Skrivetips fra: I denne spalten gir Forlegger og forfatter Myriam H Bjerkli deg gode tips.
Tips 4: Bli skikkelig kjent med karakterene dine. Hvis ikke vil aldri leseren kunne bli kjent med dem Høres det ut som en selvfølge? Da vil du bli overrasket over hvor mange forfattere som bare kjenner karakterene sine ganske overfladisk. Brune øyne, mørkt hår, 180 cm, muskuløs. Ok, det er muligens greit nok dersom du skriver på den neste 50 shades of grey. Men ellers? Beklager, det holder ikke. IKKE gjør som jeg gjorde!
Jeg har nemlig også slurvet der. Siden jeg ikke er overvettes imponert over politi i virkeligheten, var jeg ikke veldig opptatt av politimannen i min første bok, Lille linerle. Faktisk ville jeg egentlig ikke ha med politi i boka overhodet, men det er rart med det. Når folk blir kidnappet og dør, har de uniformerte en tendens til å dukke opp … I Lille linerle kjente jeg lille Mari ned til hennes minste tånegl. Jeg kjente moren hennes, Sissel. Jeg kjente advokatmannen hennes, Petter, så godt at slagene Sissel mottok, fikk gamle arr til å verke også hos meg. Men politimannen Håkon Haakonsen visste jeg nesten ikke noe om. I neste bok, Stella Polaris, ble jeg litt bedre kjent med ham, men først i bok nummer tre Djevelens yngel, begynte jeg virkelig å like ham. Noe som er snodig, siden han og kollegaen hans, Anders, var de to eneste skikkelige personene i de to foregående bøkene. Alle de andre karakterene mine hadde til dels ganske stykke skyggesider, mens Håkon var en redelig fyr. Kanskje ikke verdens dyktigste politimann, men en ærlig fyr som gjorde så godt han kunne. Han burde derfor vært den jeg likte best. (Jeg innrømmer det gjerne, det er ganske sikkert egne fordommer som gjorde at det tok meg tre bøker å bli skikkelig kjent med ham. Han var tross alt politi, og jeg er GENERELT ikke så begeistret for yrkesgruppen. 18
Dessuten, «alle» damer vet jo at det er drittsekkene som er mest spennende …) I Djevelens yngel og Engelens fall endret det seg. Jeg begynte å like ham. Dermed ble jeg også nysgjerrig på hvem han egentlig var, denne trauste politimannen fra Sandefjord. Heldig for ham, for dermed er han også med meg videre i den boken jeg skriver på akkurat nå. For hvorfor skal jeg finne opp en ny politimann, når jeg endelig har truffet en jeg liker? Men ikke gjør den samme tabben selv! Bli kjent med personene dine på forhånd. Ikke etterpå … Det er to grunner til at det er viktig at forfattere selv kjenner karakterene sine. Den første er fordi det må til for at leseren skal bli kjent med dem. Hvis leseren ikke engasjerer seg i personene i en bok, er sjansene store for at de ikke liker den. Kanskje ikke engang gidder å lese boka ferdig … Boka blir bedre dersom du greier å gjøre karakterene dine levende, og for å greie det så MÅ du kjenne dem. Den andre grunnen er at det gjør det enklere for deg som forfatter. Hvis du kjenner den du skriver om, så vet du hvordan personen tenker, reagerer, handler.
Hverdagsnettmagasinet 4/2021
