ANDRE BØKER AV INGAR SLETTEN KOLLOEN
2019
2021
Kampene, seirene og nederlagene da Arbeiderpartiet bygde landet.
2023
«Formidlingskunst av ypperste klasse.» ROY JACOBSEN
«… en fordømt god forfatter.» KNUT HOEM, NRK
2003
2004
«… tankevekkende og storartet biografi.» PER OLOV ENQUIST, EXPRESSEN
«…særlig god på Hamsuns personlige liv.» THE NEW YORKER
2008
2012
Da freden kom i 1945, lå Norge i ruiner. Landet skulle gjenreises, økonomien på fote og tilliten i samfunnet gjenopprettes. Store beslutninger måtte tas – raskt. I sentrum sto Einar Gerhardsen, Haakon Lie, Jens Chr. Hauge, Martin Tranmæl og flere. De kom ut av krigen med en autoritet få politikere har hatt, verken før eller siden, og vant deretter makta i valg etter valg. Hvordan kunne de få et så sterkt grep om folket? Og hva slags samfunn ønsket de å skape? I Makta følger Ingar Sletten Kolloen Gerhardsen-regimets fødsel, vekst og fall fra 1945 til 1965. Med blikk for både de store linjene og de avgjørende øyeblikkene tar han oss inn i hvordan Arbeiderpartiet opprettet et sterkt inngripende politisk system og skapte et nytt Norge. Han skriver også om frykten for en ny krig og atomragnarokk – og om hvordan Norge skulle agere i en stadig farligere verden. Dette er en historie om vilje til politisk makt: hvordan den vinnes, brukes, misbrukes og forsvares. Om sterke personligheter, harde konflikter og store visjoner. Kolloen kombinerer grundig historisk research med fortellerkraft. Resultatet er etterkrigshistorie skrevet med nerve, dramatikk og et skarpt blikk for menneskene bak de store beslutningene som fortsatt merkes i norsk politikk og samfunnsliv.
INGAR SLETTEN KOLLOEN (f. 1951) har skrevet noen av landets mest bestselgende biografier om blant andre Knut Hamsun, Joralf Gjerstad og dronning Sonja. Han har ledet Aftenpostens kulturredaksjon, blitt tilkjent professorkompetanse for sitt sakprosaforfatterskap og er oversatt til ti språk. Hans siste verk – trebindsserien Under krigen – har høstet strålende kritikker og er trykket i snart 100 000 eksemplarer.
Omslag: Mariu Renberg Forsidefoto: Arbeidebevegelsens arkiv og bibliotek Forfatterfoto: Morten Brun
© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2026 1. utgave, 1. opplag 2026 Trykk/innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2026
Sats: Type-it AS, Trondheim 2026 Papir: 80 g Munken Print Cream 1,5 Boken er satt med 11/14 pkt. Minion Pro Omslagsdesign: Laila Mjøs Forfatteren har mottatt støtte fra Fritt Ord og Det faglitterære fond. ISBN 978-82-05-62748-2 Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale. Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boken, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte. Se www.gyldendal.no
70249 Makta – s. 4
23.09.2026 07:57
Ingar Sletten Kolloen
MAKTA Arbeiderpartiet – Lederskap og strid 1945–65
70249 Makta – s. 3
23.09.2026 07:57
Innhold
Forord
70249 Makta – s. 5
9
Del I 1945 Del II 1945–1949 Del III 1949–1955 Del IV 1955–1965
11 73 157 255
Litteratur Noter Personregister
319 331 365
23.09.2026 07:57
Det heter at fortiden hviler tungt på oss. Jeg vil si den lever i oss og omkring oss. Den har avleiret seg i oss. Vi lever ikke i øyeblikket, men i et rom som strekker seg bak oss mer enn frem.1 j e ns ar up s e ip
70249 Makta – s. 7
23.09.2026 07:57
Forord
Dette er en bok om den nye, politiske eliten som overtok styringen av Norge i 1945 og beholdt den i 20 år. Aldri før i norsk historie har ett parti og en liten gruppe politikere hatt en slik massiv og langvarig politisk makt. Viljen til å styre, gjennomslagskraften og seirene, men også konfliktene, maktarrogansen og nederlagene, har gitt Gerhardsen-styret et nesten mytisk skjær. Epoken er karakterisert som både ettpartistat og Arbeiderpartistat, men også sosialdemokratiets gullalder og det moderne velferdssamfunnets fødsel. Noen mener at her finnes elementer som dagens politikere må la seg inspirere av. Andre holder denne perioden fram som et skrekkeksempel på hvorfor ikke ett parti og noen få politikere igjen må få for mye makt. Tre kategorier spørsmål har ledet meg under arbeidet: Hvem var disse politikerne, hvordan utviklet forholdet seg mellom dem og hva særpreget dette lederskapet? Hva slags Norge ville de skape og med hvilke midler og hva slags utfordringer stod de overfor? Hva fikk de til, hva gikk galt og hvorfor? Kunnskapsgrunnlaget for denne boka er fire typer kilder: Memoarer og dagbøker fra aktørene selv har vært ganske så sentrale, i tillegg til biografier og bøker skrevet av nære slektninger. Disse er blitt lest opp mot både generelle historiske framstillinger og bøker om en rekke spesifikke temaer fra denne perioden, også bedrifts-, by- og bygdehistorier og biografier. Aviser, ukeblad, tidsskrifter, galluper og statistiske publikasjoner er alltid relevante kilder og i den senere tid også kildebaserte 9
70249 Makta – s. 9
23.09.2026 07:57
MA KTA
artikler på autoritative nettsteder. Jeg har også benyttet meg av stortingsreferater, offentlige utredninger, partiprogrammer, møteprotokoller, partihistorier og taler. Hvilke skriftlige kilder som er anvendt og hvordan, går fram av sluttnotene. I litteraturlista vil interesserte finne mange tips til hvor de kan lese mer. Historikerne Sven G. Holtsmark og Olav Njølstad har gjennomgått manuset og gitt verdifulle innspill. Tidligere redaktør og politiker Asbjørn Ringen har også lest og kommentert. Forlagssjef Reidar Mide Solberg har stått stødig ved forfatterens side gjennom de tre årene boka er blitt til. Hva som måtte finnes av feil og mangler er imidlertid helt og holdent mitt ansvar alene. Lillehammer – Oslo september 2026 Ingar Sletten Kolloen
70249 Makta – s. 10
23.09.2026 07:57
D el I
1945 «En del av de mennesker som dominerer Arbeiderpartiet, føler det som om de alene eier Norge».2 Gunnar Jahn, Venstre-statsråd i samlingsregjering ledet av Einar Gerhardsen.
70249 Makta – s. 11
23.09.2026 07:57
70249 Makta – s. 12
23.09.2026 07:57
1 8. mai 1945. Gjemte radioer ble funnet fram og satt på full styrke med vinduene på vidt gap. Fred! Våre befridde foreldre, besteforeldre og oldeforeldre hørte sine ledere tale til dem fra London. Kong Haakon takket dem for å ha opprettholdt en ubrytelig motstandsfront. Statsminister Johan Nygaardsvold lovet at «nå skal folket igjen få styre og stelle som det ønsker». Og «sammen skal vi igjen gjøre Norge til et godt land å bo i, bedre enn det noen gang har vært».3 Det første politiske budskapet massespredt i det frie Norge. Et nytt styre. Et bedre land å leve i. Slike tanker var blitt drøftet i norske flyktningmiljøer i Stockholm og London, under hemmelige møter i Norge og hvisket om bak piggtråd og vakttårn i fangeleirer i inn- og utland. Politisk fange nummer 13 991, Einar Gerhardsen, var en av dem som hadde tenkt mer enn de fleste. Tyskerne hadde villet rydde ham av veien, fordi han som nestformann i Arbeiderpartiet og varaordfører i Oslo var en farlig motstander. Hver syvende av de rundt 9000 norske fangene i konsentrasjonsleirer, tukthus og fengsler utenfor Norge hadde bukket under av mishandling, underernæring og mangelsykdommer. Gerhardsen hadde overlevd 44 måneder i fengsler og leirer i Tyskland og Norge, også som politisk lederskikkelse. Tidlig om morgenen 8. mai 1945 gikk den høye, magre 47-åringen ut av porten på Grini. Fra tidlig i fangetiden hadde han gjemt en lapp med stikkord i bukselinningen, den 13
70249 Makta – s. 13
23.09.2026 07:57
MA KTA
var nå blitt en bunke papirer med samme grunninnhold: Løfte landet opp igjen i flokk. Alle skal ha arbeid. Rekk hånden ut til felles innsats. Byggende positivt samarbeid. Gi avkall på særinteresser.4 Skissen til et nytt Norge. Men før Einar Gerhardsen kunne ta fatt, var det noe annet som ventet. Datteren Torgunn, elleve år, og sønnen Truls, snart åtte, satt på fortauskanten utenfor Ringeriksgata 11A på Tøyen og ventet på far. Det siste han så av Torgunn, den septembermorgenen i 1941 da Gestapo hentet ham, var de redde øynene hennes.5 Nå lyste de opp, mens Truls kjente ikke helt igjen mannen som ville omfavne dem. Sammen småsprang far og barn opp i fjerde etasje, og Werna stod i entreen, der de hadde tatt farvel tre år og åtte måneder tidligere. De hadde ikke sagt noe til hverandre den gang. Nå var de også lenge tause, mens de holdt rundt hverandre, for å kjenne seg helt sikre på at dette var sant.6 Han og Werna hadde gjort sitt valg sammen, den gang, om å bli hjemme og møte det som måtte komme. Det hadde holdt, så vidt. Brått hørtes fiolintoner fra soverommet til barna. Truls hadde lært seg å spille fiolin, som han nå overrasket den hjemkomne pappaen sin med. Han spilte mens Torgunn sang «Ja, vi elsker», og snart fyltes treromsleiligheten av den søte lukten fra nystekt hvetekake. Werna hadde spart på en pose hvitt mel til akkurat denne dagen. De rakk ikke å være ektefeller, foreldre, familie lange stunden. Telefonen ringte. Vaktmesteren i Oslo Arbeidersamfunn ville fortelle at han nå var sluppet fri og var klar for å sette ut stoler i Samfunnssalen. «Jeg kommer så fort jeg kan», sa Werna Gerhardsen.7 Straks etter skingret det i telefonapparatet igjen. Hjemmefrontledelsen ventet på Einar Gerhardsen. En bil var på vei. Werna hadde allerede dampet og lagt fram den gamle, slitte hverdagsdressen hans.
14
70249 Makta – s. 14
23.09.2026 07:57
1945
2 Einar Gerhardsen ble sluppet av ved en velkjent bygning i Trondheimsveien 2 nederst på Grünerløkka. På taket stod en enorm figur, som alle kjente, også avholdsmannen Gerhardsen. En mandig bryggeriarbeider bærende på en ølkasse i hver hånd. Denne første frihetsdagen hadde Hjemmefrontledelsen samlet seg på Schous Bryggeri, der en av dem var direktør. Gerhardsen hilste på sin vennligblyge måte på den ene etter den andre. Han hadde deltatt i den gryende Hjemmefrontledelsen helt til han ble arrestert høsten 1941. Flere fra den gang var fremdeles med, utrolig nok, etter at Gestapo, quislinger og angivere hadde jaktet på den hemmelige motstandsbevegelsen gjennom hele krigen. Paal Berg hadde vært den sivile motstandsbevegelsens øverste leder store deler av tiden og unngikk å bli arrestert, også da han i protest mot nazi-styret trakk seg som høyesterettsjustitiarius. 72 år gamle Berg mente hans høye alder forklarte hvorfor ikke tyskerne hadde hatt ham i siktet. I så fall var det enda mer uforklarlig hvordan den yngste, og antagelig den mest utsatte av dem alle, Milorg-sjefen, hadde klart seg. Jens Chr. Hauge hadde oppholdt seg i Oslo gjennom hele krigen, alltid på farten til og fra illegale møter, også i Sverige og England. Han og hans folk hadde rekruttert, trent opp og bevæpnet over 30 000 mann og innpå 2000 kvinner i Hjemmestyrkene. Hauge hadde særlig det siste drøye halvåret av krigen også operert som en slags administrerende direktør for hele Hjemmefrontledelsen, mens Paal Berg var en mer tilbaketrukket styreformann. Gerhardsen hadde aldri møtt Hauge før. Han ble overrasket over hvor ung han var, 29 år. I den vakre festsalen på Schous Bryggeri møtte Einar Gerhardsen menn med stor selvtillit. Hjemmefrontlederne, som folket ennå ikke visste hvem var, hadde nå styringsmakten i landet. Ifølge Grunnloven kunne ikke privatpersoner utøve konstitusjonell makt. Likevel hadde statsminister Johan Nygaardsvold måttet gi de selvutnevnte hjemmefrontlederne det de i flere år hadde krevd: en fullmakt til å styre landet i en overgangsfase, inntil en regjeringsdelegasjon ankom. 15
70249 Makta – s. 15
23.09.2026 07:57
MA KTA
Ingen av dem i Schoushallen som Gerhardsen nå gjenopptok kontakten med, og andre han hilste på for første gang, tumlet uforberedt inn i det frie Norge. Flere av dem hadde ambisjoner om å beholde politisk makt og innflytelse. Svært mye av det som ble tenkt, sagt og gjort i en liten krets på ti–femten menn i Oslo de neste dagene og ukene, sprang ut av dette ene spørsmålet: Hvem skal styre landet fram til valg kan holdes? Det fantes kun to alternativer: en regjering fortsatt ledet av Johan Nygaardsvold, eller en regjering med en ny statsminister. Noen få i Hjemmefrontledelsen var Gerhardsens partifeller, de toneangivende var det ikke. «Partipolitikk etter gammelt mønster forstod de ikke og likte de ikke», visste han.8 Likevel kunne de ha felles interesser. De av hjemmefrontlederne han var blitt kjent med før arrestasjonen, hadde lært å sette pris på ham. Gerhardsen hadde særlig én egenskap som ble høyt verdsatt: Han kastet seg sjelden inn i diskusjoner med skarpe meninger. I stedet lyttet han, og kunne på et gunstig tidspunkt trekke ut en essens, som det var mulig å enes om. En av motstandslederne, Ferdinand Schjelderup, fra en av de finere familiene, og høyesterettsdommer, konstaterte tidlig under krigen at var det én mann Norge ikke hadde råd til å miste, så var det Einar Gerhardsen.9 Det var på hengende håret. Gestapo arresterte ham i september 1941 og gjennomførte flere brutale forhør. Våren 1943 ankom han Sachsenhausen, der hver tiende fange den siste tiden hadde dødd av for lite mat, sykdommer og mishandling. Matforsyningene ble noe bedre, og det ga en uhyggelig mening at Gerhardsen høsten 1944 skulle videre til en utryddelsesleir. Til hans store overraskelse gikk ferden nordover til Norge, til fortsatt fangeliv på Grini i Bærum. Mange skal ha involvert seg for å redde livet hans. Fra finske regjeringsmedlemmer og en avdelingssjef i det tyske sikkerhetspolitiet i Oslo til norske skipsredere og hjemmefrontledere.10
16
70249 Makta – s. 16
23.09.2026 07:57
1945
3 De første fredsdagene stod bevæpnede Milorg-menn vakt utenfor Slottet, Stortinget, regjeringskontorer – og også på Youngstorget. Arbeiderpartiets hovedkvarter i Folketeaterbygningen og Landsorganisasjonens hovedbastion, Folkets Hus, måtte beskyttes mot attentat fra bitre norske nazister. Alle som skulle inn, måtte vise legitimasjon, også Einar Gerhardsen. Han møtte et uventet problem da han for første gang på nesten fem år skulle låse opp døra på kontoret sitt i femte etasje på Youngstorget. Nøkkelen passet ikke. Alle låser var byttet ut. Regimet til Vidkun Quisling hadde brukt lokalene, og fremdeles hang NS-plakater og fotografier av en morsk Quisling på veggene. Gerhardsen måtte ha håndfast hjelp av vaktmesteren for å bryte seg inn. Han tok seg en tur opp i sjette etasje, dit journalistene i Arbeiderbladet nå begynte å vende tilbake. En av dem, Sigurd Evensmo, merket seg hvor rolig og vennlig Gerhardsen var, «norsk arbeiderbevegelses selvskrevne fører,» slo den 33 år gamle journalisten fast for seg selv.11 Men den alle i redaksjonen og på Youngstorget ventet på, også Gerhardsen, var den ‘sjuende far’ i arbeiderbevegelsen. Martin Tranmæl. I nesten 30 år hadde han hatt en dominerende posisjon i Arbeiderpartiets sentralstyre, han hadde vært redaktør i Arbeiderbladet like lenge og han hadde vært partiets reelle politiske leder gjennom store deler av mellomkrigstiden og under krigen.12 På talerstoler og i avisspaltene var Tranmæl den kraftfulle agitatoren, på møterommene opererte han som den store strategen og den avgjørende beslutteren. Statsminister Nygaardsvold, partiformann Oscar Torp og andre ledende Arbeiderparti-politikere i London hadde hatt mer enn nok med å holde det frie Norge i gang under krigen. Nestformann Gerhardsen hadde vært i fengsel. Tranmæl hadde holdt oppe deler av partiapparatet fra Stockholm. Tranmæl var Einar Gerhardsens politiske far. Siden begynnelsen av 1920-tallet hadde de samarbeidet tett om å bygge opp partiet. Nå hadde de ikke møttes siden avskjeden i Stockholm i juni 1940. Gerhardsen valgte da å reise inn igjen i Norge, mens Tranmæl bestemte seg for å gå 17
70249 Makta – s. 17
23.09.2026 07:57
MA KTA
i eksil i det nøytrale Sverige. Ville de være like politisk samstemte når de møttes igjen, hadde Gerhardsen fundert på, mens han i fangenskap utviklet sine tanker om det nye Norge. «Ville den gamle kompromissløse klassekjemperen forstå oss som nå gikk inn for et politisk samarbeid, som kunne samle hele folket i vanskelige gjenreisningsår,» spurte Gerhardsen seg.13 10. mai inntok Martin Tranmæl igjen Youngstorget, som han kalte «vårt eget Røde Torg».14 65-åringen var blank i øynene mens han vekselvis omfavnet og håndhilste på hver eneste en som var til stede. Dette var familien hans, ugift som han var, opprinnelig trønder uten nære slektninger rundt seg. Fra Stockholm hadde han med seg sko til den i redaksjonen som aller mest trengte godt fottøy, visergutten. De som kun kjente Tranmæl gjennom omtaler av opptredener på talerstolen, kunne få inntrykket av en ganske hardbarket revolusjonær. Moren til Gerhardsen hadde sett noe annet i ham allerede første gangen hun traff ham. Hun sa at Tranmæl hadde så «gode og snille øyne».15 Neste dag var også fungerende formann i Landsorganisasjonen, Konrad Nordahl, på plass i Folkets Hus, etter å ha oppholdt seg i London store deler av krigen. Morløs som toåring vokste han opp hos en onkel og tante i Bergen, ble jernbinder og lønnet tillitsmann i begynnelsen av 1920-årene. Nordahl var jevngammel med Gerhardsen, og før invasjonen ledet han en organisasjon med over 350 000 medlemmer. Kona Constance og de to halvvoksne barna hadde valgt å bli hjemme. Hun måtte levere fra seg bankbøker med innskudd på rundt 3000 kroner, en arbeiderårslønn, men hun klarte å beholde treromsleiligheten i Fagerheimgata. Denne ettermiddagen 11. mai bega Nordahl og Tranmæl seg til Youngstorgets aller helligste og myteomspunne rom. Einar Gerhardsen hadde innkalt partiets generalstab, sentralstyret, og dette organet hadde sitt eget møterom i femte etasje i Folketeaterbygningen. Et drøyt dusin personer satt rundt det halvovale bordet, men ingen var i tvil om hvem de tre store var: Gerhardsen, med det milde åsy18
70249 Makta – s. 18
23.09.2026 07:57
1945
net og samtidig noe gåtefullt over seg, som et slags slør over maktmennesket. Nordahl, med et morskere og mer bestemt uttrykk, som røpet vilje og målbevissthet. Mens Tranmæl hadde så mange ansikter. To av dem var riktignok formelt nestformenn, Gerhardsen under Oscar Torp og Nordahl for LO-formann Olav Hindahl. Begge disse var statsråder i Nygaardsvold-regjeringen. De hadde formannsmakta kun på lån, men dette var det mulig å gjøre noe med. Alle tre hadde bakgrunn som revolusjonære aktivister. Etter partisplittelsen i 1923 hadde Tranmæl og Gerhardsen, sammen med Oscar Torp, overtatt ledelsen av Arbeiderpartiet, mens Nordahl og andre utbrytere dannet Norges Kommunistiske Parti. Han hadde vendt tilbake til moderpartiet i 1929. Kampen om å tilkjempe seg flest mulig tilhengere, partilag, aviser og lokaler, var blitt ført med brutale midler, også slåsskamper. Gjennom mange år hadde de lært seg å forfølge kortsiktige og langsiktige mål, dekke seg til, avlede, utnytte motsetninger, inngå allianser, foreta nødvendige ofre og alt annet som krevdes for å ha kontrollen over landets største parti og fagbevegelse. Og deres forhold til partikontoret og LO-hovedkvarteret på Youngstorget og arbeiderrørsla var like altoppslukende som emissærenes til bedehuset og menigheten. Troikaen Gerhardsen, Tranmæl og Nordahl tok i disse første frihetsdagene 1945 full styring på Youngstorget. Arbeiderbevegelsens andre maktsentrum var partigruppa på Stortinget, men den var blitt oppløst i 1940. Hvorvidt det gamle og til dels skandaliserte Stortinget igjen skulle samles, før en ny forsamling ble valgt, var ennå ikke avgjort. Dette var noe partilederne måtte bli enige om sammen med stortingspresident Carl. J. Hambro, som fremdeles var i London. Det tredje maktsenteret var regjeringen. Den befant seg fremdeles i London, men om to dager ville en slags filial opprettes i Oslo ledet av Arbeiderpartiets valgte formann, Oscar Torp.
19
70249 Makta – s. 19
23.09.2026 07:57
ANDRE BØKER AV INGAR SLETTEN KOLLOEN
2019
2021
Kampene, seirene og nederlagene da Arbeiderpartiet bygde landet.
2023
«Formidlingskunst av ypperste klasse.» ROY JACOBSEN
«… en fordømt god forfatter.» KNUT HOEM, NRK
2003
2004
«… tankevekkende og storartet biografi.» PER OLOV ENQUIST, EXPRESSEN
«…særlig god på Hamsuns personlige liv.» THE NEW YORKER
2008
2012
Da freden kom i 1945, lå Norge i ruiner. Landet skulle gjenreises, økonomien på fote og tilliten i samfunnet gjenopprettes. Store beslutninger måtte tas – raskt. I sentrum sto Einar Gerhardsen, Haakon Lie, Jens Chr. Hauge, Martin Tranmæl og flere. De kom ut av krigen med en autoritet få politikere har hatt, verken før eller siden, og vant deretter makta i valg etter valg. Hvordan kunne de få et så sterkt grep om folket? Og hva slags samfunn ønsket de å skape? I Makta følger Ingar Sletten Kolloen Gerhardsen-regimets fødsel, vekst og fall fra 1945 til 1965. Med blikk for både de store linjene og de avgjørende øyeblikkene tar han oss inn i hvordan Arbeiderpartiet opprettet et sterkt inngripende politisk system og skapte et nytt Norge. Han skriver også om frykten for en ny krig og atomragnarokk – og om hvordan Norge skulle agere i en stadig farligere verden. Dette er en historie om vilje til politisk makt: hvordan den vinnes, brukes, misbrukes og forsvares. Om sterke personligheter, harde konflikter og store visjoner. Kolloen kombinerer grundig historisk research med fortellerkraft. Resultatet er etterkrigshistorie skrevet med nerve, dramatikk og et skarpt blikk for menneskene bak de store beslutningene som fortsatt merkes i norsk politikk og samfunnsliv.
INGAR SLETTEN KOLLOEN (f. 1951) har skrevet noen av landets mest bestselgende biografier om blant andre Knut Hamsun, Joralf Gjerstad og dronning Sonja. Han har ledet Aftenpostens kulturredaksjon, blitt tilkjent professorkompetanse for sitt sakprosaforfatterskap og er oversatt til ti språk. Hans siste verk – trebindsserien Under krigen – har høstet strålende kritikker og er trykket i snart 100 000 eksemplarer.
Omslag: Mariu Renberg Forsidefoto: Arbeidebevegelsens arkiv og bibliotek Forfatterfoto: Morten Brun