det hjalp, gjorde hun det en gang til og telte til femten. Noen ganger virket det, andre ganger fikk hun enda mer vondt i magen av det. Så prøvde hun å telle ting. Vinduer i husene, ender på sjøen, heller på fortauet, biler, lyktestolper og trær på Øster Søgade.
Når hun skulle sove, var det ingenting som hjalp. Da skulle hun ønske at magen hennes ikke fantes. Da var hun nødt til å være sammen med ham eller i det minste snakke med ham. Hun måtte kunne spørre:
«Går det bra med deg, pappa?»
Lyden av den akustiske gitaren trengte opp fra innerlomma til Axel. Alle stivnet og så på ham. Han dro fram mobilen. Det var Cecilie, ekskona hans, hun hadde sin egen ringetone, introen til Dylans ‘If you see her, say hello’, som Axel hadde kjøpt i et sentimentalt øyeblikk da han fortsatt trodde at de skulle være sammen. Han skulle ut og spise og gå på kino med Emma i kveld, mens Cecilie skulle i en rettspolitisk høring.
«Hei, Axel. Jeg ville bare høre når du kommer?»
Axel hadde gått litt unna leiligheten, og tok nå noen skritt ned trappa som hadde utsikt til naturområdet, men sørget for å holde seg så langt vekk fra rekkverket som mulig.
«Var det ikke klokka seks?»
«Jo. Emma er hjemme.»
«Er hun syk?»
«Nei, hun hadde vondt i magen i morges. Hun sov dårlig, har angst igjen. Jeg tror det er fordi hun gleder seg til å se deg.»
«Hva sier hun?»
«Hei, du forsvinner. Hvorfor er lyden så rar? Hvor er du?»
«Jeg har fått et drap. Jeg er på åstedet. Hva sier hun?»
I øyekroken så Axel BB komme ut fra leiligheten iført heldekkende drakt, hårnett og munnbind.
«Men du kommer, ikke sant? Hun blir knust hvis du ikke kommer.»
«Jeg kommer. Hva sier hun?»
«Det vanlige. Hun savner deg, vil vite om du har det bra.»
«Jeg kommer som avtalt. Nå må jeg stikke, Cecilie.»
Han la på. Han hadde selv lidd av galopperende dødsangst i noen år, og nå som han hadde blitt kvitt den, hadde datteren arvet den. Det var ikke sin egen død hun var redd for, det var hans. Det var en lang og komplisert historie som han stort sett fortrengte, men han kunne ikke komme unna at hans egne handlinger var hovedårsaken til hennes elendighet.
Da Axel kom opp til leiligheten igjen, var teknikerne i full gang. Det var lagt ut stegplater, og hele området var sperret av. To mann var i gang med å undersøke stien de sto på for fotavtrykk. Axel gikk bort til en eldre mann som sto på en plate på terrassen og snakket i telefon. BB var den mest erfarne krimteknikeren i København, ansvarlig på nesten alle drapssaker, han ville aldri gå glipp av en, selv om han hadde ferie. Axel hadde kjent ham i mange år, og de hadde utvekslet en del tjenester opp gjennom årene. Axel var som regel mottakeren av tjenestene, siden det var han som trengte raske resultater.
«Vi må få en bil ut hit. Alt skal med. Det er masse blod. Vi må ha alt utstyret til en blodsprutanalyse. Og flere stegplater,» sa han og snudde seg mot Axel.
«Axel!» Han smilte, og de buskete brynene vibrerte over det doble brilleglasset. Det ytterste laget var forstørrelsesglass.
«Det er litt av et blodbad du kommer tilbake til oss med.»
«Man kan ikke bestille sine drap, BB.»
«Nei, hvordan går det med deg?»
«Det går bra. Jeg er glad for å være tilbake.»
BB så granskende på ham.
«Du ser godt ut også. Frisk. Har du blitt helt frisk? Ingen smerter mer?» BB mønstret kroppen hans.
«Nei, ikke noe særlig. Det murrer litt innimellom.»
«Og du ser sunn ut.»
«Nå må du gi deg, ellers begynner jeg å tro at du legger an på meg.» Axel følte at alle rundt dem lyttet, og samme hvor mye han satte pris på BBs omsorg, ville han gjerne slippe den oppmerksomheten. «Hva har du til meg?»
«Ingenting foreløpig, det er jo et helsikes rot der oppe. Slagsmål og tortur, ser det ut til, men det kan jo heller ikke være helt lett å få bakset en så stor og sterk kar som Sten over en stol og binde ham på den måten.»
«Er det spor etter gjerningsmannen? Tegn på at leiligheten er gjennomsøkt?»
«Ikke umiddelbart, men datamaskinen er på, og det er blodspor på tastaturet, så det har kanskje blitt lett etter noe. Vi må la Lennart slippe til før vi kan gå videre med det.»
«Kan vi ta et rekonstruksjonsmøte senere i dag – du, jeg og Lennart – og gå igjennom spor for å prøve å pusle sammen et forløp?»
«Ja, det kan vi da. Sent i ettermiddag, forutsatt at Lennart allerede da har fått obdusert liket.» BB la en hånd på armen til Axel og lente seg fram mot ham.
«Hva med han Khalid, er han en av vennene dine?»
«Venn og venn, han er den nye makkeren min,» sa Axel.
BB så avventende på ham, men det kom ikke mer.
«Han oppfører seg som en klovn, eller en som prøver å spille klovn for å skjule noe annet, spør du meg.»
Axel trakk på smilebåndet.
«Ja, han er jo fra PET. Er ikke det en del av stillingsbeskrivelsen deres?»
BB lo.
«Har han funnet noe?»
«Nei, men han sier at han vil beslaglegge både laptopen og harddisken til den stasjonære, pluss mobilene og iPaden til Sten.»
«Det skal vi bli to om,» sa Axel. Han så Khalid komme mot dem. Han overså Axel og snakket direkte til BB.
«Når kan jeg ta dem med? Når er dere ferdige med å undersøke dem for fingeravtrykk og spor?»
Axel pustet dypt og tok et skritt fram.
«Khalid, hør her, du kan ikke ta med deg noe. De må få tid på seg, og når de er ferdige, må jeg ha tid til å gå igjennom alt sammen, og så kan du få dem.»
BB sto med hendene i siden og fulgte interessert med. Axel var fast bestemt på ikke å gi ham det showet han ventet, han ville løse dette uten konflikt.
«Det er ikke det jeg har fått beskjed om.»
«Jeg kan ikke gi deg lov til å fjerne de mest vesentlige gjenstandene i en etterforsking under påskudd av et eller annet hemmeligstemplet dilldall, før vi har gått igjennom dem – det kan være spor på dem som kan løse saken, og det kan ikke vente. Dessuten vet du ikke engang om de inneholder noe hemmelig.» Axel holdt inne litt og så på ham. «Eller vet du det?»
Khalid var helt uttrykksløs, det hadde ikke vært et snev av imøtekommenhet å se i ansiktet hans mens Axel snakket, og det kokte i Axel, for han hadde strukket seg lenger enn han kunne huske å ha gjort før.
«Det er min ordre,» sa Khalid, som om det avgjorde saken.
Ordre meg i ræva, din kødd, ropte Axels indre stemme. Det neste blir vel at du vifter med rikets sikkerhet, trumfkortet PET-folkene alltid bruker for å få viljen sin. Han la bånd på seg, men stemmen hans var iskald da han sa:
«Jeg har et kompromiss. Så snart vi får dem utlevert fra teknisk, kan vi se igjennom dem. Sammen. Hvis det er noe hemmeligstemplet terrortjafs der, kan du se på det, men jeg utleverer ikke utstyret til deg før jeg har gått igjennom det. Det nytter ikke. Og hvis du ikke kan leve med det, må vi ta en prat med John Darling om det. Nå med det samme. Jeg er sikker på at han som gammel drapsetterforsker skjønner hvorfor dette er viktig.»
«Darling har ingenting han skulle ha sagt her,» sa Khalid, og før Axel rakk å spørre hva faen han mente med det, åpnet Khalid skinnjakka og dro fram en bunke med A4-ark fra en veske han hadde på brystet. Den minnet Axel om en skuddsikker vest.
«Her,» sa han. «Noe for noe.»
«Hva er det?»
«Det er den du er ute etter, ikke sant? Stens personalmappe.»
«Jeg er ikke interessert,» sa Axel.
«Hva? Hvorfor ikke? Er den ikke relevant lenger?»
«Jo, men du må også ha noe å gjøre. Og du må ta deg av alt som handler om Stens tid hos dere. Du må lese den der, undersøke hvilke saker han har vært involvert i, og om de kan ha relevans her.»
«Hvorfor skulle de ha det?»
Er du idiot? hadde Axel lyst til å brøle opp i ansiktet på ham, men han visste instinktivt at Khalids oppførsel dekket over noe annet.
«Fordi dette ikke er noe vanlig drap. Det er ikke sånn folk blir drept i Danmark. Vi skjærer sjelden halsen over på ofrene, og vi skjærer i hvert fall ikke øyelokkene av dem. Dette er noe annet. Og det er en av deres terrorjegere som er død. Derfor.»
En kveld etter at Anton hadde blitt lagt, hadde Emma spurt moren sin om hun kunne bo hos faren.
«Bo, hvordan da?»
«Bo hos ham sånn jeg bor hos deg.»
«Mener du mer tid hos pappa?»
«Nei, jeg mener at dere bytter, sånn at jeg bor hos pappa og besøker deg og Anton i helgen.»
«Men hvorfor det, vennen min?»
«Fordi jeg gjerne vil det.»
«Men er du ikke fornøyd her, Emma?»
«Jo, men jeg vil bare gjerne bo hos pappa.»
Moren hennes hadde bitt seg i knoken.
«Hvorfor det, Emma? Hva er det?»
Hun hadde ikke lyst til å si det. Og mamma var helt blank i øynene. Den gnagende følelsen i magen var der igjen fordi mamma så lei seg ut. Den vokste og eksploderte, og så gråt Emma også.
«Fordi da kan jeg passe på ham. Så det ikke skjer ham noe.»
Mamma hadde holdt rundt henne.
Da hun skulle sove, hadde hun fått lov til å ringe pappa og snakke med ham og spørre om han var ok. Etterpå hadde hun hørt mamma gå ned i stua med telefonen og snakke med pappa. Mamma snakket fort og høyt.
Axel Steen snudde seg mot Khalid, som så oppgitt og sliten ut etter den siste konfrontasjonen deres.
«Vil du bli her, eller vil du bli med ned og snakke med eiendomsadministrasjonen?»
«Ja.»
Axel løftet det polkagrisstripete sperrebåndet som stengte av området, og hilste vennlig på de uniformerte betjentene. Da de kom ut i den store gården i 8tallet og begynte å gå nedover stien, så han at tre av kollegaene fra avdelingen for personfarlig kriminalitet sto og snakket med en kvinne. Hun gråt.
«Det kan ikke være sant,» sa hun høyt og ristet på hodet, som om det kunne endre fakta. Nok en beboer han har pult, tenkte Axel. Han ante at det ville bli en enorm jobb å tråle gjennom Sten Høecks damebekjentskaper, og ikke minst deres ekteskapelige forbindelser. Sjalusidrap kunne ikke på noen måte utelukkes.
Axel stoppet og hilste på de tre politibetjentene, Bjarne Olsen, Tonny Hansen og Vicki Thomsen. Han hadde jobbet sammen med alle tre tidligere. Han dro dem bort fra kvinnen, satte dem inn i de foreløpige funnene og ba dem gå fra dør til dør og avhøre naboene, og deretter fortsette med å finne Sten Høecks kvinnebekjentskaper.
Han fortsatte ned stien med Khalid et par skritt bak. Da de hadde gått femti meter, stoppet Axel og snudde seg.
«Jeg er bare nødt til å gi Vicki en beskjed. Vent her.»
Axel gikk tilbake og dro Vicki til side.
«Gå opp til BB og få ham til å ta en kopi av alt elektronisk utstyr, PC, laptop, iPad, mobiler, så kan vi utlevere det til PET senere uten å være redd for å at de sletter noe. Og når du har gjort det, kan du begynne å sjekke tekstmeldinger, mail og anrop. Du må ikke fortelle noen at vi tar kopier, PET-fyren er helt hysterisk.»
Han gikk tilbake til Khalid, som fortsatte nedover, mens han så granskende på bygningen. Han minnet Axel om en bokser som går rundt i ringen før kampstart.
«Naboen har hatt et forhold til ham,» sa Axel.
«Ja vel. Det er ingen hemmelighet at Sten hadde drag på damene.»
«Nei, men det blir en stor jobb å gå igjennom alle affærene hans.»
Khalid sa ingenting. De kom ut på yttersiden av bygningen i høyde med femte eller sjette etasje, og kunne nå se inn over København, som lå som en luftspeiling av fjerne, flimrende tårn i morgenens soldis.
«Hva om du forteller meg litt om hvilke saker du har jobbet med Sten på? Og hvordan han var?»
«Han var ok, damenes venn, alltid i godt humør,» sa Khalid likeglad. Axel ble forbanna.
«Naboen sa at han hadde to gamle venner i PET, Per et eller annet, og en hun ikke hadde sett, men bare hørt snakke. Kjenner du dem?»
«Kanskje.»
«Kan du sjekke det?»
«Jeg skal se på det.»
«Har du gjort deg noen tanker om motivet, basert på det du har sett?» spurte Axel. Han var i tvil om hvorfor han prøvde å være vennlig igjen. Det var ikke lenger et spørsmål om at han hadde bestemt seg for en mindre konfronterende stil, den kreditten hadde Khalid allerede brukt opp, men det var noe ved ham som gjorde Axel usikker og fikk ham til å ubevisst prøve å nærme seg den nye makkeren sin.
«Ja, det har jeg. Det er ikke en ektemann. Sten ville aldri la seg overrumple av en ektemann. Det er voldsomt, men det har ikke skjedd i affekt, det er kalkulert, som om gjerningsmannen har villet ha noe ut av Sten, hvis det da ikke har vært flere om det.»
«Hvorfor flere?»
«Det er vel ganske sannsynlig, voldsomheten tatt i betraktning.»
«Det så ikke sånn ut på fotsporene, det var ikke så mange forskjellige.»
«Da sier vi at det er én gjerningsmann, men jeg tror ikke noe på at det er et affektdrap.»
Så langt er vi enige, tenkte Axel.
«Men jeg tror heller ikke en dritt på at det har noe med tjenesten å gjøre.»
«Hvorfor det?»
«Det er din teori, ikke sant? Det er mer sannsynlig at det har noe med den nåværende jobben hans å gjøre. Skipsredere, industrispionasje, utpressing, den slags.»
«Det er for tidlig å si noe om det. Hva sier du om å ta en kikk på den vinklingen?»
«Det sier jeg nei takk til. Skulle ikke jeg sjekke PETvinklingen?»
«Jo, det var egentlig tanken, men det er min erfaring at det er en dårlig idé å sette folk til å undersøke noe som de
er avvisende til på forhånd, og derfor tenkte jeg at det var opplagt for deg med rederiet.»
Khalid sa ingenting. Etter et par skritt stoppet han plutselig og tok Axel i skulderen.
«Det er noe ved deg jeg ikke skjønner. Du er kjent som den store helten i drapsavdelingen, og så bryr du deg ikke om jeg undersøker det ene eller det andre?»
«Jeg prøver bare å være vennlig.»
«Eller så prøver du å få meg ut av veien. For du vil vel ikke innbille meg at du ikke sjekker undersøkelsene mine, om det nå er blant politifolk i PET, skipsredere eller de kvinnene Sten har pult?»
«Jeg stoler på at du gjør jobben din ordentlig, ellers vil jeg be om å få deg fjernet med det samme,» sa Axel, men tenkte at han måtte sjekke PET-vinklingen selv, uansett om Khalid ble satt til det eller ikke.
Khalid fuktet leppene et par ganger, nikket og mumlet «ok,» og gikk videre.
De hadde kommet ned på bakkeplan på den lange stien, og gikk inn i gården. Axel pekte bort på eiendomskontoret, som lå i opplyste, luftige lokaler. Det sto en mann med kortklipt, svart hår utenfor og røykte. Axel hadde merket at han hadde holdt øye med dem en stund, og han stirret intenst på dem, sikkert på grunn av Khalids utbrudd for litt siden.
«Er dere fra politiet?» spurte han.
«Ja, og vi vil gjerne snakke med eiendomsadministratoren,» sa Axel.
«Ja, selvfølgelig, det er meg og Svendsen, sjefen min, han er der inne. Det var jeg som ringte.»
«Ok. Da var det også du som var oppe i leiligheten da naboen hadde ringt etter dere?»
«Ja. Det så grusomt ut.» Han svelget. Gned hånden over øynene et par ganger, som om han nettopp hadde våknet fra en vond drøm.
Axel skulle til å be ham avgi forklaring om hva han hadde sett, men Khalid avbrøt ham.
«Kjente du ham?» spurte Khalid.
Mannen så usikkert på Khalid.
«Ja, vi kjente Sten.»
«Kjenner dere alle beboerne?»
Mannen så usikker ut.
«Nei, ikke alle.»
«Hvorfor kjente dere Sten?»
Nå så han enda mer usikker ut, men også fornærmet. Faen til avhørsteknikk, tenkte Axel, den måtte være beregnet på terrorister, men virket skikkelig dårlig på et vitne.
«Vi kjenner en del av beboerne.»
«Men hvorfor kjente dere Sten?»
«Han var bare en man kjente,» svarte han defensivt. Selv om han var høy og muskuløs, var han tydelig brydd av tonen, og Axel tenkte at det kom av Khalids størrelse og framtoning. «Han har vært inne hos oss flere ganger. Han var en hjelpsom mann. Hjalp noen av kvinnene … beboerne med praktiske ting.»
«Ok, du kunne jo bare sagt det,» sa Khalid med et ekte og forsonende smil. Axel registrerte imponert hvordan han gikk fra aggressiv og insisterende utspørring til en vennlighet som virket oppriktig og traff den den ble rettet mot.
Mannen mumlet noe som hørtes ut som «ja, det kunne jeg vel».
Axel la armen rundt ham og førte ham litt bort fra Khalid, og mannen trakk seg litt unna, som om han var ukomfortabel med berøringen.
«Hva så du da du kom opp i leiligheten?»
«Det var blodspor og veltede møbler, naboen var rystet, så jeg gikk fort opp i overetasjen, og der var Sten.»
«Hvordan så han ut?»
«Han satt på stolen. Han var bundet, og øynene hans … Det så grusomt ut.»
«Takk. Hva heter du?»
«James Craw.»
«Er du engelsk?»
«Engelsk far.»
«Hvor lenge har du vært ansatt her?»
«I fem måneder.»
«Takk, vil du slippe oss inn?»
Han trykket inn en kode på tastaturet, Khalid sluttet seg til dem, og de gikk gjennom en glassdør og inn i et rom med stor takhøyde og digre vinduspartier. En eldre mann satt med ryggen til den indre gården.
«God dag, mitt navn er Axel Steen, jeg kommer fra københavnpolitiet, og jeg er etterforskingsleder. Som du sikkert vet, har en av beboerne deres, Sten Høeck, blitt funnet drept i leiligheten sin. Vi må stille noen spørsmål om ham, og få opplysninger om adgangsforhold, overvåking og nettverk.»
Mannen tok av seg lesebrillene og puttet den ene brillestanga i munnen. Han reiste seg og gikk bort til dem.
«Ja, selvfølgelig. Dere har hilst på James. Han er altmuligmannen her, og jeg er administratoren.» Han presenterte seg som Søren Svendsen og tilbød dem kaffe. «Ja, vi er ikke glad for det,» sa han, «det er jo en ny bygning, og vi vil helst ikke i avisen på grunn av noe sånt.»
«Det er ikke vi som skriver avisene,» sa Khalid og så uttrykksløst på Svendsen.
«Nei, selvfølgelig, det skjønner jeg, men tror dere det er mulig å dysse det ned?»
«Det er ikke opp til oss,» sa Khalid og tiet, men han fortsatte å se på Svendsen, som skjønte at temaet var ferdig diskutert.
«Hvordan kommer man inn i bygningen?» spurte Axel.
«Alle beboerne kan gå opp via stien,» sa Svendsen, «men man må ha nøkkel for å komme inn i oppgangene.»
«Er det forskjellige nøkler til oppgangene?»
«Nei, det er samme lås i alle oppgangene.»
«Hva med heisene? Blir det registrert hvem som bruker dem?»
«Nei.»
«Ingen kameraer, ingen moderne teknikk?»
«Masse moderne teknikk, men ingen overvåking.»
«Har dere lagt merke til noe annerledes ved Sten i det siste?»
Svendsen ristet på hodet og kikket bort på James.
«Nei, jeg syns ikke det.»
Svendsen fikk en rynke i pannen.
«Syns?» sa Khalid spørrende.
«Altså, han var jo en sosial person, ikke sant? Han hadde omgang med flere av naboene, og han hadde også ofte besøk.»
«Hvordan vet dere det?»
«Når han fikk besøk, gikk han ofte opp stien med gjesten sin,» sa Svendsen, som var påpasselig med ikke å kjønnsbestemme gjestene.
«Jeg tror det Svendsen prøver å si, er at Sten ikke var gift eller hadde fast kjæreste, men det var ofte damer hos ham, og det la han ikke skjul på,» sa James.
Axel så på Svendsen, som nikket oppgitt, og tok over:
«Ja, jeg lurte faktisk på hvordan han klarte det. Dels at det var så mange forskjellige, det ville gjort meg svett, men også å holde dem atskilt, sånn at ingen ble sure.»
«Hvordan sure?» sa Khalid.
«Ja, fikk eierfølelse,» forklarte Svendsen.
«Har det vært noen form for uro i natt? Naboen hørte høye stemmer fra leiligheten til Sten. Har dere fått noen meldinger fra andre beboere?» spurte Axel.
Svendsen så på James igjen.
«Nei. Ingenting.»
«Hva med Sten, hvor godt kjente du ham?» spurte Axel.
«Sten har vært aktiv på intranettet vårt, 8book. Og så løp han jo, han var en mann man så i bygningen,» sa Svendsen.
«Han løp?» sa Khalid.
«Ja, han løp ofte opp og ned stien.»
«Hva er ditt inntrykk av ham?»
«Han var en godt likt og vennlig mann,» sa Svendsen.
«Kom igjen,» sa Khalid. «Vennlig og godt likt, er det ingen sure ekskjærester eller eksmenn her ute? Har det ikke vært scener? Han har antagelig pult ti av de kvinnelige beboerne.»
«Det kjenner vi ikke til.»
«Hva kjenner dere til, da?»
Det virket ikke. Khalids evne til å svinge fra vennlighet til hån var ikke mye til hjelp under et avhør, der målet var å skaffe seg mest mulig informasjon om åstedet og offeret så fort som mulig. Axel brøt inn igjen.
«Har dere bitt dere merke i noen av de besøkende?»
«Nei.» Svendsen så bort på kollegaen. «James, du har vært oppe hos ham et par ganger, har du ikke?»
«Jo.»
«Hvorfor det?» spurte Khalid.
«Jeg har vært oppe og installert ny avtrekksvifte. Og en annen gang var det trøbbel med det trådløse nettverket hans. Det hjalp jeg ham også med. Han var litt teknikkmongo.»
«Mongo?» spurte Khalid.
«Ja, han var ikke akkurat noe teknisk geni.»
«Jeg skjønner dansk. Jeg ser bare ikke humoren i å bruke uttrykket mongo.»
Axel var drittlei den nye makkeren sin. James slo ut med armene. Før det eskalerte, spurte Axel:
«Og du har ikke lagt merke til noe ved ham eller hjemmet hans når du har vært der oppe?»
«Nei.»
«Ok, vi har ikke mer. Foreløpig,» svarte Axel og henvendte seg så til James. «Vi må få undersøkt skoene dine. Du har vært på åstedet og sikkert satt spor etter deg.»
Mannen nikket, bøyde seg ned og begynte å knytte dem opp.
Da de kom utenfor, stoppet Axel Khalid. «Kjenner du uttrykket good cop-bad cop?»
«Ja.»
«Det har gått av moten. Vi bruker ikke det lenger. Og det er heller ingen grunn til at du skal prøve begge deler på en gang under et avhør. Det skremmer vitnene. Så kanskje du kan prøve å skru på sjarmen, til vi møter noen ordentlige forbrytere?»
Det kom et grynt til svar, og Axel ble stående igjen og se på ryggen til Khalid. Han må ha vært bokser, tenkte han på ny, men hvordan i helvete har han kommet inn i politiet med den holdningen?