8 minute read
VI GRATULERER KRISTIANSAND KUNSTHALL side 3 og
Hva skiller en kunsthall fra en kunstforening? Slik jeg ser det, favner en kunsthall mye videre enn kunstforeningen. Navnet kunstforening har fortsatt noe konservativt over seg, selv om Christianssandss Kunstforening i den senere tid har fungert mer som en kunsthall. Kunsthallbegrepet oppstod gjerne da man brukte gamle industribygg eller verkstedhaller som utstillingsrom. Her var det mindre høytidelig og større rom for det eksperimentelle. En kunsthall er også et utstillingssted med nok plass til større vekslende utstillinger, fra det enda mer lokale og uetablerte til det i motsatt ende, mer profesjonelt og internasjonalt. Kunsthallen er ikke så bundet opp i gitte grenser. Det er viktig å hele tiden være aktiv og åpen. Det er behov for å utvikle og fremvise visuelle uttrykksformer som er uavhengig av kjøp- og salgsrelasjoner. Dette er argumentasjoner som kunstfeltet i alminnelighet deler med forskningen ved vitenskapelige institusjoner. Her er det en stor forskjell fra de tradisjonelle kunstforeningene som skulle bidra til den allmenne dannelse. Her er den faglige standarden viktigere enn økonomisk profitt og politikk. Hva var galt med det gamle rommet. Kunne man ikke bare pusset det opp? Det gamle rommet er et vakkert rom, som mange er svært glad i. Det er unikt både i størrelse og utforming. Det har flott overlys og masse dagslys, og ikke minst nydelig utsikt. Vi kunne valgt å pusse det opp, men dette er kvaliteter som også kan være negative, når det kommer til fleksibilitet I et moderne utstillingsrom som en kunsthall er, så er det ofte at det er flere utstillinger parallelt, med lyd, filmer, performancer etc. Det var ønskelig med rom som kunne romme sjangeroverskridende og tverrfaglige prosjekter. Da kan det ofte være behov for fysiske avgrensninger. Slik rommets proporsjoner var før , veldig langt og smalt, fløt ofte en utstilling over i den andre på en uheldig måte. Med et stort rom blir det også mindre spennende vandring gjennom en utstilling, man får liksom alt på en gang. Hva kjennetegner et godt utstillingsrom? Dette er avhengig hvilken utstillingsinstitusjon det er snakk om. Men et rom som fungerer uansett hva du skal stille ut. Altså et nøytralt rom. Rommet må også ha mulighet for forskjellige typer lys, kunstig lys, dagslys eller helt mørkt. I Kristiansands Kunsthall har vi et lokale som i utgangspunktet har litt mye eget uttrykk (store glassfasader og kraftige søylerekker). Men som jeg likevel har villet beholde , da dette er særegne kvaliteter for dette rommet. Det jeg har gjort istedet er å lage flere forskjellige rom hvor de to hovedsalene fortsatt har utsikt og dagslys.
Advertisement
TEKST: JOHAN OTTO WEISSER FOTO: SIDSEL JØRGENSEN
VI HAR TATT EN PRAT MED ARKITEKT MARIANNE LUND OM ARBEIDET BAK
Arkitekt Marianne Lund vrir om bryteren på åpningen av Kristiansand Kunsthall 1.september 2012. til venstre ser vi deler av installasjonen til kunstnergruppen KATLA. Til høyre hopper en ung publikummer ut av installasjonen “Flygende Utsikt” av Erik Pirolt.
Hvilket forhold har du til det opprinnelige bygget? Dette er et prisbelønnet bygg fra slutten av 70-tallet, med helt klare arkitektoniske kvaliteter som speiler denne tiden. Utstillingsrommet var, og er i en klasse for seg, selv om det hele tiden har vært uenighet om rommet som utstillingsrom. Store vakre glassflater er også vanskelig når det kommer til motlys. Så deler av vinduene har lenge vært dekket til. Når vi nå har valgt å gjøre endringer for å oppgradere rommene slik at de blir egnede for å romme en kunsthalls aktiviteter, kommer spørsmålet om endring og bevaring igjen opp. Dette er ikke et gammelt lager bygg, heller ikke nedslitt verksted, men et lokale med interessante kvaliteter og mye egenkarakter. Det har også vært gjort noen oppdelinger av rommet før, som jeg har tatt stilling til. På et tidspunkt ble rommet delt i 2., noe som ga to store gode adskilte rom med nye fondvegger. Denne ble deretter gjort mindre med slik at det skulle være et gløtt gjennom hele lokalet. Dette gjorde at utstillingene gled over i hverandre og det som var 2 flotte fondvegger, ble vanskelig å bruke, fordi de ble for smale. Jeg tror selv da kunstforeningens lokaler var nye , moderne og flotte, så hang de litt igjen i det konservative med tanken på maleri på vegg og skulpturer på sokler plassert rundt i rommet. Installasjonskunst og video var det ikke tatt særlig høyde for. Hvordan tenker du når du starter på et slikt oppdrag? Først studerer jeg den eksisterende arkitekturen nøye. Hva er dette rommet. Hva er verdifullt, hva er det som gir rommet karakter. Proporsjoner, rytmer, materialvalg etc. Hva er viktig å ta vare på og hva er greit å endre på.? Det er viktig å tenke på at en nyorientering handler like mye om å bevare som å endre. Det som er viktig da er å vurdere nøye hva som er verdt å bevare eller endre. Hvordan jobbet du helt konkret med løsningen? Det var nødvendig med en oppdeling , så jeg begynte med å dele rommet i 2 . Hvis man kan tenke seg at det blåses luft inn i skilleveggen slik at den trekkes fra hverandre, så dannes det er rom inne i veggen. Jeg begynte å trekke disse veggene fra hverandre for å se hvor mye jeg kunne ta av hovedsalene uten at de mistet sin storslagenhet. Når formatet falt på plass i forhold til vinduer, søylerekker og inngangspartier, fikk jeg rom som jeg valgte å legge tak på , slik at lyset kan kontrolleres uavhengig av dagslys. Området ”under mesaninen” blir da et nytt rom med både dagslys og kunstlys. I tillegg har vi et helt mørkt videorom. (blackbox) og et lite lager for stoler og verktøy. Hovedinngangen ble flyttet til en mindre viktig vegg, slik at rommet fikk mer sammenheng. I andre enden ble den runde rømmingstrappen bygget inn, noe som ga mer brukbar veggplass der. I alt er det 50 løpemeter nye utstillingsvegger.
Mange kjent fjes på åpningsdagen for Kristiansand Kunsthall. Kulturdirektør Stein Tore Sorthe blir kommandert av komiker Amir Asgharnejad til å tolke en skulptur. Kulturstyrets leder Randi Haukom skåler med Randi Øverland, styreleder i Christianssand Kunstforening. Else Marie Jakobsen blir geleidet inn av Cathrine November Høybo og Tori Vrånes. Ingrid Lønn smiler bredt, Wahlsteth litt mer behersket, mens utstiller på Fotohuset Oddvar Paulsen skåler med Fylkeskultursjef Anne Tone Hageland. De skumle karene fra kunstnergruppa D.O.R. forbereder seg på en kanonåpning.
Har du noen ideologi? Når jeg jobber med ombygginger prøver jeg å gjøre endringer som er så lite synlige som mulig. Jeg syns det er spennende når resultatet ser ut som det har vært slik hele tiden. At alt faller naturlig på plass. Det er viktig å ”lytte” til og ha respekt for utgangspunktet, spille på lag med det opprinnelige. Hvis noe har vært bygget om før , prøver jeg å finne tilbake til det opprinnelige, rydde og avkle, forenkle. Finne igjen harmonien, skape ny harmoni ut fra det opprinnelige byggets egne premisser. Når jeg arbeider med denne typen oppdrag kan jeg beskrives som ”den usynlige arkitekten”. Her er det ikke mitt arkitektoniske eller kunstneriske uttrykk som er det viktigste, men at endringene oppleves som selvfølgelige. Det er også viktig i dette tilfellet at løsningene som er gjort kan reverseres. Når man sitter i et prisbelønnet bygg, mener jeg det er avgjørende å ikke endre for alltid, men for nåtid. Behovene forandrer seg og det er det lurt å ta høyde for. Dette handler også om kollegial respekt. Men jeg definerer alltid et eget utgangspunkt, et slags nullpunkt, dette gjør jeg både når jeg jobber med billedkunst og med arkitektur. Dette punktet danner noen rammer for hvordan den videre prosessen utvikler seg. Jeg tolker så den informasjonen jeg betrakter som vesentlig , som igjen definerer noen retningslinjer for hva jeg skal legge vekt på videre. Hva er nullpunktet her? Her er nullpunktet rommet slik det fremstod som det opprinnelig var tegnet. Alle midlertidige løsninger tenkes bort og man begynner på nytt. Hvordan kan du vurdere om du lykkes? Det går mye på den følelsen jeg får når jeg går inn i et rom eller gjennom rommene. Faller lyset slik jeg har tenkt? Hvordan er proporsjonene, faller alt på plass? Virker bevegelsesmønsteret som jeg har villet det? Hvis det å være i de rommene jeg har tegnet gir en opplevelse som likner på det å puste, har jeg oppnådd noe viktig. Det er jo også veldig avgjørende for meg hvordan brukerne, som vil være både kunstnerne, de ansatte og publikum, opplever at det fungerer. Får de puste? Har du lykkes her? Ja , jeg opplever å ha lyktes her. Det har vært en utfordrende oppgave, med sprikende meninger. De løsningene som er valgt i tillegg til at hovedinngangen er flyttet og rømningsveg er bygget inn, gjør at lokalene har fått flere og større vegger, som er med på å gi bedre og renere utstillingsrom som ikke minst er klare og avgrenset. Kristiansands Kunsthall er nå mer fleksibel enn før og jeg opplever en ro og en harmoni i de løsningene som er valgt. Nå gjenstår det å se hva reaksjonene blir.
Allerede første dagen etter åpningnen var det 60 publikummere innom bare de første to timene. Noen lekte seg i speilinger, andre tok det mer systematisk for seg. F.eks i detaljene til prosjektet fra kunstnergruppa “KATLA”.
