Nikolaj Frobenius: Kongonotatene

Frobenius-KongoNotatene 18.09.2018 07:27 Side 1

Nikol aj Frobenius (f. 1965) er bosatt i Oslo. Han debuterte i 1986 med prosatekstsamlingen Virvl. Hans tredje roman, Latours katalog, ble en stor internasjonal suksess, og hans bøker er oversatt til en lang rekke språk.

Han har også skrevet essays, filmmanus og skuespill, og er prisbelønt flere ganger, bl.a. med P2-lytternes romanpris og Prix Jean Monnet des Jeunes Européens.

I 2013 reiser en ung forfatter til Kongo for å skrive et manus til en spillefilm om de to dødsdømte norske fangene Tjostolv Moland og Joshua French. I militærfengselet i Kinshasa presenterer de to ham for den «sanne historien» om hva som egentlig skjedde da sjåføren deres ble skutt og drept på en jungelvei i Øst-Kongo i 2009. Men kan forfatteren stole på de to eks-soldatene?

Fem år senere klarer forfatteren fremdeles ikke å la være å tenke på denne historien; det er noe i dette som skurrer og ikke slipper i taket i ham. Forfatteren strever med å finne ut av hva han kan tro på i Kongo, men langsomt avdekkes likevel en mer brutal virkelighet som kommer til å påvirke hans eget liv og den rollen han prøver å innta som skrivende menneske i spennet mellom diktning og tvilsomme sannheter.

forfatterportrett: christian elgvin omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

NI KOLAJ FROBE NI U S KO NG O NOTAT E N E

Fyren på nyhetene så frisk ut, syntes jeg. Fordømt frisk.

Han stirret rett i kameraet og snakket med høy og klar stemme: De var leiesoldater, sa han.

De var krigere i et av verdens farligste hjørner.

Det så ut som han var stolt av det.

I flere år hadde jeg lurt på om dette var sant, eller om det dekket over noe som var mer betent eller tilfeldig.

Anmelderne om novellesamlingen Alle mine demoner (2016): «Novellene er krystallklare, hverdagslige, og samtidig foruroligende uavklarte. (…)

Alle mine demoner er interessant, stram og velformulert. Boka belyser skavanker både i individet og fellesskapet og oppleves som oksygentilførsel i en ellers navlebeskuende tid.»

M aya T rob erg Dju ve, Dagbladet «Alle mine demoner viser en formbevisst og stilsikker forfatter, som uredd kaster seg inn i mørke rom, og uten blygsel gir leseren den store skjelven.»

T u ri d Larsen , Dagsavisen «Det er deilig med en forfatter som ikke gir oss det opplagte, men det mangetydige og uavklarte. Årets bok fra norske Nikolaj Frobenius er ikke mindre urovekkende enn hans forrige roman.»

Valeri e K u b en s, Fædrelandsvennen

NIKOLAJ FROBENIUS Tidligere utgitt: Virvl. Prosatekster, 1986 Den unge Villiam Oxenstiernes lysende kjærlighet. Roman, 1989 Helvetesfabel. Roman, 1991 Latours katalog. Roman, 1996 Den sjenerte pornografen. Roman, 1999 Andre steder. Roman, 2001 Det aller minste. Roman, 2003 Teori og praksis. Roman, 2004 Herlige nederlag. Artikler og intervjuer om litteratur og film, 2007 Jeg skal vise dere frykten. Roman, 2008 Så høyt var du elsket. Roman, 2011 Mørke grener. Roman, 2013 Alle mine demoner. Noveller, 2016

Nikolaj Frobenius

Kongonotatene Roman

© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2018 www.gyldendal.no Printed in Lithuania 2018 Trykk/innbinding: ScandBook UAB 2018 Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med 11/15 pkt. Stempel Garamond Omslagsdesign: Egil Haraldsen og Ellen Lindeberg | exil design ISBN 978-82-05-51210-8 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

«Å skrive en roman er en forferdelig opplevelse. Ofte faller håret av hodet, og tennene råtner opp. Jeg blir alltid irritert av folk som påstår at å skrive fiksjon er en flukt fra virkeligheten.

Det er et dypdykk i virkeligheten, og det er sjokkerende for hele systemet.» flannery o’connor

OSLO, FEBRUAR 2018 LØSLATELSE Klokka halv fire om natta satt jeg ved skrivebordet og stirret på teksten jeg nettopp hadde skrevet. Setningene hadde viklet seg inn i floker, og mens jeg forsøkte å forstå ordene på skjermen framfor meg, fikk jeg en følelse av uhygge.

Tvilen kan bli en slags galskap til slutt. Inne på soverommet lå Vilde og sov, og det var som om jeg kunne høre pusten hennes gjennom veggene. Fortellingen fra Kongo var begynt å simre i hodet igjen, og jeg klarte ikke å stoppe. Jeg kjente denne følelsen: at noe var skjult for meg, at det var noe der inne bak tankeflokene som unndro seg oppmerksomhet. Utenfor vinduet i hjemmekontoret var det mørkt.

En sibirsk kulde hadde lagt seg over Oslo. Det var som om jeg kunne kjenne kulda presse mot veggene.

For noen timer siden sto ekssoldaten Joshua French fram med sin «sanne historie». På tv-nyhetene forklarte han at avdøde Tjostolv Moland og han hadde vært «agenter og leiesoldater» i Kongo, og at de hadde vært på et 7

hemmelig oppdrag i den krigsherjede provinsen i den østlige delen av landet da sjåføren deres, Abedi Kasongo, ble skutt. Kasongo hadde de forlatt på jungelveien, halvt død, halvt levende, forklarte Joshua.

«Han strakte armene ut mot meg, men så falt han på bakken, foran bilen.»

De hadde kjørt av gårde, sa han. De var nødt til å komme seg vekk. Kongolesiske regjeringssoldater skjøt etter dem.

Det var kongolesiske militære som drepte sjåføren, forklarte han.

Det mest forbløffende ved uttalelsene var ikke hintene om «oppdraget» og leiesoldatens selsomme fascinasjon for vold og død. I militærfengselet i Kinshasa, fire og et halvt år tidligere, hadde forklaringene hans vært mye mer detaljerte. Det mest oppsiktsvekkende ved uttalelsene som nå ble sluppet på alle plattformer i statskanalen, var tidspunktet de kom på.

Sju måneder tidligere sto en stolt norsk statsminister og hennes utenriksminister fram på tv og annonserte at de endelig hadde lyktes med å få Joshua French ut av Kongo.

Rundt dem vaiet det norske flagg. Det var nasjonaldagen, 17. mai 2017.

Joshua ble tatt hånd om av helsemyndighetene. UDs menn og kvinner ble framstilt som helter fra en stille diplomatisk kamp. Moren ble omtalt med den dypeste respekt.

Hennes innsats for å redde sin syke sønn ut av umenneskelige forhold i kongolesisk fengsel ble i dagene etter løslatelsen gjenstand for beundrende medieoppslag.

Den høsten skrev hun en bok om sine erfaringer i 8

Kongo. Starten på rehabiliteringen av Joshuas rykte var perfekt innhyllet i moderlig omsorg og nasjonal prakt. Bildet av Joshua som drapsdømt leiesoldat skulle forvandles til forestillingen om en hjelpetrengende nordmann i et korrupt afrikansk land. Snart ville han, forhåpentligvis, stå fram som en angrende synder og takke moderstaten for å ha reddet ham.

Samtidig uttrykte Joshuas advokat en bekymring. Det materialet Tjostolv og Joshua hadde betrodd meg da jeg snakket med dem i Kinshasa i 2013, kunne sette hans klient i fare for rettsforfølgelse. Å omtale de to som leiesoldater var for eksempel «problematisk». Å fortelle om oppdragene de hadde påtatt seg, kunne få norsk politi til å sette i gang en etterforskning. Joshua måtte beskyttes.

Jeg klarte ikke la være å tenke på det jeg hadde skrevet og var blitt nødt til å gi opp da samarbeidet med filmprodusenten brøt sammen. Jeg lengtet etter fortellingen slik en tørrlagt alkoholiker lengter etter spriten, jeg ville inn i teksten, inn i skrivingen, jeg ville kjenne på den elektriske tvilen som herjet der inne. I det skjulte hadde jeg skrevet lapper til meg selv, stikkord på gule lapper, som små drammer, bare for å smake. Det var noe der inne i teksten som jeg ville ha, men kviet meg for.

Til slutt ga jeg etter og satte meg til skrivebordet, og da strømmet teksten på for fullt. Fremdeles fortalte jeg ikke Vilde noe om det jeg drev på med. Hun virket så glad, hun trodde jeg hadde begynt på en ny bok og hadde lagt «kongohelvetet» bak meg, og hun visste ikke at jeg igjen 9

var på vei inn i den malstrømmen som nesten hadde skilt oss fra hverandre.

I det samme jeg så Joshuas ansikt i tv-ruta, skjønte jeg at han ikke kom til å stå fram som en angrende synder, at han ikke ville bøye hodet og beskytte seg. Mannen i tv-ruta så ikke ut som om han tenkte på moren, ryktet sitt eller framtiden.

På skjermen så han ut som en mann med en ny agenda, en mann som ville rive i stykker det bildet som statsministeren og utenriksministeren og UD og advokaten og moren og media hadde prøvd å presse ham inn i; som en uskyldig dømt, en brukket mann. Ikke faen, så det ut som han tenkte; ikke faen om han var sånn.

Fyren på nyhetene så frisk ut, syntes jeg. Fordømt frisk.

Han stirret rett i kameraet og snakket med høy og klar stemme: De var leiesoldater, sa han.

De var krigere i et av verdens farligste hjørner.

Det så ut som han var stolt av det.

I flere år hadde jeg lurt på om dette var sant, eller om det dekket over noe som var mer betent eller tilfeldig. Var de «farlige menn», eller var det bare en fortelling de hadde laget om seg selv under årevis av vold og kjedsomhet og glemsel?

Egentlig hadde jeg gitt opp alt dette for lenge siden.

Det siste året hadde jeg prøvd ikke å tenke noe særlig på de ulykksalige hendelsene i Kongo. Arbeidet jeg en gang hadde gjort med denne saken, var lagt bak meg.

Da han ble frigitt, begynte tankene å simre … og igjen 10

begynte jeg å våkne om natta, nøyaktig klokka 02.57, på det fordømte tidspunktet hvor de døde åpner øynene.

Ved det mørke skrivebordet klarte jeg ikke å la være å tenke på de samtalene vi hadde hatt i fengselet under mitt tre måneder lange opphold i Den demokratiske republikken.

Jeg reiste meg fra tastaturet, gikk bort til det lille vinduet og skottet ut i den mørke gata. Jeg la pannen mot ruta og kjente kulda som bet i huden.

Hvorfor oppdager vi for sent hva som skjer med oss?

I noen minutter sto jeg stille ved vinduet mens det forskremte vinterlyset krøp inn i gatene. Blek sol over taket.

Så satt jeg ved tastaturet igjen, ventet på den plutselige innsikten som skulle få alt til å falle på plass.

OSLO, VÅR 2013 OPPDRAGET Da jeg fikk antatt min første bok, Blanke løgner, var jeg så stolt at jeg ikke klarte å si et ord. Boka var en samling av vindskeive fortellinger om noen førsteklasses tapere.

Anmelderne mente det var en morsom bok, men jeg lo aldri da jeg skrev den. For meg var det virkelighet, alt sammen. Alle de bemerkelsesverdige folka hadde jeg møtt mens jeg levde på utsiden av loven, som det heter, sammen med svindlere og dophuer og slåsskjemper med armen i fatle.

Det var bare flaks at jeg ramlet av skråplanet. Etter en motorsykkelulykke ble jeg nødt til tilbringe trekvart år på et rehabiliteringssenter. Jeg kjedet vettet av meg og begynte å skrive. For moro skyld sendte jeg to av historiene inn til et forlag … En redaktør inviterte meg til en kaffe på Gyldendalhuset, og for meg var det som å komme inn i et la-la-land. Jeg sto i kantina og stirret opp i Sverre Fehns svimlende betonglabyrint. Rundt meg snakket redaktø12

rene og de andre forlagsansatte et språk jeg bare nesten forsto.

Lenge skinte det igjennom at jeg kom fra en råere verden. Det tok meg tid å bli en del av «kulturstammen».

Som en gjest iakttok jeg dette folkets måte å være på, gestene deres, ritualene og de uskrevne reglene. Litt etter litt begynte jeg å tenke på en annen måte. Jeg leste hundrevis av bøker, lærte meg nye ord og forsto gradvis hvordan man snakket med hverandre i det litterære miljøet. Jeg plukket opp hva som var god smak, og enda viktigere: hva som var dårlig. Jeg skjønte hvilke forfattere som var «bestselgere» og hvilke som skrev «kvalitetslitteratur». Jeg prøvde å skjønne kulturfolkenes subtile ironiske avstand. Det var en annen måte å se verden på. Når du har levd med hjertet i halsen, er det ikke så lett å lære seg distanse.

Etter hvert som jeg ble bedre kjent med kulturlivets kloke menn og kvinner, skjønte jeg at de aller fleste kom fra andre bakgrunner enn min egen; de hadde høyskolelærere og professorer til foreldre og var avlet opp til karrierer i akademia og politikk og kulturliv. Jeg kjente meg som et beist sammen med dem. Folka mine hadde ikke gått på noe universitet. Fattern drev med import av kjøkkenutstyr, og muttern jobba halv tid på kultursenteret i Sandvika. Bortsett fra i norsk hadde jeg vært middels god på skolen. Jeg syntes ikke skolen var noe viktig, og muttern og fattern skjønte ganske fort at det var en håpløs oppgave å overbevise meg om at jeg tok feil. Jeg var urimelig sta, allerede som unge. Det som var viktig for meg, var å være en del av gjengen, ta de sjansene som kompisene mine tok, gå igjen13

nom de samme manndomsprøvene, de samme uutholdelige ritualene som løftet deg opp til et nytt nivå i hierarkiet.

Vi valgte en leder, lagde våre egne lover og hadde vår egen økonomi. Vi var et eget samfunn. Vi var bare ungdommer, men vi trodde vi var utenfor og hevet over alt og alle. Det var en fantastisk følelse, men hele tiden ante jeg at dette kom til å ende galt.

Vi fløy for høyt over blokktakene på Rykkinn. Vi kom for nær en svart sol.

Jeg var ikke kongen på haugen, langt ifra, jeg var midt i hierarkiet og tok imot ordre fra gutter som var sterkere og smartere og tøffere enn meg. Men jeg var nyttig og visste at jeg hadde en verdi. Jeg hadde motorsykkel, og jeg var tilgjengelig og pålitelig. Jeg var en lugn kurer. Jeg flyttet varer fra ett punkt til et annet. De store gutta stolte på meg.

I dag virker det komisk, men da jeg levde dette livet, var jeg sikker på at gjengen var alt: Ingenting var viktigere.

Dette var livet.

Dette var oss.

Lovene våre satte oss over andre.

Vi hadde rett til å deale og svindle og bryte oss inn og slå oss ut og pulverisere motstanden og krysse de grensene vi ville.

I noen år var vi utilnærmelige.

Så kom tilbakeslagene. Arrestasjoner. Politiet spanet på oss. Andre gjenger ville ta over dopsalget på KI-senteret.

En morgen banket politiet på døra til Viktor, eldstemann i den lille gjengen vår. En mann lå i koma på sykehus. Han var en ung pusher fra en norsk-pakistansk Stovner-gjeng 14

som hadde føkket opp en av Viktors leveranser. Ifølge politiet hadde Viktor slått ham i hodet med en kølle.

Vi hadde sett på Viktor som en anfører. Nå var han bare en pøbel i trøbbel. Tiltalelista ble lang, og med ett kjentes det som vi ikke var stolte krigere lenger, bare en mobb med dårlig impulskontroll og rusproblemer og svak respekt for lov og orden. Vi fikk en ny anfører, vi prøvde å fortsette som om ingenting var skjedd, men det var ikke det samme lenger, samholdet smuldret opp. Jeg våknet om natta og skalv. Jeg så for meg pusherens skamslåtte hode. Jeg så for meg sykehussenga hvor han lå i koma. Jeg hadde vært der da det skjedde. Jeg så hvordan han ble slått helseløs. Jeg så for meg Viktors hender. Jeg hadde ikke gjort en dritt for å stoppe det. Jeg så kølla som suste gjennom den mørke kvelden. Jeg så slaget og hodet som ble kastet bakover som en fotball.

Jeg trodde lenge jeg var upåvirkelig og lugn, men etter det som skjedde med den falske pusheren, skalv jeg som en drittunge. Jeg gjemte ansiktet i puta og gråt. Stoltheten rant av meg. Panseret sprakk. Jeg sank i en brønn uten ende.

På utsiden var jeg fremdeles en kald kurer, men egentlig var jeg altfor nervøs til å leve et liv med så mye nerver. Litt etter litt mistet vi kontrollen. Gutta fikk juling.

Mistet grepet. Ble arrestert. Noen flyktet, noen døde. Jeg hadde flaks da jeg braste gjennom autovernet på riksvei 21, nord for Halden. Før eller senere ville jeg havnet i større trøbbel.

Jeg var på vei for å hente våpen og dop, så politiet 15

fant ingenting på meg. Ambulansen kjørte meg vekk. På vei til sykehuset husker jeg følelsen av lettelse, som om jeg var ramlet over en hemmelig skatt. Jeg ødela sykkelen og smadret kneet og hofta. Men smertene som strålte opp i korsryggen, bekymret meg ikke, for det sterkeste jeg kjente, var lettelse.

Jeg var på Sunnaas til rehabilitering i ni måneder, og jeg fikk aldri tilbake den kroppen jeg en gang hadde. For de gamle kompisene mine på Rykkinn ville jeg alltid være en krøpling med stokk. Tre ganger i uka trente jeg hos fysioterapeut. På dårlige dager var smertene intense, men jeg hadde bestemt meg for ikke å spise noe annet enn Ibux. Å være nykter var en ny besettelse. Den gamle gjengen var oppløst. En del av dem meldte seg inn i samfunnet igjen, og de som ikke gjorde det, fant seg hardere gjenger og endte i fengsel eller på kirkegården. Et par av gutta kom og besøkte meg på Sunnaas, og jeg tror de, forbauset, merket hvor glad jeg var.

En sommerdag muttern og jeg satt ute på takterrassen på Sunnaas og så ut over fjorden, snudde hun seg mot meg, flirte litt og sa: «Du ser ut som en annen.»

Operasjonene og rehabiliteringen hadde forandret meg fysisk, men det hadde skjedd noe annet også. Jeg var begynt å lese og interessere meg for andres historier. Noen ganger tenkte jeg at ulykken var det beste som hadde hendt meg.

16

I dag angrer jeg ikke på at jeg tilbrakte ungdomsårene mine i den mørke skråningen. Det hadde gitt meg noe å skrive om, jeg trodde jeg skjønte noe ikke alle forsto.

Jeg kan gå på forlagsfester nå og snakke om virkelighetslitteratur og litterære missekåringer. Men sannheten er at jeg aldri har følt meg som del av stammen, jeg blir aldri helt som dem. Av og til dro jeg tilbake til Rykkinn for å spise middag med foreldrene mine og overnatte på det gamle gutterommet mitt. Det hendte jeg våknet da, midt på natta, og følte meg som en gjøk. En dårlig skuespiller i en historie som ikke var min. Hvorfor hadde jeg blitt en speedfrik og en halvkriminell tulling, her ute? Hvorfor hadde jeg skiftet liv? Hvorfor innbilte jeg meg at jeg plutselig kunne bli forfatter?

Når jeg våknet sånn, hendte det at jeg sto opp og gikk ned på kjøkkenet for å drikke melk. Da satt fattern der – de siste årene han levde, sov han ikke så godt – tente seg en pipe, og vi snakket litt sammen. Jeg visste han var glad for at jeg hadde skiftet retning i livet, men samtidig var det en sorg der, kjente jeg, for at vi i utgangspunktet hadde glidd så langt fra hverandre. Allerede for mange år siden ble jeg en han ikke kjente. Jeg vendte dem ryggen. Jeg ville ikke ha deres liv, og nå var det for sent til å bli ordentlig fortrolige med hverandre igjen. Det var noe trist ved det kjøkkenbordet, om natta, de to mennene som ikke får sove og ikke helt vet hvordan de skal snakke sammen. Selv om de er far og sønn og likner hverandre, både fysisk og mentalt, finner de ikke ordene, blikkene viker. Det var noe famlende og pinefullt, men også noe litt rørende ved at vi prøvde å få 17

kontakt. Fremmedheten var med oss hele veien, helt fram til han døde.

Vilde var ansatt i Norad, i kommunikasjonsavdelingen.

Dessuten var hun utrolig flink til å tegne og hadde en nær venninne som var bokdesigner. Denne venninnen var sammen med en forfatter som var på det samme forlaget som meg. Det var på en middag hos dette paret jeg møtte Vilde for første gang. Hun var sjenert. Vakker på en skrå måte.

Selvironisk. Supersmart. Ydmyk. Vill når hun drakk.

Lenge hadde jeg store problemer med å tro at hun ville gå på date med en sånn som meg. Hun var altfor bra for en nedrig liten røver fra Rykkinn. Etter hvert skjønte jeg at Vilde hadde hatt en minst like trøblete oppvekst som jeg, selv om hun kom fra en funkisvilla på Nordberg og foreldrene hennes lett kunne sees som selve innbegrepet av moderne norsk vellykkethet; siviløkonom og statsviter med en uslåelig kombinasjon av materiell velstand og kulturell kapital, de flinkeste og peneste og smarteste i klassen. Uten at det ble nevnt, var det åpenbart at de forventet seg den samme graden av perfeksjon fra sine døtre. Vilde kjente seg forlatt i denne uendelige, stumme konkurransen som ingen noensinne kunne vinne. Etter hvert ble det tydelig at hun bar på et mørke, en melankoli som de andre ikke forsto noe av. Hun var ikke like sprudlende og framoverlent som søstrene sine. Ikke så blid og fornøyd. Hele tiden gikk hun og gnagde på denne følelsen av at hun var født inn i en fremmed familie, og at hun egentlig ikke hørte til i denne absurde forestillingen som bare hadde ett for18

mål: Å vise dem fram som de flinkeste, smarteste, peneste.

Som syttenåring snublet hun inn i en svart depresjon som ikke var over før hun flyttet hjemmefra. Jeg hadde det ikke sånn. Foreldrene mine var ikke problemet. De var greie.

De gjorde så godt de kunne. Det var jeg som var problemet hjemme hos oss. Alt trøbbelet stelte jeg i stand selv.

Vi var kjærester i et år, Vilde og jeg. Så flyttet vi sammen i leiligheten på Enerhaugen. Hele greia kjentes uvirkelig. Det hadde gått så fort. Vi hadde vært så forelsket.

Vi fortalte hverandre alt. Vi kunne ikke vite nok om hverandre. Kanskje var vi «fortapte sjeler» som ble trukket mot hverandre. Vi lo av det.

Jeg begynte å venne meg til dette rolige, boklige livet.

Av og til våknet jeg om natta av mareritt: Det var noen som var etter meg. Jeg hadde blod på hendene. Jeg hadde drept noen. Jeg satte meg opp i senga, våt av svette. Herr Frykt vibrerte i hele kroppen. Vilde la en hånd på kneet mitt og sa: «Kom og legg deg igjen, skatt.»

Jeg krøp inntil den varme skulderen hennes og kjente angsten sive ut av hodet.

Bok nummer to het Fangen og handlet om en gutt som havnet i slåsskamp etter en bytur. I en trappeoppgang sto gjengen rundt ham og ropte. Han dyttet motstanderen ned en trapp, kroppen tumlet nedover, hodet slo mot kanten av et trinn. Senere døde han på sykehus av skadene. Den unge gutten ble dømt til fire års fengsel for uaktsomt drap. Han var ikke en voldelig person, han hadde vært full og gira, og nå var han dømt som drapsmann.

19

Bak murene bestemte gutten seg for å forandre alt ved seg selv, navn, utseende, personlighet, verdenssyn, vilje.

Det ble en fiks idé.

Går det an å bli en helt annen?

Mens jeg arbeidet med boka, intervjuet jeg innsatte i norske fengsler, og jeg tror ikke boka kunne blitt skrevet uten de intervjuene.

Under den store bokdagen i Oslo leste jeg opp fra Fangen.

Mens jeg sto foran publikum og leste, kom det en ro over meg. Jeg kjente at teksten var god, at jeg var på rett sted. Et øyeblikks lykke. Da jeg løftet blikket fra boksiden, så jeg et hav av lyttende ansikter.

Etter opplesningen på bokdagen sto jeg sammen med Vilde i baren. Vi drakk hver vår flaske øl. Hun smilte til meg, og jeg følte at hun var stolt av meg. Jeg sugde den følelsen til meg, lente meg fram mot henne og kysset henne på halsen. Da jeg løftet hodet, sto det en kar og smilte rett framfor oss. Det var en pen mann med et vaktsomt blikk. Halvlangt hår med et par kledelige grå striper hang ned i øynene. Han var i slutten av trettiårene og hadde tredagersskjegg og et lite arr under det venstre øyet.

«Jasper Gahn. Beklager at jeg forstyrrer.»

«Det gjør ingenting,» sa jeg.

Han så på Vilde.

«Du husker meg, ikke sant?»

Vilde lo.

«Klart jeg husker deg.»

Hun forklarte at Jasper var filmprodusent. Han hadde 20

tatt kontakt med henne i Norad, på «desperat jakt» etter informasjon om situasjonen i Kongo. Vilde hadde skrevet flere artikler for Bistandsaktuelt om tilstanden i den sentralafrikanske regionen, og det var derfor Jasper var blitt ledet til henne.

Vi sto midt i folkemengden i det store bokteltet. Jasper kjøpte en øl, han også, og vi sto og snakket i summet av stemmer.

«Det var ikke så mye jeg kunne hjelpe deg med, da,» sa Vilde og så fra Jasper Gahn og tilbake til meg.

«Du fikk jo fortalt meg at kjæresten din er forfatter.»

Et øyeblikk fikk jeg en følelse av å ha forsvunnet. Så snudde Jasper seg mot meg og sa at han likte boka mi.

«Ja vel?»

Det er sånt folk bare sier.

«Har du lest den?»

«Kjøpt den. Lest den. Jeg likte den. Du skriver godt.»

Jeg tok ham i øyesyn.

«Takk.»

«Og så har du jo en bakgrunn – jeg mener – noe å skrive om.»

«Jeg har kanskje det.»

«Men er det ikke virkelighet, mye av dette?»

«Jo, men det er en roman. Jeg reiste mye rundt og snakket med innsatte og jeg tror ikke jeg kunne ha skrevet boka hvis jeg ikke hadde gjort det, men på et tidspunkt begynte virkeligheten og fiksjonen å smelte sammen og det var da jeg syntes at teksten ble spennende. Den ble liksom både virkelighet og noe annet, noe mer. Så …»

21

«Men du kjenner litt til den typen miljøer fra før av, eller?»

Jeg klarte ikke å la være å le.

«Du har sjekket meg ut, du.»

Han smilte skjevt, gutteaktig.

«Ok. Jeg innrømmer det.»

Han kikket raskt bort på Vilde.

«Det er noe av det du har skrevet som …»

«Hva da?»

Han så rundt seg.

«Vi kan ikke ta det her. Men over lunsj? I morgen?»

Dagen etter ble jeg geleidet av en servitør gjennom en soignert fransk restaurant ved festningen, inn til et avlukke hvor produsenten ventet på meg. Han hadde på seg en skjorte som var pent snittet og åpen i halsen. Da han fikk øye på meg, reiste han seg og klemte meg som om vi var gamle venner. Jeg gled ut av armene hans og ned i den komfortable stolen. Jeg har aldri likt å bli klemt av fremmede menn.

Vi fikk rosmarinmarinert kalv skåret i tynne skiver med asparges og små, gloheite poteter.

Det var for tidlig for vin, jeg bestilte en Farris.

Jasper skulle ha det samme.

Han begynte å fortelle om seg selv. Jeg hadde gjort noen søk på ham, men ikke funnet så mye.

Jasper kom fra en typisk kulturfamilie med teater- og filmfolk. Han hadde studert økonomi, men etter studiene begynte han å jobbe med film og i løpet av ti år hadde 22

han klatret møysommelig oppover i den norske filmbransjen. For noen år siden produserte han en sjangerfilm som gjorde det bra på kino. I et av bransjebladene fant jeg et kort intervju med ham hvor Jasper framsto som en reflektert og sympatisk produsent som snakket varmt om mangfold og talentutvikling.

Da han ble spurt om sine egne prosjekter, svarte han: «For meg er det et mål å lage filmer for et stort publikum. Det er ikke nødvendigvis filmkunst eller noe veldig originalt jeg ser etter lenger, men de tydelige fortellingene som kan engasjere og få folk til å grine og le og klamre seg fast til kinosetet.»

Jeg tenkte: Sånn snakker en produsent som trenger en ny suksess. Jasper hadde arvet en lurvete villa på vestkanten, verdt 14 millioner, men det var noen år siden han tjente penger på virksomheten sin.

«Jeg liker å tenke at vi snakker til en masse, masse folk når vi lager film,» sa han til meg på den franske kafeen. «At det går an å lage kvalitetsfilm for – du vet – hundretusenvis av mennesker. Det er det som er målet.»

Det skinte i øynene hans.

Jeg trakk på skuldrene.

«Jeg vet ikke,» sa jeg. «Jeg tenker ikke sånn.»

Jasper lo.

«Nei, og det er ikke jobben din heller.»

På kinnet hadde han en papirlapp som dekket til en rift han samme morgen, mest sannsynlig, hadde fått under barberingen. En mørk flekk hadde trengt gjennom papirhinnen og liknet et lite øye.

23

Jasper sa han likte den «rå nerven» i boka mi – noe jeg tolket som en påminnelse om at jeg skrev enkelt, ikke særlig sofistikert – men han ville visst ikke snakke mer om Fangen. Han hadde lest et intervju med meg, og der hadde jeg visstnok sagt noe som var «vilt interessant» om hvordan jeg intervjuet de innsatte i Oslo fengsel.

«En ting jeg lurte på.»

«Ja?» «For noen år siden produserte jeg en spillefilm som het Under jorden. Så du den? Det var faktisk en del som så den på kino. Tohundreogtjuetusen. Det var en thriller om planleggingen og gjennomføringen av et opprør i et høysikkerhetsfengsel. I løpet av researchen snakket vi med en del innsatte i forskjellige fengsler. Men vi syntes det var vanskelig – ikke å snakke med dem, det var enkelt å få kontakt, ikke sant, mange kriminelle elsker oppmerksomhet – men etterpå var det vanskelig å vite hva som var skryt og hva som var fakta.»

Jeg nikket og smilte, men sa ikke noe. Jeg hadde ikke hørt om den filmen. Jasper skar av en kjøttbit og puttet den i munnen.

«Dette var godt.»

«Fantastisk.»

Jasper kikket opp på meg.

«Hvordan kom du inn i hodet på dem?»

Jeg trakk på skuldrene.

«Noen gamle venner endte opp i fengsel.»

«Ja?» «Jeg kunne lett ha endt opp der selv.»

24

«Så du vet litt om sånne unge, sinte menn.»

«Er ikke det en stor klisjé? Marginaliserte, misfornøyde menn … jeg vet ikke om det kan forklare så mye. Men jeg vet litt om hva som er tiltrekningen … hvordan det var å være i en sånn gjeng.»

«Grei ut.»

Jeg betraktet det oppmerksomme ansiktet hans.

«Det er lenge siden. Men én ting jeg har tenkt på, er at folk som lever på kanten av loven overdriver, ljuger og dekker til sannheten hvis de får en sjanse til det, også når de ikke trenger å gjøre det. Det blir en vane. Kanskje det er en måte å tøffe seg på, men også en form for beskyttelse. Du trenger alltid en utvei. Etter hvert blir det enklere å ljuge.»

«Men hvordan klarte du å skille bløff fra sannhet?»

«Det første jeg gjorde, var å forklare dem at de ikke hadde noe å tjene på å ljuge for meg. Jeg vet ikke om det hjalp, men jeg tror det er vanskeligere å ljuge hvis du har satt opp et sånt metaperspektiv på situasjonen. Hvis du så å si legger løgnen på bordet, blir det vanskeligere å bruke den. Jeg velger å tro at de fleste mennesker har et ønske om å fortelle sannheten.»

«Gjorde de det?»

Den lille blodlappen løsnet fra kinnet hans og falt ned på duken mellom bestikket og tallerkenen. Han merket det ikke. Huden under var lyserød, men det hadde for lengst sluttet å blø.

Jeg kikket opp på ham.

«Ofte er det ikke så lett å si.»

Han satt en stund og så ettertenksomt ut i lokalet. Så 25

spurte han meg om jeg ville reise til Kongo for å intervjue to dødsdømte norske fanger.

«Du mener de to typene som skjøt sjåføren sin ute i jungelen?»

«Er du sikker på at det var det som skjedde?»

Jeg smilte.

«Jeg vet ikke. Har bare lest om saken i mediene.»

«Nettopp.»

Han ble stille. Så lente han seg fram over bordet og senket stemmen på en måte jeg umiddelbart oppfattet som overdrevet dramatisk.

Langsomt forklarte Jasper meg hvorfor han mente denne saken bar i seg «en gåte som eter seg inn i deg».

Han hadde lest alt han kom over om de to typene, snakket med venner og familie og Afrika-eksperter, han var sikker på at det fantes en «fantastisk film» i denne historien, en stor film. Han var blitt så besatt av saken, hvisket han, at han til slutt fløy ned til Kongo for å besøke de to fyrene.

Dessverre gjorde ikke besøket ham så mye klokere. Likevel klarte han ikke å slippe saken. Han hadde tenkt og tenkt, men visste fremdeles ikke hvordan historien skulle fortelles.

«Jeg leter etter en tydelig fortelling. Men jeg er ikke flink nok.»

«Det er vanskelig å skrive.»

«Det er derfor du er her. Du har sikkert skjønt det nå.

Jeg vil prøve å lokke deg til å dra ned dit for å intervjue de to typene. Jeg tror du ville være helt perfekt for denne jobben.»

26

«Meg?» «Deg, ja.»

«Jeg vet ingenting om film.»

«Ingenting?»

«Ikke egentlig.»

«Du kan skrive.»

«Kanskje. Jeg vet ikke.»

«Ikke vær sånn. Du er en menneskekjenner, det ser jeg jo i det du skriver. Du er klok. Jeg er ikke blind. Dessuten kjenner du til fengselslivet.»

Jeg begynte å vri meg i stolen.

Jasper sa at sikkerhetssituasjonen i Kinshasa var ok. Han hadde selv vært der og kjente folk som kunne hjelpe meg.

Han ville betale meg et bra honorar for jobben. Han forsikret meg om at det ikke fulgte noen andre forpliktelser med oppdraget; jeg skulle reise til Kinshasa og prøve å finne en fortelling. Det trengte ikke å være et filmmanus, sa han, bare en fortelling.

Jeg hadde brukt opp grunnhonoraret jeg fikk for Fangen, og visste selvfølgelig at boka ikke kom til å bli en bestselger. Jeg kunne trenge pengene. Og jeg visste at Vilde gjerne ville at jeg skulle få en bedre og mer forutsigbar økonomi.

«Jeg må tenke litt på det,» sa jeg for ikke å virke for interessert.

«Så klart. Men ikke tenk så lenge. Vi må bestemme oss i løpet av et par dager.»

Vi spiste ferdig og drakk hver vår espresso.

«Jeg tror du er den rette til å gjøre denne jobben,» gjen27

tok Jasper mens han betalte. Jeg kjente at det irriterte meg.

«Hvordan vet du det?»

«Du kan komme inn under huden på disse karene.»

Vi sto på utsiden av den lille restauranten bak festningen. Sollyset flommet fram over borgmuren og traff Jasper i ansiktet. Han myste mot meg og det fikk ham med ett til å virke usikker.

Hvorfor var han så oppsatt på dette? Hvorfor var han villig til å hyre inn en uerfaren manusforfatter til å gjøre en jobb hvis den virkelig var så viktig for ham? Var det noe her jeg ikke fikk øye på?

«Det tar tid,» sa jeg. «Å komme inn under huden på folk.»

«Hvor lang tid?»

«To–tre måneder?»

Han nikket.

«Tenker det samme. Jeg har en god følelse for dette.

Du er en talentfull fyr, og jeg tror vi kan gjøre bra ting sammen.»

Det var én kompliment for mye, og jeg vendte meg vekk og sa kjølig: «Vi får se.»

«Jeg ringer deg i morgen,» ropte han etter meg.

I løpet av kvelden merket jeg at all rosen fra Jasper Gahn likevel hadde gjort inntrykk på meg, selv om det kom fra en filmprodusent som ville sende meg inn i et av verdens farligste hjørner.

28

Jeg diskuterte oppdraget med Vilde, og hun lyttet til min skepsis og uro. Noen ganger mistenkte jeg henne for å nyte rollen som min terapeut. Hun likte å analysere noiaen min. Ofte var den der – ifølge henne – fordi jeg hadde «en grunnleggende og uforståelig mangel på selvtillit». Men jeg visste at jeg bare var en jævla røver fra Rykkinn. Hun lo av meg da jeg sa det, og jeg kjente et stikk i brystet, men jeg visste det lå omtanke i hennes vilje til å forbedre meg.

«Det er skrevet så mye om den saken allerede,» sa jeg.

«Men er ikke det en grunn til å skrive mer, da?»

Sollyset strømmet inn gjennom stuevinduet og blendet meg. Klokka var sju, men det var fremdeles fullt dagslys ute, den norske sommeren var på sitt høyeste og videste.

Vilde smilte til meg fra sofaen. Litt av leppestiften hadde glidd utover tennene. Hun likte å sminke seg, kle seg i sterke farger, men samtidig var hun en nøktern og saklig person. Jeg likte det motsetningsfulle ved henne, at hun var pyntesjuk og akademisk. Tørr og myk. Hun satte seg opp i sofaen. Det sto et glass hvitvin på bordet foran henne. Hun kikket på det og opp på meg igjen. Hun var glad i vin og sprit.

Selv drakk jeg nesten aldri noe lenger. Ett glass for mye, så kom uhyggen krypende, den gamle dopnoiaen. Rommene ble smalere, trangere. Situasjonene åpnet opp muligheter jeg ikke ville tenke på, blikkene ble kjipe juv. Vilde åpnet seg når hun drakk, og ble pratesjuk og frekk og fnisete, men for meg var det motsatt. Jeg likte å se henne drikke. Hun var så funny når hun var full, fortalte drøye 29

vitser og sa ting jeg aldri trodde jeg skulle høre en pen jente fra vestkanten si.

Vilde løftet glasset med hvitvin til munnen og tømte det.

Leppestiftmerke på kanten. Hun kikket opp på meg, og jeg så at hun lurte på om vi ikke skulle åpne en flaske til.

«Du kan bidra med et annet perspektiv,» sa hun. «Som forfatter, et menneskelig perspektiv.»

«Et menneskelig perspektiv?»

Jeg ville ha noe mer enn lunkne klisjeer fra henne.

Hun reiste seg og kom bort til meg, la armene om halsen min og kysset meg på haka. Hun luktet av hvitvin og besk parfyme.

«Det høres så jævlig pompøst ut,» sa jeg. «Hva skulle liksom blikket være hvis det ikke var menneskelig?»

«Jeg mente et personlig perspektiv. Din måte å fortelle historier på. Er det ikke det han vil ha? Du skjønner vel det?»

Jeg ristet på hodet.

«Nei, jeg vet ikke om jeg skjønner hva jeg kan bidra med.»

Hun smilte bare.

«Det tror jeg du kommer til å skjønne. Dessuten kan du vel ha bruk for honoraret? Skal vi ikke åpne en flaske hvitvin til. Den var så god. Synes ikke du den var god?»

Hun var allerede på vei ut på kjøkkenet. Jeg så etter henne. På kjøkkenbordet sto den store gryta med chili con carne som hun hadde lagd.

Hun åpnet en ny flaske, og vi satte oss ut på balkongen.

Stolene var varme av sollyset som hadde stekt dem hele 30

dagen. Et rødt skjær hadde lagt seg over byen. Vi drakk hvitvin, og jeg tenkte jeg kunne benytte meg av muligheten til å tømme henne for nyttig informasjon om de sentralafrikanske landene.

«Jeg vet ikke så mye om DR Kongo,» sa Vilde, tente en sigg og blåste en tynn strime av røyk ut over gelenderet.

Hun var helgerøyker. Jeg sluttet da jeg var på Sunnaas, men når jeg kjente lukta av sigaretten hennes, strømmet et søtt lite sug gjennom hodet.

«Fortell meg det du vet, da.»

«Det er ikke så mye.»

Hun hadde lest litt om presidentens mystiske historie, om krigene og militsgruppene som herjet i Kongo, og underskuddet av menneskeretter, men det var ikke så mye mer hun visste. Hun fortsatte å snakke om Afrikas horn …

Etiopia, Eritrea og Somalia, det var hennes spesialfelt, men jeg lyttet ikke lenger.

Jeg så for meg bildet av de to ekssoldatene som ble ført mot rettsbygningen i Kisangani, to slitne hvite menn i en afrikansk tragedie. Alt det Vilde hadde sagt om Kongo, burde ha virket som advarsler, men blikket hennes skinte av iver. Jeg tror hun ville at jeg skulle dra.

Frobenius-KongoNotatene 18.09.2018 07:27 Side 1

Nikol aj Frobenius (f. 1965) er bosatt i Oslo. Han debuterte i 1986 med prosatekstsamlingen Virvl. Hans tredje roman, Latours katalog, ble en stor internasjonal suksess, og hans bøker er oversatt til en lang rekke språk.

Han har også skrevet essays, filmmanus og skuespill, og er prisbelønt flere ganger, bl.a. med P2-lytternes romanpris og Prix Jean Monnet des Jeunes Européens.

I 2013 reiser en ung forfatter til Kongo for å skrive et manus til en spillefilm om de to dødsdømte norske fangene Tjostolv Moland og Joshua French. I militærfengselet i Kinshasa presenterer de to ham for den «sanne historien» om hva som egentlig skjedde da sjåføren deres ble skutt og drept på en jungelvei i Øst-Kongo i 2009. Men kan forfatteren stole på de to eks-soldatene?

Fem år senere klarer forfatteren fremdeles ikke å la være å tenke på denne historien; det er noe i dette som skurrer og ikke slipper i taket i ham. Forfatteren strever med å finne ut av hva han kan tro på i Kongo, men langsomt avdekkes likevel en mer brutal virkelighet som kommer til å påvirke hans eget liv og den rollen han prøver å innta som skrivende menneske i spennet mellom diktning og tvilsomme sannheter.

forfatterportrett: christian elgvin omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

NI KOLAJ FROBE NI U S KO NG O NOTAT E N E

Fyren på nyhetene så frisk ut, syntes jeg. Fordømt frisk.

Han stirret rett i kameraet og snakket med høy og klar stemme: De var leiesoldater, sa han.

De var krigere i et av verdens farligste hjørner.

Det så ut som han var stolt av det.

I flere år hadde jeg lurt på om dette var sant, eller om det dekket over noe som var mer betent eller tilfeldig.

Anmelderne om novellesamlingen Alle mine demoner (2016): «Novellene er krystallklare, hverdagslige, og samtidig foruroligende uavklarte. (…)

Alle mine demoner er interessant, stram og velformulert. Boka belyser skavanker både i individet og fellesskapet og oppleves som oksygentilførsel i en ellers navlebeskuende tid.»

M aya T rob erg Dju ve, Dagbladet «Alle mine demoner viser en formbevisst og stilsikker forfatter, som uredd kaster seg inn i mørke rom, og uten blygsel gir leseren den store skjelven.»

T u ri d Larsen , Dagsavisen «Det er deilig med en forfatter som ikke gir oss det opplagte, men det mangetydige og uavklarte. Årets bok fra norske Nikolaj Frobenius er ikke mindre urovekkende enn hans forrige roman.»

Valeri e K u b en s, Fædrelandsvennen