Issuu

Om Venuspassasjen (2014):

«Spenning til siste side.» Fredrik Strøm, Telemarksavisa Om Pumasommer (2012): «Junker leverer igjen.» Ove Mellingen, Telemarksavisa «Godt språk, fortettet spenning og et finurlig plott – alt stemmer i Pumasommer.» Sven Gjeruldsen, Tvedestrandsposten Om Tvillingen (2010): «Junker er dyktig til å skildre folk med svære behov de ikke klarer å håndtere. Der deler hun skjebne med krimsøstre Lindell og Fossum.» Berit Kobro, VG Om Jenta med ballongen (2008): «Åh, vad jag tyckte om boken!!! Fantastiska personporträtt och en stark känsla for spänning.» Camilla Läckberg

Kattis lever på livets skyggeside i Porsgrunn, dagene går med til å skaffe piller og alkohol og finne bortgjemte steder der hun kan varme seg og sove ut rusen. En natt blir hun vitne til at en handlevogn dumpes i sjøen rett ved skjulestedet hennes, og i handlevogna ligger det noe som viser seg å være et lik. Men det er ikke bare Kattis som ser det, det er flere øyne som følger med i den gamle industribyen. Samtidig kommer journalisten Sigmund Boye over noen urovekkende bilder av sin egen mor. For å finne ut hvilke hemmeligheter hun skjuler, bestemmer han seg for å skygge henne gjennom Berlin, der hun studerte som ung kvinne. Før Sigmund vet ordet av det, har han begått lovbrudd som kan sette forholdet til samboeren, politietterforsker Eline Torp, på spill. Eline, på sin side, forsøker å løse drapsgåten – men det viktigste vitnet, rusmisbrukeren Kattis, er sporløst forsvunnet. Grenlands krimdronning Merete Junker er tilbake med en medrivende kriminalroman om hensynsløs grådighet og utsatte menneskeskjebner.

«En spennende og velkomponert kriminalroman, som dessuten er velsignet fri for pervertert vold, og juks i plottet. Forfatteren klarer til og med å skape ekstra spenning med bokens aller siste ord.» Ingvar Ambjørnsen, VG

MERETE JUNKER er født i 1959 i Skien, der hun fortsatt bor. Hun debuterte som forfatter i 2008 med romanen Jenta med ballongen. For den ble hun tildelt Maurits Hansen-prisen Nytt Blod for beste norske krimdebut. Junker er utdannet cand. mag. fra Universitetet i Oslo med fagene kriminologi, historie og statsvitenskap. Hun har jobbet som journalist i radio og aviser, og som lærer i mediefag i den videregående skolen. Vannmannen er hennes femte kriminalroman.

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2017 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Stempel Garamond 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Henrik Koitz ISBN 978-82-05-50572-8 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Merete Junker

Vannmannen Kriminalroman

Til flokken min: Dere er Kjernen, KjĂ¸ttet og Skallet. Jeg er Marken. Uten dere er jeg ingen.

Det ene øyet var klistret igjen. Med det andre kunne han skimte asfalten passere på bakken, som sviller under et lokomotiv. Det var akkurat som om han var i bevegelse, rullende av sted i et slags kjøretøy, en åpen vogn. Han ville klø seg i ansiktet, men håndleddene satt fast, fingrene grep om en tynn spile av et eller annet slag, flere spiler, som i et bur. Han ville rope, men munnen var lukket, leppene var presset sammen bak noe som lugget i ansiktshårene. Det verket i hodet, i kroppen, beina kunne ikke rettes ut, mellom dem, i skrittet, var han iskald. Mamma! Han ville rope på henne, som da han var en liten gutt. Panikken grep ham. Mamma! Han ville røske seg løs, men ingenting virket, han var fastlåst. Det var mørkt og rått, et gult lys, som fra gatelykter, traff den glinsende asfalten. Lyden av en ujevn rulling, hjul mot underlaget, det måtte være hjul, små hjul, dårlig demping. Det gjorde vondt overalt. Vogna rullet videre, fra asfalten, over på et plankegulv. Kadunk, kadunk, kadunk sang det i ørene. Med ett husket han gårsdagen. Var det virkelig i går, eller kanskje bare for noen timer siden, det hadde vært lyst, så ble det mørkt. Han husket kjelleren, vinduet ut mot gress og brennenesler, der de nederste bladene på stilken var 7

tørre og brune, lukta av sagmugg, stolen, tauet, slagene og stemmen. Stemmen som gnagde og gnagde, forlangte, truet, slagene, smerten, blodet som rant ned i ansiktet, kvalmen. Han hadde brukket seg og tisset på seg, skammet seg. Til slutt hadde han gitt etter, ville bare unnslippe. Vogna stanset. Han forsøkte å løfte hodet, men det var umulig, som om en stor kink hadde låst nakken fast i en skjev stilling. Noen grep ham om håndleddet og løsnet det fra festet i spilene. Lettelsen rant gjennom ham. Så ble den andre hånden satt fri, men gleden fikk en brå slutt. Vogna tippet over, han falt, svevde et øyeblikk i løse lufta, før han traff vannflata med et plask. En isende kulde omsluttet kroppen og hodet. Armene, han ville svømme, ta seg opp til overflata, men han satt fast. Han bakset med armene, svømte for livet, men tyngden trakk ham ned. Han følte med fingrene, nedover, rundt seg selv. En stokk, en pinne, nei, noe av metall låste ham fast til vogna, han var festet til kjøretøyet med noe som kunne være et sikkerhetsbelte. Han hikstet og trakk vann inn gjennom nesa. Vogna traff bunnen og ble liggende på siden. Rundt ham var det stummende mørkt og kaldt. Kattis våknet av lyden, der hun lå sammenkrøpet bak benken. Mellom benken og hekken, ikke på benken, det kunne være livsfarlig, men bak benken, i skjul mellom parkeringsplassen på kjøpesenteret og gjestebrygga ved elva. Det var ingen måne denne natta, men lyktene som lyste opp plassen ga likevel en viss sikt. Kroppen var i alarmberedskap. Mennesker om natta varslet fare, som en hovedregel. Hun krøket seg sammen i forsvarsposisjon. Rusen 8

var på retur, hadde vært det lenge. Hjernen skvulpet ikke lenger i alkohol. Hun kunne huske hvordan hun hadde laget leiet bak benken av et par flatpressede pappesker. I en av søppelkassene hadde hun funnet en kvart pizza, og på asfalten, der noen hadde forlatt den, en nesten full halvlitersflaske med cola. Lykke. Så fort det lysnet av dag, ville byens måker stå på hodet inn i søppelkassa for å få tak i lekkerbiskenen med pepperoni. Det var hun og måkene, kråkene, skjærene, kaiene og alle de andre løse fuglene her i byen som i nøden jaktet på de samme markene. Hele tiden sloss de om maten, om godene, om de beste plassene. Lyden kom nærmere. Hun hadde for lengst gjettet seg til at det var en full handlevogn som kom skramlende. Lyden var umiskjennelig. Små hjul mot asfalten, og videre over treverket på brygga. Snart skimtet hun omrisset av en person som kom trekkende på en handlevogn. Hun satte øynene over kanten av ryggstøet på benken. Dette var interessant. Handlevogner inneholdt som regel brukbare ting, noe hun selv kunne trenge. Hjertet slo litt raskere, men ikke så veldig fort. Kattis hadde opplevd langt mer spennende ting enn dette. Det var en hann, det så hun med det samme. Kunne nesten lukte det. Han haltet litt. Trakk på det ene beinet, som om han hadde tråkket over, eller pådratt seg et gnagsår. Hun myste og tenkte. Han var bare en fem, seks meter fra henne. Sto med ryggen til og ansiktet vendt mot vestsiden av elva, over mot den gamle porselensfabrikken og de nye leilighetene. Der lyste det, i utelampene på terrassene, og noen steder også innenfra, bak de store glassflatene. Noen ganger drømte hun at hun bodde et slikt sted. At hun hadde en seng med rent sengetøy og en dusj å gå inn i. Varmt vann som bare kunne renne og renne. 9

Kattis var nysgjerrig på hva han hadde i handlevogna. Det var umulig å se herfra. Det var som om den bugnet, som om varene stakk opp over kanten. Kanskje hadde han mistet noen av dem på veien, noe han ikke hadde oppdaget i mørket. Kanskje en pakke kjeks, eller en sjokolade, eller en koffert full av penger. Hun skulle sjekke, så fort han rullet videre. Magen hennes knurret så høyt at hun ble redd for at handlemannen skulle høre det. Hun presset hendene mot den flate, opprørske Vomma som igjen var tom og truende, og som hånte og kjeftet på henne. Mannen jobbet med noe på sidene av vogna der borte. Han bøyde seg og fomlet med noe. Så reiste han seg brått opp, bøyde seg ned igjen, grep tak med begge hender ved hjulene og vippet hele vogna ut over kanten. Nei, faen! jog det gjennom henne. Hun var i ferd med å reise seg i ren frustrasjon, men besinnet seg, huket seg fort sammen igjen bak benken. Hun lyttet. Mannen ble stående. Det kom boblelyder fra vannet. Hun torde ikke se over kanten. Lyden av skrittene hans kom denne veien. Hadde han oppdaget henne? Ville han røske tak i håret hennes og slepe henne til kanten, slik en dum faen hadde gjort her om dagen, og kanskje dytte henne uti? Han satte seg på benken med ryggen mot henne og stønnet. En ulende lyd unnslapp ham, som om han satt og sørget over tapet av innholdet i vogna. Idiot, tenkte hun. Hvem vil kaste en hel vogn med varer i elva! Så skjønte hun at det måtte være avfall. Han hadde kvittet seg med noe ubrukelig, kanskje noe ulovlig. I nattemørket hadde han skjøvet det hele ut i elva, der det ville ligge helt til opprydningspatruljen kom for å rense opp, slik de alltid gjorde, før eller siden. Elva var full av tomme handlevogner som noen hadde kjørt 10

over kanten, for moro skyld, for gleden av å gjøre noe gærent. Hun ventet. Satt urørlig en halv meter bak ham. Han reiste seg brått og humpet av sted bortetter brygga, så skar han over mot asfalten på parkeringsplassen. Hun reiste seg langsomt, stiv i beina med en hånd presset mot korsryggen. Han var lett synlig under lyskasterne, der han strente mot kassebilen. Hun myste og registrerte en logo mot den hvite lakken. Hun hørte smellet da døra ble lukket, motoren ruste og bilen spant av sted før den omsider roet seg og kjørte langsomt i retning Franklintorget og rundkjøringa ved brua. Kattis gikk til bryggekanten og speidet ned i det sorte elvevannet. Det kom fremdeles noen bobler, men ingenting annet. Hun stakk hånden i lomma på jeansen og trakk opp den røde lommekniven, dro ut det største bladet, og risset en K inn i treverket, rett ut for stedet der vogna ble dumpet, vel vitende om at stedet fort kunne bli glemt, eller hun kunne bli usikker på om det overhodet hadde skjedd. Når det ble lyst skulle hun gå hit og sjekke. Hun løftet blikket og så en hvit kassevogn kjøre over brua, fra øst mot vest. Det var han. Hun strøk hendene over utsiden av ullgenseren. Den var fuktig, lik alt som ikke ligger under tak i septembernatta. Et bilde traff henne. En annen Kattis, en ung Katharina på vei ut døra hjemme en tidlig høstmorgen, noen uker etter at skolen hadde begynt, med et eple i hånden og en sterk forventning i kroppen, det duggvåte gresset og sykkelsetet som måtte tørkes med genserermet. Hun kunne ikke sove mer. Hodet var lys våkent og hun kunne gitt et knull for en øl eller fem. Slik var det blitt. Hun trasket langsomt mot brua, mot undergangen der 11

det var fint å sove når det regnet, eller snødde. Der noen kunne ha noe å spandere, men der hun selv også måtte dele av det hun hadde. Et trygt sted og et farlig sted. Hun var ennå ganske ung. Hun skulle bort herfra. Skulle ikke bli hengende med disse folka. Hvor mange ganger hadde hun lovet seg selv nettopp det? Vomma pekte på henne og godtet seg, snurpet seg sammen og sendte henne et ondskapsfullt smertestøt. * Sigmund Boye våknet av mobilalarmen klokka sju tjueni, slik han vanligvis gjorde på hverdager. Automatisk slo han armen ut og oppdaget at den andre halvdelen av senga var tom. Så klart. Eline hadde våknet av seg selv klokka seks, eller litt før, stått stille opp og forsvunnet ut av soverommet uten å lage så mye som et knirk. Han hørte henne aldri, han sov som en stein og våknet uthvilt. Han strakte seg over mot nattbordet og slo på radioen, ble liggende i noen minutter og lytte til Dagsnytt. Ingen skakende overskrifter. Politireformen. Konsekvensene. Flere politifolk var satt til å drive frem reformen, færre var ute i gatene. Kritikk fra opposisjonen. Han gjespet. Justisministeren fra Fremskrittspartiet ble intervjuet og kunne konstatere, slik han alltid gjorde, at politiet hadde fått langt flere ressurser under denne regjeringen enn under den forrige. Ministeren tok ikke gjenvalg til Stortinget, det var en nyhet her om dagen. Like greit, kanskje. Verden besto. Det var blitt den femte september. Sigmund var i full gang med prosjektet sitt. Han var fri, og om en skulle ta litt hardt i, lykkelig. Han satte seg opp, svingte beina over sengekanten og 12

plantet de store føttene på parketten. Brede eikestaver. Lyset trengte inn gjennom de hvite gardinene. Han reiste seg og betraktet kroppen sin i det heldekkende speilet i skyvedørsgarderoben. Lange lemmer med lys hårvekst, muskler under den sommerbrune huden, lange, seige muskler, ikke kuleformede, heller ikke fremtredende, overdrevne, bare vanlige muskler fra vanlig trening, litt løping, litt padling om sommeren, sykling til hverdagsbruk, ikke noe kondomdressstyr, skigåing på vinteren, uten kondomdress. Brede, rette skuldre. Et alvorlig ansikt med blå øyne, snille øyne, ifølge Eline, litt sørgmodige av og til. Brunt hår, lysebrunt med litt krøller når det ikke var kortklippet, som nå. Armene ned langs siden. Han strakte seg, gjespet og gikk rett i dusjen. En time senere entret han arbeidsrommet med et kaffekrus i hånden. Sollyset flommet inn gjennom energiglasset i det høye, gardinløse vinduet. På arbeidsbordet fra Hay sto Mac-en og ventet på ham. Notatblokkene og bøkene han stadig vendte tilbake til, lå i bunker, plassert i Stringhyllene. Den ene veggen var tapetsert i en Sandberg-kvalitet. Små valmuefargede fugler satt på spinkle greiner mellom grønne eikeblader. Sigmund hadde forelsket seg i den veggen, en vakker signalvegg, fra det øyeblikket han kom inn i rommet. Det skjedde da de var på visningen i huset for et drøyt halvår siden, i slutten av februar. Han og Eline hadde eid hver sin toroms på Grünerløkka i Oslo, hun i Markveien, han i Toftes gate. Da de slo pjaltene sammen og flyttet hit, fikk de funkishuset på hundre og sytti kvadratmeter, hage, takterrasse og carport på beste Bjørntvedt, et steinkast fra byens sentrum, oppe på en liten høyde med utsikt, lys og luft. 13

Han ble stående litt og se ut gjennom vinduet. Ingen antydning til gulskjær i bladverket ennå. Septemberdagene hadde vært varme, så langt, nesten som en indian summer, i går særlig. De hadde ruslet ned på Jonas B. Gundersen og spist lunsj, drukket et glass hvitvin til og gått hånd i hånd langs Strandpromenaden mot kulturhuset, Ælvespeilet. I går var det søndag og Eline hadde fri. I dag hadde hun dagvakt. Han skulle lage middagen. Rommet som nå var hans arbeidsrom, var opprinnelig ment som barneværelse, hadde megleren fortalt, men eierne skulle altså flytte. Ble det ikke noen barn? hadde Eline spurt. Megleren var blitt rød i ansiktet. Hun rakk ikke å dikte opp en løgn, og måtte stotre frem at barnet hadde dødd, i magen. Det var derfor de ville flytte, eierne. De skulle skilles. Eline spurte ikke mer. Eiendomsmegleren så beklemt ut. Det kommer ingen barn her heller, tenkte han. Vi har ikke lyst på barn. Vi har Freddy. Han snudde seg og flyttet litt på en bunke med «Kulturøkonomi», det nordiske ukemagasinet på glanset papir, der han selv, inntil nylig, hadde vært redaktør for den norske utgaven. Han tok sluttpakke. Nedbemanningsspøkelset hadde kommet til bladet hans også. Noen måtte gå. Han meldte seg frivillig. Nå skulle han skrive boka han hadde fablet om i lange tider. Sigmund satte seg til rette ved Mac-en og åpnet dokumentet som hadde fått navnet «skisse», enkelt og greit. Han startet hver morgen med overblikket, kanskje for å holde seg fast i ideen. «Europeisk gatekunst og veien til den norske» var arbeidstittelen. Det kom neppe til å bli den endelige tittelen på boka, men han ville starte ute og trekke linjene inn. 14

Interessen for gatekunst, gjerne kalt graffiti og tagging, startet for alvor tilbake i 2008. Han var til stede i Leak Street-tunnelen i London i mai det året da Banksy, den ikoniske gatekunstneren, skapte «Hulemaleriet» som viste en tro kopi av et tradisjonelt, eldgammelt hulemaleri med dyr og mennesker. Men Banksy, den geniale samtidskommentatoren, tegnet inn en renholdsarbeider i veggmaleriet, en moderne renholder i ferd med å vaske hele hulemaleriet bort med en høytrykksspyler. Maleriet på tunnelveggen gjorde et sterkt inntrykk på ham, som på de fleste andre som så det. Spørsmålet som ble hengende var enkelt: Hva tar vi vare på, hva har verdi og hva blir betraktet som hærverk? Tre måneder senere var hulemaleriet til Banksy malt over. Malt over! En ufattelig tragedie, tenkte Sigmund Boye den gangen, som nå. Men han hadde egne fotografier av hulemaleriet fra Leak Street- tunnelen, og han måtte akseptere fakta. Gatekunst var midlertidig, selv om han personlig gjerne skulle sett den bli bevart for evigheten. * Eline Torp var på vei mot kaffetrakteren da Brinkmanns stemme runget bak henne. – Torp, plukk med deg Nohre og kom over til meg, nå! – Ok, sa hun og gikk tilbake til sin egen plass, satte fra seg den tomme koppen og la en hånd på skulderen til Tom Nohre. Han satt med høretelefoner på og stirret inn i skjermen foran seg. Brynene var trukket sammen og han tygget på sin egen tommel. – Tom. 15

Han løftet blikket, spørrende, og dro høretelefonene av ørene. – Sjefen kaller, sa hun. – Nå. Han reiste seg og tok tak i linningen på jeansen som truet med å skli ned over den slunkne baken hans. T-skjorta hang løst omkring den innsunkne brystkassa, men strammet ørlite over den lille kulemagen. Han smilte ned til henne og grep tweedjakka som hang over stolryggen før han fulgte henne i retning Brinkmanns kontor. Eline var i godt humør. Det kortklipte, mørke håret var nyvasket og stylet i en kvikk fasong der luggen var vippet litt opp til venstre over panna. Øynene under var like blå som skjorteblusa, eller de tok fargen fra den, trodde hun kanskje, for om hun kledde seg i grønt, ble øynene også grønnaktige. Hun var høy, men ikke høyere enn Tom, så klart. Han var virkelig høy, skallet og snart førtifem, hadde kone, fire barn og en hamster. Selv var hun trettitre, samboer med fineste Sigmund, hjertevenn, kjæreste og bestekompis, fri for barn, men velsignet med skjønne Freddy. I dag morges hadde hun og hunden løpt fem kilometer i intervall, slik de gjorde nesten hver morgen. Ikke så imponerende, kanskje, men nok til at batteriene var fulladet. Hun møtte arbeidsdagen med glede og pågangsmot, mens Freddy kunne hvile i hundegården frem til Sigmund bestemte seg for å ta ham inn. Livet er i vater, alt under kontroll, var Elines mantra. Slik hadde det ikke alltid vært, men nå var det slik. Den lille sorgen var kapslet inn, og lå i et skrin hun hadde i nattbordskuffen. Psykologen hadde sagt at det var greit å gjøre det på den måten. Hun kunne la den ligge der til hun var klar for å ta den frem, snu og vende på den, undersøke den, 16

kanskje drepe den, eller slippe den ut gjennom vinduet, la den fly av sted med vinden, bli borte. Schæferen Freddy skulle egentlig bli tjenestehund. Han var til opplæring hos en kollega i over et år, men besto ikke noen av testene. Freddy var litt som oksen Ferdinand. Han ville kun ha fred og ro. Når tjuven løp med tjuvgodset over sletta, løp Freddy glad og fornøyd ved siden av, som om det hele var en lek. Freddy ville ikke gå til angrep. Derfor ble han hennes Freddy. Hun elsket ham og han elsket henne, betingelsesløst. Hun kunne aldri hatt en ekte tjenestehund. Den kompetansen manglet hun, men siden hunden var ferdig dressert, var det bare å vedlikeholde, og den biten var enkel. Freddy var verdens mest veloppdragne hund, en fryd å gå på tur med. Brinkmann sto utålmodig og ventet. – Operasjonssentralen, vi tar det der, det er gjort et funn, i Porsgrunnselva, ved gjestebrygga utenfor Down Town, sa han og langet ut, holdt dører åpne og skyflet dem innenfor. – Kort oppdatering, dere drar ned, en patrulje har sikret stedet og alle er på vei. Første tilbakemelding går på drap, definitivt. En person er funnet innesperret i en handlevogn, og bærer preg av å ha ligget lenge i elva. Det var egentlig ikke stort mer å si. Vakthavende på operasjonssentralen hadde navnet på melder. Vedkommende skulle fremdeles befinne seg på funnstedet. På skjermen pekte han ut punktet på kartet. – Ok, vi drar, sa Tom Nohre, og satte seg i bevegelse. Hun fulgte etter, rekvirerte en tjenestebil og valgte å kjøre selv, Tom smatt inn i passasjersetet og dermed var de på vei. 17

– Innesperret i en handlevogn, sa han, og puttet tommelen inn mellom tennene, gnagde på neglen og skottet over på henne. – Utrolig, sa hun, vel vitende om at ingenting var utrolig, ikke i dette yrket, en spøk bare. – Kanskje en brysom kunde, sa han. Hun smilte og konsentrerte seg om kjøringen. Nå på formiddagen var trafikken helt grei på vestsiden av elva mellom byene. Hun følte likevel at det gikk for langsomt og satte på blålyset. Bilene foran dem vek til siden og hun passerte lekende lett. De fikk porselensfabrikken på høyre hånd og kjørte opp på brua. De så det begge to, nesten i fugleperspektiv. Hun saktnet farten. Et stort område var sperret av der nede. En stor del av brygga og så langt det gikk innover mot parkeringsplassen utenfor kjøpesenteret, Down Town. To patruljebiler sto parkert på tvers. – Godt de er flere, sa han. – Ja, se på menneskemengden, sa hun. – Gribber og hyener, åtseletere, sa han. Eline Torp parkerte bak en av de andre tjenestebilene. De brøytet seg vei gjennom folkemengden, Tom hakket mer irritert enn henne, en journalist de kjente ropte et eller annet. Tom løftet en hånd, avvisende, og ristet på hodet, så smatt de under sperringen og gikk mot gruppen av tjenestemenn og -kvinner ute på bryggekanten. De hilste på en av betjentene. En tekniker og legen, som var i praksis på en eller annen videreutdanning, var allerede på plass, begge med alvorlige miner, opptatt med sitt. De nikket. Eline Torp stirret på handlevogna. Den var grønn. Kiwi, tenkte hun, men det er ingen Kiwi-butikk her. Inne på 18

kjøpesenteret Down Town var det i øyeblikket ingen dagligvarebutikk i det hele tatt. Det skulle åpne en ny om noen uker, en Rema 1000, trodde hun. Kiwi-morderen. – Det finnes en Kiwi-butikk borte på porselensfabrikken, sa Tom Nohre og pekte over mot den andre siden av elva. Som om han leste tankene hennes. Presset sammen nede i vogna lå liket, eller det som var igjen av det, på knærne, så det ut til, brettet sammen som i bønnestilling, som en muslim på bønneteppet sitt. Både vogna og kroppen var dekket av brungrønt slim, kanskje noe organisk som vokste der nede i elvevannet, hun visste ikke. De ville få alle detaljer etter hvert som eksperter fikk sett på saken. – Mann eller kvinne? Tom Nohre henvendte seg til legen med lav stemme. – Ikke mulig å fastslå sikkert nå, sa legen. – Det kan være et barn for alt vi vet, se på størrelsen! De strakte hals begge to. Personen i vogna var ikke så stor. Noen måtte ha meldt henne eller han savnet. Den døde måtte finnes på en liste over savnede. – Hvor lenge? spurte hun. – Jeg mener, snakker vi år eller måneder? Legen ristet på hodet. – Jeg vet, sukket Eline. – Vi får beskjed in due time, ikke før. Men se på hånden der, fortsatte hun og bøyde seg ned, er det en skinnhanske? En rød skinnhanske? – Ja, sa teknikeren. – Det tror jeg du har rett i, hansken har overlevd, men som du ser er det bare bein, uten hud og kjøtt på armen, en skjelettert arm med en hånd stukket inn i en rød skinnhanske. Selv jakka er borte akkurat på den armen. – Vi har bak oss en sommer med middels varme, også 19

i elvevannet, sa legen, – men jeg tror bestemt at liket har ligget lenger enn fra i sommer, mer enn noen få måneder, men, ja, dere får beskjed. Som et gitter over toppen av handlevogna var det spunnet et nett av nylontau. Blått nylontau, trukket gjennom spilene. Det ville vært umulig å komme seg ut av den vogna da den ble kastet i elva. – Vil vi få vite om personen var død eller levende da denne ble dumpet i vannet? spurte hun. – Om personen har druknet, er vi avhengig av å finne intakte lunger, som du vet. Om det er snakk om slag mot hodeskallen, skudd eller stikk utenom bløtdelene, vil vi finne merker på skjelettet, svarte han. – Takk! Hvem fant liket? – Han sitter her ute, sa betjenten og pekte. Han satt i en av tjenestebilene. – Jeg tar det, sa Eline til Tom Nohre. – Kan ikke du snakke med pressefolka? Du har mer erfaring i det der. Noe må de vel få. Si at liket ikke er ferskt. Det er jo mulig at de kan hjelpe oss. Hun satte seg inn i politibilen, der vitnet satt i baksetet sammen med en betjent som ganske sikkert hadde tatt opp forklaring. Hun ville likevel gjerne høre det selv, hvordan han oppdaget vogna med liket. Hun presenterte seg. Han het Ole Fagerheim, kom fra Stavanger og var på båttur. Han hadde fortøyd båten sin ved brygga, men på kvelden hadde han følt seg utrygg, siden det ikke var noen andre båter fortøyd der, og området virket litt øde etter at kjøpesenteret stengte og alle forsvant. Han hadde derfor bestemt seg for å ankre opp, litt ut fra land, og ligge på svai gjennom natta. Det gikk fint natt til søndag, så han gjentok prosedyren natt til mandag, 20

altså i dag, og nå skulle han etter planen videre. Utpå morgenen, etter frokost, dro han opp ankeret og styrte sakte mot brygga for å gå i land og handle litt, men så løsnet ankervaieren av en eller annen merkelig grunn og ankeret gikk til bunns igjen. Da han sveivet det opp, fulgte handlevogna med. Ankeret hadde grepet tak i håndtaket på vogna. Han syntes han så omrisset av et menneske på kne, en såle på en sko og litt av en hodeskalle. Han ringte nødnummeret. – Det betyr at handlevogna lå ganske nær selve bygga? spurte hun. – Ja, et par–tre meter eller der omkring ut fra kanten, men det er ganske dypt her, enkelte steder i alle fall, sa han. Eline var klar over det. Hvor dypt visste hun ikke, men en ville ikke nødvendigvis kunne se vogna fra land. Det var kanskje også meningen, for den som hadde begått drapet, at graven skulle forbli skjult, så lenge som mulig. Hun takket Fagerheim og ønsket ham en rolig tur videre, steg ut av politibilen og sluttet seg til Tom Nohre. – Hva ga du dem? spurte hun. – Ikke mye, vi har jo nesten ingenting selv foreløpig, men jeg ga dem nok til at de går hjem og graver, hele gjengen. Hun smilte. Journalister kunne være til uvurderlig hjelp, hun likte best å spille på lag med dem, men hadde ikke så mye erfaring som Nohre. Ellers var hun jo samboer med en journalist og visste hvor kunnskapsrike de kunne være, og hvor mye de satte sin ære i å finne ut av ting. Nå var jo ikke Sigmund noen nyhetsjournalist, men likevel, et yrke er et yrke, en kraft er en kraft. – Hjem for å etterforske, sa han. 21

Om Venuspassasjen (2014):