Like østenfor regnet

Levi Henriksen

Like østenfor regnet Roman

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2008 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB, Falun 2008 Sats: Type-it AS, Trondheim 2008 Papir: Holmen Book Cream 80 g (1,8) Boken er satt med 11/13 p. Sabon Omslagsdesign: Bjørn Kulseth ISBN 978-82-05-37613-7

En stor takk til Fred-Johnny Østbøl, min trofaste blodsbror og budbringer.

Takk også til Alf Storrud for «Den mørke jord», en gjendiktning av «Kapra Toprak» av A¸sik Veysel.

«Hvis du kaster hundre steiner vet du ikke hvilken av dem som vil treffe fuglen.»

– Samuel Eto’o

«And the rain came down like an angel come down from above And the rain came down it’ll wash you away and there ain’t never enough.»

– Steve Earle

INNHOLD

Sivløper 11 Ginni Bang 28 Jesus i hjørnet 41 Gå, bare gå 50 Doktor Sands mikstur 60 Tilbake til Bedford Falls 76 Hvite italienere 91 Fotsoldater 115 En andalusisk hund 135 Veslestua 150 To steiner 159 Kjærlighetens spiker 169 En smoking for Andreas Hemingby 176 Bang bang 187 Gjett hvem som kommer på middag 196 Hva er det som går og går og bare kommer til døra? 212 Å snakke med en hedning om Gud 226 Er helvete stort nok for dere begge? 245 Den dumme mannen bygde huset sitt på sand 260

KAPITTEL 1

Sivløper

Hva ville du gjort hvis du på din femte bryllupsdag kom hjem litt for tidlig og fant en fremmed bil stående i oppkjørselen? Ville du på en plutselig innskytelse ringt ditt eget hjemmenummer, og så, da ingen svarte, reist stigen mot soveromsvinduet? Ville du lett etter noe tungt i garasjen, eller ville du tenkt at i ethvert nederlag ligger det en ny begynnelse?

Simon Smidesang begynte med å rygge baklengs ut av livet sitt. Da han haltet over grusen bort fra huset, var det med en plutselig erkjennelse av at han var ferdig med alt han hadde vært. Han hadde ikke flere steder han absolutt måtte besøke. Han hadde løpt foran oksene i Pamplona, stått inne i leiligheten til Strindberg i Stockholm, fulgt James Joyce sine fotspor gjennom Dublin, alt for å forsøke å føle noe av det samme andre hadde følt før ham.

Da hageporten smalt igjen bak ham, visste Simon Smidesang at han aldri mer kom til å jage forsidene for å være først ute med den store historien. Han ville aldri mer gå inn denne porten for noe annet enn å komme seg fortest mulig ut igjen.

Simon sa opp jobben sin som featureansvarlig, og forsøkte å livnære seg noen måneder som frilanser. Men i takt med at han våknet stadig tidligere og samtidig brukte lengre tid på å komme seg opp om morgenen, gikk det opp for ham at han hadde skrevet alle historiene før. Han 11

maktet ikke lenger å gjøre ordene til annet enn blekk, til noe annet enn trykksverte. Det var en lettelse å innse det.

Det var som å løpe etter bussen til jobben hver dag, og så en morgen bare snu og gå hjem igjen.

Da søskenbarnet skulle selge huset etter besteforeldrene på Skogli og flytte til USA, slo Simon til.

Han hadde prøvd. Virkelig prøvd. Den gamle klisjeen: Bedre å snuble enn aldri å ha forsøkt å gå. Det kunne nesten vært et minneskrift over årene han hadde vært gift med Solvår også. Det var ikke dårlig, det var ikke veldig bra, det var akkurat passe hele tiden, og hadde han ikke kommet for tidlig hjem den dagen for et drøyt år siden, kunne det ha fortsatt slik, rett frem i et liv uten svinger.

Simon hadde aldri konfrontert Solvår Erichsen med hva han hadde sett, og da hun tryglet ham om å bli, lukket han bare døra bak seg og gikk.

Den første måneden etter at han kom flyttende hadde Simon knapt vært utenfor huset på Skogli, men nå hadde han vært landpostbud i bygda i to uker, og det var en velsignelse å sove til klokka ringte. Slippe å ligge våken i halvmørket og lytte til sekundviserens anklagende påminnelse. Han hørte til her i det langsomme. Dagene som brukte tid på å gå seg til. Blikket som fikk fritt leide over de nysådde jordene som lå rullet ut nedover mot bygda.

De første kveldene alene i huset satt han lenge med døra åpen. Himmelen hang som en klokkestreng med påbroderte stjerner utenfor døra, og natta malte ham inne i et stort, svart ingenting. Simon følte seg fremme ved verdens ende, han var tilbake der alt begynte. Han likte at dagene bare la seg over hverandre, som nye kalendersider som ventet uten røde kryss eller rundinger.

I dag var det tirsdag, og det eneste som skilte denne 12

dagen fra den forrige, var at han ble tidligere ferdig enn han pleide. Simon hadde arbeidstid til to, men kom seg sjelden ut av postterminalen i Kongsvinger før nærmere halv fire. I dag ble det kun én time over tida. De andre budene sa han måtte skrive overtid, men Simon ville vente litt. Følte seg fortsatt under opplæring, selv om han kjørte ruta alene nå. Dessuten hadde han fått låne postbilen med hjem i dag fordi han trengte hengerfeste. Budlederen hadde sagt at han ikke trengte å etterfylle bensin.

Materialene dunket mot hengeren da han svingte av ved Sætermokrysset. Teleløsning hadde slitt hardt på asfalten, og rattet skalv i hendene før han klarte å legge hjulene utenom de nedkjørte sporene etter tømmerbilene. Helt fra han var gutt hadde han likt den store, åpne følelsen han fikk etter å ha passert furumoen i bunnen av Sætermosvingen. Landskapet videt seg ut, veien rettet seg opp og husene vokste i akkurat passe avstand oppover de lutryggede åsene fra tettbebyggelsen i dalbunnen. Bestefaren hadde likt å snakke om at en gang var alt dette dekket av hav, og at Skogli var det siste stedet i distriktet der vannet trakk seg tilbake. Våren før månelandingen skulle stasjonsmesteren i bygda bore brønn, men kom rett på saltvann. Han hadde montert ei kran i hullet og latt det stå og renne i to uker, men vannet var like salt, og til slutt måtte det bores på nytt. Simon hadde spurt bestefaren hvor havet var blitt av, om Gud bare hadde dratt ut proppen? Han svarte at på en måte hadde Simon rett, og så manet den gamle mannen vannet tilbake. Svetteperlene glinset over panna, og blåskjorta hadde ei diger rose under hver arm da han løftet hendene som Moses ved bredden av Rødehavet. «Slik,» sa bestefaren og dunket kjøtt mot kjøtt. «Slik trøkte havet seg ut i hver ende av dalen.» Den deformerte pekefingeren på høyrehånda levde sitt eget liv mens de andre fingrene ble flodbølgen som gravde seg vei 13

gjennom åsene som en gang hadde omgitt Skogli på alle kanter.

I dag var det lite ved bygda som fikk Simon til å tenke på hav og vannmasser, kanskje bortsett fra at enkelte av de nybygde husene så ut som om de var kommet drivende på en bølge og så bare blitt stående igjen da vannet trakk seg tilbake. Flere av jordene i dalbunnen var lagt ut som tomter, og nye og gamle hus sto om hverandre som bilder hulter til bulter i et album.

Materialene fortsatte å klappe takten bortover Storveien, og Simon senket farten. Tenkte han kanskje ikke hadde sikret dem skikkelig, og skulle akkurat til å slå på nødblinken da noe forstyrret blikket borte ved den gamle Skreddergården, det høyeste privathuset på Skogli. Før var bygningen malt som et pepperkakehus som var blitt stående litt for lenge i ovnen, men nå hadde veggene blitt glasert med en ny farge, enten engelsk eller persisk rød, noe som ga gården et fyrtårnaktig preg. Men det var ikke det som fanget oppmerksomheten hans. Det satt et menneske på taket. Personen forholdt seg helt uvirksom, lent mot den høyeste pipa, og selv på avstand hadde skikkelsen noe merkelig forlatt over seg.

Simon hadde aldri levert noe annet enn reklame i huset, og da han var bortom tidligere på dagen, hadde han ikke lagt merke til noen stige lent mot taket. Han kunne heller ikke huske at det hadde kommet noen varsler fra feieren de siste ukene. Simon girte ned og lot bilen rulle bortover i første, nå så han tydelig at det var en mann. En mann som satt urovekkende rolig. En feier ville stått over pipa, ikke sittet foran den. Og uansett hva slags håndverker det kunne være, burde han beveget seg.

Han tutet forsiktig. Ingen reaksjon. Han prøvde en gang til. Holdt spaken på signalhornet inne lenge. Mannen 14

viste ingen tegn til å ense lyden. Simon svingte inn oppkjørselen og parkerte bak en grønn varebil. I gresset langs husveggen glimtet det i ståltennene til en aluminiumsstige.

På adresselista var det bare oppført et kvinnenavn i huset, men det var ikke alltid folk var like raske med å melde adresseendring, så muligens kunne det også bo en mann der. Ginni Bang kunne uansett ikke ha bodd her lenge, for han husket ikke noe slikt navn fra den tida han besøkte bygda jevnlig. Det trengte forresten ikke å bety all verden. Etter at han begynte som postbud, hadde han ved flere anledninger lagt merke til at effektiviseringen hadde nådd Skogli også, i hvert fall når det gjaldt hva folk het.

Flere av dem han pleide å leke med i sommerferiene, hadde plutselig fått halvert navnene. Mellemstubråten var blitt til Bråten, Gjermshusrønningen til Gjermshus, Bergimellom til Berg, og favoritten hans, Sætersæter, eller Tosæter, som de pleide å si, til bare Sæter.

Stigen var tung og vanskelig å håndtere. Da han rettet den opp, holdt den på å tippe over varebilen. Aluminiumen skrapte mot takrenna og fikk ham til å grøsse. Simon ventet at lyden skulle få mannen til å stikke hodet over kanten, men ingenting skjedde.

– Hallo? ropte han.

Det var ingen som svarte.

– Har det skjedd noe? skrek han litt høyere.

Fortsatt ikke noe svar. Simon gikk bort til døra og trykket inn knappen på ringeklokka. Tok et skritt ned av trappa og ventet. Ringte på en gang til og kjente på klinken. Døra var låst. Mobilen lå som en glatt stein i jakkelommen, og Simon lurte på om han burde ringe ambulanse eller politi, men hadde mannen virkelig fått et illebefinnende, kunne han ikke ta seg tid til å vente på blålys og sirener.

15

Det begynte å hamre i tinningen da han satte foten på det nederste trinnet, og han passet på ikke å se ned. Stigen han hadde reist opp mot soveromsvinduet sitt, hadde vært primitiv og hjemmesnekret, men selv ikke en spiker som rev hånda til blods hadde klart å saktne bevegelsene hans.

Han hadde tatt to trinn om gangen. Nå lirket Simon kroppen langsomt oppover. Metalltrinnene var som et ekstra sett med ribbein som forsøkte å holde hjertet på plass, mens knirkingen fra stigen forplantet seg i hele kroppen.

– Hallo, sa han igjen da han stakk hodet over kanten.

Mannen satt med ansiktet vendt bortover mot Flyktningsjøen, og reagerte fortsatt ikke.

– Går det bra, sa Simon med høyere stemme, og først nå kom det litt liv over mannen.

– Å hei, sa han. – Jeg hørte deg ikke.

– Stigen din hadde falt ned, sa Simon og ble stående og klamre seg fast i det nederste trinnet av takstigen som gikk opp mot pipa. Hjertet hamret fortsatt, og ubehaget ble forsterket av at han ikke ante hva mannen drev med, for alt Simon visste samlet han mot til å hoppe.

– Kom, det er noe jeg må vise deg, sa mannen og holdt ut hånda.

Simon nølte. Vinden lekte med trekronene rundt huset og plantet en gyngende fornemmelse i ham.

– Jeg har aldri sett makan, sa mannen og pekte på noe mellom beina sine. Det så ut som et glass.

Det var ikke noe Simon hadde tenkt han skulle gjøre, men plutselig var han på taket og begynte å krabbe langsomt oppover takstigen.

– Her, sa mannen, da han var oppe hos ham. – Jeg har jobbet på tak i tjue år, men aldri sett noe som ligner.

Han holdt opp et glass det hadde vært pulverkaffe på.

I lokket var det stukket fullt av hull, og på bunnen satt 16

et insekt. Det så ut som en bille, men den var mye mer fargerik, og lodden som en fiskeflue.

– Hva er det? sa Simon.

– Gud aleine veit. Den ser ikke ut som noe som hører til på Skogli. Du skal se jeg har oppdaget en ny art. Den bare satt der på kanten av pipa. Visste du forresten at omtrent 80 prosent av skapningene på jorda har seks bein?

Simon ristet på hodet. Fortsatte å holde seg fast med begge hendene så det gjorde vondt i knokene. Greinene fra den høyeste bjørka skrapte mot mønet og det stakk til i mellomgolvet. Hjertet slo dotter i ørene, og Simon kunne ikke forstå hva som hadde fått ham til å krabbe opp på taket.

– Stigen din hadde falt ned. Jeg trodde det hadde skjedd noe, og ropte flere ganger, sa han igjen.

– Å, omforladelse, tusen takk. Jeg blei så opptatt av insektet. Det er du som er den nye postmannen, ikke sant?

Simon bare nikket for å understreke det åpenbare. Han hadde fortsatt uniformen på seg.

– Du trur kanskje det har klikka for meg, men jeg er på jobb, sa mannen.

Simon bare så på ham.

– Jeg er taktekker. Er ute på befaring av nytt tak. Eyvind Bjørkli, sa mannen og rakte frem hånda.

– Simon Smidesang, sa Simon og spente hælene mot takstigen da han måtte slippe grepet med den ene hånda.

Et øyeblikk kjente han den gamle underlegenheten fra feriene hos besteforeldrene. De andre guttene hadde etternavn som Furuberg, Granseth, Aspnes og Alm. Navn som hørtes ut som om de sprang opp og ut fra bygda. Navnet hans lød som noe komponert med en kunstferdig fjærpenn.

– Er det du som har flyttet inn i Edenstam-huset? sa Bjørkli og kastet med hodet mot Overgrenda.

Simon nikket.

17

– Du skriver, du?

– Hva? – Jeg leste om deg i lokalavisa for en del år sia. De hadde vært hos bestefar din etter at du vant en pris eller noe.

– Jeg har sluttet som journalist. Det er mer enn nok å være postmann med eget hus.

– Det er en fin plass der oppe. Romslig kåk. Veit du hva far min pleide å si?

Simon ristet på hodet.

– At huset ligger rett over klimabeltet som går gjennom bygda, og derfor er plassen det tørreste stedet på heile Skogli. Det var grunnen til at bestefar din aldri fikk noe skikk på småbruket.

Simon forsøkte å tenke etter om han hadde rett. Det hadde ikke falt noe regn siden han kjøpte huset, men han husket potetplukkingen før, gresskarene til bestemoren og blomstene som klatret rundt i sørhellinga.

– Der tror jeg du tar feil, sa han.

– Du kan bare være glad det ikke regner, fortsatte Bjørkli som om han ikke hørte hva Simon sa. – Folk sier det blir så reint etter at det har regna. Det er noe stort tull. Det blir møkkete på en annen måte. Du skulle bare sett hva regnet gjør med taka mine.

– Gjør?

– De blir seende ut som ei skjorte etter en hard dag på jobb. Fulle av skjoldete svettestriper. Regnværskyene kommer drivende inn fra Kola-halvøya og slike steder med bukene fulle av fabrikkrøyk, sot, gass og jernpartikler som de drøsser over oss. Noen ganger er det så pukka ille at jeg er nødt til å ha maske på jobb.

– Ja vel, sa Simon og lurte på om alle taktekkere hadde et like sanselig forhold til jobben. Og om alle var like snakkesalige.

18

– Trivs du? sa Bjørkli.

Simon ante ikke om han mente huset eller jobben, så han bare nikket.

– Bra doning du kjører, sa Bjørkli. – Har tenkt å skaffe maken. Egentlig heilt håpløst ikke å ha firehjulstrekker i min jobb.

– Japanerne kan bil, sa Simon.

– Japanera? sa Bjørkli og skjøt øyenbrynene i været.

– Det er vel ikke japanera som lager Hyundai?

– Nei, nei, jeg mener koreanerne, sa Simon og kjente kinnene ta fyr. Selvfølgelig. Det var ikke emblemet til Toyota som satt i grillen på bilen han hadde kjørt de siste ukene.

– Og du? fortet han seg si, så de skulle slippe en lang diskusjon om turtall og hestekrefter. – Er du ikke redd?

Jeg hadde aldri klart å slutte å tenke på hvor høyt det er.

Ansiktet til Bjørkli sprakk i et smil og Simon lurte på hvor gammel han kunne være. Håret sprengte grått ved tinningen, og rynkene rundt øynene brukte tid på å glatte seg ut etter smilet. Bjørkli var arbeidspen. Simon hadde sett slike ansikter før. Kartfjes som var vant til vær og vind og så ut til å ha vært gjennom en motsatt ansiktsløfting der huden var gammel, men øynene unge.

– Jeg liker dyr. Har alltid likt dyr. Liker du dyr? sa Bjørkli uten å svare på spørsmålet.

– For så vidt, sa Simon, og tenkte på den siste redaktøren sin og alle gangene hun hadde påstått at han hadde en tullingmagnet når det gjaldt å finne folk til reportasjene sine.

– Tenk så dårlig vi har behandlet og fortsatt behandler dyra. De første passasjera om bord i en varmluftsballong, veit du hvem det var? Jo, det skal jeg si deg, en sau, ei and og en hane. Og Laika, hvor blei det egentlig av henne?

19

Trur du fortsatt ho svever rundt der oppe i verdensrommet i den kosmonautkuppelen til russera?

– Hun er nok død, sa Simon, og kunne ikke hjelpe for at blikket søkte opp mot himmelen.

– Veit du, jeg fikk nettopp ei bok om edderkopper.

Noen eksperter meiner at målt i vekt er edderkopptråd like sterk som stål. Hvis det gikk an å veve en tråd av edderkoppsilke med tjukkelse som en blyant, ville det kunne stoppe en Boeing 747 i bevegelse.

– Jeg forstår, sa Simon og forsøkte å være kort så zoologitimen snart kunne være over.

– Nei, jeg er ikke redd, sa Bjørkli plutselig og så rett på ham.

– Hva? – Redd for taka. Jeg har falt ned en gang, men aldri vært redd, hverken før eller sia. Det er noe som sitter i genene.

– Ja, sikkert, sa Simon og lo, men Bjørkli smilte ikke lenger.

– Det er sant. Dalmatineren er det eneste pattedyret som ikke er redd ild. Det er fordi de nærmest er avlet fram rundt båla til sigøynera. Sjøl er jeg taktekker som far og bestefar. Har du hørt om familien Bärugel fra Ungarn?

Simon tenkte at Bärugel ikke hørtes spesielt ungarsk ut, men han ristet på hodet.

– Jeg kan ikke si jeg har det, var de taktekkere, de også?

– De er linedansere i sjuende generasjon og har underholdt fyrster, baroner, grever og prinser med å risikere livet sia 1800-tallet.

Simon klarte ikke å holde tilbake et grøss og slapp seg ned med ryggen inn mot pipa, som om den kunne by kroppen hans på litt varme.

– Er det noe? sa Bjørkli.

Simon klarte å samle nok pust til et nei.

20

– Du er så bleik?

– Høyden, sa han.

– Det går seg til. Det jeg skulle si om de trapesartista, er at den yngste av brødra er bare ti år, men har danset line sia han kunne gå. Kvinnene i Bärugels er sjøl trapesartister, og når de skal ha unger, forsøker de å fortsette så lenge som mulig fram til de skal føde. Familien trur det gjør at unga kommer til verden med et annet tyngdepunkt enn andre.

Simon klemte seg hardere inn mot pipa. Mursteinene gnagde seg gjennom fleecejakka, men det gikk litt lettere å snakke når han hadde noe å lene seg mot.

– Klatret moren din rundt på takene mens hun var gravid med deg også? sa han.

– Ja, sa Bjørkli, og det gikk en liten stund før Simon forsto at denne gangen spøkte taktekkeren.

– Nei, men da jeg var yngre, drømte jeg om å bli sirkusartist. Jeg bandt et tau mellom epletrærne heime og hadde ganske bra balanse.

– Kan du ikke prøve bortover telefonledningen der, så får jeg se at du ikke har glemt gamle kunster, sa Simon og nikket mot mønet bare for å slippe å tenke på gener, på hva det var som styrte ham, på hva som gjorde en mann til en mann.

– Jo, det kunne jeg for så vidt. Men det der er ingen telefonledning. Ginni har ikke telefon. Ho har fått nok av telefoner.

– Hva mener du?

– Ikke noe annet enn det ho fortalte meg.

– Hun har vel mobil, da.

– Ikke det heller. Jeg har aldri sett ho ute.

– Men hun er nok borte nå. Det var ingen som svarte da jeg ringte på nettopp.

– Ginni har ikke batteri i ringeklokka.

21

– Hvorfor ikke det?

Bjørkli slo ut med hendene.

– Er det en gammel dame?

– Nei. Ho gjemmer seg i klærne, men må være litt yngre enn meg. Som deg, kanskje, du er i midten av tredveåra, ikke sant?

Simon trakk på skuldrene.

– 37 neste vår, sa han og satte seg litt bedre til rette. Han spente ikke lenger hælene så hardt mot taket, og holdt seg fast med bare én hånd. Det var nesten så han begynte å trives. Han likte å sitte flere hoder over resten av verden.

– Neste vår? Har du akkurat hatt bursdag, da?

Simon nikket. – Det må være en fin jobb du har, i hvert fall når du mestrer høyden, sa han.

– Iblant når kjerringa holder på å stri livet av meg, pleier jeg å finne på at det er noe gæernt med taket bare for å slippe vekk. Kjerringa kaller det å gå seg vill med vilje. Men du har rett. Det er en fin jobb, den beste, sjøl om jeg en gang bare var en hårsbredd unna å bli drept av folkemøkk.

– Nettopp.

– Det er sant. Jeg holdt på å bli drept sankthansaften for to år sia. Plutselig kom det dalende en diger isklump og slo høl i bølgeblikktaket der jeg nettopp hadde stått.

Lokalavisa ringte rundt til fleire meterologer som meinte isklumpen måtte ha falt fra et fly. Mest sannsynlig kom den fra vingene, men det kan også ha vært noe fra dassen.

Jeg håper på det første, selvfølgelig. Det er ikke så stas å ha vært en halv meter unna å bli drept av klaka dritt. Jeg holdt meg nede fra alle tak i tre uker etterpå.

– Jeg har alltid hørt at de fleste ulykker skjer i hjemmet, men det var en ny variant, sa Simon.

– Ja, sa Bjørkli og lo. – Det er den eneste gangen jeg har vært på forsida av avisa, men jeg har vært fleire gan22

ger inni. Du aner ikke hvor mye rart man kan finne oppå taka. Sko og paraplyer. Damehatter og tennisballer. Epler og potteblomster. En gang traff ei lommebok taket rett ved sida av verktøykassa mi.

– En lommebok? Var det noen som hadde kastet den opp?

– Aner ikke. Det var ingen å se. Det må ha vært ei skjære.

– Jeg trodde de bare gikk etter ting som var blanke?

– Naturens veier er uransakelige.

– Og nå det insektet, sa Simon.

– Ja. Nå det insektet, sa Bjørkli og nikket.

– Hva har du tenkt å gjøre med det?

– Veit ikke, kanskje jeg ringer avisa igjen. Et slikt insekt finnes egentlig ikke, i hvert fall ikke her. Men det er så lite vi veit. Enkelte musetyper bygger reir i trærne og kan tilbringe heile livet uten noen gang å berøre bakken.

Simon så på klokka. Den var over fem. Han hadde håpet å være i gang med å snekre, og ennå hadde han ikke fått i seg noen middag.

– Jeg må nesten dra. Hyggelig å møte deg, sa han.

– Det samme, sa Bjørkli, trakk ei lommelerke frem fra jakka og holdt den lenge for munnen. Så rakte han den til Simon.

– Vil du ha?

– Nei takk.

– Drekker du ikke?

Simon ristet på hodet. Kunne høre lyden av flasker som veltet når han skulle legge seg til å sove som barn.

– Har du slutta?

– Jeg har ikke begynt.

– Har du aldri vært brisen?

– Nei. 23

– Flink gutt, sa Bjørkli. Smilet fikk rynkene rundt øynene til å sprekke igjen, og Simon tenkte på det fine trådverket som folder seg ut i et vissent lønneblad. Han lette etter noe å si. Noe interessant, men nøt samtidig stillheten som ikke kjentes pinlig eller påtvunget. Selv om dagen hadde begynt å dale, hadde den fortsatt noe nykrydret over seg. Den var sprinklet med vår, som lukta av feit, nyoppkastet matjord som blandet seg med det første skikkelige regnet etter vinteren.

– Er Edenstam blitt for lite alt? sa Bjørkli, og Simon fryktet han hadde blitt oppslukt av egne tanker igjen og ikke hadde fått med seg begynnelsen av spørsmålet.

– Hva? Bjørkli gjorde et kast med hodet mot bilen og hengeren.

– Nei, jeg skal ikke bygge på. Tenkte bare det er godt å ha noen materialer liggende. Vi får se hva det blir.

Bjørkli svarte ikke med en gang, men studerte ansiktet til Simon.

– Du har rett, sa han. – Materialer er noe man alltid trenger.

Simon bare nikket. Trakk pusten ned i lungene og holdt en liten bit av dagen der, før han lot alt sive ut gjennom nesa. Rundt dem hadde det begynt å blåse opp, og i retning Kongsvinger skyet det over. Det var godt å sitte slik og stange mot himmelen mens vinden mot ansiktet fylte ham med mer liv enn på lenge. Ingen gårsdag. Ingen morgendag.

– Nå må jeg virkelig dra. Det er lenge siden lunsj, sa han.

– Hvordan er taket på Edenstam?

– Bra, eller jeg tror det er bra.

– Du må si fra hvis det er noe. Jeg tar en gratis sjekk.

Du aner ikke hvor mange dårlige tak det fins. Jeg ser det igjen og igjen. Folk tenker ikke på det de ikke kan se. De 24

bruker opp penga på grunnmur, vegger, golv, alt det innvendige, og så blir det viktigste noe man bare slenger på til slutt, sa Bjørkli og stakk til ham et krøllete visittkort.

– Jeg skal si ifra, vi sees, sa Simon og stakk visittkortet i skjortelommen.

Han satte seg på takstigen som den skulle være et akebrett og begynte å lirke seg nedover, et skritt av gangen.

Med ansiktet vendt utover kjentes tyngden fra det store tomme som et lodd. Toppen av stigen grep etter ham som to jernklør og forsøkte å dra ham over kanten. Han lukket øynene, men inni seg hadde han alt begynt å falle. Stemmen som revnet, pipingen i ørene, mørket som åpnet seg da pusten ble slått ut av ham. Hver sene, hvert muskelfeste sitret. Hele plassen hans i verden handlet om at han klarte å holde seg fast.

Han kjente hånda til Bjørkli på skuldra, hørte ham si noe, men forsto ikke hva.

– Smidesang.

Simon kjente munnen rett ved øret sitt, håret til Bjørkli kilte ham i ansiktet.

– Gi meg høyrehanda di.

Simon klarte ikke svare, klarte ikke å gjøre som han ble bedt om.

– Simon, det kommer til å gå bra. Du er ikke vant til tak. Jeg skal hjelpe deg ned. Gi meg høyrehanda.

I noen hjerteslag var han vektløs, i noen hjerteslag kunne han kjenne bakken komme mot seg, så fant han hånda til Bjørkli. Den føltes som inntørket fiskeskinn.

– Nå kan du åpne øya og se rett på meg.

Simon gjorde som han sa. Bjørkli satt på huk ved siden av stigen. Han smilte. Ansiktet og skuldrene så ut som de var tegnet på himmelen.

– Så gir du meg den andre handa og fortsetter å se på meg.

25

– Jeg tror ikke jeg klarer, hvisket Simon.

– Kom igjen! Jeg har deg nå.

Simon rakte ham den andre hånda, og leppene til Bjørkli viste enda mer av de hvite tennene. Hele ansiktet åpnet seg.

– Nå snur du deg langsomt rundt. Med ryggen til er du så godt som nede.

Bjørkli holdt ham så fingertuppene til Simon ble hvite.

Det minnet ham om danseskolen moren tvang ham til å gå på. Den første kvelden, de første trinnene. Nå var det han som ble snurret, opp, rundt, og så dro Bjørkli ham ned på magen.

– Går det bra? sa han.

Simon nikket ned mot taket. Det luktet gammel vaskeklut. Skjelvingen slapp gradvis, kroppen ble lettere og nakken føltes sterk nok til å bære vekta av hodet.

– Takk, sa Simon og klarte å prestere et smil. Bjørkli bare nikket. Glasset med billa sto støttet opp ved det ene beinet hans.

– Det er ikke skihopping du driver med. Du kan ikke gå ned en stige som om du skulle setta utafor Holmenkollen, sa Bjørkli og blottet hele tanngarden i et smil.

– Jeg har lært det nå, sa Simon.

– Det er ikke noe hokuspokus ved å være taktekker, ryggen til, det er alt det handler om. Ryggen til.

Simon nikket.

– Vil du jeg skal gå foran deg, være ytterst som en brannmann, mens vi klatrer ned?

Simon rettet seg litt opp. Blodbruset var borte. Fargene fløt ikke over i hverandre da han fokuserte blikket på himmelen og skyene.

– Jeg tror det går bra, sa han.

– Det gjør som regel det, sa Bjørkli og rakte ham hånda.

– Hyggelig å hilse på deg.

26

– Takk det samme.

Bjørkli løftet opp glasset, billa falt over på rygg og ble liggende og sprelle et øyeblikk før den kom seg på beina.

– Jeg er spent på hva dette er. Veit du, jeg har lest at de fleste biller lever heile livet sitt uten å bli lagt merke til av folk, sa han.

– Jeg forstår hva du mener, sa Simon, slapp seg ned mot kanten av taket, og uten å tenke noe mer, satte han høyrebeinet i det nest øverste trinnet på aluminiumsstigen.

– Smidesang! ropte Bjørkli.

Simon nikket.

– Gidder du å legge stigen ned igjen på bakken? Hvis kjerringa mi meiner at jeg trenger å bli finni, kan ho bare begynne å leite, men ho veit vel som vanlig ikke hvor jeg er.

Simon bare så på ham. Leppene virket merkelig blodfattige da de forsøkte å stramme seg rundt et siste smil.