Speilvendt 3 2016: Lek

LE K:

H UM OR

SE X

D ATAS PIL L

NR . 3

K JØNN

2016

E KST RE M S PO RT

T IN D E R

SPEILVENDT 3 2016 Speilvendt er et tidsskrift drevet av studenter ved Psykologisk Institutt, UiO. Har du spørsmål, ris eller ros, kontakt oss på redaksjonen@speilvendt.no.

U TG I T T

2. desember 2016 R E DA KTØ R O M S L AG IVAR ØSTBY SIMONSEN, M A R T H E T H U , J E N N I YA N G

MODELLER

Hanne Gotaas Fredum L AYO U T

Ivar Østby Simonsen R E DA KS J O N E N

Ellen Margrete Kvarstein, Hans Altmann, Lise Andrea Arge, Kjersti S. L. Halvorsen, Adriane Lilleskare Lunde, Amanda Olsen, Kari Eiring

HANNA ASAFWEE, TINKA HA

T RY K K O G I N N B I N D I N G

Grøset trykk AS B I D R AG SY T E R E

Sigurd Alnes

O P P L AG

1400

Live Birkeland

TA K K E R F O R S TØT T E F R A

Rune Braaten

Fagutvalget ved PSI, UIO Kulturstyret ved UIO Frifond Norsk Psykologforening

Sofie Buer Sofie Egedius Hallvard Føllesdal Astrid Helgesen Tina Johnsen

Har du lyst til å bli medlem og fast bidragsyter i Speilvendt, eller vil vite mer om hva dette innebærer?

Ida Nygaard Kristin Rantanen Mara Malene Raun Schmidt Julie Anett Spangebu Tor Amund Voll Storaas Ane Tenge Lars Henrik Kaasen Thoresen Astrid Gravdahl Vølstad Kristine Lie Øverland

KO N TA KT

medlem@speilvendt.no www.speilvendt.no Redaksjonen støtter ikke nødvendigvis meninger som kommer til uttrykk i dette bladet.

V I F Ø LG E R VÆ R VA R S O M - P L A K AT E N !

NESTE NUMMER

ESTETIKK - Mars 2017

B A K F. V. Hans, Amanda, Kjersti, Hanne, Ivar F O R A N F. V. Adriane, Kari, Ellen M., Lise F OTO Ivar Østby Simonsen

nr. 3 2016

L

E

D

E

R

Det finnes et blad ganske ulikt det du holder i hendene, med glanset papir og sammenklistrede sider, som går under navnet Lek. Lek er også navnet på denne utgaven av Speilvendt. Vårt fokus er imidlertid unektelig på tekst og ikke på vovede bilder, og vi tar nok for oss flere aspekter ved lek enn nevnte «konkurrent». Men hva er lek for oss i 2016?

For undertegnede er lek noe lystbetont. Om det så er barn som leker sisten, en ungdom som ivrer etter å skru på spillkonsollen, eller familiens søndagsutflukt til skibakken eller svømmebassenget, så er lek, for meg, i utgangspunktet noe positivt.

Lek kan være voksne mennesker i ymse posisjoner mellom lakenene, der spillereglene varierer mellom ulike aktører; det kan være humor, latter i samspill med andre, som vi forsørger selv eller betaler profesjonelle for å fremkalle i oss; det kan være drivkraften i en kreativ prosess for både kåsøren og jazzmusikeren som leker seg med strofer og fraser, og beveger tankene våre inn i nye konstellasjoner; men lek kan også være for mye, for mye moro på bekostning av det livet vi trenger og egentlig vil leve.

Konseptet lek har ingen utløpsdato. Og på mer enn én måte kan en hevde at leken er forut for oss, at den er grunnleggende og medfødt. Kanskje har den samevolvert i den kognitive nisjen, side om side med intelligens, språk og samvær, som en funksjonell brikke for læring og simulering i barndommen (jmf. Steven Pinkers «The cognitive niche: Coevolution of intelligence, sociality, and language»).

Lek er rett og slett nyttig – og samtidig gøy.

Det passet så godt, da vi til denne utgaven av Speilvendt trengte et lysere tema, et tema som på klisjéfylt vis kunne veie opp for den mørke årstiden vi befinner oss i, det pinaktige eksamensstresset og, ikke minst, den alvorlige forrige utgaven sentrert rundt temaet hat.

Samtidig er dette min første utgave som redaktør, og jeg ønsker at den blir toneangivende for tiden og utgavene fremover.

Selv om vi blir voksne, slutter vi ikke å leke. Leken tar i stedet nye former – noe som både listen over og tekstene i denne utgaven vitner om. Og er du i tvil om hvor leken du egentlig er, så kan du bla opp på side 45 og prøve deg på Fasit55 – Speilvendts egen skala for kartlegging av lek hos voksne.

H A N N E G O TA A S F R E D U M | R E D A K T Ø R

redaksjonen@speilvendt.no

3

I

N

N

H

O

L

D

t ek ste r 2

-

4

Ego, id og humoristisk vidd

5

-

5

Arrvev

6

-

8

Dødslek/dødsangst

9 - 13

Blitt sånn

14 - 22

Et løgnløst sted

23 - 23

To dikt

25 - 28

Online / Offline

29 - 29

Gjemsel

30 - 31

Kroppslek

32 - 35

Tinder for den tenkende

36 - 37

Lekende lett

40 - 42

Level up

45 - 47

Fasit55

f a ste s p alte r 24 - 24

6 på PSI

38 - 39

Spør psykologen

43 - 43

Forskningsdrypp

nr. 3 2016

4

nr. 3 2016

TEKST RUNE BRAATEN ILLUSTR ASJON KRISTINE LIE ØVERLAND

Ego, id og humoristisk vidd Hva kan psykoanalysens strenge far lære oss om lek og humor?

Om lek og læring Selv gamle hunder leker, sies det. Om bikkja er aldri så tilårskommen, så glemmer den aldri leken - eller rettere sagt, det som for oss mennesker ser ut som festlig og uskyldig lek. Alle hundeeiere vet at fullkommen lykke er en tennisball som ennå ikke er tygd istykker. Men for hunden er leken også et sosialt spill. Det dreier seg ikke bare om å springe raskest mulig etter en pinne som kastes, eller å lekeslåss med en hundekompis, men om å finne ut hvem den andre er, enten det er eieren eller en annen hund den leker med.

Når vi er blitt så gamle at vi har nådd den kriminelle lavalder, snakker vi ikke lenger om lek med fyrstikker, men kaller det pyromani. Det regnes kanskje som et tegn på modenhet at den tørre vitsen har overtatt for lekeslåssingen. Hvis vi først skal lekeslåss i voksen alder, skal det være seriøst og planlagt: fight club eller julebord.

Freuds humor Psykologien bør kunne si oss noe om lek og humor, og hvem er vel bedre egnet enn salige Sigmund Freud?

En mann som har skrevet en vitenskapelig betraktning om vitsen og dens betydning må vel være verdt å lytte til. Men leter du etter bildet av en flirende Sigmund kan utbyttet bli magert; det finnes derimot hundrevis av bilder der en bister Freud stirrer på oss med triste hundeøyne.

Leker gamle mennesker? Tja, de humrer kanskje stillferdig, men det er ikke så vanlig å se bestemødre som ivrig springer etter tennisballer. Mister vi all form for lek når vi blir gamle, eller tar leken nye former?

Når vi er barn er den fysiske leken viktig for oss, etterhvert også leker der vi forestiller oss at vi er cowboy og indianer (eller en mer moderne variant: politi og asylsøker uten lovlig opphold). Leken blir mer sofistikert - mer og mer verbal, etter hvert også abstrakt.

Den godeste Carl Gustav Jung er mer munter. Man kan se for seg Jung legge et bananskall på fortauet og le en støyende latter når noen tar en saltomortale. Freud ville antagelig heller påpekt at bananen hadde en

5

nr. 3 2016

Slik Freud ser det, er vitsen et uttrykk for det forbudte: Bevisstheten tillater at man sier det som ellers ikke vil kunne sies. form som minnet om en særskilt del av den mannlige anatomi. Det nærmeste vi kommer en smilende Freud, er noen få bilder der han utstråler det som i beste fall kan kalles lun vennlighet.

humor, mens et krast superego skulle tillate den bitende sarkasmen. Hvis superego er svært streng og kontrollerende, vil det ikke tillate noen form for humor.

Har Freud sagt noe om smilet? Det mest kjente sitatet er vel det han sier i essaysamlingen om seksualteori (“Drei Abhandlungen zur Sexualtheorie” fra 1905, i norsk oversettelse fra 1966): “No one who has seen a baby sinking back satiated from the breast and falling asleep with flushed cheeks and a blissful smile can escape the reflection that this picture persists as a prototype of the expression of sexual satisfaction in later life.” Javel, ja. Her var det mye å svelge, men ikke engang her later det til at smilet er Freuds sentrale poeng.

Men som alltid med Freud, så er det ikke det som sies, synes og vises som er viktig. Det egentlige er det som ligger bak det vi sier og gjør. Freud påpeker at vitsen kan brukes som en avledningsmanøver, og flytte fokus fra en traurig situasjon til noe som oppleves som mindre truende. “Du har kanskje tenkt å slå meg i hjel, men la meg i det minste knyte skolissene slik at jeg kan dø med støvlene på” eller “Jeg har egentlig lyst til å kvele deg, men jeg har ikke lyst til å bli skitten på hendene”.

Med andre ord kan vi bruke humor - god eller dårlig enten for å dempe andres aggresjon eller for å unnvike at vi gir uttrykk for vår egen aggresjon. Så lenge aggresjon betraktes som lite sosialt akseptabel, vil vitsen fungere som lynavleder.

Hva er vitsen?

Det ser ikke ut til å være så mye å hente hverken i jakten på Freuds omtale av smilet eller i jakten på hans eget smil. Så hva sier egentlig Freud om vitsen?

Avhandlingen ble opprinnelig publisert i 1905 (“Der Witz und seine Beziehung zum Unbewußten”), men ble ikke oversatt til norsk før i 1994 (“Vitsen og dens forhold til det underbevisste”). Jeg vil anta at det lange tidsrommet mellom tysk og norsk utgave enten skyldes at nordmenn er usedvanlig trege til å oppfatte en god vits, eller at man har regnet avhandlingens behandling av emnet som så vidt perifert at de eventuelt interesserte fikk nøye seg med originalspråket eller andre oversettelser.

Skal man si noe om vitser i et tidsskrift for psykologiinteresserte, kommer man vel ikke unna det å fortelle en psykologvits - om ikke annet så for å dempe skribentens og leserens aggresjonsnivå.

Denne gjør seg best i engelsk utgave: What’s the difference between a psychologist and a magician?

A magician pulls rabbits out of hats, whereas a psychologist pulls habits out of rats.

Slik Freud ser det, er vitsen et uttrykk for det forbudte: Bevisstheten tillater at man sier det som ellers ikke vil kunne sies. Superego tillater ego å være humoristisk.

Et godhjertet superego skulle tillate en lys og lett

Rune Braaten går 4. semester på profesjonsstudiet i psykologi ved UiO.

6

nr. 3 2016

A R R V E V Julie Anett Spangebu

Jeg tror ikke jeg husker som du. Det har gått seks år. Øynene. Det er kanskje det jeg husker aller best. Snille øyne, men jeg kan fortsatt kjenne hvordan blikket spiste seg inn i huden. Det kjentes ut som at det skulle begynne å brenne. Og jeg husker hvordan ordene etset.

Du var alltid varm i hendene. Huden i ansiktet ble rød, og neven knyttet hardt som et tau rundt de tynne armene. Dyttet fingrene inn i huden som tykke nåler. Da du slapp, så etterlot fingrene merker som etter litt ble blå. Når de ble gule og til slutt smeltet i ett med huden igjen, var det som om fingrene fortsatt satt fast. Som et arr.

«Jeg er glad i deg uansett» sa du. De store øynene stirret på meg. Det tok noen år før det gikk opp for meg at du virkelig hatet meg. Og at jeg ikke hadde noe annet valg enn å være glad i deg.

Jeg husker ikke som du. For enda spør du om meg.

7

nr. 3 2016

Dødslek – Dødsangst T E KS T E L L E N M A R G R E T E K VA R ST E I N ILLUSTRASJON TINA JOHNSEN

Ekstremsport tøyer menneskelige grenser og gir utøveren en følelse av å kunne mestre alt. Hva er det som gjør at noen setter livet på spill mens andre står over?

Instruksjonen lød: «Når den ene vipper rundt, padler den andre bort og vender kajakken.» Jeg er usikker på hva som egentlig skjedde. Var det mangel på tillit til henne som skulle redde meg, en venninne; like fersk og like lite tøff som meg? Var det at sekundene ble så lange under vann? Det var ikke snakk om å vente. Jeg måtte ut. Under vann, opp ned, forsøkte jeg å komme meg løs, men satt bom fast. Hva skjer nå? Jeg var fanget i kajakken og fanget under vann.

Uroen spredte seg. Endelig kom jeg på hempen som festet meg til kajakken og dro meg ut. De sa det hele varte maksimalt noen sekunder. Tiden har aldri gått saktere.

hvor utøveren tester fysiske grenser og samtidig ofte utsetter seg selv for relativt stor risiko. Helt på kanten av hva menneskekroppen tåler, mestrer man det utrolige. Noe uventet eller en liten distraksjon kan forandre suksess til katastrofe. Det er ingen buffer. Ekstremsport fungerer slik som en motvekt til samfunnets forutsigbarhet og kontroll. Det vekker leken i mennesket og bryter med det konvensjonelle livet (Breivik, 2004). Man leker med frykten, og man leker med døden.

Mennesket er designet med et responsmønster som holder oss igjen fra farer og sikrer overlevelse. Fra et evolusjonsperspektiv vil det være lite hensiktsmessig for mennesker å risikere livet i situasjoner som ikke gir noen ytterligere overlevelsesgevinst. Ekstremsporten bryter med disse basale menneskelige mekanismene.

Mot naturen og mot mennesket Elvepadling regnes som en av flere aktiviteter innen ekstremsport. Dette er en form for idrett

8

nr. 3 2016

Naturen fungerer ikke bare som en lekeplass for ekstreme aktiviteter, men hjelper utøveren å oppnå en dypere forståelse av seg selv som en del av naturen.

Målet blir å overvinne frykten. Gjennom eksponering reduseres den naturlige fryktresponsen, og utøveren oppsøker farligere og dristigere prestasjoner for å oppnå samme mestringsfølelse (Isaksen, 2012).

Hva er det «kicket» som så mange beskriver, et uttrykk for? Er det en forløsende lettelse som oppstår i etterkant? I så fall kan jeg meddele hvordan elvepadling ga meg et heftig kick. Er det følelsen av å beherske naturen; ha kontroll over det ukontrollerbare – en illusjon av å være Gud? Eller er det et estetisert og ritualisert, darwinistisk overlevelsesspill; «the survival of the fittest»?

Seierherrene 14. oktober 2012 satte østerrikske Felix Baumgartner verdensrekord for fallskjermhopp. Hoppet ble gjennomført fra 38.969 meters høyde, og han nådde en maksimal hastighet på 1.357,6 km i timen. Sett vekk fra kompetanse og tilgang på ressurser: Hva er det som gjør at Baumgartner gjennomfører et slikt stunt mens mange føler seg uvel bare av tanken?

Hvem er disse ekstremsportutøverne?

Donald Hebb hevdet at mennesker kontinuerlig søker etter et optimalt stimuleringsnivå. Enkelte individer har behov for stabilitet og forutsigbarhet, mens andre søker et høyt aktiveringsnivå hvor det nye, skiftende og usikre oppleves positivt. Variasjonen kan forklare hvorfor noen oppsøker mer ekstreme opplevelser enn andre (Larsen & Buss, 2014).

Forskning viser en sammenheng mellom interessen for ekstremsport og avhengighet av spenning og impulsivitet. På lik linje med gamblere, viser mange av utøverne sterk preferanse for varierte, komplekse og intense stimuli som innebærer fysisk, sosial eller økonomisk risiko (Myrseth, 2011).

9

Hjernens belønningssystem aktiveres ved ekstreme opplevelser og skaper en opplevelse av velvære. Når enkelte utøvere rapporterer at idretten gir dem en følelse av å transformere og overgå seg selv, kan dette være knyttet til en aktivering av dopamin i hjernens belønningssystem. På lik linje med visse rusmidler, kan ekstreme erfaringer slik også trigge belønningssystemet og være avhengighetsdannende.

Det trenger ikke være faren i seg selv som driver utøveren, men den biologiske responsen; å oppnå dette «dopamin-rushet» (Isaksen, 2012).

Ekstremsport krever at utøveren bruker alle sansene, reagerer raskt og er villig til å ta sjanser. Det er hevdet at utøvere med ADHD har fordeler ved at de nettopp tar flere og større sjanser, og i mindre grad vurderer risiko. ADHD er en tilstand som knyttes blant annet til reduksjon av dopaminnivåer i hjernen.

Dopaminerg stimulering som følge av ekstreme opplevelser kan derfor ha gunstige effekter hos denne gruppen. Det kan videre fungere som et alternativ til rus og kriminalitet som er et økende problem blant ungdommer med ADHD (Enoksen, 2015).

Livsbejaende eller livsutslettende?

Ekstremsporten portretteres ofte i et negativt lys hvor utøverne fremstilles som dumdristige og lite hensynsfulle overfor familie og venners bekymringer. Utøvere hevder imidlertid at ekstremsport handler om en følelse av et intimt samspill med naturen.

Naturen fungerer ikke bare som en lekeplass for ekstreme aktiviteter, men hjelper utøveren å oppnå en dypere forståelse av seg selv som en del av naturen

nr. 3 2016

som spredte seg i etterkant, var mer et uttrykk for lettelse enn mestringsglede. Ut ifra denne erfaringen føler jeg meg ikke som noen spenningssøker, men trives heller ikke med et bilde av meg selv som et pinglete rutinemenneske. Jeg bestemmer meg for å ta det på alvor og vurdere meg selv så objektivt som mulig gjennom Zuckermans «The Sensation-Seeking Scale»ƒ. Spørreskjemaet måler spenningssøking gjennom en persons behov for nye opplevelser, kontroll og toleranse for kjedsomhet. Jeg ender opp med en skåre på 20 av 40 mulige og føler meg lettet over å være midt på treet. Kanskje var det ikke bare en håpløs panikk, men også et snev av rasjonalitet som utspilte seg under vann? I følge testen er jeg verken pingle eller ekstremt tøff. Jeg kan leve med det.

(Brymer & Gray, 2009). En slik transformerende opplevelse har vist seg å ha positiv effekt på andre områder i livet og sammenlignes med overlevelse av dramatiske hendelser som alvorlig sykdom, bilulykker eller traumer. Som i krisesituasjoner, kan ekstremsporten bidra til en personlig utvikling og takknemlighet for livet (Isaksen, 2012).

Spørsmålet blir om det er moralsk forsvarlig å utsette seg for en slik risiko for å oppnå denne selvutviklingen? Dette setter videre spørsmålstegn ved hvorvidt den økosentriske og selvutslettende fromheten som utøverne forteller om, er reell: Er det virkelig følelsen av å smelte sammen med naturen som er den primære drivkraften, eller er det snarere det å seire over naturen; å være størst av alt?

Ellen Margrete Kvarstein går 5. semester på profesjonsstudiet i psykologi ved UiO.

Min padleopplevelse bar preg av en skrekkblandet fryd, hvor det var mye skrekk og lite fryd. Euforien

Referanser:

Breivik, G. (2004). Ekstremsport – et senmoderne fenomen? Idrotts

forum. Internett: http://www.idrottsforum.org/articles/ breivik/breivik041214.html

popularsocialscience.com/2012/11/05/the-psychology- of-extreme-sports-addicts-not-loonies/

Brymer, E. & Gray, T. (2009). Dancing with nature: rhythm

and harmony in extreme sport participation. Journal of

Adventure Education and Outdoor Learning. 9:2. 135-

149. DOI: 10.1080/14729670903116912.

Enoksen, H. S. (2015). Bruk av ekstremsport og andre høyt stimu

lerende fysiske aktiviteter som forebyggende

tiltak for ungdom med ADHD. EMM-A: Tidsskrift for

miljøarbeid. Nr. 3.

Larsen, R. J. & Buss, D. M. (2014). Personality Psychology: Domains

of Knowledge About Human Nature. 5th edition. New

York: Mc Graw Hill Education.

Myrseth, H. (2011). Sammenligner ekstremsport og gambling.

Universitetet i Bergen: Aktuelt. Internett: http://www.uib.

no/aktuelt/37067/sammenligner-ekstremsport-og-gam bling Zuckerman, M, et.al. (2009) The Sensation Seeking Scale Form

V. Washington State Magazine. Internett: http://wsm.wsu. edu/s/we.php?id=200

Isaksen, J. V. (2012). The Psychology of Extreme Sports: Addicts, not

Loonies. Popular Social Science. Internett: http://www.

10

nr. 3 2016

TEKST ASTRID HELGESEN

Blitt sånn Man tenker seg gjerne at kjønnstypisk lek er et samfunnsprodukt. Men kan det utelukkende tilskrives sosiale rammer, eller har det også en biologisk basis?

11

nr. 3 2016

Hva er lek?

Lek er “useriøse” former for funksjonell atferd.

Deltakerne er typisk mer opptatt av atferden i seg selv («the means») enn av atferdens funksjon («the ends»).

Lekens atferd er også gjerne mer overdreven enn dens funksjonelle motpart, og de forskjellige komponentene er gjerne reorganisert i spill. For eksempel er lekeslåssing – på tross av at den ligner alvorlig slossing – nettopp lekende, og deltakerne prøver vanligvis ikke å skade hverandre. Lekende atferd, i motsetning til funksjonell atferd, vektlegger altså veien, ikke målet.

Deltakerne er villige og selvselekterte, med en indre motivasjon. Atferden er fleksibel, varierende og ikkestereotyp. Planer endres underveis, for å imøtekomme de forskjellige partenes ønsker, og selv om det vanligvis finnes regler, er disse fleksible.

Lekens betydning Nær sagt alle pattedyr (samt en del fisker, fugler, reptiler og virvelløse arter) leker. Og vanligvis er det de yngre individene som leker mest. Forklaringene på lekens funksjon er mangeartede, men at det har en evolusjonsmessig gunstig effekt, er sikkert (Burghardt, 2015; Graham & Burghardt, 2010).

For en del arter, som laboratorieyndlingen rotter, har leken en svært viktig sosial effekt. Rotteungdom som levde i isolasjon med unntak av én time sammen med en jevngammel rotte, utviklet seg relativt normalt sosialt sett. De som vokste opp som enebarn med en voksen (og lite leken) hunnrotte derimot, ble slikket, stelt og sov i klynge - men fikk ikke lekt. Disse viste sosiale mangler som voksne. Lek er viktig også for rotters utvikling av kognisjon og atferd (Pellis, 2010).

For primater, med deres ekstremt lange barne- og ungdomstid (juvenile periode) og vanligvis sterkt sosiale levesett, er leken ekstra viktig. Alle typer lek, for både mennesker og andre dyr, følger en omvendt-Uutviklingskurve, med en topp i løpet av barndommen – en periode der individene har en overflod av ressurser og beskyttelse. Hos menneskebarn starter late-som-lek (pretend play), sosial lek og bevegelseslek (locomotor play) ved begynnelsen av deres andre leveår. Disse formene for lek når en topp i førskolealderen, og avtar deretter raskt i løpet av barneskolen (Pellegrini et al., 2007). Andre primater følger et tilsvarende

“Forklaringene på lekens funksjon er mangeartede, men at det har en evolusjonsmessig gunstig effekt, er sikkert.” mønster, der de begynner å leke mye som babyer, når en «leketopp» midt i diealderen (våre nærmeste slektninger sjimpansene dier vanligvis til de er ca 5-6 år), men leker langt mindre som ungdommer (sjimpanser regnes som voksne fra de er 10-16 år) (Fagen, 2002; Gavan & Swindler, 1966; Lonsdorf, Markham, et al., 2014).

Kjønnsforskjeller hos dyr Hos de fleste dyrearter finnes det signifikante kjønnsforskjeller innen lek. På generelt grunnlag kan man si at hanndyr leker mer enn hunndyr, både under oppveksten og som voksne. Hos de fleste primater er også hannene lekne lenger opp i årene enn hunnene, samt er røffere, med langt mer lekeslåssing. (Fagen, 2002) Bruk av leker hos primater Alexander og Hines (2002) undersøkte hvor mye tid 66 marekatter fikk leke med typiske barneleker, en av gangen.

Det viste seg faktisk at disse fjerne slektningene av mennesket hadde samme kjønnsmønster i sine preferanser som vestlige barn, der hannene viste mer interesse for ball og politibil enn hunnene, mens de sistnevnte på sin side viste mer interesse for lekepannen og ikke minst dukken. Hannene brukte dog mest tid på den nøytralt klassifiserte kosehunden. (Lekene var klassifisert på bakgrunn av barns preferanser i tidligere forskning).

12

nr. 3 2016

“Det viste seg faktisk at disse fjerne slektningene av mennesket hadde samme kjønnsmønster i sine preferanser som vestlige barn” Også i det ville viser primater forskjeller i lek med objekter. Sjimpanser i Uganda begynte å bære pinner rundt «formålsløst», ofte på en måte som minner om hvordan mødre bærer nyfødte. Hunnene gjorde dette i langt større grad enn hannene, men det korrelerte ikke med objektbruk i andre sammenhenger. Det mest uvanlige her var at dette oppsto blant juvenile hunner, like før deres første fødsel - deretter sluttet de. Man så imidlertid også at andre unge sjimpanser begynte å gjøre dette uten noen nærstående fødsel. De unge hunnene gjorde dette i langt større grad enn de unge hannene. Dette er første gang det er blitt påvist sosial læring fra peer-gruppen hos ville sjimpanser.

(Kahlenberg & Wrangham, 2010).

fra barnet, og uroen hadde en liten ball i stedet for ansiktets nesestruktur. 43% av guttene foretrakk uroen, mens kun 17% av jentene gjorde det samme. 36% av jentene foretrakk ansiktet, mens 25% av guttene gjorde det samme. Resten (47% av jentene og 32% av guttene) viste ingen preferanse.

Dette kan tyde på en medfødt kjønnsforskjell i preferanser for sosiale versus mekaniske objekter (Connellan, Baron-Cohen, Wheelwright, Batki, & Ahluwalia, 2000).

En metaanalyse av 46 forskningsrapporter om kjønnsforskjeller i spedbarns aktivitetsnivå viste at guttebabyer har et høyere aktivitetsnivå enn jentebabyer. Foreldrene rapporterte imidlertid dette i mindre grad enn forskerne, som kan tyde på biologiske forklaringer heller enn at foreldrenes egne forventninger har hatt innvirkning på resultatet.

(Campbell & Eaton, 1999).

Den samme tendensen fant man da man tok éntimers videoopptak av 37 fostre i uke 30, 34 og 37.

Guttefostrene beveget bena betraktelig mer enn jentefostrene (Almli, Ball, & Wheeler, 2001).

Man har også funnet at spedbarn tidlig viser kjønnsbaserte forskjeller i preferanser når det gjelder leker. Halvt år gamle jente- og guttebarn fikk se på en lekebil og en dukke. Guttene så like mye på hver leke, mens jentene foretrakk å se på dukken (Alexander, Wilcox, & Woods, 2009).

De signifikante forskjellene kjønnene imellom når det gjelder ikke-menneskelige primaters lekeatferd, både i tidsbruk, fysisk intensitet og objektpreferanse, kan tyde på at de tilsvarende forskjellene mellom kjønnene (på gruppenivå) hos menneskebarn har en sterk biologisk basis.

Hormonenes virkning Eksponering for hormoner i livmoren kan organisere fremtidige kjønnsforskjeller som deretter ikke fordrer sirkulerende hormoner for å komme til uttrykk. Slike organisatoriske effekter kan disponere enkeltpersoner til å oppføre seg på en bestemt måte, selv om de ikke er uavhengige av sosiale og kontekstuelle påvirkninger.

Kjønnsforskjeller hos menneskebarn Jenter og gutter viser en del kognitive forskjeller allerede fra fødselen av. I en studie av én dag gamle spedbarn foretrakk guttene å se på en uro fremfor et ansikt. Bildet av ansiktet og uroen ble plassert 20 cm

Forekomsten av boltrelek (Midtsand, 2007) er knyttet til eksponering for mannlige hormoner på fosterstadiet eller, tidlig etter fødsel i mange pattedyrarter. Testosteron-implantater i amygdala under nyfødtperioden maskuliniserte leken hos unge

13

nr. 3 2016

hunnrotter. Motsatt fikk hannrotter en feminisert lekeatferd ved eksponering for antiandrogener som vinclozolin og flutamid i livmoren eller rett etter fødselen.

Hunn-rhesusaper eksponert for androgen i svangerskapet viste en dramatisk økning i mengden boltrelek. Det hadde derimot ingen effekt å eksponere hannaper for ekstra høye androgennivåer under svangerskapet. Å undertrykke testikkelfunksjonen etter fødselen påvirket heller ikke boltrelek hos hanner, noe som tyder på at denne lekepreferansen har sin rot i fosterstadiet (Knickmeyer et al., 2005).

Kjønnstypisk lek har blitt undersøkt hos jenter med klassisk CAH, enarvelig recessiv sykdom som skyldes svikt i steroidenzymer i binyrebarken.

Den kan opptre som blant annet medfødt utvikling av ytre kjønnsorganer i mannlig retning hos jenter, menstruasjonsforstyrrelser og økt hårvekst hos kvinner. Jenter med klassisk CAH eksponeres for androgener på samme nivå som for gutter midt i svangerskapet.

MPA som nyfødte. Gutter som utsettes for MPA i minst én uke i svangerskapet viser også tegn på demaskulinisering og feminisering av lek.

Eksponering for PCB (Miljødirektoratet, 2016) hemmer også testosteronnivået. I en studie av nederlandske skolebarn, ble høyere eksponering for PCB i fosterstadiet relatert til mindre maskulin lek.

Konklusjon Forskning på ikke-sosialiserte spedbarn, barn med unormal hormonell påvirkning og andre primater kan altså tyde på at de typiske kjønnsmønstrene vi ser hos menneskebarn i toårsalderen og oppover, har en biologisk bakgrunn.

Dette betyr ikke at sosialisering ikke spiller noen rolle.

Barn lærer mye i sosialiseringen med jevnaldrende, og imiteringen av noe eldre barn. Dette vil gjøre at opprinnelig relativt små kjønnsforskjeller etter hvert blir langt mer fremtredende. Et annet viktig poeng som ikke tas opp i denne artikkelen, er barns følelse av gruppeidentitet, der kjønn og alder vanligvis utgjør de viktigste bestanddelene.

De fleste jenter med klassisk CAH blir diagnostisert ved fødselen eller i tidlig barndom, noe som medfører at de hormonelle avvikene kan bedres gjennom kortisonerstatningsterapi. Jentene som blir diagnostisert ved fødselen og deretter får hormonbehandling, har dermed bare forhøyede androgennivåer prenatalt.

Likevel viser jenter med CAH økt lek med gutteleker og redusert lek med jenteleker sammenlignet med matchede kontroller eller ueksponerte kvinnelige slektninger. Jenter med CAH viser også mindre interesse for spedbarn. Studier av jenter med CAH gir noen av de mest overbevisende indikasjonene for at prenatale androgener kan ha en varig effekt på menneskelig atferd, herunder kjønnstypisk lek.

(Nordenstrom, Servin, Bohlin, Larsson, & Wedell, 2002; Pasterski et al., 2005)

Det er viktig å påpeke at disse funnene gjelder på gruppenivå, og at forskjellen individer imellom kan være store. Det betyr heller ikke at man skal oppmuntre til så store kjønnsforskjeller som mulig.

Det er også holdepunkter for at testosteronnivået som foster påvirker lekeatferd hos gutter.

Medroksyprogesteronacetat (MPA) er et syntetisk progestin som reduserer testosteronnivået. Boltrelek reduseres hos hannrotter som eksponeres for

Astrid Helgesen går 1. semester på profesjonsstudiet i psykologi ved UiO.

Men det gir en forklaring på hvorfor man ser såpass store forskjeller på kjønnene, og forhåpentligvis en aksept for ikke å overstyre barna uansett hvor mye deres ønsker kolliderer med våre ønsker om kjønnsnøytralitet.

Hele teksten med illustrasjoner kan leses på speilvendt.no/blitt-sann/

14

nr. 3 2016

Referanser: Alexander, G. M., & Hines, M. (2002). Sex differences in response to chil

dren’s toys in nonhuman primates (Cercopithecus aethiops

sabaeus). Evolution and Human Behavior, 23(6), 467-479.

doi:Pii S1090-5138(02)00107-1

Doi 10.1016/S1090-5138(02)00107-1 Alexander, G. M., Wilcox, T., & Woods, R. (2009). Sex differences in in

fants’ visual interest in toys. Archives of Sexual Behavior, 38(3),

427-433. doi:10.1007/s10508-008-9430-1 Almli, C. R., Ball, R. H., & Wheeler, M. E. (2001). Human fetal and neonatal

movement patterns: Gender differences and fetal-to-neonatal

continuity. Developmental Psychobiology, 38(4), 252-273.

doi:DOI 10.1002/dev.1019 Berg, J. P. (2009). adrenogenitalt syndrom Store norske leksikon (Vol. Store

medisinske leksikon).

Burghardt, G. M. (2015). Play in fishes, frogs and reptiles. Current Biology,

25(1), R9-10. doi:10.1016/j.cub.2014.10.027 Campbell, D. W., & Eaton, W. O. (1999). Sex differences in the activity level

of infants. Infant and Child Development, 8(1), 1-17. doi:Doi

10.1002/(Sici)1522-7219(199903)8:1<1::Aid- Icd186>3.0.Co;2-O Connellan, J., Baron-Cohen, S., Wheelwright, S., Batki, A., & Ahluwalia, J.

(2000). Sex differences in human neonatal social perception.

Infant Behavior & Development, 23(1), 113-118. doi:Doi 10.1016/S0163-6383(00)00032-1 Fagen, R. (2002). Primate Juveniles and Primate Play. In M. E. F. Pereira,

Lynn A. (Ed.), Juvenile Primates: Life History, Development

and Behavior, with a new Foreword. Chicago: The University of

Chicago Press Books.

Gavan, J. A., & Swindler, D. R. (1966). Growth Rates and Phylogeny in Pri

mates. American Journal of Physical Anthropology, 24(2), 181-

&. doi:DOI 10.1002/ajpa.1330240206 Graham, K. L., & Burghardt, G. M. (2010). Current perspectives on the

biological study of play: signs of progress. Q Rev Biol, 85(4), 393-418.

Hassett, J. M., Siebert, E. R., & Wallen, K. (2008). Sex differences in rhesus

monkey toy preferences parallel those of children. Horm Behav,

54(3), 359-364. doi:10.1016/j.yhbeh.2008.03.008 Kahlenberg, S. M., & Wrangham, R. W. (2010). Sex differences in chim

panzees’ use of sticks as play objects resemble those of children.

Current Biology, 20(24), R1067-R1068. doi:DOI 10.1016/j. cub.2010.11.024 Knickmeyer, R. C., Wheelwright, S., Taylor, K., Raggatt, P., Hackett, G.,

& Baron-Cohen, S. (2005). Gender-typed play and amniotic

testosterone. Developmental Psychology, 41(3), 517-528. doi:10.1037/0012-1649.41.3.517 Lonsdorf, E. V., Anderson, K. E., Stanton, M. A., Shender, M., Heintz, M.

R., Goodall, J., & Murray, C. M. (2014). Boys will be boys: sex

differences in wild infant chimpanzee social interactions

Animal Behaviour, 88, 79-83. doi:10.1016/j.anbe hav.2013.11.015 Lonsdorf, E. V., Markham, A. C., Heintz, M. R., Anderson, K. E., Ciuk, D.

J., Goodall, J., & Murray, C. M. (2014). Sex Differences in Wild

Chimpanzee Behavior Emerge during Infancy. PLoS One, 9(6).

doi:ARTN e9909910.1371/journal.pone.0099099 Midtsand, N. E. (2007). Boltrelek og lekeslåssing: I. Lekens funksjon i psyko

terapi og i barns normale utvikling. Tidsskrift for Norsk psyko

logforening, Vol 44, nummer 12.

Miljødirektoratet. (2016). Polyklorerte bifenyler (PCB) Retrieved from http://www.miljostatus.no/Tema/Kjemikalier/Noen-farlige-kje mikalier/PCB/ Nermoen, I., Thorsby, P. M., Haave, E. M., & Husebye, E. S. (2015). Kongeni

tal adrenal hyperplasi (CAH). Nasjonal veileder i endokrinolo

gi. Retrieved from http://www.helsebiblioteket.no/retningslin jer/endokrinologi-veileder/binyre/kongenital-adrenal-hyper plasi-cah Nordenstrom, A., Servin, A., Bohlin, G., Larsson, A., & Wedell, A. (2002).

Sex-typed toy play behavior correlates with the degree of prena

tal androgen exposure assessed by CYP21 genotype in girls

with congenital adrenal hyperplasia. Journal of Clinical Endo

crinology & Metabolism, 87(11), 5119-5124. doi:10.1210/ jc.2001-011531 Pasterski, V. L., Geffner, M. E., Brain, C., Hindmarsh, P., Brook, C., &

Hines, M. (2005). Prenatal hormones and postnatal socializati

on by parents as determinants of male-typical toy play in girls

with con genital adrenal hyperplasia. Child Development,

76(1), 264-278. doi:DOI 10.1111/j.1467-8624.2005.00843.x Pellegrini, A. D., Dupuis, D., & Smith, P. K. (2007). Play in evolution

and development. Developmental Review, 27(2), 261-276. doi:10.1016/j.dr.2006.09.001 Pellis, S. M. P., Vivien C.; Bell, Heather C. (2010). The Function of Play

in the Development of the Social Brain. American Journal of

Play, v2 n3 p278-296.

Wolchover, N. (2012). Hormones Explain Why Girls Like Dolls & Boys Like

Trucks. Live Science. Retrieved from http://www.livescience. com/22677-girls-dolls-boys-toy-trucks.html

15

nr. 3 2016

TEKST MARA MALENE RAUN SCHMIDT ILLUSTRASJON LARS HENRIK KAASEN THORESEN

ET LØGN LØST STED Se på mig.

Se på mig, bare et øjeblik Hvordan ser hun ud? Øjnene, ansigtet. Jeg ville ønske, hun vendte hovedet, hævede blikket, blot en enkelt gang, og lod vores øjne mødes Hun er blevet smidt op på en plint. Hun hænger dér – maven mod det kolde læder – som en sæk kartofler. Men ryggen: Den bærer sin egen skønhed, langstrakt, strakt ud, og rygraden løber som en buende sti af rytmisk udstående knogler. Hvirvlen ender, hvor ballerne begynder, som et delta. Røven på én gang skutter sig og strutter; dirrer i smerten og vil have mere af den. Jeg tænker på Snehvide: Kvindens hud så hvid som sne.

Linjer, der løber i huden, røde af blod. Pisken, i hans hånd, i handsken, læderet: sort som ibenholt.

16

nr. 3 2016

Vi er på Åben Café på en lokal SM-klub i aften, min veninde og jeg. Vi er «et par vældig nysgerrige på SM», men «uden erfaring hverken med dét eller med klubber», sådan beskrev jeg os i mailen til «/ Kattepus», da vi tilmeldte os aftenen. Nu er den kommet. Da vi følges, A og jeg, gennem gaderne i et Oslo, der nærmer sig modent forår, fyldes jeg af taknemmelighed for, at hun er her med mig. Hvad skal vi forvente? Det hjælper, at vi er to, der ikke aner noget.

Det voldelige frække Man bliver nemt enige om, at psykisk terror er en dårlig ting, at hustruvold er usmageligt, og at seksuelt overgreb skal straffes. Vi tilstræber ligestilling. Vi ønsker for den enkelte, at hun lever med personlig (seksuel) autonomi og i frihed.

Alligevel er gradbøjninger af dét, vi på gængs vis forstår som fysisk, psykisk eller verbal vold på spil i intime relationer oftere, end vi tror – når vi har sex, eller når vi fantaserer om det. Nogen nyder at få slået røven rød og øm af en «vred elsker». For nogen er det frækkere at blive tvunget til at lave en deep throat end frivilligt gøre det. Der bliver revet i hår, og der slut-shames med filthy mouths. Voldtægtsfantasien er et fænomen, som replicerede studier viser er udbredt blandt kvinder (Critelli & Bivona, 2008); samtidig er det ultimativt den seksuelle fantasi, man som kvinde vanskeligt kan forklare og ikke forstår, man har. Det giver ingen mening, synes vi.

Hvordan kan det være, at vi i erotiske sammenhænge kan nyde eller fantasere om at befinde os i relationelle positioner og situationer, som vi i den hverdagslige «virkelige verden» ikke kunne drømme om, hverken at placere os selv i eller ønske for andre? Hvordan kan volden og tvangen, det smertefulde og fornedrende være frækt?

På ét plan er der ganske enkelt tale om at blive liderlig – kåt, opphisset – af noget, man ikke forstår, hvorfor man bliver liderlig af; på et dybere plan har vi at gøre med en kognitiv dissonans, en emotionel forvirring forårsaget af clashende ideer om, hvem man er, eller uforenelige idealer for, hvad man skal være; selve konfliktens kerne, tror jeg, er vores balancegang mellem kulturen, vi har skabt, og den natur, vi dog forbliver. At være menneske og dyr. Måske det er

selve den grænse, vi bevæger os på, når vi bevæger os i det erotiske.

I et forsøg på bedre at forstå den erotik, som sådanne magtdemonstrationer og -afkald kan indeholde, vender jeg blikket mod SM – en erotisk praksis, hvor magt er over det hele. Den magt, man tilkæmper sig, den, man lader sig frarøve, og den, man ofrer.

Mellem eksotik og eksistens Det nyere og hippe akronym BDSM er et paraplybegreb for de seksuelle retninger bondage, disciplin, dominans, submission, sadisme og masochisme.

Jeg tror ikke, at den nydelse ved smerte, man ser i SM, eller at ophidselsen, som underkastelsen og dominansen kan vække, har rod i en patologisk psyke. SM som sygdom har historisk været den herskende forklaringsramme, og stadig i dag har vi at gøre med et marginaliseret miljø. At SM-universet er svært misforstået, forstærkes af populærkulturens stereo-type kinky-tacky fremstillinger af det. SM patologiseres eller eksoticeres.

SM er afvigende. Ikke i sig selv fra psykisk eller seksuel helse, men blot fra, hvad man forstår som «normal erotisk aktivitet.» Netop dét, at der er tale om et univers, der i sit indhold differentierer sig, stikker ud fra den bredt accepterede model, og samtidig er tilstrækkeligt institutionaliseret, gør, at det tager en form, som er synlig for os. Vi kan betragte det. Og vi kan spørge: I hvor høj grad er dét, der sker i SM, egentlig noget transgressivt, excessivt og eksotisk? Og i hvor høj grad har det mon derimod rod i en slags erotikkens grunddynamikker?

Orgasmer og vafler – Fællesintroduktionen er desværre slut nu, siger kvinden, der tager imod vores betaling. Vi står i en krog, der fungerer som entré og garderobe. Jeg skærer vist en grimasse, undskyldende og flov over at være kommet for sent.

Bamsen, som kvinden vinker hen til os og beder vise os rundt, ser det ikke som en ulejlighed, tværtimod.

Han møder os muntert og smiler varmt. Han er en kraftig mand, med et rødt skæg og en stemme, man hører gennem alle rummene.

Han fører os ind i bar- og loungerummet, hvor folk sidder sammen i klynger ved borde og sofaer. Videre

17

nr. 3 2016

til de to små, mere private rum bagerst, hvor SMlegende kan lukke døren. Ude foran står et fladt cylinderformet bur. Det er af en højde, der tvinger et tilfangetaget menneske ned på alle fire. I det ene rum hænger en stol af mørkt læder i et hjørne, hægtet fast med et bundt lænker til loftet. «Den er egentlig bare god at pule i», fortæller en fyr, Katten, mig senere, da jeg spørger, «hvad den kan».

Fra baren og loungen har man frit udsyn fra den ene til den anden ende af the playground. Det er et langt og åbent lokale, med hvide vægge og et gulv i lysegråt linoleum, der reflekterer lamperne i loftet.

Her står en plint. En gabestok. Et andreaskors på væggen. Ved siden af på et stort jerngitter hænger snore, reb, tov, tunge lænker. Nogle bredere lagenlignende stoffer falder fra loftet; jeg forestiller mig dem glatte, kølige, mod huden. På den bagerste væg hænger et menneskestort rotationshjul med seler. I hjørnerne står krukker med ridepiske og såkaldte floggers. Flade bat af træ, flade bat i læder.

Vi er en 50 stykker i aften. Måske virker vi som flere, end vi faktisk er, på de trange arealer. Der spilles musik, jeg ikke registrerer. Stemmer er højlydte og muntre. Lyde smelter sammen, også i min erindring.

En vibrerende summen. Bamsen fortæller os med et smørret grin om dengang, hans dom fremprovokerede 47 tvungne orgasmer i ham i streg. At der serveres sodavand og vafler i baren virker så malplaceret og fjollet og trygt, at vi ikke kan lade være at le.

A på hjulet – Kan jeg prøve? A peger på rotationshjulet på væggen.

– Så klart, siger Bamsen og løsner selerne. Hendes spørgsmål kommer bag på mig. Det samme gør min egen panik. Er hun sikker på, hun vil det her? Ved hun, hun ikke behøver? Siger hun til, hvis hun vil ned derfra?

Hun stiller sig foran hjulet, med kroppen vendt frem mod os. Bagover træder hun op i den ene stigbøjle, så den anden. Hun strækker armene ud, så de løber i en ret linje, Bamsen spænder overarmene fast, så håndleddene, og tøjrer hende fast i livet. Jeg må gøre noget. Bidrage. Jeg må begynde på lårene. Jeg knæler foran hende.

Du skal se på hende nu, tænker jeg. Du skal se på

hende med et beroligende blik, så hun ved, at jeg er her, og at det hele er okay. Du må se op på hende og finde ud af, om hun er okay.

Jeg får ikke mig selv til at møde hendes øjne, jeg er pludselig så forlegen. Selerne, jeg koncentrerer mig om dem. Jeg fumler med dem og ønsker at røre hendes hud. Jeg forsøger at lægge al den omsorg, det er mig muligt, i disse små strejf – måske i et forsøg på at lade omsorgen i berøringerne kompensere for den frihedsberøvelse, mine hænder udøver imod hende.

Så hænger hun dér. Der er noget ved måden, Bamsen griber håndtaget med sine næver og roterer hjulet, der får mig til at tænke på en rødmosset, vejrbidt sømand ved et styrbord. Først 90, så 180 grader, hendes hoved ret ned. Jeg bliver urolig over måden, alle har adgang til hende nu: Et åbent skød, et åbent bryst, og en udspændt, fastspændt krop, som alle kan se eller røre ved eller gøre fortræd. Hun kunne være Jomfru Maria, der ved en hellig kalden – eller en ekstatisk Maria Magdalena, som i en svævende orgasme – overgiver sig og stiger mod himlen.

Henlæggelse Jeg spænder A fast på hjulet og mærker det grænseoverskridende alene i dét. Det er symptomatisk for, hvad jeg senere forstår, er en grundbetingelse for SM-leg: Det er ikke alene sub’en eller the the bottom, der giver afkald på kontrol. Den dominerende vil opføre sig på en måde, der falder uden for «det accepterede»; gøre handlinger, der falder uden for det handlingsrum, der hverdagsligt er tilgængeligt for hende, som hun til daglig gør brug af, og muligvis uden for, hvad hun umiddelbart, i første omgang, er komfortabel ved. Hun som dominerende vil (også) hengive sig til og afsløre sider af sig selv, som ikke engang hun selv kender til fulde og ikke ved, hvordan tages imod. Man vælger at vise sig for hinanden – men man vælger ikke suverænt, og ved ikke, hvad der viser sig. Potentielt skabes en særlig intimitet heri – realiseret, aldrig ad en one-way street, men ved denne risikotagning, som er en fælles og samtidig henlæggelse af sig selv i sårbarhed.

I gabestokken Jeg er glad for at have mødt Tyskeren. Han gav pænt hånden og præsenterede sig. Han er i 40’erne, tror

18

nr. 3 2016

jeg. Klædt i et midnatsmørkt jakkesæt. Hans briller er runde, i sort stel, og hans dybbrune skægstubbe er af en sådan længde, at de rammer ansigtet ind, giver de milde træk kant; en sådan længde, at de ville stikke let, om man gav ham et kram og vores kinder hvilede mod hinanden.

Han har spændt mig fast i gabestokken.

– Og den er i to niveauer simpelthen! udbryder jeg i imponeret begejstring.

– Alt efter, hvor tæt på jorden, man skal være.

– Eller hvor højt i sky, ens røv skal føles, smiler jeg op til ham, så godt det nu lader sig gøre med hoved og arme spændt fast i en gabestok.

Tyskeren er forholdsvis ny i klubben. Han er sød. Noget giver mig følelsen af at have en følgesvend i ham. Måske han også føler sig en smule sat af.

Måske jeg også er hans ly, som han er blevet mit. Nu er vi her, generte og akavede sammen.

Min veninde er bedre til at møde alle disse mennesker, bare tale med dem. «Hva heter du, søtnos?» hørte jeg en ung kvinde spørge hende før. Nu står hun, A, med ryggen lænet mod væggen længere henne og med tre kvinder rundt om sig. Jeg får vendt hovedet i gabestokken, får et glimt af hende, jeg holder af hendes udstråling. Jeg ser, at det varme, lysende blik, med hvilket hun ser på én, ikke er særligt forbeholdt mig.

lægger redskaber i hånden på ham, når der skæres og graves i den åbne krop på operationsbordet. Det første slag fra pisken rammer, og ryggen vrider sig.

Flere. Bamsens bevægelser er overvejede, timingen minutiøs. Der er en målrettethed i slagene, der virker som dedikation. Lidenskab.

Over plinten, til alters Blot nogle meter fra os er en scene begyndt at tage form: En nøgen kvinde hænger med kroppen over en plint. Bamsen rammer hendes røv med sin flade hånd. Så igen. Hånden, i en handske af læder, bliver ikke træt. Røven bliver rød. På Bamsens befaling lægger en anden mand en lang, smal pisk i hans hånd. Manden, som er yngre og spinklere af bygning, minder om den person, som står bag kirurgen og

De to herrer knæler foran den færdige krop: De ser op og kærtegner mærkerne, kærtegner huden med ærefrygtige hænder, i hengivenhed; som var kvinden både guddommen, de bad til, og det slagtede offerlam over alteret. Det har en sær skønhed over sig: Røde floder bløder i det hvide landskab.

– Kroppen skælver. Man hører hende hulke nu, indædt og stille. På et tidspunkt har den unge mand forladt positionen bag Bamsen, han er hos hende. Han aer det lange hår, kærtegner hovedet, der er sænket. Som hun udvises omsorg i den ene ende, mishandles hun af Bamsen i den anden. Jeg er kommet fri af gabestokken, nu står jeg her, jeg taler med Tyskeren. Jeg ser hen på A og ville ønske, hun så på mig. Ser på de andre i rummet, der ser på kvinden.

Jeg forsøger at forstå disse blikke: Er I tændte? Ønsker I hver især, det var jer, der hang dér? Eller havde pisken i hånden. Længes du også efter hendes øjne? Er du i vildrede?

Føler du dig også ensom lige pludselig. Jeg ville ønske, jeg kunne trække hende væk, denne snehvide kvinde, til et fjernt rum, lukke døren og holde lyde ude; holde om hende, redde hende, lade hende hvile i min favn. Jeg ville ønske, A så på mig.

Hun kunne være Jomfru Maria, der ved en hellig kalden – eller en ekstatisk Maria Magdalena, som i en svævende orgasme – overgiver sig og stiger mod himlen.

Selvets orden Dét, som i den teoretiske diskurs kaldes power exchange

19

nr. 3 2016

og power performances, kan siges at være både målet med såvel dynamikken i SMinteraktioner, mener den amerikanske sociolog og etnograf Staci Newmahr i sin bog, Playing on the Edge: Sadomasochism, Risk and Intimacy (2008), der baserer sig på et 4-årigt «going-native» feltstudie i miljøet.

Nogen dominerer, nogen domineres.

Kontrol afgives, magt påtvinges. Men hvorfor overhovedet denne kredsen om og leg med magt? Clues får vi allerede i titlen på Newmahrs studie: Det har at gøre med risiko og intimitet, og ikke blot grænser, men at lege med disse grænser.

Grænsespil, som SM er fuld af, udspiller sig blandt andet på et indre emotioneltpsykologisk niveau. På en akse spændt ud mellem kaos over for orden er modstykket til den indre emotionelle uorden da en form for selvkontrol, selvets orden, eller i praksis dét at holde ud, stå imod, hvad end der sker én. Det er ikke kontrol af en situation, man bestræber sig på, men kontrol i en situation. Emotionelt edgework er ikke følelsesmæssige aspekter ved edgework, fastslår Newmahr, men et edgework, der udfordrer og forhandler emotional edges.

Al SM er emotionelt edgework, mener hun: Man befinder sig på disse egne private grænser, og man er dér for grænserne (p.

163); for til stadighed at rykke grænsen for sin indre selvets orden.

Hinsides Tyskeren har ført mig ind i det ene af de to små rum allerbagerst. Jeg blev i tvivl: Skulle jeg lade døren være åben eller lukke den; ville det kunne fornærme ham, det ene eller det andet? Jeg lod den stå på klem.

– Jeg freaked’ lidt ud derude, med kvinden, indrømmer jeg med et smil. Hun græd. Så du, hvor meget hun rystede til sidst?

– Hun var i subspace, tror jeg…

Det havde jeg læst om. Subspace. Det er en heightened state of mind, man som sub eller bottom kan træde ind i som en

20

nr. 3 2016

virkning af en næsten altopslugende dominans- eller smerteoplevelse. Man kobler ligesom helt fra, er høj, svæver; man kan føle sig hinsides tid og sted, hinsides krop.

– Hun er helt okay! tilføjer han. Du så, hvordan de passede på hende, også bagefter? Det er aftercare.

– Aftercare? Hvorfor dét?

– Når man leger … At ende i subspace, man flyver nærmest helt op, eller… flyder helt væk …

Efterlader du din sub dér … Det er ikke et sted, man skal efterlade nogen. Man skal sørge for at få hende tilbage igen.

– Er det en form for ekstase, subspace?

– Ja ... Og den er farlig, altså, også psykisk… hvis det ikke foregår på den rigtige måde.

Subspace lyder lidt som at være på ret hårde stoffer, tænker jeg. Eller en vild orgasme eller en guddommelig, transcenderende åbenbaring. Eller som at dø måske.

Til korset – Vil du prøve?

Vi står ved andreaskorset. Alene disse bevægelser får noget i mig til at sitre: At stille mig foran korset, læne mig tilbage, sprede mine arme, benene. Ham foran mig, med sin krop i det midnatsblå jakkesæt, han spænder mig fast. De store hænder. Han sveder let. Jeg får lidt ondt af ham: Han vil gerne gøre mig ondt med de hænder, tænker jeg, gerne ordne mig på korset og kalde mig grimme ting, og stadig er han så ordentlig og tålmodig og sød.

– Hvordan føles det?

Jeg lader, som om jeg tænker mig om, mærker efter.

Der er en varme i mine kinder, da jeg smiler til ham: – Det føles sgu okay.

– – Kan jeg komme ind? Forstyrrer jeg noget?

Manden, der står i døren og kigger ind i det lille rum, er ung og smuk. Jeg synes om, at man kunne antage, at vi, jeg og Tyskeren, var to, der havde noget sammen, noget privat, kun vores; lige så meget synes jeg om, at vores could-be private sfære nu penetreres af denne fremmede. At Katten stiller sig foran mig og ser på mig. At jeg ikke kan give ham hånden, fordi jeg er

spændt fast. Jeg bliver pludselig bevidst om, at mine bryster må syne særligt store, som jeg står her.

Da min veninde viser sig i døren, synker mit bryst.

Mit bryst er varmt og synker og sukker. Jeg ser dem give hinanden hånden, Tyskeren, A og Katten.

De udveksler navne. Jeg tror, de taler om klubben, om aftenen indtil nu, om at Katten har «en anelse ekshibitionistiske tendenser», om Oslos strand for nøgenbadere. Tyskeren præsenterer sig som dom, det samme gør Katten, A siger, vi kender hinanden fra studiet, at vi er nysgerrige, ikke har været her før. Én lader en bemærkning falde om den tykke dug, der har lagt sig over ruden.

– Det har nok været en hed aften herinde, hører jeg en anden svare.

Mit blik falder i staver dér: Duggens drømmeriske, støvede skær gør, hvad end der findes på den anden side, til en verden andetsteds. Jeg er spændt fast på korset. En åben krop, der giver op. Jeg er udmattet og tavs. Jeg føler mig lykkelig lige pludselig.

Legen og det sande Det var en lykke ved ikke at kunne, tror jeg.

Tyskerens handling var en slags, om end symbolsk, frihedsberøvelse. Det føltes derimod som et øjeblik netop af frihed, en anden form for frihed. Jeg kunne ikke give Katten hånden. Jeg kunne ikke gå i garderoben for at finde min jakke og takke for i aften.

Det var okay ikke at præsentere mig selv uddybende, ikke at virke udadvendt, ikke sige meget. Min passivitet skulle ikke retfærdiggøres, undskyldes eller kompenseres for. Jeg kunne hvile i den. Se på disse tre mennesker og holde af dem. Hvile.

Jeg var aldrig reelt magtesløs. Jeg følte på egen krop, hvilken performativ signifikans, sådanne handlinger kan have. Det blev en samhandling af symbolsk vægt, af en næsten rituel karakter: Jeg giver dig magten over mig, sagde min krop til hans, da den lod sig spænde fast af hænderne. Noget i min oplevelse rakte ud over min bevidsthed om passificeringens grænse og begrænsning. Magtfratagelsen, symbolsk og rituelt ladet, var performet. Min oplevelse af én eller anden form for kontroltab var autentisk. Tilliden, jeg følte, at jeg viste ham.

I den ideelle SM-scene, hvor troen på ligeværd kastes bort om end blot for en stund, føles denne

21

nr. 3 2016

asymmetriske magtrelation virkelig, sand. Det fælles i SM, på tværs af konkrete former og specifikke relationer, er en søgen efter oplevelser af en sådan magt og afmagt og efter følelsen af autencitet i disse ellers performede magtubalancer, mener Newmahr.

De konstrueres og opretholdes, forhandles, udfordres og videreføres, og, i de enkelte øjeblikke, vigtigst af alt: De troes på.

Det væsentlige i en SM-scene er ikke nødvendigvis et reelt fravær af magt, en decideret faktisk risiko, eller en intimitet, der lever op til gængse standarder for, hvad intimitet i relationer er; ikke væsentligt, hvorvidt noget er stabilt, statisk, faktisk foreliggende.

Det afgørende er den subjektive erfaring, og det skabte og det delte som begivenhed; som glimt af sandheder, der skabes og sker.

SM er en gåen på opdagelse i et afgrænset tid og rum, det er delte eventyr mellem mennesker – og vigtigst af alt, mellem ægte mennesker, med kroppe, stemmer og blikke, der er deres egne. Intimiteten ligger, blandt andet, i, at de fysiske sensationer og kroppens reaktioner – mærkerne og blodet, den skælven, våde øjne, et vådt køn – er ægte; at begæret, den udøvede vold og smerten er. Ureducérbare og uforvrængelige

viser de sig, som egne vidnesbyrd og sandheder. Et nøgent, løgnløst sted.

Det «gode» og dets grænse Vi har et hierarkisk værdisystem for seksuelle praksisser, eller A Charmed Circle og Outer Limits, sagde Gayle Rubin i sit kanoniske feministiske skrift «Thinking Sex: Notes or a Radical Theory of the Politics of Sexuality» (1984/1999): Den «gode», «normale» og «naturlige» seksualitet, forklarer hun, er heteroseksuel, inden for ægteskab, monogam, reproduktiv og ukommerciel; den sker mellem et par af to inden for samme generation, og den sker derhjemme. Den indeholder ikke pornografi, fetichobjekter, legetøj eller andre roller end mand og kvinde. Den sex, der går imod disse standarder, er «dårlige», «patologiske», «unaturlige». Offentlige, «rene» diskurser om sex – om disse så er religiøse, kliniske, populære eller politiske – billiger kun en brøkdel af menneskelige seksuelle kapaciteter og praksisser. Vi har som samfund et behov for en sådan symbolsk grænse mellem «god» og «dårlig» seksualitet. Det evige spørgsmål bliver da, hvor grænsen skal trækkes, på hvilken side af grænsen

22

nr. 3 2016

specifikke handlinger falder, og hvilke former for aktiviteter, «if any, [that] may be permitted to cross over into acceptability.» Denne linje er, ultimativt, linjen mellem «sexual order and chaos.» (Rubin 1999, pp. 152-154) Det udenforfaldende Begær, ifølge Foucault (1985) er socialt og historisk betinget, og dynamisk genereres det af og responderer på sådanne sociale ordener. «The law [which] we expect to repress some set of desires which could be said to exist prior to law», fastslår Judith Butler, «succeeds rather in naming, delimiting and thereby, giving social meaning and possibility to precisely those desires it intended to eradicate.» (Butler, 1987, p. 218, min kursivering.)

Det erotiske liv vil altid være enten dét akkurat på kanten, eller dét, der falder udenfor, men samtidig ontologisk afhængig af alt dét, det ikke er. Erotikken som det Andet – og som kraften, der genererer begær, længsel og liderlighed i kroppene – er iboende, vedvarende og insisterende transgressiv og subversiv; den er voldelig over for, men samtidig inspireret af og henter liv fra, en hvilken som helst (anden) orden.

Når vi oplever at nærme os grænsen, denne skurren imod det udenforfaldende, kan det ske i konflikt med vor forståelse af at være civiliserede, kulturelle, sociale og etiske væsner, menneske. Det truer vores egen indre, konceptuelle ro. Relationen mellem disse sfærer – det udenforfaldende Andet overfor alt det andet er ontologisk problematisk. Vores erfaringer, når vi navigerer i det, bliver det nødvendigvis også.

Conceptually muddy waters På samme måde, som moraliserende, konservative kræfter er opdragende, er der noget tilsvarende opdragende ved en kvindebevægelses feministiske promovering af den ideelle (seksuelt) frie, potente kvinde, vi skal blive. Da bliver endnu noget gjort til «forbudt», i hvert fald ikke ønskeligt.

Symboler og roller, idealer, manifester, billeder, reklamer, stereotyper; sociale scripts og sociale repræsentationer: I dét øjeblik, menneskelige ideer og sociale forestillinger – om disse så er konforme og konservative, liberale og radikale – siver ind i dét, der er seksualitet, sker en multiplicering af, hvad det

(seksuelt) «forbudte» er, en multiplicering af grænser – som netop er liv til det erotiske mulighedsrum. Det seksuelle bliver avanceret.

De conceptually muddy waters, som Newmahr kalder dem (p. 73), bliver muddy, alene idet den seksuelle interaktion penetreres af og sammenfalder med disse praksisser. Netop i dyret, der er blevet et selvbevidst, reflekteret væsen, muliggøres ideen om den unaturlige – eller blot mindre (på den ene eller anden måde) ønskelige – seksualitet; det er i et sådant erotisk-symbolsk, og evigt værdiladet, rum, som er menneskets, at den emotionelle konflikt og ambivalens ved sig selv som seksuelt væsen opstår.

Det er deri liderligheden og leden trives.

Et landskab gjort af grænser Foruden at falde uden for grænserne for «god» seksualitet, er SM i sig selv et landskab gjort af grænser: Et emotional edgework, hvori du står imod og holder ud, hvad end der sker imod dig, hvad end der sker indeni dig, og konstant flytter grænserne for, hvad du kan klare; et collaborative edgework – jeres samtidige henlæggelse af jer selv i sårbarhed, hvorved den enkeltes ofringer giver rum til sammen at finde noget større. Du flyder af sted i subspace, hvori tid, rum og kroppens grænser ikke findes; eller jeres egne vidnesbyrd, egne glimt af sandheder, sker.

På et symbolsk niveau overskrider SM normative grænser og lever sit liv et sted mellem det kulturelt acceptable og kulturelt uacceptable, det moralske og det amoralske, det tilladte og det forbudte. For en stund sættes hegemoniske kræfter ud af spil, eller de tjener jer og ikke omvendt.

SM er paradoksalt: Det er underminerende og konformt, frigørende og undertrykkende, performativt og autentisk, misogynt og feministisk.

Destabiliserende, liminalt og i konstant bevægelse på grænser, der etableres, videreføres, udfordres, undergraves og sættes ud af spil, sættes i værk på ny…

Det, der skabes og sker SM er et fascinerende univers, blandt andet fordi det tilbyder sig som et vindue til grunddynamikkerne for erotisk liv. Er en slags mikrokosmos for det erotiskes skelet. Nogle strukturer for og elementer i SM-interaktioner er diskursivt udtalte, teoretiserede,

23

nr. 3 2016

bevidste hos deltagerne, andre er ikke. Ikke desto mindre forstår de legende – eller: De oplever på kroppene og dyrker med disse kroppe – det lystfulde grænsespil. De udforsker komplekse forbindelser mellem magt og afmagt, adgang og intimitet, smerte og sensualitet, vold og ømhed, frygt og hengivenhed, det autentiske i det performative. Mens de hengiver sig til landskabet gjort af grænser, nysgerrigt og insisterende, møder de samtidig med mod, og ånder i, den emotionelle risiko og udsathed, som en sådan leg også er. Det er en sårbarhed, man ikke møder alene i dét, der sker i den farefulde leg med et andet menneske: Den enkelte bliver, måske gentagende, konfronteret med skurrende diskurser, idealer, der ikke kan forenes, og med dét, der kan føles som afgrunde mellem flere, og modstridende, identiteter i ét og samme selv.

Det er en sårbarhed, vi kender til. Vi genkender at bevæge os i conceptually muddy waters. At fantasere om, drages, blive liderlig af noget, uden at fatte hvorfor. At væmmes ved, at vi gør det. Det er, som

om vores kroppe kan flyde derhen, vi ikke længere kan eller synes om at følge den. Noget i os kan ofre det selvbevidste selv momentant i liderligheden, og vi kan føle os være vendt tilbage, skræmte og forbløffede, i en postklimaktisk krop, der higer efter vejret. Vi forsøger at skabe mening i det, forklare det, og vi oplever, at logikken og sproget ikke rækker, at vi ikke finder noget, som gør. Som om vi opdager os selv for sent, på den anden side af en grænse nu, og at vi her kommer til kort.

Det er de grænser, vi nærmer os. Det er den skam og sitren, den lede og liderlighed i kroppene, vi mister os til. Det er selve alt dét, vi bevæger os i, når vi bevæger os i det erotiske. Som noget eksotisk og andet, noget udenforfaldende. Men også, måske netop derfor, et – på sin egen måde – løgnløst sted. Glimt af sandheder, der skabes og sker.

Mara Malene Raun Schmidt går 5. semester bachelor i psykologi.

Referencer: Butler, J. (1987). Subjects of Desire: Hegelian Reflections in

Twentieth-Century France. New York: Columbia UP. Critelli, J.W. & Bivona, J.M. (2008). Women’s Erotic Rape

Fantasies: An Evaluation of Theory and Research,

in Journal of Sex Research, 45(1), pp. 57-70.

Taylor & Francis Group.

Foucault, M. (1985). History of Sexuality. New York:

Vintage Books.

Newmahr, S. (2010). Playing on the Edge: Sadomasochism,

Risk and Intimacy. Bloomington: Indiana Univer

sity Press.

Rubin, G.S. (1984/1999). Thinking Sex: Notes for a Radical

Theory of the Politics of Sexuality. In Aggleton, P.

& Parker, R. (Eds.), Culture, Society and Sexua

lity: A Reader, pp. 143-178. New York: Routledge.

(First published in Vance, C.S (Ed.), Pleasure and

Danger: Exploring Female Sexuality.)

Stoler, A. (1995). The Education of Desire and The Repres

sive Hypothesis, in Race and the Education of

Desire: Foucault’s History of Sexuality and the

Colonian Order of Things. Durham: Duke Uni

versity Press.

24

nr. 3 2016

TO DIKT Sofie Buer (4. semester, profesjon)

Kjærligheten er Litt som en huske Hvis du dytter den bort Er det først litt tungt Før den flyr avsted Men den kommer tilbake Og slår deg enda hardere ned

Kjære nabo.

Du tror gresset er grønnere på min side, selv om du aldri foretar en grundig sjekk?

La meg fortelle deg en ting om mitt gress.

Slapp av, det skremmer deg ikke vekk.

Sannheten er at jeg la delvis ny plen i fjor, men glemte helt å vanne.

I stedet for å gå rundt å tro at alt er bra, kan du heller låne meg en kanne?

25

6

nr. 3 2016

PÅ PSI Når lekte du sist?

Rikke Myrer Lund, 22 år, 3. semester psykologi bachelor Jeg lekte i går, med katten min. Det vil jeg si var leking. Vi koste, og jeg jaget henne litt rundt.

Lina Stålesen Ramfjord, 21 år, 3. semester psykologi bachelor Jeg lekte gjemsel på jobben. Jeg jobber i restaurant, det var ikke så mye å gjøre. Det var på søndag. Vi var vel tre stykker. Jeg stod én gang og gjemte meg resten, for jeg ble ikke tatt så mange ganger.

Lars Myrstad Kringen, 24 år, 6. semester psykologi profesjon I går kveld lekte jeg. Jeg lekeslåss med han jeg bor med. No reason egentlig, vi bare lekeslåss. Vi ble ikke uvenner og vi tok high five etterpå. Vi kom nærmere hverandre, både fysisk og mentalt. Jeg vil si jeg vant, han vil si han vant. Jeg tenker det er viktig å leke.

Tiril Seppola Reed, 23 år, 3. semester bachelor i helseledelse og helseøkonomi Kanskje for tre uker siden. Da var jeg på besøk hos nevøene mine. Da blir det veldig mye sandkasse og trampoline og det som er. De er fire og sju år gamle. Det er de gamle klassikerne, sisten og gjemsel og sånne ting.

Live Birkeland, 20 år, enkeltemner Lekeslåssing var vel for et halvt år siden. Men kreativ aktivitet... Er tegning leking? Ja, da var det for to dager siden. Jeg tegnet en hval. Jeg ble ganske fornøyd med den.

Thor Storvann, 25 år, 2. semester psykologi profesjon Oi, godt spørsmål! Forrige helg spilte jeg brettspill, og jeg vil se på det som lek. Jeg spilte Cards Against Humanity med en vennegjeng i en bursdag. Jeg vant. Jeg spiller også mye dataspill.

26

nr. 3 2016

Online of f line Gaute Godager har en spennende og sammensatt bakgrunn.

For noen er han nok mest kjent som en av grunnleggerne av det norske spillutviklingsselskapet Funcom, men Gaute har også blogget for Norsk psykologforening, og er for tiden ansatt som psykologspesialist ved sykehuset i Østfold. Der jobber han på en enhet som driver gruppebehandling, i hovedsak for personer med emosjonell ustabilitet, ADHD eller traumer.

Selv om Gaute forlot Funcom i 2008, har han ikke lagt spillutviklingen helt på hylla. I firmaet Attensi, som lager atferdstreningsprogrammer og apper, kombinerer Gaute bakgrunnen som spillutvikler med sin psykologkompetanse.

For tiden jobber han med et behandlingsopplegg som tar i bruk virtuell virkelighet, for mennesker med sosial angst eller traumer.

TEKST HANNE GOTAAS FREDUM & AMANDA OLSEN I L L U S T R A S J O N I VA R Ø ST BY S I M O N S E N

27

nr. 3 2016

Hanne: Man kan ta spillutvikleren ut av spillbransjen, men ikke spillbransjen ut av psykologen. Hvordan tror du at bakgrunnen din har påvirket deg som behandler?

Gaute: Det er en stor fordel å ha gjort noe annet når man jobber som behandler, uavhengig av bakgrunn.

Dessuten er det en fordel å ha jobbet med noe kreativt, tror jeg. Kreativitet er noe man kan trene opp, ikke (bare) en medfødt evne. Å ha gjort så utrolig mange feil som jeg har gjort, har gjort meg modigere. Jeg kan trygt si at jeg ikke var noen verdensstjerne som spillutvikler; jeg prøvde, gjorde nye ting, spennende ting – men det falt ofte på magen i for store ambisjoner og for lite tid og penger. Å gjøre feil er nyttig, man får avstand fra indre krav om å lykkes – på samme måte som man blir eksponert for det meste man er redd for ved å utsette seg for det.

Jeg opplever at det i helsevesenet i dag er større krav til å unngå feil enn tidligere. At vi er i stand til å redde mange, gir oss en forventning om at alle kan og må reddes. Vissheten om at nederlag og snubling er uunngåelig gir meg frihet. Kreativitet er også det å åpne opp, å ikke tenke begrensninger; å la tankene flyte, følge impulser, og ikke skyte ned ideer som fødes halvferdige. Det er nyttig som behandler fordi man får håp og mot, og snur på flisa. Det kan selvsagt også hende det gjør meg vinglete, så det må jeg ha fokus på.

Helt konkret, når det gjelder å møte mennesker med ulike spillproblemer, gir bakgrunnen min meg også en fordel. Jeg har spilt utrolig mye selv; jeg kjenner språket og kulturen – jeg kan simpelthen med en ikketillært autensitet bekrefte at å spille er utrolig, utrolig kult – samtidig som det kan skape unngåelsesatferd.

Mange bruker spilling for å unnvike andre problemer, på samme måte som noen bruker tv-serier eller hva som helst annet.

Amanda: Hva tenker du er de viktigste årsakene til at mennesker utvikler spillavhengighet, og hvordan kan man ivareta et sunt forhold til spill?

Gaute: Det er ingen egen diagnose for spillavhengighet; den som finnes i ICD-10 burde

egentlig hete gamblingavhengighet, det er det den handler om. Likevel kan man utvikle ukontrollert, uregulert problemspilling, ofte forårsaket av ønsket om å unngå ubehag, særlig hos unge mennesker som blir mobbet, sliter på skolen, sliter sosialt eller er i konflikt med andre. Det vanligste jeg ser er kanskje ungdommer som spiller fordi de er utrolig gode i spilling, og ganske dårlige på skolen. Vennene er i spillverdenen; der har de forpliktelser, de er kanskje ledere i sine respektive spill, selve spillets Ronaldo – det er en enorm mengde mestring. Det er like mye positivitet og samhold i spillverdenen som den de går glipp av i den virkelige verden.

Mange ganger kan spillingen faktisk gjøre ubehaget verre, og noen ganger er spillingen roten til ubehaget.

Problemet oppstår når man ikke klarer å leve livet slik man egentlig ønsker, med utdanning, jobb og et sosialt liv. Da snakker man om spillavhengighet, som egentlig er en form for atferdsavhengighet. Man blir helt besatt! Ofte forsvinner avhengigheten av seg selv når de underliggende utfordringene blir håndtert. Da klarer man å gjøre spill til hobby igjen.

Amanda: Hva med foreldrene, da? For mange representerer ulikheter i teknisk kompetanse en av de tydeligste generasjonsforskjellene mellom foreldre og barn i dag. Fører dette med seg vanskeligheter i behandling?

Gaute: Det hender, men som regel er hovedproblemet menneskelig konflikt . Foreldrene er redde for at barna skal lide skade, og for barna handler det ofte om at de ikke får bestemme hvor mye de skal gjøre noe de digger.

Hanne: Hvordan går man frem i slike situasjoner?

Gaute: Først må man identifisere hva det er som bidrar til å opprettholde spillingen som unngåelsesmekanisme. Deretter gjelder det å tydeliggjøre overfor foreldrene at spillingen ikke er

28

nr. 3 2016

roten til alt det vonde, og nyansere hva spillingen handler om. Ofte er ungdommen en begavet spiller og opplever mestring i spillverdenen.

Når foreldrene forstår dette, kan de bli tolerante allierte i bedringsprosessen, som ikke napper ut nettverkskabler. Videre jobber man som behandler med å hjelpe ungdommen med å skape mening på andre plattformer, gjerne ved hjelp av et motivasjonelt intervju, der man hjelper hen med å reorientere seg mot andre verdier og evner - som å lykkes i utdanning og med venner. Her er samarbeid med skole, foreldre og andre viktig. Det vil være nødvendig å lage avtaler for å regulere spillingen på en god måte. Fokus på fremgang er en essensiell del av behandlingen.

Det er likt all annen systemisk jobbing. Dataspillingen blir på en måte «symptombæreren» i systemet.

Hanne: Hvis vi snur litt på flisa: Har du noen erfaring med bruk av spill i behandling?

Gaute: Jeg har erfaring med å bruke spillifisering i veiledning av miljøarbeidere, og jeg har erfaring med å utvikle spillifiserte behandlingsopplegg (spillifisering innebærer å bruke spillelementer i nye sammenhenger som ikke innebærer dataspill, red.anm.). Når jeg

29

jobbet med barn og ungdom kunne jeg spille med dem, for å komme på lag, utvikle en allianse.

Amanda: Hva med lek, da?

Gaute: Jeg leker og tuller hele tiden! Jeg bruker mye humor, og særlig rollespill. Det er jo lek. Da fyrer «lekesentrene» i hjernen, og det er ikke så farlig å dumme seg ut. Vi ler sammen, jeg kan ofte overdrive litt for å gi det hele et mindre seriøst og gravalvorlig tilsnitt. Pasienten sier ofte at jeg spiller mye ondere og samtidig mye dummere enn originalen. Jeg tror det er i tråd med Viktor Frankls bruk av humor i terapi – det liker jeg (Viktor Franksl (1905-1997), psykiater og overlevende etter Holocaust, red.anm.). Tøys og tull er en fantastisk måte å forholde seg til ubehag på, og mer enn bare galgenhumor, som er helt livsnødvendig.

Amanda: Spilling handler jo også om å leke med roller; man kan være hvem man vil. Mange kvinner velger å skjule identiteten sin når de deltar i massively multiplayer online-spill, for å unngå trakassering.

Hvorfor tror du at dette har blitt et så stort problem?

nr. 3 2016

Folk er asosiale, trakasserer, mobber, kverker hverandre og oppfører seg generelt helt elendig – fordi de kan. At folk blir hemningsløse av å være anonyme, er ikke nytt.

Gaute: Flere grunner. For det første er spill 100% internasjonalt, og kjønnsholdninger varierer. Dette kan forme møtene - du kan like gjerne treffe på en spiller fra Saudi-Arabia som fra Innherad.

Videre er de fleste anonyme i nettspill, og det er ofte 50% menn som spiller kvinnelige karakterer i online spill. Dette vet folk, og det gjør at man tillater seg «stereotypiske» interaksjoner, tror jeg. Det viktigste er allikevel the intoxication of anonymity. Folk er asosiale, trakasserer, mobber, kverker hverandre og oppfører seg generelt helt elendig – fordi de kan. At folk blir hemningsløse av å være anonyme, er ikke nytt.

Hos mange menn kan det også være en bitterhet over å merke at man lever i et samfunn hvor menn blir avslørt som litt «dårlig fungerende kvinner».

Menn gjør det dårligere på skolen, på universitetet, som omsorgsgivere, og etter hvert i prestisjeverv i samfunnet.

Amanda: Hvorfor det?

Gaute: Vi menn har noen biologiske markører som disponerer oss for å løpe i skogen, ta fysiske sjanser, skrike og hoie og kaste sten. Det er lite nyttig nå. Vi trenger samarbeid, stillesitting, detaljorientering og langsiktige planer. Dette er kanskje lettvint psykologi, og jeg har ikke evidens for det, men disse «mannsgreiene» er rett og slett overflødige genetiske vedheng – som halebeinet vårt. Det fører nok til en del frustrasjon, og vises kanskje også i antallet ADHDdiagnoser. Det er jo samfunnet som har endret seg, ikke gutta. Jeg tror det kan bli bitterheten på baksiden av medaljen for mange menn som faller utenfor.

En hypotese er at denne bitterheten siver ut som ubehageligheter overfor kvinner.

Jeg har også lurt på om vi alle – både menn og kvinner – lar oss krenke i større grad i dag enn for noen år siden. Det kan nesten virke som om noen mennesker leter etter neste mulighet for å bli krenket. En venn av meg og jeg har døpt dette til Krenkariatet, et sted hvor krenkelsen dyrkes. Jeg er sikker på at trakassering er et stort problem. Samtidig har vi et valg når vi møter de små menneskene i verden. Å reagere kraftfullt og stort er ikke alltid den beste løsningen. Å leve krever pragmatisme helt dogmatisk.

Hanne: Gaute, du tar jo med deg spillverdenen inn i terapirommet, men spillverdenen tvinger seg også inn døra til den virkelige verden for øvrig. Tror du spillverdenen kommer til å fortsette å snakke til oss i fremtiden?

Gaute: Noe som er interessant er jo at mange ting som finnes i den virkelige verden faktisk kommer fra spillverdenen.

Hanne: Som hva da?

Gaute: LOL for eksempel, som alle sa for noen år siden, drev jo jeg og skrev i 1989. Normer og språk smitter over fra ulike plattformer. LOL ble et uttrykk alle trengte når man skulle kommunisere følelser med tekst kjapt. Husk at dette var før emoticons ble trendy.

Amanda: Ja, se det - vipps! så var visst også vi blitt ofre for spillkulturen.

30

nr. 3 2016

G J E M S E L Astrid Vølstad (3. semester, profesjon, UiO) Stripen med lys smalner, og han kaver i halvmørket. Knirking og rasling følges av et lite dunk idet lyset forsvinner, og så blir alt stille.

Hjertet hamrer, nakken spennes. Hvor høyt var egentlig det dunket? For høyt?

Han lirker seg forsiktig på plass og lar mykt stoff falle over ansiktet. Ryggen lener seg inntil hardt treverk. Det knirkende underlaget er ujevnt og vanskelig å manøvrere på, men han er nødt til å flytte litt på seg. Det er vanskelig å finne en behagelig måte å sitte på her inne, men han har ikke noe annet alternativ; det er ikke nok tid til å finne et nytt sted.

Dempede stemmer trenger frem til ham i mørket, men det er bare de voksne. De prater helt sikkert om noe kjedelig: Været? Jobben?

Vasking? Er det ikke sånt voksne snakker om?

Eller kanskje de snakker om ham? Foreldre har en tendens til å prate om barna sine. De erklærer høytidelig hvor gammel du er og hvor merkelig det er at du er blitt så gammel. Den andre personen nikker eller «åh, jah»-er, og de blir enige om at tid er en merkelig oppfinnelse.

Enten det, eller så er det en eller annen historie å fortelle, ofte en historie om ham.

Han lener hodet inntil veggen og lytter. Den monotone summingen blir innimellom avbrutt av latterbrøl eller små pauser som markerer et temaskifte. Fottrinn som øker i styrke og så minker igjen når personen i etasjen over henter mer kaffe. Den tette lukten av «mormor» fyller nesa: støv, gammelt tøy, pels og vaskemiddel.

Lukten av gode klemmer, biblioteksturer og bortgjemte rom fulle av skatter.

En ny lyd får ørene til å spisse seg og kroppen til å spennes. Det er som han fryktet: lette, dansende fottrinn. Summingen stilner. En lysere, men fortsatt dempet og utydelig stemme sier noe. Han tror han vet hva det er, men legger ikke krefter i å høre den eksakte ordlyden.

Samme kan det være; ikke søren om han skal «gi et lite pip», uansett.

31

nr. 3 2016

Kroppslek Foto: Ivar Ă&#x2DC;stby Simonsen, Marthe Thu, Jenni Yang Modeller: Hanna Asefaw, Tinka Ha, Jasper Rasch Sivertsen

32

nr. 3 2016

33

nr. 3 2016

TEKST RUNE BRAATEN ILLUSTR ASJON KRISTIN RANTANEN

Ti n d e r fo r de n t en ken de Når kjærlighet ved første blikk og Tinder ikke gjør nytten, blir vi nødt til å gå grundigere til verks.

Å finne kjærligheten ...

Kjærligheten er en variant av et nullsumspill der alle taper, før eller siden. Å velge kjæreste er ikke helt ulikt fra en bedrifts ansettelsesprosedyrer. Men til forskjell fra valg av kjæreste der du bare har deg selv å skylde på dersom det går dårlig, er det i en bedrift alltid mulig å skylde på noen andre - det er slikt man har kollegaer til. Du må imidlertid selv bære tyngden av dine forfeilede kjærestevalg. Trøsten er at det er lettere å dumpe en kjæreste enn å kvitte seg med en nyansatt, om ikke moralsk så i det minste juridisk. Så hvordan velger man seg en kjæreste? Dette er et gammelt spill, der psykologien har gitt oss en oppskrift basert på tilgjengelighetsheuristikker. Psykologen Arthur Arons teori om hvordan forelskelse kan “programmeres” er nyttig, men den er kanskje mest aktuell når du allerede

har etablert en eller annen form for relasjon til den utkårede. Å spørre vilt fremmede mennesker om de vil bli kjæresten din vil enten oppfattes som ekstremt romantisk eller ekstremt rart. Den som blir spurt vil i beste fall tenke at dette er kjærlighet ved første blikk, og i verste fall springe skrikende av gårde.

Mange velger i blinde, og i verste fall i fylla, men resultatet blir gjerne bedre dersom man går litt mer systematisk til verks. Å velge kjæreste kan sammenlignes med det såkalte “sekretærproblemet”. I tidligere tider, omtrent på den tiden da faksmaskinen var fast inventar på kontoret, forekom det at en mann i en ledende stilling giftet seg med sin sekretær. Denne muligheten er imidlertid noe innskrenket etter at maninnførte

34

nr. 3 2016

Når både lillesøsteren din og de gamle lærerne dine vet hva Tinder er - og kanskje allerede er blitt ivrige, for ikke å si desperate brukere da er det på tide å prøve noe nytt.

bruk av call-sentre og sentraliserte sekretær- og telefontjenester på tvers av konsernstrukturen; det er ikke så enkelt å gifte seg med en underbetalt sekretær som sitter i Bombay eller Belfast når man selv sitter på avdelingskontoret på Tynset.

Tinder er heller ikke et gunstig alternativ, ettersom det er vanskelig å formidle lukt, smak og hudkontakt via en app på telefonen, noe som spiller en sentral rolle i tiltrekning mellom mennesker. Å sveipe til høyre eller venstre aktiviserer lite annet enn pekefingeren, og er mest av alt en påminnelse om begrepet “øyeblikkelig behovstilfredsstillelse”. For øvrig vil nok de fleste brukere oppleve gjennomlesing av Tinders brukervilkår som lite pirrende for amygdala og tilhørende hjernestrukturer. Forbrukerrådet har klaget på Tinders brukervilkår, men jeg skjønner ikke

hvorfor deler av klagen går på at Tinder forbeholder seg retten til å gjøre endringer i tjenesten og innholdet uten at det gis varsel til brukeren. For å være tydelig: En kjæreste kan godt finne på å gjøre endringer i både innhold og tjenester uten forvarsel, noe som bør tolkes som et tegn på at man kanskje har vært litt slapp den siste tiden og verken kjøpt blomster eller fornyet Netflix-abonnementet. … ved å gå metodisk til verks: Når både lillesøsteren din og de gamle lærerne dine vet hva Tinder er - og kanskje allerede er blitt ivrige, for ikke å si desperate brukere - da er det på tide å prøve noe nytt. Noe nytt kan i enkelte tilfeller være noe godt og gammelt, og i dette tilfellet snakker vi om analogt papir, eventuelt pergament eller skrapet geiteskinn, hvis du synes at selv papir blir litt for moderne. Jeg

35

nr. 3 2016

venter mens du finner fram penn og papir, så skal jeg forklare.

vært i toppsjiktet dersom vedkommende hadde vært i testgruppen.

Det første du skal gjøre, er å skrive en stor N på arket. N er estimatet ditt for hvor mange tilbud eller muligheter for kjæreste du regner med å få i løpet av livet. For eksempelets skyld kan vi anta at du regner med å treffe 30 potensielle kjærester, så da skriver du N = 30 på arket.

N=0 Det er imidlertid på sin plass å ta enkelte forbehold.

Hvor godt er man egentlig i stand til å estimere antall tilbud man vil få? Noen vil være superoptimister og anta at de får 500 tilbud i løpet av livet, mens andre vil være mer pessimistiske, eller realistiske alt ettersom, og anta at de bare får 3 tilbud. I verste fall får man 0 tilbud, men da kan trøsten være at en hund gir mer kjærlighet enn en kjæreste.

Det neste steget er å dele N på Eulers tall, som er tilnærmet lik 2,718281828 (Eulers tall er enkelt å huske; det er 2,7 etterfulgt av Henrik Ibsens fødselsår 1828 to ganger på rad). Det nye tallet runder du av nedover til nærmeste heltall, som blir 11. Dette nye tallet kaller du for K, og skriver: K = 11.

Elementene i tallmengden K er forsøkskandidatene dine. Eller for å si det på en annen måte: Dine 11 første kjærester er treningsrunder, og etter at du har vært gjennom denne rekken av 11 mer eller mindre stormfulle forhold må du gjøre opp status: Hvilken av de 11 var det beste valget? La oss anta at du etter nøye vurdering kommer fram til at kandidat nummer 5 var den beste i testgruppen. Da definerer vi X5 som Xmax.

For oversiktens skyld definerer vi de 19 gjenstående kandidatene som elementer i tallmengden V. Og nå kommer selskapstrikset: Du optimaliserer valg av kjæreste ved å velge den første kandidaten i mengden V, som er minst like god som Xmax. Det vil si at du først prøver deg frem med de 11 forsøkskaninene, og deretter hopper på den første og beste som ville

Beste kandidat i testgruppe har 7,2 referanseverdi: Kandidat 1 Kandidat 2 Kandidat 3 Kandidat 4 Kandidat 5 Kandidat 6 Kandidat 7 Kandidat 8 Kandidat 9

5,7 3,3 4,7 5,5 7,2 4,3 5,2 5,4 5,8

Et annet problem er hvilke kriterier man skal benytte når kandidatene vurderes, og hvordan ulike kriterier som for eksempel utseende og personlighet skal vektlegges. Og hva med kriterier som endrer seg over tid? Når man sitter i sandkassen med de andre barna blir man forelsket i den som har den fineste lekebilen, mens man senere i livet gjerne faller for den som har den nyeste og dyreste bilen. I livets senere faser, er man gjerne mer opptatt av å finne en kjæreste som har mange klipp igjen på transportkortet som kommunen deler ut til gamle som har vondt for å komme seg ut.

Det er gjerne ikke så lett å svelge, men det er jo også en mulighet for at du aldri finner noen bedre kandidat enn den beste fra testgruppen. Det kan faktisk være at den første var den ubestridt beste.

Dessverre er matematikken slik innrettet at teorien sier oss at metoden fungerer dersom N blir “uendelig stor”. Fortvil ikke, alt lar seg systematisere! La oss

Utseende:

3 2 3 5 5 2 7 3 6

36

Sosial status:

8 5 6 4 7 3 5 7 4

Personlighet:

6 3 5 7 9 7 4 6 7

nr. 3 2016

for enkelhets skyld si at det kun er tre kriterier som benyttes: utseende, sosial status og personlighet. For hvert kriterium gis de ulike kandidatene en score mellom 1 og 10. De tre kriteriene gis ulik vekt, men summen av vektene blir til sammen 1.

Sosial status 30 % (Like barn leker best, rike barn leker enda bedre)

La oss ta et eksempel, så blir det forhåpentlig noe klarere: La oss si at utseende teller 30 %, sosial status 30 % og personlighet 40 %. For kandidat 1 har vi kanskje gitt en 5’er for utseende, en 7’er for sosial status, samt en 9’er for personlighet. Sumscoren for kandidat 1 ser da slik ut: 0,3 * 5 + 0,3 * 7 + 0,4 * 9 = 7,2

Deretter setter du opp rader for hver kandidat, i stigende rekkefølge. Et godt tips er å sette en rød linje under kandidaten som er den siste i K-gruppen, slik at du vet når du er ferdig med treningen og alvoret begynner. Det kan også være greit å ta med arket på neste date, slik at du kan sjekke hvordan du ligger an i løypa. Lykke til, og ikke glem at det hele er en lek, i alle fall inntil svigermor står i døra.

Nå kan du ta et nytt ark, og sette opp en oversikt slik den står på forrige side. Øverst setter du opp kriteriene, med tilhørende vekter: Utseende 30 % (Noen liker dattera og noen liker mora)

Personlighet 40 % (Enkelte mener det ikke alltid er en fordel å ha for mye…)

Rune Braaten går 4. semester på profesjonsstudiet i psykologi ved UiO.

37

nr. 3 2016

TEKST HANNE GOTAAS FREDUM ILLUSTRASJON LIVE BIRKELAND

L e ke n d e le t t Om Freuds essay «Creative Writers and Daydreaming» fra 1908.

Forfatteren er som det lekende barnet, og kreativ skriving er som en forlengelse og erstatning av barndommens fantasier og oppfinnsomhet. Slik konkluderer Freud.

Dristig, men for ham et første skritt på veien mot innsikt i forfatterens kilde til kreativ skriving – det vil si, innsikt i hvor innholdet stammer fra. Med essayet leter Freud etter noe som forfatterne har til felles, en generell kreativitetsfaktor, en slags Freuds k, som kan forklare hva som ligger bak den kreative skriveprosessen.

Tradisjonen tro starter han med et blikk på barndommen. Slik en kan forstå Freud, begynner den skapende og kreative forfatteren sitt kall allerede ved adskillelsen fra mors bryst, når tommeltotten får i oppgave å fylle tomrommet og dempe lengselen som følger adskillelsen. Lengselen driver oss til å finne andre løsninger og tenke nytt, men likeledes bruker vi elementer vi allerede kjenner til; vi omorganiserer dem og gir dem en ny lokalisasjon i tid, i rom, en ny funksjon og rolle i relasjon til andre objekter.

Tommeltotten får, for et staket øyeblikk, være mors bryst.

Før teksten følger veien videre inn i Freuds univers, er det på sin plass å foreta noen avklaringer: Med kreativ skriving menes det forfattere som selv skaper innholdet i sine fortellinger og historier. Med henvisning til materiale må det forstås som et fysisk produkt som kan gjøre inntrykk på en tilhører, en tilskuer eller, som i dette tilfellet, en leser. Det er produktet som beveger oss, ikke den kreative drivkraften per se, men likeså er det denne driven som forbløffer oss, som forblir et

mysterium, og som er tema for Freud.

Dersom en spør forfatteren om hva driven består i, får en ikke et svar det er mulig å bygge videre på; og det vil minst av alt ikke gjøre tilhørerne til kreative vesener. Men selv om Freud later til å ha sublimert forfatteren, bærer essayet tidvis preg av at han forsøker å avkle kunstnermyten, som om han vil indusere bakkekontakt igjen. Han skriver: «[…] kreative forfattere liker selv å redusere avstanden mellom dem og vanlige folk; ofte forsikrer de oss om at et hvert menneske er sin egen poet innerst inne, og at poeten ikke vil forsvinne før det siste mennesket gjør det» (Freud, 1908; artikkelforfatters oversettelse). Det er som om driven er iboende, men må lokkes ut. Og det er her barnets lek kommer inn.

Det er visse likheter mellom barnets og forfatterens univers: På samme måte som forfatteren tar sitt yrke alvorlig, behandler barnet leken med aller høyeste grad av seriøsitet. For å parafrasere Freud, så er ikke lekens motpol alvorlighet, men virkelighet. På den måten blir det lekende barnet som forfatteren ved skrivebordet: Hun skaper sin egen verden gjennom å endre på aspekter og selvfølgeligheter ved denne verdenen, og som med plastilina, former hun den til noe nytt som behager henne. Alt med høyeste grad av alvorlighet.

Videre skriver Freud at kreativ skriving innebærer en form for tidsreiser, tidsreiser som manifesteres i sammenhengen mellom forfatterens kreative produkt og hennes liv. Tidsreisen utspiller seg på

38

nr. 3 2016

følgende måte: En hendelse i nåtiden vekker til live et minne fra fortiden. Dette minnet har som oftest rot i barndommens rike, og fra dette minnet springer det ut et ønske om å gjenoppleve tidligere behagelige erfaringer. Dette ønsket fungerer i sin tur som en katalysator for den kreative prosessen, som driver den kreative skrivingen inn i fremtiden.

På samme tid er ikke tidsreisen og kreativ skriving så langt fjernet fra dagdrømmen. I begge tilfeller kan forfatteren/drømmeren iaktta og styre scenen som utspiller seg, og gjennom selvobservasjon dele sitt ego inn i del-egoer. Del-egoene får representere ulike indre konflikter som spilles ut gjennom personifiseringen av dem. Både barnet, forfatteren og drømmeren kan på denne måten utfordre og prøve ulike aspekter ved seg selv, gjennom å leke, skrive og drømme.

Personifiseringene er på en og samme tid fjernet fra og en del av virkeligheten, noe som muliggjør et viktig moment ved et hvert kreativt produkt: nytelse. Når den kreative prosessen i voksen alder er knyttet til dagdrømmen, kan forfatteren gjennom det kreative produktet røpe og nyte dagdrømmenes innhold uten skam. Det er som om merkelappen fiksjon fraskriver både forfatteren og leseren ansvar for egne følelser og opplevelser knyttet til det kreative innholdet. Formatet

sørger for at dagdrømmenes forbudte innhold kan pirre og behage; men hadde innholdet vært virkelig, ville det ikke gitt opphav til nytelse, men til ubehag og potensielt vemmelse.

Tidsreisen – som starter i nåtiden, tar veien bakover til fortiden, for deretter å strekke seg skapende inn i fremtiden – kan synes å være verktøyet for den kreative prosessen. Mens kilden, om enn forankret i tidsreisen, er noe uklar, er leken det viktige utgangspunktet for kreativ skriving. Vi starter og slutter i barndommen, for Freud kommer ikke lenger.

Den innledende konklusjonen fremstår som lekende lett, og fortsettelsen utilgjengelig. Men som Freud ubeskjedent skriver avslutningsvis: «[…] jeg heller mot å tro at denne måten å se på kreativ skriving, kan vise seg å ikke være ufruktbar» (Freud 1908; artikkelforfatters oversettelse og kursivering).

Og bedre kan en kanskje ikke få sagt det med dobbel nekting.

Hanne Gotaas Fredum går 4. semester på profesjonsstudiet i psykologi ved UiO.

Referanser: Freud, S. (1908). Creative Writers and Daydreaming. Lokalisert på: http://users.uoa.gr/~cdokou/ FreudCreativeWriters.pdf

39

nr. 3 2016

Spør psykologen PSYKOLOGEN SVARER DEG SOM LURER. HAR DU SPØRSMÅL TIL PSYKOLOGEN? Send en e-post til redaksjonen@speilvendt.no

Kan man trene opp sin emosjonelle intelligens?

Og eventuelt hvordan?

- Hilsen Remi Sandal

For å svare på dette spørsmålet bør man presisere hvilke egenskaper man sikter til med betegnelsen emosjonell intelligens (EI). Noen sikter til en type intelligens, andre til personlighetstrekk og noen sikter også til effektiv lederatferd.

Mange forskere mener betegnelsen EI bør avgrenses til å gjelde en type intelligens som omhandler emosjoner, såkalt EI-evne. Peter Salovey og John Mayer har definert EI som fire mentale evner: evne til å oppfatte emosjoner hos seg selv og andre, evne til å bruke emosjoner til å tenke bedre, evne til å forstå emosjoner og evne til å håndtere emosjoner (Mayer & Salovey, 1997). En annen tilnærming til EI kalles for EI-trekk, fordi man har definert og operasjonalisert EI som personlighetstrekk. Testene innenfor denne tradisjonen måler en rekke forskjellige personlighetstrekk, som for eksempel i hvilken grad man er empatisk, selvhevdende, optimistisk, glad eller flink til å håndtere stress og løse problemer. Enkelte, som for eksempel Daniel Goleman, inkluderer også lederatferd, altså i hvilken grad man er flink til å påvirke andre, håndtere konflikter, samarbeide og jobbe i team.

En del forskning kan tyde på at EI kan trenes opp. Når det gjelder EI-evne, viste Herpertz, Schütz, og Nezlek

(2016) at man kan trene opp evnen til å gjenkjenne følelser i ansikter. Forsøkspersoner ble delt tilfeldig inn i intervensjons- og kontrollgruppe og fylte ut en EItest før og etter intervensjonen. Selve intervensjonen bestod av en dag med øvelser hvor man blant annet skulle øve seg på å gjenkjenne følelser i ansikter og forsøke å identifisere følelsesmessige uttrykk i stemmer og kroppsspråk. I de fire påfølgende ukene mottok de ukentlig en e-post med en oppgave. For eksempel kunne de få en kort beskrivelse av kjennetegn ved et bestemt følelsesuttrykk og deretter prøve å gjenkjenne dette følelsesuttrykket hos andre mennesker. Etter intervensjonen skåret intervensjonsgruppen høyere enn kontrollgruppen på gjenkjenning av følelser i ansikter. Flere har imidlertid stilt spørsmål ved validiteten til skårene fra testen som de brukte for å måle EI (MSCEIT), spesielt skårene som angår evne til å oppfatte emosjoner i ansikter (Føllesdal & Hagtvet, 2009; Roberts et al., 2006).

Når det gjelder EI-trekk tyder flere studier på at dette er noe som kan trenes opp. I en studie ble deltakernes EI-trekk målt ved egne og andres vurderinger på TEIQue (Kotsou, Nelis, Grégoire, & Mikolajczak, 2011). Dette spørreskjemaet måler 15 personlighetstrekk, som for eksempel empati,

40

nr. 3 2016

selvhevdelse, stresshåndtering, selvtillit og optimisme.

I tillegg ble flere utfallsvariabler målt, som tilfredshet med livet, opplevd stress, kortisolnivå og kvaliteten på mellommenneskelige relasjoner. Deltakerne i intervensjonsgruppen gjennomgikk prosessorienterte øvelser i to dager hvor man blant annet skulle trene på å håndtere emosjonelt vanskelige og stressfylte situasjoner, forsøke å forstå samspillet mellom tanker, følelser og ulike handlingstilbøyeligheter, samt trene på emosjonsregulering. Deretter fikk de en halv dags oppfølging etter to uker, samt oppfølging i en måned med e-poster med oppgaver som skulle gjøres.

Etter intervensjonen skåret deltakerne høyere på EItrekk, tilfredshet med livet og mellommenneskelige relasjoner. Og de skåret lavere på opplevd stress. Dette kan tyde på at EI-trekk kan trenes opp.

eksempel føre dagbok over hendelser som får en til å føle seg vel, og gradere disse slik at man kan velge ut flere aktiviteter som får en til å føle seg lykkelig.

En annen intervensjon med dokumentert effekt er å utføre snille handlinger mot andre.

Empati er en annen egenskap som måles i mange EItester. En fersk meta-analyse tyder på at empati kan trenes opp (Teding van Berkhout & Malouff, 2016).

Et treningsopplegg består gjerne av flere elementer, for eksempel observasjon av empatiske rollemodeller, rollespill hvor man øver på å være empatisk, samt refleksjon og tilbakemelding fra andre. Enkelte forskere har påstått at bare det å lese noen få sider god skjønnlitteratur av prisvinnende forfattere gjør at man blir flinkere til å forstå andre mennesker (Kidd & Castano, 2013). Forskere har imidlertid ikke klart å replisere dette funnet og stiller spørsmål ved om det er riktig (Panero et al., 2016). Men det ser i alle fall ut til at de som leser mye skjønnlitteratur er flinkere til å forstå andre, uten at man vet helt hvorfor: Om det er lesing av skjønnlitteratur som gjør en bedre i stand til å forstå andre, eller om mennesker som er flinke til å forstå andre har større interesse for skjønnlitteratur.

Det er altså mye som tyder på at EI kan trenes opp.

Men i hvilken grad, og hvordan man best bør gå frem, er nok avhengig av hvilke egenskaper man sikter til med betegnelsen EI.

Når man måler EI er det vanlig å slå sammen skårene fra forskjellige enkeltskalaer i et spørreskjema til en totalskåre. Totalskåren kan imidlertid være vanskelig å tolke fordi den representerer svært forskjellige egenskaper, som empati, optimisme, selvhevdelse og stresshåndtering. Det vil ofte være mer fruktbart å se på enkeltvariabler av relevans til problemstillingen man er opptatt av. Er man interessert i om EI kan utvikles eller trenes, kan det også være fruktbart å se på enkeltvariabler i stedet for totalskåren.

Lykke er en egenskap som måles i mange EI-tester, selv om enkelte kanskje vil stille spørsmål ved om lykke er et aspekt ved EI. Det ser ut til at lykke kan økes ved å gjøre enkle øvelser (Quoidbach, Mikolajczak, & Gross, 2015). For å oppleve mer positive følelser kan man for

Hilsen Hallvard Føllesdal Professor i organisasjonspsykologi, BI.

Referanser:

Føllesdal, H., & Hagtvet, K. A. (2009). Emotional intelligence: The MSCEIT

from the perspective of generalizability theory. Intelligence, 37,

94-105. doi: 10.1016/j.intell.2008.08.005 Herpertz, S., Schütz, A., & Nezlek, J. (2016). Enhancing emotion perception,

a fundamental component of emotional intelligence: Using mul

tiple-group SEM to evaluate a training program. Personal

ity and Individual Differences, 95, 11-19. doi: http://dx.doi.or g/10.1016/j.paid.2016.02.015 Kidd, D. C., & Castano, E. (2013). Reading literary fiction improves theory of

mind. Science, 342, 377-380. doi: 10.1126/science.1239918 Kotsou, I., Nelis, D., Grégoire, J., & Mikolajczak, M. (2011). Emotional plas

ticity: Conditions and effects of improving emotional competen

ce in adulthood. Journal of Applied Psychology, 96, 827-839.

doi: 10.1037/a0023047 Mayer, J. D., & Salovey, P. (1997). What is emotional intelligence? In P. Salo

vey & D. Sluyter (Eds.), Emotional development and emotional

intelligence: Educational implications. New York: Basic Books.

Panero, M. E., Weisberg, D. S., Black, J., Goldstein, T. R., Barnes, J. L., Brow

nell, H., & Winner, E. (2016). Does Reading a Single Passage

of Literary Fiction Really Improve Theory of Mind? An Attempt

at Replication. Journal of Personality and Social Psychology, 46 54. doi: 10.1037/pspa0000064 Quoidbach, J., Mikolajczak, M., & Gross, J. J. (2015). Positive interventions:

An emotion regulation perspective. Psychological Bulletin,

141(3), 655-693. doi: 10.1037/a0038648 Roberts, R. D., Schulze, R., O’Brien, K., MacCann, C., Reid, J., & Maul, A.

(2006). Exploring the validity of the Mayer-Salovey-Caruso

Emotional Intelligence Test (MSCEIT) with established emoti

ons measures. Emotion, 6, 663-669. doi: 10.1037/1528 3542.6.4.663 Teding van Berkhout, E., & Malouff, J. M. (2016). The efficacy of empathy

training: A meta-analysis of randomized controlled trials. Jour

nal of Counseling Psychology, 63, 32-41. doi:

41

nr. 3 2016

TEKST SIGURD ALNES ILLUSTRASJON SOFIE EGEDIUS

Level up På ungdomsskolen var Counter Strike og Grand Theft Auto guds gave til oss gutta. Det var det som bandt oss sammen. Vi fortalte hverandre til og med at det gjorde oss smartere.

At virtuell vold er en gudegitt gave er det skrevet lite om. Derimot er det skrevet side opp og side ned om at du blir smartere av å spille dataspill. I alt fra Gamertag til Vårt Land. Også politikere, som leder av Unge Venstre, Tord Hustveit, er av den oppfatning at dataspill gjør deg mer intelligent. At politikere og journalister sprer en slik oppfatning åpner for en vurdering av dens gyldighet.

Med all denne lovprisningen er det spennende å se hva forskningen faktisk sier. Blir du smartere av å spille dataspill? Eller mer presist: Hvilke effekter har det å spille førsteperson skytespill på kognitive funksjoner, og gjør disse effektene deg faktisk smartere, hva nå enn det er?

De best dokumenterte effektene er på evner som selektiv oppmerksomhet og spatiale oppgaver (i mangel på et godt norsk ord) (Granic, Lobel og Engels, 2014). Det vil henholdsvis si din evne til å fokusere på det som er relevant og ignorere det irrelevante, og utføre for eksempel visualisering og rotering av forestilte objekter. Noen studier har også vist effekter av dataspilling på andre kognitive evner, som responstid og beslutningstaking (Boot, Blakely og Simons, 2011), samt resonneringsevne (Basak et al., 2008). Gamere vil lett gjenkjenne disse egenskapene

som sentrale for å, på en mest mulig effektiv måte, likvidere motstanderen.

Dessverre er det relativt få studier som er i stand til å fastslå om det er personer som skårer høyt på disse evnene som spiller mer dataspill, eller om evnene faktisk forsterkes av å spille (Boot et al., 2011).

Sammenlikner du de som spiller dataspill fra før av med de som ikke spiller, er det umulig å trekke slutninger om hva som har forårsaket hva. Å trekke konklusjoner om kausalitet ut fra korrelasjoner er en risikosport. Det kan godt være at personer som fra før av er raske til å gjenkjenne og reagere på ytre stimuli finner mer glede i dataspill. For min del var min forferdelige reaksjonsevne en sterk bidragsyter til at jeg sluttet å spille.

En av artiklene Tord Hustveit refererer til i Aftenposten testet oppmerksomhetskapasitet, og hvor store områder av synsfeltet en var i stand til å oppfatte endringer i (Green og Bavelier, 2003). Hustveit hevder at funnene kan relateres til hvor hurtig man behandler informasjon, men han utelater det faktum at det er snakk om veldig bestemte evner som ikke er spesielt relevante for resten av hans argumentasjon. Slikt kan være med på å fremme forvirring omkring de positive effektene av å spille dataspill. Å lett identifisere

42

nr. 3 2016

endringer i visuell stimuli er fjernt fra hva som behøves for å for eksempel forstå abstrakte konsepter i en utdanningssammenheng.

Heldigvis brukes det stadig mer ressurser på å utforske hvilke positive effekter dataspill kan ha. På de fleste andre oppgaver som trener kognitive funksjoner, observeres det som regel lave overføringseffekter fra oppgaven du trener på til andre oppgaver. Owen med kollegaer (2010) viste at selv med over 10 000 deltakere var de ikke i stand til å finne signifikante overføringseffekter av trening på tilsvarende oppgaver som de du finner i «hjernetrim»-apper. Om spilling kan gi forbedringer på andre områder, som anvender de samme kognitive funksjonene, betyr det at spilling faktisk har en reell effekt på kognisjon. Noen studier (f. eks. Basak et al., 2008) tyder på dette, og understreker hvorfor det er viktig å gjennomføre flere studier av denne effekten.

Forskningen er også viktig fordi oppfatningen av at dataspill gjør deg smartere sakte sniker seg inn i folkepsykologien. Vi kan bare håpe at empiri trumfer pressens iver etter sensasjonelle overskrifter, og politikeres jakt etter billige poenger.

En studie gjennomført av Basak med kollegaer (2008) benyttet et treningsregime som tillot observasjon av

faktisk forbedring av kognitive evner som en følge av spilling. Deltakerne, som alle var i pensjonsalder, viste forbedring på blant annet resonneringsoppgaver og visuell oppmerksomhet. De benyttet et strategispill (Rise of Nations), som kanskje er mer hensiktsmessig for å utvikle de evnene vi gjerne assosierer med «smarthet».

I en fMRI-studie (Granic et al., 2014) ble det funnet at dataspillere hadde mindre aktivitet i områder assosiert med delegering av oppmerksomhetsressurser under en mønstergjenkjenningsoppgave. Mindre aktivitet tyder i dette tilfellet på at de hadde lettere for å disponere ressursene. Forskerne bak studien antar at effekten følger av at skytespill fremmer denne evnen, da det er sentralt for å prestere godt. Studiet viser at spill faktisk kan bidra til varige nevrologiske endringer, som vil gi overført effekt til andre områder.

Slike funn tyder på at vi ikke blankt kan avvise at dataspill har positive effekter på enkelte kognitive funksjoner. Det er derimot ingenting som tilsier at det er det samme hva slags type spill du spiller, eller at effekten er proporsjonal til antall timer tilbragt med kontrolleren i hånda.

Som student kan det være en appellerende tanke

43

nr. 3 2016

overføres til andre oppgaver, som bilkjøring eller kognitive tester.

at planting av bomber og virtuelt ran av gamle damer har en positiv effekt på karakterer. De fleste førstesemesterstudenter ved Psykologisk Institutt vil nok foretrekke det heller enn å repetere gestaltpsykologien.

Å slappe av med litt fiksjonell voldsutøvelse kan nok være et underholdende tidsfordriv, men at det er en særlig hensiktsmessig aktivitet for å gjøre deg smartere finnes det få indikasjoner på. Om du skal bli smartere, er det nok heller andre ting du bør vie tiden din til.

Det finnes noen, men få, indikasjoner på at selektiv oppmerksomhet og spatiale evner har noen særlig effekt på hvor godt en gjør det på studier. Spatiale evner har vist seg å ha en viss effekt på karakterer (Rohde og Thompson, 2007), men kun når en ikke kontrollerer for generelle kognitive evner. Hva andre kognitive evner angår, som resonnering, er det sannsynlig at det er en sterkere relasjon.

Tilstrekkelig med søvn har vist seg å være en god indikator på vedlikehold og forbedring av en rekke kognitive funksjoner (Curcio, Ferrara og De Gennaro, 2006), og i utstrekning akademiske prestasjoner. Det samme kan til en viss grad sies om fysisk aktivitet (Taras, 2005).

Om dataspilling viser seg å være hensiktsmessig for å bli smartere, tyder mye på at det vil være fordi spilling tilrettelegger for mer abstrakte representasjoner av oppgaver og stimuli (Bavelier et al., 2012). Økt abstraksjon antas å være en nødvendig konsekvens av å måtte utføre forskjellige oppgaver til samme tid, som koordinering av bevegelsene til en avatar, visuelt søk etter fiender og hurtige responser. Videre bidrar abstraksjonen til at de tilegnede evnene lettere kan

Den kjedelige konklusjonen er derfor at du blir ikke særlig mye smartere av å spille dataspill. Sørg heller for å få tilstrekkelig med søvn og fysisk aktivitet.

Akkurat som morra di sier.

Sigurd Alnes går 5. semester bachelor i kognitiv psykologi ved UiO.

Referanser: Hustveit, T. (17. mars 2015). Dette er hvorfor man bør si

ja til dataspill som fag. Aftenposten, hentet fra http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/

Dette-er-hvorfor-man-bor-si-ja-til-dataspill- som-fag-46854b.html Granic, I., Lobel, A. & Engels, R. (2014). The benefits of playing video games. American Psychologist, 69(1), 66-78. doi: 10.1037/a0034857

Owen A.M., Hampshire A, Grahn J. A., Stenton R., Dajani

S., Burns A. S., Howard R. J. & Ballard C. G. (2010). Putting brain training to the test. Nature, 465(7299), 775-8. doi: 10.1038/nature09042 Rohde E. T. & Thompson L. A. (2007). Predicting academic

achievement with cognitive ability. Intelligence,

35(1), 83-92. doi: 10.1016/j.intell.2006.05.004

Boot W. R., Blakely D. P. & Simons D. J. (2011). Do Action

Video Games Improve Perception and Cognition?

Frontiers in Psychology, 6. doi: 10.3389/ fpsyg.2011.00226

Bavelier D., Green C. S., Pouget A. & Schrater P. (2012).

Brain plasticity through the life span: lear ning to learn and action video games. Annual Re view of Neuroscience, 35, 391-416. doi: 10.1146/ annurev-neuro-060909-152832

Basak C., Boot W.R., Voss M. W. & Kramer A.F. (2008). Can

training in a real-time strategy video game at

tenuate cognitive decline in older adults? Psychol

Aging, 23(4), 765-77. doi: 10.1037/a0013494

Curcio G., Ferrara M. & De Gennaro L. (2006). Sleep loss,

learning capacity and academic performance.

Sleep Medicine Reviews, 10(5), 323-37. doi: 10.1016/j.smrv.2005.11.001

Green C. S. & Bavelier D. (2003). Action-Video-Game Expe

rience Alters the Spatial Resolution of

Vision. Psychological Science, 18(1), 88-94. doi: 0.1111/j.1467-9280.2007.01853.x

Taras, H. (2005). Physical Activity and Student Performan

ce at School. Journal of School Health, 75(6), 215 18. doi: 10.1111/j.1746-1561.2005.00026.x

44

45 Kilde: Forskningsaktuelt ved UiO

I boken Queerness in Pop Music (2015) argumenterer musikkprofessor S. Hawkins for at avdøde David Bowie har revolusjonert vår forståelse av kjønn og seksualitet.

Forfatteren mener blant annet at artister som Lady Gaga, Janelle Monáe, Sam Smith og Arctic Monkeys ikke hadde vært de samme uten Bowies banebrytende stil og åpenhet.

Nå som fleksibilitet omkring legning og kjønn er etablert, kanskje Leondardo DiCaprio endelig får spillerommet han trenger for å få gjennomslag for klimasaken?

Hver tredje kvinne har problemer med sexlyst og seksuell nytelse, men mindfulness kan være en løsning, skal vi tro kanadiske og amerikanske forskere. En gruppe på 26 kvinner som slet med sexlyst gikk gjennom et åtte ukers behandlingsopplegg med mindfulness. I ettertid rapporterte deltakerne økt sexlyst, bedret seksuell funksjon og mindre frustrasjon over sex. Forskerne mener resultatene kan skyldes økt sansebevissthet, mer egenomsorg og generelt bedret humør.

Kilde: www.livescience.com

Kvantequeer

DRYPP

Mindblowing sex

NINGS

Kilde: www.livescience.com

Forskningsdrypp

FORSK

Det viser seg at å tvinge frem et smil ikke nødvendigvis gjør deg gladere. Eric-Jan Wagenmaker og kollegaer prøvde å replisere et eksperiment, først gjennomført av Fritz Strack ved universitetet i Würzberg i 1988. Eksperimentet bestod i å la forsøkspersonene se på tegnefilmer mens de holdt en penn mellom leppene eller tennene. Dette aktiverer de samme musklene som henholdsvis triste eller smilende ansiktsuttrykk. I det originale eksperimentet ble tegneserien opplevd som morsommere av deltagerne som «smilte», men ingen slike forskjeller ble funnet av Wagenmaker et al.

Falske smil lurer ingen (likevel)

Kilde: Forskningsaktuelt ved PSI

En prisbelønnet studie ved Psykologisk institutt har sett på hvordan mors bruk av metadon eller Subutex under svangerskapet får konsekvenser for barnet. På lengre sikt var ikke legemiddelassistert rehabilitering (LAR) assosiert med avvikende intelligens eller utvikling, men barna hadde andre problemer. For eksempel slet de i større grad med å konsentrere seg. Carolien Konijnenberg mener det kan føre til problemer omkring det å vente på tur, fokusere på instrukser eller være tålmodige i lek med andre barn.

Flere egenskaper påvirker nivå av fysisk aktivitet.

Sosial kognisjon er en av dem. Todd McElroy og medarbeidere fant at trekket «behov for kognisjon» var assosiert med daglig aktivitetsnivå. Individer med lavt behov for kognisjon beveget seg mer, og individer med høyt behov for kognisjon beveget seg mindre. Forskjellen var mest utpreget fra mandag til fredag, og avtok når det nærmet seg helg. Summa summarum: Det lønner seg å være lat.

Kilde: Journal of Health Psychology

Utålmodige LAR-barn

I helgen er alle katter late

nr. 3 2016

no ns e

An

nr. 3 2016

U1 SV FF

EILERT SUNDTS HUS

KAFÉ HVER DAG BAR FREDAG

11 - 1 6 17 - 0 2

Send mail til blimed@svff.no for å bli med!

46

nr. 3 2016

Fasit55 Fravær av lek hos voksne har trolig en kausal sammenheng med depressive symptomer, en kjedelig jobbtilværelse og eller karriere, forlenget latenstid ved humorpersepsjon, og møteplaging. For å kartlegge tilstedeværelse av lek hos voksne, bruker behandlere FASIT55-skalaen ved inntakssamtale for å undersøke behovet for intervensjon. Høy skåre og utstrakt lekeadferd er korrelert med økt livskvalitet og flere positive følelser. Lek regnes som en beskyttende faktor for en mengde psykiske plager som venneløshet, ufrivillig singelliv og uhelbredelig kjedsommelighet. Normering og faktoranalyse av skalaen tyder på at man kan operasjonalisere lek som et fenomen som utgjøres av følgende aspekter: Tradisjonell lek (T), Aktiv lek (A), Interpersonlig lek (I), Slem lek (S) og Flørting (F) (FASIT).

I løpet av sin våkne tid gjør mennesker mange små ting for å gjøre det mulig å holde ut den trykkende tyngden av livet. I denne skalaen skal du svare på hvor ofte du gjør ulike typer adferd. Tenk på situasjoner hvor du har gjort adferden frivillig og se bort fra situasjoner der adferden var fremkalt av tvang eller sosialt press (e.g. “teambuilding” eller fadderuke).

47

nr. 3 2016

48

nr. 3 2016

Fasit55 - indeksskårer Fordi en generell snittskåre ikke alltid representerer faktisk variasjon i lekeadferd hos pasienten, anbefales behandler å undersøke individuell variasjon ved å se på pasientens skåre på de ulike indeksene. Dette kan være et nyttig utredningsverktøy, da samme skåre hos ulike individer kan avspeile svært ulike profiler.

Man anser en skåre på under 110 og over 275 som utenfor normalvariasjon, og i noen tilfeller av patologisk karakter. Bred empiri tyder på at omfattende fravær av lek (FASIT<110) utgjør en stor belastning både for pasienten og for pasientens umiddelbare og perifere miljø. Dersom pasienten oppnår en lav skåre, vil det være nødvendig å vurdere samtaleterapi, eksponering, praktiske øvelser, medisinering eller i ytterste konsekvens innleggelse. På den andre siden vil påfallende høy skåre (FASIT>220) antyde påtagende selvdigging og ukritisk adferd. Her må behandler nødvendigvis bruke skjønn og undersøke hvilke items som lader til den høye skåren.

Dersom pasienten skårer unormalt høyt på ”Aktiv lek2 (A) og enkelte items under ”Slem lek” (S) kan dette tyde på at pasienten bør utredes for funksjonsforstyrrelsen Idrett og i mildere tilfeller atletisk personlighetsforstyrrelse. Ved høy skåre på ”Slem lek” og ”Flørting” kan pasienten ved moderat alkoholinntak oppleve å være festens midtpunkt, men er også overrepresentert i belastede miljøer som på Horgans eller i køen på Lawo.

Blant enkelte grupper har man funnet en mengde dysfunksjonelle mestringsstrategier som kompenserer for den svekkede lekeadferden. Slik maladaptiv og fragmentert adferd kan forstås som et overmodent uttrykk for “pseudolek” og kan observeres ved symptomer som utstrakt bruk av psykedelika, ”tribaltatovering”, haitannsmykke, eller gjentatte forsøk på å overbevise omgivelsene om at man likte noe “før det var kult”.

Det er viktig at behandler møter pasienten med aksept og forståelse, selv ved spinkle, ordspillbaserte vitser og andre underutviklede uttrykk for “humor” og/eller “lek”. Det er kjent at slike fenomener kan forårsake motoverføring og irritasjon hos behandler. Det samme gjelder for pasienter med høy skåre på ”Flørting” (F), hvor pasientens skjøre lekeadferd kan komme til uttrykk på en maladaptiv måte i terapirommet. Her er det viktig at behandler bistår pasienten i å omsette ord til handling, rommer pasientens ønsker og behov, og etterlever disse.

Dersom tilgangen på profesjonell hjelp er begrenset, finnes mange gode tiltak den enkelte kan gjennomføre i selvhjelpsøyemed. Et enkelt tiltak kan være å skru av telefonen i noen timer, øve på å gå annenhvert trinn i trappen eller smile til fremmede hunder. I alvorlige tilfeller kan det være nødvendig å på et tidspunkt ta en pause fra arbeidet, strekke litt på kroppen, gå ut av instituttet, rusle nedover mot sentrum og aldri vende tilbake.

49

no ns e An

nr. 3 2016

Profesjonsstudent og ennå ikke medlem av Norsk psykologforening?

Vi trenger deg for å

- Utvikle faget og profesjonen til det beste for befolkningen - Sikre best mulig kvalitet på psykologutdanningen - Bedre lønns- og arbeidsvilkårene for ferdigutdannede og studenter i jobb

For mindre enn prisen av en kaffekopp i uka tilbyr vi

- Tidsskrift for Norsk psykologforening med 12 utgivelser i året - Faglig, etisk og juridisk veiledning - Gunstige forsikrings- og låneavtaler og studenttillitsvalgte ved universitetene

Vi jobber til beste for befolkningen

I tillegg til å ivareta medlemmenes faglige og økonomiske interesser, jobber vi samfunnsrettet for å bedre befolkningens livsvilkår. Barns og unges psykiske helse er vårt viktigste innsatsområde. Barnehager, skoler, familie og fritid er arenaer der psykologkompetanse kan brukes langt bedre for å forebygge psykiske lidelser.

Alle skal ha enkel tilgang til psykolog uansett hvor de bor i landet. Postnummeret ditt bør ikke avgjøre om du får tilgang til psykologkompetanse.

Meld deg inn på psykologforeningen.nr.

Du betaler 56 kr per mnd. og får vervepakke med på kjøpet.

Vi trenger deg, og tror du trenger oss.

Velkommen på laget!

50

nr. 3 2016

51

nr. 3 2016

52