LILLIT Magazine #3 (NOR)

LILLIT

03 FEB 07

LØSSALG kr.49, STUDENTPRIS/ABOkr.40 ISSN 1890-1484

Utgitt av Peace of Art, en nonprofit humanitær kulturprosjektsorganisasjon.

Overskuddet deles med MonkeyBiz - e t n ø dve n d i g k v i n n e n e t t ve rk i S ø ra f r i k a !

EKTEFØLT SANNHET LIKEVEKT INNOVASJON LIVSSTIL LIDENSKAP INFORMASJON TRIVSEL

Forside illustrasjon: Iselin Fergestad

INNHOLD s. 3

LILLIT -Ektefølt sannhet

s. 4 s. 7

Kjønn og samfunn: Jenter i forsvaret Afrikas kvinner: Afrikas store rikdom har blitt hennes forbannelse

INNOVASJON

s. 10

Samfunnsutvikling: Inspirasjon -Enspira

LIVSSTIL

s. 12

Hverdagspsykologi: Håpløshetens illusjon

s. 14 s. 16 s. 18 s. 20 s. 24

Lyd: Musikk fra vugge til grav Lyd: Estradasphere Lyd: Poesi og Politikk -Ani Di Franco Bok: Omtale -Et eget rom - uten utsikt Kunst: Portrett -Kim von Arx

s. 27 s. 30

Alternative sannheter: Religion og vitenskap - kan de forenes?

Hekseforfølgelser: Kulturkollisjon i det moderne Afrika

s. 32 s. 36

Destinasjon Norge: Hamningberg Kultur – og Opplevelsesreiser: Tunisia -Mye mer enn Middelhavet!

LEDER

LIKEVEKT

LIDENSKAP

INFORMASJON TRIVSEL

LILLIT mottar støtte fra Norsk Kulturråd

Du er deltakende; du er LILLIT :

www.lillit.no

Besøk diskusjonsforumet på

LILLIT.web

I LILLIT Uttrykksforum på nett kan du lese og besvare tekster som inspirerer, engasjerer og provoserer. Registrering er gratis og alle kan skrive innlegg om de viktige temaene vi tar opp. Vi håper med dette å skape et miljø for utvikling, nytenkning og gjensidig respekt.

lillit

- Ektefølt sannhet

I vår tredje utgave siden fødselen, fokuseres det på lidenskap og livskvalitet - to særdeles viktige temaer for oss i LILLIT, fordi vi ønsker å fremheve at alle mennesker bærer på skapende kraft. Vi inviterer til en mental reise i verdenskulturen, fra fraflyttede fiskevær i Finnmark, via heksebrenning i Tanzania til simple life-bølgen i USA, kunstutstilling i Oslo og ørkenvandring i Tunisia. Vi setter som vanlig spørsmålstegn ved vedtatte sannheter og åpner for diskusjon omkring lykke, trygghet og tro i våre tekster om musikk/opplevelse, håp/håpløshet og religion/vitenskap. Kvinnen som samfunnsbærer profileres gjennom artiklene om jenter i forsvaret og kvinnenes Afrika.

Din sannhet er ditt valg, uansett om det måtte dreie seg om kunst og kultur eller liv og død. For noen gir det mening å oppdra barn, for andre å starte eget firma – eller begge deler kombinert i en luftig løsning. Noen bestiger fjell, andre leser bøker eller skriver dikt, som Rikke, som har fått sine vakre linjer på trykk i denne utgaven. Valget er ditt. Bare vær bevisst på konsekvensene av dine egne handlinger. Vi minner også om at du har en gyllen mulighet til å prøve deg som skribent her i LILLIT! Send inn forslag, tekstutdrag, heltekst, foto eller leserinnlegg til lillit@peaceofart. no. Vi svarer alltid, og kan koble deg opp mot spennende aktører! Kanskje starter du et nytt tema i LILLIT? Kanskje viderefører du et annet? Høyst sannsynlig får vi til et samarbeidsprosjekt!

Samfunnsutviklingen foregår i en kollektiv bevissthet, mer enn vi aner. Konvergens er viktig for Peace of Art; tankene våre fortjener å settes ut i praksis. Vi er inne i en kollektiv bevissthetsfase, hvor vi har behov for å bremse opp for å komme framover. Kanskje får vi til et nettverkstreff allerede til sommeren. Samarbeidsprosjekter skaper ikke bare livskvalitet, men også ny mentalitet!

Nyt livet, nyt LILLIT!

Du får ikke livet ved fødselen, Bare en mulighet til å leve.

Du må selv prege ditt liv.

Finn ut hvorfor du lever.

Da vil du tåle et hvilket Som helst HVORDAN.

-Jan V. Johannesen-

Hilsen redaktørene,

Iselin Fergestad og Iren Hope, Februar, 2007

3 LEDER­

LILLIT

Likevekt – Kjønn og samfunn Hvis likestilling er målet, og en opplagthet, burde ikke da kvinner og menn gis de samme pliktene? Hvis et statlig organ er bygget på ren maskulinitet, hva sier dette egentlig om dets reelle hensikt, utvikling og samfunnsbetydning?

”So this is christmas, the war is not over”

Jenter i forsvaret!

Tekst: Milla Krasniqi Foto: Håvard Kristoffersen (Theta-design.no), Elisa Kellner

LILLIT LIKEVEKT­

4

Endringene som har funnet sted i forsvaret har vært enorme den siste tiden. Det gjelder strukturelle, økonomiske og organisatoriske endringer. Men de største forandringene, og kanskje de aller mest synlige, gjelder kjønnsfordelingen. Stadig flere jenter trekker inn til forsvaret.

Vil det påvirke de fremtidige krigshandlingene?

Forsvaret har jobbet lenge med å få til en mangfoldig organisasjon. Det fordi man ser på mangfoldighet og ulikhet som utviklende, og at det igjen er viktig for de ulike oppdragene forsvaret står overfor. Fokuset på mangfoldighet i forsvaret har bakgrunn i FNs sikkerhetsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, vedtatt i 2000. Resolusjonen går ut på at alle medlemslandene skal sørge for at kvinner er representert på alle nivåer innenfor forsvaret, og at kvinners behov blir ivaretatt.

I november 2006 ble det nedsatt et utvalg av forsvarsministeren AnneGrete Strøm-Erichsen. Utvalget skal jobbe med å fremme tiltak som skal bidra til å øke antallet kvinner i forsvaret til 15 % innen 2008, som er forsvarets målsetting. Befalskolene og krigskolene har en høyere målsetting. De ønsker at en andel på 25 % av elever skal være jenter.

Konkrete tiltak skal foreligge innen slutten av mars i år og skal særlig ta sikte på hvordan andelen kvinner skal økes, hvordan forsvaret skal beholde flest mulig og hvordan man skal få flere i ledende stillinger i forsvaret. Målsettingen er nesten det dobbelte av antallet som har vært i forsvaret de siste årene. I følge forsvarets hjemmesider har antallet ligget på mellom 6 og 7 %. Det er litt av et løft forsvaret har tatt sikte på. Bare i år ble det vedtatt å innkalle alle jenter født i 1989 eller senere til sesjon. Men det er fortsatt frivillig hvorvidt man vil delta eller ikke. Samtidig som man kutter ned antall gutter som blir innkalt, åpner man opp for at jenter som vil gjennomføre førstegangstjeneste, får det. Forsvaret ønsker de beste soldatene, og de som ikke er ”gode” nok blir av ulike årsaker silt ut, uansett kjønn.

Kvinner har like muligheter som menn til å gjøre karriere i forsvaret.

Det gjør Norge til et av de få landene som tillater kvinner å tjenestegjøre på alle områder. Men de er hittil ikke pålagt allmenn verneplikt på samme måte som gutter. Når villighetserklæringen er signert, har jenter samme plikter og krav som guttene. Det betyr at de må møte opp i en ny repetisjonstjeneste og delta i krig. Villighetserklæringen signeres vanligvis i løpet av rekruttperioden. Formålet er at man skal få en prøveperiode før man binder seg til forsvaret.

Selv om de samme reglene gjelder både kvinner og menn, er det likevel visse ting som er spesielt for kvinner. Det dreier seg om hvordan tjenesten blir lagt opp under svangerskap, fødsel og amming.

Kvinner i forsvaret får også økonomisk tillegg i dagpengene for å kjøpe utstyr som forsvaret ikke utleverer. Dette er noen av tiltakene som kan sies å gjøre forsvaret mer kvinnevennlig.

Hva er forsvaret?

Forsvaret består av henholdsvis fire grener: Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Heimvernet. Felles for disse fire grenene er at de fungerer som et sikkerhetspolitisk instrument. De skal forsvare det langstrakte riket i tilfelle fiendtlig angrep, men også delta i eventuelle internasjonale operasjoner som våre folkevalgte beslutter. Hver gren har sin egen rolle i krig. Hæren opererer på land. Sjøforsvaret kontrollerer vår lange kystlinje og et havområde som utgjør en størrelse som er syv ganger større en vårt landareal. Luftforsvaret opererer i lufta, mens Heimevernet er med på å sikre totalforsvarets mobilisering, overvåker lokalområdene og støtter forsvarets organisering.

Jenter vil til forsvaret!

I 2004 var ca 20 % av søkerne til lederutdanning i forsvaret jenter.

Samme året hadde også krigsskolene en søkerandel på 10 %. Dette er bra, men bedre skal det bli da krigsskolen har en målsetting om 25 %.

Forsvaret har jobbet mye med reklame direkte rettet mot jenter. Det blir spennende å se hvilke konkrete tiltak utvalget, nedlagt av StrømErichsen, kommer frem til i mars.

Det må nevnes at det er ikke noe nytt at kvinner ønsker å ha en rolle i forsvaret. Kvinner har lengre historie innefor forsvaret enn man skulle tro. Jens Christian Hauge støttet jentene fult ut da de ville delta under Tysklandsbrigaden i andre verdenskrig, men det hjalp ikke stort når alle andre sa nei.

Hvis man vil oppnå full likestilling, burde man ikke kreve at alle jenter fullfører førstegangstjeneste? Dreier ikke dette seg om likestilling?

Hvis likestilling kommer fremfor forsvaret som et sikkerhetspolitisk instrument, er jeg redd dette er en høy pris å betale. Det er helt nødvendig å ha et godt forsvar som ivaretar rikets sikkerhet. Men det er ikke likestilling det dreier seg om, eller at det skal se pent ut i verdenssamfunnet at vi har en høy kvinnerepresentasjon i forsvaret.

Det dreier seg om å se på kvinner som en ressurs, og en fullverdig samfunnsdeltager som bør være representert på alle områder. Noe annet ville vært irrasjonelt!

Hva betyr det for forsvaret at flere kvinner kommer til? Vil vi få en annerledes, mykere og human krig i fremtiden? Det vil tiden vise. Ved å se på fangemishandlinger i Irak kan man hevde at kvinner i forsvaret

5 LIKEVEKT­

LILLIT

ikke påvirker hva slags krig man får. Kvinner kan til tider være verre fordi de skal bevise sin tøffhet. Men en ting er sikkert! Forsvaret har spennende fremtid i møte.

Stine Bjerke er 20 år og er akkurat ferdig med rekruttskolen i Elverum.

Hun skal snart over til gardistskolen i en måned før hun skal stå utenfor kongehuset som gardist.

Hva er grunnen til at du valgte å gå inn i forsvaret?

- Egentlig hadde jeg søkt befalskolen, men jeg møtte aldri opp til opptak. Alle jenter som ikke kommer inn på befalskole, får automatisk tilbud om førstegangstjeneste. Så ble jeg og mange andre jenter invitert på jentecamp, en motivasjonshelg der man får tips om trening og lærer hva forsvaret egentlig driver med. For meg har det å gå inn i forsvaret betydd enormt mye. Jeg har fått en unik mulighet til å tilegne meg en kompetanse jeg aldri hadde fått andre steder. En kompetanse som betyr veldig mye. Men det skal sies at jeg har hatt mine tvil under harde øvelser. Jeg husker særlig den første øvelsen vi hadde i Elverum.

Det var 17 minusgrader, og øvelsen foregikk på natta. Vi skulle ligge i ei kuldegrop og ha vakt to ganger; 1 time fyringsvakt og 2 timer vaktpost. Der satt man da, i den kuldegropa som var ”isolert” med granbar, og venta på en fiende som aldri kom. Det skal sies at jeg hadde noen diskusjonsrunder med meg selv akkurat da. Ved neste øvelse kom det heldigvis en elg, det ble litt bedre.

Hvordan er kjønnsfordelingen på leiren?

- På rekruttskolen var vi totalt 500 rekrutter, 7 var jenter. En fordel med å ikke være så mange jenter er at vi får ganske god kontakt med hverandre. Det blir lite baksnakking. Men jeg er litt usikker på hva jeg egentlig mener om at jentene blir delt inn en gruppe for seg selv. Vi bor på samme rom og får en slags konkurranse oss i mellom. Det er fysiske forskjeller på kjønnene, men når vi er så få i en konkurransesituasjon, er jeg litt redd for at nivået kan bli senket eller rett og slett bli for dårlig. Jeg er litt usikker på konsekvensene av det.

Hvilke reaksjoner har du møtt fra andre?

- Det er veldig mange gutter som tror at jenter velger å gå inn i forsvaret av to grunner. Den ene grunnen er at jenter går inn i forsvaret for å være ”feltmadrasser”. Den andre grunnen som ofte blir nevnt er at jenter vil ”bosse” med gutta. Man finner helt sikkert eksempler på slike tilfeller. Mitt inntrykk fra de jentene jeg har møtt i forsvaret er at de ønsker å være der og at de virkelig står på. De er der på frivillig basis, og de har en helt annen motivasjon enn guttene for å være der. Guttene

LILLIT LIKEVEKT­

6

er der fordi de må. Frafallet har vært langt større blant guttene på mitt kull. Hos oss var det ei jente som gav seg, samtidig som nesten 300 gutter dimma. Andre reaksjoner jeg har opplevd er at jeg må begrunne hvorfor jeg har valgt forsvaret. Mange av de guttene jeg har møtt ser på et år i forsvaret som bortkastet! Andre igjen er nysgjerrige og spør mye, men stort sett har jeg bare fått positive tilbakemeldinger.

Hva med familie?

- De har stort sett vært positive.

Hvorfor tror du det er viktig med jenter i forsvaret?

- Det er mange gode grunner til at jenter bør være representert i forsvaret. Men først, vi er fysisk svakere av natur. Sånn er det bare.

Derimot har vi egenskaper som forsvaret har bruk for. Vi tenker annerledes, og har egenskaper som forsvaret ikke kan kaste bort. I en eventuell krig er det jo ikke sånn at man kriger hver for seg. Det handler om samarbeid.

Ser du for deg en fremtid i forsvaret?

- I utgangspunktet hadde jeg egentlig tenkt å gå idrettsfag i Bodø. Nå er det ingen tvil om at jeg skal søke befalskolen til neste år. Forsvaret gir en unik mulighet til å opparbeide seg kunnskap man kommer til å få bruk for uansett hva man velger å gjøre senere i livet.

Tidslinje 1897: Allmenn verneplikt for menn 1976: Stortinget gir kvinner adgang til

befalsutdanning 1983: Kvinner får adgang til å avtjene verneplikt som menn 1984: Stortinget vedtar full yrkesmessig likestilling mellom menn og kvinner i Forsvaret 1992: Første kvinelige jagerflyger, Mette Grøtteland 1995: Norges og verdens første kvinnelige ubåtsjef, Solveig Krey 1999: Første kvinnelige oberst, Berit Ovesen 2002: Første kvinnelige flaggkommandør, Elisabeth Natvig 2006: Kvinner innkalles til sesjon på samme måte som menn

(Kilde: forsvarets hjemmeside)

Likevekt: Afrikas kvinner Tekst: Eli Nadia Haukeland Foto: Elisa Kellner/Tina Davis/Yasser Booley

Det finnes noe som er viktigere enn rop om makt, likestilling og posisjoner, og det er reell handling.

Afrikas viktigste samfunnsbyggere er kvinner.

Afrikas store rikdom har blitt hennes forbannelse Afrika har alltid vært et rikt kontinent. Rikdommene ligger rett under jorda i form av olje, gull og diamanter. Problemet er bare at denne rikdommen har blitt en forbannelse fordi andre makter praktisk talt har gått over lik for å slå kloa i disse rikdommene. Afrikas aller viktigste ressurs er likevel kvinnene. Det er de som er Afrikas sol og regn. Kvinner i Afrika produserer 80 % av maten. I tillegg er det kvinner som oftest har ansvar for hushold, jordbruk og barna. De arbeider tre ganger så mye som menn og har overtatt en mengde oppgaver for staten. De er nøkkelen til kontinentets fattigdomsbekjempelse og en framtid uten krig og konflikt.

7 LIKEVEKT­

LILLIT

Det hjelper lite med demokratisk styresett dersom det er den globale kapitalismen som bestemmer over ressurser og utvikling. De siste årene har internasjonale selskaper kastet seg over kontinentet i et kappløp om å få rettigheter til oljeleting og oljeutvinning. Dette er dessverre ikke noe nytt i Afrikas historie. Afrikas enorme rikdommer har helt fra hennes første kontakt med verden, ført til en hensynsløs kamp for å sikre seg retten til hennes ressurser. Spillet om Afrikas store rikdommer har hatt mange navn opp gjennom historien. Det har blitt kalt sivilisering, trekanthandel, misjonering, slavehandel, kolonisering, modernisering, strukturtilpasning, bistand med kondisjonalitet, råvareproduksjon, liberalisering og i dag, globalisering. En snakker om Afrikas marginaliserte plass i den globale økonomien. På tross av at Afrika er det kontinentet i verden som er tettest knyttet til verdenshandelen. Denne tilknytningen har ført til rikdom for mange, men aldri for Afrika. Likevel fortsetter institusjoner som Verdensbanken, IMF og WTO å foreslå at veien ut av fattigdommen går gjennom ytterligere integrering i internasjonal handel. Til og med afrikanerne selv ble det satt prislapp på før de ble fraktet over havet for å skape rikdom i den nye verden. Slavehandelen tappet Afrika for nettopp de unge og sterke som skulle skape utvikling og framtidshåp. Afrikas største problem er ikke fattigdom, men en ufattelig rikdom.

I den senere tid har det foregått en svært positiv demokratiutvikling i Afrika. Afrikanske land skifter i økende grad politisk ledelse gjennom fredelige demokratiske valg. Flerpartivalg er blitt det vanlige, mens politiske kupp er blitt unntaket. Av de 48 landene sør for Sahara har 43 holdt minst ett flerpartivalg det siste tiåret. Det er likevel ikke vanskelig å finne negative trekk ved utviklingen i Afrika. I flere land tviholder presidenter på makten, kriger og konflikter er det mange av og en stor del av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på 1 dollar om dagen. I dag snakker en mye om hvor viktig det er med demokrati og godt styresett for å løfte Afrika ut av fattigdommen.

Norge snakker ofte og mye om sin høye bistandsytelse til Afrika. Det snakkes mindre om at Statoil alene tjener mer penger på oljeutvinning i Angola (over fire milliarder i 2005) enn all bistand til hele kontinentet.

Det hjelper lite med bistand når pengestrømmen fortsatt går fra sør til nord. Når en snakker om internasjonale forhold og Afrikas plass i verden er det ett sentralt punkt som alltid ser ut til å bli glemt, nemlig kvinnene på kontinentets unike posisjon.

I Kenya for eksempel står kvinnene for en stor del av landets økonomi. 87 % av kvinnene produserer 90 % av landets matvarer. 30 % av alle i småskalasektoren er kvinner. Antallet kvinner som har fast inntekt og er økonomisk uavhengige er stigende. Kvinnene står også

LILLIT LIKEVEKT­

8

sterkt på hjemmefronten. 32 % av alle familier har kvinnelig overhode.

I enkelte provinser er tallet 50 %. Årsakene er mange: Mannen har giftet seg på nytt, han er død av aids eller har fått jobb i byen. Problemet er bare at rollen som overhode ikke gir kvinnen særlig mye makt. Den gjør et liv som var hardt fra før enda hardere.

Trass økende bevissthet og støtte til kvinnene fra internasjonale bistandsorganisasjoner, kvinnebevegelser og sosiale forum, er kvinnene fortsatt fraværende i topposisjoner både i politikk og næringsliv.

To tredjedeler av arbeidet kvinner utfører er ulønnet. Når man tar i betraktning at kvinner oftest faller utenfor formelle økonomiske systemer og maktstrukturer, blir kvinner spesielt sårbare. Kvinner i sør utgjør dermed ofte marginale grupper innenfor sine samfunn, med liten tilgang til, og kontroll over, økonomiske ressurser og naturressurser.

Overalt i Afrika er det kvinnelige jordbrukere som produserer den mat som skal til for å overleve, men i stedet for å høste anerkjennelse for innsatsen, befinner de seg nederst på rangstigen i samfunnet. Hvis Afrika skal oppleve å lykkes i sine utviklingsmål og samtidig konsolidere demokratiet må denne situasjonen endres og kvinnelige bønder sikres råderett over sitt eget liv og få frihet til å handle. Eller som Kofi Annan, FNs generalsekretær, har sagt: “ Likestilling er mer enn et mål i seg selv. Det er en forutsetning for å møte utfordringer vi står ovenfor når det gjelder å redusere fattigdommen, promotere bærekraftig utvikling og bygge opp ”godt styresett”.

Fattigdom er med andre ord et større problem for kvinner enn for menn. Dessverre har dette sjelden vært en problemstilling i prosjekter som har hatt til hensikt å bekjempe fattigdommen. I ulike rapporter poengteres det at kvinner i svært liten grad har vært inkludert i informasjons- og konsultasjonsprosesser, eller i spesifikke beslutningsprosesser og at dette har medført skjev fordeling av fordeler og ulemper mellom kvinner og menn. De viktigste årsakene til at kvinner ofte ekskluderes fra maktposisjoner er at de sjelden har eiendoms- og arverett, og har mindre muligheter til å delta i det offentlige politiske liv enn den mannlige delen av befolkningen. Denne realiteten eksisterer selv om for eksempel kvinneperspektivet hevdes å ha hatt en sentral plass i internasjonal politikk siden midten av 1970-tallet.

FNs kvinnekonvensjon fra 1979 er den eneste FN-traktaten som tar for seg kvinners rettigheter spesielt. De aller fleste land i verden har underskrevet og ratifisert traktaten, men den faktiske gjennomføringen varierer fra land til land. Mange land har dessuten reservert seg mot de mest sentrale paragrafene i konvensjonen. Hvis en ønsker

et virkelig demokratisk samfunn må man ta kvinners rolle på alvor på alle nivåer av beslutningstaking. Slik demokratiene i Afrika sør for Sahara styres i dag, er resultatet ofte en ytterlig marginalisering av kvinnene.

nøkkelen til stemmerett og statsborgerskap. Når kvinner systematisk holdes eiendomsløse og fattige hindres de i å sette makt bak sine krav om en mer rettferdig fordeling av ressursene og et mer demokratisk og inkluderende samfunn.

De fleste kvinner i Afrika sør for Sahara er jordbrukere, men det er også en stor og økende andel av kvinner i uformell sektor. Fordi kvinnene i jordbruket stort sett står for dyrking av matvarer til familien er det vanskelig for dem å kreve rettigheter gjennom demokratiske kanaler som fagforeninger. Både når det gjelder kvinners innsats i jordbruket og i den uformelle sektor blir det at de ikke har tradisjonelt lønnsarbeid et hinder for å kunne organisere seg og benytte seg av streikerett. Denne typen arbeid er i tillegg dårlig egnet som springbrett til offentlige maktposisjoner.

I Afrika i dag skjer en feminisering av både fattigdommen og aidsepidemien. 40 % av de HIV-smittede er kvinner. Dette henger nøye sammen med manglende makt og innflytelse. Ikke bare formelt, men også i forhold til seksualitet og reproduktiv helse. Wangari Maathai har satt fokus på hvor viktige kvinner er for demokrati, fred og økologisk bærekraftig utvikling. Maathai har benyttet det sivile samfunn som en arena. Fordi det sivile samfunn er mindre hierarkistisk organisert er det lettere for kvinner å få fram sitt budskap slik.

Mange som har engasjert seg i for eksempel fagforeningsarbeid har senere fått betydelig politisk makt. Fordi kvinnene stort sett har en arbeidstype som ikke har sterke organisasjoner som kan tale deres sak, blir deres innsats nærmest usynlig. Vi kan derfor si at arbeidsdelingen og den type arbeid kvinner utfører i Afrika sør for Sahara er et hinder for å skaffe seg makt og innflytelse i beslutningstaking på offentlig nivå. Likevel må det sies at det ligger et potensielt makt/pressmiddel i det at de er så mange og at de i praksis står for hele kontinentets matvareproduksjon. Dersom de i større grad organiserte seg i sine krav kunne de oppnå betydelig innflytelse på områder som direkte angår dem og er helt avhengige av deres innsats.

Afrika bør ha alle forutsetninger for å gå en positiv framtid i møte. Hun er et kontinent velsignet med både jordisk rikdom og store menneskelige ressurser. Afrikanske kvinner har hatt for mange smertefulle erfaringer til å nøle ved tanken på en annerledes morgendag.

De har ingen ting å tape på å være visjonære og skape en ny fremtid.

Tvert imot har Afrikas kvinner all grunn til å ville noe annet for Afrika i 21. århundre.

Kvinner i Afrika står ovenfor en trippel utfordring fordi de i tilegg til å være kvinner også ofte er fattige og kommer fra en marginalisert del av verden. Det har i den senere tid blitt klart at demokratisering og utviklingsprosesser påvirker kvinner og menn ulikt. Ettervirkningene av koloniseringen, de fattige landenes perifere rolle samt raske økonomiske omveltninger på grunn av dagens globalisering, er faktorer som alle er med på å bidra til diskrimineringen av kvinner.

Det er avgjørende for afrikanske kvinner å ha rett til jord. Det at de formelt er jordløse hindrer dem i å få lån og kreditt og gjør hele deres tilværelse usikker. Uten retten til jord blir de fratatt status og muligheten til å kunne ta avgjørelser om hva som skal dyrkes. Dette gjør dem svært sårbare både offentlig og privat. I realiteten kan mannen bestemme seg for å selge jorden eller leie den ut til kommersielle foretak som vil gi ham økt inntekt, mens kvinnene blir ytterligere marginalisert. I mange tidlige ”demokratier” var nettopp eiendom

9 LIKEVEKT­

LILLIT

Innovasjon: Samfunnsutvikling

Stopp her! Lytt et sekund. Lilith hvisker deg i øret: Hva vil du egentlig gjøre idag, i ditt nye liv?

INSPIRASJON - ENSPIRA Tekst: Iselin Fergestad Foto: Ben Lancaster, Enspira DA. Har du noen gang tenkt på dette scenariet? Du sitter som åttiåring og skal skrive en bok om ditt liv. I denne skrivingen blir du inspirert av Erlend Loe. Du lister opp side for side hva du har brukt tiden din til gjennom livet.

Etterpå markerer du hvilke punkter som ga deg mest personlig utbytte, og hvilke du gjerne skulle ha omskrevet hvis det var mulig. Du er sikkert ikke den eneste som vil finne ut at de færreste punktene er de du gjerne ville brukt mer tid og ressurser på, men også de som fyller boka (med en dypere mening). Du er nok heller ikke den eneste som vil finne ut at disse punktene dreier seg om andre verdier enn de som bare kan måles i penger. Det typiske er også at det finnes tusen (bort)forklaringer på hvorfor det ikke har kunnet la seg gjøre.

Ditt livs viktigste arbeid Samfunnet vi lever i er desverre konstruert slik, at det er lønnsarbeid og forbrukeravhengighet som får hjulene til å gå rundt, ikke livsarbeid og kvalitativ energiforbruk for vår egen og andres del, og der ligger forklaringen til de fleste av oss. I boka ”Your Monkey Or Your Life” har de amerikanske forfatterne Joe Dominguez og Vicki Robin skapt en nærmest ny hippiebevegelse i USA med den nye trendbølgen ”produktiv nøysomhet” og ”frivillig enkelhet”; på engelsk kalt ”Simple Living”!

Hovedbudskapet er ikke at vekst er umoralsk, men at det finnes andre og bedre former for vekst enn den som kan måles i økt produksjon og forbruk. Ikke minst er Simple Living en reaksjon på den tøffe hverdagen mange amerikanere opplever; uutholdelig lange arbeidsdager med lite ferie, lavt energinivå, høyt støynivå og høy energiforbruk med katastrofer som Katrina på lasset. Ikke vanskelig å tenke seg til at en ny mentalitet er ved å røre seg i buskene som vokser et stykke unna Det Hvite Hus. Den evig identitetssøkende amerikaner er på jakt etter den ekte lykken; den som endelig tar oppgjør med fortidens jappetid.

Den som endelig sier ja til nåtidens humanitære og menneskelige verdier. Den som endelig ser at livet er mer enn hva en får servert ved fødselen og gjennom TV-apparatet. En amerikansk rapport hevder at vi

LILLIT INNOVASJON

10

før eller senere er nødt til å forandre vår måte å leve på, fordi naturen ikke tillater at vi fortsetter slik som vi gjør! Vi vil enten bryte sammen eller igjennom – enten vil vi gå sammen for å løse problemene i fellesskap eller gå fra hverandre i konflikt (kilde: Flux). Amerikanerne har god bakgrunn for dette, og har begynt å forstå hvor viktig et slikt paradigmeskifte egentlig vil være for fremtiden, ikke minst sett i et økologisk perspektiv.

I Danmark har denne trenden nådd kvinner som høyst ønsker en forandring på en stressende arbeidsdag, hvor boka simple-living.dk har fått folk til å danne nettverk ut av telling! Den danske journalisten Kirsten Stendevad ønsket en hverdag med ”balansert flow”. Med det mener hun en arbeidsstil der man er oppmerksom på forbindelsen mellom en ”ytre” og en ”indre” karriere. Simple Living handler om å si nei til økt forbrukermentalitet, i tillegg til et stort nei til karrieremessige ambisjonsnivåer som går utover helse, miljø og samfunn. Simple Living handler derimot ikke om å si nei til økt energi eller økt produktivitet.

Forskningen sier at ved å redusere stress og sperringer i livet, får man destod mer oversikt over det man vil og dermed også økt produktivitet over en mer langsiktig plan for en kvalitativ livsstil, som i tillegg minsker risikofaktorene for å mislykkes eller følelsen av faren ved å mislykkes – som er en av vår tids største ”livssykdommer” blant alle mennesker, av den vestlige verden spesielt.

I Norge er Simple Living foreløpig et fremmedord. Det som derimot ikke er fremmed, er helsemyndighetenes bekymring ovenfor den stadig voksende faren for utbrenthet. Før skjedde dette oftest innenfor de såkalte ”gamle kvinneyrkene”; helse- og sosialsektoren og skolen, og man hadde en unnskyldning som sa at yrkene i seg selv krever en risikabel innsats. Når gruppen av slitne og langtidssykemeldte arbeidere også strekker seg farlig langt utenfor denne, blant yngre studenter til høytlønte næringslivsfolk - de såkalte ”gamle mannsyrkene”, har myndighetene og store selskaper endelig og litt for sent fått øynene opp for en kommende næringskrise og frafallenhet av kapasitet og bemanning på arbeidsplassene. Slikt sett representerer

Simple Living også en form for ny feminisme; der de som har jobbet og slitt i den kommunale tjenestesektoren endelig kan flagge høyt at det virkelig – på næringslivsbasis – er behov for en helt ny omorganisering og omstrukturering av arbeidslivet. Siden arbeid tar så stor plass i livet vårt, er det også en selvfølge at arbeidsplassen skal være levedyktig og inspirerende for en selv for å kunne yte den innsatsen som er ønskelig fra eget ståsted. Det er heller ikke jobben i seg selv som lenger står i fokus, men vår opplevelse av livskvalitet. Det vi bruker alle kreftene på skal gi oss mening. ”Meningen med livet” er en setning som bør omskrives. Den kan man verken lese seg til eller jobbe seg til. En må leve i meningen og gi livet mening!

Enspira Norske Enspira DA er et initiativ iverksatt av Beathe Asheim og Ann Iren Brandt ( begge 37 år) fra Drøbak. Disse kvinnene er tidlig ute og bærer på en ektefølt sannhet som ifølge fremtidsforskning vil prege arbeidsliv og privatliv de nærmeste årene (kilde: OFF, Institutt For Fremtidsforskning i København). De to jentene startet eget firma for å få mer overskudd!

– For oss i Norden handler det om å forenkle hverdagen, redusere stress, gjøre plass til ting som er viktig og være mer til stede, kan Ann Iren Brandt fortelle. Enspira DA holder inspirasjonskurs og foredrag over hele landet og har vært i kontakt med mange, spesielt kvinner i tredveårene, som ønsker å stoppe opp og tenke over livet sitt. De inspirerer med svært enkle grep, for eksempel å forenkle hverdagsrutiner som å gå til butikken og handle bare én dag i uka.

– Det er nå du lever, i nuet. Vi mener at jag etter å bli bedre og stress er den største hindringen for å være til stede i alle de gylne øyeblikkene som ligger foran oss hele tiden. Vi må passe på at stress ikke blir et status symbol. Folk ”elsker” å fortelle om hvor travelt de har det, alle aktivitetene barna går på, at vi har fulle kalendere. Det ser ut til at mange nordmenn aksepterer stress som en del av hverdagen, uten å tenke på konsekvensene. Som er blant annet utbrenthet. Og hva med barna våre? spør Brandt, og fortsetter: - Simple Living er en bevissthetstrend, og meget individuelt. Noen ønsker å flytte på landet vekk fra støy, andre forminsker forbruk. Det handler om å finne inn til det som er viktig for deg og dine. Det gjelder også om å slippe andre til, senke krav og slippe opp kontrollen. I USA er det en motreaksjon mot materialismen.

- I Afrika vet vi at kvinnene har det overordnede ansvar når det gjelder nesten all produksjon, så vel som full oversikt over hvordan samfunnet bygges og holdes istand. Tror dere det ligger i kvinnens natur å pålegge seg flere oppgaver enn det samfunnet egentlig krever av en? Er det en

”kvinnerolle” vi påtar oss, som går utover helsa vår og friheten vår?

Har vi kvinner kanskje fra naturens side et ”kall” om å gjøre noe ”ekstra” for samfunnet, siden vi bruker mer tid på samfunnsstrukturelle aktiviteter enn egoistiske aktiviteter?

- At vi gjerne skal gjøre noe ”ekstra”, kan jo også være frykten for å miste kontrollen og å slippe andre til. Det ligger naturlig mye myke verdier i det feminine, noe verden helt klart trenger! Men det viktigste må jo være å spørre seg selv: Hva ønsker jeg ut av livet mitt? Vi må våge å tenke annerledes og følge drømmene våre. Vi burde bruke energi på det som føles riktig for oss. Da vil det ikke gå ut over helsa vår eller friheten vår, mener Enspira. Her peker de på noe vesentlig: Som menneske er man født med full frihet, det er ingen grunn til å skrike etter den!

- Det er vel også en kjent sak at det er mye fristelser ute i verden som man ikke har tid til. Hvordan kan livet bli lystbetont når man vet at jobben eller privatlivet ikke gjøres av seg selv, og man er pliktig til å ta ansvar? Hvordan kan vi oppnå fullt utbytte på alle områder?

- Livet har med din innstilling å gjøre, og du er selv ansvarlig for å gjøre det lystbetont. Vi kan ikke få alt, men er det lykken da? Livet er i flere faser, og vi må lære oss å nyte hver fase vi lever i. Lær deg å ta bevisste valg og følg hjertet ditt. Det er nå du lever. Det er opp til hver og en av oss hvordan vi vil levet livet vårt. Hva vil du med livet ditt, og hva er viktig for deg?

LILLIT takker for det svært givende spørsmålet. På høy tid å tenke tilbake til sine røtter; epletreet som Lilith ikke bare ønsket seg – men også var en del av. Som Enspira så fint sier det: - De fleste av oss snakker om ting vi ønsker å endre, men fører det ikke ut i livet. Det må handling til!

Ønsker du å vite mer om hvordan du kan forenkle hverdagen din?

Se

www.enspira.no

for mer informasjon om Enspiras inspirerende kursvirksomhet! De tar gjerne imot forespørsler på foredrag, med flere spennende aktiviteter fremover!

INNOVASJON LILLIT

LIVSSTIL: HVERDAGSPSYKOLOGI Tragedie og komedie går side om side. Det er mye trist i livet, men i tragedien er det noe vakkert. På den andre siden av tragedien, venter lykken.

HÅPLØSHETENS ILLUSJON Tekst: Beate Eiklid Illustrasjon: Iselin Fergestad Med jevne mellomrom dukker det opp små og store hentydninger til folk som har vært idealister, har jobbet med miljøvern, har jobbet for en bedre verden - men som har gitt opp. De tror ikke på det lenger, er utslitt eller har blitt totalt desillusjonert. Jeg var ung på 80-tallet.

Riktignok var vi ikke 68ere, vi var verken på Woodstock eller med på å stoppe Vietnamkrigen. Men vi var medlem i Natur og ungdom, gikk med “Ikke mobb kameraten min” på jakka og vi var med å stoppe apartheid og få Mandela ut av fengselet. Allikevel var det en sånn opplevelse av håpløshet over det hele. Ja, vi kjempet, men ikke egentlig fordi vi trodde det nyttet, men fordi man burde. Vi var oppfostret på litteraturen fra 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Jeg hadde lest bøkene om Senere Lena og visste alt om hvordan ekteskap går galt før jeg fikk mitt første kyss. Jeg hadde Knut Faldbakkens klamme syn på forhold i all deres ekkelhet før jeg kom inn på 16-årsgrense på kino. Og ja, det gjorde nok med meg og mitt syn på livet til at når Kay Skagen senere omtalte ham som “en bøddel i busserull” føltes det rettferdig på mine vegne. Men så skjedde det noe for min del. Det var så enkelt som et foredrag, eller flere foredrag av Jim Wallis, grunnleggeren av Sojourners. Han snakket om håp. Om håpsdimensjonen på livet. Det var spesielt to anekdoter han hadde som fremdeles ikke slipper taket, 12 år etter: Stedet er Sør-Afrika. Tiden er før apartheid falt. Jim Wallis er på et møte der Desmond Tutu taler. I salen sitter det mange mennesker, som har det til felles at de har mistet. De har mistet familiemedlemmer, de har mistet venner, de har mistet år av sitt eget liv, og de har mistet sin egen helse. På grunn av kampen de kjemper mot apartheid. Men de er ikke de eneste som er til stede. Rundt veggene står det andre mennesker, de er kledd i svart og de har alle våpen som de holder klare.

De er der for å passe på. De er mennesker, men i Jims beretning er de umenneskelige, og skremmende. Ikke minst skremmende. Da er det Desmund Tutu stopper opp. Ser seg rundt. Flytter fokuset fra de som

LILLIT LIVSSTIL

12

sitter der for å lytte til de som står rundt veggene. Han ser på dem.

Så sier han: - “Come to our side. ��������������������������������������� It is not too late. We are the winning team. ������������������������� We are the winning team.”

Tutu var så sikker på at de ville vinne. Fordi de hadde rett. Og som presten Tutu selv uttrykte det - Gud er alltid på de undertrykkedes side, og derfor vil de undertrykkede alltid vinne. Jeg har lest brev han skrev til De Klerk hvor han sier det samme. Det han var bekymret for var at jo lengre tid det vil være undertrykking, og jo større undertrykkelsen er, dess mindre fredelig vil forandringen skje. Det var dette som hele tiden var Tutus bekymring. Ikke at kampen var tapt, ikke at det var håpløst.

Den andre historien foregår i El Salvador. En ung kvinne jobber frivillig i en landsby. Landsbyen blir angrepet, og alle må flykte. De flykter inn i jungelen, og forsøker å holde seg i live der. Det betyr både å holde seg unna de som kommer for å drepe, og å finne nok mat til å kunne leve av. Den unge kvinnen jobber hardt. Hun gjør alt hun kan, og mens frykten jager i henne jobber hun så hun kjenner blodsmaken i munnen. Hun er idealisten nordfra, som endelig har kommet ned og deler livet til de fattige i denne verden, som kjenner på sulten, frykten blant de som har det verst. Og hun gjør hva hun kan for å lindre den.

Flyktningene har delt seg inn i fire arbeidsgrupper. En gruppe har ansvaret for maten. En for å ordne et trygt sted å sove. En gruppe har ansvaret for barna. En fjerde gruppe har ansvaret for fest og moro. Fest og moro. De lager fester. De ler og danser. Men den unge kvinnen er ikke med, hun går heller ned til elva og vasker tøy, henter vann, lager mat, trøster barn. Da kommer en av de andre bort til henne.

Personen er sint. “Du” sier den salvadoranske kvinnen, “du gjør livet mitt ulevelig! Du lager det grått og trist inne i meg. Jeg trenger dansen, jeg trenger latteren for å overleve og ha det godt. Men du går rundt her og gir oss dårlig samvittighet når vi gleder oss.”

Håpløshet. Er det virkelig, eller er det en illusjon? Jim Wallis fikk meg til å tro at det er en illusjon. Det er en tilstand vi går inn i. Det er ikke

så rart, for den pøses på oss. Faldbakkens tidlige romaner er uskyldige i seg selv, men vi lever i en verden der vi oversvømmes av nyheter og informasjon, som stort sett har det til felles at de forteller en ørliten bit av virkeligheten, og de forteller den delen som gjør at alt virker håpløst. Vi får se bombene som faller, barna som blir lemlestet, men vi får ikke se de le og leke uka etter. Vi får lese side opp og side ned om terroren som rammet New York, og vi ser menneskene som hopper ut av brennende bygninger gang, på gang, på gang, på gang på …

Men rapportene om at tusenvis av mennesker åpnet opp sine hjem for å ta imot de som hadde strandet på flyplasser rundt omkring, de var det knapt noen som fikk med seg. Og når noen vendte hatet sitt mot muslimer og angrep moskeer, så sto jøder og kristne der og holdt hender for å beskytte. Hvor stor plass fikk opplevelsen av at når en liten gruppe mennesker bruker hatet sitt for å drepe og ødelegge, så svarer millioner med sorg og smerte og med å gjøre sitt for å begrense skaden, og for å trøste og gjøre det de kan for de som blir rammet.

Selv her i Norge skjedde en underlig ting i kjølvannet av 11. september.

Jeg opplevde noe i halvåret etter som jeg aldri har opplevd verken før eller senere - bilistene stoppet for fotgjengere som skulle krysse gaten. Først trodde jeg det var tilfeldig. Men det skjedde daglig i flere måneder før det var tilbake til det normale. Når de store tragediene rammer oss, enten det er en naturkatastrofe som en tsunami, eller en voldshandling, da er folk der. Ikke med hat, men med en enorm omsorg.

Så hvorfor den enorme håpløsheten? Hvor kommer den fra? Jeg tror den kommer fra handlingslammelsen. Av å sitte her og betrakte andres lidelse, uten å kunne gripe inn, uten å kunne gjøre noe. Ikke bare fordi den foregår så langt unna, men fordi det blir for mye av den.

Vi sitter og tar inn over oss millioner av menneskers lidelse. Hvordan skal vi kunne bære det? Men når vi er midt i det? I det sykdom og død rammer oss, vår familie, da kan vi snu oss mot det, og være i det. Og ja, vi kommer igjennom det, med store eller små sår. En dag er latteren der igjen. Men vi får ikke være med når det igjen danses i gatene i Sierra Leone. Vi er ikke med på festene i El Salvador. Alt vi ser er geværene som rettes mot folk, vi ser machetene som kapper av armer og ben. Vi ser det gang, på gang, på gang og det tar aldri slutt. For oss.

Håpløshetens illusjon. Temaet ”håpløshetens illusjon” har fulgt meg i mange år, og det har ligget på lur i mange debatter på nett, enten det har handlet om litteratursmak eller religionsdebatter (les: det ondes problem). Det som sparket meg i gang til å ta fatt på emnet, var filmen Mitt liv som hund.

Jeg hadde ikke sett denne filmen før. Men en kveld lå jeg her i senga

med filmen på laptopen og lo og gråt om hverandre. Det gjorde hele tiden vondt. Å se denne guttungen med den syke, sinte mora bli sendt hit og dit. Det var også vondt å se mora. Kanskje mer enn jeg noen gang kunne ha opplevd tidligere så krøp både sinnet hennes og fortvilelsen hennes langt under huden min. Og selv om omkvedet kom gang på gang “man måste jämföra” så holdt det ikke, det var for vondt. Ingen barn skulle oppleve slikt. Mitt liv som hund har blitt en av mine to favorittfilmer. Den andre heter “Festen”. Ja, den Festen, av Thomas Vinterberg. Hvilket helvete på jord må det være for to barn å vokse opp med slike overgrep. Hvor mange selskaper med overgriperen sittende der. Og så, når man endelig sier ifra er det ingen som vil høre.

Vil virkelig ikke høre. Man vil heller at du skal ta livet av deg enn å høre. Hva kunne være verre? Den gang jeg kom til slutten i den tredje boka om Tora av Herbjørg Wassmo ble jeg rasende. For den stoppet der, i elendigheten. Tre bøker med elendighet, en gråhet som jeg så vidt orket å slepe meg igjennom, også lot den meg stå igjen der. På samme måte som “de realistiske” 70-tallesromanene. Man står opp til halsen i gjørme og møkk, og kan ikke bevege seg, bare drukne seg om man vil slippe vekk.

Det finnes et gammelt eventyr om en mann som dør, kommer til himmelen, blir vist inn i tronsalen til Gud fader selv. Og der er det tomt. Gud og hele hoffet har dratt på piknik siden været er og godt lysten på en tur vekk var til stede. Så mannen setter seg i et hjørne og venter. Til lysten til å prøve selve tronestolen blir for stor. Så han går bort og klatrer opp. Han oppdager at fra tronen kan han se hele verden. Han følger med på ett liv, på to liv, på tre liv, og alt han ser er elendighet. Han blir så opprørt at han kommer til å sparke til fotskammelen, og den detter ned. Han er snar til å komme seg bort til veggen igjen. En stund etter fylles salen med lyd, og inn kommer Gud og alle med ham. Han setter seg på plassen sin, og i det samme spør han hvem som har sittet der. St. Peter kommer inn og opplyser om at bare en har vært til stede, og peker ut mannen. Mannen er beskjemmet, men han er mer sint enn redd, og Gud får seg en skjennepreken om hvordan det står til på jorden, og spørsmål om hvordan kan han tillate dette. Gud ser på mannen og sier: Det er nå bare halve historien du har sett, du får ta deg en tur ned igjen, og komme tilbake når livene er levd ferdig.

Og sånn går det.

Mitt liv som hund og Festen rommer tragedien. Slik alle vår liv rommer tragedien. Men til forskjell fra bøkene om Tora så har de en dimensjon til. De har det andre som også må til for å tale sant om livet: Humor, lindring og håp. Og også at tragedier som oftest tar slutt.

Livet eier tragedien. Men en historie som bare skildrer tragedien lyver om livet. For det stopper ikke der.

13 LIVSSTIL

LILLIT

Lidenskap: Lyd

Musikk fra vugge til grav

Tekst og foto: Linda Helseth ”Musikken starter der ordene tar slutt” er det noen som har sagt, og jeg tror at i det sitatet er det mye sant. For hva er egentlig musikk?

Noen ser på musikk kun som et antall sjangere man velger mellom å like, og som noe man lytter til for å more seg. Mange ser også på musikken som noe som blir spilt eller sunget. Dette er både riktig og bra, musikken burde være til stede og bety for et menneske kun det mennesket ønsker det skal bety. Men musikken kan ha så mange andre betydninger i livet som noen kanskje ikke tenker over slik i det daglige.

Det er forsket på at barn allerede på fosterstadiet kan reagere på ulike typer musikk som moren omgir seg med. Nyfødte barn reagerer for eksempel på mors sang ved å bli roligere. Musikken kan altså bli en slags trygghet for barnet, en trygghet som ble etablert allerede før det ble født.

Barn og musikk. For meg er dette to ord som hører sammen. Barn kan på likhet med andre musikere få uttrykt tanker og følelser gjennom musikken. Ikke bare gjennom sang, men også ved bruk av andre musikkinstrumenter. Jeg mener at de estetiske fagene generelt og musikkfaget spesielt er nedprioritert i skolen. De områdene skolen velger å satse på er de teoretiske fagene, og de overser musikken som noe særdeles viktig. Jeg tror at en grunn til dette ofte er mangel på ressurser som tid, bemanning og økonomi, men også mangel på

LILLIT LIDENSKAP

14

kompetanse. En ting er å drive musikk i skolen, men hvordan begrunner man de musiske aktivitetene? Kan barna lære noe av å holde på så mye med musikken, da? Jeg skal la dette spørsmålet stå ubesvart, som noe dere kan tenke over selv, for jeg sitter ikke med fasiten. Men jeg tror at musikk i skolen kan være viktigere enn hva mange tror.

Jeg vil heller fortelle en liten solskinnshistorie fra min egen skoletid som viser at det er mulig å få til musiske aktiviteter av betydning: Da jeg gikk i 9.klasse fikk vi en vikarlærer i musikk. Dette var en dame med tæl i som virkelig turte å satse selv om hun ikke kjente elevgruppen vår så godt. Hun startet like godt opp med et musikkprosjekt som skulle bunne ut i en revy. Dette var jo noe vi overhodet ikke var vant til. Hittil hadde vår musikkundervisning stort sett vært basert på ”vanlig og tradisjonell” undervisning med noe sang, litt historie, og den klassiske blokkfløyta. Her setter denne damen oss i sving med et musikalsk prosjekt med alt som det innebærer. Det er jo slik at ikke alle trives med å utøve musikk eller stå på en scene, og det må respekteres. Men denne læreren forventet at vi prøvde, og alle måtte være med på minst en fellessang. De andre fikk oppgaver som å lage kulisser, stå for lys og lyd og lignende. Ja, for dette skulle gjøres skikkelig. Det som har fascinert meg i ettertid er hvordan hun faktisk fikk elever som ingen trodde ville gjøre noe slikt, til å stille opp alene på

scenen og synge solo. Jeg var for eksempel så heldig å få oppleve hvordan min duettpartner, en gutt, gikk fra å nesten ikke tørre å synge ut til å stå på scenen med verdighet og en selvtillit og tro på seg selv. En annen elev fikk motivasjonen ved at han faktisk skulle få lov til å kjøre inn i salen med en ekte moped, for så å stille opp på scenen og synge.

Jeg kunne trukket frem så mange eksempler fra denne historien, men mitt hovedpoeng er at gjennom dette prosjektet fikk elevene mulighet til å hevde seg på en helt annen måte. Jeg tror dette gav selvtillit til dem ved at de oppdaget at de satt inne med talenter og ressurser de ikke visste at de hadde, og som ikke ville kommet frem om ikke denne læreren trodde på oss og gav oss en mulighet til vise at vi klarte. Det må også sies at dette er en opplevelse som alle husker, dette er et positivt minne som sitter igjen fra vår skolehverdag. Og alle opplevelser som sitter igjen som positive opplevelser fra skolehverdagen er gull verdt, mener jeg.

Min store ”helt” heter Jon-Roar Bjørkvold. Han er forfatter og professor i musikkvitenskap. Han har blant annet skrevet bøkene ”Det musiske mennesket” og ”Skilpaddens sang”. Jeg var så heldig å få med meg en tre timer lang forelesning med han for noen år tilbake, og aldri har jeg møtt en foreleser som er så brennende engasjert i det han snakker om. Han snakket om det musiske i livet. Det musiske i livet kan være så mye, det trenger ikke nødvendigvis gå direkte på musikken. Han snakket om skolen og lærere, hvor han fremhevet viktigheten av å finne det musiske i et hvert fag. Dette kunne lærerne finne ved å engasjere seg og vise sin interesse for fagene til elevene. Jeg leste en historie i en av hans bøker om en tysklærer som gjennom å finne det musiske i faget klarte å få samtlige elever til å beherske preposisjonen mit, noe som hadde vært vanskelig å få de til å forstå. Det han gjorde var å ta med seg sin store lidenskap inn i klasserommet, nemlig en grammofon og noen tyske plater. Han ryddet unna alle bord og stoler og fikk alle elevene med å danse og synge. Elevene ble så overrasket over denne plutselige overgangen at de bare måtte fryde seg med han.

Læreren var selv ”musisk til stede” og dette smittet over til elevene.

Hele historien endte med at tyskkurset var overbooket året etter.

Dette er enda en historie som viser at det er mulig å kunne tenke tverrfaglig på musikken. Det er viktig at musikken er til stede bare for musikkens skyld, men det er like viktig å forstå at musikken kan bidra til så mye mer enn hva man kanskje tror, bare man våger å sette det ut i livet. Jon-Roar Bjørkvold snakket om å ”gå av på feil stasjon”. Man ender et sted man i utgangspunktet ikke hadde tenkt seg, men det er likevel der man finner det man leter etter.

Jeg innledet med sitatet ” Musikken starter der ordene tar slutt”. Hvordan kan jeg tolke det annet enn at man kan få uttrykt følelser man ikke klarer å sette ord på? Da jeg gikk på folkehøgskole var jeg så heldig å bli kjent med ei jente som hadde Downs syndrom, denne jenta hadde sang som hovedinstrument. Et kjennetegn ved de med Downs kan være at de har vanskelig med å uttale ord på en ren og korrekt måte. Denne jenta her hadde en tendens med å ”slurve” med konsonantene, så når hun sang kunne det være vanskelig å få med seg teksten fordi hun sang bare på vokalene. Det flotte med denne historien er at etter ett år med jobbing sammen med sangpedagoger og musikkterapeuter så sang denne jenta så klart og tydelig som dagen selv. Gjennom musikken lærte hun å snakke og synge tydelig, og dette økte kvaliteten både for henne selv og for oss som hørte på henne.

En annen ting som fascinerer meg er hvordan noen mennesker som har et alvorlig stammeproblem bare kan slutte å stamme når de synger. Da flyter ordene så jevnt og fint at man ikke tenker over at de egentlig stammer. En musikkterapeut fortalte meg en gang en historie fra da hun jobbet på sykehus. Der var det en dame som hadde vært utsatt for en ulykke og fikk en hjerneskade som gjorde at hun mistet taleevnen sin. En dag hadde denne terapeuten tatt med seg gitaren inn på sykerommet og begynt å spille sangen ” De nære ting”. Det som skjedde var at denne damen hadde reagert svært positivt på denne sangen. Dette gjorda at de på sykehuset startet å jobbe regelmessig med musikk og rytmer. Det hele endte med at damen fikk språket sitt så å si tilbake, men bare hvis hun hadde en tamburin som hun kunne slå rytmen i ordene med når hun snakket: ”Kan- jeg- få- kaf- fe?”. Nok en gang viser musikken seg fra sin beste side. Musikken kan ha en legende virkning på mennesker på en måte som ingen medisinering kan.

Fuglesang, babypludring, barn som lerdette er noe av den vakreste musikken som finnes, og den krever ingen instrumenter.

Vær åpen for livets enkleste symfonier.

Rytmen er en viktig del av ethvert musikkstykke.

Vi har alle vår egen personlige rytme som pulserer dypt i sjelen.

Vær ikke redd for å følge dendin musikk er like vakker som noen annen.

15 LIDENSKAP

LILLIT

LIDENSKAP: LYD Estradasphere: ”Palace of mirrors” (The End Records, 2006)

Estradasphere Tekst: Henning Rønhovde Foto: ��������������������� www.estradasphere.com

For de uinnvidde: Estradasphere (etter Eric Estrada fra politiserien CHiPS) har siden de tok sine første kollektive skritt på slutten av millenniumsskiftet blitt (mal)plassert i kategoriene avantgarde, fusion og den mildt sagt lite betegnende worldmusic. De blir ofte beskrevet som eksperimenterende sigøynermetall og har måttet tåle parallelliseringer med blant andre Mr. Bungle, Secret Chiefs 3, Taraf de Haidouks og våre egne Farmers Market, delvis grunnet ymse kollaborasjoner og turnevirksomhet med nevnte artister - og man kan jo til en viss grad samtykke i at Estradasphere legger seg fint til en brygge i nærheten av disse. Sekstettens fjerde utgivelse (ser man bort fra diverse EP’er og konsertinnspillinger) er altså intet unntak sådan. De har tidligere attestert til det fulle at de behersker enhver tenkelig og utenkelig sjanger til fingerspissene, men nå ser det ut som om Estradasphere paradoksalt nok har funnet sin egenskapte nisje blant villniset. Denne gangen leverer Santa Cruz-musikerne et verk så modent, fokusert og frapperende komplekst (men

LILLIT LIDENSKAP

16

dog så innbydende) at man gang på gang må ta av hatten i nesegrus beundring.

Palace of mirrors byr på en eklektisk og episk reise i musikkverdenen og som vanlig preges musikken av sjangerrikdom, stilmessig bredde og et oppkomme av ideer. Med kunstnerisk nysgjerrighet og kjærlighet både utfordres, utforskes og utvides det: Estradasphere nivellerer alle musikkens tradisjonelle parametere og skaper sitt eget dynamiske univers. Her blir man galant oppvartet og servert en 13-spors selskapsmeny med en nesten utenomjordisk fusjon av alle tenkbare kategorier; klassisk, jazz, prog-rock, disco, elektronikk, folketone, kontemporær og funk - forent i sømløse broderier av vellyd og ulyd om hinannen.

Regien er strammet ytterligere fra de foregående utgivelsene. Det er som om Aune Sand og Federico Fellini har byttet plass. For det er film det handler om, stort sett. Dette instrumentale konseptalbumet er etter sigende en hyllest til 60-tallets europeiske filmperler og neglisjerte kalkuner, selv om det til tider springer til alle kanter og er et kaleidoskop av abstrakte musikalske syner og et potpurri av symfoniske

melodier, film noir og tradisjonell rumensk folkemusikk i en merksnodig, men akk så skjønn symbiose med reinspikka metall.

Det karakteristiske, ikke-vestlige melodimaterialet som alltid har vært så symptomatisk for Estradasphere er som vanlig representert i bøtter og spann med nikk til såvel øst-europeisk som japansk folkemusikk.

Med mesterlige, pregnante og tidvis dramatiske arrangement samt en solid dose italiensk filmmusikk i beste Cinecitta-stil, i kombinasjon med fiffige temposkifter, synkoperte rytmer, polyrytmikk og mikrotonale forandringer nok til å gjøre en matematiker svimmel, blir sluttresultatet simpelthen en bemerkelsesverdig sjelden maktdemonstrasjon i virtuos tonekunst.

Etter noen behendige utskiftninger blant mannskapet fremstår bandet i dag som overlegent komplett med kjernemusikerne Timb Harris (fiolin, trompet, mandolin), Jason Schimmel (gitar), Tim Smolens (bass) og de nyervervede Adam Stacey (trekkspill, piano), Kevin Kmetz (shamisen, gitar) og Lee Smith (trommer). Samtlige i verdensklasse som enkeltstående musikere. Men det er uansett ikke de individuelle prestasjonene som løfter fremførelsen til musikalskoratoriske høyder, selv om alle åpenbart og klisjéaktig er viktige muttere i det store maskineriet.

Dette er et album rikt på variasjon, båret av en helhetlig musikalsk visjon og videre transportert til et høyere persepsjonsnivå der hvor individualiteten slår sprekker.

Tittelsporet og åpningskuttet legger for så vidt lista med sitt Nino Rota/Bernard Herrmann-inspirerte, gripende tema, og Estradasphere gjør selvfølgelig ikke skam på noen av gallionsfigurene for en døende rase, filmmusikkomponistene. Som seg hør og bør hva angår filmmusikk, repeteres temaet sporadisk i delikate drypp og ikke minst i nye bekledninger og betoner plata på sin egenartede måte. Et helt kobbel av velvalgte gjestemusikere gir særs verdifulle bidrag i form av strykekvartetter, klokkespill, tuba, harpe, tromboner etc. - ergo en meget vitalt orkestrert plate, nydelig og tett produsert, forøvrig av bandet selv.

Det smeller videre i cembaloer og shamisen, frenetisk akkompagnert av formel 1-basstrommer og løpsk fiolinspill som vil snu forståelsen av ”allegro spirito” fullstendig på hodet. Anført av trekkspill og svarende, nesten lengtende strykere kurtiseres det åpenlyst med Bach- og Chopin-aktige melodilinjer tiltalende dandert på en seng av intrikate deathmetal-riff tuftet på rumenske folketoner. Imøtekommende, aromatiskbehagelige jazzmelodier tar i mot deg med åpne armer

mens Ennio Morricone og Piero Piccioni stryker deg sardonisk-kjærlig på ryggen og lydkulissene nok en gang gjør et uventet hamskifte fra agentjazz og luskende klarinetter til industriell støy fullverdig et dystopisk samfunns svanesang. Gradvis, og på et overordnet nivå veves de forskjellige temaene nærmere hverandre i et subtilt spill for til slutt å smelte sammen i avslutningssekvensen. Ringen blir sluttet.

Stemningen som helhet er smått elegisk, pirrende kinomørk og bærer et anstrøk av melankolsk tristesse. Avbrekkene, på randen av ellevill komikk i form av høyst ukonvensjonelle og intense metoder å genspleise sjangrer og instrumenter på, utraderer ikke den kledelig uhyggessvangre stemningen som hviler over konseptet. Og på tross av de uendelig mange musikalske avstikkerne berøres aldri det vankelmodige eller druknes konseptet i en malstrøm av substansløs suppe. Og apropos selve konseptet; livet - med underkategoriene hat, sex, kjærlighet og døden, er jo viden kjent som både absurd og herlig.

Estradasphere viser hvordan dette er forståelig i seg selv, at det henger sammen og gir mening, uten at man er nødt til å trekke inn det absurde som forståelseshorisont - utvid den heller.

Palace of mirrors er et glimrende kulturelt logisk eksempel på en innspilling som bare kunne vært laget i dag, et nærmest betimelig uttrykk for det stadiet det vestlige samfunn befinner seg på. Med bakenden godt plantet i postmodernismens og filmnostalgiens kinosete trår dette hypnotiserende og estetiske modus selv frem som et resultat av og et symptom på den pågående oppløsningen av vår historiske tenkemåte, og formidler fortryllelsen av et strålende gjenferd dynket i informasjons- og overflodssamfunnets sorte gryte. Allusjonen, den bevisste hentydningen til musikkhistorien, er altså stikkord for å forstå prominente trekk også ved de nyere aspektene på denne utgivelsen. Tidligere, og nesten glemte sjangrer blir tematisert og vitalisert og kan få en symbolsk funksjon for et musikkunnskapsrikt publikum. Plata bærer nemlig preg av å male framtredende sjangerelementer med tydelige strøk, bare dyppet i helt nye farger. Dessuten, med sine innovative krumspring tråkker ikke Estradasphere i pløyet mark, men setter heller store historiske spor i musikkjungelen.

3 år har det tatt å fullføre dette helstøpte mesterverket. Jeg kunne ventet tålmodig 3 år til, Palace of mirrors er så absolutt verdt det.

Gjennomføringen er sensasjonell. Gåsehud er en god indikasjon på kunst, både det vakre og groteske. Tiårets til nå viktigste progressive utgivelse er et faktum.

17 LIDENSKAP

LILLIT

LIDENSKAP - LYD

Poesi og politikk

Ani Difranco “Knuckle Down”/“Reprieve” (Righteous Babe Records, 2005/ 2006) Tekst: Iren Hope Med hensikt å beskrive en artist med musikalsk CV på lengde med en gjennomsnittlig hovedfagsoppgave, blir det fort naturlig å velge et par ulike prosjekter for å forsøke å sette de opp mot hverandre og si noe om kvalitet og spennvidde. Hva angår Ani Difranco kommer låtene som regndråper; aldri en alene. Men å lage den samme plata om og om igjen, det har hun fortsatt til gode. Takk og pris for det.

og hun vrir politikk til å virkelig ha en betydning for sitt eget liv, noe som leilighetsvis gjør henne høyst selvutleverende og samtidig mer overbevisende.

“I speak without reservation from what I know and who I am, I do so with the understanding that all people should have the right to offer their voice to the chorus, whether the result is harmony or dissonance, the worldsong is a colorless dirge without the differences that distinguish us, and it is that difference which should be celebrated not condemned. Should any part of my music offend you, please do not close your ears to it. Just take what you can use and go on.”

Knuckle Down er et delikat, melodisk, rustikt og smakfullt album. Tatt i betraktning at anmeldere snart må ha brukt opp kvoten for ordet ”punk” når det gjelder Difrancos utgivelser på nittitallet, kom denne platen som en slags velsignelse. Her gir låtene inntrykk av å være mest inspirert av roots, jazz og country. De er smått minimalistiske med dominans av gitar og vokal, støttet opp av moderert perkusjon og klokkespill. Lydbildet er nesten overveldende gitarbasert i forhold til hennes likekvinner og dette med god grunn. Med sine utallige konserter, opp imot hundre i året, har hun utviklet en beundringsverdig utførlig kompetanse som habil og kreativ gitarist. Hun bruker gitaren både som rytmeinstrument, til å skape melodilinjer og ellers som toneangivende og rikt akkompagnement til sin insisterende fremføring av intelligente, (selv-)reflekterte, poetiske og intime tekster. Disse beretningene om demokrati, menneskelige relasjoner og frykt er forfattet med slik en snert og innlevelse at de vanskelig kan overses.

På et punkt i sentrum for (eller kanskje heller i frittsvevende bane rundt) triangelet PJ Harvey, Amanda Marshall og Fiona Apple står en fjellstøtt Ani Difranco. Hvis man skulle fylle spaltene med referanser alene, ville jeg fortsatt med å nevne Alanis Morissette, Unni Wilhelmsen og Joni Mitchell. Den egenrådige, småaggressive, ærlige og produktive dama fra Buffalo har gitt ut gjennomsnittlig en plate i året siden debuten i 1990 på sitt eget forlag, Righteous Babe Records. ”Knuckle Down” (2005) og ”Reprieve”(2006) er henholdsvis nummer femten og seksten, hvis vi ser bort ifra EP-er, samarbeidsprosjekter og samleplater.

I jungelen av singer/songwritere skiller Difranco seg ut med en distinkt identitet. Med hender, føtter, hjerte og hode plantet innenfor rock, jazz, blues, punk, funk og amerikansk roots- og folkemusikk konstruerer hun et indre landskap med myke linjer og melankoli på den ene siden, og reflekterte og skarpe iakttakelser på den andre. Melodiene henges på tekstlige knagger og fungerer som supplement til prosalyriske budskap og sterk instrumentell musisering. I tillegg til å komponere musikk, er Ani Difranco for øvrig en ivrig kvinnerettsforkjemper. Hennes politiske engasjement generelt kommer ofte til uttrykk i tekstene

LILLIT LIDENSKAP

18

”I had to leave the house of fashion / go forth naked from its doors / cuz women should be allies / not competitors / and I had to leave the house of god / cuz the cross replaced the wheel / and the goddesses were out in the garden / with the plants that nourish and heal” (Shroud, Reprieve)

”That´s just my cowgirl alter-ego / riding on her bar room bull / dripping with the sweat of irony / as the cowboys whoop and drool / shooting glances at the mirror / to see if her scar i showing / she is truly going nowhere tonight” (Knuckle Down)

Oppfølgerplata Reprieve (påbegynt i New Orleans på tiden hvor orkanen Katrina herjet, og fullført i Buffalo) oppleves mer organisk, dus og lavmælt enn sin forgjenger på tross av at Difranco i motsetning til på Knuckle Down benytter seg av synth og sampling av trafikk- og fuglelyder. Den pubertale, underliggende punk-aggresjonen viker utvungent plassen for en lun og dempet åpning av kontrabass (traktert av

ektemannen Todd Sickafoose), etterfulgt av piano, pumpeorgel og en diskret tilstedeværende gitar.

Difranco spinner søte, vemodige snutter som i overraskende stor grad følges opp av piano, man sanser en Fiona Apple-aktig meloditeft og tankene ledes videre mot rufsete melankoli i retning Arab Strap.

Kilde, foto: www.annarborsummerfestival.org

Reprieve oppleves mer meditativ enn sin forgjenger og har faktisk ved første ørekast mer salmepreg enn punkpreg, hvis man skal sette det på spissen, noe som kler den stillferdig brennende tematikken godt. Coverbildet er i seg selv et politisk standpunkt; det er basert på et fotografi tatt få timer etter bombingen av Nagasaki i 1945. Musikken framtrer vellagret og selvsikkert, men er etter min mening vanskeligere å få tak på; den oppleves rett og slett litt kjedelig hvis man setter den opp mot Knuckle Down. Det er som om fokuset på tekst har blitt prioritert over det melodiske arbeidet, og man sitter igjen med småpent innpakkede verselinjer hvor selve ordene står for den slagkraftige delen.

Om det blir kledelig eller kjedelig får bli opp til hver enkelt, men det synes som om dette grepet er gjort bevisst.

”Millennium theater / get out there and buy that water and gas / ramadan, orange alert / everybody put on your gas mask / first leak out about the president / then stand up and shout impeachment / pull them coattails out from under that little v.p. / before he has a chance to get in the driver´s seat” (Millennium Theater, Reprieve)

19 LIDENSKAP

LILLIT

LIDENSKAP: BOK ROMAN:

Ingrid Z. Aanestad

I dag er ein fin dag 133 sider, Forlaget Oktober 2006

Et eget rom - uten utsikt Tekst: Frøydis Lysne Hovedpersonen i Ingrid Z. Aanestads roman, I dag er ein fin dag, heter Maria. Det heter også en romanperson fra fjorårets bokhøst. Jeg tenker på Maria i Olaug Nilssens roman, Få meg på, for faen. Disse to Maria’ene har en god del til felles. Begge er i starten av 20-årene, begge har nylig flyttet hjemmefra og prøver studenttilværelsen for første gang, og begge erfarer at livet utenfor redet ikke nødvendigvis er så lett. De har hver sin strategi for å beskytte seg mot den regntunge, brutale virkeligheten. Nilssens Maria dagdrømmer om kjendisstatus, mens Aanestads Maria isolerer seg. Der Nilssens Maria har et ønske om å markere seg, å bli sett, vil Aanestads Maria helst ikke synes.

Både Nilssen og Aanestad viser i sine romaner hvor isolasjonistisk og verdensfjern moderne studentliv kan arte seg, med mye tid og en grei slump penger å disponere over, og forpliktelser kun overfor seg selv.

Positurer. Maria i I dag er ein fin dag fører samtaler i fantasien, men har problemer med kommunikasjon i det virkelige liv. Tidlig i romanen blir hun invitert med av vennen Johannes på en teateroppsetning.

Parallellen mellom kommunikasjonsproblematikken i teaterstykket og kommunikasjonsproblemene i forholdet mellom Johannes og henne, er åpenbar for leseren. Men selv har Maria ingen innsikt i det.

Skodespelarane [...] er flinke og har gode andlet. Dialogen er bare halve setningar, dei snakkar forbi kvarandre, Maria klarer ikkje å følgja heilt med. Ho står tett inntil Johannes, eller nei, det er han som står tett inntil henne, og ho tenker at ho kan kobla ut ei lita stund, ingen vil merka det, og når dei skal snakka om stykket etterpå, vil ho likevel ha noko å seia, om kommunikasjon og menneske. Det er ikkje sikkert at ho kjem til å seia det, men ho har det då i det minste, ho kan seia det om nokon spør eller om Johannes ser på henne utan å spørja fordi han ikkje vil masa. (s.21-22)

LILLIT LIDENSKAP

20

Sitatet viser framfor alt hvordan Maria bruker verbalspråket til å posere med, snarere enn å kommunisere med. Hun planlegger replikkene sine. Johannes har sagt til Maria at det ikke gjør noe om de ikke snakker hele tiden. 90 % av kommunikasjonen mellom mennesker sies jo å være ikke-verbal. Gjennom kroppsspråk sender og mottar vi signaler. Dette ur-språket sies å være utenfor vår bevissthets kontroll, og dets autentisitet er dermed udiskutabel. Men dette blir komplisert å forholde seg til i en mediealder hvor også kroppsspråk er blitt kalkulert positur. Som når Maria på en fest prøver å rødme, men ikke får det til:

Ho går bort til han med det krøllete håret, ho har ikkje snakka med han før, ho veit ikkje kva ho skal seia. Fin kjole, seier han Maria ser ned på kjolen . Ho har eit svart skjørt under. Og ho vil rødma, men rusen hindrar.

Ho har ingen ord. (s.18)

Kroppslig positur er viktig for Maria. Hun er veldig fokusert på sitt eget ytre, overflaten hun eksponerer for verden. Hun følger et tegnekurs hvor hun tegner aktmodeller. Å stå aktmodell handler jo utelukkende om kroppslig positur. Maria skisserer silhuettene deres, hudens linjer, og det er slik hun ser alle mennesker rundt seg, som overflater. Mennesker i denne romanen fremstilles som skarpt avgrensede individer, med huden som absolutt yttergrense. Hit, men ikke lenger. Det er et kaldt og tungt univers å befinne seg i over lengre tid.

Frirom. I slutten av romanen sier venninnen Monika: «Det er merkeleg. Eg kjenner deg og eg kjenner deg likevel ikkje.» Maria svarer: «Eg vil at du skal kjenna meg.» (s.118) Men vil hun virkelig? Det som er irriterende med Maria er at man av og til får inntrykk av at det nettopp er viljen det skorter på, snarere enn evnen, når det gjelder å bryte ut

av isolasjonen. Indirekte skildrer romanen ubehaget ved å knytte nære relasjoner og bekvemmeligheten ved å la være. Ensomheten er en bitter bieffekt av det siste, og den tyngste formen for ensomhet er ensomheten blant mange mennesker.

Det ene er like uutholdelig som det andre. Dette dilemmaet blir tydelig i et avsnitt hvor Maria står i en overfylt trikk og venter på å hoppe av: «Om eit par minutt er dei framme. Ho kjenner motvilje. Ho vil ikkje ut i kulda, vil ikkje bli verande inne i den klamme trikken heller.»(s.13) Men det finnes et tredje alternativ: hybelen, frirommet, hvor Maria lukker seg inne og slår skodder for vinduene mot gata. Hybelen blir et slags hi hvor hun verner seg mot den sure vinterkulda utenfor. Hun inviterer aldri noen inn hit, ikke før ovnen en dag slutter å virke, og vinterkulda trenger inn i rommet. Selv da venter hun et døgn før hun endelig tilkaller vaktmesteren. Å møte seg selv i døra. Maria kjenner en motvilje mot å sette sitt preg på omgivelsene, og å selv la seg prege. Hun vil alltid ha muligheten til å starte med blanke ark, og river stadig halvferdige skisser ut av tegneblokka. Når hun beveger seg i en menneskemengde tenker hun: «Mjuke rørsler,[...]det går an å gli gjennom mylderet.» (s.13) Dette er problematisk, for er det egentlig mulig å leve uten å prege eller bli preget? Det reiser også et moralsk spørsmål: er det ikke slik at livet forplikter? Marias overdrevne varhet i omgang med mennesker og omgivelser gjør meg sant å si litt provosert. Desto mindre morsomt derfor, å måtte innse at jeg faktisk kjenner meg igjen. Maria tilhører forfatterens egen generasjon, som også er min, vi som visstnok er oppvokst med en pute under hver arm, som tar materiell velstand som en selvfølge, og har et særdeles anstrengt forhold til begrepet «voksen». Man vil jo helst ikke vedkjenne seg slike merkelapper. Desto mer ubehagelig å møte seg selv i døra.

VIL DU VÆRE MED Å SKRIVE I LILLIT?

BLI FRILANs BIDRAGSYTER I LILLIT! SEND DITT BIDRAG TIL LILLIT@PEACEOFAR

SEND TIL lillit@peaceofart.no

LIDENSKAP LILLIT

Sommerfugler i vinterland Hun hadde sett han ofte de siste dagene. Sett hvordan han hvileløst vandret rundt. Uten noe mål for øyet.

Han var redd, det kunne hun se i de mørke øynene...

Bevegelsene hans lignet et vilt dyr. Han hadde ingen steder å gå, ingen som brydde seg om hvor han gikk heller, for den saks skyld. Ikke andre enn henne. Hun brydde seg, brydde seg sånn på avstand. Ikke nærme. Han ville kanskje angripe da. Ville ikke forstå. Tro at hun var ennå en av disse som ville jakte, drepe, få han vekk.

De så på han som en trussel. Han var jo så stille.

Så fredelig. Sa ingenting. Han var ingenting. Ikke for seg selv... Ikke for andre... Ikke andre enn henne. For henne var han mye. Mye mer enn noe annet. Det var derfor hun syntes det var så trist, at de ikke kunne godta han...

Et øyeblikk så han opp, og møtte hennes øyne. De mørke, redde øynene hans så et lite sekund inn i hennes blå.. varme... Så snudde han og gikk sin vei...

Hun ble stående igjen, der under gatelykta.

Hun så etter han, helt til han forsvant i mørket.

Hun så han ikke mer etter den kvelden. Så ikke de mørke øynene, den redde skikkelsen... Han var blitt funnet død, fortalte noen. Han burde ha skjønt det.

Det burde hun også ha gjort...

Sommerfugler passer ikke inn i vinterland...

LILLIT LIDENSKAP

Dikt av Rikke Eriksen Foto av Marte Lohne LIDENSKAP LILLIT

Lidenskap: Kunst

Portrett: Kim von Arx Tekst og foto: Marthe Tolnes Fjellestad

Det finnes utallige oppfatninger av hva kunst er eller bør være.

Selv mener jeg at kunst er det som treffer meg midt mellom øynene og holder meg fast der jeg er. Andre mener at kunsten er til for gi menneskene økt kunnskap og bevissthet, eller at den skal være pen og dekorativ. Hvordan betrakter en utøvende kunstner sin egen kunst?

En frysende kald novemberdag sto jeg utenfor Galleri Fimbul og viklet meg ut av skjerf og iPodledninger. Fimbuls vinduer var det eneste som lyste opp Nedre Slottsgate. Mens jeg sto der gikk stadig flere mennesker inn, de fleste eldre, pent kledd og bærende på blomster. Alle skulle på åpningen på kunstneren Kim von Arx’s første separatutstilling i Norge. Kim ble født i Sveits i 1960. Etter opphold i varmere strøk i Sør-Europa og Midtøsten og kunststudier ved The School of the Art Institute i Chicago bor hun nå i Oslo med de to barna sine. Hun jobber hovedsakelig med maleri, men også installasjon og grafikk. Utstillingen på Finbul inneholdt alle disse uttrykkene, samt et spesialbestilt lydverk av den amerikanske komponisten Kelly Davis, som ble spilt over høyttalere spredt rundt i lokalet. Lyden lå som et teppe rundt de oppspilte menneskene som kappes om å gratulere en strålende Kim og å få sett alle bildene fra best mulig vinkel. Galleriet var fylt til randen og det surrer fra fornøyde publikummere på både norsk og engelsk.

En uke før vernissagen på Finbul besøkte jeg Kims atelier for å snakke om arbeidet hennes. Hun har nettopp flyttet inn i sitt nye studio i Atelierfellesskapet St. Olavsgate, etter å ha hatt tilhold på Munchs gamle atelier Ekely. Studioet i ateleierfellesskapet er lyst og trivelig, men Kim er bekymret for hvordan hun skal få plass til å lage de største bildene sine. På Ekely var forholdene mye større, og hun er vant til å ha god plass når hun arbeider.

Det er rundt 40 kunstnere som jobber ved Atelierfellesskapet St. Olavsgate. Atmosfæren i gangene er god og stedet ser nyoppusset og rent ut.

Inngangspartiet er to store rom med marmorgolv og tak, her kan leietagerne arrangere små utstillinger eller workshops. Kim var selv med på den andre utstillingen som ble arrangert her, sammen med to andre kunstnere, også de malere. Selv om Kim først og fremst benytter seg av maleri, har hun også en sterk interesse for lyd og hvordan mennesket reagerer på lydene rundt oss. Som student tok hun også et kurs i lyd, og hun har også tegnet mye. Kim forteller at hun alltid maler til lyd, for eksempel musikk av Biosphere og franske Benge. Bildene hennes handler om endringsprosesser og tar ofte utgangspunkt i spørsmål omkring forgjengeligheten i den verdenen vi lever i. Ofte jobber hun i tematiske par: konstruksjon og dekonstruksjon, ro og uro. Kims bilder blir til på plexiglass eller treplater, og teknikken med å male på begge sider av glasset gjør at de har en helt spesiell dybde. Grafiske elementer og former blandes med det organiske og naturlige, fargene minner om jord, is og vann. Kim forteller at hun vil at temaene skal ligge lagvis i bildene, hennes tanker omkring biosfæren og individet skal ligge til grunnen aldri være påtrengende for betrakteren. Alle skal

få lese det de vil inn i bildene hennes. Gjennom å lage verkene kan hun tilby en dypere erkjennelse, men den kan aldri dyttes på folk. Tanker omkring verkene kan bare oppstå hvis man tar seg tid til å tenke på det man ser og hører.

Lyden er laget omkring de samme temaer som Kim arbeider med og skal høres i sammenheng med hele utstillingen. Lydbildet er dempet og organisk, det beroliger sansene og får meg til å spisse ørene for detaljer. Tittelen på utstillingen i galleri Finbul er Parallel Painting in Sound. Den viser både til temaene hun arbeider med den fysiske verdenen samt den sanselige og til samarbeidet med Davis, sammenhengen mellom lyd og bilde.

Tematikken i bildene er kompleks, men motivene blir til gjennom eksperimentering og lek, står det i katalogen til Parallel. Dette er viktig for Kim. Å være kunstner er en drift, sier hun. Når man har valgt en så hard yrkesvei, både mht økonomi, trygghet og arbeidsforhold, så er det viktig at man har det moro i skapelsesprosessen. Etter mange år med arbeid både som kunstner og kortere perioder med andre ting, lever Kim nå utelukkende av å skape. Det er ikke først og fremst salg på utstillinger, men større oppdrag fra privatpersoner og andre som gjør at hun kan jobbe fulltid med kunsten sin. Hun føler at bildene som er stilt ut på Finbul er staren på et mer omfattende prosjekt som skal realiseres, tematikken er noe hun kan jobbe videre med i lang tid. Bildene forteller en historie om forholdet mellom en fysisk og en sanselig opplevd verden.

På Parallel opplever jeg at alle de ulike oppfatningene av kunstens væregrunner eksisterer side om side. Kims bilder er vakre å se på, og både de og installasjonen Maluma kan i farger og form beskrives som dekorative: de er estetisk flotte. Samtidig gjør opplevelsen av de visuelle verkene kombinert med lydkomposisjonen som spilles over høyttalere at jeg begynner å tenke videre fra bildene. Kims interesse for økologi og natur er tydelig fra formene både i bildene og i musikken. Kunstopplevelsen er ikke påtrengende, selv om den fyller både øynene og ørene mine til fulle.

25 LIDENSKAP

LILLIT

LILLIT INFORMASJON

INFORMASJON – ALTERNATIVE SANNHETER Hvis vi fikk servert alle universets sannheter – ville vi ønske å vite?

Hva er ”Sannhet”, idealisme elle realisme? Hvis det finnes én sannhet på livet, hvorfor blir det da alltid vanskelig å gjennomføre i praksis når man serverer den?

Religion og vitenskap – kan de forenes?

Tekst: Iren Hope Foto: Iren Hope og Marthe Lohne Intellektet gjør mennesket til et særegent vesen. Men intellektet fører også til at vi stiller spørsmål. Geiter, padder og kreps filosoferer høyst sannsynlig ikke over hvorfor de eksisterer, hva som har skapt dem, eller hva som skjer når de dør. Like lite reflekterer de over hvorvidt det er rett eller galt å støte ut syke dyr fra flokken eller stjele andres mat.

Noen mennesker velger å sette sin lit til det guddommelige; Jesus, Allah, nirvana eller Moder Jord. Hvis det eksisterer noen eller noen som er oss overlegent, ville vi kunne legge noe av det ansvaret vi bærer på våre skuldre over på disse høyere maktene. Vi ville kunne søke trøst, tilflukt og tilgivelse gjennom meditasjon, bønn eller offergaver. Som et barn skulle våre bekymringer løftes av oss og vår eksistens rettferdiggjøres av kjærlighet. Andre mennesker tyr til vitenskapen. Naturvitenskapen har den fordelen at den kan si mye om det evige kretsløpet fra tilblivelse, via eksistens, til død. Forskerens status erstatter i enkelte miljøer selveste Gud – ”Forskning viser at…” er blitt en vedtatt sannhet, men i hvor stor grad vi kan lite på at disse resultatene faktisk er kompatible med en universell, faktisk sannhet, er en helt annen sak.

Og ønsker vi egentlig å få servert Den Store Sannheten? Dersom vi ble presentert for hundre prosent sikker viten om meningen med livet eller livet etter døden, tror jeg at de fleste ville reagere med en følelse av å ha blitt sveket – vi ville bli fritatt muligheten til å tenke selv og trekke egne konklusjoner. Dette er også et spørsmål om trygghet. Millioner av mennesker overlever hverdagen på grunn av sin tro, sitt håp og sin kjærlighet – til noe som kanskje ikke eksisterer. Hvem ville ønske å ”fri” disse menneskene fra det som holder de oppe?

Hvis man går tilbake til for eksempel Hellas anno 1450, skilte man ikke like strengt mellom religion, vitenskap og filosofi. Det man kunne observere ble sidestilt med myter, og det man kunne tenke seg til ble sidestilt med mystikken (”Guds veier er uransakelige”). Tilværelsen var mer noe man kunne undres over og mindre noe man skulle dissekere.

Dette blir jo intet annet enn en påstand med sterke sannhetsmessige moderasjoner, men vinklingen kan si noe om oppfatningen av sannhet og vår søken mot den i moderne tid.

Det vestlige idealet har på 2000-tallet vært skrevet i individualismens tegn. Popkulturens mange helter og heltinner har legitimert religionsshopping og bidratt til økt opplutning for blant annet orientalske tenkesett. Oppskriften på den vellykkede ”freden med seg selv” deles med folket gjennom glansede magasiner og glitrende nettsider som presenterer ujevne brøkdeler kabbalah-, hinduisme- og scientologiteorier. Man mediterer før frokost, brenner røkelse og ber til jomfru Maria etter lunsj, og tar en yogatime på ettermiddagen, samtidig som man ifører seg WWJD (”What Would Jesus Do”)-armbånd og ametystsmykke rundt halsen for ekstra energi, mens man finkjemmer ukens horoskop og biorytmer. Greit å være ordentlig forsikret.

Fra overdrivelser til alvor: ”Plukk og miks”-religiøsiteten oppfyller våre ønsker om bekreftelse og trygghet i den forstand at man kan velge føre var-prinsippet. Som ei kristen venninne en gang uttrykte det: ”Dersom det ikke finnes en Gud har jeg ikke tapt noe. Men hva hvis Gud faktisk finnes?” I Woody Allens ”Crimes and misdemeanors” følger vi en samtale rundt middagsbordet i en jødisk storfamilie. De diskuterer

27 INFORMASJON

LILLIT

tro. Den mest innbitte av de troende blir stilt ovenfor spørsmålet ”Vil du sette din tro over sannhet?”, og han parerer med et klart ”JA”. Disse utsagnene er aldeles ikke enestående, men de peker begge på at vitenskapens empiriske fakta ikke er tilstrekkelig for å dekke våre behov for stabilitet og tilfredshet. Det viktigste den kliniske vitenskapen ikke kan tilby oss, er kjærlighet.

Naturvitenskapen og fysikken raser videre i rekordfart, nyvinninger og spennende teorier presenteres så raskt at det er umulig å opprettholde full oversikt. Det er en fascinerende verden vi lever i, menneskets intelligens er forbløffende og dette kan oppleves som særdeles skremmende. I hvor stor grad er vi, med vår egne evne til å observere, tolke og formidle, ment å ta ansvaret for verdens gang? Når skal vi definere oss som dyriske vesen og i hvilke tilfeller er ”mennesket” noe separat, noe utenfor resten av verden? Når skal vi føle samvittighet, og når er det greit å handle egoistisk? (Nietzsche hevdet at fordi Gud måtte erklæres død var det opp til mennesket å frigjøre seg fra samvittigheten for å bli en bedre utgave av seg selv og på egen hånd skape mening i tilværelsen). Finnes samvittighet eller er det noe vi har konstruert for å få samfunnet til å fungere?

Det siste spørsmålet har en klar parallell til religion; finnes religionen som noe grunnleggende uavhengig av menneskets skaperevne, eller har vi skapt den for å holde orden på samfunnet? Uavhengig av om det eksisterer en gud eller ei, har mennesket tenkt seg fram til muligheten av at det finnes en gud, og på den måten er iallfall religionen noe menneskelig, på samme måte som mennesket har skapt terminologien rundt vitenskap selv om verden fantes før mennesket oppfant vitenskapen til å utforske verden.

Ved å observere hvordan naturen opptrer, kan man styre den; bruke den til sin fordel. Slik har vi temmet dyr, bygget hus og biler, produsert lys, varme og gjengivelse av lyd. Vitenskapen har utviklet seg til noe mer praktisk skapende, og er i mindre grad noe man velger med hjertet. Uansett hvor mye du ber, kommer ikke hodet ditt til å fylles av matematiske formler hvis du ikke går inn for det på annen måte. Men motsatt; du kan løse alle verdens ligninger uten å komme nærmere den store kjærligheten.

Vi kan foreløpig konkludere med at vitenskap og religion er avhengige av hverandre, og at vi er avhengige av begge deler. Både religiøse og tilhengere av vitenskap opererer med utgangspunkt i noen sannheter de tar for gitt. På denne måten kan man si at alle mennesker er troende på en eller annen måte; vår virkelighetsoppfatning bunner i (subjektivt) vedtatte sannheter. Man trenger dermed ikke å definere seg som religiøs for å tro på noe; en tro på verden eller på egen kraft er like mye et produkt av naturen som en tro på noe guddommelig er det.

Problemene med å forene religion og vitenskap dukker opp når vi søker å oppnå forståelse av hvordan alt i universet henger sammen, men samtidig vil en kristen naturvitenskapelig forsker kunne hevde at alt springer ut ifra atomenes sammensetning, og at dette mønsteret igjen er konstruert av Gud. Jo lenger vitenskapen har kommet, desto verre har det blitt for de religiøse å underbygge og forsvare sitt verdenssyn. Til syvende og sist blir det opp til hver enkelt å bedømme om skaperverket er et resultat av tilfeldigheter og ”flaks”, eller om en vennligsinnet intelligens har planlagt og konstruert tilværelsen vår.

Det som er sikkert, er at religion har hatt, og fortsatt har, en enorm innvirkning på hvordan vi lever våre liv. Den påvirker alt fra politikk til helse og kultur. Det å hevde at religion er umoderne blir derfor fryktelig snevert; hva har skapt mest konflikter de siste femti årene?

Jeg tipper at det er a) penger og b) tro. Kirken (inkludert diverse kristne og muslimske trossamfunn) har hatt en enorm makt, særlig på oss i Europa og Asia, gjennom flerfoldige sekel, både i forhold til økonomi og politikk, kunst og musikk, utdanning og medisin, og generell skikk og bruk. Kirken har rett og slett utøvd jernkontroll over store deler av verdensbefolkningen over så lang tid at den neppe vil slippe taket med det første.

Hvis man tolker religiøse tekster, for eksempel Bibelen, bokstavelig, er det ikke vanskelig å finne eksempler på funksjoner og hendelser som vitenskapen har motbevist. Samtidig er det allment kjent at deler av de bibelske tekstene har blitt ekskludert fra selve Bibelen fordi de ikke ”passet inn”. Dette gjelder for eksempel det kvinnevennlige Thomasevangeliet som studeres og debatteres ivrig for tiden. Bibeltilhengerne har stadig måttet omformulere sine tolkninger ettersom naturvitenskapen, arkeologien og historikerne har avdekket nye sider ved verden slik den er og har vært. Men dette er ikke bevis nok til å si at det er de hellige skriftene som nødvendigvis er ukorrekte; vitenskapen har selv tatt feil utallige ganger. Teorier presenteres og forkastes kontinuerlig, og et endelig svar med to rette streker under skal man akte seg for å godta uten videre.

Vitenskapen er på samme vis en måte å kontrollere omgivelsene på.

Det ser ut til at mennesket er skapt for å tro. Uten å ha noe å støtte oss

LILLIT INFORMASJON

28

til, vil vårt ansvar for verden være for tungt å bære. Men vi står fritt til å ta denne avgjørelsen selv. Det finnes så mye man kan velge å omfavne, eller velge bort, for eksempel troen på spøkelser eller UFO-er. For en person som opplever nærkontakt med engler, marsboere eller hva som helst annet, er dette uendelig mer virkelig og viktig enn hva naboen, statsministeren eller legen din måtte mene. Tro avhenger av hver enkelts lyst, vilje og ikke minst mot. Man sier om en person som holder på sin overbevisning selv når hele verden går ham/henne imot, at vedkommende er sterk i troen. Dette bør ikke være et skjellsord! Tro er riktignok en svakhet ettersom man setter seg i en sårbar posisjon hvor man ikke lenger råder over sitt liv i ensom majestet, men samtidig er det nettopp denne troen og selvvalgte tilhørigheten (eller ensomheten) som gjør den troende så sterk.

på jorda (som visstnok blir mindre og mindre) er det naturlig at folk ønsker noe å gripe fatt i; noe som kan forklare. Men vi tyr til de samme redningsbøyene som vi alltid har gjort. Guddommelighet, nestekjærlighet og rettferdighet på den ene siden, og forståelse, utvikling og vinning på den andre. Men disse elementene har så absolutt berøringspunkter. Norge anno 2007 er blant mye annet befolket av mennesker som håper av hele sitt hjerte at det snart kommer en sikker medisinsk kur mot aids. Andre deler av befolkningen bruker like mye (eller mer) energi på å misjonere imot sex før ekteskapet. To sider av samme sak?

Videre kan man vurdere det slik at religion i vårt vestlige, smått ateistiske overflodssamfunn er personlig, mens vitenskapen er noe offentlig; om du velger å tro på et liv etter døden eller ikke bør ikke påvirke andre enn deg selv, men det faktum at jorda er rund og at alle ting er bygget opp av atomer og kvarker, er ikke bare allment akseptert, men i tillegg skolepensum. I det kaoset som ironisk nok hersker

29 INFORMASJON

LILLIT

Informasjon – Hekseforfølgelser

Trodde du at overtro tilhører fortiden?

Tro om igjen.

Tekst: Mari Hope Illustrasjon: Iselin Fergestad

Kulturkollisjon i det moderne Afrika 1600- tallets Europa – en oppløftingstid på mange områder.

Vi la den dystre middelalderen bak oss og gikk nye tider i møte. Mer kunnskapsrike, mer velstående, og med et litt mer humant syn på mennesket. Men også under dette kapittelet finnes det mørke sider. Jeg snakker om hekseprosessene.

Hekseprosesser på 1600- tallet er noe de fleste av oss skjemmes over.

Nærmere 100.000 mennesker ble ført fram for retten, tiltalt for å ha bedrevet trolldom og stått i ledtog med djevelen. Av disse ble rundt 40.000 henrettet, de fleste ved brenning på bål. Dette er mørke tall, men heldigvis europeisk historie. I dag ville det, for de fleste av oss, være utenkelig å skulle henrette noen grunnet løse rykter om hekseri.

Vender vi derimot nesen litt lenger sør, til det afrikanske kontinentet, ser vi en annen virkelighet. I enkelte afrikanske land blir faktisk hekser fortsatt forfulgt.

Omfanget av de afrikanske hekseprosessene er langt større enn de europeiske. Tallene er litt uklare, noe som skyldes mangelfull rapportering fra de enkelte land, men man regner med at det er blitt drept like mange hekser i Afrika bare i løpet av de siste 50 årene, som i løpet av hele den europeiske historien, og problemet er økende. I følge en rapport fra Amnesty International, tyder det på at det er i Tanzania forholdene er verst. Bare der alene, skal rundt 10.000 mennesker blitt stilt for retten, anklaget som hekser eller trollmenn. Hekseforfølgelser er også et stort problem i andre land, blant andre Sør- Afrika, Kongo, Zimbabwe.

Det ser ikke ut som om hekseforfølgelsene vil forsvinne med det første.

I Sør- Afrika og Kamerun arbeides det nå sterkt med å få innført lover mot hekseri, slik at myndighetene selv faktisk kan gå inn og rettsforfølge trolldomsfolk, med den hensikt å ”afrikanisere” lovverket. Dette minner veldig om innføringen av trolldomslover i Europa på 1600- tal-

LILLIT INFORMASJON

30

let, noe som førte til en enda større økning av fenomenet enn det tidligere hadde vært. Disse afrikanske landene ser dessverre ut til å gå i samme fotspor.

Hvem er så disse heksene? I likhet med de europeiske trolldomsdømte, er også de fleste afrikanske heksene kvinner, bare i enda større grad.

Av de europeiske trolldomsdømte, var ca. 80 % kvinner. I de afrikanske hekseprosessene tilhører de mennene som blir anklaget for trolldomsvirksomhet sjeldenhetene. De få mennene som blir trolldomsdømte i afrikanske land, blir oftest anklaget for å være ”hjelperne” til allerede trolldomsdømte kvinner. Mennene blir i utgangspunktet sett på som uskyldige ofre som har falt under klørne på de onde, kvinnelige heksene.

Dette henger sammen med kvinnesynet som mange afrikanske land har. Et kvinnesyn som for øvrig i utgangspunktet delvis er en europeisk arv fra kolonitiden.

Det er ofte heksene som får skylden for sykdommer, dårlige avlinger, uønsket vær, og i det hele tatt. Rammelse av malaria, tuberkulose, impotens og i flere land også hiv/aids blir sett på som rent hekseri, og den skyldige må bli utpekt og helst henrettes. Disse heksene er ikke det samme som såkalte ”heksedoktorer”. Heksedoktorene er høyt ansett, og fungerer som en blanding av prest og medisinmann. De spiller også ofte en betydelig rolle i rettsforfølgelsen av ”de laverestående heksene”.

Fra et vestlig perspektiv, blir det vanskelig å forstå hvordan slike ting faktisk ennå kan foregå. Mye av grunnen kan man finne i dekoloniseringen av afrikanske land. I kolonitiden ble det innført lover mot å forfølge trolldomsfolk. Nå når landene blir dekolonisert igjen, ønsker mange afrikanere forståelig nok å ”afrikanisere” lovverket igjen, og bryte seg ut av den vestlige kulturen. Man kan også delvis skylde på

kristen og muslimsk misjonering i de afrikanske landene. Kristendommen og islam ser på alt som har med magi og trolldom å gjøre som ”Satans verk”, og disse holdningene har afrikanerne arvet. Den afrikanske åndeverdenen var opprinnelig moralsk nøytral, men blir nå sett på som noe ondt, som en ettervirkning av langvarig misjonering.

Det kan kanskje virke som om det ikke blir gjort så veldig mye for å hindre utbredelsen av de afrikanske hekseprosessene. Det er klart at hjelpen som blir gitt, ikke er tilstrekkelig. Men enkelte krefter er i gang for å få en slutt på hekseforfølgelsene, eller i det minste å redusere omfanget av dem. De siste årene er det blitt slått internasjonal alarm, og av de organisasjonene som er inne og jobber med dette, er Amnesty International ledende. Amnesty jobber med å få en mest mulig korrekt kartlegging av de afrikanske hekseprosessene, og presser hardt på myndighetene i de enkelte landene for å få dem til å gripe inn i mye større grad enn de gjør. Sammen med andre helse- og menneskerettighetsorganisasjoner driver Amnesty opplysningskampanjer, spesielt rundt hiv/aids, for å forsøke å minske tallet av trolldomsdømte som blir anklaget for å ha satt sykdommer på folk.

med hekseproblemene. En stor andel av vanskelighetene omkring dette ligger i det at også myndighetene selv deler det afrikanske trolldomssynet, eller de ønsker ikke å blande seg inn i frykt for å tråkke på den afrikanske troen. Mange afrikanske land mangler dessuten ressurser til å kunne gjøre noe med problemene som finnes. Men noe blir selvsagt allikevel gjort. Blant annet ble det, under Nelson Mandelas regime i Sør- Afrika, opprettet egne asyl for hekseforfulgte på 1990- tallet, for å gi dem en viss beskyttelse. I 1997 ble noe lignende også opprettet i Ghana, etter at menneskerettighetsorganisasjonene i landet tok opp problemet med forfølgelse og drap av hekser i landsbygdene.

Så hvordan kan det ha seg at vi i den vestlige verden vet så lite om noe som er såpass omfattende og av en slik alvorlighetsgrad? Det finnes en tendens både i forskermiljøet, politikken og media til motvilje mot å kritisere andre kulturer og religioner. Det er ikke ”politisk korrekt” å gå imot andres levemåte. Konsekvensene taler for seg. Skremmende lite blir gjort av utenomverden, både når det gjelder å opplyse om problemene, og å hindre at de fortsetter. Dermed fortsetter henrettelsene av uskyldige menn, kvinner og barn nådeløst, mens en hel verden står rundt med lukkede ører for de stumme skrikene deres.

Afrikanske myndigheter blir internasjonalt kritisert for å gjøre for lite

31 INFORMASJON

LILLIT

Trivsel – Destinasjon Norge

HAMNINGBERG

Tekst av Christer Michaelsen Foto av Svein H. Holmen

På nordøst-enden av Varangerhalvøya ligger bygda Hamningberg som en gang var blant Finnmarks beste fiskevær. I dag er bygda kun befolket om sommeren og det som tas i land av fisk i løpet av en sommer utgjør ikke mer enn det som ble tatt i et godt sjøvær før i tida. På solskinnsdager, så vel som uværsdager, fremstår stedet som en levning fra fortida og minner om den gang fisken var det som holdt liv i folk.

LILLIT TRIVSEL

Livet skal på død og liv ha en mening. Mange går langt for å finne den, men kanskje glemmer man å lete på de mest opplagte stedene.

Nemlig der man befinner seg.

TRIVSEL LILLIT

Hamningberg er ei lita bygd som ligger ved veiens ende lengst nordøst på Varangerhalvøya, om lag 4 mil fra Vardø. Folk har visstnok bodd på plassen eller besøkt den for å høste av naturen i tusener av år. Årsaken er åpenbar, nærhet til havet og de enorme ressursene som det kan by på. Med Barentshavet rett opp i fjæra og åpent hav helt opp til Svalbard har fisket vært eventyrlig bare noen steinkast fra land. Dette førte til at handelen med naboene, pomorene fra Russland, vokste fram fra 1750. Mot slutten av 1800-tallet var handelen på sitt største. Utover 1900-tallet ble fiskerinæringa som mange andre næringer rammet av nedgangstider. Da ting på ny begynte å gå oppover i etterkant av andre verdenskrig ble bygda lovet havneutbygging, noe som var blitt en forutsetning for videre drift for fiskeriene på plassen. Dette var et resultat av at fiskerflåten nå i stor grad bestod av større båter som krevde tryggere havner enn tidligere. Havneutbyggingen lot vente på seg og i 1964 ble det endelig klart at den aldri ville finne sted og plassen ble fraflyttet fortløpende. Hamningberg ble kanskje det fremste eksempelet i Finnmark på hva sentraliseringspolitikken og den ensrettede fokuseringen på profitt kunne gjøre med småsamfunn langs kysten. Like før fraflyttinga ble et faktum på midten av 1960-tallet ble bygda knyttet til resten av landet gjennom en vei som gikk til Vardø. For de som bodde på plassen var veien på ingen måte noen redning, men for fremtiden skulle den gjøre det betraktelig enklere å ferdes til plassen.

I dagens Hamningberg er det fortsatt tydelig hva som foregikk på plassen, og hvordan folk levde her. Bebyggelsen er det som gir tydeligst uttrykk for dette. Bygda er et av de få stedene som ikke ble svidd av eller bombet til det ugjenkjennelige under andre verdenskrig.

Av de om lag førti husene som står i dag er kun en håndfull nybygg.

LILLIT TRIVSEL

Resten er opprinnelig bebyggelse som omfatter blant annet russebuer fra 1700-tallet, væreiergårder fra 1800-tallet og nyere hus som ble satt opp etter andre verdenskrig. De fleste av husene er relativt små og bærer preg av at det var funksjonalitet og ikke estetikk som stod i fokus da de ble bygd.

En ny tid Helt siden veien kom på slutten av 1950-tallet har bygda vært besøkt av både av langveisfarende og lokale. For mange av de som forlot Hamningberg under fraflyttinga har plassen blitt et feriested, og for dem som bosatte seg på tettsteder i nærheten blir husene brukt som ”hytter” året rundt til tross for at veien ikke holdes åpen om vinteren.

For de lokale brukerne av plassen er Hamningberg blitt et sted hvor man kan trekke seg tilbake, enten alene eller med sambygdinger, og leve litt på utsiden av det øvrige samfunn. At Hamningberg utgjør det absolutte endepunkt på veien og Varangerhalvøya forsterker følelsen av å ha kommet på avstand fra resten av verden. De siste ti årene har bygda blitt stadig mer besøkt av turister, for det meste med bil, men også med sykkel, kajakk og båt. Noen kommer kun for å se på bygda og slappe av, mens andre tar turen for å kikke på fugler eller for å fiske. Fra gammelt av var det flere fiskekjøpere og handelsmenn som hadde slått seg ned på stedet. I dag finnes kun en liten kafé som drives av Svein Harald Holmen i en bygning som tidligere rommet en av Hamningbergs handelsmenn. Hamningberg Handel som kafeen heter, driver kun i sommermånedene, men tilbyr både matservering, overnatting samt salg av vafler og suvenirer. De to siste årene har Svein Harald også arrangert en liten filosofifestival og tankerangling på sensom-

meren. Dette har vært med på å skape liv i det gamle fiskeværet samtidig som det har gjort at flere har blitt mer oppmerkesomme på den fraflytta bygda ytterst i Varanger. I tillegg til Hamningberg Handel er det to andre næringsaktører som er i ferd med å starte opp i bygda, og tilbudet for besøkende vil nok bli utvidet i fremtiden.

Utviklingen av Hamningberg som reisemål er vel bare så vidt begynt, til tross for at det helt klart finnes et kommersielt potensial der. I forbindelse med den forestående, og av noen fryktede utviklingen, ble Hamningberg, etter initiativ fra Svein Harald Holmen og Finnmark Fylkeskommune, utvalgt som et av tre steder i Norge som skulle delta i et pilotprosjekt. Prosjektet som er iverksatt av Riksantikvaren går i hovedsak ut på at man skal basere næringsutviklingen på stedets historie og kultur. Dette vil nok mange si er en velsignelse, særlig for de lokale brukerne av plassen, som også har fått muligheten til å påvirke både utformingen av prosjektet og de beslutninger som blir tatt i den forbindelse.

En rekke av de som har besøkt plassen opp gjennom tiden har blitt såpass fascinert at de har vendt tilbake gang på gang. Hvis man spør dem hvorfor de vender tilbake vil de nok oppgi mange forkjellige grunner, men blant disse vil ganske sikkert Hamningbergs innbyggere være nevnt. De fleste som bruker Hamningberg som ferieog fritidssted har et nært forhold til bygda, enten gjennom at de bodde der før fraflyttinga, eller at de har brukt plassen som et andre hjem. Å si at hamningberginger har sin egen identitet er nok ikke å overdrive. I denne lokale identiteten inngår utvilsomt en god porsjon egenrådighet og uavhengighet, men også gjestfrihet og sosial bevissthet. Hamningbergs befolking er nok like viktig for stedets kultur som stedets bygninger og mye av plassens sjel ligger nok i disse menneskene. Ikke

bare er de utømmelige kilder til historier og skrøner, men de sitter inne med lokal kunnskap som kan mangedoble opplevelsen av å besøke Hamningberg.

Det er mange som ser for seg at den lille bygda i fremtiden kan tiltrekke seg tusener av besøkende som kommer for å oppleve stedet. Men hva skal de oppleve? Stillhet, lokal kultur og historie er en mulighet, deep-searafting og masseturisme en annen. Utviklingen som nå er påbegynt i Hamningberg tar sikte på først og fremst å sikre lokale interesser, både fordi dette ses som det mest riktige i forhold til å bevare stedet og fordi det ses som det mest langsiktige fra de lokale næringsaktørenes standpunkt.

De lokale vet å sette pris på det som er godt. Her sitter Bjørn Bertheussen (t.v.) og Aksel Robertsen.

Fiskesamvirket som ble bygd opp etter krigen har stort sett stått og har fått hard medfart fra nordausten, men i dag erTRIVSEL det under restaurering.

LILLIT

Trivsel: Kultur –og opplevelsesreiser

Verden er større enn man tror. Det finnes utallige muligheter til å utforske, oppleve og la seg inspirere av den komplekse, men vakre verden vi lever i. Det eksotiske vil alltid eksistere.

Tunisia – Mye mer enn Middelhavet!

Tekst: Gunnvor Fergestad og Iselin Fergestad

28.april - Turen er et eventyr, sa den svenske guiden Agneta, og det var sant.

Agneta serverte oss mint-the, som er nasjonaldrikken i landet. Hun hadde fascinerende mye kunnskaper om Tunisia – landet i Monastir, som ofte og feilaktig blir kalt Tunis (hovedstaden) av den gjenge turist.

Første natt sov vi i ett av de mer luksuriøse hotellene ved Middelhavskysten som bare ligger og venter på de soltørste turistene hvert år. Det var tidlig morgen da vi våknet i Sousse, fødebyen til Bourgiba.

Klokka var bare seks, og vi var klar til avgang med to Toyota landcruisere klokka sju. Sjåførene var to tunisiere, Chamel og Muhammed.

Ellers i reisefølget var Janne, May, Mette og May Britt (en venninnegjeng fra Møre,) Kristen også fra Møre, Elsa og Allan fra Sverige. 43 mil skulle vi gjøre unna denne dagen. Det var egentlig en transportstrekning inn i det området som vi senere skulle bevege oss i.

Vi kjørte gjennom karrig steppelandskap som etter hvert gikk over i ren sandørken. Steppene var middelhavets kornkammer i antikken, den gangen steppen var en fruktbar slette. Vi kom frem til byen Kairouan,

LILLIT TRIVSEL

36

en av de riktig gamle byene i Tunisia. Denne byen ble grunnlagt som en militærleir under den arabiske erobringen av Nord-Afrika. Dette er en hellig by, i islamsk sammenheng nummer fire av de hellige byene, hvor Mekka er nummer en, Medina nummer to og Jerusalem nummer tre. Okba Iben Nafi, en arabisk herfører slo en stolpe ned i jorda, og dermed åpenbarte det seg en vannkilde, den eneste i mils omkrets.

I denne kilden fant Nafi en gullkopp som han hadde mistet i Mekka en gang tidligere. Derfor mente han at det var en forbindelse mellom Mekka og Kairouan. Kairouan betyr leir, som kommer av at hærføreren i år 671 e.kr. sa: ”Her vil jeg slå leir.”

Reisen gikk videre gjennom Sidi Bouzid og videre til Gafsa. Gafsa er en by som har vært bebodd i flere tusen år. Funn av steinredskaper i klippehulene viser hvordan de første menneskene i den såkalte ”capsakulturen” bodde. Gafsa er blitt erobret flere ganger av både romere og bysantinere.

Videre gjennom steppelandskapene kunne vi skimte Atlasfjellene i

det fjerne. Vi stoppet opp for å se på maraboutene, byggverk som på mange måter minner om moskeer med sine karakteristiske, runde kupler. Disse mangler imidlertid minaretene. Maraboutene er gravsteder hvor hellige menn er stedt til hvile. Det er mange slike byggverk rundt om i Tunisia.

At Sahara-ørkenen bare er gule sanddyner slik man ser på film eller postkort, er en myte! Største del av Sahara er bare stein og stein og atter stein, helst rødglødende som på Mars. Langs en nesten uframkommelig vei og etter mange blåmerker i hodebunnen fra en bil med mye fjæring, nådde vi oasen Tamerza. Det er helt utrolig å tenke seg hvordan den kan stå så frodig midt i det tørre intet. Den grønne oasen midt i ørkenen har palmetrær tett i tett og krystallklart vann.

Den første bebyggelsen ble ødelagt av tre ukers regn i 1969 og ligger nå som en ruinby. Dette var det første synet som møtte oss. Mange mennesker døde i denne katastrofen. En ny by er heldigvis bygget opp like ved oasen. En by med moské, sykehus og skole. Vi skulle overnatte i Tamerza. På ettermiddagen gikk vi ned i noen dype raviner som liknet Grand Canyon, et merkelig møte med en annerledes natur.

Det ble eksotisk middag hvor tunisiske menn danset magedans, noe vi nordboere ble dratt med i. Trommer, sekkepipe og fløyte fant sted midt i mellom ingenting i mils omkrets! Da det brått mørknet overnattet vi i bambushytter som bare var utstyrt med tresenger ca en halvmeter over den råe sanda, der skorpioner eller andre dyr levde fritt.

29.april.

Nok en tidlig start. Denne dagen skulle vi ri på esler over store, nakne og sterile fjellpartier. Rideturen som tok to timer, gikk fra Tamerza til Mides. Fra en ruinby her, også ødelagt av regnkatastrofen i 1969, så vi ned i en stor canyon. Vi vandret rundt i ruinbyen og så hvordan folk hadde bodd. Svære leirkrukker stod fast i gulvet, det var til oppbevaring av det ”kostbare matforråd”; dadler. Et lite stykke forbi Mides fikk vi se en vannrenne som kom fra en kilde rett ut fra fjellet. Vannet ble ledet ned til en palmelund der det var en liten landsby. Et merkelig sted der ingen visste hvor mange mennesker bodde og der kvinner ikke telte med i innbyggertallet.

Så kjørte vi tilbake til Tamerza og videre til Nefta hvor vi spiste, danset igjen sammen med tunisiske menn og gikk og la oss. Vi lå og oppsummerte dagens ridetur og var enige om at det var ikke så lett å ri på esler, særlig ikke i nedoverbakker. Eslene hadde ingen sal, bare et tykt teppe lagt over ryggen. Det var dog hyggelige ”eseldrivere”, disse unge menn som fulgte oss på turen, noen sang og noen forsøkte seg på en liten flørt med de unge jentene. Alt i alt noen sjarmerende tunisiere.

Canyon ved Tamerza. Foto: Fabrizio Turco 30.april.

Nefta. En tidlig morgenstund. Folk bor tett innpå hverandre. Agneta fortalte oss om de blå dørene som vi ser overalt i Tunisia. Her i gamlebyen var det tett i tett med blå dører. Disse blå dørene skulle være et vern mot onde makter. Fatimas hvite hånd var også malt på mange av dørene. Fatima er datter til Muhammed. Fisken var et symbol på fruktbarhet. Det var ofte tre håndtak på dørene. Det øverste var for mennene. Det midterste for fremmede, og håndtaket lengst nede på døren var for barna. Når en knakket på døra med håndtakene ga de fra seg forskjellige lyder som ga videre beskjed til folkene innenfor om hvem det var som kom. Kvinnene har ikke håndtak, de hersker hjemmene og kan gå ut og inn når det passer.

Med ett stod hestedrosjene klare og tok oss med til et privat ”gartneri”. Et sted med tusenvis av daddelpalmer. I hele Nefta var det 400.000 til 500.000 daddelpalmer. Vannet er dyrebart på slike steder, og et system oppfunnet av Ibben Shabbat for svært lenge siden ledet vannet til alle som skulle ha vann. Vannmåleren bestod av en krukke med et lite hull i bunnen. Når vannet i krukken var rent ut, hadde vedkommende

37 TRIVSEL

LILLIT

fått sin tildelte mengde vann. For å registrere dette ble det slått en knute på et gresstrå. Vannet ble så ledet til nestemann. Daddelpalmene kan bli gamle, opptil 150-200 år. Toppen mot sola og rota i vann, sies det. Det er 90% hunnplanter og 10% hannplanter, så noen kan gjøre ”butikk” på å selge hannplanter. Eieren klatret barfotet til topps for å vise oss hvordan man høster dadlene. Ved siden av dadlene kunne man høste fiken, epler og druer her.

Vi kom til den store saltsletta Chott-el-Djerid eller ”Djevelens badekar” som den også blir kalt. For 50-60 millioner år siden var det ikke land her, men et innhav som nå har tørket inn og blitt til Saltsjøen, stedet der himmel og hav smelter sammen. 10*28 mil et stort område. Her var det luftspeilinger i den dirrende luften over saltskorpen. Det er herfra Walt Disney antagelig fikk inspirasjon til Donalds drømmende innbildninger om vann i horisonten på en av hans ulykkesdager. En liten oase, Douz, blir også kalt for ørkenens port for den har gjennom hundrevis av år vært utgangspunkt for karavaner gjennom Sahara.

Mange karavaner gikk seg vill og forsvant sporløst her i Saltsjøen. Her var det ingen vei før militæret bygget en for ikke så lenge siden. Det lever merkelig nok fugler på saltsletta. De lever av noen mikrober som finnes her. Salt, sand og fuktighet har laget vakre ”ørkenroser” som kan strekke seg hele tre meter ned i jorda. Ifølge legenden oppstod ørkenrose slik: En bie fikk øye på en levende ørkenrose og forelsket seg i rosen. Men bien måtte dra tilbake dit den kom fra. Den arbeidet hardt for den ville tilbake til rosen. I mellomtiden hadde rosen forelsket seg i en annen. Da bien kom tilbake og oppdaget det, stakk den rosen så den ble forsteinet.

Blå dør Foto: Aschwin TRIVSELPrein LILLIT

1. mai.

I dag, søndag, krysset vi en del av det store sandhavet i øst ” Le Grand Erg ”. Veiene er nesten uframkommelige, men landcruiserene kommer fram kjørt av erfarne sjåfører som har vært igjennom dette flere ganger før. Det er utrolige formasjoner som er dannet av sanden. Rart at det kan leve mennesker her. Men av og til dukker det opp beduiner med sine telt og dromedarer - og en oase i ny og ne. I oasen Bou Flidja overnattet vi i beduinertelt! Vi er i Sahara med sand på alle kanter.

En storslått, annerledes natur. Her fikk vi også ri på ørkenens skip, dromedaren. Så utrolig å sitte bak pukkelen på dromedaren og ”duve” av gårde i ørkenens sanddyner med en gyllen ettermiddagssol i horisonten. Endelig akkurat som på postkortene! Vi red opp til et gammelt fort som fortalte om krigens redsler. Dette byggverket som egentlig var bygget som ”skydd” for ørkenens dyr. Dromedarene kastet lange skygger i sanddynene da vi ”duvet” tilbake til oasen.

Hvorfor er dromedarene så stolte, hvorfor bærer de hodet så høyt? Jo, for menneskene kjenner 99 navn på Muhammed, men kamelene og dromedarene kjenner 100. Den dag som menneskene også får kjennskap til det 100. navnet, må kamelen senke sitt hode.

Da mørket falt på, og dagen var omme, gikk vi ut i natten til et sted som sjåførene våre visste om og der de hadde tent et bål. En innfødt hadde laget en deig som han klappet ut til et stort, flatt brød og la i det glødende bålet. Langsomt ble brødet stekt uten å bli brent og deretter porsjonert ut til oss som satt rundt bålet. Det smakte godt. Det var en trolsk stemning i mørket med en natthimmel overstrødd med stjerner, deriblant en stjerne som ikke kan sees fra den nordlige halvkule - sydkorset.

Der himmel og hav smelter sammen. Chott el Djerid -Djevelens Badekar, Saltsjøen. Foto: Bogdan T

2. mai.

Et fargerikt innslag i den tunisiske befolkningen er berberne, NordAfrikas urinnvånere med rødt hår og blå øyne og med en særpreget kultur og en tradisjonsrik levemåte. Berberne har gravet seg grotter i høydedragene, det er deres boliger, boliger som holder en jevn og behagelig temperatur både sommer og vinter. Vi var innom et slikt hjem, en grotte var kjøkken, en var soverom, en for oppbevaring av mat og andre ting til livets behov. Den kvinnen som bodde her var tatovert. Det var en tatovering for forlovelse, to tatoveringer for en som var gift. Tatovering også for stammetilhørighet. På fjelltoppene var det gravet mange grotter som kun ble brukt til oppbevaring av mat i fredstid. I ufredstider søkte man opp til disse stedene der det var lettere å forsvare seg. Kan sammenliknes med våre gamle bygdeborger.

Jeg som trodde at ørkenen bestod bare av sand, fikk være vitne til at den også består av klipper og høye fjell. Matmata heter stedet. Det var her Star Wars-filmene ble spilt inn, og dermed kjent som Afrikas svar på Hollywood. Tunger vil ha det til at amerikanerne ikke har vært på månen, de var her. I Matmata spiste vi couscous, nasjonalretten. Vi overnattet i berggrotter denne natten. En av grotteboligene var omgjort til et slags ”hotell”. Omtrent som Ishotellet i Sverige, bare helt motsatt.

Boligen bestod av et dypt, sentralt hull 10-20 meter i diameter med boliggrotter gravet inn i veggene. Vi bodde i en grotte med seks senger.

Det var hvitkalkete vegger og tak. Andre grotter var blåkalkete. Kalking var nødvendig ellers ville tak og vegger forvitre.

3. mai.

Dagen startet med besøk hos en familie som bodde i grotter på linje med de vi sov i. Vi gikk ned en trapp og kom til en rund gårdsplass hvor det var gravd en brønn som skulle ta i mot regnvannet. Det stod en ovn ved inngangspartiet, og ellers var det en grotte for kjøkkenet hvor størstedelen av rommet var fylt opp med en vev og masse garn. En annen grotte var soverom hvor sovematter lå på golvet, det fantes ikke ett møbel. En grotte var også for sauer og geiter. ”Husfruen” hadde kostet og gjort ”huset” i orden. Det var ryddet og rent over alt. Selv var hun nydelig kledd slik som vi stort sett opplevde tunisierne, med fargerike klær.

Vi kom etter hvert til Gabes, som er verdens største oase. Vi besøkte et digert marked hvor unge og gamle falbyr varene sine, det prutes og handles, akkurat slik det skal være på et marked.

Det ble lunchpause i Sfax, og i El Djem ser vi monumenter fra romertiden, en storslått arena som kan sammenliknes med Colosseum i Roma. Amfiteatret med sine fredsommelige forlystelser, men også der gladiatorene kjempet mann mot mann med livet som innsats. 35000 mennesker overvar en slik forestilling med keiseren i spissen. ”Fri ham eller drep ham!” ble det ropt når den ene var nær ved å tape kampen.

Vendte keiseren tommelen ned, ble den svake drept, vendte keiseren tommelen opp gikk han fri. I dag er det også forestillinger med levende lys festet til veggene i dette gigantiske byggverket.

Tunisia er på mange måter mennenes verden. Det er mennene som sitter og løser verdensproblemene på kaféene, spiller kort eller

Vannkilden som skapte Tamerza. Foto: Robert Parzychowski

Foto: Magdalena TRIVSEL LILLIT Mikiewicz

domino. En historie som ble fortalt av guiden vår var følgende: Dersom en kvinne viftet med sjalet sitt på høyre side, var hun ugift. Viftet hun med sjalet på venstre side, var hun gift. Gikk sjalet over det ene øyet, var hun skilt, og bar hun sjalet slik at hun skjulte hele ansiktet, ville hun ikke gifte seg. At kvinner er uten makt selv om man bærer sjal, er herved motbevist!

Så er vi tilbake i ”vestlige” Sousse, noe som kom litt overraskende og ettertenkende på oss. En helt annerledes verden enn den vi har opplevd denne siste uka. Med ett følte vi at vi hadde reist fra Afrika igjen!

Det er kanskje ikke så rart, når vi endelig kunne innse at vi også bare hadde sett begynnelsen på Sahara...

Like ved Matmata overnattet vi i dype grotter flere meter ned i sanden. Foto: Bogdan T

LILLIT TRIVSEL

40

redaksjonsinfo LILLIT redaksjonen

Ansvarlige redaktører: Iren Hope og Iselin Fergestad, gründere av Peace of Art. Utgiver: Peace of Art DA Postboks 50 Grefsen 0409 Oslo org.nr: 989377604 Bidragsytere denne utgave: TEKST: Milla Krasniqi, Eli Nadia Haukeland, Marthe Tolnes Fjellestad, Mari Hope, Beate Eiklid, Henning Rønhovde, Christer Michaelsen, Rikke Eriksen, Linda Helseth, Frøydis Lysne, Gunnvor Fergestad.

FOTO: Marte Lohne, Svein H.Holmen, Bogdan T, Håvard Kristoffersen, Marthe Tolnes Fjellestad, Yasser Booley, Tina Davis, Magdalena Mikiewicz, Elisa Kellner, Linda Helseth, Kim von Arx, Fabrizio Turco, Robert Parzychowski, Ben Lancaster, Aschwin Prein, Enspira DA. Forside illustrasjon: Iselin Fergestad Trykkeri: Grøset TM Grafisk arbeid: Annichen Piene Webansvarlig Jan Marseille Web: Jan Marseille, Carl Jacob Rustad Distribusjon: www.lillit.no , SiO Studentkiosken (Frederikke, Oslo), SiT Tapir Storkiosk på NTNU Dragvoll (Trondheim), Studenthuset Rokken (Ålesund), Bybroen Antikvariat (Trondheim) og Isandi (Oslo).

Abonnement: www.lillit.no Lillit.web diskusjonsforum: www.lillit.no All brevpost til LILLIT merkes med ”LILLIT”. Tekstbidrag sendes redaksjonen som word-dokument vedlagt i epost eller på CD til redaksjonens postboks. Fotobidrag skal være min 300dpi og sendes redaksjonen enten på CD eller via epost. Alle bidrag blir vurdert etter konseptuelle kriterier, ikke meningskriterier eller ut fra journalistisk erfaring. Alle forslag mottas med glede og får rask tilbakemelding! Forespørsel om annonser eller leserinnlegg sendes via epost.

41 REDAKSJON

LILLIT

LILLIT gratulerer Erik Adli som vinner av vervepremien fra forrige utgave!

Erik Adli mottar en original kunstgjenstand fra MonkeyBiz! Les mer om Adlis arbeidsplass CERN på www.cern.ch/norway

VERV EN VENN, og VINN (-VINN) original MonkeyBiz-kunst!

Verv en venn til et prøveabonnement på LILLIT i 4 utgaver, og vinn originalkunst fra Sør-Afrika som i produksjonen skaper flere hundre arbeidsplasser der man trodde det var umulig. Kunsten er av høy kvalitet, signert kunstneren og til en anstendig verdi. Vinneren vil bli annonsert i neste nummer og kan få en GRATIS ANNONSE hvis deltakeren i tillegg driver egen virksomhet!

SLIK VERVER DU EN VENN: Finn en PC, gå på internettsiden: http:// www.peaceofart.no/lillit/bestil.php I bestillingsskjemaet skriver du navnet og adressen til den du skal verve, og under Annen informasjon, skriver du DITT navn og adresse. Du må enten være abonnent selv, eller ny abonnent, der begge adresser regnes som abonnenter fra bestillingsskjemaet er sendt inn.

MONKEYBIZ

LILLIT ANNONSE

Det sørafrikanske samfunnet står overfor enorme utfordringer knyttet til aids, arbeidsløshet og store sosiale forskjeller. Men likeverdig handel, med solid etisk forankring kan bety fattigdomsreduksjon.

LILLIT STØTTER MONKEYBIZ! MonkeyBiz-eventyret startet i Sør-Afrika i 1995. De sørafrikanske keramikerne Barbara Jackson og Shirley Fintz fant på et marked en annerledes perledukke, laget til inntekt for ANC (anti-apartheid bevegelsen).

Fire år senere dukket tanken på denne perlefiguren opp igjen, da en ung keramikk-kollega, Mataphelo Ngaka, trengte mer inntektsbringende arbeid for seg selv og for andre i hennes nærmiljø i Khayelitsha township. Mataphelos mor, Makatiso Ngaka, har alltid drevet med tradisjonelt Xhosa perlebroderi, og lagde sin egen perledukke fritt opp til hennes fantasi og kreativitet. Dette dannet grunnlaget for kunstprosjektet MonkeyBiz, som fem år etter starten har mer enn 400 kvinner (og noen få menn) i arbeid i township’ene rundt Cape Town. Prosjektet vokser, og det er rundt 200 personer på venteliste for å bli inkludert i bedriften. Monkeybiz er basert på hjemmearbeid, noe som gjør at kvinnene som er involvert også kan skjøtte sine oppgaver knyttet til omsorg for barn og familie.

Monkeybiz står for gratis utdeling av glassperler, i de fargene kunstnerne selv ønsker. Opplæring får man av hverandre. Hver fredag er det ”Bead Market Day” i en garasje i Cape Town sentrum, der alle selger kunstverkene sine til Monkeybiz-organisasjonen. Fra denne garasjen distribueres så kunstverkene verden over. Dukkene og dyrene må gjennom kvalitetssjekk før de blir kjøpt, men alle slags former og farger er tillatt. Hver enkelt gjenstand er signert av kunstneren, og alle har et sterkt og unikt uttrykk. Overskuddet av videresalget går til å skape flere arbeidsplasser, samt at det er bygget en rådgivingstjeneste for hiv-smittede og aidsrammede.

Monkeybiz blir i dag sett på som en fornyer av afrikansk perletradisjon, og høster internasjonal anerkjennelse for sin unike samtidskunst, som er basert på erfaring, kunnskap og kreativitet som lever i township’ene rundt Cape Town. For 10 år siden var township’ene betraktet som en kultur og et samfunn uten anerkjennelse og verdi - nå er de samme samfunnene blitt stilskapere, som bidrar med verdifulle impulser til den globale kunstinteresserte verden.

Besøk MonkeyBiz-butikken i Norge:

42

Isandi, Hoff hovedgård, Hoffsveien 40, Skøyen – Hoff, 0275 OSLO Tlf: 22502470. Gratis parkering. Nærmeste stoppesteder: Tog: Skøyen stasjon, Bane: Smestad Trikk: Hoff, Buss: Jarlsborgveien, linje 24.

Isandi butikk selger også magasinet LILLIT!

Studentpris for alle! Få 4 utgaver av LILLIT til kun 160 kroner! Vinn i tillegg unik MonkeyBiz-kunst for ditt engasjement! Abonnementet er uforpliktende etter 4 utgaver. Du får mulighet til å tegne et nytt etter du har mottatt 4. utgave.

Abonnement bestilles elektronisk ved å sende en e-mail med navn og adresse til l i l l i t @ p e a c e o f a r t . no hvor du bekrefter et årsabonnement. Det vil også kunne bestilles gjennom vår hjemmeside.

www.peaceofart.no Bestillingsskjema. * Må fylles ut. * Kryss av for 4 utgaver av LILLIT til kr 160,00!

LILLIT betaler porto for bladene, ikke for dette bestillingsskjemaet. * Navn:

___________________________________________

* Adresse:

___________________________________________

e-mail:

___________________________________________ ___________________________________________

Illustrasjon: Iselin Fergestad

Dette mener jeg om LILLIT:

Her fikk jeg høre om LILLIT:

Skjemaet klippes ut og sendes til: LILLIT Peace of Art DA Postboks 50 Grefsen 0409 Oslo

43 ANNONSE

LILLIT

www.lillit.no