Forbrytelser

«Disse novellene er små mesterstykker av enorm presisjon og styrke.»

«En fantastisk debut, gripende fra første side og ikke ett overflødig ord.»

Frankfurter Allgemeine Zeitung

«Han er en suveren forteller fordi han hviler seg fullt og helt på sine karakterer og deres sjebne.»

Der Spiegel

9

788205 400764

Ferdinand

Senere var ikke Fähner i stand til å beskrive hva han tenkte i dette øyeblikket. Inne i ham, helt dypt nede, hadde det begynt å lyse hardt og skarpt. Alt hadde vært overtydelig i dette lyset. Skinnende.

Stilsikkert, med en klinisk presisjon, tvinger von Schirach oss til å revurdere vår oppfatning av kriminelle og deres motiver, og utfordrer vårt forhold til lov og rett, forbrytelse og straff.

Hvorfor straffer vi? Hvordan soner vi? Og hvem tjener på rettferdigheten vi søker?

forbrytelser

Plutselig rev Ingrid opp terrassedøren.

Hun brølte at han nok en gang hadde glemt å lukke vinduet på gjesteværelset, han var rett og slett en idiot. Stemmen hennes sprakk. Blankt metall.

Ferdinand von Schirachs Forbrytelser er en samling på elleve fortellinger om forbrytelse og straff, basert på erfaringer fra rettssalen. Som forsvarsadvokat er von Schirachs dager uløselig forbundet med vold, drap og grusomheter i den kriminelle underverdenen. I Forbrytelser vever han sin kunnskap og erfaring sømløst sammen med et enormt fortellertalent.

Die Welt

Schirach

Fähner arbeidet i hagen. Han var nå 72, fire år tidligere hadde han solgt praksisen sin. Som alltid hadde han stått opp klokken seks. Han hadde forlatt gjesteværelset i all stillhet – der hadde han bodd allerede i mange år. Ingrid sov ennå. Det var en strålende septemberformiddag.

Morgentåken hadde lettet, luften var klar og kald. Med hakken lukte Fähner bort ugresset mellom høststaudene. Det var et anstrengende og ensformig arbeid.

Fähner var tilfreds. Han gledet seg til kaffen, som han som alltid skulle drikke i pausen klokken halv ti. Fähner tenkte på riddersporen som han hadde plantet denne våren. På senhøsten kom den til å blomstre for tredje gang.

Etter førti års ekteskap dreper Fähner, en eldre og høyt respektert landsbylege, sin kone med øks. Et søskenpar rømmer fra et kjærlighetsløst hjem for noen dyrebare dager i frihet. En navnløs mann slutter å snakke etter å ha drept to skinheads.

von

Utdrag

Ferdinand von Schirach

forbrytelser Ferdinand von Schirach ble født i München i 1964 og er en av Tysklands mest profilerte forsvarsadvokater. Forbrytelser er hans skjønnlitterære debut. Den lå 45 uker på de tyske bestselgerlistene, fikk overveldende anmeldelser og er under oversettelse til en rekke språk. Hans andre novellesamling, Schuld, kom ut i 2010. Også denne fikk overveldende mottakelse. Boken kommer på norsk i 2011.

Ferdinand von Schirach praktiserer i dag i Berlin.

Ferdinand von Schirach

Forbrytelser Stories

Oversatt fra tysk av Sverre Dahl

Originaltittel: Verbrechen Copyright © Piper Verlag GmbH, München 2009 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Piper Verlag GmbH, München 2009 Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaˇciarne BB s.r.o.

Sats: Type-it AS, Trondheim 2010 Papir: 90 g Ensolux Cream 1,6 Boken er satt med 10,5/13 pkt. Sabon Omslagsfoto: gettyimages Omslagsdesign: R.M.E Roland Eschelbeck und Kornelia Bunkofer

Oversetter Sverre Dahl er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-40076-4

Den virkelighet vi kan snakke om, er aldri virkeligheten i seg selv.

(Werner K. Heisenberg)

Innhold

Fähner 9 Tanatas teskål 21 Celloen 41 Pinnsvinet 55 Flaks 69 Summertime 81 Nødverge 109 Grønn 125 Tornen 141 Kjærlighet 155 Etiopieren 163

Fähner

Friedhelm Fähner hadde vært praktiserende lege i Rottweil i hele sitt liv, 2800 legeattester og sykemeldinger i året, kontor i hovedgaten, formann i Kulturklubben Egypt, medlem av Lions Club, ustraffet, ikke engang ordensforseelser. I tillegg til huset sitt eide han to leiegårder, en tre år gammel Mercedes i E-klassen med skinninnredning og automatisk klimaanlegg, ca. 750 000 euro i aksjer og obligasjoner og en betydelig livsforsikring. Fähner hadde ingen barn. Hans eneste slektning i live var hans seks år yngre søster, som bodde i Stuttgart med mann og to barn. Det ville egentlig ikke ha vært noe å fortelle om Fähners liv.

Bortsett fra saken med Ingrid.

— Da han var 24 år gammel, var Fähner blitt kjent med Ingrid på sin fars sekstiårsdag. Også faren hadde vært lege i Rottweil.

Rottweil er en tvers igjennom borgerlig by. Enhver tilrei9

sende blir uspurt forklart at byen ble grunnlagt av Stauferne og er den eldste i Baden-Württemberg. Her treffer man faktisk på middelalderlige karnapper og pene uthengsskilt fra femtenhundretallet. Fähner-slekten hadde vært her bestandig. De tilhørte byens såkalt fremste familier, var anerkjente leger, dommere og apotekere.

Friedhelm Fähner lignet den unge John F. Kennedy. Han hadde et vennlig ansikt, man tok ham for å være et menneske uten bekymringer, tingene lyktes for ham. Bare hvis man så nøyere etter, la man merke til noe trist, noe gammelt og mørkt i trekkene hans, slik man ikke sjelden ser det i dette området mellom Schwarzwald og Schwäbischer Alb. Ingrids foreldre, apotekere i Rottweil, hadde med seg datteren på festen. Hun var tre år eldre enn Fähner, en kraftig provinsskjønnhet med tunge bryster. Vannblå øyne, mørkt hår, blek hud – hun var seg sin virkning bevisst. Den underlig høye, metalliske stemmen som ikke tillot noen modulasjoner, irriterte Fähner. Bare når hun snakket lavt, var det melodi i setningene hennes.

Hun hadde ikke fullført realskolen og jobbet som servitrise.

«Midlertidig,» sa hun til Fähner. Det var det samme for ham.

På et annet område, som interesserte ham mer, var hun langt mer avansert enn ham. Inntil da hadde Fähner bare hatt to korte seksuelle kontakter med kvinner; de hadde snarere gjort ham usikker. Han forelsket seg straks i Ingrid.

To dager etter festen forførte hun ham etter en piknik. De lå i en meteorologisk observasjonshytte, og Ingrid gjorde tingene sine bra. Fähner var så forvirret at han allerede en uke 10

etter spurte om hun ville gifte seg med ham. Uten å nøle sa hun ja: Fähner var et såkalt godt parti, han studerte medisin i München, han var attraktiv og kjærlig, og han skulle snart ta sin første eksamen. Men fremfor alt var hun tiltrukket av alvoret hans. Hun klarte ikke å uttrykke det, men sa til venninnen sin at Fähner aldri kom til å la henne i stikken.

Fire måneder senere bodde hun hos ham.

Bryllupsreisen gikk til Kairo, det var hans ønske. Ble han senere spurt om Egypt, sa han at landet var «vektløst», selv om han visste at ingen forsto ham. Der var han den unge Parsifal, den rene dåre, og han var lykkelig. Det var siste gang i hans liv.

Kvelden før hjemreisen lå de på hotellrommet. Vinduene sto åpne, det var fremdeles for varmt, luften ble tett i det lille rommet. Det var et billig hotell, det luktet råtten frukt, og nedenfra hørte de gatestøyen.

På tross av varmen hadde de ligget med hverandre. Fähner lå på ryggen og fulgte med i takviftens dreininger, Ingrid røkte en sigarett. Hun snudde seg over på siden, støttet hodet i den ene hånden og så på ham. Han smilte. De var tause lenge.

Så begynte hun å fortelle. Hun fortalte om mennene før Fähner, om skuffelser og feil, men først og fremst om den franske premierløytnanten som hadde gjort henne gravid, og om aborten som holdt på å ta livet av henne. Hun gråt.

Han ble skremt og tok henne i armene sine. Mot brystet sitt kjente han hjerteslagene hennes, han var hjelpeløs. Hun er betrodd meg, tenkte han.

«Du må sverge på at du passer på meg. Du får ikke forlate meg.» Ingrids stemme skalv.

11

Han ble rørt, ville berolige henne, han hadde jo allerede sverget på det under vielsen i kirken, han var lykkelig med henne, han ville …

Hun avbrøt ham hardt, stemmen ble høyere, den hadde den metallisk-fargeløse klangen. «Sverg på det!»

Og plutselig forsto han. Dette var ingen samtale mellom elskende, viften, Kairo, pyramidene, varmen på hotellrommet – alle klisjeer forsvant med ett slag. Han skjøv henne et stykke fra seg for å kunne se øynene hennes. Så sa han det.

Han sa det langsomt, og han visste hva han sa. «Jeg sverger.»

Han trakk henne til seg igjen og kysset ansiktet hennes. De lå med hverandre en gang til. Denne gangen var det annerledes. Hun satt på ham, hun gjorde hva hun ville. De var alvorlige, fremmede og ensomme. Da hun kom, slo hun ham i ansiktet. Etterpå lå han lenge våken og stirret opp i taket.

Strømmen var gått, viften beveget seg ikke lenger.

— Selvsagt besto Fähner sin eksamen med glans, tok doktorgraden og fikk sin første stilling på regionsykehuset i Rottweil.

De fant en leilighet, tre rom, bad, utsikt mot skogkanten.

Da de pakket sammen i München, kastet hun platesamlingen hans. Han la først merke til det da de flyttet inn i den nye leiligheten. Hun sa at hun ikke kunne utstå disse platene, han hadde hørt dem sammen med andre kvinner. Fähner ble rasende. I to dager snakket de nesten ikke med hverandre.

Fähner likte funksjonalistisk klarhet og renhet, Bauhaus-stil – hun innredet leiligheten i eik og furu, hengte opp gardiner foran vinduene og kjøpte fargerikt sengetøy. Selv de broderte 12

brikkene og tinnbegrene godtok han, han ville ikke frata henne bestemmelsesretten.

Noen uker senere erklærte Ingrid at måten han holdt bestikket på, irriterte henne. Til å begynne med lo han og sa hun var barnslig. Hun gjentok kritikken neste dag og de følgende dagene. Og fordi hun mente alvor, begynte han å holde kniven annerledes.

Ingrid klaget over at han ikke bar ut søppelet. Han sa til seg selv at det bare var begynnerproblemer. Like etterpå bebreidet hun ham for at han kom for sent hjem, han hadde flørtet med andre kvinner.

Beskyldningene tok ikke slutt, snart hørte han dem daglig.

Han var uordentlig, han skitnet til skjortene sine, han krøllet sammen avisen, han luktet vondt, han tenkte bare på seg selv, han snakket tøv, han bedro henne. Fähner forsvarte seg nesten ikke mer.

Etter noen år begynte utskjellingene. Først forsiktig, så kom de stadig mer massivt. Han var et svin, han plaget henne, han var en dustemikkel. Så kom fekalspråket og skrikingen.

Han ga opp. Om natten sto han opp og leste science fictionromaner. Som i studietiden jogget han en time hver dag. Det var allerede lenge siden de hadde ligget med hverandre. Han fikk tilbud fra andre kvinner, men hadde ingen affærer. Da han var 35, overtok han sin fars praksis, da han var 40, var han blitt grå i håret. Fähner var trett.

— Da Fähner var 48, døde faren hans; da han var 50, moren.

For arven kjøpte han et bindingsverkshus i utkanten av byen.

Til huset hørte en liten park, ustelte stauder, 40 epletrær, 13

tolv kastanjetrær, en dam. Hagen ble Fähners redning. Han skaffet seg bøker, abonnerte på fagtidsskrifter og leste alt som fantes å lese om stauder, dammer og trær. Han kjøpte de beste redskapene, beskjeftiget seg med vanningsteknikk og lærte alt med sin særegne systematiske grundighet. Hagen blomstret opp, og staudene ble så velkjente i omgivelsene at Fähner så fremmede som fotograferte mellom epletrærne.

Ukedagene ble han lenge på legekontoret. Som lege var Fähner grundig og medfølende. Pasientene satte pris på ham, diagnosene hans var norm i Rottweil. Han forlot huset før Ingrid våknet, og kom hjem først etter ni. Aftensmåltidet fullt av bebreidelser fant han seg taust i. Ingrids metalliske stemme kjedet modulasjonsløst sammen setning for setning med fiendskap. Hun var blitt fet, den bleke huden hadde med årene fått en rosa farge. Den svulmende halsen var ikke lenger fast, foran på strupen hadde det dannet seg en hudfold som disset frem og tilbake i takt med utskjellingene hennes. Hun led av åndenød og høyt blodtrykk. Fähner ble stadig tynnere. Da han en kveld med mange ord foreslo at Ingrid skulle søke hjelp hos en nervelege, kastet hun en panne etter ham og brølte at han var et utakknemlig svin.

— Natten før sekstiårsdagen sin lå Fähner våken. Han hadde tatt frem det bleknede fotografiet fra Egypt: Ingrid og han foran Kheops-pyramiden, i bakgrunnen kameler, turistbeduiner og sand. Da hun hadde kastet bryllupsalbumene, hadde han tatt bildet opp igjen fra søppeldunken. Siden hadde han gjemt det langt inne i skapet sitt.

14

Denne natten skjønte Fähner at han fortsatt ville forbli en fange, helt til sine dagers ende. Han hadde avgitt sitt løfte i Kairo. Nettopp nå måtte han holde det, i de onde dagene; et løfte bare for gode dager fantes ikke. Bildet løste seg opp for øynene hans. Han kledde av seg og stilte seg naken foran speilet på badet. Han så lenge på seg selv. Så satte han seg på kanten av badekaret. For første gang i sitt voksenliv gråt han.

— Fähner arbeidet i hagen. Han var nå 72, fire år tidligere hadde han solgt praksisen sin. Som alltid hadde han stått opp klokken seks. Han hadde forlatt gjesteværelset i all stillhet – der hadde han bodd allerede i mange år. Ingrid sov ennå. Det var en strålende septemberformiddag. Morgentåken hadde lettet, luften var klar og kald. Med hakken lukte Fähner bort ugresset mellom høststaudene. Det var et anstrengende og ensformig arbeid. Fähner var tilfreds. Han gledet seg til kaffen, som han som alltid skulle drikke i pausen klokken halv ti.

Fähner tenkte på riddersporen som han hadde plantet denne våren. På senhøsten kom den til å blomstre for tredje gang.

Plutselig rev Ingrid opp terrassedøren. Hun brølte at han nok en gang hadde glemt å lukke vinduet på gjesteværelset, han var rett og slett en idiot. Stemmen hennes sprakk. Blankt metall.

Senere var ikke Fähner i stand til å beskrive hva han tenkte i dette øyeblikket. Inne i ham, helt dypt nede, hadde det begynt å lyse hardt og skarpt. Alt hadde vært overtydelig i dette lyset. Skinnende.

15

Han bad Ingrid komme ned i kjelleren, og tok selv den utvendige trappen. Ingrid kom snøftende inn i kjellerrommet hvor han oppbevarte hageredskapene. De hang ordnet etter funksjon og størrelse på veggene eller sto rengjort i blikkog plastbøtter. De var fine redskaper som han hadde skaffet seg i årenes løp. Ingrid kom sjelden hit. Da hun åpnet døren, tok Fähner ordløst øksen ned fra veggen. Den var fra Sverige, håndsmidd, den var innsatt med fett og uten rust.

Ingrid forstummet. Han hadde fremdeles på seg de grove hagehanskene. Ingrid stirret på øksen. Hun vek ikke unna.

Allerede det første slaget, som kløvde hjerneskallen hennes, var dødelig. Med avrevne beinstykker trengte øksen helt inn i hjernen, hugget delte ansiktet hennes. Ennå før hun falt om på gulvet, var hun død. Fähner slet med å lirke ut øksen av skallen hennes, han satte foten på halsen hennes. Med to kraftige hugg skilte han hodet fra kroppen. Rettsmedisineren konstaterte senere ytterligere sytten hugg, som Fähner hadde trengt for å få løs armer og bein.

Fähner pustet tungt. Han satte seg på den lille treskammelen som han ellers brukte når han plantet. Stolbena sto i blod.

Fähner ble sulten. På et eller annet tidspunkt reiste han seg, kledde av seg ved siden av liket og vasket vekk blodet fra håret og ansiktet i hagevasken i kjelleren. Han låste kjelleren og gikk opp den innvendige trappen til leiligheten. Oppe kledde han på seg igjen, slo nødnummeret til politiet, oppga navnet sitt og adressen og sa ordrett: «Jeg har gjort Ingrid liten. Kom straks.» Oppringingen ble registrert. Uten å vente på svar, la han på. Stemmen var ikke oppskaket.

Et par minutter etter at Fähner hadde ringt, kjørte politimennene opp foran huset uten sirene og blålys. En av betjentene 16

hadde vært 29 år i politiet, alle i familien hans hadde vært pasienter hos Fähner. Fähner sto utenfor hageporten og ga ham nøkkelen. Han sa at hun var i kjelleren. Politimannen visste at det var best ikke å stille spørsmål: Fähner hadde på seg dress, men hverken sko eller strømper. Han var meget rolig.

— Rettssaken varte i fire dager. Rettens formann var en erfaren mann. Han kjente Fähner, som han skulle dømme. Og han kjente Ingrid. Der han ikke hadde kjent henne godt nok, ga vitnene tilleggsopplysninger. Alle syntes synd på Fähner, alle tok parti for ham. Postbudet sa han hadde ansett Fähner for å være ’en helgen’, hvordan han hadde holdt ut med henne, var ’et under’. Psykiateren attesterte en ’affektopphopning’ hos Fähner, utilregnelig hadde han ikke vært.

Aktor la ned påstand om åtte år. Han tok seg tid, han skildret handlingsforløpet og vadet gjennom blodet i kjelleren. Så sa han at Fähner hadde hatt alternativer, han kunne ha skilt seg.

Aktor tok feil, nettopp det ville ikke Fähner ha klart. Den siste reformen av strafferettsordningen har avskaffet eden som obligatorisk forsikring av et utsagn. Det er lenge siden vi trodde på den. Når et vitne lyver, så lyver det simpelthen – ingen dommer mener på alvor at dette lot seg endre ved en ed. Edsavleggelsen synes likegyldig for det moderne menneske. Men, og i dette ’men’ ligger en hel verden, Fähner var ikke noe moderne menneske. Hans løfte var alvor. Det hadde bundet ham hele hans liv, ja enda mer: Han ble fange.

17

«Disse novellene er små mesterstykker av enorm presisjon og styrke.»

«En fantastisk debut, gripende fra første side og ikke ett overflødig ord.»

Frankfurter Allgemeine Zeitung

«Han er en suveren forteller fordi han hviler seg fullt og helt på sine karakterer og deres sjebne.»

Der Spiegel

9

788205 400764

Ferdinand

Senere var ikke Fähner i stand til å beskrive hva han tenkte i dette øyeblikket. Inne i ham, helt dypt nede, hadde det begynt å lyse hardt og skarpt. Alt hadde vært overtydelig i dette lyset. Skinnende.

Stilsikkert, med en klinisk presisjon, tvinger von Schirach oss til å revurdere vår oppfatning av kriminelle og deres motiver, og utfordrer vårt forhold til lov og rett, forbrytelse og straff.

Hvorfor straffer vi? Hvordan soner vi? Og hvem tjener på rettferdigheten vi søker?

forbrytelser

Plutselig rev Ingrid opp terrassedøren.

Hun brølte at han nok en gang hadde glemt å lukke vinduet på gjesteværelset, han var rett og slett en idiot. Stemmen hennes sprakk. Blankt metall.

Ferdinand von Schirachs Forbrytelser er en samling på elleve fortellinger om forbrytelse og straff, basert på erfaringer fra rettssalen. Som forsvarsadvokat er von Schirachs dager uløselig forbundet med vold, drap og grusomheter i den kriminelle underverdenen. I Forbrytelser vever han sin kunnskap og erfaring sømløst sammen med et enormt fortellertalent.

Die Welt

Schirach

Fähner arbeidet i hagen. Han var nå 72, fire år tidligere hadde han solgt praksisen sin. Som alltid hadde han stått opp klokken seks. Han hadde forlatt gjesteværelset i all stillhet – der hadde han bodd allerede i mange år. Ingrid sov ennå. Det var en strålende septemberformiddag.

Morgentåken hadde lettet, luften var klar og kald. Med hakken lukte Fähner bort ugresset mellom høststaudene. Det var et anstrengende og ensformig arbeid.

Fähner var tilfreds. Han gledet seg til kaffen, som han som alltid skulle drikke i pausen klokken halv ti. Fähner tenkte på riddersporen som han hadde plantet denne våren. På senhøsten kom den til å blomstre for tredje gang.

Etter førti års ekteskap dreper Fähner, en eldre og høyt respektert landsbylege, sin kone med øks. Et søskenpar rømmer fra et kjærlighetsløst hjem for noen dyrebare dager i frihet. En navnløs mann slutter å snakke etter å ha drept to skinheads.

von

Utdrag

Ferdinand von Schirach

forbrytelser Ferdinand von Schirach ble født i München i 1964 og er en av Tysklands mest profilerte forsvarsadvokater. Forbrytelser er hans skjønnlitterære debut. Den lå 45 uker på de tyske bestselgerlistene, fikk overveldende anmeldelser og er under oversettelse til en rekke språk. Hans andre novellesamling, Schuld, kom ut i 2010. Også denne fikk overveldende mottakelse. Boken kommer på norsk i 2011.

Ferdinand von Schirach praktiserer i dag i Berlin.