I mitt lune hi

Om Katalog over mine menn (2020):

Steinar Brandslet, Stavanger Aftenblad

Om Hålke (2017): «Skremmende gjenkjennelig ekteskapskammerspill …» Cathrine Krøger, Dagbladet Om Rydde ut (2013): «Helene Uris arbeid fengsler og griper meg, ikke minst hvordan hun beskriver og bearbeider sin egen sorgprosess, både i forhold til alt hun aldri fikk vite, og ikke minst når hun opplever sin egen mors stille ferd ut av livet og beskriver hennes sykdom og død.» Finn Stenstad, Tønsbergs Blad Om Kjerringer (2011): «Det er skarpt sanset, ramsalt skildret, rikt på humor og smart levert.»

Mette Hofsødegård, Aftenposten

Om Den rettferdige (2009): «… en fremragende roman.» Børsen, Danmark Om De beste blant oss (2006): «... en af den slags sjældne bøger, man bare håber på aldrig ender …»

Fyens Stiftstidende, Danmark

Om Engel av nylon (2003): «Sagt ligeud er Helene Uri i mine øine at regne for en af det litterære Nordens upcoming stjerner.» Politiken, Danmark Om Honningtunger (2002): «Herlig feminin dævelskap.»

May Grethe Lerum, VG

En enslig middelaldrende mann bestemmer seg for å leie ut sokkelleiligheten i huset sitt. En ung alenemor flytter inn med datteren. De tre utgjør snart et slags familiefellesskap: Han hjelper dem med stort og smått, hun bringer liv inn i tilværelsen hans. De går turer i skogen og feirer jul sammen, han passer datteren hennes.

Femten år senere sitter de i retten. Han på tiltalebenken, hun med den grusomme innsikten om at tryggheten var en illusjon. Hvordan kom de hit?

I mitt lune hi er en elegant, forførende og urovekkende skildring av to mennesker som tar seg til rette i hverandres liv. Det handler om selvbedrag og overskridelse, i en historie med utgangspunkt i virkelige hendelser.

HELENE URI I MITT LUNE HI

«Jeg beundrer Uris treffsikkerhet og observasjonsevne.»

HELENE URI Helene Uri (f. 1964) er forfatter og språkviter. Hun har doktorgrad i lingvistikk og var i flere år professor II i kreativ skriving.

Hun har vært spaltist i flere aviser og skriver nå i Aftenpostens språkspalte. Uri har skrevet rundt 40 bøker, både romaner og faglitteratur, er oversatt til 20 språk og har vunnet flere priser, blant annet Brageprisen.

I MITT LUNE HI

Om Dyp rød 315 (2001): «Fascinerende kvinneportrett.»

Maya Troberg, ELLE

Forfatterfoto: Julie Pike Omslagsdesign: Silvia Morán Kjølstad

67812 I mitt lune hi – s. 4

11.11.2025 14:58

Helene Uri

I mitt lune hi Roman

67812 I mitt lune hi – s. 3

11.11.2025 14:58

Både personer og hendelser i denne boken er fiktive. Men de kriminelle handlingene som beskrives, bygger på en virkelig sak, og kursiverte sitater er hentet fra domsavsigelsen og fra pressen. Sitatene er autentiske. De er ordrett gjengitt, bortsett fra at språkfeil er rettet, og at noen varsomme revisjoner er gjort for å skape bedre sammenheng.

Dessuten: I domsavsigelsen omtales de involverte i saken som A, B, C osv.; jeg har gitt dem initialene til romankarakterene. For dette er en roman. Alt i boken, med unntak av sitatene, er et resultat av min fantasi.

Oslo, 1. november 2025 Helene Uri

67812 I mitt lune hi – s. 5

11.11.2025 14:58

Fra domsavsigelsen i Oslo tingrett Tiltalte er en 64 år gammel, tidligere ustraffet mann. Han er pensjonist, ugift, ingen å forsørge.

Det står ikke at jeg er middels høy. Eller at jeg har mors øyne. Det står ikke at håret mitt er blitt sandfarget i årenes løp og dessuten er i ferd med å dette av. Eller at jeg har velholdte tenner, men skjemmet av amalgamfyllinger fra en nidkjær skoletannlege. Det er sånn jeg ser ut den første dagen i retten. Jeg har kledd meg pent, i grå V-genser med hvit skjorte under. Jeg tror ikke det synes at genseren er tynnslitt på albuene. Skoene mine er blanke og nypussede.

Dette er min historie. Historien om det som skjedde lenge før rettssaken, og om forberedelsene til den.

Jeg har fått navnet Bjørn.

7

67812 I mitt lune hi – s. 7

11.11.2025 14:58

67812 I mitt lune hi – s. 8

11.11.2025 14:58

Kapittel 1

Avhørsrom 5, står det på et svart skilt på dørbladet. Vi står utenfor, vakten og jeg. Vakten nøler ikke – hvorfor skulle han det? – og banker på, to korte knakk. Han åpner døren uten å vente på svar. I et kort sekund møter jeg blikket til kvinnen der inne, hun som skal være forsvareren min. Hun har reist seg. Magen trekker seg sammen til et vondt sting før jeg kniper øynene igjen som om hun hadde satt lysstrålen fra en lommelykt rett i ansiktet på meg.

Rommet er ikke stort, kanskje ti–tolv kvadrat. Midt på gulvet er det plassert et bord i lakkert bøkefinér. Den ene hånden hennes hviler på bordflaten. Jeg legger merke til håndleddet hennes. Jeg har en svakhet for kvinners håndledd. Hennes er kraftig, men feminint. Så skjønner jeg at jeg har stått stille lenger enn jeg burde. Men værelset er så lyst. Hvite vegger uten bilder, et gardinløst, tofags vindu med opptrukne persienner og blek vintersol utenfor, linoleumsgulv i en ubestemmelig gråbeige farge. Rundt bordet står fire stålrørsstoler med skaiseter. Fra taket henger det en hvitlakkert lampe i metallvaiere. Lyset fra triple gammeldagse lysstoffrør lager et skinnende rektangel på bøkeflaten. Til slutt dytter vakten meg vennlig i ryg9

67812 I mitt lune hi – s. 9

11.11.2025 14:58

gen. Gå, sier han lavt. Oppmuntrende også, tror jeg, og takknemlighet skyller gjennom meg og blir borte igjen.

Jeg må ha gått, for nå ser jeg rett ned på bordet, og på hånden hennes som er strukket frem mot meg, bred og med korte fingre. Jeg rekker frem min egen, beskjemmet over at den er klam. Hennes håndtrykk er tørt og varer kort. Nå ser jeg at neglene hennes er lakkert i skimrende cyanblått, som på punkejentene fra gymnaset. Sett deg, sier hun. Hun bøyer nakken. Hodet kommer inn i det skarpe lyset fra lampen, og ørsmå hårtuster, med ett synlige, stritter opp på hver side av skillen. Jeg synker ned på stolen rett overfor hennes. Det må ha sett pussig ut: en leddløs dukkemann som et barn bare slipper. Jeg trekker pusten, kjenner at luftstrømmen beveger seg skjelvende og hakkete gjennom nesen og ned mot lungene.

Vakten nikker til både meg og advokaten, lukker døren og går. Hun setter seg overfor meg og sier noe. På tonefallet oppfatter jeg at det er et spørsmål. Jeg nikker et par ganger. Hodebevegelsene får det til å svartne for meg, og akkurat da virker det usannsynlig at jeg noen gang skal være i stand til å fortelle, til å betro meg til denne kvinnen om det jeg har gjort. Hun skal finne alle formildende omstendigheter, sørge for at straffen blir rettferdig. Men hun må lete med lys og lykte. Hun må gå inn i detaljer, inn i skammen, inn i drømmene jeg ikke har delt med noen. Det rykker i leggmusklene. Jeg vil bare forsvinne. Jeg orker ikke engang å se på henne.

– Bjørn, sier hun, og da fremfører jeg det jeg har bestemt meg for.

– Det er viktig for meg å legge alle kort på bordet, sier jeg. – Det er det eneste anstendige å gjøre.

– OK, sier hun. Ikke noe mer.

10

67812 I mitt lune hi – s. 10

11.11.2025 14:58

– Jeg har bistått politiet så godt jeg kunne. Nå er det min intensjon å være ærlig om det som har skjedd, overfor deg og senere under rettssaken.

– Da vil du også fremstå som troverdig, sier hun og ser ned på hendene sine.

– Det er jo sant, sier jeg. Hun ser på meg, og jeg leser ingenting i ansiktet hennes.

Før den første halvtimen er gått, har jeg skjønt at hun kan lytte og kanskje forstå. Jeg liker henne, til og med. Hun har denne opprørske neglelakken, bleke kinn og en faktaorientert væremåte. Jeg lar meg føre dit hun vil, svarer slik jeg tror hun vil at jeg skal svare. Jeg lyver ikke, men jeg ser ingen grunn til å bable ukontrollert i vei heller. Nå myser hun mot meg. Øynene er milde sprekker, og hun spør: – Kan du fortelle meg hvem du er, Bjørn?

Svaret er et ekko, og det kommer som en refleks fra et sted bortenfor min kontroll: – Jeg er et frastøtende menneske.

Kanskje mener jeg det også. Som oftest gjør jeg det. Frastøtende. Vemmelig. Avskyelig. Det er derfor jeg er her.

Hun ser lenge på meg og rister på hodet.

– Nei, Bjørn, sier hun. Men jeg tror ikke på henne. Jeg vet og hun vet, og jeg vet at hun vet: Jeg er en folk avskyr.

– Nå må vi snakke om Anne Marie, sier hun. – Anne Marie og deg.

– Da trenger jeg kaffe, sier jeg, og før jeg får stoppet meg selv, tilføyer jeg: – Schwarzenegger-kaffe.

– Unnskyld?

– Sterk kaffe. Arnold Schwarzenegger, vet du.

Hun smiler, og nyven mellom øyenbrynene glatter seg ut. Da Angelica en gang okket seg og kalte det pappa11

67812 I mitt lune hi – s. 11

11.11.2025 14:58

humor, hadde jeg ikke klart å slutte å smile. Nå klarer jeg ikke å gjengjelde advokatens smil.

– Kaffe skal bli, sier hun og reiser seg. Hun låser døren bak seg.

Hun vet allerede mye om meg. Hun har lest seg opp på forhånd, og hun tar opp samtalen. Hun skal vel lytte igjennom den, spole og høre på nytt om hun trenger det.

Hun skal studere notatene sine, ta flere. Hun skal fortsette å stille meg spørsmål, fortsette å nikke, smile, rynke brynene nesten umerkelig. Hun vet mye, og jeg vet ingenting om henne. Jeg tror hun har hund, men jeg vet ikke. Jeg vet ikke om hun er gift eller skilt. Om hun foretrekker kvinner eller menn. Om hun bor for seg selv. Om hun liker det eller hater det. Om hun pleier å ha blå negler. Jeg aner ikke hva hun tenker om meg, men jeg vet at hun har en jobb hun skal gjøre. Jeg må stole på at hun gjør den godt.

Det går i døren. Hun er tilbake med to pappkrus med kaffe, setter det ene på bordet foran meg.

– Fortell meg om Anne Marie, ber hun.

67812 I mitt lune hi – s. 12

11.11.2025 14:58

Kapittel 2

– Anne Marie, ja, sier jeg og svelger. Det er jo henne dette dreier seg om. Det er på grunn av henne jeg sitter overfor en advokat. Jeg sier: – Da hun flyttet inn hos meg, var det nesten ni år siden Frida og jeg ble skilt.

Jeg var en lykkelig mann. Fremdeles kan jeg våkne opp og tro at jeg er det. I hele mitt voksne liv har jeg sovet på ryggen. Taket her er i hvit puss, som i det gamle soverommet mitt. Om kvelden legger jeg meg på magen, lik et lite barn, eller i sideleie, sånn som Labb pleide å sove. Når jeg våkner, ser jeg opp i et hvitt tak og tror jeg er lykkelig, før jeg husker. Det gjør like vondt hver gang. Jeg var en helt vanlig mann i et helt vanlig hus. Nå er jeg ikke det, og huset kommer aldri til å bli et vanlig hus igjen.

Cellen min er på størrelse med den minste boden i kjelleren hjemme. Under vinduet står et bord med en pinnestol foran. Til venstre for vinduet er det et skap med plass til ytterklær. Sengen er smal, men jeg har sovet i en enkeltseng siden jeg flyttet fra Frida, så det er jeg vant til.

Madrassen er overraskende god mot ryggen og valuta for skatten jeg har betalt gjennom et langt yrkesliv. I hjørnet, uten noen form for avskjerming, står et toalett og en ser13

67812 I mitt lune hi – s. 13

11.11.2025 14:58

vant. Det er en luke i døren, i ansiktshøyde. Luken kan åpnes uten forvarsel, men vaktene pleier å knakke. Jeg savner ikke huset mitt. Det er uansett ødelagt og forgiftet av det som skjedde, og jeg fortjener cellen. Men dette sier jeg ingenting om. Jeg sier bare: – Frida og jeg var gift i tretten år.

– Det er lenge, sier advokaten.

Jeg kommenterer ikke det. Det er ingen grunn i verden til å fortelle advokaten at Frida hadde kritthvit brudekjole og langt slør, men at hun ikke var særlig jomfruelig. At vi møtte hverandre en tåkete tirsdag på fottur i Jotunheimen, og at hun fridde over en stekepanne med fjellørret.

Det var jeg som hadde fisket dem, fem stykker, ingen av dem lengre enn hånden min. De lå på en flat stein i en pen rekke, fem prikkete delikatesser ved siden av en smørklatt i matpapir, salt og pepper ferdig blandet i en liten pose og en termos med kjølig riesling. Jeg hadde tenkt på alt, men glemt fyrstikker. Ut av skodden kom en kvinne i rød anorakk og spurte om det var noe i veien. Tre kvarter etter at jeg møtte Frida for første gang, hadde vi spist fem fisk, drukket den halvsøte vinen og ligget med hverandre.

Jeg vil ikke ha blåbærlyng i baken, sa Frida, dyttet meg bakover, åpnet goretex-buksen min og tredde seg ned på meg.

I bryllupet, i sin tale for bruden, lirte faren hennes av seg nærliggende morsomheter som dreide seg om å ta med storm … lang pause … -kjøkken, tenne en gnist og fiskelykke. Jeg var tredve år og fire måneder da vi giftet oss. Ved hjelp av Obos-medlemskapet til Fridas foreldre og et bankinnskudd fra mine fikk vi kjøpt en treroms rett 14

67812 I mitt lune hi – s. 14

11.11.2025 14:58

før bryllupet. De to pepperkvernene jeg hadde fått, fikk hedersplassen i krydderhyllen over komfyren.

Vi skal ha mange barn, og vi skal lage det første i natt, hvisket Frida til meg under farens tale. Han hadde gjort seg ferdig med ordspillene og gått over til den mer patosfylte delen, fremdeles med utgangspunkt i hendelsen i Jotunheimen: komplementære egenskaper (en har markstang, den andre fyrtøy), gleden ved å dele (et måltid), å gå mot målet sammen (til Turistforeningens hytte). Det var en god tale. Men bruden la hånden på mitt ene smokingkledde lår og lot den gli oppover. Jeg mistet konsentrasjonen og fikk ikke med meg avslutningen, som hele selskapet lo av. Nydelig og passe lang, hvisket mor og tørket øynene med et lommetørkle. Sa brura, sa Frida.

Unnskyld? sa mor. Ingenting, sa jeg.

Frida ville ha minst fire barn. Jeg syntes det holdt med to, i høyden tre, men jeg tenkte at det fikk jeg ta opp med henne etter hvert. Navnene var klare, fire guttenavn og fire jentenavn. Frida holdt orden på forslagene, strøk, vurderte og reviderte. Etter en liter vaniljeis, som vi spiste rett fra boksen med hver vår skje og store mengder hjemmelaget sjokoladesaus, holdt vi en siste votering. Frida førte inn den endelige beslutningen i en jentekolonne og en guttekolonne og hengte opp listen på kjøleskapsdøren. Listen var festet med en magnet, kjøpt på bryllupsreisen vår: Eiffeltårnet konstruert av bokstavene a-m-o-u-r. Fremdeles får jeg et sug i magen hvis jeg støter på noen som bærer et av de åtte navnene, og fremdeles er de dagene i Paris blant de aller beste jeg har hatt.

Frida hadde planlagt alt: Med de to første barna kunne vi bli boende i leiligheten. Det ene soverommet var allerede malt pastellgrønt. Så regnet vi med å overta mitt 15

67812 I mitt lune hi – s. 15

11.11.2025 14:58

barndomshjem. Det var jeg som foreslo det, men Frida adopterte ideen og trodde antagelig at den var hennes.

Advokaten skakker på hodet og ser på meg. Kanskje hun har gjort det lenge.

– Jeg har alltid vært så glad i huset jeg vokste opp i, sier jeg.

– Det er det huset som Anne Marie flyttet inn i? spør hun. Jeg nikker.

Det er ikke noe storslått eller unikt med huset. Det er ikke derfor jeg alltid har elsket det. Det er stemningen, tror jeg.

Frem til det som skjedde, åndet huset harmoni, trygghet – og hjemme. Mor og far bygget det da de var nygifte.

Dette er vårt kjærlighetsrede, sa mor en gang. Det er et mellomstort Block Watne-hus, og det ligger høyt og fritt med utsikt over byen. På vinterstid når trærne ikke har blader, og hvis været er klart, kan jeg til og med se fjorden. I tillegg til fjordgløtt ville nok en eiendomsmegler ha trukket frem hagen. Den er på snaut et mål, og mor og far la ned mye arbeid i den. Sammenlignet med den høyreiste sveitservillaen som kneiser på nabotomten, ser huset ut som en undersetsig, lavbent dverg. Men det er romslig, med tre små soverom og ett litt større og dessuten en sokkeletasje. Da foreldrene mine levde, var sokkeletasjen uinnredet og fungerte bare som lager.

– Ja, Anne Marie og datteren flyttet inn i sokkeletasjen, sier jeg. – Jeg hadde bygget en leilighet der.

Jeg ville gjerne bo i barndomshjemmet med kone og barneflokk, og etter påtrykk fra Frida nevnte jeg det som en 16

67812 I mitt lune hi – s. 16

11.11.2025 14:58

mulighet for foreldrene mine. Jeg var nokså beklemt da jeg antydet det, men til min store lettelse syntes de det var en god idé: De hadde allerede begynt å snakke om å flytte til en leilighet og slippe hagestell og snømåking. Bare jeg får komme på besøk og se på solnedgangene av og til, sa mor. Jeg må jo lære småtassene å luke i bringebærbuskene, sa far. De gledet seg til barnebarn og fremtiden, sa de. Jeg galopperte hjem til Frida med den gode nyheten, og hun tok imot meg på kjøkkenet der hun var midt i middagen. Hun jublet altfor høyt inn i det ene øret mitt, slikket det klissvått til trøst da jeg klaget, så kysset vi, og det surklet i den venstre øregangen. Jeg snudde henne rundt og tok henne mens potetene kokte og fiskekakene lå og koste seg i stekepannen.

Frida var en planlegger. Hun laget lange lister over livet vårt. Lenge før foreldrene mine hadde vært på én eneste leilighetsvisning, hadde Frida bestemt hvilke soverom hvilke barn skulle få. Etter hvert kan vi innrede kjelleretasjen også, sa hun. I kjellerstuen kan vi ha hjørnesofa og en ekstra tv, sa hun, og overnattingsmuligheter for barnas venner. Og kanskje gulrutete gardiner med små blonder på, sa jeg. Da lo hun. Jeg tar det hintet, sa hun, det haster ikke med alle detaljene. Men jeg hadde enorm glede av å høre på henne. Mens hun snakket, hadde jeg også sett for meg kjellerstuen fylt til randen med tenåringsbarna våre som spiste potetgull og la joggeskoene på bordet mens de hørte på bråkete musikk.

Frida og jeg bodde i treromsleiligheten så lenge vi var gift, og mor og far flyttet aldri til en lettstelt leilighet. De ble værende i huset.

En dag var navnelisten på kjøleskapet borte, magneten også, og jeg etterlyste ingen av delene. I en periode, like 17

67812 I mitt lune hi – s. 17

11.11.2025 14:58

etter at vi hadde fått vite at det ikke kom noen barn, insisterte Frida på at jeg jo kunne få barn. Hun gjentok det, igjen og igjen. Du kan jo få barn, Bjørn! Det er ingenting i veien med deg, Bjørn. Det var hun som var feilkonstruert.

Det var hun som hadde elendig eggkvalitet. Det var hun som var et mislykket eksemplar av sitt kjønn. Du trenger ikke å være lenket til meg, Bjørn, sa hun. Ikke et øyeblikk hadde det falt meg inn å gå. Selvfølgelig ble jeg hos Frida.

Etter hvert sluttet Frida å underrette meg om at verden der ute var breddfull av fertile kvinner som bare ventet på en anledning til å formere seg. Årene gikk, og sorgen over barna vi ikke fikk, sank ned i oss og forsvant nesten. Den dukket bare opp i enkelte situasjoner. Da kunne Frida gripe hånden min, eller jeg søkte blikket hennes, og så visste vi at synet av den svulmende mammamagen eller det unge foreldreparet på t-banen hadde truffet noe hos den andre. Det gikk fint. Jeg var innstilt på et rolig liv med Frida. Lenge trodde jeg at barnløsheten styrket kjærligheten mellom oss.

– Vi fikk ikke barn, sier jeg bare.

– Dere … ønsket dere det? spør advokaten.

– Ja, sier jeg. – Mer enn noe annet. Frida tok det nok tyngre enn meg.

Jeg satte min stolthet inn på å gi henne det hun ønsket seg. Så da ble det helgetur til både Kraków, London og Palma. Paris dro vi aldri tilbake til. Det var byen der vi hadde planlagt fremtiden vår, med de fire barna i mitt barndomshjem. I stedet ble det andre europeiske byer og nytt kjøkken med en altfor dyr kran som man kunne 18

67812 I mitt lune hi – s. 18

11.11.2025 14:58

tappe kokende vann fra. Det bor jo bare voksne i dette huset, sa Frida, så det er ingen fare for brannskader. Jeg kjøpte avskårne blomster nesten hver uke, og jeg begynte å lage mine egne lister. Først satte jeg opp en liste over filmer jeg mente vi ville ha glede av å se. Jeg syklet til videobutikken og leide. Vi spiste foran tv-en og oppdaget hvor mange filmer som handler om forholdet mellom foreldre og barn. Så satte jeg opp en liste over de 28 stavkirkene som er bevart, og jeg krysset av etter hvert som vi besøkte dem.

Omsorgsoverskuddet, som Frida kalte det, førte til at vi skaffet oss en katt. Jeg ville helst ha fortsatt å reise, men Frida sa at hun ikke trengte å se de siste syv stavkirkene.

21 kirker er akkurat passe, sa hun. Hvis vi skulle anskaffe dyr, foretrakk jeg hund. Det informerte jeg henne om da hun kom hjem med en hul katt til å ha sleiver og visper i. På keramikkbryllupsdagen vår fikk jeg en hvit, kostbar perser i gave – og et sett med skåler, en til vann og en til fôr. De er i keramikk, sa Frida. Jeg ante ikke at det var noe som het keramikkbryllup, men jeg ble glad i katta, som hadde en meningsløst lang stamtavle og øyne så grønne som innmaten på en avokado. Sne fikk navnet etter pelsfargen, men ble raskt omdøpt fordi den var en mester til å sno seg rundt bena våre. I flere år hadde buksene mine et permanent loddent lag av hvite hår et par desimeter opp på leggen. For øvrig ga katta katten i vokaldetaljer og kom akkurat like sjelden uansett om vi ropte Sne eller Sno. Vi hadde Sne i drøyt seks år. Den ble pjusk samtidig som også jeg fikk med meg at forholdet begynte å hangle for alvor. Jeg hadde faktisk trodd at det fungerte – inntil Frida en dag hevdet at det ikke gjorde det. Hun mente 19

67812 I mitt lune hi – s. 19

11.11.2025 14:58

at jeg tok henne og ekteskapet for gitt. Jeg protesterte og argumenterte, men fornuft og rasjonelle begrunnelser har aldri reddet noe ekteskap, heller ikke vårt.

– Bjørn?

– Det endte med at ble vi skilt, som du vet, sier jeg.

Smerten sildrer gjennom magen min og etterlater et vondt vemod. – Det var hun som gikk, men jeg klandrer henne overhodet ikke, tilføyer jeg.

– Var det noen andre? spør advokaten forsiktig.

– Nei, svarer jeg. – Bare jeg som ikke var en god nok ektefelle.

Jeg elsket Frida. Kanskje elsker jeg henne ennå. Jeg burde ha sagt det til henne mye oftere enn det jeg gjorde. Jeg var rausere overfor Sne, med både kjærtegn og godord.

Det er enklere med dyr. De er lette å tolke og lette å glede. Sne malte av fryd og tok imot klapp og seifilet med samme selvfølgelighet. De er ikke høflige eller engstelige for å såre, og derfor er signalene deres utvetydige. Hvis Sne ikke ville, snudde den bakparten med det rosa rumpehullet til og bare gikk, med halen til værs og på lydløse poter.

Jeg husker hvor tvers igjennom sørgelig det var å undertegne separasjonspapirene. Noen trykte tall og bokstaver på et papir og min signatur ved siden av Fridas velkjente, pikerunde formskrift. Det tok noen sekunder, og så var tretten år avsluttet. Ikke lenge etter flyttet jeg uten å ta med meg stort. Jeg pakket bare noen bøker i tillegg til ekstrasengen fra det vi kalte gjesterommet, det pastellgrønne rommet som en gang skulle bli et barneværelse. Frida overtok så å si alt innbo. Hun ba ikke om det. Det var jeg 20

67812 I mitt lune hi – s. 20

11.11.2025 14:58

som ville det sånn. I flere år tenkte jeg at jeg hadde vært sjenerøs, men jeg tror snarere jeg lot henne bo i ruinene av samlivet vårt for at hun ikke ett eneste sekund skulle glemme ekteskapet og livet vi hadde hatt. Kanskje gjorde jeg det i håp om at hun en dag skulle be meg komme tilbake. Uansett var det Frida som hadde plukket ut nesten alt i leiligheten: møbler, bilder og kopper og glass.

Det var hun som hadde sydd gardiner og valgt fargen på veggene.

Etter bruddet ble Sne sykere og sturet i flere måneder, og på en måte fant jeg trøst i det. Sne er syk av lengsel etter deg, sa Frida. Jeg tror hun unnet meg den lille triumfen. Men vi forsto etter hvert at det som feilte Sne, var noe annet. Antagelig la ikke katta engang merke til at jeg manglet. Hvem som gav den nykokt sei og kjærtegn, spilte nok mindre rolle enn jeg likte å tro. Omsider oppdaget dyrlegen at Sne hadde fått kreft i livmoren, og at kreftcellene hadde spredd seg i buken. En sprøyte var eneste utvei.

Rett før skilsmissen ble en realitet, døde Sne. – Det er lov til å gråte, sa Frida. Da gråt jeg, og vi holdt rundt hverandre, Frida og jeg. Jeg led under en voldsom skyldfølelse. Jeg kunne ha vært en så mye bedre ektemann. Jeg burde ha tatt vare på Frida og det vi hadde sammen.

– Det er min skyld, sa jeg.

– Nei, Bjørn, kjære deg, sa Frida, – sykdommen til Sne har jo ingenting med bruddet å gjøre.

– Jeg burde ha gjort noe, sa jeg.

– Det var jo bare en dum spøk, Bjørn.

Det var hjem jeg flyttet. Til barndomshjemmet mitt.

Det første halvåret bodde jeg på det gamle gutteværelset, der jeg rigget meg til med bøkene og ekstrasengen. Men 21

67812 I mitt lune hi – s. 21

11.11.2025 14:58

etter at mor døde og far fulgte etter bare et halvår senere, overtok jeg hele huset.

– Da Anne Marie flyttet inn hos meg, var det syv år siden foreldrene mine døde, sier jeg.

– Jeg skjønner, sier advokaten. – Var du … ensom?

– Og det var nesten åtte år siden Frida og jeg ble skilt.

– Ja, du sa det. Hvordan er forholdet mellom deg og Frida nå?

– Avklart, svarer jeg. – Og fint. Frida og jeg har aldri vært uvenner.

67812 I mitt lune hi – s. 22

11.11.2025 14:58

Om Katalog over mine menn (2020):

Steinar Brandslet, Stavanger Aftenblad

Om Hålke (2017): «Skremmende gjenkjennelig ekteskapskammerspill …» Cathrine Krøger, Dagbladet Om Rydde ut (2013): «Helene Uris arbeid fengsler og griper meg, ikke minst hvordan hun beskriver og bearbeider sin egen sorgprosess, både i forhold til alt hun aldri fikk vite, og ikke minst når hun opplever sin egen mors stille ferd ut av livet og beskriver hennes sykdom og død.» Finn Stenstad, Tønsbergs Blad Om Kjerringer (2011): «Det er skarpt sanset, ramsalt skildret, rikt på humor og smart levert.»

Mette Hofsødegård, Aftenposten

Om Den rettferdige (2009): «… en fremragende roman.» Børsen, Danmark Om De beste blant oss (2006): «... en af den slags sjældne bøger, man bare håber på aldrig ender …»

Fyens Stiftstidende, Danmark

Om Engel av nylon (2003): «Sagt ligeud er Helene Uri i mine øine at regne for en af det litterære Nordens upcoming stjerner.» Politiken, Danmark Om Honningtunger (2002): «Herlig feminin dævelskap.»

May Grethe Lerum, VG

En enslig middelaldrende mann bestemmer seg for å leie ut sokkelleiligheten i huset sitt. En ung alenemor flytter inn med datteren. De tre utgjør snart et slags familiefellesskap: Han hjelper dem med stort og smått, hun bringer liv inn i tilværelsen hans. De går turer i skogen og feirer jul sammen, han passer datteren hennes.

Femten år senere sitter de i retten. Han på tiltalebenken, hun med den grusomme innsikten om at tryggheten var en illusjon. Hvordan kom de hit?

I mitt lune hi er en elegant, forførende og urovekkende skildring av to mennesker som tar seg til rette i hverandres liv. Det handler om selvbedrag og overskridelse, i en historie med utgangspunkt i virkelige hendelser.

HELENE URI I MITT LUNE HI

«Jeg beundrer Uris treffsikkerhet og observasjonsevne.»

HELENE URI Helene Uri (f. 1964) er forfatter og språkviter. Hun har doktorgrad i lingvistikk og var i flere år professor II i kreativ skriving.

Hun har vært spaltist i flere aviser og skriver nå i Aftenpostens språkspalte. Uri har skrevet rundt 40 bøker, både romaner og faglitteratur, er oversatt til 20 språk og har vunnet flere priser, blant annet Brageprisen.

I MITT LUNE HI

Om Dyp rød 315 (2001): «Fascinerende kvinneportrett.»

Maya Troberg, ELLE

Forfatterfoto: Julie Pike Omslagsdesign: Silvia Morán Kjølstad