Odinsbarn

© Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2013 Omslagsdesign: Siri Pettersen Repro: HS-Repro A/S Boken er satt med 11/15 Minion Papir: Holmen 70 g (1,6) Trykk og innbinding: TBB, a.s., Slovakia 2013 ISBN 978-82-05-45254-1 www.gyldendal.no Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Odinsbarn.indd 4

09.08.13 15.00

Odinsbarn.indd 3

09.08.13 15.00

prolog

Thorrald kom seg inn, men døra ville ikke lukke bak ham. Snøen tvang seg inn i dørkarmen fortere enn han greide å sparke den vekk. Han knuget bylten i armene og sprang mot døra som en okse. Det holdt, og han fikk slåen for. Hjemme. Trygg nå.

Han gikk bort til gluggen og kikket ut. Ingen kunne se noe utenfra. Spesielt ikke i vær som dette. Likevel … Han la bylten fra seg på bordet og stengte skoddene.

Kolkagga. Ingenting kan stanse Kolkagga.

Kjerringtanker! Hva skulle Kolkagga med ham? Han hadde ingenting å svare for! I det samme han tenkte tanken, syntes hele livet hans å seile foran øynene. Drogene han solgte utenfor rådslauget. Opa til folk som røkte seg i hjel.

Vås! Om de svarte skyggene kom, så var det ikke fordi han solgte harmløse urter fra ei koie ved verdens ende. Om de kom, så var det på grunn av henne …

Thorrald stirret på bylten på bordet. Vanskapningen. Den skrek ikke. Kanskje var den død allerede. Det ville vært det ­enkleste. Han grøsset. Bjørnepelsen var så tykk at han nesten fylte rommet der han stod, men den hjalp ikke mot kulden innen7

Odinsbarn.indd 7

09.08.13 15.00

fra. Han fomlet med snøringen. Fingrene var frosne til b ­ einet. ­Nektet å lystre. Han blåste på glørne i grua. Vendte hendene over ­varmen. Frosten smeltet fra pelsen og freste mot ilden.

Den forbannede Olve hadde peivet med sverdet i øltåka.

Hva hadde han lett etter? Var det vanskapningen? Hva annet skulle det være? Det spilte uansett ingen rolle. Olve hadde ikke sett ungen. Hun var trygg.

Trygg?! Har du mistet vettet? Du har ditt eget liv å leve!

Ikke et liv verdt å synge om, riktignok, men han kunne ikke dra på en unge! I hvert fall ikke en som henne. Han visste at han måtte handle.

Thorrald trakk kniven og stirret ned på vanskapningen. Hun sov. Knyttneven hans var større enn ansiktet hennes. Han løftet bladet. Ungen åpnet øynene. De var grønne. Uredde. Thorrald brølte og kjørte kniven i bordet ved siden av henne. «Blindverk!

Det er det du er! Likfødt!»

Han grep seidelen og tømte i seg en lunken ølrest. Så pakket han ungen ut av teppet, som en gave. Hun ble liggende og veive med nevene.

Gamle kjerringråd tvang seg fram i minnet. Skrøner han burde holde seg for god til. Likevel … Han presset tommelen mot knivbladet til en bloddråpe piplet fram. Han lot den dryppe ned i barnemunnen. Ingenting skjedde. Han forbannet sin egen dumhet. Hva hadde han ventet? Hoggtenner?

Det finnes ikke blinde!

Thorrald lente armene på bordet og knurret.

«Så hva i Slokna er du? Du er ikke et gjenferd. Og du er ikke en blind. Er du bare vanskapt?» Han la henne over på magen og strøk hånden langs ryggraden der halen skulle vært. Seeren skulle vite at han ikke var en til å høre på kjerringsnakk, men barnet talte for seg selv. Hun var ikke av ymsætt.

8

Odinsbarn.indd 8

09.08.13 15.00

Du er råta.

Han stirret på nevene sine, som om de skulle ha råtnet ­allerede. «Jeg kan ikke ha deg her. Ingen ville hatt deg!» Han løftet henne opp og holdt henne fra seg. Hun var bare dager gammel. Hun hadde mykt dun på hodet, kopperfarget fra lyset i grua.

«Jeg kan drepe deg. Det er det jeg burde gjøre. Redde skinnet mitt.» Men han visste at han ikke kunne. Han hadde visst det allerede da han grov henne opp av snøen ved steinsirkelen.

«Du kommer aldri til å takke meg for dette, jente. Det blir et nitrist liv etter veiene. Og du finner bedre selskap enn meg under bordene i ølstua.»

Jenta smilte. Et tannløst grin. Han la henne fra seg igjen.

Han visste hva han måtte gjøre. Det kjentes tyngre enn å drepe, men han hadde ikke noe valg. Han kunne ikke dra rundt på ei halelaus jente. Han stirret på ølskvetten som lå igjen i seidelen.

Så plukket han ned skrinet med draumhette fra hylla. Sterkt nok til å drepe en så liten bylt. Han måtte være forsiktig. Thorrald slapp en klype av pulveret i seidelen og ristet til det sluttet å skumme.

«Er du klar over hva dette koster, jente?» Han dyppet en klut i ølet og la den mot munnen hennes. Hun tok den til seg som et kvinnebryst. Så ventet han til øynene hennes begynte å sige igjen. Han dro kniven opp av bordet. Den etterlot et lyst sår i tømmeret.

Thorrald grov kniven ned i barneryggen. Hun skrek. Han la hånden over munnen hennes. Hikstene skar seg inn i ham like sikkert som at han skar i henne. Blod rant ned på teppet, og han var lettet over at hun kunne blø. Hva hadde han ventet?

Hadde han blitt hysterisk?

Thorrald stanset ikke før ungen hadde ei grop nederst på 9

Odinsbarn.indd 9

09.08.13 15.00

ryggen, med spor som lignet klør. Jenta sluttet å gråte tidligere enn han hadde ventet. «Hvis noen spør, så tok ulven halen din.

Hører du? Ulven!» Øynene hennes lukket seg. Brått ble han redd for at han hadde gitt henne for mye draumhette. Han la øret mot brystet hennes. Sjekket at hun pustet riktig. Ikke at han visste hva som var riktig for vanskapningen.

Bane-unge. Du kommer til å bli min død.

Thorrald lot henne ligge på bordet. Han trakk pelsen tettere om seg og gikk ut i stormen. Som ei vettskremt kjerring ante han skygger mellom de frosne granene. Men her var ingen. Ingen Kolkagga. Ingen brå død som ventet rundt hjørnet. Ikke ennå.

Alt han så, var Ulvheim. For aller siste gang. Han trakk ­spaden opp av snøen og begynte å måke seg vei til vogna.

Odinsbarn.indd 10

09.08.13 15.00

rime er tilbake

Nedfallsgrana lå som ei halvråtten bru over Alldjup. Barken hadde sprukket i store flak, og stammen ble mer naken for hvert år som gikk. Det var rundt tyve skritt over til den andre siden.

En snarvei for modige ekorn. Ikke et sted for folk.

Hirka trosset magefølelsen og tok et nytt skritt. Stammen klaget under henne. Den hadde neppe kjent vekten av folk før, og luktet mistenkelig morkent. Hun tok seg i å tenke snille tanker om den, som om det skulle forhindre den fra å kaste henne av seg og ned i det gapende såret i fjellgrunnen. Hun kom til å bli knust mot steinene i Stridrenna som rant uberørt langt under henne.

Jeg er ikke redd.

Hun løftet blikket. Midt på stammen foran henne satt Vetle og klynket som en hund. Han var femten vintre, like gammel som Hirka selv, men han var et barn i hodet. En blåøyd gutt som aldri ble eldre, selv om kroppen vokste. Vetle stolte for mye på folk. Men alt annet var han redd for. Så hvordan i Slokna hadde de fått ham ut hit?

Ormeyngel! Måtte de blinde ete dem!

Pakket som var ansvarlig, satt på trygg grunn i skogkanten.

11

Odinsbarn.indd 11

09.08.13 15.00

Hun kjente blikkene deres brenne i ryggen. De lengtet etter å se henne falle. Hirka hadde ikke til hensikt å gi dem den for­ nøyelsen. Men hun hadde planer om å pådra seg tannmerker på knokene når dette var over. Kolgrim skulle ikke greie å ete annet enn suppe fram til høsten. Hun knyttet nevene. De var svette.

Vetle hadde begynt å rugge faretruende mellom hikstene.

Hirka tok et par bestemte skritt framover. En greinstump brakk under sålen, og hun skvatt til. Armene begynte å peive, som om de hadde en egen vilje og forstod at hun trengte hjelp før hun selv gjorde det. Hun gjenfant balansen. Pulsen slo som en hammer i halsen. Knærne skalv.

«Er du skjelven, halelaus?!»

Kolgrims rop ble fulgt av et forutsigbart kor med kneggende flir. Ekkoet klang mellom steinveggene i Alldjup. Halelaus!

Halelaus! Halelaus!

Hirka rettet opp ryggen. Hun kunne ikke la seg tirre. Ikke ennå.

Vetle var vettskremt. Han satt og tutet i en skjelettaktig klynge med greiner som for lengst hadde mistet nålene. Ansiktet hadde han skjult bak armen, som om det hjalp å ikke se noe. I hånden knuget han en liten trehest.

«Vetle, det er Hirka. Kan du se på meg?»

Gråten stanset. Han gløttet over albuen. Et smil bredte seg i det rødflammede ansiktet. Hirka forstod brått tabben hun hadde gjort. Vetle spratt på føttene og dundret mot henne med åpne armer.

«Vetle! Vent!»

Men det var for sent. Han kastet seg mot henne, og hun mistet fotfestet. Hirka vred seg rundt i fallet og slo armene om stammen. Vetle landet tungt på ryggen hennes, og luften hveste ut av lungene. Trehesten hans gnog mot kinnet hennes. Det hørtes en rekke uhyggelige knekk fra stammen.

12

Odinsbarn.indd 12

09.08.13 15.00

Kråker lettet fra grantoppene og forsvant skrikende innover skogen. Spredte rop avslørte at Kolgrim og pakket hadde fått det travelt med å komme seg vekk. Alt og alle forlot åstedet, som om de skjønte at dette gikk rett til Slokna. Hirka skrek i sinne.

«Du er en kylling, Kolgrim! Hører du?!»

Det slo henne at ingen kom til å fortelle hva som hadde skjedd. Hun og Vetle ville bare forsvinne sporløst fra bygda.

«En dau kylling!» la hun til, i håp om å få anledning til å gjøre alvor av trusselen.

Hirka kjente et kaldt sug i magen. Stammen hadde begynt å sige. Toppen hadde brukket og grana skrapte seg nedover bergveggen på den andre siden. Det ble brattere og brattere.

Så, vil du leve eller dø?

«Løp, Vetle! Nå!»

På mirakuløst vis forstod Vetle alvoret og kavet seg fram.

Kneet hans sank nådeløst ned mellom skulderbladene hennes, men han kom seg foran henne og bykset oppover stammen.

Hirka klamret seg fast. Hun knep igjen øynene og ventet på smellet som måtte komme. Røtter ble revet opp av jorda og røk som buestrenger. Mold og småstein haglet over henne. Så stod alt stille, like brått som det hadde begynt.

Hun åpnet øynene. Først det ene, for å sjekke om det var noen vits i å åpne det andre. Røttene hadde holdt. Hun hang og dinglet foran bergveggen. Vetle ropte ovenfra.

«Jomar!»

Trehesten hans kom seilende forbi henne og ned i dypet.

Den endte sine dager med et stusslig plask i Stridrenna. Men Vetle stod på fast grunn. Han hadde kommet seg opp på kanten av stupet. Seerens mirakel, tenkte Hirka i et sjeldent anfall av troferdighet.

Hun løftet blikket forsiktig. Rota hang som en gapende troll13

Odinsbarn.indd 13

09.08.13 15.00

kjeft et stykke over henne. Umulig å komme rundt. Det rant blod fra håndflaten hennes og ned langs underarmen. Hun måtte handle raskt – før hun begynte å merke smertene.

Hun trakk lommekniven, kjørte den inn i treet og dro seg oppover til hun nådde rota. Tørr jord drysset ned over ansiktet hennes. Hun ristet på hodet og prøvde å blinke det vekk. Hun hørte seg selv le.

I det minste kan det ikke bli verre.

Hun omfavnet stammen med lårene, og sliret kniven. Så strakte hun seg opp og famlet på oversiden av rota. Hun måtte finne feste. Et eller annet hun kunne ta tak i.

En sterk neve grep hånden hennes.

«Ett merke til meg om jeg drar deg opp?»

Hirka var nær ved å slippe taket. Drømte hun? Den stemmen … Hun kjente den stemmen! Eller hadde hun slått hodet?

Ett merke til meg? Det kunne ikke være noen andre.

Rime er tilbake!

Riktignok hadde hun ikke hørt stemmen hans på tre somre, og den var dypere enn hun husket, men det var ham. Det var ingen tvil. Hirka nølte med å svare. Det kunne jo godt være hun fantaserte. Det hendte ikke så rent sjelden, sa folk. Men folk sa mye rart om henne.

Hva i Slokna gjorde han her?

Rimes grep var varmt og fast rundt hånden hennes. Hun kjente motvillig at hun hadde overlatt mye av vekten til ham allerede.

«Har du en beslutning?» kom det kjølig oppe fra kanten.

«Jeg trenger ikke hjelp!» svarte hun.

«Så du tror fremdeles du kan fly? Eller har du en annen strategi for å komme deg forbi denne?»

Hun hørte ham trampe på rota og mer jord raste ned i 14

Odinsbarn.indd 14

09.08.13 15.00

a­ nsiktet hennes. Hun snudde seg vekk og spyttet svart. Han trodde han hadde vunnet. Den bortskjemte forræderen! Her hadde hun risikert livet for å redde Vetle, og så kom han seilende for å sanke merker, i et nødsfall. Det var ubegripelig barnslig.

Motbydelig! Men han husket …

Hirka bet seg i underleppa for å skjule et smil, selv om ingen kunne se henne der hun hang. Det brant i skuldrene. Hun hatet å innrømme det, men hun kunne umulig komme seg opp uten hjelp.

«Det hadde gått helt fint hadde ikke du kastet bort tida mi.

Du kan få et halvt.»

Han lo. En dyp og hes latter som utløste et ras av minner fra en tid da alt var enklere. Halsen hennes klumpet seg ufrivillig.

«Du prøver alltid å forandre reglene mens du spiller. Ett merke eller ingenting», sa Rime.

«Greit …» Hun måtte presse ut ordene. «Ett merke til deg om du drar meg opp.»

Hun hadde knapt fullført setningen før kroppen ble revet vekk fra trestammen. Et øyeblikk dinglet hun hjelpeløs over kanten av stupet, så ble hun løftet rett opp og inn på trygg grunn.

Rime slapp taket, og hun tok noen prøvende skritt for å forsikre seg om at hun ennå kunne stå oppreist. Det gikk bedre enn hun hadde fryktet.

Vetle satt som en tom sekk på bakken og plukket ånds­ fraværende på en rift i skjorteermet. Rime stod foran henne, som om han aldri hadde reist.

«Hvor har du vondt?» spurte han.

Han var den samme som før. Gikk alltid rett på det svakeste punktet. Som et rovdyr som måtte markere at han var sterkest.

At han tålte mest.

«Jeg har ikke vondt», svarte hun og gjemte hånden bak ­ryggen. Den så antakelig ut som et åtsel.

15

Odinsbarn.indd 15

09.08.13 15.00

Rime løftet Vetle på føttene igjen. Gutten snufset. Halen hans hang som et slakt mot bakken. Hirka kikket stjålent på Rime mens nevene hans vandret over Vetles nakke og ledd på jakt etter skader.

Han hadde lengre hår enn hun husket, men det var like snøhvitt. Det rakk ned mellom skulderbladene, og var bundet med lærreimer. Kortere hår hadde løsnet og falt ned på hver side av ansiktet, som var smalere enn før. Markert. Men det var noe mer … Noe hun ikke kunne sette fingeren på. Han beveget seg annerledes.

Og han bar våpen.

Blikket hennes fulgte to sverd i svarte slirer. De var smale, og festet i et bredt belte rundt livet. Han var kledd som en kriger.

Lys trøye med splitt i begge sidene og høy hals. Brede lærreimer krysset brystet hans. Han lyste som en snøkatt mot skogen.

Hirka trakk blikket til seg. Han var en tosk. Hva var vitsen med å komme hit i slike klær? De kunne sikkert fødd halve Elveroa gjennom en vinter.

Han snudde seg mot henne, og hun så broderiet på venstre side av brystet hans. Ravnen. Med de velkjente vingene spredt oppover. Rådets merke. Seerens merke.

Panikk hogg tak i hjertet hennes, brått og dypt som ei klo.

Seeren … Ritet!

Hun ble kald idet hun forstod hvorfor han var her.

Nei! Det er for tidlig! Det er ennå sommer!

De lysegrå øynene hans møtte hennes. Hun løftet haken og vek ikke blikket. Ikke en tomme. Han la hodet på skakke og gransket henne med lattermild nysgjerrighet, som om hun var et dyr han ikke hadde sett før.

«Pleide ikke du å ha rødt hår?» sa han.

Hirka tok seg til hodet og sand drysset ned. Hun prøvde å 16

Odinsbarn.indd 16

09.08.13 15.00

børste den vekk, men fingrene ble sittende fast i de røde flokene. Øynene hans glitret som is. Et uttrykk hun kjente så godt at det gjorde vondt. En barnslig utfordring. Det virket mal­plassert med drakten han bar, men så varte det bare et øyeblikk før ansiktet stivnet igjen. Han så en annen vei. Han hadde husket hvem han var.

Rime varslet fare, hun kjente det i hver eneste nerve i kroppen. Hun hadde trodd hun kjente ham igjen, men det hun så foran seg, var bare et minne. Mannen foran henne var ingen barndomsrival. Ingen venn. Han var en sønn av sin mektige familie. Han var Rime An-Elderin. Han var av rådsætt.

Det hadde bare aldri vært viktig før.

«Jeg er ikke her for å bli. Jeg skal følge Ilume til Mannfalla», sa han. En bekreftelse på avstanden mellom dem.

Hirka foldet armene over brystet. «Normale folk kaller beste­ mødre for bestemor. Det ville jeg gjort hadde jeg hatt en.» Det var et elendig stikk, men hun kom ikke på noe annet. Tankene hadde blitt til grøt.

«Ikke hvis det var Ilume», svarte han.

Hirka senket blikket.

Rime kom to skritt nærmere. Det duftet rent av salvia fra klærne hans. Bak ham så hun Vetle strekke hals og stirre ut i avgrunnen som hadde slukt trehesten.

«De har mye å gjøre før Ritet. Det er ditt år også, er det ikke?» sa Rime.

Hirka nikket tamt. Tiden hadde innhentet henne, og hun kjente hun ble kvalm. Flere i Elveroa var i sitt femtende år dette året. De andre hadde talt dager siden i fjor. Sydd drakter. Fått haleringer smidd i gull og sølv. De hadde planlagt reisen alle måtte gjøre én gang i livet. Også Hirka. Forskjellen var at hun ville gitt alt hun eide for å slippe.

17

Odinsbarn.indd 17

09.08.13 15.00

Rime strakte armen mot hofta hennes. Hun hoppet bakover med neven på kniven, men den var ikke der lenger. Den blinket i Rimes hånd. Hirka svelget, og rygget fra stålet. En kort stund trodde hun han hadde gjennomskuet henne og ville drepe henne for å spare Rådet for bryet, men han gikk mot rota.

«Jeg tar Vetle hjem», sa han og hogg over de få røttene som hadde holdt stand. Grana drønnet ned i Alldjup. Alt som var igjen, var arret i bakken og en sky av støv som glitret i doggen fra Stridrenna. Alldjup virket mye bredere enn før. De to bergveggene lå nakne på hver sin side.

«Få far din til å se på den hånden», sa Rime.

Hun slapp ut et fnys. «Jeg har sydd sammen voksne karer siden jeg var sju!»

Han kom nærmere, og hun bekjempet en impuls til å rygge.

Han var nesten et hode høyere enn henne. Lærbrynjen hans knirket når han lente seg mot henne, og presset kniven hennes tilbake i slira.

«Jomar …» hørte hun trøstesløst fra Vetle, og hun forstod ham godt. Han ville kanskje få en ny leke, men det ville ikke spille noen rolle om den så var av rent gull. Jomar fantes ikke mer.

Hirka snudde seg og gikk. Hun fikk en følelse av å gå fra noe viktig, men så seg ikke tilbake.

Odinsbarn.indd 18

09.08.13 15.00

den røde vogna

Hirka la på sprang så snart hun var sikker på at Rime ikke kunne se henne lenger. Hun la skogen bak seg og fulgte åskammen mot havet. Der var det minst sjanse for å treffe folk. Idet vinden begynte å lukte tang, kunne hun se koia. Den lå høyt oppe, klemt inn mot klippeveggen som om den hadde blitt jaget fra landsbyen og hadde krøpet opp hit for å slikke sår.

Ustua kalte folk den. Rådets garder hadde hentet en lovlaus der for år og dag siden, og satt fyr på den. Men koia ville ikke brenne. Den stod der fremdeles, sta imot havet, med svartbrente skorper på østsiden. En av leilendingene på Glimmeråsen hadde våget seg opp dit for å nyttiggjøre seg av skoddene, men hadde i vettskremselen mistet dem over foten og brukket to tær. Da var det gjort. Ingen hadde gått dit mer. Ikke før hun og far hadde gjort det til et hjem. Far hørte ikke på kjerringsnakk. Likevel følte hun seg urolig når hun så den. Hun var slett ikke redd, og hun trivdes der, men hun fikk alltid en følelse av at noe vondt skulle hende når den kom til syne. Noe hun måtte skynde seg for å avverge.

Det knaste under skoene. Stien var dekket av småstein som klippene ristet av seg hver gang det stormet.

19

Odinsbarn.indd 19

09.08.13 15.00

Rime var tilbake. Rime An-Elderin.

Navnet burde være lett, men det lå som stein i munnen. Som Seiks lodd – de som alle visste var for tunge, men som aldri var det når garden kom for å sjekke. Kjøpmannen hadde to sett, ble det sagt.

Det var det samme med Rime. Han hadde to navn. Han hadde reist fra Elveroa med det korte, lette hun hadde brukt siden hun var ni, og nå kom han tilbake med det lange, tunge navnet. Det som hadde tatt ham herfra og hjem til familiens gods innenfor Seerens hvite vegger i Mannfalla. En verden unna.

Sylja på Glimmeråsen kunne fable om det gullbeslåtte Mannfalla til sola gikk ned, men etter å ha levd mesteparten av livet i ei rødmalt vogn langs veiene, var Hirka tilfreds med å ha ei koie hun kunne kalle hjem. Et sted å si at hun kom fra. Hva annet trengte man.

Hun stanset opp foran døra. Kurven! Hun hadde glemt kurven. Alle plantene hun hadde brukt dagen på å sanke. De lå igjen ved Alldjup. Hun kunne ikke la den ligge. Det var midtsommer i morgen. Skogen kom til å tråkkes ned av overtroiske bygdefolk som skulle plukke urter for å drømme om friere. Urter hun kunne solgt på torget.

Hirka snudde seg for å gå, men så la hun merke til en lyd.

Noe skrapte støtvis mot veggene innenfra. Så ble det stille. Hun frøs fast på trammen. De var her! Rådet hadde kommet for å hente henne.

Ta deg sammen! Du betyr ingenting for Rådet.

Hirka åpnet døra. Hun hadde ventet å se far, men rommet var tomt. Tommere enn det pleide å være. Fra taket hang hemn­ torn og soltåre, men alle de ferdigtørkede urtene var borte. To av veggene var kledd med bokser og krukker i alle størrelser og fasonger, men de nederste hyllene var tomme. Bare bleke omriss 20

Odinsbarn.indd 20

09.08.13 15.00

var igjen etter boksene, tegnet i et tynt lag av sot fra ildstedet. Ei av kistene som også tjenestegjorde som benk, stod åpen. Den var kaotisk full, som om far bare hadde sopt ting fra hyllene og ned i kista. Te, hyllebær, rødrot, salver og brygg. Amuletter og seersmykker.

Hirka plukket opp en velkjent furet treboks og vendte den i hånden. Det var drøyne. Lagret te fra Himlifall. Evna var sterk der, og en skulle være nær Slokna om en ikke følte seg bedre etter en kopp av denne. Dette var ting de solgte hver eneste dag … Uroen sprengvokste i brystet hennes.

Den skrapende lyden kom tilbake. Hirka satte treboksen tilbake på hylla der den hørte hjemme, og gikk ut. Hun fulgte lyden rundt hushjørnet på havsiden, og passet på å sette føttene der det var gress. Stille gikk hun, uten at hun forstod hvorfor.

Hun kikket rundt hjørnet. Uroen ble til en visshet så tung at den la seg rundt føttene.

Far satt i hjulstolen og skrapte rødmaling av den gamle vogna med en rusten spade hun ikke hadde sett før. Han måtte ha lånt den. Det eneste blanke var den nykvessede kanten. Den skrek seigt mot treverket der far skjøv den oppover. Vogna slapp av seg falmede flak som ble liggende som høstløv rundt føttene hans.

Svette farget ryggen mørk på fars trøye. Blodårer løp oppover armene hans og forsøkte å omfavne musklene, men det var en håpløs oppgave. Far var sterk, og det kunne alle se fordi han hadde skåret ermene av trøyene sine. Hirka kunne huske en tid da han bar dem som vanlige folk, men det var mange år siden.

«Skal du noen steder?» spurte hun og oppdaget at hun hadde foldet armene over brystet. Hun håpet det fikk henne til å se sterkere ut.

Far stoppet opp og kastet et blikk på henne som var mettet av skyld. Men han strammet det fort opp igjen. Han var en mann 21

Odinsbarn.indd 21

09.08.13 15.00

av Ulvheim. Han kjørte spaden ned i bakken. Den tippet over i det kortvokste gresset. Ikke engang far kunne få en spade til å stå på steingrunn. Han gned neven over den snauklipte skallen så det raspet.

«Ravnen har kommet», sa han.

Hirka visste det. Hun hadde visst det da hun så Rime. Ravnen var kommet, Eisvaldr hadde satt dagene for Ritet.

Hvor lang tid har jeg?

Far bøyde seg fram og plukket opp spaden igjen. Han fortsatte å skrape maling.

«Så, har du kommet noe lenger?» spurte han. Hirka strammet kjevene. Hvorfor kunne han ikke bare si det rett ut? Det var hennes feil at de måtte reise.

«Skal du noen steder?» spurte hun igjen.

Far grep tak i hjulene og lempet stolen rundt til han ble sittende mot henne. Han løftet seg til han nesten hang over stolen med hele kroppsvekten hvilende på armene.

Hirka tok et skritt tilbake. Det var ikke rettferdig. Hun skjønte hva han ønsket av henne, hun hadde bare ikke makt til å gi ham det. Og hvorfor skulle hun? Hun kunne mange andre ting! Skulle hun dømmes på grunn av dette ene hun ikke kunne?

«Så jeg kan ikke favne. Hva så? Det må ha hendt før. Jeg kan ikke være den eneste?»

Spørsmålet hennes ble hengende ubesvart i luften. Han visste hun ikke kunne favne. Han hadde alltid visst det. Hvorfor skulle det bety noe i dag?

Ritet. Alt handlet om det forbannede Ritet.

Den kalde lammelsen kom tilbake. Hjertet slo raskere.

«Det må ha hendt før?!» gjentok hun. «Jeg kan umulig være den eneste i hele verden? I alle de elleve rikene?»

Far så på henne. Øynene satt dypt og var visne som beina 22

Odinsbarn.indd 22

09.08.13 15.00

hans. Slik var det altså. Hun var en vanfødt som ikke kunne favne. Hun var blind for Evna. Snytt for det alle andre hadde.

Evnelaus. Og halelaus. Som et ekko for Kolgrims rop gjennom hodet.

Halelaus …

Hirka snudde seg trassig og forlot koia. Hun hørte far rope, men hun stanset ikke. På enden av fjellhylla klatret hun opp den største av de tre bjørkene. Så høyt hun kom før greinene ble for veike. Hun satte seg inntil stammen og grep rundt den for ikke å falle. Hånden sved. Såret blødde igjen. Hun hadde glemt det.

Rime er tilbake.

Hirka ble plutselig flau. Hun var et håpløst barn. Ingenting kom til å bli løst av å klatre opp i et tre. Sånt gjorde ikke voksne folk. Vanlige folk. Var det rart de hadde levd på veien? Var det rart de aldri hadde omgang med folk, annet enn å hjelpe dem når de ble sjuke? Det var ikke rart i det hele tatt. Det var hennes skyld. Hun var ikke som hun skulle være.

Hirka klemte tettere om trestammen.

Hun hadde reddet Vetle. Det måtte da telle litt?

Nei, Vetle hadde klart seg selv. Det hadde ikke hun. Det var Rime som hadde reddet henne. Men hun hadde våget å prøve!

Hun våget mange ting. Hun hadde badet i Stridrenna tidlig i Helfmana, før all isen var gått. Hun hadde stupt fra Svartskaret mens rampen stod og glante. Hirka var ikke redd for noe. Så hvorfor var hun redd for Ritet?

Fordi far er det.

Far var redd. Så redd at han ville forlate Elveroa. Hente fram den gamle vogna igjen, og leve på veiene. Selge mirakelkurer til tilfeldige folk de møtte. Koke suppe på de samme beinene dag etter dag. Et liv som var umulig nå som han ikke kunne gå lenger, men han ville gjøre det likevel. Stikke av. Hvorfor?

23

Odinsbarn.indd 23

09.08.13 15.00

Hva var det verste Rådet kunne gjøre med ei jente som ikke kunne favne?

Hun ville ikke tenke på det. Hun begynte å telle bladene i bjørka. Etter sekshundre og femtito blader trodde hun at hun hørte far rope på nytt. Hun svarte ikke. Han ropte heller ikke igjen.

Odinsbarn.indd 24

09.08.13 15.00