JohnsønnavJohn
Roman
Oversattfraengelskav HildeStubhaug,MNO
«Jamtogtruttarbeidharlettforåblieitmålisegsjølv, nokosomkanleggeeibruoverdeikjærleikslause kløfteneilivet.»
SilasMarner, GeorgeEliot
«Øyboereoverheleverdenerfødttileksil.Øyagir degenprivilegertbarndom,ognårdenhargjortdegtil denduer,sitterduigjenutennoesteddukanladet kommetiluttrykk.»
TheLivingPast,DonaldMacleod
ah-aon/en
Føttenehennesvarlikelillasomkalvelever.Detvardet farenhaddesagtførhanlapå.Calhaddeståttidenrøde telefonkioskennederstiTheMeadowsogsettpårugbyspillernesomtøydeutpådetfrodige,grønnegresset.De hviteshortseneklistretsegtilrumpeballene,ogidetlette yretblestoffetgjennomsiktigogkantenepåunderbuksene synlige.Hanhørtebaresånnhalvveisettermensfarenleste fraDetnyetestamente.
Farenhaddealdriliktåsmåprate.Dermedføltessamtalenedereslittsomentelefontjeneste,somnårduringertelefonuretogstillerklokkaetterdet.DaCalnevnte detforfaren,haddesannhetenidetfåttfarentilåle,for JohnMacleodvarnettoppoverbevistomathyppigåndelig kalibreringmåttetil,ogCalskalibreringerbleutførthver onsdagpresisklokkaseksogtogangertilpåsabbaten.
Hanhaddeikkerådtilåringefjernsamtaleruttiløyene, sådehaddeutvikletetsignalsystemderhanringtehjempå etavtalttidspunkt,lotdetkimetreganger,ogsålapå.Da ringtefarenhamoppigjen.Detteforutsatteathanvartidliguteoglotsomhansnakketmednoen,slikatingensom komforbikunnetaibruktelefonen.
Dethaddetattenstundåfinnedetfullkomnestedetfor dennebønnestunden,enensligtelefonkioskutenentilpå
baksiden.Nårfarenledetaniensalme,skulleCalsynge svaretpågæliskogleggealltroenidet.Menhvisenspesieltkjekkmannkomgåendeforbiakkuratda,krympethan segogsenketstemmen,ogdaspurteJohnham,hvereneste gang,omhvorforhannølte.Detvarydmykendemedblikkenehanfikkfrafremmedesomkomforbi.Storedelerav tidendehaddesammen,stohanderformedøynenelukketellerryggenmotstien.Aldrisynteshanathansang bedreennmensfingrenefikletmedvisittkortetterlattav prostituerteogmassøser.
TrossaltliktehanTheMeadows.Degrønneslettenega hamenroisinnet.Detvaretavdefåstedenehvorbyen trakkpusten,oghansyntesdetgjordedetlettereåfåtil enfellesrytmefortankenehansogfarenstregesetninger. Hanvissteatfarensåutmothavet.
«Ciamarathathuan-diugh?»spurtefarenpågælisk. Og hvordanhardudetidag?
«Bra.Ogdu?»
«Ikkeverst.Oppeoggår.Gudværelovet.»
Detvaralltidmyedeikkekunnesnakkeom,sommangletidesensurertesamtalene.Calnevntealdriathanikke haddenoestedåbo.Hansaikkeathansideneksamen haddeutnyttetgreieklassekameraterogforflyttetsegfra denenesofaentildenandreogventetpåatdeskullegå påjobbsåhankunnesmåspisesomenlitenskogmus,ta akkuratnokmattilåstilnesulten,menikkesåmyeat demerketdet.Hannevnteikkeathanlufttørketnårhan haddedusjet,ellerathannøyegransketlinjenpåmelkeflaskasåhanfikkfyltpåakkuratriktigmengdevannfra kranenetterathanhaddedrukket,ellerathanstreifetomkringiutkanteneavEdinburghomkveldensåvennene ikkeskulleføleatdemåttesørgeformattilham.
HannevnteikkeathanhaddefåttarbeidavnoenalbanskekvinnerogvasketdespynedsprutededoenepåNegociantsogpubeniRoseStreet.Elleratdahanhentetden førstelønningskonvolutten,varhalvpartentrukketfratil rengjøringsutstyrogendasjupundfemtiforoppbevaring avmopperogbøtter.Elleratdedahankonfrontertedem meddet,haddesagtathanfikktadetoppmeddekraftige, håreteektemennenedereshvishansyntestrekkenevarurimelige.Oghansaihvertfallingentingomathanikke haddeturtågjøredet.
Hannevntedefinitivtikkeathantilbrakteflerenetter ennhanegentligvillesammenmedenmildwalisersom likteatCalpultehammenshanlåpåmagenmedarmene undersegoghendenefoldetienslagstilbedendehjelpeløs gest.Hvishannoengangskullefinnepååfortelledettil faren,varhansikkerpåatdetvilleblidesisteordenede noensinnevekslet.
«Detersåmangeduerher,ogdeerikkedetminste redde.» Medsåmyesomikkekunnesies,strevdehan medåholdedenførstedelenavsamtalenigang,ogsom nårnoentrårvann,vardetalltidnoedesperatistemmen. Heleukagikkhanrundtmedenpapirlappogskribletned emnerhankunnefylletidenmed.Hantokpapiretutav lommaoggransketlisten.Farenmåhatenktathanvaren tomskalle,somvirketsåfascinertavalleslagsuinteressante ting.
«Jegsåmangerødebileridag.»Hankrympetsegidet hankompåathanhaddesagtakkuratdetiforrigetelefonsamtale.Hanstakkethårstråinnimunnenogsugderegnet avdet.
Detvarenlettelsenårsmåpratenvaroverogbønnene begynte,daskulleCalbaretaimotGudsordogmum-
lendebifallemotslutten.Johnhaddeenbehageligstemme, ogsomkirkenskantorhaddehanutvikletenfinsangrøst. Nårhanlestefradengæliskebibelen,bledefordømmende ordenealltidforvandlettilnoelyrisk,vakkert,messende.
«Abhràithre,mathaneachairbithairaghlacadhannan euceartsambith…»begyntehan.«Brødre,dersomnoen blirgrepetietfeiltrinn,måderesomlevervedÅnden,vise hamtilrette.Mengjørdetmedvarsomhet,ogpassdegselv, såikkeduogsåblirfristet.»
Desisteukenehaddehanværtopphengtigalaterneog tutethamørenefulleombehovetforbroderligformaning.Detvaroftesånnmedfaren:enspesiellbokkunne kommeoverhamsomennyårstidoghagrepomhami månedsvis.
Nårbønnestundennærmetsegslutten,ledetJohnhami salmesang.FørstsangJohnenverselinjeogsågjentokCal den–omkringfemtimilunna,menshansåpårugbyspillernesomtumletomkringidetletteregnet–oghansang medsåmyehengivelsehanklarteåmønstre.
Ettersangenfaltdetotilbaketilanstrengtsmåpratigjen. Farenhaddealdriværtihovedstaden,ogCalhaddeerfart athanikkeburdesnakkeformyeomEdinburgh,ellers villedennesteprekenentaforsegalleslagssynder.Hvis Calspurtehamomsaueneellervevingenellerværet,fikk handetsammesvarethvergang,forhvaskullevitsenvære medåkommenterenoesomaldriforandretseg.«Detgår greit.Detblirbedreimorgen.OmGudvil.»
DetvarmedandreordbetydningsfulltnårJohnnevnte Calsbestemorogdelillaføttene.Calkunneumiddelbart seforsegfargenpåkalvelever,atdenkunneværelillaog gråogkremfargetsamtidig,bådedødoggrotesklevende. Hankunneseforseghovneføttersomvarspragleteogså
feiteut,atblodetsprengteutogbredtesegsomlynunder blakkhud.
«Kalvelever?Erdusikker?»Alleredemenshanspurte, skjøntehanatdetvarunødvendig.Dehaddevevdtøyhele livet,holdtdetoppmotlysetforåsjekkeatinnslagetvar jevnt.Mellomdemvaraltsnakkomfargegjennomtenktog presist.
«Deternøyaktigdennyansen»,saJohn.«Deterikke bareføttenehennes.Hjerteterikkebra,oghunklagerover blodsirkulasjonen.Hunhalterogertregere.Oghuner merforvirretennhunpleier.Hunsierathunsnakkermed sauene.»
«Detharhunalltidgjort.»
«Nåpåstårhunatdesvarerhenne.»Johnkommeden litensmekkelyd.«Morentilmorendinerikkemittansvar, John-Calum.Detteharviværtgjennom.»
«Jegvetdet.Menhvorforkanhunikkedraogbohos mamma?»
Detblestillesomigraven,ogCalblereddlinjenvar brutt.
«Hallo.Pappa.Erduder?»
«Ja?»saJohn.«Jegerher.Forventerduetsvarpåhvert enestedummespørsmål?»Detblestilleigjen.«Bestemorendinsieratdeterherhunhørerhjemmeogdeter herhunskalendesinedager.Hunseringengrunntilådra herfra.»
Calundertrykkettrangentilåprovosere.Hanhadde lysttilåspørreomhvorforikkemorenhanskunnekomme hjem,hvorforikke hun kunnetavarepåmorensinog sparehamforåmåttevendetilbake,menspørsmåletville bareføretilkrangel,såhansvelgetdetogsaingenting.
«Deterpåtide»,saJohntilsluttogmedbesluttsom-
hetentilenmannsomvisstenøyaktignårenhvilkensom helstjobbskullegjøres.«Duharhattmoroadi.»
Caltenktetilbakepådennesistesamtalenmedfarenmens fergenkrengetstygt.Hanlukketnevenome-enoglurtepå hvordanhanvilleføleseghvishantokdenpåuroligmage. Hvishantimetdetbra,burderusenebbeutidethankom hjem.Hanvillekrøllesegsammenogfølesegherlig,døyve denanspentefølelsensomstrammettilvedtankenpådet lillehvithusetihavbrynet.
Hansvelgetpillaogskyltedennedmedenslurksider.
Fergenrumletseggjennomvannet,menhansnuddeseg ogsåmothavnendelabakseg.Gjennomhelestudietiden haddehanmåttetforklarefastlandsboerehvorforhan, øyboeren,ikkekunnesvømme.Byfolksyntesdetvarvanvittig.Detvirketsomallepåfastlandetfikkundervisning idenlokalesvømmehallen,ettrist,lunkent,kjemisksted, somomdenmenneskeskapteroenkunneforberedenoen pådetlunefulle,ubønnhørligehavet.
Detføltesikkesomaugust.Regnetstoskråttinn,drevet mothamavdentypenvestavindsompisketoppsjøenog bremsetbåtene.Menshavnenblestadigfjernere,sprakk skyeneetsjeldentøyeblikkslikathimmelenåpnetsegover denlavebyen.Denglitretidetkortvarigesolskinnetog nærmesthåntehamsomvalgteådra.Hankrøpsammeni bøttesetetogtrakkluanedoverørene.
Batterieneiwalkmanenvarbruktoppalleredepåtoget tilGlasgow.Hanhaddeoverhodetikkelysttilåskaffeseg CD-spiller.Hanhaddesamletdissesangenegjennomungdomsårene,andektighørtpåJohnPeelogPeteTong,tatt opplåterfraradioenmenshandempetlydenfragettoblasterenmedputaogstappetsengetøyinnisprekkenunder
døra.Hanrulletbatterienemellomfingreneogslikketpå tuppenihåpomatdeskullegjenoppstå.Devirketienhalv sangtil,førSiouxsieSiouxlangsomtogsnøvlendedøde hen.
Detvarseksfuktigerøykigjenipakkahans.Hantoken ogskyddeforvindenmedhåndamenshantenteden.Han tokettdragogsyntesdensmaktebittert,såhanholdtden utiluftenoglurtepåomdenvillebrennetilaskeførden bleslukketavregnet.Detfikktidentilågå.
HanhaddenestenikkesovetsidenhandrofraEdinburghettermiddagenfør.Hanvarnødttilåkommefram tilUigtidlignoktilåfåtattdenenefergensomgikkovertil Harris.Såhanhaddereistavgårdemedbuss,viaGlasgow, menhanhaddeunngåttalleøyboernesomlikteåsamle segipubenerundtPartick.Hanhaddetattennybusssom skullenordovermotHøylandetogkommetsegtilFort William,derhanigjenunngikkeksiløyboerne,dissefjerne bekjentesommedgledevilleåpnethjemmetforhamog tilbudthametvarmtmåltidogensofaåsovepåfornatten,ogistedensløstehanbortdetsisteavvaskelønnapå enunderkøyeietherbergemedbackpackere,derhanlåog surmulteogfølteseguelsket.
OmmorgenenhaddehansattkursforIsleofSkye,reist opptilnordvestkystenoggåttombordpåfergensom skulleførehamoversjøen.FrabusstilbusstilbusstilherbergetilbusssomkjørtepåKyle-fergen,ogsåennybuss tildenneøyfergenogetterpåvideretilenøybussogså, endelig,komdenlangegåturentilsluttslikatdettilsammentokhamnestentjuetimeråkommeseghjem,enhel dagpååreiseunderfemtimil.
Hanblåstepågloenogkjenteatøynenebletungemens hanventetpåatpillaskullegjøresitt.Hanlistetoppalt
hanhaddesavnethjemmefra:stillheten,DollMacdonald, havet.Sålistethanoppalthangruddesegtil:stillheten, DollMacdonald,havet.
Regnetlasegidammerpåsetene.Dammenebletilsmå sjøermensfergengyngendebevegetsegoverTheMinch. Hankrøpsammenogsåbølgeneskylleframogtilbake. Menshantrøstetsegmedseigselvmedlidenhet,kjentehan enoljeglattuviljemotfaren,etuverdighatmotbestemorensaldrendekropp,menaltdettevargjennombruttav skam,overathankunneværesåegoistisk,såuvilligtilåta varepådemsomtidligerehaddetattvarepåham.
HalvveisoverTheMinchkomenstuertutforåsetil ham.Regnetstonestenhorisontalt.Stuertennærmetseg forsiktig,førhanbeordrethamtilåflytteseginnendørs.
Innevardetstille.Detvarlettåskjelneøyboernefra besøkende,forøyboernesåsjeldenutpåsjøen.Delestei stillhet,ellerløsteetkryssordienavisdefant.Delårettut påbenkerogsovgodtmedhendeneikorsoverbrystetog kroppenforvriddsidenderespektfulltsørgetforåhabeina pågulvet.
Calvardryppendevåt,hansleptepåenstorsøppelpose, oghangnissetmedpillekjevenemenshanstrøkgjennom salongenepåletingetterenledigkrok.Hansånedpåtærne somstakkutgjennomethullibasketskoen.Hvishanble sett–ogdetvarhansikkerpåathanhaddeblitt–såville farenfåhøreomhvaslagstilstandhanvari,lengeførhan komseghjem.
Althaneidefikkplassienryggsekkogendobbelsøppelpose.Dethaddetatthamundertiminutteråpakke sammenfireåravlivet.Dethaddetattlittlengretidåfolde sammenogleggebortbiteneavpersonlighetsomsakte
haddebredtsegutsidenhankomtilfastlandet.Strengt tattvardetikkesåvoldsomtmyehanhaddeforandretseg sidenhandroavstedtilhøyskolen,ogderhangikkrundt påfergen,lurtehanpåomhanhaddevisstheletidenathan førellersenerevilleblitvungettilåvendehjem.
Hansatteseginnerstpådenstillesterekkahankunne finne.Hanstakkhendeneinnunderarmhuleneoglahodet motpanelveggen.
Tversoverforhamsattenvelkleddkvinnehanvarsikkerpåathanikkekjente.Hunhaddepåsegenpentweeddrakt,ogdetsnøhvitehåretvarkrølletogpertentliglagt. Hunvarusminket,ogendiskrégifteringogdesmåperleneiøreflippenevardetenestepåhennesomskinte.Sjøgangensyntesikkeåplagehenne,oghanvarsikkerpåat hunvarøyboer.Hunsattiegnetankermedøynenelukket oghendeneklappetsammenutenpåeteksemplaravden autorisertebibelen.
Dengamlefergenstrevdesegsaktereframennhanhusket.Nårdenførtehambort,sprattdenoverbølgenesom enflikketflatstein.Nåstønnetdenogprotestertemens denkjempetsegmotøyene,somomdenvarlikemotvilligsomham.Motordurenvarentrøst,meddendempede svusj-svusj-lydensomminteompulserendeblodistrupen,entrommingsomforplantetseggjennomfotsåleneog fortsatteoppryggradentildensummetihodet.
«Dèthachairdhad’aodann?»sakvinnen.Øynenevar åpnenå,deutvidedepupillenehennessluktehamhel.
Hanrørtevedansiktetogkjentevarmenipannender hanhaddekløddpåenkvisetildenbegynteåblø.
Kvinnentokframenserviettfraveska.Hungadentil hamsåhankunnetørkebortblodet,ogsapågælisk:«Og hvaerdetsomfårdegtilåglisesånn?»
«Ingenting.Jegerbaregladforatjegerpåveihjem.»
«Duburdetaavdegluainne.Ellersfårduikkenytteav den.»
Hanhaddepåsegenlimegrønnstrikkelue,enfargeså syrligatdetvartilåmisteappetittenav.Denvarfortsatttrukketnedoverørene,ogCalvurderteåtadenav, mensåhuskethanhvahanskjulteunderder.«Detgår fint.»
«Ogduerhvitsometspøkelse.Ikkesågladibåtreiser, skjønnerjeg.»Hunåpnetenrullmedsøtedropsogbød ham.Hunmåttehakjentluktenavalkohol,forhunsnøftet ogfikketstivtuttrykk.Dahunlentesegbakover,knakte detiknærne.«Harduhørtpåmaken.Jegerenvandrende posemedkvistved.»
Dropsetgadestrammekjevenenoeåjobbemed.«Det erfukten.Jegkanføledetallerede.»
«Å?Detoverraskermegatdukanfølenoesomhelst. Identilstanden.»Kvinnensattenstundogvredallejakkeknappeneriktigvei.Hunkikketpåhamutenåblunke.
«Jegharenfølelseavatjegkjennerdeg,gutt.Hvorerdu fra?»
«Falabay.»
«Å,dersetterdeprispåentår.»Kvinnensmålobittert. «SelverjegfraShawbost,menFalabay…deterethardt sted.Hardt,menvakkert»,lahuntil.«Menatnoenskulle ønskeåbopådensteingrunnen,fatterjegikke.»
Hanhaddealdritenktpådetsometvalgfør.Detvar oldefarenpåmorssidensomførstfikkhusmannsbrukder, etlevebrød,ogsomseghørogbørhaddedetgåttvideretil Ella,ogendagvilledetblihans.
Hunsugdepådropset,ogkinnetbleenskramlende blære.«Oghvavardetdusaatduhet?»
Båtenløftetseg,ogCallukketøyneneogventetpåfallet.
«JohnMacleod.John-Calum.»
JohnMacleod.Navnetvarlikevanligsomhvitesauer. HanforetrakkCal,somvardetallekalteham.Detvar hellerikkeenkonstantpåminnelseomfaren.
Kvinnenrynketpannen.«Oghvemtilhørerdu?»
Detvaretspørsmålsomøyboerestilte.Familienekjempetseggjennomårhundrenehvorenndemåttehaenflik medgjenstridigland,ogdesammenavnenegjenlødom ogomigjen,sådemåttespørreettersloinntireachd,ætta.
«JegerJohn,sønnavJohn,sønnavIainveverenssønn Iain.»
Kvinnengrunnetlitt.«Jegkjennerdeg»,sahuntilslutt.
«Jegkjentebestefarendin.Hanvarfrivilligiredningsselskapetsammenmedfarenmin.Godmann.Erbestemoren dinfortsattilive?»
Farmorenhaddehanaldrikjent–ogdethaddeikke farenhansheller,forbestemorMacleodhaddegåttbort mensJohnvarspedbarn.Hundødeibarselseng,noen dageretterathunfødteJohn,somhunhaddegittden engelskeversjonenavIaintilnavn,ihåpomatfamilien snartvilleemigreretilDetroitderektemannenhaddeblitt lovetarbeidsombilmekaniker.Caltokforgittathun mentemormoren.«DumenervårElla?Ja.Farenmintar segavhenne.Ellerhunham,detspørshvemmanspør.»
«Ella.Eh-la.Stemmerdet.FraGlasgow.Littaventype, hun!Lotsegikkestyreavnoenmann!»Kvinnenklappet påhjertet,menomdetvarmedgodviljeellerforakt,var ikkeCalsikkerpå.
«Duharværtborteenstund,serjeg.»Hanlurtepåhvordanhunkunnesedet,menførhanrakkåsvare,lahuntil: «Duerkleddforbyvær.»
«Ja.Jegharstudert,påkunstskole»,sahan.
«Ognåvilduoppføredegordentlig?»sahunogsåham inniøynene.
«Hvamenerdu?»
«Væreengodinnflytelsefordeunge.Leggeskittenfra fastlandetbakdeg.»
«Åja,skjønner»,sahanoglolitt.«Ja,deterklart.Men deteringengrunntilåbekymresegfordet.Deteringen ungederjegkommerfra.»
Enbølgeslomotvinduet.Hanskvatttil.Kvinnenreagerteikke.
«John-Calum?»Mannensomroptenavnethans,hadde vakletkalvbeintmotdoene,tydeliguvantmedsjøgangen. Calmistetetøyeblikkdettvungnesmilethanhaddesatt oppforkvinnen,menfikkdetraskttilbakepåplass.Han varirritertoverathanikkehaddetenktpåhvordoenevar dahanvalgtesete.«Hjah,jammenomdeter!»
InnesMacInnesboddenoenkilometerfraMacleodbruket,noesomvarnærnoktilathankunneregnessom ennabo.Hanvarvisstdenenestevennentilfaren.Innes boddesammenmedlillebroren,beggevarungkarer,og detoslossomhvordanfamiliebedriftenskullestyres,og tokvarepåsineldre,krakilskefar.Hanvarkjentsom InnesCiùin,MildeInnes,imotsetningtilfarenhans,Innes Crùaidh,enhardhjertetgammeljævel.Øyboernebrukte dissenavnenedirektetilhverandre.Utenatdetvekket anstøthosnoen.
Innesvarhøyoghaddeetlittsultentuttrykk.Hanbegynteåblitynnidetgyllenbrunehåret,oghanbørstet håretframforåskjulevikene.Hanvarenstillemannog mildnårhansnakket.Munnvikenekrummetsegoppiet smil,ogdetvirketsomhanikkekunnereguleredet,enten
hankommedgodeellerdårligenyheter.Tilåværeislutten avførtiårenevarhanfortsattigreiform,takketværearbeidetmedhusmannsbruket,ogCaltroddedetvarmulig,iet visstlys,åsiathanvarpen.
InneskikketpåShawbost-kvinnenførhanvendteblikketmotCaligjenogutilpasslurtepåomhanhaddeavbrutt demmidtieninternvits.HankunneikkeskjønnehvorforCalglistesånn,menskvinnensattderstramogstivi blikket.
«Jegtrafffarendinpåtorsdag.Hjah,hansaingenting omatduskullekommetilbake.»
Inneshaddeenegenartetmåteåsnakkepå,etskarptinnpustakkuratidethanbegynteåstøteutordene,etslags lungeinnsug:Harris-gispet.Ogselvomdetikkeegentlig betyddeathansvartejatilnoe,fikkgispetdettilåvirke somhankonstantsasegenigmedsegselv,ogdetgaalthan saenslagsforsiktig,nølendekvalitet.«Hjah,gårdetbra? Duvirkerikkeheltsomdegselv?»
Dennemannensomhaddekjenthamhelelivet,hadde ingenanelseomhvemhanvar.
Tungenkjentesstorimunnen.Hanpressetdenmot underleppa.«Jegtokensjøsyketablett.Jegblelittrarav den.»
«Så,erdetteetbesøk,ellerkommerdutilbaketilossfor godt?»
«Forenlitenstundihvertfall.»
Innespustetutsomomhanikkekunnetrodet.«Trodde duvaruteogerobretverden.Hjah,denstorestudentenog såntnoe.»
Innes’yngrebrorSorleyhaddereistutforåstudere, ogdetvarenluksussomInnesCrùaidhikkehaddebudt eldstesønnen.SorleyhaddereisttilGlasgow,menkommet
tilbaketiløyanøyaktigsomfør.Detvarurettferdigmot Innes,somhaddeavfunnetsegmedathangikkglippav mulighetenpådetgrunnlagathansomeldstemannskulle tavarepåhusmannsbruketogfarenogsåtilsluttville overtadethele.
Endoktorgradifranskhistorievarikkemyetessijordbrukslivet–detmåhaværtetunyttigstudiumidethele tatt,forSorleyskylteilandpåøyamedsløyfeomhalsen,menikkeenpennypåkroppen.Hversjansehanfikk, bruktehanutdannelsentilåkritiseresinføyelige,metodiskebror,ognårhanikkefikkviljensinipraktiskesaker, peprethanargumentenesinemedstore«universitetsord». Hanprøvdeåinkorporeresosialistiskesystemersompassetbedreikinesiskefabrikkerennnårmanskulleplanleggeåspretangasken.Merennénganghaddehansattseg nedogskissertennyprosessforgravingenogvendingen avdeeldgamletorvfeltene–medøyboerneieneffektiv fabrikkrekke,heltutenblikkfortretusenårgammelskikk ogbruk.
TakketværealleherrenykkenetilSorleyhaddeInnes utvikletenskepsismothøyereutdannelse.Hanansådet sometrentklassebedragerisomskilte«desomkunne» fra«desomhaddelestomhvordandetgjøresogdermed troddedekunne,menvarforvelutdannettilågiddeog derforburdestyredemsomfaktiskgjordedet».
CalgransketShawbost-kvinnen.Hanvilleikkeføleseg mislykket,menvarhanforbragail,villedetikkefallei godjord.«Jegharfortsattplaner.Mendeternokavtidtil det.»
«DollMacdonaldblirgladforåsedeg.OgungeIslablir nokheltiskyene.»
«Dobhràmair?»spurteShawbost-kvinnen.
Calkunneikkeskjønnehvorfordetvarviktigforham hvadennekvinnenmenteomham,menhanplumpetut medenforklaring.«Nei,vivarikkekjærester.Ikkeegentlig.»
InnessnuddesegmotCaligjen.«Hjah,menjegsvipper deginnveien,da.»
Frahavnenibyenvardetfortsattlangthjem.Hvishan tokimottilbudet,villeInneskjørehamtildøra,ogisåfall komhanlittvelrasktfram.Caltrengtetidtilomstilling, måtteværeblantfremmedelittlenger,drikkemersider,la rusenebbeut.Stillhetenpådenlangegåturentilsluttvar etgodtstedåavfinnesegmedskjebnen.
«Takksombyr.Menjegharnoengreierjegskal.Har avtaltåmøteenvenn.»
«Hvemda?»
«Åh,ingendukjenner.»
Innesflirteoverdenabsurdepåstanden.«Sikkerpåat detgårbra?Duserlittfortaptut.»
«Jadda.Finfint.»Detsomplagetham,varathanfølte segmerfortaptdessnærmerehjemstedethankom.Han reisteseg,engsteligforathankunnekommetilåsinoesånt høyt.HansamletdevillfarnetankeneogklappetInnespå skulderen,ogmedett,førhanvissteordetavdet,gahan hamenklem.Innesblestiviarmenehans,ogCaltrodde kanskjedetvarmuligathanikkehaddefåttenklemsiden hanvarguttunge.
«Du.Jegharlystpåensisteølførjegstikkerhjem.Du vetatfarenminholderhusettørt.»
«Somseghørogbør!»saShawbost-kvinnen.
CaltrakksegunnaInnes.«Jegstikkerinnomoghilser pånårjegharkommetpåplass.Ok?»
Detvarenbråavvisningavenmannhanhaddekjent
helelivet.Hanslengteryggsekkenoverskulderen,ogmed søppelposeniarmeneføkhanutiregnetigjen.
Fergengyngetmenskjølvannetsloinnmotkaia.Turistene vakletogfrydetsegoveråblikastetomkringensistegang.
Turfolketskalv.Detrakkregnjakkenetettereomkroppen, ogdeværbitteansiktenetittetutgjennomsammensnørte kikkhull.
Båtenlatilkai,oglastebilenekjørteavførst.CalblehengendeigjenforåværesikkerpåatInneshaddekjørtavfør hangikkiland.Sidenhanikkekunnesvømme,føltehan segaldrihelttryggførføttenevartilbakepåfastgrunnog hankunnedunkehælenenedipåøyboervis.Dahangikk påskolen,lærtebarnaomdengrufulleIolaire-katastrofen, oghverenestenyttårsdaghaddebestemorenbaktenkake medformsomenlivbøyeforåminnesde205stakkars menneskenesomhaddeblittutslettetsånærhjemmet.
Hangikkbakpassasjerbilenedaensterkhåndklappet påskulderenhans.Mannenvarenfjernbekjent,enrøslig, godmodigfiskeoppdretterfraSeilebost.«Noensjansefor atduharmeddeglittferskkuse?»
Calsmålohalvhjertet.«Noensjanseforatduskalinnover?Haddeværtfintåfåsittepå.»
Mannenforklarteatbilenvartattavveienogtrengte reparasjonerhanikkehadderådtil.HanskulleværeiTarberthostantensiniettermiddag,ogtilkveldenskullebrorenkommekjørendefraSeilebostoghenteham.Utenå nøleutvidethanbådetantensgjestfrihetogbrorenstjenestevillighet,menCalavslobeggedelerogtakketmannen somhanennåikkekunnehuskenavnetpå.
Hanventettilmannenhaddegåttførhanstakkborttil busskuret.Hanmistetdenførstebussenmedvilje,selvom
hanvillestrandefornattenhvishanikkekomsegpåden neste.
Hantokseggodtidogdrakkoppdensistesiderboksen. Sammenkrøktibusskurettokhanaltutavryggsekkenog pakketdetomhyggelignedigjen.Påbunnengjemtehan walkmanenogopptakskassettene,sådekkethandetmed gamleutgaveravbladetTheFace. Detlåengratishomseavisiforlomma–hvorforhanfortsatthaddeden,antehan ikke–mendahanvurderteåkasteden,blehangrepetav fryktforatvindenskullerivedenmedsegogblåseden innoverøya.Hanbrettetavisenogstappetdenbakryggplaten,ogtenkteatdetvartryggereåbrennedenhjemme. Oppåaltdettestappethanskittentøyet,ogsåkronethan stoltverketmedmorensforsakedebibel.
«En altoppslukende opplevelse …» booklist
«Det er en utrolig rørende og bemerkelsesverdig roman.» the times (uk)
Blakk og med lite å vise til etter utdannelsen på kunstskolen, tar John-Calum Macleod fergen hjem til øya Harris på Hebridene, bare for å oppdage at lite har forandret seg – bortsett fra ham selv. På det vindpiskede bruket der han vokste opp, gjenopptar Cal motvillig sitt gamle liv, fanget mellom de to ytterpunktene fra barndommen: faren John, sauebonde, tweedvever og en bauta i den lokale presbyterianske kirken, og mormoren Ella, en frittalende glasgowkvinne som i flere tiår har holdt en skjør fred med svigersønnen.
Cal lurer på om det finnes noen ensomme menn på de karrige åssidene, mens John er opprørt over sønnens lange hår og tilsynelatende motvilje mot å bli frelst. Etter hvert som årstidene skifter og lammesesongen glir over i klippesesongen, blir trådene som holder lokalsamfunnet sammen, stadig mer frynsete, og ingenting vil forbli som før.
JOHN SØNN AV JOHN er en rørende fortelling om en ung manns hjemkomst og hvordan familiebånd slites i stykker av høye forventninger. Men også om lidenskap, plikt og sannhetens forvandlende kraft. Med denne boka befester Douglas Stuart sin posisjon som en av vår tids fremste romanforfattere.
