I Livet, del II skriver Kari Slaatsveen klokt, undrende og skarpt om å bli eldre i en tid som dyrker ungdom. Hun reflekterer tankevekkende og gjenkjennelig om tiden som ubønnhørlig kommer og går, om kroppens aldring og om forsøket på å omfavne begge deler. Hun skriver også om hjernen som gir kroppen beskjed om å gjøre ting den kunne før, men kanskje ikke får til like godt lenger. Hun skriver om minner med sin helt særegne fortellerstemme: lukten av oppblåsbar, solvarm bademadrass, barndommens
voksne
som
hvilte
middag
på sofaen, tok oppvasken, skrelte gulrøtter, kokte fårikål og plukket sopp i anorakker, og som rettet seg opp med et stønn og begge hendene mot korsryggen. Med personlig og essayistisk presisjon forsøker Slaatsveen å gjøre opp regnskap: Hva fikk jeg? Hva tok jeg vare på? Hva mistet jeg – og hva har jeg igjen?
�ARI SLAATSVEEN // LIVET, DEL II
Hva skjer når vi slutter å kjempe mot tiden – og begynner å undersøke den?
�ARI SLAATSVEEN
LIVET, DEL II Legg meg på en bardisk når jeg dør
© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2026 1. utgave, 1. opplag 2026 Trykk/innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2026 Sats: Type-it AS, Trondheim 2026 Papir: 80 g Creamy 2,0 Boka er satt med 11/14 pkt. Garamond Premier Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Omslagsillustrasjon: Mari Kanstad Johnsen Tekstene i denne boka er blitt til med utgangspunkt i artikkelserien «Livet del II», tidligere publisert i magasinet Harvest. ISBN 978-82-05-62760-4 Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale. Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boka, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte. Se www.gyldendal.no
69952 Livet del II – s. 4
31.08.2026 13:26
Kari Slaatsveen
LIVET, DEL II Legg meg på en bardisk når jeg dør
69952 Livet del II – s. 3
31.08.2026 13:26
Til Torbjørn Ekelund For alle entusiastiske samtaler.
69952 Livet del II – s. 5
31.08.2026 13:26
INNHOLD
Å fordøye tid
9
Å falle til jorda
15
Iris
22
Lyset
25
Vimsebruk
28
Desember
32
Fiskene sover om natten
38
Orrfugl på is
47
Gjennom huden så tynn
51
Alle mine sokker
55
Blyføtter
62
«Kvinne, kjenn din kropp»
67
Hamskifte
72
Om gleden og skammen ved å tenke på små ting
78
Mørket
82
Alle våre mødre
88
69952 Livet del II – s. 7
31.08.2026 13:26
Hetebølge
93
Alene hjemme
96
En hage så stor som en hage kan bli
101
Valgets kval, hva?
106
Våkne så tidlig, igjen og igjen
110
Legg meg på en bardisk når jeg dør
113
Alt må gjøres
119
Takk
122
69952 Livet del II – s. 8
31.08.2026 13:26
Å F OR DØY E TID
En vinterdag fikk jeg tildelt en parsell. Et av mange landstykker side om side bak et gjerde midt i byen mellom gater og bakker, med utsikt mot bygårder og byggekraner. Inngangsporten skjøv frem en vinge i tung, våt snø mot et uoversiktlig, gråhvitt landskap. Jeg tråkket inn og la planer for mitt nye, grønne liv. Resten av vinteren så jeg for meg våren. Snøsmelting og våt jord, frøpakker, settepoteter og løk. Inne i hagen ville tiden forsvinne, timer og dager skulle bli slukt av planter, fugler og insekter, grevling, rev og mus. Da jeg gikk inn porten første gang, var jeg i begynnelsen av femtiårene, eldre for noen, ung for eldre, gammel for yngre, iblant også ny og litt ukjent for meg selv. Årene ruller på og jeg eldes, sittende på alle fire med lukejern under druer, bjørnebær, bønner og epler. Dagene snubler i hverandre, jeg rusler inn porten tidlige morgener, straks etter er det kveld og jeg låser porten bak meg, oppskrapt, stukket, stivrygget og tørst. 9
69952 Livet del II – s. 9
31.08.2026 13:26
Tekstene i denne boka er et forsøk på å begripe tid og aldring, og omfavne begge deler. Jeg forundres over tid. Er det tirsdag i dag? Han feiret seksti år i fjor. Er det tre år siden? Det kan jeg ikke begripe. Mennesker, døgnfluer, brunsnegler, østers og elg oppfatter sikkert periodene mellom soloppgang og solnedgang helt ulikt. Hvordan opplever en elg aldring? Finnes det gamle elger? Rekker noen av dem å oppleve at leddene blir stivere, pelsen faller av, at travet gjennom skogen går saktere, at sansene svekkes og at strevet med å løfte beina gjennom snøen i januar blir så tungt og uoverkommelig at de en dag legger seg ned og dør en helt naturlig død? Elg kan i teorien bli tretti år gamle, hva er tretti år for en elg? Etter fylte tretti har vi mennesker muligens seksti år igjen. Noen får sytti. Tenk å bli hundre år! – Vi blir svært gamle i min familie, sa en bekjent. Vi satt på pinnestoler utenfor et bakeri i april, i sola, en helt vanlig hverdag etter å ha møtt hverandre tilfeldig, én på vei oppover i byen, den andre på vei ned. Jeg så straks for meg familiemiddagene deres, med svært gamle mennesker som med skjelvende hender løftet skjøre kaffekopper mot skjelvende munner. Jeg håper at jeg vil fryde meg over min egen gammelhet når den kommer. Min egen slekt har ingen tradisjon for å legge veldig lange liv bak seg. Som barn hadde jeg riktignok en ganske stor familie, med fire besteforeldre, tanter, onkler, 10
69952 Livet del II – s. 10
31.08.2026 13:26
fettere, kusiner, grandonkler, grandtanter, filleonkler og filletanter, tremenninger og firmenninger. En hylende kald vinterdag veltet mange av dem inn døra til juleselskap, og den nye stua i i det nye husbankhuset på høy grunnmur var tett av parfyme, subtile fornærmelser og røyk. En tante strøk inn med pelskrage og hårlakk. Det sto en vind av restaurant og nattklubb rundt henne. Hun hang ofte på byen og kjente alle. Rundt bordet satt søsknene hennes. En gang var de barn sammen i et annet hus i en annen hage. De delte soverom og spiste frokost med føttene dinglende fra stolene før de løp til skolen. Nå satt de her i julefestens sigarettrøyk og så smaløyd på hverandre og på oss, de bråkete barna. Det var den første julen uten moren, hun som hadde formildet dem, forbundet dem. Den dagen hun døde, var far en ganske ung sønn på 32, jeg var sju. Nå er jeg seks år eldre enn hun fikk bli. Alder og tall, tid og forundring over tid, over generasjoner. Hva ser jeg når jeg ser meg, hva ser andre når de ser meg? Onsdag formiddag betyr det noe, torsdag morgen betyr det ingenting. Jeg skulle ta lappen, men strøk på oppkjøringen for et øyeblikk siden, for noen uker siden og for 42 år siden. Jeg så moren min dø i går, i forrige uke, for en måned siden, for 26 år siden. Jeg fødte datteren min for en time siden, på søndag, i 11
69952 Livet del II – s. 11
31.08.2026 13:26
forrige uke, for 33 år siden, hele tiden føder jeg datteren min, om og om igjen. Jeg fant en jeg ville være sammen med resten av mitt liv i går, for tjueen år siden, hver dag finner jeg ham. Jeg stanset mellom soverommet og stua i går morges, lukten av oppblåsbar, solvarm bademadrass i gummiert tekstil fylte rommet, fylte meg. Jeg hørte lyden av fotpumpa i blå gummi og kjente lufta fra slangen med hull i. Jeg så veldig klart og skarpt, som i Kodachrome, min fars fot som pumpet opp madrassen vi la oss på i bukta, i sola, i juli. De holder til inni meg, bademadrassen, pumpa og fars fot. Jeg ser på hendene mine, de er både min fars, min farmors og mine egne. Jeg ser på øynene mine, de tilhører både min mor, min mormor, min oldemor og meg selv. Jeg ser på meg selv, jeg ligner ingen annen. Jeg ser på meg selv, og ligner barndommens voksne som hvilte middag på sofaer, som tok oppvasken, skrelte gulrøtter, kokte fårikål, plukket sopp i anorakker, og som rettet seg opp med et stønn og to hender mot korsryggen. Jeg ser på meg selv og ser det barnet jeg var, som lignet det barnet min mor var, og jeg følger linjene av kinnbein, neser, store ører, reumatiske fingre, runde hoder og smale håndledd. Jeg er like gammel som min mormor var da hun fortsatt gikk til og fra jobben hver dag og røykte 40 om dagen. For meg var hun, selvfølgelig, hårreisende gammel. En vandrende stavkirke. 12
69952 Livet del II – s. 12
31.08.2026 13:26
Selv hadde jeg en grenseoverskridende fysikk, jeg løftet kommoder, løp opp alle bakkene fra stasjonen, kunne dykke ned til fem meter, åpne alle skrulokk uten å skjære grimaser. Jeg hoppet ut av senga om morgenen og gynget over gulvet, gikk uanstrengt ned i spagat, og jeg kunne legge begge føttene bak nakken. Jeg kunne også legge overkroppen inntil knærne og se på deg, opp ned. Jeg kunne kaste langt, langt. Jeg hadde planer for livet mitt, tanker om alt jeg skulle oppleve, alle jeg ville komme til å møte, alt jeg skulle se og høre, lukte, føle og huske. Jeg hadde alltid dårlig råd, jeg hadde alltid tro på at det ville løse seg. Jeg hadde mor, far, søster, bror, en undulat, to katter og en hund. Jeg hadde kjærester som kom og gikk, jeg kom og gikk. Jeg hadde enda en katt, en rød sykkel, en hvit bukse, en gul kjole, en blå fløyelssofa, en lang rattkjelke, en elektrisk skrivemaskin, et fotoapparat. Danseskøyter. Jeg hadde jobber i skogen, i butikker, barer, kafeer, barnehager og i psykiatrien. Så kom de andre jobbene, alle de andre lønningene, alle de andre husleiene, malingsspannene, mørtelbøttene, klinkerflisene, spikereskene, gulvplankene, skruene, dorene, sagene, arbeidslampene, tapetrullene og flyttelassene. Alt vi ikke ville ha med oss videre i livet, la vi ut på FINN, og mennesker vi aldri hadde møtt, kom inn dørene etter møbler, sko, klær, lamper, kjøkkeninnredning, badearmatur, en rød sykkel, en hvit bukse, en gul kjole og et par hvite danseskøyter, men ikke katten. 13
69952 Livet del II – s. 13
31.08.2026 13:26
En blå sofa, en elektrisk skrivemaskin og et fotoapparat. Tiden gikk, den rant gjennom oss og ut bak oss mens vi løp videre i forsøkene på å fordøye opplevelsen av den. Og det er kanskje det jeg vil med denne boka, å finne ut av hvordan jeg fordøyer tid.
69952 Livet del II – s. 14
31.08.2026 13:26
TAKK
Takk til Egebergløkka parsellag som jordet meg, til Martin som hver dag gjør det samme og til redaktør Elin Vestues i Gyldendal, som fikk meg på vingene.
69952 Livet del II – s. 122
31.08.2026 13:26
I Livet, del II skriver Kari Slaatsveen klokt, undrende og skarpt om å bli eldre i en tid som dyrker ungdom. Hun reflekterer tankevekkende og gjenkjennelig om tiden som ubønnhørlig kommer og går, om kroppens aldring og om forsøket på å omfavne begge deler. Hun skriver også om hjernen som gir kroppen beskjed om å gjøre ting den kunne før, men kanskje ikke får til like godt lenger. Hun skriver om minner med sin helt særegne fortellerstemme: lukten av oppblåsbar, solvarm bademadrass, barndommens
voksne
som
hvilte
middag
på sofaen, tok oppvasken, skrelte gulrøtter, kokte fårikål og plukket sopp i anorakker, og som rettet seg opp med et stønn og begge hendene mot korsryggen. Med personlig og essayistisk presisjon forsøker Slaatsveen å gjøre opp regnskap: Hva fikk jeg? Hva tok jeg vare på? Hva mistet jeg – og hva har jeg igjen?
�ARI SLAATSVEEN // LIVET, DEL II
Hva skjer når vi slutter å kjempe mot tiden – og begynner å undersøke den?
�ARI SLAATSVEEN
LIVET, DEL II Legg meg på en bardisk når jeg dør