Monopol

«... jugd sammen enda villere enn virkeligheten.

Der skulle jeg ha vøri – eller er jeg?»

«Du er ikke den første som dør.

Men du dør, du også, til slutt.»

Sæmund Fiskvik

Rigmor er en doktorgrads-dropout som bruker mate­ ma­tikk og økonomisk analyse som etterforsknings­ metode. Hun er spontan, uortodoks og tar litt for ofte dumdristige sjanser. Men mest av alt er hun en som tenker. Hele døgnet. Og hennes metoder gir resultater: Etterforskningen fører henne videre fra musikkmiljøet til organisert kriminalitet og noe som ligner korrupsjon i politiets egne rekker. Men jo nærmere Rigmor kommer en løsning, desto tydeligere er det at noen følger henne ubehagelig tett.

Boken er illustrert med fotografier av May-Irene Aasen.

Foto: Erik Norrud

Kort tid etter en konsert for en entusiastisk sal på Rockefeller blir vokalisten Sally Hov brutalt knivdrept i nærheten av Tøyenbadet. Jakten på Sallys drapsmann fører politiførstebetjent Rigmor Stark og hennes kollegaer til lyssky sider av Oslos musikkmiljø, der noen åpenbart er villig til å gå langt for å skaffe seg makt og posisjon.

HELLE STENSBAK (f. 1961 på Hamar) er bosatt i Oslo. Hun er utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo, jobber i dag som sjeføkonom i YS og skriver om økonomi i Aftenposten.

Hun var musiker i femten år og spilte i flere anerkjente band i Oslos undergrunns­ miljø. Kriminalromanen Monopol (2015) er hennes første skjønn­litterære utgivelse.

MAY-IRENE AASEN (f. 1963 i Oslo) er utdannet fotograf og har hatt en rekke utstillinger i Norge og utlandet. Hun er fotografen bak bildene i Gutta – På veien med Jokke & Valen­tinerne, boken om bandet hun var trommeslager i fra 1982 til siste konsert i 1998.

9 788205 487659

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2015 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 80 g Munken Print Cream 1,5 Boken er satt med Minion 10,5/12 pkt.

Omslagsdesign: Henrik Koitz ISBN 978-82-05-48765-9 ISBN 978-82-525-8568-1 (Bokklubben) Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Denne historien er rent oppspinn. Jeg har tatt meg store dikteriske friheter, særlig med hensyn til eierstrukturen i musikkbransjen, og dette er en roman – ikke en rapport – om den. Eventuelle likheter med virkelige personer er, med sju unntak, helt tilfeldige og ikke tilsiktet fra forfatterens side.

HS

Helle Stensbak

Monopol Kriminalroman

Med fotografier av May-Irene Aasen

Lørdag 1. november, 2014

Stjerne Det var den første lørdagen i november, midt i høysesongen. Og for tredje gang i løpet av det siste kvarteret steg Sally Hov ut fra toalettet i artistgarderoben på Rockefeller – lampefeberen hadde sin pris. Hun gikk noen skritt i den mørke passasjen bak scenen før hun stanset og grep tak i backdropet, det tunge, sorte fløyelsstoffet som hang fra tak til gulv langs bakre scenekant. Hun bladde raskt i foldene til hun fant en av sprekkene i stoffet som var laget med hensikt, dro stoffet noen centimeter fra hverandre og tittet ut i salen. Der ute lå publikum som et mangearmet og flerhodet dyr og svømte i en mørk suppe. Det enorme dyret ventet på henne, kauket og rautet, hoiet og drakk, og ventet på henne.

«Populariteten din holder seg bra», sa en stemme bak henne.

Ivar Brendemoen, Sallys bleke venn fra ungdomstiden nikket mot salen. Akkurat nå var det bare han og Sally som sto i den mørke passasjen, alle de andre var gått opp på scenen eller til miksebordene for lyd og lys. «Godt grunnlag å gjøre ekstra-business på dette, Sally», sa Ivar og gned seg i hendene.

«Er du sikker på at vi får det til?» spurte hun mens hun rullet skuldrene langsomt bakover.

«Sally …» sa Ivar og bikket på hodet. «Slapp av! De kan ikke gi oss annet enn det vi ber om. Og dessuten styrkes kravet av …»

Han hevet øyebrynene og pekte sideveis med tommelen mot salen. «Det kalles fans, det som er der ute. En ikke ubetydelig mengde fans. Du er famous. Dette går bra!»

Hun smilte kort, trakk pusten raskt og gikk et par meter til siden, fant en ny sprekk i backdropet og tittet ut igjen. «Blir du her?» spurte hun og slapp stoffet.

9

«En liten stund», svarte han, «men jeg må jobbe i morgen tidlig og kommer til å gå før du er ferdig.»

Bandet sto klart med instrumentene, og det hadde fått de ivrigste publikummerne til å øke intensiteten i ropingen og hoiingen.

«På tide å gå på», sa hun, strakte hendene i været og la hodet bakover, trakk lungene fulle av luft, bøyde overkroppen fremover og prustet luften ut mellom slappe kinn mens hun ristet på armene.

Siste oppvarmingsøvelse.

«Tvi, tvi, Sally», sa Ivar og trakk seg bakover i garderoben.

Hun nikket kort til ham før hun fisket frem arket med set-listen. Tjuefem låter pluss tre ekstranummer. Én og en halv time.

Som en halvmaraton. Hun sjekket leppestiften i speilet som var hengt opp akkurat der alle artister trengte det mest; ved inngangen til scenen. «Break a leg», sa hun til speilbildet og dro en hårlokk vekk fra ansiktet.

«Klar, Sally?» Morten Manger, manageren hennes, dukket frem fra sidescenen med oppsperrede øyne og en halvakustisk Gretschgitar i hendene. «Detta blir konge, Sally!» Han nikket så hestehalen pisket mot skinnvesten. «Nesten full sal, solgt over ni hundre billetter! Ni hundre ganger 295 kroner, minus utgifter til PA, og så tjue prosent! Fy faen! Klar, eller?»

«Klar», sa Sally. Tallene gjorde henne lettet, selv om det sto hundre på gjestelista i tillegg til de ni hundre, visste hun at Manger aldri ville få til hoderegningen ordentlig. Salen var mindre enn trekvart full. Dyslektikeren, som antakelig ble manager en gang da han stavet navnet sitt feil, kunne heller ikke regne. Sallys inntrykk var at dyslektikere var flinke med tall, og hun hadde satt Manger på oppgaven med å skaffe inntekter. Men selv om Manger ikke innfridde på det med matematikken, var han gudskjelov hyper, han likte penger og skjønte at jo flere folk, jo mer kom han til å tjene. Hun også, forresten. Og det ville komme godt med. Nå måtte hun levere. Helst i overkant.

Morten Manger rakte gitaren til Sally og føk opp på scenen.

Publikums hoiing økte i styrke, og over høyttaleranlegget kunne alle høre ham annonsere det alle visste fra før: «Folkens, ta vel imot SALLY HOV!» Et brøl slynget seg opp fra salen. Publikumsdyret var vekket, 10

og nå skulle det ha mat. Gitaristen ledsaget brølet med en volumsterk mollakkord, og en fet TWANG-ang-ang fikk luften til å dirre mens hoder og hender hyttet i salens tjukke mørke. Da akkorden tonet ut, gled hyttingen over til et taktfast «Sally! Sally! Sally!».

Hun entret scenen med gitaren over skulderen og hørte publikumsbrølet flyte ut i en grøt av hoiing og plystring. Sologitaristen slo et riff i E-dur mens en sortkledd tekniker rakte Sally en kabel.

Hun koblet til gitaren og gikk bort til mikrofonstativet midt på scenen. Følgespotten ble slått på, og Sally Hov var endelig salens midtpunkt. Brølet eksploderte og konserten kunne starte.

«God kveld, venner», sa hun inn i mikrofonen og hørte sin egen stemme bølge utover salen fra høyttalersøylene på hver side av scenen. Hun smilte. Jan Olsen Skare, lydteknikeren, visste at hun ikke likte tørr sang og hilste henne på sitt vis med rikelig romklang og ekko på toppen. Hun så mot miksebordet der silhuetten hans tegnet seg mot et dunkelt lys. Han nikket tilbake, strakte armen over bordet, trakk i en spak og vred på en bryter.

«I kveld er det tre grep og sannheten som gjelder», sa Sally og hørte at både ekko, romklang, bass og diskant var på plass. Han hadde et godt øre, Skarefar, og den gode hørselen hans rakk helt opp til scenen, slik at også musikerne fikk gode arbeidsforhold.

«Det er ikke mye penger i musikk», sa hun, «men det er ikke mye musikk i penger heller.»

Publikumsdyret kauket og plystret.

«Den første låta handler om ren sex.» Hun festet en capo på gitarhalsen. «Før var luft noe som var rent, mens sex var noe skittent. Nå er det omvendt.»

Publikum sprutet på ny ut i en blanding av latter og raut, men det tok ikke mer enn noen sekunder før enigheten igjen var etablert nede i mengden, konsentrert rundt et rytmisk «Sally! Sally!»

En stor gong lød fra trommeplatået. Sally dempet strengene på gitaren og slo to stakkato slag – tokk, tokk – før hun markerte til gutta på scenen: «tre – fir …»

Bengalac! smalt det rytmisk fra bandet i en intro som publikum raskt dro kjensel på. Jubelen steg da Sally grep mikrofonstativet.

«Collecting souls makes my time pass by …»

11

Publikum kauket med, og Sally fortsatte: «Umh! Suckin’ up humans that scream and cry …»

Dyret i salen gynget ujevnt opp og ned, og gitaristen med det lange sølvhåret gikk frem til scenekanten. Han slo hakkete fuzzakkorder mellom verselinjene og understreket sangens erklæringer om både synd og skrekk, også før refrenget, der Sally lovet salen og resten av verden for øvrig: «I’m an evil devil of the female kind!»

«Skal jeg kjøpe en øl til deg?» ropte Rigmor Stark inn i sin datter Jennys øre. De sto midt i konsertstøyen, et stykke bak i salen.

Et smil rullet over ansiktet til Jenny. «Vil du det da?» spurte hun.

«Ja, har hele tiden tenkt å inkludere drikke i bursdagspresangen», sa Rigmor. «Det er jo tross alt 18-årsdagen din, og den er vel ikke helt fullkommen uten en øl til?»

«Ok», svarte Jenny, som fortsatt smilte bredt, «men kan jeg få gå og kjøpe? Jeg har med leg.»

Jenny hadde snakket om å kjøpe øl på attenårsdagen, mest for å bli spurt om å vise legitimasjon. Hun håpet det ville vanke en bonus når den som solgte ølet oppdaget at hun hadde nettopp den bursdagen.

«Go on, baby! Og kjøp en til meg også», sa Rigmor og rakte datteren en tohundrelapp.

Jenny begynte å åle seg frem mot baren. Rigmor så etter henne.

Jenny var blitt like høy som sin mor, men mørkere i håret. Håret var tykt og langt og hadde vært en plage i sommervarmen hvert år, men Rigmor ville aldri la det klippes. Det var for praktfullt, rett og slett. Løsningen ble derfor musefletter, og det hadde Jenny hatt helt frem til nå. Men ikke i kveld. Man har ikke musefletter på en Rockefeller-konsert. Så nå gikk hun, med håret løst, mot baren for å kjøpe øl, og Rigmor talte åtte menn som fulgte Jenny med blikket. Det håret burde kanskje klippes snart?

Rigmor var redd hun hadde valgt en gæmlis-artist da hun kjøpte billettene, men alle andre artister som spilte i Oslo denne dagen, var enda eldre. Dessuten likte Rigmor selv Sally Hov, hun hadde til og med et par av CD-ene hennes hjemme. Hun så seg 12

rundt. Hoveddelen av publikum så ut til å være sent i tjue- og godt opp i trettiårene. Rigmor var nok den eldste, for ingen hadde så mye grått hår innimellom det naturlig blonde som henne. Ikke sånne små rynker heller.

Og Jenny var tydeligvis yngst. Hun virket likevel fornøyd, men det skyldtes kanskje at hun slapp å løpe rett på vennene sine mens hun var ute med sin mor? Og at hun var blitt stor nok til å kjøpe øl, uten musefletter? Rigmor så datteren komme tilbake med en halvliter i hver hånd, smilende. Et rart syn. Lille, søte, store baby.

Hun kjente en bølge av trist glede; ungen hennes var i ferd med å bli voksen.

«Vær så god», sa Jenny og rakte moren det ene plastbegeret.

«Takk, kjære. Ble du spurt om legitimasjon?»

Jenny rynket på nesen og ristet skuffet på hodet.

«Synd», smilte Rigmor. «Men skål! Og gratulerer med dagen!»

Rigmor så datterens øyne lyse mens hun gjengjeldte skålen og drakk sin første lovlige slurk øl på et utested. Ølet etterlot en stripe hvitt skum på overleppen, akkurat som melkebartene hun hadde hatt som liten.

Det store rommet bak scenen på Rockefeller kalles «garderobe», men er det ikke. Det er et nedsarvet bakrom, et backstage, der fylleslagene først ble utkjempet i sittegrupper av bambus, men da de måtte gi tapt, ble de erstattet av utrangerte forretningsmøbler. Der står de standhaftig og betjener denne kamparenaen med en bartenders tålmodighet. Det er her musikerne forbereder seg mens gjestene fester, drikker og forstyrrer dem. Før en konsert trenger musikere å konsentrere seg, og det gjør de mens venner, managere, agenter og groupies svimer rundt med lunken flaskepils og prater om ting de i øyeblikket måtte ha på tungen. Fordelen for vennene er at de kan fortsette å drikke gratis under konserten, og sånn sett pågår det ofte to parallelle fester på Rockefeller, en foran og en bak scenen.

Sally Hov inviterte ikke til sånt, og Ivar Brendemoen var ikke en slik venn, så han befant seg – som den eneste – bak scenen etter at konserten hadde startet.

Kontrasten mellom møblenes skitt og Ivars renhet var påtake13

lig. Han var pen i tøyet, det kunne man ikke si om garderoben.

Ivar var oppdatert; garderoben oste av inngrodd fyll og uhyggelig mye gammel moro. Han var forretningsmessig; garderoben var rundjult, gjengrodd og herdet. Nå sto den og gapte i mangel av skrålende groupies, kun avspist med en behersket, kortvokst og blek konsulent.

Ivar kikket ut på det jublende publikummet og registrerte at de på scenen var i slaget. Det gikk veien i kveld. Han strøk seg over pannen og pustet ut, så på klokken og gjorde seg klar til å gå. Det var søndag i morgen, men i konsulentbransjen spilte det ingen rolle hvilken dag det var, eller for den saks skyld hvilken tid på døgnet det var. Han fisket frem en papirlapp og skrev «Flink pike» med et stort smiletegn ved siden av. Så stakk han lappen inn ved låsen i Sallys gitarkasse før han gikk stille ut bakveien og inn i oslonattens truende uro.

Salen kokte. Publikummet foran scenen gynget opp og ned, kamerater dultet hverandre vennskapelig i skulderen og slo plastglassene sammen til en skål mens de gaulet videre. Alt var i bevegelse, unntatt en person som sto stiv på høyre flanke og holdt seg fast i et glass med en doven colaslump i. Han virket edru, men likevel ikke helt nykter, selv om han var kledd som en ingeniør med blå genser og mørk bukse. Han stirret på Sally med glassaktig blikk og hodet lett bikket over mot høyre. Plutselig lyste han opp i en lykkelatter, for så å falle tilbake til det stive, urørlige igjen.

Oppe på scenen sang Sally de siste verselinjene på den velkjente låten. Men i stedet for å starte på refrenget gikk hun frem til scenekanten, la hånden bak øret og lyttet ut i salen. Bandet dempet volumet mens publikum økte sitt, og hele salen tok over sangen der den traff alle sterkest. Hit-refrenget ble entusiastisk avsunget med en mangslungen allsang fra tusen ølstruper. Sally lo mens hun lot blikket gli langsomt over salen. Men borte ved høyre flanke, der den stive ingeniørtypen sto, sluknet blikket hennes et sekund før det gled videre. Sally så aldri i den retningen mer den kvelden.

Følgespotten sveipet over til gitaristen som nå bød på en av sine karakteristiske soloer. Det var lyden av skarpt metall, elektroner 14

som ble prosessert gjennom en forsterker med tremolo. Dette var lyd som normalt fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på folk, men hos denne fansen ga den bare gode grøss. Dette var definert vellyd og fremkalte minner og kanskje litt lykke. Mørk tilhørighetslykke. Soloen fadet ut i et ul av feedback, og etter hvert kunne man igjen høre summingen fra salens rotete og disharmoniske kor som beljet med i de velkjente riffene.

Sally grep mikrofonen igjen.

«I walk through the city very late at night You will be scared, but I’ll feel all right Musikken rullet fremover som et tungt lokomotiv, og i en bro mellom vers og refreng lente Sally seg tilbake med blikket fjernt skuende ut over salen. Så – plutselig – stanset blikket ved et ansikt langt bak. Hun holdt blikket fast mens hun gikk helt inntil mikrofonen og svor: «I’m an evil devil of the female kind!»

Mandag 3. november

Teori «Jeg kom på noe i natt», sa Rigmor Stark og lente seg mot dørkarmen, upassende kledd – ifølge kollegene – i en blomstereng av en kjole.

Et par rolige øyne skottet opp fra et A4-ark. Så nikket eieren mot besøksstolen, signaliserte at hun skulle komme og sette seg.

Hun gikk bort til stolen, samlet skjørtet, skled ned og satte seg til.

«Nattarbeid?» Han la bort arket.

Hun nikket. «Jobber bra om natten, vet du.»

«Fortæl!» sa politioverbetjent Georg Breddemyhr, hedmarkingen som tross flere tiårs botid i hovedstaden fortsatt bikket over i morsmålet hvis hvilepulsen rundet 55.

«Feiret 18-årsdagen til Jenny i helgen med konsert og øl. Har døyvet inntrykkene med å la tankene flyte i sprit etterpå», sa hun og la armene i kors på voksenmåten.

«Jaha? Skal du bruke så mye energi på det, da?»

Hun nikket igjen. «Husk at jeg er 48 år og har passert midten av den forventede livslengden for kvinner bosatt i Oslo. Har med andre ord relativt kort gjenstående levetid.»

Han smilte. «Så politiførstebetjent Rigmor Stark kaster ikke bort tida. Hva kom du på, da?»

«Jeg kom på at den store metanolskandalen i 2002/2003 kunne være noe langt mer enn en arbeidsulykke mellom kjemilaboratoriet og logistikkavdelingen», sa hun, la høyre kne over det venstre og lot foten gynge rolig.

«Men ifølge Pinen skal vi ikke prioritere sprit nå», sa Breddemyhr og lente hele seg tilbake. Det var ikke så rent lite. Georg Breddemyhr var to meter og hundre kilo med grunnfjell fra 17

Hedemarken. Han var nesten skallet og hadde fregner og fordums lyserødt hår, var et par år eldre enn Rigmor og hadde never så svære som stekepanner. Sko måtte han spesialbestille, og de var så store at morsomme folk spurte om de bar ham over skaren på påskefjellet.

«Metanolen kunne i stedet være det store tilintetgjørelsesangrepet mot rivalene i smuglerspritmarkedet», sa Rigmor og rugget seg enda lenger ned i stolen.

«Jaha? Smuglerspritmarkedet …» Han smakte på ordet. «Så det var økonomen i deg som tenkte, da?»

«Ja, det var det.» Hun smilte. «Og jeg har sagt det før: Teoretisk økonomi er et bra verktøy for å se skjulte ting.»

«Teoretisk økonomi er gresk for de fleste», sa han mens det rykket i adamseplet hans, slik det pleide. Rigmor antok at Breddemyhr ikke ante det selv. Han sto nok aldri lenge nok foran et speil.

«Ja», sa Rigmor og fortsatte å smile. Lykken over studievalget hun ved en feiltakelse tok for mange år siden, satt fortsatt i. Da hun først skjønte hva det gikk ut på, leste hun ivrig, og hun kom helt til et doktorgradsstipend i sosialøkonomi før politiet kom og tok henne. Hun var flink pike og forberedte alt grundig. Også svarene til journalistene, som allerede på åttitallet var blitt så tabloide at hvis de skulle ha bilde av den de intervjuet, så intervjuet de den peneste. Og blant vitenskapelig ansatte økonomer tidlig på nittitallet var ikke konkurransen veldig hard. Derfor lå Rigmor godt an til å bli en doktorgrads-dropout. Og medieoppslagene, som etter hvert ble nokså hyppige, førte også til at oslopolitiet i 1995 ringte til Rigmor Stark. De trengte bistand i en større kriminalsak som var sammenvevet med samfunnsøkonomiske forhold.

Det politiet ikke visste den gang, var at hun også var en patologisk nysgjerrig person som ikke la fra seg et uløst problem av trivielle årsaker som sult eller tretthet. Den gjenstridige nysgjerrigheten førte til at Rigmor Stark likte seg i politiet. I baklengs rekkefølge gjennomførte hun sosøkstudiet, aspiranttjenesten og politiskolen, og etter en hospitantstilling ved Kriminalavdelingen endte hun i Org-krim. Der ble det ingen forskning på Rigmor Stark. Men det ble til gjengjeld mye etterforskning.

18

«Men, det store tilintetgjørelsesangrepet?» innvendte Breddemyhr, som likevel var blitt interessert. «Metanoldødsfallene skremte jo vekk kundene både i nord og sør … Og det er vel dumt hvis man vil styrke posisjonen i et smuglerspritmarked, som du kaller det?»

«Ja, det er sånn jeg har tenkt også. Så derfor kom jeg ikke videre.»

«Derfor?»

«Ja. Vi tenkte jo at de som solgte smuglersprit, ikke ville selge metanol med vilje.» Hun glattet ut skjørtekanten. «De hadde ikke motiv, de bare ødela for seg selv. Derfor anså vi dette som en ulykke som rammet bakmennene.»

«Og hva er problemet?»

«Tankegangen vår førte til at vi lette etter spor på feil sted. Vi regnet jo med at bitre oppgjør skulle følge i kjølvannet, og derfra skulle vi spore oss inn på forsyningslinjen.» Hun skiftet beinstilling. «Og da strandet etterforskningen, som du kanskje husker?»

Smuglerspritsaken hadde vært en langvarig og traurig sak for Oslo politidistrikt. Org-krim, der Georg Breddemyhr var sjef, visste veldig godt at det rant smuglersprit innover landet i strie strømmer langs velorganiserte forsyningslinjer, og det hadde det gjort lenge. Men så langt hadde de ennå ikke fått ordentlig tak på det. Av og til kom det inn tips om hvem som kunne stå bak. Da satte Org-krim inn mannskap og etterforsket, ofte med hell, og de gikk til pågripelse så godt som hver gang. Og de tok smågutter. Hver gang. Men de så ingen tegn til at fossen av ulovlig sprit avtok. Det var som å øse havet med teskje. Den eneste gangen de kunne registrere at det var mindre smuglersprit i omløp, var etter metanolskandalen. Dét skyldtes imidlertid ikke politiets, men de kriminelles innsats.

«Du vet saken fortsatt river i meg», sa Rigmor. «Så jeg gjorde et nytt forsøk før jeg la meg.»

«Jaså? Kveldsarbeid også?» Det rykket i munnviken hans, men det begynnende smilet foldet seg ikke ut. Han kremtet i stedet.

«Instruksen om å nedprioritere sprit gjelder også i fritida.»

«Jo da. Men jeg kom ikke frem til noe, så jeg ga opp. Og sovnet.»

19

«Fint!»

«Men så våknet jeg midt på natten med en idé.»

«En idé, fru Stark», sa han med fallende toner. «Så uvanlig …»

Han skakket på hodet og så på henne.

«Nei», sa hun og lente seg fremover. «Men i de dagene da metanolen dukket opp, så dukket den jo opp både her og der.» Hun slo ut med hendene.

«Ja, og så?»

«Både her og der. Skjønner du? Når noe dukker opp både her og der, ja, da er det jo ikke tilfeldig!»

Breddemyhr rettet opp hodet.

«Hadde metanolen vært et uhell», sa hun, «så hadde vi sannsynligvis sett bare ett dødsfall, eller til nød to, men i så fall antakelig omtrent på samme tid, kanskje samme dag. Og sannsynligvis innenfor et avgrenset geografisk område.»

«M-hm?» brummet han.

«For da det første dødsfallet ble kjent, ville bakmennene, hvis dette hadde vært et uhell, kalt tilbake hele lageret raskt, så godt organisert som distribusjonsapparatet deres var. Og er, for så vidt.»

«Hm», murret han.

«Og disse metanoldødsfallene inntraff flere steder i landet, og over flere dager, husker du?»

«Ja.» «Men de som selger smuglersprit», sa hun og holdt opp pekefingeren, «de trenger tillit!»

«Tja, så absurd det enn høres ut, så trenger dom vel det?»

«Tilbakekalling av spriten ville ha gjenopprettet en del av den tilliten som gikk tapt. Men det skjedde ikke! Derfor tror jeg at vi tenkte feil, og at metanolen tvert imot ble sendt ut på markedet med hensikt!»

«Men ingen hadde motiv, sa du jo!»

«Ja. Men så kom jeg på at én kunne ha det likevel.»

«Hvem?»

«Vet ikke. Poenget er bare at det er én.»

«En», sa han, foldet stekepannenevene over magen, myste ut i luften.

20

«For hvis det var én der ute som ville ha markedet for seg selv, som ville ha monopol, så kunne metanolen være den krigshandlingen som skulle skaffe ham monopolet.»

Rigmors kunnskaper i teoretisk økonomi ble av Oslo politidistrikt i høyden sett på som en grei tilleggskompetanse. Men i realiteten var det disse analytiske ferdighetene hun brukte mest i den taktiske etterforskningen. Breddemyhr var en av dem som hadde oppfattet det. Nå brummet han kun et «hrm» i stedet for å avfeie ideen, slik sjefen over ham igjen pleide å gjøre.

«Hør på følgende», sa hun og rettet seg opp. «Vi ser av og til at krigførende parter teppebomber områder som de kjemper for å underlegge seg. Bombingen ødelegger områdene og gjør dem verdiløse i lang tid, ok?»

«Jeg ser tegninga», humret Breddemyhr og lente seg fremover.

«Jeg ser den røde gløden som du får hver gang du får los på et nytt spor. Men fortsatt gjelder instruksen om itte å prioritere sprit.»

Han smilte og falt tilbake i stolen igjen.

«Skjønner. Men», sa hun, reiste seg og begynte å vandre frem og tilbake, «noen krigsherrer velger å bombe territoriet fordi de har tid til å vente på at ting skal bli glemt.» Hun snudde på hælen og vendte seg mot ham. «Hvorfor? Jo, fordi de har store krefter, det vil si at de har mye penger.»

«Jaha? Så du mener dom svir av mye penger for å vente lenge på … hå da?»

«Mer penger.»

«Jaha, men hvorfor kaste bort mye penger for å få mye penger?»

«Investeringer. Disse folka driver forretning.»

«Jaså, så det å bombe territoriet er mæssom en investering?»

Han knøt armene sammen over brystet.

«Ja, faktisk. For hvis de tror de vil tjene mye mer på å ha markedet for seg selv i fremtiden enn de gjør ved å dele det med andre, så kan det lønne seg å bombe i dag.»

Han satt stille et sekund. «Men å bombe i denne sammenhengen betød å drepe flere!»

«Ja», sa hun. «Og det var kanskje poenget? Dødsfallene, som rammet helt tilfeldig, understreket med all mulig tydelighet hvilken råskap de ville krige med.»

21

«Du sier noe.»

«Og når de demonstrerer vilje til brutalitet på det nivået der, så er det enkelt å rense markedet for konkurrenter. Ugjenkalleligheten i handlingen overbeviser. Krigsherrene viser at de vil krige hardt, og at de kan holde på lenge.»

«Hrmm», sa han langsomt.

«Og når de omsider åpner butikken igjen», sa hun, «så venter det eventyrprofitt.»

Han skuet ut av vinduet. «Sånn som den hjernen din jogger rundt etter stadig nye ideer», sa han, mest til seg selv, mens han strøk neven over den blanke issen.

«Beklager», sa hun. «Den spør meg ikke om lov, den bare gjør det.»

«På natta òg?»

«På natta òg.»

Sannheten var at Rigmor Stark jobbet til alle døgnets tider, og med døgnkontinuerlig drift var det med tiden blitt bred erfaring på henne. Derfor var hun blitt en potet i politifaglig forstand, hun kunne brukes til nesten alt, men inneholdt muligens litt for mye karbohydrater.

Han trakk været. «Det kan være du er inne på noe, men jeg er itte helt overbevist.» Adamseplet rykket. «For rike skurker er vel minst like kortsiktige og grådige som vanlige rikinger, er dom itte?»

«Antakelig langt mer grådige, for de er villige til å gjøre verre ting for penger.»

«Jo …» Han så ned i papirene sine.

«Men om de er spesielt kortsiktige, vet jeg ikke.»

«Itte?» Han så opp.

«Nei, tenk nå: Når lønner det seg å være kortsiktig?»

«Tja», han foldet nevene over magen og skuet opp i taket. «Når du har dårlig tid?» foreslo han.

«Nettopp! Hvis det bare er et spørsmål om tid før du – eller det du selger – blir avslørt som ubrukelig, da er kortsiktighet en bra strategi.»

Han ble plutselig alvorlig. «Nå antyder du vel egentlig at skurker kan tenke langsiktig?»

22

«Ja, det kan de.» Øynene hans søkte noe utenfor vinduet igjen, noe langt av gårde.

«Men det», sa hun, «det er et dårlig tegn! For det betyr at de vurderer risikoen for å bli tatt som veldig liten.»

«Men det har den da vært hittil», fnøs han. «I praksis, i hvert fall!» Han grep termosen og kruset han hadde på bordet. Han pekte mot Rigmor med termostuten for å spørre om hun ville ha.

Hun fisket til seg et pappkrus, lot ham skjenke i og trakk inn den varme duften.

Han skrudde på korken og satte termosen ned på bordet. Tonk, sa det. Halvtom allerede. «Fikk du fred etter at du hadde funnet ut alt dette, da?» spurte han.

«Nei», sa hun. «Ikke da heller. For jeg skjønte at metanolen kan fortelle oss tre ting. For det første: De kjemper med svært grisete våpen. For det andre: De hadde plenty med penger på den tiden og kunne vente til smuglerspritmarkedet en gang kom seg på beina igjen. Og for det tredje: De følte seg trygge. De hadde planer om å være i markedet lenge.»

«Trygge», sukket han, førte kruset mot leppene og slurpet i seg kaffen, svelget unna og så på henne. «Antyder du at dom har kontakter i politiet?»

«Vet ikke. Har ingen indikasjoner på det. Men jeg misliker den følelsen av overlegenhet som jeg lukter her.»

«Mmm», rumlet han.

«De har fått holde på lenge. Og de viser tegn til at de har tenkt å holde på lenge ennå.»

Det lød et pling fra datamaskinen. «Huff, ja», sa han mens han vendte blikket åndsfraværende mot skjermen.

«Men», sa hun, «hvis krigsteorien min stemmer, så er bakmennene i det norske smuglerspritmarkedet noen som hadde mye penger i 2002/2003.»

Han så opp. «Åssen kan du finne ut hvem som hadde det?»

Hun trakk på skuldrene. «Jeg aner ikke.»

«Du aner ikke», mumlet han luftig og vendte seg mot datamaskinen igjen. «Men det lyt nok uansett vente. For her kom det en mail fra oven: Du trengs til et sekretæroppdrag.»

23

«Hva?» «Pinen vil ha deg til å skrive for et nytt utvalg nedsatt av planleggings- og fremtidsministeren. Om strategisk forebygging av organisert økonomisk kriminalitet.» Han så på henne.

Hun ble bratt i nakken. «Ikke faen!» sa hun.

Rigmor slapp ned arket hun hadde i hånden, gned seg over pannen og så bort på fotografiet i klipsrammen. Et gjerrig dagslys la et blekt skinn over bildet, innrammet av en IKEA-standard som fant veien rett vest på åttitallet, rett hjem på nittitallet og rett i søppelsorteringsanleggene for glass, metall og trevirke på totusentallet. På kontorpulten til Rigmor holdt en av de siste av disse rammene stand, like nedstøvet som Rigmor Starks kjærlighetsliv.

Det dimme novemberlyset nedtonet støvet og gjorde bildet enda mykere.

Fotografiet viste ettåringen Jenny i en blomstret, gjørmetilsølt kjole. Jennys bolleansikt strålte av lykke og våt jord. På huk bak veslejenta satt Harald, den stolte far, og smilte. Rigmor stirret inn i linsen som fra en slags startposisjon for et sprintløp. Rigmor var den typen mor. Hun hadde balansert kameraet på et lekestativ, aktivert selvutløseren, spurtet mot plassen bak den lykkelige sølejenta, skrenset, vridd seg mot kameraet og startet på et smil før det sa klikk. Bildet viste at hun nesten hadde lyktes.

Som datteren hadde også moren på seg blomstret kjole. Så klart, det var moren som bestemte slikt. Rigmor likte blomster og folder, en kjønnsidentitetsmarkør som strakte seg flere hundreår bakover. Hun foretrakk moten fra førti-, femti- og sekstitallet, forutsatt at klærne ga full bevegelighet til å slåss og løpe, løpe og slåss. Så lenge hun hadde flate sko og solide truser, hindret ikke blomsterstoffet henne i å lange ut med verken sprang, slag eller spark.

Også i dag hadde kjolen til Rigmor late folder som hang lunt nedover beina. Rigmor lot hodet falle ned i hendene og tittet ned på pulten igjen, ned på de spredte arkene som lå foran det 17 år gamle bildet. Hun forsøkte å finne en mening bak blandingen av grafer, matematiske symboler og ord som hun hadde skriblet ned.

Hun ville avdekke en mer enn tolv år gammel, skjult, svart for24

mue. Hun løftet et ark og myste, men slapp det ned igjen med et sukk. Hun klarte ikke. Men hun måtte finne noe! Noe som berget henne fra oppgaven som utvalgssekretær for planleggings- og fremtidsministerens siste påhitt.

Rigmor og hennes kolleger hadde nemlig et problem. En viss sjef regjerte med grådig maktbruk, massivt informasjonstilbakehold og svak dømmekraft. Derfor måtte undersåttene benytte magefølelsen som styrepinne. Det var flere år siden politiinspektør Pieter Niskanen, som i sitt fravær gikk under tilnavnet Pinen, hadde avansert til eget inkompetansenivå ved å logre oppover og bjeffe nedover. Vel plassert i posisjonen som politiinspektør kvesset han taktikken ved å stange opp og bite ned. Pinen var Breddemyhrs sjef, og Breddemyhr var Rigmors sjef, og uten Breddemyhr imellom ville ikke Rigmor holdt ut. Breddemyhr var både filter, støtpute og lynavleder mellom Pinen og de som produserte resultatene, korpset av politibetjenter. Breddemyhr var kultivert kraft fra Hedemarken.

Noe av det verste med Pinen var hans tiltro til eget intellekt kombinert med hans mangel på forstand på, eller vilje til å forstå, det han ikke umiddelbart kunne se for seg. At økonomisk analyse kunne bidra i taktisk etterforskning, kunne han ikke se for seg. Det han derimot forsto, var den personlige gevinsten ved å få en underordnet til å utføre en oppgave som en overordnet ba om. Planleggings- og fremtidsministeren sto over Pinen, og det plaget Rigmor nå.

En gang ville en statsråd gjøre en innsats mot menneskehandel.

Han ba politiet telle utenlandske biler som passerte Svinesund og sammenligne tallene med tidligere tall (statsråden mente at den økte menneskehandelen foregikk med bil over Svinesund).

Pinen spyttet telleinstruksen ned til sist ansatte. Det var en ung mann hvis kones termin for parets førstefødte nærmet seg, og han ville nødig reise fra henne. Men dette var i en tid da man fortsatt lo av papparettigheter, statsråd var statsråd og Pinen var Pinen, og ingen av dem tok bryet med å se for seg at da mirakelet skulle skje og den nyfødte skulle skrike sitt første skrik, ville den nyslåtte pappaen sitte på grensestasjonen ved Iddefjorden og telle passerende biler.

25

Rigmor ville hjelpe stakkaren. Hun oppsøkte Pinen, som den gang var blodfersk som sjef, for å fortelle at det fantes mer effektive metoder. Pinen var jurist, riktignok ikke laudabel, men med en sjurettersmeny av diverse managementkurs antok hun at han var interessert i hvordan økonomiske analysemetoder kunne brukes i politiarbeidet.

«Vi kan hente informasjon ved å studere mekanismene i de kriminelle bransjene», sa hun.

Fra den nyinnkjøpte, høyryggede sjefsstolen i sort skinn hadde Pinen bare sett på henne gjennom smale gliper mellom øyelokkene.

Men Rigmor Stark hadde innbilningskraft nok til å skjønne at fødselen av den førstefødte var en engangsopplevelse, så hun fortsatte. «Markedet for menneskehandel og prostitusjon oppfører seg helt ulikt fra eksempelvis narkotikamarkedet, selv om de samme menneskene kan operere i begge. Er det lite heroin i byen, fyker prisene til værs. Er det derimot få prostituerte, så fyker ikke prisene til værs på samme måte.»

Stillhet. Grønt blikk mellom grå, tynne hudfolder.

«Poenget er at prisendringer, eller fravær av slike, gir viktig informasjon, både om omfanget av brutal voldsutøvelse i menneskehandelen og om heroinlagrenes størrelse», sa hun tålmodig.

Smale, hvitnende, sammenpressede lepper.

«Det kan i sin tur gi en pekepinn på når vi kan vente flere heroinleveranser og om det har blitt flere ofre for menneskehandel. Men for å kunne tolke informasjonen riktig må vi ha innsikt i hvordan de to markedene fungerer. På disse to områdene er det vesentlig å vite at markedene har ulik etterspørselsog tilbudselastisitet.»

Glatt panne. Studier av et punkt i luften.

«Brukt med kløkt er økonomisk analyse svært nyttig i taktisk etterforskning», sa hun og fornemmet at han så på henne som en innbruddstyv.

Så, plutselig, løftet han hendene til hvert sitt øre og trakk ut to ørepropper. «Jeg konsentrerer meg best når jeg ikke utsettes for støy», sa han og nikket mot papirene foran seg. «Ro får meg fokusert. I denne posisjonen er oppgavene komplekse, og jeg må 26

prioritere den informasjonen som er viktigst.» Han trakk mansjetten på skjorteermet litt opp. Det glimtet i et armbåndsur. Så løftet han øyebrynene og demonstrerte hvor usigelig sterkt han ventet på at hun skulle gå.

«Ja, informasjon er jo avgjørende», sa Rigmor langsomt, «for at vi i det praktiske politiarbeidet skal kunne slå ned på voldsutøvelse og narkotikaomsetning. Ikke sant?» Hun snudde på hælen og gikk.

Hun gikk rett til Breddemyhr og fortalte om elendigheten.

Breddemyhr ristet svakt på hodet. Han var også jurist, laudabel riktignok, men likevel lyttende når hun fortalte om metodebruk.

«Så når vi ser gateprisene endre seg …?» Breddemyhr klødde seg i tinningen. «Du sa det hadde med tilbuds- …»

«-elastisiteten», sa Rigmor. «Den forteller hvor sterkt selgerne trenger å selge, selv om prisen presses nedover. Mens etterspørselselastisiteten forteller hvor sterkt kjøperne trenger varen, hvor desperate de er etter å få tak i den, selv om den er dyr.»

«Jaha.» Han slo pekefingeren mot munnen og så ut i luften.

«Det er to sider i ethvert marked, og de to sidene har ulik beskaffenhet», sa hun. «Heroinistens jag etter stoff og den mishandlede prostituertes pågåenhet kan forklares ved de to elastisitetene. Heroinistens bestemmes av at han må sette et skudd for ikke å bli noe inni helvetes sjuk. Den prostituertes av at hun må legge frem penger ved dagens slutt, ellers vanker det alternativt voldtekt, lemlesting eller drap på barn, mor eller søsken i hjemlandet, ja … du vet.»

«Eh.» «Så hennes beste valg er å skaffe penger nå, siden kostnaden ved det bare er fornedrelsen ved å selge tilgang til sin mest personlige kroppsdel for en hundrings til en rallende egoist.»

«Du får sagt det», sa Breddemyhr og sukket. «Men du bør nok itte fortælja Niskanen om sånn etterspørsels… – altså, ting han itte kan fra før.»

«Hva om jeg går inn til ham og sier at jeg kan ta den tellejobben på Svinesund?»

«Det vil han aldri si ja til! Pinen har sagt han itte vil sløse med arbeidstida til erfarne etterforskere.»

27

«Å, jo da, det har han nettopp vist at han vil! Og den unge stakkaren, han burde ikke sendes til Svinesund nå, jeg … uff!

Magefølelsen, bare.»

«Dropp det!» sa Breddemyhr. «Det vil bare provosere.»

Det var dagen etter dette at den nyansatte gikk glipp av livets største øyeblikk. For da riene kom og vannet gikk, inntraff tragedien i stedet. Det unge paret var de eneste i blokken som ikke hadde vaskemaskin, og kona hadde derfor gått ned i borettslagets vaskekjeller. Det var der hun senere ble funnet, med barnet uforløst – dødt det også – etter at politiaspiranten hadde ringt vaktmesteren og fått ham til å lete. Hun hadde ikke besvart hans mange oppringninger, og han var blitt engstelig. Etter lang leting fant vaktmesteren henne. Hun hadde blødd fra nesen, og øynenes skleraer var blodsprengte. Eklampsi, sa patologen, akutt svangerskapsforgiftning med krampeanfall, dødelig uten rask medisinsk behandling. Legen bekreftet således at fraværet av en person i nærheten akkurat da gjorde at både mor og barn mistet livet.

Fordi det skulle tappes tall fra et oppmontert, lavteknologisk telleutstyr ved Svinesundsbroen.

Synet av den ulykkelige mannen gjorde at Rigmor lovet seg selv at hun under dette regimet ikke bare skulle lytte til, men også agere etter magefølelsen. Hun måtte stole på egen vurderingsevne, og hun ville aldri, aldri mer unnlate å gjøre det som sto i hennes makt. Der Pinens dømmekraft sviktet, måtte hun bruke sin egen. Og uten logisk informasjon var magefølelsen informasjonsredskapet.

Kjærlighet og logikk. Det var det som fikk Rigmor Stark til å tikke og gå. Hun betraktet bildet av Jenny, den lykkelige sølejenta, før hun igjen plukket opp arkene, så på dem, la dem ned igjen og sukket. Det kom ingen ideer om hvordan en mange år gammel formue som var stor og svart, kunne spores opp. Og Pinen hadde nylig gjentatt instruksen om at smuglersprit skulle nedprioriteres på hele Org-krim. Rigmor Stark hadde en knugende følelse i mageregionen.

28

«... jugd sammen enda villere enn virkeligheten.

Der skulle jeg ha vøri – eller er jeg?»

«Du er ikke den første som dør.

Men du dør, du også, til slutt.»

Sæmund Fiskvik

Rigmor er en doktorgrads-dropout som bruker mate­ ma­tikk og økonomisk analyse som etterforsknings­ metode. Hun er spontan, uortodoks og tar litt for ofte dumdristige sjanser. Men mest av alt er hun en som tenker. Hele døgnet. Og hennes metoder gir resultater: Etterforskningen fører henne videre fra musikkmiljøet til organisert kriminalitet og noe som ligner korrupsjon i politiets egne rekker. Men jo nærmere Rigmor kommer en løsning, desto tydeligere er det at noen følger henne ubehagelig tett.

Boken er illustrert med fotografier av May-Irene Aasen.

Foto: Erik Norrud

Kort tid etter en konsert for en entusiastisk sal på Rockefeller blir vokalisten Sally Hov brutalt knivdrept i nærheten av Tøyenbadet. Jakten på Sallys drapsmann fører politiførstebetjent Rigmor Stark og hennes kollegaer til lyssky sider av Oslos musikkmiljø, der noen åpenbart er villig til å gå langt for å skaffe seg makt og posisjon.

HELLE STENSBAK (f. 1961 på Hamar) er bosatt i Oslo. Hun er utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo, jobber i dag som sjeføkonom i YS og skriver om økonomi i Aftenposten.

Hun var musiker i femten år og spilte i flere anerkjente band i Oslos undergrunns­ miljø. Kriminalromanen Monopol (2015) er hennes første skjønn­litterære utgivelse.

MAY-IRENE AASEN (f. 1963 i Oslo) er utdannet fotograf og har hatt en rekke utstillinger i Norge og utlandet. Hun er fotografen bak bildene i Gutta – På veien med Jokke & Valen­tinerne, boken om bandet hun var trommeslager i fra 1982 til siste konsert i 1998.

9 788205 487659