Winterkalypse nå!
Janne Stigen Drangsholt
Winterkalypse nå! Roman
tiden norsk forlag
Tidligere utgitt: Humlefangeren, roman (2011) Ingrid Winters makeløse mismot, roman (2015) Winter i verdens rikeste land, roman (2016) Winterkrigen, roman (2018) Fra Shakespeare til Knausgård. 66 klassikere du naturligvis har lest, med Terese G. Eide (ill.), sakprosa (2020) Winterferie, roman (2023) Fra Snorre til Skaranger. 66 norske klassikere du naturligvis har lest, med Terese G. Eide (ill.(, sakprosa (2024)
1. opplag 2026 © 2026 (1. utgave) Tiden Norsk Forlag, Oslo et imprint i Gyldendal Norsk Forlag Omslag: Øystein Vidnes Sats: Punktum forlagstjenester Skrift: Sabon 11/15 Papir: 60 g Creamy 2.0 Trykk og innbinding: ScanBook UAB, Litauen 2026 ISBN 9788210060977 Tiden etterstreber en bærekraftig forretningspraksis også når vi velger trykketjenester og papir for bøkene vi utgir. Ta godt vare på boka, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte! Les mer på www.gyldendal.no
Til Øyvind
We tell ourselves stories in order to live. Joan Didion, «The White Album»
Man tenker bare på å beskytte sitt barn, men det er ikke nok; det må lære å ta vare på seg selv som voksen, å tåle skjebnens slag, å trosse overdådighet og nød og om nødvendig å kunne leve i Islands ismasser eller på Maltas glødende klipper. Jean-Jacques Rousseau, Emile – eller om oppdragelse
Kapittel 1
Først skjønte jeg ikke hva som hadde vekket meg. Men etter hvert seg det inn at det var kraingen. Det var vondt å høre på, og jeg klarte ikke sovne igjen, selv om klokken var kvart på tre om natten. Jeg visste godt hva det var. Og at det hele var parketaten sin feil. De hadde satt i gang et prosjekt som innebar beskjæring av trærne som omkranset kirkeparken. Digre greiner deiset i bakken og ble liggende i store hauger rundt omkring på gresset. Det var et smertefullt syn, og jeg fant frem nummeret til kommunens servicekontor. – Trærne, sa jeg bare. – Trærne i kirkeparken. – Det er for å hindre sykdom, forklarte de pedagogisk. – Noen ganger må man beskjære trær. For å sikre fortsatt vekst. For å sikre en bærekraftig fremtid. Jeg skjønte for så vidt hva de mente. Men det kjentes likevel feil. Og det fantes uansett ingen måte å forklare kråkene om bærekraftig fremtid på. Som så ofte før hadde de simpelthen seilt til nattmarkene sine. Klare til å sige ned på sin egen spesielle sovegrein og forsvinne inn i kråkesøvnen. Men greina var der ikke lenger. Hvem 9
kan vite hvilken smerte kråkene føler når stedet der de har sovet i alle år, er forsvunnet? Stjålet! Ødelagt! Klart det blir panikk av sånt. Og klokken kvart på tre skjønte jeg at den faktisk var blitt så stor at kråkene helt hadde lagt vekk planen om å sove og isteden tok til å fly mens de kraet over egen hjemløshet. Over livets flyktighet. Over tidens urettferdighet. Jeg hørte dem. Og jeg kjente det de kjente. Og jeg sov ikke mer den natten. Morgenen etter sa Bjørnar at han ikke hadde hørt noen kråker, og at det sikkert var noe jeg hadde drømt. Alva hadde heller ikke hørt dem og støttet drømmeteorien. Men ettersom både far og datter sover så tungt at det nesten ikke er mulig å kalle dem tilbake til virkeligheten, var begge ubrukelige som sannhetsvitner. Fortellingen om kråkene handlet dessuten ikke om sannhet. Den handlet om hjemløshet. Og det ønsket jeg ikke å tenke på. Det var i det hele tatt mye jeg ikke ønsket å tenke på for tiden. Noe som bringer meg over på Joan Didion. Hun sier at vi forteller fortellinger for å leve. Dette er noe jeg tok til meg for lenge siden. Jeg har til og med skrevet det ned i noen av notatbøkene jeg bruker til å lagre livsviktig kunnskap. Men det er lett å misforstå Didions utsagn. I hvert fall å lese det uten nødvendig presisjon. Det hun egentlig sier, er ikke at fortellingene i seg selv hjelper oss å leve. Nei, det hun sier, er at vi metodisk og med stor varsomhet velger ut de fortellingene vi klarer å leve med. Og så holder vi fast på dem. Dette gjelder også Didion selv. Hun hadde øyensynlig en hel haug med fortellinger hun ikke klarte å 10
forholde seg til. For eksempel kunne hun ikke snakke om datteren, Quintana. Derfor er det sånn at når Didion snakker om datteren, snakker hun heller om seg selv. Hun forteller om hvor vanskelig det er å være mor, og om sin egen frykt for at hun ikke var omsorgsfull nok. Var det slik at morsrollen aller mest gikk ut på å instruere barnet i å gre håret, pusse tennene og være stille? Gikk den kanskje aller mest ut på å skaffe Didion selv et eget rom, slik at hun kunne tenke og skrive og utøve sitt eget yrke som forfatter uten at barnet kom i veien? Fortellingene om egne forsyndelser er vonde, men de er ikke nødvendigvis umulige. Selv ikke i Blå kvelder, boken som handler om datteren, skriver Didion om Quintanas mentale lidelser eller alkoholisme. I stedet snakker hun om hennes frangipanitatovering. Og en sang hun pleide å synge om pappa kanin. Sånn er det med oss mennesker. Vi kuraterer enkeltfortellingene som lar oss leve, og legger lokk på de beretningene som ville tatt livet av oss. Hva ellers kan vi gjøre? Vi trenger ikke gå til Didion for å finne eksempler på dette. Vi kan vende blikket til Instagram om sommeren, når den flommer over av beretninger om små og store lommer av lykke. Familier legger ut bilder av seg selv på fortausrestaurant i en eller annen storby eller på en strand ved Middelhavet eller på en fjelltopp. Sunne, friske ansikter smiler til kameraet og forteller fortellinger som er akkompagnert av poster av typen «Sommer – i år var du fin» eller «Chiller med fammen!». 11
Også jeg var et menneske. Den sommeren hadde jeg derfor lagt ut en hel haug med bilder fra fjellturer sammen med Ebba og Alva, gjerne ledsaget av små sitat fra Mary Oliver eller Virginia Woolf. Det fantes også noen fotografier fra en uke i Berlin, for eksempel fra en utekino hvor vi så The Big Lebowski. Jeg la ut en bildekarusell herfra med kommentaren «The dude abides». Urbanitet og popkultur i skjønn forening. Og når jeg så på disse bildene, syntes jeg det hele var tilfredsstillende. Det syntes ikke at Alva ikke egentlig ville gå på fjelltur eller at Ebba tidlig ble slått av sultsinne fordi hun hadde glemt å spise frokost og jeg ikke hadde tatt med niste utover kjeks og vann. Det kom heller ikke frem at ettermiddagen i Berlin var preget av at Jenny ikke hadde lyst til å gå på utekino fordi hun visstnok ble så sliten på kvelden, og at hun derfor sa nei takk til både øl og popcorn og satt med armene demonstrativt i kors gjennom hele filmen. Ikke engang da nihilistene dukket opp på lerretet, dro hun på smilebåndet. Og den påfølgende formiddagen nektet hun å bli med oss andre på KaDeWe, selv om jeg visste at hun egentlig hadde planer om å kjøpe treningstøy der. Bildene viste heller ikke frem de små og store endringene som hadde satt sitt preg på familien. Hos Alva var de små. Hun var fortsatt et barn, selv om hun var femten og født tidlig på året og dermed burde vært tidlig ute med alle ting. Eller kanskje mennesker som var født i januar og hadde eldre søsken, bare ble til gamle personer tidlig i livet? For det var ingen ting Alva 12
likte bedre enn en god kopp te og bøker om kvinner i middelalderen eller om de lavere sosioøkonomiske befolkningslagene i USA på begynnelsen av det tyvende århundre. Og hun var heller ikke redd for å snakke om det. I langdrag. Konsekvensen var at hun raskt ble en paria på ungdomsskolen, og gjennom to lange år hadde hun betraktet sine nære hverdagsomgivelser med en blanding av medlidenhet og forakt mens de gjengjeldte tjenesten ved å late som hun ikke eksisterte. Jenny lot til å være fanget i et limbo mellom ungdom og voksen, og kjempet voldsomt imot på begge fronter. Russetiden hadde vært en slags The Last of Us-opplevelse, hvor alle opererte med én bevissthet og dermed oppfattet de samme tingene, forholdt seg til de samme tingene, formidlet de samme tingene og lengtet etter de samme tingene. Det gikk hardt inn på Jenny at tilværelsen høsten etter videregående ville innebære at vennegruppen med minst to Mari-er og en Ida skulle splittes opp, og at alle måtte forholde seg til sin egen tidsakse i form av enten folkehøyskole, backpacking, militærtjeneste eller friår, eller – som i Jennys tilfelle – studier. Dette førte til en sommer som var preget av selvpåført isolasjon, intense humørsvingninger og generell fatigue. Og som altså førte til en underlig stemning i hjemmet og armene i kors i Berlin. Noen ganger la hun riktignok hodet i fanget mitt og lot meg klø henne lett i hodebunnen slik jeg pleide da hun var et barn på ordentlig. Da lukket jeg øynene og prøvde å gli ut av tiden. Men tiden var, som alltid, en bølle. 13
Når det gjaldt Ebba, var hun i en fase som forbløffende nok syntes å innebære økt interesse for tradisjonelle kvinnelige sysler. For eksempel elsket hun baking, og sendte meg stadig nye bilder av kaker og gjærbakst som hun fraktet med seg til lesesalen slik at alle jusstudentene skulle få smake. Hun hadde også begynt å strikke, og til bursdagen fikk jeg en nydelig blå vest som hun håndarbeidet frem og som på uforklarlig vis passet perfekt, selv om hun ikke hadde tatt mål av verken hofter eller skuldre. Og om ikke alt dette var urovekkende nok, la jeg under et besøk i studiebyen merke til at en god del av de nyinnkjøpte strikkebøkene hadde titler som Strikkedikke og Koseposestrikk og utelukkende var viet til babyklær i duse farger og jordtoner. Sistnevnte bok skjulte sågar en håndskrevet liste med overskriften «babynavn» som var delt inn i to kolonner. Én for guttebaby og én for jentebaby. – Hun har ikke kjæreste, sa Bjørnar lakonisk da jeg konfronterte ham med funnet mitt. – Hun er altfor ung til å få barn! nesten ropte jeg. – Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende i Norge er 30,4 år. Hun er knapt 22. – Men hun har ikke kjæreste, gjentok Bjørnar. – Hvordan skulle det gått, fortsatte jeg panisk, – om hun skulle bli mor mens hun fremdeles studerte. Hun måtte ha flyttet hjem til oss med babyen og fullført graden herfra. Det ble stille mens vi grunnet på denne imaginære katastrofen. 14
– Det hadde vært koselig med en baby i huset, sa Bjørnar etter en stund. – Babyer lukter veldig godt, nikket jeg. – Og så har de så små hender, sa Bjørnar. – Vi kunne dessuten tatt den med ut i skogen. – Og lest for den. – Og sunget godnattsanger, smilte han. – Og den kunne kalt meg besten. – Men 22 er for ungt, sa jeg. – Og hun har dessuten ikke kjæreste, konkluderte Bjørnar. Noe som førte meg over på min egen kjæreste. Med unntak av små personlige vrangforestillinger om at han evnet å snekre og var interessert i kajakk, var han stabil. Bjørnar holdt meg forankret, hjalp meg med balansen og minnet meg om hvor lyst og lett livet kunne være hvis jeg bare la lokk på de mørkere delene av min egen personlighet. Det var som i diktet av John Donne hvor han sammenligner kjærlighetsforholdet med en passer. Thy firmness makes my circle just, / And makes me end where I begun. Vanligvis. Men i det siste var det som om hans passerben hadde omdefinert sirkelen. Jeg visste så klart når det begynte. Det var da han nesten uten forvarsel ble daglig leder for advokatfirmaet hvor han hadde jobbet siden barna var små. Selvfølgelig gratulerte jeg, og selvfølgelig feiret vi med champagne og råvarer som var innkjøpt direkte fra slakter og ostehandler. Men jeg var også overrasket. Jeg var for eksempel ikke klar over at han gikk rundt 15
med et ønske om å lede. Verken på jobben eller i livet. Alt tydet dessuten på at dette heller ikke var noe han selv var spesielt klar over, for i løpet av sommeren ble en stor flom bøker om nettopp ledelse panikkjøpt og plassert rundt omkring i huset. I tillegg til at vi i familien ble introdusert for en hel masse informasjon om nyoppdagede podkaster og radioprogram hvor minst to menn diskuterte alt fra sofisme til økonomi og generell styring av liv og samfunn. Men det var først da Ayn Rand dukket opp på nattbordet at jeg kjente behov for en slags mild intervensjon. – Hvis du skal lese noe som handler om de kapitalistiske samfunnsstrukturene, burde du heller velge American Psycho, sa jeg, – den er i hvert fall kritisk. – Den leste jeg da den kom, Ingrid, påpekte Bjørnar. – Jeg er ikke tjueto år gammel. – Men Kildens utspring, fastholdt jeg. – Er ikke det en av yndlingsbøkene til Trump? – Han har garantert ikke lest den, sa Bjørnar. – Og jeg møter tross alt Rands filosofi med en viss ironi. Og bagasje. Som sagt er jeg ikke Gen Z. – Men kanskje du i hvert fall burde samlese den med noe av Slavoj Žižek, foreslo jeg hjelpsomt. – Ingrid, sa Bjørnar, – jeg kan ikke lede dette firmaet med utgangspunkt i en marxistisk modell. Det skjønner du også. Jeg nikket. Og jeg kikket rundt meg og så at alt var kjent og ukjent på samme tid. Det var som om alt fløt og som om ingenting befant seg på riktig sted. Dessuten 16
observerte jeg jo at andre strevde med lignende utfordringer. Ikke minst var det synlig blant disse familiene på fortausrestaurant eller ved Middelhavet eller på en fjelltopp. Barna som var avbildet, var nemlig vesener jeg kjente igjen. For cirka fem minutter siden var de bitte, bitte små. Nå poserte de i kort kjole og med vinglass i hånden, eller de stod oppstilt i solnedgangen flankert av det jeg måtte anta var en slags kjæreste. Og det var bare mens det fremdeles var sommerferie. For de siste ukene hadde frembrakt en enda mer foruroligende utvikling. Nå var de samme barna plutselig iført militæruniform eller fotografert på flyplassen med en stor sekk på ryggen eller foran en fakultetsbygning i en halvstor by, hvor de viste tommel opp. Bildene var dessuten akkompagnert av forklarende tekster som «Stolt soldatmamma til Emilie!» eller «Lykke til med studier, fineste Sondre!». Det var ikke nødvendig med årsstudium i litteraturvitenskap for å forstå at det egentlig stod «jeg er redd for at barna kanskje ikke trenger meg lenger og da vet jeg ikke hvem jeg er!». Men det var også noe mer enn det. Det var fortellingen om en frykt som transcenderte nåtiden og strakte tentaklene sine inn i både fortid og fremtid. Frykten for at det ikke hadde tjent noen hensikt å legge økologiske riskjeks i matpakken, tvinge dem til å lære seg å spille cello, begrense iPad-bruk til kun noen timer hver dag, presse dem til å gå på FFO selv om ingen av guttene sentret ballen, oppfordre dem til å ta rettslære og vanskelig matte på videregående, gi dem 17
melatonin når de ikke klarte å sove, forsyne dem med et språk for egne følelser og mase helt til de leste The Handmaid’s Tale. Frykten for at alle disse små og store valgene, vår egen håpefulle optimisme til tross, i sum ikke hadde gjort dem til velbalanserte, glade, autonome og harmoniske mennesker. At de ikke hadde gitt dem den gode bagasjen de trengte. Og at vi kanskje ikke hadde vært flinke nok som foreldre. At vi ikke hadde vært flinke nok i det hele tatt. Det var dette jeg tenkte på da jeg satt foran datamaskinen og prøvde å ignorere hvor frynsete nattens kra hadde gjort meg, mens jeg svarte på e-poster fra studenter som kom rett fra videregående og som dermed var identiske med Emilie og Sondre og alle de andre jeg hadde sett Instagram-bilder av gjennom hele sommeren. Studenter som stilte spørsmål av typen «er forelesningene obligatoriske?». Og kom med tilhørende forklaringer om at «forelesningene kolliderer dessverre med deltidsjobben min, og i så fall må jeg be om fritak». Noen skrev at de ikke orket å gå på forelesninger fordi de ble så raskt overveldet, og ba om videolenke «fordi jeg lærer bedre på skjerm». Noen syntes det virket unødvendig å kjøpe så mange bøker: «Hvor kan jeg finne tekstene på nettet?» Jeg slet mer enn vanlig med å svare. Skulle jeg minne dem om at det å ta en utdanning innebar å bruke tid, tankekraft og energi på å sette seg inn i et studium som de faktisk hadde valgt helt på egen hånd? Skulle jeg skrive i store bokstaver om hvor avgjørende litteraturstudier 18
var for kulturen som helhet? Skulle jeg forklare at deler av Lånekassens stipend var tiltenkt bokkjøp? For femten år siden kunne jeg kanskje skrevet slike svar. Men ikke nå. For det var ikke bare Emilie og Sondre som tastet inn ord på datamaskinene og ba om informasjon fra foreleseren. Eller «læreren», som de gjerne kalte meg. Det var Ebba, Jenny og – snart – Alva. Dermed kunne jeg med et enda skarpere blikk se barna disse studentene hadde vært inntil helt nylig. Jeg kunne se dem sitte i sandkassen og grave et gigantisk hull som skulle fylles med vann og bli et skikkelig stort hav. Jeg kunne se dem løpe nakne og frie mot det virkelige havet. Jeg kunne se dem slepe med seg gymtøyet på vei hjem fra skolen. Jeg kunne se dem gledestrålende vise frem stygge trolldeigsfigurer de hadde laget i kunst og håndverk. Og når disse manifestasjonene av barn først hadde dukket opp, lot de seg ikke fjerne. Derfor skrev jeg ikke lenger i harnisk eller vrede. Derfor drev jeg ikke lenger med realitetsorientering. Tvert imot formulerte jeg milde svar som lot seg avrunde med et tilsvarende varlig punktum. «Kjære A», skrev jeg, «forelesningene er ikke obligatoriske.» Eller «kjære B», «jeg legger ikke ut forelesningene på nett, men si ifra hvis du ikke klarer å stille, så finner vi ut av det». Eller «kjære C», «diktene finnes på nettet og bøkene kan lånes på biblioteket». Noen ganger la jeg også til et «lykke til!». Så var det gjort. Skånsomt og vagt. Jeg visste selvfølgelig hvordan svarene mine burde sett ut. Dead Poets Society var tross alt favorittfilmen 19
min i mange formative år, og jeg hadde fulgt nøye med på hva Robin Williams gjorde, nemlig å sakte, men sikkert forklare, vise og demonstrere for elevene at lyrikk, litteratur og skjønnhet slett ikke er luksusvarer. Nei, nei. De er selve livsåren. Og han fikk dem til å forstå. Virkelig forstå. Med kropp og sjel fikk han dem til å innse hvor sentral kunsten er for mennesket. Det var dette som var min oppgave og mitt mandat. Jeg visste godt at jeg tilhørte carpe diem-industrien. Men jeg visste også at jeg var sliten. Faktisk var jeg sliten fra hode til tå og i hver eneste muskel. Og det var ikke sikkert at jeg lenger rommet energien som krevdes for å være en slik kaptein – eller om det overhodet fantes noen som ville la seg lede.