Hvorfor er vi skeptiske på det åndelige

Jeg har opplevd episoder der mennesker er funnet før de har endt sitt liv, personer har fått leve lengre enn forventet.

Det er spesielt når personer ligger i Koma, og familien spør meg om jeg kan kommunisere med dem. Det er ikke vanskelig for meg.

De gir som oftest tegn til meg på hva vi må se etter, og de forteller hvem de er. De kan kommunisere med oss levende.

Det har hendt flere ganger at de forteller hva den /de som er rundt dem har på seg i det øyeblikket jeg snakker med pårørende. Det gjør også at de pårørende vet at «de er der».

Dette høres veldig spesielt ut, og det er det da også. Nå skal jeg fortelle flere historier om disse tema.

Dette er spennende og sterke historier. Noen historier er anonyme, noen ikke.

19 | EVNENE OG HVORDAN DE BRUKES AV MEG

3.

Savnet mann i Finnmark

denne historien lar jeg være uten navn.

En fin vinterkveld er det, og jeg får telefon fra en dame. Damen er for meg kjent ved navn da jeg har snakket med henne tidligere. Hun forteller at hun er fri fra vakt og ber om min hjelp da hun tenkte å ta kontakt med meg, fordi hun hadde fått formidlet at jeg hadde funnet flere savnede mennesker rundt om i landet og i utlandet. Hun har fri fra vakt på syke/aldershjemmet hun jobber på.

Saken er den at hun har fått en opplysning om en savnet pasient – en eldre herremann som har stukket av fra hjemmet. Det er noe som selvfølgelig kan skje. Jeg blir spurt om jeg kan se på det og selvfølgelig kan jeg hjelpe. Jeg ber henne snakke om løst og fast, og plutselig kommer han gjennom. Det er denne savnede mannen som snakker til meg. Ja, ikke fysisk, men han forteller meg ... som om noen hvisker inn i mitt øre.

Han viser seg for meg i pysj og tøfler. Jeg forteller henne om hans utseende og klærne, og det stemmer helt presist, sier hun.

Han forteller meg det er hustrig og kaldt ute og at han går langs veien ... Jeg ber han om å vise meg hvor han er. For meg oppleves det som om jeg er i en dyp meditasjon. Plutselig er jeg inne i hans bilde og ser veien, trærne rundt, snømengden og hans tynne bekledning. Jeg kjenner hans uro.

Han forteller meg han er kald, og jeg kjenner på presset med å få finne stedet der han er.

Jeg går sammen med ham på et vis og ser et skilt med navn på. Vi går gjennom en tunnel. Dette forteller jeg damen.

22 | DET INGEN SKULLE TRO AT NOEN KUNNE SE

Så viser mannen at han tar av veien og går ned mot sjøen. Det er ulendt terreng og steinete. Noen trær er det også og noen lave vekstplanter. Det er ondt for den eldre å gå. Jammen du, Anita, sier damen ... jeg vet hvor det er.

Jeg skal gi beskjed til vakthavende sykepleier, så skal hun få gi beskjed til Seaking helikopter.

Vi avtaler at hun skal ringe meg tilbake ved resultat.

Jeg prøver å slappe av og får en god følelse. Plutselig ringer telefonen etter ca en time.

Mannen er funnet av Seaking Helikopter i det området jeg snakket om Han er litt kald og litt skrubbet opp, men levende.

Hun er så takknemlig, så vi bobler over av glede i telefonen.

Tenk Anita du fant han! Ja, svarer jeg med klump i halsen og et ydmykt hjerte.

Jeg føler meg ofte i slike sammenhenger så utrolig liten i det store universet når jeg får bruke disse evnene til å «se».

Damen takker og takker, og jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si. Jeg blir ganske så stum. Det er en overveldende følelse hver gang. Jeg takker åndeverdenen hver gang for at de er med meg.

Denne gangen blir jeg nok mer hoppende glad, og så går det opp for meg hva som har skjedd, og tårene kommer.

Jeg får stotret frem en takk til damen fordi hun spurte meg. Jammen Anita, sier hun...det er vi som skal takke. Vi avslutter samtalen og hun lover å fortelle hvordan det går med mannen videre. Jeg vil gjerne høre om han får det greit etterpå.

Etter denne seansen kobler jeg meg selv av den frekvensen jeg er på.

Jeg blir ikke sliten. Saken er da ute av mitt hode.

Resten av dagen gjør jeg ikke noe særlig - det er tid for å slappe av og lade batteriene.

23 | SAVNET MANN I FINNMARK

4.

Pengene som forsvant i Libanon

en dame fra oslo tar kontakt med meg. Vi finner ut at vi skal treffes på Nesodden utenfor Oslo da det blir greiest. Vi møtes og sitter og snakker på venterommet på piren på Nesodden.

Damen ønsker hjelp av meg i en sak. Det er ikke en sak her i Norge, men i Libanon. Det høres kanskje ut som en rar setting for meg, men rar fordi dette er noe ukjent. Det er ikke første gang jeg har fått spørsmål om en sak i utlandet.

Vårt møte kommer etter flere telefonsamtaler. Hun snakker da ikke om denne saken, men om private saker for henne.

Denne gangen vil hun jeg skal se om jeg kan hjelpe i en sak i Libanon. Savnede penger dreier det seg om. Jeg sier til henne at det er greit. Plutselig begynner det å jobbe inni meg, og jeg får en følelse av at det er en dame som har tatt dem. Jeg ser damen i et «bilde». Damen jeg snakker med syns dette er rart. Jammen Anita, vet du hvor mye straff du får om du stjeler der nede? Nei, sier jeg, men det bryr ikke denne personen seg noe om. Mobilene våre er ikke så gode som de er i dag, men vi har skype.

Jeg forteller henne at jeg ser rommene i huset og at det ser slik og slik ut. Jeg sier også at det er en som trenger mer pleie der.

Hun nikker bekreftende på hodet hver gang jeg nevner noe. Jo mer jeg sier, jo mer ivrig blir hun.

Etter hvert foreslår hun at vi skal se familien og huset på skype. Hun viser meg sin telefon og skype, og vi to damene sitter og myser inni skjermen idet hennes kontakt slår på kamera.

26 | DET INGEN SKULLE TRO AT NOEN KUNNE SE

Jammen, der er vi jo, utbryter jeg. Det er akkurat de omgivelsene jeg har sett. Hun forteller på norsk, mens jeg hører et annet språk på mobilen. De snakker sammen, mens jeg føler.

Hun som jeg sitter med forteller at dette er hjemmet til et familie- medlem. Vi studerer og ser aktiviteten i hjemmet, også at mennesker beveger seg. Det kommer opp igjen at det er en dame som står for dette - noe jeg også forteller, og hun jeg snakker med kan ikke tro det.

Plutselig kommer det en dame midt i kameralinsen. Hun virker ikke veldig glad for å bli filmet. Å så! Der får jeg en ekkel følelse i magen. Det er jo damen jo, henne jeg så i synet.

Jeg forteller dette til henne jeg snakker med. Men Anita, det er jo hushjelpen her. Kan ikke tro det er henne. Vel, enten er hun medskyldig, eller så er det henne, sier jeg. Det er henne jeg «så» før jeg så i kamera. Mens vi sitter der, kommer det opp noe mer. Jeg spør henne: stemmer det at det er en eldre mann der også? En med helseplager? Ja, sier hun. Han er blind og sitter ofte på soverommet. Damen du ser er hushjelpen, og hun er ofte der og steller med ham.

Hun forstår fremdeles ikke at det kan være henne. Anita, det er stor straff der nede for å stjele eller ta noe.

Jeg får da opp mer - hun er ikke alene denne damen og hun får hjelp. Jeg ser denne mannen som hjelper henne. Han kommer kanskje på moped eller i en liten bil. Damen ser uskyldig ut, men er skyldig i mitt syn.

Vi snakker mens vi blir tatt rundt i rommene med kamera. Det stemmer med hvordan rommene ser ut og er ordnet. Jeg får bekreftet at det er sant som jeg har sett tidligere.

Det blir enighet der nede om å ha damen til intervju med myndighetene. Vi skiller lag og blir enige om at jeg jobber med saken.

Jeg får en sterk følelse av at jeg må gjøre meg ferdig med saken den dagen.

27 | PENGENE SOM FORSVANT I LIBANON

28 | DET INGEN SKULLE TRO AT NOEN KUNNE SE

29 | INNLEDNING

30 | DET INGEN SKULLE TRO AT NOEN KUNNE SE

Jeg setter meg straks ned og jobber videre. Familien leter og leter i huset etter pengene som var lagt i en konvolutt. Beløpet var ca 3-3500 norske kroner.

For oss er det ikke så mye, men for dem er det mange penger. De leter og det går noen dager uten resultater.

Jeg begynner å lure på om jeg har tatt helt feil. Plutselig en dag ringer telefonen. Det søkker i magen min. Hva om de ikke har funnet noe? Jeg får spørsmål om jeg kan se mer på saken og om det dukker opp noe mer. De gir meg beskjed om at de har lett i alle skap og finner ikke noe.

Plutselig kommer det et syn som et bilde til meg. En stemme sier: Bak skapet Anita-Se bak skapet.

Jeg ber dem derfor flytte skapet og dunke på veggen for å høre etter en «dump» eller «tom» lyd.

Og jammen så skjer det. Det er hul lyd på endel av veggen. Jeg er nesten euforisk i kroppen av glede. Jeg kjenner en enorm god følelse inni meg. De dunker hull i veggen der det er tomrom. Spente stapper en av dem handa bak og inn i hullet. Og hva befinner seg der? Finner de noe?

En konvolutt kommer til syne. Det er den samme konvolutten som de la pengene i. Oppi er innholdet. Febrilsk telles sedler. Beløpet er nesten det samme som tidligere.

Saken er løst og pengene er kommet til rette. De blir kjempeglade i andre enden av telefonen. Så artig at jeg har fått bli med på letingen mens vi er på tlf. Alt stemte og jeg kunne da vite at beskjeden jeg fikk stemte. Damen ble tatt og saken var da løst. Damen som søkte min hjelp hadde fått hjelp.

Familien takket ydmykt for hjelpen fra meg. Jeg takket Åndeverdenen igjen for at de gav meg de rette opplysningene og at jeg forstod beskjeden.

Følelsen av enorm ydmykhet fylte hele meg. Enda en sak løst.

Takk til Åndeverdenen! Og enda en gang takk for at jeg får disse oppdragene.

31 | PENGENE SOM FORSVANT I LIBANON

Etterord

Jeg vil takke alle som har bidratt i boken. Alle som har latt meg dele historiene sine.

Jeg er også veldig takknemlig for de flotte fotoene fra Lofoten som min Landskapsfotograf A. T-foto v / Arnfinn Tønnesen har tatt.

Ønsker du noen av fotoene hjemme hos deg selv, er det mulig å bestille.

Kan følges på Instagram: AnitahRasmussen_medium Arnfinn Tønnesen Photography

Website: www.anitahrasmussen.com www.atfoto.no

128 | DET INGEN SKULLE TRO AT NOEN KUNNE SE

129 | INNLEDNING 129 | ETTERORD

130 | DET INGEN SKULLE TRO AT NOEN KUNNE SE

131 | INNLEDNING