Kari Killén
utvikling og faglig veiledningProfesjonell
–Et fellesfaglig perspektiv for helse-, sosiale og pedagogiske profesjoner
5.utgave
profesjonell utvikling og faglig veiledning
kari killén profesjonell utvikling
ogfaglig veiledning
–et fellesfaglig perspektiv for helse-, sosiale og pedagogiske profesjoner
•Helhetsperspektiv
•Relasjonskompetanse
•Refleksjon
•Mentalisering
•Traumebevissthet
5. reviderte utgave
© Gyldendal Norsk Forlag AS 2017
1. utgave 1979
2. utgave 1992
3. utgave 2007
4. utgave 2012
5. utgave 2017, 2. opplag
ISBN 978-82-05-50073-0
Omslagsdesign: Gyldendal Akademisk Sats: Supernova
Brødtekst: Minion 10/14,5 pkt
Papir: 90 g Amber Graphic
Tr ykk: Opolgraf, Polen 2019
Alle henvendelser om boken kan rettes til Gyldendal Akademisk
Postboks 6730 St. Olavs plass 0130 Oslo
www.gyldendal.no/akademisk akademisk@gyldendal.no
Utgivelsen har fått støtte fra Lærebokutvalget for høgre utdanning, Universitets- og høyskolerådet.
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Se www.gyldendal.no/miljo
Forord
Denne boken henvender seg til veiledere og andre som er engasjert i veiledning av helse- og sosialpersonell, så vel som av lærere og førskolelærere under utdanning og på etter- og videreutdanningsnivå. Den er også aktuell for praktikere innenfor disse områdene som ønsker å arbeide videre med sin egen faglige utvikling.
Boken er en bearbeidet utgave av Faglig veiledning – et tverrfaglig perspektiv som kom i første opplag i 1992, og som var en videreføring av Faglig veiledning i sosionomutdanningen som kom i første opplag i 1976. Denne var igjen basert på mitt magistergradsarbeid ved Bradford University.
Selv om den første boken tok sikte på veiledning i metodisk psykososialt arbeid, har den vist seg å være anvendbar i veiledning av andre yrkesgrupper innen helse- og sosialfag, så vel som av førskolelærere og andre lærere som er opptatt av barn og voksnes psykososiale situasjon og sin egen relasjon til klientene/pasientene/elevene og brukerne. Denne reviderte utgaven er utvidet med sterkere vekting av barneperspektivet, tilknytningsteori og relasjonskompetanse. Dette er kunnskap og kompetanse som favner ulike fag og som derfor vil være aktuell for alle de (fag)gruppene som boken henvender seg til.
En rekke kolleger har oppmuntret meg til å bearbeide boken ytterligere med bakgrunn i mine erfaringer fra de siste ti-tyve år hvor jeg har arbeidet med å gjøre barn mer synlige. Jeg har i økende grad engasjert meg i undervisning, veiledning, konsultasjon og forskning både nasjonalt og internasjonalt på dette området, og erfart hvor påtrengende behovet for veiledning er innenfor ulike profesjoner som arbeider med relasjoner.
Det har dessuten skjedd en utvikling innenfor disse ulike fagområdene som har gjort faglig veiledning enda mer aktuell. De psykososiale og sosioøkonomiske aspektene av de problemene som de ulike yrkesgruppene stilles overfor, er mer erkjent både av fagfolk og i samfunnet for øvrig. Problemene er også blitt mer synlige, ofte påtrengende.
Langsomt er det også i ferd med å skje en annen utvikling i samfunnet hvor vi begynner å erkjenne at mange barn lever med smerte og fortvilelse.
De institusjonene som behandler voksne, det gjelder både psykiatriske klinikker, institusjoner for rusbrukere og krisesentre for kvinner, viser økt forståelse for at klientenes barn også lider, og at de har behov for hjelp. Dette har avdekket et behov for veiledning i arbeidet med disse barna.
Den første utgaven av boken tok først og fremst sikte på veiledning av studenter. I dag er innholdet like relevant for veiledning av yrkesutøvere som av studenter. Den økende erkjennelsen av behovet for veiledning etter avsluttet utdanning har stimulert meg til ytterligere å vise bokens relevans for veiledning av yrkesutøvere. Det dreier seg om vektlegging. Det er den enkelte students og yrkesutøvers ståsted og forhold til det enkelte menneske, familie, gruppe og system, som avgjør veiledningsprosessen.
I de årene som er gått siden jeg skrev den første utgaven av boken, har jeg også selv vært gjennom en faglig utvikling som har gjort det viktig for meg å revidere boken. Jeg har hatt omfattende praktisk klinisk erfaring fra arbeid med familier i omsorgssviktsituasjoner og tverrfaglig og tverretatlig samarbeid. Litteraturstudier i forbindelse med min forskning om foreldre–barnrelasjoner, har vist meg hvor lang avstanden er mellom tilgjengelig kunnskap og den som anvendes i praksis. Omfattende undervisning, veiledning og konsultasjon til kolleger fra samtlige yrkesgrupper som denne boken henvender seg til, både nasjonalt og internasjonalt, har stimulert meg til åvidereutvikle min forståelse av veiledningens funksjon og prosess.
Min forskning de siste 20 årene har forsterket min overbevisning om at måten vi takler våre relasjoner på, enten det er relasjonen foreldre–barn, samlivspartnere, lærer–student, profesjonell–klient, veileder–veiledet, erav avgjørende betydning for utvikling av personlig og faglig integritet og læring.
Revisjonen av boken tar konsekvensen av den utviklingen som har skjedd i samfunnet og innenfor de ulike profesjonene, og erkjenner betydningen av relasjonen, helhetsforståelse og refleksjon i utvikling, læring
ogproblemløsning. Samtidig som referansene er oppdatert, beholder jeg de klassikerne som har bidratt kreativt og betydningsfullt og som ikke har kommet i skyggen av nye formuleringer, men snarere har lagt grunnlaget for videre utvikling.
I de delene av boken som handler om veiledning av studenter, vil jeg bruke begrepene student, henholdsvis veileder. Der hvor det er en yrkesutøver eller like gjerne kunne være det, vil jeg bruke betegnelsen den veiledete.
Den veiledete blir omtalt som «han» og veilederen som «hun». Der jeg siterer fra praksis, vil jeg anvende «hun» og «han» korrekt, selv om dette noen ganger vil kunne forvirre.
Boken formidler en pedagogisk tilnærming som først og fremst er utviklet innenfor praktisk «psykososialt» arbeid, en helhetlig tilnærming hvor relasjonen til klienten og refleksjon fortsatt står sentralt.
Jeg vil bruke kollegers og egne eksempler. Der jeg bruker kollegers materiale som eksempler i boken, har jeg anonymisert dem på vanlig måte. Derfor må min takk beklageligvis gå til anonyme kolleger og venner. De vil forhåpentligvis finne at deres materiale er brukt respektfullt og konstruktivt.
Det er en glede å kunne takke de som sjenerøst har gitt av sin dyrebare og sterkt belastete tid for å lese og kommentere manuskriptet. Disse er spesialkonsulent/helsesøster Bodil Erdal og cand.polit. Charlotte Johannessen. Universitetslektor ved Universitetet i Göteborg, Karin Lundén og studieleder Kaja Bredland har gjennom mange år utrettelig lest mine ulike bokmanuskripter og gitt kloke tilbakemeldinger. Det har de også gjort denne gang. Bibliotekarene på Nova (Norsk Institutt for Oppvekst, Velferd og Aldring) har som ved alle mine publikasjoner stått meg bi på sin kompetente og interesserte måte. Min mann Tore Nyseter har med sin solide yrkesetiske forankring bidratt med viktige refleksjoner og framfor alt lagt forholdene til rette for arbeidet med boken. Per Brandser har tålmodig tolket min uleselige håndskrift, funnet sammenheng i alle mine lapper og produsert manus. I forlaget har redaktør Ellen Aspelund og redaksjonskonsulent Bettina Kavli bistått meg i denne runden, samt Sigmund Reite som har stått for flott design.
Oslo, 2007
Kari Killén
Forord til 4. utgave
Det er flere forhold som har ført til at jeg ønsket å revidere boken. Allerede ved forrige revisjon hadde vi kunnet observere en økende erkjennelse av atmange barn som lever med alvorlig psykososialt belastede foreldre, trenger å bli sett og hjulpet. Dette har ført til endringer i spesialisthelsetjenesteloven. Den pålegger de institusjonene som behandler voksne, å ha barneansvarlige ansatt. Den barneansvarlige skal ha nødvendig kompetanse til å fremme og koordinere oppfølging av mindreårige barn av psykisk syke, rusmiddelavhengige og alvorlig syke eller skadde personer (Helsedirektoratet 2010). De skal utvide sitt voksenperspektiv til også åinkludere barna. De barneansvarlige har behov for veiledning. Det blir også forventet av mange at de skal gi veiledning.
I barnehagene står personalet stadig overfor større utfordringer. Defleste barn går i barnehage. Mange begynner i barnehagen allerede ved ettårsalderen. De har behov for kompleterende tilknytninger. De som vokser opp hos psykososialt alvorlig belastede foreldre, kan ha behov for kompenserende tilknytningspersoner. Hvis personalet skal kunne bidra til en god utvikling hos barna, er det nødvendig med faglig veiledning. Dette er nå også pålagt barnehagene.
Min undervisning, veiledning og metodeutvikling på disse arbeidsområdene og overfor ulike yrkesgrupper de senere årene har vist meg at profesjonell utvikling er avhengig av faglig veiledning og personlig utvikling. Som jeg av og til har sagt: «Vi har to frynsegoder på disse arbeidsområdene, de er personlig utvikling og gratis kaffe (kanskje).»
Tilknytningsforankret forskning om mentalisering har bekreftet og forsterket min oppfatning av refleksjonens sentrale plass i veiledningen og i profesjonell utvikling. Dette blir avklart ytterligere i denne reviderte utgivelsen.
Jeg har lært mye av alle de jeg har veiledet og gitt konsultasjon til, og som har vist meg tillit og delt sine erfaringer med meg. De har stimulert meg i videre metodeutvikling. I forlaget har Nikolai Fjeld bistått meg idenne runden, og Sigmund Reite har igjen stått for et godt design.
En hjertelig takk til dere alle.
Oslo, januar 2012
Kari Killén
Forord til 5. utgave
Enda en ny revidert utgave. Hvorfor det?
Alle de utdanningene som tar sikte på relasjonsbasert arbeid, som helsesøstre, jordmødre, barnehagelærere, barnevernsarbeidere, familierådgivere, leger, lærere og psykologer utfordres stadig av en økning av relevant forskningsbasert kunnskap.
Forskning om risiko og omsorgssvikt og tilknytning er i stadig utvikling. Hjerne-, traume- og stressforskning bringer oss stadig mer kunnskap som kan styrke vår forståelse og øke våre muligheter for forebygging og behandling.
Den viser oss også at avstanden mellom praksis og den kunnskap som er tilgjengelig, er for lang og økende. Dette observerer jeg i mitt daglige arbeid med tverrfaglig undervisning, metodeutvikling og veiledning både her i Norge og i resten av Norden.
Vold er satt på dagsorden, og godt er det. Erkjennelsen i samfunnet stiger. Men vi må se forløperne til vold, så vi kan forebygge. Dette gjelder alle de yrkesgrupper som møter foreldre og barn.
Samtidig står vi overfor samfunnsendringer som har akselerert, og som vi ikke kan endre. Den utsetter barn, unge og voksne for store belastninger. Barn skal være med, de skal være på. Konkurransen og «catwalken» begynner i barnehagen. Moteordet «stress» har fått et alvorlig innhold.
Vår kunnskap om konsekvensene av omsorgssvikt gjør det uforsvarlig ikke å integrere nyere kunnskap så vel som å nyansere «gammel kunnskap». Dette stiller enda større krav til veileder med hensyn til å holde seg oppdatert og til å stimulere den veledetes evner til å integrere kunnskap og utvikle holdninger.
Det er mange som skal takkes. Først og fremst gjelder det praktikere som jeg har undervist og veiledet i en årrekke, og som på denne måten har gjort det mulig for meg å fortsette mitt arbeid med metodeutvikling. Det gjelder Psykologselskapet Toftemosegaard, hvor jeg i en årrekke har vært knyttet til Små børnskonsulent-utdanningen og til mor-barn-institusjonen Solstrand i Haugesund, hvor veiledning og formidling knyttes sammen. En stor takk til dere alle.
Jeg vil også takke samarbeidspartnerne ved Gyldendal Akademisk.
Oslo, mai 2017
Kari Killén
Innhold
1Å utvikle evnen til å iaktta, begrepsfeste, reflektere over og forstå (analysere) psykososiale, sosioøkonomiske, sosialmedisinske og kulturelle forhold, problemer, ressurser og mellommenneskelige relasjoner og prosesser
2Å utvikle relasjonskompetanse, mentaliseringsevne, fagligetiske holdninger og forebyggende og problemløsende ferdigheter
av fagkretsen – integrering av nyere forskning
Avstanden mellom forståelse og ferdigheter
Integrering av kunnskap om mennesket
Integrering av yrkesetiske prinsipper
Forholdet lærer–student, veileder–veiledet
Utbrenthet og sekundær traumatisering
kapittel 5hjelpemidler i veiledning
Journaler og annen skriftlig dokumentasjon
Observasjonsreferater
Veiledningsprosessen i forhold til faser i profesjonell utvikling
i
Eksempler på veiledning i tredje og fjerde fase
Noen kategorier av veiledningsmetodikk
Økning av den veiledetes trygghet
Positive kommentarer om den veiledetes egenskaper – anerkjennelse
Formidling av forståelse av den veiledetes situasjon og reaksjoner
Formidling av interesse og oppmuntring
Utvikling av forståelse og ferdigheter
Spørsmål og kommentarer som utforsker den veiledetes reaksjoner, observasjoner, erfaringer og viten
Spørsmål og kommentarer som stimulerer til innlevelse og reflekterende tenkning, mentalisering
Direkte formidling av kunnskaper, observasjoner, antakelser og meninger
Direkte påvirkning
Forslag
Råd – instruks
Utdrag fra veiledningssamtaler
Oppsummering
kapittel 7gruppeveiledning
Hvorfor gruppeveiledning?
Ulike former for gruppeveiledning
Gruppeveiledning av studenter
Gruppeveiledning av utøvere
Kollegaveiledning
Teamveiledning
Veiledning av tverrfaglige grupper
Gruppestørrelse og sammensetning
Gruppeutvikling og gruppeprosess. Hvordan kan veileder forholde seg?
Faser i gruppeutvikling – og veileders tilnærming
Hvordan bør gruppen arbeide?
Ivaretakelse av oppgave- og prosessorienterte bestrebelser
Eksponering av uferdighet
Respons og støtte
Utjevne status
Gruppeveiledning er verken personalgruppe eller sensitivitetstrening
Veileder er opptatt av gruppen som helhet
Gruppeveiledning kan ikke kompensere for manglendekunnskap
De veiledetes engasjement i hverandres faglige utvikling – gruppens ansvar
Spesielle utfordringer ved kollegaveiledning i gruppe
Eksempler fra gruppeveiledning
kapittel 8om evaluering
Grunnlaget for evaluering av praksis og veiledning
Noen mål for evaluering
Hva er det vi evaluerer?
Avslutning