Majorens siste forelskelse

Bli med på en reise til Edgecombe St Mary, en søvnig, erke­britisk landsby, og møt det herlige persongalleriet i denne sjarmerende ­romanen om moden kjærlighet og det g­ enerelle forfallet i tiden.

Den pensjonerte majoren Ernest Pettigrew lever et liv i pakt med gode, gamle engelske tradisjoner. Ære, utsøkte ­omgangsformer og livet. Men i forbindelse med brorens plutselige død innleder han et uventet vennskap med fru Ali, landsbyens pakistanske butikkinnehaver. Plutselig og overraskende stiller dette vennskapet ham i et helt nytt lys i landsbyens – og hans egen sønns – øyne, og han innser

tilbrakte tenårene i en liten landsby i East Sussex. Hun er utdannet ved London School of Economics og Stony Brook Southampton, og har tidligere arbeidet som leder i reklamebransjen. Hun har bodd i USA de siste to tiårene. Hun bor sammen med sin mann og deres to sønner i Brooklyn. Majorens siste forelskelse er hennes første roman.

gradvis at hans verden er bygd på løgner.

Majorens siste forelskelse er en ukonvensjonell og hjertevarm ­romantisk komedie som også makter å sette søkelyset på sentrale konflikter i dagens samfunn – og en bok du ikke vil legge fra deg før du har lest den ferdig.

m ajore n s s i ste fore ls ke ls e

s i ste fore ls ke ls e

Helen Simonson er født i England og

h e le n s i mon son

m ajore n s

en kopp ordentlig brygget te er blant de tingene han setter høyt i

h e le n s i mon son

Noen ganger overvinner kjærligheten alt

«En enormt underholdende vandring gjennom den engelske landsbygda …»

– Publishers Weekly

«En nydelig liten kjærlighetshistorie, fortalt med dyktighet og humor.»

– The New York Times Book Review

«En klok komedie … om det uforutsette mirakelet, kjærlighet sent i livet …»

Foto: Nina Subin

– O: The Oprah Magazine

Omslag: Hanne Dahl Design

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25731) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 20. mars 2012 - 10:00 (side 4 av 396) NOT PRINT READY!

Originaltittel: Major Pettigrew’s Last Stand Copyright © 2010 by Helen Simonson All righs reserved Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Random House, New York 2010 Printed in Slovakia Trykk/innbinding: TBB, a.s.

Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70 g Ensolux Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt.

Omslagsdesign: Oversetter Jørn Roeim er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-41998-8 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25731) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 20. mars 2012 - 10:00 (side 3 av 396) NOT PRINT READY!

Helen Simonson

Majorens siste forelskelse Oversatt fra engelsk av Jørn Roeim

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25731) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 20. mars 2012 - 10:00 (side 7 av 396) NOT PRINT READY!

Kapittel 1

Major Pettigrew var fortsatt så oppskaket etter telefonen fra sin brors kone at han uten å tenke seg om åpnet døren da det ringte på. På den våte hagegangen utenfor sto fru Ali fra nærbutikken i landsbyen. Hennes eneste reaksjon var en nesten umerkelig heving av det ene øyebrynet. Rødmen bredte seg i kinnene til majoren, og hendene kjentes som spader da han glattet klosset på den karmosinrøde, klematismønstrede forklekjolen. «Åh,» sa han.

«God morgen, major.»

«God morgen, fru Ali.» Det oppsto en trykket taushet som syntes å utvide seg slik han nylig hadde lest at universet gjorde med alderen. Senescence hadde de kalt det i søndagsavisen.

«Jeg kommer bare for å hente avispengene. Avisgutten er syk,» sa fru Ali mens hun strakte sin beskjedne skikkelse til maksimal høyde og anla en litt myndig tone som var helt forskjellig fra den lave, myke stemmen hun pleide å bruke når de diskuterte bladstørrelse og smakstilsetninger i teene hun blandet spesielt for ham.

«Ja, selvfølgelig. Beklager så meget.» Han hadde glemt å legge avispengene for uken som gikk, i en konvolutt under dørmatten. Han prøvde å kjenne etter i bukselommene, som befant seg under klematisen et sted. Han merket at han fikk tårer i øynene. Lommene var umulige å komme til uten at han heiste opp forklekjolen. «Beklager,» gjentok han.

«Det er greit,» sa hun og skulle til å gå igjen. «Du kan stikke innom i butikken siden en gang, når det passer bedre.»

7

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25731) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 20. mars 2012 - 10:00 (side 8 av 396) NOT PRINT READY!

Hun hadde allerede begynt å gå da han fikk et påtrengende behov for å forklare.

«Broren min er nettopp død,» sa han. Hun snudde seg.

«Broren min er nettopp død,» gjentok han. «Jeg fikk telefon i dag morges. Det var derfor jeg ikke rakk det.» Fuglene hadde vært i gang med sin grytidlige morgenkonsert i den store barlinden på vestsiden av huset, og himmelen hadde fått et svakt rosa skjær da telefonen ringte. Det gikk opp for majoren, som hadde stått opp i grålysningen for å ta den ukentlige rengjøringen i huset, at han bare hadde sittet som i en døs hele tiden siden. Han gjorde en hjelpeløs håndbevegelse mot det underlige antrekket og strøk seg over ansiktet. Plutselig kjente han at han ble mo i knærne og at alt blodet forlot hodet. Ganske uventet støtte skulderen borti dørkarmen, og raskere enn øyet rakk å registrere det, sto fru Ali ved siden av ham og holdt ham så han ikke falt.

«Kanskje du heller burde komme deg inn og få satt deg ned,» sa hun med omsorgsfull stemme. «Hvis det er greit for deg, skal jeg finne litt vann til deg.» Siden det virket som om majoren hadde mistet det meste av følelsen i ben og armer, hadde han ikke annet valg enn å føye seg. Fru Ali geleidet ham over det ujevne steingulvet i den smale gangen og hjalp ham ned i ørelappstolen som sto like innenfor døren i den lyse stuen, hvor bokhyller dekket alle veggene. Det var den stolen han likte minst – med bulkete stopp og en hard kant akkurat der han hvilte hodet, men han var ikke i stand til å protestere.

«Det sto et glass vann på oppvaskbenken,» sa fru Ali og rakte ham det store melkeglasset han pleide å ha tannbroen sin i om natten. Mintsmaken fikk ham nesten til å brekke seg. «Går det bedre?»

«Ja da, mye bedre,» sa han, med øynene svømmende i tårer. «Det er veldig snilt av deg å …»

«Skal jeg lage litt te til deg?» Tilbudet fikk ham til å føle seg så svak og ynkelig.

8

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25731) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 20. mars 2012 - 10:00 (side 9 av 396) NOT PRINT READY!

«Tusen takk,» sa han, bare for å få henne ut av rommet så han kunne få samlet seg litt og få av seg forklekjolen.

Det var rart å høre en kvinne klirre med tekopper på kjøkkenet igjen. På peishyllen smilte hans kone Nancy til ham fra et fotografi. Det bølgete, brune håret flagret i vinden, og den fregnete nesen var lett rosafarget av solen. De hadde vært i Dorset i mai det regnfulle året, antagelig 1973, og denne blåsende ettermiddagen hadde solen vært fremme akkurat lenge nok til at han rakk å knipse henne på vollene til Corfe Castle, der hun sto og vinket som en ungjente. Det var seks år siden hun døde nå. Og nå var Bertie også borte. Dermed satt han alene tilbake, som den siste i familien i sin generasjon. Han foldet hendene for å stoppe en svak skjelving.

Nå fantes jo Marjorie også, selvsagt, den ubehagelige svigerinnen hans, men i likhet med sine avdøde foreldre hadde han aldri egentlig godtatt henne. Hun hadde så mange rare meninger som hun høyrøstet utbasunerte med den nordengelske dialekten sin, som kjentes som en sløv barberhøvel mot trommehinnene. Han håpet at hun ikke kom til å bli mer familiær av seg nå. Han ville spørre henne om han kunne få et nyere bilde av Bertie, og selvfølgelig om han kunne få jaktgeværet hans. Faren hadde gjort det klart da han fordelte de to geværene sine på sønnene, at de skulle forenes igjen når en av dem døde, slik at de ble bevart samlet i familien. I alle disse årene hadde majorens eget gevær ligget alene i kofferten av valnøttre, der den tomme fordypningen i fløyelsforet vitnet om makkerens fravær. Nå skulle de samles igjen og dermed få sin fulle verdi – som han antok var rundt hundre tusen pund. Ikke for det, han kunne ikke drømme om å selge.

I tankene så han seg selv under neste jakt – kanskje på en av gårdene langs elven, hvor kaninplagen var så stor – idet han kom bort til resten av jaktlaget med de brukne børsene liksom tilfeldig over armen.

«Du store min, Pettigrew, er det ikke et par Churchill?» skulle noen si – kanskje lord Dagenham selv, hvis han jaktet med dem den dagen – og så skulle majoren liksom skotte ned på dem, som om han hadde glemt det.

9

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25731) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 20. mars 2012 - 10:00 (side 10 av 396) NOT PRINT READY!

«Jo da, de hører sammen. Var det ikke flott valnøttre de brukte den gangen?» skulle han si og la de andre få beundre dem.

En klirrelyd mot dørkarmen rev ham ut av den behagelige dagdrømmen. Det var fru Ali med et tungt tebrett. Hun hadde tatt av seg den grønne ullkåpen og lagt det paisleymønstrede tørkleet over skuldrene på den enkle, marineblå kjolen. Under hadde hun et par trange, svarte bukser. Majoren tenkte at han aldri hadde sett fru Ali uten det store, stive forkleet hun alltid gikk med i butikken.

«La meg hjelpe deg.» Han skulle til å reise seg fra stolen. «Å nei, det går så fint.» Hun bar brettet bort til skrivebordet som sto like ved og dyttet vekk en stabel skinninnbundne bøker med det ene hjørnet. «Du må hvile. Du er sikkert i sjokk.»

«Det kom så uventet, skjønner du. Telefonen ringte så absurd tidlig. Klokken var ikke seks engang. De har antagelig vært på sykehuset i hele natt.»

«Skjedde det så brått?»

«Hjerteinfarkt. Det må ha vært ganske voldsomt.» Han strøk seg tankefullt over den gråsprengte barten. «Det er rart, men i våre dager venter en liksom at de skal klare å redde alle som får hjerteinfarkt. Sånn virker det i hvert fall i fjernsynet.» Fru Ali støtte tuten på tekannen mot kanten på en av koppene så det lød et høyt klang, og majoren ble redd det hadde gått et skår. Litt for sent kom han til å tenke på at mannen til fru Ali også hadde dødd av hjerteinfarkt.

Det måtte være halvannet eller to år siden nå. «Unnskyld, det var tankeløst av meg –» Hun avfeide ham med en forståelsesfull håndbevegelse og fortsatte å skjenke. «Mannen din var en god mann,» tilføyde han.

Det han husket best, var den velvoksne, rolige mannens selvbeherskelse. Det hadde ikke bare vært lett for herr Ali å overta butikken i landsbyen etter gamle fru Bridge.

Ved minst to anledninger hadde majoren sett Ali tidlig om morgenen i ferd med å skrape spraymaling av de nye speilglassvinduene. Og flere ganger når majoren hadde vært 10

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25731) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 20. mars 2012 - 10:00 (side 11 av 396) NOT PRINT READY!

inne i butikken, hadde guttunger som skulle kjekke seg for hverandre, stukket hodet inn og ropt: «Pakkis, dra hjem!»

Majoren hadde kjeftet på dem og beklaget, men Ali hadde bare ristet på hodet og smilt. Smått om senn hadde det roet seg, og etter hvert hadde de samme guttungene kommet pent inn i butikken på kveldstid for å handle melk når moren hadde glemt det. Og selv de mest motvillige av de lokale arbeidskarene ble lei av å kjøre seks kilometer i regnet for å levere lottokupongene sine i en «engelsk» butikk. Fiffen i landsbyen, anført av kvinnene i de forskjellige foreningene, veide opp for den gemene hops uhøflighet ved å demonstrere en uttalt respekt for herr og fru Ali. Majoren hadde ofte hørt dem snakke om «våre kjære pakistanske venner i butikken» for å vise at Edgecombe St Mary var et stjerneeksempel når det gjaldt multikulturell forståelse.

Da herr Ali døde, hadde alle vist sin tilbørlige medfølelse.

Landsbyrådet, hvor majoren satt, hadde diskutert om de skulle ha en form for minneseremoni, men det ble forkastet fordi hverken kirken eller puben ble ansett som egnet, så de hadde sendt en stor krans til begravelsen i stedet.

«Synd jeg aldri fikk anledning til å møte den flotte kona di,» sa fru Ali og rakte ham en kopp.

«Det er seks år siden hun døde nå,» sa han. «Rare greier – på én måte er det som en evighet siden, og samtidig er det som om det skjedde i går.»

«Ja, det er veldig rart,» sa hun. Den tydelige artikulasjonen, som ikke akkurat var noe fremtredende trekk ved landsbybeboerne flest, fikk ham til å tenke på den rene klangen i et velstemt klokkespill. «Noen ganger er det som om min mann er like nær som du er nå, og andre ganger er det som om jeg er alene i universet,» tilføyde hun.

«Men du har familie, selvsagt?»

«Ja, ganske stor familie.» Hun lød ikke særlig glad da hun sa det. «Men det er ikke det samme som de nære båndene mellom mann og kone.»

«Jeg kunne ikke sagt det bedre selv,» sa han. De drakk av teen, og han registrerte en viss undring hos seg selv over 11

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25731) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 20. mars 2012 - 10:00 (side 12 av 396) NOT PRINT READY!

at fru Ali – nå da hun ikke befant seg i de vante omgivelsene i butikken, men derimot av alle steder i hans egen stue – viste seg å være så innsiktsfull. «Den forklekjolen …» sa han.

«Forklekjolen?»

«Den jeg hadde på meg.» Han nikket mot den der den lå i en kurv med National Geographic. «Det var min kones yndlingsantrekk når hun gjorde husarbeid. Det hender av og til at jeg …»

«Jeg har en gammel tweedjakke som min mann gikk så mye med,» sa hun stille. «Noen ganger bruker jeg den når jeg er ute i hagen. Og noen ganger tar jeg pipen hans i munnen bare for å kjenne tobakkssmaken.» Ansiktet fikk en dypere farge, og hun rettet de mørkebrune øynene mot gulvet, som om hun hadde sagt for mye. Majoren la merke til hvor glatt huden hennes var, og de sterke trekkene i ansiktet.

«Jeg har også beholdt noen av min kones klær,» sa majoren. «Men det er jo gått seks år, så jeg vet ikke om lukten av parfymen hennes fortsatt sitter i dem, eller om det bare er noe jeg innbiller meg.» Han hadde lyst til å fortelle henne at han av og til åpnet døren til klesskapet og stakk ansiktet inn mellom klærne hennes. Fru Ali kikket opp på ham, og øynene hennes under de tunge øyelokkene ga ham en fornemmelse av at hun også gjorde slike absurde ting.

«Vil du ha litt mer te?» spurte hun og rakte frem hånden for å ta koppen hans.

Da fru Ali hadde gått – etter å ha unnskyldt seg for å ha trengt seg på, og han hadde beklaget illebefinnendet sitt – tok majoren på seg forklekjolen igjen og gikk inn på det lille grovkjøkkenet innenfor kjøkkenet for å gjøre seg ferdig med geværpussen. Han konstaterte en gryende hodepine og en lett svie i halsen. Slik kunne sorgen også fortone seg i virkelighetens verden – mer som fordøyelsesplager enn som en følelse.

Han hadde satt en liten porselenskopp med mineralolje til 12

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25731) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 20. mars 2012 - 10:00 (side 13 av 396) NOT PRINT READY!

varming på en telysholder. Han dyppet fingrene i den varme oljen og gned den langsomt inn i kolben av lett knudrete valnøttrot. Treet ble som silke mot fingertuppene. Aktiviteten fikk ham til å slappe av. Sorgen kom litt på avstand og vek plass for en ørliten spire av nysgjerrighet.

Han hadde fått en liten mistanke om at fru Ali hadde utdannelse og var et kultivert menneske. Nancy hadde også vært uvanlig på det området, glad i bøker og små kammerkonserter i landsbykirker. Kontakten med de andre kvinnene i bekjentskapskretsen deres hadde hun stort sett overlatt til ham. Tweedkledde og geskjeftige kvinner som snakket om hester og basarer på jaktballene, og som lo oppgitt når en av de upålitelige unge mødrene i en av de kommunale boligene ikke stilte opp, slik at ukens lekeskole i forsamlingshuset måtte avlyses. Fru Ali var mer som Nancy – som en sommerfugl sammenlignet med en støyende dueflokk. Han kjente at han hadde lyst til å treffe fru Ali igjen et annet sted enn i butikken, og lurte på om dette var et bevis på at han likevel ikke var så gammel og inntørket som hans åtteogseksti år og landsbyens begrensede muligheter skulle tilsi.

Oppkvikket av denne tanken kjente han at han hadde overskudd til å ringe sin sønn Roger i London. Han tørket hendene på en fille og stirret konsentrert på alle de blanke knappene og LED-displayet på den trådløse telefonen som var en presang fra Roger. Den hadde kortnummervalg og stemmeaktivering, og det skulle være så praktisk for gamle mennesker, ifølge Roger. Majoren syntes hverken at telefonen var lett å bruke, eller at han selv kunne betegnes som gammel. Det var et utrolig irriterende, men ikke uvanlig fenomen, dette, at barn, så snart de hadde forlatt redet og etablert seg med eget hjem – i Rogers tilfelle en hypermoderne penthouseleilighet i et høybygg som skjemmet Themsen i Putney – behandlet sine foreldre som småunger og ønsket dem døde, eller i det minste plassert i en omsorgsbolig. Helt gresk for meg, tenkte majoren. Med en oljete finger klarte han å trykke på knappen for «1 – Roger 13

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25731) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 20. mars 2012 - 10:00 (side 14 av 396) NOT PRINT READY!

Pettigrew, viseadm. dir., Chelsea Kapitalforvaltning», som Roger hadde tastet inn med store barnslige bokstaver for sikkerhets skyld. Rogers firma hadde kontor over to hele etasjer i et høyt glasshus i Docklands-området i London, og mens telefonen ringte med en metallisk klikkelyd, så majoren Roger for seg i det sterile cellekontoret sitt med batteriet av dataskjermer og stabelen med arkivmapper som den sikkert rådyre arkitekten ikke hadde tatt seg bryet med å skaffe skap til.

Roger hadde allerede hørt det.

«Jemima har påtatt seg å ringe rundt. Jenta er helt hysterisk og ringer gud og hvermann.»

«Det er sikkert bra for henne å ha noe å gjøre,» antydet majoren.

«Det handler mer om å gå opp i rollen som sørgende datter, spør du meg,» sa Roger. «Litt på kanten, men det har de vel alltid vært, har de ikke?» Stemmen var litt utydelig, og majoren gikk ut fra at han satt ved skrivebordet og spiste igjen.

«Den kunne du spart deg, Roger,» sa han bestemt. Sønnen var i ferd med å bli nesten like ufin som familien til Marjorie. Byen var full av arrogante unge menn nå for tiden, og Roger – som nærmet seg tretti – var tydelig påvirket.

«Beklager, pappa. Det var veldig trist med onkel Bertie.»

Det ble stille en liten stund. «Jeg glemmer aldri den gangen jeg hadde vannkopper og han kom innom med det modellfly-byggesettet. Han ble der hele dagen og hjalp meg å lime sammen alle de bitte små balsabitene.»

«Jeg mener å huske at du krasjet det mot vinduet dagen etter, selv om vi hadde sagt at du ikke skulle bruke det innendørs.»

«Ja, og så brukte du det til nøre opp i ovnen med.»

«Det var jo helt knust. Like greit å bruke restene til noe fornuftig.» Det var en episode de husket godt begge to, og som stadig ble gjenfortalt i familieselskaper. Som regel var det bare som en god historie som alle lo av, men det hendte også den ble brukt som en formaning overfor den stridige 14

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25731) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 20. mars 2012 - 10:00 (side 15 av 396) NOT PRINT READY!

lille sønnen til Jemima. I dag hadde den en undertone av bebreidelse.

«Kommer du hit kvelden før begravelsen?» spurte majoren.

«Nei, jeg tar toget. Men ikke vent på meg, pappa. Det kan hende jeg ikke klarer å komme fra.»

«Hva er det du sier?»

«Jeg har jobb til oppover ørene her. Det er en kjempedeal på gang her, på to milliarder dollar, men det er litt problemer med innløsing av noen selskapsobligasjoner. Klienten er helt på tuppa. Si fra når du vet når begravelsen skal være, så skal jeg notere det i kalenderen og gi det topp prioritet, men jeg kan ikke love noe.» Majoren lurte på hva slags prioritering han vanligvis hadde i sønnens kalender. Han forestilte seg at han var markert med en liten gul klistrelapp hvor det sto «viktig, men haster ikke».

Begravelsen skulle være på tirsdag.

«Det var den dagen som passet best for de fleste,» sa Marjorie andre gangen hun ringte. «Jemima har kveldsundervisning på mandager og onsdager, og jeg spiller bridge på torsdagskveldene.»

«Bertie ville helt sikkert at dere skulle leve mest mulig som vanlig,» sa majoren, men merket at han sa det i en litt syrlig tone. Han gikk ut fra at ledige timer hos frisør og skjønnhetspleier også hadde inngått i planleggingen. Marjorie ville aldri stille i begravelsen uten at det blonde håret var nystelt og huden tonet og vokset – eller hva hun nå gjorde for å få ansiktet til å se ut som stramt lær. «Hva med fredag?» spurte han.

Han hadde nettopp fått en legetime på tirsdag. Kontordamen på legesenteret hadde vært veldig imøtekommende på grunn av situasjonen, og flyttet et barn med kronisk astma til fredag for å skvise inn EKG-en hans. Han ville nødig melde avbud.

«Da har sognepresten treff for ungdom med problemer.»

«Ungdom har vel problemer hele tiden,» sa majoren 15

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25731) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 20. mars 2012 - 10:00 (side 16 av 396) NOT PRINT READY!

skarpt. «Dette er en begravelse, for søren. Kanskje ungdommene kunne la andres behov gå foran sine egne for en gangs skyld? Det kunne de lære mye av.»

«Byrået mente at fredag var litt for mye festdag til at den passet til begravelse.» «Åh …» Tanken forekom ham så absurd at han mistet både munn og mæle. «Men da ses vi på tirsdag, da. Var det klokken fire?»

«Ja. Kjører du med Roger?»

«Nei, han kommer rett fra London med toget og tar drosje fra stasjonen, så jeg kjører selv.»

«Er det greit for deg?» spurte Marjorie. Det lød som ekte omsorg, og majoren fikk et blaff av sympati for henne. Hun var jo også alene nå. Han var lei for at han hadde vært så sint på henne og forsikret henne vennlig om at han var fullt ut i stand til å kjøre selv.

«Og du blir selvsagt med hjem etterpå. Bare litt å drikke og spise. Veldig enkelt.» Han merket seg at hun ikke inviterte ham til å overnatte. Følgelig ville han bli nødt til å kjøre hjem i mørket. Empatien dunstet bort igjen. «Og så er det vel kanskje noen av tingene til Bertie du har lyst til å ha. Du får ta en titt.»

«Det var veldig omtenksomt av deg,» sa han, og prøvde å ikke høres altfor ivrig ut. «Jeg hadde faktisk tenkt å ta det opp med deg på et passende tidspunkt.»

«Klart det,» sa hun. «Du må jo ha et lite minne. Bertie ville helt sikkert vært enig i det. Det er noen nye skjorter han aldri har gått med … Men jeg skal tenke litt på det.»

Det var med en følelse av fortvilelse han la på røret. Hun var virkelig grusom, denne dama. Han sukket når han tenkte på stakkars Bertie, og lurte på om han noen gang hadde angret på valget sitt. Kanskje han aldri hadde tenkt noe særlig på det. Ingen tenker på døden når de gjør de store valgene i livet, tenkte majoren. Og hvis de gjorde det, ville de da valgt annerledes? * 16

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25731) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 20. mars 2012 - 10:00 (side 17 av 396) NOT PRINT READY!

Det var bare en tyve minutters kjøretur fra Edgecombe St Mary til kystbyen Hazelbourne-on-Sea hvor Bertie og Marjorie bodde. Byen var det økonomiske midtpunktet for halve grevskapet, med et yrende handelsliv og mange turister, så majoren hadde beregnet tiden omhyggelig ut fra forventet trafikk på motorveien og muligheten for å finne parkering i de smale gatene rundt kirken, slik at han skulle få tid til å hilse på folk og motta kondolanser. Han hadde bestemt seg for å kjøre ikke senere enn halv to. Likevel satt han nå i bilen foran huset, uten å bevege seg. Blodet strømmet som sakteflytende lava gjennom kroppen. Det virket som om han var i ferd med å smelte innvendig. Fingrene var helt slappe, uten kraft til å holde i rattet. Han prøvde å bekjempe panikken med dype innåndinger og lange utpust. Det var helt utenkelig at han skulle gå glipp av sin egen brors begravelse, men samtidig var det umulig å klare å vri om tenningsnøkkelen.

Et lite øyeblikk lurte han på om han var i ferd med å dø. I så fall var det synd det ikke hadde skjedd i går, for da kunne han ha blitt begravet sammen med Bertie slik at folk hadde sluppet å dra to ganger.

Det banket på bilvinduet. Han vred på hodet, og som i en drøm så han at det var fru Ali som sto der og så bekymret på ham. Han trakk pusten dypt og klarte å plassere en finger på knappen til vinduet. Han hadde ikke vært så begeistret for denne manien med at alt skulle være elektrisk, men nå var han glad det ikke var noen sveiv å slite med.

«Er det noe i veien, major?» spurte hun.

«Jeg tror ikke det,» sa han. «Jeg bare sitter her og samler meg litt. Jeg skal i begravelse, vet du.»

«Ja visst,» sa hun. «Men du er så blek. Er du sikker på at det er lurt av deg å kjøre?»

«Jeg har ikke noe valg,» sa han. «Det er jo broren min.»

«Kanskje det er lurt av deg å gå ut av bilen litt og få deg litt frisk luft,» foreslo hun. «Jeg har kaldt ingefærøl i kurven her. Kanskje det hadde vært godt for deg.» Hun bar på en liten kurv hvor han kunne se et grønt eple, en papirpose som det kunne være kaker i, og en grønn flaske.

17

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25731) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 20. mars 2012 - 10:00 (side 18 av 396) NOT PRINT READY!

«Ja, kanskje det,» sa han og gikk ut av bilen. Kurven viste seg å være en liten oppmuntring hun hadde tenkt å sette på trappen, slik at han fant den når han kom tilbake.

«Jeg var ikke sikker på om du hadde husket å spise,» sa hun mens han drakk av ingefærølet. «Selv tok jeg ikke til meg noe som helst i fire dager etter min manns begravelse.

Det endte med innleggelse på grunn av dehydrering.»

«Det var veldig snilt av deg,» sa han. Den kalde drikken fikk ham til å føle seg bedre, men det gikk fortsatt små skjelvinger gjennom kroppen. Bekymringen fikk ham til å glemme enhver stolthet. Han måtte komme seg i Berties begravelse på en eller annen måte. Bussen gikk bare annenhver time på tirsdager, og siste buss tilbake gikk allerede klokken fem. «Jeg tror det er best å prøve å få tak i en drosje.

Jeg tror kanskje jeg ikke er i form til å kjøre.»

«Det trenger du ikke,» sa hun. «Jeg kan kjøre deg. Jeg hadde tenkt meg en tur til Hazelbourne uansett.»

«Men jeg kan da ikke …» begynte han. Han likte ikke å bli kjørt av en kvinne. Han hatet den overdrevent forsiktige måten de kjørte over kryss på, den klossete giringen deres, og at de aldri kikket i bakspeilet. Hvor ofte hadde han ikke kjørt bak en treg kvinnelig bilist på en smal, svingete vei, som var helt uvitende om hva som foregikk bak henne? «Det kan jeg da ikke,» gjentok han.

«La meg nå få ha gleden av å hjelpe deg,» sa hun. «Bilen min står rett borti veien her.»

Hun kjørte som en mann, med aggressive girskift i svingene og kjappe akselerasjoner. Det var tydelig at hun likte seg bak rattet i den lille Hondaen. Hun hadde vinduet litt på gløtt, og trekken fikk det rosa hodetørkleet til å flagre så hun fikk svarte hårlokker ned i ansiktet, som hun irritert strøk vekk samtidig som bilen formelig fløy over en liten bro.

«Hvordan går det?» spurte hun, og majoren visste ikke helt hva han skulle svare. Kjøringen hennes gjorde ham litt kvalm, men på den oppspilte, behagelige måten som guttunger blir når de kjører berg-og-dal-bane.

18

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25731) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 20. mars 2012 - 10:00 (side 19 av 396) NOT PRINT READY!

«Jeg føler meg litt bedre nå,» sa han. «Du kjører veldig godt.»

«Jeg liker å kjøre bil,» sa hun og smilte til ham. «Det er så deilig når det er bare meg og bilen. Ingen som kan fortelle meg hva jeg skal gjøre. Ingen regnskaper, ingen vareopptelling – tenk hvor mange veier det er, hvor mange steder man aldri har vært.»

«Akkurat,» sa majoren. «Tar du ofte bilturer?» «Å, nei da,» sa hun. «Vanligvis kjører jeg bare til byen nå og da for å handle inn. Det er en del indiske butikker i Myrtle Street. Bortsett fra det bruker vi bilen stort sett bare til å levere varer.»

«Du burde kjøre til Skottland eller noe sånt,» sa han.

«Eller hva med de tyske autobahnene? De skal være så fine å kjøre på, har jeg hørt.»

«Har du kjørt mye i Europa?» spurte hun.

«Nei. Nancy og jeg snakket om å kjøre gjennom Frankrike og kanskje til Sveits, men det ble aldri noe av.»

«Du burde gjøre det mens du kan,» sa hun.

«Hva med deg?» spurte han. «Hvor har du lyst til å dra?»

«Så mange steder,» sa hun. «Men jeg har jo butikken å tenke på.»

«Kanskje nevøen din kan ta seg av butikken på egen hånd snart,» sa han. Hun lo, men det var ingen glad latter. «Å ja,» sa hun. «Det varer nok ikke lenge før han kan drive butikken, og jeg blir overflødig.»

Nevøen var en ny og ikke spesielt hyggelig tilvekst til butikken, en ung mann på rundt femogtyve. Han var ikke særlig utadvendt av seg, og det var noe kaldt og avvisende i blikket hans, som om han hele tiden ventet på å bli fornærmet. Han hadde ingenting av den rolige, imøtekommende væremåten til fru Ali, og heller ikke noe av tålmodigheten til hennes avdøde mann. Dessuten virket han en smule overlegen og nedlatende overfor tanten, og det likte ikke majoren.

«Har du tenkt å gå av med pensjon?» spurte han.

19

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25731) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 20. mars 2012 - 10:00 (side 20 av 396) NOT PRINT READY!

«Det er blitt foreslått,» sa hun. «Min manns familie, som bor nordpå, håper at jeg skal komme og bo hos dem.»

«En hyggelig familie er sikkert en fin kompensasjon for å bo i Nord-England,» sa majoren, uten egentlig å mene det.

«Du kommer sikkert til å trives som avholdt bestemor og mater familias.»

«Jeg har ingen egne barn, og min mann er død,» svarte hun i en litt syrlig tone, «så jeg får nok mer medlidenhet enn respekt. Det forventes at jeg skal overdra butikken til nevøen min, som da kan få råd til å hente seg en god kone i Pakistan. I bytte får jeg kost og losji, og utvilsomt også æren av å ta meg av småungene til andre familiemedlemmer.»

Majoren sa ingenting. Han både hadde og hadde ikke lyst til å høre mer. Dette var grunnen til at folk vanligvis snakket om været. «Men de kan da vel ikke tvinge deg til å …» sa han.

«Ikke juridisk,» sa hun. «Min vidunderlige Ahmed brøt med familietradisjonen da han ordnet det slik at butikken gikk videre til meg. Men det er gjeld som skal betales, og hva er vel lover og regler mot familiens meninger?» Hun gjorde en venstresving og smatt inn i en liten luke i den hektiske trafikken på hovedveien. «Man kan spørre seg om det er prisen verd hvis det å bryte med tradisjonen fører til at man blir utstøtt av familien.»

«Det er rett og slett umoralsk,» sa majoren, som var så indignert at knokene hvitnet. Det var det som var problemet med disse innvandrerne, tenkte han. De lot som om de var engelske. Noen av dem var til og med født her. Men under overflaten lå alle disse barbariske holdningene og overholdelsen av de fremmede skikkene.

«Dere er heldige her i England,» sa fru Ali. «Dere har frigjort dere fra familiens bånd. Dere er fri til å gjøre som dere selv vil, uten å måtte være redde.»

«Ja visst,» sa majoren, og tok automatisk komplimenten til seg, skjønt han følte seg slett ikke sikker på at hun hadde rett. * 20

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25731) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 20. mars 2012 - 10:00 (side 21 av 396) NOT PRINT READY!

Hun slapp ham av på hjørnet like ved kirken, og han skriblet ned svigerinnens adresse på en lapp.

«Jeg kan sikkert ta en buss tilbake,» sa han, men begge visste at det ikke var tilfellet, så han insisterte ikke. «Jeg regner med at vi er ferdige ved sekstiden, hvis det passer?» tilføyde han.

«Ja da.» Hun grep hånden hans og holdt den et lite øyeblikk. «Håper det går bra med hjertet ditt, og at det blir godt å være sammen med familien.» Majoren følte en god varme inni seg som han håpet ville overleve det deprimerende synet av Bertie i kisten.

Begravelsesseremonien var stort sett den samme blandingen av komedie og trøstesløshet som han husket fra Nancys begravelse. Kirken var stor og dyster og presbyteriansk, fra midten av nittenhundretallet. Det nakne betonginteriøret ble ikke myket opp hverken av røkelse, levende lys eller blyglassvinduer som i kirken hjemme i St. Mary’s, som tilhørte Den anglikanske kirke, og som Nancy hadde vært så glad i.

Ikke noe gammelt klokketårn eller noen mosegrodd kirkegård som kunne bidra med ro og skjønnhet og den fred det ga å se generasjoner av slektsnavn hogd i stein. Det eneste formildende innslaget her var at kirken var så full at det måtte settes opp to rekker med klappstoler bakerst. Berties kiste var plassert over en liten forsenkning i gulvet, som så ut som en dreneringsrenne, og majoren ble helt forfjamset da det et stykke ute i seremonien plutselig lød en mekanisk summelyd og Bertie begynte å synke. Han sank ikke mer enn cirka ti centimeter, men majoren gjorde en refleksbevegelse med den ene hånden og holdt på å rope høyt av forskrekkelse fordi det kom helt uforberedt på ham.

Både Jemima og Marjorie sa noen ord. Han regnet med at han ikke kom til å like talene deres, særlig da Jemima – som var iført en elegant, bredbremmet svart stråhatt som ville egnet seg mye bedre i et bryllup – kunngjorde at hun ville lese et dikt hun hadde skrevet til minne om faren. Men selv om diktet virkelig var redselsfullt (det eneste han hus21

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 25731) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 20. mars 2012 - 10:00 (side 22 av 396) NOT PRINT READY!

ket, var at det handlet veldig mye om teddybjørner og engler, noe som ikke var helt i tråd med den strenge presbyterianske læren), gjorde hennes ektefølte sorg det gripende. Hun gråt så hun hadde maskara over hele det smale ansiktet og måtte halvveis bæres ned fra lesepulten av sin mann etterpå.

Majoren var ikke blitt spurt på forhånd om han ville si noe. Han betraktet dette som en grov forsømmelse og hadde øvd inn en ganske lang tale i de søvnløse nettene i mellomtiden. Men da Marjorie satte seg igjen etter sin egen korte og tårefylte avskjed med ektemannen og bøyde seg mot ham og spurte ham om han ville si noe, avslo han. Til sin egen overraskelse følte han seg svak igjen, og både stemmen og synet var sløret av følelser. Han bare grep henne i begge hender og holdt dem en god stund mens han kjempet mot tårene.

Da han håndhilste på folk i våpenhuset etter seremonien, ble han rørt over å se hvor mange av hans og Berties gamle venner som var møtt frem. Noen av dem hadde han ikke sett på mange år. Martin James, som de hadde vokst opp sammen med i Edgecombe, hadde kommet fra Kent. Berties gamle nabo Alan Peters, som hadde hatt et høyt handikap i golf, men som hadde begynt med fugletitting i stedet, hadde kommet helt fra den andre kanten av landet. Det mest overraskende var at Jones fra Wales, en gammel kollega av majoren helt tilbake fra offisersskolen, som hadde truffet Bertie bare noen få ganger en sommer, men som hadde sendt julekort til dem begge i alle år siden, hadde kommet fra Halifax. Majoren tok ham i hånden og ristet på hodet i ordløs takk. Øyeblikket ble bare spolert av Jones’ andre kone, en kvinne som hverken han eller Bertie hadde hatt anledning til å treffe, og som gråt hjerteskjærende i et stort lommetørkle.

«Nå må du holde opp, Lizzy,» sa Jones. «Beklager, men hun kan ikke hjelpe for det.»

«Jeg beklager så meget,» tutet Lizzy og pusset nesen. «Jeg blir sånn i brylluper også.» Det gjorde ikke majoren noe.

Hun hadde i hvert fall kommet. Roger hadde ikke vist seg.

Bli med på en reise til Edgecombe St Mary, en søvnig, erke­britisk landsby, og møt det herlige persongalleriet i denne sjarmerende ­romanen om moden kjærlighet og det g­ enerelle forfallet i tiden.

Den pensjonerte majoren Ernest Pettigrew lever et liv i pakt med gode, gamle engelske tradisjoner. Ære, utsøkte ­omgangsformer og livet. Men i forbindelse med brorens plutselige død innleder han et uventet vennskap med fru Ali, landsbyens pakistanske butikkinnehaver. Plutselig og overraskende stiller dette vennskapet ham i et helt nytt lys i landsbyens – og hans egen sønns – øyne, og han innser

tilbrakte tenårene i en liten landsby i East Sussex. Hun er utdannet ved London School of Economics og Stony Brook Southampton, og har tidligere arbeidet som leder i reklamebransjen. Hun har bodd i USA de siste to tiårene. Hun bor sammen med sin mann og deres to sønner i Brooklyn. Majorens siste forelskelse er hennes første roman.

gradvis at hans verden er bygd på løgner.

Majorens siste forelskelse er en ukonvensjonell og hjertevarm ­romantisk komedie som også makter å sette søkelyset på sentrale konflikter i dagens samfunn – og en bok du ikke vil legge fra deg før du har lest den ferdig.

m ajore n s s i ste fore ls ke ls e

s i ste fore ls ke ls e

Helen Simonson er født i England og

h e le n s i mon son

m ajore n s

en kopp ordentlig brygget te er blant de tingene han setter høyt i

h e le n s i mon son

Noen ganger overvinner kjærligheten alt

«En enormt underholdende vandring gjennom den engelske landsbygda …»

– Publishers Weekly

«En nydelig liten kjærlighetshistorie, fortalt med dyktighet og humor.»

– The New York Times Book Review

«En klok komedie … om det uforutsette mirakelet, kjærlighet sent i livet …»

Foto: Nina Subin

– O: The Oprah Magazine

Omslag: Hanne Dahl Design