42
HEIMDAL HISTORIELAG - UTDRAG FRA ÅRBOKA 2020
Driftige kvinner i Heimdalsområdet – Fødsel, ung I denne artikkelen blir vi kjent med fire driftige kvinner som representerer pågangsmotet, arbeidsviljen og optimismen i etterkrigstiden. Av Anne Tove Frøland og Linda Fjølstad
Anne Lereggen, kiosk på Fjøsvollan Anne Lereggen ble født i Leinstrand i 1918, som datter av Brynhild og Anders Aali. Brynhild kom fra Lund Vestre og Anders var innflytter fra Snillfjord. Anders var involvert i byggeprosessen for nye Åsheim barneskole, og da skolen ble åpnet i 1956, ble han skolens første vaktmester. Der jobbet han i mange år. Han var en omgjengelig mann og veldig godt likt av elevene ved skolen. Anne giftet seg med Audun Lereggen fra gården Hammerhaugen som ligger like ved Fjøsvollan. Paret bygde hus på Rørmyra og bodde der hele sitt liv. I 1945 fi kk de datteren Brynhild Karen, deres eneste barn. Anne var en sprudlende og spontan dame. Hun så lyst på livet, spredde glede og var en ukuelig optimist. En kjapp replikk var aldri langt unna, og hun likte å fortelle historier. I unge år, før hun etablerte seg med mann og barn, fant hun jobber både “ute og hjemme”. Særlig likte hun å ha en jobb der hun kunne lære om matlaging, det hun kalte kokkelering. Punkt to var at hun ville ha
mennesker rundt seg. Hun jobbet med kokkelering og servering rundt omkring. Blant annet på Nygårdsvollheimen. Hun deltok i onnearbeid på Søremen, der søsteren var frue i huset, eller hun hjalp til på andre måter. Ett år var hun ansatt som budeie på en storgård i Asker. Der utviklet arbeidsforholdet seg til et vennskap som varte livet ut. Hun var en tid også ansatt på kjøkkenet i SIT på Gløshaugen. Ideen om å starte opp med kiosken på Fjøsvollan fikk Anne sent på femtitallet. Hun var ikke i tvil om at en kiosk der kunne bli lønnsom, og slik kunne hun bidra i husholdningen. Kundegrunnlaget var stort etter hennes mening. Det dreide seg om ansatte ved Ringvål sanatorium, folk på vei til og fra Byneset, folk som hadde hytte i nærheten, og de som pleide å dra til Hestsjøen for å bade. Disse skulle få et tilbud de ikke kunne motstå tenkte hun kanskje? Anne bestemte at kiosken skulle ha åpent hver dag hele sommeren. Brynhild skulle hjelpe til når Anne selv ikke kunne være der. Dessverre ble ikke inntjeningen som håpet, men det hun ikke hadde sett for seg,
sted å kunne samles. Anne valgte å ha fokus på andre verdier enn å tjene mest mulig. Hun ga mye til de unge i form av sin væremåte, direkte tale og gode humør. Hun var ikke den som hadde glemt hvordan det var å være ung. Derfor var det ikke nei i hennes munn da datteren, Brynhild, som da var tidlig i tenårene, foreslo å ha en platespiller i kiosken. Så kom det på plass, og med høyttaler vel plassert kunne alle i rimelig nærhet av Fjøsvollen vugge til Elvis. Brynhild hadde mange plater, og til tider ble det rene ønskekonserten. Pat Boone var populær, spesielt med Love letters in the sand. Ungdommer kom fra Heimdal, Tiller og KORT Legitimasjon for Anne Aali, 1941. Leinstrand. Ja, helt fra Privat foto .Byåsen dukket det opp gutter på motorsykkel. var at kiosken trakk til seg ungdom En skulle tro at omsetningen i kiosi hopetall. Hun skjønte at det var ken ville stige, men nei da. Saken et stort behov for de unge å ha et
var at en kunne kjøpe godteri, brus og is på krita om en ikke hadde penger. Inne i kiosken hang ei brun pappskive, og der ble alt notert. Båtis kostet 80 øre, Kroneis 1 krone naturligvis. Utenom is var det Solo og sjokolade som fristet, for eksempel Nero. Det er lett å tenke at Anne nok ikke var så nøye med den pappskiven. Før Brynhild sin ide om platespiller i kiosken, ble ungdommene underholdt av en voksen som spilte trekkspill. Det hendte at en ungdom hentet både musikanten og trekkspillet med motorsykkel. Musikk skulle en ha! Han bidro også med rim og regler, noen av dem hadde han skrevet selv. Dette synes alle var skikkelig artig. Anne ble godt kjent med mange av ungdommene, de kunne prate med henne om så mange tema. Det manglet ikke på betroelser i sene sommerkvelder på Fjøsvollan. Dersom det regnet, søkte ungdommene ly i busskuret rett ved kiosken. Der ble det dekorert med hjerter, kodete meldinger og I love you. Anne Leregggen døde bare 61 år gammel i 1979.
Ragna Eline Winge, jordmor i Jomfrugata
Marit Frøland, blomsterb
Ragna Eline (f. Tangstad) Winge ble født i Verran, Nord-Trøndelag, i 1894. Hun giftet seg med Olaf Winge fra Frosta, som var yrkesmilitær og senere herredskasserer i Leinstrand kommune.
Marit Frøland ble født på Lund østre og var datter av Anne og Anders Lund. I 1945 giftet hun seg med Alfred Frøland som kom fra Vikedal i Rogaland, og de fikk etter hvert to barn. Marit hadde mange talenter, et lyst hode og var arbeidsglad. Hun likte å lese og var glad i musikk. Hun trivdes i naturen og likte å holde seg i form. En sommer syklet hun til Oslo for å besøke en venninne. Hun var også bra på ski. Marit bestemte seg tidlig for å ta utdanning. Det var ingen selvfølge at jentene gjorde det på trettitallet. Slik sett var hun en av foregangskvinnene. Valget hennes falt på Staup gartnerskole i Levanger. Hun utdannet seg til hagebruksgartner der, og tok også flere kurs ved skolen i ettertid. Som en kuriositet kan nevnes at hun var sertifisert fruktpakker. Marit jobbet flere steder rundt om i landet før hun etablerte seg med familie og blomsterbinderiet hjemme hos seg. Hun hadde planer om å starte et gartneri på Lundåsen, der hun eide et egnet jordstykke på 6/7 mål. Slik ble det ikke, krigen “satte kjepper i hjulet”. I 1938 var Marit lærling i blomsterbinding hos Eitzen og Høegh i Oslo. I november dette året døde dronning Maud, og firmaet fikk oppdrag med å pynte i kirken og levere kranser. Det var en stor opplevelse for Marit å være med på. Våren 1938 ble det arrangert en stor messe/utstilling på Frogner i Oslo. Den handlet om
De fikk to døtre sammen, og var bosatt på Heimdal, nærmere bestemt Jomfrugata (nå Søbstadveien). Ragna Eline ble alltid omtalt som Fru Winge, fordi man ikke var på fornavn med selveste jordmora. Siden 1916 var Fru Winge distriktsjordmor, hvor hun reiste hjem til fødende kvinner i Klæbu, Tiller, Heimdal og Leinstrandområdet. Senere tok hun også imot fødende privat. Fra gammelt av ga det ingen status å være jordmor. Det var dårlig betalt og det var ment som en biinntekt for gifte kvinner, som selv hadde født barn. Tanken var at en slik erfaring var verdifull i en slik jobb. Det var ulike satser for betaling, de var regulert etter status på kvinnen som fødte, i tillegg til at jordmordistriktet var p.lagt . st. for betaling i naturalia: Hus, ved og jord nok til å fø ei ku. Etter 2. verdenskrig ble det jobbet med institusjonalisering rundt om i landet, noe som betydde at fødselshjelp ble flyttet til sykehusene. Derfor etablerte mange jordmødre egne fødestuer. Noen tok sine egne hjem i bruk, slik som Fru Winge i Jomfrugata. Det sies at det ble så mye barneskrik i hjem-
BJØRKLY Bjørkly, huset hvor jordmor Winge tok imot fødende kvinner fra distriktet. Kilde: Norges bebyggelse. met at mannen hennes kjøpte huset ved siden av og flyttet inn der. De som ikke ble født hos Fru Winge på denne tiden, ble gjerne født på E.C Dahls fødestiftelse. Hos Fru Winge ble de fødende tatt godt vare på. Hun var omsorgsfull, trygg og tillitsvekkende. Fru Winge ble en institusjon i lokalmiljøet. Her forteller en som selv ble tatt imot av jordmor Winge: – Dette var det døgnet i 1958 da det snødde så mye at alt stanset opp. Mor mi ville helst føde hos Fru Winge, fordi den damen hadde et veldig godt rykte som jordmor. Dessuten lå huset hennes rimelig nært der vi bodde. Jeg ble født på
morgenkvisten. Far min ble oppringt av Fru Winge som var rimelig fortvilet. Hun var helt innesnødd og fikk derfor ikke opp gangdøra slik at hun kunne hente ved i uthuset. Far måket seg ut hjemmefra, tok med seg spade og vasset i snøen nedover Ringvålveien. Far var i strålende humør, jordmora hadde sagt at han hadde fått en sønn. Flaks, tenkte far min, fordi de hadde tre jenter fra før! Etter hvert kom veden inn, det ble fyrt i ovnen og Fru Winge, far, mor og jeg syntes alt var såre vel!
håndverk og industri. Hensikten var å motvirke den økonomiske og sosiale krisen på trettitallet. «Vi kan: Gå, se og lær» var motto. Marit var der flere ganger og lot seg inspirere. I 1941 jobbet hun som gartner ved lærerskolen i Volda, og bidro i undervisningen. Og noe senere var hun ansatt ved Billingstad gartneri i Asker. Etter krigen bygget Marit og mannen hus på Lundåsen, og hun ga ikke helt slipp på ideen om å bruke utdanningen sin. En biinntekt ville komme godt med slik tiden var. Hun anla drivbenker for grønnsaker, blant annet produserte hun kålplanter for salg. Mannen var ofte borte på anleggsarbeid, så hun hadde til tider eneansvaret for hus og hjem. Etter hvert etablerte hun blomsterbinderiet, som en enmannsbedrift. Hun kjøpte nødvendig utstyr, som blomstertråd, silkebånd, pynt til juledekorasjoner med mere fra Norsk Frø. Naturmaterialer samlet hun selv i skog og mark til kranser, dekorasjoner og brudebuketter, Blomster ble innkjøpt fra blant annet Gartnerhallen. Marit elsket arbeidet sitt. Og folk likte det hun laget, så til tider kunne det bli skikkelig travelt. Da tok hun natten til hjelp. Hun hadde anskaffet en stor Jøtul-ovn og plassert den i kjelleren. Der hadde hun arbeidsro. Med årene kunne det jo bli nokså livlig med fire barn. På sine eldre dager derimot satt Marit og Alfred sammen i kjøkkenet og stiftet kongler.