målmedvit
Frå bokmål til nynorsk Det var fyrst då ho skulle starte eigen blogg at Tone Oppsato (45) frå Ål innsåg kva som skurra. Etter 30 år som bokmålsskrivande, skifta ho til nynorsk.
Sjeldan slump: I dag pratar ikkje ungane dialekt av seg sjølv. Magny meiner faren Engebret sin umedvitne målpolitikk var heilt avgjerande for hennar del.
Som far, så dotter Engebret Hammersbøen (55) trur ikkje han gjorde noko spesielt for at ungane hans skulle prate halling. Dottera Magny (25) har ein litt annan versjon. Tekst og foto: Heidi Molstad Andresen
– Magny var kanskje tre–fire år, og såg på meg med store augo: «Papa, papa - er’e sant at e æ fødd med ullbrok og ski?» Engebret Hammersbøen humrar. I dag er dottera Magny 25 år, Siv 24 og tvillingane Stein og Andres 18. Dei pratar alle kav halling, slik dei gjorde gjennom heile oppveksten. – Sjølvsagt gjer dei det, seier Engebret – kva anna skulle dei prate? Engebret minnest at han syntest det var stas då andre vaksne påpeikte at ungane hans prata så breitt og fint. Men han reflekterte aldri vidare over at ungane hans prata halling, medan dei fleste jamaldringane på Geilo snakka bokmål. Han kan heller ikkje hugse om han eller ekskona Eva gjorde noko spesielt for at det skulle bli slik. Eldstedottera, som i dag jobbar som skreddar ved Det Kongelige Teater i København, hugsar litt betre. For Magny forstod tidleg at det var viktig for foreldra hennar at ho og syskena prata halling: – Dei var ikkje spesielt strenge i språkoppsedinga, men om det sneik seg inn eit bokmålsord når eg prata, kjentest det nesten som verre enn å banne. Magny kan hugse at foreldra ofte påpeikte skilnaden mellom bokmål og halling, og understreka at dei prata og brukte dei orda dei gjorde, nettopp fordi
16
dei budde i Hallingdal. Men mest av alt deg for øyro og nekta å svara dersom hugsar ho språkgleda heime: ungane dine prata bokmål. – Mamma og pappa har alltid vore – Haha. Det kan eg ikkje hugse. Men tydeleg stolte og glade i hallingdialekdet høyrest ut som noko eg kunne ha ten. Det trur eg har smitta. Dei brukte gjort, ja ... skikkelege hallingord. Dei sa «røtustøkk» i staden for «lathans», og bembil, Magny trur det har vore ein styrke titil og totil. Dei at heile slekta pratar forklarte også at halling. Å støtt vera på Geilo prata omgjeven av dialekt frå me på «ø» og dei nærmaste har gjort på Ål prata dei det til ein heilt naturleg på «å». Trøpp del av ho. Ikkje minst og tråpp, pøse trur ho foreldra si leiog påse, køyre kande og humoristiske og kåyre. Dei tilnærming til språket forklarte at i har gjort sitt: Danmark seier – Dei har vore flinke dei kartoffel, på til å finne morosame holing heiter det ord og uttrykk på kantefel og på halling, og det vekkjer Magny Hammersbøen (25) bokmål potet. både nysgjerrigheit Slike ting. og interesse for språk hjå ungar. «Det æ vondt å vante vet, men det æ verre å Det demrar ørlite for far Engebret også vante vøttu te veten», for eksempel. no. All song og høgtlesing gjekk også – Jau, me fortalde sjølvsagt kvifor føre seg på halling. Det var fyrst då me synest det er fint å prate dialekt. Og Magny vart stor nok til å lesa sjølv at ho så spelte me «Holsspelet» når me var på skjønte at mora hadde simultanomsett hytta, og der handla fleire av spørsmåla alt ho las, frå bokmål til halling. Magny om hallingord, om kva det og det ordet forstod ikkje korleis ho greidde det. skulle bety. Men bortsett frå det ... nei. Alle ungane frå Årset ved Geilo Me gjorde vel ikkje noko spesielt. gjekk i Lien barnehage, der mange av – Det går gjetord om at du heldt dei tilsette prata halling. Då Magny
«Mamma og pappa har alltid vore tydeleg stolte og glade i hallingdialekten. Det trur eg har smitta.»
byrja på skulen, høyrde ho at fleire av ungane la om til bokmål. Ho kan hugse at det gjorde ho meir bevisst på sin eigen dialekt. -Eg har aldri kjent meg annleis eller rar fordi om eg pratar halling, og eg vart ikkje særleg påverka av dei som prata bokmål på skulen. Eg trur hallingen hadde slått rot i meg alt då. Eg har vel heller aldri vore redd for å verke annleis. Far Engebret kjem enno ikkje på kva han gjorde for å få ungane til å bli stolte dialektbrukarar. – Bortsett frå å rette på dei når dei knota då – men, kven gjer vel ikkje det? spør han, heilt utan ironi. For Hammersbøane har alltid sett si ære i ikkje å knote. Det er difor med tungt hjarta Magny vedgår at ho syndar dagleg i København. Ho pratar halling med alle nordmenn, men danskane skjønar verkeleg lite av dialekten hennar. Med unnatak av kjærasten, som har gått i ein knallhard skule. Magny er ikkje i tvil om kva for mål ho helst vil at ungane hennar skal ha, når den tid kjem: – Eg har alltid tenkt at den dagen eg sjølv får ungar, skal dei gå i Lien barnehage og lære å prate halling. No er dessverre Lien lagt ned, og eg bur her. Men eg prøver alt eg kan å halde på dialekten. Eg skal nok finne ei råd!
– Eg hadde nynorsk på barne- og ungdomsskulen og ingen bestemte meiningar om det. Det var ingen alternativ, men eg oppfatta nok sidemålet som enklare og meir lettlese. På ungdomsskulen vart dette inntrykket forsterka, og eg knytte heller ikkje nynorsken direkte mot hallingdialekten. Så utan å ha særleg motstand eller vanskar med nynorsk, valte eg, som mange andre, bokmål som hovudmål då me kom til vidaregåande, fortel ho. Tone kan ikkje hugse at det var noko vidare informasjon eller diskusjon kring målbyte frå skulen si side. Slik sett trur ho kanskje det var dei som hadde det mest bevisste forholdet til dialekt og målform som beheldt nynorsken. Trass i at ho sjølv presterte godt i begge målformene gjennom skuletida, hadde ho heile tida ei klar oppfatning av at bokmål var lettare tilgjengeleg. Det var difor også mest naturleg å velje bokmålslitteratur. – Eg veit ikkje korleis eg fekk det for meg at nynorsk var så traust, men eg veit at det var rotfesta i meg. Kanskje det hadde noko med litteraturvalet me vart presenterte for gjennom barneåra? Det fekk meg i alle fall til å velje bort mykje god litteratur dei åra eg las aktivt. For eg heldt på bokmålet i 30 år.
Ål og hamna i ein diskusjon om mål, var det slett ikkje openbert at det skulle bli nynorsk. Ein kjenning hevda sin rett til å skrive bokmål og prate god halling, og meinte at det å kjempe for berre bokmål som skriftmål, ikkje var uforeinleg med å vera ein god dialektforkjempar. Ein lærar frå ei multikulturell skule i Oslo kom også med fleire døme på at mange ungar har nok med å meistre eitt skriftspråk. – Eg var så einig med begge to, dei sa det eg sjølv alltid hadde meint: skriv riktig bokmål og prat god halling. Og likevel begynte eg altså å skrive nynorsk, heilt plutseleg.
Vendereis: Tone skifta skriftmål på dagen. Tone flytta frå Hallingdal i 1994. Ho er utdanna innan kunst og handverk og grafisk design, og etter ti år i Galleri Osebro i Telemark, slutta ho og starta for seg sjølv i fjor. I dag er ho heimeverande handverkar, frilansar og bloggar i Porsgrunn, der ho bur i ein gamal sveitservilla saman med ektemannen Kjell og ungane Frøydis (19) og Jakob (15). Arbeidskvardagen består i alt frå boklayout, redesign av gamle lamper, og blogging om hus og restaurering på villasolstua.no Då Tone bestemte seg for å starte for seg sjølv, var det første steget å laga nettsider. Tone var ganske langt komen i arbeidet då ho begynte å tenkje på målform. Etter å ha vore heime ein tur på
Å lesa artiklane til medievitar Kjetil Aarseth var inspirerande, seier ho. Han skriv ein lett tilgjengeleg og moderat nynorsk som ho kjente seg heime i. Men heilomvendinga var fyrst og fremst personleg – og handla om å vera frå Hallingdal. – Eg har alltid syntes det er merkeleg å sjå innbarka hallingar skrive bokmål. Det er noko som skurrar skikkeleg, noko som ikkje er heilt. Eg har også fått høyre at det er rart at eg som pratar halling, skriv bokmål. Og då eg var i gang med nettsida mi, måtte eg tenkje over korleis eg ville stå fram. I kor stor grad skulle eg vera personleg? Eg innsåg at eg ynskte at alle som las det eg skreiv, også skulle
veta at eg fyrst og fremst er halling og opprinneleg bygdejente. Det får eg ikkje vist ved å skrive nynorsk sjølvsagt, men eg får det i alle fall ikkje til på bokmål. Det store valet vart kringkasta på Facebook 26. januar: «Jeg har hatt et oppgjør med meg selv og skal heretter bare skrive nynorsk. Eg meiner, frå no av vert det nynorsk. NYNORSK!» – Eg fekk kjemperespons – og folk påpeikte nettopp det eg ikkje hadde tatt inn over meg før då: Nynorsk er det mest dialektnære skriftspråket. Tilbakemeldingane har berre vore positive og hyggjelege. Om målbytet ekskluderer nokon frå bloggen min, skulle vera interessant å veta. Tone er tydeleg på at valet aldri var politisk. Ho ville ikkje ha kasta seg inn i ein kvass måldebatt, for så høgt elskar ho ikkje nynorsken. Men ho er svært glad i hallingdialekten sin, og jobbar for å bli betre i å prate halling kvar dag. – Eg synest det er litt vanskeleg med alle gradene av nynorsk, og blir usikker når det er så mykje som er lov. Eigentleg vil eg skrive konservativt og skikkeleg, men har valt å leggje meg på ei moderat og pragmatisk line. Eg vil jo at bloggen min skal vera inkluderande og nå fram til mange. Når eg tvilar, vel eg difor alltid lettaste utveg.
«Jeg har hatt et oppgjør med meg selv og skal heretter bare skrive nynorsk. Eg meiner, frå no av vert det nynorsk. NYNORSK!»
... og frå austnorsk til halling Christoffer Fauske Bjerkan (28) har prata bokmålsnært heile livet. No har han øvd seg på å svalle halling høgt på trikken. – Eg er veldig stolt av bygda mi, og har lyst til at folk skal høyre kvar eg kjem frå. Men det er ikkje alltid like lett. Bokmålet sit godt i etter så mange år. Christoffer har ingen forklaring på kvifor han prata bokmål, eller standarisert austnorsk som me helst kallar det, under oppveksten i Hemsedal. Den einaste grunnen han kan koma på, er at foreldra ikkje var eittspråklege – og at han kanskje freista å leggje seg ein stad midt i mellom mora frå Hemsedal og faren frå Kristiansund. Då han flytta til Hovden for å gå på skigymnas, forsvann dei få hallingorda han hadde att. Han gjekk lei av å måtte forklare opp att og bli herma etter, uansett kor kameratsleg tonen var. Det nynorske skriftspråket, som hadde vore hovudmålet hans i ti år, forsvann
same vegen som hallingorda. Christoffer trudde han ville skrive bokmål minst like godt som nynorsk, og vart overraska då han oppdaga kor mykje betre han eigentleg hadde beherska nynorsk. Men det vart bokmål likevel, både munnleg og skriftleg. Etterpå flytta han til Oslo. Og der, der kunne denne målhistoria enda. – Med åra er eg nok blitt meir og meir bevisst på kvar eg kjem frå og høyrer til. Mange har også stussa når eg har fortalt at eg er frå Hemsedal, ettersom eg ikkje prata dialekt. Så etter å ha vore heime ein tur for eit par år sidan, bestemte eg meg for å ta til å prate halling. Han byrja i det små. Skifta ut eit og anna bokmålsord med hallingord. Etterkvart kom heile setningar naturleg. - Eg skjønte fort at eg trong trening, og fortalte mor om kva eg hadde bestemt meg for. Eg sa at ho ikkje måtte få sjokk om eg prata halling når ho ringte – ho hadde jo høyrt meg snakke bokmål nesten heile livet. Så då vart det slik. Eg
prata halling med mor i telefonen, anten eg stod i butikkø eller sat på trikken. Det var mykje god øving i det. Det er det for så vidt framleis. Å skifte mål er ikkje gjort over natta. Christoffer tek seg framleis i å slå om til bokmål i mange samanhengar. Somme gonger fordi han trur det er enklare for folk å forstå, andre gonger fordi han gløymer seg bort. Han vedgår at han av og til får lyst til å gje opp heile prosjektet. Men så dreg han kanskje ein tur heim, og då sit både målet og identiteten i ryggmargen lenge etterpå. – Det er mange som heiar på at eg har lagt om, og generelt opplever eg at folk meiner det er positivt at ein tek vare på morsmålet sitt. Det er hyggeleg, og gir motivasjon til å fortsette. Så får eg heller leve med at eg fell attende til gamle synder av og til. Eg ser meir og meir kor viktig det er å ta vare på dialekten sin, og synest det er trist at så mange av dei unge hallingane pratar bokmål. Men det er aldri for seint å snu.
Heim til Hemsedal: Christoffer har nett teke til som arrangementskoordinator i Hemsedal, og pendlar mellom Oslo og heimbygda. - No som målgrunnlaget er lagt i byen, blir det forhåpentlegvis endå lettare å få gnist på hallingdialekten.
17