avgift på hvaloljen. Dette førte til diplomatisk strid mellom Storbritannia, Norge, Argentina og Chile. Men det førte også til en annen utvikling: I 1925 ble det første flytende kokeriet utstyrt med en opphalingsslipp slik at hvalene kunne hales om bord og flenses på dekk. Nå var de flytende kokeriene ikke lenger avhengig av land.
En etter en ble bestandene fanget ned, først den lettfangede knølhvalen, så den største og mest lønnsomme av alle, blåhvalen. Deretter fulgte i tur og orden finnhval og seihval, og ut på 1970-tallet var det bare den minste arten, vågehval, som fortsatt var tallrik nok for kommersiell fangst (se figur 6.5).
DEN NORSKE VÅGEHVALFANGSTEN 5000 4500 4000 3500 3000 2500 2000 1500 1000 500 2007
2004
2001
1998
1995
1989
1992
1986
1983
1980
1977
1974
1971
1968
1965
1962
1959
1956
1953
1950
1947
1944
1941
0 1938
Sesong Figur 6.4 Den norske vågehvalfangsten fra den ble konsesjonsbelagt i 1938 og frem til i dag.
kunne gjenoppta fangsten dersom det viste seg at bestanden kunne tåle beskatningen. Et program med telling av hval ble startet opp i regi av Norges forskningsråd og en fikk oversikt over bestandsstørrelsen (se kapittel 5.4). Da IWCs vitenskapskomité hadde utviklet en revidert forvaltningsprosedyre (kapittel 6.2.3) som ville sikre
bærekraftig høsting av hvalbestander, vedtok Norge å gjenåpne for kommersiell fangst av hval fra og med 1993-sesongen. Fangstene har holdt seg stabile på 500–700 hval per år, og kjøttet går til det innenlandske konsummarkedet.
Foto: K. A. Fagerheim
Den norske vågehvalfangsten er ingen direkte videreføring av den kommersielle hvalfangsten i Antarktis som i hovedsak ble drevet fra vestfoldbyene. Det var møringene som på 1920-tallet tok til å fange vågehval. De brukte samme harpunkanon og harpun som de hadde erfaring med fra nebbhval- og brugdefangsten. Dette var en såkalt kaldharpun, en harpun uten sprenggranat. Mens nebbhvalene ble fanget for spekket til olje og kjøttet til dyrefôr, ble det velsmakende kjøttet av vågehval etter hvert brukt til konsum. Utover på 1930-tallet spredte denne fangstformen seg sørover helt til Østfold og til Nord-Norge. Fra 1938 ble deltakelse i vågehvalfangsten konsesjonsbelagt, og vi har en samlet oversikt over fangstene siden den gang (figur 6.4). De årlige fangstene økte frem til ca. 1950 og varierte fra 2 000 til vel 4 000 før de stabiliserte seg på rundt 2 000 utover på 1970- og 80-tallet. Dette nivået var hovedsakelig som en følge av reguleringer. Da IWC i 1986 klassifiserte nord-østatlantisk bestand av vågehval som fredet (se kapittel 6.2.2) vedtok Norge en midlertidig stopp i fangstene til en hadde fått undersøkt bestanden bedre. Men Norge reserverte seg mot fredningsvedtaket slik at en
Fangst
6.1.6
Dette var starten på den moderne, pelagiske fangsten og førte til en rivende utvikling. I sesongen 1930–31 var det mer enn 10 000 nordmenn på fangst i Antarktis og de tok mer enn 40 000 hval og produserte 3 600 000 fat hvalolje. Men utviklingen med pelagiske kokerier førte også til at alle hvalbestander ble tilgjengelige for fangst.
Figur 6.5 Fast fisk. En vågehval er skutt og klar til å hales om bord.
K A P I T T E L 6 F A N G S T O G F O R V A L T N I N G A V H V A L O G S E L | S J Ø E N S P A T T E D Y R 2 0 1 0
75