Page 1

De triller barnevogner fra kafé til kafé. De hører lyden av en smokk som faller til gulvet. De er bekymret. Dagene går, det blir høst vinter, vår, sommer. Det er bleier og rot, det er samboere som ikke bryr seg så mye som de burde, det er et toskete frieri på Ekebergrestauranten. Og barna tar snart sine første skritt.

viktoria lindberg

omslagsdesign: laila mjøs | blæst

s n e d r ve i gs t e v i kt n h e t e v i g e b rg viktoria lindbe

foto: rolf m. aagaard

barselgruppa .

verdens viktigste begivenhet

Bare en av dem orker å rydde hjemme. Bare en gir flaskemelk. Bare en av dem får strålebehandling på Radiumhospitalet. Bare en bor alene.

roman

viktoria lindberg (f. 1975) e­ r oppvokst i Horten og bor nå i Oslo. Hun har kunstfaglig bakgrunn og universitetsutdannelse og underviser i skolen. Verdens viktigste begivenhet er hennes første bok.


© Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Printed in Slovakia Trykk/innbinding: TBB, a.s. Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Sabon 11/15 pkt. Omslagsdesign: Laila Mjøs / Blæst ISBN 978-82-05-43229-1 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo


Viktoria Lindberg

Verdens viktigste begivenhet Roman


(Frøydis)

Det regner kontinuerlig de to første ukene i juni. Skyene står i kø fra vest, mørklegger byen og kveler sommerstemningen. Det kommer flomvarsler på tv-en også, innimellom keepertabber og informasjon om hvilke land som har flest poeng i de ulike puljene. – Pappa råtner godt i jorda nå som det er så mye regn, sier Frøydis. – Ja, det er mulig det, sier Christer og reiser seg fra bordet og børster smulene fra bordkanten og ned i hånda si, kaster dem i søppelkassa under vasken. Frøydis drar morgenkåpa ekstra godt rundt seg og går ut på den knøttlille balkongen, med utgang fra kjøkkenet. Det er ikke plass til noe mer enn vogna med Noah der ute. Hun sjekker at han puster, bøyer hodet helt ned mot det lille ansiktet. En hårlokk treffer panna hans, og det kommer en liten rykning i den ene munnviken. Hun retter seg opp igjen, vender blikket mot himmelen der skyene ligger som et dystert hav over hodet hennes. De fleste menn, Christer inkludert, ser ut til å være likeglade med hensyn til været; de har planer om å være inne 5


uansett for å se på fotball-VM, om det så hadde vært tretti grader og blendende solskinn. Egentlig tror Frøydis de foretrekker regnet, så slipper de gjenskinnet av sola i tv-skjermene. Hun går inn igjen. Oppvaskmaskinen piper med jevne mellomrom, varsler at den er ferdig, som et pliktoppfyllende pikebarn ingen gidder å ta notis av. – Skal vi ta bilen eller gå, synes du? sier hun. – Gå i dette regnet? Christer går bort til oppvaskmaskinen, åpner døra og begynner å tømme den. Tar ut én og én tallerken. Hun oversetter utsagnet hans til et nei. Det klirrer i glass som blir satt på plass i skapene, og hun skrur opp volumet på radioen. De skulle ha vært ute og kjøpt ny støvsuger, men Noah sovnet før de rakk å komme seg av gårde, og ble lagt i vogna på balkongen. Er det noe hun har lært, så er det å ikke sløse med et sovende barn. Denne nyervervede friheten som bare et sovende barn kan gi, en splitter ny frihet som fulgte med foreldrerollen, og som oftest må nytes med en kopp kaffe og avisa. Hun har drukket sin tredje kopp denne morgenen, men det får så være. Det er ikke mye morsmelk Noah får i seg uansett, så noe koffeinsjokk for hans del blir det ikke snakk om. Det er tomt for kaffe, og Frøydis vurderer et øyeblikk om hun orker å trakte ny, før hun sier: – Kan du sette på litt kaffe for meg, vær så snill? Hun bruker sytestemmen. Hun vet at hun har monopol 6


på å være den mest slitne, være den som bør bli vartet opp. Det er privilegiet som følger med lav melkeproduksjon, antydning til fødselsdepresjon og ikke minst en far som nylig er lagt i jorda. Christer svarer ikke. Han er opptatt med å høre på radioen mens kniv, skje og gaffel tar plass etter hverandre i skuffen. «Nå er det mat å få, nå er det mat å få, ta med deg kniv, skje og gaffel», tenker Frøydis når hun ser på ham, en impuls fra barndommen. Ser hun en annen rekkefølge i noens bestikkskuff, kommer trangen til å rette det opp samtidig som hun kan tenke: De her folka må være helt på bærtur. Men hun gjør det aldri, retter opp. Det ligger ikke for henne. – Kan du sette på kaffe? gjentar hun høyere. Selv om det er hun som har satt på radioen og skrudd opp lyden, er det som regel han som hører etter og får med seg det som blir sagt. Frøydis tenker det er fordi Christer er mann og har evnen til å fokusere på én ting. Det er stort sett menn som kobler ut forstyrrelsene rundt. Der ligger nok også den unike evnen til å bli en selvopptatt og opsjonsgrisk næringslivstopp. De bare kobler ut de fattige, kobler ut en hjemmehjelps luselønn. En hjemmehjelp registrerer derimot alt rundt seg. Alle som trenger henne, krever ditt og datt. Selv er hun av denne fragmenterte kvinnetypen. En del av henne hører radiostemmen som sier noe om ulike musikkfestivaler som drukner i gjørme og millionunderskudd, mens en annen tenker på mer kaffe og at det hadde gått kjappere om hun gjorde det selv, og den siste på at han ikke hører når hun prater til ham, og at det har det blitt mer av i det siste. Som om det har 7


gått inflasjon i stemmen hennes. Som om stemmen alltid bærer bud om nedgangstider. – Du! Hun vender blikket mot Christer, tilsvarende «titt tei, er det noen der?». Han titter tilbake, og hun føler med ett en lettelse over at han ikke har fått med seg sytestemmen. Frøydis får isteden en ny start som antakelig fører til mer velvilje. Hun er lettet over at han er mann og har evnen til å fokusere på bare én ting. – Ja … hva er det du maser om? Han sier det kjærlig. Til tross for at det er en negativ formulering. Han er i godt humør, han blir som regel det når Noah har sovnet. Denne nyervervede friheten gjelder også for ham. – Kan du være så snill å sette på kaffe for meg? Han ser på henne med et resignert blikk som liksom sier på spøk «er det aldri fred å få?». Et blikk som likevel lover godt, tenker Frøydis. – Ja, mer kaffe, hvor mye? – Nei, jeg vet ikke om du skal ha mer, jeg? – Jeg tar vel en skvett, da … – Jeg skal bare ha en kopp. – Fire skjeer, da? sier han mens han holder dette lovende blikket på henne. Hun nikker. Han gjør seg ferdig med å tømme resten av bestikkholderen fra oppvaskmaskinen før han sier: – Lurer på om det bare er vi, eller om alle har like møkkete bestikkskuff som oss, full av smuler, kaffegrut og annet størkna søl? Se på dette her, a! Han drar skuffen ut slik at også hun kan bevitne deres felles forfall. 8


– Jeg tror det er vanlig, sier Frøydis og går inn på do, – i hvert fall for nybakte foreldre! roper hun før hun lukker dodøra, tenker at det med kjøkkenskuffen er et slags hint. Det er tross alt hun som går hjemme, har stille dager, selv om det mer føles som om hun svaier i en storm, men det er kanskje ingen unnskyldning. Selv ikke for nybakte mødre. Det virker som om de fleste hun kjenner, har ganske så dreis på vaskefilla, selv med hundre prosent jobb, kraner så polerte at du kan speile deg i dem. Eller så er det den polske vaskehjelpen som har dreis. Hun hører Christer helle vann i kaffekanna mens hun setter seg ned på doskåla med avisa over lårene, ligner klisjeen på en mann, tenker hun. På driter’n, som mannfolka sier der hun vokste opp. Avisa har ufattelig mange deler. Økonomidelen lar hun ligge slengt igjen på dogulvet da hun går tilbake til kjøkkenet. Christer pleier å si til henne: «Hvordan kan du kalle deg feminist, du som ikke leser økonomidelen? Det er det dere feminister ikke skjønner, at det ikke holder bare å studere sos.ant., prate, drikke latte mens dere skreddersyr offerrollen.» Hun pleier å ignorere det. Muligens fordi det er noe i det. I slike øyeblikk føler hun seg på gyngende grunn, svimmel over at selvinnsikten er tåkelagt. – Æsj, hele avisa er proppfull av fotball-VM, sier hun og merker samtidig noe grettent vokse fram i henne, eller hun vet ikke om hun virkelig ble gretten eller om det var en slags tics som oppstår hver gang hun kjenner snevet av «It’s a man’s world». Uansett er det ikke noe samlivsstoff, 9


ikke engang et lørdagsintervju med en eller annen skuespiller eller politiker hjemme på kjøkkenet med en diger tekopp mellom hendene. Sånne intervjuer Christer aldri leser. Hun hører den velkjente lyden av kaffetrakteren som harker idet den er ferdig. Kaffekoppene de brukte tidligere samme morgen, har Christer nå rukket å rydde inn i den tomme oppvaskmaskinen, så han tar to nye ut fra skapet og serverer den nytraktede kaffen i de store kaffekrusene i keramikk fra mora hennes, et til henne og et til seg selv. Ikke de koppene, tenker Frøydis med det samme, kanten er så tjukk å drikke av og omkretsen for stor, men hun rekker å avverge en kritikk av valget hans. Det ville være «å ikke slippe mannen til», eller «å ikke gi fra seg makta hjemme», som må til for å få kvinnene inn i styrerommene. – Tar du ut melka òg? sier hun isteden. Melk er nøytral grunn, i hvert fall melk som ikke handler om morsmelk eller morsmelkerstatning. Han tar fram melka og setter den fra seg igjen, begynner å bla i en av delene som viser seg å være et reklamebilag. Halve avisa viser seg å være ulike reklamebilag. XXL, Meny, Living. – Herregud … hver eneste side er jo om fotball, sier Frøydis. Hun hører hva hun selv sier, at hun indirekte kritiserer ham ved å rakke ned på fotballstoffet, men lar det likevel stå til. Noe trigger henne. – Ti tusen for den her, sier Christer og løfter siden mot henne, peker på en koksgrå hjørnesofa i ull. 10


Hun trekker lett på skuldrene. – Mener du at det er lite eller mye? sier hun bare og hever øyebryna så alle rynkene i panna blir til et sammentrykt trekkspill. – Det er billig, sier han. Det er Christer som kan sies å være dama i forholdet når det gjelder å ha shopping som hobby, alt mulig: møbler, datadilldall, treningsdilldall og kjøkkendilldall de aldri bruker, og så videre. Som brødmaskinen, som bare står der som et heslig troll og geiper til dem og opptar sårt tiltrengt plass i det smale kjøkkenet. – Jeg skjønner ikke at hele avisa trenger å være full av fotball-VM, gjentar Frøydis, – som om resten av verden står på stedet hvil. Hun kan høre sin egen gjenkjennelige stemme, hører hun er på hugget nå, kamplysten. Christer løfter blikket fra reklamebilaget, ser oppgitt på henne og svarer like selvfølgelig: – Det er jo verdens viktigste begivenhet! Han forventer ikke noe svar. Frøydis vet at han utmerket godt vet hva hun ville ha svart uansett, så hun blar videre. Blar forbi brudd i en tå og en keeper som rotet ballen i eget mål. Men så ser hun det. Det som hun ikke kan bla forbi, men som lokker som smågodt om kveldene, og som det nærmest er umulig å stå imot hvis hun vet det er i hus. – Hør på dette her! sier hun opphisset og leser: «Etterspørselen etter seksuelle tjenester er ventet å stige med ankomsten av en million fotballfans fra hele verden. 11


Derfor regner vertslandets myndigheter også med at ytterligere 40 000 prostituerte vil komme til landet i forbindelse med mesterskapet. Provisoriske brakker er satt opp for å betjene kundene.» Er verden blitt helt sprøyte gal? Det kommer ut som en brekning, og hun gjør en skjærende grimase. – Horer har det da alltid vært, sier Christer totalt uaffisert og tar en slurk kaffe. Da kjenner Frøydis den ellers ordinære bitterheten mot menn treffe henne med voldsom styrke. Hun får lyst til å slå. Hun får virkelig lyst til å slå, tenker hun. Slå. Bli voldelig som en mann. Det blusser fort opp i henne og etterlater røde flekker på halsen. Frøydis ønsker så inderlig at det fantes handlekraft fra hans side, litt engasjement fra mannen hun har valgt å dele livet med. I det minste et enig nikk når hun konfronterer ham med tingenes begredelige tilstand. Men Christer later som om det ikke angår ham, eller kanskje han ikke later som heller, men virkelig tror det ikke angår ham så lenge han personlig holder seg unna. Så lenge han er så eksemplarisk og gjør langt mer enn gjennomsnittet av menn i verden. Han har nemlig det privilegiet å kunne sammenligne seg med menn fra hele verden, og vil derfor, uten særlig egeninnsats, være velsignet med en stor porsjon god samvittighet. Alle norske menn vil det. Frøydis selv derimot kan sammenligne seg med en verden full av kvinner som i århundrer har funnet seg i og fremdeles finner seg i altfor mye. – Horer har det alltid vært, tenker du nok, tordner hun 12


ut over ham nå i sitt forsøk på et treffende angrep, likevel renner det mer ut i den skingrende, kvinnelige tonefallsorten, en av livets naturlige begrensninger. – Det er liksom så naturlig det, og i bunn og grunn vil du vel at de skal være der også … som litt krydder til fantasiene dine, og som en evig visshet om at det kvinnelige kjønnsorganet alltids vil være tilgjengelig. Hun trekker pusten, fort, så hun rekker å fullføre før han tar ordet, fortsetter: – Ettersom dere menn synes det bare er noe lunt og koselig å vite at det alltid finnes en hore der ute som kan gi varme og trøst rundt deres stive kjønnsorgan, hvis verden skulle føles som et brutalt sted å være, for dere riktignok. Frøydis hører selv hvor eksaltert hun lyder, og forstår at det bare vil bli brukt mot henne, medføre at han dropper å høre etter. Han lar henne likevel fullføre, liksom rase fra seg før han sier behersket: – Men det er ikke noe nytt. Det er jo et faktum at prostitusjon er verdens eldste yrke. Dette raseriet hennes, som kan oppstå av det andre mener er bagateller, er nå i sitt episenter, så å si. Noe nesten uutholdelig å være i, eller fantastisk, en berusende følelse. – Vet du hva? sier hun oppildnet og uovervinnelig. – Det der har jeg hørt hundre ganger før, det der er blitt en slitt frase alle menn repeterer uten flauhet over å avsløre sine manglende historiekunnskaper. Si meg, sier hun, og ser på ham med vidåpne øyne, fylt av dette enestående 13


raseriet hun føler, nesten som et privilegium nå, noe den hvite, heteroseksuelle mannen mangler, mens hun, hun er mer sammensatt, en undertrykker i kraft av å være hvit, men undertrykt historisk sett som kvinne. Så hun sier, fylt av alt hva dette innebærer: – Hadde det ikke funnes andre yrker, hadde det ikke vært noe å betale horene med, og du er vel enig i at å ha sex uten lønn ikke er noe yrke, da er i så fall alle horer? Er vi det? Er jeg hore? Det blir helt stille noen sekunder. – Greit, sier han omsider. – Jeg har også hørt de greiene du sier hundre ganger før. Kan du ikke bare la være. Jeg skjønner ikke at du klarer å engasjere deg sånn. Jeg er så dritt lei alt det maset om kvinnen som offer. Du er så jævla fanatisk, Frøydis. Rene mannshateren. – Det er vel dét det bunner i, muligheten til å kalle alle damer horer, roper hun tilbake før hun like godt fortsetter der hun slapp: – Dere synes bare det er koselig med litt jovial kvinneforakt over fredagspilsen med gutta … den stolte mannen, uten skamfølelse. Skamfølelsen er forbeholdt oss kvinner. Ja, eller så er mannens skam så stor og har alltid vært det, at dere opp gjennom årtusenene har oppfunnet alle mulige strategier for å projisere den over på kvinnene isteden. – Du, vet du hva? sier Christer. – Jeg orker ikke å ha en sånn samtale. Er det greit? Han flytter blikket bort fra henne og tilbake til den koksgrå sofaen. Blar forbi, blar hektisk igjennom hele Living-reklamen, tar tak i kaffekruset med den tjukke kanten, løfter det mot munnen, super 14


ampert i seg resten av innholdet. Det ser ut som om han glemmer å nyte den ferske og bitre kaffesmaken. Italienskbrent, kjøpt for syttini kroner hektoen. Frøydis føler seg likevel ikke ferdig, det koker i henne, av glødende lava, eller hva det nå er, noe som vil sprute til overflaten. Så hun fortsetter: – Det der er bare en hersketeknikk dere bruker for å avvæpne oss, la det bli en slags naturens orden, biologisk determinisme. Christer overhører henne bevisst denne gangen. Som en trassig unge med hendene for ørene. Det er lørdag, begge har friminutt. Noah ligger og sover på balkongen. Men harmonien er ødelagt. Magen murrer av for mye kaffe. Frøydis blir litt roligere, mer utladet, og angrer det hun har sagt til ham, at denne artikkelen handler om hans elskede fotball-VM på sitt mest vulgære. Så ondskapsfullt av henne. Hun vil jo ikke gi ham en opprivende formiddag, vil hun vel? Likevel klarer hun ikke å stoppe helt ennå, som om hun bare må riste ut de siste dråpene av aggresjon. Så hun leser videre, ikke direkte til ham, men ut i den kjølige lufta som ligger ubehagelig mellom dem, demper sommerstemningen for dem begge nå: – «Arrangørene av fotball-VM har tilrettelagt for at prostitusjon skal være et av tilbudene på linje med hotellrom og ølsalg.» Han svarer med å si: – Da tar vi bilen, da? Jeg må jo rekke kampen mellom Irland og Uruguay klokka fire. * 15


Da de kommer hjem i tretiden, går Frøydis rett inn på badet og skifter bleie på Noah, som rett før har fylt bilen med sin søtlige odør, så ubestemmelig at hun nesten kan være tilbøyelig til å synes den er god. Christer går rett inn i stua, skrur på tv-en og får av emballasjen på den nye støvsugeren mens kommentatorene diskuterer lagoppstillingen i bakgrunnen. Det ligner diaré. Frøydis må hele tiden holde den ene hånda på Noahs mage, slik at han ikke skal falle ned av stellebordet. Med den andre hånda drar hun ut våtservietter av pakken, vel vitende om at hun burde bruke vann, men det med vann er visst viktigst på jentebabytissene, så noen fordeler kan jo guttemammaene dra nytte av. Hun vasker vekk innsauset bæsj fra de små sædbeholderne som er synonymt med mot og innsatsvilje, mens hennes egen vagina derimot troner på toppen av alle skjellsord. Hun vasker rundt den forbløffende lange tissen. Den ligger der som et stolt vitnesbyrd om Christer. Han tenker nok at alle som ser den, vil tenke at da har nok han litt av en diger sak selv, Christer ville sikkert helst vist dem sin egen, men nå får han en slags substitutt for ønsket om å blotte seg gjennom babyen på stellebordet, en liten naken Noah i vannkanten neste sommer. Frøydis ser på forhuden, drar ikke i den, vasker ikke under da den er selvrensende på guttebabyer og ikke alltid løs fra penishodet så tidlig. Hun kler på Noah igjen, en omslagsbody med små roboter som utgjør et slags mønster, og går inn i stua. Støvsugeren ligger midt på gulvet med pappeske og isopor slengt rundt mens Christer har satt seg foran tv-en. Hun legger Noah på lammeskinnet og gir ham smokken, 16


setter urostativet som en bro over ham. Den lille kroppen begynner å sitre, armene slår i lufta, treffer et speil som vendes rundt en gang, og Frøydis går inn på kjøkkenet for å gjøre i stand en flaske. Hun har ikke tenkt å gi seg før hun har tvangsfôret ham med ett hundre og tjue milliliter, slik at han blir tjukk og fin, som gjessene i Frankrike.


De triller barnevogner fra kafé til kafé. De hører lyden av en smokk som faller til gulvet. De er bekymret. Dagene går, det blir høst vinter, vår, sommer. Det er bleier og rot, det er samboere som ikke bryr seg så mye som de burde, det er et toskete frieri på Ekebergrestauranten. Og barna tar snart sine første skritt.

viktoria lindberg

omslagsdesign: laila mjøs | blæst

s n e d r ve i gs t e v i kt n h e t e v i g e b rg viktoria lindbe

foto: rolf m. aagaard

barselgruppa .

verdens viktigste begivenhet

Bare en av dem orker å rydde hjemme. Bare en gir flaskemelk. Bare en av dem får strålebehandling på Radiumhospitalet. Bare en bor alene.

roman

viktoria lindberg (f. 1975) e­ r oppvokst i Horten og bor nå i Oslo. Hun har kunstfaglig bakgrunn og universitetsutdannelse og underviser i skolen. Verdens viktigste begivenhet er hennes første bok.

Verdens viktigste begivenhet  

Den første norske barselgrupperomanen.

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you