Kvinnfolk

Marianne Pfeffer Gjengedal Klaudia Iga Pérès

Det finnes mange bra damer i verden som har flyttet grenser for oss som kommer etter. Flere av dem betalte dyrt for sin frihet, men de endret verden med sin kunst og sitt eget liv. I denne boken møter du et knippe av dem. Kvinner som har inspirert oss. Vi har forsøkt å sette oss inn i deres hverdag og deres liv. Mat sier mye om menneskers hverdag og samfunnet de lever i. Vi gikk så langt at vi forsøkte å bli disse kvinnene og spise maten de antagelig spiste.

Derfor har vi laget denne kunstkokeboken eller kanskje kokekunstboken. Bli med inn i disse kvinnenes liv og smak på livene deres.

Marianne Pfeffer Gjengedal Klaudia Iga Pérès

Marie Antoinette Jane Austen Oda Krohg Sigrid Undset Anne Pavlovna Pavlova Coco Chanel Pamela Lyndon Travers Astrid Lindgren Frida Kahlo Julia Child Marilyn Monroe Sophia Loren Liza Crihfield Dalby Björk Guđmundsdóttir

Fantastisk mat til verdensberømte damer

INNHOLD

Forord............................................................................ 9

Anne Pavlovna Pavlova (1881–1931)...............99

Marie Antoinette (1755–1793)........................11

Blinis..................................................................... 108

To slag minipavlovaer......................................... 106

Kirsebær- og blåbærmarshmallows................... 16

Klassisk østers...................................................... 112

Charlotte Russe-kake............................................ 19

Kamskjell med mangosalsa............................... 113

Alaska-kake............................................................ 20

Kamskjell med bacon......................................... 113

Black Forest. Kake med stor K............................. 24

Hummer............................................................... 116

Makroner med sjokoladekrem eller karamell... 29

Små marsipanfrukter............................................ 30

Jane Austen (1775–1817)....................................35

Coco Chanel (1883–1971)................................ 119

Fransk nougat...................................................... 127

Hasselnøtt-tuiles.................................................. 128

Cottage loaf........................................................... 43

Choux buns med krem....................................... 131

Rosenkål med mandler og bacon....................... 44

Sjokoladefylte croquantes................................. 132

Stekte artisjokker med mynte.............................. 47

Karamell- og cognactrøfler................................ 134

Glasert skinkestek................................................. 48

Sjokoladetrøfler med malibu, hvit sjokolade

Shepherd’s pie...................................................... 51

Yorkshire-pudding................................................ 52

Oda Krohg (1860–1935)......................................55

og kokos............................................................ 137

Pamela Lyndon Travers (1899–1996)............ 139

Afternoon tea / Five o’clock tea......................... 147

French 75............................................................... 61

Victorian sponge-cake........................................ 147

Absint..................................................................... 62

The Manchester tart............................................ 148

Vin chaud / Glühwein........................................... 65

Lamington-kaker................................................. 151

Ristede kastanjer................................................... 66

Eplesukkertøy...................................................... 152

Hvordan komponere et fantastisk ostefat.......... 69

Honningkuler....................................................... 155

Crostini med ovnsbakte druer og chévre.......... 70

Tesmørbrød......................................................... 156

Fylte dadler............................................................ 73

Fiken med blåmuggost og prosciutto................ 74

Sigrid Undset (1883–1949)..................................77

Russisk te.............................................................. 156

Astrid Lindgren (1907–2002)........................... 159

Pannekaker til en liten familie............................ 169

Kokekaffe................................................................ 84

Pepperkaker......................................................... 170

Grovt grytebrød.................................................... 86

Semlor / Fastelavnsboller................................... 173

Byggbrød............................................................... 89

Blåbærsuppe....................................................... 174

Havregrøt med dulce de leche........................... 90

Kjøttboller............................................................ 177

Hjemmelaget smør............................................... 93

Raggmunker med fleks og rårørte tyttebær.... 178

Vassgraut................................................................ 94

Kalvestek.............................................................. 181

Rømmegrøt............................................................ 97

4

Svineknoke med rotmos.................................... 183

Frida Kahlo (1907–1954)................................... 185 Rosinlikør.............................................................. 191

Mandelfylte svisker............................................. 194

Macarrones, kanelkaramell................................ 194

Pecankyss............................................................. 197

Meksikanske kjeks............................................... 198

Karamellisert popcorn........................................ 201

Krydret varm sjokolade...................................... 202

Kanelsnurrer på meksikansk manér.................. 205

Julia Child (1912–2004)..................................... 205

Julias kalkun......................................................... 212

Carottes glacées / Glaserte gulrøtter............... 217

Pommes de terre sautées /

Råstekte poteter............................................... 218 Crème renversée au caramel /

Liza Crihfield Dalby (1950–)............................. 271 Gyoza.................................................................... 277

Udon miso nudelsuppe..................................... 278

Sake – Nihonshu.................................................. 280

Sushiris / Shari..................................................... 281

Teriyaki-laks med spinat..................................... 282

Tonkatsu............................................................... 285 Onigiri.................................................................. 286 Temari-sushi......................................................... 288

Björk Guđmundsdóttir (1965–)........................ 291 Fiskesuppe........................................................... 296

Lammekoteletter................................................. 299

Hvelvet karamellpudding................................ 223

Marilyn Monroe (1926–1962).......................... 225

Granola................................................................. 231

Amerikanske pannekaker.................................. 232

Bircher-müsli med bær....................................... 235

Krydrede frokostmuffins..................................... 236

Mettende frokostsmoothie................................ 239

Cashewsmør........................................................ 240

Rødbetrøsti med gravlaks.................................. 301

Kleinur.................................................................. 302 Kjøttsuppe med lam........................................... 305

Kokabrød............................................................. 307 Skikkelig grove fiskeburgere............................. 309

Takk........................................................................... 312 Kilder........................................................................ 314 Register.................................................................... 316

Omelett i brød..................................................... 245

Sophia Loren (1934–).......................................... 247

Pasta med ostesaus............................................. 253

Spaghetti à la trapanese.................................... 254

Spaghetti med kjøttboller.................................. 257

Pizza...................................................................... 258 Tomatbruschetta................................................. 263

Cannelloni med spinat og ricotta..................... 264

Risotto med sommergrønnsaker...................... 267

Kylling cacciatore................................................ 268

5

På disse bildene ser dere hvordan vi jobbet med denne boken. Vi prøvde å bli de kvinnfolka vi portretterte, og i noen sekunder under flere av opptakene, føltes det slik.

Du synes kanskje at ideen om «å bli» kvinnene er ren galskap. Det kjente vi på mange ganger, men vi hadde også en glede og forventning.

6

7

8

FORORD

Det er lett å glemme at verdensberømte og legendariske damer også har hatt en hverdag som oss andre.

De har satt seg ned og spist frokost og middag, tatt en kaffepause og sikkert hatt både fabelaktige festdager og påfølgende blåmandager. Kjent på samhold og ensomhet, hatt store drømmer og opplevd nederlag. De fleste av dem har laget maten sin selv, mens andre har planlagt måltidene med en kokke.

De har hatt favorittretter og noe de var ekstra begeistret for av bordets gleder. Et glass vin, en kopp kruttsterk kaffe eller en liten sjokoladebit kan være hverdagens største glede. For storparten av kvinnfolka har arbeidet og egen rolle vært oppslukende i livet deres. De fleste har forsørget seg selv, mens andre har blitt forsørget. Hva som har endt opp på bordet foran dem, har selvfølgelig vært preget av alt dette og av tid og sted.

I forbindelse med denne boken har Klaudia og jeg studert et knippe berømte kvinners liv og forsøkt å lage maten vi tror de spiste. De er alle sammen kvinner vi av svært ulike grunner har hatt en umiddelbar fascinasjon for. Vi har beundret det de har utrettet eller elsket estetikken, epoken og kulturen de representerer. Vi har studert stilarter, lys, portretter, biografier og selvfølgelig maten de spiste så langt det har vært mulig, og vi har forsøkt å gjenskape fragmenter av deres miljøer.

Jeg har skrevet om gamle oppskrifter slik at de fungerer med ingredienser vi får kjøpt i dag. Mange av oppskriftene er på mat vi vet kvinnfolka har spist, mens andre retter er laget med utgangspunkt i epoken de levde i og hva som var vanlig i deres samtid.

Klaudia og jeg møtte hverandre for fem år siden, og etter det har tilværelsen aldri vært kjedelig. Vi var to kunstnere i reklamebransjen; en fotograf og en matstylist, som ønsket å gjøre noe morsomt sammen på fritiden. Det ble til prosjektet og nå boken KVINNFOLK. Prosjektet startet med Frida Kahlo, en kunstner vi begge to alltid har sett opp til. Lidelsen hun klarte å formidle gjennom kunsten sin, sammen med motet og livskraften hennes, berører oss begge. Vi ville forsøke å komme nærmere innpå livet hennes via maten hun spiste, og dermed også hverdagen hennes.

Etter Frida har vi lagt til en fin rekke kvinnfolk som vi portretterer i denne boken. Vi har reist i tid og til

ulike steder og laget maten deres slik vi tror den var, og har forsøkt å leve oss inn i livet deres gjennom smakene og estetikken.

Vi hadde lyst til å gå lenger enn bare å lage maten rundt kvinnfolka vi hadde på listen, vi hadde lyst til å gjenskape kvinnene! Vi lette lenge etter en modell som kunne være Frida, til Klaudia en dag satte ned foten og sa: – Marianne. Du er Frida! Og slik ble det.

Noen uker etter lå Klaudia på en seng som Marilyn Monroe, og fem år etter har vi begge tilbrakt en rekke timer i andre kvinners liv. Vi har snørt oss inn i vonde korsetter og sminket oss i deres ånd, og med stor ærefrykt vært hvert av kvinnfolka i noen timer.

Etter hvert som vi har arbeidet med kvinnene, har vi lært at de selvfølgelig er mer sammensatte enn det vi trodde da vi startet. Vi har blitt både overrasket og noen ganger skuffet, og ofte gledet oss over disse kvinnfolka. For veldig mange av dem kostet deres livsvalg dem dyrt, friheten hadde sin pris, men de utrettet noe. Det er vi ydmyke og takknemlige for. De har på ulike måter banet vei og gitt oss vår valgfrihet som kvinner. For de fleste som omtales i denne boken, har ikke hatt stemmerett og har måttet kjempe med nebb og klør for å kunne ta egne valg. Dessverre har mange av kvinnfolka vi beskriver hatt tøffe oppvekstvilkår, og det har vært vanskelig for mange av dem å ta vare på sine egne barn slik de kanskje ville ha ønsket.

Likevel har deres pågangsmot og utfordringer satt våre egne liv i perspektiv og gitt oss styrke, matlyst og livsglede som vi nå deler med dere.

Marianne Pfeffer Gjengedal

har en mastergrad fra Kunsthøgskolen i Oslo, kunstfag. Hun jobber som matstylist i Oslo og reiser rundt til forskjellige foto- og filmstudioer på merkelige stylingjobber. Hun har to sønner med en norsk rapper, og kommer til å måtte pendle til Frankrike en hel del fremover.

Klaudia Iga Pérès

har en mastergrad i kunst fra Kunstakademiet i Warszawa med fordypning i portrettfotografi. Hun har jobbet som matfotograf i Norge i fem år og har nettopp startet et fotostudio i Alsace, Frankrike, i sitt nyanskaffede herskapshus fra 1920.

Hun har en sønn med sin franske ingeniør.

Kontakt eller følg oss gjerne på Instagram: @marianne_pfeffer og @klaudiaiga

9

10

Marie Antoinette

MARIE ANTOINETTE (17 5 5 –17 9 3)

Fransk dronning som legemliggjorde den overdådige rokokkostilen. Elsket, forhatt og kanskje misforstått.

Marie Antoinette

11

12

Marie Antoinette

PUDDER OG PASTELLER Marie Antoinette ble verdensberømt for en setning hun aldri har sagt: Qu’ils mangent de la brioche – La dem spise brioche! Uttalelsen stammer fra dronningen Marie-Thérèse som regjerte mer enn 100 år tidligere. Sitatet ble hendig hentet frem av politiske motstandere og lagt i munnen på Marie Antoinette for å skape misnøye blant folket. Så mye makt kan det ligge i et feilsitat om bakst.

Det å være kokk eller konditor for Marie Antoinette, må ha vært en krevende, men utrolig spennende oppgave. Å lage mat og desserter som kunne skinne midt i rokokkotidens arkitektur, interiør og mote. Dronningen selv var omgitt av pudderskyer, pastell, gull og diamanter og overdådig luksus. Maten skulle behage og overraske et kravstort hoff. Den var ofte midtpunkt i kongelige ritualer, og skulle markere kongedømmets makt og rikdom på gigantiske fester. Siden Louis XIV bygget det enorme slottet i Versailles, hadde bordene flommet over av ekstravagant mat i flere tiår. Når det var fest, kunne det bli servert kaker som det fløy levende fugler ut av når de ble skåret i og det ble laget store miniatyrhager av søtsaker. Det må ha vært en drømmejobb for verdens beste konditorer.

Marie Antoinette var selve legemliggjøringen av den overdådige rokokkostilen. Hun ble født inn i det østerrikske hoff, og var det femtende barnet i en søskenflokk på hele seksten barn. Foreldrene hadde fått elleve døtre til sammen, og det var en stor jobb å få alle godt gift. Marie Antoinette fikk noe språk- og musikkutdannelse, men den ble kortvarig, for allerede som fjortenåring ble hun gift med den to år eldre prins Marie Antoinette

13

Louis av Frankrike. Først og fremst for å sementere alliansen mellom Østerrike og Frankrike. Mange ved det franske hoffet var imot alliansen. De to landene hadde nylig vært i krig, og Marie var av den grunn en representant for et land mange ved hoffet foraktet.

Det franske hoffet ble et kultursjokk for den unge jenta, for det var stor kontrast mellom det østerrikske og det franske hoffet. Hun var vant til enklere rutiner og mer frihet. Versailles var bygget opp som et teater, og alle daglige aktiviteter ble styrt av streng etikette og regler. Hoffets kvinner og menn betraktet alt hun gjorde døgnet rundt. Marie ble til enhver tid vurdert og kommentert – alt fra måltider til hvordan bryllupsnatten forløp, avkledning og ettermiddagslurer var samtaleemner og kilde til sladder. Mange av måltidene var som små teateroppsetninger der gjester kunne se på mens det kongelige paret spise.

Da Louis og Marie var 19 og 17 år gamle, døde den regjerende franske kongen, og det unge paret fikk ansvaret for et kongedømme med skrantende økonomi. Louis hadde fått en god utdannelse, men dessverre ikke den rette. Han hadde studert religion, latin, geografi og astronomi, og snakket flytende italiensk og engelsk. Siden det i utgangspunktet var storebroren Louis duc de Bourgogne som skulle arve tronen, studerte Louis andre fag enn det som var nødvendig for en fremtidig konge. Broren døde imidlertid da Louis var elleve år, og det ble mye å ta igjen.

Det unge ekteparet var fortsatt barnløse, og alliansen mellom Frankrike og Østerrike ville forbli utrygg frem til en tronarving var blitt født. Noe brev fra moren stadig minnet Marie på. Ektemannen Louis var sjenert og introvert, og mye kan tyde på at det unge paret ikke visste hvordan de skulle gå frem for å lage barn.

14

Omringet av et hoff som mislikte henne og som klandret henne for å være barnløs, hadde Marie det miserabelt. Kanskje for å lette på tilværelsen fylte hun hverdagen med ekstravagante kjoler, store luftige frisyrer, langvarige skjønnhetsrutiner, sko og smykker. Etter hofftradisjon kunne hun aldri bruke samme kjole om igjen, og hun måtte skifte tre ganger om dagen. Så klesbudsjettet var enormt. Hun måtte overgå alle de andre kvinnene i hoffet, og i årenes løp ble klær og frisyrer mer og mer spektakulære. Hun ble en trendsetter utenfor landegrensene, og kontrasten til den sultende befolkningen utenfor Versailles’ porter ble skrikende. Mange av Frankrikes problemer på slutten av 1700-tallet ble lagt på hennes skuldre, og etter hvert vokste rykter og sladder til vrede og hat. Hennes pengespill og sløsing i en periode da Frankrike slet økonomisk, ble møtt med raseri. Hoffet og folket ga henne skylden for den økonomiske krisen og hun fikk kallenavnet Madame Déficit – Madame Underskudd.

Med tid og stunder så moren seg lei på Maries barnløse tilværelse og sendte en av sønnene sine for å ta en prat med Louis. Mye kan tyde på at broren ga kongen elementær seksualundervisning. For det fungerte: Ett år etter fødte hun datteren Marie-Thérèse-Charlotte – foran mer enn 150 mennesker som stimlet sammen rundt den gullbelagte sengen. 150 aristokrater som forventet en sønn. Senere fulgte tre barn til. To av dem døde tidlig, men sønnen Louis Joseph levde opp til. Men hoffet fant fort nye grunner til misnøye. Ondsinnet sladder ville ha det til at barna var resultat av Marias utenomekteskapelige affærer.

Da den franske revolusjonen brøt ut, var ikke lenger Marie Antoinette opptatt av koketteri, luksus og kjoler. Dronningen av eleganse og mote var ikke Marie Antoinette

gjenkjennelig. Hun var søvnløs og traumatisert. Bløtkaken hadde kollapset.

Etter et par mislykkede fluktforsøk, og fire år i tilnærmet husarrest under den franske revolusjon ble Louis XVI henrettet. Maries sønn ble tvunget til å vitne mot Maria Antoinette i rettssaken med anklager om misbruk og incest. Hennes siste ord var til bøddelen som hun tråkket på foten på vei mot giljotinen: «Beklager, monsieur, jeg gjorde det ikke med hensikt.»

I løpet av 1700-tallet og rokokkoens storhetstid var konditorene blitt uerstattelige i de europeiske hoffene. En dyktig konditor var langt høyere verdsatt enn en kokk eller en baker, og kunne tjene godt og få en høy sosial rang. Mange av dem startet suksessfulle butikker i storbyene, men de aller dyktigste jobbet for aristokratene og de store hoffene. Marie Antoinette foretrakk enklere mat som hun spiste i sine private rom, så hun kan ikke ha vært en takknemlig mottaker av en konditors kunster. Hun drakk sort kaffe eller varm sjokolade til frokost. Ved siden av hadde hun litt brød som ligner dagens croissant, den minnet henne om hjemlandet Østerrike. Hun likte en enkel middag av kokt kjøtt og drakk helst lemonade og vann. Men hva er vel gøy med det?

Jeg ønsket å lage mat inspirert av alt det jeg assosierer med rokokko og Marie Antoinettes ytre. Det hun dyrket med så stor lidenskap. Luftige skyer av hår og silke, gull og edelstener, det overdådige og ekstravagante. Alt det som kanskje felte det franske monarkiet.

Å finne et sted der vi kunne ta bildene til Marie Antoinette var ikke enkelt. Vi lette i ukevis etter de rette lokalene.

I Norge har vi dessverre ikke mange rom i rokokkostil fra 1700-tallet, og det er langt fra populært å sette en gigantisk kake i et av de få som finnes. Så vi endte opp med å bygge opp en scene i studio. Ved hjelp av et moderne tapet som Klaudia malte i pastelltoner, kunne vi bygge opp under pastellskyene og strutsefjærene. Håret stylet vi på hverandre, og Klaudia kunne bare glemme å klippe håret kort før bildene var tatt. Hun måtte vente i fire måneder før hun kunne bestille frisørtime. Det ble en lang affære å skaffe kostymer, der vi endte opp med å fly til Warszawa for å ta mål og få skreddersydd kjoler av kostymedesigner Anna Nunzynska-Dziemska. Kostymene er simpelthen vidunderlige, men du verden for et mareritt det er å gå med et hardt snørt korsett og kroppsnær silke. Jeg skulle kjøre til en venninne etter opptaket og tenkte det ville være festlig å møte opp med den høye frisyren. Men jeg fikk ikke plass til håret i bilen …

Oppskriftene på kakene og søtsakene har jeg kompo-

nert med gamle oppskrifter som utgangspunkt. Jeg ville lage spennende overraskelser for Marie Antoinette på en spillekveld, der hun kunne finne marsipanfrukt gjemt i lysestaken på bordet og marshmallows i blomsterbuketten.

Jeg har bare brukt råvarer som datidens konditorer ville ha for hånden, så konditorfarger, sukkerfondant og lignende moderne råvarer har jeg styrt unna. Vi hoppet over kakekniv og tok for oss av kakene som om vi var verdens rikeste aristokrater som var omringet av bakst dagen lang. Klaudia dro fingeren over kremen på kaken etter å ha sett den bli nitidig satt sammen, noe som tok hele dagen. Det var med stor frykt og mye oppmuntring fra meg, og hun gjorde en fantastisk jobb med et arrogant ansiktsuttrykk.

Marie Antoinette

15

K I R S E B Æ R- O G ­B L Å B Æ R M A R S H M A L L O W S

Disse marshmallowene er like søte som dem du kjøper, men det er utrolig gøy å sette tennene i noen som også smaker av bær, og ikke minst å lage dem selv. De er perfekte til sjokoladefondue med friske bær, de kan brukes som kakepynt, serveres til barna eller settes på fruktspyd på neste sommerfest. Vi serverte dem som Marie Antoinette ville likt dem. Gjemt inne i en bukett med vakre roser.

Marshmallows ble spist allerede 2000 år f.Kr. av egypterne. De ble laget av stivelsen fra legestokkrose (Althaea officinalis) som vokste i myrområder, som heter marshes på engelsk. Derav marshmallows. Det var bare faraoene som fikk spise godteriet, og i senere kulturer var det de kongelige og overklassen som spiste det for å lindre sår hals og hoste. For legestokkrosen skal ha hatt virkestoffer som hjalp. I Frankrike ble godteriet kalt Pâté de Guimauve. Det tok to dager å lage godteriet, og det ble fort spist opp. Så på 1800-tallet begynte butikker å lete etter en alternativ stivelse og begynte å produsere marshmallows med gelatin, som vi gjør i dag.

Oppskriften passer til flere typer bær, og du bestemmer selv om du vil lage dem med kirsebær eller blåbær.

200 g kirsebær uten sten eller 200 g blåbær 200 g sukker + ekstra til strø 6 gelatinplater

60 g eggehvite (fra ca. 2 egg) 1 ss akasiehonning

Kjør bærene til en glatt puré i en food processor. Press pureen gjennom en fin

sikt for å få bort alle rester av skall og frø. Bløtlegg gelatinplatene i rikelig med

kaldt vann. Mål opp 1 dl puré og varm den opp sammen med sukkeret i en kjele.

Kok til sirup i 5–9 minutter til temperaturen når 120 °C. Bruk et sukkertermometer for å måle temperaturen. Ta kjelen av platen. Kryst vannet ut av gelatinen og rør

den ut i fruktsirupen. Visp eggehviter og honning til marengs. Hell den varme sirupen i marengsen mens maskinen går. Pisk til marengsen er kald.

Ha litt nøytral olje på tørkepapir og smør et tynt lag olje på et bakepapir. Ha marshmallowsmassen over på papiret og stryk ut til et lag på 2 cm. Avkjøl til dagen etter i romtemperatur. Skjær opp i terninger og vend i sukker.

16

Marie Antoinette

Marie Antoinette

17

54

Oda Krohg

ODA KROHG (186 0 –19 35 )

Bohemprinsessen som ikke bare var en livlig og lidenskapelig femme fatale, men ogsĂĽ en omsorgsfull mor og en dyktig maler.

Oda Krohg

55

56

Oda Krohg

KRISTIANIA-BOHEMEN

Før jeg begynte å studere Odas liv i detalj, hadde jeg nok det samme bildet av henne som mange andre har. En femme fatale som sto rank og stolt blant alle de mannlige kunstnerne i Kristianiabohemen. Klaudia og jeg så for oss Oda i livlig diskusjon i en røykfylt kunstnerbule i Paris eller Berlin. Omgitt av mørke møbler, rød fløyel og skrål fra det tettpakkede lokalet. Med absint, cocktailer og glühwein, og deilige småretter det er perfekt å spise mens samtalene fortsetter. Et lite fat med gode franske oster, søt og salt snacks og kastanjenøtter, en paté og kanskje et smørbrød.

I 1893 kom Oda i et heftig klammeri på Berlin-kafeen «Zum schwarzen Ferkel». Hun stemte gitaren til den svenske forfatteren August Strindberg foran kafeens gjester. Strindberg syntes det var fornedrende og ble rasende. I så stor grad at dramatikeren Gunnar Heiberg, som hun senere innledet et langvarig forhold med, måtte gripe inn og forsvare henne.

Kanskje er det nettopp slike hendelser som har bidratt til bildet av Oda som en mytisk, sterk og selvstendig kvinne. Hun ble portrettert i malerier, som romanfigur, i brev og dagbøker som en sterk og fri kvinne. Men nesten alle hennes egne ord har forsvunnet gjennom årene, for det finnes knapt noen bevarte brev etter henne. Som kunstner malte hun hverdagsscener og portretter, så hun var kanskje ikke en så ensidig femme fatale likevel?

Barndomshjemmet hennes i Grønnegade i Kristiania skal ha vært et sentrum for sang og musikk. Caroline, en av Odas syv søstre og en kjent kabaretartist under navnet Bokken Lasson, skrev at «Musikken i hjemmet på Løkken var vevd inn i vårt liv like fra vi slo øynene opp til vi sovnet. Den var av den mest avgjørende betydOda Krohg

57

ning for vår utvikling, for vår oppdragelse, for hele vårt vesen og for alle våre minner. Men snakke om den er vanskelig.»

Døtrene i familien ville opp og frem, og nektet å innrette seg etter samfunnets regler om hvordan kvinner skulle oppføre seg. Selv om barndomshjemmet var fullt av musikk, ville faren at de skulle velge tradisjonelle liv og bli «godt gift», og ga dem mye motstand når de tenkte nytt. Søsteren Mimi fikk til slutt lov til å ta artium, Bokken fikk sangundervisning, og Oda kunne male litt, men faren forventet at de ville legge syslene til side så fort de ble gift.

Oda giftet seg med Jørgen Engelhart da hun var 21 år. Det var et arrangert ekteskap med en bereist forretningsmann. Under et opphold i Tyskland med sin kreftsyke bror fikk hun vite at mannens firma var slått konkurs. Han hadde ikke fortalt henne noe om sitt eget forretningsliv, og hun mottok nyheten med sjokk. Hun følte seg sveket og lurt. Etter å ha født barn nummer to, tok Oda med seg de to små barna og flyttet inn i en liten leilighet for seg selv, og bestemte seg for å livnære seg som maler. Separasjonen var en skandale. Hun var født inn i en velstående familie med røtter godt forankret i norsk embetsmannsstand og den russiske tsarfamilien. Og i lille Kristiania var det uhørt at en kvinne tok initiativ til skilsmisse.

Etter separasjonen ble Oda en av de få kvinnelige studentene på malerskolen til Christian Krohg og Frits Thaulow. Hun studerte i 1 ½ år, og i løpet av den tiden forelsket hun og Christian seg. Men det tok lang tid før de kunne gifte seg, for skilsmissen med Engelhart gikk ikke gjennom før i 1888 – nesten fire år etter at hun flyttet ut. I løpet av de årene ble Oda gravid. For å skjule svangerskapet og skjerme familien for enda en skandale, reiste Oda til Belgia for å føde datteren Nana i skjul og plasserte henne hos en fosterfamilie der. Etter at skilsmissen gikk gjennom og hun og Christian hadde giftet seg, fikk 58

de ett barn til, sønnen Lars. De reiste for å hente Nana, og den nye lille familien flyttet til København, der de var skjermet for sladder og blikk.

Via Christian Krohg fikk Oda en sentral rolle i kunstnerkretsen Kristiania-bohemen. De kjempet mot borgerskapets hykleri og dobbeltmoral, for de prostituertes rettigheter og fulgte sin egen lære for ukonvensjonell livsførsel og fri kjærlighet. Oda sto ofte modell for Krohgs malerier, og flere av kunstnerne i kretsen brukte henne som modell, både i malerier og som romanfigur. I Jappe Nilssens roman Nemesis er hun Thora. I Gunnar Heibergs to skuespill Balkongen og Kjærlighetens tragedie er hun modell for rollefigurene Julie og Karen. Hun er også modell for Obstfelders Rebekka i Korset.

Hans Jæger ga Oda kallenavnet Une vraie princesse de la Bohême – Bohemprinsessen. Oda hadde en sommer et forhold til både Christian Krohg og Hans Jæger, og de tre hadde planer om å fortsette forholdet og skrive en trilogi sammen. De skulle skrive en roman hver, der de skulle beskrive trekantdramaet fra sitt ståsted. Prosjektet gikk ikke så godt.

Oda skrev sin roman, men fikk den senere brent.

Christian Krohg fullførte ikke boken sin, men Hans Jæger skrev romanen Syk Kjærlihet der Oda var Bohemprinsessen. Og kallenavnet ble hengende ved.

Oda og Christians lille familie flyttet på seg flere ganger før de vendte tilbake til Kristiania og ble gjenforent med Odas barn fra det første ekteskapet.

Både hun og Christian arbeidet og deltok på Høstutstillingen flere ganger, og reiste i perioder til Paris, Berlin og København og arrangerte auksjoner for å selge kunsten sin. De malte scener fra hverdagen – hun malte barna og Christian. Christian malte henne som både livlig bohemprinsesse og omsorgsfull mor. Christian og Oda var separert en periode mens hun var sammen med Gunnar Heiberg. Oda hadde Oda Krohg

også forhold til blant andre dikteren Sigbjørn Obstfelder, men Christian og Oda fant tilbake til hverandre igjen.

Hvem var egentlig Oda? Og hva kostet de ukonvensjonelle valgene hun tok? De få litterære bitene vi har fra henne, har et romantisk og stemningsfullt toneleie – en kontrast til den Oda som Hans Jæger skildrer. Hele hennes levesett sto i opposisjon til det konservative kvinneidealet størstedelen av eliten i Kristiania fremmet, hun brøt normer. Den livlige og lidenskapelige Oda sto i sterk kontrast til resten av Kristianias kvinner, derfor er det nok denne siden av henne som blir best husket og oftest nedtegnet. At hun var en omsorgsfull mor og en dyktig maler, kom i bakgrunnen for heftig lidenskap og temperament.

Da jeg skulle finne rekvisitter til Oda, dukket det opp flere problemstillinger. En av dem var: Hva slags tobakk ville Oda ha røykt? I Odas leveår hadde man ikke oppfunnet en maskin som kunne rulle tobakk, så man fikk ikke kjøpt en pakke med sigaretter, og det var uvanlig for kvinner å røyke pipe. Jeg oppsøkte en av de eldste tobakksforretningene i Oslo og fikk kjøpt rullepapir som ikke har endret design siden tidlig på 1900-tallet, og litt tobakk. Kostyme fikk jeg leid av Norsk Film Kostyme. Vi tok utgangspunkt i Christian Krohgs portrett av Oda i rød topp og blått skjørt der hun sto modell for mannen sin med et stort smil og hendene i sidene. På opptaksdagen satt jeg i svigermors stue og rullet sigaretter, mens Klaudia satte opp kamera og fant det beste lyset. Jeg fikk snørt Klaudia inn i det forhatte korsettet, en trang rød topp og tungt ullskjørt. Vi draperte fløyelsstoffer vi hadde kjøpt i Warszawa og fikk tatt i bruk min oldefars gamle lenestol.

Klaudia, som bare har prøvd å røyke ved et par anled-

ninger som tenåring, ble mer og mer grønn i ansiktet etter hvert som hun skulle dampe seg gjennom opptaket. Hun måtte blåse røyken i en bestemt retning så den skulle treffe lyset riktig, og raskt glatte ut ansiktsuttrykket sitt av avsky, til et med stoisk ro og stolthet. En oppgave hun mestret til fingerspissene.

Maten jeg laget til Oda er inspirert av franske råvarer.

Cocktailene og absinten er drikke Oda kan ha fått servert i Paris. Kastanjetrær ble plantet i Frankrike av romerne, og franskmennene begynte for alvor å spise kastanjer på 1700-tallet, så hun kan ha kjøpt ristede kastanjer av gateselgere i Paris. Maten i dette kapitlet er hva jeg liker å servere til vennene mine. De er gode småretter man kan nyte i uformelt lag. Småretter det er enkelt å trylle frem når en hyggelig kveld går over til natterangling.

Oda Krohg

59

60

Oda Krohg

F R E N C H 75

Gin har en overraskende historie og har mest sannsynlig sin opprinnelse i England. Da Vilhelm III inntok tronen i 1689, rant det over i kornlagrene etter mange gode år, noe som drev kornprisen ned. Han reduserte derfor destilleringsskatten av hensyn til folkets helse. Sprit ble nemlig ansett som legemiddel mot vannbårne sykdommer som kolera, E. coli-infeksjoner og dysenteri.

1,9 millioner liter sprit ble produsert i kjølvannet av skatteletten: all hjemmebrent gin kom i tillegg (hver fjerde husstand hadde en gin-brenner). Apotekene som solgte den legale spriten, hadde også helsebringende bitre urtedrikker som inneholdt sprit, og mange cocktailer var en blanding av sprit, urtedrikk og sukker. Kanskje var det ikke så rart at det gikk så som så med britene de neste 40 årene?

French 75 ble skapt under første verdenskrig i 1915 på en bar i Paris. Oda kan ha rukket å smake på drinken, som etter sigende skal ha hatt samme effekt som en kule fra en fransk 75 mm feltpistol. Den satt vel som en kule ...

SIMPLE SYRUP

Simple syrup er akkurat det navnet tilsier: en enkel sirup. Kok opp

like mye vann og sukker (for eksempel 2 dl sukker med 2 dl vann).

Rør til sukkeret er oppløst og avkjøl. Hell over på flaske og oppbe-

var i kjøleskapet. En enkel og viktig forberedelse til en cocktailfest.

COCKTAIL

2 deler gin

1 del nypresset sitronjuice 1 del simple syrup

champagne eller tørr prosecco sitronskall til servering

Ha gin, juice og sirup i en shaker med en neve is. Rist til det er godt avkjølt og sil over i et eller flere glass. Topp opp glasset med bobler. Skrell en lang strimmel av sitronskallet, vri litt på den for å frigjøre oljene i skallet og slipp den ned i drinken.

Oda Krohg

61

118

Coco Chanel

COCO CHANEL (1883–19 7 1)

Kvinnen bak motehuset Chanel som ga kvinner friheten til ĂĽ bruke bukser og den lille sorte.

Coco Chanel

119

120

Coco Chanel

DEN LILLE SORTE

Én ting skal være sikkert: Coco Chanel var ikke opptatt av å lage maten selv. I leiligheten hennes på Ritz hotell i Paris fantes det ikke vanlig kjøkken, bare et lite tekjøkken. Men ettersom hun bodde på Ritz, var det aldri langt til et vakkert dekket bord, elegante retter og førsteklasses service. Gjennom flere tiår fikk Coco Chanel servert utsøkt mat på parisiske restauranter, der hun spiste daglig. I biografiene om henne blir mat knapt nevnt. Min teori er at hun brukte all oppmerksomheten sin på restaurantens gjester, på estetikken, på hvordan kvinner og menn var kledd, og på interiører og design, og sikkert også på hvordan maten ble presentert. Vi spiser jo alle med øynene først.

Coco studerte klær, snitt, strukturer, hatter og tilbehør. Hun hadde for vane å gjøre små justeringer på antrekkene til folk rundt seg.

Hun kunne ta av seg et perlekjede og henge det på en venninne, eller ta bort et tilbehør fra en annen bekjent. Hun hadde en villa på den franske rivieraen der hun fikk laget noen enkle måltider til seg, som en bakt potet eller kastanjepuré, og hun skal ha satt pris på fersk kaviar til champagnen sin. Hun ville ha mat uten løk, for som hun selv sa det: Hun ville ikke at maten snakket tilbake til henne når hun sa noe. Så det er ikke Coco Chanels egne matvaner som har inspirert meg til oppskriftene, det er kreasjonene og estetikken hennes. Teksturene og linjene i antrekkene, det enkle og elegante, de hyperfeminine klærne i maskuline stoffer. Alt det som Coco betraktet på restaurantens gjester, har jeg lyst til å legge på tallerkenen hennes. Så hun kunne vende blikket ned, og få spist litt.

Coco Chanel bygget opp et moteimperium som skrev henne inn på Time Magazines liste over de 100 mest innflytelsesrike perCoco Chanel

121

sonene i det tjuende århundret. Hun er den eneste fra moteverdenen på listen. Hun var den som frigjorde oss fra korsettet, fikk kvinner til å gå i bukser, designet «den lille sorte» og parfymen Chanel No. 5.

Coco Chanel er en motelegende, og jeg elsker estetikken hennes.

Med tanke på barndommen hennes, er det hun presterte en bragd. Ifølge offisielle papirer ble hun født Gabrielle Bonheur Chanel på fattighuset i Saumur i 1883. Moren Eugénie var 20 år og faren Albert 28 år. De var ikke gift, men hadde allerede en datter som var født mindre enn et år tidligere. De rakk å få til sammen fem barn før moren døde da Gabrielle var seks år gammel. Coco Chanel skal ha sagt at hennes mor døde av tuberkulose, men den mest sannsynlige årsaken var lungebetennelse. Faren satte bort sønnene sine på en nærliggende gård, mens de tre døtrene ble levert på et barnehjem i Moulins som ble drevet av nonner. Gabrielle så aldri faren sin igjen.

Som 18-åring fikk Gabrielle jobb som syerske på en systue i Moulins, og hun begynte å synge på små kabaretscener på kveldene. Der fikk hun kallenavnet Coco fra en av sangene hun fremførte.

Da hun var 23 år, brøt første verdenskrig ut og hun flyttet til Deauville. Der ble hun elskerinnen til eksmilitær og tekstilprodusent Étienne Balsan og flyttet inn i herskapshuset hans. Étienne drev med veddeløpshester og lærte Coco å ri, og han introduserte henne for en rekke innflytelsesrike personer. Coco begynte å lage hatter til venninnene hans, som helt sikkert beundret stilen hennes. Hun møtte en venn av Étienne, playboyen Arthur Edward «Boy» Capel som var en rik britisk forretningsmann. Hun gikk fra å være Étiennes elsker til Boys, til stor fortvilelse for Étienne. Men de to mennene ble enige om å finansiere Cocos hatteforretning i Paris. Étienne betalte for lokalene og Boy tok ansvaret for oppstartskostnadene. Coco og Boy fortsatte å være sammen, og Étienne forble en trofast venn av Coco resten av livet. Etter noen år begynte Coco i tillegg til arbeidet som modist å skape små kleskolleksjoner, og det gikk bra med forretningen hennes. Hun fikk mulighet til å betale Boy det hun skyldte ham og ble økonomisk uavhengig.

En av søstrene til Coco skal ha tatt livet sitt et av de første årene hun drev forretningen, og Coco adopterte umiddelbart søsterens seks år gamle sønn, André Palasse. Hun snakket sjelden om søsteren Julia, men skal ha sagt at hun elsket mannen sin så høyt at hun valgte å ta livet sitt fordi mannen var utro.

Coco sendte André på kostskole i England.

122

En gang i løpet av årene Coco og Boy var sammen, giftet Boy seg med en annen kvinne. Men de fortsatte å treffes frem til han døde i en bilulykke, ni år etter det første møtet. Hun skal ha sagt til en venn at hun aldri ble lykkelig igjen etter hans bortgang.

Mange syntes Coco kledde seg som en ung klosterpike eller skolegutt. Hun hadde en liten og spinkel kropp med lite former, og lot seg inspirere av klærne til mennene rundt seg. Den første inspirerende garderoben for henne var den til Étienne. Hun gikk med hatter som var strippet for pynt, gikk uten korsett, ble sett i bukser og klippet etter hvert håret sitt i en kort bob. Hun fant sin egen stil og revolusjonerte hvordan kvinner kunne gå kledd.

Da Coco dukket opp i sosieteten, gikk kvinnene i lange, tunge skjørter. Klærne var rikt dekorert med blonder og rysjer. Store smykker var også vanlig. Midjene deres var snørt med korsetter, støvlene hadde høye hæler og på hodet satt gigantiske kreasjoner av noen hatter. Som Coco uttalte: Man kan jo ikke tenke med de sakene oppå hodet. Coco fikk nok. Hun ønsket at kvinnene skulle kunne bevege seg lett og fritt, tenke selv og ikke sitte stille til pynt.

Flere butikker ble åpnet, og Coco hadde de rette kontaktene og riktig bekjentskapskrets for å markere seg i motebildet. Chanels omgangskrets besto av kunstnere og bohemer, og sosieteten fulgte med på hva Coco hadde på seg. Etter at hun dukket opp på stranden i vide hvite seilerbukser, slo buksemoten for alvor gjennom for kvinner. I 1923 tilbrakte hun en lang dag i solen på den franske rivieraen, og dukket opp i middagsselskap med nøttebrun hud. Det brøt helt med tidens bleke ideal.

Krigen hadde ført til begrensninger i materialtilgangen for moteskaperne, så Coco var den første til å benytte seg av jersey til klær. Frem til da hadde det bare blitt brukt til undertøy for herrer. Hun skapte den klassiske blå- og hvitstripete tynne bomullsgenseren og fortsatte å bruke denne tekstilen i flere kolleksjoner. Hun dekorerte de enkle antrekkene hun kreerte med rikelig med smykker og kombinerte falske perlekjeder med ekte smykker. Frem til Coco Chanel dukket opp, gikk kvinner i sort bare når de var i sorg. I 1926 tegnet Coco den første enkle kjolen i sort. Hun kalte den for «den lille sorte», og proklamerte at den ville bli «kjolen hele verden ville komme til å gå med», og hun fikk så rett.

I 1927 hadde motehuset hennes flere filialer i Europa, med mer enn 3000 ansatte, og hun hadde innlemmet parfyme og kosmetikk i virksomheten med stor suksess. Chanel ble ansett som besluttsom, ambisiøs og energisk både i forretningslivet og privat.

Coco Chanel

Ved utbruddet av andre verdenskrig blir Cocos historie kaotisk og vanskelig å få grep om. Det fortelles mange sprikende historier om henne. Det vi vet, er at hun stengte forretningen sin i 1939 med kommentaren: – Nå er ikke tiden inne for mote.

Cocos nevø André ble tidlig tatt inn i militæret, og da tyskerne marsjerte inn i landet, ble han og 300 000 andre soldater arrestert. André havnet i fangeleir i Tyskland. Coco prøvde å få hjelp til å frigi André av sine tyske kontakter, men hun lyktes ikke.

Etter krigen var Cocos navn og rykte skadet. Hun ble beskyldt for å ha vært tysk spion, men hun ble ikke stilt for retten. Hun flyttet til Sveits i 1945, hvor hun bodde i mange år og trakk seg ut av motebransjen. Mannlige designere som Christian Dior slo gjennom etter krigen. Coco var sikker på at kvinnene ville gjøre opprør mot de mannlige designerne som igjen laget antrekk med smale midjer, vatterte bh-er, tunge skjørter og stive jakker. Coco syntes de fikk kvinnene til å se ut som store vatterte lenestoler, men ikke desto mindre ble stilen populær.

I en alder av 70 år vendte Coco tilbake til Paris og tok igjen inn på Ritz hotell. Motehuset hennes hadde vært stengt i 15 år, men nå ville hun gjøre comeback.

Hun designet en ny kolleksjon som den europeiske motepressen var lite begeistret for. Hun var fortsatt ikke tilgitt for hvordan hun levde under krigen, og pressen syntes kolleksjonen var lite original og konservativ, men den slo igjennom i USA. Audrey Hepburn og Grace Kelly forelsket seg i de avslappede og gutteaktige draktene, og andre amerikanere fulgte raskt etter.

Coco arbeidet dagen før hun døde, da var hun 87 år gammel. Hun gjorde de siste endringene på en ny vårkolleksjon. Dagen etter var hun ute og spiste med en venninne, men ble plutselig syk etter at hun kom hjem til Ritz hotell. I begravelsen var kisten dekket av hvite blomster og noen få røde roser. De første benkeradene var fulle av modeller. Nevøen André arvet størsteparten etter Coco og bodde resten av livet i Sveits.

Coco Chanel

Da jeg skulle portretteres som Coco, måtte jeg rett inn på YouTube og lære hvordan jeg skulle lage en 1920-tallsfrisyre. Det er ikke lett, spesielt ikke hvis man har veldig langt hår. Jeg gjorde som Coco og saumfor klesskapet til mannen min etter en dress. Sminket meg i 1920-tallsstil med tynne øyenbryn og mørke lepper, og satte i gang med å bake små franske elegante bakverk. Klaudia hadde akkurat pusset opp leiligheten sin på Grønland i grått, sort og hvitt. Så den var et perfekt sted til å ta bildene. Vi hentet frem tekstiler i ull og silke, bånd som fra Cocos hatter, og rekvisitter i sort, grått og hvitt. På hele opptaksdagen drakk vi en rekke kopper med kruttsterk kaffe, mens vi spiste den ene franske og klassiske bakelsen etter den andre. Det var såpass tidlig i prosjektet at vi ikke våget å ha med en sigarett i bildet.

Skulle vi gjort det igjen, ville vi nok portrettert Coco med en sigarett i den ene munnviken mens hun gjorde de siste endringene på et antrekk med en bister mine.

123

124

Coco Chanel

Coco Chanel

125

126

Coco Chanel

F R A N S K N O U G AT

Som mange andre franske søtsaker, stammer nougaten fra Midtøsten og ca. 1000 år e.Kr. Navnet stammer fra nux, som er det latinske navnet for nøtter. Den lille søtsaken ble tatt med til Europa av det fønikiske folket … Så hvorfor heter det fransk nougat? Mest sannsynlig fordi den mest kjente nougaten kommer fra de Montélimar. Den er laget med honning, hakkede mandler og eggehvite, og er en storfavoritt ved juletider. Den norske honningen er langt mer smaksrik enn den franske, så jeg laget nougaten med sirup. Kanskje dette blir ditt nye julesnop?

150 g mandler uten skall

100 g usaltede pistasjkjerner 5 dl sukker

en klype flaksalt 1 ½ dl lys sirup 1 ½ dl vann

½ vaniljestang 1 ss sukker

2 eggehviter Rist nøttene i ovnen på 180 °C i 6–8 minutter. Avkjøl helt. Bland

sammen sukker, salt, sirup og vann i en kjele og varm opp under omrøring. Kok opp, og la blandingen koke til temperaturen når

148 °C. Sjekk underveis med et sukkertermometer. Et sukkerter-

mometer koster ikke all verden og du vil (nesten) aldri mislykkes med karameller igjen.

Splitt vaniljestangen i to på langs og skrap frøene ut av den ene halvdelen. Bland sammen vaniljefrøene og 1 ss sukker. Visp egge-

hvitene stive sammen med vaniljesukkeret, la maskinen fortsette å vispe til sukkerblandingen har nådd riktig temperatur. Hell så litt

og litt av denne blandingen i eggehvitene mens du fortsetter å vispe. Visp til massen er lunken, og rør så inn nøttene. Kle en form

med bakepapir og smør med litt nøytral olje. Ha massen over i den smurte formen og press massen ned i den. La formen stå i romtemperatur til neste dag, og skjær den opp i biter. Dersom de er litt klissete, kan de vendes i litt melis.

Coco Chanel

127

184

Frida Kahlo

FRIDA KAHLO (19 07 –19 5 4 )

Meksikansk maler. Surrealistene regnet henne som en av sine egne, men hun var ikke like sikker. Hun malte sitt eget liv.

Frida Kahlo

185

186

Frida Kahlo

LIVSGLEDE, LIDENSKAP OG SURREALISME Da den meksikanske malerinnen Frida Kahlo giftet seg med freskokunstneren Diego Rivera, skjønte hun at kokekunsten ville bli en viktig del av livet hennes. Hvis Diego var temperamentsfull en dag, forsvant det dårlige humøret når hun satte frem deilige og tradisjonelle meksikanske retter – hvit luftig ris, fylte chilier, mole fra Oaxaca og tequila. Frida malte om morgenen før hun begynte på lunsjen til Diego. Noen dager tok han pause fra arbeidet for å spise hjemme, men ofte laget hun en kurv som hun fikk sendt til arbeidsplassen hans. I den lå en blå lunsjboks med tre små varme retter hun visste Diego ville sette pris på. Boksen lå nederst i kurven sammen med varme og velduftende tortillas. Oppå la hun frukt og blomster hun dyrket selv, og vakre hvite servietter med fargerikt broderte blomster og fugler. Noen ganger var de brodert med kjærlighetshilsener som Felicidades mi amor – gratulerer, min elskede.

Frida vokste opp i en liten by rett utenfor Mexico City med en streng katolsk og meksikansk mamma, og tysk pappa. Hun døde nesten av polio i en alder av seks år og ble sengeliggende i ni måneder. I løpet av den tiden mistet hun kontakten med andre barn og fikk et svakt høyreben som gjorde henne mildt handikappet. For å trene opp benet spilte hun fotball, bokset og drev med bryting og svømming, alt sammen aktiviteter som ble sett på som upassende for veloppdragne unge piker. Hun klatret høyt i trær og syklet rundt i djevelsk fart gjennom nabolaget.

Da Frida var 14 år, begynte hun på den beste utdanningsinstitusjonen i datidens Mexico, La Escuela Nactional Preparatoria. Faren, som ikke hadde fått en sønn, sendte yndlingsdatteren sin til skolen med mål om medisinsk utdannelse. Skolen ble opprettet etter den meksikanske revolusjonen. Da Frida begynte, hadde skolen nettopp begynt å ta inn jenter, men bare 35 av de 2000 elevene var jenter. Frida mente de andre jentene var tåpelige og vulgære, og kastet seg inn i en politisk og ble med i en rampete gjeng med sju gutter og en jente til. Alle disse ble i senere tid fremstående medlemmer av landets intellektuelle elite. Gruppen leste alt de kom over og utviklet en sterk politisk bevissthet i ung alder, med et sosialistisk og nasjonalistisk fokus.

Frida Kahlo

187

Gjennom skoleårene ble hun kjæreste med den tre år eldre lederen av kameratgjengen, Alejandro Gómez Arias, som var karismatisk og vakker. De holdt sammen i flere år. Alejandro var sammen med Frida da ulykken skjedde som kom til å forandre livet hennes. De satt i en fullstappet buss i Mexico City.

Idet bussen svingte rundt et hushjørne, ble den truffet av en trikk. Frida sa følgende om ulykken i etterkant: «Den var ikke voldsom, snarere stille, langsom, og den rammet alle sammen. Meg mest av alle.»

Alejandro falt under trikken, men fikk bare mindre skader, mens Frida ble spiddet av en lang stålstang fra en benk. Alle klærne ble revet av henne. En maler på bussen hadde med seg gullpulver, som dekket hele ulykkesstedet. Så da Alejandro fant henne, lå hun sterkt blødende med en stålstang gjennom bekkenet, naken og dekket av gullstøv. Da folk fikk se henne, ropte de La bailarina, la bailarina! De trodde hun var en ballettdanser der hun lå i gullstøvet.

Frida overlevde mirakuløst. Jenta som hadde løpt viltert gjennom gatene og hoppet fra én buss til en annen, helst i fart, lå nå innkapslet i gipskorsetter.

Hun hadde tre brudd på ryggsøylen, brukket krageben og ribben, hadde elleve brudd i høyre ben, og høyre fot var vridd ut av ledd og knust. Venstre skulder var ute av ledd og hun hadde tre brudd i bekkenbenet. Fra den dagen av ble Fridas liv en smertefull utfordring. Hun følte seg alltid trøtt og levde med konstante smerter i korsryggen og høyrebenet.

Gjennom livet gjennomgikk hun 32 operasjoner i ryggen og benet. En venn av henne har beskrevet det som om hun levde døende.

Første gang Frida møtte Diego Rivera var noen år før ulykken – hun var 16 år gammel. Han hadde fått i oppdrag å dekorere veggene i aulaen på skolen hennes. Da var han 36 år, og allerede en verdensberømt kunstner, fet og en viden kjent kvinnebedårer. Hun og kameratene spionerte på ham og gjorde rampestreker på hans bekostning. Da Frida senere ble sengeliggende, begynte hun å male. Hun oppsøkte Diego for å få kritikk av arbeidene sine, og for å finne ut om det kunne være noe å leve av. Da var Frida 20 og Diego 41, han med to havarerte ekteskap bak seg og to barn. Diego var nok en usedvanlig sjarmerende mann med humor, liv og energi.

Han kunne være øm og kjærlig, og elsket kvinner!

Kroppen, sinnet deres, feilene, alt, og anså dem som overlegne mannen, og hvor sjarmerende og herlig er det vel ikke å møte en feministisk mann? Han var en verdensberømt kunstner med stor arbeidskapasitet og litt for stor livsappetitt, og var ute av stand til å holde seg til én kvinne. Så de to skilsmissene var 188

resultat av en rekke utenomekteskapelige affærer.

Frida blir i ettertid beskrevet som en nesten-skjønnhet med små ujevnheter som gjorde henne enda mer tiltrekkende. Øyenbrynene dannet en ubrutt linje, noe hun fremhevet i alle maleriene, og over en sensuell munn lå en skygge fra en mustasje. Øynene var mørke og mandelformede, og venner sa de lyste av humor og intelligens. Blikket kunne være glødende, skeptisk eller knusende, og man følte hun så tvers igjennom en. Hun hadde en dyp og smittende latter, stemmen hennes var litt hes, og ordene raste ut av henne. Intense og energiske ord ble understreket av hurtige og grasiøse håndbevegelser. Hun elsket å bruke grove ord både på spansk og engelsk, og effekten var stor når rennesteinsgloser rant ut av den lille feminine og sarte kroppen. Hun kledde seg fargerikt, og foretrakk fotside meksikanske skjørt, og vakte stor oppsikt på gatene. Diego overøste henne med smykker. Både billige og dyre, og jo verre kroppen hennes ble, jo flere bånd, smykker og farger iførte hun seg.

Frida og Diego ble først venner, så elskere, og kort tid etter var de gift. Hun håpet kanskje at hun skulle være den ene kvinnen som skulle klare å holde fast på Diego. Hans ekskone Lupe var fryktelig sjalu den første tiden på tross av at hun var blitt gift på nytt, hun også. Men Lupe og den nye ektemannen ble til slutt gode venner med Frida og Diego, og de to parene flyttet inn i et bofellesskap sammen. Diego og Frida bodde i første etasje og Lupe og ektemannen i fjerde. De to etasjene imellom var fellesareal der alle spiste sammen. De to barna til Diego og Lupe bodde i huset og ble nær knyttet til Frida. En av døtrene, Guadalupe Rivera, ga ut en kokebok i 1994 der hun beskriver hvordan Lupe lærte Frida å lage Diegos favorittretter: «Leilighetene hadde svært små kjøkken. Man lagde mat med trekull og treredskaper, gryter og leirkrukker. Når Lupe og Frida arbeidet der sammen var det knapt nok plass til dem begge. Når Lupe fylte rommet i høyden og bredden med sin kraftige skikkelse, fylte Frida det med mengder av stive kappeskjørt. Begge frydet seg like mye over å tilberede chiles en frio på ekte landsens vis, fylt med småhakket kjøtt, badet i sursøt saus med tomater og løkskiver, romeritos med reke-tortitas og syltet kaktuspære, eller dobbeltkokte bønner dekket med ost og pyntet med sprø topotos. Det var dette som var Diegos livretter.»

Frida og Diego ville resten av livet være kjent for verden ved fornavn, og ekteskapet deres ble fylt til randen av lidenskap og utroskap, fra begges side.

Frida Kahlo

Diego var seg selv lik, og gikk også til sengs med en av Fridas søstre. Da gikk Frida fra ham, men ett år etter ble de gift igjen. Frida hadde både kvinnelige og mannlige elskere, og flere av dem var berømte.

Diego tok seg ikke så nær av de kvinnelige elskerne, men aksepterte ikke flere menn i Fridas liv. Han var verdens største kunstner, og hun var den eksotiske lille skjønnheten som sto ved hans side, og til tider en som laget overskrifter på egen hånd. Diego anså Frida som en større kunstner enn ham selv, og hun ble høyt elsket av surrealistene. Men Frida syntes ikke hun var surrealist. Hun malte bare sitt indre. For livet med Diego var ikke et enkelt liv, og hun levde med konstant smerte. Kroppen hennes klarte ikke å bære frem barn etter ulykken, og hun spontanaborterte flere ganger. Hun hadde også tre fremkalte aborter siden kroppen hennes ikke ville klare et svangerskap. Hennes lengsel etter barn, sorg over både en ødelagt kropp og en ektemann som bedro henne, kommer frem i kunsten hennes.

Jeg simpelthen elsker Frida! Hennes livsglede, styrke og frekkhet. Sårbarheten hun viser i kunsten sin, pågangsmot i et ekteskap med Diego Rivera, og at hennes ytre ble mer fargerikt og slående etter hvert som kroppen sviktet.

Jeg skulle ønske jeg kunne reise tilbake i tid og lindre smertene hennes med en god mørk rom og søtsaker, og at noen laget mat til henne. Det var ikke bare Diego som satte pris på de tradisjonelle meksikanske rettene. Hun laget mat som hun selv også elsket. Men når hun lå spent fast til sengen og hadde store smerter, skulle jeg gjerne ha vært der og satt en liten skål med karameller eller fylte svisker på nattbordet hennes.

Du kan finne Guadalupe Riveras kokebok Fridas fiestas, mat og minner fra kunstnerlivet med Frida Kahlo på Deichmanske bibliotek. De har to eksemplarer på hovedbiblioteket som kan sendes til andre biblioteker i Norge. Boken er virkelig spennende lesning, men det er ikke så enkelt å finne råvarene til oppskriftene. I meksikansk kokekunst er flere arter chili, meksikanske melkeprodukter og ulike maisprodukter viktige, og dette kan det være vanskelig å få tak i, selv i Oslo. Men i boken, som jeg virkelig anbefaler, kan du lese om Fridas spennende og fargerike hverdagsliv.

Frida Kahlo

Å «være» Frida i forbindelse med denne boken var virkelig en fryd, og det er ikke få ganger etter dette opptaket hvor jeg har gått ut av huset med håret fullt av blomster.

Klaudia sminket øyenbrynene mine sammen, og jeg flettet håret mitt og festet det midt på hodet. Frida var den første kvinnen vi kledde oss opp som og tok bilder av, og det på et tidspunkt da vi var nye i bransjen og rekvisittlagrene våre var slunkne. Så jeg dro på en to dagers jakt gjennom Oslo for å finne rekvisitter i bruktbutikker og lånte noen interiørgjentander fra butikker. Jeg hadde heldigvis noen tekstiler fra reiser i Mexico og Sør-Amerika som vi kunne bruke, og etter en titt i garderobene våre fant vi klær som kunne passe til Frida. Jakten på retter ble lang og spennende, og det var deilig å spise seg gjennom de forskjellige søtsakene. Vi tok bildene i Klaudias leilighet, og på et tidspunkt måtte jeg ut for å kjøpe ny parkeringsbillett. Rett før jeg gikk ut av døren smakte Klaudia på en fylt sviske og uttalte: – Oi, den var søt.

Man klarer ikke mange av dem av gangen … Men da jeg kom tilbake, hadde hun nesten tømt skålen og kommenterte: – Det gikk visst fint likevel. De er kjempegode! Etter opptaket var vi litt euforiske. Vi var virkelig fornøyd med bildene vi hadde tatt og forsto at her var vi inne på noe!

Meksikanske søtsaker har en del til felles med de skan-

dinaviske kaketradisjonene. For vi deler glede og sorg over et stykke kake. Vi baker til brylluper, begravelser, dåp, dugnader, bursdager og kaffebesøk. Meksikanerne lager sukkertøy formet som hodeskaller til sine døde slektninger og har oppskrifter og tradisjoner knyttet til familie og regioner.

Så når vi prøver å holde en lefseoppskrift i familien, gjør meksikanerne det samme med karameller, og som i Norge har geografien påvirket oppskriftene. I Norge etter hvor ofte vi så hverandre, rikdom eller fattigdom, og hvilke råvarer vi hadde best tilgang på. Potet eller hvete. Men i Mexico har tradisjonen begynt mange hundre år tidligere med indianerne som brukte kakao og ritualer. Og i noen regioner blir det brukt mye honning og krydder i oppskriftene, i andre tropiske frukter.

189

190

Frida Kahlo

R O S I N L I KØ R

Dette er en tradisjonell likør som serveres på meksikanske barer med salte snacks til.

100 g rosiner 100 g sukker 1 ½ dl vann

2 ½ dl brandy eller cognac Varm opp rosiner, sukker og vann på middels varme.

Rør til sukkeret er oppløst, avkjøl og tilsett alkoholen.

Hell likøren på en ren flaske og la den stå kjølig og

mørkt i 14 dager. Serveres kald eller romtemperert.

Holder seg i minst 2 måneder i kjøleskapet.

Frida Kahlo

191

Marianne Pfeffer Gjengedal Klaudia Iga Pérès

Det finnes mange bra damer i verden som har flyttet grenser for oss som kommer etter. Flere av dem betalte dyrt for sin frihet, men de endret verden med sin kunst og sitt eget liv. I denne boken møter du et knippe av dem. Kvinner som har inspirert oss. Vi har forsøkt å sette oss inn i deres hverdag og deres liv. Mat sier mye om menneskers hverdag og samfunnet de lever i. Vi gikk så langt at vi forsøkte å bli disse kvinnene og spise maten de antagelig spiste.

Derfor har vi laget denne kunstkokeboken eller kanskje kokekunstboken. Bli med inn i disse kvinnenes liv og smak på livene deres.

Marianne Pfeffer Gjengedal Klaudia Iga Pérès

Marie Antoinette Jane Austen Oda Krohg Sigrid Undset Anne Pavlovna Pavlova Coco Chanel Pamela Lyndon Travers Astrid Lindgren Frida Kahlo Julia Child Marilyn Monroe Sophia Loren Liza Crihfield Dalby Björk Guđmundsdóttir

Fantastisk mat til verdensberømte damer