Spiseforstyrrelsesforeningen by IKS-Huset

Medlemsblad for Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser

Man antar at ca 10–15% av de som har en spise forstyrrelse er gutter, men det er lite forskning på feltet og mørketallet kan være større.

Psykologiske og sosiale faktorer ligger ofte til grunn for et senere misbruk av mat.

Beregninger viser at 230.000 kvinner i alderen 15–44 år har en spiseforstyrrelse som faller inn under diagnosesystemet DSM-IV.

18 % av jenter i elite idretten har spise forstyrrelser. I noen idrettsgrener har 35 % et matmisbruk.

Gutter kan være mer opptatt av å trene og bygge muskler, noe som kan være lettere å akseptere som normalt.

Spiseforstyrrelser er som regel ikke noe man «vokser av seg», men et alvorlig problem som de fleste trenger hjelp til å komme ut av.

Overspising er det største problemet; 90 % overspiser i form av bulimi eller tvangsspising, bare 10 % har anoreksi.

Nr. 2 – juni 2015 – 29. årgang

Spiseforstyrrelser rammer ikke bare den som selv sliter, men også familie og venner.

Rundt halvparten av alle med spiseforstyrrelser utvikler dette før fylte 18 år. Typisk debutalder for anoreksi ligger mellom 14 og 18 år, mens debutalder for bulimi gjerne er i slutten av tenårene eller begynnelsen av tyveårene.

Det er også flere som får spiseforstyrrelser i godt voksen alder, selv om gjennomsnittsalderen for debut er i tenårene og tyveårene.

s. 17

s. 6

s. 13

TEKSTER

BOKANMELDELSER

Å finne sin stemme, sin vei

Kjære 18

Oktober tar aldri slutt

Truls over Grønland

– Å få menn inn viser fremskritt 19 Humor – hvor er du?

Selvfølesen sliter i et spiseforstyrret landskap

Å navigere seg gjennom en behandlingsavslutning 26 Hva har det å si da?

s. 22

– 120 kg sofagris, 600 km på ski og andre historier fra et kaloririkt liv 18

FAST INNHOLD Redaktøren 3 Kontorets Hjørne

Redaksjonen 5 Hverdagsmagi 9

INTERVJU

Galleriet 11 Blogginnlegg

Linnéa Myhre › Evig slåsskamp

Lokallagsnyheter 29

Ingvild Aas Føinum › Hvorfor være frivillig i IKS?

› Den kloke kroppen

IKS-Husets aktivitetskalender

Jan Rosenvinge › Det er viktig å se helheten, ikke kun vektendringer

› At gutter og menn kan rammes av sykdommen har vært tabu

Vetle Skaarud › Kan ikke mat bare være mat?

IKS ARBEIDER FOR

Å støtte og hjelpe kvinner med spiseforstyrrelser. Å spre informasjon om spiseforstyrrelser slik at problemene blir tatt alvorlig. Å få opprettet et helhetlig og tverrfaglig behandlingstilbud i offentlig regi, hvor alle som ønsker det kan få fullverdig behandling. | IKS HAR FØLGENDE TYPER MEDLEMSKAP Hovedmedlem for kvinner og menn som har eller har hatt spiseforstyrrelser: kr. 200,- | Familiemedlem er for alle som tilhører samme familie som hovedmedlem kr 50,- | Støttemedlem for alle andre privatpersoner med spiseforstyrrelser: kr. 300,- | Institusjonsmedlem for behandlere, skoler, sykehus osv.: kr. 350,- | Abonnementsordning for bibliotek på medlemsbladet «Kvinnekraft»: kr. 200,| MEDLEMSKAP Se våre nettsider www.iks.no eller send mail til elin@iks.no | All post fra IKS kommer i anonym forsendelse. | ANSVARLIG REDAKTØR Eline Matheson Gustafson | COVER Colorbox | DESIGN OG LAYOUT Karianne Norbeck | TRYKK Aktiv Trykk AS

REDAKTØREN

Illustrasjonsfoto: Shuttestock

Ikke en jentesykdom Temaet for dette nummeret er: «Selvfølelse på tvers av kjønn – spiseforstyrrelser rammer både menn og kvinner». Spiseforstyrrelser kan ramme alle, uavhengig av alder, bosted, familie og vennekrets. Og i hvert fall uavhengig av kjønn! Å finne årsaken til hvorfor noen av oss får spiseforstyrrelser er neimen ikke lett. Å påstå at spiseforstyrrelser bare rammer kvinner, blir feil. Etter mange år med IKS – Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser – som navn, har vi åpnet opp for menn. På tide, helt enig! I dette nummeret har vi snakket med noen flotte fyrer. Blant dem, Vetle Skaarud fra den mye omtalte serien «Oljebarna», som var den eneste gutten som var innlagt på Ullevål med anoreksi. Tenk på det! Og så har vi vært så heldige å få snakke

med professor Jan H. Rosenvinge. Han har holdt på med spiseforstyrrelser i over 35 år! Linnéa Myhre har vi også intervjuet – som for alltid er aktuell med knallbra bøker og fine, viktige tanker. Ellers i bladet venter mye godt lesestoff og fine bilder, spør du meg – den stolte redaktøren... I tillegg til å skryte, vil jeg spørre dere om hjelp. Kvinnekraft trenger nytt navn! Vi har fått inn noen forslag, men ønsker fler. Nå som vi åpner opp for menn blir dette navnet litt feil. Alle forslag sendes til jenny@iks.no. Det er sommer, dere – og jeg håper at dere koser dere med dette nummeret i sola! Klem fra Jenny

Jenny Mina Rødahl, Redaktør

KVINNEKRAFT NR. 2 2015 | 3

KONTORETS HJØRNE

Vi ønsker deg en god sommer! Sommeren er godt i gang og det er snart ferietid for sikkert flere av dere. Sommeren kan være både en tid for glede og en tid for utfordringer. Å ha mye fri trenger ikke alltid å kjennes avslappende ut, og mye tid med familie og nære kan også by på utfordringer. Vi på IKS-Huset har i den siste tiden hatt samtaler med flere som gruer seg til sommeren, hvor «alt skal være så bra» – vi vet at det ikke nødvendigvis er slik for mange som strever med mat, kropp og vekt. Med dette i tankene ønsker vi at du får en så god sommer som du kan, og at du også kan nyte lyse kvelder og ta inn de små øyeblikkene med glede som kommer – som kanskje man må også streve litt for å finne tidvis. Kanskje det er en sval bris, en uventet klem, et avkjølende bad, eller kanskje du klarte å nyte en is for første gang på lenge? Tema for denne utgaven av Kvinnekraft berører at spiseforstyrrelses rammer begge kjønn – noe som IKS ønsker å fronte i en lang større grad enn tidligere, og er noe vi også har understreket med å åpne opp for menn fra og med 2015. Nå gjenstår enda en meget viktig jobb; å få på plass et navn som inkluderer menn! Selv om spiseforstyrrelser i dag rammer flere kvinner (ifølge statistikken), er spiseforstyrrelser langt ifra noen kvinnelidelse. Det vil også redaksjonen understreke med flere spennende bidrag om menn i denne utgaven av Kvinnekraft. Og ja – vi må også finne et godt og dekkende nytt navn til vårt eminente medlemsblad! Som sagt; forslag tas imot med stor takk!

KVINNEKRAFT NR. 2 2015

I april gjennomførte vi landsmøte med et herlig knippe damer. Landsmøtet ble avholdt i IKS sine lokaler i Dronningensgate 25 lørdag 18. april, der vi tilsammen var 22 deltakere. Årsmelding, regnskap samt budsjett ble gjennomgått og godkjent med få merknader. Styret som ble valg for neste periode består av Lene Fosshaug, Anette Eftedal, Mette Hanekamhaug, Øygunn Mediå, Laila Bakke og Sylvia Sollien. Sistnevnte ble valgt gjennom benkeforslag. Det ble besluttet at styret konstituerer selv ett manglende styremedlem og velger selv fordelingen av verv innad innen 15.juni. Siste punkt på agendaen var en idémyldring rundt navneendring og det var mange gode forslag til navn. Etter Landsmøtet deltok flesteparten av deltakerne på en hyggelig middag ute på Restaurant Olivia på Aker Brygge. En stor takk til alle som deltok på Landsmøtet og på middagen. For fullstendig referat, se IKS sine nettsider. Det vil bli en presentasjon av det nye styret i neste utgave av Kvinnekraft som kommer ut i september, så stay tuned! IKS-Huset holder åpent frem til 10.juli, etter dette holder vi sommerstengt fra og med uke 29 og ut uke 31. Flere av dere ser vi på CAMP Mindfulness andre uken i juli på Bjerkely – vi gleder oss stort allerede! Følg med på våre nettsider for høstens program som vil by på mange spennende tilbud og helt nye kurs. Inntil da; riktig god sommer videre! Varm hilsen ønskes fra hele kontoret!

REDAKSJONEN

Redaksjonen om... En liten vri på KKs faste spalte Redaksjonen om tema i denne utgaven – IKS har åpnet for menn og i den sammenheng vil gjerne redaksjonen dele noen tanker rundt dette i denne spalten.

CHARLOTTE Fordi jeg er jente betyr ikke det at jeg måtte få en spiseforstyrrelse. Fordi du er gutt betyr ikke det at du ikke kan få en spiseforstyrrelse. (Hvor er den regelen skrevet ned?). Jeg er meg og du er deg. Vi er forskjellige og vi er like. Vi er like mye verdt og vi har like stor rett til å være. Du trenger ikke å gjemme deg. Jeg trenger ikke å gjemme meg. Ta min hånd og la oss titte frem fra dette mørke tabuet sammen. La oss vise at vi kan være like selv om vi er forskjellige, og la oss vise at vi kan være forskjellige selv om vi er like. ELIN M At vi nå inkluderer menn i IKS synes jeg er topp! Jeg opplever at det er like mye fokus på kropp, mat og trening hos menn i dagens samfunn som hos kvinner. Men åpenheten og aksepten for å snakke om problemer rundt områdene virker liten. Derfor tenker jeg at det er vel så viktig at menn kan komme, få hjelp og bidra på IKS. En god kjønnsfordeling er som regel bra for miljø også. Jeg gleder meg i hvert fall til å treffe de første tøffe gutta som tør å krysse dørterskelen og vise vei for de andre. Velkommen! MARIANNE At IKS nå har åpnet opp for menn er en stor endring. Jeg tror den blir bra. IKS har mye erfaring både med spiseforstyrrelser og med å skape fellesskap, og det tror jeg gjør at IKS kan ta i mot alle som

strever med kropp og mat på en god måte. Fellesskap, forståelse og arenaer hvor man kan kjenne mestring og aksept er enormt verdifulle. Det er sånn IKS er. FRØYDIS I for inkludering. K for kvinner, karer. S for samarbeid, og selv om disse linjene kun er et surr som skurrer på versefoten, tror jeg at større mangfold vil styrke kvinnekraften og organisasjonen vår. INGVILD Skulle bare mangle ikke å ta imot alle som trenger IKS, jeg tenker det er forankret i hele organisasjonen at det er lav terskel for å komme, akkurat som du er! Jeg håper mange gutter og menn finner frem til oss med tiden slik at vi kan vokse oss sterkere. HILDE Jeg synes det er et stort og viktig steg for IKS å inkludere menn. Jeg håper det kan bidra til å øke fokuset på spiseforstyrrelser generelt og blant gutter og menn spesielt. JENNY Dette har jeg ventet på! Velkommen gutter og menn. Det er klart dere skal få være med oss i kampen mot spiseforstyrrelser! Jo flere vi er, desto mindre tabu blir dette, sant?

KVINNEKRAFT NR. 2 2015 | 5

«Livet med spiseforstyrrelsen er en evig slåsskamp, men jeg har aldri ønsket å være et forbilde på grunn av sykdommen. Heller tvert imot.» 66

KVINNEKRAFT KVINNEKRAFT NR. NR. 12 2015 2015

INTERVJU LINNÉA MYHRE

Evig slåsskamp Lyse Linnéa Myhre bare 25, men med meritter i fleng, blant andre tittelen Årets blogger (2011), Anne-Kat Hærlands utnevnte arvtaker, showdanser på TV2 lørdagskvelder i beste sendetid (2014), og endelig en stadig mer kjent forfatter. Midt oppi det hele har hun en spiseforstyrrelse, og jeg undrer: Hvordan i all verden er det mulig? TEKST FRØYDIS FINSTAD GUNDERSEN | FOTO GURO BEITOHAGEN

Lettere satt ut og nesten forfjamset, før igjen senere, fikk jeg lyst til å skrive skyggesidene, og advare andre mot å strebe etter å bli tynne. At spiseforstyrrelsen jeg får satt meg ned og tenkt nærmere flere, selv om jeg egentlig aldri har vært er en svøpe, noe negativt vi bør bekjemover hva jeg kan spørre om når vi møtes en brevskriver. Den korte stilen som pe, ikke kjempe for å få. i marssola på IKS sitt hjerterom. Linnéa åpner for løse kommentarer og luftige og heldige jeg, som skal intervjue henne tankesvev, uten å stille krav om en lang for medlemsbladet vårt. Spent, med et sammenhengende handling, passer bra  Relasjoner – å skape kontakt og være i et snev av hjertebank, for jeg har jo ikke lyst for eks-bloggeren Linnéa som en liten bit forhold – er en gjenganger, slik jeg leser boka di. Risikoen for at forbindelsen blir for til å stille nøyaktig de samme spørsmåfortsatt henger igjen av. lene hun sikkert har svart på hundre tett og intim, men samtidig et stort behov ganger før. Men vips er vi på vei, og for oppmerksomhet og nærhet, og redsel  I brevene forteller du mye om kaos og kontrollbehov, og om deg på den ene glade postarter med det nyeste verket hennes fra for miste mennesker som betyr mye for deg, sitive, og den andre dystre depressive siden, høsten 2014, romanen Kjære (anmeldt inkludert psykiateren din, Finn Skårderud. med spiseforstyrrelsen som grunnleggende på side…): Hvordan tenker du at behandleren kan årsak og et slags «varemerke». Hva tenker bidra til å øke pasientens trygghet overfor du om å være et idol oppi villniset? omverdenen? Og omvendt – kan et tett  Hva fikk deg til å skrive og utgi brevene i bokform? Og hvorfor valget av akkurat disse – Livet med spiseforstyrrelsen er en evig nært forhold til en terapeut ytterligere forvanske det å knytte bånd med andre? slåsskamp, men jeg har aldri ønsket å «småhistoriene» om flere tekster aktuelle? – Tidligere trodde jeg at «jeg trives best være et forbilde på grunn av sykdom– Det første, selvmordsbrevet, var egentlig tenkt som avslutning på Evig søndag men. Heller tvert imot. Da jeg begynte å i eget selskap». Det tok mange år før jeg (Linnéas første bok), men ettersom livet blogge var den overhodet ikke et tema, innså at det var feil, og at jeg har det mye og dermed boka tok en annen vending, men etter hvert som den naturlig dukket bedre i et fellesskap. Jeg er selvfølgelig ble det bare liggende. Da jeg leste brevet opp i bildet, har poenget mitt vært å vise redd for å miste de jeg er glad i, spesielt

KVINNEKRAFT NR. 2 2015 | 7

INTERVJU LINNÉA MYHRE

Finn. Med ham kan jeg dele de konflikt-  fylte følelsene rundt mat og kropp som ingen andre jeg kjenner forstår. Han lytter innsiktsfullt og bidrar til å gjøre meg sikrere og bedre rustet til å takle vanskene, også i kontakten med andre mennesker. Jeg trenger støtten hans for å bli helt frisk, og tenker generelt at en profesjonell samtalepart er en uvurderlig hjelp i tunge perioder. Men forholdet mitt til Finn har jo også en ende. En eller annen gang, lik alle andre forhold, og derfor mener jeg det er så viktig å verne om dem mens de varer.

I både Kjære og øvrige tekster og uttalelser om og fra deg direkte, oppfatter jeg en frykt for å slite ut andre – at folk blir lei av deg og det gjentatte gamle gnålet. Men så vidt jeg skjønner, har du fortsatt mange tilhengere og holder standen på… jeg famler med formuleringen, men forsøker med det pretensiøse «popularitetsstatikken». – Det dreier seg nok mest om at jeg har vært lei av meg selv. De mørke trekkene, tendensen til å svartmale og dytte meg ned i søla. Jeg prøver å vise publikum at  maset mitt blir altfor massivt for Linnéa også, noe jeg misliker.

 Enn kjærligheten da? Hvor står den i

tilfriskingsprosessen?  – Høyt. Mens mat og spisemønster dominerte livet mitt, manglet jeg på et vis plass til andre. Mamma var der jo hele tiden som et anker, det visste jeg, men kjæreste var helt uaktuelt. Nå når jeg klarer å kontrollere tankene og atferden min bedre, får jeg også rom og økt toleranse for andre, og hva de ønsker og krever for at vi kan være sammen. Møtet med Sondre (Lerche) ble et vendepunkt. Han gir meg visdom og dypere innsikt i livet, utfordrer meg for eksempel til å gå på restaurant, normale enkle hverdagsaktiviteter, men så kvalfylte for mennesker med spiseforstyrrelse. Sondre sørger for at jeg utvikler meg positivt, og når jeg bor i kollektiv er jeg pent nødt til å ta hensyn til de andre der. Tenke utover min egen trange boks av tvangspregete forestillinger og rutiner, og handle i takt med livet utenfor. Til tross for at det koster. Fordi prisen på tapt sam-  vær og tilhørighet er enda mye høyere. Nærværet er nødvendig, så jeg må etter beste evne bare tviholde på det.  Å notere egne tanker og sinnsstemninger er

en velkjent selvhjelpsmetode. Hva er den største drivkraften din? Egenterapi eller å dele med ditt indre med noen? Drister jeg meg nysgjerrig til å fritte ut Linnéa om, og får kontant tilbake: – Egentlig ingen av alternativene! Jeg er ganske enkelt veldig glad i litteratur - å lese og selv leke med setninger og ord, kort sagt å skrive.

KVINNEKRAFT NR. 2 2015

Ok, og så videre til neste strekpunkt, om parodi, satire og etterdønningene av angrepet på Charlie Hebdo. Kjære inneholder også flere nokså krasse karakteristikker og kritikk av konkrete personer. Hvor går grensen for ytringsfrihet og personvern? Undrer jeg, og konfronterer Linnéa med at kommentarene faktisk kan såre og tråkke andre på tærne, noe som kan falle tilbake på henne selv, en truende fare. – Ja, jeg innser at en del av utspillene mine opprører og kan gi andre ømme føtter og følelser, og noe av det mest  provoserende og samtidig usaklige raseriet jeg hadde kladdet utbrudd av, ble forlaget og jeg enige om å fjerne før utgivelsen. Men resten – en blanding av fakta og fiksjon – står jeg helt og fullt for, og mesteparten er jo selvironi som jeg har masse av. Fastslår Linnéa med hva mitt blotte øye fornemmer som et glimt i blikket. Før begges fokus flyttes ned på neste omtrent altomfattende emne. Dagens åpne samfunn, nettverkene på verdensveven, den virtuelle Internett-tilværelsen. Så mye informasjon  å forvalte! Og media fôrer oss med matprat og dødelige dietter, fyrer opp under kropp og skjønnhet, fikserer usunt på figur, fasong og ytre, og setter manges sinn i kok. Men med denne tiraden fikk jeg i hvert fall luftet meg litt, og lurer på hva Linnéa mener om situasjonen. – Jeg syns dessverre den blir bare verre og verre fordi stadig yngre mennesker

fanges i garnet, eller nettet, bokstavelig talt. Vare, unge mottakere som ikke er sterke nok til å motstå presset fra alle hold, og i verste fall havner i uføre og forløperen til alvorlig sykdom. Problemet opptar meg, og jeg propaganderer mot hysteriet på de kanalene jeg kan. Jeg prøver å snakke den ufornuftige ødeleggende kroppsopptattheten midt imot hver gang muligheten byr seg. Bra, sier jeg med tommelen opp og så pekende på nest siste spørsmål – om håp, drømmer, mål og planer. – Nå lever jeg av å skrive og vil gjerne fortsette slik. Bli en dyktig forfatter, lage litteratur som blir lest, likt og respektert for innholdet og kvaliteten, uavhengig av om temaet er spiseforstyrrelser og mentale problemer eller ikke. Jeg har lyst til å utvide repertoaret mitt, skrive romaner om annet enn personlig lidelse, og ja! Den tredje boka er på trappene. I startfasen mot noe endelig, håper jeg. Målet er iallfall å fullføre, men jeg kan ikke love noe! La det være klokkeklart, fullender jeg utropet inni meg, før den nysgjerrige og ikke lite freidige nesa mi vender helt til slutten på denne vesle intervjusnutten. Vil du ta med deg Sondre og komme inn i den åpne mangfoldige organisasjonen vår? – Det nye jeg nå har fått vite om dere, er i hvert fall positivt. Og uansett vil jeg fortsette å tale varmt og tydelig om kampen vår. Vise at vi er på lag «anti-spiseforstyrrelser», og bidrar gjerne til å skape blest og øke oppslutningen om (det nye organisasjonsnavnet). Supert! Sier jeg, og hjertelig velkommen inn hvis dere banker på! Hver for dere, som selvstendige skrivende og syngende individer, og begge to i samstemt duett! Og kjære Linnéa, aller sist, men desto varmere takk for den fine samtalen og friheten jeg, undertegner, har tatt meg i utformingen av intervjuteksten! n

HVERDAGSMAGI

”

FOTO SILJE OLSEN

It is during our darkest moments that we must focus to see the light. ARISTOTLE ONASSIS

KVINNEKRAFT NR. 2 2015 | 9

PERSONLIG TEKST

Å finne sin stemme, sin vei Noen ganger skjer det kanskje noe som snur oppned på livet, som rokker så ved grunnlaget ditt, og gjør at du mister fotfestet. TEKST MARIANNE BECK HEIEN | ILLUSTRASJON SHUTTERSTOCK

Så ramler du kanskje ned i et kaos, fordi du ikke har verktøyene for å holde deg på bena. Kanskje tyr du til de velkjente strategiene som du alltid bruker for å håndtere stress, hverdagen, følelser, kaos. Men de fungerer ikke. De løser ikke dette. Det blir ikke borte. Så du drukner i kaos. Eller kanskje du nekter deg å ty til de velkjente strategiene fordi du vet at de ikke fungerer, du vet de lager mer problemer og gjør større skade. Så du nekter deg dem. Men du har ikke funnet de gode verktøyene, eller du stoler ikke helt på at de fungerer. De er litt for nye, ukjente, uutprøvet. Så du blir handlingslammet. Kanskje du da slipper til noen gamle strategier, så det blir handlingslammet kaos. Men tross alt noe kjent, om enn uønsket. Men det fungerer ikke, og det blir ikke borte og du MÅ forholde deg til det som skjer. Men du er inne på et feil spor. Til du begynner å famle deg frem på utrygg grunn, prøve ut det nye. Du stopper opp litt. Du trekker varsomt

KVINNEKRAFT NR. 2 2015

pusten. Du tar et forsiktig steg tilbake. Du stiller noen prøv ende spørsmålstegn ved situasjonen, din reaksjon. Du tar noen prøvende steg bort fra de gamle strategiene, og tester den ukjente grunnen, med nye strategier. Nye verktøy. Som du ikke ser klart for deg. Det starter kanskje med spørsmålene › hva kan jeg gjøre akkurat nå, for å gjøre dette litt bedre? › jeg har stått nesten her før, hvordan kom jeg gjennom det da? › hva kan hjelpe meg akkurat nå? Du drar det ned til akkurat hvor du står i dette øyeblikket. Og tar et famlende steg i en ny retning. Fra en stillhet, leter du frem ordene du ikke trodde du klarte å si. I de pressede øyeblikkene, finner du stemmen du ikke trodde du hadde, meningene du ikke trodde du våget å eie. Du finner din stemme. Det er prøving og feiling og utrygt gjennom kaoset, men du finner din vei. n

GALLERIET FRANSISCA

CHARLOTTE BENJAMINSEN

FRANSISCA

MARIANNE BECK HEIEN

Dette er en fast spalte vi ønsker å ha med i hver utgave av Kvinnekraft, og denne siden er øremerket med bidrag fra deg der ute! Du som har en liten fotografspire i magen – nøl ikke – send inn bilder til «Galleriet» til eline@iks.no. Vi gleder oss til å få inn bilder fra nettopp deg!

KVINNEKRAFT NR. 2 2015 | 11

INTERVJU INGVILD AAS FØINUM

Hvorfor være frivillig i IKS?

NAVN | Ingvild Aas Føinum ALDER | 26 ÅR YRKE | Sykepleier

BESKRIV DEG SELV MED TRE ORD:

Omtenksom, følelsesmenneske, idérik. HVOR LENGE HAR DU VÆRT FRIVILLIG I IKS? Siden 2011. HVA ER DET DU PLEIER Å GJØRE AV OPPGAVER? Jeg tror jeg har vært innom

en god del av oppgavene: Støttetelefon, personlige samtaler, stått på stand, temakveld og åpen kveld-vertinne, vært med å holde foredrag, noen bidrag i KK, og praktiske ting som pakking av medlemsinfo og organiseringer til arrangementer! HVA SYNTES DU ER POSITIVT MED Å ENGASJERE DEG I IKS SOM FRIVILLIG? Å møte andre i samme

situasjon! Ekstra gøy er det å se de

KVINNEKRAFT NR. 2 2015

samme ansiktene år etter år, på tvers av landet. Om vi kun sees en gang i året på landsmøte eller leir – det er like koselig! Jeg har, som mange andre IKS-ere vært av og på med hvor ofte jeg bidrar eller er innom. Det deilige med å være frivillig at det alltid er bruk for en! Om en kan bidra masse eller lite. Det passer på en måte perfekt siden livet med spiseforstyrrelse kan svinge. Noen ganger er det best å være medlem fra sidelinjen, noen ganger har en mer behov for å «bruke» tilbudene enn å organisere dem. Takhøyden er stor, og her er det plass til alle! HVA KAN VÆRE UTFORDRENDE?

At man møtes i ulike stadier av sykdom. Man kan for eksempel ikke unngå å forholde seg til syke, selv om man er i

recoveryfase. Siden vi er i «samme båt» har i alle fall jeg opplevd det som en trygg arena å møtes på, og bli kjent med egne grenser. I tillegg kan det være utfordrende fordi man gjerne vil hjelpe alle, og kan glemme seg selv og egen rolle. HVORFOR BURDE ANDRE BLI FRIVILLIG I IKS? Fordi du får møte

mange flotte mennesker i alle aldere! I tillegg er det supert å ha noe å gjøre på fritiden, et fristed fra alt annet. ANDRE RÅD TIL DEM?

Så mange jeg har snakket med er redde for ikke å passe inn her; om man er for frisk, for syk, ikke orker å bidra så mye. Du er absolutt bra nok for IKS uansett, all hjelp er god hjelp! n

PERSONLIG TEKST PERSONLIG TEKST

Oktober tar aldri slutt Jeg er så lei. De siste 14 årene har jeg levd på en drøm om frihet. Hver dag har jeg tenkt at i morgen, i morgen skal jeg spise alt jeg vil uten å tenke, uten å føle, uten å angre! TEKST LINN KARIN | ILLUSTRASJONSFOTO SHUTTERSTOCK

Morgendagen kommer, men det er alltid oktober. Det høres kanskje rart ut for deg, og av og til blir jeg oppgitt over meg selv. Det er jo så enkelt, det er jo bare... Hadde det bare vært så vel! Det er få som vet hvor personlig det er å leve med en spiseforstyrrelse. Du mister din egen identitet, du vet ikke hvem du er eller hva du vil uten spiseforstyrrelsen nettopp fordi 90 prosent av en spiseforstyrrelse handler om tvang og nekt. Du får ikke lenger gjøre ting eller spise ting du liker, du må utføre aktiviteter du ellers hater, og løgner, sinne, isolasjon og irritasjon blir en del av din personlighet, selv om du egentlig er motsatt. Du er ikke lenger den du har vært, du er fanget i din kropp, men har fått identiteten til en spiseforstyrrelse. Jeg har to spesielt viktige støttespillere i livet mitt akkurat nå. De er de eneste som vet om hvor intimt og sårbart dette er. De gjør så godt de kan for å veilede meg ut av dette forholdet, de svarer på spørsmål og gir meg utfordringer som for en vanlig sjel kan virke vanvittig dumme, men for meg er det ramme alvor. Det sier litt om hvor mye din egen identitet og

evne til å vurdere forsvinner når du fanges av en spiseforstyrrelse. Jeg har alltid sett på spiseforstyrrelsen som en trofast og kjær venn som aldri forsvinner. Den er alltid der å komme hjem til, alltid en å søke trøst hos, dele gleder med, bekymringer og redsel. Alltid en å gråte med, le med. Alle trenger en venn som alltid er der. Men de siste årene, og flere ganger bare de siste ukene, har jeg blitt fortalt at spiseforstyrrelsen er en falsk trygghet og en falsk venn jeg ikke kan stole på. Jeg begynner å skjønne det, men klarer ikke helt å forstå det. Hvordan kan den være falsk når den alltid gir meg verktøy når jeg trenger det? Verktøyet som hjelper meg i hverdagen, men som også opprettholder symptomene. Der ligger mye av den vanskelige konflikten nå. Når jeg skal tegne et bilde av meg og spiseforstyrrelsen, ser jeg en jente som er låst fast i håndjern 24/7. Noen ganger låses jernet opp på det ene håndleddet, og du kan se for deg hvordan det henger ned langs kroppen og dingler. Det er en stadig påminner om at du ikke er i nærheten av å være fri, og det minste feiltrinn er nok

til å få låst fast begge hendene igjen på ubestemt tid. Nøklene forsvinner og du vet ikke om du denne gang er låst fast en liten time eller flere måneder. Jeg vil så gjerne bli fri... Uten håndjern! Jeg prøver å snakke med og lese om jenter som har slitt med det samme og kommet ut av det. Hvordan har de klart det? Hvordan har de klart å takle kroppens fysiske forandringer når de gir slipp på spiseforstyrrelsen bit for bit, del for del? Er det virkelig verdt det? Hvordan overvinner de skammen, angsten og tvilen? Hvordan takler de baksmellen som garantert kommer? Jeg beundrer virkelig de som klarer det, de er beinsterke! Én ting er å komme inn i en spiseforstyrrelse – det er lett, men å komme ut av det er en helt annen vei å gå, en utfordring på en helt annen skala – hvis du i det hele tatt kommer ut av det. Ikke alle gjør det, og jeg begynner å bli redd for at jeg skal være en av dem etter så lang tid. Jeg prøver virkelig, men muligens ikke hardt nok. Målet er å komme forbi oktober, hvis det lar seg gjøre. Spørsmålet er om oktober varer evig. n

KVINNEKRAFT NR. 2 2015 | 13

INTERVJU JAN ROSENVINGE

– Det er viktig å se helheten, ikke kun vektendringer Professor Jan H. Rosenvinge har holdt på med spiseforstyrrelser i over 35 år. Og han husker hver eneste av pasientene sine. TEKST MARIANNE BECK HEIEN | FOTO BJØRN-KÅRE IVERSEN, UIT

 Hva holder du på med til daglig?

– Ja, hva svarer jeg nå? Profilen min er forskningsbasert. Fra jeg var ferdig utdannet psykolog i 1982 og frem til 1990, jobbet jeg i ulike kliniske stillinger, og hadde mange pasienter på Østlandet. Jeg kom til Tromsø i 1995 og skulle egentlig bare være noen år, men så har det blitt 20. De siste seks har jeg vært prodekan ved Det Helsevitenskapelige Fakultet, og med særlig ansvar for forskerutdanningen, og er dermed altfor lite på Institutt for psykologi. Hverdagen min har dermed endret seg mye, og dreid mer mot forsknings- og utdanningsspørsmål i tillegg til forskningen jeg driver. Men spiseforstyrrelser har jeg holdt på med hele tiden siden 1979.  Jeg tenker høyt at han da må ha møtt man-

ge mennesker med spiseforstyrrelser. – Ja, og jeg husker nesten alle sammen. Jeg tenker innimellom på dem, og lurer på hvordan det gikk dem senere i livet. Jeg husker enkeltpersonene og kan se dem for meg. Det var et ganske intenst arbeid.

KVINNEKRAFT NR. 2 2015

Det er fint å høre at menneskene du møter i kanskje en av de tøffeste periodene i livet ditt husker og bryr seg om deg, tenker jeg med et sideblikk til mine egne terapitimer. Hvilke terapiformer har du jobbet med? – Jeg har alltid flagget evidens- og kunnskapsbasert behandling høyt. I 1979 var jeg på Vinderen i Oslo og fikk veiledning av en kvinnelig psykolog som jobbet med kognitiv atferdsterapi (CBT) i grupper av pasienter med spiseforstyrrelser. Metoden var annerledes enn den klassiske psykodynamiske, og den kognitive vinklingen passet godt med mine egne studier. – Behandlingsformene har endret seg mye siden 1979. Nå vet vi langt mer om kunnskapsgrunnlaget for både CBT og andre terapitilnærminger, og det er utviklet manualer og retningslinjer for utføring av behandlingen. Men man kan ikke alltid jobbe etter faste normer. Det blir altfor firkantet. Jeg er glad jeg ikke er ansatt i helsevesenet og jobber som psykologspesialist nå, med minst seks pasienter hver dag og styrt av økonomiske rammer og tidsbegrensninger. Effektiviseringen av systemet skjer på bekostning av

ressursene som trengs for å gi en optimal og likeverdig behandling over hele landet. Selv om manualene ser fine ut, kan de være problematiske å håndtere rent praktisk. Jeg veileder studenter som skriver om spiseforstyrrelser og lærer at 20 timer kognitiv terapi har dokumentert effekt, men hvordan brukes kunnskapen? CBT kan kanskje gjennomføres og fungere i storbyene, men ikke nødvendigvis i Hammerfest, der pasientene gjerne kan ha både to og tre timers reisevei til sin behandler. Manualer må behandles som det de er, ikke «oppskrifter», men kart for å styre i terrenget. For å kunne bruke manualene på den måten, kreves både grunnleggende kunnskap og veiledet praksis. Det er et stort problem både i Norge og i andre land at slike krav ikke er oppfylt. Det gjør at mange pasienter ikke får den kunnskapsbaserte behandlingen de har krav på. – Det har lenge vært faglig enighet om at spiseforstyrrelser handler om psykologiske faktorer, og at spiseforstyrrelsen kan være en liten del av et stort og vanskelig bilde. I møte med pasienten må du kunne se spiseforstyrrelsen i en sammenheng.

«Effektiviseringen av helsevesenet, med manualer og retningslinjer, kan gå på bekostning av god behandling»

«Fagmiljøet har ikke noen måte å beskrive mangfoldet på»

«Det handler om frykt for endring»

Den sammenhengen kan være komplisert, men også i mange tilfeller gjenkjennelig for alle, og er knyttet til følelsesregulering, perfeksjonisme, selvfølelse og relasjoner. Men det kan også være snakk om mindre allmenne problemer som omsorgssvikt, overgrep og en generelt vanskelig livssituasjon. De nyeste manualene tar hensyn til mer enn vekten, og omfatter også brukermedvirkning. Og jeg har lyst til å si «Velkommen etter!», fordi sånn har jeg alltid jobbet. Det er mange veier inn, og viktig å ha et åpent sinn.  Jeg syns jeg hører et smil gjennom røret når

Jan H. Rosenvinge er professor i klinisk psykologi og prodekan ved Universitetet i Tromsø. I forskerjobben studerer han blant annet hvilken effekt ulike behandlingsmetoder har på pasienter med spiseforstyrrelser, og ser på sammenhenger mellom eksempelvis mindfullness og helse, og overvekt og fedme. Han er også opptatt av å finne ut mer om perfeksjonisme – forekomst og forklaringsmodeller

jeg stiller neste spørsmål: Hva ser du at hjelper oss med spiseforstyrrelser? – Ja, hva syns pasienten selv har hjulpet? Det er sjelden én ting, det er gjerne helheten, viser brukerundersøkelser. Men jeg tror at et klart og tydelig søkelys på å fikse  Hvilke feller er det lett å gå i for en behandler? symptomene virker positivt. Har du hatt – Jeg tror den viktigste fellen er å tro at bulimi i 20 år og kommer til en behandler spiseforstyrrelser er veldig spesielt, og som ikke vil snakke om symptomene, nyt- å tenke at alle med anoreksi, bulimi og ter det ikke. Samarbeid med pasienten er overvekt er sånn og slik. Myter som at avgjørende, og at terapeuten er engasjert pasienten ikke er behandlingsmotivert og åpen, gir håp og skaper en allianse. er også farlige. Jeg prøver å forklare

studentene at de mange fordommene som finnes, ikke stemmer. – En annen fallgruve er kanskje at det kan være lett å ta noe personlig eller å bli krenket som behandler, sier Jan, og trekker frem en morsom – og tankevekkende – historie: Jeg hadde en pasient med anoreksi som det gikk bra med lenge. Vekten gikk pent og rolig opp, men så en dag ringer moren hennes og vil vite hva i alle dager jeg holder på med. Hun har nemlig oppdaget at datteren fyller sand i et belte rundt livet for å øke vekten. Jenta lagde tegneserier, så hun tegnet seg selv og psykologen, altså meg som så lett lot seg lure, og stripa kom faktisk på trykk i Kvinnekraft. Det stakk litt der og da, og jeg bruker eksemplet i undervisning for å vise at faren for å bli krenket eller sint og å beskylde pasienten for å motarbeide behandlingen, er tilstede. Du må heller prøve å forstå hva som ligger bak sånne hendelser. Nesten alltid er det frykt for forandringer, og akkurat det er jo noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Og kan vi det, blir det også lettere å forstå.

KVINNEKRAFT NR. 2 2015 | 15

INTERVJU JAN ROSENVINGE

«Det handler ikke kun om en vektoppgang eller vektnedgang, det dreier seg om generelle og gjenkjennelige problemer med følelsesregulering, perfeksjonisme, selvfølelse, relasjoner og lav selvfølelse.»

– En tredje felle er å glemme kroppen. Jeg behandlet en gang en godt voksen mann med bulimi. Kona fortvilet over at maten forsvant fra kjøleskapet og fryseren, og at ektemannen løp rundt på butikker og handlet mat og kastet opp, så hun ringte meg og ba om hjelp for mannen. Som kommer til meg og sier «men jeg må kaste opp», og jeg svarer «men du kan ikke ha det sånn». Han syntes imidlertid det var greit «for da smaker jeg maten to ganger». Som ung psykolog ble jeg litt satt ut, og bruker også denne opplevelsen i undervisningen. 90 prosent av studentene reagerer med avsmak og vemmelse på oppkasten, men hvorfor? Bulimi er jo ikke omgangssyke. Dersom du tenker på det fysiologiske aspektet, er maten bare tygd, ikke fordøyd. Jeg har også overtatt pasienter med anoreksi fra andre institusjoner, der man feiltolket vektøkningen. Det var kun vannansamlinger i kroppen som følge av alvorlig underernæring. Så spiseforstyrrelser er psykologi, ja, men det er også en kropp med i bildet. Det perspektivet er det lett å glemme. – Jeg ber studentene tenke på at endringsfrykt er helt normalt, og at pasientene er redde for å gi avkall på måten de mestrer livet på. Behandlerens oppgave er å fokusere både på det konkrete og hva som konkret opprettholder spisemønsteret, kombinere støtte og krav til pasienten, og spørre: Hvor mye har du spist, hvor ofte har du kastet opp? Og oppfordre til å skrive det ned – ikke for å kontrollere pasienten, men som en hjelp til å bryte mønsteret. Det er en kjent sak at skriver

KVINNEKRAFT NR. 2 2015

du opp alt du gjør «automatisk», ja da endrer frekvensen seg også automatisk.  Hvordan navigere i ambivalensen mange

med spiseforstyrrelser kjenner på? – En spiseforstyrrelse er motsetningsfylt, og det er normalt. Ambivalens – jeg er ikke så glad i det ordet. Det kan så lett bli sykeliggjørende. Kan vi kalle det motsetninger? Motsetninger mellom å ville bli frisk og ikke gi opp den smule mestring som spiseforstyrrelsen gir? Eller også motstridende følelser?  Helt klart, sier jeg nysgjerrig.

– Motstridende følelser er en del av livet, ikke sykt, så jeg syns det er feil å sykeliggjøre en pasient ved å kalle henne eller ham ambivalent. Poenget er at pasienten kanskje ikke har nytte av behandlingen, og det er jo utfordrende, men noe behandleren må forholde seg til.  Det var interessant, tenker jeg, og gjen-

kjennelig – å ville eller ikke ville, å våge eller ikke våge, og frykten for det ukjente. Overgangen er litt voldsom til neste spørsmål: Når tenker du at man er frisk fra en spiseforstyrrelse? – Det er et stort spørsmål, hører jeg gjennom telefonen.  Ja, det omfatter jo både symptomer, selv-

følelse, frihet, livsglede, trivsel, fleksibilitet og valgfrihet. Kanskje føler jeg meg bedre, friere og tryggere, mens maten fremdeles er utfordrende. Så hva er egentlig frisk? – Frisk er et litt hardt begrep, og innebærer mange ting, blant annet at

symptomene forsvinner. Følelsen av å ha det bedre er viktig, og at pårørende og behandlere også merker tilfriskingen, er et klassisk kjennetegn. De involverte må til en viss grad kunne si seg enig i at en positiv endring har skjedd, men i fagmiljøene er det stor uenighet om hva «frisk» er. Vi har ikke noe mål for frisk, ingen enhetlig måte å beskrive mangfoldet på. Pasienten kan være symptomfri, men fremdeles ha det forferdelig, og omvendt, kjenne seg bedre, men fortsatt ha bekymringsfulle symptomer. Så mange faktorer spiller inn her, og diagnosekriteriene som ikke er risset i stein, blir gradvis slakkere. Fra 2015 inkluderer DSM-5 både sterk frykt for vektøkning, men også gjentagende atferd som motarbeider vektøkning, som symptomkrav for anoreksi. Dermed er frisk noe annet nå enn det var før. Et «brukerperspektiv» er viktig, og vi må legge vekt på hva pasienten opplever som å være «frisk». Men av og til blir dette feil, når symptomene er åpenbare og «brukeren» ikke vil innse at det er store problemer. Så noen krav til symptomendring må vi jo ha. Så er det «terapeutperspektivet», da. Behandlere og forskere kan lett drives inn i «supernormalitetsfella», og glemme at normalitetens grenser er langt videre enn A4-oppfatninger (i helsevesenet) om det sunne eller det gode liv. Det er også lett å glemme at livet uten en spiseforstyrrelse heller ikke er noen dans på roser. Glemmer du det, er det lett å tolke senere problemer som «ettervirkninger» eller «rester» av en spiseforstyrrelse (og at du da ikke er «helt frisk»). n

INTERVJU JAN ROSENVINGE

– At gutter og menn kan rammes av sykdommen har vært tabu Jan Rosenvinge om spiseforstyrrelser blant gutter og menn. TEKST MARIANNE BECK HEIEN | ILLUSTRASJONSFOTO SHUTTERSTOCK

 Hva tenker du om at IKS og Kvinnekraft tar

en «jentesykdom» er forhåpentlig i ferd kropp er det samme hos begge kjønnene. opp temaet gutter og menn med spisemed å endre seg. Inkludert i media, der Perfeksjonismen, fraværet av gleden over forstyrrelser? Andreas Haugen (NRK Puls 9.3.2015), å prestere, angsten for å bli avvist, aldri – En milepæl! På tross av at de første viVetle Skaarud («Oljebarna») og Jørføle seg bra nok. tenskapelige omtalene av spiseforstyrrel- gen Foss på en positiv måte har fortalt ser fra 1600-tallet gjaldt gutter og menn, oss historiene sine. Dessuten skildrer  Skam og selvfølelse – årsaker til at mange har sykdommen i lang tid vært ansett flere skjønnlitterære tekster og (selv) gutter og menn ikke oppsøker hjelp? som en reaksjon på mannsdominering og biografier spiseforstyrrelsenes psykolog, – Ganske mange vet ikke selv hva de kvinneundertrykkelse. At gutter og menn blant andre bøkene «Barndom» (1976) sliter med, og heller ikke at og hvor hjelp kan rammes av sykdommen har derfor og «Ungdom» (1993) av Arild Nyqvist finnes. Skam kan nok likevel føre til at nærmest vært tabu og gjemt bort både (1937–2004) som skriver om angst og et enda flere gutter og menn nøler med å media, helsevesenet og forskningen, og anstrengt forhold til foreldrene sine. Vi oppsøke hjelp. Forholdet mellom jenter siden spiseforstyrrelser er vanligst blant må imidlertid ikke la åpenheten få utarte er generelt mer basert på følelser enn jenter og kvinner, har det vært vanskelig til sosialpornografi. fellesskapet blant gutter, som åpner seg å gjennomføre brede nok studier til å og deler mindre med hverandre. Noen kunne konkludere at menn og gutter har kanskje også hatt kontakt med be Hvordan opplever gutter og menn spiseforstyrrelsen forskjellig fra jenter og handlere som hevder at spiseforstyrrelser også rammes. kvinner? er et kvinnefenomen, og uansett årsak, – Historien viser imidlertid at psykiske lidelser går på tvers av kjønn, og vi – Gutter kan være mer opptatt av å trene er konsekvensene at symptomene og begynner å få gode kvalitative kasusstuog bygge muskler, noe som kan være lidelsen varer lenger og kan bli alvorlidier. Det amerikanske diagnosesystemet gere enn nødvendig. Alle som arbeider lettere å akseptere som normalt enn DSM 5 ble kjønns- og aldersnøytralisert i det å strebe etter å bli tynnest mulig. med spiseforstyrrelser bør ta ansvar for å 2013 ved at «manglende menstruasjon» senke terskelen for gutter og menn til å Kroppspresset på gutter og menn kan ble fjernet som kriterium for anoreksi, så likevel være like stort, og psykologien be om råd og hjelp, og IKS går foran med oppfatningen av spiseforstyrrelser som et godt eksempel. n og det kompliserte forholdet til egen

KVINNEKRAFT NR. 2 2015 | 17

BOKANMELDELSER

TITTEL KJÆRE FORFATTER LINNÉA MYHRE UTGIVER TIDEN FORLAG UTGIVELSESÅR 2014

TITTEL TRULS OVER GRØNLAND – 120 KG SOFAGRIS, 600 KM PÅ SKI OG ANDRE HISTORIER FRA ET KALORIRIKT LIV FORFATTER TRULS SVENDSEN I SAMARBEID MED KJARTAN BRÜGGER BJÅNESØY UTGIVER GYLDENDAL UTGIVELSESÅR 2015

ANMELDER FRØYDIS

ANMELDER HELENE LARSEN

Kjære. Linnéa Myhres bok to og ord én i hvert kapittel. Korte her og nå-historier fra 2011 fram til 2014, om hverdagen som syk, enda sykere og gradvis bedre. Private brev uten frimerke og poststempel, for forfatteren forventer ikke svar, trenger bare noen å snakke til. Nære, fjerne, personer og institusjoner. Mor, far, redaktøren, rødbetefabrikken, bokollektivet, eks terapeuten, psykiateren og helten Finn Skårderud, selg selv. Og endelig Sondre. En ekte levende kjæreste, mannen som betyr mer for livskvaliteten enn antall kalorier i maten. Og til sammen danner fortellingene en roman utgitt på Tiden i en tid der sjangergrensene flyter, og Linnéa formidler ærlig og oppriktig med den genuine stemmen og pennen sin. Med og mot strømmen, alt etter hva hun føler for i øyeblikket. Som i Evig søndag om sorg, smerte, depresjon, angst og mildt sagt ustabil psyke, men blandet og fortalt med mye skjemt, snert, galgenhumor og ironi. Tydelige spor av selvinnsikt, og tross alt en stor respekt for omverdenen, som bokstavelig talt avdemper kritikken og skytsene hun retter mot både utpekte mennesker, media og det ville gale virtuelle som virkelige samfunnet vårt generelt. Munnrappheten blir for meg derfor muskelen som bærer boka. Styrken som står imot og skjuler det i mine øyne dels vel rå og uslepne språket, gjør det lettere å unnskylde, kort sagt spiselig. Dessuten tror jeg på Linnéas drøm. At hun streber etter å utvikle seg, og bli en enda bedre forfatter, så jeg krysser fingrene i spent forventning på ballen hun kaster ut ved sitt neste livsveikryss. Og mens jeg undres over hvilke farger og formater framtiden bringer, tripper denne teksten uvegerlig mot tampen, men før veis ende vies forsiden på bokomslaget et par små linjer. Fordi de to nakne underarmene som har møtt og passert hverandre, fortjener det. Tenker jeg og tolker fritt. At de to halve kroppsdelene utgjør et hele som har lukket seg om en usynlig kropp i varm omfavnelse. At «stillebenet» som jeg erkjenner åpner for så mangt, rommer minst én hemmelighet. At Kjære i bunn og grunn og på godt og vondt er en kjærlighetserklæring til livet selv. Iallfall sitter jeg, leser, tilbake med et levende minne om hva jeg tror og håper er en stadig friskere og enda livsgladere Linnéa.

KVINNEKRAFT NR. 2 2015

Med IKS åpent for menn, klinte jeg til med å lese ei bok om en mann med litt mange kilo og et friskt pågangsmot. Han tar utfordringen med å gå over Grønland sammen med veltrente Cecilie Skog. Dette resulterer i kanskje tidenes morsomste turbok. Truls lærer Cecilie å nyte god mat. Cecilie lærer Truls å gå i den ville naturen, som til tider ikke er så vill, heller ganske hvit og øde. Med i reisedagboka jeg sitter med, er sitater fra Fridtjof Nansens På ski over Grønland. Det er flere paralleller, og sammenligningene gir boka en ekstra dimensjon, der den møtes mellom før og nå. Truls går mens han hører på podcaster og musikk, smiler og prater. Noen dager er lettere enn andre. På de andre, kan kroppen være litt for mye å dra på, all musikk er litt feil, og samværet med andre mennesker uønsket. Boka forteller også mye om Truls før turen over Grønland. Om oppvekst, småmobbing, jobb på videosjappa og et liv i nord. Han er mer enn bare en morsom pratmaker med stor kropp. Som andre er han et helt menneske, på godt og vondt. Boka handler om mennesker han har møtt, show han har deltatt i, samarbeidet med Thomas og Harald, og pinlige intervjuer. Vi møter en åpenhjertig Truls som kan fortelle om mer enn ski på beina, også når han går på ski. Truls sier noe viktig om kroppen sin: «Jeg er lei alle mine ekstra kilo, men du verden så fornøyd jeg er med at kroppen faktisk er sterk nok til å bære meg alle disse milene. Det er tross alt det viktigste.» Jeg håper at flere lærer å sette pris på den de er. Det viktigste er å ha en kropp som fungerer og bærer oss, liten eller stor, om det gjelder gjennom en arbeidsdag, til skolekantina, til barnehagen for å hente, eller over Grønland. I Over Grønland lærer Truls å bli kjent med kroppen sin, få kontakt med følelsene, og erfarer at han faktisk drømmer om hytte på fjellet. Andre høydepunkter er da Truls kan se sin egen tiss. Det er mye snakk om det basale og behovspyramiden. Truls innrømmer at han er redd for å snakke til forsamlinger om frykten sin for å gjøre det. Han er god til å tulle og tøyse, men å si noe personlig er vanskelig. Til og med å gratulere en kompis med 40 års-dagen. Dette viser at det bor et tankefullt menneske bak all humoren, og nå har jeg gått på tur med han gjennom å lese denne boka. Det aller viktigste med turen, var ikke å bli en annen, men alle opplevelsene. Truls går videre, i Oslo, men velger også ferier med spasering og primus. Han vil sette seg nye mål, fornå vet han at de kan nås. Anbefales.

PERSONLIG TEKST

– Å få menn inn viser fremskritt Det er mange tanker som kan svirre rundt akkurat dette. Men for det meste positivt. Og det som får det til å skjelve litt i kroppen er noe som kan ende veldig bra. TEKST CHARLOTTE ILLUSTRASJONSFOTO SHUTTERSTOCK

Å få menn inn viser fremskritt. Utvikling. Lærdom. Og ikke minst samhold. Det viser at spiseforstyrrelser er et symptom, ikke en person. Spiseforstyrrelser er ikke rammet inn til en spesifikk arena. Den kan slå oss alle uavhengig av alder, kjønn og så videre. Det viser at det ikke er en kvinnesykdom. Det viser akkurat det IKS sier: «Man har en spiseforstyrrelse når tanker, følelser og handlinger i forhold til mat, kropp og vekt går utover livskvalitet og fungering i hverdagen.» Jeg tror vi går en spennende tid i møte. Jeg tror vi vil lære utrolig mye mer både om andre og ikke minst om oss selv. Kanskje lærer vi mer om begrepet spiseforstyrrelse? Jeg håper og tror at vi med tiden vil nå ut til mange flere. Vi er flere på laget og får enda mer ressurser. Vi blir sterkere. Men jeg har også tanker om at dette er skummelt. Det er nytt. Det er en endring. En stor endring. Og slike ting er gjerne skumle å stå i. I alle fall for meg. Forandringer, uforutsigbarhet. Det er skummelt. Men etter hvert vil dette bli hverdagen. Det er helt vanlig. Og endringen er ikke lengre skummel. Vi vokser på alt som skjer. Rundt oss og i oss. Vi er i vekst og jeg tror dette blir bra. Å få menn inn vil kanskje bryte ned enda mer tabuet rundt spiseforstyrrelser. Ja til mer åpenhet!

Jeg ser frem til en sterkere gruppe og en sterkere organisasjon. For er det ikke det man sier? Sammen står vi sterkere. Sammen er vi mindre alene. En mann og en kvinne har like mye verdi. Like mye rett til hjelp. Like mye rett til å fortelle. Like mye rett til sin plass. Mann eller kvinne, vi er så mye mer. Mer enn en spiseforstyrrelse. n

”

Sammen står vi sterkere. Sammen er vi mindre alene. KVINNEKRAFT NR. 2 2015 | 19

BLOGGINNLEGG

Den kloke kroppen Det levde livet og om hvordan det har satt spor. gammelt, for i tankene mine demret et minne om en utforkjøring for lenge siden som virkelig var farlig. SER DU SAMMENHENGEN?

Så hvis vi går ut fra at kroppen husker på den måten jeg beskriver i eksemplet over, er det ikke da lettere å være med på at: › Gamle redsler, gammelt stress, gammel uro og gammel varhet blir vekket til livet igjen i situasjoner som likner senere i livet – OG at alle situasjonene tilsammen setter seg i kroppen. Der kan de føre til spenninger, pustevansker, stivhet og forknytthet. › Vonde relasjonserfaringer som overgrep og mishandling er det lett å forstå at setter (også) kroppslige spor. Det samme er det faktisk for et menneske å få gjentatte avvisninger, latterliggjøringer, opplevelsen av å bli forlatt og ikke være bra nok, ensomhet, høyt konfliktnivå, mye stress, knugende taushet og utydelige stemninger av noe som ikke er bra. › For barn virker alt mye sterkere inn. Deres sanseapparat er vid åpent mot omsorgspersonene og mot verden. Derfor setter tilsynelatende «små» kriser og sjokk seg i organismen overraskende lett, og det fortsetter å prege langt inn i voksenlivet.

› Så når du (hodet) blir oppgitt over en kropp som ikke vil samarbeide eller som du synes er for var og sensibel, så husk at den (du) bærer på utallige erfaringer og at tyngden av alt dette preger den (deg). Gladnyheter midt i dette: Det er fullt mulig å arbeide med å øke (kropps-) bevisstheten, slik at vi (hodet) blir bedre i stand til å forstå kroppens erfaringer, spor, behov og språk – og tilrettelegge bedre for et samarbeid mellom hodet (deg) og kroppen (også deg). Og: Også gode erfaringer setter seg kroppslig; minnet om et trygt fang, en myk pute, en varm hånd, en god duft, et åpent blikk, en rolig stemme… og så videre. Phu! Mye på hjertet i dag ;) Kos deg med dagen, og ha et ekstra fokus på hva din kropp (du) trenger i dag! n

Siw Stenbrenden

Kvinnekraft er så heldig å ha fått en gjesteblogger. I utvalgte Kvinnekraft-utgaver fremover ønsker vi å dele tidligere innlegg fra bloggen «Litt lykkelig hver dag». Forfatteren av bloggen er Siw Stenbrenden (f.1972), som er gestaltterapeut, foredragsholder og holder på med en mastergrad i helse- og empowerment ved Høgskolen i Oslo og Akershus. I bloggen skriver hun om sine tanker og erfaringer rundt det å skape det beste livet for seg selv. Bloggen er ikke aktiv per i dag, men er åpen for alle som ønsker å utforske denne videre. Vi ønsker deg en god leseropplevelse, og håper at innleggene vil by på støtte, inspirasjon og refleksjon for deg!

KVINNEKRAFT NR. 2 2015

Illustrasjonsfoto: Shuttestock

Jeg starter innlegget med en personlig episode, som kan si noe om sammenhengen mellom kropp, nerver, spor og sårbarhet: På vei hjem fra jobb i går holdt jeg på å kræsje! Jeg satt i egne tanker og kjente meg sliten og fornøyd etter arbeidsdagen, samtidig som jeg gledet meg til å komme hjem. Og så; PLUTSELIG!! Hjertet stanset lengre enn det som er sunt, nervene sved og det stakk til i fingrene, hårfestet og den ene skulderen. Jeg hylte kort og skingrende. Kroppen reagerte som i livsfare og da faren faktisk var over, kjente jeg meg anspent og i beredskap en lang stund. Situasjonen gjorde meg sliten og utladet halve ettermiddagen. Slik opplevde min kropp og mitt nervesystem det da jeg holdt på å kjøre på en katt! For meg viser denne episoden noe av det finurlige samspillet mellom kropp, nerver, tanker, følelser og energinivå OG den forteller meg at organismen min husker gammel dramatikk og med letthet får meg tilbake til krisene den gang da, selv om her og nå situasjonen mer er en liten bagatell eller noe ganske ufarlig. Utover kvelden skjønte jeg nemlig at situasjonen i går minnet om noe

PERSONLIG TEKST

Humor – hvor er du? Så komisk! Hadde de urgamle kloke grekerne kanskje sagt om de visste at Wikipedia kaller ordet humor «kroppsvæske». TEKST FRØYDIS | ILLUSTRASJONSFOTO SHUTTERSTOCK

For kan det bli morsommere? Spør jeg en mørk kveld oppunder jul, med forstua håndledd og rødblått kne etter knall og fall over sykkelstyret på glattisen. Akkurat idet silkemyke skiløyper legger seg i åsen, og selv om jeg av bitter erfaring vet at plagene forsvinner og kroppen blir frisk, klarer jeg i øyeblikket ikke å se lyst på situasjonen. Ikke engang galgenhumoristisk, så hva skal denne snutten egentlig bli? Dødfødt før høytida satte inn, viste det seg, da både datamaskinen og kreativiteten svikta. Og til tross for at PC-en etter flere servicerunder omsider fungerer optimalt, og smertene i arm og bein er

mindre, undrer jeg fortsatt i grått dagslys den første uka i januar. Stemningen inni meg er nemlig nesten like laber som for snart en måned siden. Så nedtrykt at jeg ikke engang sjarmeres av NRKs siste krampaktige skrik på underholdningsfronten. Et slags stand up-spillfekteri så vidt jeg har forstått egenreklamen, og uansett om serien slår knock out på flere, fenger den meg bare ikke! Så jeg vender heller nesa ned i ei bok. Slik jeg har gjort i denne perioden med både meg og den tekniske redskapen på rekreasjon. Tjukke gode dype romaner. Blant mange Haruki Muraka-

mis 1Q84 på til sammen 751 sider. Science fiction og harde samfunnsfakta. En fantastisk fortelling – et ekte eventyr fullt av glede, skjemt og sorg, ergo helt alvorlig talt: Jeg vil heller anmelde den japanske historien enn å holde på her og drodle om humor. Denne teksten tegner nemlig til å bli den kjedeligste jeg noensinne har forfattet for bladet. Så snakk om skjebnens ironi! I praksis et pikant paradoks som hvis det vris og vrenges, vel kan være artig nok. Derfor avslutter jeg nå straks. Med gode ønsker for mye humor resten av året! n

KVINNEKRAFT NR. 2 2015 | 21

PERSONLIG TEKST

Selvfølelsen sliter

i et spiseforstyrret

landskap

Føler nesten at jeg har skrivetørke… Det er ikke mangelen på tanker eller ideer om hva jeg vil skrive om. Det er flere ting jeg gjerne skulle fått ut. Men jeg er tom. TEKST MARIANNE BECK HEIEN | ILLUSTRASJONSFOTO SHUTTERSTOCK

Jeg tror det er at jeg gaper over for mye, så tankene er alle steder. Og konsentrasjonen og fokuset varer like lenge som hos en 3-åring. Eller 2-åring. Det er bare så mye jeg skulle ha, burde ha, må få gjort. Fordi nå skal jeg klare ALT. Ja da. Det går ikke. I know. Jeg bare skal allikevel. Så mens jeg lærer at det ikke går, og skramler meg mot en balanse – så blir det vanskelig å finne roen til å skrive de gode (?) og aktuelle tekstene. Jeg brenner meg litt ut samtidig som jeg trives med det – på et vis. Jeg trives på en måte, men jeg sliter meg ut. Spiseforstyrrelsen sitter sterkere i tankene igjen – jepp, jeg ser deg! – og da rettes fokus og oppmerksomhet mot kontroll, prestasjon og kropp. Det er både helt jævlig å tenke på, og samtidig ikke. Jeg antar det er den friske, sunne versjonen av meg som syns det er jævlig. Den andre delen – den

KVINNEKRAFT NR. 2 2015

spiseforstyrrede delen – er møkkglad for å ha god plass.

Monsteret tenker sorthvitt, alt-ingenting, og det er KORTSIKTIG.

HEI, SPISEFORSTYRRELSE – JEG SER MEG I SPEILET GJENNOM DINE ØYNE.

«Har du spist alt det, da kan du like så gjerne spise resten og så kvitte deg med det.»

…Og tankene blir et indre monster… «Ingen kan like deg» Monsteret har en snever tankegang. Det er kritisk, ødeleggende, knusende. «Hvordan holder du ut med deg selv? Shit, du er stygg! Og feit! Du kan ikke GÅ i det der?! Bare gi opp, det blir ikke bra uansett hva du prøver. Håret ditt er forresten helt jævlig.» Monsteret forsterker, maksimerer, overdriver. «Du legger på deg 10 kilo om du spiser det der – og alle kilo går rett til de områdene du misliker mest med deg selv. Tjukka!»

Monsteret henger ikke på greip, og gir ikke mening. «Nå var du flink som ikke spiste på så lang tid, nå kan du trene. Orker du ikke trene? Da blir du feit.» SPISEFORSTYRRELSE OG LAV SELVFØLELSE

Jeg opplever at det henger tett sammen. Jeg merker at selvfølelsen ikke er på topp når jeg har det som jeg har det. Og jeg merker jo at når spiseforstyrrelsen tar (får?) mer plass, så er det mye vanskeligere å akseptere meg selv som jeg er. Det blir vanskelig

IKKE å skulle fikse, endre og drive på. Det blir vanskelig ikke å måle sin verdi i noe konkret, målbart, ytre, prestasjon og så videre. «Ha, ha, ha – akseptere det der? Akkurat som om DU er god nok!» SPISEFORSTYRRELSEN STRAMMER GREPET

Når jeg lar meg styre av spiseforstyrrelsen, da er det «greit». Da suser jeg bare med – ganske så rett mot stupet, du vet ikke helt når smellen kommer, men det kommer alltid en smell. Den kan være stor eller liten. Men jeg merker det når jeg har dratt det for langt. Å følge spiseforstyrrelsen gir en falsk opplevelse av kontroll. Det er jo ikke kontroll, det blir så tvangspreget at du mister kontrollen. Når jeg så gjør litt motstand – pirker litt i tankene, snakker om mat og kropp, retter

oppmerksomheten mot spiseforstyrrelsen – da blir det liv. Da strammes grepet og tankene får dypere feste, og jeg mister all tro på at jeg kan bli kvitt dem, og tviler på at jeg har nok styrke til å overvinne sykdommen. Det er ganske skremmende – for da kjenner du liksom så godt hvor dypt sykdommen sitter i. SELVFORSVAR

Jeg trenger et forsvar, eller en bevissthet. Jeg mener, når du møter den der veggen av kritikk – fra innsiden – hver gang du ser deg i speilet, når du spiser, når du ikke spiser, når du trener, når du ikke trener… Så er det den samme remsa… Slakt, kritikk, destroy… Det sliter på systemet, fysisk og mentalt, og det tærer skikkelig på selvfølelsen.

Kanskje jeg kommer lenger med et fokus på at det bare er TANKER? Det oppleves som en maktkamp, så kanskje løsningen er å gi slipp på makten. La fleksibilitet og raushet, mildhet og ro være mitt selvforsvar. Prøve å la tankekampen rase mens jeg bare observerer at den pågår? Litt sånn «Å, sier du det? Ok, notert, jeg går videre jeg nå». For, jeg mener – spiseforstyrrelsen kommer bare med masse trash, så da kan jeg vel egentlig bare la være å gi det verdi? Mulig? Fundere seg fra spiseforstyrrelsens bakgård til bevissthetens og selvinnsiktens frukthage? n

Ikke at det er enkelt å snu tankene, men kanskje ikke det er målet?

KVINNEKRAFT NR. 2 2015 | 23

INTERVJU VETLE SKAARUD

Kan ikke mat bare være mat? Vetle Skaarud fra den mye omtalte serien «Oljebarna» var den eneste gutten som var innlagt på Ullevål med anoreksi. TEKST INGVILD AAS FØINUM | ILLUSTRASJON SHUTTERSTOCK

 Hva var agendaen din for å delta i program-

lærere, følte jeg meg avvist og ikke tatt på alvor. Heldigvis støttet mamma meg, og tok meg med til legen. Dessverre var også det et dårlig møte, med en lege som sa at jeg måtte begynne å spise. Da mistet jeg motivasjonen, og legen fulgte ikke opp. Etter videregående valgte Vetle å begynne på folkehøyskole. Det skulle vise seg å bli tøft å takle en ny hverdag, et nytt sosialt liv, og anoreksien gjorde at han stengte seg inne. Etter to måneder avbrøt han oppholdet og dro hjem. Fortsatt ble ikke problemene fulgt opp, og han var inne i en ond spiral. – Året etter prøvde jeg meg på universitetet. Helt vanvittig, men jeg trodde virkelig at jeg måtte presse meg, prestere og bli bedre for å få det bra. Naturligvis kjørte jeg meg helt ut og måtte slutte. Selvfølelsen sank, og jeg var fanget i depresjoner og anoreksi.

met og å være så åpen? – At det fortsatt er så tabubelagt å slite! Jeg ville si det høyt blant alt som fremstår så perfekte. I serien forteller Vetle at han var overvektig i barneskolen, og gjennom ungdoms- og videregående skole telte han kalorier, søkte på nett etter «thinspiration», og raste ned i vekt. – Media sender signaler om at det er feil å være overvektig. Som barn slet jeg sosialt og følte meg utenfor. I ettertid har jeg fått diagnosen aspergers syndrom. Jeg trodde at folk ikke likte meg fordi jeg var overvektig. Jeg vendte alt innover, og trodde det var meg det var noe galt med.  Hvordan fikk du hjelp? Etter hvert som kiloene forsvant, begynte – Jeg ble innlagt for anoreksi på Ullevål, Regional enhet for spiseforstyrrelser. jeg å skjønne at det var et problem. Jeg Der følte meg godt tatt imot selv om jeg leste om spiseforstyrrelser på nettet og var den eneste gutten, og miljøet var innså at jeg trengte hjelp. fint. Likevel var det vanskelig at fokuset lå på vekt og spising, og ikke like mye Fortalte du ingen om problemene? hvordan jeg hadde det inni meg, årsaken – Da jeg prøvde å ta det opp med til problemene.

KVINNEKRAFT NR. 2 2015

FOTO: VETLE SKAARUD

Vetle Skaarud er 22 år og bor på Strømmen. I januar i år var han med i en Oljebarna-episode om temaet «perfekt» og prestasjonssamfunnet vi lever i. Her snakker han åpent om en tid med angst, depresjoner og spiseforstyrrelser.

NAVN Vetle Skaarud ALDER 22 år BOR Strømmen OLJEBARNA |

Dokumentarserie på VG-TV, som tar for seg hvordan det er å vokse opp for unge i dag i «oljenasjonen» Norge. Serien hadde premiere i april 2014, og viste åtte episoder. Serien ble veldig populær, og ble sett over to millioner ganger. Temaene er innom kropp, samfunn, «NAVing» og andre temaer, satt i en kontroversiell setting; noen av ungdommene som står frem er «kjendiser» gjennom å ha deltatt i TV-serier, blogger eller lignende. Serien har i ettertid skapt sterke reaksjoner, blant annet episoden om NAVerne.

Hvordan var det å være gutt med anoreksi var vel da jeg skjønte at ingenting jeg vi er. Det bygger opp under et mål om blant så mange jenter? gjorde «bedre» ville ta meg noen vei, i selvrealisering jeg tror kan bli usunt. – Det tenkte jeg ikke så mye på. Jeg tror hvert fall ikke i positiv retning. Ei heller Vi burde fokusere mer på at vi er gode ikke det er så forskjellig å være gutt og ville jeg dø. Jeg er glad i livet, og valgte å som vi er, og bygge barnas selvtillit og jente oppi dette. Kanskje litt mer skamleve det! selvfølelse på det heller enn flinkhet og fullt å være gutt siden anoreksi ses på – Jeg har hele tiden holdt på med prestasjoner. Kanskje vi kan bli flinkere som en kvinnelidelse, men jeg klarte jo å gitarspilling, og det gjorde jeg også da til å si at vi er glad i hverandre, i stedet være åpen likevel. jeg isolerte meg og var alene. Det ga for å kommentere kropp og utseende? Vetle tror at spiseproblemene i sammeg et frirom uten prestasjonskrav, funnet øker. og spillingen er fortsatt en gledefylt – Mange er iallfall overopptatt av hobby.  Tenker du at du er frisk i dag? mat. Mat er blitt tall, vi er så besatt av – Ja, det tenker jeg. Gjennom de siste kalorier og næringsstoffer. Reklamen årene har jeg jobbet mye med meg selv, fokuserer jo bare på hva som er sunt og og føler meg mye tryggere som person. Hva tenker du om fremtiden? usunt. Kan ikke mat bare være mat? – Der er jeg veldig åpen. Akkurat nå har Jeg lar meg ikke påvirke så mye av ytre Han har mange tanker om prestajeg det bra og er fornøyd. Livet mitt har ting mer. Jeg har endret synet på livet sjonssamfunnet, og mye av det snakker tatt så mange retninger allerede. Jeg har og dermed sluppet spiseforstyrrelsen. han om i Oljebarna. fått et nytt håp og en ny giv for det som – Vi har det så bra i Norge i dag, alle måtte komme. Misforstå meg rett, men basalbehov er dekket. Dermed prøver vi  Var behandlingen avgjørende for at tross alt som har vært vanskelig, er jeg du ble frisk? å hevde oss, eller skille oss ut, ved å samnesten litt glad for å ha gjennomgått menligne prestasjoner. Fokuset ligger på – Den hjalp selvfølgelig en del, og det det. Prosessen har jo endret meg som mestring hele veien. var godt få diagnostisert aspergers. menneske. – «Alle kan klare alt ved å jobbe Noen brikker falt på plass, og jeg kunne hardt nok» er slagordet. De som ikke når forsone meg mer med ting som har toppen, stemples som «ikke god nok». vært, og den jeg er i dag. Men de store Har du noen råd til våre medlemmer? Klart man faller utenfor om man ikke endringene måtte jeg jo gjøre da jeg kom – Sett pris på de små tingene, i stedet passer inn i malen. hjem. Jeg flyttet for meg selv, noe som for hele tiden å streve etter målet. Si til var et stort skritt. Jeg tok rett og slett deg selv at du er grei nok som du er, ikke en fripause fra skole og jobb, og brukte sette søkeøyset på å bli bedre hele tiden.  Bra nok som du er, det er vi opptatt av i tiden på å jobbe med meg selv. Slutt å streve etter det du «tror» folk IKS! Hva legger du i dette budskapet? – Spiseforstyrrelsen ble en rus, en forventer av deg. Vær mer «ego», ta vare – Fra vi er små får vi høre hvor flinke flukt fra det vanskelige. Vendepunktet på og verdsett deg selv. n

KVINNEKRAFT NR. 2 2015 | 25

PERSONLIG TEKST

Å navigere seg gjennom en behandlingsavslutning Dette er et langt innlegg som har vært kjempevanskelig å skrive. Dette handler om å navigere seg gjennom en behandlingsavslutning, og om å lære å håndtere en vanskelig situasjon på en ny og bevisst måte. TEKST MARIANNE BECK HEIEN | ILLUSTRASJON KARIANNE NORBECK

Det har vært uforståelig vanskelig og krevende. Det har tatt på å navigere i det. Jeg har måttet navigere nøye, for et feiltrinn har ført til kaos og destruktivitet, mens et godt valg fører meg fremover i en god retning mot tryggere grunn, i meg selv. Hvorfor det blir så vanskelig er jo sammensatt, men at det blir så vanskelig er ikke bare lett å svelge, eller håndtere. Min selvkritiske reaksjon, var at jeg ikke klarte å akseptere hvor vondt og tøft jeg syns dette var. Jeg følte meg så uendelig feil og unormal. Og skamfull. Jeg har brukt lang tid på å akseptere at dette har vært så vanskelig. For – da jeg fikk høre at jeg skulle avslutte: › føltes det som om verden rundt meg gikk i oppløsning › føltes det som om all trygghet forsvant › føltes det som om livet mistet sin mening › føltes det som en kjempevond avvisning › føltes det som jeg stod alene i hele verden

KVINNEKRAFT NR. 2 2015

› føltes det som om tiden løp fra meg og at alt skulle stoppe etter siste time Det var som om det ble åpnet en dør inn til et rom som inneholder alle marerittene dine, også hjelper det ikke å våkne, for du innser at du faktisk ER våken. Det var opplevelsen jeg fikk, og siden reaksjonen var så voldsom, ble det kaotisk på innsiden. Følelsene svingte som en pendel på speed, og det tok lang tid å roe dem ned. Derfor gikk det ikke å bare «fortsette som normalt», selv om jeg også prøvde det. Det var en kraftig reaksjon som måtte få et utløp, måtte få oppmerksomhet, måtte bli håndtert. Det ble mye navigering og famling for å bevege seg frem og tilbake mellom kaos og fast grunn og trygghet. Det var lett å ramle inn på feil spor.

det destruktive, selvkritiske og selvutslettende blir lettest tilgjengelig. Det andre sporet går ut på å rasjonalisere rundt hele situasjonen, se på den fra ulike perspektiver, prøve å tillate at det er vanskelig, se på hvordan jeg kan gjøre ting bedre for meg selv, tenke fremover, finne gode pusterom, snakke med andre som har vært gjennom lignende, og prøve å finne ro og stabilisere situasjonen. Det har føltes ganske uvirkelig. Jeg har blitt sint, fordi dette har vippet meg sånn av pinnen, og innimellom har jeg bare ledd av hele situasjonen, for det har vært så vanvittig. Vondt. Men det er blitt litt enklere, og jeg merker at det er viktig å ta mange gode valg, slik at de vonde følelsene ikke skal føre til noe destruktivt, men at jeg skal kunne tåle og regulere dem.

INTENST DOBBELTSPOR

FØLELSESHÅNDTERING OG SLOW RETURN TO EMOTIONAL BASELINE

Det føltes som jeg jobbet parallellt på et dobbeltspor – der det ene sporet er den ustabile reaksjonen med de sterke og vonde følelsene, hvor livet liksom ikke henger sammen eller gir mening mer, og

Slow return to emotional baseline betyr i bunn og grunn at det tar ekstra lang tid å roe ned følelser. Så når man opplever sterke, vonde og vanskelige følelser, så tar det lengre tid før disse gir slipp,

fordi følelsene lett forsterkes og vekkes igjen. Og dersom man ikke har lært god og selvivaretagende følelseshåndtering – kan noe som vekker så sterke følelsesreaksjoner resultere i en krise – og kanskje mye destruktiv utagering – fordi det har vært måten man regulerer følelser på. Det var kjempeslitsomt og veldig ubehagelig å føle en sånn utrygghet og frykt. Selv om det kan virke irrasjonelt og uforståelig, så VAR jo følelsene der, og de måtte håndteres. Samtidig som det ble viktig å få inn andre perspektiver, med at de opplevelsene som skapte fryktreaksjonen NÅ, ikke stemmer. Det er jo ikke sånn at verden går i oppløsning, eller at all trygghet forsvinner, men det krever en veldig bevisst og aktiv endring i hvordan man tenker om verden, og så skal man finne en trygghet i det og i seg selv, og det har vært nytt. Å STÅ I DET

Den måten å takle vanskelig kaos og ting man ikke har noe kontroll på, ved å bare stå i det og puste, og akseptere at her har man ikke noe kontroll, det er bare å vente,

reagere og leve som best man kan – den var ikke enkel. Men jeg skjønte den. Jeg ser at det behovet for stadig å være i bevegelse, ikke bare fysisk, men også i tankene, kan være måter å unngå å kjenne på noe ubehagelig. Ikke alltid, men i blant. Så på en løpetur, tenkte jeg over om jeg løp fra noe eller for å få en nødvendig pause. Da slo det meg at dette er en situasjon der jeg kunne ha godt av også å «sette meg ned litt, ikke fikse og ordne og styre, bare vente litt og la ting skje». For det er krevende å leve et liv der man stadig er i bevegelse for å slippe unna noe ubehagelig. Da er det lett å miste retningssansen og gå glipp av fine muligheter. Jeg forstår at det å unngå – gjennom aktiviteter, trening, oppgaver, ikke stoppe opp, avlede, sulte seg, selvskade, overspise og kaste opp – det er jo et mønster som sitter dypt, så nettopp det å gjøre det stikk motsatte – STOPPE, KJENNE ETTER, GI SLIPP, LA TING SKJE – det kommer ikke av seg selv. Det er heller ikke behagelig, men jeg tror det er en tilvenningssak. Også betyr jo

ikke det at man ikke skal gjøre noen ting i det hele tatt. Men det handler om å ta gode valg som gjør godt på lang sikt. Kortsiktig lindring har vært så veldig mye enklere. YOGA, MANDALAS OG GODE OPPLEVELSER

Yoga og mandalas har vært fine ting å gjøre for å roe ned, avlede, og se litt innover, stoppe og puste. Men det er andre ting også, for gode opplevelser kan være så mangt: Hyggelige pusterom, rolige pauser, avledning og positivt påfyll, venner, konserter, kafeturer, vennemiddager, utfordringer, frivillig arbeid, jobb, rutiner i hverdagen. Det hjelper med gode knagger, mestringsfølelse og rutiner når det koker. Gode valg. Det å tåle at noe gjør vondt, og å vite hvordan man kan trøste seg selv når det er vondt. Det har ikke vært enkelt, men det kan læres merker jeg. Det er nesten rart hvor sammensatt noe kan være – at en situasjon som føles utrolig smertefull og nesten umulig å stå i, også kan bli fin og litt smertelig nødvendig, og at det går an å le samtidig. n

KVINNEKRAFT NR. 2 2015 | 27

DIKT

Hva har det å si da? Bang! Spiseforstyrra! Hvem er du? Jeg er Spiseforstyrrelse. NEI! Jeg har spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelsen er bare en rustning. En beskyttelse jeg bærer. Jeg er mer. Så mye mer. Hvem er du da, bak rustningen? Jente eller gutt? Ung eller gammel? Jeg er Charlotte. Jeg er ei jente. Men hva har det å si? Det kan ramme oss alle. Jeg er mer enn spiseforstyrrelsen. Jeg er mer enn bare ei jente. Bak mine øyner ligger en hel historie, og bak dine øyner ligger nok en hel historie til. Og kanskje er du en gutt, med et annet navn. Men hva har det å si? Fortell meg. Hvem er du? Bak spiseforstyrrelsen. Bak kjønnet. Vi er mennesker. Unike individer. Vi har en styrke og vi har en sårbarhet. Vi er mer enn god nok. Og hva har det da å si? Om du er jente eller gutt?

TEKST CHARLOTTE | ILLUSTRASJON COLORBOX

KVINNEKRAFT NR. 2 2015

LOKALLAGSNYHETER

IKS Tromsø har i vår startet opp to nye tilbud. En søndag i måneden har Kjersti Innjord Thomassen yoga for våre medlem mer på Lærings- og Mestringssenteret. I sommer blir det en pause, men fra høsten starter vi opp igjen! Vi har også startet opp en turgruppe som er åpen for alle som vil være med ut i Tromsø-naturen! Første turen gikk til Telegrafbuka, og i sommer skal vi blant annet på fjelltur og fisketur. Det ligger mer informasjon om både yoga og turer på lokallagssidene til IKS. Vi har i år igjen fått økonomiske midler fra Tromsø Kommune for å kunne dekke noen av utgiftene til de som vil reise på sommercamp, dette er vi veldig glad for! Salgsoverskuddet fra Gabrielle’s Verden gjør også at vi har mulighet til å dekke litt reise

utgifter for medlemmer som ønsker å reise på kurs på IKS-Huset. Ta kontakt med oss for nærmere informasjon om dette. I samarbeid med nettverkskoordinator på Regionalt Kompetanseteam i Bodø har vi sendt ut informasjon om selvhjelpsgrupper til helsevesenet i hele Nord-Norge. Vi har mulighet til å starte opp selvhjelpsgrupper uavhengig av lokallag, så ta kontakt om du er interessert! Ellers har vi alltid tilbud om personlige samtaler og rådgivning for alle som måtte trenge det. IKS Tromsø har også fått et nytt AU-med lem, så Dina er hjertelig velkommen og har gjort lokallagslederen veldig glad!

Lokallaget i Trondheim har hatt en god del aktivitet i vår. Vi fokuserer mest på personlige samtaler og temakvelder for tiden, og har hatt en god del etterspørsel de siste månedene. I slutten av april holdt vi en temakveld for pårørende i samarbeid med trenings-

kjeden 3T. Temaene dreide seg om hva spiseforstyrrelser er, og hvordan pårørende best mulig kan støtte sine kjære på veien mot å bli friske. Vi hadde flere aktører som bidro med innspill, blant annet hvordan 3T hjelper personer med spiseforstyrrelser på sine sentre og hva slags tilbud man kan få

hos tannleger. Vi fikk gode tilbakemeldinger, og lærte også selv masse i prosessen. Ellers har vi fått inn flere nye frivillige i vår, noe vi er veldig glade for.

Det har vært flere aktiviteter denne våren i Oslo; både våre faste arrangementet Åpen kveld som går hver onsdag, støttetelefonvakt på kveldstid på onsdager, temakvelder en gang i måneden med godt oppmøte – og sist men ikke minst; Verdens Slankefrie Dag som vi markerte på stand med flere frivillige på Egertorget i Oslo sentrum! Vi delte ut mang en brosjyre om vårt viktige arbeid, vekta ble knust – opptil flere ganger (se bilder!), og vi samlet inn over 150 underskrifter for merking av retu sjert reklame til Solveig Horne som er barne-, likestillings- og inkluderingsminister. Takk til dere som bidro til en meget vellykket dag! Den frivillige redaksjonen i Kvinnekraft har også stått på denne våren – det er mye jobb bak hvert blad! Takk til vår frivillige redaktør Jenny, til den flotte redaksjonen

som stabilt skriver, knipser og stiller på mø ter, takk til dere som sender inn bidrag – og takk til vår nye grafisk designer (fom KK1/15) Karianne, som virkelig har tatt bladet til nye grafiske høyder! Det er plass til flere i redaksjonen, så meld din interesse hvis du tenker at dette er noe for deg. Det har også kommet flere frivillige til i løpet av våren, noe som vi setter stor pris på. Til høsten vil det bli satt opp flere spennende kurs for frivillige på huset, så gled dere! Ønsker du å vite mer om det å være frivillig i IKS, ta gjerne kontakt med Elin Olsen for en prat på elin@iks.no

TROMSØ

God sommer fra Tromsø, hilsen Heidi Gabrielle!

TRONDHEIM

Vennlig hilsen fra Ingvild B. Berg, på vegne av IKS Trondheim.

OSLO

Vi ønsker deg en riktig god sommer videre! Varm hilsen fra lokallagsleder Elin

KVINNEKRAFT NR. 2 2015 | 29

AKTIVITETSKALENDER

IKS-Husets tilbudskalender

Høsten 2015 VÅR NASJONALE STØTTETELEFON: 22 94 00 10

TEMAKVELDER 

Ord hjelper! Se våre nettsider for åpningstider.

ÅPEN KVELD

PSYKOPP – SKAP GODE ØYEBLIKK

Hver onsdag fra kl 18–20. Se våre nettsidene våre for aktuelle datoer og mer informasjon.

Torsdag 3. september, kl. 18–20.

SELVHJELPSGRUPPER Har du behov for å gjøre endring i livet ditt? Da kan kanskje en selvhjelpsgruppe være noe for deg. IKS arrangerer selvhjelpsgrupper over hele landet. I en selvhjelpsgruppe møter du andre i liknende situasjon som du kan dele tanker og følelser med. Vil du vite mer om det å være deltaker i en selvhjelpsgruppe, eller kanskje du kunne tenke deg å starte opp en selvhjelpsgruppe i ditt nærmiljø? Ta kontakt med Elin på tlf: 22 94 00 10 eller elin@iks.no

«Ikke alle dager er gode, men det finnes noe godt i hver dag». Dette er vårt utgangspunkt når vi møter dagen, og det har vært en viktig holdning for å klare å ta gode grep og skritt i livet for å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Hva gir meg glede? Hvordan kan jeg skape et godt øyeblikk for meg selv, av meg selv, i løpet av denne dagen? Denne temakvelden handler om hvordan vi (Silje og Hilde, frivillige i IKS) har aktiv tatt små grep for å skape gleder for oss selv til tross for tunge dager. Det gikk fra å være lyspunkter i livet til å lyse opp livet. Kom og prat med oss om hvordan du kan skape gode opplevelser rundt deg selv. Vi snakker ut i fra egenerfaring og deler gjerne hvilke aktive grep vi gjør i hverdagen vår for å få det bedre med oss selv.



FRIVILLIGHET

KUNST OG UTRYKKSTERAPEUTISK METODE SOM VERKTØY

Vi har mange spennende muligheter for deg som ønsker å bidra hos oss. Se våre nettsider for informasjon, og/eller ta kontakt med Frivillighetskoordinator Elin Olsen: elin@iks.no

Torsdag 1. oktober, kl. 18–20.

NY PÅRØRENDEBOK

VI ER PÅ SOSIALE MEDIER!

KVINNEKRAFT NR. 2 2015

PSYKODRAMA – EN NY VEI UT AV SPISEFORSTYRRELSEN? Torsdag 5. november, kl. 18–20. Er du nysgjerrig på om psykodrama kan være noe for deg? Fra april 2014 til februar 2015 har vi på IKS-Huset hatt en psykodramagruppe som ble finansiert av Extrastiftelsen. Foredragsholderne i kveld er begge utdannet psykodramatikere, og ledet gruppen på IKS-Huset. Marian og Rebecca vil dele sin spennende erfaringer med dere denne kvelden!



Vi skriver, tvitrer og knipser om spiseforstyrrelser, psykisk helse og dagligdagse hverdagsøyeblikk på www.facebook.com/InteressegruppenIKS, twitter.com/IKS_godnok og instagram.com/iks_huset/ – følg oss gjerne!



I samarbeid med ROS (Rådgivning Om Spiseforstyrrelser) har IKS utarbeidet en revidert utgave av boken «Spiseforstyrrelser – en håndbok for foreldre og andre pårørende». Denne boka er tiltenkt å støtte deg som pårørende, men kan absolutt være av interesse for andre som ønsker et innblikk i spiseforstyrrelser, og hvordan støtte en som sliter med spiseforstyrrelser. Bestill boken på elin@iks.no (gratis for IKS-medlemmer samt de som melder seg inn, 150 kr for ikke-medlemmer).

Kunst og uttrykksterapi (KUT) handler om å bruke kreative metoder til å finne nye konstruktive løsninger. Denne temakvelden er ment å være en introduksjon til deg som sliter med forholdet ditt til kropp, mat og følelser og som trenger verktøy til å håndtere allerede kjente men vanskelige situasjoner. Du får noen kreative verktøy til å tilnærme deg vanskelige ting på en ny måte. Det er fokus på mindfulness og maling/tegning denne kvelden. Daglig leder Helle Borchgrevink leder oss gjennom denne spennende temakvelden!

Torsdag 3. desember, kl. 18–20. Tema publiseres snart, følg med på våre nettsider.

KURS SPISEFORSTYRRELSEN – FØR – NÅ – ETTER

KAN VI MALE OG BEVEGE OSS FRISKERE?

Dette er et kurs for deg som vil utforske deg selv og din problematikk sammen med andre i trygge omgivelser. Temaer som vil tas opp på kurset er: Hva kan årsakene til spiseforstyrrelsen være? Hvordan er det å leve med en spiseforstyrrelse, hvilken funksjon har den for deg? Hva trenger du for å bli frisk? Hva vil det si å være frisk?

Kunst og utrykksterapeutisk metode som verktøy. Dette kurset er ment å være et påfyll til deg som sliter med forholdet ditt til kropp, mat og følelser og som trenger nye verktøy til å håndtere allerede kjente men vanskelige situasjoner. Du finner glede i å være kreativ eller du ønsker å finne støtte i det kreative. Kurset er basert på gruppesamtaler, 2 og 2 samtaler, bevegelse, maling og poesi. Vi følger grunntesen: at det i alle mennesker finnes en konstruktiv og skapende kraft som streber etter helhet, skjønnhet og integrasjon, og at mennesket behøver estetiske stimuli for å oppnå optimal utvikling.

TID | Lørdag 26. september kl. 11–17. og september 27. mars kl. 10–16. STED | IKS’ lokaler, Dronningens gate 25, Oslo. PRIS | IKS-medlem kr. 1 000, ikke-medlem kr. 1 800. KURSHOLDER | Ann-Kristin Bjerge er sertifisert psykoterapeut (NPF).

Hun har videreutdanning innenfor medisin, mindfulness, medisinsk yoga og kroppsorientert psykoterapi, og jobber i dag på Ressurssenteret Øst, som er et psykologisk senter med bla fagfelt innenfor spiseforstyrrelser. Hun har egenerfaring med spiseforstyrrelse og har selv vært deltager på en rekke av IKS sine arrangementer. I de siste 8 årene har hun holdt kurs og vært selvhjelpsgruppeveileder for IKS.

FRISKERE – HVA NÅ?

Delegruppe under ledelse av gestaltterapeut Katrine Borgen. Dette kurset passer for deg som er på vei ut av spiseforstyrrelsen og er på leting etter «verktøy» for å takle utfordringer du står overfor i hverdagen. Du vil få anledning til å sette ord på tanker og følelser sammen med andre i samme situasjon. Ved å lære av hverandre kan du oppdage hvilke ressurser nettopp du har, og få mer kunnskap om hvordan du kan støtte deg selv på veien videre. Kurset er basert på samtaler, praktiske øvelser og enkel teorigjennomgang. Det vil bli lagt vekt på at den enkelte kursdeltager skal føle seg møtt og finne sin plass i gruppen. Vi vil samtidig ha fokus på gruppen som støttende fellesskap. TID | Oppstart mandag 2. november kl. 18–21, med påfølgende 5 ganger til samme tid (totalt 6 mandager). STED | IKS’ lokaler, Dronningens gate 25, Oslo. PRIS | IKS-medlem kr. 1 800, ikke-medlem kr. 2 600. KURSHOLDER | Katrine Borgen (44) har jobbet som frivillig for IKS. Hun

er utdannet Gestaltterapeut MNGF fra Norsk Gestaltinstitutt Høyskole i Oslo og har toårig spesialisering innen bevegelses- og kroppsrelatert psykoterapi hos Ruella Frank i New York. Hun har egen terapeutpraksis i Oslo.

TID | Fredag 23. oktober kl. 17–20, lørdag 24. oktober kl. 10–17 og søndag 25. oktober kl. 11–17. STED | IKS’ lokaler, Dronningens gate 25, Oslo. PRIS | IKS-medlem kr. 1 500, ikke-medlem kr. 2 300. KURSHOLDER | Helle Borchgrevink (48) er leder for IKS, og har bakgrunn innen ledelse og bedriftspsykologi, og studerer nå til selv å skulle praktisere som Kunst og Uttrykksterapeut. Helle har selv studert maling og tegning og har dette som primær modalitet i kursene sine.

MINDFUL EATING – HELGEKURS Mindful Eating bygger på mindfulness og kognitiv atferdsterapi hvor fokuset er på forholdet vårt til mat. Kurset vil gi en innføring i hvordan vi kan lære oss å bli mer nærværende og tilstede både i livet og når vi spiser. Spiseforstyrrelsen er en viktig strategi for dere som kommer på kurs, vi kan ikke bare ta den bort i løpet av en helg. Men kanskje du kjenner deg klar for og utforske noen av disse temaene. Uansett vil du få en bevisstgjøring rundt spiseforstyrrelsen og noen verktøy du kan ta med deg og bruke når du kjenner deg klar for det. TID | Lørdag 14. november kl. 11–17 og søndag 15. november kl. 10–16. STED | IKS’ lokaler, Dronningens gate 25, Oslo. PRIS | IKS-medlem kr. 1 000 og kr 1 800 for ikke-medlemmer. KURSHOLDER | Ann-Kristin Bjerge er sertifisert psykoterapeut (NPF). Hun har videreutdanning innenfor medisin, mindfulness, medisinsk yoga og kroppsorientert psykoterapi, og jobber i dag på Ressurssenteret Øst, som er et psykologisk senter med bla fagfelt innenfor spiseforstyrrelser. Hun har egenerfaring med spiseforstyrrelse og har selv vært deltager på en rekke av IKS sine arrangementer. I de siste 8 årene har hun holdt kurs og vært selvhjelpsgruppeveileder for IKS.

KVINNEKRAFT NR. 2 2015 | 31

Kilder cover | iks.no

EDNOS | EATING DISORDER NOT

BULEMI | Ukontrollert og/eller kontrollert overspising etterfulgt av kompensasjon, f.eks oppkast eller overdrevet fysisk aktivitet. Mange er normalvektige.

OTHERWISE SPECIFIED finnes i dag som en fjerde betegnelse i diagnosesystemet. På norsk har det fått benevnelsen uspesifisert spiseforstyrrelse. Her vil mange som er i grenseland mellom de andre diagnosene havne.

ANOREKSI | Viljemessig redusert matinntak, ofte kombinert med overdrevent høyt aktivitetsnivå og stor frykt for å legge på seg. Kan føre til alvorlig vekttap. MEGAREKSI | Megareksi er en mental tilstand, eller kroppsbildeforstyrrelse, hvor en person blir sykelig opptatt av å få stor muskelmasse, og å bli sterkere. Personen ser på seg selv som for liten, eller tynn, men er gjerne godt over gjennomsnittlig muskulære. Megareksi er ingen diagnose.

TVANGSPISING | Periodevis eller jevnlig ukontrollert overspising uten kompensasjon. Mange er ovevektige, noen har perioder med slanking som fører til vektsvingninger.

ORTOREKSI | Ortoreksi handler om å være opphengt i å spise sunt og riktig. For noen kan det bli så mye «sunt« at de likevel blir usunt. Ortoreksi er ingen diagnose.

KVINNEKRAFT kommer ut fire ganger i året | Du kan sende innlegg per e-post til jenny@iks.no | TEMA for neste utgave er «Frivillighet» | INNLEVERINGSFRIST neste KK er 5. august 2015 | Redaksjonen retter grammatiske og språklige feil | Vi trykker artiklene ettesom de passer til de forskjellige temaene | Vi mottar gjerne bilder, tegninger eller andre former for illustrasjoner | MEDARBEIDERNE for dette nummeret

har vært Kvinnekraftgruppa.

INNSPIRASJONSORD Ildsjel • Personlig vekst • Mestring • Trygge omgivelser • Fellesskap • Samhold • Givende • Meningsfylt • Bruke

egenerfaring til noe bra • Gi tilbake • Engasjement • Idealisme • Motivasjon • Personlig utvikling • Selvhjelp • Hjelp til selvhjelp • Hjelpe andre • Samfunnsnyttig • Samfunnsansvar • Fritid • Dugnad • Dele • Ansvar • Å gi • Glede i det å gi • UselviskGenerøst • Sosialt nettverk • Gir mening • Trygghet • Våge • Gøy • Spennende • Lærerikt • Utfordre seg selv • Dele opplevelser og erfaringer • Venner • Medmenneskelighet • Omsorg • Lærdom • Gjensidighet • Nestekjærlighet • Verdi • Takknemlighet • Glede • Å ha tro på • Erfaring • Kunnskap • Refleksjoner • Varme • Gode nettverk