Hva er selvfølelse? by Gyldendal Norsk Forlag

folk forstår ulike ting med begrepet selvfølelse, og det brukes mye i psykisk- helse feltet, kanskje uten at vi helt har avklart hva det er. I denne boken bidrar forfatteren til å oppklare misforståelser om og nyansere betydningen av begrepet «selvfølelse». Hun viser at selvfølelse dreier seg like mye om hva vi gjør, som om hva vi tenker, og at selvfølelsen påvirkes gjennom hele livet, også av situasjonen vi er i. Vi kan bli usikre og tause i én situasjon, engasjerte og selvhevdende i en annen.

Gi og motta tilbakemeldinger (2019) Selvfølelsen hos barn og unge (2011) Selvfølelsen (2009)

En grunntanke i boken er at god selvfølelse gjør det mulig å slippe den kritiske selvbevisstheten og vende blikket utover mot verden og de andre. Mange søker hjelp fordi de har «dårlig selvfølelse», og strev med selvfølelse kan være et underliggende aspekt ved mange psykiske plager. Derfor er det viktig at alle som jobber med å hjelpe mennesker har et bevisst forhold til hva selvfølelse er – og hva det ikke er.

guro øiestad hva er selvfølelse?

Andre utgivelser av GURO ØIESTAD:

guro øiestad

hva er selvfølelse? guro øiestad er psykologspesialist og førstelektor ved Psykologisk institutt, Universitet i Oslo. Hun har privat praksis, underviser for Norsk Psykologforening og tilbyr foredrag for arbeidslivet.

HVA ER SELVFØLELSE?

Hva er selvfolelse.indd 1

24.02.2021 10:02:14

Hva er selvfolelse.indd 2

24.02.2021 10:02:14

Guro Øiestad

HVA ER SELVFØLELSE?

Hva er selvfolelse.indd 3

24.02.2021 10:02:14

[start kolofon]

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2021 1. utgave, 1. opplag 2021 ISBN 978-82-05-55222-7 Omslagsillustrasjon: Maria Ovchinnikova Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Layout: Bøk Oslo AS Sats: have a book Brødtekst: Minion 10,5/13,5 pkt Papir: 90 g Amber Graphic Trykk: Opolgraf, Polen 2021 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Alle henvendelser om boken kan rettes til Gyldendal Akademisk Postboks 6730 St. Olavs plass 0130 Oslo www.gyldendal.no/akademisk akademisk@gyldendal.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Hva er selvfolelse.indd 4

02.03.2021 12:11:07

KJÆRE LESER De fleste av oss strever en del på innsiden, ofte uten at det synes på utsiden. Vi kan kritisere oss selv i senk, skamme oss uten grunn, men også forherlige oss selv – vi kan undergrave både egen og andres plass i verden. Vår selvreflekterende kapasitet er en styrke, men også en risikofaktor for psykisk helse og sosial fungering – det er lett å miste balansen mellom for mye, for lite eller forvrengt selvbevissthet. Mye tyder på at strev med selvfølelsen er et underliggende aspekt ved mange psykiske plager. Folk oppsøker ofte psykoterapi eller rådgivning fordi de har «dårlig selvfølelse». Det vil være nyttig at vi som jobber med å hjelpe mennesker, har et bevisst og nyansert forhold til hva selvfølelse er og ikke er. Arbeidet med denne boka startet med et ønske om å revidere selvhjelpsboka Selvfølelsen, som jeg ga ut i 2009. Men arbeidet utviklet seg underveis til å bli en ny bok, som henvender seg primært til fagfolk som jobber med psykisk helse. Begrepet «selvfølelse» brukes på ulike måter, noe som kan skape forvirring og misforståelser. Jeg har derfor blitt stadig mer opptatt av å forsøke å rydde rundt selvfølelsesbegrepet. Ryddingen er selvsagt ikke ferdig – vår forståelse og begrepsdannelse rundt grunnleggende menneskelige fenomener vil alltid være i utvikling. Mitt ønske er å bidra til at forståelsen av begrepet og fenomenet selvfølelse blir mer nyansert.

Hva er selvfolelse.indd 5

24.02.2021 10:02:14

Så hva er faglig nytt i denne boka? Nesten alt er nytt sett i forhold til boka fra 2009, men grunntanken om akseptering som bærebjelke i sunn selvopplevelse og fungering er med. Videre at god selvfølelse i bunn og grunn gjør det mulig å slippe den fastlåsende og ofte kritiske selvbevisstheten, vende blikket utover mot verden og de andre, og delta i livet. For veldig mange dreier det seg om å slappe av litt. Jeg påvirkes og lærer selvsagt av venner og kollegaer gjennom livet, og har derfor mange å takke indirekte for erfaringer og refleksjoner i denne boka – tusen takk. Spesielt vil jeg sende en takk til studenter på profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo, hvor jeg har undervist siden 2005: Takk for alle samtaler om engstelser og kompetanser, hemninger og vitalitet – takk for samtaler om selvfølelse.

Hva er selvfolelse.indd 6

24.02.2021 10:02:14

INNHOLD kapittel 1 hva snakker vi om når vi snakker om selvfølelse? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Selvet som prosess . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14 Selvet og psykiske plager . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 Hva skjer når selv-prosessen blir alvorlig forstyrret? . . . . . . 20 Selvet som subjekt eller objekt? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 Selvhjelpslitteratur om selvfølelse kontra selvtillit . . . . . . . . . . 22 Forskning om selvfølelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 Selvfølelse eller selvbedrag? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 En liten dose selvbedrag trenger vi . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 Er self-esteem oversatt feil? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 Hva med self-feeling, i stedet for self-esteem? . . . . . . . . . . . 29 Alle er mange . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 Å kunne bevege seg trygt mellom selvstendighet og avhengighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 Selvfølelse som subjektiv prosess . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 Vi har en definisjon av selvfølelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 kapittel 2 selvfølelsens kontekster . . . . . . . . . . . . . . 39 Den store kulturelle konteksten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 Østlig og vestlig tankegang i moderne tid . . . . . . . . . . . . . . 42 Kultur og selvfølelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 Det norske samfunnet som base for selvet . . . . . . . . . . . . . . . . 49 Delta og bidra – arbeidets betydning . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50

Hva er selvfolelse.indd 7

24.02.2021 10:02:14

Nyliberalisme og selvopplevelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Ulikhetens pris . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54 Internett som ny kontekst for selvet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 Hvordan vanene våre blir manipulert på internett . . . . . . . 58 Sosiale medier og opplevelsen av oss selv og andre . . . . . . . 59 Familien, barndommen og selvopplevelsen . . . . . . . . . . . . . . . 62 Fra disiplinering til forståelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62 Selvet blir til gjennom inntoning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64 Kampen mot hardheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 kapittel 3 følelsen av oss selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 Følelser kan ta feil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 Hva er følelser egentlig? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 Følelser må integreres med tanker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 Bevisstheten er avhengig av følelsene . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74 Hukommelsens eksplisitte og implisitte funksjoner . . . . . . 76 Prosedyrehukommelsen er setet for subjektet . . . . . . . . . 77 Dømmekraften . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78 Oppmerksomheten er veien til bevisstheten . . . . . . . . . . . . 79 Å være et subjekt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 Evnen til å mentalisere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 kapittel 4 hva betyr det egentlig å «være seg selv»?. 89 Å være mange, og samtidig føle seg som én . . . . . . . . . . . . . . . 90 Et falskt selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Å være mange . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 96 Vi er ikke den samme – sammen med alle . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Selvoppfyllende profetier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 Å se bakenfor usikkerhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 Inderlig til stede i livet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Frihet til å velge? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101

Hva er selvfolelse.indd 8

24.02.2021 10:02:14

Å være mindfull . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 Kort om grunnleggende prinsipper i mindfulness . . . . . . . 105 Virkningsmekanismene i mindfulness . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Å ha stoisk ro . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 Mindfulness og stoisisme – to sider av samme sak? . . . . . . . . 111 Mindfull og stoisk rolig, uten mindfulness og stoisisme? . . . 112 kapittel 5 aksept som inngangsporten til medfølelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115 Endring starter med aksept . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 Hva betyr det egentlig å akseptere? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Å akseptere det som er vanskelig å akseptere . . . . . . . . . . . . . 120 Å akseptere egne behov . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122 Aksept for følelser og behov er selvfølelse . . . . . . . . . . . . . 123 Å akseptere andres behov . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126 Følelser på vegne av andre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Å avsløre tilskuereffekten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Å akseptere svakheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 Øve på det vi ikke mestrer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 130 Å akseptere destruktive sider ved oss selv og andre . . . . . . . . 131 Å akseptere omstendighetene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 132 Når aksept kjennes umulig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Terapeutisk tenkning om motstand . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134 kapittel 6 hva skjer når «vi mister oss selv»? . . . . . 139 Å miste seg selv fordi en «del» tar styringen . . . . . . . . . . . . . . 140 Å miste seg selv i selvbevissthet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 146 Å miste seg selv i skamfølelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147 Å miste seg selv i traumereaksjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 Strukturell dissosiasjon av personligheten . . . . . . . . . . . . . 154

Hva er selvfolelse.indd 9

24.02.2021 10:02:14

kapittel 7 finne seg selv ved å glemme seg selv . . . 159 Gleden ved å være glad i andre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 160 Å la seg lede av verdier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 Å ta globale beslutninger, og lokale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165 Å si et stort JA til noe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 168 Å finne seg selv ved å våge mestring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 Flytopplevelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 kapittel 8 kroppen – stell den, bruk den, glem den . 179 Jeg er en kropp – altså lever jeg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 180 Å bruke kroppen uten å tenke på den: Den ekstatiske kroppen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181 Kroppen som virker automatisk: Den autonome kroppen 183 Kroppen som har vondt: Den dysframtredende kroppen 184 Selvfølelse og kroppsdimensjonene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 185 Kroppen som blir sett og vurdert . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 186 Den pleiende kroppen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 188 Bruke kroppen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 189 Å nyte kroppen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190 Å pynte kroppen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190 Å bli sittende fast i den plagede kroppen . . . . . . . . . . . . . . . . . 191 Spiseforstyrrelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 192 Sunnhets- og treningsforstyrrelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 193 Vedvarende angst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 Aksept for den plagede kroppen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195 kapittel 9 all god psykoterapi berører selvfølelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 197 Ingen oppskrift for selvfølelsesarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198 «Hva er greia?» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 199 Selvfølelse som transdiagnostisk fenomen . . . . . . . . . . . . . . . 200

Hva er selvfolelse.indd 10

24.02.2021 10:02:14

Styrt av én teori eller integrativ? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203 Kontekstuell kontra medisinsk modell . . . . . . . . . . . . . . . . 204 Endringsprinsipper i sentrum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206 Den gode terapeut: Trygg og tvilende . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207 Den kultursensitive terapeut . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 209 Profesjonell selvtvil og terapeutens selvfølelse . . . . . . . . . . . . 211 referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215 stikkord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 230

Hva er selvfolelse.indd 11

24.02.2021 10:02:14

[start innfort]

Hva er selvfolelse.indd 12

24.02.2021 10:02:14

KAPITTEL 1

HVA SNAKKER VI OM NÅR VI SNAKKER OM SELVFØLELSE?

Hva er selvfolelse.indd 13

24.02.2021 10:02:14

kapittel 1

år vi trer fram i verden, fornemmer vi raskt hverandres vesen. Samtidig vet vi at alle kan tre fram på ulike måter, avhengig av kontekst og hvem vi trer fram overfor: Vi er alle mange. Det er hva vi skal kretse rundt og utforske i denne boka, at vi har et «selv» – en ganske stabil selvfølelse, og at vi samtidig har mange væremåter i oss. Selvfølelse er et begrep som brukes av alle. Vi bruker det i dagligtale – «Hun har nok litt dårlig selvfølelse». Vi finner det i planarbeid for grunnskolen – «Samarbeid, trygghet og gode relasjoner i læringsmiljøet har også stor betydning for elevenes selvfølelse og relasjoner til andre» (NOU 2015: 8). Vi finner det i faglitteraturen – begrepet blir ofte brukt i forbindelse med psykiske problemer og psykoterapi (se for eksempel Hartmann 2013, Solbakken 2013). Selvfølelsesbegrepet har potensialer for å være et nyttig «møtested» mellom fagfolk og andre folk, siden det brukes både i dagligtale og i fagspråket – et møtested for samtaler om psykologiske plager og fastlåstheter knyttet til selvet. Men det forutsetter jo at vi tenker på omtrent det samme når vi sier ordet, og at det vi tenker på gir mening. Vi har mange ord som peker på selvet – selvbilde, selvbevissthet, selvtillit, selvaktelse, selvfølelse – hvorav de meste brukte er selvfølelse og selvtillit, ut fra antall treff på Google. Og siden selvet er kjernen i selv-begrepene, er det viktig at vi har en forståelse av hva selvet er, før vi snakker om hva selvfølelse og selvtillit er.

Selvet som prosess Uten en fornemmelse av oss selv, uten en opplevelse av å være eier av egne tanker, følelser og reaksjoner blir det vanskelig å delta i livet – selvet er ståstedet for menneskelig opplevelse og erfaring. Filosofer, psykologer og andre har undret seg og laget 14

Hva er selvfolelse.indd 14

24.02.2021 10:02:15

hva snakker vi om når vi snakker om selvfølelse?

teorier rundt hva selvet egentlig er, hvordan man kan forstå det. Selvet som begrep er gitt ulik mening og vektlegging i forskjellige psykologiske teorier. Vi skal starte med å se hva Self Determination Theory – på norsk selvbestemmelsesteorien – ved Edward Deci og Richard Ryan, begge professorer i psykologi – har å si om selvet (Ryan og Deci 2017). Sammen med et internasjonalt forskernettverk har de utviklet denne omfattende, empirisk funderte teorien om menneskelig motivasjon, utvikling og fungering. En del av rammeverket i selvbestemmelsesteorien er filosofisk og psykologisk grunntenkning om selvet-som-prosess, noe som er relevant i vår analyse av selvet og selvfølelsen. La oss se nærmere på to hovedtradisjoner i hvordan selvet forstås (Ryan og Deci 2017): 1. Selvet som objekt I denne tradisjonen ser man selvet som objekt – eller gjenstand – for sine egne persepsjoner, det dreier seg om hvordan vi oppfatter og ser oss selv. Begrepene selvtillit, selvbilde, selvaktelse og det engelske «self-esteem» passer inn her, ved at det påpekes sider ved forholdet vi har til oss selv; om vi har tillit til selvet, hva slags bilde vi har av det, om vi akter det eller ikke og hvordan vi vurderer vårt eget selv. Kognitivt orienterte teorier om personlighet har denne selvet-som- objekt-forståelsen, hvor fokuset er personens «teori om seg selv» (Harter 2012). Klassisk kognitiv terapi er et eksempel på en terapeutisk metode som søker å behandle selvet som objekt, ved at man får hjelp til å tenke annerledes om seg selv, og om hva andre muligens tenker om en. 2. Selvet som subjekt I denne tradisjonen er man opptatt av selvet som et sent rum for erfaring, og som utgangspunkt for handling. Her bygger man på fenomenologisk filosofi, hvor selvet sees som

Hva er selvfolelse.indd 15

24.02.2021 10:02:15

kapittel 1

en prosess. Heidegger (1962) sier at selvets natur er å finne i dets relatering til verden. Vi er til enhver tid opptatt av noe, eller har omsorg for noe, som Heidegger sier, og gjennom dette kommer selvet til syne. Selvet kan ikke direkte erfares som et objekt, eller en ting, men fornemmes heller som den prosessen vi fanger og deltar i verden gjennom (Ryan og Deci 2017). Vi finner denne forståelsen av selvet i hovedsak innenfor teoritradisjoner som er opptatt av menneskets iboende utviklingstendenser og medfødte behov, som dynamisk og humanistisk forankrede teorier og terapiretninger, samt i nyere metakognitiv tenkning. Det er vanskelig å forstå ordentlig hva «selvet-som-prosess» betyr og innebærer. I det øyeblikket vi begynner å tenke på oss selv som prosess, så gjør vi selvet til objekt; å tenke på selvet gjør noe med den rene væren i det. Den tyske filosofen Jan Slaby (2017) snakker om hvordan filosofien som gjennom århundrer har vært opptatt av «væren», likevel filosoferer rundt selvet som en gjenstand. Han påpeker at vi har en iboende tendens til selv-objektivering; vi forstår oss selv på samme måte som vi forstår tingene rundt oss. Bare glimtvis får vi tak i den eksistensielle klarheten som ligger i å forstå vår egen «væren». Vi får god og nesten poetisk hjelp fra den amerikanske psyko logiens «far» William James, i den klassiske læreboka i psykologi fra 1890. James snakker om ulike aspekter ved selvet, blant annet den «innerste subjektive væren» som han kaller «det spirituelle selvet». Dette selvet, sier han, kan forstås abstrakt som hele strømmen av personlig bevissthet (the entire stream of our personal consciousness), eller mer konkret som de for øyeblikket tilstedeværende segmentene av bevissthetsstrømmen, avhengig av hva vi retter oppmerksomheten mot. James beskriver kjernen i våre subjektive liv som «tilfluktsstedet i vårt innerste indre» (James 1918, side 127, min oversettelse), det stedet i oss fra hvor 16

Hva er selvfolelse.indd 16

24.02.2021 10:02:15

hva snakker vi om når vi snakker om selvfølelse?

vi møter våre kontekster. Selvet er «hjemmet» for vår interesse overfor verden, det i oss som tar imot ting i verden med interesse eller avvisning, hvor vi merker vårt eget engasjement eller vår egen uvilje. Og når vi finner dette stedet i oss, så kjenner vi at vi er der – «when it is found it is felt» (James 1918, side 127). Jeg synes William James’ refleksjoner omkring selvet som vårt subjektive «hjem» er kompatibelt med hvordan Ryan og Deci (2017) oppsummerer sentrale elementer i selvet-som-prosess:

• Selvet er et medfødt menneskelig potensial, som samspiller med og påvirkes av miljøet. • Selvet forstås som en motivasjonell drivkraft – en innebygd energi og drivkraft henimot utvikling og fungering. • Selvet er integrerende i sin natur, det har en sentrerende funksjon i menneskets utvikling og fungering. • Selvet kan bli undertrykt, forstyrret, forminsket og fortrengt gjennom interaksjon med den sosiale verden. «Selvet» har også andre navn: Psykiatriprofessor Daniel Siegel snakker om «the mind», som vanligvis oversettes med sinnet, eller sjelen. Subjektiviteten er vanskelig å måle, men ikke desto mindre viktig, vi snakker om det innerste og mest subjektive i vår menneskelige psyke (Siegel 2019). Siegel snakker om bevisst hetens hjul – The wheel of awareness – med hjulets nav som det stedet i oss hvor vi subjektivt organiserer og integrerer alle våre fornemmelser og erfaringer. I navet ligger vår grunnleggende psykiske energi, sier Siegel, og med (psykisk) energi mener han «bevegelsen fra at noe er en mulighet til at det blir en aktualitet». Som at du kan skamme deg over noe, men også finne muligheten for å akseptere det som skjedde. Våre muligheter til å integrere erfaringer og ulike deler av psyken ligger i vår evne og mulighet til å hvile i navet – være til stede i dette litt åpne rommet i sinnet, som oppleves tomt og samtidig fylt – fylt av ro, vennlighet, 17

Hva er selvfolelse.indd 17

24.02.2021 10:02:15

kapittel 1

klarhet og medfølelse. Å være til stede i sitt eget nav oppleves som å være fylt av fredelig kjærlighet, sier Siegel. Og vi kan lett assosiere til uroen og fortvilelsen hos den som sjelden eller aldri er fylt av slik fredelig kjærlighet, fordi noe forstyrrer så mye at angst, uro eller bekymring hele tiden dominerer. Den grunnleggende fornemmelsen av selvet – kjerneselvet – utvikles gjennom det første leveåret, forteller psykiatriprofessoren Daniel Stern, i nært samspill med omsorgspersonene. Gjennom å bli imøtekommet får spedbarnet (hvis alt går som det skal) anledning til å bli kjent med egne følelsesmessige signaler og erfare sin egen agens – mulighet til å handle og få ting til å skje. Videre får barnet erfaringer med den grunnleggende opplevelsen av å være den samme, over tid (Stern 2003). Legg merke til at kjerneselvet oppstår lenge før språkutviklingen starter. Selvet er altså i sin kjerne – i sin grunnleggende utvikling – prosessuelt: Kjerneselvet oppstår i «hvordan vi gjør det», og ikke i «hva vi tenker om det vi gjør, og om oss selv». Senere utvikles det språklige og det narrative selvet, som Stern kaller det, når språkutviklingen kommer i gang i andre leveår, og når barnet fra treårsalder kan delta i og huske historier og hendelser. Men de senere selvformene bygger på kjerneselvet. Selvet og psykiske plager Psykisk uhelse oppstår når individet i for liten grad har fått støtte i å utvikle sitt kjerneselv og sine integrerende selvfunksjoner. Det kan dreie seg om manglende empatisk respons, mangelfull eller feil inntoning (Stern 2003), rigid og overdreven kontroll, eller overgrep, vold, eller andre former for omsorgssvikt (Fisher 2017). Men selvet er sårbart for påvirkning, og kan bli forstyrret også innenfor helt normalt gode omsorgsbetingelser. Mange av oss strever med å tre fram og ta plass overfor andre, for eksempel i form av å være engstelig for å si noe i større grupper, hevde en 18

Hva er selvfolelse.indd 18

24.02.2021 10:02:15

hva snakker vi om når vi snakker om selvfølelse?

mening som går på tvers av de andres, eller å holde ordet lenge med de andres oppmerksomhet på seg. Andre kan streve med det motsatte, en engstelse for å gi fra seg kontrollen, noe i en er redd for å slippe andre til. Bakenfor slike hverdagsplager er trolig et selv som strever med å holde balansen i engstelse for å ta for mye plass, ha for lite kontroll eller være feil. Og vi kan tenke at «neste gang skal jeg ikke være så redd» og likevel ende opp i den gamle hemningen, nettopp fordi selvet fungerer som en innlært prosess. Mange mennesker har trekk som oppleves «jeg-fremmede», vi kjenner at vi sitter fast i et spor som vi ikke er bekvemme med. Selv-strevet sitter i oss som en uhensiktsmessig vane. Og det gjelder ikke bare klientene våre, men også oss terapeuter og veiledere. Det er rett og slett ganske vanlig å ha noen stengsler eller ubalanser i selvfungeringen, ofte utløst av personer eller situasjoner som trigger gamle mønstre i oss. Selvfunksjonen (eller dysfunksjonen) blir utviklet gjennom omsorgsmiljøet i oppveksten, og i tillegg påvirket av en rekke samfunnsmessige faktorer, som vi kommer tilbake til i kapittel 2. Selvopplevelsen er videre påvirkbar gjennom hele livet, vi kjenner vel alle at vi eksisterer i relasjon til andre. Personer som lever lenge i et destruktivt parforhold, vil gjerne fortelle om en opplevelse av å miste seg selv: «Jeg har mistet evnen til å si både ja og nei», «Jeg holder på å bli gammel før tiden», «Jeg er en skygge av meg selv». Mobbing og trakassering i arbeidslivet, traumatiserende hendelser eller tap av viktige personer vil kunne forstyrre og skade folks selvfølelse, med fare for utvikling av psykiske plager som angst, posttraumatisk stress eller depresjon. Å se hva som skjer med selvet ved utvikling av psykose, kan hjelpe oss til ytterligere klarhet og forståelse omkring selvet som prosess. Hvis vi tar inn over oss hva som skjer når selvet blir alvorlig forstyrret, kan vi lettere forstå betydningen av selvet som subjekt i prosess. 19

Hva er selvfolelse.indd 19

24.02.2021 10:02:15

kapittel 1

Hva skjer når selv-prosessen blir alvorlig forstyrret? Selvopplevelsen har ikke bare et tematisk innhold (som at vi tenker på noe, og føler oss glade eller triste), men også en form, en måte eller «modus» som den aktuelle tanken og følelsen trer fram på, blant annet som min, sier psykiater Paul Møller. Vi har en sense-of-self, vi føler oss som oss selv, vi opplever å styre oss selv og vi kjenner oss forankret i oss selv, mens vi driver med vårt. Her er vi ved selvet som prosess, eller kjerneselvet. Dette er vanligvis selvfølgelige prosesser, som vi normalt sett ikke reflekterer over – vi vet ikke hva vi har før vi mister det. Subjektiviteten er en mental bærestruktur som ivaretar det mest grunnleggende i vår identitetsopplevelse, sier Møller, og videre: «Subjektiviteten gir seg aldri til kjenne for oss direkte, kun indirekte. Subjektiviteten sørger likevel for, når den er intakt, at våre opplevelser formes og fungerer som de skal» (Møller 2018, side 90). Et varsel om at en psykoselidelse, som schizofreni, kan være under utvikling, er nettopp opplevelsen av å miste eierskapet til seg selv, selve den subjektive prosessen. Mennesker med psykoselidelser vil ikke uten videre kunne bekrefte at de føler seg som seg selv, eller de er fremmede overfor hva det betyr. Møller gir eksempler på utsagn fra pasienter som illustrerer dette: «Noen har revet personligheten ut av meg.» «Jeget mitt forsvinner.» «Jeg har mistet hele meg.» «Det føles som om hele kjernen i meg mangler.» I banal forstand kan vi alle si slikt, i ulike kritiske eller krevende situasjoner. Men knyttet til psykose, sier Møller, er denne opplevelsen mer bokstavelig og medfører dyp tvil, ikke bare på den konkrete opplevelsen, men også på egen eksistens og virkelighet. Dette er fortvilende og skremmende opplevelser, verden mister mening, og vil naturlig medføre at man begynner å lete etter ny forståelse og mening i den endrede fornemmelsen av en selv. Man gir den fremmede selvopplevelsen en ny, privat og 20

Hva er selvfolelse.indd 20

24.02.2021 10:02:15

hva snakker vi om når vi snakker om selvfølelse?

individuell mening, og her ligger spiren til psykotiske vrang forestillinger (Møller 2018). Menneskers fortellinger om forstyrrelser i selvopplevelsen før og under psykosegjennombrudd, viser oss hvor avgjørende selvopplevelsen og jeg-følelsen – sense-of-self – er for oss, og hvor alvorlige konsekvenser endringer i subjektiviteten får. Subjektivi teten er kanskje intet mindre enn den prosessen i bevisstheten som gjør det mulig for oss å delta i verden. Selvet som subjekt eller objekt? I denne boka skal vi i hovedsak forankre forståelsen av selvet og selvfølelsen til selvet som prosess – som den måten vi subjektivt oppfatter og deltar i verden på. Kjernen i fenomenet selvfølelse er subjektiv erfaring, mer enn hva vi tenker om oss selv, selv om det også er viktig. Og vi skal snart se at det har stor betydning for hva vi snakker om når vi snakker om selvfølelse. Vi skal også se at mye av det som er skrevet og tenkt om selvfølelse baserer seg på selvet som objekt, hvordan vi tenker om oss selv. Det har nok sine viktige grunner, utover tendensen til selvobjektivering, som ligger i oss. Den menneskelige evnen til selvbevissthet – det at vi kan se oss selv utenfra, via andres blikk – er også en nødvendig del av vår fungering i det sosiale landskapet. Selvet som objekt hører med i en bred definisjon av selvfølelse, noe vi skal komme tilbake til gjennom boka. Men vi skal se at et ensidig fokus på selvet-som-objekt er et blindspor for den velfungerende selvfølelsen. Selvet som prosess er en medfødt kapasitet – vår mulighet til å være et subjekt sammen med andre subjekter ligger i vår natur. Men, som vi vet, mennesker trenger et responderende og støttende miljø rundt seg for at selvets integrerende funksjon skal utvikles og finne sin kraft. Jeg synes filosofen Hannah Arendt (2012, originalt 1958) formulerer dette på en måte som hjelper oss til å forstå selvets sosiale avhengighet: 21

Hva er selvfolelse.indd 21

24.02.2021 10:02:15

kapittel 1

Begynnelsen er bare halvparten av en handling. Fordi alt avhenger av hvordan andre responderer på våre begynnelser, våre initia tiv. Vi starter en handling og er underlagt dens konsekvenser, hvis ingen følger opp vårt initiativ, vil våre begynnelser heller ikke «komme til verden». Men hvis vi starter noe, og en annen følger opp og bygger videre på initiativet, ja, da kommer vi til verden som subjekter.

La oss nå ta en liten titt på selvhjelpslitteraturens syn på selv følelse, for deretter å studere forskningens bruk av selvfølelse som begrep. Underveis vil jeg forsøke å underbygge hvorfor det gir mer mening å snakke om selvet som subjekt – altså som prosess – framfor selvet som objekt.

Selvhjelpslitteratur om selvfølelse kontra selvtillit I selvhjelpslitteraturen glir man inn i selvet-som-objekt-tradisjonen; det dreier seg om å føle og tenke godt om seg selv. De siste 10–20 årene har det vært skrevet mye om det mange mener er et viktig skille mellom selvfølelse og selvtillit. Selvfølelse defineres som å føle seg verdifull som menneske, uavhengig av prestasjoner og ferdigheter. Selvtillit defineres som tillit til at man er flink til noe og får til ting, og det understrekes at selvfølelse og selv tillit er to helt forskjellige ting, som det er viktig å skille mellom (Törnblom 2006). Jeg ser annerledes på det og vil etter hvert underbygge at selvtillit hører inn under et bredere selvfølelsesbegrep, som tar utgangspunkt i selvet som prosess. Det er uklart hvor dette skillet mellom selvfølelse og selvtillit kommer fra. Jeg lurer på om det begynte med familieterapeuten Jesper Juul, da han definerte selvtillit som noe annet enn selvfølelse (Juul 2003). Mange psykologer snakker og skriver engasjert om 22

Hva er selvfolelse.indd 22

24.02.2021 10:02:15

hva snakker vi om når vi snakker om selvfølelse?

betydningen av å skille mellom egen verdi og egne prestasjoner, altså selvfølelse og selvtillit, for eksempel Egeland og Carl (2017, side 62): «Både selvfølelse og selvtillit handler om hvordan vi opplever oss selv i relasjon med andre, men de to skiller seg betydelig fra hverandre i innhold. Mens selvtillit handler om hva man er og hvilke prestasjoner man utretter, handler selvfølelse om hvem man er, uavhengig av hva som kan måles og vurderes utenfra.» Skillet mellom selvfølelse og selvtillit er trolig et nyttig skille for mange, som et korrektiv til det å koble sitt menneskeverd opp mot høye prestasjoner. Samtidig mener jeg at det å skille så skarpt mellom de to fenomenene, er en konstruksjon som tilslører viktige sider ved selvfølelsen. Alle mennesker trenger mestringsområder. Det er en grunnleggende drivkraft hos mennesket at vi søker å mestre, vi ønsker å få ting til å skje. Selvfølelsen kommer fra interaksjon med verden og de andre: At vi får anledning til å bidra, til å agere i verden, er grunnleggende for oss. Og ved nærmere ettersyn ser vi også at flere av metodene som foreslås i selvhjelpslitteratur for å bedre selvfølelsen, er å fokusere på sine positive ferdigheter og prestasjoner, altså selvtilliten. Så selv om man postulerer at selvtillit er noe veldig annet enn selvfølelse, så kan selvtillit paradoksalt nok gi næring for selvfølelsen (Egeland og Carl 2017, Törnblom 2006).

Forskning om selvfølelse Den amerikanske sosialpsykologen og forskeren Roy Baumeister hadde på 1980- og 90-tallet en hypotese om at «self-esteem» kunne være en viktig nøkkel til velvære og suksess. Dette resulterte i mye forskning på betydningen av self-esteem for folks fungering og psykiske helse. Self-esteem-forskningen er relevant for vårt fokus, fordi self-esteem vanligvis oversettes med selvfølelse, 23

Hva er selvfolelse.indd 23

24.02.2021 10:02:15

kapittel 1

og dermed burde være det samme. Eksempelvis er boka Over coming low self-esteem av den britiske psykologen Melanie Fennell oversatt til Å bekjempe lav selvfølelse (Fennell 2007). I 2003 publiserte Baumeister med kollegaer en oversiktsartikkel over to tiår med self-esteem-forskning. I dette forskningsfeltet blir self-esteem definert som hvor positivt man evaluerer seg selv, og nesten uten unntak målt med Rosenbergs self-esteem scale (Rosenberg 1965), som består av ti selvevaluerende ledd. Høy self-esteem innebærer å være enig eller helt enig på de positivt selvevaluerende leddene og helt uenig på de negative. Litt flåsete sagt, høy self-esteem er å svare «Ja, jeg er helt enig i at jeg er helt topp på alle områder». Legg merke til at Rosenberg-testen bygger på et selvfølelsesbegrep innenfor selvet-som-objekt-tradisjonen – det dreier seg om hvordan man vurderer seg selv. Og vi kan spørre: Er det alltid funksjonelt å tenke mest mulig godt om seg selv? Og videre: Er det systematisk positive tanker om oss selv som gjør oss til gagns mennesker? Vi kan også spørre om Rosenbergs selvfølelses-skala kanskje egentlig måler det mange vil definere som selvtillit – altså tillit til egen mestring. Men hvis vi ser nærmere på spørsmålene hos Rosenberg, ser vi at de kretser rundt den vurderte verdien man opplever å ha, altså det mange definerer som selvfølelse. Her er Rosenbergs ti spørsmål, som er hele testen: Helt enig 1. 2. 3. 4. 5. 6.

1 2 3 4 Sterkt uenig

Jeg er stort sett fornøyd med meg selv Noen ganger synes jeg at jeg ikke er god for noen ting Jeg synes at jeg har flere gode kvaliteter Jeg er i stand til å gjøre ting like godt som folk flest Jeg føler at jeg ikke har mye å være stolt av Til tider føler jeg meg ubrukelig

Hva er selvfolelse.indd 24

24.02.2021 10:02:15

hva snakker vi om når vi snakker om selvfølelse?

Jeg føler at jeg er en verdifull person, i det minste på samme nivå som andre 8. Jeg skulle ønske jeg hadde mer respekt for meg selv 9. Alt i alt er jeg tilbøyelig til å føle meg mislykket 10. Jeg har en positiv innstilling til meg selv Selvfølelse eller selvbedrag? Baumeister og medarbeidere slo fast at høy self-esteem ikke er en god pekepinn for et godt liv. Riktignok har personer med høy self-esteem litt større velvære og tar litt mer initiativ. Men de har ikke noe bedre psykisk helse enn folk med lav self-esteem, de er ikke bedre likt (snarere tvert imot), de presterer ikke bedre (de bare mener selv at de gjør det), de har ikke bedre relasjoner (selv om de tror det). Kort sagt, det er få fordeler og mange ulemper ved høy self-esteem, som altså oversettes med selvfølelse. Jeg mener grunnen er at denne forskningen bygger på en vanlig logisk feilslutning, som er å ta utgangspunkt i et feilaktig eller meningsløst premiss, og dermed trekke usammenhengende og feil konklusjoner. Premisset her er at self-esteem eller selvfølelse er å tenke og føle mest mulig positivt om seg selv. Men for det første er det ikke sikkert at selvfølelse primært dreier seg om hvordan vi tenker om oss selv. Og for det andre kan ikke god selvfølelse være å tenke eller føle mest mulig positivt om seg selv i alle sammenhenger – til det er livet for sammensatt. Motgang, tap, feilskjær, savn og lidelse er en del av alles eksistens, og det gir god mening å snakke om «eksistensiell helse» i betydningen av å kunne leve et håpefullt liv på tross av livets iboende tragedier (Esdaile mfl. 2021). Eksistensiell helse dreier seg om å opprettholde livsmotet også ved motgang, ta inn over seg at livet kan være vondt, og samtidig fortsette å orientere seg mot framtida – søke å leve et verdig og meningsfylt liv.

Hva er selvfolelse.indd 25

24.02.2021 10:02:16

kapittel 1

Premisset «god selvfølelse er å tenke svært godt om seg selv» sender forskningen inn på feilaktige spor. Baumeister konkluderte da også med at høy selvfølelse ligner på narsissisme og skaper mer trøbbel enn gevinster i det sosiale livet. Har man urealistiske og oppskrudde forestillinger om seg selv, skyver man andre mennesker bort (Baumeister mfl. 2003). Det dumme er at denne logiske feilslutningen tas på alvor, for eksempel av NRKs populære program Folkeopplysningen (2016). Programlederen Andreas Wahl slår fast, med henvisning til Baumeisters artikkel fra 2003, at selvfølelse ikke er noe å trakte etter fordi det gjør oss egoistiske og selvopptatte. Det er misvisende at dette blir presentert som vitenskapelig basert folkeopplysning. Premisset er som vi har sett meningsløst; god selvfølelse er ikke å tenke mest mulig positivt om seg selv, noe vi skal komme tilbake til gjennom boka. Rosenberg-skalaen er kritisert for å være lite kultursensitiv, for eksempel har folk i Japan gjennomgående lav selvfølelse, målt ved Rosenberg. Men det er rimelig at folk i kollektivistisk orienterte kulturer svarer mer ydmykt på spørsmål som fram hever individuelle fortrinn, uten at det innebærer dårlig selvfølelse (Oyserman og Markus 2016). Følelsen av oss selv er nødvendigvis i tråd med grunntonen i kulturen vi vokser opp og lever i, fordi selvet er sosialt skapt. Likevel regnes Rosenbergs skala som valid og reliabel og brukes i selvfølelsesforskning over hele verden, også i dag. Den er oversatt og validert også i Norge (von Soest 2005). Jeg forlater likevel den Rosenberg-baserte forskningen. Jeg synes det gir lite mening å operere med et selvfølelsesbegrep som «premierer» selvbedraget som ligger i å bare tenke positivt om seg selv, slik Baumeister påpekte i 2003. Jeg kommer til å bruke mye plass utover i boka til å argumentere for at vi tjener på et selv som først og fremst fungerer fleksibelt, som tåler å være sammensatt, som kan løfte blikket og søke mening også ved motgang, og som kan påvirke og la seg påvirke, i tilpasset samspill med omgivelsene. 26

Hva er selvfolelse.indd 26

24.02.2021 10:02:16

hva snakker vi om når vi snakker om selvfølelse?

En liten dose selvbedrag trenger vi Likevel – en viss porsjon selvbedrag er nyttig for oss mennesker. Evne til selvbedrag gir en viss resiliens – motstandskraft – mot negative hendelser. Det er godt at vi innimellom kan pynte litt på våre egne feil slik at vi tror det selv, og dermed lettere kan gå videre. Som å dekke over en dum ting du gjorde med en hvit løgn, som du ender med selv å tro på. Men evnen til selvbedrag er skummel, fordi den så lett kan få overslag og tippe over i det grandiose; at du ser deg selv som litt bedre enn andre, og ikke tar egne feiltrinn inn over deg. Det er fint å kunne tenke godt om seg selv, men det er ikke fint å bare tenke godt om seg selv, rett og slett fordi det er urealistisk, og fordi den som gjør det, hever seg over de andre. Jonathon Brown, også amerikansk psykolog og forsker, har påpekt dette (Brown 2016): Folk som skårer lavt på Rosenberg, tenker ikke nødvendigvis så negativt om seg selv, det er snarere slik at de som skårer høyt, har så ekstremt positive selvevalueringer. Folk med høy self-esteem ser ut til å være opptatt av å overbevise både seg selv og andre om sine fortrinn, og har en selvhevdende og sosialt sammenlignende stil. Slike grandiose selvvurderinger kan forstås som forsvar mot negative eller vanskelige følelser og egenskaper, sier Brown. Man kan lure på om dette er mer akseptert og derfor fungerer bedre for folk i USA enn hos oss, men jeg synes ikke det høres ut som god selvfølelse. Det gir lite mening å sette likhetstegn mellom narsissistiske personlighetstrekk og god selvfølelse. Narsissistisk personlighetsforstyrrelse innebærer et stort behov for oppmerksomhet og beundring, ut fra en overdreven tro på egen betydning, som også medfører arroganse og manglende empati. Og regnes mer som et forsvar mot krenkbarhet, skam og utilstrekkelighet (Malt 2020). La oss likevel ha i bakhodet at en viss evne til selvbedrag hører med, dog balansert med evne til å la seg korrigere, mot til å være sårbar og vilje til å være i utvikling. 27

Hva er selvfolelse.indd 27

24.02.2021 10:02:16

kapittel 1

Er self-esteem oversatt feil? Det man måler i self-esteem-forskningen, er ikke det jeg tenker på når jeg snakker om selvfølelse. Jeg tenker mer som Brown (2016): Selvfølelse er ikke, dypest sett, en beslutning om å tro godt om seg selv, men en subjektiv fornemmelse av seg selv. Men kanskje dette dreier seg om en oversettelsesfeil, kanskje self-esteem ikke bør oversettes til selvfølelse, kanskje det er to ulike selv-begreper? Esteem betyr «å verdsette høyt», altså er det et evaluerende aspekt ved self-esteem. Dermed ligger self- esteem kanskje nærere opp til selvtillit, slik dette begrepet brukes i Norge – hvordan vi vurderer vår egen kompetanse. Selv om self-esteem-forskningen også måler folks generelle opplevelse av å være verdifull, som peker mot den konvensjonelle måten å forstå selvfølelsesbegrepet på. Det vi kan fastslå, er nok at begrepsbruken er utydelig. Jonathon Brown mener selvfølelse dreier seg om den affektive grunntonen i et menneske, og at evnen og tendensen til kognitivt å evaluere seg selv positivt kommer som et resultat av grunn affekten. Han illustrerer dette ved en analogi: De aller fleste foreldre elsker sitt nyfødte barn. De synes babyen er intenst søt og virker smart, og er opptatt av å forstå den lilles behov. De elsker ikke barnet fordi det er søtt og smart, de synes babyen er søt og smart fordi de ubetinget elsker ham eller henne, og er grunn leggende innstilt på å komme barnet i møte. Litt på samme måten, sier Brown, vil realistiske (inkludert positive) selvevalueringer komme som en naturlig konsekvens av et aksepterende selvforhold. Han sier videre at den grandiose rosenbergske selv evalueringen må betraktes som en form for pseudo-selvfølelse eller umoden selvfølelse (Brown 2016). Jeg er enig, vi kan ikke som Baumeister konkludere med at god selvfølelse er dysfunksjonelt, vi må heller fortsette å raffinere vår forståelse av hva vi snakker om når vi snakker om selvfølelse. Som psykolog gjennom mer enn 28

Hva er selvfolelse.indd 28

24.02.2021 10:02:16

hva snakker vi om når vi snakker om selvfølelse?

30 år vet jeg at veldig mange mennesker som søker psykologisk hjelp, gjør det fordi de merker at strevet deres henger sammen med en ubalansert eller skjør selvfølelse. Og det bør vi ta på alvor. Hva med self-feeling, i stedet for self-esteem? Hva skjer om vi oversetter motsatt vei, direkte fra det norske ordet selvfølelse, til engelsk? Da får vi self-feeling, et ord vi kanskje opplever som litt naivt, fordi det ikke er i bruk. Men self- feeling var faktisk et levende begrep allerede for 250 år siden. Da jeg søkte på begrepet self-feeling (via Google Scholar), ble jeg tatt tilbake til tidlig fenomenologi på midten av 1700-tallet og den tyske filosofiske termen «selbstgefühl», som senere ble oversatt til self-feeling, og definert som «the most basic sense of subjectivity» (Rzesnitzek 2014). I tysk og fransk filosofi på 1800-tallet ble endring i self-feeling sett som forløper for depresjon, man snakket om den tomheten som kommer når individet ikke når fram til omgivelsene med sitt indre selv. Self-feeling ble sett som det affektive fundamentet for individets relasjon til verden, og inkluderte også negative følelsestilstander. Her kan vi ane fenomenologiens «selvet-som-prosess»-tenkning; vi snakker om selvet som den prosessen vi fanger og deltar i verden gjennom, og selvfølelsen – self-feeling – som det følelsesmessige fundamentet i denne prosessen. Og vi er her ved et viktig punkt, som skal utdypes senere: Et meningsfylt selvfølelsesbegrep må inkludere et bredt spekter av følelsestilstander, ikke bare de positive. Livet er krevende. Angst, usikkerhet, motgang, feil og misforståelser er en del av menneskelivet på linje med glede og mestring. En god, trygg eller funksjonell selvfølelse innebærer aksept for livets ulike omstendigheter og krav, og for blanding av styrke og svakhet i oss selv, aksept for det faktum at vi er mange. Selvfølelse er, slik forstått, å ha en veletablert subjektivitet, gjennom et bredt, godt regulert og integrert følelsesregister, som man 29

Hva er selvfolelse.indd 29

24.02.2021 10:02:16

kapittel 1

kan agere ut fra. Og når vi klarer å hjelpe folk terapeutisk, er det ikke fordi vi har installert grandiose holdninger i dem, men fordi de aksepterer og håndterer egne svakheter bedre, og våger å tre fram på mer autentiske måter overfor andre. Begrepet self-feeling brukes i dag i deler av europeisk filosofi, blant annet av tidligere nevnte filosofiprofessor Jan Slaby. Han argumenterer for at en kroppslig sense of ability – fornemmelse av agens – er grunnlaget for vår self-feeling. Han sier at affektive tilstander er et slags «interface», grensesnitt, mellom persepsjon og intensjonelle handlinger. Altså at følelsesmessige tilstander er det i oss selv som gjør det mulig å fange opp noe i situasjonen og handle på det vi fanger opp (Slaby 2012, 2017). Som at jeg fanger opp en liten skygge som fór over ansiktet ditt, og spør om det var noe du reagerte på. Eller at du legger merke til en sårhet i stemmen min, og hjelper meg ved å skifte tema, fordi vi står midt i en sirkel feststemte mennesker på julebordet. Som at moren ser stoltheten over en prestasjon hos barnet sitt, og gir seg tid til å se på og anerkjenne. Slaby (2012) sier videre at affektive tilstander ser ut å utvikles i ‘Jeg kan’ eller ‘Jeg kan ikke’ skjemaer for relatering til verden – som en embodied sense of capability, eller det motsatte, som en sense of incapability. Våre innlærte skjemaer fungerer som et selvfølelsens grensesnitt, som styrer hva vi kan og ikke kan. Slaby peker her på det samme som Stern (2003), nemlig vår selvagens. Om jeg kan handle i tråd med det jeg kjenner, om jeg evner å la følelsene stige fram uten forfalskning og resultere i handling, når situasjonen påkaller min subjektivitet. For eksempel hvis jeg er vitne til mobbing, om jeg da er en som reagerer og tør å gripe inn. Eller når jeg kjenner begeistring – om jeg kan uttrykke den. Vi snakker om før-refleksive prosesser, den kroppslige følelsen av at vi kan eller ikke kan fungerer som default for hvordan vi tolker og håndterer situasjoner – om vi har et selv – 30

Hva er selvfolelse.indd 30

24.02.2021 10:02:16

hva snakker vi om når vi snakker om selvfølelse?

et subjektivitetens hjem – som er i en jeg-kan-prosess eller ikke (Slaby 2012). Det dreier seg altså om hvilke livsvaner vi har fått anledning til å utvikle; om vi har et selv som er vant til å våge seg frampå eller å holde seg tilbake. Eller et selv som er i stand til begge deler, avhengig av situasjonen. Det dreier seg om kunnskapen som ligger i kroppen, som vi sier, eller på fagspråket «the embodied sense of self» (Asai mfl. 2016). Legg merke til at vi nå snakker om måten vi agerer og er på – selvet som subjekt – mer enn hvordan vi ser oss selv – selvet som objekt. Selvet som subjekt – livsvanene våre – kan endres ved nye erfaringer, men bare hvis de er sterke nok eller mange nok. Dette kommer vi tilbake til. Slaby (2012) snakker om affektive selvkonstruksjoner og trekker selv linken tilbake til det nesten glemte self-feeling-begrepet fra 1700–1800-tallet: Self-feeling inkluderer både positive og negative affekter, og den kroppsliggjorte opplevelsen av agens. Self-feeling som begrep gir rom for mye mer komplekse refleksjoner omkring en persons selvkonstruksjoner og relatering til verden, enn begrepet self-esteem, sier Slaby. Begrepet self-feeling får ytterligere sin renessanse i en bok med tittelen Self-Feeling (Kreuch 2019). Den unge østerrikske filosofen Gerhard Kreuch sier, kort oppsummert: Self-feeling er den affektive tilsynekomsten av vår eksistens, ikke et resultat av refleksjon eller overvåking av indre prosesser – å tenke mye på seg selv forstyrrer den umiddelbare deltakelsen i verden. Det dreier seg om tilstedeværelsen i individuell eksistens. Self-feeling har ikke noe objekt, men er det i oss som integrerer kroppens følelser med mottakelsen av verden utenfor oss, at vi er i verden og hvordan vi finner oss til rette i verden. Videre sier Kreuch at self-feeling er grunnleggende affektivt, men integrerer det kroppslige med kognitive aspekter, slik at vi merker hvordan ting går og hva som til enhver tid er viktig for oss. Han refererer til Slabys «jeg kan» versus «jeg kan ikke»-tenkning og sier at self-feeling gir 31

Hva er selvfolelse.indd 31

24.02.2021 10:02:16

kapittel 1

en fornemmelse av hva som er mulig og derved konstituerer vår agens. Ikke minst overfor andre, ved å representere vår opplevelse av å være en del av fellesskapet eller isolert fra det. Self-feeling forhåndsstrukturerer våre erfaringer og former derved vårt rom av muligheter. Videre omfatter self-feeling våre sårbarheter og avslører våre personlige bekymringer, ofte mer enn sannheten om verden. Kreuch viser her til hvordan nevrovitenskapen forklarer amygdalas signalisering av hva som virker farlig for oss, på grunnlag av den personlige læringshistorien. En person med traumatiserende oppvekst vil selvsagt ha en usikker self-feeling, sammenlignet med den som har vokst opp i trygghet. Samspillet med verden er rammen for utviklingen av self-feeling, og slik vil kulturen vi lever i også forme den grunnleggende opplevelsen av væren. Ulike kulturer gir ulik self-feeling, der hvor vi i Vesten snakker om sense-of-self, er det trolig mer rimelig å snakke om sense-of-us i kollektivistiske kulturer. Kort sagt: Self-feeling former vår indre opplevelse av tilhørighet og muligheter i den verden vi lever i. Alle er mange Ingen mennesker er endimensjonale, alle har styrker og svakheter, og trygg self-feeling eller selvfølelse er å tåle motsetningene, både i seg selv og andre. Det innebærer å våge å ta plass, både med engasjement og kompetanse og med hjelpeløshet og avhengighetsbehov. Inspirert av psykoanalytikeren Bromberg (1998) kan vi tenke på selvfølelsen som et nettverk. Han sier at det velfungerende selvet har kapasitet til å være mange, og samtidig erfare seg selv som én. Litt på samme måte som Slaby snakker om en persons affektive selvkonstruksjoner i flertall. Selvfølelse er i utgangspunktet sosialt skapt, følelsen av «jeg» kommer fra hvordan vi får høre med i et «vi». Og selv etter at våre grunnleggende skjemaer og prosedyrer er godt etablert i voksen 32

Hva er selvfolelse.indd 32

24.02.2021 10:02:16

hva snakker vi om når vi snakker om selvfølelse?

alder, påvirkes og gjenskapes vi i relasjon til andre. Ulike kontekster og ulike relasjoner utløser forskjellige kapasiteter i oss. De fleste har ubrukte ressurser i selvfølelsens nettverk, og en uventet tilbakemelding, en varm støtte og en ny forståelse kan utløse paratheten til nye måter å agere på (White 2006). Vi kan bidra til å utvide eller innskrenke hverandres selvfølelse kontinuerlig. På den måten kan også nye narrativer endre og utvide selvfølelsen. Og, som forfatter Siri Hustvedt har sagt (2017), gjennom å lese romaner som treffer oss emosjonelt, får vi nye erfaringer ved å leve en stund sammen med romanfigurene, delta i deres liv, som kanskje er helt annerledes enn vårt eget, eller likt, slik at vi får gleden av å kjenne oss igjen. Å lese kan utvide selvfølelsen: Gjennom å identifisere oss med andres liv i litteraturen, kan strenger begynne å vibrere i vårt indre, og vi finner kanskje styrke til å slippe noe fri i oss selv? Men her tenker jeg på lesing av romaner heller enn selvhjelpslitteratur.

Å kunne bevege seg trygt mellom selvstendighet og avhengighet Tilbake til forskningen. I selvbestemmelsesteori (Ryan og Deci 2017) tar man empirisk utgangspunkt i tre grunnleggende menneskelige behov: relasjonsbehovet, mestringsbehovet og behovet for autonomi. Ryan og Deci snakker om det grunnleggende behovet for å være relatert, tilknyttet, ha kontakt, være en del av et fellesskap. Og de snakker om trangen til mestring som ligger i oss alle fra fødselen. Ikke minst påpeker de behovet for å kunne bevege seg autonomt, selvbestemmende ut fra hvilke behov man har – mellom begge disse. Og vi assosierer selvsagt til tilknytningspsykologien: Det er i denne formen for trygg autonomi – inn i avhengigheten 33

Hva er selvfolelse.indd 33

24.02.2021 10:02:16

kapittel 1

når man trenger det og ut i selvstendig mestring når man er klar for det – at barnet blir trygt og lærer å regulere seg (Powell mfl. 2015). Slik blir barnet en voksen som kan verdsette andres kompetanse uten å føle sin egen truet, og selv kan være en som støtter og hjelper andre, uten å føle seg tråkket på. Det er ganske vanlig å bruke begrepene autonomi og selvstendighet som synonymer for hverandre, altså at autonomi er å mestre på egen hånd. Ryan og Decis definisjon av autonomi gir større mening, synes jeg, gitt de eksistensielle betingelsene i menneskelivet, at vi søker selvstendig mestring, men samtidig er avhengige av hverandre. Autonomi er å kunne bevege seg mellom selvstendig mestring på den ene siden og avhengighet på den andre. Vår selvagens er autonom i den forstand at vi både kan våge mestring og søke hjelp. Ja, vi trives med tiltro til egne evner, men vi blomstrer bare hvis vi også kan hengi oss til den naturgitte avhengigheten, ved å lene oss på hverandre. Ryan og Deci bruker self-esteem som begrep, men skiller mellom kontingent og sann self-esteem. Kontingent self-esteem er den som evaluerer og sammenligner ut fra standarder, som driver oss til å gjøre ting og søke identiteter vi tror vil vekke anerkjennelse, framfor å forfølge det vi finner verdifullt, meningsfylt og riktig. Altså selvet som objekt. Sann self-esteem, slik Deci og Ryan ser det, er en grunn leggende og innforstått opplevelse av å ha verdi og rett til å ta plass, som kommer fra selvstendige mestringserfaringer og tillatelse til å søke nærhet og relasjoner og muligheten til å autonomt bevege seg mellom disse. Det dreier seg ironisk nok om self-esteem uten esteem, sier de litt retorisk. Med sann selvfølelse blir man fri til å leve som subjekt i samarbeid med andre subjekter.

Hva er selvfolelse.indd 34

24.02.2021 10:02:16

hva snakker vi om når vi snakker om selvfølelse?

Selvfølelse som subjektiv prosess Subjektiviteten er ikke noe vi får tak i ved å tenke mest mulig positivt om oss selv. Min erfaring, både fra eget liv og fra terapi rommet, er mer at det å tenke overdrevent mye på seg selv, positivt eller negativt, er forstyrrende for deltakelsen i livet. Selvfølelsen som subjektivitet oppstår ved at vi tidlig i livet blir forsøkt forstått innenfra, at både tilknytningsbehovene og mestringsbehovene blir imøtekommet, slik at barnet får etablert en opplevelse av subjektiv agens. Husk hva Hannah Arendt sa om subjektivitet: «… hvis ingen følger opp vårt initiativ, vil våre begynnelser heller ikke ‘komme til verden’. Men hvis vi starter noe, og en annen følger opp og bygger videre på initiativet, ja, da kommer vi til verden som subjekter.» Trygg selvfølelse utvikles når vi får mange nok av våre begynnelser fulgt opp, slik at vi kan slå an en tone, tørre å ta plass, i tillit til å bli mottatt. Da tåler vi også bedre å bli avvist. Og det blir trygt å være en som følger opp andres begynnelser. Man blir ikke selvopptatt av å ha god selvfølelse, slik vi snakker om selvfølelse nå. Man blir vital. Vi har en definisjon av selvfølelse Når vi tar utgangspunkt i tradisjonen som betrakter selvet som prosess, kan vi nærmest si at selvfølelse er å være i prosess. God selvfølelse er å ha erfaring med og dermed mot til å ta utgangspunkt i egen sansning, reaksjoner, følelser og tanker, og handle i verden sammen med andre mennesker; stå stødig i sitt eget selv. Sunn selvfølelse er å ha et selvsagt og trygt forhold til egen subjektivitet, som ikke stenger for andres subjektivitet, men som tvert imot blir basen for nysgjerrig åpenhet overfor andres verden, fordi man er trygg i sin egen. Som subjekt har man kontakt innover og oppmerksomheten rettet utover. På den måten blir 35

Hva er selvfolelse.indd 35

24.02.2021 10:02:17

kapittel 1

man en vital deltaker, en som kan, en som kommer fram med sitt, og en som oppmerksomt kan og vil se andre. Men vi vet jo at fungerende relasjoner forutsetter at vi også kan se oss selv via andres blikk. Det er nødvendig at vi kan korrigere oss selv ut fra at vi forstår vår virkning på andre, og skjønner at de kan reagere annerledes enn oss selv. Derfor hører selvet som objekt også med i selvfølelsesbegrepet – vi må kunne se oss selv utenfra, som objekt. Men faren for mange er å bli sittende fast her. Dårlig selvfølelse dreier seg svært ofte om kontinuerlig selvbevissthet, at vi mister ståstedet i egen subjektivitet, ved hele tiden å gjette hva omgivelsene krever og ønsker. Man blir overdrevent selvkritisk, og ender med å aldri føle seg bra nok, eller riktig. Evnen til å se oss selv utenfra er avgjørende, men å sitte fast, være «stuck» i utenfra-blikket på seg selv, det er alltid hemmende, både for en selv og relasjonene. Psykiske lidelser som sosial angst eller unnvikende personlighetsforstyrrelse bunner blant annet i at man sitter fast i en altfor omfattende og altfor kritisk selvbevissthet. Så kanskje vi kan si at selvfølelse grunnleggende sett dreier seg om å kunne ta subjektivt plass i den sosiale verden, samt evnen til også å kunne se seg selv utenfra. Forfølge eget engasjement uten å bli altfor redd for å bli vurdert som ikke god nok, og samtidig både kunne korrigere og bekrefte seg selv, via de andres blikk. Det at vi engasjerer oss i noe, utover oss selv, er det samme som å ta vår plass, som subjekt. På den måten er selvtillit, troen på at du får til noe, et sentralt element i selvfølelsen. Vi trenger å kunne medvirke på en måte som gir mening for andre levende organismer, det være seg mennesker, dyr eller natur. Vi er født med drivkraften til å være nyttig for noe eller noen. Tillit til egen mestring og egne bidrag til fellesskapet er en viktig del av selvfølelsen. Folk som mister anledningen til å bidra, for eksempel gjennom arbeidsledighet, vil ofte erfare at selvfølelsen blir 36

Hva er selvfolelse.indd 36

24.02.2021 10:02:17

hva snakker vi om når vi snakker om selvfølelse?

rammet. At selvtillit er noe annet enn selvfølelse, er etter min mening til dels en språklig konstruksjon, som jeg ikke kommer til å være så opptatt av i denne boka. Jeg har spurt meg selv om jeg kanskje egentlig snakker om identitet når jeg snakker om selvfølelse. Men jeg har kommet til at identitetsbegrepet er nærere knyttet til hva og hvem vi ønsker å «være lik eller i overensstemmelse med» (fra Kunnskapsforlagets fremmedordbok). Identitet peker på hvilke grupper, aktiviteter og verdier vi identifiserer oss med, noe som i stor grad samvirker med vår selvfølelse, og derved er overlappende, men samtidig noe annet. Identitet kan betraktes som en vei inn til selvfølelsen, slik min identitet som psykolog i høy grad har bygget min selvfølelse, som likevel ville kjentes ut som «meg» om jeg hadde valgt et helt annet yrke og dermed en annen identitet. Begrepene henger sammen, men det er selvfølelsen – subjektiviteten – som er vårt hovedfokus. I neste kapittel skal vi ta en liten titt på hvordan kultur, samfunn og familie og oppvekst lager rammer for selvfølelsen.

Hva er selvfolelse.indd 37

24.02.2021 10:02:17

Hva er selvfolelse.indd 38

24.02.2021 10:02:17

KAPITTEL 2

SELVFØLELSENS KONTEKSTER

Hva er selvfolelse.indd 39

24.02.2021 10:02:17

kapittel 2

pplevelsen av oss selv som subjekt skapes og påvirkes kontinuerlig av kontekstene vi lever i. Ingen utvikler seg i et vakuum – å vokse opp i en flyktningleir i Libanon er annerledes enn å vokse opp i overklassen i en av USAs storbyer, eller i en norsk landsbygd eller by. Selvopplevelsen er gitt ulike rammebetingelser på så mange plan, inkludert klasseskiller. Vi skal se på noen av de faktorene som har betydning, slik at vi tar med oss en bevissthet om selvets kontinuerlige påvirkbarhet, samt bevissthet om betydningen av kulturell kontekst.

Den store kulturelle konteksten De siste 20–30 årenes forskning på kulturforskjeller belyser de store ulikhetene i måter å gripe livet på, og utfordrer antakelsen om at menneskelig psykologi fungerer likt verden over (Kitayama mfl. 2019, Nisbett 2003). Variasjonene er store når det gjelder måter å oppfatte og tenke om verden på, og hvordan man forholder seg i det sosiale landskapet. Vi blir motivert av ulike krefter i det sosiale livet, vi legger merke til helt forskjellige elementer i omgivelsene, avhengig av hva slags kultur vi kommer fra. Dette betyr ikke at grunnleggende menneskelige behov ikke er allmenngyldige, som behovet for tilhørighet og behovet for mestring (Ryan og Deci 2017). Det er måten man forholder seg til og balanserer de grunnleggende behovene på som varierer, kulturen «primer» oss konstant i den ene eller den andre retningen. Østlig og vestlig kultur organiserer seg ulikt: Vestlige kulturer tenderer mot en analytisk, individuell og uavhengighetsorientert stil, mens østlige kulturer heller i retning av en mer holistisk, kollektivistisk og gjensidig avhengig stil. I Vesten verdsetter vi det analytiske, selvhevdende individet, i øst verdsettes den helhetstenkende og relasjonsorienterte bidragsyteren. Selv om 40

Hva er selvfolelse.indd 40

24.02.2021 10:02:17

selvfølelsens kontekster

variasjonen selvsagt også er stor internt i de ulike kulturene, viser forskning at de grunnleggende kulturforskjellene gjør seg tydelig gjeldende, på tvers av andre variabler som sosial klasse, alder og kjønn (Kitayama mfl. 2019). Sosialpsykologen Richard Nisbett snakker om «tankens geografi» (Nisbett 2003), og forteller hvor ulikt folk ser på og forholder seg til verden og andre mennesker, i vestlig og østlig kultur. Han spenner opp et bakteppe i oldtidens filosofi, henholdsvis i Hellas og Kina. I arnestedet for vestlig filosofi, det antikke Hellas, søkte man etter forklaringer i selve tingen, ut fra en grunnleggende tanke om at objekter kan undersøkes isolert. Man tenkte at ulike egenskaper ved et objekt utelukkende dreide seg om objektet selv, uavhengig av tingens omgivelser, forteller Nisbett. For eksempel mente Aristoteles at en stein falt mot bakken fordi en av steinens egenskaper er tyngdekraft, mens et stykke treverk flyter fordi det innehar flyteegenskaper. Krefter i naturen ble dermed lenge oversett når man forsøkte å forstå tingenes «oppførsel», man søkte etter dekontekstualiserte sannheter. Videre ble kunnskap i seg selv sett på som viktig, i jakten på universelle sannheter om tingenes egenskaper. Man var opptatt av å kunne argumentere logisk for å bevise at noe var sant og noe var usant: Enten er A sant eller så er ikke-A sant. Debatt om sant og riktig ble høyt verdsatt i antikkens Hellas. I motsetning til de greske filosofene var oldtidsfilosofene i Asia (Confucius / konfutsianismen og taoismen) opptatt av at alt er i konstant forandring, at verden er full av paradokser og at det som er bra i dag kan være dårlig i morgen. Kinesisk filosofi er kjent for yin–yang-tenkningen fra taoismen, som sier at motsatte krefter eksisterer på grunn av hverandre og i hverandre: I det sorte er det alltid noe hvitt, og i det hvite er det alltid noe sort. Alt beveger seg fram og tilbake, ingenting er lineært, tegn på framgang kan like gjerne varsle tilbakeslag eller motsatt. I denne filosofiske ånden 41

Hva er selvfolelse.indd 41

24.02.2021 10:02:17

kapittel 2

er man mer opptatt av å finne en vei, enn av å finne sannheten. Man utviklet en tankegang preget av dialektikk framfor logikk; alt er forbundet med alt, og alt skaper resonans i alt. Man tenkte pragmatisk i det gamle Kina, man mente at tanker og kunnskap som ikke ga føringer for handling, var ufruktbare. Det ble ansett som umodent å være opptatt av logiske sammenhenger. Man søkte å bidra til mest mulig harmoni framfor å invitere til debatt. Landområdenes økologi la føringer for filosofien, påpeker Nisbett videre: Kinas fruktbare sletter, lave fjell og manøvrerbare elveløp la grunnlaget for samhandlende jordbruk, hvor alle profitterte på samarbeid. Samfunn som har en økonomi og historie knyttet til jordbruk (spesielt risdyrking) dyttes i retning av gjensidig avhengighet, og i neste omgang et holistisk og sammensatt syn på verden, med oppmerksomheten rettet mot den skiftende konteksten og mot relasjonene. Det gamle Grekenland på den andre siden, med høye fjell rett i havet og den omfattende kystlinjen, favoriserte mer individuelt basert aktivitet som jakt, fiske og handel. Samfunn som er knyttet til virksomhet hvor individuelt initiativ er mer nødvendig, dyttes i retning av uavhengighet og mer analytisk tenkning og fokus, med oppmerksomhet på objektet, på individet og selvhevdelsen. Filosofiske strømninger oppstod naturlig i sammenheng med arbeid og aktivitet, og la i neste omgang føringer for hvordan man både tenker og samhandler i det som har utviklet seg til det moderne øst og vest (Nisbett 2003, Kitayama 2019, Varnum mfl. 2010). Østlig og vestlig tankegang i moderne tid Når vi sier «østlig» i denne sammenheng, betyr det Øst-Asia, representert ved Kina, Korea og Japan, mens «vestlig» refererer til vesteuropeisk og amerikansk kultur. Dette er grove for enklinger, innen alle kulturer finnes store kulturforskjeller: 42

Hva er selvfolelse.indd 42

24.02.2021 10:02:17

selvfølelsens kontekster

Å sette alle i Øst-Asia i en kulturell bås er like overforenklende som å sette alle i Europa og USA i en kulturell bås. I tillegg vil mange både i øst og vest ha trekk fra den motsatte tenkemåten, særlig i moderne tid hvor utveksling og påvirkning er stor. Det vi er opptatt av her, er de grunnleggende trekkene i østlig kontra vestlig kultur (Nisbett 2003). Det moderne østlige mennesket ser verden som helhetlig, og har oppmerksomheten tonet inn på omgivelsene, de får lett øye på bakgrunnselementer, og ser ikke bare fisken i akvariet, men like mye miljøet rundt fisken og rundt akvariet. Man er opptatt av relasjoner og sammenhenger mellom hendelser – verden oppfattes sammensatt og hele tiden foranderlig, ved at fenomener utvikler seg fra den ene ytterlighet til den andre, og tilbake igjen. Å påvirke verden er kun mulig i nært samarbeid med andre. Det er ikke noe nederlag å ikke ha personlig kontroll over hendelser i livet – man regner ikke med å ha kontroll over begivenhetenes gang, og plages heller ikke av det. Det moderne vestlig forankrede mennesket ser verden med et analytisk blikk. Objekter/ting oppfattes som atskilte fra og uavhengige av omgivelsene, man ser først og fremst fisken i akvariet, og legger mindre vekt på omgivelsene. Man forventer lineære endringer i tråd med det allerede erfarte, og opplever å ha personlig kontroll over hendelser, også når man ikke egentlig har det. I tråd med Østens gamle filosofi vil folk i øst tendere mot å forklare hendelser ut fra sammensatte, kontekstuelle faktorer, mens det vestlige blikket, i tråd med gresk antikk filosofi, vil tendere mot å forklare hendelser ut fra egenskaper ved objektet i fokus. Kultur og selvfølelse Hvilken betydning har de ulike kulturtrekkene for folks selvopplevelse? Tenker vi om oss selv og andre mennesker slik vi tenker om og oppfatter objekter og de fysiske omgivelsene? Ja, 43

Hva er selvfolelse.indd 43

24.02.2021 10:02:17

kapittel 2

sier Nisbett og flere med ham, østlige kulturer ser personen innvevd i konteksten, man er lite opptatt av individet og desto mer opptatt av den gjensidige avhengigheten mellom folk. Det gjelder å bidra til harmoni i de fellesskapene man er en del av. Mens vestlige kulturer i større grad er orientert mot individets selvråderett, kontroll og selvstendighet. Det gjelder å framstå som unik, selvstendig og flink. Kulturtrekkene slår ut i helt konkrete forskjeller i atferd og forståelse av atferd: Et nedslått blikk kan i én kulturell kontekst være tegn på respekt, men i en annen tegn på frykt (Kolflaath Larsen og van der Weele 2020). Struktur og prosess er gjensidig påvirkende: Den kollektive kulturen i Asia er konsistent med synet på verden som komplisert og mangefasettert, og mennesker som avhengig av relasjoner og kontekst. Den individualistiske og selvstendighetssøkende kulturen som preger Vesten er konsistent med oppfatningen om at vi kan avdekke tings lovmessigheter, og at vi derved kan kontrollere og forutse hendelser (Nisbett 2003). Forskning som bruker Rosenberg-skalaen (se kapittel 1, side 23) forteller at folk i øst har lavere selvfølelse enn folk i vest. Men handler ikke dette heller om feil ved skalaen, enn «feil» ved østlig selvopplevelse? I asiatiske kulturer skal man ikke framheve seg selv, uten at det betyr problemer med selvopplevelsen. Studier har vist at forskjellene blir borte når man kontrollerer for de rent kognitive aspektene, og undersøker den affektivt forankrede selvopplevelsen: Folk i øst og vest har omtrent like solid følelsesmessig opplevelse av seg selv. I Østen er man mindre tilbøyelig til å tenke på seg selv som flink og intelligent, men man føler seg like verdifull. De sosiale normene om å passe på harmonien i felles skapet gjør selvskryt unaturlig for folk i øst, derfor vil de også skåre lavere på tester som Rosenberg-skalaen (Cai mfl. 2007). I vestlige kulturer har vi videre en uttalt push, særlig i vår moderne tid, mot å føle og tenke godt om oss selv, søke å oppnå 44

Hva er selvfolelse.indd 44

24.02.2021 10:02:17

selvfølelsens kontekster

god selvtillit – stolthet over oss selv som individ. I østlige kulturer dreier det seg ikke så mye om å tenke godt om og være stolt av seg selv som individ, men mer om å bidra til harmoni i de fellesskapene man er en del av. Det er en større push mot å forbedre seg selv, på vegne av gruppa. Eksempelvis lærer japanske barn å bedrive selvkritikk på skolen, for å kunne forbedre sine relasjoner til andre (Nisbett 2003). Dette er trolig et viktig punkt, når det gjelder hvordan selvopplevelsen er organisert i østlige kontra vestlige kulturer. Det ser ut til at man i øst har kollektivisert selvkritikken og drivet mot selvforbedring, ut fra vektleggingen av fellesskapet. Individet er en tråd i fellesskapsveven, og oppgaven er å gli inn med de andre trådene, å stikke seg fram blir ikke så attraktivt. Vi kan spørre oss selv: Når alle, eller de fleste, har dette for øye, blir kanskje selvkritikk mindre truende, mer noe man bedriver som en naturlig del av den selvfølgelige oppgaven med å bidra til harmoni i gruppa? I vår vestlige kultur, hvor vi eksplisitt er opptatt av individuelle prestasjoner, er det logisk at vi også har individualisert selv kritikken. Hvis målet er individuell suksess, så blir selvkritikken og selvforbedringen også individuell. Dermed blir selvkritikken kanskje mer ensom og skamfull hos oss i vest, sammenlignet med den kollektive selvforbedringen i gruppeharmoniens navn i øst? På den andre siden: Det kan også tenkes at gruppeorienteringen i Asia medfører et ekstra stort press på individer, ved den implisitte forventningen om å bidra til familien og gruppa. En bekjent av meg som er født og oppvokst i Kina (med kinesiske foreldre) forteller om eliteskolen hun gikk på som ungdom, hvor karakterene ble slått opp offentlig. Hun husker godt – nå førti år senere – angsten for ikke å være i toppsjiktet, og skammen hos dem som alltid var nederst. Hun husker også hvordan familiene snakket om barnas karakterer som en del av familiens ære eller 45

Hva er selvfolelse.indd 45

24.02.2021 10:02:17

kapittel 2

skam. Det dreide seg ikke om utstøtelse av fellesskapet, men om mye skam å bære på for dem som ikke var skoleflinke, samt stort press på dem som var det, forteller Cong Zhao (2020). Hun understreker også at det er stor forskjell mellom land i Asia, akkurat som det er stor forskjell mellom land i vest. Kanskje beskriver Zhao noe av det samme som den japanske psykiateren Saito Tamaki peker på når han skriver om «Hikikomori» – dropout fra skole og sosiale aktiviteter med tilbaketrekking til hjemmet, uten psykiske problemer som underliggende årsak (Tamaki 2013). Tamaki mener økningen i apati og tilbaketrekking hos unge mennesker henger sammen med forventningen om at «alle» bør ta høyere utdannelse. Mange strever med å finne sin voksenrolle gjennom å være student. Det var lettere da en større andel av ungdomspopulasjonen gikk tidlig inn i arbeidslivet hvor oppgaver og roller er tydeligere definert. Hikikomori har vært et omfattende problem i Japan de siste tiårene, særlig blant unge menn, og starter nesten alltid med dropout fra skolen. I Japan med en sterkere familiekultur synliggjøres tilbaketrekkingen ved at de unge det gjelder blir boende på barnerommet hos foreldrene. I vestlige samfunn kan fenomenet i større grad være skjult bak diagnoser som unnvikende personlighetsforstyrrelse og sosial angst hos unge voksne, sier Tamaki. Kanskje en del unge verden over trekker seg tilbake for å beskytte seg, blant annet mot utdanningskravene? Også her i Norge er Hikikomori kjent og definert, blant annet ved Hikikomori-nettverket i Bærum kommune, hvor ungdom med alvorlig tilbaketrekking får oppfølging fra flere samarbeidende instanser (Naug mfl. 2019). Det er likevel nærliggende å spekulere på om individet i østlige kulturer er utsatt for mindre individuelt stress ved at kulturen inviterer til å tenke i kontekst, gruppe og relasjon – ikke bare er den ene lydhør og sensitiv overfor de andre, de andre er det også 46

Hva er selvfolelse.indd 46

24.02.2021 10:02:17

selvfølelsens kontekster

overfor den ene. I det kollektivt orienterte verdisettet er minste enhet et «vi»: Familiens seire og nederlag er personlige seire og nederlag – man har et felles selvbilde, og lykken er å være sammen, ikke alene (Kolflaath Larsen og van der Weele 2020). Vi kan lure på om vektleggingen av relasjon og fellesskap fungerer som en selvets buffer, ved at selvet er knyttet til vi’et mer enn jeg’et. Hvis min selvopplevelse til enhver tid er knyttet til oss, blir jeg’et kanskje mindre utsatt, mindre krenkbart, mer robust? Samtidig blir det kanskje mindre fritt, mer kontrollert av gruppejustisen? Forskjellig er det i hvert fall, om kulturen dyrker en handlekraft i form av «jeg-handler-ut-fra-meg-selv» eller «jeg-handler-med-dere». Nisbett forteller om en japansk student på utveksling i USA, som gledet seg til å gå på fotballkamp. Den unge studenten kom dypt sjokkert tilbake. Ikke fordi det var noe galt med selve kampen, men fordi amerikanerne på benken foran ham – alle mer enn et hode høyere – ikke hadde vist antydning til å ta hensyn til at han også skulle få utsikt til banen og kampen. Selv hadde han i ryggmargen at man skal se seg rundt og ta hensyn. Og han var rystet over fraværet av dette i den amerikanske kulturen. Nisbett påpeker også en annen forskjell som skaper ulike kontekster for selvopplevelse. Vestlig kultur har en avsender orientering, sier han. Vi kaller det ofte for lineær forståelse: Barn skal lære å si fra, være tydelig, vi blir opplært til å være direkte og ta ansvar for å nå fram med våre budskap til de andre. Barn i skolen får stadig trening i å ytre seg og snakke tydelig i forsamling, det er viktig i vår kultur. Dette står i motsetning til østlig kultur, hvor man har en mottakerorientering, eller sirkulær forståelse; kommunikasjonen er mye mer tvetydig, og den som lytter har et ansvar for å forstå, å være sensitiv for hva andre muligens forsøker å uttrykke og ta hensyn til det. Igjen ligger ansvaret mer i fellesskapet, i den gjensidige sensitiviteten og tilpasningen, 47

Hva er selvfolelse.indd 47

24.02.2021 10:02:18

kapittel 2

noe som fordeler ansvaret i det sosiale livet på en annen måte enn i vestlig kultur. Folk i Asia mener å ha mindre kontroll over livet enn folk mener å ha i USA og Europa. Men heller enn å forsøke å ta kontroll, er de opptatt av å tilpasse seg. Nisbett viser til en undersøkelse hvor japanske studenter forteller rikt om å tilpasse seg omstendighetene, mens amerikanske studenter forteller tilsvarende rikt om å forsøke å ta kontroll. Amerikanerne følte seg klønete og inkompetente når de ikke hadde kontroll og måtte tilpasse seg, der hvor japanerne opplevde nødvendigheten av tilpasning som ok. Den subjektive opplevelsen av kontroll ser ut til å være viktigere for mental helse hos folk i Vesten, sammenlignet med folk i Asia, som først og fremst verdsetter det å ha folk rundt seg som kan hjelpe (Nisbett 2003). Og så kan det diskuteres hva som er best, kanskje en blanding, gitt våre grunnleggende behov? Det ser ut til at vi i Vesten har en del å lære, med tanke på hvor kontrollerbart livet er. Som Nisbett sier: Folk i øst er nesten helt sikkert nærmere sannheten enn oss i vest, i sitt syn på verden som et høyst komplisert sted, og med deres innstilthet på sammensatte og kontekstuelle forklaringer. Det er selvsagt viktig å være klar over grunnleggende kulturforskjeller i måter å forstå verden på, når vi jobber med psykologisk behandling og veiledning. Vi «vestlige» bør ha med oss at mennesker fra kollektivistisk orienterte kulturer har et annerledes og mer selvsagt og omfattende bånd til familie. Holdningen til selvstendighet og avhengighet er kanskje annerledes enn vi er vant til, og noe vi må forholde oss til med respekt. Det er viktig og velkomment at vi får stadig flere psykologer og andre psykiske helsearbeidere med egen eller familiær bakgrunn i en annen kultur og derigjennom kryss kulturell kompetanse. Det er slagsider både ved vår vestlige lavkontekstuelle og individorienterte tenkemåte, og ved den østlige høykontekstuelle 48

Hva er selvfolelse.indd 48

24.02.2021 10:02:18

selvfølelsens kontekster

og relasjonsorienterte tenkemåten, ikke minst politisk. Kanskje ved rovdrift på individet i vest og undertrykking i øst, eller kanskje motsatt? Store spørsmål dette her, men hva kan vi si om selvets kår her i Norge?

Det norske samfunnet som base for selvet I vårt norske sosialdemokrati primes vi på vestlig vis i retning av individuell mestring og selvstendighet, vi skal ha individuell kontroll på livet, og først og fremst passe på oss selv. Men kanskje har vi i Norge en slags blanding? Vi hører definitivt til V esten, men har vi ikke litt mer av den kollektive tankegangen enn for eksempel amerikanerne, gitt velferdsstaten? Vi er vel heller ikke så selvhevdende og villige til å skryte av oss selv som dem? Forskning gir oss rett i slike spekulasjoner: En studie sammen lignet unge voksne i USA og Norge med tanke på hvordan de liker seg selv og vurderer seg selv på en del egenskaper og ferdigheter (Silvera og Seger 2004). Amerikanerne hadde klart større bias i retning av å vurdere seg selv positivt og vilje til selvskryt. De norske respondentene var signifikant mindre selvpromoterende. Dette blir forklart med vår relativt egalitære kultur, og med janteloven, at vi i Skandinavia er vant til en høflighetsnorm som nedtoner selvskryt. Det er kanskje ikke janteloven som preger unge mennesker i Norge i dag, og bra er det. Janteloven inviterte mer til mindreverd og misunnelse, enn til høflig moderasjon og hensyn, gjennom flere av sine bud (1. Du skal ikke tro du er noe, 2. Du skal ikke tro at du er like meget som oss, 9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg). Både unge og voksne i dag oppmuntres til å ta sin plass, til å overskride rammer som oppleves gammeldagse eller trange, til å «følge sine drømmer». Vi kan vel heller spørre oss 49

Hva er selvfolelse.indd 49

24.02.2021 10:02:18

kapittel 2

om det har gått for langt, eller i feil retning med tanke på individets frigjøring, at det har blitt et slags nytt imperativ, en slags antitese av den gamle janteloven til Sandemose: Du skal tro at du er noe! Du skal til og med tro at du er litt mer enn de andre! Du skal tro at alle bryr seg om akkurat deg! Kan det være slik at vi som samfunn kunstig «skrur opp» individet på bekostning av fellesskapet? Samtidig har vi tryggheten og likeverdet som er innbakt i den norske (eller nordiske) samfunnsmodellen. Vi har en sterk stat som tar hovedansvaret for de store og viktige samfunns institusjonene (utdanning, sykehus, eldreomsorg, NAV). Vi har et trygghetsnett, som innebærer at vi blir ivaretatt om vi blir syke eller arbeidsledige, uavhengig av sosial klasse. Vi har siden krigen hatt en politisk linje hvor ansvaret for liv, helse og utdanning er kollektivt. Videre har vi høy jobbsikkerhet og lav arbeidsledighet. La oss ta en liten tur innom arbeidets betydning for selvfølelse og psykisk helse. Delta og bidra – arbeidets betydning Folk har i hovedsak tre overordnede mål eller motivasjoner for deltakelse i arbeidslivet, ifølge Sirota og Klein (2014):

• Å bli behandlet med respekt og rettferdighet (som trygghet, overkommelig arbeidsmengde, rettferdig lønn) • Muligheter til å prestere (ved at ens evner blir tatt i bruk, at man får lære nye ting, feedback, stolthet knyttet til arbeidet) • Fellesskap (gjennom varme, interessante samarbeidsrelasjoner) Sirota og Klein bygger sin tre-faktor-teori på svært omfattende undersøkelser blant ansatte i bedrifter og organisasjoner fra mange ulike land og kulturer, og på tvers av bransjer. De sier at et seriøst arbeidsliv er nødt til å ta de menneskelige behovene på 50

Hva er selvfolelse.indd 50

24.02.2021 10:02:18

selvfølelsens kontekster

alvor, ved å legge til rette for alle de tre faktorene. Vi vil gjerne yte vårt beste og bidra, når vi kjenner oss ivaretatt og respektert, i et hyggelig fellesskap. Arbeidslivet er en hovedarena for mestring og tilhørighet i samfunnsmaskineriet – gjennom å delta i produksjon og arbeidsdeling blir vi en del av samfunnets anerkjennelse (Honneth 2008, Berge og Falkum 2013). Muligheten til å jobbe innebærer muligheter til engasjement, arbeidsglød, meningsfull tid og sosialt liv. Omkostningene ved å stå utenfor arbeidslivet er omfattende, ikke minst for selvopplevelse og psykisk helse. Når folk strever psykisk, må vi derfor slutte å tenke behandling først og deretter integrering på arbeidsplassen, dette er prosesser som bør gå parallelt (Berge og Falkum 2013). Arbeid med å integrere behandling og hjelp til å komme i arbeid har også vist seg å være vellykket. Programmet IPS – individual placement and support – kombinerer psykologisk behandling og konkret arbeidsrettet hjelp og støtte. Omfattende forskning viser at IPS i mange land gir betydelig høyere del takelse i arbeidslivet for mennesker med både lettere, moderate og alvorlige psykiske lidelser. I tillegg viser forskningen at det å jobbe reduserer psykiske plager for de samme menneskene (Reme mfl. 2019, 2015). Vi kan nok trygt slå fast at 1950-tallets slagord «Hele folket i arbeid» fortsatt bør være et mantra, hvis vi ønsker oss et velfungerende og ivaretakende samfunn. Men hvordan står det til med inkluderingen, arbeidslinja og velferdsstaten i vår nyliberale tidsalder, og hva slags betydning har det for vår selvopplevelse og psykiske helse? Nyliberalisme og selvopplevelse Folk tenker på så mye forskjellig når de hører begrepet «nyliberalisme», sier sosiologen Linn Stalsberg i boka Det er nok nå (Stalsberg 2019). Og jeg kjenner meg igjen i det, jeg synes det er vanskelig å få tak i hva nyliberalisme egentlig er. Begrepet nevnes 51

Hva er selvfolelse.indd 51

24.02.2021 10:02:18

kapittel 2

i sammenheng med økonomiske systemer, New Public Management (en form for ledelse som måler innsats og resultater på en skjemastyrt måte) i arbeidslivet, helsevesenet som i mye større grad enn før styres etter markedsprinsipper, målstyring i skolen, utviklingen i reklame og forbruk, med økende utnyttelse av folks usikkerhet og identitetssøken. Noen tenker på nyliberalismen som en tidsånd, kanskje påvirket av alle de nevnte elementene. Store norske leksikon definerer nyliberalisme slik: «… en samlebetegnelse på økonomiske og politiske ideologier og teorier, som har det til felles at de mener samfunnet i stor grad bør være organisert i henhold til markedsøkonomiske prinsipper.» Det dreier seg altså i sin kjerne om tillit til markedskreftene. Stalsberg argumenterer for at alle måtene å tenke rundt nyliberalisme på henger sammen og påvirker livene våre i større grad enn vi er klar over, inkludert vår selvopplevelse. Hun mener en av årsakene til at nyliberalismen og troen på markedskreftene har hatt så stort gjennomslag, er at den nyliberale fløyen i vestlig politikk fra 1980-tallet av har tatt eierskapet til ordet «frihet»: Frie markeder gir frie mennesker. Vi liker jo frihetsbegrepet i Vesten, det passer med vår grunnleggende individfokuserte måte å tenke på. «Slik ble vi oppdratt til å tro at markedet er selve grunnpremisset for vår frihet», sier Stalsberg, og slik er vi, delvis i blinde, med på en utvikling mot å leve markedsstyrt. «Kanskje er det til og med sånn at mange av oss i det daglige følger en slags nyliberal indre instruks?» Nyliberalismen favori serer visse personlighetstrekk og straffer andre, sier Stalsberg: Man skal være utadvendt, selvhevdende, ta et problem som en utfordring, være fleksibel og få mest mulig ut av en situasjon, og kunne snakke seg selv opp. Med referanse til den britiske forfatteren Johann Hari, snakker hun videre om hvordan vi står i fare for å koble oss fra alt som egentlig er viktig: respekt og selvrespekt, fellesskap og solidaritet med andre mennesker og ikke minst 52

Hva er selvfolelse.indd 52

24.02.2021 10:02:18

selvfølelsens kontekster

naturen, som vi jo er en uløselig del av. Og videre hvordan dette kan være medvirkende til depresjon og stressplager. På den andre siden har vi vel aldri hatt det så godt som nå? Velstand og muligheten for et godt liv er til stede for veldig mange i Norge. Så hvorfor klage? Kanskje fordi vi i nyliberalismens navn er i ferd med å bevege oss lenger ut på flanken i den typisk vestlige måten å tenke og organisere livet på? Som dermed fjerner oss ytterligere fra de verdiene som omfavnes i østlig tankegang – hvor relasjon og forståelse av kompleksitet og kontekst vektlegges. Med modellen til Ryan og Deci i bakhodet, kan vi kanskje si at vi pushes mer og mer i retning av individuell mestring og selvstendighet, som ikke er dårlig i seg selv, men som blir helt feil hvis det blir for mye av det. Fordi vi også trenger motsatsen, som er tilknytning, samhørighet og avhengighet. Og fordi ekte autonomi er å kunne bevege seg fritt mellom disse grunnmotivasjonene i livet: mellom selvstendig mestring og tilknyttet avhengighet. Det tvungent selvstendige mennesket er slett ikke autonomt, men hardt presset. Det er bare i rammen av ivaretakende fellesskap at mennesket kan trives. Det verste er vel likevel at vi lar markedskreftene utarme naturen. Menneskets ønske om å bruke og kontrollere naturen er i ferd med å ta innersvingen på oss alle, og kan ende med å sette oss sjakk matt, om vi ikke tar styring. Individuell forbrukermakt kan ikke redde kloden, sier Stalsberg. Vi trenger politikere som tør å forby, lage regler, bestemme, ta grep. På den ene siden har selvet gode rammevilkår i det moderne Norge, med høy velstand, bra trygghetsnett og mange muligheter. Men det er grunn til å spørre om offentlig sektor gjennom New Public Management er i ferd med å glemme å være offentlig sektor, ved å sette ut offentlig tjenester til markedet, som markedet ikke passer til å utføre, og ved å styre offentlige tjenester med markeds tenkning, som for eksempel helsetjenestene (Nagell 2020). 53

Hva er selvfolelse.indd 53

24.02.2021 10:02:18

kapittel 2

Ulikhetens pris Det er også grunn til å stoppe opp ved den økende ulikheten i samfunnet. I boka Ulikhetens pris peker professorene Richard Wilkinson og Kate Pickett på at nesten alt – fra forventet levealder til psykisk helse, fra vold til fedme, fra kriminalitet til tenåringsfødsler – påvirkes av samfunnets økonomiske likhetsgrad, ikke dets rikdom. Jo større forskjell det er mellom fattige og rike, jo verre er det for alle. Det som betyr noe er først og fremst hvordan vi står i forhold til hverandre, i vårt eget samfunn (Wilkinson og Pickett 2011). Wilkinson og Pickett drøfter, med utgangspunkt i omfattende forskning, hvorfor vi er så mottakelige for ulikhet, og peker blant annet på hvordan vår selvfølelse er sosialt påvirkelig. I etterkrigstiden, forteller de, har vi sett en vekst i utrygg narsissisme, særlig blant unge mennesker, i stedet for vekst i ekte selvfølelse, definert som tillitsfulle sosiale evner og mottakelighet for kritikk. De forklarer dette dels med økende usikkerhet knyttet til økende mobilitet og globalisering, som ser ut til å øke usikkerheten hos gruppedyret mennesket (selv om vi også gleder oss over den økende mobiliteten). Men usikkerheten forsterkes også betydelig ved økende ulikheter i samfunnet. Det er viktig for oss mennesker hvordan andre betrakter oss, sier Wilkinson og Pickett, vi er svært følsomme overfor å bli vurdert som mindreverdige. Sosialt truende evaluering er den stressfaktoren som rammer oss hardest. Man kan selvsagt ha dårlig selvtillit i overklassen eller tilhøre underklassen og samtidig strutte av selvtillit, slår de videre fast. Men «jo høyere du er på den sosiale rangstigen, desto mer hjelper verden deg til å holde tvilen på deg selv i sjakk» (Wilkinson og Pickett 2011). Ulikhet trigger den underliggende evalueringsangsten i oss, ved siden av åpenbar urettferdighet. Jeg mener boka Ulikhetens pris dokumenterer at vi har i oss en slags rettferdighetskalkulator, vi trives best når vi er i samme 54

Hva er selvfolelse.indd 54

24.02.2021 10:02:18

selvfølelsens kontekster

båt, eller i hvert fall at de andre båtene ikke er helt urimelig mye større enn vår. Det er nærliggende å si at det å jobbe politisk for utjevning av forskjeller og mest mulig likhet i muligheter, minst mulig klasseforskjeller, også er å jobbe for selvfølelsens betingelser i samfunnet. Inkludert å jobbe mot ulike former for diskriminering som rasisme eller kjønnsdiskriminering. Når vi jobber med menneskers selvopplevelse – med deres selvkritikk, mindreverdighetsfølelser og komplekser – er det nødvendig at vi også kan sette det inn i en større kontekst og være i opposisjon til destruktive samfunnskrefter, sammen med klientene våre. Vi kan være aktivt på parti med folk, mot urett ferdighet, både i familien og i samfunnet. Vi kan, med Wilkinson og Pickett i bakhodet, vise forståelse for sinne og frustrasjon knyttet til avmakt og mindreverdighet hos folk som lever i relativ fattigdom, når det er en relevant del av problematikken. Vi kan også være spesifikt kritiske til krefter i samfunnet som forstyrrer oss, som skjønnhetsindustrien. Vi kan snakke med folk om bull shit i mediene og usanne salgstriks for å få oss til å kjøpe produkter som ikke virker (Lindholm 2014). Slik kan vi støtte folk til å være bevisst sine kontekster og til å stå imot det de ikke behøver å tåle, ved siden av å arbeide med fastlåstheter i folks indre verdener. Noen ganger sitter våre klienter fast i offertenkning – «alt er de andres skyld, ingen forstår meg». Da skal vi definitivt være forsiktige med å være sinna på kontekstene sammen med klienten.

Internett som ny kontekst for selvet Det er rart å tenke på at den første smarttelefonen ble lansert så sent som i 2007. Det gikk ikke mange årene før så å si alle hadde smarttelefon, og internettet var blitt en stor del av hverdagen til de aller fleste av oss. Hva gjør tilgangen til internett generelt, og 55

Hva er selvfolelse.indd 55

24.02.2021 10:02:18

kapittel 2

sosiale medier spesielt, med selvopplevelsen vår? Det forskes og skrives i store mengder om nettets ulike former for påvirkning, og jeg skal ikke begi meg inn på den forskningen her, til det er den både for ung og for omfattende. Derimot vil jeg ganske kort reflektere litt rundt internett som en ny kontekst for menneskers selvopplevelse og kontakt med andre. Alle fordelene til tross – jeg vil påstå at internett er et mekka for avhengighet. Vi er begeistret for mye av det vi finner på nettet, som den enkle tilgangen til informasjon, ulike nyttige apper, det å dele stort og smått, bli sett og likt i sosiale medier. Selv synes jeg enkelte apper samt tilgangen til en stor verden av seriøse podkaster bidrar til litt økt livskvalitet. Mange sier med latter i stemmen at de er helt «avhengige» av mobilen, i praksis avhengige av tilgangen til nettet, ved siden av å alltid være tilgjengelig. Er vi i løpet av ti års tid blitt «helt avhengige» i flokk? La oss se litt nærmere på hva psykiater og forsker Jørgen Bramness (2018) sier om avhengighet i boka Hva er avhengighet. Avhengighet er atferd som har «gått av hengslene». Som dia gnose er avhengighet først og fremst knyttet til rusmidler, selv om vi også er avhengige av andre ting. Spillavhengighet er en av de få atferdsavhengighetene som er definert som diagnose. Vi kan likevel ha problematisk atferd på en rekke områder, som tenderer mot å være skadelige for oss selv og andre, uten å utløse avhengighetsdiagnose. Mange har problematferd knyttet til smarttelefonen. Se for deg familiefaren som har mobilen i hånden eller på bordet hele tiden, ser på den, sjekker ting, chatter med folk, også mens familien spiser middag, også mens han kjefter på sønnen på 16 fordi han fortsetter å spille dataspill etter at han fikk beskjed om å slutte. Eller tenåringsjenta som får altfor lite og stadig avbrutt søvn på grunn av aktiviteten på mobilen ved siden av hodeputa. Kontrollsvikt er et sentralt element i avhengighet. Man har et sug og en lengsel når aktiviteten ikke er tilgjengelig, og problemer 56

Hva er selvfolelse.indd 56

24.02.2021 10:02:18

selvfølelsens kontekster

med å utsette aktiviteten straks sjansen byr seg. Det er vanskelig å kontrollere hvor mye tid som går med til aktiviteten, og man får ikke til å avslutte, selv om andre ting egentlig krever oppmerksomheten. Man fortsetter tross negative konsekvenser, man lar det gå utover andre aktiviteter, og til slutt blir avhengigheten en sentral og styrende del av livet og alt man foretar seg. Underveis i denne prosessen skjer det endringer i hjernens signalsystemer, som «belønner» oppsøking av aktiviteten. Vi vet fra atferdsøkonomien, sier Bramness (med referanse til blant andre Kahneman) at vi fort velger kortsiktig belønning og glede, selv om det kan gi negative konsekvenser på sikt – den umiddelbare effekten av våre handlinger overskygger de langsiktige konsekvensene. Videre har vi en tendens til å søke små umiddelbare gevinster framfor større gevinster i framtida. Noen mennesker er ekstra sårbare for disse mekanismene, og har større fare for å utvikle problematisk atferd eller avhengighet. Læringspsykologien har videre lært oss at atferd som blir belønnet har en tendens til å gjenta seg. Hvis det kjennes godt å slukke sorgene med alkohol, vil en del mennesker fortsette med det. Hvis det kjennes godt å slappe av med å surfe på nettet, vil mange fortsette med det. Fra læringspsykologien vet vi videre at partiell eller delvis forsterkning virker kraftigere på oss enn konsekvent forsterkning. Hvis vi litt inkonsekvent oppnår det vi søker, vil vi forsøke enda mer intensivt, vi blir ekstra opptatt av å få tak i belønningen. Partiell forsterkning øker faren for avhengighet. Videre har vi en ren læringseffekt av det vi bruker mye tid på. Den som først har fått en vane med å gjøre for mye av noe, vil ha det med seg på repertoaret, slik vi aldri glemmer å sykle når vi først har lært det. Risikoen for avhengighet øker når man eksponeres mye for aktiviteten (som alkohol eller bruk av internett). Det at noe er lett tilgjengelig og vanlig i miljøet man vanker i, vil også øke risikoen for avhengighet. 57

Hva er selvfolelse.indd 57

24.02.2021 10:02:18

kapittel 2

La oss hente opp igjen påstanden om at internett er et avhengig hetsmekka, og vurdere det mot kunnskapen om avhengighet. Internett er lett tilgjengelig for alle oss som har smarttelefon, og det er så å si alle. Man eksponeres for det hele tiden, mye ordnes via nettet der vi før tok en telefon, sendte brev eller møtte opp personlig. Det er svært vanlig å være mye på nettet, «alle» er det, nær sagt hele tiden, i hvert fall som en mulighet. På nettet kan vi som regel finne det vi søker etter, vi blir umiddelbart belønnet til stadighet, men ikke hele tiden. Vi finner ikke alltid noe vi liker, vi får ikke alltid så mange likes og kommentarer som vi ønsket og forventet, nettet byr på partiell forsterkning. En rekke lyster og tilbøyeligheter lar seg imøtekomme på nettet. Eksempelvis er bruk av porno vanliggjort gjennom internett, likeså nysgjerrig snoking etter informasjon om andre mennesker. Og mye annet som jeg ikke engang vet om. Men mulighetene for problematisk atferd og avhengighet ligger nærmest opp i dagen. Mens de fleste andre avhengigheter er knyttet til skam, er vi ganske skamløse når det gjelder internett- og mobilavhengighet. Kanskje fordi alle driver med det? Når alle gjør det, er jo ikke noe å skamme seg over. Riktignok har vi ulike vaner på nettet, men alle er der, og de fleste er der mye. Hvordan vanene våre blir manipulert på internett I boka Digital revolusjon skriver statsviteren Hilde Nagell om hvordan markedet har fått være herre i den digitale utviklingen. Der man i starten trodde teknologien ville gi enkeltmennesker et talerør og dermed mer makt, vet vi i dag at det er de store teknologiselskapene som sitter med makten, ved å kontrollere den digitale informasjonsflyten og dermed være portvoktere for informasjonsutveksling. Å endre den digitale økonomien slik at den tjener fellesskapets mål er den viktigste økonomiske utfordringen i vår tid, sier Nagell (2020), vi må ta et skritt tilbake 58

Hva er selvfolelse.indd 58

24.02.2021 10:02:19

selvfølelsens kontekster

og spørre hvorfor – hvorfor skal vi digitalisere, hva er behovene? Det ligger en stor uforløst kraft i å koble teknologi til folks behov, framfor teknologiselskapenes akselererende profitt. Riktignok kommer man lettere til orde via internett, men er også lettere å overvåkes og straffes. Videre blir oppmerksomheten og valgene våre på nettet styrt av algoritmer, en slags digital arkitektur som bestemmer hvilke vinduer vi ser ut av, og hvilke deler av verden som synes for oss. Det er god grunn til å spørre hva slags frihet dette egentlig er (Nagell 2020). I boka Ti argumenter for å slette sosiale medier NÅ skriver Jaron Lanier, forsker og gründer som selv jobbet med utvikling av virtuell virkelighet på 1980-tallet, om det samme. Han er ikke kritisk til internett og den underliggende teknologien i seg selv, men derimot til forretningsmodellen som regjerer på internett. Han forklarer at vi vanlige brukere av sosiale medier og nettet for øvrig ikke er kundene, vi er produktene. Annonsørene er kundene. Vi overvåkes detaljert, via algoritmer, for at annonsørene skal kunne nå fram til oss mest mulig effektivt og umerkelig, de store forretningsaktørene på internett tjener svimlende beløp på manipulert atferdsendring. På denne måten innsnevres verden på nettet for oss, vi får mer av det vi allerede har for vane å søke på. Du får andre forslag og tilbud enn hva jeg får, din nyhetsstrøm er annerledes enn min, tilpasset våre vaner, som algoritmene fanger opp i detalj. Vi tror nettet er åpent og fritt, men det er det ikke (Lanier 2019). Internett åpner på en måte verden for oss, men snevrer samtidig veldig inn. La oss kort se på noen av grunnene til at han råder oss til å slette våre kontoer på sosiale medier, for å se om det har relevans for vårt tema – følelsen av oss selv. Sosiale medier og opplevelsen av oss selv og andre Lanier mener at internett generelt og sosiale medier spesielt reduserer vår frie vilje, ved utvelging av hva vi ser. Før internett 59

Hva er selvfolelse.indd 59

24.02.2021 10:02:19

kapittel 2

målte man om et produkt solgte bedre etter å ha blitt reklamert for. Nå måler algoritmene i bakgrunnen om vi endrer atferd, og tilpasser kontinuerlig annonsene og informasjonsstrømmen. Ikke bare blir din verdensanskuelse fordreid, men du blir også mindre oppmerksom på andre menneskers verdensanskuelse. Du er utestengt fra opplevelsene til andre grupper som blir manipulert separat. Vi står i fare for å bli mindre empatiske og mentalisere dårligere, sier Lanier, nettopp fordi vi får ulikt input på nettet, mulig hetene for å forstå hverandres verden reduseres ved at annonser, informasjon og nyheter på nettet velges ut på bakgrunn av det vi vanemessig viser at vi prefererer. Våre muligheter til å forstå hverandre innsnevres, både fordi vi er mindre sammen når vi er sammen og fordi internettet ser forskjellig ut for deg og meg. Lanier (2019, side 81) gir følgende tankevekkende illustrasjon: «Hvis du befinner deg på samme sted som folk som ikke ser på smarttelefonene sine, er dere alle i det rommet sammen. Dere har et felles utgangspunkt for opplevelse. Det kan være en utrolig følelse, og det er en viktig grunn til at folk går på nattklubber, idrettsarrangementer, og samles i gudshus. Men når alle er opptatt med telefonene sine, vet du ikke hva som foregår med de andre. Opplevelsene deres blir plukket ut av algoritmer et sted langt unna. Dere kan ikke sammen bygge opp et ubesudlet fellesskap, med mindre telefonene blir lagt bort.» Sosiale medier driver folk til å bli kunstig hyggelige (ingen skal tråkkes på tærne) eller til å ta fram sin indre drittsekk, siden det bor et troll i oss alle. Det første skjer som en unngåelse av det siste, sier Lanier. Det er hyggelig med likes og positive kommen tarer, men jeg har selv tenkt mange ganger at det framstår litt tvangspreget når alt skal kommenteres positivt – «fine du» blir litt oppbrukt, lissom.

Hva er selvfolelse.indd 60

24.02.2021 10:02:19

selvfølelsens kontekster

Lanier mener altså at vi bør slutte å bruke sosiale medier fordi de innsnevrer vår verden, gjør oss mindre empatiske og driver oss i retning av kunstig hyggelighet eller drittsekkmentalitet. «Personligheten din er det mest dyrebare du har. Ikke la den forfalle», sier han. Ingen regulerer nettbruken for oss nå, slik en restriktiv alkohol- og ruspolitikk holder rusavhengigheten på et minimum i Norge. Og det er et spørsmål om vi kan ta individuelt ansvar for å regulere vår egen nettbruk. Nettet er et miljø som er utformet for å manipulere oss, og da er det miljøet vi må gjøre noe med, sier Nagell. Hun lanserer ideer til en nordisk modell for digitalisering, hvor staten tar sitt kollektive ansvar for å styre utviklingen ut fra reelle behov i befolkningen (Nagell 2020). Selv har jeg tenkt på et annet problematisk aspekt ved sosiale medier – nemlig invitasjonen til selvbevissthet, til å se seg selv og framstille seg som objekt, bli sett av andre. Det er noe fint med mulighetene til å dele, delta og få respons, som mediene gir. Men det kan fort tippe over og bli for mye, slik at det forstyrrer selvet som prosess, slik vi har begynt å snakke om det i denne boka. Som Kreuch påpekte – å tenke mye på seg selv forstyrrer den umiddelbare deltakelsen i verden. Mange kan knapt nyte et måltid eller en stund i naturen, uten å måtte ta bilde av det og legge ut på et eller flere medium, og etterpå (helt sikkert) sjekke responsen – «hvordan blir jeg sett». Ikke så farlig kanskje, til og med hyggelig og gøy. Men det kan forføre oss, og kanskje særlig ungdom, til å søke «sosial snacking» (Deters og Mehl 2012) framfor sosialt næringsrike «måltider» i form av reelle møter med folk man er knyttet til. Man blir invitert til å selge framstillinger av seg selv i et overfladisk sosialt nettverk (Manago og Vaughn 2015). Kanskje blir det forstyrrende for selvets umiddelbare deltakelse og «ernæring», hvis vi hele tiden poserer og bedriver sosial «småspising» via sosiale medier. La oss ha dette i bakhodet utover i boka. 61

Hva er selvfolelse.indd 61

24.02.2021 10:02:19

kapittel 2

Nå skal vi forlate internettet, og se på den aller næreste konteksten. Hvordan står det til i de innerste sirklene, hvordan er vilkårene for selvfølelsen i de tusen hjem?

Familien, barndommen og selvopplevelsen Omsorgen for barn har vært gjenstand for mange misforståelser, som at barn er usiviliserte individer og må oppdras til selvbeherskelse, ved hjelp av tukt og disiplin. Lydighet var stikk ordet i tidligere tiders barneoppdragelse. Samfunnsånden og den psykologiske kunnskapen som langsomt har nådd ut til folk fra etterkrigsårene og fram til i dag, gjør at foreldre nå har gode muligheter til å støtte sine barns psykiske helse og selvfølelses utvikling. Det har i denne perioden vært et paradigmeskifte i forståelsen av barn og synet på barneoppdragelse, utviklet gjennom empiriske studier, teoribygging og klokt tenkende barne psykiatere og psykologer. Fra disiplinering til forståelse I 1946 kom den amerikanske legen Benjamin Spock med sin mye leste bok om barneoppdragelse, hvor han skrev om kjærlighet overfor barn som det aller viktigste i oppdragelsen, og at kjernen i godt foreldreskap er å følge nøye med på hva hvert enkelt barn trenger. Han inviterte foreldre til å legge vekt på hvert enkelt barns emosjonelle behov og til å stole på sin egen intuisjon og sunne fornuft. Boka kom på norsk i 1952 med tittelen Barnet – Sunn fornuft i barnestell og oppdragelse, men ble i Norge ofte bare referert til som «Dr. Spock». Mange av Dr. Spocks råd vil virke gammeldagse i dag, som at babyen bør ammes med faste intervaller til bestemte tider. Men budskapet i boka representerte noe banebrytende nytt på den tiden, som resonnerte med det 62

Hva er selvfolelse.indd 62

24.02.2021 10:02:19

selvfølelsens kontekster

mange foreldre sikkert hadde følt på, at barn trenger nærhet og forståelse, mer enn hard disiplin. Foreldre flest har ømheten overfor barnet i seg. Parallelt med Dr. Spocks popularitet utviklet barnepsykiateren John Bowlby tilknytningsteorien. Utgangspunktet hans var oppdagelsen av at barn som bodde sammen med sine foreldre i krigsherjede byer under 2. verdenskrig, hadde bedre mental helse enn barn som ble sendt til slektninger på landet, for å skånes for krigshandlinger. Bowlby kom på sporet av de trygge og nære relasjoners store betydning for psykisk helse og ble derved opphavsmannen til tilknytningspsykologien. Gjennom kunnskap om tilknytning har vi lært at et barn som får anledning til å vokse opp med trygge, nære og forståelsesfulle voksne rundt seg, utvikler trygghet og relasjonskompetanse. De blir ikke avhengige av støtten, men tvert imot mer selvstendige. Trygt tilknyttede barn kan bevege seg ut i verden etter hvert som de vokser opp, mestre på egen hånd, og etablere nye nære relasjoner. Trygg tilknytning gir fundamentet for et integrert selv (Bowlby 1994, Winnicott 1970, Powell mfl. 2015). Menneskebarn blir født med en innebygd forventning om å bli møtt, en trang til forbindelse. Vi merker det på babyer helt fra starten – hvordan de søker etter og stimuleres av kontakt. Og naturen har ordnet det sånn at nybakte foreldre over hele verden normalt sett er innstilt på å knytte barnet til seg, gjennom sensitiv omsorg. Barnet har i seg et slags «program» for å motta omsorg, og foreldre har i seg et motsvarende «program» for å gi omsorg. Dette er tilknytning i praksis: Barnet blir ivaretatt, holdt, trøstet og roet, regulert og hjulpet inn i verden med andre mennesker og aktiviteter. Uten et minimum av sensitiv omsorg vil spedbarnet enten dø eller feilutvikles (Bowlby 1994, Hart 2011, Hoffman mfl. 2017, Winnicott 1970).

Hva er selvfolelse.indd 63

24.02.2021 10:02:19

kapittel 2

Selvet blir til gjennom inntoning I rammen av denne kontakten og omsorgen blir selvet født. Daniel Stern, som også ble referert til i forrige kapittel, definerer selvet som barnets totale organisering av de erfaringene det gjør. Han studerte mikroprosessene i mor–barn-samspill og dokumenterte derved hvor sosialt innstilt det lille spedbarnet er og hvor avgjørende inntoning og intersubjektivitet er for barnets utvikling av et fungerende selv (Stern 2003). Gjennom inntoning skapes en interpersonlig samhørighet, sier Stern, som gjør det mulig for barnet å lære at følelsestilstander er noe man kan dele med andre mennesker, alternativt at tilstander ikke kan deles, hvis inntoningen er fraværende. Når erfaringer blir imøtekommet, blir de en del av barnets naturlige selvopplevelse og det fellesmenneskelige universet. De voksne omsorgspersonene «installerer» så å si et indre univers av delbare fellesmenneskelige følelser og tilstander i barnet, gjennom inntoning. Inntoning er normalt en innvevd del av kommunikasjonen mellom foreldre og barn, slik at vi vanligvis ikke tenker på det, fordi det går helt av seg selv. Det er nettopp de innvevde inntoningene som gir et inntrykk av relasjonenes kvalitet (Stern 2003). Det dreier seg om noe annet enn ren imitasjon, oppmerksomheten rettes mot følelsen bak atferden. Den voksne speiler og gir opplevelsen tilbake til barnet, som derved får sine erfaringer bekreftet og «installert». Nevroforskere snakker om den bruksavhengige hjernen (Nordanger og Braarud 2017). Hjernen utvikles i samspill med miljøet, erfaring blir til biologi – det barnet erfarer former og bygger hjernen, og barnet blir på den måten tilpasset det miljøet det er født inn i. Erfaringer som gjentas systematisk, vil danne reisverket for barnets fornemmelse av seg selv overfor de andre, og for dets grunnleggende livsvaner. De siste tiårenes nevroforskning har dokumentert at erfaring, og da særlig 64

Hva er selvfolelse.indd 64

24.02.2021 10:02:19

selvfølelsens kontekster

relasjonserfaring, direkte virker inn på utviklingen i barnets hjerne ved å stimulere etablering av nevrale nettverk og hormonregulering, som utløsing av stresshormonet kortisol. Et barn som vokser opp med omsorgssvikt, vil ha en konstant stressberedskap, og dermed høye nivåer av kortisol i blodet, som på sikt reduserer hjernens evne til å håndtere og regulere stress. For en grundig og oppdatert framstilling, se Brandtzæg og medarbeidere (2019). Selvet oppstår altså i samspill med andre. Barnets relasjons erfaring legger avgjørende føringer for utviklingen av selvet – selvutvikling og relasjonserfaringer er to sider av samme sak (Hansen 2003). Denne utviklingen fortsetter gjennom hele barndommen, de nære tilknytningspersonene i familien er viktige gjennom hele oppveksten, men kontakten med jevnaldrende vil også ha stor betydning for identitet og selvutvikling. Videre vil selvsagt også den øvrige verden og hvilke aktiviteter man deltar i, bidra til konstitueringen av selvet, ved å være arenaer for mestring og utforsking, ved å gi muligheter for arbeid og bidrag til fellesskapet. Og videre er den kulturelle rammen et bakteppe for hva som vektlegges gjennom barndommens læring. Enkelt sagt: Hvis familien lever i en objektfokusert vestlig kultur, vil mye av samhandlingen kretse rundt håndtering av ting og forståelse av mekanismer. Hvis familien lever i en relasjonsorientert østlig kultur, vil mye av samhandlingen dreie seg om relasjoner og forståelse av følelser. Selvopplevelsen vokser fram i grunnleggende samsvar med kulturens fokus (Nisbett 2003), selv om alle kulturer er opptatt av både ting og følelser, som naturlige deler av menneskelivet. Alle barn kommer til verden med en forventning om «å oppleve å bli opplevd», som psykologiprofessoren Colwyn Trevarthen sier det (referert i Hoffman mfl. 2017). Vi får tak i oss selv, vi finner vår plass, gjennom måten våre omsorgspersoner tar imot og opplever oss. Og hadde det ikke vært for at ømheten for barnet 65

Hva er selvfolelse.indd 65

24.02.2021 10:02:19

kapittel 2

ligger nedfelt i mennesket, ville vi nok dødd ut som art (Mørch 2019). Omsorg har blitt gitt til alle tider, over hele kloden. Vi vet mye om betydningen av sensitivt samspill med barn, helt fra fødselen. Vi har blitt opptatt av å forstå barn innenfra, forstå at et raseriutbrudd hos barnet er uttrykk for at barnet trenger emosjonell hjelp, ikke bare disiplinære tiltak. Vi forstår mer av barnets behov for hjelp til emosjonsregulering, slik at vi kan samhandle klokere, og hjelpe barnet i utviklingen av et integrert selv. Vi har også fått en bedre forståelse av voksenrollen, at vi må håndtere egne reaksjoner i møte med barn, slik at vi kan møte barnet på dets premisser, mer enn å overstyres av egne behov og gamle vaner, som kanskje er uhensiktsmessige. Vi vet at vi må ta ansvaret selv for vår egen utålmodighet, våre egne emosjonelle sår og savn, vår irritabilitet. Men selv om vi vet dette, er det vanskelig å etterleve i praksis, når hverdagen koker og barna utfordrer oss. Og kanskje er det heller ikke sant at alle vet? Men kunnskapen ligger der, og metodene er under utvikling. Vi har i dag flere metoder for foreldreveiledning som bygger på tilknytningskunnskap og intersubjektiv forståelse, som Circle of Security (Hoffman mfl. 2017), Emosjonsfokusert foreldre veiledning (Hagen mfl. 2019) og Tuning in to Kids (Havighurst og Harley 2007). Felles for alle disse er hovedbudskapet om å være sammen med barnet i alle dets følelsesmessige reaksjoner, forsøke å forstå barnet innenfra og respondere anerkjennende, uten å sitte fast i egne «følefeller», som man kaller det i emosjonsfokusert foreldreveiledning, eller haimusikk som det kalles i Circle of Security; vår tendens til å unngå hendelser som skaper ubehag eller trigger gamle sår i oss selv:

Hva er selvfolelse.indd 66

24.02.2021 10:02:19

selvfølelsens kontekster

En mamma skyver det klynkende barnet sitt bort med en irritert irettesettelse, «Det er da ikke noe å sutre for!», fordi barnets gråt og klenging vekker et kraftig ubehag i henne. I foreldreveiledning blir hun klar over at ubehaget stammer fra egen barndom, og smerten ved sjelden å få trøst når hun trengte det. Hun avviser slik hun selv ble avvist, og når hun blir klar over denne «følefellen», blir det mulig for henne å ta seg i det, hente opp omsorgsevnen og imøtekomme datterens behov for trøst, bedre enn hun selv ble mottatt. Vi er ofte ubevisst mer motivert for å beskytte egne følelser enn å forstå og imøtekomme barnas, men slike prosesser kan endres. I alle de nevnte foreldreveiledningsprogrammene jobber man aktivt med bevisstgjøring av egne emosjonelle sår som spenner bein under omsorgsevnen. Kampen mot hardheten Siden etterkrigsårene og fram til i dag har vi gjennomgått en transformasjon i forståelsen av barns behov og relasjonenes betydning for psykisk helse. Her i Norge må vi minnes den store pioneren for mykheten, respekten og forståelsen i barneoppdragelsen, barnepsykologen Åse Gruda Skard. Helt siden 1930-tallet drev hun utstrakt opplysningsvirksomhet om hva barn trenger i sitt hverdagsliv, ikke for å bli lydige, men for å ha en god barndom og senere bli ansvarlige velfungerende voksne (Skard 1948, 1960). En annen pioner i norsk psykologi er barnepsykologen Magne Raundalen, som jobbet i tett sam arbeid med Åse Gruda Skard, blant annet gjennom samtaler om barn og barneoppdragelse i TV-programmet «Etter leggetid»

Hva er selvfolelse.indd 67

24.02.2021 10:02:19

kapittel 2

på 1970-tallet. Drivkraften deres var kampen mot hardheten i barneoppdragelsen (Raundalen 2005), en kamp de må sies å ha vunnet, godt hjulpet av den internasjonale kunnskapsutviklingen innen barnepsykologi. Feltet har mange sentrale bidragsytere som ikke er nevnt her. Formålet var ikke en full gjennomgang av feltet, men en påpekning av utviklingen, og den nye forståelsens store betydning for selvets sunnhet, og trygg selvfølelse. Vi har i dette kapittelet sett hvordan kulturelle forskjeller blir ulike kontekster for selvfølelse, og likeledes at politiske styresett også påvirker vår selvforståelse. Vi har snakket om at internett med alle dets gode muligheter, også er en arena for avhengighet, og en arena som bruker oss i forretningsøyemed. Til slutt har vi sett hvordan paradigmeskiftet i synet på barn og barneoppdragelse gir bedre rammer for sunn selvfølelse hos oppvoksende generasjoner. I neste kapittel skal vi vende tilbake til denne bokas hovedfokus, forståelse av den voksne selvfølelsen, og hva det egentlig betyr å være seg selv.

Hva er selvfolelse.indd 68

24.02.2021 10:02:19

KAPITTEL 3

FØLELSEN AV OSS SELV

Hva er selvfolelse.indd 69

3 24.02.2021 10:02:19

kapittel 3

Følelser kan ta feil Tenk deg at du er på en fest hvor du nesten ikke kjenner noen. Du føler deg alene og jobber hardt for å ikke se ensom ut. Alle ser ut til å ha noen å prate med, bare ikke du. Kanskje ser du noen du har lyst til å snakke med, der du går rundt med et glass i hånden, men det er vanskelig å bryte inn i en sirkel av snakkende mennesker. Så befriende det er når noen plutselig griper tak i deg og sier: «Hei, visste ikke at du var her! Hvordan står det til?» Reddet! Der mange mennesker er sammen, kan signalene være motstridende og vanskelige å tolke. Han du forsøkte å smile til på festen, virket travel og målbevisst, men var kanskje like «lost» som deg. Vi tror vi skjønner, men er helt på jordet. Vi forstår, og vi misforstår. Det er godt når vi opplever forståelse og kontakt, og det er vondt når vi føler oss utenfor, når vi misforstår eller kommer i konflikt. Usikker selvfølelse innebærer tendenser til å misforstå sosiale signaler – vi tror at andre misliker oss, og føler oss deretter, vi tror det er vår skyld at de andre kjeder seg, eller vi leser reaksjoner i andres blikk som vi overtolker. Følelser er grunnleggende for vår fungering og viktige retningsgivere, men må følges av refleksjon og realitetstesting. Selv om du føler deg utenfor, betyr ikke det at ingen liker deg. Kanskje betyr det at du må ta et initiativ selv?

Hva er følelser egentlig? Vi vet at følelser er viktig, men hva er følelser, hva er det som foregår når vi har dem? Følelser er fysiologiske systemer, eller et «språk», som hjernen bruker til å kommunisere via kroppen, slik at vi kan gjøre det som ivaretar oss selv og andre, bevege 70

Hva er selvfolelse.indd 70

24.02.2021 10:02:20

følelsen av oss selv

oss i retning av det som er godt og bort fra det som er farlig (Greenberg 2015). Nevroforskeren Joseph LeDoux sier at emosjonene er fysiologiske signaler som ligger mellom sansning og respons. Det dreier seg om hjernens vurdering av en stimulus som viktig eller uviktig. Vi sanser noe, føler, og handler på en eller annen måte (LeDoux 2002, 2019). Hvis hjernen fanger opp noe viktig, som at en person vi liker nærmer seg, merker vi det på signaler i kroppen (som forhøyet puls), en følelse har oppstått og vi blir klar over at noe av betydning foregår, som vi reagerer på. Når vi beveger oss rundt i verden, vil signaler i kroppen hele tiden fortelle oss om situasjonen er ok eller ikke, om vi trives eller ikke trives, om vi skal bli eller stikke av. Vi handler ut fra hvordan vår personlige historie har lært oss å håndtere slike følelsesmessige mekanismer. Følelser er altså nevrale kretsløp og responssystemer som går via sansemessig input til hjernen, hvor deres betydning vurderes, før hjernen iverksetter en fysiologisk respons i kroppen, som vi i neste omgang tillegger en mening. Og det er først i de siste to leddene vi kan bli oss bevisst følelsen. Mye av emosjons prosesseringen foregår ubevisst ved at hjernen og kroppen bare ordner opp og sørger for handling, uten at prosessen rekker fram til bevisstheten. Noe som også er grunnen til at vi kan få en vag fornemmelse av noe uten å ane hvor det kommer fra. Dog som næring til det vi kaller intuisjon. Alle mennesker, uavhengig av hvor på kloden man blir født, kommer til verden med de samme emosjonelle systemene. Men ulike kulturer trener sine medlemmer til både å uttrykke og undertrykke følelser på ulike måter, og derfor kan vi mennesker framstå som emosjonelt svært forskjellige, som ved at noen kulturer inviterer til høylytt gråt i offentligheten, mens andre lærer folk til å gråte mest mulig lydløst inn i tørkepapir. I noen kulturer skal man vise egne behov, i andre kulturer forventes man 71

Hva er selvfolelse.indd 71

24.02.2021 10:02:20

kapittel 3

å imøtekomme andres behov. Men bakenfor de kulturelle variasjonene er det en felles menneskelig emosjonalitet som gjør det mulig å forstå hverandre på tross av forskjeller (Greenberg 2015). Følelsenes umiddelbarhet, integrert med tenkning og fornuft, har gjort mennesket til et komplekst og tilpasningsdyktig vesen. Det er viktig for vår funksjon og velvære å ha måter å håndtere følelser på, fordi det dreier seg om vår grunnleggende fornemmelse av oss selv og orienteringen i verden. Følelser er organiserende prosesser som sammen med tanker gjør det mulig for oss å fungere og tilpasse oss skiftende omstendigheter. Særlig er følelser markører for relasjonelle temaer i livet, våre forhold til de andre. Tristhet markerer tap, sinne markerer grenseoverskridelser og urettferdighet, frykt markerer at noe er truende (Greenberg 2015). Følelser må integreres med tanker Følelser er altså vårt grunnleggende navigasjonssystem, men kan ikke fungere alene som veivisere. Følelser er her-og-nå-signaler, som ikke vurderer kontekst og framtid. Derfor snakker vi ofte om regulering og integrering i tilknytning til følelser (Greenberg 2015, Solbakken mfl. 2017). Vi må kunne la oss bevege av følelser, men også kunne roe følelser ned. Noen ganger er det selve følelsen som skal reguleres ned, som når vi er sinte for noe som ikke hører hjemme i den konteksten vi er i, eksempelvis å være sint på en kollega på jobben uten å ta det ut på egne barn hjemme. Andre ganger er det intensiteten som skal roes, som at du snakker samlet og saklig til kollegaen på jobb, selv om du har lyst til å banne og rope. Uten den emosjonelle orienteringen, som ligger i de kroppslige signalene vi tolker raskt og intuitivt, ville folk famle seg rundt i verden og håndtere situasjoner som om det var for første gang hele tiden. På den andre siden: Hvis vi lever fullstendig ut fra følelsen i øyeblikket, mister vi klokheten som ligger i språk, 72

Hva er selvfolelse.indd 72

24.02.2021 10:02:20

følelsen av oss selv

tenkning og kultur. Derfor er integrering av følelser, kognisjon og vurdering av kontekst så avgjørende for vår fungering (Greenberg 2015, LeDoux 2019). Det er heller ikke noe mål at vi til enhver tid skal kjenne aktivt etter hva vi føler, det er ikke om å gjøre å «velte seg i følelser» (Hayes mfl. 2018). Det velfungerende selvet har tilgang til følelser og kan vurdere om en følelse gir mening i en gitt situasjon, og eventuelt la den gå, eller bare flyktig registrere en forbigående følelsesmessig stemning. Vi skal snakke mer om dette senere i boka, knyttet til temaene «mindfulness» og «aksept». Innenfor affektbevissthetsmodellen (Monsen og Solbakken 2013) defineres affektintegrasjon som «den funksjonelle og fortløpende integrasjonen av affekt, kognisjon og atferd», operasjonalisert som grad av oppmerksomhet, toleranse, emosjonelt og begrepsmessig uttrykk for følelser. Integrering og håndtering av følelser innebærer flere trinn: Vi registrerer og blir oppmerksom på følelsen, vi tolererer å ha følelsen og kan i tillegg gi verbalt og kroppslig uttrykk for den, når det passer i konteksten. Det ser ut til å være sterk sammenheng mellom følelsesintegrering og psykiske plager/fungering, menneskers kapasitet til å håndtere følelser kan forklare en god del av variasjonen i psykiske symptomer, relasjonelle problemer og sosial dysfunksjon (Solbakken mfl. 2017). Hvis vi overkjører egne følelser, mister vi altså vårt grunn leggende navigasjonsinstrument. Vår tilgang til og evne til å forholde oss til følelser er selve kjernen i selvet-som-prosess, og vår evne til å se ting mens vi ser dem, glede oss når vi er glade, og komme oss unna når noe truer vår sikkerhet eller integritet. På den andre siden: Betrakter vi følelsene som sannhetens rungende røst, kan det føre til vonde selvoppfyllende profetier, som at vi selv stiller oss utenfor fordi vi feilaktig tror oss avvist, noe vi kommer tilbake til både i dette og neste kapittel. La oss se mer på følelsenes plass i bevisstheten og hvordan vi kan jobbe med integreringen, hos oss selv og andre. 73

Hva er selvfolelse.indd 73

24.02.2021 10:02:20

kapittel 3

Bevisstheten er avhengig av følelsene Bevisstheten bygger grunnleggende sett på emosjoner: De hjerne strukturene som er nærmest knyttet til bevissthet, behandler kroppssignaler, eller emosjoner, som økning i pulsen, svette, muskelspenninger eller rødming. Bevisstheten har sitt sete i hjernens kontinuerlige regulering av kroppens reaksjoner både på interne forhold og på forhold i omgivelsene – bevisstheten hviler på hjernens arbeid med følelsenes ikke-verbale ordforråd, sier nevroforskeren Antonio Damasio (Damasio 2002, 2004). Det betyr i praksis at bevissthet ikke kan fungere uten emosjonelle signaler. «Jeg tenker, altså er jeg», sa filosofen René Descartes på 1600-tallet. Denne kjente og ofte siterte «sannheten» bør kanskje ut fra det vi nå vet om betydningen av emosjonelle signaler byttes ut med «Jeg føler, altså er jeg», og i tillegg «Jeg tenker i tillegg til å føle, altså fungerer jeg». Bevisstheten bruker de emosjonelle signalene som utgangspunkt når vi tar beslutninger om hva vi skal gjøre, og hva vi skal si. En nyansert fornemmelse av oss selv gir tilgang til signalene i egen kropp og i tillegg realistiske måter å vurdere signalene på. Vi fanger opp og tar de kroppslige reaksjonene på alvor, både positive og negative, og bruker i tillegg tankekraften til å vurdere hvordan signalene skal håndteres. Damasio (2002) forteller om to nivåer av bevissthet. Den mest grunnleggende – kjernebevisstheten – gir organismen en følelse av seg selv i møte med verden, akkurat her – akkurat nå. Den skuer verken framover eller bakover i tid. Kjernebevisstheten er vår opplevelse i øyeblikket, som gir individuelt eierskap til våre egne sansninger og tankeprosesser. Uten den subjektive opplevelsen av å være en som sanser, føler og tenker, vil tankene og følelsene bli «herreløse». Som Damasio sier: «En organisme som mangler et selv, vet ikke hvem tankene tilhører.» Dette var vi også inne på i kapittel 1: Vi forstår bedre betydningen av selvet-som-prosess 74

Hva er selvfolelse.indd 74

24.02.2021 10:02:20

følelsen av oss selv

når vi ser hvor gjennomgripende uforståelig verden blir, og hvor dypt skremmende det er, når den basale selvfunksjonen forstyrres, som ved psykoselidelser (Møller 2018). Det andre nivået er utvidet bevissthet, som omfatter vår evne til å huske fortiden og forestille oss framtida. Den utvidede bevisst heten rommer kompliserte mentale prosesser som fantasi, kunnskap, kreativitet, episodisk hukommelse og planlegging. Den kobler følelsen av deg selv sammen med tidligere erfaringer, nåværende hendelser og tenkte muligheter i det vi kjenner som den nærmest ubegrensede menneskelige bevisstheten og kreativi teten. Det er den utvidede bevisstheten vi vanligvis mener når vi snakker om bevissthet. Men faktum er at den utvidede bevisstheten bryter sammen hvis kjernebevisstheten forstyrres (som ved psykose), skades eller ødelegges (som ved hjerneskader). Det er nettopp fordi tanker og forestillinger mister sin mening uten det subjektive eierskapet som kjernebevisstheten gir oss, og fordi det er kjernebevisstheten som har tilgang til signalene fra kroppen, emosjonene. Kroppen «rapporterer» sine tilstander via kjernebevisstheten, som lar deg kjenne at reaksjonene er dine egne, og ikke noen andres. Uten en intakt kjernebevissthet vil ikke denne rapporteringen finne sted, eller den vil være meget forvirrende. Som om du er tørst, men blir usikker på hvor fornemmelsen av tørst egentlig kommer fra, og dermed usikker på om det er trygt å drikke et glass vann. Kjernebevisstheten representerer den grunnleggende jeg- følelsen som følger oss gjennom livet og er den samme om vi er 20 eller 80 år, mens den utvidede bevisstheten rommer «det selvbiografiske selvet», ifølge Damasio. Det selvbiografiske selvet plasserer oss i en tidslinje og vil endres gjennom de erfaringene livet skaffer oss. Men «selvbiografien» hviler på og er avhengig av kjernebevisstheten, ved at vi kjenner at den som føler, tenker og handler, er jeg (Damasio 2002, 2004). Nevrologisk sett kan 75

Hva er selvfolelse.indd 75

24.02.2021 10:02:20

kapittel 3

selvet forstås som systemer i hjernen som lagrer kunnskap og informasjon både eksplisitt og implisitt, både bevisst og ubevisst (LeDoux 2002). Og for å forstå dette skal vi se kort på hvordan langtidshukommelsen fungerer. Hukommelsens eksplisitte og implisitte funksjoner Hukommelsen er den kapasiteten som gjør det mulig for oss å dra nytte av tidligere erfaringer, sa nevrologen Endel Tulving i 1984. Han foreslo den gangen at menneskets langtidshukommelse, evnen vår til å lagre ting over tid, består av tre ulike systemer: 1. Prosedyrehukommelse – måten vi har lært å gjøre ting på; den delen av hukommelsen som implisitt «ligger i kroppen». 2. Semantisk hukommelse – vår generelle kunnskap og våre begreper om verden. 3. Episodisk hukommelse – vår selv biografiske historie, historiene om hendelsene i vårt eget liv. Denne tredelingen er støttet av senere forskning (LeDoux 2019). Det har blitt vanlig å omtale episodisk og semantisk hukommelse som eksplisitt eller deklarativ hukommelse, fordi den i prinsippet er bevisst og eksplisitt tilgjengelig for oss. Vi kan fortelle om (deklarere) kunnskap vi har, og hendelser vi har vært med på. I motsetning til den deklarerbare hukommelsen, har vi den prosedurale, som er hukommelse for ferdigheter, vaner og tilbøyeligheter, det vil si vår implisitte måte å være på. Den implisitte, prosedurale hukommelsen er vår autopilot, som ofte er ubevisst og ikke «deklarerbar» (Karlsen 2008). Kort sagt: Vår langtidshukommelse består av den eksplisitte delen – 1. historiene og 2. kunnskapen – og den implisitte – 3. slik vi har lært oss å gjøre ting (LeDoux 2019).

Hva er selvfolelse.indd 76

24.02.2021 10:02:20

følelsen av oss selv

Prosedyrehukommelsen er setet for subjektet Selvet konstitueres av både eksplisitt og implisitt hukommelse, både historiene vi forteller om oss selv og måten vi har lært oss å være i verden på er avgjørende for fornemmelsen av oss selv og hvordan vi står fram for andre (LeDoux 2002). Men prosedyre hukommelsen er særlig viktig når vi snakker om selvfølelse ut fra selvet-som-prosess-tradisjonen. Det ligger nærmest i navnet: I prosedyrehukommelsen ligger våre tillærte prosedyrer, vår måte å gjøre ting på, vår måte å være i verden på. I selvet-som-prosesstenkningen er vi opptatt av at selvets natur ligger i dets måte å forholde seg til verden på. To sider av samme sak nærmest. Prosedyrehukommelsen rommer våre implisitte automatiserte reaksjoner, våre defaults. Her ligger mønstrene av lærte sammenhenger som styrer atferden, måten vi forholder oss til oss selv og andre på. Husk Slabys (2012) tenkning om «jeg kan»- kontra «jeg kan ikke»-skjemaer. Det Slaby snakker om, er prosedyre hukommelsen. Og selv om prosedyrene våre for det meste er ubevisste, kan vi hente dem fram i bevisstheten og øve oss på alternative prosedyrer når det er nyttig. Endring skjer ved at vi øver oss på nye handlemåter, altså at vi utvikler nye eller mer fleksible prosedyrer. Vi kan tenke at vi skal endre oss, men må som regel øve oss på ny atferd (nye prosedyrer) en stund, før endringen blir reell. Den som pleier å senke blikket (kan ikke), kan øve seg på å heve det (kan), den som pleier å finne seg i alt, kan øve seg på å si fra, og den som vanligvis blir overveldet av følelser, kan trene på å tenke fornuftig. Slik øvelse vil etter hvert gi nye historier til episodehukommelsen, historier om at du tør å både ta plass og gi plass, sammen med andre. Automatiske responser som ligger i oss, kan endres ved nye erfaringer, hvis slike erfaringer er sterke nok – som ved en emosjonell aha-opplevelse – eller mange nok – ved at man trener over tid.

Hva er selvfolelse.indd 77

24.02.2021 10:02:20

kapittel 3

Dømmekraften Slik bevisstheten fungerer i et samspill mellom følelser og tanker, så er dømmekraften i særdeleshet en fram-og-tilbake-bevegelse mellom følelser og tanker (Vetlesen og Nordtvedt 2000). Verken tanker eller følelser alene kan ta moralske beslutninger, altså ansvarlige beslutninger som vedkommer egne og andres behov, de må virke sammen. Følelser som aktiveres i oss, gir dømmekraften et innhold og et utgangspunkt. Den bevisste tanken er den som aktivt vurderer både situasjonen og det faktum at man selv ble følelsesmessig aktivert, og undersøker om det er et behov til stede som skal møtes – et behov i deg selv eller hos andre. Å ta følelsen i seg selv på alvor er selve utgangspunktet for handling. Følelsen gir tanken glød og energi og et utgangspunkt for å velge en passende handling, men uten tankens retningsgivende kraft vil følelsen alene gå seg vill (Yalom 1998). Du kan kjenne et glødende behov for å få hjelp til å ta en vanskelig beslutning, og bruke tanken og fornuften til å finne ut hvem du skal be om hjelp hos, og hvorvidt du skal gjøre det nå eller i morgen. Dømmekraft innebærer å ta sin egen følelsesmessige aktivering på alvor, altså la følelser oppstå, og i tillegg bruke den bevisste tanken i samarbeid med følelsene for å finne ut hva som kan gjøres. Vi snakker om både følelser og tanker i denne boka, men vi legger størst vekt på følelsene. Grunnen til dette er at strev med selvfølelsen primært er knyttet til å skyve bort eller misforstå følelsesmessige signaler i en selv. Dårlig selvfølelse vil ofte redusere effekten av den emosjonelle radaren vi har i oss, vi vet ikke helt hva vi føler, eller tør ikke helt kjenne etter. Vi kan også ha følelser vi ikke aner hvor kommer fra, slik at tanken blir feilernært og vi kan ende opp med dårlige beslutninger for oss selv og andre. Ofte forvirrer vi oss selv ved å være altfor opptatt av hva vi tror andre føler, overfor oss. Det skal vi nå se nærmere på. 78

Hva er selvfolelse.indd 78

24.02.2021 10:02:20

følelsen av oss selv

Oppmerksomheten er veien til bevisstheten Vi fester oss ved noe, og stenger noe annet ute – gjennom oppmerksomheten avgjøres hva som får passere og komme inn i hodet og kroppen. Oppmerksomheten er selve veien inn til bevisstheten (Balkenius 2020). Hva vi legger merke til i oss selv er med på å bestemme hva vi sier og hva vi gjør, slik at oppmerksomheten også er veien ut av bevisstheten. Hva vi fokuserer på i verden rundt oss påvirker hva som skjer på innsiden, og motsatt, hva som skjer på innsiden, påvirker hva vi får med oss og hvordan vi fortolker den ytre verden. Oppmerksomheten opererer selvsagt ikke i et vakuum. Hva som slipper inn og ut er til enhver tid under påvirkning av livsbetingelsene og de kontekstene vi er i. Tenk bare på reklamens makt over oss, ved å fange oppmerksomheten og derved finne veien inn i hodene våre, ofte uten at vi helt er klar over det. Eller tenk på smarttelefonens og de andre skjermenes kapring av oppmerksomheten – mange klarer ikke la være å sjekke, selv om det bare er ett minutt siden forrige gang. Vi har altså ikke like stor kontroll over oppmerksomheten som vi kanskje liker å tro. Samtidig er oppmerksomhetsfunksjonen så viktig, nettopp gjennom informasjonsutvelging. Hva vi legger merke til rundt oss og i oss, har stor betydning for hvordan selvet ernæres. Vi skal nå konkretisere selvet-som-prosess ytterligere, ved å undersøke betydningen av å aktivt bruke oppmerksomheten som subjekt parallelt med at man kan se seg selv utenfra, som objekt. Å være et subjekt Vi kan bruke oppmerksomheten som subjekt – være opptatt av å se, høre og sanse andre mennesker og verden rundt oss, altså ha et selv som er i prosess, slik vi snakket om i kapittel 1. Og vi kan bruke oppmerksomheten som objekt – være opptatt av hvordan vi blir sett, tenke om oss selv og hva de andre tenker og 79

Hva er selvfolelse.indd 79

24.02.2021 10:02:20

kapittel 3

føler når de ser oss, altså betrakte selvet som en «ting», som vi også snakket om i kapittel 1. Balanseringen mellom subjekt- og objektmodus får konsekvenser for hvordan vi føler oss og hva vi gjør, som i dette eksempelet: Tonje går bortover veien. På det andre fortauet ser hun Anne-Karin – en gammel god kollega som hun ikke har sett på lenge. Hun har lyst til å hilse på, men kollegaen viser ingen tegn på å ha lagt merke til henne. Tonje ser ned mens hun tenker: «Anne-Karin later som hun ikke ser meg fordi hun synes jeg er kjedelig.» Tonje går raskt videre, uten å hilse, med en velkjent følelse av skam i kroppen. Vi skal se på den samme hendelsen fra Anne-Karins perspektiv, og med et annet utfall: Anne-Karin får øye på Tonje på det andre fortauet. Tonje ser ikke ut til å ha lagt merke til henne. «Kanskje hun ikke vil se meg, fordi hun ikke har lyst til å prate», tenker hun. Men får ikke det til å stemme. De hadde alltid et veldig hyggelig forhold, og snakket om å holde kontakten. Anne-Karin husker plutselig Tonjes sjenanse, og kommer til at «enten har hun ikke sett meg, eller så er hun kanskje usikker». Anne-Karin vinker og roper Tonjes navn, mens hun krysser veien. Over på den andre siden smiler hun og gir Tonje en klem mens hun sier: «Hei, så koselig å se deg, utrolig lenge siden sist! Hvordan står det til?» Det er ingen tvil om at både Tonje og Anne-Karin opererer ut fra et bevisst sinn, men det er stor forskjell i hvordan de bruker oppmerksomheten, hva som når inn og hva som kommer 80

Hva er selvfolelse.indd 80

24.02.2021 10:02:21

følelsen av oss selv

ut. Anne-Karin ser ut til å være i en tryggere selv-prosess enn Tonje. Hun følger sine egne emosjonelle signaler og gjør et aktivt framstøt overfor den tidligere kollegaen. Anne-Karin lar seg ikke stoppe av at den andre ikke viser tegn på å ha sett henne. Hun erkjenner et ønske om kontakt hos seg selv, og handler ut fra dette ønsket. Tonje, derimot, får en automatisert skamreaksjon, ut fra at hun umiddelbart ser seg selv som objekt (hva tenker hun om meg), tolker den andres kroppsspråk som et tegn på avvisning og undertrykker sitt eget ønske om å hilse. SUBJEK T

OBJEK T «Hvordan blir jeg sett?»

«Jeg ser» Er i prosess, opptatt av det som skjer

Base for handling: egne tanker, følelser, meninger, verdier og kunnskap

Er selvbevisst, opptatt av meg selv

Base for handling: andres antatte tanker, følelser, meninger, forventninger og verdier

Denne modellen er laget etter inspirasjon fra den amerikanske psykologen Robert Resnick. De to søylene viser henholdsvis selvet i prosess og selvet som selvobserverende.

Anne-Karin bruker oppmerksomheten som subjekt, hun regist rerer og tar på alvor ønsket om å hilse på kollegaen og handler ut fra dette. I tillegg var hun innom objektfunksjonen, ved at hun vurderte om Tonje kanskje ikke ønsket å prate, eller om hun faktisk ikke hadde fått øye på henne. Men så husket hun at Tonje hadde en tendens til å virke reservert, også når hun hadde lyst til 81

Hva er selvfolelse.indd 81

02.03.2021 12:26:18

kapittel 3

å prate. Betrygget av dette gled hun tilbake til sin egen prosess og satte i gang med aktiv hilsing. Anne-Karin viser en fleksibel måte å bruke oppmerksomheten på som underbygger selvfølelsen hennes. Hun tar seg selv på alvor, hun lytter til seg selv og sine egne behov, samtidig har hun en bevisst varhet overfor sin virkning på andre, og hva andre kunne ønske som kanskje ikke er det samme som hun selv ønsker. Det er godt for hver enkelt av oss å leve i kontakt med og tillit til vårt indre signalsystem, samtidig som vi fleksibelt også kan vurdere oss selv, og se oss selv slik andre kanskje ser oss, fra sitt ståsted. Det er nyttig å kunne veksle fra subjekt til objekt og tilbake igjen, men ordet «fleksibelt» er viktig: Strev med selvfølelsen dreier seg ofte om å miste fleksibiliteten, og i stedet være låst fast i objektmodus. Mange sitter fast i en overopptatthet av hvordan de blir sett, med stor fare for å feiltilpasse seg, slik som Tonje. Alternativt kan man også bli fastlåst i subjektmodus, og miste tilpasningen som ligger i å kunne se seg selv utenfra. Men den vanligste fastlåstheten er å være for mye i objekt, for mye fokusert på seg selv via andres blikk. Tonje er først og fremst opptatt av å finne ut hva Anne-Karin ønsker, ved å tolke kollegaens kroppsspråk. Hun inntar objektmodus automatisk – hva synes Anne-Karin når hun ser meg? Hun mister sin egen selv-prosess og rekker knapt å kjenne på sitt eget ønske om å prate med Anne-Karin før hun trekker slutningen «min gamle kollega avviser meg, fordi hun synes jeg er kjedelig». Det er viktig å kunne se seg selv via andres blikk, men det er risikabelt å bare gjøre dette. Det er fordi man mister kontakten med eget signalsystem, med usikkerhet som resultat. Og med usikkerhet som utgangspunkt blir våre fortolkninger av andres signaler lett negative og selvkritiske. Er du usikker, vil du raskere fortolke fraværet av et blikk som avvisning, enn 82

Hva er selvfolelse.indd 82

24.02.2021 10:02:21

følelsen av oss selv

om du i utgangspunktet er trygg på din egen plass og dine egne ønsker. Å se oss selv via andres blikk er uholdbart som eneste beslutningsgrunnlag, fordi vi så lett vil bomme og forvrenge virkeligheten, slik Tonje gjorde. Tonje lengter etter aksept, men venter å bli avvist. Noe som medfører stor sårbarhet for avvisning. Hun jakter derfor etter signaler på avvisning fra andre, og tolker virkeligheten i tråd med dette. Dermed finner hun avvisning også der hvor den ikke er. Vi ser hvor viktig det er å konsultere sine egne genuine følelser og ønsker, framfor å gjøre seg selv til offer for det man tror er andres intensjoner. Hva man tror om andres intensjoner, kan jo være både riktig og galt, og vil ofte være galt når gjetningen er basert på selv-usikkerhet. Det er ulike trinn i Tonjes lille prosess, som det er viktig at vi får tak i: Hennes første følelsesmessige impuls er glede over å se kollegaen og lyst til å snakke med Anne-Karin. Hun forfølger imidlertid ikke denne impulsen. I stedet mener hun at hun raskt får tak i hva kollegaen føler, og reagerer følelsesmessig på denne antakelsen. Hun blir skamfull som en konsekvens av at hun tror seg avvist. Dette er ikke Tonjes spontane reaksjon på det tilfeldige møtet med en kjær kollega. Det er derimot en følelsesmessig respons på en intensjon som hun selv tillegger kollegaen. Det er ikke sine egne genuine følelser hun handler ut fra, men en gjetning om kollegaens følelser. Dette er ganske vanlig å gjøre. Vi reagerer ut fra hva vi tror andre synes om oss, uten å tenke over at vi kan ta helt feil, og uten å ha med oss realitetssjekk og vår egen vurdering (hva er rimelig å tro her, og hva mener jeg selv). Følelser kan forlede oss i helt feil retning, som når vi føler skam fordi vi tror at de andre misliker det vi gjør og sier. Følelsen av skam er da utløst av gjetninger om hva de andre synes – gjetninger som kan være helt feil. Kanskje satte de pris på det vi sa og gjorde, eller opplevde det helt nøytralt? 83

Hva er selvfolelse.indd 83

24.02.2021 10:02:21

kapittel 3

Mange prøver å gjøre seg usynlige fordi de tror seg mislikt. Men som den svenske forfatteren Carl-Johan Vallgren sier i boka Den vidunderlige kjærlighetens historie: «Intet menneske kan gjøre seg usynlig, derimot kan man gjøre seg ubemerket, noe som ofte er tilfellet blant de ensomme.» (Vallgren 2004, side 247). Det å gjøre seg ubemerket kan være dramatisk nok, fordi det ofte skjer i situasjoner hvor vi intenst lengter etter å bli sett. For den som er fastlåst i objektmodus, vil det kunne være til hjelp bare å være klar over de to ulike måtene å bruke oppmerksomheten på – subjekt og objekt. Jeg har selv hatt stor glede av å ta meg selv på fersken: «Oi, nå sitter jeg fast i objektmodus igjen, la meg nå svitsje … Hva synes jeg selv, hva er det egentlig jeg vil nå, hvis jeg tillater meg å kjenne etter?» Bare det å være klar over forskjellen mellom objekt- og subjektmodus kan være nyttig. Jeg har vist eller tegnet modellen (se figur på side 81) for mange klienter som strever med sosial usikkerhet og selvkritikk, slik at de blir seg bevisst oppmerksomhetens to måter å fungere på, og kan trene på å gjøre aktive svitsj når oppmerksomheten henger seg opp i objektmodus. Jeg bruker subjekt–objekt-tenkningen også i undervisning og veiledning av psykologistudenter og psyko loger. For mange er modellen til stor hjelp, slik den også hjelper meg selv. Som sosiale dyr har vi lett for å tippe over i altfor mye selvbevissthet, noe vi kommer tilbake til. En liten kommentar før vi går videre: Vi har vel alle opplevd å passere gamle kjente på gaten og late som vi ikke ser ved kommende, fordi vi ikke har lyst til å prate. Grunnen til at vi ikke har lyst til å prate, kan være at vi ikke har tid, eller at vi ikke ønsker kontakt, eller noe annet. Vi kan kanskje fornemme at den andre har det på samme måten. Dette er helt greit, og ikke noe å skamme seg over. Tonjes problem var imidlertid at hun faktisk hadde lyst til å snakke med Anne-Karin, men fortolket kollegaens kroppsspråk feil. Hun strevde med det vi kaller mentalisering. 84

Hva er selvfolelse.indd 84

24.02.2021 10:02:21

følelsen av oss selv

Evnen til å mentalisere «Mentalisering» er et samlebegrep som fanger helheten i menneskelig samspill (Bateman og Fonagy 2007). Å mentalisere er å forsøke å forstå hva som foregår i eget sinn, i andres sinn og mellom mennesker. Det dreier seg om å tilskrive intensjoner og mening til menneskelig atferd, om evne til å forstå «uskrevne regler» (Skårderud mfl. 2020). Altså at vi kan forestille oss og reflektere over hvorfor andre gjør som de gjør, eller hva som skapte en reaksjon i oss selv. God mentalisering er det samme som evne til å skjønne at den sosiale virkeligheten er kompleks. Vi vet ikke alltid hva folk tenker, ut fra hva de gjør, men vi forsøker å forstå, og vi forstår at vi kan misforstå. God mentaliseringsevne innebærer å være seg bevisst at tanker er tanker – ikke virkelighet. Hvis du tenker at du er dum, betyr ikke det at du er dum. Og hvis du tror at de andre misliker deg, kan det hende at du rett og slett tar fullstendig feil, slik vi nettopp var inne på. God mentalisering bygger og utvider forståelsen av oss selv og andre, ved å skape et mer reflektert forhold til hva tanker uttrykker: bort fra den konkrete forståelsen og over til den mer utforskende holdningen, både til en selv og andre. Subjekt/objekt-modellen passer godt inn i mentaliseringsbegrepet: Tilgangen til subjektfunksjonen gir oss muligheter til å handle på grunnlag av egne følelser og reaksjoner, og til empatisk å leve oss inn i andres følelser og reaksjoner. Objektfunksjonen gir tilgang til å se oss selv utenfra, til å kunne korrigere misforståelser. Gjennom å kunne veksle fleksibelt mellom subjekt og objekt blir vi tilstedeværende, empatisk oppmerksomme på andre, og selvkorrigerende. God mentalisering gjør Anne-Karin i eksempelet over til en aktør og en brobygger for kontakt. Anne-Karin gjør i løpet av meget kort tid en liten analyse av situasjonen, sine egne ønsker 85

Hva er selvfolelse.indd 85

24.02.2021 10:02:21

kapittel 3

og den andres mulige intensjoner. God mentalisering er nettopp en slik fleksibilitet. Tonje på sin side er årvåken og registrerer at Anne-Karin ikke ser henne, men konkluderer raskt med at kollegaen ikke vil se henne, at hun synes Tonje er kjedelig, og derfor unngår henne. Hun tillegger Anne-Karin en intensjon uten å reflektere over om det kanskje finnes andre intensjoner bak handlingen. En slik anspent årvåkenhet må ikke forveksles med mentaliserende kompetanse og evne til å forstå andre (Skårderud mfl. 2020). Fravær av trygghet og reguleringskapasitet kan bidra til en ekstra sensitivitet for andres oppfatning, og avhengighet av eksplisitt bekreftelse fra andre. Psykiske problemer, som for eksempel spiseforstyrrelser, kan gjøre et menneske besatt av å fortolke andre, og dyktig til å få tak i og avlese følelsen, som at den andre er irritert eller kjeder seg. Man identifiserer affekten, men overtolker eller feiltolker den, ofte ved å projisere sine egne selvnedvurderinger inn i den andre (Skårderud mfl. 2020), slik Tonje gjorde. Slik blir man en aktør som bidrar til egne misforståelser. Utrygghet og lav selvfølelse kan lett føre til slike misforståelser og selv oppfyllende profetier. Kontakten med og reguleringen av egne følelser er sentralt i vår evne til å mentalisere. Det handler om å tåle motgang uten å falle helt sammen. At vi kan tåle krenkelser uten å drukne i skamfølelse, eller at vi tåler vår egen aggresjon uten å måtte ty til utskjelling eller vold. Like mye trenger vi å eie gode følelser som glede og velvære, og å la oss fylle og lede av egen begeistring, uten at vi overkjører andre. Regulering av følelser er å både kunne merke følelsene og handle ut fra dem når det passer, men også å kunne bremse dem, kunne kjenne på en følelse og akseptere at den er der, men uten å behøve å handle på grunnlag av den («jeg er så sint at jeg får lyst til å filleriste deg, men jeg gjør det selvfølgelig

Hva er selvfolelse.indd 86

24.02.2021 10:02:21

følelsen av oss selv

ikke», «jeg skammer meg og har lyst til å synke i jorden, men løfter likevel blikket og sier unnskyld»). Vi kan alle streve med mentalisering i situasjoner hvor vi blir følelsesmessig aktivert. En person som vanligvis mentaliserer godt og nyansert, kan bli primitiv i en krangel og for en stund miste evnen til å se seg selv utenfra. Mange har hull i mentaliseringsevnen; evnen generelt fungerer fint, men svikter i spesifikke situasjoner eller relasjoner. Noen har god mentalisering på jobb og overfor venner, men «mister seg selv» i parrelasjoner. Eller motsatt – god mentalisering i parforholdet og sviktende på jobb eller i gjengen. Vi startet kapittelet med å slå fast at følelser kan ta feil, samtidig som følelsene er vårt grunnleggende signalsystem, som bevisstheten er avhengig av. Mentalisering er å kunne navigere fleksibelt i dette krevende landskapet av menneskelig kommunikasjon med alle sine tvetydigheter – kunne forholde seg nysgjerrig og fleksibelt til andres følelser og reaksjoner uten å miste sine egne. Kunne være i subjektiv prosess og i tillegg kunne se seg selv utenfra, kunne være selvkorrigerende uten å miste ståstedet. I neste kapittel skal vi se på hva det kan innebære å «være seg selv».

Hva er selvfolelse.indd 87

24.02.2021 10:02:21

Hva er selvfolelse.indd 88

24.02.2021 10:02:21

KAPITTEL 4

HVA BETYR DET EGENTLIG Å «VÆRE SEG SELV»?

Hva er selvfolelse.indd 89

24.02.2021 10:02:21

kapittel 4

et gir nok mening for de fleste av oss – vi kjenner det er godt når vi faller på plass og finner trygghet til å være oss selv. Men «vær deg selv» har nærmest blitt et slogan i tiden, og kan også være misvisende, ved å antyde noe statisk: Når du har funnet deg selv, har du kommet fram til et sted. Der skal du så være, og derfra skal du stå fram overfor andre, som om selvfølelsen er en destinasjon. La oss nyansere hva det kan innebære å være seg selv.

Å være mange, og samtidig føle seg som én Folk er sammensatte, ingen mennesker er endimensjonale – alltid snille, alltid slemme, alltid glade, eller alltid sure. Vi er en salig blanding av egenskaper og tilbøyeligheter, hele gjengen. Den amerikanske psykoanalytikeren Philip M. Bromberg (1998) snakker om at vi har ulike subjektive virkeligheter i oss, at vi består av ulike deler, som noen ganger drar oss i ulike retninger, gjerne i en og samme stund. Og at en gitt situasjon kan framkalle bestemte deler i oss, mens en annen situasjon framkaller helt andre og kanskje motsatte deler. Som at jeg i en situasjon kan være taus og nervøs, mens jeg i en annen situasjon kan være engasjert og selvhevdende, på grensen til det dominerende. Skulle ikke tro det var samme dama, men det er det. Og dette gjelder ikke bare meg. Alle er mange – ikke bare én. Er jeg mest meg selv når jeg er stille og unnvikende, eller når jeg er engasjert og dominerende? Begge delene finnes, og dukker opp i ulike settinger. Kanskje hører begge med, i det som er «jeg»? La oss se mer på Brombergs «reisebeskrivelse» av det sammensatte selvet. I boka Standing in the Spaces sier han at god psykisk helse er «evnen til å stå i mellomrommet (spaces) mellom virkelig heter, uten å miste noen av dem – kapasiteten til å være mange, og samtidig oppleve seg som én». Jeg-følelsen oppstår i dette 90

Hva er selvfolelse.indd 90

24.02.2021 10:02:21

hva betyr det egentlig å «være seg selv»?

mellomrommet, sier han. Han mener riktignok at opplevelsen av å ha et samlet selv er en illusjon, men en helsebringende illusjon, sier han, og ikke mer illusorisk enn at vi fra mellomrommet får øye på, kan forholde oss til, reflektere over og kanskje til og med integrere de ulike og motsetningsfylte delene i oss. De aller fleste av oss vil nikke gjenkjennende på spørsmålet, har du et selv – en jeg-følelse? Ja, vi har det. Men vi kan diskutere om den refleksive funksjonen i mellomrommet mellom deler, som vi gjerne kaller selvet, er noe konkret eller noe abstrakt. Psykoterapeut og PhD Richard Schwartz går lenger enn Bromberg i å definere «selvet». Selvet er en medfødt kraft i oss alle, sier han; en flytende, men samtidig merkbar kraft som karakteri seres av nysgjerrighet, ro, tillit, klarhet, kreativitet, mot og barm hjertighet (Schwartz og Sweezy 2020). Altså et tydelig sted i oss, som det er helsebringende å stå i, og med egenskaper vi ville ønske oss av en leder. Og det er nettopp som leder selvet skal fungere: Vårt sammensatte sinn roterer rundt selvet, sier Schwartz, og når delene mister tilgang til selvets samlende funksjon, går de lett i krig med hverandre eller trekker oss for langt i en retning. Delene forsvinner ikke under ledelse av selvet, men de blir mindre ekstreme, og samarbeider bedre. Vi får denne opplevelsen av integritet, vi føler oss mer samlet, fordi vi er det, sier Schwartz. Problemet er ikke at vi har et sammensatt og mangfoldig sinn, men at delene ofte er så polariserte. Teorien om at personligheten er sammensatt av ulike deler, som både kan samarbeide og slåss, er ikke bare en metafor, men finner støtte i nevroforskningen (se Fisher 2017 for en oversiktlig gjennomgang). Hjernen har en iboende evne til å klassifisere hendelser og splitte opp bevisstheten. Ulike erfaringer gjennom oppveksten bygger nevrale nettverk i hjernen, som støtter deler av personligheten. Den som vokser opp med rusmisbruk i hjemmet, vil kanskje utvikle både en hypersensitiv del og en 91

Hva er selvfolelse.indd 91

24.02.2021 10:02:22

kapittel 4

overansvarlig del, støttet av velutviklede nevrale nettverk, slik at delene responderer uten å nøle. Den som vokser opp med en kritisk forelder, vil kanskje utvikle en prestasjonsorientert del, igjen understøttet av nevrale nettverk. De fleste klientene mine synes også det gir umiddelbar mening å snakke om ulike og motsetningsfylte deler i seg selv («en del av meg vil så gjerne holde tale på den festen, men en annen del tør ikke»). For meg gir dette med å være mange og samtidig erfare seg som én, gjerne gjennom et samlende selv, også mer mening enn det litt forenklende «vær deg selv». Jeg opplever meg selv som én, samtidig som jeg er mange, eksempelvis både unnvikende og dominerende. Det er nok noe Guro-aktig ved meg, uavhengig av situasjon, akkurat som det er noe gjenkjennbart og deg-aktig ved deg, også på tvers av situasjoner. Bromberg påpeker dette forunderlige ved alle mennesker: At selv om vi er i kontinuerlig forandring gjennom livet, selv om vi er mange, så er vi også den samme, hele tiden. Alle har sin egen X-faktor, kanskje. Men vi kan ikke være «alle» på én gang, mange situasjoner stiller krav til noen deler framfor andre, som at du velger å være høflig og avventende framfor å skjelle ut personen bak disken, selv om du har lyst. Når du stopper og hjelper noen med å få bilen dyttet i gang, selv om noe i deg egentlig har lyst til å forte deg videre. Når du leser for barnet ditt, selv om du har mer lyst til å lese avisa. Eller du sier JA til noe, selv om en stor del av deg ikke tør. Alternativt at du sier NEI, samtidig som noe i deg roper ja. Bromberg sier at muligheten vår til å leve sosialt funge rende liv, ligger i en kontinuerlig dialektikk mellom atskilthet og forening av de ulike delene i oss. Dialektikken – som betyr å la motsetninger forenes i en form for høyere enhet – innebærer å fungere i situasjonen, med dens krav, uten å miste kommunika sjonen og forhandlingsmuligheten mellom de ulike delene, som kanskje driver oss i ulike retninger. 92

Hva er selvfolelse.indd 92

24.02.2021 10:02:22

hva betyr det egentlig å «være seg selv»?

Når alt går bra utviklingsmessig sett, sier Bromberg, vil individet bare vagt eller øyeblikksvis være klar over sine motstridende indre deler, fordi hver del fungerer i et samarbeidende hele som erfares som «jeg». Hver del i selvet blir en del av det funksjonelle hele, informert og styrt av en pågående forhandling mellom virkeligheter, verdier, følelser og i tillegg perspektiver utenfra, fra andre folks ståsted. Dette er mulig, sier han videre, fordi vi har i oss evnen til å overse irrelevant informasjon – slik at vi kan samle de relevante delene i oss, være til stede og handle. Gjøre det vi skal, selv om vi er redde, alternativt be om hjelp hvis engstelsen er så stor at vi faktisk trenger hjelp. Samle oss om det vi ville si, samtidig som vi ble litt usikre på hva den tiskingen mellom to betydde – «Er det meg de hvisker om?» – registrere det, men se bort fra det. Denne evnen til å se bort fra ting, sile ut informasjon, legge vekt på det sentrale og overse det irrelevante, er uendelig viktig for vår sosiale fungering – vi manøvrerer hele tiden i et vell av verbale og nonverbale signaler. Men det er en evne som det lett kan bli for lite eller for mye av, kunsten å «være mange og samtidig oppleve seg som én» er for mange skjør og ustabil. Den integrerende funksjonen kan bli midlertidig forstyrret, som ved plutselig nervøsitet. Eller være mer gjennomgående satt ut av spill, ved at deler av en selv spaltes bort, på grunn av destruktive relasjoner og erfaringer i oppveksten. En fragmentert selvopplevelse kan være et resultat av mishandling og omsorgssvikt. Vi skal snakke mer om det å miste seg selv, både kortvarig og langvarig, i kapittel 6. Et falskt selv Noen lesere vil trolig assosiere til Donald Winnicotts (1960) begrep «falskt selv», som betegner selvutviklingen ved systema tiske brudd i omsorgen, slik at selvfølelsen ikke er koblet opp mot personens genuine følelser og reaksjoner, men mot ytre 93

Hva er selvfolelse.indd 93

24.02.2021 10:02:22

kapittel 4

forventninger, eller er for tett vevd inn i andres følelser. Å leve med et falskt selv vil innebære opplevelser av fremmedgjorthet og tomhet, stor grad av intellektualisering eller andre psykiske plager og lidelser. Teorien omkring falskt og sant selv er høyst relevant for denne bokas refleksjoner rundt selvet som prosess. Når jeg likevel har valgt teorier om deler i personligheten med selvet som den integre rende kraft, så er det ikke i motsetning til teorien om falskt selv. Det er mer fordi jeg har erfart at «del-snakk» gir så umiddelbar mening for folk, det er vanlig at folk som søker hjelp har formuleringer som «En del av meg vil så gjerne … mens en annen del av meg er livredd for det samme». Jeg tror vi alle spontant gjenkjenner opplevelsen av å være sammensatt av mange, og til dels motstridende, deler. En annen grunn til at jeg velger del-teorier framfor falskt selv-teorien som rammeverk, er at jeg selv er mer oppdatert på del-tenkning. Jeg synes videre del-teoriene har et noe mer ressursorientert fokus, ved å være aktivt opptatt av at de ulike delene i oss har livsbevarende intensjoner og skal anerkjennes for det. Men la oss likevel se kort på hvordan Winnicotts begrep «falskt selv» er videreført i mentaliseringsbasert teori (Fonagy mfl. 2004). Fonagy beskriver hvordan det bygges psykologiske selv strukturer i barnet gjennom samspillet med de nære omsorgs personene. Spedbarnet uttrykker instinktivt sine indre emosjonelle tilstander, og forelderen blir instinktivt drevet til å imøtekomme barnets uttrykk, på en måte som markerer at det er barnets følelse man ser og bekrefter, ikke sin egen. Markert speiling vil bidra til direkte følelsesregulering hos barnet, samtidig som det lærer om egne følelser og muligheter for å dele følelser med andre. Barnet internaliserer den emosjonelle kommunikasjonen. De gjentatte erfaringene av å finne seg selv i den voksnes sinn, danner barnets selvrepresentasjoner. 94

Hva er selvfolelse.indd 94

24.02.2021 10:02:22

hva betyr det egentlig å «være seg selv»?

Når det blir store og systematiske feil i de voksnes inntoning, står barnet i fare for å utvikle et falskt selv. Selvopplevelsen blir da ikke forankret i og representert i barnet selv, men ligger ute hos de andre. Som når den voksne blir overveldet og uregulert i møte med barnets følelser, slik at hun blir like fortvilet som den lille. Det er for så vidt en inntoning, men markeringen som viser at «jeg ser dine følelser, lille venn», overtas av «hjelp, jeg er like fortvilet som deg». Systematisk umarkert speiling vil hindre den naturlige prosessen med at barnet får bekreftet sine følelser som sine. Det falske selvet som utvikles, internaliseres som en selv, men uten å være bygget inn i det nettverket av interne sammenhenger av følelser og kroppslige signaler som det trenger for å fungere integrerende. Det falske selvet kan sees som barnets måte å skjule, og dermed beskytte, det ekte selvet på. På den måten er utviklingen av falskt selv en måte å håndtere negative omsorgsbetingelser på. Omkostningene er mangel på autentisitet og fleksibel selvfungering, og dårlig evne til mentalisering. Vi alle har falske selv i oss, fordi forbigående feil eller mangelfull inntoning er en del av vanlige foreldres barneomsorg (Fonagy mfl. 2004). På den måten er «falskt selv» et normalfenomen, som i sin ytterliggående form vil medføre psykiske problemer. Hvis ødeleggende belastninger gjennom livet tvinger fram falske selv-reaksjoner, kan mentaliseringsevnen og selvintegreringen delvis bryte sammen, og skape store personlige og relasjonelle problemer, sier Fonagy. Teoridannelse omkring falskt selv på den ene siden, og på den andre siden om deler som utfører ulike funksjoner i personligheten, er altså ulike måter å systematisk forstå kompliserte fenomener i vår menneskelig psyke. La oss ha begrepet falskt selv med oss i bakhodet når vi nå vender tilbake til del-tenkningen, og vårt alles vanlige strev med «å være mange».

Hva er selvfolelse.indd 95

24.02.2021 10:02:22

kapittel 4

Å være mange Evnen til å spalte noe bort, som å overse noen impulser i deg selv, fordi det er noe annet som kreves i situasjonen, er en del av normalfungeringen. Men det kan også tippe over i hverdagen for oss alle, uten at det blir til psykisk lidelse, men likevel hverdagsstrev. Mange strever med en altfor aktiv indre kritiker som hele tiden fyrer løs med mer eller mindre grunnløs kritikk, og som det er vanskelig å holde i sjakk, selv om den åpenbart er helt urimelig. Andre kan streve med en overaktiv bekymrer, som hele tiden forskutterer problemer, også de som aldri dukker opp. Andre igjen kan ha en nesten for velutviklet evne til å se bort fra egen tilkortkommenhet, og tippe over i grandiost selvbedrag. Litt sånn at det alltid er de andre det noe galt med, «jeg er jo bare meg selv». Så hvordan får vi til denne dialektiske reisen gjennom livet – slik at vi opplever oss som én, samtidig som vi er mange? Grunnlaget ble lagt da vi var små, ved at vi ble tatt imot som mangfoldige og sammensatte, ved at de ulike delene fikk flytte ordentlig inn i oss og begynne samarbeidet. Men mange av oss ble ikke ordentlig tatt imot, mange strever med denne indre opplevelsen av å henge sammen. Noen opplever sin egen indre verden som en krigssone, eller i kontinuerlig unntakstilstand. Selv om fasaden virker samlet og ordnet. Jeg synes selv det er nyttig bare det å minne meg på at jeg er mange. At det er normalt, til og med sunt. Selvet er et nettverk av deler, som alle har sin funksjon. Dermed kan jeg litt lettere beholde refleksjonsevnen og den dialektiske holdningen til alle delene, selv når «feil» del dukker opp, som når jeg blir nervøs og stille i en situasjon hvor jeg hadde trengt hun engasjerte, dominerende. Jeg kan lettere møte den stille med en viss omsorg – «oi sann, hva fikk deg til å komme fram nå, mon tro?» – og derved innta en mer forskende enn dømmende innstilling til min 96

Hva er selvfolelse.indd 96

24.02.2021 10:02:22

hva betyr det egentlig å «være seg selv»?

egen fungering. Når vi som behandlere aksepterer mangfoldet hos oss selv, kan vi også lettere snakke med klienter om selvet som et mangslungent nettverk, og hjelpe folk til å akseptere og bli kjent med de ulike delene i seg.

Vi er ikke den samme – sammen med alle Vi kan føle oss fri sammen med noen – det er lett å bidra – og bundet sammen med andre – vi blir anspente og holder inne med ting. Noen mennesker utløser ressursene, mens andre utløser usikkerheten. Og motsatt; vi bidrar selv til at andre føler seg trygge eller utrygge. Det kan være små subtile ting i kontakten som gjør at den glir lett eller dårlig. Vi skal dvele ytterligere ved det å være mange, ved å låne noen formuleringer og begreper fra den danske filosofen Knud Løgstrup. Her skal vi se mer på hvordan vi påvirker hverandre. Løgstrup (1999) sier at kommunikasjon alltid handler om å våge seg frampå for å bli imøtekommet. I enhver samhandling byr partene på biter av seg selv. Det kan være forsvinnende lite som vises fram, som at man sier «God dag, hvordan står det til, takk bare bra, fint vær i dag». Eller det kan være mye mer, som at man byr på en mening, et ønske eller en betroelse. Uansett, sier Løgstrup, «vi ønsker å bli mottatt ved at vår tone blir antatt». Han sier videre at den tilliten og selvutleveringen vi viser, er oss gitt, det er ikke noe vi velger: «Livet vårt er nå engang uten vår medvirkning skapt slik at det ikke kan leves på annen måte enn at det ene mennesket utleverer seg og legger mer eller mindre av seg selv i et annet menneskes hånd i vist eller ønsket tillit» (Løgstrup 1999, s. 39). I hvilken grad vi påvirker hverandre, vil selvsagt variere. Hvor mye eller hvor lite som står på spill for et menneske i den tilliten 97

Hva er selvfolelse.indd 97

24.02.2021 10:02:22

kapittel 4

det viser, er høyst forskjellig. Det kommer an på mange ulike faktorer, på den enkeltes konstitusjon og tilstand i øyeblikket, på situasjonen, og ikke minst på hvem den andre er overfor oss, hva som er konteksten, og om vi skal tilbringe mye eller lite tid sammen. Men det faktum at vi i ethvert møte holder en bit av andre menneskers liv i våre hender, som Løgstrup så poetisk sier, innebærer at vi påvirker hverandres følelse av å være til, hele tiden. Noen ganger så mye at vi enten kan ødelegge eller redde hverandre. For eksempel ved at vi er stilltiende vitner til at nabobarna blir utsatt for grov omsorgssvikt, eller ved at vi bryter inn og bidrar til at nabofamilien får hjelp. Men også når påvirkningen bare er flyktig og forsvinnende liten, som når vi hilser på naboen i forbifarten. Et sunt og velfungerende selv-i-prosess innebærer tillit til at andre vil motta oss, med det vi kommer fram med. Utrygg selvfølelse er mangel på slik tillit. Igjen slik Slaby snakket om at vi har et «jeg kan»- eller «jeg kan ikke»-skjema: Jeg er en som kan tre fram, eller jeg er en som ikke er så sikker på om jeg kan tre fram. Gjentatte erfaringer av at den tonen vi slår an, blir antatt slik at vi føler oss mottatt, vil styrke og bygge det trygge selvet og jeg-kan-opplevelsen. Brudd på denne tilliten, som at vi ikke blir mottatt, eller konsekvent blir mottatt som noe annet enn det vi forsøker å vise, vil over tid skade selvutviklingen, og kanskje stimulere en falsk selvdannelse eller overaktive deler i personligheten for å beskytte selvet, som selvkritikeren eller den som holder oss tilbake. I psykoterapi og veiledning kan målet være å hjelpe folk til å handle på måter som skaper nærhet, når det er nærhet man vil ha. Eller til å markere avstand og grenser, når man trenger selvavgrensning. Selvfølelsesstrev dreier seg ofte om enten å holde andre for mye på avstand, eller å la seg grenseløst invadere. Og trygg selvfølelse er å kunne si ja til kontakt og nærhet med andre, 98

Hva er selvfolelse.indd 98

24.02.2021 10:02:22

hva betyr det egentlig å «være seg selv»?

men også nei. Når vi arbeider med egen og med andres selv følelse, kretser det ofte rundt å bli kjent med indre tilstander og å kunne slå an den tonen som man ønsker og trenger, integrert med sensitivitet overfor andres indre tilstander. Selvoppfyllende profetier Dårlig selvfølelse kan medføre at du slår an en annen tone enn den du ønsker å bli mottatt med, paradoksalt nok. Kari ønsker å bli mottatt med entusiasme og interesse, men framstår som tilbakeholden og uinteressert, fordi hun er usikker. Ola ønsker dialog og meningsutveksling, men framstår som dominerende og lite åpen for andres innspill, fordi han dypest sett er usikker. Både Kari og Ola slår an en annen tone enn den de har på innsiden. Når tonen Kari slår an, blir antatt, kanskje ved at folk trekker seg litt unna, blir hun lei seg og føler seg utenfor. Det var jo ikke det hun egentlig ønsket. Og når Ola blir bedt om å dempe seg litt, blir han fortvilet, han ville jo bare delta. Dette er noe av det triste ved dårlig selvfølelse, at vi ikke tør å slå an den tonen vi egentlig har inni oss, og at vi dermed skaper en annen «musikk» enn den vi liker, gjennom det vi gjør. Atferden blir en selvoppfyllende profeti; vi kan komme til selv å bidra til det vi frykter skal skje. Ofte vil dette føre til at vi skaper det vi er mest redd for – avvisning. Den du ikke tør å henvende deg til, tror du ikke er interessert, og unnlater selv å ta kontakt med deg. Og du ender opp med å føle deg avvist, akkurat slik som du fryktet. Å se bakenfor usikkerhet Ofte klarer vi å se bortenfor den tonen som feilaktig blir slått an. Vi skjønner at andres reserverthet bunner i usikkerhet og ikke manglende interesse, derfor står vi på litt til. At jeg forkaster den tonen av reservasjon som du anslår, vil kanskje være den beste måten jeg kan holde i den biten av ditt liv som ligger i mine 99

Hva er selvfolelse.indd 99

24.02.2021 10:02:22

kapittel 4

hender. Altså at jeg tar sjansen på at det ligger en åpenhet og interesse bakenfor det tilbakeholdne. Men å gjøre dette krever en god porsjon med trygghet på egen selv-prosess. Jeg må for det første ha en interesse av det selv, og jeg må være trygg nok til å kunne avvise din tilsynelatende avvisning av meg. I en profesjonell terapeut- eller veilederrolle er tryggheten til å se bakenfor folks atferd og eksplisitte signaler av største betydning. Jobben ligger nettopp i å forstå mønstrene bak atferden, få tak i dette sammen med klienten. Hjelpe vedkommende inn i «mellomrommet» mellom delene, inn i aksepten av egne sammensatte følelser og nettverk av deler. Slik at hen kan spille på de strengene som vibrerer på innsiden, overfor andre.

Inderlig til stede i livet Bare som subjekt kan vi møte andre i «inderlighet», sa filosofen Søren Kierkegaard for mer enn 150 år siden (Kierkegaard 1844/2014). Evnen til å se verden rundt oss hviler på et minimum av kontakt innover i vår subjektive eksistens. Ved å føle oss selv kan vi møte andre. Den inderligheten som Kierkegaard snakker om, kan ikke oppnås ved den rene tankens kraft. Tvert imot, den rene tanken fjerner oss fra den subjektive inderligheten, sier han: «Å eksistere utelukkende ved tenkningens veiledning, er som å reise i Danmark etter et lite kart over hele Europa, hvor Danmark ikke er større enn en liten plett, ja, det er enda mer umulig» (Kierkegaard 1846, oversatt av meg). Og vi skjønner straks at tenkning alene vil frarøve oss en mengde viktige detaljer. Kierkegaard (1843, oversatt av meg) har videre noen tankevekkende formuleringer om betydningen av å velge i inderlighet: «Valget i seg selv er avgjørende for personlighetens innhold; ved å velge synker den ned i det valgte, og når den ikke velger, 100

Hva er selvfolelse.indd 100

24.02.2021 10:02:22

hva betyr det egentlig å «være seg selv»?

visner den hen i tæring.» Og videre: «Det kommer ikke så mye an på å velge det riktige, som på den energi, det alvor og det patos som man velger med. Deri forkynner personligheten sin indre uendelighet, og derved konsolideres igjen personligheten.» Det er noe salvelsesfullt ved Kierkegaards sterke ord, mange av oss har vel kjent på det «tæringsaktige» ved å sitte fast i ambiva lens. Tvile, tenke seg om, være usikker – se det hører med i et inderlig liv. Men aldri å få til å velge – aldri klare å hengi seg til det ene framfor det andre – hemmer vitaliteten. Frihet til å velge? Hvilke roller vi har, hva vi jobber med og hva vi driver med, påvirker og er en viktig del av vår identitet og følelsen av oss selv. Vi formes av det vi gjør, men er ikke identiske med det innholdet i livet vi har valgt, eller blitt tvunget til å gjøre. Vi kan – ikke alltid, men i mange sammenhenger – velge om igjen. Men muligheten til å ta subjektive valg er på ingen måte jevnt fordelt i verden. Heller ikke her i rike Norge kan hver enkelt forme eget liv på like premisser – man kan være bundet og tvunget av alt fra fattigdom, sykdom, diskriminering, fastlåste roller eller maktmisbruk til annen urettferdighet. Vi kan fort havne i den ene av to ulike grøfter når vi snakker om personlig ansvar: På den ene siden kan vi skylde på «samfunnet» i ett og alt, fraskrive oss alt ansvar på grunn av politiske beslutninger, maktmisbruk, press fra medier og reklame og så videre. På den andre siden kan vi komme til å tro at alt er mulig bare vi vil det nok, slik enkelte deler av selvhjelpslitteraturen vil ha det til. Vi er alle bundet av ytre betingelser, og vi har alle et personlig ansvar. Rom for personlig ansvar er viktig å finne, også der det er lite. Behovet for autonomi, for å kunne bevege oss i verden i tråd med egne behov både for mestring og tilhørighet, er grunn leggende (Ryan og Deci 2017). Når vi jobber med folk, kan det 101

Hva er selvfolelse.indd 101

24.02.2021 10:02:22

kapittel 4

noen ganger være utvidende å reflektere rundt valgmuligheter: Er det dette du vil? Og hvis ikke, hvilke andre muligheter har du? Er det du som har dette ønsket, eller er det dine foreldres stemme i deg? Hvis du oppdager at det ikke er forankret i egne verdier – kan du ombestemme deg? Hvis du strever med å falle til ro og motivere deg for studiene – kan det være at du skal slutte? Om du føler deg hemmet i parforholdet – kan det være at du sitter fast i noe du skal bryte ut av? Vi blir alle påvirket av trender, men vi kan til en viss grad velge hvordan vi forholder oss til trendene. Selv om «alle» fikser øyenbrynene, går det an å velge å la være. Selv om sosiale medier viser fram vellykkethet, går det an å velge å ikke delta. Hvis de andre konkurrerer om å bli mest mulig «drita» på fest, trenger du ikke forsøke å vinne. Det går an å si ja til noe, og nei til noe annet. Du kan gå ut av en rolle og inn i en annen. Det er mulig å gå mot strømmen. Selv om flokkdyret mennesket ofte flyter med i strømmen, uten å tenke over det. Men for å kunne ta vårt personlige ansvar der det er mulig, må vi reflektere over livet, oss selv og våre valg. Svendsen (1999) lager et skille mellom situasjonsbestemt og eksistensiell kjedsomhet. Den situasjonsbestemte kjedsomheten oppstår når du blir hindret i å gjøre noe du ønsker å gjøre, eller må gjøre noe annet i stedet. Eksistensiell kjedsomhet innebærer mangel på mening, man har ingenting å lengte mot. Den situa sjonsbestemte kjedsomheten inneholder en lengsel etter noe som begjæres, mens den eksistensielle handler om lengsel etter begjær overhodet. Dette siste er mer alvorlig for oss. Mange moderne mennesker lider av eksistensiell kjedsomhet, der vi løper etter strømmen av informasjon på internett, eller ting vi synes vi må i hverdagen. Internett har forandret oppmerksomhetens vilkår, kunnskap og bullshit er tilgjengelig døgnet rundt, i skjønn eller uskjønn forening. Og siden smarttelefonen kom inn i våre 102

Hva er selvfolelse.indd 102

24.02.2021 10:02:23

hva betyr det egentlig å «være seg selv»?

liv, har det blitt dårligere med pauser for oppmerksomheten, få muligheter til å vende seg innover, til å fornemme og dvele ved fornemmelser. Mange av oss trenger å finne måter å leve i «inderlighet» på, slik at vi kan få tak i hva vi vil være med på, hva vi ikke vil være med på, hva vi vil bidra med her i denne stunden på jord som kalles livet.

Å være mindfull Mindfulness er navnet både på en universell menneskelig egenskap – en bevissthetstilstand preget av oppmerksomt nærvær – og en meditasjonsform som stammer fra buddhismen (Binder mfl. 2014). Å være mindfull eller oppmerksomt til stede er nok det samme som å være i «selvet» – i kjernen i våre subjektive liv (James 1918) eller bevissthetens «nav» (Siegel 2019). De siste tiårene har mindfulness-meditasjon blitt svært populært hos oss i Vesten, kanskje som en reaksjon mot vår tids bombardering av oppmerksomheten, spesielt via internett? Selvbevisstheten forsterkes og utfordres gjennom sosiale medier, som vi var inne på i kapittel 2, vi kan i mye større grad se hva andre gjør og sammenligne oss med dem. Samtaler blir kontinuerlig forstyrret av det som skjer på mobilen. Vi er mindre i fred med oss selv og de aller nærmeste. Jon Kabat-Zinn, amerikansk professor i medisin, etablerte i løpet av 1990-tallet mindfulness på vestlig vis, gjennom et åtteukers stressreduksjonsprogram ved universitetet i Massachusetts, USA (Kabat-Zinn 2004). Det er siden utviklet flere mindfulnessbaserte programmer for ulike formål. Blant annet brukes mindfulness-prinsipper i flere moderne former for psykoterapi, spesielt innenfor det som kalles den tredje bølgen i kognitiv terapi, som Acceptance and Commitment Therapy (Hayes mfl. 2018), 103

Hva er selvfolelse.indd 103

24.02.2021 10:02:23

kapittel 4

Compassion Focused Therapy (Gilbert 2010), Metacognitive Therapy (Wells 2009). Seriøse mindfulness-programmer bygger på sentrale prinsipper i buddhistisk psykologi, men uten de religiøse, esoteriske og mystiske elementene. Miljøet bak Mindfulness-Based Cognitive Therapy i Oxford forsker på virkningsmekanismene ved mindfulness. Man er opptatt av å sikre kvaliteten i feltet ved å være tydelig på hva som er de grunnleggende elementene i mindfulness og hva som er variasjoner i ulike spesifikke programmer (Crane mfl. 2017), som for eksempel mindfulness for barn i skolen. Her er de grunn leggende prinsippene:

• Bygger på en syntese av østlige kontemplative tradisjoner og vestlig vitenskap (medisin, psykologi og pedagogikk). • Understøttes av modeller for forståelse av den menneskelige psyken, hva som forårsaker og hva som lindrer lidelse. • Bidrar til utvikling av nye måter å forholde seg til erfaring på, gjennom oppmerksomhet her og nå, samt å «gå til» framfor å unnvike. • Støtter utvikling av selvregulering, så vel som medfølelse, klokhet og mental balanse. • Inviterer deltakeren til vedvarende meditasjonstrening, i en nysgjerrighetsbasert læringsprosess, med øvelser som bidrar til økt forståelse. Det har oppstått en rekke populariserte kurs som blander mind fulness med lettvint selvhjelp og overdreven positiv tenkning (Binder mfl. 2014), med fare for å individualisere ansvaret for problemer som må løses på samfunnsnivå, som utnytting av folk i arbeidslivet eller urimelig stress i skolehverdagen (Madsen 2014). De fem prinsippene i mindfulness kan være nyttige for å avsløre pseudo-mindfulness, ved siden av å være guidelines i videre forskning på virkningsmekanismene. 104

Hva er selvfolelse.indd 104

24.02.2021 10:02:23

hva betyr det egentlig å «være seg selv»?

Kabat-Zinn understreker at mindfulness selvfølgelig ikke er løsningen på alle livets problemer, men at livets problemer kan bli tydeligere for oss når vi ser dem med et klart og våkent sinn (Kabat-Zinn 2004). Dermed kan vi forholde oss på andre måter og treffe mer bevisste valg. Omkostningene ved å la oss drive av ytre stress uten bevissthet og oppmerksomt nærvær er store, sier han. Manglende bevissthet frarøver oss muligheten til å være i kontakt med vår egen kropp, dens signaler og beskjeder. I neste omgang kan dette forårsake fysiske problemer som vi ikke vet at vi er med på å generere selv. Å leve i en kronisk tilstand av manglende nærvær til oss selv innebærer at vi mister mye av det som er vakrest og mest meningsfylt i livet. Når vi ser prinsippene i mindfulness, vil vi oppdage at denne tenkningen er kompatibel med selvet-som-prosess. Kort om grunnleggende prinsipper i mindfulness Å få tak i nærværets kraft forutsetter at du går til prosessen med et åpent sinn og en virkelig vilje til å erfare egen indre verden på nye måter. Du trenger ikke følge oppskriften mekanisk, sier Kabat-Zinn, det viktigste er å innta en åpen grunnholdning. Det er også viktig å innstille seg på at ingenting skal endres aktivt, prosessen går ut på å rette oppmerksomheten mot tingene slik de er for øyeblikket. Denne åpenheten praktiseres gjennom de sju grunnholdningene: 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7.

være ikke-dømmende, forsøk i stedet å være et upartisk vitne overfor deg selv være tålmodig, husk at ting tar tid ha en nybegynners sinn, legge bort forutinntattheten ha tillit til deg selv og dine følelser ikke streve, la ting bare skje akseptere, erkjenne at «slik er det akkurat nå» la gå, gi slipp; ikke tviholde på tanker og meninger 105

Hva er selvfolelse.indd 105

24.02.2021 10:02:23

kapittel 4

De sju holdningene kan komprimeres, slik Andries Kroese, professor i kirurgi og mindfulness-lærer i Norge, gjør det i boka Stress (Kroese 2006), for å gjøre prosessen lettere å huske: Stopp – observer – aksepter – la gå. Stopp kan være å stoppe opp fysisk og/eller mentalt, og kanskje sette seg ned for å samle seg, eller aktivt tre til side for tankene en liten stund, noe man kan gjøre selv midt i et møte med mange mennesker. Observer er å se – betrakte – alt som dukker opp i bevisstheten; tanker, følelser, sansninger. Aksepter er å forsøke å ta inn over seg det man observerer og registrerer, ikke å like eller ikke like det, men se i øynene at slik er det akkurat nå. La gå er å gi mentalt slipp. Ikke dvele for lenge ved det vi observerer, men gi slipp og på den måten være mottakelige for andre ting som kan oppstå. Å akseptere og la gå henger nøye sammen; når vi lærer å akseptere det som skjer her og nå, er det lettere å la gå. Når vi observerer tankestrømmen, i stedet for å la oss oppsluke av den og styres av den, vil det også være lettere å kunne gi slipp på tankene og å se bakenfor dem. Og bakenfor kan vi finne en større klokskap, fordi vi da får tak i samarbeidet mellom fornuft og følelser, og kan tre litt ut av kampen mellom de ulike delene i oss. Vi forsøker ofte å løse eller fjerne negative følelser som tristhet, engstelse eller irritasjon nettopp ved hjelp av tanker, sier psykologiprofessor Mark Williams (Williams og Penman 2011). Han understreker videre hvordan følelser ikke kan løses eller fikses, bare føles, det samme som understrekes av Lesley Greenberg (Greenberg 2015). Og når vi aksepterer at vi føler som vi føler, kan det være at følelsen i neste omgang endrer seg, eller at vi finner en løsning på det som utløste følelsen, alternativt aksepterer situasjonen.

106

Hva er selvfolelse.indd 106

24.02.2021 10:02:23

hva betyr det egentlig å «være seg selv»?

Virkningsmekanismene i mindfulness Når vi sitter fast i tanken, fokuserer vi gjerne på gapet mellom slik vi har det og slik vi skulle ønske at vi hadde det (Williams og Penman 2011). Som når vi er slitne, og sier til oss selv at «du har da ingen grunn til å være så sliten nå, ta deg sammen!». Fokus på gapet – diskrepansen – mellom faktisk tilstand og ønsket tilstand, vil som regel medføre at gapet blir større, ikke mindre. Vi blir mer slitne av å forsøke å presse oss til å ikke være sliten, framfor å akseptere slitenheten, ta en pause og hente oss inn igjen. Diskrepanstenkning er trolig en utløsende mekanisme ved tilbakevendende depresjon: Man merker en nedstemthet, og anklager seg selv, framfor å forstå det som en naturlig hverdagslig humørsvingning, sier Williams og Penman. Videre tenker vi ofte på generaliserte måter – gamle erfaringer tas for gitt og farger både øyeblikket og fantasier om framtidige scenarioer (Williams og Penman 2011). Mye psykisk strev som angst og depresjon er preget av tendens til overgeneralisering, slik at man mister nyanser og det som er virkelig akkurat nå. Kari, som har sosial angst, tenker «Det var det jeg visste – absolutt ingen liker meg» når den unge gutten i kassa på matbutikken glemmer å si hei til henne. Ola, som ofte er deprimert, tenker at «å nei, nå har jeg sovet dårlig, det er starten på en ny depresjon». Han fortolker det meste av det som skjer utover dagen inn i denne rammen. Mindfulness innebærer et skifte i hvordan vi forholder oss til utfordringer. I stedet for å fokusere på diskrepansen mellom faktisk og ønsket tilstand, fokuserer vi på øyeblikket, trener på å forholde oss ikke-vurderende, og lar tanker og følelser komme, men også gå igjen. Gradvis lærer man at tanker ikke nødvendigvis er representasjoner av virkeligheten, at Ola har sovet dårlig en natt behøver slett ikke bety starten på en ny depresjon. Fleksibel, realistisk og mer situasjonsspesifikk tenkning gir bedre 107

Hva er selvfolelse.indd 107

24.02.2021 10:02:23

kapittel 4

selvregulering og balanse, og kan hindre depressiv tankegang (Segal mfl. 2013). Forskningen på området er ung, men viser lovende effekt av systematisk mindfulness-trening og mindfulness-baserte intervensjoner i terapi: Økt selvomsorg, mindre bekymring og økt metabevissthet (at tanker er tanker som ikke representerer sannheten) gir reduksjon i depressive symptomer og mindre fare for nye depressive episoder (van der Velden mfl. 2015). Mind fulness-baserte intervensjoner har god effekt på repeterende negative tankemønstre og gir betydelig mindre emosjonell og kognitiv reaktivitet, altså mindre tendens til umiddelbart å koble mildt ubehag med depressive mønstre (Gu mfl. 2015). Det ser ut til at mindfulness-trening kan hjelpe folk til å bryte negative mønstre av tanker og følelser og regulere seg selv mer i tråd med den faktiske situasjonen, heller enn verstefallstenkning og overdreven selvkritikk. Eller som filosofen Sam Harris sier: Målet med mindfulness og lignende meditasjonspraksiser er å ikke lenger føle seg identisk med sine tanker. Ikke slutte å tenke, selvsagt, men ikke lenger være slave av forvirrende og destruktive tanker. Slik at vi kan få tak i sinnets muligheter til å overskride seg selv, og føle oss fylt av kjærlig energi og forbindelse med andre. Harris er, som ateist, opptatt av åndelighet uten religiøsitet og argumenterer for at «meditasjon er en teknikk for å våkne opp» (Harris 2014). Jeg synes kunnskapen om mindfulness gir assosiasjoner til beskrivelsen av selvfunksjoner fra forrige kapittel. Å stille seg på siden av tankene minner om Brombergs «standing in the spaces», være i mellomrommet mellom de ulike delene, som kanskje river og sliter oss i ulike retninger, eller i en helt bestemt retning som irritasjon eller offeropplevelse. Det minner også om Schwartz’ teori om selvet som klok og rolig leder i personligheten. Kanskje kan vi si at oppmerksomt nærvær er å invitere de grunnleggende 108

Hva er selvfolelse.indd 108

24.02.2021 10:02:23

hva betyr det egentlig å «være seg selv»?

selv-prosessene til å tre fram? Kanskje er mindfulness en måte å stå i det helsebringende mellomrommet, som kaller vi selvet? Selvet er et «fristed» i vår mentale verden, hvor vi er beskyttet mot overidentifikasjon med kun én av delene i oss, mindfulness er å være i «fristedet» (Hayes mfl. 2018). I østlig tenkning kalles dette å være «opplyst», nettopp fordi vi sanser og fornemmer både oss selv og verden på en mer bevisst måte. Kanskje med stoisk ro?

Å ha stoisk ro Stoisismen er en filosofisk tradisjon med opprinnelse i gresk og romersk antikk filosofi (Brinkmann 2015, Jenssen 2020) som det siste tiåret har fått fornyet popularitet, særlig blant (unge) menn (Morgenbladet 2020). Vi skal se helt kort på de sentrale elementene i denne filosofien, før vi ser på likhetene mellom mindfulness og stoisisme. Stoisismen hviler på at mennesket er uløselig knyttet til naturen: Naturen eksisterer før oss og er vår ramme, mennesket er «festet» til naturen, som filosofen Jens Oscar Jenssen sier det i boka Stoisk ro – livsvisdom for vår tid. Det som kjennetegner den menneskelige natur – i tillegg til de rent kroppslige dimensjonene – er vår erkjennelsesevne. Det ligger derved i vår natur at vi bruker og videreutvikler denne evnen. For å få tak i erkjennelsesevnen inviterer stoisismen til å «løsne» identifikasjonen med kulturelle normer. Vi oppfordres til å tenke ut fra oss selv, mer enn i henhold til normer og regler rundt oss. Men samtidig understreker stoisismen vår kollektive natur – vi lever i grupper og er avhengige av flokken. Det naturlige for oss er å ta oss selv i bruk til beste for helheten – gjennom vår erkjennelsesevne å finne en meningsfull plass i helheten (Jenssen 2020). 109

Hva er selvfolelse.indd 109

24.02.2021 10:02:23

kapittel 4

I tråd med grunntanken om at mennesket er natur, anbefaler stoisismen å unngå å sentrere livene våre rundt kunstige behov. Det eneste som kan gi oss gode liv, er at vi forfølger behov vi faktisk har, i kraft av vår natur. Mye av det vi begjærer eller frykter er ikke nødvendigvis i tråd med vår natur. Kroppens behov er tjent med en middelvei, ikke for mye, men heller ikke for lite av det den trenger. Vi må derfor ta stilling til og velge hvilke følelsesmessige impulser vi skal gi vår tilslutning til. Vi kan la kroppen føle det den føler, uten nødvendigvis å bygge videre på impulsene ved å slutte oss til dem. «Vi trenger ikke la sinnet vårt bekrefte de kroppslige impulsenes ‘versjon’ av ‘godt og dårlig’» (Jenssen 2020, side 129). Vi skal ikke undertrykke følelser og kroppens impulser, følelser er der hele tiden. Men vi kan bruke erkjennelsesevnen til å velge om en følelsesmessig impuls skal bygges videre på eller ikke, ut fra hva vi tror vil bringe noe godt med seg for oss selv og fellesskapet. Stoisismen peker videre på betydningen av å skille mellom det vi har kontroll over og det som er utenfor vår kontroll, og bruker begrepet «kontrollskillet» (Jenssen 2020). Ved å forstå hva som er utenfor vår kontroll (som kanskje er det meste i livet) kan vi lære oss å akseptere det, og slutte å kjempe imot ting som likevel ikke kan endres. Hvordan vi forholder oss til alt som er utenfor vår kontroll, er innenfor vår kontroll. Stoisismen går med dette langt i å postulere tesen om at «det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det». Kontrollskillet kan lære oss hva som er formålstjenlig å bruke energi på. Det som skaper uro i oss, er å stå i opposisjon til naturen og det som ligger utenfor vår k ontroll. Å bruke erkjennelsesevnen til å akseptere og velge fokus kan gi sinnsro – som i neste omgang gir mulighet for gode valg og godt liv (Brinkmann 2015, Jenssen 2020).

110

Hva er selvfolelse.indd 110

24.02.2021 10:02:23

hva betyr det egentlig å «være seg selv»?

Mindfulness og stoisisme – to sider av samme sak? Det som er aller viktigst for stoikeren er sinnsro, sier den danske psykologen Svend Brinkmann i boka Stå imot – si nei til selv utviklingen. «Hvis du ikke klarer å si nei til ting som kan bringe deg ut av kurs – for eksempel fordi du er redd for å gå glipp av noe – blir det vanskelig å falle til ro og avfinne seg med det eksiste rende» (Brinkmann 2015, side 73). Han er kritisk til trender innenfor selvhjelpslitteraturen, inkludert mindfulness, og viser hvordan mindfulness brukes i kommersialiserte former, som lover større ytelse, mer suksess, nye innovasjoner. Brinkmann foreslår at vi framfor mindfulness, vender oss mot stoisismen. Også forfatterne av den norske boka Mindfulness i psykologisk behandling (Binder mfl. 2014) tar avstand fra populariserte og kommersialiserte former for pseudo-mindfulness, men gir samtidig en vitenskapelig begrunnet innføring i mindfulness som personlig og terapeutisk verktøy, eller en vei å gå. Jeg synes det er mange likhetstrekk mellom stoiske prinsipper og mindfulness: Man inviteres til bevisst å erkjenne at tanker er tanker, som vil dukke opp, som kan utfordres, fordi de ikke nødvendigvis representerer sannheten – at vi tenker på noe vi ønsker oss, betyr ikke nødvendigvis at vi trenger det. Og at følelser og reaksjoner dukker opp, men at vi ikke behøver å forfølge dem. Prinsippet med «å la gå» ligner på stoisismens invitasjon til å «ikke gi sin tilslutning». Begge retninger inviterer til å trene på aksept. Og man er opptatt av å praktisere en ikke-dømmende aksepterende holdning, både overfor en selv og omgivelsene. Sinnsro i stoisk form er kanskje ikke noe annet enn mindfulness, men først og fremst en annen måte å filosofere rundt det på? De to retningene har basis i forskjellige filosofiske tradisjoner, der mindfulness har sin opprinnelse i østlig buddhistisk filosofi, 111

Hva er selvfolelse.indd 111

24.02.2021 10:02:23

kapittel 4

mens stoisismen kommer fra vestlig, gresk filosofi. Det vestlige utgangspunktet i stoisismen ser vi kanskje i oppfordringen til å koble seg løs fra kulturelle idealer og tenke ut fra seg selv som individ. Samtidig ligger det et slektskap med østlig holistisk tenkning i postuleringen av individet som uløselig knyttet til og avhengig av helheten. Brinkmann mener mindfulness bidrar til vår tids press på optimalisering av individet, ved å brukes for å få folk til å yte mer, i en stadig mer akselererende kultur: «Vi må være til stede nå, for å ha suksess i morgen» (Brinkmann 2015, side 144). Han argumenterer for stoisismen som en mer hensiktsmessig livs filosofi, ved blant annet å tilby hjelp og støtte til sinnsro og støtte til å «avfinne seg med seg selv, snarere enn å finne seg selv», som han sier (side 167). Jeg synes imidlertid det virker rimelig å betrakte stoisisme som en vestlig variasjon av de samme grunnprinsippene som vi finner i mindfulness, gitt de mange fellestrekkene vi nettopp har sett på. Begge de to tradisjonene inviterer til å gi slipp, tåle at tanker og følelser kommer og går, og akseptere tingenes tilstand, som et utgangspunkt for et godt liv i tråd med den menneskelige natur. Brinkmanns «misforståelse» ligger muligens i at han har sett seg blind på kommersialiserte former for mindfulness. Både mindfulness og stoisisme kan misforstås og blåses ut av proporsjoner, som at det eneste som har sann verdi er å være i nuet (mindfulness), eller at følelser skal undertrykkes (stoisisme).

Mindfull og stoisk rolig, uten mindfulness og stoisisme? Selvsagt kan vi være oppmerksomt til stede uten å drive med mindfulness-meditasjon, eller ha stoisk ro uten å ha lest om eller 112

Hva er selvfolelse.indd 112

24.02.2021 10:02:23

hva betyr det egentlig å «være seg selv»?

bekjenne oss til stoisismen. Mange mennesker lever livene sine i oppmerksomt nærvær og stoisk ro, uten noensinne å ha hørt om verken gresk eller buddhistisk filosofi og meditasjon. Kanskje kommer vi til verden som stoiske og oppmerksomt nærværende? Som små barn er vi oppmerksomt, undrende og ikke-dømmende til stede. Men som voksne mister vi lett nærværet, og søker derfor etter måter å gjenfinne tilstedeværelse og ro på. I mange roller er oppmerksomt nærvær avgjørende: Jeg mener at en av mine viktigste kompetanser som terapeut, er å være mindfull i møtet med klientene mine, oppmerksomt til stede, ikke-dømmende, aksepterende for det som måtte komme. Men kan det bli for mye mindfulness, eller mindfulness på feil måte? I sin kulturpsykologiske analyse av selvhjelpskulturen sier psykolog Ole Jacob Madsen at det er nærliggende å spørre om mindfulness-filosofien innbyr til en fatalistisk holdning til dagliglivet, ved å hjelpe oss til å tåle det moderne teknologiskapte presset og stresset, framfor å stå opp og kjempe imot uheldige samfunnsforhold og strukturer (Madsen 2014). Dette er en betimelig påpeking, som minner oss om å ikke gå innover i oss selv for å bli der; Madsens bok heter ironisk Det er innover vi må gå. Snarere bør vi finne likevekten på innsiden, for deretter å delta i verden, gi vårt bidrag gjennom arbeid og deltakelse i samfunnet. Vi har i dette kapittelet snakket om betydningen av å akseptere at vi «er mange», og at vi har motsetninger i oss. Aksept er et nøkkelprinsipp i mindfulness, og i stoisisme. Vi skal i neste kapittel se nærmere på hvordan en aksepterende holdning skaper motsatsen til resignasjon og unnvikelse, gjennom å bygge medfølelse, vennlighet og handlekraft.

113

Hva er selvfolelse.indd 113

24.02.2021 10:02:24

Hva er selvfolelse.indd 114

24.02.2021 10:02:24

KAPITTEL 5

AKSEPT SOM INNGANGSPORTEN TIL MEDFØLELSE

Hva er selvfolelse.indd 115

24.02.2021 10:02:24

kapittel 5

ange er redde for at aksept er det samme som å resignere – at vi gjennom aksept gir opp å få det bedre eller bidra til utvikling. Derfor stritter mange også imot selve ideen om å akseptere, fordi man er redd for å bli stående fast. Vi skal i dette kapittelet studere hvorfor og hvordan det i realiteten er motsatt: Det vi innbitt slåss imot i oss selv og i relasjoner, har en tendens til å holde oss fast.

Endring starter med aksept Aksept er ofte det første viktige trinnet for å få til en ønsket forandring, eller for å kunne slå seg til ro med noe som uansett ikke kan forandres (Gilbert 2010, Gilbert og Choden 2013). Det er vanskelig å endre noe vi ikke tar inn over oss, noe vi fortrenger eller jobber med å holde unna. Aksept er også inngangsporten til selvmedfølelse, som gjennom «Compassion Focused Therapy» har vist seg å være et viktig terapeutisk prinsipp ved en rekke psykiske problemer (Gilbert og Choden 2013, Neff 2011). Det ser ut til at aksept er veien til selvmedfølelse, som er veien til utvikling. Selvmedfølelse innebærer en aktiv «humanistisk» holdning til det som er strevsomt, i form av tre komponenter (Neff 2011):

• Vennlighet overfor oss selv, særlig når noe er vanskelig i livet. • Erkjennelse overfor det fellesmenneskelige i smerte og strev, slik at vi ser det som en del av livet. • Aksept overfor smerte og motgang, framfor en overidentifi sering eller kamp. Selvmedfølelse som beskrevet her, innebærer en mindfull og ikke-dømmende holdning, men er samtidig mer omfattende. Det dreier seg om å møte seg selv, og andre, med aktiv og vennlig medfølelse, noe som ser ut til å gi større emosjonell fleksibilitet 116

Hva er selvfolelse.indd 116

24.02.2021 10:02:24

aksept som inngangsporten til medfølelse

enn «bare» å være mindfull (Svendsen mfl. 2019). Det er altså denne komponenten av villet vennlighet som løfter vår smidighet, overfor oss selv og andre. Dalai Lama (1999) gjør medfølelsens betydning enda tydeligere når han sier at lidelse riktignok kan herde oss, men enda mer gjøre oss mildere, mer sensitive og empatiske. Han refererer til poeten William Wordsworth, som har sagt: «En dyp smerte har gjort min sjel mer human.» Dette er den egentlige meningen i lidelsene våre, sier Dalai Lama – «Av de tingene vi deler med andre, er lidelsen den mest grunnleggende. Lidelsen er den tilstanden som forener oss med alle levende vesener.» Motgangen i livet knytter oss nærmere andre og nærmere det menneskelige. Inngangsporten til medfølelse er altså vår evne til å akseptere, i betydning av å ta inn over oss, lidelse. Vi kan ikke tvinge fram vennlighet og medfølelse, verken overfor oss selv eller andre, men vennlighet og medfølelse kan vokse fram av aksept. Derfor er det viktig å forstå hva det virkelig betyr å akseptere noe, og hvordan vi gjør aksept. Særlig for oss som har som jobb å hjelpe folk med endring og utvikling.

Hva betyr det egentlig å akseptere? Det handler om å leve et liv, ikke vinne en krig, sier psykologen Anna Kåver: Mange mennesker er misfornøyde eller ulykkelige fordi de prøver hardt å kontrollere det som ikke lar seg kontrollere, for eksempel ved systematisk å unngå det som vekker angst eller ubehag. Mye psykisk lidelse er et resultat av å ikke akseptere smerte som en del av livet (Kåver 2005). Det er godt dokumentert at systematisk unngåelsesatferd er en driver ved psykisk lidelse; man unngår fryktede situasjoner, følelser eller ting, og vinner en kortvarig lindring, men begrenser samtidig livsutfoldelsen. Videre har unngåelse en tendens til å øke på, man unngår mer 117

Hva er selvfolelse.indd 117

24.02.2021 10:02:24

kapittel 5

og mer, og får innskrenket livet ytterligere, fordi man aldri får avkreftet det man frykter. Aksept innebærer eksponering for livet selv (Hayes mfl. 2018), med oppturer og nedturer, glede og smerte. Aksept er å se ting – inkludert oss selv – slik de er, framfor å være i opposisjon til tingenes tilstand. Det dreier seg ikke om å like det vi ser, men om å la være å lure oss selv (Gilbert og Choden 2013). Aksept åpner rommet rundt erfaringer, slik at både selve hendelsen og våre reaksjoner på den, får plass: Espen var fortvilet fordi han så ofte ble sjalu på kjæresten, som krevde at Espen måtte slutte å være sjalu hvis de skulle fortsette å være sammen. Da han fortalte om sjalu sien i første terapitime, ble det ganske tydelig for meg som terapeut at Espen hadde gode grunner til å være sjalu overfor kjæresten, som åpenlyst neglisjerte ham i sosiale sammenhenger og flørtet intenst og åpenlyst med andre. Problemet var ikke Espens sjalusi, men at han ikke tok på alvor – ikke aksepterte – sine egne reaksjoner på kjærestens atferd. I stedet for å «jobbe med sin sjalusi» snudde han handlekraften til å snakke alvor med kjæresten, til å fortelle om sine reaksjoner, si hva han trengte og la kjæresten i neste omgang respondere på det. Forholdet ble mye bedre etter disse samtalene. Det er vanskelig å forholde seg fornuftig til noe man ikke vedkjenner seg, særlig hvis man blir definert av andre og kanskje lurer seg selv med falske forklaringer. Det er vanskelig å stå opp for noe vi ikke anerkjenner at vi trenger, få trøst for noe vi insisterer på å ikke være lei oss for, eller kanskje lindre en frykt vi ikke erkjenner at vi har. Jeg kan ikke forandre på trekk jeg ikke vedkjenner meg. Jeg kan ikke tilgi meg selv for en handling som 118

Hva er selvfolelse.indd 118

24.02.2021 10:02:24

aksept som inngangsporten til medfølelse

jeg ikke innrømmer å ha gjort. Akseptering er å ta noe inn over seg, jeg kan akseptere det som er, og bestemme meg for å starte utviklingen derfra. Ved å akseptere at «Ja, slik er det», blir det mulig å ta grep på en fornuftig måte, mens resignasjon setter oss på sidelinjen eller fast i problemet. Aksept gjør det mulig å utvide handlingsrepertoaret, mens unngåelse som regel vil innskrenke det (Hayes mfl. 2018). Dette prinsippet – at akseptering på den ene siden gjør det mulig å tåle motgang og på den andre siden er en forutsetning for å kunne endre det som kan endres – gjelder på alle nivåer i livet. Det gjelder for menneskeheten og det gjelder for individet. Hvis vi ikke aksepterer at global oppvarming er et problem, vil vi ikke være i stand til å gjøre noe med det. Hvis et land ikke aksepterer at en pandemi har oppstått, vil det gå dårlig med landets smittevernarbeid. Og hvis jeg ikke aksepterer at en ung klient synes det er vanskelig å åpne munnen, men lystig sier at «her er det trygt å snakke», blir kontaktetablering vanskelig. Å ikke akseptere er det samme som å flykte fra eller unnvike – et dårlig utgangspunkt for effektiv handling og behandling. Når vi snakker om aksept, tenker vi ofte på det negative: at vi må akseptere svakheter og feil ved oss selv og andre, og at vi må akseptere motgangen livet byr oss. Dette er viktig – livet blir en krig hvis vi alltid kjemper imot utfordringer som dukker opp. Det helsebringende i selvmedfølelse dreier seg om å akseptere smerte og motgang. Men det dreier seg like mye om at vi aksepterer det gode i oss, og i livet. At vi vedkjenner oss våre egne evner, at vi våger å mestre, og at vi tåler våre egne suksesser så vel som nederlag. Folk får ikke brukt evnene sine ordentlig hvis de fornekter å ha dem. Det kan synes lett å akseptere det som er bra, men selv-strev innebærer ofte nettopp å fornekte, eller ikke tørre å ta i bruk, sine egne kapasiteter. Dette er hovedgrunnen til at mestringstillit og selvtillit er en del av selvfølelsen, og ikke noe annet enn selvfølelse. 119

Hva er selvfolelse.indd 119

24.02.2021 10:02:24

kapittel 5

Aksept er nettopp dette: at vi anerkjenner – tar inn over oss som en realitet – de ulike delene i oss selv, andre folks sammensatthet, paradoksene i livet og livet selv. At vi anerkjenner å «være mange», samtidig som vi opplever oss som «én». Ved å anerkjenne noe som en realitet kan vi erfare det og forholde oss til det, hos oss selv og dem vi jobber med. Og jobbe med å endre det, hvis det er mulig og ønskelig.

Å akseptere det som er vanskelig å akseptere Å akseptere betyr ikke at vi gir fra oss retten til å reagere eller stå opp for oss selv og andre. Tvert imot: Det er aksepten – eier skapet til situasjonen – som gir utgangspunkt for å reagere. Ofte er det motstand mot å akseptere noe som binder oss og gjør aktiv handling vanskelig. Hvis du stritter imot å akseptere at du reagerte på noe jeg sa, blir det vanskeligere for deg å si imot, på en ok måte. Eller slik en klient kan ha motstand mot å se hvordan pillemisbruken ødelegger for henne selv og familien. Vi kan ha stor nytte av å spørre oss selv: «Hva er det jeg har motstand mot, hva er det jeg stritter imot?» Dette anbefales i en øvelse i aksept i meditasjonsprogrammet Headspace (www.headspace.com). Det kan være du stritter imot en viktig stemme i deg selv. Når du slutter å stritte imot, aksepterer og tar situasjonen inn over deg, blir det lettere å slå seg til ro eller se hva som må gjøres. Reaksjonene våre vil avhenge av hva vi ser i den aktuelle situa sjonen, og hva som er mulig. Vi har i prinsippet tre muligheter: 1. 2.

Vi kan forlate situasjonen eller eventuelt relasjonen, hvis mulig. Vi kan si fra, snakke ut om hva vi reagerte på, og se om det er mulig å få til en endring. Noen ganger (for eksempel på jobb) er det lurt å gjøre felles sak med andre som reagerer

120

Hva er selvfolelse.indd 120

24.02.2021 10:02:24

aksept som inngangsporten til medfølelse

og finne en måte å si fra på i fellesskap. Politiske aksjoner og demonstrasjoner er eksempler på dette. Vi kan gi slipp på vår egen motstand og tilpasse oss situasjonen.

Kort sagt: Først akseptere, ta inn over oss situasjonen, mye er gjort med det. Deretter kan vi jobbe med å finne ut om vi skal komme oss bort, gjøre en endring eller hengi oss til det som er, akseptere at noe er en realitet, og utenfor vår kontroll å endre på. Her er et lite eksempel på det siste: Silje (25) ville gå i terapi, fordi hun strevde med ved varende sorg etter å ha mistet sin mor som femtenåring. Nå var det ti år siden mamma døde, og Silje syntes det var rart at hun fortsatt kunne overveldes av sorg, hun mente hun burde vært ferdig med det. Jeg spurte om hun ville fortelle litt om mamma og relasjonen de hadde hatt, både fra den friske tiden og gjennom det siste året da kreftsykdommen herjet. Det ville Silje. Og mens hun fortalte, ble jeg så grepet og rørt av historien at jeg som terapeut hadde gråten i halsen og ansiktet, gjennom det meste av samtalen. Jeg hadde litt grøtete stemme da jeg kom med mine små oppfølgingsspørsmål og kommentarer, og det rant en og annen tåre, som jeg tørket med Kleenex. Da timen nærmet seg slutten, og jeg spurte Silje hva hun ønsket videre, sa hun: «Vet du hva, jeg tror egentlig jeg har fått det jeg trengte. Når jeg ser hvor beveget du blir, så føles det liksom greit at jeg selv fortsatt sørger over mamma. Jeg tror det kanskje må være sånn, og det er egentlig litt godt. Litt som at mamma er med meg gjennom livet.» Vi smilte til hverandre gjennom tårer, Silje og jeg, før vi avsluttet denne en-times terapien. 121

Hva er selvfolelse.indd 121

24.02.2021 10:02:24

kapittel 5

Så virksomt kan det være å få sin historie og sine følelser aktivt akseptert og bekreftet av en annen. Og selvfølgelig: Dette er også en historie om at terapeutens genuine emosjonelle reaksjon gir terapirelasjonen reparerende kraft, så lenge terapeutens reaksjon og følelser ikke kommer i veien for klientens behov. I timen med Silje merket hun at jeg hele tiden var med henne. At min rørthet ble synlig, underbygget nok mer hennes opplevelse av at jeg lyttet aktivt og ordentlig.

Å akseptere egne behov Kun et ønske kan sette det psykiske apparat i gang, skal Freud ha sagt for over hundre år siden. «Mennesket handler takket være dets behov», sa Løgstrup på midten av 1950-tallet, «hele vårt liv springer ut av og beveges av dem. Er det primære behov utslokt, finnes det ikke det mirakel som kan gi verden verdi for oss, fordi verdien ene og alene består i gjenskinnet fra våre behov.» Sagt på en annen måte, og fortsatt sant: Det er våre grunnleggende behov som gir livet glød. Jeg bruker begrepene «behov» og «ønske» litt om hverandre, men strengt tatt er «ønsket» en spesifisering av «behovet». Du har behov for nærhet, men ikke med hvem som helst. Du ønsker å dele seng kun med en utvalgt. Jeg har behov for å bevege kroppen, men det er ikke likegyldig hvordan, jeg har klare ønsker for hvordan jeg skal trene. Ønsket er en personliggjøring av behovet, som er mer generelt. Men for enkelhets skyld lar vi de to ordene gå litt om hverandre. For å kunne defineres som et grunnleggende behov, må tilfredsstillelsen av det gi tydelige og meningsfulle positive konsekvenser for helse og trivsel. Og hindring eller frustrasjon av behovet må

122

Hva er selvfolelse.indd 122

24.02.2021 10:02:24

aksept som inngangsporten til medfølelse

tilsvarende skade helse og trivsel (Ryan og Deci 2017). Som vi var inne på innledningsvis, har Ryan og Deci kommet til tre hovedklasser av grunnleggende psykologiske behov: Behovet for mestring, behovet for tilknytning og behovet for å kunne bevege seg autonomt mellom disse. Dette har bred støtte i tilknytnings teori og forskning (se for eksempel Brandtzæg mfl. 2019). Aksept for følelser og behov er selvfølelse Et menneske blir automatisk bedre til å ønske hvis det lærer å føle. Følelsene er veien inn til behovene, eller behovenes vei fram til bevisstheten. Det handler om å gi følelsene den signalverdien de er gitt fra naturens hånd, som det språket kroppen og hjernen dypest sett samarbeider gjennom (Yalom 1998, Green berg 2015). Dette betyr selvsagt ikke at rasjonelle overveielser er over flødige. Vi er jo ofte avhengige av å bruke fornuft og rasjonalitet for å fremme og regulere balanseringen av egne og andres behov. At følelser og behov er viktig, er ikke det samme som at tanker og fornuft ikke er viktig. Men fornuften alene hjelper oss ikke, «følelser gir tanken glød og tanker gir følelsene retning», sier Yalom (1998). Akseptering av egne behov er å føle og erkjenne dem. Og dette er ingen selskapslek. Å gjøre dette – å fange opp behov, i seg selv, ja, men også i andre – er den prosessen vi kaller selvfølelse. God selvfølelse er å ha kontakt med og tillit til livets primære drivkrefter, følelser og behov, innenfor rammen av den kulturen man lever i. Dårlig selvfølelse kan innebære å skamme seg over behov, eller motsatt: hele tiden å forvente at ens egne behov er i sentrum, altså være overregulert eller underregulert. Når folk oppsøker terapi, er det for å få hjelp til å «løse opp», ikke holde seg selv så strengt og hardt, eller for å «stramme til», lære seg

123

Hva er selvfolelse.indd 123

24.02.2021 10:02:24

kapittel 5

å regulere egne følelser bedre slik at man ikke overveldes hele tiden. Men for hver person som ønsker hjelp til å stramme til, er venterommet fullt av folk som trenger hjelp til å løse opp og bekymre seg mindre over seg selv og livet (Haidt 2006). Det er vanligere å streve med for mye selvkritikk og selvpisking enn for lite. Men begge deler dreier seg om strev med regulering og integrering av ulike deler i en selv. Behovene våre er komplekse. Vi består av mange og ofte motstridende deler, det kan være vanskelig å få til en indre balanse når delene motarbeider hverandre i en polarisert konkurranse om å bestemme. Behovenes kompleksitet kan skape ønsker om forenkling, som også destruerer. Rusavhengighet er et eksempel på dette. Daglig rus blir en måte å takle eller flykte fra uløste behov på, rusen gir et kjærkomment fritak. Det destruktive ligger i at rusen, når den får utvikle seg til vane og avhengighet, ikke løser noen problemer, men skaper nye i tillegg. Skal våre behov finne en verdig plass i etisk balanse med andres behov, må vi ofte tilpasse oss, og undertrykke behov i oss selv («stramme litt til»). Andre ganger må vi ut av skapet og la følelsene stige uforfalsket fram («løse litt opp»), selv om det går på tvers av andres behov og ønsker. For mange er dette det verste som kan skje, å forårsake at andre blir lei seg eller sint. Det er fint at vi ønsker å ta hensyn til andre folks følelser; at vi handler etisk, betyr at vi holder i andres liv på en bevisst og ansvarsfull måte. Men å la selvet ta ledelsen innebærer å også tåle negative reaksjoner hos andre. Alternativet kan være å miste seg selv, noe som i det lange løp heller ikke gagner våre medmennesker. Det kan imidlertid være vanskelig å ta utgangspunkt i sin egen subjektive virkelighet:

124

Hva er selvfolelse.indd 124

24.02.2021 10:02:24

aksept som inngangsporten til medfølelse

Mie sto overfor sitt livs vanskeligste valg: Skulle hun forlate mannen, som hun hadde vært gift med i 20 år? Hadde hun rett til å bryte opp familien, ut fra hensynet til sine egne følelser? Hva med barna; kunne hun sette sin egen frihet foran deres behov for å ha begge foreldrene rundt seg? Hva med huset – ingen av dem ville ha råd til å bo der alene. Og tenk hvor lei seg både hennes egne foreldre og svigerforeldrene ville bli, hvis hun og Jan ble skilt. Samtidig: Hun følte at hun var i ferd med å forvitre i ekteskapet. De hadde forsøkt alt, jobbet med forholdet, snakket sammen, gjort endringer, gått i parterapi. Men avgrunnen mellom dem føltes egentlig bare større. Mie var deprimert og energiløs, hun hadde en vedvarende «klo» rundt hjertet, hun holdt det gående bare på grunn av barna. Hvilke hensyn veide tyngst? Hva ville skje med henne hvis hun fortsatte å bite tennene sammen og ble i ekteskapet av hensyn til barna og Jan, som ga uttrykk for at han fortsatt ville ha henne? Selv om hun trodde han også var utslitt av problemene deres. Mie visste ikke hva hun skulle gjøre. Spurte hun seg selv, ville hun skilles. Spurte hun hva som var best for de andre, ble hun sterkt i tvil. Det er ikke lett å bryte opp forhold. Selv med mye kortere fartstid enn Mie og mannen, og uten barn å ta hensyn til, strever mange i lang tid med usikkerhet rundt en mulig avskjed. Det sies ofte at folk går altfor lett ut av forhold. Jeg tror det er mye vanligere å jobbe intenst med slike vurderinger: Skal jeg gå eller skal jeg bli – hvilke hensyn skal jeg ta? Samlivsbrudd innebærer nesten alltid vanskelige balanseganger mellom hensyn til en selv og hensyn til andre. Mie endte med å skille seg. I ettertid mente hun at 125

Hva er selvfolelse.indd 125

24.02.2021 10:02:24

kapittel 5

de alle ville fått det dårligere om hun hadde fortsatt å holde ut. Mies personlighet hadde stått i fare for å «visne hen i tæring» ved å ikke velge, som Kierkegaard sa. Hun hadde mye mer å gi, særlig til barna, når hun var fri fra nagende tvil.

Å akseptere andres behov Mange av våre grunnleggende behov er etiske av natur, i den forstand at de tar hensyn til andre mennesker. Faktisk er det ofte slik at den enes behov kompletterer og understøtter den andres behov, slik at det hele passer sammen som hånd i hanske. Bare tenk på hvordan barnets behov for tilknytning passer sammen med foreldrenes behov for å gi omsorg og beskyttelse. Eller hvordan ditt behov for å betro deg passer sammen med dine venners ønsker om å bli bedre kjent med deg, og motsatt. Vår natur er slik at vi ofte byr opp eller lar oss invitere inn i en etisk dans, ved at våre behov passer med andres og glir inn i en felles rytme. Som filosofen Løgstrup sier: «Jo mer uselviske de ønsker er som et menneske nærer, desto mer varig og desto større blir summen av tilfredsstillelsen av behov. (…) Etisk sett gjelder det derfor å skape så gunstige betingelser som mulig for de behovene som trives side om side med hverandre, og som fremmer hverandre» (Løgstrup 1993, s. 81, min oversettelse). Vi liker å møte andres behov, også i vår vestlige individ orienterte kultur. Det er i tråd med våre grunnleggende behov for å både bidra (mestring) og ha nære bånd til andre (tilknytning). I gode relasjoner har vi en egen fryd av å overraske og glede den andre. Og dette ønsket om å ivareta andre framtrer tidlig; det er rørende å se hvordan ettåringer trøster og hjelper hverandre. Altruismen ligger i oss, sannsynligvis som et resultat av evolusjonen. Som art har vi overlevd og utviklet oss ved 126

Hva er selvfolelse.indd 126

24.02.2021 10:02:25

aksept som inngangsporten til medfølelse

å holde sammen i grupper og samarbeide. Vi er flokkdyr, og vi har vunnet på å ønske å være snille mot hverandre (Hessen 2017). Følelser på vegne av andre For i det hele tatt å føle oss adressert av behov og ønsker (både egne og andres) må vi berøres følelsesmessig. Følelsen som aktiveres i oss, gir dømmekraften et innhold og et utgangspunkt. Når noen av våre nære trenger oss, merker vi det gjerne ved at den andres følelsesmessige stemning oppstår i oss selv, slik at vi selv blir aktivert, som om vi var et speil. Følelsesmessig aktivering kombinert med tankens handlekraft, som til sammen utgjør dømmekraften, kjennes helt automatisk: «Klart jeg tar opp barnet mitt når det gråter.» Ofte er også koblingen automatisert på funksjonelle måter, som at du tar opp barnet. Men koblingen mellom følelsesmessig aktivering og handling kan også være dysfunksjonell, som at barnets gråt utløser sinne framfor omsorg, slik at du vender ryggen til, eller tar barnet opp med et hardt og sint kroppsspråk. Da er den store utfordringen å jobbe bevisst, hjulpet av tankens kraft og retning, med de uhensiktsmessige triggerne i deg selv, og øve på mer fornuftige responser. Dette kan være krevende arbeid, som vi kort var inne på i kapittel 2, og som du kan lese mer om andre steder, under overskrifter som «Følefeller» (Hagen mfl. 2019), eller «Haimusikk» (Powell mfl. 2015). Å avsløre tilskuereffekten Når vi beveger oss i det offentlige rom, som for eksempel en gate i en by, kan sosialpsykologiske prosesser sette dømmekraften ut av spill. La oss si vi ser en mann falle på fortauet 30–40 meter foran oss. De fleste blir følelsesmessig aktivert av dette. Men hvorvidt vi løper bort og undersøker om han trenger hjelp, vil

127

Hva er selvfolelse.indd 127

24.02.2021 10:02:25

kapittel 5

avhenge av hvordan vi aktivt tenker i situasjonen. Tilskuer effekten (Darley og Latané 1968) – tendensen til ikke å hjelpe mennesker i nød når andre er til stede, og jo flere som er til stede, desto mindre er sjansen for at noen tar initiativ til å hjelpe – kan lamme vurderingsevnen og dømmekraften. Vi smører ansvaret utover på alle som kan tenkes å ha sett det samme som oss, og trekker på skuldrene. Hvis ingen andre gjør noe, er det vel ikke så farlig. Vi kan koble dømmekraften på igjen ved i stedet å tenke: «Han blir liggende, og ingen andre gjør noe, jeg må gå bort til ham og undersøke …» Å ta følelsen i seg selv på alvor, akseptere den, og deretter tenke selvstendig, er selve utgangspunktet for moralsk handling. Følelsen gir tanken kraft, og tanken gir følelsen retning, slik at vi kan velge en passende handling. Subjektiviteten er plattformen for å være aktører i hverandres liv, ved at vi lettere kan handle, gripe inn for eksempel, ut fra verdibaserte valg: «Jeg er en som stiller opp og griper inn når urett begås.»

Å akseptere svakheter Ett er sikkert i denne vår sammensatte verden – ingen mennesker er fritatt for svakheter, dårlige sider, negative trekk og uhensiktsmessige tilbøyeligheter. Å akseptere egne svakheter er i grunnen det samme som å melde seg ordentlig inn i det menneskelige fellesskapet. Ved å se i øynene og ta inn over oss – altså akseptere – våre egne negative eller uhensiktsmessige sider, kan vi snu det litt på hodet: Svakheter kan bli til styrker, hvis vi aksepterer dem. Det er både fordi aksept roer oss litt ned slik at det er mulig å forholde seg til det som er vanskelig eller dumt, og fordi en svakhet har noe gjenkjennbart ved seg, for de andre. Når vi blottstiller våre svakheter, kan vi komme til å vekke ømhet hos 128

Hva er selvfolelse.indd 128

24.02.2021 10:02:25

aksept som inngangsporten til medfølelse

andre, også der vi venter forakt eller avvisning. At du er engstelig for noe, er atskillig mer sjarmerende når du innrømmer det og står for det, enn om du hardnakket påstår at du ikke er engstelig i det hele tatt. Husk – alle er mange – at vi er redd for noe, betyr ikke at vi bare er redde. Vi vinner mye på å akseptere våre feil. For det første slapper vi litt mer av når vi ser egne feil i øynene i stedet for å stritte imot – «ok, det er sant at jeg er engstelig»; du sukker og senker skuldrene, et kroppslig tegn på aksept og ro framfor fornektelse og kamp. Dernest blir det lettere å finne ut hva du skal gjøre med engsteligheten, om det går greit å gjøre det du skal selv om du er engstelig, om du trenger hjelp til noe, om det finnes andre løsninger. Og til slutt har du gevinsten med godheten, ømheten, som kanskje oppstår i de andre når du erkjenner engstelsen. Selv om det også finnes situasjoner hvor det er bare dumt å vise svakhet. La oss kort se på en meget utbredt «svakhet», nemlig sjenanse. Forskning fra USA (Butler 2008) viser at ca. 80 prosent av befolkningen har hatt perioder i barndom eller ungdomstid hvor de selv opplevde å være svært sjenerte. Halvparten av disse sier de har vokst sjenansen av seg, men at den kan dukke opp igjen i enkelte situasjoner. Den andre halvparten, eller 40 prosent av voksenbefolkningen, beskriver seg selv som fremdeles sjenerte. Sjenanse er altså meget vanlig. Og hvis det er såpass vanlig i USA, er det vel ikke noe mindre vanlig her i Norge, kanskje mer? Når vi jobber med egen eller andres sjenanse, vil det være nyttig og beroligende å slå seg litt ned i den, utforske hva den er. Ta inn over seg at det kan være slitsomt og tungt med sjenanse, at det ville være godt å kjenne seg mer fri. Og i tillegg være åpen for at sjenanse kan ha noe fint ved seg:

• Sjenanse er det motsatte av brautende, dominerende. Ved sin tilbakeholdenhet gir den sjenerte plass for andre.

129

Hva er selvfolelse.indd 129

24.02.2021 10:02:25

kapittel 5

• Sjenerte folk oppleves som mer høflige enn høylytte, pågående folk. • Sjenanse vekker sympati, fordi det er et gjenkjennbart menneskelig trekk for de fleste. • Sjenanse kan være litt mystisk, og dermed interessant. Når vi ser på sjenanse med et aksepterende, åpent og nysgjerrig blikk, kan ting skje, som at den ikke kjennes så entydig negativ lenger. Når vi aksepterer det som er, vil det begynne å forandre seg. Kanskje kan sjenansen vise seg som et sjarmerende trekk. Øve på det vi ikke mestrer Alle mennesker kan ha godt av å øve seg på motsetningen til det de naturlig mestrer. Den sjenerte som aksepterer sin sjenanse, vil trolig få frigjort energi til å øve seg på å ta sosiale initiativ, bli mer aktør. Og den sosialt aktive kan ha nytte av å øve seg på tilbakeholdenhet, på å slippe andre fram. Vi «blir flere» enn vi allerede er, og får mer å spille på, gjennom å trene på det positivt motsatte av det vi er gode til fra før. Daniel Ofman, nederlandsk organisasjonskonsulent, har utviklet en interessant modell – kjernekvadranten – som tar utgangspunkt i at vi alle har noen kjernekvaliteter, som er verdifulle og som definerer oss, men som det også kan bli for mye av, slik at man går i fallgruven. Å være snill er en bra kjernekvalitet, å være dumsnill er for mye av det gode, og sender oss inn i fallgruven. Men løsningen er ikke å slutte med kjernekvaliteten, slutte å være snill, sier Ofman. Løsningen er å trene på det motsatte av fallgruven, fordi det vil skape balanse overfor den opprinnelige kjernekvaliteten. Den snille som lett går i fallgruven ved å være «dumsnill», vil kanskje ha nytte av å øve seg på å sette grenser eller hevde egne behov. Og kan derved fortsette å være snill, som utvilsomt er en kjernekvalitet, men uten at det blir for mye av det gode ved at det ikke blir grenseløst (Ofman 2013). I organisasjonspsykologien 130

Hva er selvfolelse.indd 130

24.02.2021 10:02:25

aksept som inngangsporten til medfølelse

mtales denne modellen ofte som «talentoverslagsmodellen» – o når det blir for mye av det gode, for mye av en kvalitet eller et talent, får vi et overslag (som er å gå i fallgruven). For eksempel når en leder er så dyktig til å ta beslutninger at han eller hun glemmer å involvere andre i beslutningsprosessen. Det blir for mye beslutningskraft (overslag), og lederen trenger kanskje øvelse i å involvere sine medarbeidere og lytte til dem. Slik er det også når vi jobber med vår egen eller andres personlige utvikling: Har vi mye av noe, kan vi ha nytte og glede av å øve oss på det motsatte. Den tøffe og uredde trenger øving i forsiktighet, mens den forsiktige kan tøffe seg opp litt. For den pratsomme er det lurt å trene på å lytte til andre, og for den som alltid lytter, kan det være godt å trene opp evnen til selv å fortelle. Det er ikke snakk om å kvitte seg med egenskaper og ferdigheter, men om å utvide repertoaret, slik at selvets nettverk blir større.

Å akseptere destruktive sider ved oss selv og andre Men de virkelig destruktive sidene ved oss selv – hatet, hevn lysten, sjalusien, gjerrigheten – slike sider kan vi ikke akseptere hos oss selv, vil mange si. Og svaret er fortsatt: Det beste utgangspunktet for reell endring og utvikling er aksept. Dette gjelder også slike «mørke» sider som ligger i oss mennesker. Disse mørke sidene er mye farligere både for oss selv og andre hvis vi fornekter dem, og ikke tar inn over oss at de er der. Kan Ole få hjelp til å slutte å slå hvis han bagatelliserer det og kaller det «knuffing»? Og hvordan får vi jobbet oss gjennom og ut av hevntrangen hvis vi ikke ser den i øynene? Behovet for hevn er nok mindre farlig når det erkjennes av sin eier, enn om hevnbehovet får leve sitt eget ukorrigerte liv i slumrende deler 131

Hva er selvfolelse.indd 131

24.02.2021 10:02:25

kapittel 5

av bevisstheten. Da kan det drive oss til destruktive handlinger som vi senere kanskje vil skamme oss over og angre på. Aksept av destruktive reaksjoner og handlinger er en forutsetning for å ta ansvar og få til endring. Det er først når Ole sier «ok, jeg har et problem, jeg slår når jeg blir sint, og det er mitt ansvar. Jeg trenger hjelp», at han kan komme videre. Det samme gjelder for grupper og samfunn; vi må ta inn over oss problemene for å være i stand til å løse dem. Og kanskje er samfunns ordningene med rettsvesen og maktfordeling i seg selv et uttrykk for en felles aksept av at vi må ha ordninger som styrer de destruktive kreftene i og mellom folk.

Å akseptere omstendighetene Det er ikke til å unngå at vi møter problemer og belastninger gjennom livet. Mange av oss har små eller store savn fra barndommen. Sykdom og tap rammer alle, i en eller annen form og grad. Mange sitter fast i fattigdom eller andre systembetingelser, som skaper omfattende begrensninger. Vi vil alle erfare vanskelige valg, dilemmaer og konflikter, samt små og store forstyrrelser i hverdagen. Som at naboen borer i veggen akkurat den dagen du har fri og skulle sove lenge. Eller at du eller en nær person får en alvorlig sykdom. Lidelse, i en eller annen størrelse og form, er en del av livet. Og det er nok sant, det stoisismen forteller oss, at veldig mye i livet faktisk er utenfor vår kontroll. Dyrking av lidelsen kan nesten være en livsstil, eller i det minste gi lindring når vi trenger det. Bare tenk på hvor mange artister og kunstnere som spiller på det melankolske – og hvordan vi elsker det (for eksempel Leonard Cohen, Joni Mitchell, Thomas Dybdahl, Gunvor Hofmo, Stein Mehren). Melankolien ser ut til å være en viktig streng å spille på i menneskelivet. Kanskje 132

Hva er selvfolelse.indd 132

24.02.2021 10:02:25

aksept som inngangsporten til medfølelse

handler vår hang til å dyrke melankolien om å vedlikeholde hele følelsesregisteret, ved at vi kjenner på tristheten som en kontrast til gleden? Kanskje handler det om reelle savn og lengsler, og at det melankolske uttrykket hjelper oss til å gjenkjenne og få bekreftet det vi savner, eller at vi savner. Gjennom bekreftelsen gir melankolien lindring, kanskje melankoli er aksept av lidelse i praksis. Selv om vi vet at motgang hører med, reagerer vi ofte med motstand. Vi blir sinte, vi synes det er urettferdig og meningsløst at vi blir rammet. Vi stritter imot, som om motstanden skulle kunne løse opp i problemet som plager oss. Motstanden vår (sinne, irritasjon, klaging, fortvilelse) kan bli langt mer opprivende enn den opprinnelige årsaken som skapte den. Sinnet over å miste glasset i gulvet så det knuser, opprører deg mer enn tapet av glasset og arbeidet med å fjerne glasskårene, både i konkret og metaforisk forstand. Vi blir ikke nødvendigvis mindre sinte av å uttrykke sinne. Tvert imot, vi får ikke renset ut sinnet ved å hyle og skrike. Det som skjer, er at vi lager oss hyle- og skrikevaner. Ofte vil det være mer hensiktsmessig å lage seg akseptvaner, når ting likevel ikke kan endres. Vi kan forsøke å observere det som skjer, og akseptere situasjonen slik den er, vel å merke hvis endring uansett er umulig, gitt kontrollskillet – har du knust et glass (både i konkret og metaforisk forstand), så har du knust et glass, vanskelig å endre på det.

Når aksept kjennes umulig Noen ganger virker det helt umulig å skulle akseptere en situa sjon eller noe ved seg selv. Som når vi mister en person vi var nær knyttet til. Noen tap vil det kjennes umulig å akseptere. Når foreldre mister et barn, vil det oppleves så meningsløst at følelsen 133

Hva er selvfolelse.indd 133

24.02.2021 10:02:25

kapittel 5

av aksept er lengst borte av alle følelser. Tap av barn ser ut til å være en type sorg som skiller seg fra andre sorger, ved at man ikke kommer over den i vanlig forstand. Sorgen vil over tid endre karakter, men alltid være der. I slike situasjoner er det sorgen selv som skal aksepteres og gis rom. Samtidig: Det er kanskje i den aller dypeste fortvilelsen vi får tak i det Dalai Lama påpeker – at lidelse forener, og at det i dette ligger trøst og forsoning. Også i mindre dramatiske situasjoner kan aksept kjennes umulig og fjernt. Men man kan alltid begynne der man er; hvis det kjennes umulig å akseptere situasjonen eller noe ved oss selv, kan vi starte med å akseptere motstanden mot aksept. Når vi anerkjenner og erfarer vår egen motstand, når vi tar den inn på ordentlig, vil den kunne begynne å løse seg opp. Å fullt ut erfare sin egen opplevelse uansett hva opplevelsen er, har i seg selv helende og utviklende kraft. Når du aksepterer din egen motstand mot å akseptere noe, vil motstanden kanskje etter en stund bli svakere. Terapeutisk tenkning om motstand I den humanistisk forankrede terapiformen Motiverende Intervju (MI) er man nettopp opptatt av å møte motstand med aksept (Barth mfl. 2013). Terapeuten inviteres til å «rulle med motstand» ved å være nysgjerrig og positivt spørrende overfor motstand mot endring som lett oppstår, fordi endringsforslag utenfra trigger forsvarsreaksjoner hos den man jobber med. Når vi ruller med motstand, jobber vi ikke primært med endring i en bestemt retning, som å slutte å ruse seg, men vi går aktivt inn i alle sider ved klientens ambivalens. Vi utforsker både hva som er godt eller fordelaktig ved å ruse seg, og hva som ville være godt og fordelaktig ved å slutte å ruse seg. Vi undersøker også, med den samme positive nysgjerrigheten, ulempene ved å fortsette å ruse seg, og ulempene ved å slutte. Dermed er vi med på å akseptere 134

Hva er selvfolelse.indd 134

24.02.2021 10:02:25

aksept som inngangsporten til medfølelse

at det er noen grunner til alt, som det kan være vanskelig å gi slipp på (som å få den fristunden fra livets tyngde som rusen gir), men som man blir mer motivert for å jobbe med når sakens ulike sider blir aktivt akseptert. Motivasjonen for endring øker når motstanden mot endring blir akseptert. I Acceptance and Commitment Therapy (ACT, på norsk: Aksept og verdibasert terapi), med Steven Hayes i spissen, er akseptering en eksplisitt og bærende mekanisme. ACT bygger på prinsipper i mindfulness, i likhet med andre retninger innenfor den tredje bølgen i kognitiv terapi, hvor man er mer opptatt av hvordan folk lar seg styre og hemme av måter å tenke på, enn av selve innholdet i tankene (som i klassisk kognitiv terapi). I ACT skiller man mellom «ren» smerte og «skitten» smerte, hvor ren smerte er ubehag som oppstår på grunn av et problem i den virkelige verden og livet slik det nå engang er. Skitten smerte er ubehaget som oppstår når vi fører en meningsløs kamp for å fjerne eller unngå smerten, som uansett er en del av livet. Og i terapien er man opptatt av å hjelpe folk til å akseptere og tåle den rene smerten, og gi slipp på kampen knyttet til skitten smerte (Hayes mfl. 2018). I gestaltterapi, en av de gamle retningene innen humanistisk terapi, bygger man på det paradoksale prinsippet for endring: «When you accept what is, what is changes» (Beissner 1970). Når du aksepterer det som er, vil det som er, forandre seg. Endring skjer ikke gjennom insisterende forsøk fra personene selv, eller fra noen andre, på å forandre ham eller henne, sier Beissner, men ved at man bruker tid og krefter på å bli ordentlig kjent med hvor man står for øyeblikket. Utvikling og endring oppstår i det øyeblikket vi blir det vi er, ikke når vi prøver hardt å bli noe vi ikke er. Når vi tar inn over oss, eller hjelper andre til å ta inn over seg at ja, slik er det – jeg kjenner det nå.

135

Hva er selvfolelse.indd 135

24.02.2021 10:02:25

kapittel 5

Emosjonsfokusert terapi bygger på den samme endringstesen, i Lesley Greenbergs formulering «You have to feel it, to heal it», du må føle det for å kunne endre det: Følelser vil naturlig endre seg når de føles, tåles og deles i et relasjonelt trygt rom. Aksept er et sentralt prinsipp i den tilknytningsbaserte modellen Circle of Security (COS) (Powell mfl. 2015). Innenfor COS er det utviklet både kortvarige kurs og mer omfattende behandlingsopplegg for foreldre som har problemer i omsorgen overfor egne barn. Et kjerneprinsipp er å hjelpe foreldre til å erfare hvordan barns utvikling støttes best ved at vi er sammen med dem i vanskelige følelser, i COS-terminologien «being with». Dette er aksept i praksis; foreldre får trening i å imøtekomme frustrasjon og oppløsthet hos barnet ved å tone seg inn, dele og sette ord på barnets emosjonelle opplevelser. Gjennom å være sammen i det vanskelige, lærer barnet å regulere seg og integrere de ulike følelsene, også på egen hånd etter hvert. Det samme prinsippet er sentralt også i andre foreldreveiledningsprogrammer som er nevnt tidligere: Emosjonsfokusert foreldreveiledning (Hagen mfl. 2019) og Tuning in to Kids (Havighurst og Harley 2007). Gjennom aksept vokser mental sunnhet fram. Kanskje aller mest når vi minst tror det, er aksept det beste utgangspunktet for videre utvikling. Vi skal runde av kapittelet med et eksempel på å akseptere motstanden mot aksept: Sandra, 21, hadde skadet seg selv. Armene hennes var dekket av arr etter omfattende kutting over et par år. Hun hadde sluttet med selvskadingen nå, mye hadde endret seg, både inni henne og utenfor. Men arrene var der, og de var meget synlige. Det var ikke noe problem om vinteren, for da var det naturlig å gå med langermet genser. Men nå som det var sommer, visste hun ikke hva hun skulle gjøre. Hun ville ikke vise fram armene, hun var redd 136

Hva er selvfolelse.indd 136

24.02.2021 10:02:26

aksept som inngangsporten til medfølelse

for at folk ville stirre og tenke på henne som en psykiatrisk pasient. Og det orket hun ikke. Samtidig var det umulig å være på stranda med vennene iført langermet skjorte. Løsningen så langt var at hun aldri ble med på ting når det var fint vær. Hun hadde begynt å elske regnvær, for da kunne hun gjøre ting sammen med de andre. Men hun hatet begrensningen, hun følte seg ufri, og hun forbannet det faktum at hun hadde påført seg selv disse arrene. Hun var fortvilet og sint på seg selv. Kunne akseptering hjelpe Sandra i denne situasjonen? Ja, men motstanden hennes mot å akseptere arrene var stor, hun ville ikke ta inn over seg at dette var noe hun måtte leve med. Derfor måtte vi starte der. Akseptering må alltid starte der man er for øyeblikket. Og i Sandras tilfelle måtte vi starte med sinnet over arrene og motviljen hennes mot å akseptere situasjonen. Men hvordan gjør man det? Vi skal se på to ulike scenarioer: Scene 1 Sandra: Jeg nekter å akseptere de fordømte arrene, jeg vil bare at de ikke skal være der. Psykologen: Det skjønner jeg godt, men du kommer ingen vei før du begynner å akseptere at arrene er der. Du må akseptere at armene dine ser slik ut, Sandra. Scene 2 Sandra: Jeg nekter å akseptere de fordømte arrene, jeg vil bare at de ikke skal være der. Psykologen: Ja, det er fortærende! Jeg kan lett leve meg inn i at du ønsker det ugjort, det skaper jo så masse problemer nå. Det er ikke det minste rart at du er sint og fortvila over det … 137

Hva er selvfolelse.indd 137

24.02.2021 10:02:26

kapittel 5

Hvis du var Sandra, hvilken respons ville du likt best? Kanskje kan du kjenne i kroppen hvordan motstanden ville øke i scene 1; formaning om å akseptere noe som kjennes umulig å akseptere, hjelper sjelden. Sandra ville blitt sittende taus og lukket, uten å ha fått hjelp til å komme videre. I scene 2 aksepterer psykologen Sandras sinne og fortvilelse. Hun «blir med» Sandra inn i motstanden mot å godta de arrete armene, og deler den med henne en liten stund. Sandra får hjelp til å «inhalere» sin uønskede opplevelse, som Hayes og med arbeidere (2018) uttrykker det. Hun trenger dermed ikke å kjempe så hardt. Hun faller litt til ro, og begynner å snakke om ferien i Spania hun skal på sammen med to venninner. Hun har lyst til å kunne bade og sole seg på den turen, men de andre jentene vet ikke om selvskadingen. Noen dager etter timen hos psykologen betrodde Sandra seg til en av venninnene om selvskadingen og arrene, og fortalte at hun grudde seg til å gå i sommerklær og bikini. Det gikk mye lettere enn hun hadde fryktet. Som Sandras psykolog tror jeg aksepten av sinnet og motstanden (scene 2) fungerte som et lite og fredelig startskudd i den lange prosessen med å ta inn over seg det faktum at armene vil forbli arrete resten av livet. Sandra fikk aksept for motstanden og kunne dermed begynne på akseptarbeidet, blant annet ved å snakke med venninnene. Og på den måten få medfølelse både fra andre og seg selv. Det medfølende selvet er kjernen i vår natur, sier Gilbert og Choden (2013), og nevner kvaliteter ved det medfølende selvet som umiddelbart gir assosiasjoner til Schwartz’ (2020) definering av selvet, som vi snakket om i kapittel 4: Visdom, styrke, varme, hengivenhet, vennlighet. Tillit til at vi alle egentlig og dypest sett har et varmt, vennlig, klokt og medfølende selv, gjør det kanskje lettere å gå videre, og å hjelpe andre til å utvikle seg – også den som mentalt ligger nede og har mistet seg selv. 138

Hva er selvfolelse.indd 138

24.02.2021 10:02:26

KAPITTEL 6

HVA SKJER NÅR «VI MISTER OSS SELV»?

Hva er selvfolelse.indd 139

24.02.2021 10:02:26

kapittel 6

va er det egentlig som skjer når vi mister oss selv? Den plutselige fornemmelsen av å miste flyten, få jernteppe, lete etter ord som vanligvis kommer lett, bli tørr i halsen, få hjertebank, merke at du skjelver litt, bli voldsomt selvbevisst. Vi skal først se nærmere på slike brå, men samtidig forbigående tap av selvet, som alle kan oppleve. I de siste delene av kapittelet skal vi også se på bakgrunnen for at en del mennesker har en mer eller mindre vedvarende opplevelse av å ha mistet, eller kanskje aldri funnet, seg selv.

Å miste seg selv fordi en «del» tar styringen Plutselig har du mistet din vanlige mestring, «mistet deg selv», kanskje uten at du der og da skjønner helt hvorfor. Men det er noe du blir redd for. Eller: Det er en del av deg som blir redd. Smak på forskjellen, for det er stor forskjell – du er redd, eller en del av deg er redd. Noen ganger er vi redde, og skal være det: Ved akutte hendelser mobiliseres kroppens beredskap før vi rekker å tenke, da gjør frykten oss klar for umiddelbar handling. Men i mange hverdagslige situasjoner kan deler av oss plutselig bli redde, samtidig som andre deler fortsetter med sitt. Som kollegaen min erfarte: Ludvik (45) er en dyktig og populær foredragsholder. Han er faglig flink, snakker løst og ledig om kompliserte temaer, bruker slående eksempler og får ofte forsamlinger til å le. Folk synes de lærer mye, samtidig som de blir underholdt, når Ludvik snakker fra scenen. Og selv trives han i rollen, han føler seg fri, leken og i kontakt.

140

Hva er selvfolelse.indd 140

24.02.2021 10:02:26

hva skjer når «vi mister oss selv»?

Rett før han skal ha et innlegg på en konferanse for folk i samme bransje som ham selv, kommer en eldre mann opp til ham og hilser. Han gjenkjenner sin gamle lærer fra universitetet, som han ikke har sett på over 20 år. Læreren skal selv ha innlegg på konferansen, og har kommet tidlig for å høre på Ludvik. «Jeg håper det er greit å ha meg i salen?» spør han. Og Ludvik svarer: «Ja, selvfølgelig, det er jo en ære og veldig hyggelig!» Han kan jo uansett ikke annet enn å være positiv. I etterkant av sitt eget innlegg forteller Ludvik: «Jeg mista meg selv! Jeg trodde det skulle gå fint å ha den gamle læreren i rommet, selv om jeg kjente en klump i magen da han spurte. Men det gikk ikke fint – jeg ble egentlig litt lost, var helt fylt av at han satt og observerte meg, selv om han bare var hyggelig, han nikket til og med bekreftende underveis. Merket du det på meg? Ble det veldig dårlig?» Jeg hadde sittet i salen, og kunne forsikre Ludvik om at fore draget slett ikke var dårlig, tvert imot, det var informativt og lunt i formen. Men jeg kunne bekrefte at han ikke virket like løst og ledig påkoblet som han pleide. Jeg kunne også med tyngde si at jeg kjente meg igjen: Noe skjer, en tanke dukker opp, noen dukker opp, vi mister det utvungne ståstedet inni oss selv, og blir blendet i lyskasteren fra andres blikk, eller rettere sagt det vi føler er lyskasteren fra de andres blikk. Hadde vi spurt den gamle læreren, ville han nok sagt at han bare koste seg og lyttet, og ikke var opptatt av å evaluere Ludvik i det hele tatt. Det som skjedde med Ludvik, var at han mistet noe av sitt eget grep om formidlingen, fordi han ble sittende fast i fantasier om sin gamle

141

Hva er selvfolelse.indd 141

24.02.2021 10:02:26

kapittel 6

lærers vurdering av det han sa, og måten han sa det på. Som rutinert underviser, leverte han fint på autopilot, men han var uvanlig sliten i etterkant, og hadde en dårlig følelse i kroppen. Når vi mister oss selv brått, er det ofte dette som skjer: Noe utløser et skifte i måten vi bruker oppmerksomheten på. Fra å være et subjekt – en som oppfatter, føler, tenker og vil – svitsjer vi over til en objekttilstand – vi gjør oss selv til gjenstand for det vi tror andre oppfatter, føler, tenker og vil – overfor oss. Fra å være «en som ser», blir vi en som er opptatt av «hvordan blir jeg sett», slik vi har snakket om tidligere i boka. Det må igjen understrekes at vi trenger begge disse måtene å bruke oppmerksomheten på, for å fungere sosialt. Samtidig som vi må våge å bruke eget blikk, si noe, mene noe, ville noe, er det avgjørende å også kunne se seg selv via andres blikk. På den måten kan vi hente oss inn igjen hvis vi gikk for langt, eller oppklare misforståelser. Opplevelsen av å miste oss selv får vi først og fremst når vi blir sittende fast i objektmodus, når vi bruker uforholdsmessig mye energi til å lure på hva andre tenker og mener om oss. Da står vi i fare for å miste kontakten med hva vi selv tenker, føler, mener og vil. Slik Ludvik mistet seg selv, kan vi som terapeuter, veiledere og hjelpere også brått miste oss selv, midt oppi profesjonaliteten. Som den gangen i min aller første psykologjobb på starten av 1990-tallet: Jeg hadde samtale med pappaen til en tenåring jeg jobbet med i PP-tjenesten. Et stykke ut i samtalen himlet pappaen med øynene og sa med betydelig sarkasme: «Men dette har du strengt tatt ikke noe greie på – du er jo så ung at du sikkert ikke har barn.» Jeg ble vippet av pinnen, mest på grunn av sarkasmen. Jeg mistet mitt profesjonelle selv og sa raskt, med litt for høy stemme: 142

Hva er selvfolelse.indd 142

24.02.2021 10:02:26

hva skjer når «vi mister oss selv»?

«Du har rett, jeg har ikke barn, men jeg har barn i magen!» Og det var korrekt, jeg var gravid i uke 13–14, men det var jo helt usaklig å si det. Han oppførte seg barnslig, og jeg «tok igjen» ved å være barnslig tilbake. Likevel – effekten ble merkelig fin. Tenåringspappaen så på meg et lite sekund, før han la helt om, ble myk i stemmen, spurte om jeg var i god form, og unnskyldte det han hadde sagt. Jeg kom til meg selv igjen, og vi fortsatte samtalen omkring sønnen hans, nå med en fin og helt annerledes kontakt. Jeg tror mitt lille personlige utbrudd menneskeliggjorde kontakten, plutselig hadde vi «kavet» litt begge to, og kunne møtes på ordentlig med et felles mål: å hjelpe sønnen hans. Kanskje handlet det også litt om – fra mannens ståsted – at du sitter ikke og skjeller ut en gravid kvinne! Å få tak i sitt eget subjekt er å finne rommet mellom de ulike delene i seg selv – Standing in the Spaces, som Bromberg kaller det. Og videre, som vi har vært inne på: Muligheten vår til å leve sosialt fungerende liv ligger i en kontinuerlig dialektikk mellom atskilthet og forening av de ulike delene i oss, slik at vi kan fungere i situasjonen, med dens krav, uten å miste kommunikasjonen og forhandlingsmuligheten mellom de ulike delene, som kanskje driver oss i ulike retninger. Det er ikke nødvendigvis så farlig å miste seg selv litt, noen ganger forløser det menneskelighet og kontakt, som i min samtale med pappaen. Det er mer plagsomt eller hemmende når vi forsvinner i fastlåst objektmodus, slik Ludvik opplevde: En av delene får for mye makt, slik at vi mister ståstedet i mellomrommet, og dermed dialektikken og samarbeidet mellom delene. Det er helt fint for Ludvik om han er nysgjerrig på hva læreren vil tenke om sin gamle elev, men hemmende når han blir låst fast i den tanken. 143

Hva er selvfolelse.indd 143

24.02.2021 10:02:26

kapittel 6

Husk Schwartz’ tese om selvet som en medfødt kraft i oss alle; en «flytende», men samtidig merkbar kraft som karakteriseres av nysgjerrighet, ro, tillit, klarhet, kreativitet, mot og barmhjertighet. Problemer oppstår når en av delene i oss overtar ledersetet i bevisstheten (Earley 2009), og skyver bort de andre delene. Når selvet mister ledelsen, og delene mister tilgang til selvets samlende funksjon, går de lett i krig med hverandre eller trekker oss for langt i en retning. Schwartz (2020) beskriver hvordan alle mennesker har ulike beskytterdeler med viktige oppgaver. Som for eksempel selvkritikeren, som mange av oss har daglige møter med i egen indre verden. Hvis vi spør den indre kritikeren hva som er jobben dens, hva den forsøker å få til, vil den kanskje svare: «Jeg passer på at du ikke dummer deg ut», «Jeg beskytter deg mot kritikk fra andre», «Uten meg hadde du ikke visst hva som er akseptabelt», «Jeg sørger for at du er flink nok». Det er interessant å merke seg og huske på at alle de ulike delene i oss er der for å gjøre en viktig jobb, selv de mest plagsomme deler har gode intensjoner. Slik Ludviks selvkorrigerende del har som oppgave å hente ham inn, hjelpe ham til å ikke fjase og tøyse så mye at han mister fagligheten. Problemet oppstår når denne delen tar ledelsen og nærmest blir en diktator, da er det ikke lenger snakk om realistisk korrigering, men urealistisk og hemmende selvkritikk. Da mister Ludvik tilgangen til det kreative, nysgjerrige, rolige ståstedet i seg selv. Men han har mulighet til å hente seg inn igjen, ved å avsløre hva som skjer, og be den selvbevisste delen tre litt til side, la andre deler også slippe til. Det kan være vanskelig å få til sånn midt i situasjonen, men det er mulig å øve seg. Hvis vi aksepterer kritikeren og jobben den forsøker å gjøre, vil det kunne være lettere å få den til å roe seg hvis den blir for streng. Og problemet er ofte at slike kritiske deler i oss blir for strenge eller går for langt, fordi noe i historien vår

144

Hva er selvfolelse.indd 144

24.02.2021 10:02:26

hva skjer når «vi mister oss selv»?

har lært oss at det er viktig å være på vakt, viktig å ligge foran andres kritikk, viktig å være flink, eller å unngå feil. Men det finnes også situasjoner som kan utløse selvkritikk, overdreven selvbevissthet og opplevelsen av å miste seg selv, litt uavhengig av vår personlige historie. Det å bli eller føle seg observert, vil trigge selvbevisstheten hos mange, og kan lett forstyrre den indre motivasjonen (Ryan og Deci 2017). Nærværet av og vissheten om andres blikk og mulige evalueringer kan lett vippe selv det robuste selvet ut av balanse. Kanskje var det dette som skjedde med Ludvik. Vanligvis når Ludvik foreleser, står han trygt og godt for ankret i denne kraften som vi kan kalle selvet. Han har tilgang til flere sider og deler i seg selv, både de lekne, litt barnlige og de voksne kunnskapsrike, og i tillegg den selvkorrigerende som innimellom får ham til å justere seg, når han er i ferd med å skli ut i fjas. Men da læreren satt i salen, tok selvkritikeren over og sendte ham altfor langt ut på den selvbevisste og selvkritiske galeien. Å miste seg selv handler ofte nettopp om dette – at en del i oss kommer for voldsomt på banen, og feier midlertidig unna denne sentrerende kraften i selvet. Å se verden gjennom øynene til en del, for eksempel gjennom øynene til selvkritikeren, er veldig annerledes enn å se verden gjennom øynene til sitt eget rolige selv. Problemet er ikke de ulike delene i seg selv, sier Schwartz, vi trenger de ulike delene, som har viktige oppgaver i form av å korrigere oss, gi råd, løse problemer, ta ting med humor og så videre. Problemer oppstår når deler går i krig med hverandre, som når én roper at du må slanke deg og en annen del av deg svarer med å overspise. Eller når én del tar over ledelsen, og går for langt i sitt «prosjekt», blir altfor tøysete, altfor selvkritisk, altfor unnvikende, altfor dominerende, altfor mye av noe, hva

145

Hva er selvfolelse.indd 145

24.02.2021 10:02:26

kapittel 6

det enn er. Og mange mennesker har deler i seg som lett blir trigget og tar fullstendig overhånd, slik at man mister seg selv. Fordi vi er mange, og ikke bare én, vil vi oppføre oss litt ulikt overfor ulike mennesker og i ulike situasjoner. Du er ikke den samme sammen med alle, ulike folk utløser ulike egenskaper ved deg og du det samme i andre. Litt spissformulert – vi har like mange personligheter som vi har relasjoner. Å merke at man er litt forskjellig fra relasjon til relasjon, er altså ikke det samme som å miste seg selv. Det kan være det, noen mennesker trigger kanskje engstelse i deg, på en måte som gjør at selvbevisstheten overtar, og du får nettopp den følelsen – av å miste deg selv. Men forskjellig fungering i ulike settinger og relasjoner er en del av det å være mange. Det at vi er mange og kan bruke mangfoldet, gjør oss fleksible og velfungerende. Når vi mister tilgang til mangfoldet, mister vi oss selv. En klient sa det veldig presist: Noe i meg tar kontrollen, og da mister jeg kontroll.

Å miste seg selv i selvbevissthet Menneskets adelsmerke – selvbevisstheten – det at vi kan reflektere over oss selv, hemme impulser ut fra hensyn til andre og handle regulert i henhold til situasjonen, er også en av våre største svøper. Selvbevisstheten er nødvendig i alt sosialt liv, men er samtidig en mekanisme som lett tipper over i overslaget, vi kan lett bli altfor selvbevisste. Vi kan se oss selv utenfra, via de andres blikk, og det er en avgjørende kompetanse for menneskelig liv. Men vi kan også miste følelsen av å være et fritt menneske, som forfatteren Karl Ove Knausgård så treffende sier det: «Hvert utsagn jeg kom med, ble enten planlagt på forhånd eller analysert i etterhånd, som oftest begge deler, bortsett fra når jeg drakk, da var den gamle friheten tilbake» (Knausgård 2009, side 266). 146

Hva er selvfolelse.indd 146

24.02.2021 10:02:26

hva skjer når «vi mister oss selv»?

Kanskje er dette noe av grunnlaget for at selvfølelse forstått som et prosessbegrep – selvet som prosess – er mer nyttig enn selvfølelse forstått som hvordan vi evaluerer oss selv – selvet som objekt. Fordi det å kretse rundt selvet som objekt, inviterer til for mye selvbevissthet, eller selvbevissthet på feil måte. Slik vi så innledningsvis at selvfølelse målt ved Rosenberg-skalaen, måler narsissisme mer enn funksjonell selvfølelse. Selvet som subjekt, det å forstå selvet som prosess, inviterer til væren i verden. Ja, vi skal se oss selv utenfra, via de andres blikk. Vi skal følge med på oss selv, men uten å bli fangevoktere, fordi den frie følelsen av å være levende og aktivt deltakende ligger i å innta plassen i selvet. Selvfølelse forstått som subjektivitet frigjør kapasitet til å være oppmerksom på de andre, fordi man slipper noe av den kvelende kontinuerlige selvbevisstheten som selvfølelsesstrev skaper, hvor vi hele tiden vokter oss selv, via de andres blikk og via strenge standarder.

Å miste seg selv i skamfølelse Vi har alle erfart skammens fenomenologi, slik den blir beskrevet av Michael Lewis (1995): Noe skjer, skammen kommer som en flodbølge og vi ønsker bare å gjemme oss eller forsvinne. Vi føler et intenst ubehag, som er sterkere enn ved flauhet. Vi får en umiddelbar opplevelse av å være inadekvate eller verdiløse. Evnen til å tenke klart og realistisk reduseres, fordi selvet er så negativt opptatt av selvet, som om det skjer en fusjon mellom subjekt og objekt. Ved skam er det som om maskinen stopper. I motsetning til ved skyldfølelse, hvor maskinen ikke stopper, men resettes for videre arbeid.

147

Hva er selvfolelse.indd 147

24.02.2021 10:02:26

kapittel 6

Det har lenge vært diskutert i faglitteraturen om skam er en primærfølelse som kan utløses automatisk fra tidlig i livet, eller om skam utløses av selvrefleksive tanker («hva synes de andre om meg nå?») og dermed kommer på repertoaret etter utvikling av selvbevisstheten (Lewis 1995). De siste tiårenes teori og empiri slår fast at skam er en av grunnfølelsene, som en del av vårt medfødte register. Adaptiv skam oppstår som signal på at vi har gjort noe som bryter med viktige normer i fellesskapet, som at vi eksponerer oss for mye eller blamerer oss selv eller andre (Greenberg 2015, Stiegler mfl. 2018, Normann-Eide 2020). Men også veletablerte sannheter kan utfordres, slik psykolog spesialist Zemir Popovac gjør: Skam er ikke en grunnfølelse, men et relasjonelt fenomen – et «avfallsstoff» etter manglende anerkjennelse, sier han. Og videre: «Skam er prisen barnet betaler for å være i relasjon med en ikke-validerende omsorgsperson» (Popovac 2020a, side 839). Popovac mener vi må betrakte skam slik vi betrakter angst: Angst føles, men er ikke en følelse, derimot er det en aktivering på grunn av følelser som blir truende. Skam er kollaps av selvmedfølelse og tap av selvverd. Og dermed en akutt trussel mot selvfølelsen. Popovac argumenterer for at vi må slutte å tillegge skammen positive funksjoner ved å betrakte den som en grunnfølelse, fordi dens funksjoner kan erstattes av empati, omtanke og medfølelse for andre. Jeg synes dette er en interessant problemstilling, kanskje er skam mer å betrakte som et transdiagnostisk fenomen, altså noe som gjør seg gjeldende på tvers av diagnoser? Gjennom slike diskusjoner vil psykologisk forståelse stadig være i utvikling. Fagfolk enes om at skam oppstår når et lite barns engasjement eller glede stoppes av manglende mottakelse, eller enda verre – av kritikk. Som når mamma eller pappa himler med øynene og sukker oppgitt over toåringens store entusiasme over noe de selv synes er ubetydelig. Ved manglende mottakelse slukner 148

Hva er selvfolelse.indd 148

24.02.2021 10:02:27

hva skjer når «vi mister oss selv»?

entusiasmen og går over i skam, «Jeg er feil». Små barn er svært sårbare for skamopplevelser, fordi de grunnleggende sett trenger å bli aktivt verdsatt og imøtekommet, spesielt av sine foreldre (Greenberg 2015). Skam kan også være et resultat av å vokse opp med foreldre som ikke klarer omsorgsoppgaven, for eksempel på grunn av rusavhengighet eller alvorlige psykiske problemer, slik at barnet altfor tidlig forsøker å ta et ansvar og løse problemer som det er umulig å løse, slik at han eller hun opplever å ikke strekke til. Eller ved at foreldre og andre voksne ydmyker barnet ved globale skampåførende utsagn som «Du må da ikke gjøre sånn, du er en dårlig gutt!», eller «Dette burde du få til, du er jo tross alt seks år!». Vi blir oss selv via andres blikk, via de voksnes speiling (Stern 2003, Fonagy mfl. 2004), og hvis det vi ser i de voksnes blikk og hører i stemmene er kritikk og forakt, så vil skam, ikke bare som en forbigående følelse, men som et selvforhold, være resultatet – «det er tydeligvis noe galt med meg» (Lewis 1995). Skam er en selvregulerende følelse, eller reaksjon – som i små porsjoner hjelper oss med å tilpasse oss kulturens normer og regler, til å ikke ta plass på bekostning av andre og til å hente oss inn når vi går for langt. Forbigående skamopplevelser er uunngåelig. Men en del mennesker har altfor mye skam, i form av bagasje fra oppveksten. Denne skam-fusjonen av subjekt og objekt, hvor vi blir fanget i at selvet ser på og vurderer selvet som inadekvat og verdiløst, blir da den gode selvfølelsens antitese: God selvfølelse gjør det mulig å finne sin plass blant andre mennesker, vedvarende skam får oss til å ville forsvinne. For den som har en kronisk skamberedskap, kan den smertefulle synkefølelsen utløses av små hendelser, som fravær av et forventet blikk, en liten kritisk kommentar, en positiv tilbakemelding som man fortolker som kritikk, en eksamenskarakter som var litt dårligere enn forventet, at man sa et ord litt feil. 149

Hva er selvfolelse.indd 149

24.02.2021 10:02:27

kapittel 6

Siden skam er ekstremt ubehagelig, vil vi ønske å kvitte oss med den eller undertrykke den. Men undertrykking av ved varende skamimpulser kan flytte impulsen over til andre følelser. Eksempelvis kan depresjon eller dissosiasjon være en konsekvens av å ha levd lenge i et skaminduserende miljø, som barn eller som voksen. Uregulert sinne og voldsbruk kan også være et uttrykk for undertrykt eller forflyttet skam (Lewis 1995). Skam kan altså være det underliggende problemet, et transdiagnostisk fenomen, slik vi har vært inne på (Popovac 2020a). Noe det er verdt å merke seg, for oss som er i ulike behandlerroller: Det vil noen ganger være av stor betydning å komme fram til skamhistorien som fortsatt bor i kroppen til den det gjelder (Fisher 2017). Men kan man ikke jobbe med skamreaksjoner på egen hånd? Jo, sier Lewis, og det dreier seg alltid om å «eie» skamreaksjonen i første omgang, ta den inn over seg, erkjenne skammen. Igjen minnes vi om at endring starter med aksept. Når vi først eier skammen, kan vi håndtere og bearbeide den på ulike måter (Lewis 1995): Vi kan la skammen gå over av seg selv – ingen følelser, heller ikke skam, varer evig. Når vi først har eid skamreaksjonen, kan vi forsøke å legge den bak oss, ved å avlede oss selv og tenke på noe annet, framfor å dyrke tankene som avfødes av skammen. Noen ganger kan det å le av det skamfulle som skjedde, sammen med andre, få skamfølelsen ut av kroppen. Latteren tar oss over i fellesskapet med de andre, og bort fra følelsen av å ville gjemme seg. I tillegg innebærer latteren fysiologiske responser som til en viss grad blokkerer kroppens skamresponser. Som hvis du på klumsete vis snubler og faller på gata, og kan le litt av hele opptrinnet, sammen med dem som kom bort og spurte om det gikk bra. Men latter er skamfordrivende bare i den grad vi kan le sammen, ikke når de andre ler av oss, uten at vi klarer å være 150

Hva er selvfolelse.indd 150

24.02.2021 10:02:27

hva skjer når «vi mister oss selv»?

med. Jeg har et gammelt minne hvor jeg fortalte om en skambelagt hendelse til to venninner som gapskrattet over det jeg fortalte, uten at jeg var klar til å være med på latteren. Tvert imot, jeg følte meg dobbelt ensom, og med større skambyrde. Det krever stor sensitivitet når vi inviterer til latter rundt skam. Og vi må kanskje være villige til brått å gå over til alvor, hvis vi merker at den som skammer seg ikke er med. For da er vi kanskje ved en annen skambearbeidende metode, nemlig å fortelle og betro seg til en som lytter i alvor. Å fortelle om noe skamfullt til en annen, som man har tillit til, er som å løse seg selv fra skam-fusjonen, hvor selvet ned graderer selvet i en nedadgående spiral, og i stedet se på seg selv sammen med en annen. Derved kan man få en viss avstand til det skambelagte, noe som i seg selv er lindrende. Ved å snakke med noen gjør vi det motsatte av hva skammen befaler, som er å gjemme seg. Dermed vil trollet på en måte sprekke litt. I tillegg vil den andres mottakelse kunne gi en form for korrigering eller forsoning, eller kanskje tilgivelse. Den katolske kirkens tradisjon med skriftemål har satt dette i system. Man bekjenner sine synder og sin skam til presten, som i kraft av sin stilling forventes å stå i forbindelse med Guds tilgivelse og kjærlighet, som den skriftende dermed får tilgang til. Jeg har ofte tenkt på dette som en tradisjon bygget på dyp psykologisk innsikt, og får støtte hos Michael Lewis i dette. Han tillegger terapeuter noe av den samme funksjonen. Selv om vi terapeuter ikke har direkte kontakt med Gud, så har vi en autoritativ stilling som kan gi litt av den samme forløsningen, gitt at våre klienter har tillit til oss og merker at vi virkelig lytter, aksepterer og forholder oss ordentlig til det som blir fortalt. Men skamerfaringer har en tendens til å sette seg i kroppen, som automatiske reaksjoner, særlig hvis erfaringene har preget oppveksten og derved fargelagt den implisitte hukommelsen 151

Hva er selvfolelse.indd 151

24.02.2021 10:02:27

kapittel 6

i stor grad. Det kan være forløsende å snakke om det, men det er ikke alltid nok. Vonde relasjonserfaringer kan sitte i kroppen og kreve mer enn at vi forteller om det.

Å miste seg selv i traumereaksjoner I vanlig dagligtale bruker man ofte ordet «traume» om selve hendelsen – «han opplevde et traume, han ble ranet». I dette ligger en forventning om at visse hendelser alltid medfører varig skade. Og «traume» betyr riktignok skade eller sår. Men når vi snakker om traumer i form av psykiske skader etter alvorlige hendelser, snakker vi ikke om hendelsen, men om «reaksjoner på uutholdelige hendelser som overvelder sentralnervesystemet, der aktiveringen som følger med hendelsen ikke er blitt stabilisert» (Anstorp og Benum 2014). Traumebegrepet dreier seg om sår som ikke er leget. En bestemt hendelse – som å bli ranet – kan overvelde og skape langvarige sår hos én person, mens en annen kommer seg raskt over hendelsen. Noen hendelser er av en slik karakter at de setter spor hos alle berørte. Men folk har ulik sårbarhetsgrad for belastende hendelser. Og like viktig er beskyttelsen som ligger i omgivelsene: At den dramatiske hendelsen er avsluttet, at den det gjelder er i trygghet og får både tid og støtte til å hente seg inn, og får støtte fra nære personer og/eller fra profesjonelle. Begreper som «relasjonstraume», «utviklingstraume» og «tilknytningstraume» har kommet inn i fagspråket de siste årene. Da snakker vi ikke om avgrensede hendelser, men om gjentatte og vedvarende skadelige påkjenninger fra tillitspersoner, noe som understreker at belastninger i livet ofte oppstår i relasjoner (Anstorp og Benum 2014). Hvis omsorgspersonen, som barnet er avhengig av, også er den som skremmer og påfører psykisk og fysisk smerte, så vil skaden bli dobbel: Barnet står i fare for 152

Hva er selvfolelse.indd 152

24.02.2021 10:02:27

hva skjer når «vi mister oss selv»?

å få problemer med egen følelsesregulering og med å etablere nære tilknytningsrelasjoner senere i livet. Senvirkningene av relasjons- eller tilknytningstraumer er ofte mer omfattende enn ved mer avgrensede PTSD-symptomer (Benum 2014). Traumeerfaringer gjennom vedvarende omsorgssvikt i opp veksten vil prege den voksne personligheten og følelsesreguleringen videre i livet, sier også Janina Fisher, som er klinisk psykolog og metodeutvikler og lærer på traumefeltet. Barnet er tvunget til å finne måter å mestre og overleve sin hverdag på, for eksempel ved å bli hypersensitiv på stemningsskifte for å unngå vold, eller ved å stenge helt av for egne reaksjoner og behov, fordi det var ingen som tok imot og støttet. Mestringsstrategier som på et vis fungerte gjennom oppveksten, setter seg i nervesystemet som automatiserte måter å fungere på, og kan skape store problemer i voksenlivet, ved at man kanskje fortsatt føler seg utrygg og er på vakt hele tiden, selv om faren er over (Fisher 2017). Ved traumatisk tilknytning (altså når tilknytningsfiguren som barnet er avhengig av for nærhet og omsorg, samtidig er overgriper, eller neglisjerende) vil gryende nærhet til en potensiell partner i voksenlivet kunne utløse engstelig årvåkenhet, helt utenfor personens kontroll. Det er dette som skjer når minner sitter i kroppen: Nevrale nettverk er over lang tid bygget opp i tråd med barndommens mestringsstrategier, og ligger i den prosedurale hukommelsen som dype livsvaner (Van der Kolk 2014, Fisher 2017). Amygdala, som er hjernens kontrollbord for fare, sender beskjed til kroppen om å være på vakt ved tilløp til nærhet. Traumebakgrunnen har installert denne automatiserte responsen for å sikre overlevelse. Nyttig den gangen – i et truende miljø er det adaptivt at nervesystemet utvikler raske strategier, som årvåkenhet, eller eventuelt underkastelse, siden det likevel ikke er noe barnet kan forhindre. Men vondt og hemmende i voksenlivet, fordi man til stadighet blir kapret av traumetriggere 153

Hva er selvfolelse.indd 153

24.02.2021 10:02:27

kapittel 6

og «gamle» reaksjonsmønstre. Og for oss som arbeider terapeutisk med traumatiserte mennesker, er det viktig å huske på at triggerresponsene er utenfor kognitiv kontroll, og må bearbeides på andre måter enn ved ordinær samtale. Som Janina Fisher understreker: Man må jobbe med effekten av traumene slik de sitter i kroppen, mer enn med å få tak i detaljene i det som skjedde den gangen, selv om det også kan være viktig å få fortalt. Strukturell dissosiasjon av personligheten En måte å overleve en traumatiserende oppvekst på er å over utvikle evnen til å avspalte hendelser og følelsesmessige reaksjoner fra bevisstheten. I utgangspunktet er det noe av det lureste barnet kan gjøre i en utålelig livssituasjon. Men på sikt kan en slik avspalting utvikle seg til psykisk lidelse i form av dissosia sjon – der ulike deler av personligheten opptrer uten å være i kontakt med andre deler – slik at personen kan gjøre ting uten å huske det, eller bli «kapret» av delpersonligheter uten å kunne styre det, eller overidentifisere seg med en del av personligheten (Fisher 2017). Man mister da muligheten til å være mange og samtidig oppleve seg som én, og er avhengig av terapeutisk hjelp for å finne balanse og integrasjon. Teorien om strukturell dissosiasjon (Nijenhuis mfl. 2006) kan hjelpe oss å forstå betydningen av integrasjon mellom delene i oss enda bedre: God nok omsorg gjennom oppveksten gjør det mulig for barnet å utvikle evnen til å tåle, håndtere og bearbeide ulike hendelser og indre tilstander. Gjennom tilknytningsrelasjonen utvikles altså barnets integrerende kapasitet hånd i hånd med den psykobiologiske modningen av hjernen. Hvis utviklingsstøtten fra omsorgspersonene uteblir ved gjentatt traumatisering, som seksuelle overgrep eller annen grov omsorgssvikt, kompromitteres de naturlige psykobiologiske utviklingsprosessene. Utviklingen hindres i stedet for å støttes. Dette blir en forløper for dissosiative 154

Hva er selvfolelse.indd 154

24.02.2021 10:02:27

hva skjer når «vi mister oss selv»?

tilstander. Traumeminnene og følelsene kobles fra hverdags bevisstheten, og lagres i stedet i en eller flere delpersonligheter, slik at personen klarer å fungere i dagliglivet (Nijenhuis mfl. 2006). En dissosiert personlighet fungerer som en rekke uintegrerte undersystemer. Det som i utgangspunktet var en måte å overleve og klare seg gjennom noe som egentlig var helt utålelig, setter seg som strukturer i personlighetsfungeringen. Nijenhuis og kollegaer (2006) differensierer mellom ulike alvorlighetsgrader av dissosiasjon: primær, sekundær og tertiær strukturell dissosiasjon. Ved primær strukturell dissosiasjon, som er den minst omfattende, utvikles enkelte deler i personligheten som jobber med å holde en traumatiserende hendelse unna bevisstheten, for eksempel gjennom nummenhet overfor bestemte sanseinntrykk eller ved å utvikle amnesi for det som skjedde. Personen strever med å integrere enkeltstående traumatiserende hendelser, slik vi kan se ved enkel PTSD. Sekundær strukturell dissosiasjon oppstår som følge av gjentatt, alvorlig traumatisering over tid. Personen utvikler et større system av avkoblede deler, som i stor grad forstyrrer den daglige fungeringen med symptomer som ekstrem årvåkenhet, frys reaksjoner eller ekstrem tilbaketrekking. Sekundær dissosiering er knyttet til diagnosen kompleks PTSD. Tertiær strukturell dissosiasjon er den mest alvorlige og gjennomgripende formen, som kan oppstå når kronisk traumati sering tidlig i livet hindrer utvikling av en sammenhengende og integrert personlighet. Personen har et omfattende system av delpersonligheter, ikke bare knyttet til håndtering av de traumatiske erfaringene, men også ulike deler som tar hånd om dagliglivets funksjoner. Det dissosiative systemet kan gjøre barnet i stand til å overleve en livssituasjon med gjentatte overgrep og omsorgssvikt, men den samme strukturen blir dysfunksjonell når det gjelder 155

Hva er selvfolelse.indd 155

24.02.2021 10:02:27

kapittel 6

å inngå i trygge relasjoner senere i livet. Tertiær strukturell dissosiasjon gir diagnosen dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID), gjerne sammen med kompleks PTSD. Symptomer på alvorlig strukturell dissosiasjon kan være hukommelsestap eller sterke gjenopplevelser, nummenhet og lammelser eller smerte, kramper og rykninger i kroppen. Evnen til å dissosiere – blokkere – ligger nok i oss alle, og noen ganger kan det jo være hensiktsmessig å blokkere egne følelser i en vond situasjon, for eksempel ved å bli nummen, og slik unngå å ta inn det som skjer. Men når dissosiasjon som forsvar mot traumatiserende hendelser setter seg strukturelt i personligheten, blir det til alvorlig hinder for god selvfølelse og godt liv. Det er viktig å understreke at også alvorlig strukturell dissosia sjon er mulig å behandle – det krever god og trygg relasjon til behandler over flere år, fordi strukturene trenger hjelp til å bygges om, og hjelp til å integreres. Det tar tid å lage ny prosedural hukommelse for en hel personlighet. Men det vil føre for langt å si mer om strukturell dissosiasjon og behandling her. For en kort og presis innføring i teorien vil jeg anbefale et halvtimes intervju med Eilert Nijenhuis på www.traumenett.no > program > Strukturell dissosiasjon av personligheten. Vi kan imidlertid slå fast at teorien om strukturell dissosiasjon underbygger teoriene om at vår psyke er sammensatt av deler, noe vi er opptatt av her i denne boka. Teorien om strukturell dissosia sjon understreker videre betydningen av selvets integrerende funksjon, som gjør det mulig å føle seg som én og fungere som én, selv om vi alle er mange. Uten integrerende funksjon mister vi sammenheng i vår fungering og selvopplevelse. Fisher (2017) understreker at vi må forstå og gi verdighet til deler i personligheten til den traumeutsatte, som har gjort en viktig jobb for overlevelse, selvbeskyttelse og håndtering av et krevende liv. Som for eksempel å være lynavleder mellom foreldre i kontinuerlig konflikt eller med rusproblemer, å leve med 156

Hva er selvfolelse.indd 156

24.02.2021 10:02:27

hva skjer når «vi mister oss selv»?

grenseløs seksualisering eller overgrep, å forsøke å tilpasse seg en kritisk innstilt og/eller emosjonelt fraværende forelder. Med tunge byrder fra barndommen vil delene i oss gjerne operere med helt feil tidsopplevelse, som om vi fortsatt er barn og må tilpasse oss et lite støttende og kanskje destruktivt miljø. Den byrdefulle jobben har satt seg i prosedyrehukommelsen. Sårbare behov hos barnet, som behovet for å bli fysisk holdt og trøstet, har kanskje gått under jorda, i overlevelsens navn. Men det er likevel til stede i fordekt form, og kan overvelde den voksne, som jobber hardt med å holde sitt indre liv i sjakk. Marit (35) vokste opp i et hjem med nesten ingen omsorg, det hun fikk mest av var kritikk. Som eldst av to barn, tok hun ansvaret for lillebroren, slik at i hvert fall han skulle ha det bra. Som voksen har hun ingen kontakt med egne behov eller følelser, utover skamfølelsen, som hele tiden driver henne til å stille opp for andre, for å døyve skammen over det hun opplever som egen verdiløshet. Når skammen blir for sterk – det skal ikke mye til, som å ha kommet for sent til en avtale, slik at andre måtte vente – drikker hun store mengder alkohol eller selvskader, for å døyve skam-smerten. Marit sitter helt fast i et nettverk av deler i personligheten som jobber intenst for å holde egne behov unna, blant annet ved å fortelle henne at hun er null verdt hvis hun ikke står på pinne for andre. Beskyttelsen ligger i at dette var nyttig da hun var barn, hennes legitime behov ble uansett ikke imøtekommet da hun var liten, og hun klarte seg bedre når de ble gjemt bort, slik at hun kunne konsent rere seg om broren og foreldrene. Nå som hun er voksen, opererer beskytterdelene i henne som om hun fortsatt er et barn, som hele tiden må forstrekke seg for å overleve. Det ligger lagret som dyp automatikk i nervesystemet hennes. 157

Hva er selvfolelse.indd 157

24.02.2021 10:02:27

kapittel 6

Det er fullt mulig å hjelpe Marit og andre som sitter fast i traume baserte reaksjonsmønstre. Men det krever metoder som viser forståelse for dynamikken og som adresserer effektene av traume historien mer enn selve det som skjedde eller ikke skjedde den gangen (Fisher 2017). Marit og mange andre trenger terapeutisk hjelp til å få kontakt med sine «deler» og automatiserte responser, få reinstallert følelsesregisteret og ikke minst den integrerende funksjonen som ligger i selvet. Det kan være elementer av relasjonstraumer i vanlig psykisk strev, som angst, depresjon og selvfølelsesstrev. Folk har ofte av ulike grunner måttet gjemme bort vitale deler av seg selv, og har beskytterdeler som jobber litt for hardt med å holde det bortgjemte unna, ved å bli overdrevent selvkritiske, streve med å hevde seg sosialt, eller kanskje motsatt: ved å utvikle en dominans som dekker over egen usikkerhet. Livet er sjelden bare lett, og alle har et eller annet rusk i bagasjen. Sånn sett vil vi som er i behandlerrollen ofte kjenne oss igjen i problematikken hos klientene våre. Men paradoksalt nok vil nettopp det å vende blikket mot de andre, mot noe utover en selv, for mange være den beste måten å falle til ro i seg selv på. Neste kapittel skal handle om hvordan vi kan «finne oss selv», ved å være opptatt av de andre, ved å ta stilling til verdier, og ved å hengi oss til mestring og engasjement.

158

Hva er selvfolelse.indd 158

24.02.2021 10:02:28

KAPITTEL 7

FINNE SEG SELV VED Å GLEMME SEG SELV

Hva er selvfolelse.indd 159

24.02.2021 10:02:28

kapittel 7

et verserer en tilsynelatende udiskuterbar «sannhet» i selvhjelpsverdenen, nemlig at vi må starte med å bli glad i oss selv, før vi kan bli ordentlig glad i andre. Altså at det er vanskelig eller umulig å elske andre uten først å elske seg selv. Det er defini tivt noe sant i dette; forskning viser at selvomsorg hjelper oss til å slappe av med oss selv, være mer fornøyde, fungere bedre og få mer overskudd (Hayes mfl. 2018, Gilbert 2010, Fisher 2017). Men fagmiljøene snakker om medfølelse (compassion) som et flytende fenomen: Fra oss selv til oss selv, men også fra andre til oss, og ikke minst: fra oss til andre (Gilbert og Choden 2013). Det er ikke så sikkert at vi alltid må starte med oss selv – at vi må være glade i og snille med oss selv, før vi kan være glade i og snille med andre.

Gleden ved å være glad i andre Det er fullt mulig, og kanskje mer hensiktsmessig, å starte i motsatt ende. Vi kan velge å aktivt ha omsorg for og være opptatt av våre medmennesker. Eller ganske enkelt minne oss selv på alle menneskers verdi, slik psykologiprofessoren Kent Hoffman (2015) formulerer det i TED-foredraget Every Person has Infinite Worth: «I den grad jeg tar inn over meg andres uendelige verdi, begynner jeg å finne verdi i meg selv.» Hoffman snur på rekkefølgen og sier at vi ved å være gode mot andre – gjennom å se deres udiskutable verdi – ender opp med å føle oss verdifulle selv også. Ved å vende oppmerksomheten over mot andre, bort fra oss selv, faller vi til ro og får det bedre. Forklaringen på dette ligger trolig i vår natur. Som gruppedyr trives vi i fellesskap og nærhet til andre, vi klarer oss dårlig uten. Når vi er oppmerksomme på og viser godhet overfor andre, som vi lettere gjør når vi aktivt tar inn over oss deres menneskeverd, 160

Hva er selvfolelse.indd 160

24.02.2021 10:02:28

finne seg selv ved å glemme seg selv

blir vi agenter for god kontakt. Og i neste omgang «rammes» vi selv av denne kontakten, godheten kommer tilbake til oss. Det er rett og slett mest bærekraftig for gruppedyret mennesket at vi glemmer oss selv litt, og forlater grublingen over egen verdi ved å være mer opptatt av de rundt oss. Kanskje særlig i situasjoner hvor mange av oss blir usikre og selvopptatte, som i dette eksempelet: Mine nærmeste kollegaer hadde vært på en fagkonferanse i England, inkludert en frihelg i London. Jeg hadde av ulike grunner ikke vært med. Da vi alle møttes på jobb uka etter, kunne jeg merke fellesskapet og gleden over reisen dem imellom, og jeg begynte straks å føle meg utenfor. Jeg tenkte «Åh, nå har de et fellesskap som jeg ikke kan være med på, de synes sikkert bare det er brysomt at jeg er her, klart det er kjedelig for dem å snakke med meg nå, kanskje jeg skal holde meg på kontoret mitt». Men så minnet jeg meg selv på prinsippet med å være opptatt av de andre framfor meg selv. Jeg lot blikket dvele en liten stund på hver enkelt av dem, tok ordentlig inn over meg deres verdi, og forsøkte å leve meg inn i gleden over reisen de hadde vært på. Dette skiftet i f okus gjorde det mye lettere for meg å delta i samtalen. Jeg spurte dem om konferansen og om hva de hadde gjort i London etterpå, de vendte seg mot meg og nærmest kaptes om å fortelle. Plutselig var jeg en glad del av g ruppa, jeg lurte ikke lenger på om de syntes det var kjedelig å ha meg der, fordi jeg merket at de syntes det var gøy å fortelle til meg som hadde et nysgjerrig utenfra-blikk på det de hadde opplevd.

161

Hva er selvfolelse.indd 161

24.02.2021 10:02:28

kapittel 7

For meg var dette en god erfaring av å finne både de andre og meg selv, ved å glemme meg selv. Det var også en erfaring i å unngå en selvoppfyllende profeti: Hvis jeg hadde blitt sittende fast i mine litt selvopptatte vurderinger av meg selv via fantasier om hva de andre tenkte om meg, ville jeg forblitt taus eller trukket meg tilbake på kontoret, og dermed fått bekreftet det jeg var redd for, at jeg var kjedelig for kollegaene, siden jeg ikke hadde vært med på reisen. Eksempelet mitt demonstrerer betydningen av selvet i prosess – selvet i aksjon, i selvagens – framfor i grublerier omkring seg selv. Løsningen ligger i å ta plass i stedet for å lure på om de andre ønsker det. Grepet med aktivt å være opptatt av de andre, hadde mye større gevinst for alle involverte enn om jeg hadde forsøkt å fortelle meg selv at jeg var akkurat like verdifull som kollegaene, selv om jeg ikke hadde vært med på konferansen. Og det illustrerer Hoffmans poeng: Gjennom å være interessert i de andres opplevelser, tillegge det verdi, fikk jeg mer grep om min egen verdi parallelt, som en naturlig konsekvens. Ved å se andre, finner vi også oss selv. Å gi slipp på selvfokus er for øvrig et sentralt prinsipp i kogni tiv terapi ved sosial angst (Hoffart 2008). Når vi vokter på oss selv i frykt for å gjøre noe pinlig, stiger angsten, noe som i neste omgang øker vaktsomheten, som igjen øker angsten, og en ond sirkel er i gang. Selvfokuset innebærer gjerne en rekke trygghetssøkende strategier, som å følge veldig med på egne kroppslige signaler, snakke lavt eller holde seg for seg selv. Formålet er å trygge seg selv, men resultatet er som regel økt angst og selvbevissthet, blant annet fordi man opprettholder frykten for andres negative reaksjoner, man får ikke tak i andres tilbakemeldinger og man kan sågar virke avvisende, på grunn av tilbaketrekkingen, altså skape selvoppfyllende profetier. Behandlingen er systematisk hjelp til å droppe trygghetsstrategiene og i stedet trene på å flytte fokuset 162

Hva er selvfolelse.indd 162

24.02.2021 10:02:28

finne seg selv ved å glemme seg selv

bort fra en selv, og over på situasjonen og det som foregår – altså å hengi seg til opptatthet av samtalen, aktiviteten eller de andre. Indre, fastlåste strategier, som for eksempel overdreven selvkritikk og angst for å dumme seg ut, kan hindre folk i å bevege seg i retning av det som egentlig er deres verdier. Da trenger man hjelp til å komme ut av strategiene og blokkeringene, og inn i det observerende, romslige selvet. Selvet kan nærmest betraktes som et fristed, hvorfra man kan engasjere seg i livet, velge verdier og delta i forpliktende fellesskap. Å være mindfull eller å finne stoisk ro er å være til stede i selvet, og dermed kunne se hva som er viktig og slik kunne overskride egne behov. En mindfull innstilling fjerner oss ikke fra utadrettede og verdiforankrede handlinger, ved å gjøre oss egosentriske, men hjelper oss til å få kontakt med våre verdier.

Å la seg lede av verdier Å finne sin plass i verden dreier seg om mer enn å kjenne på egne reaksjoner i øyeblikket. Det dreier seg om å ta noen overordnede valg: Hva skal jeg bruke energien på, hvilken type jobb skal jeg trakte etter, hva slags medmenneske vil jeg være, hva slags modell vil jeg være for barna mine? Som en taxisjåfør med brasiliansk opprinnelse sa, etter en kjøretur med livlig prat om alt og intet: «Remember, all the things you do adds to your summary» – alt du gjør bidrar til oppsummeringen av deg. Formuleringen har fulgt meg som en påminner om å vite hva jeg styrer etter – hva som er mine verdier. Verdier er noe annet enn mål. Mål er noe vi kan krysse av for når vi har nådd det, som at du fikk den jobben du ønsket deg, eller at du fikk to barn, slik du ville. Verdier er retningsgivere, noe vi styrer etter på de ulike livsområdene. Verdier er egenskaper 163

Hva er selvfolelse.indd 163

24.02.2021 10:02:28

kapittel 7

ved handlinger (Hayes mfl. 2018). Som at du respekterer dine kollegaer på jobben, at du strekker deg i retning av å være en innlevende og forståelsesfull forelder for dine barn, eller kanskje at du lytter oppmerksomt også til din meningsmotstander. En norsk antologi med tittelen Verdier i vår tid? har kapitteltitler som illustrerer hva vi snakker om når vi snakker om verdier: Medfølelse, vennskap, takknemlighet, kjærlighet, tilgivelse, respekt, sannhet, toleranse, nøkternhet. La oss se litt nærmere på verdien toleranse, fra den nevnte boka. Det krever ikke overbærenhet eller utholdenhet å forholde seg til det man liker eller opplever som positivt. Toleranse innebærer at man i utgangspunktet har en negativ oppfatning av noe, men likevel velger å utholde det eller imøtekomme det (Øverenget 2019). Toleranse er altså ikke en umiddelbar følelsesmessig reaksjon, men en prinsipiell holdning basert på refleksjon og valg. Det er noe vi velger selv om følelsene forteller oss noe annet. Videre gir det lite mening å snakke om toleranse overfor ting vi uansett ikke kan gjøre noe med, som været. Vi kan avfinne oss med regnværet, men det gir ikke mening å si at vi er tolerante overfor regnværet. Toleranse forutsetter dermed ikke bare at vi har en negativ reaksjon, men også at vi har anledning til å påvirke, si imot eller eventuelt forhindre det vi misliker. Som at en god venn argumenterer for det stikk motsatte av hva du mener, som at en kollega vurderer situasjonen annerledes enn deg, eller at barna går en helt annen vei enn det vi selv ville gjort. Det er i selve valget om å tåle, se i øynene, og forholde oss ordentlig til det vi ikke liker, at toleranse kommer til uttrykk (Øverenget 2019). På den måten illustrerer toleranse at verdier er rettesnorer som vi velger å ha, velger å la være styrende, heller enn mål vi prøver å oppnå. Verdier, som toleranse, kan og bør diskuteres, fordi de ikke alltid gjelder, fordi de kan tas for langt, og fordi de fleste verdier 164

Hva er selvfolelse.indd 164

24.02.2021 10:02:28

finne seg selv ved å glemme seg selv

må balanseres mot andre verdier. Som Øverenget påpeker: Det er et element av selvutslettelse hvis man med toleranse mener å måtte elske det man umiddelbart avskyr. Det er ikke det toleransen krever av oss. Toleranse krever heller ikke at vi skal la oss krenke eller undertrykke. Men det kan være at toleransen inviterer oss til å tåle å bli såret, uten å måtte hevne oss. Toleranse kan gjøre det mulig å heve seg over ting som ble sagt, selv om vi ble såret. Men for å kunne styre våre handlinger i tråd med verdier som toleranse, eller tålmodighet og vennlighet, er vi nødt til å stå sentrert i oss selv og overstyre våre egne umiddelbare impulser. Dette er et viktig poeng: Det er stor forskjell på toleranse som kommer fra en bevisst valgt verdi, kontra det å aldri opponere eller si imot, fordi vi overstyres av en selvkritisk del som forteller oss at vi ikke har noen betydning. Det første, å være verdistyrt, er å være i jeg-kan-modus, som vi har snakket om flere ganger. Det siste er å være i jeg-kan-ikke-modus, altså selvutslettende.

Å ta globale beslutninger, og lokale Vi kan gjøre «lokale» vurderinger knyttet til oss selv i situasjonen her og nå, og vi gjøre «globale» vurderinger som går på tvers av situasjoner og med et lengre perspektiv. Et eksempel på forskjellen er om jeg vurderer hver morgen om jeg skal sykle til jobb eller kjøre bil, ut fra været og min egen dagsform, altså ta en lokal beslutning. Eller om jeg skal bestemme meg for å sykle til jobben daglig, altså ta en global beslutning, som overskrider været og dagsformen. Den amerikanske sosialpsykologen Roy Baumeister (han som konkluderte med at self-esteem er overvurdert, se kapittel 1) og miljøet rundt ham har forsket på aspekter ved selvregulering. Om vi forankrer våre holdninger og vurderinger på globalt eller 165

Hva er selvfolelse.indd 165

24.02.2021 10:02:28

kapittel 7

lokalt nivå, har betydning for atferden: Med en global beslutning om å sykle til jobb på daglig basis, ender jeg opp med å bli en som sykler til jobb. Jeg slipper å lure hver morgen – er det ikke litt for mye regn i dag, er jeg ikke egentlig litt for trøtt? Selvkontrollen øker når vi vurderer dilemmaer ut fra global informasjon, hvor «global» betyr overordnet den aktuelle situasjonen, vi vurderer på lengre sikt, på tvers av situasjoner og med hensyn til flere enn oss selv (Ledgerwood og Trope 2011). Globale vurderinger hjelper oss til å overskride øyeblikket, tenke lenger enn egne umiddelbare behov, ta hensyn til noe større. Som at vi strekker oss mot fellesskapet, eller andres behov, framfor oss selv. Denne evnen til å transcendere, til å overskride her og nå, er viktig for vår mulighet til å innrette oss i kollektivet, og til å arbeide sammen med andre mot høyere mål enn egen behovstilfredsstillelse. Når vi tar globale vurderinger og beslutninger, er det et uttrykk for våre kjerneverdier og våre ideologiske standpunkter. Som når vi går på jobb og gjør en innsats, også på dager hvor vi føler oss litt nede eller litt pjusk. Som når vi sier ja til å gjøre noen en tjeneste, selv om vi egentlig hadde behov for å slappe av. Som når vi betaler skatt med glede. Eller når vi gjør oss utilgjengelige for jobben i helgen, fordi vi mener familien skal ha full oppmerksomhet. Eller vi stopper og hjelper noen som sitter fordrukken på gata en sen kveld, framfor å haste forbi. Eller vi reduserer antall flyturer, for å bidra til reduksjon av klimagasser. Men like viktig er vår evne og vilje til å ta lokale beslutninger, ta inn over oss en konkret situasjon og handle ut fra det spesifikke, framfor å være bundet av overordnede hensyn. Vi har et ansvar for å gjøre etiske vurderinger, tilpasset den situasjonen vi er i. Og noen situasjoner er av en slik beskaffenhet at regler må fravikes hvis vi skal kunne kalle våre valg og handlinger etisk forsvarlige. Som filosof Arne Johan Vetlesen sier: «Noe helt vesentlig går tapt dersom vi gir det allmenne, i form av et prinsipp eller en 166

Hva er selvfolelse.indd 166

24.02.2021 10:02:28

finne seg selv ved å glemme seg selv

lov, forrang framfor den konkrete personen vi har foran oss» (Vetlesen 2007, side 20). Noe helt vesentlig går tapt hvis vi blir rigid regelstyrte og mister den etiske sansen knyttet til situasjonen vi står i – verdibaserte handlinger dreier seg ikke om å være regelstyrte for enhver pris, selv om vi ut fra globale vurderinger synes reglene er fornuftige. Sett at vi verdsetter røykeloven ut fra en folkehelseforankret verdi. Så besøker vi en gammel storrøyker på sykehjemmet, hvor han blir nektet hjelp til å få seg noen daglige trekk, under henvisning til at det ikke er bra for ham å røyke. Skal vi da hjelpe ham, rulle en røyk fra tobakkspakka han har på lur og følge ham ut, slik at han får tatt seg noen saliggjørende drag? Selvsagt skal vi det, her handler det mer om et minimum av selvbestemmelse og verdighet for vår gamle venn. Vi trenger ikke gjøre ham liten ved å stille hans hjelpeløshet unødvendig til skue. Dessuten vil kanskje røyksuget være mer skadelig for ham enn den lille nikotindosen, som lungene hans er vant til. Som Vetlesen videre sier: «Moralsk respons vekkes i møtet med den aktuelle situasjonen, med den konkrete personen som er berørt.» Det er her i dette møtet vi skal bruke vår innlevelse, vår verdibaserte dømmekraft, vår evne til å gjøre en lokal vurdering om hva som akkurat her er viktig. Det dreier seg om å være bevisst «hva som begrenser det allmenne – det universelle – standpunktets holdbarhet», som Vetlesen sier. Vi bærer med oss et sett med verdier fra oppvekstfamilien, men som voksne har vi alle et ansvar for å ta bevisst stilling til hvilke verdier vi ønsker å styre våre liv etter. Og til å balansere mellom globale og lokale vurderinger. Verdimessig styring og (selv)ledelse dreier seg nettopp om å ha noen retningslinjer på tvers av situasjoner. Verdier blir en form for kart for selvet, akkurat som de overordnede verdiene er kart for samfunnsstyringen. Ved siden av å være viktige i seg selv, vil verdiene ha kraft til å løfte oss inn i handlinger vi kan stå for, og til å løfte oss ut av indre 167

Hva er selvfolelse.indd 167

24.02.2021 10:02:28

kapittel 7

kaos og inn i samhandling med andre. Det er ikke nødvendigvis lett, noen ganger vil folk trenge hjelp. Men altså: Verdier kan løfte oss, og hjelper oss til å velge mellom ulike alternativer, hvis de er personlig forankret (Hayes mfl. 2018). Blant alle terapiretninger er det, så langt jeg vet, Aksept og verdibasert terapi (ACT) med Steven Hayes i spissen, som mest eksplisitt har arbeid med verdier som en bærebjelke i metoden. Som Hayes og medarbeidere (2018, side 384) litt spissformulert sier: «Et viktig mål i ACT-terapi er å hjelpe klienten til å bygge en idé om en retning i livet – en retning som klienten kan ha mistet i kampen for å sette en stopper for den daglige lidelsen. Det hender at selv det minste steget for å beskytte sine verdier kan bringe ny vitalitet til et liv som lenge har vært preget av dødelig konformitet.» Å si et stort JA til noe Jo mer vi klarerer våre egne verdier og sannheter, desto færre blokkeringer får vi med tanke på kjærlig og tolerant deltakelse både i eget og andres liv. Ved å si et stort og tydelig JA til en viktig verdi, blir det lettere å vite hva vi skal si nei til (Glouberman 2002). Dette er det samme som globale og lokale vurderinger og beslutninger: Når vi eksempelvis bestemmer oss for et stort JA til å leve nøkternt, tar vi en global beslutning om å leve i tråd med verdien nøkternhet. Det gjør det lettere å si nei til overdådighet og ekstravaganse, som å kjøpe det klesplagget bare fordi vi har lyst, eller planlegge enda en weekendtur til utlandet, selv om vi nettopp har vært i London. Det store JA’et, den globale beslutningen, gjør det lettere å vite hva vi skal si ja eller nei til i alle de små situasjonene hver dag. Vi sier ofte ja eller nei til ting i livet på små og puslete måter, vi har ikke helt bestemt oss: Ja, jeg skal prøve å komme i gang med trening (… men ikke før til høsten). Nei, det gjør ingenting 168

Hva er selvfolelse.indd 168

24.02.2021 10:02:28

finne seg selv ved å glemme seg selv

(… men jeg glemmer ikke det du gjorde). Slike små og halv hjertede ja og nei fører til tvetydige følelser og handlinger, det blir ikke noe ordentlig ut av det. Det er som om vi flørter litt med beslutningen, uten å bygge en ordentlig bro mellom et ønske og dets handling (Yalom 1998). Når vi sier fullt og helt, ikke puslete og delt, ja til det vi mener er viktige verdier, og like fullt og helt nei til det som bryter med verdiene, bygger vi denne broen. På den måten overskrider vi de mer impulsstyrte lystene som lett forfører oss i den konkrete situasjonen. Et stort JA eller en global beslutning tar hensyn til det overordnede og det essensielle, noe som gjør det lettere for oss å se bortenfor umiddelbar belønning og tilfredsstillelse. På den måten får vi bedre kontroll over impulser og ser i større grad «skogen bakenfor trærne». Når vi transcenderer eller overskrider en umiddelbar glede eller belønning, til fordel for verdier på overordnede og mer langsiktige plan, finner vi oss selv gjennom å regulere oss selv. Nå er jo ikke verdistyrte beslutninger noe vi skal ta for å finne oss selv, det er mer å betrakte som en bonus. Vi finner mening, vi finner vår plass og vår måte å bidra på, ved å la oss styre av verdier som er større enn øyeblikkets nytelse. På den måten får vi kanskje også bedre tak i våre egne ressurser.

Å finne seg selv ved å våge mestring Det er vanskelig å ta i bruk sider ved seg selv uten å stole på dem. Forskning har vist at det å tro på egen kompetanse er vel så viktig som faktiske evner, uten aksept av og tillit til evnene blir det ikke noe av dem. Denne kunnskapen kommer fra sosial læringsteori (Bandura 1977) og fanges i begrepet «self-efficacy», som betyr en persons tiltro til egne evner på et bestemt område. På norsk kalles det ofte mestringstillit (Brumoen 2000). Tilliten 169

Hva er selvfolelse.indd 169

24.02.2021 10:02:29

kapittel 7

vokser fram fra egne mestringsopplevelser, observasjon av andre og ved at man blir verbalt støttet og overtalt (jo da, det får du til, det er jeg sikker på!). Tiltroen til egne evner er viktigere enn faktiske evner, fordi manglende tiltro holder oss fra å prøve. Og jo større tiltro vi har til vår egen mestring, desto mer utford rende oppgaver tar vi på oss, og desto mer utholdende blir vi når vi støter på problemer. Vi står på mer når vi tror på egne evner, i tillegg til at den samme tiltroen bestemmer hva vi velger å gjøre – hvilke oppgaver vi tar på oss. Mestringstillit er i praksis å akseptere eller eie evner, ressurser og muligheter i seg selv, for derved å kunne bruke dem. Det betyr å tørre å tro at man er en som kan få til noe på områder man er interessert i, og at man har noe av verdi å bidra med. Konstantin er psykiater, født og oppvokst i St. Petersburg, Russland. Han har rukket mye i sitt unge liv, psykiater som 29-åring og doktorgrad som 32-åring. Konstantin er meget flink. Han er i tillegg trygg på seg selv, og varm og imøtekommende overfor andre. Jeg spurte ham om hva han selv tror har bidratt til hans gode selvfølelse: «Selvfølgelig at jeg alltid har blitt elsket av mine foreldre, men også det at de lærte meg å eie mine egne suksesser.» Han tenker seg litt om og gjentar: «Det er grunnleggende viktig å få støtte til å erkjenne og eie egne suksesser.» Hva betyr det i praksis å eie sine egne suksesser, og hvordan lærer man det? Konstantin forteller at foreldrene hans hadde støttet ham i å forfølge sine interesser, og uttrykt med ord at de hadde tiltro til at han ville få til ting, når han virkelig ville det. Og de hadde hjulpet ham når han trengte det, for eksempel med lekser

170

Hva er selvfolelse.indd 170

24.02.2021 10:02:29

finne seg selv ved å glemme seg selv

på skolen. De hadde begge stått på sidelinjen og heiet ham fram i ulike sammenhenger. Aktive støttende foreldre med andre ord. To viktige prosesser er virksomme her: (1) Gjennom å få rikelig med muligheter til mestring, samt aktiv verbal støtte får han hjelp til å utvikle mestringstillit. (2) Han blir gitt muligheter til flytopplevelser. Flytopplevelser «Ååååh, det er så gøy å leke!» sa seksåringen, mens hun lykkelig-sliten sank ned i sofaen. Hun hadde tilbrakt to strake timer alene på rommet sitt, hvor hun hadde iscenesatt historier med figurer og kosedyr i rollene, med seg selv som regissør og stemmen til alle. Vi foreldre hadde hørt en jevn strøm av intense, ville og fantastiske hendelser – hun lekte med total innlevelse, uten nøling og i full konsentrasjon, helt til hun selv stoppet, kom ut i stua og satte seg i sofaen, mens hun uttrykte den mettede gleden. Flyt (på engelsk flow) er navnet på den tilstanden hvor vi er så oppslukt av noe at vi glemmer både tid og sted – og oss selv (Csikszentmihalyi 1997, 2008). Små barn er ofte og mye i en slik flytsone hvor alt går av seg selv, de trenger ikke ytre belønning for å leke og lære. Så vokser de opp og inn i plikter, ansvar og arbeid som må gjøres, selv om det ikke er det minste lystbetont. Slik er livet. Men også vi voksne søker og trenger flytopplevelser. Flytbegrepets far, den ungarsk-amerikanske psykologiprofessoren med det vanskelige navnet Mihaly Csikszentmihalyi (uttales shiksentmihai) kan fortelle at denne tilstanden av flyt, hvor vi er fullt konsentrert og involvert i noe som gjerne kan være krevende, men som vi mestrer og gjerne vil fullføre, er av stor betydning for vår psykiske helse, utvikling og velvære. Gjennom flytopplevelser vokser vi også som voksne. I flytopplevelser blir vi fokuserte,

171

Hva er selvfolelse.indd 171

24.02.2021 10:02:29

kapittel 7

konsentrerte og utholdende overfor oppgaven, hva den nå er. Vi finner oss selv ved å glemme å tenke på oss selv. Selv har jeg ofte vitaliserende flytopplevelser når jeg jobber som terapeut. Terapeutrollen innebærer en komplisert kombinasjon av tilstedeværelse og oppmerksomhet på klientens ord, uttrykk og undertekst, samt en oversikt over hva slags metode og forståelse vi jobber innenfor, og hvordan relasjonen mellom meg og klienten fungerer som arnested for arbeidet, fra øyeblikk til øyeblikk. I sannhet krevende arbeid, og du verden så opp slukende meningsfylt og gøy når det flyter. Jeg kan noen ganger sykle hjem fra jobb med replikken fra min seksårige datter i hodet, lett omformulert: «Ååååh, det er så gøy å være terapeut!» En god venn av meg, som bor i en vestlandsfjord, ga denne flytbeskrivelsen: Ein krepsefiskar opplever flyt når han vaknar i grålysninga og gler seg til å dra ut på feltet etter ei skive og ein rask kopp kaffi. Spenninga om korvidt det vert bom eller fangst sit i kroppen. Etter kvart som den eine store krepsen etter den andre kjem i bøtta, stig gleda over å kunne halde på med dette på ute på fjorden så å seie rett nedafor stoveglaset medan sola kjempar seg opp i aust. Og då det kjem tre store i same teina, er fiskaren fullstendig borte frå resten av verda. Han vert derfor overraska då kameraten i nabobåten etterpå kan fortelje at det hadde gått ein stor hjortebukk på bøen ovafor der kor fiskaren var oppteken med teinene sine. Som nyfrelst hjortejeger ville fiskaren vanlegvis hatt eit skarpt blikk også etter hjorten, men i denne situasjonen var han så oppglødd av krepsefangsten at den andre naturopplevinga som han gjekk glipp av, ikkje plaga han det spøtt, hjort fekk vera hjort!

172

Hva er selvfolelse.indd 172

24.02.2021 10:02:29

finne seg selv ved å glemme seg selv

Csikszentmihalyi (2008) har forsket og funnet at flytopplevelser har de samme karakteristika og erfares likt på tvers av kulturer, yrker, alder og interesser. Oppsummert sier han at flyten kommer når vi står overfor en oppgave som vi har sjans til å fullføre og mulighet til å konsentrere oss om, og hvor oppgavens mål og mening har en tydelighet og relevans for oss. Aktiviteten krever noe av oss, som samsvarer med ferdighetene våre, slik at vi har en viss kontroll. Å passivt se på noe kan selvsagt være både fint og oppslukende, men innebærer ikke flyt. Flyt kommer ved aktivi teter som fanger oppmerksomhet og konsentrasjon ved at vi er aktive (litt eller svært mye) og tar i bruk ferdigheter. Noe av det befriende ved flyt er at selvbevisstheten slipper taket. Bekymring av typen «hva synes de andre om meg nå, er jeg flink nok?» forsvinner til fordel for oppmerksomhet på oppgaven, det vi holder på med. Fraværet av selvbevissthet i flytopplevelser er særlig viktig, sier Csikszentmihalyi, fordi så mange av oss fyller hverdagen med å gruble på om vi er gode nok, flinke nok, spesielle nok og så videre. En student glitret av glede etter at hun for første gang i sitt 23-årige liv hadde snakket spontant og ivrig i et gruppearbeid. Hun skjønte plutselig hvorfor gruppa stod fast, og hev seg ivrig frampå, slik at de fikk løst oppgaven. Hun var en som alltid hadde vært taus og tilbakeholden, en som helst ikke ytret seg. Da jeg etterpå spurte henne hva som gjorde det mulig å delta så aktivt og livlig, svarte hun: «Jeg tror det var fordi jeg var så gjennomtrengende engasjert i gjerningsøyeblikket!» Formuleringen har vært med meg siden, jeg synes den fanger noe av essensen i flytopplevelsen, når vi er gjennomtrengende engasjert kan vi komme til å overskride våre vanlige begrensninger: Vi finner oss selv ved å glemme oss selv. Etter flytopplevelser kan folk gi rike beskrivelser av å være ett med sine handlinger, ett med de andre, ett med noe større. Som i dette eksempelet fra en av Csikszentmihalyis informanter, 173

Hva er selvfolelse.indd 173

24.02.2021 10:02:29

kapittel 7

en ung japansk mann som beskriver opplevelsen av å kjøre motorsykkel sammen med et par hundre andre: «Vi er ikke helt i harmoni i starten, men når det begynner å gå bra, da føler alle for hverandre. Hva kan jeg si? Vi blir ett, og da er det skikkelig fint. Når vi innser at vi har blitt til ett, da er det helt suverent.» Et annet eksempel er kirurger som forteller at de underveis i kompliserte operasjoner opplever operasjonsteamet som én organisme, som beveger seg fokusert i samme retning. En kirurg forteller at teamet oppleves som en «ballett» hvor hvert individ er underordnet gruppas samlede innsats. Når en person investerer all sin oppmerksomhet og energi i en interaksjon – det være seg med en annen person, motorsykkelkjøring, krepsefiske, kirurgi eller noe annet – vil han eller hun bli en del av noe som er større enn personen selv var på forhånd. Og når vi kommer ut av en flytopplevelse, er vi utvidet og forsterket gjennom spissede ferdigheter og ferske mestringsopplevelser. Selvfølgelig i tillegg til det meningsfylte og verdifulle i å ha gjort noe sammen med andre, for andre eller på andre måter ha bidratt til et eller annet. Fraværet av selvbevissthet i flytopplevelser betyr ikke man blir uoppmerksom på eget sinn og egen kropp. I mange situasjoner er det nesten motsatt: En idrettsutøver eller en musiker er oppmerksomt til stede i sin egen utøvelse. En kirurg er ytterst oppmerksom på hver eneste lille bevegelse. Når jeg jobber som terapeut, er jeg hele tiden oppmerksom på min virkning på klienten. Krepsefiskeren er nøye med balanseringen av de tunge teinene, så han ikke faller ut av båten. Fravær av selvbevissthet innebærer ikke å miste sitt eget selv, og definitivt ikke å miste bevisstheten, men handler om å slippe taket i opptattheten av seg selv. Slik at vi faller på plass i oss selv og agerer derfra. Selvet er i prosess, og ikke redd for å bli truet. I flytopplevelsen blir vi nærmest slynget inn i dette mellomrommet mellom alle delene i oss. I flytopplevelsen trer subjektet 174

Hva er selvfolelse.indd 174

24.02.2021 10:02:29

finne seg selv ved å glemme seg selv

fram. Vi kommer inn i denne flytende kraften, som Schwartz kaller selvet. Og på plass i selvet får vi tilgang til å bruke ferdigheter og ressurser som ligger der, i alle delene våre, vi blir oppmerksomme og utholdende. Vi får en endret tidsopplevelse i flyt, plutselig kan det ha gått noen timer uten at vi har tenkt over det: Oi, klokka er allerede langt over lunsj! Alternativt kan flyt utvide øyeblikket; du klarer endelig å få til de dansetrinnene du har trent på, og føler at de tretti sekundene med mestring står der som en liten og rik evighet. Det er en letthet ved flytopplevelser. Selv om oppgaven kan være krevende nok, flyter handlingene av gårde som om du ikke hadde begrensninger. Csikszentmihalyi (1997) beskriver hvor viktig dette er for oss. Flyt gjør oss utholdende, lærevillige og mer åpne for å lære av feil. Mennesker som over tid forhindres fra flyt, blir trøtte, irriterte, ukonsentrerte og får depressive tendenser. Flyterfaringer gir oss mestringsopplevelser, vi yter vårt aller beste, og vi finner oss selv ved å glemme oss selv, gjennom å hengi oss til en aktivitet. Når vi jobber med folk i terapi eller veiledning, kan jakten på flyt være en viktig ingrediens. Den deprimerte kan ha nytte av å hente opp igjen aktiviteter som tidligere har gitt flyt, og utforske om det er mulig å få tak i det igjen. Den sosialt usikre kan ha nytte av å bruke mer tid på det som gir flyt og selvforglemmelse, slik at hen får mer tak i sitt eget engasjement. Vi kan snakke med den skoletrøtte ungdommen om hva som virkelig kjennes gøy og meningsfylt og oppfordre til å bruke tid på dette, slik at han eller hun får tak i opplevelsen av «Ja, jeg kan!». Det er generelt bra å støtte folk i å stole på interesser og verdier knyttet til utdanning og arbeid, og inkludere dette i samtaler. Vi finner flytopplevelser på høyst ulike områder, noe som er fint; vi trenger variasjon i våre egne liv, og samfunnet trenger at folk bidrar og engasjerer seg i alt fra rengjøring til politisk strategi. 175

Hva er selvfolelse.indd 175

24.02.2021 10:02:29

kapittel 7

Jeg kan få flyt av å snakke med folk, derfor er terapeutjobben et bra valg. Men jeg får også flyt av å løpe alene i skogen, eller av å finne en ny løsning på et praktisk problem. Jeg kunne også trivdes med å være scenograf på et teater, tror jeg. Mange av oss er så heldige at vi har rikelig med flyt på jobben. Men alle jobber inkluderer rutinearbeid og kjedelige elementer. Og mange har et arbeid som primært er rutinearbeid. Også her er det fullt mulig å jakte på flyt: Tidlig på 1980-tallet hadde jeg en kjedelig (synes jeg selv) jobb bak kassa i en butikk. Litt morsommere ble det da jeg bestemte meg for å bli en racer på kassaapparatet (dette var lenge før strekkodenes tid, kassa var gammeldags med store taster som laget lyd). Jeg øvde meg konsentrert på å slå inn prisene raskt og presist, og hadde faktisk ganske stor glede av å stadig perfeksjonere hurtigheten, uten at det gikk utover korrektheten. Csikszentmihalyi har mange referanser til folk som finner stor mestringsglede og flyt ved samlebånd eller andre rutinepregede oppgaver rundt i verden. Å hjelpe folk til å se slike muligheter kan være godt selvfølelsesarbeid. Å gi slipp på selvbevisstheten gjennom små og store flyt opplevelser styrker selvet, sier Csikszentmihalyi. Og jeg erfarer at han har rett. Flyt er bra, men ikke i absolutt betydning, sier han videre, det er ingen sunnhetsgaranti i seg selv, verken for individet eller samfunnet. Om konsekvensen av flyt er bra, for mer enn individet, må vurderes ut fra bredere sosiale kriterier: Den spillavhengige har flyt under spillet, men likevel – livet blir ødelagt. Den som planlegger et vanntett opplegg for økonomisk kriminalitet har kanskje flyt underveis, men som samfunn vil vi ikke ha noe av det. Slik er det vel med all menneskelig aktivitet, om det er bra eller dårlig må vurderes i kontekst. Ingenting er bra alltid, og det gode kan det lett bli for mye av, slik at det ikke lenger er godt.

176

Hva er selvfolelse.indd 176

24.02.2021 10:02:29

finne seg selv ved å glemme seg selv

For øvrig er ikke glede og mening knyttet til jobb og annen aktivitet avhengig av stadig flyt. Vi kan finne mening og verdi, vi kan finne oss selv gjennom å hengi oss til plikt og arbeid, rett og slett fordi det er nødvendig med tanke på et overordnet mål, utenfor oss selv. Vi kan delta i fellesskapet ut fra globale, verdi baserte beslutninger, kanskje uten flyt, men likevel med stor grad av mening. Som når vi deltar i borettslagets dugnad. Som når vi er med på den store felles dugnaden for å holde koronapandemien i sjakk, eller for å redde verden fra klimakollaps.

177

Hva er selvfolelse.indd 177

24.02.2021 10:02:29

Hva er selvfolelse.indd 178

24.02.2021 10:02:29

KAPITTEL 8

KROPPEN – STELL DEN, BRUK DEN, GLEM DEN

Hva er selvfolelse.indd 179

24.02.2021 10:02:29

kapittel 8

Besettelsen av å skape et ideelt ytre handler paradoksalt nok om behovet for et roligere indre. Gutt, 20 år

Mange opplever kroppen som besværlig, selv når den er frisk, pen og fungerer som den skal. Den som er misfornøyd med egen kropp, kan bruke uforholdsmessig mye energi og tanke virksomhet på den, og tilsvarende lite på andre sider ved livet – skam og bekymring over egen kropp hemmer deltakelsen i livet. I dette kapittelet skal vi se at «løsningen» ligger i å glemme kroppen ved å være i den, vende oppmerksomheten utover og holde på med andre ting enn bekymring omkring eget utseende og egen kropp. Dette er lett å si, men kan være vanskelig å gjøre, mange (inkludert oss hjelpere) vil trenge terapeutisk hjelp for å komme ut av hemmende kroppsfokus.

Jeg er en kropp – altså lever jeg Filosofen Merleau-Ponty skrev i 1945 Kroppens fenomenologi, hvor han lanserte begrepet «den levde kroppen» i motsetning til «kroppen som en ting» (Merleau-Ponty 1994, original 1945). Han påpekte med dette at kroppen er mye mer enn sine fysiske attributter, kroppen er det stedet hvor tilegnelsen av verden foregår, og hvor vi lever vår relasjon til den samme verdenen. Kroppen er sete for livet og ikke bare en fysisk ting løsrevet fra sjelen – vårt psykiske liv spiller seg ut i og gjennom kroppen. Merleau-Pontys distinksjon mellom kroppen som levd og kroppen som en ting, resonnerer med vårt skille mellom selvet som prosess – subjekt – og selvet som gjenstand for observasjon – objekt. På den måten underbygger hans filosofi tenkningen om selvet-som-prosess, gjennom kroppen som «stedet» hvor 180

Hva er selvfolelse.indd 180

24.02.2021 10:02:29

kroppen – stell den, bruk den, glem den

prosessene foregår. Og som vi vet, er jo kroppen det stedet hvor vi erfarer våre følelser. Legen og filosofen Drew Leder bygger på Merleau-Ponty når han beskriver tre ulike dimensjoner – måter livet utfolder seg på – i den levde kroppen (Leder 1990, oversatt og lett omskrevet av meg): 1. 2. 3.

Den ekstatiske kroppen Den autonome kroppen Den dysframtredende kroppen

Vi skal se nærmere på Leders dimensjoner for å forstå hva det betyr for vår selvfølelse å bruke kroppen og glemme den. Å bruke kroppen uten å tenke på den: Den ekstatiske kroppen Den ekstatiske kroppen er den friske og velfungerende kroppen, den vi regner med og tar for gitt. Som når jeg oppdager at bussen allerede står på holdeplassen, og løper det siste stykket for å nå den. Jeg fokuserer ikke på kroppens løpemekanismer, jeg bare løper, med målrettet oppmerksomhet på bussen. Betegnelsen «ekstatisk» peker på kroppen som glemmer seg selv og hengir seg til aktivitet overfor verden og andre mennesker. I den ekstatiske kroppen er oppmerksomheten rettet fra kroppen og ut i verden. Kroppen gjør det den skal – er i prosess – uten at vi tenker over det. En sunn kropp har en naturlig tendens til å hengi seg til aktivitet og handling, uten å fokusere på seg selv. Oppmerksomheten rettes mot verden, aktiviteten og de andre menneskene. Du spaserer til jobb uten å reflektere over hvordan du beveger deg. Du snakker med en kollega uten å tenke noe særlig på hvordan han synes du ser ut. Du går inn i rommet med oppmerksomheten rettet mot dem som er der. Du elsker med din kjære uten å spørre deg selv om du er fin nok. 181

Hva er selvfolelse.indd 181

24.02.2021 10:02:29

kapittel 8

Den fungerende ekstatiske kroppen er preget av «fravær», det vil si at den forsvinner fra oppmerksomheten vår. Vi bruker kroppen, og vi glemmer den, slik at oppmerksomheten kan rettes utover mot verden og de andre. Her er et eksempel på fraværets betydning: Julie hadde sittet hele dagen på lesesalen. Ofte syntes hun det var tungt å lese til eksamen, men akkurat den dagen hadde hun vært fullstendig oppslukt av en fagbok. Hun hadde lest i ti timer, bare med små pauser, og var sliten, men samtidig opprømt og glad over at hun hadde hatt skikkelig faglig flyt i timevis. Det var blitt kveld, og en av medstudentene foreslo at de tre som satt igjen på lesesalen, skulle ta en øl på puben. De gikk på puben, stemningen var god, og de dro videre til et utested i byen. En helt normal ting å gjøre for tre unge studenter. Det som likevel var uvanlig for Julie denne kvelden, var det faktum at hun var mer omsvermet enn hun noen gang hadde vært. Hun opplevde det som lett å prate med både kjente og ukjente, folk av begge kjønn (men særlig motsatt kjønn) tok kontakt. Hun følte seg litt som en dronning på ball, der hun satt i olabukser, ullgenser og joggesko. Julie hadde slett ikke nyvasket hår, ingen sminke i ansiktet, ikke noe velvalgt antrekk. Tanken på utseendet hadde ikke streifet henne under kveldens vandring fra lesesalen til puben og til byen. Men det hun i stedet hadde, var mentalt nærvær og bebodde øyne. Dagen på lesesalen og stemningen med de andre jentene på puben hadde skapt en glød som foundation og maskara aldri kan etterligne.

182

Hva er selvfolelse.indd 182

24.02.2021 10:02:30

kroppen – stell den, bruk den, glem den

Julie bruker ofte mye energi på å pynte seg før hun skal ut. Noen ganger forkaster hun antrekk etter antrekk i stigende frustrasjon over sitt eget ytre. Den spontane kvelden på byen var en tankevekker i så måte. Ved at hun glemte utseendet, fikk Julie en opplevelse av å være mer til stede, hun levde i kroppen i stedet for å tenke på den. Den ekstatiske eller deltakende kroppen er en søyle i selv følelsen, som vi får tak i ved å flytte inn i oss selv, være opptatt av noe annet enn oss selv og bekymre oss mindre for hvordan vi tar oss ut, «slik at mennesker ute på veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne», som lyrikeren Hans Børli sier. «Beboddhet» er attraktivt – alltid. Kroppen som virker automatisk: Den autonome kroppen Den autonome kroppen er alt som skjer i kroppens indre, som vi ikke kan styre med viljen. De indre organene lever sitt eget liv der inne, upåvirket av vår vilje. Skjønt upåvirket er de selvsagt ikke. Vitale organer som fordøyelsessystemet, lever og hjerte påvirkes i stor grad av vår livsførsel. Men vi kan ikke viljebestemt overta styringen av dem. Som Leder sier: Jeg kan ikke bestemme meg for å overta styringen av leverens aktiviteter, jeg er pent nødt til å stole på dens automatikk. Det foregår til enhver tid mye i den autonome kroppen, hvor det meste ikke når fram til bevisstheten. Vi er prisgitt at det går som det skal. Og det er vanligvis lurt å ha full tillit til den autonome kroppens naturlige virksomhet og kontroll. Å miste denne tilliten er forbundet med psykisk strev. Panikkangst innebærer ofte en mistillit til hjertet; man tror det vil slutte å slå, og får selvsagt panikk. Ulike former for helseangst innebærer mistillit til at den autonome kroppen fungerer som den skal. Vi har det altså best når vi stoler på våre egne indre organers automatiske liv, med mindre klare symptomer eller vedvarende smerte kaller til aksjon. 183

Hva er selvfolelse.indd 183

24.02.2021 10:02:30

kapittel 8

Kroppen som har vondt: Den dysframtredende kroppen Når smerte eller sykdomstegn påkaller oppmerksomheten, er det den dysframtredende kroppen som gjør seg gjeldende, ifølge Leders analyse. Plutselig fysisk smerte kan på et øyeblikk rive oss ut av den ekstatiske kroppens glemsel. Du går tur i skogen sammen med en god venn. Dere snakker om hvor fint det er – friskt og duftende etter gårsdagens regnvær. Plutselig kjenner du en liten, men stikkende smerte i den ene foten. Du rister litt på beinet og går noen skritt til, men stikkingen blir bare verre. Nå er det steinen i skoen og smerten den forårsaker, som fanger hele din oppmerksomhet. Du ber din venn vente, mens du fjerner steinen, tar på skoen igjen og konstaterer at «jo da, jeg fikk den bort, nå er det bra». Og igjen kan du glemme kroppen og vende oppmerksomheten mot skogen og samtalen. En kortvarig og høyst ufarlig hendelse, og likevel et eksempel på den dysframtredende kroppen. Smerten forteller at noe er galt, og bringer oppmerksomheten bort fra omgivelsene og over til egen kropp. Der den friske kroppen forsvinner ut av fokus for oss, vil smerte eller sykdom tvinge oss til å tematisere kroppen. Hva er galt? Kan det være blindtarmen? Hva skal jeg gjøre? Vi må ringe ambulanse! Fra å være en kropp, har vi en kropp som gjør vondt. Hvis skaden kan repareres (steinen fjernes fra skoen), kan bevisstheten gjenoppta sin virksomhet der den ble brutt. Hvis magesmerten etter en liten stund forsvinner av seg selv, vil vi kanskje snart ha glemt den, «det var sikkert noe med fordøyelsen, det hender jeg får skikkelig mageknip». Det er bra at kroppen 184

Hva er selvfolelse.indd 184

24.02.2021 10:02:30

kroppen – stell den, bruk den, glem den

påkaller oppmerksomheten og tvinger oss til redningsaksjon når det er påkrevd. Og ofte lar jo ting seg reparere, slik at vi kan fortsette å bruke kroppen og glemme den. Det er ikke bare smerte og sykdom som får oss til å tematisere kroppen. Det skjer daglig for oss alle; vi blir sultne og «aksjonerer» ved å spise, vi kjenner at vi blir slitne, og tar oss en pause, eller vi blir trøtte og går og legger oss. Den dysframtredende kroppen hjelper oss til å ta vare på og passe på oss selv. Likevel, understreker Leder, er den ønskede tilstanden for oss når vi glemmer kroppen, når det kroppslige er fraværende og åpner for hengivelse til verden omkring. Vi finner oss selv ved å glemme oss selv. Vi stimuleres av å bli oppslukt av ting utenfor oss selv. For øvrig det samme som Csikszentmihalyi påpeker ved flytbegrepet, som vi snakket om i kapittel 7.

Selvfølelse og kroppsdimensjonene Livet i kroppen gir oss en balanseutfordring: Vi må stelle kroppen og passe på den, samtidig som vi må glemme den for å kunne delta i verden. Vi kan lett gå i den ene eller den andre grøfta – vi kan glemme kroppen for mye eller for lite. Hvis kroppen aldri får oppmerksomhet, vil den forfalle. På den andre siden: Hvis vi alltid tematiserer kroppen, mister vi fraværets frihet og det utadvendte blikket. Når kroppen hele tiden er i forgrunnen for oss, vil vi ikke klare å bruke den slik den kan og skal brukes, fordi vi hele tiden tenker på den, i stedet for å være i den. Mye selvfølelsesstrev dreier seg nettopp om å sitte fast i et selvbevisst, kritisk blikk på kroppens ytre. Det er mange sider ved det moderne samfunnet som trekker oppmerksomheten mot den ytre kroppen. Bilder ble retusjert allerede da ukeblader begynte å komme ut på 1930-tallet, men 185

Hva er selvfolelse.indd 185

24.02.2021 10:02:30

kapittel 8

tilgjengeligheten av retusjerte bilder er enormt mye større nå. Reklame med fiksede ansikter og kropper når oss overalt gjennom internett. Alle kan enkelt redigere og fotoshoppe egne bilder før de legges ut i sosiale medier. Vi lever i en bildeflom som i stor grad dyrker falske idealer. I tillegg dukker det stadig opp nye muligheter for å fikse på utseendet, for en stadig billigere penge. Og vi har tilgang til all verdens metoder for sunnhet og for trening og forming av kroppen. Det er vel rimelig å si at det foreligger langt flere invitasjoner til å tenke på kroppen og bekymre seg for den, enn det fantes for bare noen tiår siden. Ikke for alle, men for mange blir dette opplevd som et press i retning av perfeksjonering av kroppen, som inkluderer ansiktet. Kroppen som blir sett og vurdert Sosiale medier har vært en kontekst i våre liv, og gjenstand for forskning, i for kort tid til at vi kan trekke konklusjoner om effekten på selvfølelse og kroppsopplevelse. Men forskningen kan allerede nå (i skrivende stund 2020) gi innspill om effekter av mediene, og derved være viktig i den pågående debatten om bruk av sosiale medier. Mye av forskningen retter seg mot ungdom, den såkalte selfie-generasjonen, som både er storforbrukere av sosiale medier og mer påvirkbare enn voksne. Godt voksne er jo også i sosiale medier, men deltar kanskje først og fremst med bilder fra kafébesøk, vellykkede middager og feiringer, sol nedganger, fjelltopper eller saker man er opptatt av. La oss se på noen forskningsinnlegg i debatten knyttet til ungdom og unge voksnes bildedeling i sosiale medier:

• En australsk studie (Lonergan mfl. 2019) antyder at hyppig deling av fiksede bilder kan være en risikofaktor for misnøye med egen kropp. Studien viser sammenheng mellom mye tid brukt på fotomanipulering av selfies, samt opptatthet av andres reaksjoner på bilder man legger ut, og misnøye med 186

Hva er selvfolelse.indd 186

24.02.2021 10:02:30

kroppen – stell den, bruk den, glem den

egen kropp. Høy selfie-aktivitet ser ut til å skape kropps misnøye, mer enn vice versa, altså at misnøyen øker ved høy grad av retusjering og fokus på hva andre synes om bildene man deler. Evne til selvomsorg så ikke ut til å moderere den negative sammenhengen. • En italiensk studie (Gioia mfl. 2020) peker på den motsatte effekten – altså at skam over egen kropp predikerer utstrakt manipulering av selfies på sosiale medier. Kanskje er det rimelig å tenke seg at det kan gå begge veier, at skam kan føre til retusjering, og retusjering kan føre til økt selvbevissthet og skam. • En amerikansk studie (Manago mfl. 2015) viser at stor Facebook-deltakelse har sammenheng med objektivisert kroppsbevissthet, skam over egen kropp og seksuell usikkerhet. Undersøkelsen konkluderer med at sosiale medier kan bidra til en objektivisert selvopplevelse særlig knyttet til kropp og utseende for både kvinner og menn, ved at man blir mer opptatt av å se seg selv fra andres blikk. Det er verdt å spørre seg om medienes oppmerksomhet på kropp forstyrrer opplevelsen av å være kropp og leve i den, hos høyfrekvente brukere. Leder har trolig rett når han snakker om fraværet av oppmerksomhet som kjernen i den sunne levde kroppen. Og det er ikke bare smerte og sykdom som forstyrrer den levde kroppen, også objektivisering av kroppen påkaller det dysframtredende, i kraft av selve den kontinuerlige opptattheten av «andres blikk på meg». Slik kan skam over egen kropp og bekymringen for hvordan den ser ut i andres blikk bli en selvforsterkende sirkel. Folk har nok hatt komplekser og kroppsskam i uminnelige tider, blant annet som følge av religiøst betingede dogmer om kroppen som et åsted for synd. I våre dager vil det perfeksjonsorienterte blikket utenfra i større grad, eller kanskje i tillegg til gamle dogmer, trigge den dysframtredende, objektiviserte kroppen. 187

Hva er selvfolelse.indd 187

24.02.2021 10:02:30

kapittel 8

Den pleiende kroppen Samtidig kan vi spørre om Leder undervurderer betydningen av positiv kroppsoppmerksomhet. Fokus på kroppen er ikke alltid negativt, sier han, det behøver ikke å bety at noe er galt. Vi kan nyte styrken i beina når vi løper, vi tar en titt i speilet for å sjekke at alt er i orden, før vi hilser på gjestene, vi tar et par dype å ndedrett og finner ro gjennom dette. Men negativt kroppslig nærvær (som smerte og sykdom) krever i større grad at vi tematiserer kroppen, vi kan ikke overse steinen i skoen. Det er heller ikke lett å overse skam over egen kropp. Noen har en kroppsopplevelse som driver dem inn i isolasjon, depresjon eller selvplaging. Vi har slått fast at det er sunt å glemme kroppen, men glemmer vi den helt, kan vi risikere at den slutter å virke som den skal. Dermed kan glemselen snu til plagsom tilstedeværelse. For å kunne bruke kroppen og glemme den må vi altså huske på den og stelle den med jevne mellomrom. Vi skal legge en ny dimensjon til Leders modell, nemlig pleiende omsorg for kroppen. Dette gjør vi ved å dele «den dysframtredende kroppen» i en positiv og en negativ del, slik at det hele blir seende slik ut: 1. 2. 3.

Den ekstatiske, deltakende kroppen Den autonome kroppen Den framtredende kroppen a. den pleiende kroppen b. den plagede kroppen

Den plagede kroppen er identisk med Leders gamle dysframtredende kropp. Den pleiende kroppen er vår nye dimensjon av kroppslig egenomsorg. Vi skal se at det er en balansegang mellom den pleiende og den plagede kroppen. For mye stell og pleie kan fort bli en tvangstrøye og en lidelse. Vi skal også se hvordan den ekstatiske, deltakende kroppen «redder» selvfølelsen i den 188

Hva er selvfolelse.indd 188

24.02.2021 10:02:30

kroppen – stell den, bruk den, glem den

vanskelige balansegangen mellom den pleiende og den plagede kroppen. Bruke kroppen Menneskekroppen er bygd for aktivitet, den forfaller og blir syk ved mangel på bevegelse. Fysisk aktivitet bygger ikke bare den fysiske kroppen, men også vårt psykiske velvære. Fysisk aktivitet har positiv virkning på kroppsbilde og opplevelse (Hausenblas og Fallon 2006). En stor norsk studie viser at moderat fysisk aktivitet i signifikant og betydelig grad forebygger depresjon (Harvey mfl. 2018). I en svensk intervensjonsstudie fant man at personer som gikk fra å være nesten helt passiv til å mosjonere litt (noen korte, raske turer i uka) fikk mindre depresjon, angst og utbrenthet (Lindwall mfl. 2014). Fysisk bevegelse kan bidra til både å forebygge og kurere psykiske vansker. Effektene forklares med fysiologiske prosesser i kroppen som gir velvære, men også med mestringsopplevelser, og det understrekes at det er lite som skal til for å få disse gode effektene (Lindwall mfl. 2014). Jeg tror disse studiene viser oss betydningen av den levde kroppen; den ekstatiske kroppen, som er i aktivitet. Vår selv opplevelse løftes når kroppen får være i aktivitet – forfaller kroppen, så forfaller psyken også lettere, slik vi jo etter hvert vet at kropp og sinn er to sider av samme sak. Og slik kan den pleiende kroppsdimensjonen spille på lag med den ekstatiske, deltakende kroppen, ved å sørge for å få kroppen inn i jevnlig aktivitet, balansert med god hvile og søvn. Vår selvopplevelse løftes også av gjensidig vennligsinnet kroppslig nærhet. Små barn er avhengige av kjærlig berøring, men også voksne kropper næres av å bli holdt, nærheten kan hjelpe oss til å falle til ro. En enkel klem eller en varm hånd på skulderen kan gi umiddelbar lindring til en plaget kropp og en sår selvfølelse. I parforholdet er kroppslig nærhet en del av 189

Hva er selvfolelse.indd 189

24.02.2021 10:02:30

kapittel 8

«pakka», men også i andre relasjoner spiller berøring en viktig rolle. I terapi og veiledning kan et håndtrykk eller den lette hånden på skulderen være med på å gjøre utvikling mulig, så lenge vi som terapeuter er helt sikre på at berøringen er uten grenseoverskridende signaler. Å nyte kroppen Seksualitet kan tjene som eksempel på at vår selvopplevelse næres gjennom den positivt framtredende kroppen og ikke bare ved at kroppen glemmes. Når Leder snakker om den ekstatiske kroppen, mener han kroppen som glemmer seg selv, med blikket rettet utover mot verden. I seksualiteten handler ekstasen ikke lenger om hengivelse til den ytre verden, men til kroppsligheten og intimiteten. Gode seksuelle opplevelser kjennetegnes ved at kroppene i seg selv blir «verden», nå er det kroppene som er i oppmerksomhetens sentrum, nå er det verden vi skal glemme. Nettopp i det seksuelle møtet strever mange med engstelsen for ikke å være bra nok. Mange knyter seg seksuelt, fordi de er redde for at partneren skal mislike kroppen deres, det er vanskelig å hengi seg til seksuell glede for den som misliker kroppen sin sterkt. Den gode seksuelle opplevelsen forutsetter mot til å la egen kropp bli framtredende – opplevelse av intimitet forutsetter den lystframtredende kroppen, i motsetning til den dysframtredende. Å pynte kroppen Mennesket som art pynter seg. I alle kulturer har man måter å forskjønne kroppen på. Alle mennesker steller og pusser kroppens overflate – vi vasker og barberer, klipper negler og hår, vi pusser tenner; det dreier seg om grunnleggende vedlikehold. Hvis vi ikke gjør et minimum av disse tingene, er det et tegn på fysisk eller psykisk sykdom. Og de aller fleste hverdagspynter seg, i tillegg til den grunnleggende hygienen. Vi velger klær bevisst, 190

Hva er selvfolelse.indd 190

24.02.2021 10:02:30

kroppen – stell den, bruk den, glem den

vi styler håret, noen jobber med hentesveisen. Mange sminker seg, mange tar på seg smykker. Unge menn pynter seg ved å sagge med trusa godt synlig over buksekanten, unge og eldre kvinner går med dype utringninger. Tatoveringer er like sikre tegn på hverdagspyntingen. Dette gjelder folk i alle aldre. I varierende grad er vi alle opptatt av hvordan vi tar oss ut. Klart det betyr noe for oss hva andre ser når de ser oss. Ikke rart vi benytter kroppens overflate til å fortelle om identitet og selvfølelse; hvilke grupper vi tilhører, og hvordan vi kjenner oss. Å pusse og pynte fasaden er en del av den pleiende kroppen. Kroppen som pleier seg selv kan legge til rette for den ekstatiske kroppen – kroppen som er fri til å delta i livet. Men samtidig kan det være kort vei fra den pleiende til den plagede kroppen. Terapeutisk arbeid med selvfølelse vil, ikke alltid, men ofte, dreie seg om kroppsdimensjonene. For den som kontinuerlig overvåker kroppens utseende, vil deltakelsen i livet være hemmet. Godt selvfølelsesarbeid vil kunne innebære hjelp til å øve seg på å glemme kroppen – delta i livet og være aktiv, framfor å tenke på kropp og utseende.

Å bli sittende fast i den plagede kroppen Hvis vi aldri blir fornøyd med eget ytre, vil vi konstant lure på om andre liker det de ser, når de ser oss. Når kroppen blir et objekt som til stadighet opptar og bekymrer oss, mister vi fra værets frihet. Pynting og fiksing, trening og sunnhetsfokus blir en tvangstrøye mer enn egenomsorg. Vi mister blikkets utadvendt het, ved at oppmerksomheten bindes til kroppen og rettes sjelden ut mot verden. Slik at vi lukker oss inne i en plaget kropp, framfor å vende oss ut mot de andre. Kroppen kan bli plagsomt fram tredende på sykdomsskapende måter, la oss se på noen eksempler. 191

Hva er selvfolelse.indd 191

24.02.2021 10:02:30

kapittel 8

Spiseforstyrrelser Når tanker og atferd omkring mat og vekt begynner å begrense livsutfoldelsen og forringe livskvaliteten, har man en spise forstyrrelse (Skårderud 2000). Den spiseforstyrrede er heltids okkupert av kropp og mat, eller unngåelse av mat, og har samtidig en forvrengt opplevelse av sin egen kroppslighet. Overopptattheten av kroppen gjør at man mister kroppens sanselighet, og derved også evnen til mentalisering (Skårderud mfl. 2020). Noen pasienter beskriver det som om kroppen deres er atskilt fra sinnet, sier Skårderud videre. Og siden alle følelser har et kroppslig uttrykk, bør behandling av spiseforstyrrelser innebære å stimulere, tematisere, forsøke å finne fram til kroppsfølelsen, altså følelsene slik de erfares kroppslig. I mentaliseringsbasert terapi med spiseforstyrrelser, som Skårderud (2020) refererer til, er den eksplisitte ambisjonen å jobbe i dobbelt spor: Å kunne jobbe konstruktivt med symptomer og samtidig fremme nysgjerrighet på sinn. Videre kan det også være god behandling å ta i bruk kroppen, slik at man beveger seg bort fra den objektiviserte forstyrrede kroppen og inn i en dypere, mer subjektiv opplevelse av sin egen kropp. Som ved hesteassistert terapi (Duesund og Skårderud 2003), hvor jenter med anoreksi fikk bruke kroppen og glemme kroppen, ved å lære å ri. Anna forteller hvordan hun opplevde å sitte på hesteryggen og ri i naturen: «Det er så utrolig godt å sitte der og føle det. Du bruker kroppen selv om det ikke er din egen beslutning. Det er på en måte rytmen til hesten som bestemmer at du er der. Jeg føler at jeg er på innsiden av meg selv, fordi vanligvis føles det som jeg er på utsiden. Når jeg rir, er jeg på innsiden. Jeg bare er, og jeg er meg» (s. 65, min oversettelse).

192

Hva er selvfolelse.indd 192

24.02.2021 10:02:30

kroppen – stell den, bruk den, glem den

Anna er vant til å behandle sin egen kropp som et objekt – og setter ord på hvor befriende det er å kunne gi slipp på selv oppmerksomheten og rette oppmerksomheten utover. Det er befriende å glemme seg selv og på den måten være til stede, om det er på hesteryggen eller på andre måter. Som Leder sier: Fraværet eller glemselen er «hjertet» i den levde kroppen. Overopptatthet av kroppen, som hos anorektikeren, lukker oss for verden. Og vi åpner oss for livet og verden ved å bruke kroppen og glemme den. Slik blir vi «reddet» av den ekstatiske kroppen. Sunnhets- og treningsforstyrrelser Mange er opptatt av sunt kosthold og trening, men for noen tar sunnheten eller treningen fullstendig overhånd, og ender opp i ortoreksi eller megareksi, som ikke er egne diagnoser, men som ved alvorlig grad defineres som uspesifisert spiseforstyrrelse (fra hjemmesiden til Rådgivning om spiseforstyrrelser, ROS, www.nettros.no). Ortoreksi er definert som en usunn besettelse av, eller fiksering på, å spise sunn mat (Bratman 2001). På ROS’ hjemmeside kan vi lese: «Ortoreksi er et negativt, følelsesmessig og selvskadende forhold til mat som involverer et gradvis krympende univers av matvarer man selv ser på som lovlig å spise. Andre dimensjoner eller arenaer i livet får gradvis mindre plass, og tanker rundt sunn og ren mat blir et sentralt tema gjennom hele dagen – en måte å håndtere vanskelige tanker og følelser, og den primære kilden til selvtillit, egenverdi og følelse av mening.» Og videre om megareksi: «En med megareksi drives av å bygge muskler og å bli større – så langt at det blir sykelig. På tross av vektøkning og økning i muskelstyrke vil man aldri føle seg god nok, eller sterk nok. Tanker rundt vekt, trening og kosthold blir dominerende og overskygger andre livsområder som venner, familie, jobb og studier.»

193

Hva er selvfolelse.indd 193

24.02.2021 10:02:30

kapittel 8

De ulike spiseforstyrrelsene ortoreksi og megareksi ligner på hverandre ved det at begge deler hindrer den ekstatiske, del takende kroppens liv. Det er noen ganger vanskelig å si hvor grensen mellom egenpleie og egenplaging går. Men mister vi fraværets frihet i hverdagslivet, blikket utover mot verden og de andre, er vi over i den plagede kroppen. Når kroppen blir et objekt på fulltid, mister vi vår naturlige subjektive deltakelse i livet. Vedvarende angst Vi klarer oss dårlig uten automatiske stress- og angstreaksjoner, evolusjonen har sørget for at vi reagerer på utfordringer og farer, gjennom en rekke fysiologiske responser: «Stresshormoner som adrenalin, noradrenalin og kortisol strømmer ut i blodsirkulasjonen. Oppmerksomheten øker, pupillene blir større, hjerte og åndedrett går fortere, blodtrykket går opp, musklene spennes, vi svetter mer, og konsentrasjonen av sukker og fettstoffer i blodet stiger. Vi er klare til handling – til kamp eller flukt» (Kroese 2006, side 20). Noen av angstlidelsene dreier seg om en overoppmerksomhet på signaler i kroppen, slik at en fysisk respons tolkes som tegn på fare, uten egentlig å være det. Slik vi har vært inne på ved helseangst: Personen kjenner på kroppen i altfor stor grad, registrerer enhver fornemmelse, som i seg selv lett gjør fornemmelsene større. Kjenner man etter symptomer, finner man gjerne symptomer. Eller ved panikkangst, hvor kanskje en svak økning i pulsen fortolkes som starten på panikk, og derved utvikler seg til det. Formålet med å nevne dette er ikke å si mye om angst, men å påpeke at også den indre, autonome kroppen kan bli plagsomt framtredende i form av en psykisk lidelse. Angst, og kanskje særlig panikkangst, er mer utbredt enn vi tror. Særlig kan folk i lederposisjoner være plaget av angst og stressreaksjoner, og stresshåndtering er ofte en viktig del av ledertrening (Mohn 2008). 194

Hva er selvfolelse.indd 194

24.02.2021 10:02:31

kroppen – stell den, bruk den, glem den

Både den indre og den ytre kroppen kan altså bli plagsomt framtredende. Den plagede kroppen oppleves ofte som skambelagt i seg selv og holdes av den grunn hemmelig. Vi skjuler stressreaksjoner så godt det lar seg gjøre, og vi holder komplekser og strev med egen kropp for oss selv. Men det å fortelle om det til noen kan være første skritt i en bedringsprosess.

Aksept for den plagede kroppen Å akseptere betyr som vi vet å erkjenne, å ta inn over seg. Som vi også vet: Vi trenger ikke like noe for å akseptere det, men aksept er nødvendig for endring og utvikling, ved at vi slutter å kjempe mot oss selv. Mikkel, 28, hadde strevd mye med å akseptere sin egen kropp. Han syntes han var for liten og for smal, og sa ofte til seg selv at ingen jenter ville ha en sånn pingle, annet enn som venn. Flere ganger hadde han vært for elsket i smug, men uten å vise det fordi han var sikker på å bli avvist. Han syntes alle andre unge menn var store og muskuløse, og han var fortvilet over det han mente var dårlige framtidsutsikter for seg selv. Ingen visste at Mikkel strevde. Han var alltid gøyal og kjapp i replikken, og hadde mange venner, men ingen som visste hvor plaget han var med kroppen. Så fikk han kjæreste og var lykkelig for det, men samtidig livredd for at hun skulle forlate ham til fordel for en større og mer mandig type. En natt de ble liggende og snakke lenge, fortalte han om kompleksene til kjæresten og hvor redd han var for å miste henne. Kjæresten lyttet,

195

Hva er selvfolelse.indd 195

24.02.2021 10:02:31

kapittel 8

holdt rundt ham og strøk ham, mens han gråt som et lite barn. Mikkel følte at en stor stein forsvant fra magen, og han var fortumlet over å merke at kjæresten mente det da hun fortalte hvor fin hun syntes han var. De gjorde en avtale om at han skulle si fra til henne når han fikk følelsen av å være for liten eller ikke bra nok på andre måter. Mikkel kjente at vissheten om at han kunne snakke med henne, og at hun visste om kompleksene, mange ganger var nok til at de gamle tankene smuldret litt opp. Det var første gang Mikkel hadde snakket med noen om kompleksene sine i det hele tatt, og han var overveldet over effekten. Mikkel opplevde det frigjørende ved å erkjenne at dette var vans kelig, og i tillegg snakke åpent med en han hadde tillit til. I neste omgang ble det lettere for ham å akseptere sin egen kropp, slappe av i den og bruke den. Igjen ser vi betydningen av aksept. Ved å akseptere kroppen kan man «flytte inn» i den, få medfølelse for dens skavanker og frihet til å ta kroppen i bruk – gjeninnta den ekstatiske del takende kroppen. I terapi kan alle kroppstemaer være gjenstand for samtale og utforsking, avhengig av hva som er relevant for den vi snakker med. Terapeutisk samtale dreier seg ofte i første omgang om å få hjelp til å få tak i, ta inn over seg og sette ord på det som er vondt og vanskelig, slik at man kan begynne å jobbe med det.

196

Hva er selvfolelse.indd 196

24.02.2021 10:02:31

KAPITTEL 9

ALL GOD PSYKOTERAPI BERØRER SELVFØLELSE

Hva er selvfolelse.indd 197

9 24.02.2021 10:02:31

kapittel 9

elvfølelse dreier seg grunnleggende sett om vår måte å relatere oss til verden på, om hvordan vi er i prosess, særlig overfor andre, slik vi snakket om i første kapittel. Selvfølelsesproblemer er dermed å streve med sin subjektive deltakelse i fellesskapet, men arter seg ulikt fra person til person. Noen er okkupert av tanker om hva andre synes om dem, med et system av negative automatiske tanker. For noen bunner strevet i en negativ kroppsopplevelse, for andre handler det om manglende integrasjon av bestemte følelser, eller kanskje generell undertrykking av følelser. Noen har velutviklede radarer for andres følelser, men ingen tilgang til egne. Selvfølelsesstrev kan dreie seg om tankemønstre som er hemmende, eller om mye skam og helt urealistiske forventninger til hvordan man selv må være for å ha livets rett. Noen strever forferdelig med sin subjektivitet, andre har det stort sett greit med sin egen tilstedeværelse i livet, men kan likevel streve betydelig i gitte situasjoner.

Ingen oppskrift for selvfølelsesarbeid Når folk søker hjelp for «dårlig selvfølelse», vet vi altså ikke i utgangspunktet hva det dreier seg om, fordi selvfølelsen er fler dimensjonal. Det finnes heller ikke én metode, eller en «oppskrift» for å arbeide med selvfølelse i terapi, det kommer an på hvilke dimensjoner eller aspekter ved selvfølelsen klienten strever med. Jeg mener vi må tenke slik det formuleres i innledningen til boka God psykoterapi (Benum mfl. 2013): «God psykoterapi er den behandlingen som klienten opplever og vurderer som virksom. Et integrativt perspektiv er kjennetegnet ved fleksibilitet til å hente inn og føye sammen kunnskap, metoder og ferdigheter fra forskjellige terapiretninger for å tilpasse behandlingen til den enkelte klient. Det mener vi er forutsetningen for god psykoterapi.» 198

Hva er selvfolelse.indd 198

24.02.2021 10:02:31

all god psykoterapi berører selvfølelse

God psykoterapi vil som oftest innebære arbeid med selv følelsen, fordi selvet er navet i vår relatering til verden, og dermed også vårt strev i verden. I tråd med det integrative grunnsynet skal vi reflektere rundt grunnleggende faktorer i terapeutisk arbeid, og ved den gode terapeut. Godt selvfølelsesarbeid må bygges opp i samarbeid med klienten, og kan være emosjonsfokusert, kognitivt eller metakognitivt, innsiktsorientert, atferdsorientert, dynamisk, løsningsfokusert, narrativt, verdiorientert. Eller en skreddersydd integrasjon av tilnærminger, men alltid med sensitiv bevissthet på den terapeutiske relasjonen, som vi skal se.

«Hva er greia?» Da jeg selv var nyutdannet psykolog tidlig på 1990-tallet, laget jeg meg et mentalt ritual som jeg gjorde før jeg hentet klienten på venterommet, særlig før første møte: Jeg forsøkte å tømme bevisstheten, nullstille hjernen, litt som om jeg tømte loggen på datamaskinen. Jeg ville åpne min egen oppmerksomhet, slik at jeg kunne ta imot klienten med størst mulig grad av fredelig, genuin og åpen nysgjerrighet: «Hvem er du, hva er viktig for deg, hva er du aller mest opptatt av?» Som terapeuter kan vi spørre oss selv, slik psykologene Hanne Weie Oddli og Peder Kjøs gjør: Hva er greia di? Vi stiller ikke spørsmålet sånn til klienten, sier de, men til oss selv, inni oss, som en første ledesnor i utforskingen av grunnlaget for det kommende samarbeidet (Oddli og Kjøs, in press). Heller enn å gå raskt inn i teoristyrte svar på hvordan problemene har oppstått, blir opprettholdt og kan endres, etableres en frittflytende oppmerksomhet, som er mest mulig åpen overfor ulike sider ved klientens liv. Mitt lille mentale nullstillingsritual resonnerer godt med «hva er greia di», synes jeg, men «greia» fanger 199

Hva er selvfolelse.indd 199

24.02.2021 10:02:31

kapittel 9

essensen på en ytterst kortfattet, folkelig og åpen måte. Derfor liker jeg det. Når folk kommer i terapi eller veiledning, er det nyttig å ha dette «greia»-spørsmålet som en påminner om å la akkurat dette mennesket tre inn i rommet, slik at vi kan bli kjent med det subjektive strevet og mulighetene. Og hvis klienten sier «Problemet mitt er dårlig selvfølelse», så må vi ikke tro at vi har forstått «greia», vi må derimot fortsette å spørre oss selv: «Hva er greia i din dårlige selvfølelse, da?» For det kan være så mye forskjellig. Akkurat som to deprimerte personer kan ha svært ulike omdreinings punkter for depresjonen: A kom seg raskt ut av dyp depresjon da vi sammen kom fram til og fikk annullert spådommen han hadde fått i tenårene: Spådamen hadde sagt at A ville bli utsatt for en ulykke og sannsynligvis dø i første halvdel av 30-årene, han var 29 da han var i behandling hos meg. Da spådommen var «ute av kroppen», vendte han blikket utover, tok fatt på livet og kunne avslutte behandlingen etter ti timer. B gikk i behandling i halvannet år uten at depresjonen lettet. Da han enda et år senere hadde det bedre, sa han at det som hadde hjulpet var at jeg ikke hadde mistet tålmodigheten med ham, men fortsatt å møte ham med vennlighet, uten å snakke om å avslutte. A og B hadde samme diagnose, men helt ulike «greier». Mer enn å raskest mulig lage tydelige mål for terapien, kan det dreie seg om å skape en prosess hvor terapeut og klient i tett samarbeid finner ut hva som er viktig å snakke om og jobbe med (Oddli mfl. 2021).

Selvfølelse som transdiagnostisk fenomen Hvilke mentale prosesser bidrar til psykisk lidelse, på tvers av diagnoser? Hvis det er slik at en psykisk lidelse bunner i mentale prosesser som også er sentrale i andre psykiske lidelser, så kan 200

Hva er selvfolelse.indd 200

24.02.2021 10:02:31

all god psykoterapi berører selvfølelse

det hjelpe oss til å forklare komorbiditet (at mange har flere lidelser på samme tid) og til å forstå og utvikle behandlings prinsipper (Mansell mfl. 2008). Det er vel rimelig å tenke at prosesser i vårt selvforhold har transdiagnostisk betydning, altså på tvers av lidelser? Hvordan vi håndterer subjektiviteten er grunnleggende for vår psykiske fungering og dermed også for våre psykiske lidelser, gitt utgangspunktet vårt i denne boka; selvet som vårt subjektive «hjem», det stedet i oss fra hvor vi møter våre kontekster (James 1918) eller selvet som psykens «nav» (Siegel 2019). Opptattheten av underliggende prosesser i transdiagnostisk tenkning er videre i tråd med vår tenkning omkring selvet som prosess – vår måte å relatere oss til verden på (Ryan og Deci 2017, Slaby 2017). Hemmende og ubalanserte måter å relatere seg på, kan være en kjerne i psykososialt strev. Transdiagnostisk forskning har adressert prosesser knyttet til hukommelse, tenkning og oppmerksomhet, som ser ut til å skape og opprettholde ulike psykiske lidelser. Av særlig betydning for vårt fokus på selvfølelse, er oppmerksomhetsprosesser – hvordan vi bruker oppmerksomheten og faren for å bli værende i fastlåste fokus. For eksempel er det dokumentert at overdreven selvkritikk er et transdiagnostisk fenomen, som spiller en rolle i utvikling og opprettholdelse av en rekke psykiske lidelser (Schanche 2013). Gjennom boka har vi snakket om at strev med følelsen av oss selv ofte innebærer fastlåst oppmerksomhet. Som når vi bruker altfor mye oppmerksomhet på hva andre tenker om oss, i engstelse for å ikke bli likt, ikke være bra nok. Alle er opptatt av å bli likt, men overdrevent fokus på om andre liker deg vil skape selektiv oppmerksomhet – du ser etter tegn på avvisning, i såpass sterk grad at du lett overtolker andres ord og kroppsspråk, og «ser» det du er redd for å se. Eller når vi systematisk unngår bestemte sider ved livet eller virkeligheten, som for eksempel når vi unngår egen usikkerhet, og i stedet blir skråsikre og kanskje dominerende. 201

Hva er selvfolelse.indd 201

24.02.2021 10:02:31

kapittel 9

Selektiv oppmerksomhet og systematisk unngåelse av bestemte stimuli er transdiagnostiske prosesser – virksomme på tvers av lidelser. Man har forskningsbelegg for å si at slike oppmerksomhetsbias er årsaker til psykiske problemer mer enn følger av problemene (Mansell mfl. 2008). Trening i prinsipper fra mindfulness vil, som vi også har vært inne på tidligere, påvirke flere transdiagnostiske prosesser (Baer 2007). Man trener oppmerksomheten til å fungere mer observerende, ikke-dømmende og ikke-reaktivt. Gjennom mindfulnesstrening fjerner man ikke fokus på selvet, men endrer det til å bli mer funksjonelt: I stedet for en selektiv og kritisk oppmerksomhet på selvet, blir man mer åpent observerende og aksepterende – man nedtoner objektfunksjonen «hvordan blir jeg sett», og får mer tak i den subjektive prosessen «jeg ser». Oppmerksomheten blir mer fleksibel, noe som i neste omgang kan redusere psykisk strev. Tendenser til selvkritikk i kombinasjon med grublevaner virker forståelig nok negativt inn på opplevelsen av egen verdi. Evne til selvkritikk hører med i en sunn selvfølelse, men blir destruktivt når det går i loop, i form av metakognitive vaner, som grubling og kverning (Kolubinski mfl. 2019), eller i form av kollaps i selvmedfølelsen og tap av selvverd, gjennom ved varende skam (Popovac 2020a). Det samme kan vi si om negative følelser, de hører med som en del av livet, og unngåelse av dem skaper trøbbel i relateringen til verden. Vansker med å regulere og integrere negative følelser predikerer psykisk strev og er således også en transdiagnostisk prosess (Stanton mfl. 2016). Som ved tilbakevendende depresjon; man blir raskt fylt av håpløshet og skyld når negative følelser oppstår, og mister derved muligheten til å erfare at negative følelser kan komme og gå, noen ganger nærmest av seg selv. Transdiagnostisk kunnskap, blant annet om

202

Hva er selvfolelse.indd 202

24.02.2021 10:02:31

all god psykoterapi berører selvfølelse

selvrelaterte oppmerksomhetsprosesser, kan hjelpe oss til å finne virksomme endringsmekanismer på tvers av lidelser.

Styrt av én teori eller integrativ? Vi trenger psykologisk teori som forståelsesrammer for endringsarbeid. Alle teorier har nyttige forståelser av psykiske problemer, som genererer nyttige innfallsvinkler til terapi for mange, men aldri for alle (McLeod og Sundet 2020). Mennesker har de samme grunnleggende behovene i livet, men samtidig svært ulike historier, måter å leve på og finne mening på. Hvis vi som terapeuter er trofaste mot én teori, står vi i fare for å feilattribuere motstand og fastlåsthet i det terapeutiske arbeidet, fordi vi forstår klienten kun ut fra den ene teorien. Og selv om en teoriforankret forklaring kanskje treffer, kan teori-trofastheten hindre oss i å se og forstå at fastlåsthet i terapien også kan henge sammen med vår måte å jobbe på; hindre oss i å snakke helt åpent med klienten om hva som gjør at man står fast. Kanskje er det helt andre faktorer enn hva en bestemt teori peker på (McLeod og Sundet 2020). Psyko logisk teori og forståelse vil også kunne bomme kulturelt, for eksempel ved å misforstå kulturelle uttrykk som overbeskyttelse eller mangel på omsorg. Utviklingen av integrative retninger og tenkning omkring integrasjon har vært omfattende siden 1960- og 70-tallet (Wampold og Imel 2015). Den integrative bølgen kan forstås som en detronisering av de store teoriene, en økende interesse for tenkning på tvers av teoriretninger, og en vilje til å drøfte grunnprinsipper (Oddli og Kjøs in press). Forskningen gjennom de siste femti årene har vist at psykoterapi har god effekt, og at alle de spesifikke terapiretningene er omtrent jevngode. Man har

203

Hva er selvfolelse.indd 203

24.02.2021 10:02:31

kapittel 9

ikke, på et overordnet nivå, kunnet finne belegg for at bestemte behandlingsformer passer for spesifikke diagnosegrupper, slik som forskning innenfor den medisinske modellen søker etter. Derimot har vi betydelig belegg for å si at fellesfaktorer på tvers av retningene, alliansen og terapeutfaktorer legger grunnlag for gode terapiprosesser (Wampold og Imel 2015). Kontekstuell kontra medisinsk modell Den kontekstuelle modellen (Wampold og Imel 2015) er en forståelsesramme for psykoterapeutisk arbeid, hvor psykoterapi sees som en helende praksis i en sosial ramme (kontekst), i motsetning til den tradisjonelle medisinske modellen som søker å luke ut relasjonsfaktorer og etablere manualiserte behandlinger knyttet til diagnostiske tilstander. I den kontekstuelle modellen regner man den terapeutiske relasjonen mellom terapeut og klient som selve grunnfjellet i terapien, derav navnet kontekstuell modell: Relasjonen er konteksten for utvikling og endring. Psykoterapi er en sosial helingspraksis, som tar i bruk menneskelige egenskaper i prosessen, hjernen vår er designet for å bli påvirket av andre, sier Wampold og Imel. Dette er noe vi kan dra nytte av som hjelpere. Modellen postulerer noen steg og elementer i den psyko terapeutiske prosessen som er til stede i alle anerkjente terapier, og kan betraktes som integrativ rammemodell: For at en terapeutisk prosess i det hele tatt skal komme i gang, må det oppstå tillit. Klienten vil ved første møte avlese terapeutens ansikt umiddelbart, og gjøre en lynrask vurdering av om han eller hun er til å stole på (Wampold og Imel 2015). Vi avleser hverandres ansikt i alle situasjoner, men for den som søker hjelp med såre og personlige temaer, er vurdering av troverdighet og tillit særlig viktig – man ønsker ikke å eksponere sitt strevsomme liv overfor en man ikke får tillit til. Og derfor er det også så viktig hvilken holdning vi 204

Hva er selvfolelse.indd 204

24.02.2021 10:02:31

all god psykoterapi berører selvfølelse

møter klienten med. Det er grunn til å tro at de fleste klienter ser etter varme, interesse og åpenhet i sin potensielle terapeuts blikk. De tre hovedelementene i den kontekstuelle modellen, som utvikles på basis av tillit, er: 1. 2.

Å bygge en ekte, autentisk relasjon gjennom empatisk å gjenkjenne den andres følelser i seg selv. Bygge forventninger om at utvikling kan skje. Ved å gi en forståelsesramme som resonnerer med klientens livs anskuelse og by på metoder for samarbeid om endring, vil det opparbeides en viktig tro på mulighetene. Tilby spesifikke ingredienser i arbeidet, foreslå og ta i bruk teknikker og prosedyrer fra terapeutiske retninger, vel vitende om at alle teknikker byr på noe potensielt sunt og nyttig for klienten, slik at man må samarbeide om hva som er nyttig i den aktuelle konteksten.

Wampold og Imel peker også på at mange terapeutiske prosedyrer ligner hverandre når det kommer til problem- og endringsforståelse, som for eksempel at «tilknytningsmønster» peker på det samme som «skjema», og at ulike former for eksponering er en del av alle terapiretninger. De integrative prosjektene i psykoterapi er mange, og spenner fra å plukke fritt blant teorier og metoder i hver enkelt sak, til å sette sammen bestemte teorier og metoder i en ny integrativ modell, som for eksempel dialektisk atferdsterapi (se for øvrig Oddli og Kjøs in press for en tydelig og kortfattet oversikt over det integrative feltet). Mange terapeuter vil føle seg mer hjemme i én tradisjon eller retning, og bruke den som basis for integrasjon, noe som kalles assimilativ integrasjon. Slik jeg selv har min «bopel» som terapeut i den humanistiske hovedtradisjonen, hvor jeg mener å finne best forankring for relasjonens betydning, kombinert med et menneskesyn som gir tro på at utvikling alltid 205

Hva er selvfolelse.indd 205

24.02.2021 10:02:31

kapittel 9

er mulig. Jeg synes i tillegg det gir god mening å organisere terapeutisk arbeid ut fra hvilke typer endring klienten ser ut til å behøve, altså endringsprinsipper. Endringsprinsipper i sentrum I prinsippbasert tilnærming til integrasjon (Eubanks og Goldfried 2019) tar man utgangspunkt i det begrepsmessige nivået mellom teori og teknikk, nemlig prinsipper eller mekanismer for endring. Poenget er at et avgrenset sett av endrings mekanismer er virksomme på tvers av terapiretninger, og at de samme mekanismene utløses gjennom forskjellige teknikker (Goldfried 1980). Eksempelvis kan klienten få nye og uventede erfaringer både ved hjemmeoppgaver (som er vanlige i kognitiv terapi) og ved erfaringer i selve møtet mellom terapeut og klient (som vektlegges i dynamisk eller humanistisk terapi). Korrektiv erfaring regnes som en sentral endringsmekanisme på tvers av terapiretninger. Det er altså mange måter å ta i bruk de sentrale endringsmekanismene på, noe som gjør det mulig å tre ut av disputten mellom ulike teoriretninger og heller ta utgangspunkt nettopp i de mest sentrale mekanismene, som for eksempel beskrevet av Eubanks og Goldfried (2019): 1. 2. 3.

Underbygge klientens håp om endring, og bidra til positive forventninger om at terapi kan være hjelpsomt. Fremme terapeutisk allianse ved å komme raskt i gang med behandling, slik at klienten erfarer at noe skjer. Øke bevissthet og innsikt, hjelpe klienten til å se egne bidrag til problemet. Og jeg vil legge til: Alternativt hjelpe klienten til å se det uholdbare i situasjonen, slik at kreftene settes inn på å endre kontekst. Invitere til korrektiv erfaring, både i terapirommet og mellom timene.

206

Hva er selvfolelse.indd 206

24.02.2021 10:02:31

all god psykoterapi berører selvfølelse

Legge vekt på kontinuerlig realitetstesting, sette ord på hvordan nye erfaringer kan endre den «gamle» selvopplevelsen og det tidligere fastlåste tankesettet.

Relasjonen mellom terapeut og klient er selve basen for arbeid med de ulike endringsmekanismene, og er i mange tilfeller den viktigste korrektive erfaringen i seg selv: «Terapeuten tåler meg og er der, også når jeg viser fram det jeg skammer meg aller mest for og aldri har turt å snakke med noen om.» Det er godt dokumentert at terapeut-effekten – ulike sider ved terapeutens person og fungering – har større betydning for terapiprosess og utfall enn hva slags terapeutisk metode som blir brukt (Heinonen og Nissen-Lie 2020, Wampold og Imel 2015). Metodene er omtrent like gode, men terapeuter varierer mye i hvor nyttig det er for klienter å gå i terapi hos dem. Som Wampold og Imel sier: «The essence of therapy is embodied in the therapist.» Legg merke til ordet «embodied» – essensen er i væremåten, kanskje ikke først og fremst i hva vi sier, men hvordan vi sier det. Så hva gjør en terapeut til en god terapeut?

Den gode terapeut: Trygg og tvilende Hva ville vi være opptatt av dersom vi selv skulle gå til noen for å få hjelp med psykisk strev, og satt der på venterommet, litt spente og nervøse kanskje, før første time? Hva ville radaren vår være innstilt på å vurdere, først og fremst? Ville vi ikke være på jakt etter varme og interesse, merke oss om terapeuten signali serer en genuin åpenhet for å ta oss imot? Wampold og Imel har trolig rett når de sier at klienter lynraskt skanner ansiktet til terapeuten og vurderer om han eller hun er tillitvekkende: «Blir jeg tatt imot ordentlig?»

207

Hva er selvfolelse.indd 207

24.02.2021 10:02:32

kapittel 9

Forskning på sammenhengen mellom terapeutegenskaper og utfall av terapi – om klienten får det bedre – er komplisert, fordi egenskaper hos terapeuten samspiller med en rekke andre variabler i forløpet. Men noen forskningsbaserte pekepinner har vi: Det ser ikke ut til at bestemte personlighetstrekk (som målt med Big Five) gir noen forrang i terapeutrollen. Det som karakteriserer gode terapeuter, er relasjonelle ferdigheter og en varm interpersonlig stil (Heinonen og Nissen-Lie 2020). Terapeuter som av andre blir vurdert som empatiske, varme, respektfulle, tydelig og positivt kommuniserende og med kapasitet til å håndtere kritikk, vil være til større hjelp for sine klienter enn terapeuter som i mindre grad er preget av disse kvalitetene. Sosioemosjonelle kvaliteter hos terapeuten, slik de blir vurdert av andre, gir bedre terapeutisk utfall enn terapeutens egen tiltro til sine kliniske ferdigheter. Videre peker forskningen på at man må studere krevende situasjoner i terapi for å få øye på og se betydningen av de virksomme terapeutegenskapene. Det er i de vanskelige stundene at terapeutens sosioemosjonelle egenskaper får vist terapeutisk kraft, alternativt faller igjennom (Heinonen og Nissen-Lie 2020). Gode terapeuter er de som står støtt, med varmen og empatien i behold, også når terapirelasjonen blir krevende eller fastlåst. Kanskje er det slik at terapeutens evne til å stå stødig og oppreist i stormen er grunnlaget for psykoterapi som behandlingsform? Slik at man som hjelpesøkende får være i relasjon med en terapeut som ikke bare har måter å jobbe med problemene på, men som også tåler smerten, sinnet, skammen, hemningene, fastlåstheten, uten å miste varmen, respekten og forståelsen. Når vi mennesker står midt i noe smertefullt, noe sårt eller skammelig som kanskje virker uoverkommelig, trenger vi først og fremst at den andre er sammen med oss der vi er, ikke at den andre er skråsikker på hvor vi skal. Slik et lite barn i oppløst gråt trenger å bli rolig holdt og speilet framfor å bli hektisk avledet, få 208

Hva er selvfolelse.indd 208

24.02.2021 10:02:32

all god psykoterapi berører selvfølelse

gode råd eller få høre om alt det morsomme som skal skje etterpå. Forskning viser også at skråsikkerhet er negativt i terapeutrollen. Terapeutens profesjonelle selvtvil – konstruktiv selvkritikk og evne til å være åpen, sensitiv, refleksiv og ansvarlig overfor utford ringer i den terapeutiske relasjonen – påvirker terapiprosessen positivt. Vel å merke når terapeuten også er trygg nok på seg selv og har en omsorgsfull selvforbindelse (Nissen-Lie mfl. 2017). Man finner bedre utvikling og mer endring hos klienter som blir behandlet av terapeuter med høy skåre på både profesjonell selvtvil og selvomsorg, og mindre endring hos klienter som får behandling av terapeuter med høy grad av selvomsorg, men lite profesjonell selvtvil (Nissen-Lie mfl. 2017). Fraværet av tvil gir trolig en opplevelse av skråsikkerhet i relasjonen, noe vi kanskje intuitivt kjenner vi ikke ønsker oss fra den vi søker hjelp hos? Trygghet, ja, og en profesjonalitet, ja. Men også en refleksiv sensi tivitet og vilje til å ta kritikk, og til å ta ansvar når noe blir feil, altså profesjonell selvtvil. Den trygge terapeuten, som også er ydmyk, blir en god støttespiller og i tillegg en god rollemodell. Den kultursensitive terapeut Som terapeuter og veiledere overfor ulike mennesker vil vi måtte forholde oss åpent og sensitivt til andre kulturer enn vår egen, andre former for selvopplevelse. Kultur dreier seg om mer enn etnisitet, det finnes store og små kulturforskjeller innenfor alder, seksualitet, funksjonsnedsettelser, hvor i landet man bor, grad av utdannelse, klassetilhørighet, for å nevne noe. Men vi utfordres nok særskilt når klienten kommer fra en etnisitet som har en annen «tankens geografi» enn vår egen, som når klientens kultur er kollektivistisk, høykontekstuell og sirkulær, mens vår egen er individorientert, lavkontekstuell og lineær (se kapittel 2, «Den store kulturelle konteksten»). En av oppgavene våre i et flerkulturelt samfunn er å være gode brobyggere mellom kulturer. Vi trenger 209

Hva er selvfolelse.indd 209

24.02.2021 10:02:32

kapittel 9

kunnskap om kulturforskjeller både for å gjennomskue hvor våre egne forutinntattheter kommer fra, og for å kunne arbeide med å forstå klienten, på klientens premisser (Kolflaath Larsen 2020). Når folk søker hjelp, er hjelperens vilje og evne til å forsøke å forstå av aller største viktighet. Kanskje særlig overfor migranter som er tvunget til å leve sine liv på bortebane (Harsløf Hjelde 2020). Mange av dem som kommer til landet har flyktet fra krig, vold og undertrykking, og har psykiske problemer som følge av dette. Det vi lett kan overse, er betydningen av levekårene etter ankomsten til Norge: Forskning viser at postmigrasjonsvansker som isolasjon, arbeidsløshet, tap av identitet og manglende til hørighet til det nye samfunnet er vel så viktige årsaker til psykiske problemer som krigen og torturen som mange flyktet fra (Li mfl. 2016, Popovac 2020b). Av befolkningen i Norge er cirka 15 prosent innvandrere (pr. 2020, ifølge SSB), det er snakk om mange hundre tusen mennesker. Tiltak som er rettet mot hverdagen i Norge, og knyttet til inkludering og fungering i nærmiljøet, gir god mental helseeffekt (Harsløf Hjelde 2020). Mange vil tåle å bære en tøff historie, hvis de blir imøtekommet og inkludert i sin nye verden. Som Popovac (2020b, side 9) sier: «Man lærer seg å leve med sine traumer, men det som er fortærende å skulle leve med, er å havne utenfor, ikke bli sett for den man er, miste sine identiteter, bli fratatt sine kompetanser – miste seg selv.» Som hjelpere må vi ydmykt forsøke å forstå og få ordentlig øye på personen foran oss, skaffe oss kunnskap som øker forståelsen, våge å prøve oss fram og ta ansvar for feil, og snakke med folk på måter som kanskje er kulturelt fremmede for oss selv. Kanskje kan vi si at profesjonell kultursensitivitet er en v ariant av profesjonell selvtvil – vi har kunnskap nok til å vite at vi kan bomme kulturelt og villighet til å lære og la oss korrigere. Å arbeide med folk fra andre kulturelle kontekster enn vår egen, 210

Hva er selvfolelse.indd 210

24.02.2021 10:02:32

all god psykoterapi berører selvfølelse

vil bidra til våre egne utviklingsprosesser, ved at vi må strekke vår innlevelse og forståelse – våre måter å skape kontakt og allianse på. Noe av kunsten ved å arbeide med andre menneskers utvikling er å se bakenfor ulikheter og få kontakt gjennom det grunnleggende menneskelige.

Profesjonell selvtvil og terapeutens selvfølelse Kjære leser, jeg synes forskningsfunnene rundt profesjonell selvtvil bringer oss tilbake til utgangspunktet i denne boka, nemlig refleksjonene i kapittel 1 om at god selvfølelse ikke kan være å tenke mest mulig positivt om seg selv – høy skåre på Rosenbergs selvfølelsestest vitner mer om et litt narsissistisk selvbedrag enn om trygghet og integritet. God selvfølelse definert som høy skåre på Rosenberg minner mer om fravær av konstruktiv selvtvil. Vi definerte selvfølelse som å kunne ta subjektivt plass i den sosiale verden, samtidig med evne til også å kunne se seg selv utenfra. Forfølge eget engasjement uten å bli altfor redd for å bli vurdert som ikke god nok, og samtidig både kunne korrigere og bekrefte seg selv, via de andres blikk. Oversatt til rollen som behandler høres våre betraktninger kompatible med profesjonell selvtvil, i kombinasjon med varm selvforbindelse. Det gir god mening å søke forbindelse med egen subjektivitet, ha omsorg for egne behov og en aksepterende holdning til eget strev, tillate vår egen avhengighet av støtte og anerkjennelse fra andre. En grunnleggende trygghet på egen menneskelighet, inkludert både styrker og svakheter, gjør det lettere å være profesjonelt «tvilende» – altså ta ansvar for egne bidrag når noe blir feil, være åpen for og interessert i kritikk, og generelt innta en refleksiv holdning. 211

Hva er selvfolelse.indd 211

24.02.2021 10:02:32

kapittel 9

Men er terapeuters trygghet og relasjonskompetanse noe vi må ha i utgangspunktet, eller noe vi lærer gjennom utdannelse og erfaring? Det er rimelig å tenke seg begge deler. Terapeuteffekten ser ut til å ligge i kombinasjonen av det personlige selvet og det profesjonelle (Nissen-Lie mfl. 2017, Heinonen og Nissen-Lie 2020). For å kunne behandle eller veilede folk som sliter, må vi ha en viss grunnleggende trygghet i våre sosiale ferdigheter og evne til lytting og samarbeid innebygd i vår fungering. Men også vi hjelpere er vanlige mennesker som strever med livet og relasjoner. Og akkurat som vi har tiltro til at klientene våre skal kunne endre seg betydelig, kan vi ha tiltro til at vi ikke bare skal lære teori, men også utvikle oss mye gjennom utdanning, opplæring og trening. Ydmykheten som er viktig i terapeutrollen er nødvendig også når du er student eller i veiledning: Du vokser hvis du er villig til å motta og lære av både ros og innspill til forandring og utvikling. Det er ytterst vanlig å ha ubalanser i sin indre verden, for eksempel i form av overdreven selvkritikk, engstelse for å bli sett som dum selv om man faktisk er ganske lur, frykt for avvisning også der man opplagt er verdsatt. Ofte vil vi terapeuter kjenne oss igjen i klienters selvfølelsesstrev. Det er fullt mulig å streve med egen selvfølelse og samtidig hjelpe andre med deres. Men med de samme forbeholdene som ved psykiske problemer generelt, jobb med det, motta hjelp selv, spør deg selv, spør andre: «Hva er greia mi?» Man kan utdanne seg til psykolog eller ta en annen terapeututdanning, og samtidig ha psykisk strev – det er ikke et entydig oss behandlere og dem med problemer. Det avgjørende er å motta behandling om nødvendig, jobbe med seg selv, komme seg gjennom det og/eller sikre seg at man har psykologisk overskudd til å være oppmerksomt til stede for dem man gjennom yrket skal jobbe med. Og la være å gå inn i behandlerarbeid hvis man selv 212

Hva er selvfolelse.indd 212

24.02.2021 10:02:32

all god psykoterapi berører selvfølelse

kjenner, eller ens veiledere mener at man er for okkupert av eget strev til å kunne behandle andre. Det er vanskelig eller umulig å være ordentlig mentalt til stede for klienten hvis man som hjelper er oppslukt i eget strev, lett blir trigget og overveldet av klientens problemer eller er distraherbar på andre måter. Alle terapeuter vil erfare at oppmerksomheten kan vandre eller bli forstyrret i løpet av en time, men den gode terapeut henter seg inn igjen. Terapeutens evne til å være sensitivt nærværende sammen med klienten er forutsetningen for alle de andre aspektene ved terapi. Og de virkelig dyktige terapeuter ser ut til å ha evnen til å være ekstraordinært tilstedeværende, i form av å være fullstendig og dypt samlet, rolig, åpen og oppmerksom (Hayes og Vinca 2017). En slik ekstraordinær tilstedeværelse er i seg selv fasiliterende for endring i terapi. Dyktige terapeuter er ikke ekstraordinært nærværende hele tiden, men har tilgang til et slikt intenst og samtidig fullstendig utvunget og avslappet nærvær. Det å gå i behandling eller arbeide med seg selv på andre måter, som for eksempel ved å meditere, ser ut til å kultivere denne evnen, sier Hayes og Vinca (2017). Psykoterapi overfor selvfølelsesproblemer kan oppsummeres slik vi oppsummerer psykoterapi generelt: Klienten går til en terapeut som har noen forståelsesmåter og kunnskap om endring (teori og endringsprinsipper) og noen måter å jobbe på (spesifikke ingredienser), og som er villig og kapabel (terapeut egenskaper) til å være oppmerksomt til stede og etablere en trygg relasjonell ramme rundt arbeidet, slik at klienten får tillit og våger å eksponere sine vanskeligheter. Profesjonaliteten ligger i terapeutens faglige kunnskap og fleksibilitet, kombinert med evne til å bruke sin menneskelighet på tillitsskapende måter. Siden selvet og vår subjektive væren i verden utvikles i relasjoner, vil relasjonen også være arnestedet for arbeid med å løse opp i selvets fastlåstheter. 213

Hva er selvfolelse.indd 213

24.02.2021 10:02:32

kapittel 9

Helt til slutt lar vi Bob Dylan avslutte og oppsummere denne bokas kjernebudskap, som gjelder for oss alle, med en strofe fra «I Contain Multitude»: I’m a man of contradictions, I’m a man of many moods, I contain multitudes.

214

Hva er selvfolelse.indd 214

24.02.2021 10:02:32

REFERANSER Anstorp, T. og Benum, K. (2014). Hva trenger terapeuten for å gi god traumebehandling? I Anstorp, T. og Benum, K. Traumebehandling. Komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Universitetsforlaget. Arendt, H. (2012, først publisert 1958). Vita Activa. Det virksomme liv. Oslo: Pax Forlag. Asai, T., Kanayama, N., Imaizumi, S., Koyama, S. og Kaganoi, S. (2016). Development of Embodied Sense of Self Scale (ESSS): Exploring Everyday Experiences Induced by Anomalous Self-Representation. Front. Psychol. 7, 1005. doi: 10.3389/ fpsyg.2016.01005 Baer, R.A. (2007). Mindfulness, assessment, and transdiagnostic processes. Psychological Inquiry, 18(4), 238–242. Balkenius, C. (2020). I podkasten Filosofiska Rummet, Sveriges Radio, episode 6. mars «Uppmärksamhet»: https://sverigesradio.se/ avsnitt/1449191 Bandura, A. (1977). Self-efficacy: Toward a Unifying Theory of Behavioral Change. Psychologiacal Review, 84, 191–215.

Hva er selvfolelse.indd 215

24.02.2021 10:02:32

referanser

Barth, T., Børtveit, T. og Prescott, P. (2013). Motiverende intervju. Samtaler om endring. Oslo: Gyldendal Akademisk. Bateman, A.W. og Fonagy, P. (2007). Mentaliseringsbasert terapi av borderline personlighetsforstyrrelse. En praktisk veiledning. Oslo: Arneberg Forlag. Baumeister, R.F., Campbell, J.D., Krueger, J.I. og Vohs, K.D. (2003). Does high self-esteem cause better performance, interpersonal success, happiness, or healthier lifestyles? Psychological Science in the Public Interest, 4, 1–44. Beissner, A.R. (1970). The Paradoxical Theory of Change. I Fagan, J. og Shephard, I.L. (red.) Gestalt Therapy Now, s. 77–80. Palo Alto: Science and Behavior Books. Benum, K. (2014). Tidlig traumatisering og heling i den terapeutiske relasjonen. I Anstorp, T. og Benum, K. Traumebehandling. Komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Universitetsforlaget. Benum, K., Axelsen, E.D. og Hartmann, E. (red.) (2013). God psykoterapi. Et integrativt perspektiv. Oslo: Pax Forlag. Berge, T. og Falkum, E. (2013). Se mulighetene. Arbeidsliv og psykisk helse. Oslo: Gyldendal Akademisk. Binder, P.-E., Gjelsvik, B., Halland, E. og Vøllestad, J. (2014). Mindfulness i psykologisk behandling. Oslo: Universitetsforlaget. Bowlby, J. (1994). En sikker base. Tilknytningsteoriens kliniske anvendelser. Frederiksberg: Det lille forlag. Bramness, J.G. (2018). Hva er avhengighet. Oslo: Universitetsforlaget. Brandtzæg, I., Torsteinson, S. og Smith, L. (2019). Bind 1: Makroseparasjoner. Bind 2: Mikroseparasjoner. Bergen: Fagbokforlaget. Bratman, S. (2001). Health Food Junkies: Orthorexia Nervosa: Overcoming the Obsession with Healthful Eating. New York: Broadway Books. Brinkmann, S. (2015). Stå imot. Si nei til selvutviklingen. Oslo: Forlaget Press.

216

Hva er selvfolelse.indd 216

24.02.2021 10:02:32

referanser

Bromberg, P.M. (1998). Standing in the spaces: Essays on clinical process, trauma, and dissociation. New Jersey: Analytic Press. Brown, J.D. (2016). Self-Esteem and Self-Evaluation: Feeling is Believing. I Suls, J. (red.): Psychological Perspectives on the Self. The Self in Social Perspective. Vol. 4. Routledge. Brumoen, H. (2000). Bygging av mestringstillit. Oslo: Gyldendal Akademisk. Butler, G. (2008). Å bekjempe sosial angst og sjenanse. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. Cai, H., Brown, J.D., Deng, C. og Oakes, M.A. (2007). Self‐esteem and culture: Differences in cognitive self‐evaluations or affective self‐ regard? Asian Journal of Social Psychology, 10(3), 162–170. Crane, R.S., Brewer, J., Feldman, C., Kabat-Zinn, J., Santorelli, S., Williams, J.M.G. og Kuyken, W. (2017). What defines mindfulness-based programs? The warp and the weft. Psychological medicine, 47(6), 990–999. Csikszentmihalyi, M. (1997). Finding Flow. The Psychology of Engagement with Everyday Life. New York: Basic Books. Csikszentmihalyi, M. (2008). Flow. The Psychology of Optimal Experience. New York: Harper Perennial Modern Classics. Dalai Lama og Cutler, H.C. (1999). Kunsten å være lykkelig. En håndbok i å leve. Oslo: Arneberg Forlag. Damasio, A.R. (2002). Følelsen av hva som skjer. Kroppens og emosjonenes betydning for bevisstheten. Oslo: Pax Forlag. Damasio, A.R. (2004). På leting etter Spinoza. Glede, sorg og den følende hjernen. Oslo: Pax Forlag. Darley, J.M. og Latané, B. (1968). Bystander intervention in emergencies: diffusion of responsibility. Journal of personality and social psychology, 8(4p1), 377. Deters, F.G. og Mehl, M.R. (2013). Does posting Facebook status updates increase or decrease loneliness? An online social networking experiment. Social psychological and personality science, 4(5), 579–586.

217

Hva er selvfolelse.indd 217

24.02.2021 10:02:32

referanser

Duesund, L. og Skårderud, F. (2003). Use the body and forget the body: Treating anorexia nervosa with adapted physical activity. Clinical child psychology and psychiatry, 8(1), 53–72. Earley, J. (2009). Self-Therapy. A Step-By-Step Guide to Creating Wholeness and Healing Your Inner Child Using IFS, A New, Cutting-Edge Psychotherapy. Second Edition. Larkspur, CA: Pattern System Books. Egeland, R. og Carl, C. (2017). #Hverdagspsyk. Hvorfor har jeg det sånn? Hjelp til å stå i motgang. Oslo: Cappelen Damm. Esdaile, A., Shah, F. og Binder, P.-E. (2021). Eksistensiell helse er blitt et nøkkelbegrep under pandemien. Ytring på www.psykologisk.no, hentet fra: https://psykologisk.no/2021/01/eksistensiell-helse-erblitt-et-nokkelbegrep-under-pandemien/ Eubanks, C.F. og Goldfried, M.R. (2019). A principle-based approach to psychotherapy integration. Handbook of psychotherapy integration, 88. Fennell, M. (2007). Å bekjempe lav selvfølelse. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. Fisher, J. (2017). Healing the Fragmented Selves of Trauma Survivors. Overcoming Internal Self-Aleniation. New York: Routledge. Taylor & Francis Group. Folkeopplysningen, Motivatoren 1:7, 2016. Fonagy, P., Gergely, G., Jurist, E.L. og Target, M. (2004). Affect Regulation, Mentalization, and the Development of the Self. New York: Other Press. Gilbert, P. (2010). The Compassionate Mind: A New Approach to Life’s Challenges. New Harbinger Publications, Inc. Gilbert, P. og Choden (2013). Mindful Compassion. Using the Power of Mindfulness and Compassion to Transform Our Lives. Great Britain: Robinson. Gioia, F., Griffiths, M.D. og Boursier, V. (2020). Adolescents’ Body Shame and Social Networking Sites: The Mediating Effect of Body Image Control in Photos. Sex Roles, 1–13.

218

Hva er selvfolelse.indd 218

24.02.2021 10:02:33

referanser

Glouberman, D. (2002). The Joy of Burnout. How the end of the world can be a new beginning. London: Hodder and Stoughton. Goldfried, M.R. (1980). Toward the delineation of therapeutic change principles. American Psychologist, 35(11), 991. Greenberg, L.S. (2015). Emotion-Focused Therapy. Coaching Clients to Work Through Their Feelings. Second Edition. Washington, DC: American Psychological Association. Gu, J., Strauss, C., Bond, R. og Cavanagh, K. (2016). How do mindfulness-based cognitive therapy and mindfulnessbased stress reduction improve mental health and wellbeing? A systematic review and meta-analysis of mediation studies [publiserte rettelser finnes I Clin Psychol Rev. 2016; 49, 119]. Clin Psychol Rev. 2015; 37, 1–12. doi:10.1016/j.cpr.2015.01.006 Hagen, A.H.V., Austbø, B., Hjelmseth, V. og Dolhanty, J. (2019). Emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre. En lærebok for terapeuter og veiledere. Oslo: Gyldendal. Haidt, J. (2006). The Happiness Hypothesis. Putting Ancient Wisdom and Philosophy to the Test of Modern Science. London: Arrow Books. Hansen, B.R. (2003). Innledning i Stern, D.N. Spedbarnets interpersonlige verden. Oslo: Gyldendal Akademisk. Hart, S. (2011). Den følsomme hjernen. Hjernens utvikling gjennom tilknytning og samhørighetsbånd. Oslo: Gyldendal Akademisk. Harris, S. (2014). Waking Up. A Guide to Spirituality Without Religion. London: Penguin Random House UK. Harter, S. (2012). The construction of the Self: Developmental and Sociocultural Foundations. New York: Guilford Press. Hartmann, E. (2013). Hva er virksomt i psykoterapi? I Benum, K., Axelsen, E.D. og Hartmann, E. (red.). God psykoterapi. Et integrativt perspektiv. Oslo: Pax Forlag. Harvey, S.B., Øverland, S., Hatch, S.L., Wessely, S., Mykletun, A. og Hotopf, M. (2018). Exercise and the prevention of depression: results of the HUNT cohort study. American Journal of Psychiatry, 175(1), 28–36.

219

Hva er selvfolelse.indd 219

24.02.2021 10:02:33

referanser

Hausenblas, H.A. og Fallon, E.A. (2006). Exercise and body image: A meta-analysis, Psychology and Health, 21:1, 33–47, doi: 10.1080/14768320500105270 Havighurst, S.S. og Harley, A.E. (2007). Tuning in to Kids: Emotionally intelligent parenting program manual. Melbourne, Australia: University of Melbourne. Hayes, S.C., Strosahl, K.D. og Wilson, K.G. (2018). Aksept og verdibasert atferdsterapi (ACT). Mindful endring – prosess og praksis. Oslo: Arneberg Forlag. Hayes, J.A. og Vinca, M. (2017). Therapist presence, absence, and extraordinary presence. I Castonguay, L. og Hill, C. (red.) How and why are some therapists better than others? Understanding therapist effects. (s. 85–99). American Psychological Association. Heidegger, M. (1962, først publisert 1927). Being and time. New York: Harper Collins. Heinonen, E. og Nissen-Lie, H.A. (2020) The professional and personal characteristics of effective psychotherapists: a systematic review. Psychotherapy Research, 30(4), 417–432, doi: 10.1080/10503307.2019.1620366 Hessen, D.O. (2017). Vi. Samarbeid – fra celle til samfunn. Oslo: Cappelen Damm. Hjelde, K. Harsløf (2020). Migrasjon og psykisk helse i Norge. I Ottesen Berg, A. og Holt, K. (red.) Kultur og kontekst i praktisk psykologarbeid. Oslo: Gyldendal Akademisk. Hoffart, A. (2008). Se deg rundt! Et selvhjelpsopplegg for deg med sosial angst. Oslo: Gyldendal Akademisk. Hoffman, K. (2015). TED-foredraget Every Person has Infinite Worth: https://www.youtube.com/watch?v=E9fHCrP8hZM Hoffman, K., Cooper, G. og Powell, B., i samarbeid med Benton, C.M. (2017). Trygge barn. Hvordan trygghetssirkelen for foreldre kan bidra til å fremme barns tilknytning, emosjonelle motstandskraft og frihet til å utforske. Oslo: Gyldendal Akademisk. Honneth, A. (2008). Kamp om anerkjennelse. Oslo: Pax Forlag.

220

Hva er selvfolelse.indd 220

24.02.2021 10:02:33

referanser

Hustvedt, S. (2017). Foredrag på Litteraturhuset i Oslo. James, W. (1918, først publisert i 1890). The Principles of Psychology. Bind 1–2. Pantianos Classics. Jenssen, J.O. (2020). Stoisk ro. Livsvisdom for vår tid. Oslo: Cappelen Damm. Juul, J. (2003). Fra lydighet til ansvarlighet. Pedagogisk relasjonskompetanse. Oslo: Pedagogisk Forum. Kabat-Zinn, J. (2004). Full Catastrophe Living. How to cope with stress, pain and illness using mindfulness meditation. London: Piatkus. Karlsen, P.J. (2008). Hva er hukommelse? Oslo: Universitetsforlaget. Kierkegaard, S. (1843). Enten – Eller. Anden del, hentet fra www.sks.dk: http://www.sks.dk/ee2/txt.xml?hash=ss160&zoom_ highlight=t%C3 %A6ring#ss160 Kierkegaard, S. (1844/2014). Begrepet angst. Oslo: Forlaget Oktober. Kierkegaard, S. (1846). Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift, hentet fra www.sks.dk: http://www.sks.dk/ae/txt.xml?hash= ss283&zoom_highlight=danmark+europa#ss283 Kitayama, S., Karasawa, M., Grossmann, I., Na, J., Varnum, M.E.W. og Nisbett, R. (2019). East-West Differences in Cognitive Style and Social Orientation: Are They Real? https://doi.org/10.31234/osf.io/c57ep Knausgård, Karl Ove (2009): Min kamp I. Oslo: Forlaget Oktober. Kolk, B.A. van der (2014). The body keeps the score: brain, mind and body in the healing of trauma. New York: Viking press. Kolubinski, D.C., Marino, C., Nikčević, A.V. og Spada, M.M. (2019). A metacognitive model of self-esteem. Journal of Affective Disorders, 256, 42–53. Kreuch, G. (2019). Self-Feeling. Can Self-Consciousness be Understood as a Feeling? Contributions to Phenomenology 107. Springer Nature Switzerland AG. Kroese, A.J. (2006). Stress. Meditasjon Yoga Avspenningsteknikker. Oslo: Aschehoug.

221

Hva er selvfolelse.indd 221

24.02.2021 10:02:33

referanser

Kåver, A. (2005). Å leve et liv, ikke vinne en krig. Om akseptering. Oslo: Gyldendal Akademisk. Lanier, J. (2019). Ti argumenter for å slette sosiale medier nå. Oslo: Res Publica. Larsen, C. Kolflaath og van der Weele, J. (2020). Vurdering av omsorgsevne – hvilken betydning har kultur? I Ottesen Berg, A. og Holt, K. (red.) Kultur og kontekst i praktisk psykologarbeid. Oslo: Gyldendal Akademisk. Leder, D. (1990). The Absent Body. Chicago: The University of Chicago Press. Ledgerwood, A. og Trope, Y. (2011). Local and global evaluations: Attitudes as self-regulatory guides for near and distant responding. I K.D. Vohs og R.F. Baumeister (red.), Handbook of self-regulation: Research, theory, and applications (s. 226–243). New York: Guilford Press. LeDoux, J. (2002). Synaptic Self. How Our Brains Become Who We Are. New York: Penguin Books. LeDoux, J. (2019). The Deep History of Ourselves. The Four-BillionYear Story of How We Got Conscious Brains. New York City: Viking. Lewis, M. (1995). Shame: The exposed self. New York: Simon and Schuster. Li, S.S., Liddell, B.J. og Nickerson, A. (2016). The relationship between post-migration stress and psychological disorders in refugees and asylum seekers. Current psychiatry reports, 18(9), 82. Lindholm, O.F. (2014). Bullshitfilteret. Oslo: Gyldendal. Lindwall, M., Gerber, M., Jonsdottir, I.H., Börjesson, M. og Ahlborg Jr., G. (2014). The relationships of change in physical activity with change in depression, anxiety, and burnout: A longitudinal study of Swedish healthcare workers. Health Psychology, 33(11), 1309–1318.

222

Hva er selvfolelse.indd 222

24.02.2021 10:02:33

referanser

Lonergan, A.R., Bussey, K., Mond, J., Brown, O., Griffiths, S., Murray, S.B. og Mitchison, D. (2019). Me, my selfie, and I: The relationship between editing and posting selfies and body dissatisfaction in men and women. Body Image, 28, 39–43. Løgstrup, K.E. (1993). Norm og spontaneitet. Etik og politik mellem teknokrati og dilettantokrati. København: Gyldendal. Løgstrup, K.E. (1999). Den etiske fordring. Oslo: Cappelen. Madsen, O.J. (2014). «Det er innover vi må gå» – en kulturpsykologisk studie av selvhjelp. Oslo: Universitetsforlaget. Malt, U. (2020). Narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Store Medisinske Leksikon: https://sml.snl.no/narsissistisk_ personlighetsforstyrrelse Manago, A.M. og Vaughn, L. (2015). Social media, friendship, and happiness in the millennial generation. I Friendship and happiness (s. 187–206). Springer, Dordrecht. Manago, A.M., Ward, L.M., Lemm, K.M., Reed, L. og Seabrook, R. (2015). Facebook involvement, objectified body consciousness, body shame, and sexual assertiveness in college women and men. Sex roles, 72(1–2), 1–14. Mansell, W., Harvey, A., Watkins, E.R. og Shafran, R. (2008). Cognitive behavioral processes across psychological disorders: A review of the utility and validity of the transdiagnostic approach. International Journal of Cognitive Therapy, 1(3), 181–191. McLeod, J. og Sundet, R. (2020). Working with Stuckness in Psychotherapy: Bringing Together the Bricoleur Model and Pluralistic Practices. I Respect for thought (s. 361–376). Springer, Cham. Merleau-Ponty, M. (1994). Kroppens fenomenologi. Oslo: Pax Forlag. Mohn, R. (2008). Personlig samtale. Monsen, J.T. og Solbakken, O.A. (2013). Affektintegrasjon og nivåer av mental representasjon: fokus for terapeutisk intervensjon i Affektbevissthetsmodellen. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 50(8), 741–751.

223

Hva er selvfolelse.indd 223

24.02.2021 10:02:33

referanser

Morgenbladet (2020). «Hvordan leve som en romersk keiser». Oppslag om stoisisme, 3. januar, tekst: Ingrid Grønli Åm. Møller, P. (2018). Schizofreni – en forstyrrelse av selvet. Forståelsens betydning for klinisk virksomhet. Oslo: Universitetsforlaget. Mørch, W.T. (2019). Foredrag på Fellesprogram for psykologer. Nagell, H. (2020). Digital revolusjon. Hvordan ta makten og friheten tilbake. Oslo: Res Publica. Naug, H., Proskurnicki, A.E. og Gustavsen, P. (2019). https://www.baerum.kommune.no/globalassets/politikk-ogsamfunn/barum-2035/barn-og-unge/frokostseminar.pptx21.11.2019---hikikomori.pdf Neff, K. (2011). Self-Compassion. Stop Beating Yourself up and Leave Insecurity Behind. New York: Morrow. Nijenhuis, E.R., van der Hart, O. og Steele, K. (2006). Traumerelatert strukturell dissosiasjon av personligheten. I Anstorp, T. Benum, K. og Jakobsen. M. (red.), Dissosiasjon og relasjonstraumer. Integrering av det splittede jeg. S. 73–88. Oslo: Universitetsforlaget. Nisbett, R.E. (2003). The Geography of Thought. How Asians and Westerners Think Differently … and Why. New York: Free Press. Nissen‐Lie, H.A., Rønnestad, M.H., Høglend, P.A., Havik, O.E., Solbakken, O.A., Stiles, T.C. og Monsen, J.T. (2017). Love yourself as a person, doubt yourself as a therapist? Clinical psychology & psychotherapy, 24(1), 48–60. Nordanger, D.Ø. og Braarud, H.C. (2017). Utviklingstraumer. Regulering som nøkkelbegrep. Bergen: Fagbokforlaget. Normann-Eide, T. (2020). Følelser – kjennetegn, funksjon og vrangsider. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. NOU 2015: 8 Fremtidens skole – Fornyelse av fag og kompetanser https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2015-8/ id2417001/ Oddli, H.W. og Kjøs, P. (in press). Integrasjon i psykoterapi – Integrert terapi. I Binder., P.E., Lorås, L. og Thuen, F. (red.) Håndbok i individualterapi. Bergen: Fagbokforlaget.

224

Hva er selvfolelse.indd 224

24.02.2021 10:02:33

referanser

Oddli, H.W., Mcleod, J., Nissen-Lie, H.A., Rønnestad, M.H. og Halvorsen, M.S. (2021). Future orientation in successful therapies: Expanding the concept of goal in the working alliance. Journal of Clinical Psychology, 77(1), 1–23. Hentet fra: https://onlinelibrary.wiley.com/doi/epdf/10.1002/jclp.23108. Ofman, D.D. (2013). Kjernekvadranten – en vei til selvinnsikt. Core Quality International. Oyserman, D. og Markus, H.R. (2016). The Sociocultural Self. I Suls, J. (red.): Psychological Perspectives on the Self. The Self in Social Perspective. Vol. 4. Routledge. Popovac, Z. (2020a). Skam ekspedert. Psykologi, 57(11), 837–841. Popovac, Z. (2020b). Innvandrerhelse og postmigrasjonsvansker. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 17(4), 277–286. Powell, B., Cooper, G. og Marvin, B. (2015). Trygghetssirkelen – en tilknytningsbasert intervensjon. Oslo: Gyldendal Akademisk. Raundalen, M. (2005). Fagessay: Åse Gruda Skard og kampen mot hardheten i barneoppdragelsen. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 42(12), 1091–1099. Ryan, R. og Deci, E. (2017). Self-Determiation Theory. Basic psychological Needs in Motivation, Development and Wellness. New York: The Guilford Press. Reme, S.E., Grasdal, A.L., Løvvik, C., Lie, S.A. og Øverland, S. (2015). Work-focused cognitive–behavioural therapy and individual job support to increase work participation in common mental disorders: a randomised controlled multicentre trial. Occupational and environmental medicine, 72(10), 745–752. Reme, S.E., Monstad, K., Fyhn, T., Sveinsdottir, V., Løvvik, C., Lie, S.A. og Øverland, S.N. (2019). A randomized controlled multicenter trial of individual placement and support for patients with moderate-to-severe mental illness. Scandinavian journal of work, environment & health, 45(1), 33–41. Rosenberg, M. (1965). Rosenberg self-esteem scale (RSE). Acceptance and commitment therapy. Measures package, 61(52), 18.

225

Hva er selvfolelse.indd 225

24.02.2021 10:02:33

referanser

Rzesnitzek, L. (2014). Narrative or self-feeling? A historical note on the biological foundation of the «depressive situation». https://doi.org/10.3389/fpsyg.2014.00009 Schanche, E. (2013). The transdiagnostic phenomenon of selfcriticism. Psychotherapy, 50(3), 316. Schwartz, R.C. og Sweezy, M. (2020). Internal Family Systems Therapy. Second Edition. New York: The Guilford Press. Segal, Z.V., Williams, J.M.G., Teadale, J.D. (2013). Mindfulness-Based Cognitive Therapy for Depression. Second Edition. New York: The Guilford Press. Siegel, D. (2019). Foredrag på YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=-A_aYHEac6I Silvera, D.H. og Seger, C.R. (2004). Feeling good about ourselves: Unrealistic self-evaluations and their relation to self-esteem in the United States and Norway. Journal of Cross-Cultural Psychology, 35(5), 571–585. Sirota, D. og Klein, D.A. (2014). The Enthusiastic Employee. How Companies Profit by Giving Workers What They Want. Second Edition. New Jersey: Pearson Education, Inc. Skard, Å.G. (1948). Ungene våre. Oslo: Tiden. Skard, Å.G. (1960). Barn i dagliglivet. Hvordan skal vi oppdra og omgås våre barn i alderen 0–17 år. Oslo: Cappelen. Skårderud, F. (2000). STERK SVAK. Håndboken om spiseforstyrrelser. Oslo: Aschehoug. Skårderud, F., Sommerfeldt, B. og Robinson, P. (2020). SULT. Mentaliseringsbaserte tilnærminger til spiseforstyrrelser. Oslo: Gyldendal Akademisk. Slaby, J. (2012). Affective Self-Construal and the Sense of Ability. Emotion Review, 4(2), 151–156. doi: 10.1199/1754073911430136 Slaby, J. (2017). More than a Feeling: Affect as Radical Situatedness. Midwest Studies in Philosophy, XLI. Wiley Periodicals, Inc. Hentet fra nettet: https://philpapers.org/archive/SLAMTA-3.pdf

226

Hva er selvfolelse.indd 226

24.02.2021 10:02:33

referanser

Soest, T. von (2005). Rosenbergs selvfølelsesskala: Validering av en norsk oversettelse. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 42(3), 226–228. Solbakken, O.A. (2013). Arbeid med følelser – integrerende element i psykoterapi. I Benum, K., Axelsen, E.D. og Hartmann, E. (red.). God psykoterapi. Et integrativt perspektiv. Oslo: Pax Forlag. Solbakken, O.A., Rauk, M., Solem, A., Lødrup, W. og Monsen, J.T. (2017). Tell me how you feel and I will tell you who you are: First validation of the affect integration inventory. Scandinavian Psychologist, 2017(4: e2), 1–31. Stalsberg, L. (2019). Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur. Oslo: Forlaget Manifest AS. Stanton, K., Rozek, D.C., Stasik-O’Brien, S.M., Ellickson-Larew, S. og Watson, D. (2016). A transdiagnostic approach to examining the incremental predictive power of emotion regulation and basic personality dimensions. Journal of abnormal psychology, 125(7), 960–975. Stern, D.N. (2003). Spedbarnets interpersonlige verden. Oslo: Gyldendal Akademisk. Stiegler, J.R., Sinding, A.I. og Greenberg, L. (2018). Klok på følelser. Det følelsene prøver å fortelle deg. Oslo: Gyldendal Akademisk. Svendsen, L.Fr.H. (1999). Kjedsomhetens filosofi. Oslo: Universitetsforlaget. Svendsen, J.L., Schanche, E., Osnes, B., Vøllestad, J., Visted, E., Dundas, I. … Sørensen, L. (2020). Is Dispositional SelfCompassion Associated With Psychophysiological Flexibility Beyond Mindfulness? An Exploratory Pilot Study. Frontiers in psychology, 11, 614. Tamaki, S. (2013). Hikikomori. Adolescence without end. Minneapolis: University of Minnesota Press. Tulving, E. (1984). How Many Memory Systems Are there? American Psychologist, 40(4), 385–398.

227

Hva er selvfolelse.indd 227

24.02.2021 10:02:33

referanser

Törnblom, M. (2006). Selvfølelse nå! Din personlige coach viser deg hvordan. Oslo: Pantagruel Forlag. Vallgren, C.-J. (2004). Den vidunderlige kjærlighetens historie. Oslo: Tiden Norsk Forlag. Varnum, M.E., Grossmann, I., Kitayama, S. og Nisbett, R.E. (2010). The origin of cultural differences in cognition: The social orientation hypothesis. Current directions in psychological science, 19(1), 9–13. Velden, A.M. van der, Kuyken, W., Wattar U., Crane, C., Pallesen, K.J., Dahlgaard, J., Fjorback, L.O. og Piet, J. (2015). A systematic review of mechanisms of change in mindfulness-based cognitive therapy in the treatment of recurrent major depressive disorder. Clin Psychol Rev. 2015; 37, 26–39. doi: 10.1016/j.cpr.2015.02.001 Vetlesen, A.J. (2007). Hva er etikk? Oslo: Universitetsforlaget. Vetlesen, A.J. og Nordtvedt, P. (2000). Følelser og moral. Oslo: Gyldendal Akademisk. Wampold, B.E. og Imel, Z.E. (2015). The great psychotherapy debate: The evidence for what makes psychotherapy work. New York: Routledge. Wells, A. (2011). Metacognitive Therapy of Anxiety and Depression. New York: Guilford press. White, M. (2006). Narrativ teori. København: Hans Reitzels Forlag Wilkinson, R. og Pickett, K. (2011). Ulikhetens pris. Hvorfor likere fordeling er bedre for alle. Res Publica. Williams, M. og Penman, D. (2011). Mindfulness. A practical guide to Finding Peace in a Frantic World. London: Piatkus. Winnicott, D. W. (1960). Ego distortion in terms of true and false self. I The Maturational Process and the Facilitating Environment: Studies in the Theory of Emotional Development, 140–157. New York: International Universities Press. Winnicott, D.W. (1970). On the basis for self in body. I Winnicott, C., Shepherd, R. og Davies, M. (red.), D.W. Winnicott: Psychoanalytic explorations (1989). Cambridge, MA: Harvard University Press.

228

Hva er selvfolelse.indd 228

24.02.2021 10:02:33

referanser

Yalom, I.D. (1998). Eksistensiel psykoterapi. København: Hans Reitzels Forlag. Zhao, C. (2020). Personlig samtale. Øiestad, G. (2009). Selvfølelsen. Oslo: Gyldendal Akademisk. Øverenget, E. (2019). Toleranse – en moderne dyd. I antologien Verdier i vår tid? Oslo: Dinamo Forlag.

229

Hva er selvfolelse.indd 229

24.02.2021 10:02:33

STIKKORD

affektintegrasjon 73 affektiv grunntone 28 aksept 111, 116, 118, 120, 132, 136, 195 av svakhet 128 aksepterende holdning 113 akseptering 123, 135 akseptvane 133 alle er mange 29, 32, 90, 92, 96, 113, 146 altruisme 126 angst 194 arbeid, betydning for selvet 50 atferdsavhengighet 56 autonome kroppen, den 181, 183 autonomi 33, 53, 101 avhengighet 56

barneoppdragelse 62 bevissthet 74 bruksavhengige hjernen, den 64

Hva er selvfolelse.indd 230

C circle of security 66

D deklarativ hukommelse 76 depressiv tankegang 108 dialektikk 92, 96, 143 diskrepanstenkning 107 dissosiasjon 154, 155 dysframtredende kroppen, den 181, 184

E eksistensiell kjedsomhet 102 eksplisitt hukommelse 76

24.02.2021 10:02:33

stikkord

eksponering 118 ekstatiske kroppen, den 181 emosjon 71, 74 emosjonelt signal 74 emosjonelt system 71 emosjonsfokusert foreldre veiledning 66 emosjonsregulering 66 endringsmekanisme 207 episodisk hukommelse 76 erkjennelsesevne 109 etisk vurdering 166 evaluering 54 evalueringsangst 54

F falskt selv 93, 95 fellesfaktorer 204 fenomenologi 29 fleksibilitet 86 flow, se flyt 171 flyt 171, 173, 177 flytsone 171 for mye av det gode 131 fragmentert selvopplevelse 93 fysisk aktivitet 189 følelse 70, 72, 74, 123 følelsesmessig aktivering 127

G glemme kroppen 191 global vurdering 165 grandios selvvurdering 27 grunnleggende behov 122, 126

grunnleggende psykologisk behov 123 gruppedyr 160

H hardhet i barneoppdragelse 67 hikikomori 46 hverdagspynting 190

I identitet 37 ikke-aksept 119 ikke-dømmende holdning 111, 113 implisitt atferd 76 implisitt automatisert reaksjon 77 inderlighet 100 individual placement and support (IPS) 51 indre kritiker 96, 144 inntoning 64 integrasjon 202 integrative bølgen, den 203 integrativ rammemodell 204 integrering 124 internett som ny kontekst 56, 59 intersubjektivitet 64

J janteloven 49 jeg kan ikke-skjema 30, 77, 98 jeg kan-skjema 30, 77, 98

231

Hva er selvfolelse.indd 231

24.02.2021 10:02:34

stikkord

kjernebevissthet 74, 75 kjerneselvet 18 kognitiv terapi, tredje bølge 103 kontekst 40 kontekstuell modell 204 kontrollskille 110 kontrollsvikt 56 korrektiv erfaring 207 kritisk del 144 kropp 180 kroppen som objekt 194 kroppens ytre 185 kultur 40 kulturforskjell 40, 210 kultur og selvfølelse 43 kultursensitivitet 26, 209, 210

narsissisme 26, 54 narsissistisk personlighets forstyrrelse 27 nettverk av deler 100 New Public Management 52 nyliberalisme 51

lokal vurdering 165

objekt 79, 142 objektfunksjon 81, 85, 202 objektmodus 80, 82, 84, 142 objekttilstand 80, 82, 84, 142 omsorg for barn 62 omsorg for kroppen 188 oppmerksomhet 79 oppmerksomhetsbias 202 oppmerksomt nærvær 113 ortoreksi 193 overgeneralisering 107

markedskrefter 52 megareksi 193 mentalisering 60, 85, 86 mentaliseringsevne 85, 87, 95 mestring 171 mestringstillit 169 mindfulness 103, 104, 107, 112, 163, 202 mindfulness-trening 108 miste seg selv 140, 145, 146 motstridende indre deler 93

paradoksalt prinsipp for endring 135 partiell forsterkning 57 perfeksjonsorientering 187 personlighet 91 pleiende kroppen, den 188 positiv tenkning, overdreven 104 postmigrasjonsvansker 210 profesjonalitet 213 profesjonell selvtvil 209, 210

232

Hva er selvfolelse.indd 232

24.02.2021 10:02:34

stikkord

prosedyrehukommelse 76, 77, 153, 157 prosess 171 psykose 20 psykoterapi 98, 199, 203 PTSD-symptom 153

R rasjonell overveielse 123 regulering 124 relasjonserfaring 65 relasjonskompetanse 212 relasjonstraume 152, 158 rettferdighetskalkulator 54 Rosenbergs selvfølelsestest 24, 44, 211 rulle med motstand 134

S seksualitet 190 Self Determination Theory, se selvbestemmelsesteori 15 self-efficacy 169 self-esteem 23, 25, 28 kontingent 34 self-feeling 29, 30, 31, 32 selfie-generasjonen 186 selvagens 30, 162 selvbedrag 26, 211 selvbestemmelse 33 selvbestemmelsesteori 15, 33 selvbevissthet 36, 61, 84, 144, 146, 173, 185

selvet 14, 17, 64, 65, 91, 144 medfølende 138 samlende funksjon 91 som objekt 21, 36 som prosess 20, 21, 61 som subjekt 15, 31, 35, 147 selvet som objekt 61 selvet-som-prosess 16, 29, 73, 77, 180 selvfokus 162 selvfunksjon 75 selvfølelse sann 34 selvfølelse som nettverk 32 selvfølelsesstrev 198 selvhjelpslitteratur 22 selv-i-prosess 98 selvkorrigering 85 selvkritikk 124, 212 selvmedfølelse 116, 119 selvobjektivering 21 selvomsorg 160 selvoppfyllende profeti 162 selv-prosess 109 selvrefleksiv tanke 148 selvregulering 165 selvtillit 28 semantisk hukommelse 76 sense of ability 30 situasjonsspesifikk tenkning 107 skam 86, 148, 150, 151, 202 skammens fenomenologi 147 smarttelefon 55

233

Hva er selvfolelse.indd 233

24.02.2021 10:02:34

stikkord

sosial angst 162 sosiale medier 56, 59, 60, 186 spiseforstyrrelse 192 stoisisme 109, 112, 132 stoiske prinsipper og mindfulness 111 stoisk ro 109, 163 stort JA 168 strukturell dissosiasjon 154 subjekt 79, 81, 142 subjektfunksjon 85 subjektiv deltakelse 198 subjektivitet 20, 35, 194, 211 subjektivitetens hjem 31 subjektmodus 80, 84 subjekttilstand 142

T talentoverslagsmodellen 130 the embodied sense of self 31 tilknytning 63 tilknytningsteori 63 tilknytningstraume 152

tillit 97, 204 tilskuereffekten 127 transdiagnostikk 148, 150, 201 transdiagnostisk prosess 202 traumatisk tilknytning 153 traume 152 trygghetsstrategi 162 tuning in to kids 66

U ulikhetens pris 54 unngåelsesatferd 117 unnvikelse 119 urettferdighet 54 utviklingstraume 152

V verdier 163 villet vennlighet 117 være seg selv 90

Ø østlig og vestlig kultur 40, 43

234

Hva er selvfolelse.indd 234

24.02.2021 10:02:34