Høytlesning gratis smakebiter

HØSTLESNING

HERBJØRG WASSMO

Den som ser Ny, frittstående roman i historien om Dina og hennes slekt.

CECILIE ENGER

Pust for meg Ny bok fra forfatteren av Mors gaver.

HØSTLESNING GRATIS SMAKEBITER!

HEIDI LINDE

Talte dager Før man vet ordet av det, er det for sent å si unnskyld.

LEVI HENRIKSEN

Her hos de levende Kongsvinger-forfatteren skriver sin egen fars historie.

ALEX SCHULMAN

Glem meg 200 000 solgte bøker i Sverige!

JONATHAN SAFRAN FOER

Her er jeg Det litterære stjerneskuddet er tilbake med sin første roman på ti år.

gyldendal_no

facebook.com/Gyldendal.no

HERBJØRG WASSMO DEN SOM SER

Den som ser er på en og samme gang en frittstående roman om skyld, soning og tilgivelse og en fortsettelse av den sterke historien om Dina Grønelv.

«Når Wassmo svinger seg rundt, tar stoffet tak og jorden rister. Du og du.»

GURI HJELTNES, VG «Dette er kort og godt stor litteratur.»

MARTA NORHEIM, NRK

PROLOG

Ni dager etter St. Hans 1890. Åtte dager etter at Reinsnes hovedgård brant ned til grunnen og to liv gikk tapt.

Den store steinkirken på Strandstedet var fylt til trengsel.

Hvelvet lukket sin kjølighet om menneskene. Ordene. Kisten.

En felles pust.

Lyden av lette fottrinn i midtgangen. En hvisking av sommersko på løper. Karna gikk fra koret og hele veien ned.

Stoppet opp nede ved døren. Folk i benkeradene torde ikke snu seg. De bladde ikke i salmebøkene. Flyttet ikke på føttene. Organisten løftet ikke hendene. Orgelet ga ikke fra seg en eneste tone.

Så jamret det i hengslene på den gamle eikedøren. Sollyset flommet inn, men nådde ikke frem til kisten som sto på to bukker i koret. Presten, Johan Grønelv, var den eneste som sto vendt slik at han kunne se hildringen over gulvet i våpenhuset. Den eneste som så jenta i døråpningen. En svartkledd liten skikkelse i motlys.

Var han forberedt?

Først ga han ingen tegn til mennene som skulle bære kisten ut. De satt som lammet. Ingen vekslet blikk. Vokslysene på alteret og i koret blafret. De svartbrente vekene prøvde å holde på flammen.

Tid lar seg måle. Men da må noen tenke på å registrere den.

De som hadde et lommeur tok det selvsagt ikke opp. Man 3

kunne ikke åpenlyst gi til kjenne at man tenkte på tiden i Guds hus. Desto mer ventet man på lyden av kirkeklokkene.

Ingen hadde noen gang vært vitne til slik en gravtale. Og av en jentunge. Man kunne ta det fornærmelig på vegne av alt som var hellig, eller føle seg snytt fordi man ikke hadde visst hvem den døde egentlig var, før nå. Men man kom ikke på det. Det var for utrolig. For sjokkerende. Imens gikk tiden slik den pleide.

Helt til jenteskikkelsen i den åpne døren snudde seg.

Ansiktet var som vokset papp og øynene vidåpne. Lyset bakfra slukte hårets rødfarge bortsett fra det ytterste fjonet som ikke hadde latt seg temme inn i flettene. En rødglødende myk piggtrådkrans.

Presten så henne og nikket mot organisten. Men før orgelet hogg i hørtes et myndig rop fra døråpningen.

– Bær ho farmor Dina ut! * Karna ventet ikke til de gjorde som hun sa, gikk bare ned steintrappen og forbi mosegrodde støtter og smijernskors.

Gjennom portalen i gjerdet. Forbi alle hestene og vognene. En kusk la øynene forbauset på henne før han flyttet dem til kirketrappen for å finne ut hvor langt seremonien var kommet.

Det var ingen kort kirkevei. Bjørkekrattet lente seg inntil med den nye angen av sommer. Hun gikk med bestemte skritt, nokså fremoverbøyd med øynene på den steinete veien. Hun ville ikke ha følge verken av hest eller folk. Visste at slik ville det bli heretter. Hun måtte gå alene. Hun var ikke mer. Bare ordene hun sa i kirken var. Det hun også visste, var at man ikke kunne begrave en morderske innenfor kirkemuren.

Hun hadde aldri gått veien til Grand Hotel til fots før. De altfor lange ermene på den sorte sørgekjolen slang nedover 4

hendene mens hun gikk. Det gjorde ingenting. Hun skulle ikke bruke hendene til noe. Alt var gjort nå. Hodet var fullt av spindelvev. Hun bar det forsiktig øverst på halsen. Bukket det ned mot brystet så det kunne støtte seg. Følte alle krypene der inne. De som satt fast i spinnet. Alle kravlende kryp. De var redde og skjulte seg hos henne. Men de kravlet ikke så voldsomt nå som de gjorde da hun kjørte til kirken.

Hun visste ikke om hun møtte noen inne på Strandstedet, for hun så ingen. Gikk bare inn den blå døren. Opp alle trappene til det kammerset hun alltid brukte når hun sov hos farmor. I dag var hun ikke ventet. Gardinene var trukket for og vinduet lukket. Over den hvite kommoden hang et speil i forgylt ramme. Der så hun et ansikt som ikke var.

Hun prøvde å huske hvordan ordene falt. Som om det skulle være en matematisk formel, eller noter en kunne spille etter. Ja, nettopp, spille etter. Men ordene skled unna. Hadde ikke hennes rytme. Hun stakk hånden ned i kjolelommen og hentet opp arket. Brettet det ut. Der sto det, alt sammen. Ennå fuktig av hendene hennes.

De døde kan ikke snakke. Etter min farmors ønske har jeg arvet alt som var hennes. Også hennes bekjennelse. Men dette er for mye for meg alene. Jeg vil derfor be om forståelse for det jeg kommer til å si.

Her, ved min farmors båre, for Gud og alle mennesker, ber jeg om nåde og tilgivelse for den arv jeg har fått. For jeg, Karna Grønelv, har dette budskapet fra den døde: Jeg, Dina Grønelv Bernhoft, født Holm, kjørte Jacob Grønelv over fjellet til doktor, november 1844. Jeg medvirket med mine hender til at sleden styrtet ned i avgrunnen og forvoldte med det hans død.

I oktober 1857, på lyngmoene sør for Reinsnes, skjøt jeg russeren Leo Zjukovskij med ei finnebørse så han døde.

5

Jeg bekjenner min skyld.

Jeg ber likevel om at mitt legeme må frigis. Til havet. * Kirkebakken. Anna holdt Benjamin igjen og prøvde å si noe.

Men han forsto ikke hva hun ville. Holdt bare armen om henne. Fast. Greide ikke å møte et eneste blikk. De fleste vek til side uten å ta kontakt. Noen kom bort til ham og mumlet noe. Men han hørte det ikke. Nikket bare. Ansiktene gikk i oppløsning foran ham. Alle, unntatt Johans. Han sto der alene i prestekjolen sin. Det gikk opp for ham at Johan måtte ha visst. At det var Johan som hadde satt dette i scene.

– Jeg ser ikke Karna. Vi må finne henne, sa Anna og ville ha ham med seg.

– Ja! sa han og gikk, småsprang, løp. Til doet. Sakristiet.

Kirkegården. Vognhuset. Bakkene mot stranden. Anna fløt etter ham med sørgesløret blafrende rundt hatt og skuldre.

Bak henne kom Johan. De blankpussede amerikanske skoene snublet i prestekjolen, og svetten trengte igjennom den trange linningen under pipekragen.

Sommersola bakte, og fuglene forlystet seg i krattet. * Denne dagen i juni langet unge Peder voldsomt opp grusveien til doktorgården for å finne Karna. Han øvde seg for hvert skritt, småløpende, pesende. Øvde seg på ordene.

– Du e den modigaste, den aller modigaste! Æ hadde ikkje tort å gjøre det du gjorde. Æ har alltid gjømt mæ i ei krå og bøyd nakken. Men du! Vær stolt for den talen. Då kom alt for en dag. Æ skulle ha vorre like modig og fortelt alle at bror min slo ho Hanna helselaus. Slo ungen ut a ho. Vi va fleire som 6

vesste og skulle ha vitna. Tenk om vi hadde gjort det? Og alt kom for en dag. Skal vi vitne om det som e galt i lag, Karna?

Tel de som ikkje vil sjå!

Slik øvde han seg. Leppene bevegde seg, og han hørte sin egen stemme i hodet et sted.

Doktorgården var ulåst, men tom. Karna var ikke der. Ingen andre heller. Uten å hefte tid med å ta skoene av, løp han gjennom hele huset uten å finne henne. Han glemte ordene han hadde øvd på, glemte alt annet enn å være sporhunden som skulle finne henne før noe hendte. Hva dette noe kunne være, hadde han ikke klart for seg. Utenom fallesyken så var det ingen som ville henne noe vondt. Allikevel var det som om han ikke hadde tid til å trekke pusten mens han løp. Puste kunne han gjøre en annen dag når verden hadde bikket seg på plass igjen.

Og mens han hastet fra rom til rom, kom han på hvor hun kunne være.

Da Peder kom til Grand, gikk han rett opp i privaten med skoene i hånden. Han hørte stemmer fra salongen. Ingen måtte se at skoene hans sto i gangen og komme farende for å stoppe ham. Han visste at han var utenfor den kretsen som ble vinket inn og fortalt. Ikke fordi de ville stenge ham ute, men fordi de ikke kom på det. Ikke nå. De hadde nok med sitt. Men han gjorde det som var nødvendig. Listet seg opp trappen og åpnet døren til kammerset hun pleide å ha når hun sov hos Dina.

Hun satt på en stol med ryggen til, vendt mot vinduet. Rundt seg hadde hun et grønt ullsjal, som om hun frøs. Selv var han altfor varm. Det kom for ham at han kanskje krenket henne med å buse inn slik, for den sorte sørgekjolen lå på sengen.

Hun hadde bare underklær under sjalet. Det røde håret lå i vaser nedover skuldrene, som om hun nettopp hadde stått opp.

Han kremtet og lukket døren bak seg.

7

– Karna, hvisket han prøvende.

Da hun snudde seg, var blikket som møtte ham – tomt. En uhygge brygget seg til. Det ble trangt å puste. Hun så rett på ham, så gjennom ham, så gjennom døren bak ham. Han gikk mot henne og ville legge en hånd på skulderen hennes, være nær. Gjøre hva som helst for at hun skulle gi til kjenne at hun så at det var han, Peder, som var der.

Da reiste hun seg brått og satte håndflatene mot ham. Sjalet gled ned fra skuldrene og ble liggende rundt de bare føttene.

Hele tiden så hun rett gjennom ham. En ensomhet, eller hva det var, fikk ham til å huske den dagen mora bare døde fra ham.

– Karna …, prøvde han igjen. Men hun ga seg ikke til kjenne. Han sa navnet sitt. Ventet. Men hun bare sto der og så rett igjennom ham, som om han ikke skulle være til.

Da han hørte noen komme i trappen, var han nesten lettet.

Dette var mer enn han kunne bære alene.

Peder kjente slik sorg at han ikke kunne ha den. Men han kunne jo ikke bare kaste den, for den handlet om henne. Han prøvde å gå den av seg. Gikk opp fjellet over Strandstedet.

Timene gikk uten at han tenkte på annet enn dette blikket hennes. Så det i småkjerret mot himmelen. I steinene med mose på. I blomstene langs stiene og utenom stiene. I det uryddige skylaget og den hellende sola. Tiden var ennå juni og hadde ingen hast. Lyset var ugudelig, gjennomskjærende, ublu og overalt. Himmelen var et lysende helvete.

Han drakk av en bekk og tenkte at han fikk gå nedover igjen, men gjorde det ikke. Peder hadde mistet meningen med å komme frem til noe sted. Han bare gikk og gikk. En gang dukket tanken opp, at dersom Dina Grønelv hadde vært i live, så kunne han ha snakket med henne. Hun var det mennesket som kunne gjøre noe og fant løsninger der andre ga seg over.

Han klatret opp enda en fjellknaus før han satte seg ned under 8

en heller. Etter hvert la den senete, unge kroppen seg rett ut.

Han våknet ikke før sola hadde dyppet seg i havet og var på vei opp igjen. Hvor mange timer som enn hadde gått, så var ingenting forandret. Karnas blikk sto i det brustne, hvite soløyet, uten å kjenne ham igjen. * Farmors cello? Hun hørte den, men begrep ikke hva som ble spilt? Den var rasende helt nede i de dype tonene. Ville sprenge hodet hennes. Så forsto hun at det bare var hun som hørte den, ingen andre.

Hun reiste seg opp i sengen og åpnet øynene. Lyset var så hardt. En bris sto inn og herjet med vindushaspene. Gardinet tålte det ikke og vek.

Det var vel over nå. Uten at hun var der. Det var nok derfor pappa sto der i døren. En mann i svarte klær. Han strakte begge armene frem og kom mot henne.

– Så gudskjelov, det e her du e! sa han og dumpet ned på sengekanten. Underlige lyder kom fra ham.

– Skal dokker søkk ho farmor i havet nu? skulle hun spurt, men greide det ikke.

– Du skremte oss. Du skulle ikkje berre rømt, veit du. Men takk og lov at du e her i god behold! sa han og knuget henne inntil seg.

– Skal æ vær med dit? skulle hun spurt, men det kom ikke ut.

– Nei! Berre skipperen, han Johan og æ, skulle han svart, men han holdt bare om henne og klynket.

– Æ må nok vær med, skulle hun sagt med munter stemme, men klarte det ikke.

– Nei, du skal kvil dæ! skulle han svart, men det visste han ikke.

Bakhodet hans over den hvite snippen og den sorte kirkedressen var i speilet med den gylne rammen. Håret.

9

Gråsprengt. Krøllene hang slapt ned. Hodet bikket fremover, som om han ikke orket å holde det oppreist.

– Kem skal søng salma når ikkje æ e der? skulle hun spurt.

– Det skal æ gjør, skulle han sagt, selv om smilet bare var et lite grin.

– Ikkje tale om! Du kan ikkje søng, ville hun sagt, dultet til ham og ledd.

Men han gråt så fælt, og hun fikk ikke ord for seg.

– Alt gikk så fort, kunne hun sagt. Hun kunne ha spurt ham om hvorfor farmor ikke hadde sagt alt selv før hun døde.

Lenge før den ville smerten tvang henne til å innse at hun skulle dø. Før hun sendte bud på henne og stønnet ut historiene. Om mannen Jacob i sleden utfor skrenten. Om russeren Leo i lynget. Farmor, som var så modig ellers, og sa alt mulig til folk, hadde tiet om det viktigste. Tiet, fordi hun var redd for dommen? For å bli sperret inne? Derfor måtte hun, Karna, være den som vitnet.

Hun kunne ha spurt ham.

– E det slik at dokker legg på mæ å vitne. Du også pappa?

Legg du på mæ å fortelle ho Anna om dæ og ho Hanna? E det derfor æ e født? For å være den som vitna?

Men alt ble borte. For endelig kunne hun gi seg over og falle. * Havet var blankt med slake dønninger. Regndråpene laget flyktige ringer i overflaten. Stadig nye for hver eneste som lot seg dra ned i dypet. Horisonten var uendelig i alle sine grå nyanser.

Land var ikke å se. Ikke måsene heller.

Benjamin låret seil. Båten var stødig og bred, og mistet langsomt fart. Den klare jentestemmen bar langt utover, selv om han fattet at Karna ikke var der, så perlet den utover dønningene og forsvant inn i sprekken mellom himmel og hav.

10

Senere greide han aldri å huske hva hun sang mens kisten et øyeblikk balanserte på relingen før den slapp. Og han kunne jo ikke spørre henne. Aldri. Øyeblikket etter kom lyden han grudde for. Av stort vann som tok imot trekisten med Dinas legeme. Sju digre rullesteiner var med henne ned i dypet.

Etterpå spredte ringene seg utover i rolige sirkler, lenger og lenger bort. Til sist forsvant de inn i øynene hans for alltid.

Stillheten. Båtdekket steg og sank under føttene på ham.

Ikke så mye at han måtte holde seg fast eller sette sjøbein.

Bare så pass at han skulle forstå at kloden rørte på seg dypt der nede. At strømmer og vind gikk sin gang, som om ingenting hadde hendt.

FØRSTE BOK

SOM DINE DAGER ER

Merkelig nok gikk tiden. Hektisk fort og uendelig langsomt.

Karna ville ikke snakke til dem. Eller kunne ikke. Benjamin tenkte at han måtte takke Anna for at hun fikk i jenta mat og drikke, som hun holdt på, slik at hun ikke sultet i hjel foran øynene på dem. Men han fikk ikke anledning. Eller det falt seg ikke sånn. De var ikke alene. Eller det var nettopp det de var, men hver for seg.

Det kunne ikke fortsette slik. Han så det. Anna sa det.

Karna trengte hjelp. Og den hjelpen kunne ikke han gi henne, far og doktor aldri så mye. Det han kunne gjøre, var jevnlig å gi henne noe å sove på, så slapp hun unna for en stund. At også han slapp unna, var en annen sak.

Han var en søvngjenger som gjorde det han trodde han måtte. Smått og stort. Prøvde å veksle hverdagslige ord med dem han møtte og som ennå var i sjokk over at hans mor, ja hele Strandstedets mor, var en morderske. Ingen spurte ham om han hadde visst det. Han spurte ikke seg selv heller.

Først prøvde han med det gode for å få Karna med seg hjem til doktorgården. Så mistet han tålmodigheten. Fortvilelse, tretthet, hva det enn var. Han løftet henne opp og ville bære henne med seg. Det utløste et voldsomt raseri. Hun slo og klorte.

Fråden sto ut av munnen og spasmene kom. Det var bare å handle praktisk. Det var lege hun behøvde, ikke en fortvilet far.

Han løsnet på klærne, presset en flik av lakenet mellom ten12

nene hennes og prøvde samtidig å holde henne i en slik stilling at hun fikk puste. Holdt og ventet. Da anfallet var over, ble hun tung og slapp. Han la henne til rette på sengen, tok lakenet ut av munnen hennes. Ventet. Heldigvis hadde hun ikke kastet opp eller tømt seg. Det var alltid en ydmykelse for henne å våkne til, og et merarbeid for ham. Dette hadde han rutine på. Likevel satt det alltid en uro der, at hun denne gangen ikke ville komme til seg selv, men dø fra ham. Å flytte henne hjem til doktorgården ble ikke forsøkt mer.

At hun hadde angrepet ham med slik styrke, gikk mer inn på ham enn han ville være ved. Han nevnte det ikke for Anna. Sa bare at de måtte innstille seg på at en av dem var hos henne på Grand, dag og natt.

Anna nikket, som om det ikke var noen sak for henne. Mer ble ikke sagt. Det var som om Karnas stumhet hadde rammet dem også.

Benjamin sov med åpne dører i det værelset som var nærmest Karnas. Som distriktslege hadde han fått for vane å sove lett. Det kunne alltid være noen som trengte ham. Klærne lå for hånden i riktig rekkefølge. Han kunne kle på seg uten lys om vinteren. Doktorvesken måtte stå til venstre ved døren.

Yttertøyet henge på sin bestemte knagg. Her på Grand tok han for sikkerhets skyld vadmelsjakken med dit han sov, så den ikke skulle bli ryddet bort av jentene. H a n hadde avtale med henne som sov i hotellet og hadde oppsyn med gjestene. Måtte han av sted, så skulle hun se til Karna. Han skammet seg over at han hadde glemt hva hun het, og påla seg selv å finne ut av det. Hver gang han så henne, forsto han at han ennå ikke visste hva hun het.

Bortsett fra Karna og han var det ingen i Dinas private del av huset. Anna sov i doktorgården og passet kontoret til han kom om morgenen. Var det lette pasienter, så hjalp hun dem 13

til så lenge. Det ble slik. Til å løse, praktisk. * Folk hadde mye å snakke om. Når man bare fikk summet seg.

Jo flere netter som gikk, jo bedre visste de hvordan alt var.

Ingen brukte tiden til å fortelle hverandre at Karna var grunnen til at doktoren ikke sov hjemme, selv om Frida som arbeidet på Grand, villig nevnte at jenta ikke var seg selv. Hun var visst blitt stum. Alt det andre med henne var jo ikke nytt. Så det var mer enn rart at doktoren sine ikke bodde sammen – om natten. Det måtte være noe annet enn drapene for lenge siden. Noe mellom mann og kone.

Telegrafisten mente at noe var kommet for en dag. Men han lukket sin munn med sju segl, som det het. Folk unngikk å snakke åpent om brannen, som nesten ingen hadde sett, siden den ikke skjedde på Strandstedet, men på Reinsnes. Men selvsagt var det noen som mente å ha snakket med noen som var der. De hadde fete tider. Sto to og tre og stakk hodene sammen. På kaiene, ved hushjørnene, ved spyttbakken på postkontoret, hviskende, mens de kastet blikk over skulderen, i tilfelle det skulle være noen tilknyttet slekten Grønelv i nærheten. Hva som ble sagt i folks stue, kjøkken og soverom, kunne man bare tenke seg.

For var det sant det som jenta hadde sagt i kirka? Gudbedre!

Ja, det var nok slik. At madam Dina hadde drept disse to.

Først den godslige ektemannen, Jacob, som få husket og ingen kunne mislike. Så denne russeren som man påsto var spion fra St. Petersburg og hadde sittet på tukthus i Trondhjem for det.

Og kunne det være enda flere hun hadde tatt av dage? Det var ikke utenkelig. Ingenting var utenkelig når det gjaldt henne.

Jo mer man pratet om saken, jo flere anekdoter og korte episoder husket man. Alltid hadde hun fått det som hun ville, både i forretninger og ellers. Og hva med tiden hun hadde vært 14

i utlandet? Den store kapitalen hun hadde med seg? Noen mente å vite at hun hadde arvet en rik bankier, ved først å gifte seg med ham. Og så, ja nettopp, ta livet av ham. Og ikke bare det. Hadde hun ikke kuet Wilfred Olaisen og fått ham bort fra Verftet for selv å overta det hele? Dette fruentimmer hadde nok gjort mer enn å spille sjakk og drikke punsj med de utvalgte som hadde makt på Strandstedet.

At et slikt kvinnfolk kunne ha en så rettskaffen sønn, var over enhver begripelse. Men så var han jo også både doktor og ordfører og alltid for hånden når noen trengte hjelp. En ren velsignelse som man ikke kunne legge noen skyld på. Man kunne tydelig se hvordan han ble magrere for hver dag som gikk. Hvordan gråfargen hadde satt seg i hår og hud. Arme mann med slik en mor! Og var ikke madam Dina helt fra tidlig barndom befengt med død og sorg?

Flere husket historien om hvordan hennes mor, lensmannsfruen måtte bøte med livet. Så tragisk at man ikke kunne nevne det. Hvordan jentungen Dina hadde fått en kokende gryte med lut til å bikke over sin mor.

Og hvordan sto det til hos Olaisen sine i det staselige huset på høyden? Alle trodde at Hannas søster Sara ville flytte inn og ta seg av guttene denne tunge tiden. Men hun sov i Hannas gamle syatelier og gikk mellom Olaisenhuset, systuen og Grand Hotel. Det var ikke hver dag hun løftet blikket, når hun haltet rundt i Været. Dersom folk hilste på henne, svarte hun vennlig som hun alltid hadde gjort. Men skrittene var liksom uten mål. Alle visste at Hanna og hun hadde vært nært knyttet til hverandre. Foreldre og bror var reist til Amerika for lenge siden, og nå var Hanna død. Wilfred Olaisen og guttene var hennes nære familie. Folk fant det mer enn underlig at Sara ikke flyttet inn.

15

* Anna tok dagene med Karna. Slik fikk hun også ha oppsyn med driften av hotellet. Det gikk fordi det måtte gå. En dag så Benjamin henne idet de skiftet vakt. Hun hadde liksom ingen kropp inni klærne. Øynene var uten lys.

– Jeg skal gi deg en styrkedrikk, kjære, sa han uten forklaring.

Hun så fort på ham og gikk til sitt. Så glemte han det. Og tanken dukket ikke opp igjen før neste dag.

Han tok imot pasienter i doktorgården og fór i sykebesøk.

Heldigvis hadde det ikke vært så mange bud om natten. Et par ganger måtte han seile til utværene på dagtid. Han innrømmet ikke engang for seg selv at det var en frihet å slippe fra noen timer. Slippe fra alt. Som om han skulle kjenne skyld for noe.

Før brannen ville han opplevd den lyse sommeren på havet med hele seg. Kjent den enkle tilfredsheten med å være heldig med vinden. Gledet seg over lyden når baugen presset sjøen til begge sider. Frydet seg over de harde klappene når han slo seil.

Og han ville sett horisonten som en frihet, ikke som Dinas grav.

En kveld seilte han forbi holmen der Hanna og han hadde strandet i uværet for mange år siden. Så for seg båten de fikk dratt på land og hvelvet. Steinene som støttet skroget slik at de kunne krype i le under. Men den vettløse opplevelsen der?

Nei. Den kunne ikke unnskyldes eller forklares på annen måte enn at Hanna og han ble dømt til hverandre allerede i oppveksten. For sent forsto han at dommen var hardere for henne enn for ham. Og nå hadde den altså rammet Anna. Slik hadde han stelt det til.

Neven grep hardt om roret. Brått la han om kursen. Båten krenget. Seilet ga ham et skarpt foraktelig smell. *

16

En ettermiddag gikk han ned på Verftet. Grep karene i neven etter tur, og fikk nikk og kondolerer med nedslått blikk tilbake. Så gikk han sammen med formann Jensen for å få et inntrykk av driften. Det imponerende maskinverkstedet buldret og gikk under den høye trehimlingen båret av solide y-bjelker.

Han inspiserte smien og plateverkstedet der det var påbegynt en fløybygning som skulle huse en gedigen smelteovn.

– Skal bygginga settes på vent, trur du? spurte han formann Jensen gjennom larmen.

– Han Peder meine alt går godt etter planen hennes Dina.

Men æ kjenne jo ikkje tallan i bøkern der oppe.

– E det slik at han Peder kjenne tallan? spurte han da de kom ut fra larmen.

– Æ trur han Peder veit det meste. Han nevnte at ho sjøl hadde sagt at man kunne begynne å bygge den nye opphalingsslippen i sommar, men det spørs vel nu … Ka du trur?

– Opphalingsslippen? Å ja. Ho snakka mykkje om å bygge en ny? Vi får finne ut a det i lag. Æ e glad æ har dæ her i desse tider.

– Han skal ha takk! sa Jensen alvorlig. Vi har nok å gjøre.

Tyve mann i sving med smått og stort. Dettan halvåret har det vorre femten dampskip og to jekter på overhaling og reparasjon. Men ho sjøl va nu mest opptatt a at vi skulle få bygge nytt. Snakk med han Peder om tallan. Der va ho sjøl og han skjorta og revva, om æ kan sei det slik.

På Dinas kontor var der sirlig ordnede papirer, skjøter, korrespondanse, ordrelister, regnskapsbøker. Bare synet av hennes orden fikk ham til å føle seg som en liten gutt. Det var mye han ikke visste om sin mor. Eller hadde tatt som en selvfølge. Blant annet at i forretninger lot hun ingenting være tilfeldig. Han var så vant til at hun styrte sitt bo at det aldri hadde falt ham inn at det kunne være annerledes. At hun kunne være hard og beregnende mot slike som Wilfred Olaisen, var noe han visste. Hun hadde presset ham til å selge 17

seg ut av Verftet ved å slå ham personlig konkurs. Men var det noe Benjamin likte, så var det at hun tuktet den mannen som hadde slått foster og helse ut av Hanna.

Han fant de viktigste papirene i det store jernskapet. Blant annet det som viste at det brannherjede Reinsnes med alle rettigheter sto i Karnas navn, og dermed på ham som verge. Og dokumentet som viste at Johan i sin tid skrev under på at han ga avkall på farsarv fordi han i årevis hadde fått store beløp fra boet for å studere. Men dette var ikke viktig nå. Alt slikt skulle Dinas advokat få legge frem, for det slo ham at avtalen juridisk sett kanskje ikke holdt vann. Akkurat nå virket det hele som en uvesentlighet. Hovedgården på Reinsnes lå i total aske, og stedet var allerede fraflyttet. Det kunne neppe bli noe handelssted igjen. Da dampbåten uteble på grunn av dårlig havn og gårdsdriften opphørte fordi Stine og Tomas dro til Amerika, kom alt i oppløsning. Jektene og fiskebåtene forsvant, og med det kramboden og Bergenshandelen. Husmenn, tjenestefolk, arbeidere. Dina kom fra utlendighet med kapital, men for sent. Den nye tiden hadde skånselløst ribbet Reinsnes og flyttet til Strandstedet. Rammet hele familien Grønelv. Alt hadde skjedd etter at han kom fra Kjøbenhavn som lege med et jentebarn på armen. Han visste at han lite kunne ha gjort for å hindre det. Johan hadde riktignok bodd som en eremitt på Reinsnes siden han kom fra Amerika, uten at han fant noen skriftlig avtale om rettigheter eller plikter.

Benjamin satte seg i Dinas kontorstol. Fant en nøkkel som passet til en skuff i skrivebordet. Blikket falt på en gammel mappe med knytting. Da han nølende åpnet, fant han et brev uten konvolutt. Først tenkte han at han ikke hadde noen rett til å lese det. Så gikk det opp for ham at han var den eneste som kunne ha den retten.

Skriften var Johans. Det hadde vært brettet mange ganger og var litt fillete i kanten. Uten mottaker og avsender.

18

Dette vil jeg at du skal vite. Du er grunnen til at jeg kom tilbake. Du er grunnen til at jeg blir eneboer her. Så kom til meg når du trenger nattverd. Amen.

Benjamin ble sittende med papiret i hånden. Ble han forbauset? Nei. Og han gjorde en bestemmelse. Samtalen med Johan om arven til Reinsnes måtte utsettes. Likeså bebreidelsen om at han hadde fått Karna til å holde den makabre gravtalen.

Det var egentlig en lettelse å innse at det var en tid for alt.

J O H A N B Y G G E R E T A LT E R

Man kunne tenke seg at tiden hadde stoppet da han var vitne til at Dinas kiste skled ned i dypet. Men nei. Og som en ekstra hån var det blitt juli. Johan seilte til Reinsnes igjen så fort alt var over. Hadde med seg et par karer fra Verftet et par dager for å rydde unna det verste etter brannen. Men det monnet lite. Den sotsvarte tomheten etter det som en gang var hans barndom, var nå blitt rammen om hans liv. Det var bare å venne seg til det, først som sist. Eller reise. Men Johan hadde bestemt at han ikke lenger hadde noe å rømme fra.

Kårstua hadde sluppet unna flammene fordi det hadde vært vindstille. Den var stor nok for ham, og Dinas båt gjorde at han uavhengig kunne komme seg til og fra. I de to naustene var utallige gamle båter av ulik forfatning, men Dinas var den beste. Han var for lengst over den fasen at han kjente seg som en tulling når han skulle fare alene. Men han husket at Dina en gang i ungdommen hadde ertet ham for at han var en elendig seiler. Med det skar hun et dypt hakk som han aldri hadde glemt. Men han bar det uten å svare. Unge menn blir oftere såret enn det de viser. Og da han nå, etter flere tiår i Amerika, satte seg ned alene her ute, så gikk det seg til. Men med en smule øvelse. Johan hadde aldri vært noen praktisk mann, men han hadde utviklet en stahet som tidvis forbauset ham selv.

De første dagene prøvde han å unngå å se på branntomten. Men etter en natt med striregn og vind fant han vadestøv20

ler i naustet og gikk inn i den sleipe asken. Det var ingen døde kropper der lenger. Lukten av brent kjøtt måtte være noe han hadde i hodet. Utbrente stokker lå spredt utover, og de tre skorsteinene raget som sotete totempeler mot himmelen. Det fantes knapt noe møbel, servise eller eiendel som var verdt å plukke opp. Jerngryter og grue, støpejernsovner, den staselige kakkelovnen og husgeråd av metall, alt lå sprukket og fordreid til det ugjenkjennelige, av hete eller fordi det hadde rast gjennom etasjene. Klumper av glass og krystall som hadde forlatt sin form der flammene hadde bestemt det – de glimtet til her og der i gjørmehavet.

Han så for seg infernoet og kjente ennå heten mot ansiktet mens han tråkket rundt og lette etter et ørlite tegn på gjenkjennelse av sin barndom. Til og med stakittgjerdet og hagen var avsvidd. Det ville ta hele sommeren å rydde opp. Og hva skulle man rydde for? Hvem skulle gjøre det? Han? Plutselig, mens han sto og heiste opp vann fra brønnen, gikk det opp for ham at i stedet for å sørge, i stedet for å sitte hos Karna, i stedet for å be for dem alle i denne helvetes tid, så gikk han alene rundt og tenkte praktisk om en fremtid som kanskje ikke kom. Han lukket øynene og stakk hendene ned i vannet, øste det over ansiktet med åpen munn. Det smakte røyk og jern. Likevel drakk han begjærlig.

Da han åpnet øynene og tørket seg over ansiktet med hendene, så han plutselig sin mor, Ingeborg, stå under det svidde lerketreet nederst i hagen. Så henne bøye seg ned der det skulle vært grønt gress. Så at hun løftet hånden for å klappe den svarte katten sin. Varsomt. Så henne stivne til et øyeblikk, før hun liksom bikket mot ham og ble liggende der uten å ta seg for. Og idet han forsto at hun ikke kom til å reise seg igjen, ble alt omkring ham svart. Den lyse sommerkjolen med rysj rundt hals og ermer. Håret som hun ikke hadde flettet ennå. Skoene som hun hadde gått litt skjeve og utvidet så 21

det bare var å sette føttene i dem tidlig om morgenen når hun gikk ut i nødvendig ærende.

Den aldrende presten Johan Grønelv sto der og visste ennå ikke, ikke etter et helt liv, hvordan han skulle komme videre fra dette synet. Nettopp fordi han hadde fortrengt det så ettertrykkelig.

Han hadde vært et elsket og bortskjemt barn, av sin mor Ingeborg, som fikk ham som første barn vel førti år gammel.

Etter hennes død hadde han likevel farmor Karens beskyttelse og sin far Jacobs sporadiske oppmerksomhet.

Han var tjue år, men langt fra tørr bak ørene da han ble kalt hjem fra skole for å overvære at faren giftet seg på nytt med den knapt seksten år gamle Dina. Denne uforutsigbare kraften på godt og vondt.

Studier i Kjøbenhavn, prestegjerning og flere tiår i Amerika hadde ikke visket ut at han alltid hadde begjært sin fars hustru. Hele livet hadde han visst at han brøt Guds bud uten å være i stand til anger. Dina påvirket hans måte å se seg selv og verden på. Hun hadde, uten å være der fysisk, sakte, men sikkert plukket av ham trangen til beskyttelse mot synd.

Det at hun nå var død, skulle ikke få ødelegge noe. For ham var hun ikke borte. At det var en ny fase av ungdommens virkelighetsflukt, fikk så være. Presten i ham hadde på en måte endelig fått et personlig kall. * Johan seilte til Strandstedet for å snakke med Benjamin.

Foreslo at de satte noen karer i sving for å rydde og så gress på branntomten. Gjøre den til en minnelund. Men Benjamin stirret forvirret og blankt på ham. Tagg ham bare om å prøve å få Karna til å snakke. Hjelpe til så alt kunne bli til å leve med.

Og Johan prøvde virkelig å snakke med Karna. Hun satt ved vinduet i kammerset i privaten og ville verken se på ham 22

eller meddele seg. Idet han så henne, forsto han hvilke krefter han hadde vært med på å sette i gang. Han gikk ned på kne ved stolen hun satt på, og ba høyt til Vår Herre. Men det kom ingen svar derfra. Og Karna så ikke på ham, snurret bare frynsene på sjalet sitt rundt fingrene mens hun stirret på noe langt av gårde, over hustakene eller ute i Vågen.

Da han skulle gå og ville ta omkring henne, ristet hun ham av seg som om han skulle være en fremmed frakk. Nettopp det, tenkte han, en fremmed frakk.

Han var en elendig seiler i motvind, så han rodde langs strendene til Reinsnes. Ikke var han særlig sterk til å ro heller.

Men det gikk. Han hadde hyret fire mann til å rydde branntomten. Allerede neste dag skulle de komme etter. * Vinkjelleren under det nedbrente huset hadde rast sammen.

Karene mente at det enkleste var å fylle den igjen sammen med resten av kjelleren og slette tomten. Men Johan beordret dem til å grave ut vinkjelleren. Et arbeid karene syntes var meningsløst. De mumlet og skiftet blikk.

Men han enset det ikke. Var selv med og ryddet så aske og jord føk om ørene. Fikk alt opp i lyset, helt til det gamle skifergulvet kom til syne og steinveggene sto frem i lyset.

De fant sju av Dinas vinflasker hele og uskadde. Han bar dem varsomt med seg til kårstua som om de skulle vært spedbarn. I det som en gang hadde vært forrådsrom, fant han årets ubenyttete settepoteter i kasser på et plankebord. Som ved et under sto det ennå oppreist under deler av sammenraste gulvplanker. De bleke groene over kassekanten glodde foraktelig på ham.

Han husket hvordan hun hadde ertet ham da hun kom seilende fra Strandstedet alene nå sist. For bare få uker siden.

23

Hun hadde jo et ærend, i fall folk undret seg over at de to var der ute alene. Eller brydde hun seg overhodet om hva folk sa og tenkte? Neppe. Ærendet var i alle fall at hun skulle se om det lot seg gjøre å be til St. Hans-fest for familie og venner som i gamle dager, før hun flyttet fra stedet.

De måtte ned i kjelleren og se hva som fantes av gammel vin. Han hadde åpnet luka i kjøkkengulvet, og hun hadde klatret ned med lykten. De hadde gått gjennom forrådsrommet som hadde vindu med jernsprosser mot gården. Idet lyset falt ned på bordet med de grodde settepotetene, hadde hun ledd den mørke latteren sin.

– Du e en dårlig forpaktar for Reinsnes, min gode Johan.

Det e snart St. Hans og poteten e ennu ikkje kommen i jorda.

Og hva hadde han svart? Hadde han rukket å svare? For det var da, alt før de åpnet døren til den beksvarte vinkjelleren at han hadde tatt etter henne? Eller hadde han bare tenkt på at han ønsket det? Var det hun som hadde tatt etter ham?

Det var i vinkjelleren de endte. Eller begynte. Etter alle disse årene. Han husket ikke hvordan det gikk til. Bare den resolutte håndbevegelsen da hun satte fra seg lykten på steingulvet og de hugg armene om hverandre.

Han beordret karene til å legge tredekke som på et brønnhus over der vinkjelleren hadde vært, og lage dør og trapp ned dit.

De så undrende på ham, men gjorde som han sa. Det tok bare et par dager ekstra, og han betalte dem i hånden før de seilte bort. Så var det bare ham igjen, foruten villdyr og fugl.

Han satt på en vinkasse og beregnet med blikket det nøyaktige stedet der kroppene deres hadde funnet hverandre.

Gjenopplevde det. Smilte uten å vite det. Fant ei gammel skipskiste på brygga og dro den opp bakkene etter et fortøyningstau. Dro den ned i vinkjelleren til det utvalgte stedet og satte lykten på den. Den kastet skygger mot den rå steinveggen.

24

Så gikk han inn i kårstua og tok på seg kjole og krage. Uten bibel, men med en av vinflaskene og to glass fra kjøkkenet i kårstua steg han ned under det nye planketaket. Lykten sto alt og lyste opp alteret. Eimen av brann, aske og fuktig jord gjorde ham ikke lenger så fortapt. Mennesket tilpasser seg.

Teksten kunne han uten bok. Han vigslet stedet til Dina Grønelvs minne. Kraften og klangen i egen stemme forbauset ham selv. Kanskje var han endelig blitt en prest med autoritet? Deretter åpnet han flasken, som ikke lenger hadde en etikett man kunne tyde, og skjenket i begge glassene. Stående, og med et av de sjeldne smilene sine, skålte han mot steinveggen. Det ene glasset sto urørt en stund. Så tømte han det også.

Vinen var ikke dekantert og hadde en merkelig skarp, støvete, men langt fra sur ettersmak.

Dinas fysiske kropp var fraværende, som rimelig kunne være. Men det hadde han årelang øvelse i å håndtere.

ANNA TAR EN AVGJØRELSE

Doktorgården var mennesketom og overflommet av lys natt.

Anna satt i åpen morgenkåpe ved pianoet. Uten noter. Visste ikke selv hva hun prøvde å spille. Hun bare slo. Hamret.

Fingrene var stive og uten følsomhet. Hodet fylt av raseri.

Igjen var hun blitt vekket av drømmer. Om avmakt. Om sinne.

Hvordan kunne Johan, en voksen mann, en prest, utsette et barn for å tilstå sin farmors ugjerninger i kirken? Fattet han ikke at det var grenser for hva et ungt menneske kunne tåle?

Annas raseri var større enn sorgen over de døde. Det gjaldt ikke bare Johan, men også Wilfred Olaisen. At det ikke var han som rent fysisk hadde fått det til å brenne, spilte ingen rolle. For det var han som fortalte henne om Benjamins utroskap med Hanna. Det hadde startet alt. Fått henne ut av kontroll. Fått henne til å glemme at det var hun som hadde ansvaret for den tente lampen på mørkeloftet. Ikke Karna.

Brannen. Det var ikke et mareritt, det hadde hendt. En kjedereaksjon fra det ene menneskets handling, til ord, til følelse og til nye handlinger.

Hun så at hun prøvde å fordele skyld, for selv å komme lettere fra det. Det hjalp bare ikke. Hun kom ikke videre. Lengtet bare etter å rømme fra det, alt sammen. Hadde til og med forberedt Benjamin på at hun kom til å reise til Kjøbenhavn denne sommeren. Etter samtalen der han tilsto sin utroskap.

Men det var før Karna stengte dem ute. Nå kunne hun ikke 26

tenke på å reise fra dem.

I natt hadde hun våknet av at Hannas ansikt ble deformert i flammer. Nå, mens hun hamret løs på pianoet, så hun henne for seg i live. De siste årene uten smil eller glede, bare med det skjeve sideblikket hun av og til kunne merke. Åsynet til et menneske som misunte henne alt. Men i de første årene på Reinsnes var hun annerledes. Et gyllent ansikt med mørke øyne omkranset av tungt, svart hår. Anna hadde kjent uro helt fra begynnelsen. En uvilje, ja sjalusi overfor denne kvinnen som kjente stedet, gården, skikkene, språket – og hennes Benjamin – så mye bedre enn henne selv.

Hun hadde prøvd å være den veloppdragne professordatteren som ikke skulle mistro noen eller skape ufred. Det var naivt og tåpelig. Hun skulle konfrontert ham. Vært tydelig.

Da hadde hun kanskje nå sluppet å være den eneste som ikke sørget over Hannas død. På få dager var Hanna blitt stedets helgen. En som ofret livet for å finne Karna og Dina på det brennende loftet. De sa at hun var utbrent til det ugjenkjennelige da de fant restene og samlet det sammen i et gammelt seil.

Kunne hun ha hevndrømmer om den døde Hanna? Nei. Men hun sørget ikke. Hvem var hun blitt? Var hun like ond som Wilfred Olaisen? Han sørget. Han var fullstendig knust.

Hun la seg over hele tangentrekken med armer og overkropp. Støyen var overdøvende så lenge den varte. Lenge satt lyden i brystet og kraniet. Som et mylder av buldrende ondskap.

Det tomme huset lyttet. Etter en tid la hun lokket på. Hvorfor elsket hun en mann som ikke hadde nok med en kvinne?

Et noteark lå på gulvet under klaveret. Franz Liszt.

Liebestraum. Hun reiste seg langsomt og plukket det opp. Så åpnet hun lokket igjen og la notene foran seg. Idet hun bøyde seg over tangentene, kom kraften. Den gode kraften. En skjør glede over å være til.

27

* – Hva har skjedd? spurte Benjamin.

Anna sto utenfor Karnas kammers med forbindingssaker i hendene da han kom for å avløse henne for kvelden.

– En skalpell. Hun hadde fått tak i en skalpell.

Han sprang inn i kammerset. Karna lå med åpne øyne og stirret i taket. Hendene hennes lå på teppet. Høyre håndledd var plastret og forbundet.

– Ka i himmelens navn har du gjort, jente! ropte han og bøyde seg ned til henne.

– Jeg kom i tide. Det er ikke så ille. Du behøver ikke å sy.

Hun har fått noe å sove på, sa Anna fra døren.

Karna løftet den friske hånden og skjøv faren fra seg. Så knep hun øynene igjen. Han slapp henne, dyttet dyna godt om henne og ble stående.

– Det der gjør du aldri meir! truet han.

– Jeg tror hun trenger å sove nå, sa Anna.

Han dro en stol bort til sengen uten å svare. Og Anna visste at han kom til å bli sittende til Karna sovnet.

Hun sto ved skjenken i Dinas private stue og dyttet sølvbestikk inn i en flanellspose da hun hørte ham komme fra Karna.

– Hva gjør du? spurte han. Stemmen var trett.

– Jeg låser inn dette så lenge. Alle skarpe ting jeg ser. Du må selv sørge for at barberkniven din ikke ligger fremme. Men det er jo nytteløst. Hele huset er fullt av glass og skarpe ting.

– Ja, sa han og ble stående rett bak henne.

– Vi må snakke før jeg går, sa hun og snudde seg.

– Ja, sa han igjen.

De sto mot hverandre. Nær.

– Jeg har ikke fått i henne mat. Og da jeg ville ha henne til å skifte tøy, ble hun rasende og dunket hodet mot veggen. Etter 28

en stund ble hun rolig. Men da jeg gikk ut av huset et øyeblikk, og hun var alene, hendte det … Jeg aner ikke hvor hun fant skalpellen.

– Jeg skulle ha vært her, sa han og satte seg.

– Nei. Det var mitt ansvar. Vi går på skift her, du og jeg, sa hun med fremmed stemme.

– En måned har gått … Vi kan ikke leve slik, hver for oss, begynte han. Kan du ikke bli her i natt? La oss spise sammen, Anna … Jeg trenger …

– Jeg har tenkt, sa hun og satte seg på den andre siden av bordet.

– Tenkt? spurte han og strøk hånden over ansiktet og håret.

En bevegelse som etter alle disse årene ennå gjorde henne vek.

– Vi må finne en som forstår seg på et ungt sinn. Du og jeg er ikke engang i stand til å avgjøre om hun har mistet vettet, sa hun, og stålsatte seg mot reaksjonen da hun fortsatte.

– I går kontaktet jeg far. Gikk til telegrafen. I dag kom et telegram tilbake. Han vil hjelpe oss. Da gikk jeg til telegrafen igjen og …

Benjamin satte øynene i henne.

– Du gikk til telegrafen og kontaktet din far? Det var da Karna gjorde det?

Anna stirret igjen.

– Du bebreider meg likevel at jeg ikke var her?

– Nei, nei, hvordan kan jeg det, sukket han.

– Jeg vet at jeg skulle rådført meg med deg, men tiden strakk aldri til … Du var ikke her. Jeg mener, vi har nesten ikke snakket sammen, sa hun.

– Er det min feil?

– Nei. Det er blitt slik. Men i dag kontaktet jeg altså far.

– Og? – Han kjenner overlegen i Hospitalbyen.

– Anna! Det er jo et sinnssykehus! Han støtte begge hender 29

mot bordet med slik kraft at den tomme blomstervasen dirret.

Hun grep vasen med begge hender og styrtet til skjenken med den. Låste den inn og ble stående med ryggen til ham.

Han gikk bort til henne.

– Tilgi meg, Anna.

– Hun skal jo bare til samtale. Eller til observasjon, om du vil. Du er vel enig i at vi ikke kan la henne forgå her mens vi venter på et under? Eller at hun greier å gjøre det …, sa hun og snudde seg mot ham.

– Karna er ikke sinnssyk, hun har vært utsatt for umenneskelig press. Det har utløst denne … denne stumheten, sa han og kastet et blikk mot døren.

– Det er ikke bare stumheten, Benjamin. Hun er syk. Det er viktig at professoren får møte henne, forstår du ikke det?

– Uansett hva jeg forstår eller ikke, disse folkene, kanskje også overlegen på Hospitalet, er ofte av den mening at epilepsi er en type galskap. Jeg hadde denne samtalen med din far da de var på besøk hos oss.

– Hun skal ikke i samtale med far, han er kirurg og har ikke greie på slikt. Hun skal til en kapasitet på sinnslidelser. Jeg sier deg at jeg kommer til å bestille lugarplass for Karna og meg – til Bergen og Kjøbenhavn!

– Det er vel forhastet, Anna?

– Jeg orker ikke å tenke på at vi ikke gjør nok for at hun skal få hjelp. Jeg vet at hun greier å ta livet av seg dersom hun vil. Og jeg kan ikke leve med at jeg ikke gjorde nok for å forhindre det!

Døren til gangen gikk brått opp. Karna sto i åpningen og så fra den ene til den andre. Kom mot dem. Så på dem med et tomt blikk. Så snudde hun seg, trakk det store, grønne sjalet tettere omkring seg og gikk inn til seg selv igjen.

Benjamin gikk etter.

Anna ble stående. En underlig avmakt gjorde henne 30

nummen. For det gikk opp for henne at hun hadde bestemt at hun skulle reise alene med den syke Karna til Kjøbenhavn.

Hun skulle håndtere alt som skjedde, uten at Benjamin var der. I en båt. På ville havet.

Da han kom tilbake, sto hun der fremdeles i samme stilling.

Foroverbøyd med hengende armer.

– Hun hallusinerer, eller går i søvne. Hun kjenner meg ikke.

Men hun er i alle fall rolig, sa han trett.

Med et hikst tok Anna tak i ham og dro ham heftig inntil seg. Så sto de der og klamret seg til hverandre.

– Jeg tror som du at hun ikke er gal. Men hun vil ikke lenger være delaktig i denne verden. Hun har gjennomskuet oss alle, sa hun.

Han rugget henne klossete i armene.

– Du har rett, Anna. Hun trenger andre enn oss. Og du er modig som har bestemt at du vil ta henne med.

Han slapp henne og ga seg til å gå rundt i rommet. Tok tak i en stolrygg. La hendene på bordet. Fortsatte vandringen og stanset ved vinduet.

– Blir det strevsomt underveis – så tenk på at Kjøbenhavn er storartet på denne tiden. Du får anledning til å høre musikk.

Gå på konsert. Foreldrene dine har jo til og med flygel, sa han med fremmed stemme.

Hun så forbauset på ham.

– Det mangler da ikke musikkinstrumenter her, sa hun kort.

– Nei, men likesinnede har du ikke, nå som Dina ikke er mer, og Karna …, begynte han, men gikk i stå.

– Hvorfor begynner du å snakke om slikt? spurte hun.

– Fordi jeg så Karna og plutselig også din situasjon i alt dette.

– Min situasjon? Du mener Karnas?

– Nei, jeg så deg. Jeg tok deg bort fra alt som var viktig for deg, Anna, er det ikke så? I Kjøbenhavn kunne du blitt pianistinne. Det var det du drømte om.

– Det var jeg som valgte det bort, sa hun.

31

– For min skyld?

– For min egen, sa hun bestemt.

Han så på henne. De hadde hele gulvet imellom seg.

– Du er nådeløs – mot deg selv også, sa han likefrem.

– Du mener jeg er nådeløs mot deg? Har du bedt om nåde? spurte hun.

– Ja. Men jeg gjentar det gjerne nå, for det plager oss begge.

Det med … en annen, det skulle vært ugjort. Kan du tenke på å tilgi meg?

Først bøyde hun bare hodet og så ikke på ham. Så rettet hun seg opp.

– Hadde hun ennå vært i live, så hadde du ikke kunnet love at det ikke ville skje igjen. Og så ber du meg tilgi?

– Hun er død. Anna … vi er her. Kan du tilgi meg?

– Jeg sier ikke nå at jeg kan, bare for å trøste oss. For jeg vet ikke om jeg kan, sa hun hjelpeløst.

Han snudde seg fra henne og slo ut med armene.

– Nei vel. Men kom! Spill for meg, Anna. Jeg ber deg …

– Karna sover … Det må vi også. Jeg går nå, sa hun og gikk mot døren.

32

33

CECILIE ENGER PUST FOR MEG

Pust for meg er en roman om tre generasjoner kvinner, om sårbarheten ved å være avhengig av sine nærmeste og om å miste kontrollen over sitt eget liv.

«Dette er bare så utrolig reflektert, gjennomarbeidet og velskrevet.»

CATHRINE KRØGER, DAGBLADET «Velskrevet, varm prosa.»

GURI HJELTNES, VG «Cecilie Enger fortjener mange lesere denne høsten.»

VEBJØRN ROGNE, BOK365

1

Jeg satt i bilen og ventet på en ukjent kvinne.

I telefonen hadde hun bedt meg om ikke å gå ut på fortauet, ikke hjelpe henne med bagasjen, ikke hilse på faren som kom til å stå utenfor inngangsdøren.

Det hadde ikke vært så mye snø i Oslo på mange år. Jeg hørte det på radioen mens jeg ventet på at de skulle bli ferdig med å ta farvel. Faren klemte den voksne datteren. Han var høy og keitet, kom borti den grønne strikkeluen hennes så den falt ned på bakken. Han smilte av sin egen klossethet, bøyde seg ned og plukket den opp. Så slo han luen et par ganger hardt mot bukselåret sitt for å riste av snøen, og satte den på hodet hennes igjen. Det så komisk ut, en bevegelse han ikke hadde trening i. Hun rettet på luen så den satt løst bak på hodet og dekket det korte, brune håret. Så løftet hun opp den store, blå ryggsekken som stod på det nederste trinnet i trappen, og slengte den over den venstre skulderen før hun plukket opp en stresskoffert i grått metall. Med den ledige hånden pekte hun mot meg, i bilen. Faren nikket og rørte ved ryggen på den blå parkasen hennes. Hun sa noe som fikk ham til å smile før hun begynte å gå langs fortauet, i min retning.

Jeg var lydig mot den tjueseks år gamle kvinnen; jeg hadde parkert langs veien, ti–femten meter fra adressen hun hadde oppgitt.

For noen minutter siden hadde jeg aldri før sett henne.

Det kjentes unaturlig verken å hjelpe med bagasjen eller hilse 35

på faren. Da jeg lente meg over girspaken og åpnet døren på passasjersiden, signaliserte jeg derfor også en munter hilsen gjennom frontruten. For den røslige mannen ville det vært enkelt å bære bagasjen hennes, men han hadde tydeligvis fått beskjed om ikke å følge henne bort til bilen, for han ble stående med en uro i kroppen, men han løftet hånden i min retning.

Etter å ha lagt sekken i bagasjerommet og satt seg inn i forsetet, hilste hun.

– Hei! Synne Løken Kristiansen. Hun rakte meg hånden.

– Carla, sa jeg. – Ruud.

Hun plasserte kofferten mellom føttene og takket for muligheten til å sitte på.

Det var en kollega på sykehuset som hadde satt meg i forbindelse med henne et par dager tidligere, fordi jeg etter et morgenmøte hadde sagt jeg skulle hjem denne fredagen. Opp til dalen og bygda der jeg vokste opp, for å besøke moren min.

Kollegaen, Morten Øynes, en vennlig og veltrent anestesisykepleier, hadde begeistret fortalt at niesen hans også skulle oppover dit, samme dag. Han hadde stolt forklart at familien var liten og tett sammensveiset, og at de snakket sammen ofte.

Det var derfor han visste at hun var engasjert for å sette opp et stykke med en lokal teatergruppe og skulle bo der i sju uker.

Synne la setet litt bakover og vinket idet vi passerte faren, som fortsatt stod foran inngangen til bygården. Mens jeg manøvrerte bilen gjennom de snøfylte gatene i retning motorveien, begynte hun å stille meg en rekke spørsmål.

Jeg fortalte at jeg hadde fylt seksti år sist høst. At det kjentes fint og uansett var bedre enn alternativet. Jeg fortalte at jeg likte jobben min som anestesilege og ikke hadde planer om å pensjonere meg på mange år. At jeg hadde to voksne barn, en datter på trettién og en sønn på tjueåtte. At Ingrid jobbet i en butikk som solgte økologisk mat og at Johannes jobbet som 36

historielærer på en ungdomsskole, mens han også holdt på med en masteroppgave om fransk 1700-tallshistorie.

Og at jeg hadde vært skilt i en mannsalder.

Da jeg sa det, fortalte hun at hennes foreldre hadde flyttet fra hverandre for tre år siden og spurte hva jeg mente med en mannsalder. Jeg svarte «mer enn tjuefem år».

– Hva skjedde? spurte hun.

Vi hadde ikke engang kommet ut på motorveien, og hun syntes det var naturlig å spørre hvorfor Torstein og jeg hadde skilt oss da barna var små. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke avviste spørsmålet, men jeg gjorde ikke det, jeg sa at vi var enige om at kjærligheten hadde tatt slutt, enda det ikke var sant.

Hun sa at det måtte ha vært en forferdelig innrømmelse. Til det svarte jeg ikke noe. Da spurte hun meg i stedet: – Var ikke det en forferdelig innrømmelse?

– Jo, kanskje, sa jeg.

– Kanskje? sa hun.

Synne ville vite mer. Jeg fortalte at jeg hadde vokst opp i et gammelt hus øverst i en skogkledd dalside, med to kjærlige foreldre og en morfar. At jeg hadde tatt medisinstudiet i Oslo, at moren min, som var over nitti år, hadde kommet på sykehjem etter at hun året før hadde falt og fått en brist i hoften, men at hun var sprek som en loppe i hodet. Synne sa hun syntes det var spesielt å sammenlikne sin egen mor med et skadedyr.

Jeg lo. – «Sprek som en loppe» er vel et fast og positivt uttrykk, sa jeg og kastet et blikk på henne. Hun så alvorlig fremfor seg.

– Det er likevel en spesiell sammenlikning, sa hun.

Jeg angret på tilbudet om skyss. Jeg forstod at det verken ville bli tid til radio eller stillhet. Bare denne kvinnen som spurte meg ut, og som fortsatte å stille spørsmål selv om jeg prøvde å 37

vise at jeg ikke var interessert i å svare.

Da vi passerte Asker, fortalte hun at hun hadde lest Brødrene Karamasov første gang da hun var femten år, like gammel som den amerikanske forfatteren og skribenten Susan Sontag var da hun leste den for første gang, og at hun siden hadde lest den flere ganger. Det var deler av denne romanen hun nå hadde dramatisert og fornorsket, og skulle sette opp med denne teatergruppen.

Hun åpnet den velbrukte, åttitallsaktige stresskofferten hun hadde ved føttene, og trakk frem et manuskript.

– Jeg kan ikke se på det mens jeg kjører, sa jeg.

– Nei da, men jeg ville bare vise det frem. Her, på de første sidene, har jeg tegnet fire menn, alle i symbolske og karakteristiske kostymer. De er hel- og halvbrødre, og skal liksom være hver sin mennesketype. En av dem har drept faren deres.

Jeg hadde aldri hørt om annet enn revygruppen hjemme, og husket bare vagt hva Brødrene Karamasov handlet om. Jeg hadde lest deler av romanen da jeg gikk på gymnaset.

– Jeg leste den da jeg gikk på videregående, men husker dessverre ikke så mye fra den, sa jeg.

– Oi, er det mulig? sa hun.

– Det er mer enn førti år siden, sa jeg.

– Likevel. Den tar jo opp alle de store spørsmålene. Skyld og straff, tilgivelse og forsoning.

Hun gjorde ikke narr av seg selv da hun sa det, hun lo ikke da hun sa «de store spørsmålene».

Nå sa hun i fullt alvor at av alle romaner var Brødrene Karamasov den klokeste fortellingen om hvordan vi lever livene våre.

– Jeg husker at den var bra, sa jeg.

– All virkelig kunst handler om det, sa hun idet vi kjørte forbi det kilometerlange kjøpesenteret på Liertoppen. – Kunsten må få oss til å tenke over hvordan vi lever. Du som er 38

lege burde sette pris på det, sa hun.

– Burde jeg sette mer pris på det enn andre?

– Ja, det synes jeg. Det handler jo om å skape forandring.

Og det samme gjør sykdom. Forandringen finnes i kroppene våre, sykdom og lidelse forandrer oss både fysisk og psykisk, ikke sant. Den ligger i oss som en dyp tone, som både skaper og endrer erfaringene våre. Ser ikke du det hver dag, du som jobber med mennesker som kommer inn til dere med ødelagte kropper?

– Jo, sikkert, sa jeg.

Jeg visste ikke hva jeg skulle svare på disse påstandene. Jeg hadde lyst til å snakke om revyene jeg hadde sett i ungdommen. Fortelle at moren min en gang ble parodiert i et av revynumrene. En sommer på 1980-tallet hadde mor, den gang en indignert sauebonde, gått i et ørlite protesttog mot landbrukspolitikerne i Oslo. Sammen med venninnen Elsa og et par andre kvinner hadde hun ropt slagord, som om de var del av et gigantisk opptog med rikspolitikere som tilhørere, mens de i virkeligheten var fire middelaldrende kvinner som samlet seg rundt pumpene på bensinstasjonen. På scenen ble mor fremstilt som en idiot i altfor lite forkle og svære gummistøvler.

Hun hadde tatt seg nær av nummeret.

Vi kjørte over høyden og ned mot Drammen, som lå pakket inn i snø og frostrøyk.

– I Brødrene Karamasov, sa Synne og la manuskriptet tilbake i kofferten og kneppet de to små låsene på plass, – skal vi bruke fortellingen sånn at publikum kjenner på det syke og fremmede i seg selv.

– Har du skrevet det? spurte jeg.

– Ja. Ut fra romanen. Og laget tegningene til scenografi og kostymer. Nå smilte hun. – Jeg har jobbet med det så lenge, jeg føler at jeg har jobbet med det hele livet, sa hun. – Det handler altså om disse brødrene, om livene deres som endrer seg.

Og akkurat som med sykdom så forstår vi at når noe brytes 39

ned, så oppstår noe nytt. Muligheten til forandring finnes i den syke kroppen, i den syke sjelen. Smerte og lidelse skjerper sansene for hva som er vesentlig i livet, ikke sant. Men hos disse brødrene er det ikke nødvendigvis en innsikt det følger noe godt med, det er klart. Sånn som på sykehuset, hos deg.

– Hos oss kan forandring like gjerne handle om tap, sa jeg.

– Hva slags innsikt tenker du man finner på sykehus?

– Er det ikke sånn at de som behandles hos dere, snakker om alt det hverdagslige de ikke har satt pris på før, men som plutselig er det viktigste for dem, det egentlige? Fordi sykdommen skjerper blikket. Akkurat som teater. Det er å slippe de uventede bildene inn i livet. Folk går på autopilot. Gjør det samme hver eneste dag, du aner ikke om du kjører bil eller tørker støv annerledes nå enn de tusen gangene du har gjort det før. Og etterpå forsvinner det bare for deg, som om du ikke levde mens du utførte alle gjentakelsene. Men Karamasov eller annen virkelig kunst aktiverer liksom det livløse i deg, den får deg til å se annerledes på det som nesten er dødt av bare rutine.

Er du med? Det er hvis kunsten dør, at vi er ute å kjøre.

Synne snakket høyt, jeg syntes hun lød selvhøytidelig og orket ikke å gå inn i det. Jeg nikket, og sa: – Det pasientene gjerne ønsker seg mest av alt, er de helt enkle og rutinepregede tingene. Som å kunne gå og spise selv, eller være sammen med barna sine. Eller tørke støv, for å bruke dine ord.

– Ja, sa hun. – Der ser du!

Som om hun hadde rett og jeg hadde feil.

Etter begravelsen hennes plaget det meg at jeg hadde smilt overbærende mens hun snakket. Jeg vet jeg gjør det av og til, når jeg blir irritert.

Hun snakket med like store ord i enda en time. Om at kunsten fantes for at publikum skulle oppdage støvtørking på nytt.

40

Hun snakket om hvordan sykdom fascinerte henne, fortalte at hun søkte seg frem til gamle, anonymiserte pasientjournaler når hun skulle regissere et stykke, for å gi karakterene sine en spesiell diagnose eller en lidelse som gjorde dem mottakelige for «de virkelige spørsmålene», som hun kalte dem. Og det var egentlig på grunn av jobben min som anestesilege at hun hadde takket ja til å kjøre med meg, i stedet for å ta bussen, som hun egentlig hadde gledet seg til.

– Det kan jo være slitsomt å sitte såpass tett inntil et fremmed menneske i mange timer, sa hun. – Men da Morten ringte og sa jeg kunne sitte på med deg, tenkte jeg at jeg ikke kunne la anledningen gå fra meg.

– Har du alltid vært interessert i teater? spurte jeg.

Hun svarte ikke, men åpnet kofferten mellom føttene igjen og fisket frem en matpakke. Hun la den i fanget, brettet ut papiret og fjernet mellomleggspapiret fra den øverste skiven. Pålegget var gulost pyntet med et forseggjort ansikt av paprika. To små, grønne biter til øyne og en rød, halv paprikaring til smilemunn.

– Vil du ha? sa hun og rakte meg skiven. – Jeg har laget den til deg.

Jeg sa den så fristende ut, men takket nei fordi jeg hadde spist frokost rett før jeg dro, og dessuten måtte jeg ha begge hendene på rattet.

En trailer kjørte forbi oss, jeg merket lufttrykket idet den passerte.

– Men den likner jo et veldig fornøyd menneske, da!

Kanskje en fremtidig publikummer? sa jeg.

– Jeg har ikke lagt opp til at de skal le så veldig i løpet av forestillingen, sa hun og spiste en stund i taushet. Så unnskyldte hun seg og sa hun ikke hadde svart på spørsmålet mitt om hun alltid hadde vært interessert i teater. – Men altså, jeg tror at noen ser på teater som et middel for å oppnå noe annet, noe som gir dem en glede eller form for innsikt. De vet ikke 41

hva dette er, men de vil liksom anstrenge seg og bli sittende og se hele stykket fordi de håper at de vil komme til et slags mål.

Skjønner du hva jeg mener?

Jeg nikket og giret ned, fordi veien langs Lågen fulgte elvens buktninger, og enkelte steder var det glatt.

– Men selv tror jeg ikke det handler om dette uklare målet, fortsatte hun. Hun spiste resten av skiven. – Susan Sontag skriver at det handler om å være mottakelig, ikke sant? At det å være mottakelig er selve forandringen. Det er ikke noe etterpå, det er mottakeligheten mens vi ser som gjør noe med oss.

– Ja vel. Du er opptatt av Susan Sontag, skjønner jeg.

Jeg har ikke lest noe av henne. Men er det noen motsetning mellom å bli forandret av mottakelighet, som hun eller du kaller det, og å ha lyst til å kjenne seg løftet eller litt klokere etter en forestilling? spurte jeg.

– Nei, absolutt ikke. Det er derfor jeg gjerne ville snakke med deg. For sykdom er jo å være mottakelig for lidelse.

Påstanden irriterte meg.

Synne fortsatte: – For mange gir lidelsen en innsikt man ikke hadde før man ble syk. Derfor kan man si at sykdom eller skader – akkurat som kunst – liksom kan rense blikket sånn at man ser andre ting mens man er syk. Etterpå faller vi tilbake til «oss selv». Hun lagde hermetegn med fingrene i luften foran seg.

– Når vi blir friske – eller går ut fra teatret – forsvinner de tankene vi opplevde som sanne og viktige for bare kort tid siden.

– Jeg er ikke enig i at sykdom nødvendigvis medfører stor innsikt. Jeg synes jeg ser like forskjellige innsikter hos syke som hos friske. Og hva med de som er syke i årevis, som blir minnet om sin egen sykdom hver eneste dag? De glemmer den ikke, der de sitter i rullestol eller er fylt av kreft eller blir syke av savn etter et barn eller en gammel far, sa jeg. – Kanskje er den eneste felles innsikten at vi i bunn og grunn er alene om skjebnen?

Synne svarte ikke, men stirret mot svingen i veien foran oss.

42

Hun tok en skive til fra matpakken i fanget. Denne gangen spurte hun ikke om jeg ville ha.

Vi passerte den avkjørselen der jeg for omtrent et liv siden hadde kjørt utfor veien.

– På den veien kjørte jeg ut en gang da barna var små, sa jeg og kikket fort mot høyre, ut vinduet på Synnes side.

– Å ja. Hun lød uinteressert. Likevel begynte jeg å fortelle om den gangen jeg hadde kjørt oppover med Ingrid og Johannes en fredag kveld. Det var vårløsning, og veien gikk over et våtmarksområde der leire og rester av snø hadde gjort grøftekantene om til et gjørmebasseng.

– Johannes maste om at han måtte tisse, så jeg svingte inn akkurat der, og skled langsomt av veien og et godt stykke ned i myrområdet. Dette var lenge før mobiltelefonen. Johannes var kanskje åtte eller ni år, og Ingrid rundt tolv. Hun – Ingrid altså – fikk fullstendig panikk, gråt og så for seg at vi kom til å bli værende der i den leirete grøftekanten. Så det var umulig å etterlate dem i bilen. Vi gikk en kilometer langs veien og banket på hos en bonde med en traktor. Grei og stødig fyr som trakk bilen opp uten problemer.

Synne pakket matpapiret rundt den siste brødskiven.

– Jeg ville gjerne betale for hjelpen, fortsatte jeg, – men vet du hva han sa?

– Nei. – Jeg hadde jo presentert meg da vi banket på hos ham, og han hadde ikke reagert på navnet mitt. Men da jeg ville betale, sa han at det var gratis for kvinner som heter Carla.

– Det er jo ikke akkurat Berit eller Torill, som de fleste i din generasjon heter, sa Synne mens hun la resten av matpakken tilbake i kofferten og kneppet igjen låsen.

Jeg smilte. – Det kan du trygt si. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fortalt at navnet mitt ikke er mer eksotisk enn at foreldrene mine kalte meg opp etter seg selv: Caroline og Lars.

43

– For et selvbilde, sa hun. – Kalle opp egne barn etter seg selv.

– Det er vel ikke merkeligere enn at foreldre forsøker å oppdra barna sine etter egne holdninger, påvirke dem, fortelle dem hva de mener er rett og galt?

Synne svarte ikke.

De siste minuttene før ulykken var Synne mindre ivrig etter å snakke om sykdom og kunst. Kanskje hadde jeg skuffet henne, ikke vært det inspirerende reisefølget hun hadde håpet på.

I stedet lurte hun på om jeg levde like økologisk som datteren min.

Umiddelbart hadde jeg lyst til å si at Ingrid bare hadde det som ekstrajobb og at det var tilfeldig at det var en økologisk butikk hun var ansatt i. Jeg orket verken harselering eller noen ovenfra-og-ned-tone.

– Jeg er nok ikke akkurat like økologisk, sa jeg. – Men jeg kjøper grønnsaker hos henne når jeg har anledning.

– Det burde du være, sa Synne.

– Hva burde jeg være?

– Økologisk. Jeg beundrer folk som pusher mat dyrket uten sprøytemidler og kunstgjødsel. Hvis ingen selger den, vil heller ingen dyrke den.

Jeg kjente skammen over ikke å ha snakket stolt om butikkjobben til Ingrid, men Synnes uforutsigbarhet provoserte meg.

Jeg nikket bare og konsentrerte meg om kjøringen.

Etter en stund i taushet satte jeg på radioen. De spilte «Wish You Were Here», en sang jeg aldri hadde hatt noe spesielt forhold til, men Synne fortalte at hun hadde hatt den som vuggesang helt til hun var ti–elleve år fordi det var yndlingsmelodien til faren hennes. Jeg kjente den barnslige gleden det var å si med helt nøytral stemme at Pink Floyd aldri hadde vært min musikk.

– Hvorfor sier du det? sa hun. Hun argumenterte ikke imot, 44

men gjentok spørsmålet da jeg ikke svarte.

– Hvorfor sa du det, egentlig?

– Hvorfor sier man det man mener? sa jeg, og da pustet hun en hånlig latter gjennom nesen og i den neste svingen kjørte vi ut, rett gjennom en lav snøfonn og ned en bratt skråning.

Panikken var kalde stråler og pigger mot hjernen. Rattet lystret meg ikke, vi var fanget i lyden av våre egne skrik og et øredøvende, metallisk brak fra bilen som gikk rundt i møte med noen snødekte steiner. Og idet vi sneiet borti en furustamme, registrerte jeg kofferten som raste rundt. Bilen veltet enda en gang og landet på hjulene inntil et tre.

Etter de voldsomme lydene ble det helt stille. Bortsett fra Synnes pust som lød som desperat hvesing. Kofferten måtte ha truffet halsen, for hun holdt hendene sine som et kvelertak på seg selv, øynene var vilt oppsperret, pupillene store og redde, alt sammen klassiske symptomer på det jeg i dag kan skrive ned fordi det har et navn: inkomplett, akutt øvre luftveisobstruksjon, inspiratorisk og ekspiratorisk stridor.

I sekundene etter at bilen kjørte utfor veien tror jeg at jeg tenkte på Ingrid og Johannes, på døden, på snøen som føyk over frontruten. Kanskje var jeg bevisstløs noen sekunder. Jeg vet ikke. Men jeg var merkelig uskadet, og jeg husker Synnes hender mot sin egen hals og at jeg instinktivt forstod at munntil-munn ikke ville være mulig, og at det eneste som kunne redde henne, som kunne få luft i henne, var om jeg klarte å lage en direkte tilgang på halsen hennes. Hveselydene ble svakere, leppene ble blå, grepet om halsen slappere og jeg skrek at jeg skulle redde henne. Jeg husket historien om den snartenkte legen som hadde kommet til et ulykkessted der luftveien hos en dame var helt blokkert, og at han hadde tatt en bic-penn fra innerlommen, dratt ut det tynne og bøyelige blå plastrøret inni, skåret seg vei gjennom halsen med en lommekniv og 45

deretter ført pennen rett ned i pusterøret. Pustet for henne helt til ambulansepersonellet overtok. Jeg visste jeg hadde en sånn penn i hanskerommet, men det fordømte dashbordet hadde blitt slått ut av stilling, og det lille rommet lot seg ikke åpne.

Jeg sparket i det av alle krefter, den harde bilplasten sprakk.

Jeg sparket igjen, rev av en bit, presset hånden min inn og fant pennen. Da jeg trakk den ut, rev jeg en dyp flenge i håndbaken, men på grunn av adrenalinet merket jeg det ikke før lenge etterpå. Jeg satt med pennen i den skjelvende, skadde hånden min, jeg fjernet det bøyelige, blå plastrøret, kanskje hadde jeg en lommekniv i vesken min og kunne ha stukket pennen gjennom membrana cricothyroidea, det lille søkket nederst på halsen, og pustet liv i Synne. Jeg hadde kunnskapen, og likevel var jeg handlingslammet. Det var umulig for meg å gjøre det, det var som å drepe henne, å stjele de siste minuttene av livet hennes og gjøre meg selv til morder. Øynene hennes flakket hit og dit før blikket ble tomt og Synnes lyder stilnet. Inne på akuttmottaket på sykehuset lyder det bestandig av konsentrerte stemmer, undersøkende hender og spørsmål og kommandoer fra traumeteamlederen. Men dette var uten lyd. Hun hadde så kort tid igjen å leve. Jeg skalv over hele kroppen mens jeg la munnen min over hennes. Hun satt i en forvridd stilling i passasjersetet, men jeg ville puste luften min inn i henne enda jeg må ha visst at det ikke nyttet.

Noen hadde sett sporene fra bilen og ringt etter ambulanse.

Jeg aner ikke hvor lenge etter de kom, men i de minuttene jeg hadde til rådighet, lot jeg mange menneskers liv falle fra hverandre.

2

De neste timene husker jeg som flimrende bilder. Jeg ser for meg mennene som løfter Synne ut av bilen, som forsøker gjenoppliving, men som gir seg. Og den kontrollerte stemmen min som sier at strupehodet hennes er knust. Stemmen tilhørte en annen enn meg, fordi jeg i virkeligheten knapt var i stand til å snakke – jeg var nummen. Hele kroppen var bedøvet av smerte, selv om jeg tilsynelatende var uskadet.

Jeg husker blålysene som ble reflektert så sterkt at snøen blinket.

Hvordan jeg kom ut av bilen og opp på veien, vet jeg ikke.

Jeg husker køen av nysgjerrige bilister som ble vinket forbi ambulanse, politi og bergingsbil. Kanskje kan jeg huske en kvinnelig politibetjents vennlige ansikt og dempede, forståelsesfulle spørsmål, men kanskje er det en forestilling jeg har skapt siden, fra sakspapirene. Jeg husker at en mann fra ambulansen stripset og bandasjerte flengen i håndbaken min, og at jeg sa at jeg ikke ville være med til sykehuset for å sjekke om nervene i hånden var ødelagt, eller bli undersøkt på annen måte. At jeg til og med motsatte meg å bli med.

Minner om blodprøvene og promilletesten jeg tok, er helt borte.

Fra sakspapirene fra etterforskningen vet jeg at ingen vitner kunne si at jeg hadde kjørt for fort, at bilen var i forskriftsmessig stand og at issvullen som hadde lagt seg over veien, hadde omskapt svingen til en dødsfelle. En stund så det ut til at kommunens brøytemannskap skulle få ansvaret for isen i veiba47

nen, men også den anklagen falt bort.

I de samme papirene står det at jeg umiddelbart fortalte at jeg på grunn av skaden mot avdødes hals hadde forstått at hjerte/lunge-redning og munn-til-munn var nytteløst, men at jeg likevel hadde prøvd. Og at jeg ikke hadde klart å skjære hull i avdødes hals. Fordi jeg var i sjokk var det ingen som mente at jeg skulle ha gjort det, selv om det også står i dokumentene at «sjåføren, som er spesialist i anestesi, ville under andre omstendigheter kunne ha foretatt et slikt livreddende inngrep».

Bilen ble trukket langsomt og ødelagt opp fra skråningen, men før den ble vinsjet på redningsbilen, tok politiet ut Synnes ryggsekk og den blå parkasen hun hadde hatt på seg, der lommeboken med bankkort og mobiltelefon lå.

Jeg hakket tenner og så stresskofferten stå etterlatt i snøen.

Jeg tok den med sammen med min egen bag. Det høres absurd ut, men jeg tror jeg sa til meg selv at den skulle varme seg.

Etter avhøret og undersøkelsen ba jeg om å bli kjørt til Bergheim, sykehjemmet der mor bodde. Kanskje hadde hun lagt seg for natten, eller hun satt og slumret i den gamle lenestolen sin under et teppe. Jeg aner ikke hva klokken var eller hvem som kjørte meg. Men det var et vennlig og taust menneske.

Selv om jeg var seksti år, ville jeg til henne som hadde trøstet når jeg fikk skrubbsår eller var lei meg. Som hadde heist meg opp på kjøkkenbenken for å undersøke hvor det gjorde vondt. Mor som fikk meg til å suge på en Mariekjeks mens hun renset såret og satte på plaster og sa at alt kom til å bli bra.

Da jeg selv fikk barn, gjorde jeg det samme når vi var på ferie hjemme hos mor og far. Jeg heiste den som hadde slått seg, opp på den samme kjøkkenbenken med grå, spindelvevmønstret respatex, ga en kjeks og sa beroligende ting mens jeg forsiktig undersøkte skrubbsår og skrammer.

Da jeg åpnet døren til mors rom, var det mørkt der inne. Beina 48

mine begynte å riste, og jeg sank ned i stolen ved siden av sengen hennes. Mor tente nattbordlampen og sa at hun ikke ventet besøk av meg før dagen etter, men at hun ikke hadde sovnet. Jeg så at hun strakte den gamle hånden sin mot meg, og jeg grep den så hardt at hun ynket seg.

Hun satte seg opp i sengen og lyttet.

– Det er altfor trist, sa hun etter at jeg var ferdig med å fortelle.

Mor var nitti år, men likevel klarte jeg ikke å la være å påføre henne ordene om den brutale ulykken. Hun var ikke engang «fri til å gå» som politiet noen timer tidligere hadde sagt til meg at jeg var. Jeg fortsatte å holde henne med min venstre hånd. Den høyre, som var stripset og bandasjert av ambulansearbeideren, lå verkende i fanget mitt. Jeg tenkte at smerten ikke burde være mindre.

Mor trakk seg ikke unna, som jeg kunne oppleve da jeg var yngre. Da kunne hun si at hun måtte se til sauene eller at jeg heller burde snakke med far om det som var vanskelig.

Nå ønsket jeg bare å høre at alt kom til å bli bra, at hun bestandig ville være her og at det ikke var min skyld.

– Jeg prøvde også å lese Brødrene Karamasov en gang, sa mor. – Men den virket slitsom, jeg kom ikke så langt. Jeg ga den ingen ny sjanse heller. Men Krig og fred likte jeg.

I dag tidlig hadde Synne Løken Kristiansen vært opptatt av den romanen. Og nå var hun død. Hulkene kom som støt gjennom kroppen min, jeg forsøkte ikke å holde dem tilbake.

Jeg gikk i ett med gråten.

Mor sa ikke noe, men hun så på meg med et medlidende blikk. Som om gråten ble påført meg utenfra, og at hun visste at den ville stilne etter en stund. Den ville finne noen andre, finne faren til Synne. Han som hadde stått stor og keitet på fortauet.

– Jeg vet ikke hva jeg skal si, sa mor.

– Ikke jeg heller. Jeg vet ikke engang hva jeg skal tenke, sa jeg.

– Jeg kunne ønske jeg var i stand til å trøste, men jeg er så 49

gammel, jeg har ikke noe å trøste med, sa hun med sin langsomme og litt skjelvende stemme.

Jeg lukket øynene. Jeg ville bare sitte her i stolen og sove ved siden av mor, og så våkne opp til meg selv igjen. Ikke være i denne kroppen full av gråt.

– Er det ikke sånn, sa mor etter en stund, – at man kan stanse hvor som helst, langs hvilken som helst vei, og så har det skjedd noe grusomt akkurat der. En eller annen gang. Det er noe som heter «en lidelse vil komme for dagen hvis man stikker en spade i jorden».

– At jeg vil komme over det, mener du? Eller at jeg ikke er den eneste som lider, at det er lidelse overalt?

– Du kommer over det. Tid er en velsignelse.

Hun trakk til seg hånden og la seg ned igjen. Jeg ordnet puten under hodet hennes. Håret, langt, tynt og grått, lå samlet under henne. Som voksen hadde mor alltid hatt langt hår.

Ville jeg rekke å komme over det mens mor fortsatt levde?

Ville jeg komme over det så jeg igjen kunne bli den voksne omsorgspersonen jeg ønsket å være?

Hun la begge hendene oppå dynen. De smale, rynkete og velkjente fingrene. Jeg så på gifteringen hennes. Far hadde vært død i mer enn tre år.

– Nå har nok faren hennes fått beskjed, sa mor.

Jeg nikket. Så det for meg.

– Man sier: Jeg klarer ikke engang å forestille meg hvordan det er å motta en sånn beskjed. Men jeg klarer det, fordi jeg gir sånne beskjeder til andre, sa jeg.

På sykehuset visste jeg at ordene mine kunne forandre pasientenes eller de pårørendes liv. Naturligvis var det ikke mine ord som skapte skaden, men jeg var budbringeren. Jeg vekket en kvinne til bevissthet om en kropp som var lam fra halsen og ned, eller jeg fortalte fortvilte foreldre at sønnen deres aldri mer ville våkne og at vi på et tidspunkt måtte kople ham fra 50

pustemaskinen. Som når en prest går skrittene opp en trapp for å gi et dødsbudskap. Presten vet at mennesket der inne i huset går forventningsfullt, kanskje distré mot ytterdøren, og at når den lukkes igjen, vil livet aldri mer bli det samme.

Nå hadde den røslige faren til Synne åpnet den døren. Han hadde allerede sett for seg den siste berøringen flere ganger, armen hans som strakte seg mot den levende ryggen hennes.

Han hadde ropt høyt, eller kanskje beina hadde sviktet under ham fordi de ikke maktet å bære den tunge fortvilelsen.

Kanskje lå han i gangen og ble trøstet av en ukjent prest. En fremmed kvinne med velstelt, grånende hår og en mørk presteskjorte med et lite hvitt stykke i kragen. Hånden hennes som forsøkte å stryke ham over ryggen. Kanskje undret presten seg over om faren ikke skulle spørre hvordan datteren døde, om hun hadde hatt store smerter, om noe menneske hadde skyld i ulykken, om han fikk se henne? Presten ville ikke presse frem flere spørsmål i ham enn han kunne ta inn over seg, og hun hadde god tid. Dessuten visste hun ikke at han hadde hørt på radioen hele ettermiddagen, om kø på grunn av en bilulykke på riksvei 40. At han nærmest hadde ventet på presten, siden datteren ikke tok telefonen. At han hadde snakket bekymret og beroligende til katten, den som egentlig var Synnes, men som han hadde beholdt da hun flyttet hjemmefra.

Det fantes en mor også, og to brødre, den ene yngre og den andre eldre enn Synne. Jeg så dem i begravelsen.

Jeg ante ikke hva klokken var. Mor hadde sovnet. Ansiktet hennes, så velkjent, men også alderdommelig fremmed med sine folder og rynker og tydelige øyehuler. Brynene som en gang var tydelige og mørke, var bleke, pistrete, nærmest uryddige hår over øyebenet. Hun lå med ansiktet vendt skrått mot meg, så huden på kinnet falt ned mot puten. Bløt, tynn hud som etterlot et søkk under kinnbenet.

51

Jeg hadde lyst til å legge meg inntil henne i sengen. Bare ligge der og sove. Ute var det natt. Jeg reiste meg og trakk de beigeog brunstripete gardinene for vinduet. Så ble jeg stående. Hele kvelden, mens jeg fortalte, mens jeg gråt, mens vi var stille, hadde bildene kvernet i meg, om og om igjen. Som et enormt tannhjul. Hendene på rattet, hjulene som ikke lystret, det øredøvende bråket fra skrik og bilmetall. Og hendene til Synne som grep mot halsen, hvesingen som ble lavere. At jeg hadde sagt jeg ikke brydde meg om Pink Floyd. Wish you were here.

Jeg tok på meg ytterjakken, slukket lampen på nattbordet, gikk ut i korridoren og gjennom glassdøren. I den venstre hånden hadde jeg bagen, og i den høyre Synnes koffert. Det gjorde vondt i hånden å bære den.

Huset vårt lå høyt over sentrum, opp mot fjellet, i enden av en lang og svingete vei. Det hadde ligget der lenge før det ble skikkelig vei. De siste to hundre meterne var det ingen gatebelysning, men det var et svakt skinn fra månen. Fra småbruket som grenset til vår tomt, der mor hadde hatt sauene sine, kunne jeg strekningen i blinde.

Innenfor porten var det ikke måkt. I mørket tråkket jeg over gårdsplassen med høye skritt. Lampen over døren lyste opp det skittenhvite veggpanelet, og jeg sparket støvlene rene for snø mot trappen før jeg låste opp den gamle, umalte tredøren og tok med meg alt innenfor.

Inne var det iskaldt. De to polske snekkerne som hadde leid huset noen uker sist høst, hadde installert to ekstra panelovner, men til tross for at de stod på med svak varme, virket det like kaldt inne som ute.

Jeg satte bagen og kofferten i gangen. Jeg burde ringt til Ingrid og Johannes, jeg hadde ennå ikke snakket med dem. De to, og mor, var mine nærmeste. Men jeg orket ikke. Johannes var aldri bekymret, Ingrid nesten alltid bekymret. Men ingen 52

av dem hadde ringt. De var voksne, og jeg skulle bare besøke moren min en helg i slutten av januar.

Jeg fyrte i vedovnen i stuen og skrudde opp de elektriske ovnene.

Jeg beveget meg som en fremmed i dette huset jeg kjente så godt. Her hadde jeg vokst opp, her hadde moren min vokst opp. Et hus som hadde navn, Vindskeid, fordi morfar hadde skåret ut mønsteret i de vakre mosegrønne vindskiene og kalt dem for sitt norrøne opphav.

På grunn av denne tjueseksårige teaterregissøren som jeg for et døgn siden aldri før hadde sett, så rommene og møblene annerledes ut. Hvis jeg ikke hadde sagt til Synnes onkel at jeg skulle hit denne helgen, ville stuen fortsatt sett ut som den velkjente, gamle og umoderne stuen der mor hadde sølt rødvin på furubordet en gang på syttitallet slik at det for all ettertid var en rød sirkel på bordenden som far satte fingeren i når han skulle poengtere noe eller erte mor. Nå så rommet med den falmede lyseblå tapeten annerledes ut fordi jeg hadde kjørt over en issvull og ned en skråning.

Jeg klarte ikke å kaste et nostalgisk blikk på kjøkkenbenken, der jeg som barn hadde sittet for å få trøst eller smake deigen til en kake, fordi kofferten hadde styrtet rundt inni bilen og truffet en ung kvinnes hals.

Hvis hun hadde kommet inn på en av mine vakter på sykehuset, ville alt sett likt ut, huset hadde luktet som det alltid hadde gjort, kjøkkenbenken ville sett ut som den hadde gjort siden femtitallet. Men nå lå Synne Løken Kristiansen over alle inntrykk. Jeg kunne ikke gå trappen opp til annen etasje og legge meg i mors og fars gamle smale dobbeltseng og sove tungt, fordi jeg hadde etterkommet hennes idiotiske ønske om ikke å gå ut av bilen og prate med faren hennes. Jeg kunne ikke se på fotografiene på stueveggen, der jeg poserte i rød anorakk med Ingrid i magen og snart skulle gifte meg med Torstein, fordi Synne hadde interessert seg for Brødrene Karamasov.

53

Hvis jeg bare hadde fulgt intuisjonen min og sagt at det ikke passet å ha med en haiker oppover fordi jeg ville være stille og høre på radioen. Hva som helst for å ha ulykken ugjort.

Bortsett fra noe med barna. Jeg kunne ha jobbet enda mer, sovet mindre, kunne ha jobbet uten lønn. Kunne jeg godtatt å bli alvorlig syk for å ha unngått møtet med Synne? Hun som hadde påstått at sykdom skjerper blikket. For en latterlig og umoden påstand! Hvem innbilte hun seg at hun var, egentlig?

En manipulator som hadde fått faren sin til ikke å hilse. Hva visste vel hun?

– Hva visste vel du!

Det var min stemme, den lød skingrende.

Jeg forsøkte å trekke pusten dypt, men noe i halsen hadde tyknet, den snørte seg. Jeg bøyde meg fremover, med hendene mot knærne. Det går over, sa jeg til meg selv.

Resten av natten hørte jeg mors gamle vekkerklokke tikke.

Om og om igjen var jeg inne i bilen, jeg kjørte ut, forgjeves forsøkte jeg å puste luft i Synnes lunger.

Ingenting ville bli hverdag igjen.

Jeg forestilte meg at mors klokke spiste opp tiden.

Morgenen etter ringte jeg til sjefen på avdelingen min, Jan Håvard Berglin, som var medlidende og tydelig på en gang.

Han visste om ulykken og sa han akkurat skulle til å ringe meg. Han spurte om jeg selv hadde fått noen skader, anbefalte meg å ta litt fri, og mente jeg burde benytte meg av tilbudet om å snakke med en psykolog. Jeg fortalte om flengen i hånden og at jeg ønsket å komme tilbake i jobb så fort som mulig.

Fordi jeg ikke ville gjemme meg bort. Fordi man setter seg tilbake på hesteryggen. Fordi jeg ville avledes fra alt som fortsatte å spille repeterende på netthinnen min.

Jan Håvard sa jeg naturligvis selv måtte bestemme hva som var best, men at han trodde det ville være riktig å bruke litt tid 54

på å bearbeide hendelsen.

– Vi har jo også en onkel vi bør ta hensyn til her, sa han.

Vi ble enige om at jeg skulle være borte et par uker.

Jeg ville ikke snakke med noen psykolog, men det sa jeg ikke. Jeg fortalte at politiet ville etterforske saken rutinemessig, men at det ikke var noe i veien for at jeg jobbet.

Så ringte jeg Ingrid og Johannes. Jeg gråt, men var likevel rolig da jeg fortalte dem hva som hadde skjedd. Alt var bra med meg, og politiet hadde sagt at issvullen i svingen skulle vært fjernet eller i det minste skiltet med et varsel.

Johannes var kjærlig og konkret. Han ville vite nøyaktig hvordan jeg hadde det, og spurte om jeg kom til å ta imot tilbudet om hjelp fra psykolog eller lege.

Ingrid hikstet. Fortvilet over Synne Løken Kristiansens korte liv, men aller mest redd for hva som ville skje med meg.

Hun sa at hun så for seg hvordan jeg satt sammensunket i sofaen og så vidt orket å holde telefonen til øret.

Det kjentes godt at hun var fortvilet både for Synne og meg.

– Jeg kommer gjerne oppover, skal jeg det? sa hun. – Jeg kan ta bussen i ettermiddag. Bare være der sammen med deg?

Stemmen hennes var håpefull.

Hun strakte ut hånden, som om hun så at jeg holdt på å drukne. Hun ba om å få hjelpe, men jeg overbeviste henne om at jeg ikke trengte henne.

Jeg leste for litt siden at vi handler som vi gjør fordi det er mønsteret vårt. De færreste handler med beregnende overlegg, vi følger bare mønsteret fordi det ligger nedfelt i hver celle i kroppen, vi tråkker på de samme stiene, i dagslys og mørke, som barn og etter hvert som voksne. Til slutt kan vi alt i blinde og beveger oss deretter. Inntil veien legges om.

– Jeg tror jeg behøver å være alene noen dager, men jeg vil gjerne prate med deg i telefonen, hver dag, sa jeg.

Jeg så for meg at hun nikket.

55

Etterpå ringte jeg til Marianne, min nærmeste venn. Vi hadde kjent hverandre siden studiet, vært i turnus sammen på sykehuset i Mo i Rana og jeg var fadder for hennes eldste datter, Ingvild. Da jeg snakket med Marianne, tok jeg meg ikke sammen, jeg var nesten ikke i stand til å høre hva hun sa.

Kanskje hun bare lot meg hulke.

Om ettermiddagen leste jeg i lokalavisen på nettet at dødsulykken på denne veistrekningen var den tredje på fire år og at en politiker mente det var på høy tid å forlenge autovernet med enda noen kilometer.

To andre som hadde omkommet.

Det overraskende var at det var en trøst.

Jeg ble på Vindskeid i en uke. De fire første dagene besøkte jeg mor. Jeg kom ned til henne utmattet av søvnmangel. Hver dag lot hun meg snakke om ulykken, og hver dag sa hun at hun fikk dårlig samvittighet fordi hun selv var så gammel. «Det er ingen rettferdighet i at jeg skal leve så fryktelig lenge», gjentok hun. Hun sa også at jeg måtte kontakte Synnes far.

Av og til lød hun reservert, en tanke fjern. Nitti år og skulle trøste den gamle datteren sin.

Tar det aldri slutt, tenkte hun sikkert.

– Du må se ham inn i øynene, sa hun.

Hun hadde alltid sagt det: at man skal se folk inn i øynene.

Som om et blikk inn i et annet menneskes pupiller er veien rett inn i forståelse og tilgivelse.

– Jeg hadde ikke ønsket meg selv på døren, sa jeg.

– Nei. På forhånd er det vanskelig å vite hva vi behøver, sa mor.

Hver dag gikk jeg de snøglatte bakkene ned til sentrum for å handle. Jeg så særlig etter mennesker som var på min egen alder. Flere kjente jeg igjen, nikket til. Jeg hadde gått i klasse 56

med noen for lenge siden. Jeg pratet kort med Ragnhild Sæther med det veldige overbittet, hun stod i turistbutikken. Men de fleste hadde jeg aldri sett før. Nyinnflyttere og hyttefolk. Jeg studerte parene, ikke mennene, men kvinnene. Hvordan så de ut i disse langvarige ekteskapene sine? Hvorfor handlet de akkurat nå, hvorfor tur i snøslapset langs veien med en labrador? Men jeg klarte ikke å lese noe som helst ut av dem, det var ikke noe som forbandt meg med disse kvinnene. De hadde ikke forårsaket et ungt menneskes død.

Den femte ettermiddagen snødde det, jeg gikk ned til bensinstasjonen, og derfra fulgte jeg riksveien nordover, til kirken.

Uten bil tok det nesten en time. Jeg hadde en god forsikring, men bestemt meg for å utsette avgjørelsen om å reparere den ødelagte bilen eller selge den. Uansett var jeg fratatt førerkortet midlertidig, men hadde fått beskjed om at det var rutine.

Mens jeg gikk tenkte jeg den samme tanken om og om igjen: at det siste mennesket Synne så, den siste personen hun snakket med i sitt liv, var en som syntes hun var irriterende.

Det siste mennesket var ikke bare en som ikke elsket henne, men en som ikke likte henne.

Jeg gikk inn porten til kirkegården. Her hadde jeg vært mange ganger de siste tre årene, etter at far – som vi skrev i dødsannonsen – «sovnet stille inn med sine nærmeste rundt seg».

Snøen lå som myke, hvite forhøyninger på steiner og støtter. Det var vakkert. Man kunne lett glemme at det under hver eneste blankslipte gravstein lå gamle knokler eller mennesker som ennå var midt i forråtnelsesprosessen, kledd i en dress de en gang hadde danset i, eller en kjole de hadde feiret sin egen sekstiårsdag i. Hva kom de til å kle Synnes kropp i? Jeg hadde ikke kjent henne, og så henne for meg i noe som kunne minne om en hvit konfirmasjonskappe.

Jeg gikk bort til fars grav og børstet steinen fri for snø. Det var en gråstein med litt grønnskimrende lav på, av det slaget 57

som fantes overalt her omkring. «Lars Ruud. f. 15.6.1922. d.

27.3.2013».

For mer enn tjue år siden hadde han selv blinket den ut. Vi hadde gått en tur på fjellet og satt oss for å drikke kaffe fra termos. Jeg i lyngen, far på steinen. Han klappet den som en hund og sa at akkurat denne skulle bli hans gravstein. «Én blant tusen», sa han.

Noen uker senere hadde han gått tilbake og malt en stor rød L for Lars på den. Da han fortalte det til meg, smilte han, fordi han visste at det en gang ville bli mitt problem å få den fraktet ned fra fjellet.

Det var en gammel venn av meg som drev med brøyting av vinterveier, som fikk jobben.

Fortsatt var en liten, rød malingsflekk etter L-en synlig.

Jeg børstet frem fra snøen et par gravlys fra sist jul, da Ingrid, Johannes, Silje – Johannes’ samboer – mor og jeg besøkte graven. Vi hadde stått noen andektige minutter og sett på de blafrende lysene. Og jeg hadde fortalt om revebjellene som far var så glad i, og som jeg ofte la på graven hans. Jeg sa at det var en form for ironi jeg trodde far ville likt, fordi den ekstremt giftige blomsten i gamle dager ble brukt mot hjertesvikt og forstyrrelser i hjerterytmen. Far hadde fått slag noen uker før han døde. Mor hadde smilt mens det rant tårer over kinnene, og Johannes hadde lagt armen sin rundt de smale, sammensunkne skuldrene hennes.

Plutselig virket det som en evighet siden jul, enda det bare var noen uker siden. Og om to dager skulle Synne Løken Kristiansen bisettes. Jeg hadde lest det i Aftenposten. Det var sånn jeg forstod at hun også hadde en mor og to brødre.

Det kjentes som om ulykken hadde låst meg inne i et trangt rom. Den ville ikke slippe meg ut selv om jeg ønsket å gå i Synnes begravelse og ville se faren hennes inn i øynene. Det var som å tvinges til å leve et hverdagsliv uten å ha lov til å 58

bekymre meg for mine egne barn, uten å ha lov til å savne mor eller jobben eller venner. Tvunget til hvert eneste minutt å ikke tenke på alt som var det egentlige livet mitt, fordi å tenke på noe annet var det samme som å bli holdt innelåst for alltid.

Jeg kom aldri til å bli fri igjen.

Etter å ha stått en stund foran fars stein gikk jeg i snøen ned mot gravsteinen til besteforeldrene mine. Gunnar og Kaja Bjørkås. Døde med nesten femti års mellomrom.

Mormor døde da mor var bare ti år gammel. Mest sannsynlig av kreft. Hun hadde visst klaget mye over smerter i magen, og en gang på 1920-tallet var hun også blitt operert. «Man snakket ikke om den slags», sa mor en gang jeg spurte. Så la hun til: «Jeg husker at hun hadde så vondt at jeg av og til holdt meg for ørene, og at hun røkte Cecil, den sterke danske sigaretten som senere ble forbudt.»

To små marmorengler var skrudd ned i gravsteinen deres.

Jernpinnen var rusten og englene grå av elde. De stod som to evige ungpiker, lent inntil hverandre, den ene med blikket ned, den andre stirrende skrått oppover mot det hinsidige, med blomster i favnen. Etter å ha stått på graven i åtti år virket de slitne. Jeg børstet av dem toppluen av snø.

Da jeg var liten, gikk jeg hit med mor for å tenne lys for min ukjente mormor. Siden tok jeg med Ingrid og Johannes.

Da Ingrid holdt på å lære å lese, hadde hun stavet seg gjennom gammeldagse navn og utdødde yrkestitler og små vers på flere av de eldste steinene.

– Hvil-i-fred, stavet Ingrid foran en av støttene.

– Ja, under oss her ligger en som het Dankert Åmli, som døde i 1934, leste jeg.

– Men er han ikke helt død?

– Jo da. Men mange orker ikke å tenke at de er borte for alltid. Og så synes de kanskje det er lettere å se for seg at de 59

bare hviler, sa jeg.

– Der nede? Et forskrekket nikk ned mot bakken.

– Jeg tror det er meningen at han hviler i himmelen. Jo. Det er nok der han hviler.

– Så da fins himmelen likevel? Men hvor er Asta, da?

Asta var en gammel, hyggelig dame som bodde i etasjen under oss da barna var små.

Hun hadde vært ateist og fortalt Ingrid at hun skulle kremeres når hun døde, gå inn i det store kretsløpet og bli en blomst.

Jeg frøs og beveget meg videre. Det mørknet, selv om kirkegården var opplyst av en kraftig lyskaster som ga snøen et blålig skinn. Jeg gikk litt på måfå og leste navn på andre graver. Flere kjente familienavn, folk jeg husket fra barndommen, som hadde drevet gård den gangen melkespannene stod på ramper langs veien, som hadde stått i butikk da man bar hvitt forkle og stod bak disk, jeg husket en røslig dame som hadde vasket på skolen. Mennesker som hadde vært husmødre, bondekoner, likningsfunksjonærer og lærere.

Og før det hadde de hatt yrker som oldermann, postmester, grosserer og kobberslager. Gravene var minnesmerker over mennesker som hadde kledd seg i lange kjoler eller grove filler, som hadde drømt om et varmere hus eller utdannelse for i hvert fall ett av barna, eller bare en åkerlapp.

Uansett hvordan de levde, var de døde nå.

Før jeg gikk ut porten så jeg enda en gang mot fars grav. Jeg tenkte at han lå mer enn tretti mil fra levningene etter sine egne foreldre, som var begravet på Gamle Aker kirkegård i Oslo.

Var far opptatt av det da han levde? Var det sannsynlig at Ingrid og Johannes kom til å gravlegges ved siden av meg, en gang i en fjern fremtid? Sannsynligvis ikke. Kom Synnes foreldre til å føle seg bundet til hennes gravsted resten av livet?

Jeg tenkte at de aldri kom til å reise eller flytte til andre steder.

60

Og jeg ønsket at jeg hadde en Gud å vende meg mot. En tro på at han var den samme selv om jeg forandret meg.

Men det var jo ikke med vilje. Hvem som helst kunne kjørt ut i den svingen.

Jeg så på kirkedøren og tenkte at ut gjennom den hadde mor og far gått sammen, som nygifte. Og en generasjon før det igjen hadde mors foreldre gått arm i arm, alvorlige og med fremtidstro.

Torstein og jeg giftet oss i Oslo rådhus, etter at Ingrid var født. En enkel, men fin seremoni. Marianne var forlover for meg. Senere hadde vi stor vennefest som på fotografiene så ut som en musikkfestival fra sekstitallet, barbeint, med rockeband og blomster i håret. Ingrid hadde aldri blitt lei av å se på dem. For meg ga de samme bildene en blandet følelse.

Torstein hadde giftet seg to ganger til etter det. Ingrid og Johannes hadde to halvbrødre, en gutt på femten, og en som var tjuetre eller tjuefire. Torstein var fortsatt gift med Tone Pettersen, en dyktig næringslivsjournalist i Akershus Amtstidende. Da hun traff Torstein, sørget hun for at Ingrid og Johannes fikk et bedre forhold til faren sin. Hun inviterte dem med på familiemiddager og høytider og oppmuntret Torstein til av og til å være «alene med de eldste barna sine». Da hadde han i mange og avgjørende år vært så fraværende særlig for Ingrid, at hun en gang fortalte meg at hun ikke kunne huske hvordan han så ut.

På vei hjem prøvde jeg å huske far som han var da jeg var ti og tjue år gammel, men det ansiktet kom ikke frem. Jeg husket bare den gamle mannen. Nesen hans som kroket seg, hudfolden over de blå øynene som ga et sørgmodig uttrykk. Håret som de siste årene lå som en hvit krans rundt hodet. Tustene på haken når han ikke barberte seg skikkelig. Ungdommens smilehull som i årenes løp hadde pløyd seg loddrett vei over kinnene og blitt permanente furer.

61

Jeg så ham for meg i hagen. Sommeren før han døde hadde han med langsomme bevegelser lagt en liten gråstein oppå steingjerdet han mange år tidligere hadde lempet, stablet og bygget på baksiden av huset. Far sluttet aldri å tenke at han kunne forbedre ting.

62

63

HEIDI LINDE TALTE DAGER

Liv Karin mister besinnelsen overfor tenåringsdatteren Kaja, uten å vite at de stygge ordene som faller mellom dem, skal bli de aller siste. Talte dager er en bok om godheten og ubarmhjertigheten i de relasjonene vi bygger livet på, og om hvordan små ting kan få uoverskuelige konsekvenser.

KAPITTEL 1

Dette er scenen som hun hver dag, så lenge hun lever, skal vende tilbake til. Det blåmalte kjøkkenet en tidlig mandag morgen, lukten fra de nystekte rundstykkene i kurven på bordet, den jevne tikkingen fra klokka på veggen ved kjøleskapet, den som hun i hemmelighet har stilt tre og et halvt minutt fram, i håp om at de andre i familien skal slutte å komme for sent, alt framstår så velkjent og forglemmelig, som det trøstesløse oktoberregnet mot vindusglassene, skitne, hun burde ha vasket dem – det er ingenting som tyder på at dette er noe annet enn en høyst ordinær dag.

– Det er jo helt seigt, sier Kaja og presser fingertuppene mot det delte rundstykket som ligger på tallerkenen foran henne.

– De skal være sånn, sier Liv Karin, – jeg har fulgt oppskriften.

– Skal de være deigete inni, sier Kaja og kikker opp fra tallerkenen, – hva slags oppskrift er det som har deig inni rundstykkene.

Hun har svarte streker under og over øynene. Liv Karin har sluttet å kommentere det, hun tenkte at datteren ville slutte å sminke seg på den måten hvis hun ikke fikk noen respons. Men guttene har selvsagt bemerket det, mer av forvirring enn av ondsinn, og forrige helg, da Kaja skulle på fest, hadde Magnar ropt: Prøver du å likne på en hore, er det sånn du vil se ut?

Kaja skyver rundstykket ut til kanten av tallerkenen med pekefingeren. Neglene er malt i en mørk burgunderfarge. Før, da hun var mindre, bet hun dem ustanselig, en gang hadde de 65

et skjema hengende på kjøleskapet; ett kryss for hver dag hun klarte å la være å bite negler, til slutt fikk hun endelig den Pet shop-figuren hun ønsket seg.

– Drikk kakaoen din, i hvert fall, sier Liv Karin, – mens den er varm. Du må gå til bussen om ti minutter.

Kaja trekker pusten, sukker som om det er et ork å strekke hendene fram og løfte kruset med kakao opp til munnen, ekte kakao kokt på melk og kokesjokolade, Liv Karin har vispet seg svett for ikke å svi den i kjelen. Kaja spisser de rødmalte leppene og slurper overdrevent, så setter hun koppen ned igjen og sier: – Har du glemt å ta i sukker, eller?

– Nå får du faen meg gi deg, sier Liv Karin.

– Hæ? sier Kaja og flirer.

– Jeg er så lei av å stå på pinne for deg, sier Liv Karin, det bølger varmt fra brystet og videre ut i begge armene, – jeg sto opp kvart på seks for å lage god frokost til deg, visste du det?

Kaja ser rolig på henne med de svartmalte øynene. Guttene viker alltid unna når de blir snakket hardt til, det kan overraske, til og med skremme Liv Karin, hvor lite som skal til før de slår blikket ned i skam, Kaja har aldri vært slik.

– Men det hadde du jo ikke trengt, sier hun, – hvis det kostet deg så mye. Det var ditt valg å stå opp, det er ditt valg å ta den der offerrollen også.

Hun har begynt å snakke på den måten i høst, etter at hun flyttet på hybel og begynte på gymnaset på Voss. De har visst psykologi som valgfag, forrige helg hun var hjemme, kom hun med en freidig kommentar om projisering da Liv Karin irettesatte Magnar for noe med klesvasken.

Blodet banker på innsiden av hendene, Liv Karin fletter fingrene stramt inn i hverandre, og nå lirker Kaja ut mobilen fra baklommen på buksa si, trange, hullete jeans, og mens hun taster inn koden, griper hun rundstykket med den ledige hånda, hun tar en ørliten bit av utkanten, tygger på en måte 66

som understreker hvor dårlig det smaker.

– Du må faktisk bidra litt, du også, sier Liv Karin. – Vi er tross alt en familie.

Kaja myser mot telefonen, drar pekefingeren nedover displayet, stanser opp og ser på noe, vurderende, før hun smiler litt for seg selv og scroller videre.

– Kan du høre etter når jeg snakker til deg! roper Liv Karin.

Kaja kikker opp fra mobilen, og Liv Karin kvepper til over synet av dette ansiktet, så velkjent og samtidig fremmed. For det er ikke bare sminken som er ny, eller trassen – den har for så vidt bestandig vært der, helt fra hun var født. Det er noe mer der nå: de fyldige leppene, de markante kinnbena, panna som liksom har løftet seg, dette er ansiktet til en ung kvinne, bare seksten år men likevel: en ung og framfor alt vakker kvinne, det er det Liv Karin ser, og hun kan ikke forklare hvorfor det stritter sånn imot i henne av all denne skjønnheten.

Kaja lar blikket gli over moren før hun sier, helt rolig: – Du har lagt på deg jævlig mye i det siste, er det overgangsalderen?

Det er da hun feier ned frokosten. Kruset med kakao, kurven med rundstykker, skålen med eggerøre og den nye gulosten som hun åpnet og la på fat enda det var litt igjen av den gamle.

Alt trekker hun med seg i én og samme armbevegelse, det smadres mot gulvet, det spruter, det klirrer, den fuktige følelsen idet sokkene suger til seg noe vått.

– Men hva faen! hyler Kaja, hun skyver stolen ut fra bordet så brått at den velter bak henne, hun kommer seg på beina, men det er for sent, det er en stor flekk på det ene bukselåret.

– Har du klikka helt? roper Kaja, hun napper til seg den urørte, pent brettede servietten fra bordet, gnir den hardt mot jeansen.

Liv Karin hører sin egen skjelvende pust mens hun ser på datteren, ser på scenen som så brått har forvandlet seg til noe 67

helt annet enn det hun hadde forestilt seg og planlagt, agurkskiven som har festet seg nederst på stolbeinet.

– Gærne kjerring, roper Kaja.

Hun dytter mobilen ned i baklommen og tramper over gulvet – på tåspissene – skrever over dammen med kakao, mot vindfanget.

Det banker i hendene, Liv Karin går etter datteren.

– Du trenger ikke komme tilbake, sier hun. – Hvis du skal ha den holdningen, kan du like godt la være å komme hjem.

Kaja tramper uvørent på seg de tynne, plommefargede støvlettene, og Liv Karin tenker at hun må be henne ta støvler i stedet, ta regnjakka og en paraply, de sa på nyhetene i stad at det var ventet kraftig nedbør det meste av dagen, men hun sier ikke mer, og Kaja napper til seg skinnjakka fra den overfylte stumtjeneren, plukker opp skolesekken og bagen uten å se på henne.

– Hvorfor skulle jeg gidde å komme tilbake hit, mumler hun.

Et kaldt gufs av høst da døra rives opp, og dunket idet Kaja smeller den igjen. Og slik blir de stående, disse aller siste ordene som de noensinne skal si til hverandre.

KAPITTEL 2

Dette er ikke dagen for selfies. Det er ikke sesong for turister. Jonas står med hendene rundt rekkverket ute på ferjedekket, og alt han ser, er ulike nyanser av blått og grått.

Det han burde sett, det bildene han søkte seg fram til på nettet, lovte ham, og det som sannsynligvis også faktisk finnes her, på helt andre dager enn i dag, eller kanskje også under det tykke laget av tåke, er noe ganske annet: Grønn og fager fjord, fjellene som på hver side strekker seg oppover, helt opp mot den blå himmelen, kanskje noen klatter av snø på toppen av fjellene som en eksotisk kontrast til den steikende sola som ligger postkortvakkert over det hele, øverst i billedkanten.

Regnet har gjort ham våt i ansiktet. Vinden kommer i kast så sterke at det er vanskelig å trekke pusten, og Jonas forsøker å huske hva som gjorde at han tenkte at det ville være en god idé å reise hit. På bildekket under ham står sju–åtte forlatte biler i tillegg til hans egen røde Golf. Slå av motoren og forlat køyretøyet under overfarta. De andre passasjerene har satt seg i kafeen på det nederste dekket, eller de står lent mot veggen i den smale korridoren utenfor toalettene mens de blar seg nedover på mobiltelefonene. Jonas passerte dem på vei opp til det øverste dekket, det er bare han som har våget seg ut hit i regnet.

Høsten for åtte år siden var det et tilsvarende vær, ikke her, men i Oslo, trettiseks millimeter nedbør hadde det falt siste døgn, han fortalte det til Eva da han kom på den festen, litt 69

for sent, altfor våt. Trettiseks millimeter siste døgn, sa han til henne, de fortalte det på radioen. Da lo hun og sa: Du er rar.

Han hadde tatt det som en kompliment, og da de senere gikk sammen hjem, i det samme regnet – som strengt tatt ikke var det samme regnet, noe Eva sannsynligvis ville ha kommentert om han hadde sagt det – flerret et skarpt, gult lyn himmelen rett over dem. Jonas kvapp til før han løftet armen, han ville legge den beskyttende rundt henne. Men Eva bare lo, hun begynte å løpe foran ham i regnet med håret hengende tungt og vått nedover skuldrene, for hun var ikke redd for torden, hun var ikke redd for noen ting, Jonas hadde sett på henne i over et år, og nå var de her; løpende etter hverandre gjennom nattetomme og regnvåte gater, på vei hjem til henne.

En måke skjærer over hodet hans. Og under ham; fjorden, brusende hvit, ufattelig dyp. Han har lest om fjorden også, i tillegg til å se på de idylliske bildene, Norges lengste og dypeste fjord, sto det, på det meste over tusen meter dyp.

Jonas strammer hendene rundt det regnvåte rekkverket.

Fingrene er numne av kulde. Fraværet av søvn ligger som en grå dis bak øyenlokkene. Rett før han nådde Leikanger hadde han holdt på å sovne. Det har aldri hendt ham før; rykket i foten samtidig med oppdagelsen av at bilen var i ferd med å gli over i motsatt kjørebane. Han hadde svingt inn på en busslomme og gått ut. Tåka lå så tett at det var umulig å skimte mer enn omrisset av fjellene rundt ham, likevel kjentes det som om de lente seg mot ham, presset ham ned. Regnet rant langs bakruta på Golfen, og Jonas kunne skimte tingene sine der inne; koffertene og flyttekassene fra Clas Ohlson. Det var under et døgn siden Eva hadde stått lent mot dørkarmen med hendene i baklommene på jeansen og sett på mens han pakket med seg de siste tingene som hadde blitt stående igjen hos henne. Hun hadde skiftet ut stålampa siden sist og flyt70

tet bokhylla over på veggen ved vinduet. I tre år har han bodd der, men det var hun som eide leiligheten, eide møblene og de praktiske løsningene, det ble aldri hans hjem, eller deres.

Jonas slapp soveposen sin ned i flyttekassa og plukket opp en mørkeblå allværsjakke han ikke kunne huske å ha brukt noen gang. Jeg synes fremdeles det virker søkt, sa Eva, å få seg jobb i en liten bygd femti mil unna. Jonas så på allværsjakka han holdt i hendene. Var det Evas foreldre som hadde gitt den til ham? Jula i fjor eller i forfjor? Men det viktigste er jo at du kommer deg videre, sa Eva. Sånn sett er dette sikkert lurt.

Alltid dette: Komme seg videre. Jonas brettet jakka sammen, omhyggelig og med langsomme bevegelser, det var ingen grunn til å forhaste seg, han skulle gi henne tid til å rekke å ombestemme seg. Og hva er det folk bruker å si, sa Eva, noen ganger må man bare ta en sjanse, om ikke annet så for å kjenne at man lever. Hun trakk ut ordene mens hun himlet lett med øynene, så løftet hun armen og så på klokka.

Jeg må straks gå, sa hun, jeg skal på vakt.

Og klokka var svart. Det var ikke den stålfargede som hun bestandig brukte, den som han hadde gitt til henne, en altfor dyr bursdagsgave første året de var sammen.

Allværsjakka glapp ut av hendene hans og landet over soveposen i flytteesken med et svakt dump. Eva så på ham.

Ute i oppgangen startet heisen. Det hadde plaget ham i starten, den lave buldringen bak veggen på soverommet, særlig når han kom fra nattevakt, etter hvert hadde det blitt en vane.

Eva kom mot ham, over gulvet. Hun la armene rundt skuldrene hans, og Jonas lente seg fram, men idet han la tyngden mot henne, slapp hun taket og tok et skritt tilbake. Kjør forsiktig, sa hun, så høres vi.

Høres? tenker Jonas idet han registrerer at nok en regndråpe treffer ham i nakken og renner videre under kragen på ola71

jakka, for han har ikke kledd seg etter vær og føre, den blå allværsjakka ligger fremdeles i flyttekassa i bilen. Høres som i en sms? Som i en facebookoppdatering? Som i henslengt, kanskje skadefro sladder fra en kullkamerat: Har du hørt at Eva skal gifte seg med en av overlegene på avdelingen?

Så er latteren der, et sted under ham. Jonas strammer fingrene rundt rekkverket mens han lener seg framover. Nede på bildekket går en mann med et barn på skuldrene. En jente i rosa regndress, hun sparker med de små støvlene, løfter hodet og ler mot regnet, alt mens farens hender holder trygt om anklene. Hvor gammel kan hun være? Omtrent som gutten?

Jonas husker fremdeles fødselsdatoen, han skulle ha fylt to den 12. november. Faren stanser foran en grå Touran, og nå kommer moren også, hun låser opp bilen før hun strekker hendene mot barnet, og faren senker knærne, gjør seg kortere for at løftet skal bli mindre farefullt. Rundt dem på dekket kommer det flere til, bilene begynner å fylles opp, overfarten er snart overstått, og da Jonas snur hodet mot land, ser han ferjekaia som sakte trer ut av alt det grå; omrisset av fem–seks biler, ventende etter hverandre, klare til å bli med tilbake, og skiltet som vokser ut av tåka, bokstavene som tar form: Vangsnes.

Jonas ser alt sammen mens han hutrende rygger mot trappa ned til bildekket. Golfen hans står parkert først på den ene rekka, han bør komme seg ned, unngå å skape unødvendig kø. Så hvorfor fester han seg ved den bobilen som kommer rundt svingen og sikter seg inn mot køen på kaia? Er det på grunn av været eller årstiden, en type bil han forbinder med sommer? Eller er det farten, i overkant høy rundt svingen, er det derfor Jonas blir stående på det øverste trappetrinnet og se mot det tilsynelatende ubetydelige bildet der bobilen bremser ned inne på kaia?

Og så, helt plutselig; en tykk, svart røyk som velter ut fra et sted under bobilen, gnistene som skytes ut fra bakhjulet, og 72

bak der igjen; en grĂĽ SUV som runder svingen, som plutselig er altfor nĂŚr.

KAPITTEL 3

Da suv-en svingte ut fra fengselet og fortsatte på den smale veien utover langs fjorden i retning ferja, var det nakken til fangen Ingeborg ble sittende og se på, men det var nakken til faren hun så for seg.

Farens nakke hadde vært bred og med et lysebrunt, avlangt fødselsmerke nedenfor hårfestet. Som barn hadde Ingeborg sittet utallige ganger i baksetet når de kjørte akkurat denne strekningen, på vei til ferja eller videre ut langs fjorden til besten i Fresvik, en gang med et atlas på fanget, hun hadde kommet fram til at fødselsmerket hans – rundt og fyldig øverst før det smalet seg inn nedover – utgjorde Sør-Amerika, noe som hadde fått faren til å le, til å utbryte: Men dit må vi jo reise en gang!

– Det er kvart over ferja går? sa fengselsbetjenten.

Han satt til høyre for henne, for til forskjell fra da Ingeborg kjørte her i barndommen, hadde hun ikke baksetet for seg selv.

– Ja, sa forsvarsadvokaten, han satt i setet til venstre, en smålubben mann i lysegrå dress. Han hadde sett misfornøyd ut da han forsto at også Ingeborg skulle være med på transporten, kanskje var det nettopp dette han hadde sett for seg; den manglende komforten i en overfylt bil. Nå løftet han armen fra fanget, og skuldra hans ble presset mot Ingeborgs da han kikket på klokka.

– Vi har greit med tid, la han til.

74

Even Stedje, lensmannen, satt bak rattet, og Ingeborg tvang seg til å tenke på ham som nettopp det, for det var han som var lensmann her nå.

– Såfremt det ikke går noe ras, har vi greit med tid, sa han, lensmannen, og kastet et blikk ut av vinduet til høyre, mot fjellsiden som strakte seg oppover.

– Er det litt kaldt her? sa fengselsbetjenten.

– Jeg kan skru opp varmen, sa lensmannen. – Are you cold?

Han kastet et blikk mot Ivan Lêsković i setet ved siden av seg.

– Han snakker norsk, sa Ingeborg. – Han er norsk.

– Å, sa lensmannen brydd. – Beklager. Fryser du?

Han så bort på fangen igjen, men det kom ikke noe svar.

Hodet hans hang litt framover, fra der hun satt, kunne det se ut som han sov.

Ivan Lêskovićs nakke var smal og blek. Over kragen på den olivengrønne jakka stakk deler av en tatovering ut, noe som liknet vinger. Han hadde hatt et fast håndtrykk da de hilste på hverandre for første gang utenfor fengselet en halvtime tidligere, og selv om det hadde vært en avmålt trass i blikket da han mumlet fram navnet sitt, hadde Ingeborg tenkt at det var noe annet der inne også, en slags uskyld. Da hun, stadig med hånda hans i sin, takket for at han ville stille opp for oppgaven hennes, hadde Ivan Lêsković slått blikket ned og rødmet. Ingeborg fikk ham ikke til å stemme overens med forbryteren hun hadde lest om kvelden i forveien, i papirene fra fengselet: En rekke småkriminelle aktiviteter, biltyveri, vinningsforbrytelser, korte dommer i form av samfunnstjeneste eller fotlenke, og til slutt det væpnede ranet der det, ut fra det hun kunne forstå, bare var flaks og tilfeldigheter som gjorde at ikke liv hadde gått tapt.

Det var slik han hadde havnet i Vik fengsel, nå skulle han framstilles for fire nye uker varetekt, og hun skulle få bli med inn til tingretten i Leikanger. Han var en av de fem informan75

tene hun var blitt tildelt og som, ifølge fengselsdirektøren, hadde sagt seg villig til å svare på absolutt alt. Han hadde vært en gammel venn av faren hennes, fengselsdirektøren, kanskje det var derfor han viste henne all denne sjenerøse velviljen.

Eller kanskje han hadde en oppriktig interesse for og tro på forskningen hennes, det var slik han ordla seg, forskningsarbeidet ditt, Ingeborg hadde sluttet med å minne ham på at det kun var snakk om en master i sosialantropologi.

– Hva sier dere andre der bak? spurte lensmannen fra forsetet.

– Jeg er i grunnen fornøyd med temperaturen, sa forsvarsadvokaten.

– Da blir det opp til deg, Ingeborg, sa lensmannen, – du får bestemme om varmen skal opp eller ikke.

Han smilte til henne i speilet, øynene hans var vennlige og grå, en nyanse mørkere enn forsvarsadvokatens dress.

– Å nei, sa Ingeborg, – jeg som er så dårlig til å ta valg.

Mennene humret, enda det ikke var ment som noen spøk, hun kunne kjenne det som en lett risting mot hver skulder.

– Da skjærer jeg igjennom her, sa lensmannen, – og skrur opp et ørlite hakk.

Han flyttet høyrehånda fra rattet, mot dashbordet, og la til: – Hvis jeg skjønner meg på knappene her, da.

Forsvarsadvokaten lot blikket gli ut vinduet til venstre, utover fjorden, det som var synlig av den.

– Alle denne tåka, sukket han. – Og regnet.

Ingeborg holdt munnen lukket mens hun forsøkte å kvele en gjesp, trøttheten fylte hele henne, hun hadde aldri forestilt seg at sorg kunne være så utmattende. Even Stedje fiklet med innstillingene på dashbordet, Ingeborg så fingrene hans, hvordan de vred om på en bryter, en lav during hørtes fra vifta.

– Det skal visst klarne opp i ettermiddag, sa fengselsbetjenten. – I morgen er det til og med meldt sol.

– Tro det den som vil, sa forsvarsadvokaten.

76

Even Stedje bannet lavt. Det hadde begynt å dugge på vinduet, et grålig felt ytterst på frontruta som gradvis spiste seg innover og snevret inn synsfeltet. Lensmannen skrudde på vindusviskerne, men det hjalp ikke, for duggen satt ikke der, han løftet hånda og dro den langs innsiden av ruta.

– Trenger du et lommetørkle, sa forsvarsadvokaten, skuldra hans stanget mot Ingeborg igjen da han grep seg til brystlommen på dressjakka, lukten av ham ble sterkere, et etterbarberingsvann som hun forbandt med noen, men uten å huske hvem.

I det samme rundet de svingen ved Vangsnes, og bakenfor duggen på frontruta var en vegg av svart røyk.

– Men hva faen, sa lensmannen.

I et øyeblikk var de fanget i alt det svarte, Ingeborg kunne kjenne lukten av gummi, noe svidd og kvalmende, setebeltet skar over brystet idet lensmannen bremset hardt ned, og så: et kraftig dunk.

Kanskje er hun borte et øyeblikk. Kanskje er det bare et langt blunk, som da hun var liten og lukket øynene i håp om at det i seg selv skulle være tilstrekkelig til at det skumle ville forsvinne.

Da hun åpner øynene, er bilen tom, dørene på hver side av henne står åpne, også døra til førersetet der lensmannen satt.

Det er stemmer utenfor, noen som roper, den svidde lukta er intens og stikkende, og så får hun øye på fangen.

Ivan Lêsković ligger urørlig med panna mot dashbordet.

Airbagen i førersetet ved siden av ham er utløst, en ballong over rattet, men Ivan Lêsković ligger med hodet mot det svarte dashbordet. Fra der Ingeborg sitter, kan hun se en tynn stripe av blod fra et sår over øyet.

– Hei, roper Ingeborg. – Vi må få ham ut av bilen!

Men det er ingen som hører henne. Ingeborg klikker seg løs fra setebeltet, åler seg bortover setet og klyver ut. Røyken ligger tett, og tåka, de flyter over i hverandre, og regnet, det 77

kjennes som det faller sidelengs. Hun åpner bildøra på passasjersida og bøyer seg inn, tatoveringen i nakken er helt tydelig nå, ørnen ser henne rett inn i øynene. Hun lener ham forsiktig tilbake mot nakkestøtta. Og han puster, Ingeborg kan høre det idet hun lener seg over ham og løsner setebeltet hans, hun kan kjenne det også, mot sin egen tinning, Ivan Lêsković er blek, men såret over øyet er den eneste synlige skaden.

Gjennom frontruta får hun øye på lensmannen. Han står med et brannslukningsapparat i hendene ved kjøretøyet foran, en utenlandsregistrert bobil. Et middelaldrende par snakker opprørt og gestikulerende med ham, og bak dem; forsvarsadvokaten vandrende fram og tilbake i den lysegrå dressen, snakkende i en mobil.

– Ivan, sier Ingeborg, – er du okei?

Hun legger hånda på panna hans, huden er klam, uten å åpne øynene mumler han fram et utydelig svar.

– Jeg skal deg få deg ut av bilen, sier Ingeborg, – klarer du å hjelpe til litt selv?

Igjen en utydelig mumling, Ingeborg får tak bak ryggen hans, under armene, trekker ham langsomt ut av bilen, han er overraskende lett, klærne hans lukter vaskemiddel, han støtter seg til henne før han synker sammen med ryggen mot bakken, men hun har kontroll, hun mister ham ikke, hun kjenner regnet i nakken da hun setter seg på knærne inntil ham.

– Er han skadet? roper fengselsbetjenten, han kommer småspringende ut av tåka, den mørkeblå uniformsbuksa er stukket ned i et par solide svarte støvler. Så er forsvarsadvokaten der også, armene henger ned langs siden, hendene som stikker ut av ermene på den lysegrå dressjakka er lubne og fregnete.

– Ambulansen er på vei, sier han. – Kan jeg gjøre noe?

Ingeborg trekker pusten inn gjennom munnen, forsøker å ikke fokusere på lukten, røyken, hun løfter kneet til Ivan Lêsković, legger den andre hånda si på skuldra hans før hun 78

forsiktig vipper ham mot seg, over i stabilt sideleie, akkurat slik de gjorde det på førstehjelpskurset i vår. Forskjellen er åpenbar; alt som ble utført på kurset ble gjort på dukker av plast eller på hverandre, gjerne lett fnisende og i en opplyst gymsal med instruktøren i betryggende nærhet. Men Ingeborg kjenner at det funker, at erfaringen sitter i, hun vrenger av seg dressjakka, lirker den inn under nakken hans og justerer forsiktig hodestillingen slik at frie luftveier også er sikret.

Så kaster han opp. En kraftig sprut står ut mellom leppene hans, forsvarsadvokaten tar et par skritt bakover. Støvlene til fengselsbetjenten forsvinner også, men de er snart tilbake, han har en førstehjelpspute under den ene armen, i den andre holder han en papirrull, han river av et tørk, men før han har rukket å gi det til henne, er oppkastet allerede i ferd med å gå i oppløsning, av regnet.

– Det er viktigere med såret, sier Ingeborg og nikker mot førstehjelpsputa.

Røyken har lettet litt nå, Ingeborg kan skimte omrisset av mennesker; en liten, skuelysten flokk som så vidt har klart å stagge nysgjerrigheten ved å holde en respektabel avstand.

Forsvarsadvokaten har to ledige hender, nå griper han førstehjelpsputa, trekker ned glidelåsen og bretter den åpen.

– Hva trenger du?

Han holder puta fram mot henne; saks, kompress, en sammenrullet bandasje, en liten pose merket sårrens. Så er det en annen stemme, rett bak henne.

– Jeg kan overta.

Regnet treffer henne i øynene da hun løfter hodet. Det står en ung mann bak henne. Vannet drypper fra luggen hans, olajakka er gjennomtrukket av regn, pusten går raskt, han må ha løpt.

– Jeg kan overta, gjentar han. – Jeg kan det der.

Han nikker mot førstehjelpsputa, mot advokaten som står der i den lysegrå dressen med den oppslåtte puta i hendene 79

som et fat med snitter, han ser fra den nyankomne og til Ingeborg, som om han ikke klarer å bestemme seg for hvem han skal servere først.

– Det kan jeg også, sier Ingeborg.

Og det er sant. Det var et omfattende førstehjelpskurs hun gikk på, totalt femten timer over fire kvelder. De hadde vært innom sårstell også, kurslederen hadde skrytt av hvor fingernem hun var, Ingeborg mistenkte at det hadde sammenheng med oppførselen hennes uka før da temaet var hjertekompresjon, hun hadde pumpet den livløse plastdukken med en slik kraft at kurslederen hadde kommet bort og spurt lavt om det gikk bra med henne, Ingeborg hadde kommet ut av tellingen og begynt å gråte, det hadde blitt stille i gymsalen, de andre deltakerne hadde kikket usikkert bort på henne og på hverandre, hun hadde sett seg nødt til å fortelle om faren sin.

Den unge, våte mannen ser avventende på henne, men Ingeborg snur seg tilbake, forsyner seg med en kompress fra advokatens fremstrakte fat, fingrene skjelver lett da hun river opp pakka, det ligger to kompresser i den, hun fester den første over såret, blødningen har allerede stanset, den andre bruker hun til å tørke vekk litt oppkast som har lagt seg på underleppa, det rykker i øyenlokkene til fangen, og da sirenene i det samme høres, en lyd som vokser og kommer nærmere, slår Ivan Lêsković opp øynene og ser skremt på henne.

– Ambulanse, sier Ingeborg, – dette går fint.

Fengselsbetjenten flytter på seg i de svarte støvlene.

– Jævla amatører, mumler han. – Bremse seg nedover Vikafjellet framfor å bruke giret, ikke rart det tok fyr.

– Nederlendere, sier advokaten. – De vet vel ikke bedre.

Han trekker igjen glidelåsen på førstehjelpsputa. Ingeborg ser mot ferja, hun ser bakhodet og den våte olajakka på den unge mannen der han går mot dekket, en rød Golf står igjen som eneste bil. Så må han må ha skyndet seg ut fra ferja straks 80

den la til kai, uten tanke på bilen.

– Trekk unna her, roper Even Stedje, for ambulansen kommer rundt svingen, folk lystrer, men det skjer langsomt og motvillig. To menn hopper ut, de har noe slentrende over seg, en av dem tygger tyggis.

– Hei, sier han ene og setter seg på huk foran Ivan Lêsković.

– Du får bli med oss en tur.

Den andre kommer etter, trillende på en sammenleggbar båre.

– Jeg blir med her, sier fengselsbetjenten og peker mot ambulansen. – Ringer du Lærdal?

Lensmannen nikker. Ambulansemennene teller til tre, før de i et presist løft får Ivan Lêsković over på båra. Han kikker mot Ingeborg, hun forsøker å gi ham et oppmuntrende smil.

Føttene kjennes livløse da hun reiser seg, et uvant press mot korsryggen. Mennene triller båren mot ambulansen, forsvarsadvokaten og lensmannen følger dem med blikket, og så, da båra er skjøvet helt inn, er det henne de snur seg mot og ser på.

– Det må jeg si, Ingeborg, sier lensmannen. – Faren din skulle ha sett deg nå.

Ingeborg slår blikket ned. Og det hun ser, er dette: skjørtet med den revnede strømpebuksa under, de skitne hendene sine, en våt hårtjafs som faller framover og kleber seg til kinnet, for knuten i nakken – den som hun strevde med i morges da hun likevel ikke klarte å sove, den som hun lagde i håp om å framstå som mest mulig voksen og seriøs under rettsmøtet – har gått i oppløsning.

– Ser ut som du kan trenge dette, sier forsvarsadvokaten, han rekker henne et lommetørkle, et rutete mønster i svart og grått.

Ingeborg tar imot, og i det samme får hun øye på dressjakka si, den ligger igjen på bakken, også den omhyggelig valgt ut i håp om å virke voksen, passe inn. Nå er jakka flekkete og gjennomtrukket av regn, hun tar et skritt fram for å 81

plukke den opp, men lensmannen er raskere.

– Etaten spanderer rens, sier han og løfter jakka fra opp fra asfalten.

Ambulansen begynner å kjøre mot den ventende ferja, den som skal frakte Ivan Lêsković over fjorden og videre til sykehuset i Lærdal. Og mens Ingeborg begynner å tørke hendene på forsvarsadvokatens rutete lommetørkle, får hun øye på den unge, våte mannen; et kort blikk mellom dem idet han passerer bak rattet i den røde Golfen, så er han forbi og borte.

KAPITTEL 4

Et kjærlighetsfullt og trygt hjem, det er dette hun hele tiden har ønsket seg og forsøkt å skape. Liv Karin ser på kakaosølet på voksduken, rundstykkene på gulvet spredt utover på den stripete filleryen, agurkskiven som har limt seg fast nederst på stolbeinet. «Ikke glem at det er du som er den voksne», sto det i boka som hun hadde lett seg fram til på biblioteket i vinter, en fagbok om livet med en tenåring i huset.

«Uansett om barnet ditt – for det er fremdeles et barn der inne i den raskt voksende kroppen – oppfører seg fullstendig urimelig, forsøk å møte det som en ansvarsfull voksen.»

Magnar kjørte av sted grytidlig i morges, han vil ikke være tilbake før i morgen kveld. Guttene har overnattet hos en kamerat. Alt hadde ligget til rette for en lang og rolig frokost, bare Kaja og henne. Kvart på seks hadde Liv Karin stått opp, varmet rundstykker, kokt kakao, og det hadde ikke vært noe offer, det hadde selvfølgelig vært hennes eget valg, noe hun gjorde med en inderlig og ektefølt glede i håp om å gi Kaja en best mulig start på den nye uka med skole og hybelliv, kanskje også med et ønske om å gjenfinne en nærhet mellom dem, trenge forbi dette bortvendte og harde som hadde tatt plass i datteren, som de siste ukene nærmest hadde fylt henne helt.

Og så: Kaja som kom subbende fra badet rett før halv sju, de svarte strekene under øynene, det korte, ubegeistrede blikket mot frokostbordet – og derfra ble alt feil.

83

«Tillit og kjærlighet er noe av det viktigste du kan gi tenåringen din», sto det i boka. «Selv når du tenker at han eller hun ikke fortjener å bli elsket, nettopp da trenger barnet din kjærlighet.»

Hun hadde lengtet etter å bli mor. Kanskje var det knyttet til noe biologisk; en slags forestilling om å kjenne seg som en fullverdig kvinne, en higen etter å ta del i det usynlige fellesskapet som alle de ferske mødrene rundt henne utgjorde. Eller kanskje handlet det mest om Magnar; en slags lengsel etter noe som ville binde ham enda mer forpliktende og inderlig til henne.

De kom fra samme sted, men han var seks år eldre, det var først da hun flyttet til Sogndal for å begynne på lærerskolen, at hun ble kjent med ham. Det eksotiske etternavnet kom fra hans nylig avdøde finske far, og alle visste hvem han var, han spilte på førstelaget. En venninne som gikk året over Liv Karin, hadde kommet med klare advarsler da de fikk øye på ham på andre siden av bardisken, da han så på Liv Karin mens han løftet glasset sitt til en skål. Ifølge venninnen var han en upålitelig flørt, dessuten hadde han kjæreste. Men da venninnen gikk på do og han kom rundt bardisken og stilte seg ved siden av henne, var det umulig å gå, kanskje også fordi Liv Karin lot seg overvelde ved tanken på at en som han ville bruke tid på henne.

Håret hans var nesten svart, og det var fuktig nederst, han kom rett fra dusjen, fortalte han, de hadde spilt kamp. Vant dere? spurte hun, høyt, over musikken. Så klart, sa han, finsk sisu. Hva for noe? sa hun. Magnar nikket ned mot overarmen sin som hvilte på bardisken, han gliste og strammet bicepsen.

Så satte han øynene i henne og sa: Blir du med meg hjem?

Neste morgen ble hun liggende urørlig i senga og se på ham mens han sov. Putetrekket luktet av etterbarberingsvan84

net hans, det var et mønster av tulipaner i stoffet, øyenbrynene hans var tette og mørke, Liv Karin tenkte at hun måtte suge alt til seg sånn at det festet seg i henne, for dette kunne umulig vare, hun skjønte jo det. Han våknet ikke før det begynte å banke på kjellervinduet, en høy jentestemme utenfor, han mumlet noen banneord mens han trakk dyna over henne. Jenta snakket høyt og rasende, Magnars mørke bass som korte setninger innimellom, Liv Karin hørte samtalen fra under dyna, det var snart ikke luft igjen der. Så lukket han vinduet og krøp ned i senga igjen. Fy faen, flirte han og strakte hendene mot de nakne hoftene hennes, det der var close.

Hun hadde ventet på ham i tre år. Venninnene sa: Du er verdt så mye mer. Liv Karin sa seg enig i det, likevel fortsatte hun å vente, helt til grensen en dag var nådd, en plutselig og nådeløs innsikt, at hun aldri kom til å få ham på den måten som hun ønsket. Hun skrev en lapp og dro, satte seg på bussen hjem til Vik, den tomheten hun kjente da, og det motsatte, da det plutselig begynte å tute bak dem, bilen som kom kjørende opp på siden av bussen på kaia, rett før den skulle kjøre om bord i ferja, Magnar i en lånt varebil, som veivet vilt med hendene. Det hadde liknet en scene i en av de filmene som hun elsket, de som han blåste av og kalte for klissete, passasjerene i bussen hadde snudde seg og sett på henne, og bussjåføren, som spurte i mikrofonen om det var noen som ville gå av eller om dette var en kjærlighetshistorie med en ulykkelig slutt. De hadde klappet alle sammen da han omfavnet henne utenfor bussen, men det var bare hun som hadde sett tårene hans da han klamret seg til henne, jeg trenger deg, hvisket han skjelvende mot øret hennes, det var første gang hun så ham gråte, jeg trenger deg i livet mitt, ikke si at det er for sent?

Så ble det dem. De flyttet etter hvert tilbake til Vik, hun fikk en lærerstilling, han begynte å kjøre buss, fotballen hadde han måtte legge opp etter en kneskade. Et par år senere giftet de 85

seg, i talen sin hadde venninnen som var forlover, gått langt i å antyde hva hun hadde tenkt om forholdet deres i starten, men hun avrundet det hele på muntert vis med å slå fast at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. De hadde ledd av den, Magnar hadde lent seg fram og kysset henne, og hun hadde vært lykkelig da.

Alle sa hun var heldig. Liv Karin motsa dem ikke, men det hendte hun lurte på om de egentlig mente hvordan en som henne hadde fått ham. Det tok tid før hun ble gravid, flere år, da det endelig skjedde, var det en lettelse og en lykke.

Oppmerksomheten han viste henne, bar henne gjennom plagene i svangerskapet; først den intense kvalmen, deretter halsbrannen og de sterke oppstøtene som gjorde at hun måtte sitte lent mot høye puter når hun skulle forsøke å sove om natta, føttene som svulmet opp så hun mistet førligheten i dem, – plagene som framfor alt beviste dette: at hun bar et barn, hans barn.

Den første natta deres sammen, de to og dette lille mennesket som for få timer siden hadde flerret henne opp, skreket seg ut av henne, rynkete og rasende og med et klebrig lag av hvitt fett over hele kroppen, nå lå hun inntullet i et rosa helseteppe og sov på Liv Karins bryst. Magnar hadde sittet og sett på henne slik han hadde gjort gjennom igjennom hele svangerskapet; med en utilslørt ærbødighet. Som du sto på, hvisket han og strøk over kinnet hennes. Og Liv Karin, med et matt smil: Finsk sisu.

Et blodkar var sprengt i det venstre øyet hans, Magnar kikket ned på jenta som sov på brystet hennes, han hvisket: Hva skal vi kalle henne? Kaja, sa Liv Karin, jeg synes vi skal kalle henne Kaja. Magnar kikket opp på henne, overrasket, kanskje skeptisk. Vil du heller ha noe finsk? spurte hun. Sinikka, etter farmoren din? Magnar ristet på hodet. Jeg tenkte bare at det blir likt, sa han, når man roper, Liv Karin og Kaja. Liv Karin sa: Så får vi vel komme begge. Magnar smilte, 86

han la hånda over datterens hode, og neven hans var større enn hodet. Hei, hvisket han, er du Kaja? Da rykket det til i babyens venstre nesevinge, så slo hun opp øynene. Magnar lo lavt. Ser du, sa han, hun lyder navnet sitt allerede.

Liv Karin så ned i det mørke blikket som søkte mot henne, like bunnløst som kjærligheten hun kjente, og der og da, med den tre timer gamle datteren hvilende i armene, hadde Liv Karin latt seg villede til å tro at det lå en gjensidighet her; at båndene gikk begge veier, at den uforbeholdne kjærligheten var noe som gikk, ikke bare fra henne og til datteren, men like naturlig og betingelsesløst den andre veien.

Og nå må hun sope opp glasskårene. Nå må hun tørke opp kakaosølet og vaske vekk de lysebrune flekkene oppover forsiden av komfyren, nå må hun rette opp stolen og kaste rundstykkene i matavfallet og knyte samme posen og bære den ut, for allerede da hun kastet eggeskallet der for noen timer siden, la hun merke til at posen var full og hadde begynt å lukte. Men Liv Karin blir stående, for det er ingen kraft i henne, dette velkjente drivet, hun forsøker å finne det, mane det fram, men det er borte, og da det ringer på døra, farer hun sammen, og hun hører en lyd som glipper ut mellom leppene, et slags gisp.

Mens hun haster mot vindfanget, er det datterens ansikt hun ser for seg. Kaja på trappa, brydd og halvveis bortvendt, så plaget av dårlig samvittighet at hun ikke klarte å gå om bord i bussen til Voss, eller at hun av samme årsak ble nødt til å gå av underveis; trekke i snora idet bussen rundet Storesvingen på vei mot fjellet, en hastig bortforklaring til bussjåføren om at det var noe hun måtte gjøre, noe som ikke kunne vente, før hun gikk hele veien ned igjen, i regnet, for å komme tilbake hit og si unnskyld, ansikt til ansikt.

Det står en mann på trammen. Han er ung, ansiktet hans er pent, men han ser sliten ut, og da han løfter munnen til et smil, 87

er det mer en innøvd refleks enn noe spontant og inderlig.

– Hei, sier han. – Liv Karin?

Hun tenker at han må være en av disse predikantene som med ujevne mellomrom dukker opp. I fjor sommer hadde Kaja sluppet inn to av dem, Liv Karin hørte stemmene deres fra kjøkkenet da hun kom hjem fra butikken og sto i vindfanget og løsnet skoene, Kaja med et usjenert og nysgjerrig spørsmål om hva de seriøst tenkte om livet etter døden. Hun satt i kjøkkenbenken under vinduet da Liv Karin kom inn med alle posene. Og på stolene vendt mot henne: to dresskledde, altfor pene menn, de satt framoverlent, hendene lå foldet på voksduken ved siden av en svart Bibel, blikkene deres hvilte på Kajas bikinioverdel, det var alt hun hadde på seg: en rød bikini.

– Nei, takk, mumler Liv Karin, hun vil lukke døra, men så får hun øye på bilen bak ham, en rød Golf, bagasjedøra står åpen, hun kan se kanten av to kofferter og noen gråbrune flyttekasser i papp.

– Jeg kommer vel litt tidligere enn jeg sa, sier han, unnskyldende. – Jeg har kjørt i hele natt.

Han smiler raskt og drar hånda over kinnet. Skjeggstubben stikker så vidt gjennom huden, den ser myk ut, nesten som hos et barn. Hun har likt tanken på en lege i huset. Da han ringte på annonsen for et par uker siden, sa hun ja med det samme, uten engang å be om en referanse, det var noe med tanken på at det fantes hjelp, hvis noe skulle skje. Men hun hadde sett for seg noe annet, noe eldre.

Nå flytter han blikket forbi henne, ser mot vindfanget, kanskje helt inn på kjøkkenet, og hun burde selvfølgelig invitere ham inn, lage kaffe og tilby en brødskive, han som har kjørt hele natta, men rotet, glasskårene, det vil ikke la seg bortforklare, hun kan ikke forstå hvordan hun klarte å glemme at det var i dag han skulle komme.

– Jeg skal hente nøkkelen, sier Liv Karin, – et øyeblikk, bare.

88

Hun holder på å snuble da hun kommer tilbake, en av Kajas sandaler har falt ned fra skostativet og ligger der på gulvet, Liv Karin bøyer seg og plukker den opp, setter den på stativet ved siden av guttenes fotballsko og Magnars støvler.

– Dere bor mange her? sier legen, han nikker mot skostativet, det er tre rader i høyden, tett i tett med ulike sko.

– Fem, sier Liv Karin. – Eller fire i uka. Datteren vår går på skole på Voss, hun kommer bare hjem i helgene.

Hun strekker fram hånda, hun burde ha gjort det med det samme. Legen tar et skritt fram, håndtrykket hans er fast. Liv Karin sier navnet sitt, hun legger til noe unnskyldende om dårlig søvn og forsøker å ikke tenke på hvordan hun ser ut, hun har ikke dusjet ennå, bare denne ulekre fleecedressen som hun aldri har på seg utenfor huset.

– Mannen min kjører buss, sier hun. – Han er på langtur til Oslo i dag.

– Akkurat, sier legen, han ser mot bilen sin, hun klarer ikke huske navnet hans enda de har mailet med hverandre og selv om han nettopp sa det til henne.

– Og jeg er lærer, sier Liv Karin, hun smetter føttene ned i croxene, – med fri hver mandag, det var flaks at du kom nå, når jeg var hjemme.

Legen nikker, men han hører ikke etter, han trekker jakka tettere om seg, en tynn dongerijakke som er farget mørk av regnet, han hutrer og ser motløst mot bilen, kanskje tenker han på hvordan han skal orke å løfte ut bagasjen, koffertene og alle eskene, bære dem inn i sitt nye hjem, åpne dem opp, være nødt til å forholde seg til innholdet, pakke det ut.

Liv Karin går ut på trammen og lukker døra bak dem. Dørskiltet begynner å rugge lett fram og tilbake.

Trolldeigfigurer på mørkeblå bakgrunn, hun lagde det vinteren etter at Kaja ble født, to store mennesker og en liten i midten, de holder hverandre i hendene og smilene når helt 89

opp til ørene. Her bor Magnar, Liv Karin og Kaja! Og guttenes navn, hastig tilført med pensel noen år senere: Lars og Endre.

– Kom, sier hun og trekker glidelåsen på fleecejakka helt opp i halsen, – så skal jeg vise deg kjellerinngangen.

Liv Karin likte at navnene liknet hverandre. Kaja og Karin. De hørte liksom sammen. Og da Magnar den første morgenen på sykehuset studerte Kajas ørsmå føtter med de markant høye vristene og leende utbrøt: Det der er jo helt som dine føtter! kjente hun en stille glede. Det var slik hun ønsket at datteren skulle være: en forlengelse av henne selv.

Hun hadde hatt år på å samle ideer og legge planer: Mor og datter i matchende, hjemmesydde kjoler, forstørrede svarthvitt-fotografier av den lille familien spent opp på lerret over halve stueveggen. Et album fylt av henne og barnet, sovende ved siden av hverandre i senga i en sammenfiltret positur, eller leende med ansiktene tett mot hverandre, mens de spiste jordbær, hun kunne ha lagt det ut på Facebook. Men Kaja nektet å gå i kjole, i hvert fall ville hun ikke ha lik som moren, hun hatet å bli tatt bilde av, som spedbarn ville hun ikke engang ta bryst.

Det hadde begynt å sprenge i brystet allerede den første natta på sykehuset, og snart flommet melka; tjukk og næringsrik, som fløte, sa jordmødrene, de skrøt av den veldige produksjonen hennes, men da de forsøkte å legge til Kaja, knep hun sammen munnen og vred seg unna. Jordmødrene klemte fingrene rundt brystknoppen, melkestrålen skøyt mot panna til barnet, mot øret, inn i den vidåpne lille munnen, for hun skrek, rød og rasende skrek hun, men hun fortsatte å vri seg vekk. Etter tre døgns kamp måtte selv den mest standhaftige blant sykehusets ammeforkjempere kaste inn håndkleet og sende Magnar på apoteket etter en tåteflaske.

Liv Karin hadde grått mens hun pumpet seg, grått mens hun så hvordan den mekaniske maskinen trakk melka ut av 90

henne, kjølig og smertefullt, den samme melka som jentungen grådig sugde i seg, fra flaska Du blir jo mye friere, sa Magnar, nå som jeg også kan gi. Jordmoren hadde nikket oppmuntrende, men Liv Karin ville ikke være fri. Hun ville være mor, hun ville være uerstattelig. Men Kaja var så fri, så selvstendig.

Hun gråt sjelden når moren gikk, hun kunne overleveres til en barnevakt uten problem, og senere, da hun skulle begynne i barnehagen, skjedde det samme. Mens de andre ungene klamret seg til mødrene, for det var i hovedsak mødrene som tok seg av den betente innkjøringsfasen, kastet Kaja seg over kassa med klosser, hylla med bøker, stabelen med store, fargerike puter. De andre barna på avdelingen møtte hun med vennlig nysgjerrighet, og personalet omfavnet hun på en måte som Liv Karin visste hun burde ha gledet seg over, men hun fikk det ikke til. Tillitsfull var ordet pedagogisk leder brukte, hun sa det med begeistring, som en kompliment både til mor og barn: Kaja er en sjeldent tillitsfull jente!

Med guttene, som kom seks og drøyt sju år senere, hadde det blitt annerledes. De søkte seg mot brystet og drakk henne tom. De klamret seg til buksebeina hennes og nektet å slippe, ropte Mamma min! og la lubne armer rundt halsen hennes, alt dette som hun hadde lengtet etter og savnet. Hun hadde blitt rørt av den uforbeholdne kjærligheten som de viste henne, men iblant kunne hengivenheten fra guttene også få henne til å føle seg fanget: To tunge sandsekker bundet fast i et rep rundt livet som langsomt trakk henne ned under vannskorpa, det var slik Liv Karin hadde kjent det innimellom da de var mindre, da hun sto i stua med en gutt rundt hvert lår mens hun gjennom vinduet skimtet ryggen til Kaja, alltid på vei et sted, bortvendt fra henne.

Det har sluttet å regne, men steinhellene i trappa ned til kjellerinngangen er mørk av fukt.

91

Hun viser ham trikset med låsen, det lille rykket i dørhåndtaket idet man vrir rundt nøkkelen. Det lukter grønnsåpe i gangen, hybelen har stått tom siden januar da de polske bygningsarbeiderne flyttet ut, Liv Karin gjorde rent her i helga; den vesle stua med en skillevegg mot sovealkoven, kjøkkenkrok og bad med dusj og toalett, alt er enkelt, funksjonelt og rent. Legen følger etter henne mens hun peker ut det viktigste. Sikringsskapet, nalen til å bruke i dusjkabinettet, det lille trikset med å rykke døra til seg når man låser den, han nikker stumt til det hun sier, han virker ikke imponert men heller ikke misfornøyd, Liv Karin tenker at de begge ønsker å få seansen overstått så raskt som mulig og deretter få være i fred.

Hun henger nøkkelknippet på nøkkelhengeren rett innenfor døra.

– Så får du bare melde fra, sier hun, – hvis det er noe du mangler.

– Tusen takk, sier legen, han ser mot mobilen sin på kjøkkenbenken, det lyser lydløst i displayet, en melding som tikker inn.

Da hun går opp igjen, er det hennes telefon som piper. To raske støt mot den høyre hofta, og igjen tenker hun på Kaja, en unnskyldning på sms, det har gått noen timer nå, og uansett om Liv Karin mistet fatningen og sikkert dro det for langt, må Kaja også ha fått anledning til å roe seg ned og innsett sin egen delaktighet i situasjonen, og kanskje vil det komme noe positivt ut av dette, tenker Liv Karin mens hun stanser på det øverste trappetrinnet, lett andpusten, og trekker telefonen ut av lommen, kanskje var det dette som skulle til for å renske luften; en tydelig markering av hva som ikke er greit, et slags nullpunkt som de, i fellesskap, kan navigere seg ut fra.

Men det er ikke Kaja, det er Magnar. Fagernes skriver han, det er alt. Det henger igjen fra langt tilbake, dette at han melder fra. I begynnelsen, da Kaja var nyfødt, ble hun alltid så bekymret når han skulle kjøre langtur; hun sjekket veimeldingen, leste seg opp på kjøreforhold og temperaturendringer og 92

mulige rasfarer. Og når han dro, gikk hun bare og ventet på at han skulle komme tilbake, telte timer, skrudde på radioen hver hele time, nyhetssendingen, om en ulykke kunne ha skjedd.

Han syntes det var søtt. Og når hun ba ham om å holde henne oppdatert, tok han henne på ordet; han skrevet fyldige og muntre reiserapporter og sendte henne på sms, den første alt fra ferjekaia på Vangsnes, bare en liten mil hjemmefra.

Når sluttet hun å bekymre seg, når sluttet hun å vente?

Liv Karin ser på displayet. Ett ord, kanskje motvillig skrevet, kun av plikt. Fagernes. Har han tekstet fra holdeplassen etter å ha sluppet av og på passasjerer? Eller har de matpause der, på en veikro? Sitter han sammen med sjåførene fra en av de andre bussene? Hva snakker de i så fall om? Været?

Vinteren? Barna deres eller om de nye rutetidene? Eller sitter han ved et bord alene og spiser i uniformen og den store pengeveska ved siden av seg på bordet, wienerschnitzel eller kjøttkaker eller bare noe lett, et rekesmørbrød, for eksempel, med sitron og majones, kvasten med dill som han plukker av og legger ytterst på asjetten.

Liv Karin ser på displayet, og det slår henne hvor lite hun vet om hverdagen hans, om lengslene hans, om livet hans. Han forteller ingenting, og hun spør ikke heller. Kanskje sier hun: Hvordan har det gått i dag? Og han svarer med en setning.

Kanskje sier han: Og på skolen? Og hun sier det samme som forrige gang han spurte, eller noe nytt, uansett ikke noe viktig, ikke noe som åpner opp for en virkelig samtale eller for et fellesskap. Liv Karin setter pekefingeren mot displayet. Kjør forsiktig videre, skriver hun. Glad i deg. Så stryker hun det ut, først det siste, så alt, skriver i stedet ok, det er alt hun har å gi ham, for slik har hun blitt: gjerrig. Liv Karin legger vekk telefonen, lirker den tilbake i lommen, hun kaster et raskt blikk over skuldra, ser lyset som blir slått av inne i kjellerleiligheten, så fortsetter hun videre, mot sin egen trapp, fem navn på dørskiltet av trolldeig, og inn.

93

KAPITTEL 5

Det er her det begynner, Lærdalshallen, søndag 17. september. Det er slik hun skal komme til å se det for seg; som en begynnelse, en forskyvning, som når hun justerer fokuset i kameraet og alt det grå og sammenvevde plutselig trer fram rett foran henne, noe som har vært der hele tiden, men som først nå blir synlig og skarpt. Akkurat slik kjennes det, første gang hun ser Kaja.

Det har regnet hele dagen og natta og dagen før der igjen.

Hun har vært ute og gått, for hun kan ikke være hjemme, kameraet i sekken, hun har ikke tatt det opp, fingrene er frosne og det finnes ikke et eneste motiv å fange, bare dette våte og grå.

Så går hun til idrettshallen, setter seg øverst på tribunen med de våte joggeskoene, med gipsen i fanget, den har løsnet litt oppe ved albuen, noen løse tråder som stikker ut som hun drar i, følger ikke med på jentene som løper rundt nede på banen, for ennå er dette en hvilken som helst dag, ennå vet hun ikke at Kaja finnes, at hun er en av jentene der rett foran henne.

På vei inn i idrettshallen støtte hun på Gard. Han hadde vært på et arrangement med datteren sin. Datteren hadde støvler og rød turndrakt under den gjennomsiktige regnponchoen, hun stakk et sugerør fra en juiceboks inn og ut i hullet der fortennene skulle være, dro i faren med den andre hånda. Men Gard stanset. Står du her, Lykke, sa han, står du her i regnet.

94

Hun sa ja, eller nei – hun sa ingenting, et kort nikk, kanskje, en skulder som løftet seg, borte ved døra kom kona hans ryggende ut med barnevogna etter seg, hun stoppet og begynte å trekke fram et regntrekk fra under vogna, en blek stripe av hud mellom olajakka og kanten av buksa når hun bøyde seg.

Er det du som er Lykke, hadde hun sagt, på sommeravslutningen i vår, da Gard hadde invitert hele åttende hjem på grilling i hagen, kona sto i porten og hilste på alle elevene da de kom, hånda hennes var varm og kjøttfull. Deg har jeg hørt mye om, sa hun og smilte. Lykke hadde trukket til seg hånda, kona til Gard strøk seg raskt over magen, den var stor da, hun sa: Det er du som tar så fine bilder, ikke sant? Men det hadde vært en forsnakkelse, det var ikke bildene hun hadde hørt om.

Lisa har slått hjul og stupt kråke, sa Gard, han kikket ned på datteren. Hun sugde i seg juicen gjennom åpningen der fortennene hadde vært, så sa hun: De skoa der var jammen våte. Hun pekte på Lykkes joggesko. Lykke sa ingenting. Jenta visste kanskje ikke at det nesten alltid var sånn: Lykke sa ingenting. Jenta slapp hånda til faren og løp bort til en søledam, begynte å trampe. Hvordan går det med stilen, spurte Gard, det luktet sprøstekt løk av munnen hans, har du kommet i gang med skrivingen, Lykke? Han hadde en tendens til å bruke navnet hennes for ofte. Ved søledammen trampet jenta, lo og trampet, hun ble ikke våt, hun hadde støvler som rakk opp til knærne, over dem var lårene, spinkle og blåhvite.

Gard sa: Ofte kan det være lettere å finne ordene når man skriver dem ned, det er i hvert fall min erfaring. Det var over en uke siden han hadde delt ut oppgaven i norsken; En dag jeg aldri vil glemme. Hun har ingen dager å ta av. Borte ved døra dro kona regntrekket over vogna. Gutten var bare noen uker gammel, Gard hadde hatt med flere bilder på skolen, han hadde blitt skjelven i stemmen da han fortalte om fødselen, det spede skriket som plutselig fylte rommet. Går ting 95

litt bedre nå? sa Gard, stemmen hans var lavere. Du må si fra hvis det er vanskelig, sa han, hvis noen plager deg, du sier fra da, ikke sant? Borte ved døra rettet kona seg opp, håret falt på plass igjen, nedover skuldrene, så fikk hun øye på Lykke. Hun lyste liksom opp, løftet hånda, begynte å trille rett mot dem.

Lykke pekte mot idrettshallen, hun sa: Jeg skal se en kamp.

Jeg skal møte noen i klassen. Gard så forbløffet ut, setningene som plutselig gled ut av henne. Nei men hei, sa kona, hun nådde bort til dem, er det den jenta som er ute og går i regnet.

Men så hadde det ikke vært flere ord igjen, det hadde surklet høyt fra joggeskoene da Lykke gikk mot døra.

Hun sitter på tribunen og hakker tenner. Hun piller på gipsen. June sier at hun må la den være i fred, hun irriterer seg sånn over gipsen, hun sier: Hva skulle du oppå det taket å gjøre? Ute på banen varmer lagene opp. Lykke vet hvem flere av jentene på Lærdal er, selv om de er to år eldre. Bortelaget er blå og hvite. Hun følger ikke med, ikke før stemmen i mikrofonen begynner å rope opp navene på spillerne.

Kaja Manninen, sier mannen i mikrofonen. Lykke kikker opp fra gipsen. Ei jente med lang, lys hestehale løfter armen og vinker mot tribunen. På et par rader foran sitter tre jenter, de vinker tilbake, jubler. De fortsetter med det mens resten av laget ropes opp, jubler for hvert navn, hver jente. Men det er bare denne ene Lykke stirrer på. Det er et 12-tall bak på ryggen hennes. Dommeren blåser i fløyta, hjemmelaget begynner. De roter vekk ballen nesten med det samme. De blå og hvite overtar, kaster ballen litt mellom seg fram og tilbake, sakte, som om de har all tid i verden. Så spretter de plutselig ballen inn på streken, og der står hun, nummer 12, hun vrir seg rundt og stuper framover, ballen fyker inn mellom beina på keeperen. Jentene på raden foran reiser seg og jubler. En av dem har på seg en blå treningsjakke, på ryggen står det VIK IL. Det surkler i skoene da Lykke reiser seg. Mannen i mikro96

fonen roper navnet på nytt: 0–1 ved nr. 12: Kaja Manninen.

Det sitrer langs leggene, fra de våte joggeskoene og helt opp til ryggraden. Hun prikker lett på ryggen til jenta med treningsjakka, hun sier: Unnskyld, men hva var det hun het, hun som scora, nummer 12. Kaja, mener du? sier jenta, hun tygger på en stor, rød tyggis, det lukter søtt av jordbær. Ja, men til etternavn, sier Lykke. Manninen, sier jenta, hun setter to fingre mot tyggisen og drar den halvveis ut av munnen, jordbærlukten blir sterkere. Faren er halvt finsk eller noe, sier jenta, hun smiler raskt, snur seg framover igjen.

Faren, det er en annen begynnelse, den kommer først. Det er tilfeldig det også, at Lykke finner ut om ham. Det skjer i april, to dager før hun fyller fjorten. Og hva er det hun leter etter i skjenken i stua? Servietter? Brevpapir? En blomstervase?

Hun kan ikke huske, bare dette; at hun står med en perm i hendene, en grønn plastmappe med strikk rundt som hun aldri har sett før, men den fins der, i den nederste skuffen i skjenken. Dokumenter og attester. Et brev om en dom i en bidragssak, på bakgrunn av vedlagt DNA-test. En fødselsattest med et fremmed navn på, verken hennes eller Junes, en mann.

Hun har bestandig visst at det ikke finnes en far. June har sagt: Du har ingen far, ferdig snakka. Det har alltid vært sånn, hun er ikke den eneste, har hun savnet en far? Kan man savne noe som man ikke vet hva er, ikke ser? En gang, flere år tidligere, ser hun en dokumentar på tv, en nybakt mor som har fått barn ved hjelp av sæd fra en ukjent donor. Moren sitter med det nyfødte barnet i armene, en liten gutt, hun gråter av glede, hun sier: Han har kanskje ingen far, men han skal vite at han er så inderlig elsket og ønsket. Lykke tenker: Akkurat slik er det. Det er en fin tanke. Selv om June aldri har grått på den måten, aldri har sagt noe som likner. June sier: Det er ikke rart du ikke får venner når du sitter der og bare er stille og sur. Eller 97

hun drar opp genseren og viser de bleke stripene i huden rundt magen. Femogtjue kilo på ni måneder, sier hun, disse strekkmerkene går faktisk aldri vekk. Eller året da Lykke fyller åtte, eller kanskje ni: Jeg er altfor ung til å ha et så stort barn, ikke si mamma, bruk navnet mitt.

Og nå står hun der, i døra inn til stua, hun sier: Hva er det du driver med? Hun ser på Lykke, på den grønne plastmappa, på arkene som er plukket ut av den. Har jeg en far, sier Lykke.

Det er et uvant ord å uttale, men ikke vanskelig, det glir ut av den åpne munnen, som da hun var liten og pusset tennene og June sa: Si aaaa!

Nå er det June som er den tause. Hun stapper arkene inn i den grønne mappa, et av dem faller på gulvet, hun røsker det opp, så hardt at neglene hennes lager en rift i kanten. Men har du jugd? sier Lykke. June sier: Det er til ditt eget beste, han har sin egen familie, ikke tenk på det. Hun lukker mappa hardt igjen, drar strikken rundt, en forsegling. Nå glemmer vi dette, sier June, hun er skjoldete i ansiktet, går mot kjøkkenet, og slutt å snoke, sier hun, det må være mulig med et visst privatliv her.

To dager senere, hun blir fjorten. Det skramler ute på kjøkkenet i over en time før June kommer, nybakt kringle og papphatter de brukte å ha i barneselskapene da hun var liten. Det lukter gjær og melis av henne da hun lener seg fram og fester pappkrona på hodet til Lykke. Gaven kommer i kveld, sier June, hun har valgt den spisse blå hatten, en tynn strikk under haka, da skal vi ut og spise. Klokka sju drar de på hotellet, bordet står klart til dem, June har fri, nå er det kollegaene hennes som serverer dem. Finn en cola til, roper June og knipser med fingrene, vi har en fjortenåring her, og hun skal feires big time! Kollegaene løper og later som de lar seg kommandere, men de ler, June ler også, hun har krøllet håret, hun er så vakker. Onkel Frank er der også, med slips og alt, han har kjøpt et tynt sølvarmbånd til henne og en t-skjorte med trykk: 98

Believe in your selfie. For å si det som det er, så var den på salg, sier onkel Frank, jeg håper du liker den for den kan ikke byttes.

Så er det June, hun finner gaven i veska, skyver en stor innpakket firkant over duken. Gratulerer med dagen, kjære jenta mi, sier June. Stemmen som knekker på midten, øynene som plutselig står i vann. Hva skjer nå, sier onkel Frank, han ser fra den ene til den andre, June ler, men tårene renner, jeg blir bare så tullete og sentimental når det er bursdag, sier hun, bretter ut servietten, rister den foran ansiktet som en vifte. Jeezes, sier onkel Frank, blunker til Lykke mens han himler med øynene, søstre altså! June finner røykpakka og reiser seg. Du kan åpne nå, sier hun, jeg ser på der utefra. Hun går mot døra, kjolen ligger kort og stram over baken, det er flere enn Lykke som ser etter henne. Kom igjen, sier onkel Frank, før jeg dør av spenning. Lykke løsner tapen, bretter papiret sakte til side. June som vinker utålmodig fra verandaen utenfor, Onkel Frank som plystrer en lang tone når han ser hva det er.

Speilreflekskameraet. Det som hun har stått og sett på på senteret hele vinteren, det dyre, og June har sagt: Ser du prisen, eller, har du ikke kamera på mobilen? Onkel Frank plystrer.

Jeg visste ikke at mora di har fått lønnspålegg, sier han, ler.

Lykke løfter kameraet, det er altfor mye, hun ser mot vinduet gjennom linsa, fanger inn June, røyken som siver ut mellom leppene hennes mens hun skyter fram den blanke munnen og gjør seg til, og så: en rask finger under øyet der mascaraen har rent. Hva koster noe sånt, sier onkel Frank, fire–fem lapper?

Etterpå kommer kokken med is, det gnistrer fra stjerneskuddet, alle synger, Junes kollegaer, gjestene ved de andre bordene også. Lykke klarer ikke si noe. Hun tenker på kameraet og på ham, faren. Nå fins han. Akkurat nå, i huset sitt, med barna sine, er det der han er, eller utenfor hennes hus, med en gave, det er ikke unormalt, at fedre gir gaver til barna sine, tretten sjanser har han hatt, er det i år han skal bestemme seg for å gjøre det?

99

Det står ingen ved huset da de kommer hjem. Det ligger ingen gave på trappa, eller i postkassa, hun kikker i den også.

June roter i veska etter nøklene. Jeg kunne gjerne ha ønska meg litt mer uttalt entusiasme for den der gaven, sier hun.

Men hun ler, hun er glad, hun mister nøkkelen når hun skal låse opp døra, vingler i de høye hælene, herregud, fniser hun, jeg er visst helt på en snurr.

Hun finner ham allerede neste dag. Bredt ansikt, høy panne mot den tette hårveksten, blikket ser fast framover, litt til siden for henne. Det er vanskelig å si om de likner, bildet på hjemmesiden til Sogn billag er i svarthvitt, hun kan ikke se fargen på håret. Men han ser sterk ut, han ser ut som en far.

Under bildet står det: En av våre mest erfarne sjåfører, finsk sogndøl bosatt i Vik. Så nærme er han. Bare en ferje og en times biltur unna. Eller gjennom Lærdalstunellen hvis man vil kjøre over fjellet. Og så dette; det finske. I langfri går hun til Gunn Merete på biblioteket. Hun sitter med en stabel med bøker foran seg, ser opp og smiler da Lykke kommer, hun smiler bestandig, og når hun snakker er det en kravløs pludring, setninger som ikke går opp på slutten, de kan fint få henge der, setningene hennes, uten at det er nødvendig med et svar. Se her, sier Gunn Merete, i dag får jeg ikke akkurat fritidsproblemer. Hun ler, rister på hodet mot den store stabelen som fyller hele pulten hennes, nye bøker som skal katalogiseres, overraskelsen er synlig i hele henne da Lykke sier, lavt, men like fullt hørbart: Fins det noen bøker her om Finland?

Hun sitter i timevis og ser på kart. Hun utforsker landet med pekefingeren, hver tynne blå strek av en innsjø og byene, Kokkola, Kaskinen, Lappeenranta, Virrat, hun staver seg gjennom landskapet, hvisker stedene fram for seg selv, kanskje er det akkurat der han kommer fra. Og hun leser historie, hele 100

verdenshistorien har med ett endret seg, for nå er dette hennes folk og røtter: korstog på 1100-tallet, storfyrstedømme under Russland på 1800-tallet, og vinterkrigen, det er den som er best og verst; finske soldater med forfrosne føtter som hjelper hverandre med å skjære av seg tærne for å unngå koldbrann; sløv kniv mot kjøtt og blod og bein, samholdet som oppstår mellom folk fra samme land.

Men hun trenger tid. Hun behøver en retning, en plan. Hun må ha noe å vise fram når hun skal komme til ham, når hun skal si: Her er jeg, din datter. Det må være noe mer, da, enn dette tause og hengslete. Hun må bruke tid, forberede seg, bygge seg opp, bli noe annet enn nå, noe han ikke kan la være å omfavne, noe han ikke vet at han har savnet.

Men så, det med bussen, det er to dager etter fallet fra taket og gipsen, den henger ned fra kroppen hennes som et fremmedelement, noe hun vil hekte av, legge fra seg, Gard som kommer syklende opp bak henne når hun går fra skolen. Hei, sier han, skal vi slå følge? Men det er umulig, Malin og de står ved porten, ser etter henne der bortefra, stikker hodene mot hverandre og hvisker, og hva er det de ikke kan holde ut ved henne, hva er det de hater sånn? Navnet, selvfølgelig, den lange og knoklete kroppen hennes som de peker på og ler av i dusjen etter gymmen, det retningsløse røde håret, og tausheten, aller mest den, men ikke nå, i dag er det tausheten de sverger til, at munnen hennes skal forbli lukket.

Enda godt det var høyre, sier Gard, for du er venstrehendt, er du ikke? Han smiler, han har et barnesete skrudd fast på bagasjebrettet, smuler fra noe som ser ut som kjeks, ligger i bunnen. Han har allerede spurt henne to ganger om hva som egentlig skjedde på taket. Først i går, da hun kom inn i klasserommet med gipsen, trakk henne til side etter første time, sa: Jeg tror ikke på at du gikk opp på taket og bare snublet, 101

uten videre. Og i dag, på møtet, det var sosiallæreren som hadde kalt inn, hun unge, nye, som ikke kan si s men som heter Susanne. Hun lente seg over bordet, et kors i halsgropa over sprekken mellom brystene, det er svært, svært vanskelig, sa hun, når du ikke sier noe, en dialog forutsetter at begge parter snakker, ikke sant? Alle disse ordene med s i seg, den ble så tydelig nå, den bokstaven. Selektiv mutisme, sa sosiallæreren, en visling i munnen, tungespissen mot fortennene oppe for hver s, og Gard som løftet hendene, nå tror jeg vi skal trå varsomt her, sa han, og ikke strø rundt oss med diagnoser.

Sånn sett er det flaks, sier Gard, i akkurat ditt tilfelle er det faktisk flaks, at det er den høyre. Han klyver av sykkelen og begynner å trille ved siden av henne. Og bak ham; Malin og de ved porten, med hodene sammen, som strekker hals og hater, og da kommer bussen; et drivende, hvitt fyrtårn, en seilende redningsplanke, hun løfter armen, gipsen, og bussen blinker inn til siden, og da hun går på, er det ham, faren, som sitter der bak rattet.

Navneskiltet på brystet på bussvesten: Magnar Manninen.

Ja? sier han, faren hennes, ordet går opp på slutten, det er et spørsmål, bredt ansikt, høy panne og nå ser han rett på henne.

Ja, men hvor skal du, da? sier han, og hun finner en femtilapp.

Vik, sier hun, for det er der han bor, dit han skal ta henne.

De kjører. Forbi Gard og senere forbi huset henne, sykkelen som står lent mot uthuset, for hun kan ikke sykle med gipsen, hun kan knapt sykle uten heller, det er noe med balansen, hun vingler så lett. Hendene hans på det store bussrattet, det var de som skulle ha holdt bakpå bagasjebrettet da hun lærte å sykle, de som skulle ha løftet henne mot taket mens hun lo, en hånd under magen til de første svømmetakene, men det er ikke for sent, det er så mye igjen.

Når de er på ferja, går han inn og kjøper kaffe i kafeen, hun ser på ham mens han drikker den, han står på dekket 102

foran bussen, ser ut på fjorden gjennom koøyet. Nakken hans er bred, hennes er smal, men likevel. De kjører i land på Vangsnes, de kommer til Vik, det er her han bor, i et av disse husene fins livet hans, familien som June sa han hadde, alle dagene hans ligger her, men hun går ikke av, for han fortsetter, han slipper av passasjerer og tar på nye, og hun blir med.

En kvinne setter seg i setet bak ham, snakker om været, om et ras på fjellet i fjor, om et barnebarn som har begynt på skolen, han svarer kort, gir henne ikke mye, til slutt gir kvinnen opp, finner et blad i veska. Og Lykke tenker at det kanskje er noe som binder dem sammen, stillheten, at de kan være sammen uten å bruke alle disse ordene.

De kjører oppover mot fjellet, fram og tilbake går svingene, og nå er hun et av de barna som er med faren sin på jobb, det er vanlig, Gard har hatt med datteren sin flere ganger, en gang tisset hun på seg i timen, og ingen lo enda det rant ned fra stolen og ned på gulvet. I Storesvingen må han bremse ned, lirke seg rundt, for bussen er lang, han girer ned og vrir på rattet, og hun zoomer ham inn, hun har ikke med kameraet, men hun gjør det likevel; stiller fokuset til han er skarp rett framfor henne, lagrer og kopierer, hun vil ha ham med seg videre og i mange utgaver.

Til slutt sovner hun. Da hun våkner, er de på Voss, det er det som står på stasjonsbygningen foran dem; Voss. Det har begynt å regne. Faren hennes skrur på lyset i bussen, gult og grelt ovenfra. Det er bare henne og damen med bladet. Hjelper du meg med bagasjen også, sier dama, hun har en stor grønn koffert i rommet under bussen, faren hennes løfter den ut, lett, som om den ikke veier noe for en som ham. Jeg skal med toget til Bergen, sier dama, hun står i busstrappa, nikker mot stasjonen, hun har så mange ord, klarer ikke holde dem inni seg.

Faren kommer inn igjen. Det er regndråper på den lyse uniformsskjorta hans. Nå er vi framme, sier han. Hun sitter i 103

setet, stirrer på ham. Er det noe der, i øynene, i den lille buen ved nesevingene? Hører du dårlig, sier han, og forresten, skulle ikke du til Vik? Hun nikker, han sier: Hvorfor gikk du ikke av i Vik hvis det var til Vik du skulle? Da begynner hun å gråte. Men herregud, mumler han, faren, han ser brydd til siden, ser på klokka, rundt håndleddet har han et tynt armbånd, lagd av strikk og perler i forskjellige farger, et slikt som hun også lagde da hun var yngre, et til June, et til onkel Frank.

Okei, sier han, jeg skal ikke tilbake før i morgen, men det skal gå en buss om femti minutter. Hun reiser seg fra setet, hun går ned busstrappa, ut i regnet, ned bakken mot sentrum, hun stiller seg på fortauet med tommelen ut i lufta, hvor mye må det regne, hvor lang tid vil det ta før gipsen løser seg opp?

Hun vil ikke tenke på at hun fryser, at hun ikke har spist på sju timer, at hun snart er tom for strøm på mobilen, at hun ikke har mer enn elleve kroner, det kan umulig holde til bussen hjem. Hun tenker på ham, Aylan, bildet hun har lastet ned, som hun ikke kan la være å se på og gråte av, Aylan, flyktninggutten, på magen i sanden, skyllet i land, de små joggeskoene, den røde t-skjorta.

Til slutt kommer en buss, den stanser selv om hun ikke står på en holdeplass. Sjåføren åpner døra, lener seg litt framover mot rattet for å kunne se henne i døråpningen. Skal du langt? sier han. Han finner et teppe til henne i hattehylla over setene.

Han sier: Jeg skal ikke lenger enn til Vik, men jeg skal ringe en kollega, vi skal få deg til Lærdal. Det står Tormod på navneskiltet han har på bussvesten. Mens de kjører tilbake, over fjellet, lurer hun på om det kan være en feil, at de har byttet vester, at det egentlig er han her som er Magnar, faren. Men når han senere ringer, når han tar tre telefoner for å få til en ordning der han kjører henne til Vangsnes, der de holder igjen ferja, og bussen på andre siden tar henne med videre, er det Tormod han presenterer seg som. Hei, sier han i telefonen, det 104

er Tormod her, du, nå har jeg ei ungjente her som trenger litt hjelp for å komme seg hjem.

Det er sent når hun kommer tilbake. June sitter med en flaske, ved kjøkkenbordet i lyset fra laptopen, leser en mail.

Se her, sier hun og peker, en bekymringsmelding, som om jeg ikke har nok av bekymringer fra før. Det er sosiallæreren som har sendt den. Susanne med alle s-ene. Jeg skjønner bare ikke hvorfor du må være så forknytt, sier June, hvorfor du ikke kan ta litt initiativ. Hun reiser seg og veiver hendene i store sirkler, fyller hele kjøkkenet. Ha litt energi, roper June, beveg deg, ta litt plass! Hun griper Lykkes hender, slår dem utover, smellet da gipsen dunker inn i kanten av kjøkkenbordet, flaska som velter over duken, et smertestøt oppover mot albuen. Shit, sier June og slipper hendene hennes, sorry.

Hun sletter alle bildene hun har lagret av ham i hodet. Hun slutter å lese, da Gunn Merete en dag stikker hodet ut fra biblioteket og roper etter henne med en bok i hånda, om Finland, rister hun på hodet og går. Hun skjærer seg i armen. Den kvalme beruselsen når kjøttet gir etter, når det renner rødt ned langs den fregnete armen. Hun teller pillene på badet, legger dem utover varmekablene, forsøker å regne ut, Junes med trekant, det bør være nok til å dø. Det er døden hun tenker på, og det er en forlokkende forestilling; hvordan han får vite det, presten som skal komme på døra, det forpinte ansiktet hans idet han ber om å få komme inn, hvordan hun da, for en stund, må få plass i livet hans, den mørke dressen han blir nødt til å finne fram i skapet til begravelsen, blikket hans i speilet mens hendene hans fomler med å knyte slipset rundt halsen.

Det verste man kan oppleve, er å miste et barn, sa June.

Det var på butikken i fjor, hun snakket med moren til Tuva over frossenpizzaene, det var etter at broren til Malin hadde kjørt seg i hjel. Ja, hvordan skal man komme over noe sånn? sa moren Tuva, og June som ristet på hodet. Umulig, sa hun.

105

Det er døden hun tenker på når hun sitter der, den søndagen, i Lærdalshallen, gipsen og de våte joggeskoene, hun forsøker å tenke på Aylan, på magen i sanden, det fins et bilde av henne selv som likner, hun ligger også på magen, den gule shortsen peker i været, tjukk bleierumpe, det er tatt en sommerdag da hun var to, sovende under ripsbuskene i hagen, det er forskjellen; hun sover. Hun tenker på døden og meldingen på snap i går. Hva med bare å henge seg, du som er så stygg?

Og så dukker hun opp, rett foran henne på banen. En søster, Kaja, så annerledes enn henne selv; de fyldige formene, latteren, en som alle vil kaste ballen til og snakke med, og hun kaster og snakker tilbake, uanstrengt og fritt deler hun ut, alt er annerledes, også håret; ikke rødt og stritt men lyst og glatt.

Men så ser hun hvordan Kaja kaster. Med venstre hånd, alltid venstre. June skriver med høyre, og mormor og onkel Frank, alle er høyrehendte, alle bortsett fra Lykke.

Hun lirker fram kameraet fra sekken, glidelåsen på etuiet stikker mot gipsen da hun trekker det ut, hun løfter kameraet og fanger øyeblikket ute på banen; Kaja idet hun tar sats, sekundet før ballen smeller i nettet og hun selv starter fallet ned igjen, mot gulvet, kneppet fra utløseren, og stemmen fra mikrofonen som må rope navnet hennes, målscoreren, enda en gang.

Regner det fortsatt da hun går hjemover? Hun vet ikke.

Hun vet hva hun trenger, det er ikke en far. Og hun skal klare å ta plass, klare å ta initiativ, hun skal få til dette; å møte Kaja.

Og Gard skal få stilen sin, for dette kommer til å bli en slik dag. En dag jeg aldri vil glemme.

106

107

LEVI HENRIKSEN HER HOS DE LEVENDE

I Her hos de levende fletter Levi Henriksen sin egen fars historie inn i en roman om l책nte hoppski, stj책lne fiskestenger og varme hender, om 책 g책 seg vill og finne hjem.

1

Halvbroren til faren min skjøt seg i et bryllup i romjula rett etter krigen, men det er ikke den historia jeg skal fortelle nå.

Heller ikke om hva som skjedde den kvelden pappa gikk for å slå i hjel stefaren sin, eller om evnen han hadde til å sveve vektløs hoppbakker ned og i noen hjerteslag fullstendig betvinge alt dette nærværet av død.

Jeg skal begynne med slutten, det er den jeg kjenner best.

På et vis føler jeg større nærhet til pappa nå enn mens han levde. Men jeg frykter mørket som hjemsøkte hans del av familien. Den evige skyggeboksingen med mismotet, dette med nærmest å dyrke sin egen begrensning. Jeg uroer meg for at det skal være den arven også jeg etterlater meg.

Pappa fortalte meg nesten aldri noe om sin egen oppvekst, og de dramatiske høydepunktene fra den perioden av livet hans er det stort sett mamma som har gitt meg. Men i det siste har disse beretningene blitt stadig viktigere for meg. Og slik jeg som ung mann leste biografiene til forskjellige rockemusikere for å ta del i et brorskap, har jeg søkt etter en nøkkel til noe i meg selv i historia om faren min. For å forstå rastløsheten og staheten. Det manisk hvileløse. At det nesten alltid er instinkt og ikke rasjonalitet som leder meg.

Dagen før pappa ble kjørt på sykehuset for siste gang, hadde jeg med diktafonen min for å spille inn historia om livet hans, men jeg fikk meg ikke til å trykke på record. Det var da 109

han spurte om det var jeg som skulle overta huset. Eller, egentlig var det ikke noe spørsmål, snarere en konstatering av at det ikke var noen andre enn jeg som skulle ha eiendommen. Han bygget huset nærmest alene, og jeg er blitt fortalt at han grov ut kjelleren for hånd. I gamle album har jeg sett flere bilder av ham, i bar overkropp og pen på en måte jeg aldri har vært pen på. Det er noe i blikket hans jeg ikke helt klarer å lese.

Kanskje det er trass, eller uavhengighet, eller mest av alt kanskje en forståelse av at ingenting betyr mer enn det som virkelig har kostet.

Spørsmålet hans var ment å være helt åpent, men svaret mitt endte med å lyde som et løfte.

Det er vanskelig ikke å tenke på dette nå mens jeg åpner døra til det som en gang var hjemme. Nå er det blitt et mausoleum. Oktober fortoner seg enda kaldere inne enn ute, og av gammel vane tar jeg etter lysbryteren, før jeg kommer på at strømmen for lengst er stengt av. I noen øyeblikk føles det som om det er nok spenning i min egen kropp til å lyssette hele huset, det er nesten så jeg kan fornemme det tørre kneppet når lyset slår seg på og det begynner å summe i lysstoffrørene.

Men følelsen er flyktig. Nederst i trappa til annen etasje setter jeg fra meg de to eneste maleriene som er igjen etter farfar, og bruker mobilen som lommelykt til jeg finner en fyrstikkeske og noen stearinlys i en av skuffene på kjøkkenet.

Jeg har aldri bodd i noe hus som har vært så levende som dette. Særlig i mørket om vinteren følte jeg at jeg kunne høre universet sakte dreie. Den elektriske sprakingen fra funklende stjerner, kometer som freste over himmelen og månestrålene som morset mot vinduet på gutterommet. Veggene i huset som ynket seg mot kulda utenfor, og det å våkne hver morgen av duringa i pipa mens jeg langsomt kjente varmen fra svartovnen krype oppover i etasjene. Da jeg var liten, ble rommet 110

utenfor stua stengt av for å spare ved. En kveld jeg snek meg til å åpne døra, slo det meg at det var en helt annen atmosfære der inne. Det var minst like kaldt som ute, og de gjenisede ytter- og innervinduene, den syngende lyden i fjærene da jeg la meg på divanen og det overveldende nærværet av vinter fylte meg med en fysisk erkjennelse av hva det vil si å være både levende og død.

Nå er det ingen lukter igjen som jeg forbinder med faren min. Han luktla huset på en helt annen måte enn mamma, som hadde en egen lukt for lørdag og søndag. Det var ikke bare maten hun laget, men også de små sprutflaskene med parfyme hun gjemte i nattbordskuffen bak biblene sine. Faren min, derimot, omga seg med en eim av arbeidssvette, motorsagbensin og tigerbalsam. Det var lukta av livet hans. Akkurat som smellet av ham i døra hver morgen var lyden av oppveksten min. Sterkest inntrykk gjorde likevel de våte skjortene han skiftet av seg i tømmerskogen, på de kaldeste dagene var de helt stive av frost etter å ha hengt over ryggsekken hans hjem.

Flanellsskjortene så ut som brynjer når de ble stilt til tining foran ovnen i stua.

Alt som er igjen etter faren min nå, er spikerhullene i stua der familiebildene hang. Jeg stryker hånda forsiktig over veggen, som om de skulle være en form for blindeskrift og at pappa har lagt igjen en beskjed som bare jeg er i stand til å forstå. Det måtte i så fall være noe om hus, arbeid og biler, og at det er måten du forholder deg til det du blir tildelt i livet, som avgjør hvor mye du er verdt som mann.

Jeg stapper lommene fulle av stearinlysstumper og tramper opp i annen etasje. Setter maleriene til farfar inn mot det tomme klesskapet og bretter soveposen min ut i dobbeltsenga, det eneste møbelet som er igjen i huset. Bibelen etter pappa legger jeg ned på golvet. Det er den eneste boka jeg har med 111

meg. Jeg går bort til vinduet og ser nedover grusveien som løper langs det gjenvokste potetlandet, før den stuper gjennom sandtaket ned mot bygda. Månen henger skimrende og nyforsølvet over grantoppene, og hvis jeg virkelig forsøker, er jeg sikker på at jeg fortsatt kan fornemme vindspråket som en rasling av lenker mellom trærne. Men jeg er ikke vant til å ha det stille rundt meg lenger. Jeg er ikke vant til å se ut av vinduet uten at noe forstyrrer synsfeltet. En visshet like langsom som landskapet siger inn i meg. Det er her jeg kommer fra. Denne plassen faren min felte trærne og brøt opp jorda. Det var her han bygde huset som nå skal rives.

Plutselig kjenner jeg pappas tilstedeværelse så sterkt at jeg må støtte meg til vinduskarmen, og jeg tenker at jeg må hente gitaren bak på pickupen. Hvor mange ganger har han ikke formanet meg om å ta vare på tingene mine, og nå lar jeg en gitar til hundre tusen ligge ute gjennom en mulig frostnatt?

Men stikket av dårlig samvittighet varer ikke lenge. Faktisk håper jeg at gitaren vil sprekke. Det er ikke flere sanger igjen.

Jeg er lei alt dette jaget etter vind.

Inne på kottet finner jeg en kiste der malinga nesten har flasset helt av. Jeg setter den foran senga. Plukker fram lommekniven etter pappa og begynner å telje av stearin som jeg samler i små hauger og smelter, slik at jeg kan få lysene til å stå. Så tenner jeg vekene én etter én. Et varmt lys fyller soverommet til foreldrene mine, og det ser ut som treet på det ytterste maleriet til farfar rører seg. Maleriet har ingen tittel, bare initialene hans og årstallet -25. Det var det første av bildene hans jeg klarte å oppspore. Rammene er av fugleøyetre, et passende navn på trevirket, for de små ujevnhetene og innleirede småkvistene ser virkelig ut som øyne. Rammene er små kunstverk i seg selv med utskårne pynteborder, skinnende blanke gløder de 112

mot meg. Jeg er sikker på at det var farfar som laget dem. Og de har noe å fortelle meg om arbeidsstolthet og viktigheten av detaljer. Når jeg stryker fingrene langs overflata på ramma, er det ikke mulig å kjenne skjøtene, men nederst i det ene hjørnet er det slått vekk en flis. Jeg har ikke lagt merke til det før.

Dette skåret blir enda en manglende bit i puslespillet om familien min, for det er ingen som vet hva som skjedde med bildet fra det skulle stilles ut, til det nitti år seinere dukket opp på en vegg i Søre Osen.

Maleriet er like mye et vindu som et bilde. Det viser det åpne landskapet på begge sider av en innsjø. Jeg tror i hvert fall det er en sjø, for jeg vet ikke om farfaren min noen gang fikk se havet. I skinnet fra stearinlyset trer krakeleringene i malinga på himmelen tydeligere fram, og de tynne sprekkene minner om de fine rynkene over ansiktet til pappa rett før han døde.

Den siste reisen Elvira og jeg tok sammen var til München.

I Pinakothek der Moderne ble vi stående lenge foran Vasilij Kandinskijs maleri «Dreamy improvisation» mens vi holdt hverandre i hånda og hørte på audioguiden. En dag vinteren 1909–10 steg Kandinskij inn i det halvdunkle atelieret sitt og ble fullstendig bergtatt av et av maleriene han dagen før tilfeldigvis hadde satt på høykant. «Bildet formelig strålte mot meg», sa stemmen som skulle forestille malerens, i øretelefonene, «og deretter så jeg bare farger og former, aldri mer konkrete gjenstander». Elvira slapp hånda mi og skakket på hodet, mens jeg ble stående stille.

Kanskje var det da vi begynte å se ting på forskjellig vis.

Jeg setter meg ned på senga foreldrene mine ikke har sovet sammen i på mange år. Det tittelløse maleriet etter farfar er på ingen måte abstrakt, men fargene trer ut av lerretet på samme måte som hos Kandinskij, og det er akkurat som om bildet 113

viser to årstider samtidig. I nederste bildekant er bakken bar, og et tre med løvdekte greiner strekker seg mot vannet. På den andre sida av sjøen er åskammen dekket av snø. Første gang jeg så bildet var jeg sikker på at motivet var fra våren og viste skyggesida av et landskap der sola ikke helt hadde fått tak. Nå er jeg sikker på at det ikke stemmer. Jeg ser det på sinkranden nederst i horisonten, og på skyene som foruroligende krøller seg over åsen før de skyver lyset foran seg ned i vannet. Bakken er dessuten brunrød på en måte som ikke passer med begynnende vår. Forsiktig dytter jeg kista med lysene litt nærmere bildet. Jeg har aldri sett noen framstille himmelen slik før. Som et seil tydelig tynnslitt der vinden har revet som mest. Farfar må ha fornemmet noe av evigheten da han malte det bildet.

At vinteren som kom ham krypende i møte over vannet, var et forvarsel om alt som skulle skje det året.

2

Faren min het Hermann. Da han som seksåring for siste gang gikk ut døra i barndomshjemmet på Løten, hadde han bestemt seg for ikke å gråte eller holde noen i hånda. Men han rakk ikke lenger enn til terskelen på utgangsdøra før Bjørn, broren hans som var fire og den nest yngste av alle fem barna, tok etter hånda hans.

– Hvor skal vi? sa Bjørn, enda foreldrene flere ganger hadde fortalt barna at de skulle flytte og hvorfor.

– Himmelen, sa Hermann. Siden skulle han ofte lure på hvorfor han svarte nettopp det. Familien var ikke spesielt kristne, de gikk i kirka bare når noen døde, og det var nettopp dette faren min forbandt med himmelen. Himmelen var et svært trangbodd sted ut fra hva han forsto på presten hver gang noen fra bygda skulle i jorda. Da en nabo hadde falt i brønnen og druknet tidligere det året, hadde presten vendt en dirrende pekefinger mot forsamlingen og sagt at et menneskes liv på jorden er en krigstjeneste, og hans dager å regne som en dagarbeiders.

Det hadde fått faren til å skutte seg i benkeraden der han satt mellom sin kone og den eldste sønnen. Da de skulle be Fadervår etterpå, var det noe med måten faren foldet hendene på, som fikk Hermann til å tenke på en jakke som var kneppet feil.

– Ikke dit vel? sa Bjørn, og så skrått opp mot innlandshimmelen som var insisterende dypblå og bare sprakk opp i noen hvite pynteborder over skjørtegranene langs åskammene østover.

115

Hermann svarte ikke med en gang, men studerte øynene til broren, som allerede hadde begynt å få det lett fraværende uttrykket som seinere skulle få folk til å spørre seg om han noen gang var helt til stede.

– Kanskje ikke akkurat dit, sa han, – men far har sagt at på en klar dag kan man se helt til verdens ende fra dit vi skal flytte. Og det er der himmelen begynner.

Før broren rakk å spørre mer, fikk de beskjed om å sette seg på vogna der Olaug og Margit alt hadde tatt plass.

Storesøstrene hadde gjort seg ekstra flid med flettene den morgenen, og det var første gang Hermann kunne huske at hele familien var kledd i søndagsklærne på en vanlig hverdag uten at noen skulle i jorda. Moren tok minstemann Leif på fanget og satte seg mellom døtrene på det bakerste setet. Hermann og Bjørn tok plass foran på hver side av bestefaren, som Hermann var oppkalt etter. Bestefaren hyppet hesten i gang og ga den ene tømmen til Hermann. Slik jeg kjenner faren min, er jeg sikker på at gråten ikke var langt unna. Jeg antar han ikke klarte la være å snu seg mot huset da hest og kjerre svingte ut i veien.

– Du vil få nye venner, sa bestefaren og la armen rundt gutten ved sida av seg.

Hermann bare nikket, og dro håndbaken over ansiktet. Det var ikke vennene han tenkte på. Det var bestefaren. Lukta av høvelspon og skråtobakk. De langsomme bevegelsene som om alt var nøye gjennomtenkt på forhånd. Hvordan han aldri gikk lei av å rette ut spikerne Hermann bøyde fordi han holdt hammeren feil. Morgenene de gikk og besøkte faren i bakeriet før det ble lyst. Bestefaren som hadde vært enkemann i mange år, og som allerede hadde fulgt to av sine fire sønner til graven.

Det var ingen som sa noe før de var framme på jernbanestasjonen og barna én etter én tok avskjed med bestefaren.

Hermann var den siste, og da de skulle skilles, stakk beste116

faren til ham lommekniven sin.

– Her, sa han. – Navnet ditt er allerede inngravert, eller i hvert fall forbokstavene. Tenk deg godt om før du bruker den.

Det var en uanselig liten gave, det største bladet var slipt så mange ganger at det ikke var stort bredere enn lillefingeren hans, men for Hermann var den kniven det mest verdifulle han noen gang hadde eid. Han ble stående og klamre seg til bestefaren med lukkede øyne, for å kunne bevare lukta et sted inne i seg. Den sure angen av vadmel som hadde tørket på kroppen, blandet med en søtlig eim av kumøkk og høvelspon.

Hermann ble stående slik til lokomotivet kjørte inn på stasjonen og moren måtte løsne armene hans.

Verden sto og vippet mellom to kriger, og faren min skulle for første gang ut på en reise. Selv har jeg vært i samtlige verdensdeler, og jeg har hatt flere adresser enn jeg har gitt ut plater, men har alltid hatt tid til å pakke livet mitt med meg. Hver gang jeg har flyttet, har det vært fordi jeg ville, aldri fordi jeg måtte. Pappa kunne selvfølgelig ikke vite at selv om reisen ikke var så lang målt i antall kilometer, skulle avstanden mellom nå og da snart bli uoverkommelig.

Pappa hadde i likhet med søsknene sine aldri kjørt tog, likevel ville han mye heller blitt stående på perrongen sammen med bestefaren enn å stige om bord i kupeen. Men lokomotivet hadde ikke dratt vognene lenger enn rundt første sving før han sluttet å tenke på bestefaren og det fysiske minnet om ham ble borte i landskapet som seilte forbi utenfor togvinduet.

Han ble revet med både av oppstemtheten til søstrene som var store nok til å la seg forundre av alt det nye, og brødrenes forskrekkelse over det samme. Det var bare hver gang hånda hans kom borti bukselomma som strammet over kniven, at han ble minnet om bestefaren.

117

Resten av livet skulle han alltid bære den kniven på seg. Den første skoledagen. Hver gang han krøket seg sammen på toppen av en skibakke han ikke kunne se unnarennet på. I barnedåper, brylluper og begravelser. Han skulle miste kniven flere ganger, men alltid finne den igjen og fortsette å bære den i lomma. Helt til mamma ga den bort til det yngste av de fire barna på dødsleiet hans, og jeg tok til å gå med den i lomma på samme måten. Den dagen han døde rakk jeg nesten ikke fram til sykehuset for å holde ham i hånda under de siste hjerteslagene fordi jeg hadde glemt igjen kniven hjemme.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å skrive om dette, eller om pappa i det hele tatt. Fingrene mine har lekt fram melodi etter melodi, mens jeg har stirret meg nesten snøblind på sidene i notatbøkene mine. Samme hvor bra melodiene har vært, fortsetter arkene å ligge der like uberørte som en dalside selv den djerveste løssnøkjører ikke våger å sette utfor.

Hermann Henriksen hadde aldri forestilt seg at verden kunne være så stor og flat. Et endeløst gressgrønt innlandshav som bølget rundt dem, bare stykket opp av gårdsbruk og de største kubølingene han noen gang hadde sett. Ved sida av jernbanesporet stakk hestehoven opp, og når de stoppet på stasjonene, kunne han ane lukta av tjære fra svillene gjennom den intense dunsten av brent kull. Jeg innbiller meg at pappa fikk de andre søsknene med seg i jubelen hver gang lokomotivet hostet i gang igjen ut fra stasjonen. Tausheten, eller stilleheten, som søsknene, og da først og fremst brødrene, omga seg med, tror jeg kom seinere. Det måtte ha vært forferdelig vanskelig for en seks år gammel gutt å sitte rolig. Jeg kan kjenne rastløsheten hans, føle iveren da han dro broren sin med seg bakover i toget. Det forunderlige med å bevege seg mot bevegelsen, krengningen i svingene, luktene og lydene. Lokomotivet som mistet kraft i motbakkene, og rykket de to gutta ut av balanse 118

når det gjenfant topphastigheten. Suget i magen som gjorde det vanskelig å puste. Landskapet flimrende forbi som lysbilder, bit for bit av Norge på en måte Hermann aldri hadde sett før. Opplevelsen av å være uovervinnelig og å holde på å gå i stykker i ett og samme hjerteslag. Forventning paret med uro, som da han mange år seinere kjørte ut på motorveien for første gang og straks svingte ut til sida, steg ut av bilen og iakttok julerushet med et uutgrunnelig uttrykk i ansiktet. Jeg var bare et barn selv, på vei inn til Oslo for første gang i livet, men da jeg så ham stå slik, lett svaiende i desemberkulda, lurte jeg på om han var en mann som ønsket å ta sats videre eller om han bare ville snu og dra hjem.

Familien til pappa flyttet fra Løten samme år som lederhunden Balto var med på å frakte en slede full av serum til Nome i Alaska, der det hadde brutt ut difteri. Det sto om Gunnar Kaasen og Baltos heltedåd i avisen, og jeg vet at de to brødrene fant en slik avis på toget den dagen. Ingen av dem kunne lese, men det var bildet av huskyen som opptok dem. Kanskje det var det som fikk faren min til å fabulere om en egen hund. En ny lekekamerat på stedet de skulle flytte til.

Det var også et bilde av skihopperen Tullin Thams i avisen. Året før hadde han vunnet Olympiaden og satt verdensrekord med et hopp på 49 meter. Hastigheten toget beveget seg i, følelsen av å gli ustoppelig gjennom verden, fikk kanskje Hermann til å tenke på hvordan det måtte være å hoppe langt på ski.

– En gang skal jeg hoppe like langt, sa han til broren.

– Det vil du aldri klare, sa Bjørn.

Hermann svarte ikke, bare lukket øynene mens han laget en perfekt svevkurve med høyrehånda. Inne i seg kjente han igjen følelsen fra da skiene slapp hoppkanten i den lille bakken ungene i bygda hadde trampet opp sist vinter.

– Hvis vi får en hund, skal han hete Tullin Thams, sa Hermann.

119

– Jeg liker ikke hunder, og det går ikke an å bruke navnet til en skihopper på dyr, sa broren.

Før Hermann rakk å si noe, slo røyken og lukta av brent kull inn gjennom vinduet, og begge to kastet opp utover golvet i vogna.

De to yngste gutta sov mot hverandre som siamesiske tvillinger da de kjørte inn på endestasjonen, og moren måtte riste liv i dem begge. Månen hadde slått et digert høl i natta, og de ringlende radene av lys hvelvet seg over dem og fikk himmelen til å virke mye nærmere enn Hermann var vant med. Et øyeblikk føltes det som om han hadde vokst, og at han kunne ta på stjernene bare han prøvde hardt nok. Hermann nøyde seg med å hoppe ned på perrongen i et perfekt telemarksnedslag, før han snudde seg mot moren og søstrene for å hjelpe til med koffertene. Brødrene holdt på å rive ham over ende da de stormet forbi, og da Hermann snudde seg, kunne han se faren komme gående inn på perrongen. Bernt Henriksen løftet opp de to yngste gutta, en i hver arm, og før Hermann rakk å reagere løp også søstrene ham i møte. Hermann skulle gjerne tatt del i denne gjensynsgleden, men hadde faren vært et tre, ville det ikke vært flere greiner igjen for ham å klatre i.

Faren ble stående og svaie under vekten av unger, og et øyeblikk ble Hermann redd han skulle få et nytt anfall. Men faren falt ikke. Han satte gutta ned på perrongen, klemte døtrene og kom moren og den eldste sønnen i møte.

– Velkommen hjem, sa han og slo armene rundt sin kone.

Faren hadde på seg den alvorstunge dressen han vanligvis bare brukte i kirka, men likevel var det noe ledigere over måten han beveget seg på nå enn i bakeriet. Hermann hadde alltid likt lukta av ham der, av sukker og søte ting. Likt at melet iblant satt fast i barten hans og klistret seg til det svette ansiktet. Han virket alltid dypt alvorlig der foran bakerovnen, 120

men nå var blikket ikke lenger fjernt, og det magre ansiktet åpnet seg i et smil. Han tok et skritt tilbake og bukket som om han skulle by moren opp til dans, og mens foreldrene svingte seg rundt på perrongen, ble Hermann stående og vippe med begge nevene rundt håndtaket på den største kofferten mens han følte seg til overs. Som om han var den eneste i familien som hadde reist så langt og likevel ikke kommet fram.

Så var det som om faren plutselig kom på at det var én i familien han ikke hadde viet noen oppmerksomhet.

– Kaptein, sa han galant og hilste til lueskyggen. – Bra jeg hadde en om bord som ikke er redd for å sjaue.

Egentlig ønsket Hermann å klemme faren, han også, men fikk seg ikke til det nå. Faren hadde på en måte utpekt ham til nestkommanderende, og han begynte å dra kofferten etter seg bortover perrongen.

– Kaptein, sa faren igjen. – Det går bra. Hent den kjerra borte ved inngangen til stasjonen, så kan vi trille koffertene bort til hesten. Det er enda en mil igjen.

3

Jeg kjørte aldri noen gang tog med pappa, og bortsett fra familien Henriksens oppbrudd fra Løten, har jeg bare hørt om én annen togtur faren min tok. Det var den romjula han hastet oppover Glommadalen sammen med mamma for å begrave halvbroren sin. Brått blir jeg svimmel, fordi jeg kommer på at alle platene mine har inneholdt minst én sang som handler om den store hjemløsheten det å reise med tog framkaller. Jeg har bare aldri satt det i forbindelse med faren min før. Kanskje handler det om selv å bestemme når det skal gjøre vondt. Litt slik som en slektning av mamma som sloss mot tyskerne rett nord for Kongsvinger på østsida av Glomma, i en av de blodigste trefningene i april 1940. Etter å ha overlevd det slaget, kjørte han alltid på den andre sida av elva for å slippe å passere stedet der han så flere av kameratene sine bli drept.

Kanskje skyldtes også pappas motvilje mot tog at han sterkt mislikte all form for bevegelse der han selv ikke fikk bestemme hastigheten. Jeg kan huske bilturene våre, ferieturene, til trange steder med lange navn. Det var de eneste gangene det ble ampert mellom foreldrene mine. Pappa som bestandig satt ute i bilen på gårdstunet og tutet, utålmodig etter å komme av gårde, og så rakk vi knapt å få satt opp teltet og finne fram primusen før han begynte å lengte hjem.

Straks vi var tilbake på Skogli, ble han umiddelbart innhentet av melankoli og mismot fordi feriene våre alltid ble så korte.

122

Det var som han alltid ville til et annet sted enn der han var, lik en bluesmann dyrker lengselen for å ha noe å skrive om.

Det var bygdeveiene han regjerte over, bakveiene og avstikkerne. Alt som lå utenfor allfarvei. Ruter som ikke var laget for å komme seg fortest mulig fram. Innimellom, i hvert fall da han var yngre, tror jeg nok han drømte om å se Europa fra bak et ratt, men hver gang vi nærmet oss motorveien, fikk han noe anstrengt og nervøst over seg. Han mistet den tryggheten som gjorde at bilen og han ellers framsto som én. Noe tilnærmet organisk og udelelig. Noe stoisk. Selv har jeg aldri vært spesielt flink til å sitte stille lenge, og disse bilturene som barn føltes ulidelige. De fire milene til Kirkenær, det første store tettstedet på vei nordover i fylket, virket lengre enn til verdens ende.

Hvor uendelig må da ikke pappas første reise ha fortonet seg?

Først togturen, og så flere timers hesteskyss videre under nattehimmelen med alle sine funklende stjerner, som måtte ha forstyrret enhver oppfatning den seks år gamle gutten hadde av tid og avstand.

Jeg lurer på om han hadde en klar formening om at livet hans aldri mer kom til å bli det samme.

Den monotone knirkinga i vogna da de begynte på den siste etappen på veien bort, veien hjem. Moren og faren med Leif mellom seg, og de fire andre barna bakerst. Hermann ytterst.

Han hadde aldri vært mørkeredd, men Løten hadde vært hjemme. Dette var annerledes. Slettene med skog som etter hvert ble åser på hver side av veien. Hesten som dro dem oppover og oppover, og faren som gikk av i de bratteste bakkene.

Nesten hver gang bestefaren hadde gitt etter for Hermanns masing om enda en historie, fortalte han om indianere, eller om ulv. Gråbein, som han kalte dem. Historiene foregikk nesten alltid oppe i dalen. Helt fram til nå hadde det vært et sted som bare eksisterte i vedskålen mens bestefaren svingte 123

øksa, eller inne på snekkerverkstedet mens han sto bøyd over høvelbenken. Og bestandig mens det var lyst ute. Det var alltid historier som var like mye eventyr. Hestesleder som ble forfulgt av ulveflokker. Hunder som døde mens de forsvarte familien sin. Barn som ble båret bort når de skulle ut på do, og alt som ble igjen av dem var skrikene i mørket. Nå var Hermann i en dal. Nå var han i et slikt landskap der gråbeinen holdt til. Dette dyret som skulle gjenskape den samme frykten i meg når han mange år seinere gjenfortalte bestefarens historier.

Det betydde ulykke å se et nytt sted for første gang mens det var mørkt, og Hermann undret seg over hvorfor de ikke hadde dratt tidligere, hvorfor kunne de ikke ha kommet fram om dagen? Det hadde sikkert vært mulig å sove over på stasjonen og så dra til huset neste morgen.

Han bet tennene sammen, ville ikke vise at han var redd.

Faren hadde kalt ham kaptein. Han var den eldste gutten. Det fulgte ansvar med det.

Neste gang faren hoppet ned fra vogna, gjorde Hermann det samme og passet på å bli gående mellom faren og hesten.

– Er det langt igjen? spurte han.

– Bare noen kilometer med oppoverbakke.

– Er det mange dyr her?

– Kuer og sauer, mener du?

– Gråbein, sa Hermann.

– Det har ikke vært ulv i disse skogene på mange år, sa faren, og Hermann slapp skuldrene ned. Likevel ble han lettet da faren strakte ut hånda, og grep den hardt.

Huset var en skygge i natta. Ingen lamper var tent. Han så bare et kantet omriss der mørket var litt lysere. På nedsida skimtet han frukttrær. På eiendommen var det også to andre bygninger, og en låve tegnet seg mot nattehimmelen.

Leif hadde sovnet, og da moren bar ham inn, fulgte ikke 124

Hermann etter, men ble stående igjen ute på gårdsplassen.

Inne i huset kom lyset på, og han kunne se ansiktene til søstrene forflytte seg fra vindu til vindu. Han hadde vent seg til mørket nå, det var ikke skremmende lenger, og han gikk nedover mot trærne i hagen mens han lurte på i hvilken retning verdens ende lå. Oppe ved huset løftet faren den siste kofferten ned fra vogna, og Hermann satte seg i gresset med ryggen mot stammen på et av epletrærne. Kvelden før de dro hadde bestefaren og han sittet lenge ute på tunet, og den gamle mannen hadde pekt ut de forskjellige stjernebildene. Karlsvogna var det eneste navnet Hermann husket, og blant alle stjernene over seg hadde han ingen problemer med å finne den igjen, og han lurte på om bestefaren kunne se stjernebildet like klart.

– Skal du være med og levere hesten til naboen? ropte faren, og Hermann reiste seg. I det samme ble han var en bevegelse litt lenger ned i hagen. Først trodde han det var et tøystykke som hang på et av trærne, men så brøt den flagrende bevegelsen seg fri fra stammen og ble til en skikkelse som kom haltende mot ham. Hermann åpnet munnen, men hadde ikke pust til å skrike. Forsøkte å ta et skritt tilbake, men rygget inn i stammen på epletreet. Pesta. Huldra. Han kunne kjenne røttene på treet vokse fast rundt føttene, og greinene holdt ham hardt over brystet. Da skikkelsen stoppet opp foran ham, så han at det var en kvinne. Ei eldgammel kjerring med kjeppen som en tryllestav foran seg.

– Bernt Henriksen skal aldri få se snøen falle over SkredderHans, sa heksa, og da hun pekte på ham med kjeppen, slapp treet taket i kroppen hans. Hermann falt, men noen grep tak i ham rett før han traff bakken.

– Forsvinn, ropte faren og skjøv sønnen opp.

Med messende stemme gjentok kvinnen setningen, og faren slet kjeppen ut av hånda hennes, knekte den over låret og trampet bitene ned i jorda.

125

– Kommer du nær familien min én gang til, ender du som grisefôr, sa han, løftet sønnen opp og begynte å gå mot huset.

Hjertet til Hermann hamret mot brystet til faren. Han klamret seg hardere fast enn han noen gang hadde gjort, og først oppe ved huset klarte han å snakke.

– Var det en heks? stotret han.

– Nei. Hun heter Olea Nedgård og pleide å bo her på SkredderHans. Ikke tenk på det. Hun er gammel og skal snart dø.

– Men, begynte Hermann. Faren bare avbrøt ham.

– Ikke tenk på det. Hun vet ikke hva hun sier.

Faren satte seg ned på trappa og tok sønnen på fanget. I hagen kunne ikke Hermann se noe annet enn trær, og han lurte på om kjerringa hadde gjemt seg igjen, eller om hun i det hele tatt hadde vært der.

– Hva mente hun? sa han.

– Ikke tenk på det, sa faren for tredje gang. – I morgen skal jeg vise deg verdens største mann.

Først da Hermann begynte å gråte, forsto faren hvor skremmende det måtte lyde.

– Det er ikke en ordentlig mann, men en ås som ser ut som et ansikt, sa han og pekte utover i natta.

– Ved verdens ende? spurte sønnen.

– I hvert fall i Sverige. Tørk tårene dine nå, og ikke si noe til de andre. Jeg stoler på deg, kaptein. Gå inn, så ordner jeg med hesten, sa han og rusket sønnen i håret.

I ettertid har jeg forestilt meg at det var da, i det øyeblikket han snudde ryggen til både eplehagen og faren sin og gikk de få skrittene inn i det nye huset, midt mellom det som hadde vært og det som skulle komme, at han for første gang forsto noe grunnleggende om det å tøyle sin egen frykt. Kanskje også noe om å evne å bruke denne redselen til å vinne over seg selv, og dernest verden. Toralf Engan vant gull i både VM og OL 126

i hopp, og var ofte så nervøs at han kastet opp før han satte utfor. Torgeir Brandtzæg vant aldri gull i hverken VM eller OL, men mente det var bedre å hoppe langt og falle enn å hoppe kort og stå. Det er ikke tvil om hvilken av disse typene jeg føler meg mest i slekt med, og det er åpenbart hvem jeg skulle ønske at faren min ville vært.

ALEX SHULMAN Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

GLEM MEG

I tretti år, uten å nevne et ord til noen, vasket, ryddet og slettet den svenske mediepersonligheten Alex Schulmann sporene etter morens drikking. Det hjalp lite, moren gikk til grunne og var nær ved ta med seg barna. I den selvbiografiske oppvekstskildringen Glem meg, tegnes et nakent og smertelig portrett av en liten familie og det voksne barnets desperate søken etter forsoning. Uten store fakter, men med et bankende hjerte, forsøker Alex 38 år å forstå sin egen barndom for å kunne se seg selv som forelder. Dermed er det også blitt en fortelling om hverdagskjærlighet og verdien av de små øyeblikkene.

Jeg kjører på en vei jeg kjenner godt. Det er en grusvei som støver og spytter stein mot grøftene til høyre og venstre, og som hele tiden vil overraske med uventede svinger. Men meg overrasker den ikke. Jeg kan alt om denne veien. Jeg kjører opp den siste bakken, den som alltid har vært så krevende i kveldssolen i juli, der pappa alltid senket farten og konsentrert dro ned solskjermen i frontruta. Om bare noen hundre meter er jeg framme ved familiens torp i Värmland.

Ved siden av meg i bilen sitter broren min Calle. Vi har sittet sånn mange ganger før, i en varm bil som pløyer gjennom sommeren, det siste stykket mot hytta. Det er så mye av feriens første dag over denne strekningen. Vi er åtte–ni år, drikker varm brus i baksetet og har potetgullsmuler mellom lårene.

Vinden i håret til pappa foran, når mamma ruller ned ruta for å røyke. Solen mellom bjørkene. Noen av oss klager: «Når er vi framme?» Og noen foran svarer: «Nå er det bare det siste stykket igjen, den siste bakken, så er vi der!»

Men denne gangen er det annerledes. På begynnelsen av turen hørte vi på høy musikk, Calle trommet med hendene på knærne. Men jo nærmere vi kommer torpet, desto mindre snakker vi med hverandre. Vi kjører over den lille bekken der vi pleide å padle kano da vi var barn. Nå er det stille i bilen.

Vi vet ikke så mye. Vi vet at mamma har stengt seg inne på soverommet på torpet. Og at hun har sittet der og drukket i 129

flere dager nå. Vi vet at det skjedde noe for tre dager siden.

Broren vår, Niklas, var der med barna sine. Mamma drakk og oppførte seg dårlig og låste seg inne på rommet. Niklas tok med seg ungene og dro. Etter det har vi ikke fått kontakt med mamma. Vi må hente henne hjem. Begge innser at hun kommer til å drikke seg i hjel hvis vi ikke gjør det.

Vi kjører ned den steinete bilstien mot torpet, og jeg skjønner at dette er finalen. Dette er slutten på en reise som begynte for over tretti år siden og som fortsatte gjennom barndommen og ungdommen og mitt voksne liv, alle disse årene som har gått, og alt som skjedde. Det er som å se en tragedie på teatret, siste scene, slutten på alt. Og det er så tvers igjennom uforståelig at dette skal skje her, på dette stedet. Dette er ground zero.

Alt i livet mitt springer ut fra dette torpet. Trehuset tårner seg opp mellom bjørkene. Den røde malingen har blitt brent og mørknet av solen i årenes løp. Vannet ligger stille der nede.

Det er sommerens vakreste dag.

Vi kjører helt fram til huset og går ut av bilen. Det er så stille at det nesten er som å holde for ørene. Jeg ser ingen tegn til mamma.

«Hun er vel oppe på soverommet,» sier jeg.

«Ja,» sier Calle. «Det er kanskje best at jeg går opp, og du blir her utenfor.»

«Det er nok best,» sier jeg.

Calle går inn i entreen.

«Mamma?»

Han roper opp i trappa, blir stående en stund og vente med blikket mot gulvet. Han roper igjen. Ikke noe svar. Han går opp. Jeg blir stående og se ut over vannet, lytter til alle de velkjente lydene. Vannpumpen i toalettet som rauter. En mygg som nærmer seg og forsvinner. Svaler som skraper klørne mot treverket når de klatrer inn og ut av reiret under takskjegget. Jeg hører skrittene til Calle i trappa. Det lille smellet fra 130

soveromsdøra når man trykker ned håndtaket. Jeg hører at de snakker med hverandre, en dempet mumling der oppe fra. Det er så vidt hørbart, men jeg registrerer at stemmene er rolige.

Ingen utbrudd. Snart hører jeg at de kommer ned trappa. Calle kommer først ut. Vi veksler blikk. Jeg klarer ikke å tyde hva blikkene betyr. Mamma kommer i morgenkåpe, med håret til alle kanter. Hun myser mot sollyset. Så ser hun meg og vender umiddelbart blikket bort.

«Hva gjør han her?» sier hun og går mot uteplassen. Ustøtt.

Hun slår seg ned i en av plaststolene med ryggen mot meg.

«Vi er her fordi vi er bekymret for deg,» sier Calle.

«Jaså,» sier mamma.

Hun tenner en sigarett og ser ut over vannet. Hun mangler uttrykk. Hun er helt tom. Luften står stille på uteplassen, ingenting beveger seg, sigarettrøyken blir liggende over bordet. Myggen henger som i usynlige tråder fra himmelen.

Ingen sier noe.

«Kom du nå?» sier mamma til Calle.

«Ja. Fra Stockholm.»

«Så hyggelig.»

Mamma smiler mildt og skraper av sigarettgloen mot husfasaden. Kaster et blikk på Svenska Dagbladet, som ligger åpent på bordet. Ser ut over vannet igjen.

«Vil du ha noe? Jeg tror det er noen pølser i kjøleskapet,» sier mamma.

«Nei, det går bra,» sier Calle. «Vi har prøvd å ringe deg som gale i flere dager.»

«Jaså. Jeg vet ikke hvor jeg har lagt telefonen.»

«Hva skjedde med Niklas?» spør Calle.

«Hva som skjedde med Niklas?»

«Han dro herfra og sa at dere hadde kranglet.»

«Jaså. Jeg gjorde vel noe galt, som vanlig.»

«Han sa at du hadde vært dum mot barna.» Mamma 131

trekker på skuldrene og ler litt.

«Antagelig.»

Det blir stille igjen. En mamma som ser ut over vannet, og to sønner med bøyd nakke. Det er som det alltid har vært. Vi er tretti år gamle, vi er fem år gamle.

«Kan vi snakke om problemene dine?» spør Calle.

«Nei, faktisk ikke.»

«Hvorfor ikke?»

«Jeg skjønner ikke hva dere skulle ha med det å gjøre.»

«Vi bryr oss om deg, mamma.»

«Jaså?» sier mamma. «Så snilt.»

Calle sukker lydløst.

«Mamma. Jeg syns vi skal dra hjem nå.»

«Nei.» Hun ser ut over vannet, strekker seg etter hånden til Calle. Han tar hånden hennes over bordet.

«Vil du ikke ha noen pølser?» sier mamma. «Kvelden er jo så fin.»

Jeg tar noen skritt mot bordet, veksler blikk med Calle igjen, før jeg setter meg rett overfor mamma. Hun stumper røyken på en tallerken, omhyggelig, nesten rituelt, banker stumpen mot det som gløder, presser og dreier stumpen igjen og igjen. Jeg fingrer med en hvit dukklemme i plast. Drar den av bordplata og setter den på igjen. Om og om igjen.

«Mamma, du kan ikke bli her,» sier jeg. «Det går ikke. Nå går vi opp og pakker kofferten din, og så drar vi.»

Mamma ser opp på meg. Blikkene våre møtes for første gang.

«Deg snakker jeg ikke med,» sier hun.

132

133

JONATHAN SAFRAN FOER Oversatt av Kyrre Haugen Bakke

HER ER JEG

En rik, dyptpløyende og hysterisk morsom roman om en moderne familie og en verden i oppløsning.

Her er jeg er Safran Foers skarpeste og mest personlige roman, og med den befester han for alvor sin posisjon som en av de viktigste amerikanske forfatterne i vår tid.

Det var en natt, tidlig i ekteskapet, på et gjestgiveri i Pennsylvania. Hun og Jacob delte en joint – det var første gang noen av dem hadde røykt siden studietiden – og lå nakne i sengen og lovet hverandre å være åpne om alt, absolutt alt, uansett hvor skamfullt eller ubehagelig det var eller hvor sårende det kunne bli. Det føltes som det mest ambisiøse løftet to mennesker kunne gi hverandre. Det å ganske enkelt snakke sant føltes som en åpenbaring.

«Ingen unntak,» sa Jacob.

«Bare ett ville undergrave alt.»

«Sengevæting. Den slags.»

Julia grep hånden til Jacob og sa: «Vet du hvor sterkt jeg ville elske deg hvis du klarte å være åpen om sånne ting med meg?»

«Nå er jeg ikke sengevæter, da, for å ha nevnt det. Jeg bare trekker opp grenser.»

«Ingen grenser. Det er det som er poenget.»

«Tidligere seksuelle erfaringer?» spurte Jacob, som var klar over at det var her hans største sårbarhet holdt til, og at denne formen for åpenhet ubønnhørlig ville lede dit. Alltid, selv etter at han hadde mistet begjæret etter å berøre eller bli berørt av henne, følte han avsky ved tanken på at hun skulle berøre eller bli berørt av en annen mann. Folk hun hadde vært sammen med, nytelse hun hadde skjenket og opplevd, ting hun hadde stønnet frem. Han var ingen utrygg person i andre 135

sammenhenger, men i tankene så han henne tvangsmessig for seg – med samme dragning som når man ikke kan la være å gjenoppleve et traume om og om igjen – i intim kjønnslig omgang med andre. Hva sa hun til dem som hun også sa til ham? Hvorfor var det slik at slike gjentagelser ville oppleves som det ytterste svik?

«Det ville jo være smertefullt,» sa hun. «Men poenget er ikke at jeg vil vite alt om deg. Det er at jeg ikke vil at du skal legge skjul på noe.»

«Da skal jeg ikke det.»

«Ikke jeg heller.»

De sendte jointen frem og tilbake noen ganger og følte seg så dristige, så ennå-unge.

«Hva legger du skjul på akkurat nå?» spurte hun, nesten tummelumsk.

«Akkurat nå: ingenting.»

«Men du har lagt skjul på noe?»

«Derfor er jeg.»

Hun lo. Hun elsket kvikkheten hans, den merkverdig trøstende varmen som skyldtes koblingene i hjernen hans.

«Hva var det siste du la skjul på?»

Han tenkte seg om. Det å være stein gjorde det vanskeligere å tenke, men lettere å dele tankene sine.

«OK,» sa han. «Det er noe småtteri.»

«Jeg vil høre om alt.»

«OK. Vi var i leiligheten her om dagen. På onsdag, kanskje?

Og jeg laget frokost til deg. Husker du? Frittata med chèvre.» «Å ja,» sa hun og la hånden på låret hans, «det var godt.»

«Jeg lot deg sove lenge og stelte i stand frokost i hemmelighet.»

Hun slapp fra seg en røyksøyle som holdt formen lenger enn det virket mulig, og sa: «Jeg kunne godt ha spist en stor porsjon nå.»

«Jeg gjorde det fordi jeg ville vise omsorg for deg.»

136

«Jeg følte det,» sa hun og lot hånden gli oppover låret så han ble hard.

«Og så gjorde jeg det pent på tallerkenen. Den lille salaten ved siden av.»

«Akkurat som på restaurant,» sa hun og grep pikken hans.

«Og da du hadde tatt den første biten –» «Ja?» «Folk har grunner for å skjule ting.»

«Vi er ikke folk.»

«OK. Altså, da du hadde tatt den første biten, istedenfor å takke meg eller si at det var deilig, så spurte du meg om jeg hadde saltet den.»

«Og?» spurte hun, samtidig som hun beveget hånden opp og ned.

«Og det føltes bedritent.»

«At jeg spurte om den var saltet?»

«Kanskje ikke bedritent, da. Det ergret meg. Eller skuffet meg. Uansett hva jeg følte, så holdt jeg det for meg selv.»

«Men jeg stilte bare et helt saklig spørsmål.»

«Dette er deilig.»

«Så deilig, kjære.»

«Men kan du forstå at etter at jeg hadde anstrengt meg for din skyld, så virket det å spørre om det var saltet, som kritikk og ikke takknemlighet?»

«Er det en anstrengelse å lage frokost til meg?»

«Det var en spesiell frokost.»

«Er dette deilig?»

«Det er fantastisk.»

«Så i fremtiden, hvis jeg synes en rett trenger mer salt, så bør jeg holde det for meg selv?»

«Det lyder vel mer som om jeg bør holde de sårede følelsene mine for meg selv.»

«Skuffelsen din.»

137

«Nå er det like før jeg kommer.»

«Kom, da.»

«Jeg vil ikke komme ennå.»

Hun satte ned tempoet til det bare var grepet igjen.

«Hva er det du legger skjul på akkurat nå, da?» spurte han.

«Og du trenger ikke si at du er litt såret, ergerlig eller skuffet fordi jeg er såret, ergerlig og skuffet, for dét legger du iallfall ikke skjul på.»

Hun lo.

«Nå?»

«Jeg legger ikke skjul på noe,» sa hun.

«Nei vel.»

Hun ristet på hodet og lo.

«Kom med det!»

«I bilen sang du ‘All Apologies’, og hele tiden sang du ‘I can see from shame’.»

«Og?» «Og det er ikke sånn den er.»

«Selvfølgelig er det sånn den er.»

«Aqua seafoam shame.»

«Hva!» «Jepp.»

«Aqua. Seafoam. Shame?»

«Jeg sverger på den jødiske Bibelen.»

«Ligger du her og forteller meg at min fullkomment rimelige setning – rimelig på egen hånd, og rimelig i sammenhengen – i virkeligheten ikke er annet enn et underbevisst uttrykk for mitt fortrengte hvadetnåmåttevære, og at Kurt Cobain med vitende og vilje valgte å bruke ordene aqua seafoam shame i én og samme verselinje?»

«Det er det jeg ligger her og forteller deg.»

«Nei, det nekter jeg å tro. Men samtidig er jeg kjempeflau.»

«Ikke vær det.»

138

«Det der er sånt som gjerne funker når noen er flaue.»

Hun lo.

«Det burde ikke telle,» sa han. «Legge-skjul-på-ting som hobby, liksom. Gi meg noe skikkelig.»

«Skikkelig?»

«Noe virkelig vanskelig.»

Hun smilte.

«Hva?» spurte han.

«Ingenting.»

«Hva?» «Ingenting.»

«Lyder ikke sånn i mine ører.»

«OK,» sa hun. «Det er noe jeg holder skjult. Noe virkelig vanskelig.»

«Flott.»

«Men jeg tror ikke jeg er kommet langt nok i min utvikling til å snakke åpent om det.»

«Det sa dinosaurene også.»

Hun trakk en pute over ansiktet og sprellet med bena.

«Det er bare meg,» sa han.

«OK,» med et sukk. «OK. Vel. Nå som vi ligger her, steine, nakne, så fikk jeg nettopp lyst til noe.»

Han stakk instinktivt hånden mellom bena hennes og oppdaget at hun allerede var våt.

«Fortell,» sa han.

«Jeg får det ikke til.»

«Det jeg er sikker på at du gjør.»

Hun lo.

«Lukk øynene,» sa han. «Da blir det lettere.»

Hun lukket øynene.

«Næ,» sa hun. «Ikke noe lettere. Kanskje hvis du lukker dine?»

Han lukket øynene.

«Det er noe jeg har lyst til. Jeg vet ikke hvor det kommer 139

fra. Jeg vet ikke hvorfor jeg har lyst til det.»

«Men du har lyst til det.»

«Ja.» «Fortell.»

«Dette er det jeg har lyst til.» Hun lo igjen og boret ansiktet inn i armhulen hans. «Jeg vil sprike med bena, og så vil jeg at du skal legge deg med hodet der nede og se på meg helt til jeg kommer.»

«Bare se?»

«Ikke bruke fingrene. Ikke bruke tungen. Jeg vil at blikket ditt skal få meg til å komme.» «Åpne øynene.»

«Og så må du åpne dine.»

Han sa ikke et ord, laget ikke lyd. Med tilstrekkelig, men ikke for mye, fysisk makt rullet han henne rundt på magen.

Det ante ham at det hun ville, gjorde det nødvendig at hun ikke kunne se at han betraktet henne, at hun måtte gi avkall på den typen definitiv trygghet. Hun stønnet for å fortelle ham at han hadde forstått henne. Han flyttet seg nedover langs kroppen hennes. Han skilte bena hennes, og så spredte han dem enda mer. Han la seg med ansiktet så tett opp til henne at han kunne lukte henne.

«Ser du på meg nå?»

«Det gjør jeg.»

«Liker du det du ser?»

«Jeg vil ha det jeg ser.»

«Men du får ikke lov til å røre det.»

«Det skal jeg ikke.»

«Men du kan runke mens du ser på meg.»

«Det gjør jeg.»

«Du har lyst til å knulle det du ser på.»

«Det har jeg.»

«Men du får ikke lov.»

140

«Nei.» «Du har lyst til å kjenne hvor våt jeg er.»

«Det har jeg.»

«Men du får ikke lov.»

«Men jeg kan se.»

«Men du kan ikke se hvor trang jeg blir når det er like før jeg kommer.»

«Det kan jeg ikke.»

«Si hvordan jeg ser ut, så kommer jeg.»

De kom samtidig, uten å røre hverandre, og det kunne ha vært enden på visa. Hun kunne ha rullet seg over på siden, lagt hodet på brystet hans. De kunne ha sovnet. Men noe skjedde: Hun så på ham, holdt blikket hans, og lukket øynene på nytt.

Jacob lukket øynene, han også. Og det kunne ha vært enden på visa. De kunne ha utforsket hverandre i sengen, men Julia sto opp og utforsket rommet. Jacob så henne ikke – han visste bedre enn å åpne øynene – men han hørte henne. Uten å si noe sto han opp han også. Begge to rørte ved benken ved foten av sengen, skrivebordet og kruset med penner, duskene på gardinbåndene. Han rørte ved kikkhullet, hun rørte ved rattet som styrte viften i taket, han la håndflaten mot den varme topplaten på minibaren.

Hun sa: «Du er til å bli klok på.»

Han sa: «Du også.»

Hun sa: «Jeg elsker deg virkelig, Jacob. Men ikke si noe annet enn ‘Jeg vet det,’ er du snill.»

Han sa: «Jeg vet det,» og famlet seg frem langs lappeteppene som hang på veggen, inntil han kom til lysbryteren. «Jeg tror jeg nettopp har gjort det mørkt.»

Julia ble gravid med Sam et år senere. Deretter Max. Deretter Benjy. Kroppen hennes forandret seg, men Jacobs begjær gjorde ikke det. Det var omfanget av det de la skjul på, som forandret seg. De fortsatte å ha sex, men det som 141

alltid hadde oppstått spontant, krevde etter hvert enten en stimulans (alkoholrus; å se Blå er den varmeste fargen i sengen, på Jacobs laptop; Valentinsdagen), eller at de brøytet seg gjennom sjenansen og frykten for avvisning, noe som vanligvis førte til digre orgasmer og null kyssing. Det hendte fremdeles at de sa ting, rett etter at de hadde kommet, som var lette å oppleve som ydmykende, så ydmykende at det var nødvendig å fjerne seg fysisk for å gå og ta seg et glass vann man ikke hadde lyst på. Hver av dem onanerte fremdeles mens de tenkte på den andre, selv om de fantasiene overhodet ikke hadde noe nært slektskap med det virkelige liv og ofte hadde en annen i rollen som den andre. Men selv erindringen om den natten i Pennsylvania måtte legges skjul på, for den sto som en vannrett strek på en dørkarm: Se hvor mye vi har forandret oss.

Det fantes ting Jacob ønsket seg, og han ønsket seg dem av Julia. Men muligheten for å snakke åpent om begjær minsket, samtidig som hennes behov for å høre om det ble sterkere. Det var det samme for hennes del. De elsket hverandres selskap og valgte det bestandig, både fremfor det å være alene og fremfor andres selskap, men jo mer behag de fant sammen, jo mer liv de delte, desto mer fremmede ble de for sitt indre liv.

Til å begynne med var det alltid slik at de enten tok hverandre i besittelse eller tok verden i besittelse sammen. Alle barn vil se merkene bevege seg oppover langs dørkarmen, men hvor mange par klarer å se fremskritt i rett og slett å være som før? Hvor mange klarer å tjene mer penger uten samtidig å fundere på hva man kan få for pengene? Hvor mange som nærmer seg slutten av den fruktbare livsfasen, klarer å forstå at de allerede har det riktige antallet barn?

Jacob og Julia hørte slett ikke til dem som gjør motstand mot konvensjoner av prinsipp, men de hadde heller ikke forestilt seg at de skulle bli fullt så konvensjonelle: De anskaffet en ekstra bil (og ekstrabil-forsikring); meldte seg inn på et tre142

ningssenter med et kursopplegg på tyve sider; sluttet å fylle ut selvangivelsen på egen hånd; sendte ut igjen en flaske vin en gang iblant; kjøpte et hus med doble håndvasker (og full boligforsikring); fordoblet utvalget av toalettsaker; fikk bygd et teakskur til søppelkassene; erstattet komfyren med en som tok seg bedre ut; fikk et barn (og tegnet livsforsikring); bestilte vitaminer fra California og madrasser fra Sverige; kjøpte økologiske klær til priser som, når man fordelte omkostningene over antall år de ble brukt, praktisk talt krevde at de fikk et barn til. De fikk et barn til. De lurte på om en gulvrye kom til å holde seg i verdi, visste hva som var best av allting (Miele støvsuger, Vitamix hurtigmikser, Misono-kniver, maling fra Farrow and Ball), fortærte freudianske mengder sushi og arbeidet hardere for å få råd til å betale de aller beste folkene til å passe barna mens de selv arbeidet. De fikk et barn til.

Det indre livet ble overveldet av alt livet som skulle leves – ikke bare når det gjaldt tiden og energien som går med i en familie på fem, men også i spørsmålet om hvilke muskler som måtte styrkes og hvilke som visnet. Julias urokkelige sinnsro i forholdet til barna hadde utviklet seg til noe i nærheten av guddommelig tålmodighet, mens hennes evne til å formidle til ektemannen at noe var viktig, hadde skrumpet inn til å sende SMS med Dagens dikt. Jacobs trylletriks med å ta av Julia behåen uten å bruke hendene ble erstattet av den deprimerende imponerende evnen til å montere en «Pack’n play»-lekegrind mens han bar den opp trappen. Julia kunne klippe negler på en nyfødt med tennene, hun kunne amme mens hun laget lasagne, hun kunne fjerne fliser uten hverken pinsett eller smerte, hun fikk ungene til å bønnfalle henne om å bruke lusekammen på dem, hun frembrakte søvn ved å massere det tredje øyet – men hun hadde glemt hvordan hun skulle berøre mannen sin. Jacob lærte ungene forskjellen på sjelden og sjeldent, men han var ikke lenger i stand til å snakke med sin kone.

143

De pleide det indre livet privat – Julia tegnet hus til seg selv; Jacob arbeidet med bibelen sin og kjøpte en ekstra telefon – og det oppsto en destruktiv syklus dem imellom: Siden Julia var ute av stand til å gi uttrykk for at noe var viktig, ble Jacob enda mer usikker på om han ble begjært og reddere for å ta sjansen på å bli latterliggjort, noe som skapte enda større avstand mellom Julias hånd og Jacobs kropp, og Jacob hadde ikke noe språk som kunne overvinne den avstanden. Begjæret ble en trussel – en fiende – mot hjemmehyggen.

Da Max gikk i barnehagen, pleide han å gi bort alt mulig.

Enhver kamerat som kom på besøk, gikk uunngåelig hjem med en plastbil eller en kosebamse. Hvis han på en eller annen måte hadde fått tak i noen penger – småmynt funnet på fortauet, en femdollarseddel fra bestefaren hver gang han hadde argumentert godt for seg – ble pengene tilbudt Julia i en kassakø, eller Jacob ved et parkometer. Max inviterte Sam til å forsyne seg med så mye han ville av dessertskålen hans. «Vær så god,» sa han ofte når Sam sa nei takk. «Bare ta.»

Det var ikke det at Max responderte på andres behov, han var akkurat like tilbøyelig til å overse slikt som alle andre barn. Og det var ikke sjenerøsitet heller – det ville ha krevd kunnskap om hva det vil si å gi, og det var nettopp det han manglet. Alle har en kanal som de bruker til å formidle det de er villige til og i stand til å gi fra seg til resten av verden, og som de bruker til å ta inn over seg alt i verden de er villige til og i stand til å bære. Max’ rørledning var ikke større enn alle andres, det var bare det at den alltid var åpen.

Det som hadde vært en kilde til stolthet for Jacob og Julia, ble en kilde til bekymring: Max kommer til å stå tomhendt tilbake. De var nøye med å unngå enhver antydning om at det var noe i veien med måten han levde på, og lot ham stifte bekjentskap med begreper om verdi og om at ressurser er begrensede. Først protesterte han – «Det finnes jo alltid mer» 144

– men som barn flest forsto han etter hvert at det var noe i veien med måten han levde på.

Han ble besatt av å sammenligne verdier. «Kan man kjøpe et hus for førti biler?» («Det kommer an på huset og bilene.»)

Eller: «Hva ville du helst hatt, en neve diamanter eller et hus fullt av sølv? En neve så stor som din, et hus så stort som dette.» Han begynte tvangsmessig å drive byttehandel: leker med venner, eiendeler med Sam, handlinger med foreldrene. («Hvis jeg spiser halvparten av denne grønnkålen, kan jeg da få være oppe tyve minutter til?») Han ville vite hva som var best av å være varebilsjåfør og musikklærer, og ble ergerlig når foreldrene ikke uten videre godtok hans bruk av best. Han ville vite om det var riktig at pappaen hans måtte betale for en ekstra billett når de tok med Clive, kameraten hans, i zoologisk hage. «Jeg kaster bort livet!» utbrøt han ofte når han ikke holdt på med en aktivitet. Han krabbet opp i sengen til dem altfor tidlig en morgen og ville vite om det var dét det ville si å være død.

«Hva mener du med ‘dét det vil si’, vennen?» «Å ikke ha noe.»

Det at Jacob og Julia undertrykte sine seksuelle behov, var den mest primitive og frustrerende måten å skjule ting på, men neppe den mest skadelige. Bevegelsen i retning av fremmedgjøring – i forhold til hverandre, og i forhold til seg selv – skjedde med langt mindre, mer umerkelige skritt. De nærmet seg hverandre stadig i de konkrete handlingenes verden – koordinering av de stadig mer omfattende daglige gjøremålene, de snakket mer og tekstet mer (og mer effektivt), og ryddet sammen opp i rotet som var skapt av ungene de hadde skapt – og fjernet seg fra hverandre følelsesmessig.

En gang kjøpte Julia noe undertøy. Hun hadde lagt hånden på toppen av den myke stabelen, ikke fordi hun var interessert, men fordi hun i likhet med moren sin ikke kunne la være 145

å ta på varene i butikker. Hun tok ut fem hundre dollar fra en minibank, slik at det ikke skulle komme til syne på kredittkortfakturaen. Hun ville vise det frem til Jacob, og prøvde så godt hun kunne å finne eller skape den riktige anledningen. En kveld etter at ungene hadde sovnet, tok hun på seg trusene. Hun hadde lyst til å gå ned trappen, skru hetten på Jacobs penn, ikke si et ord, bare kommunisere: Se hvordan jeg kan se ut.

Men hun fikk seg ikke til det. Ikke fikk hun seg til å ta dem på seg like før hun gikk til sengs heller, for hun var redd han ikke skulle legge merke til det. Hun fikk seg ikke engang til å legge dem på sengen slik at han kunne finne dem og spørre henne om dem. Slik hun heller ikke fikk seg til å gå og bytte dem.

En gang skrev Jacob en replikk han syntes var det beste han noen gang hadde skrevet. Han ville vise den til Julia – ikke fordi han var stolt av seg selv, men fordi han ville se om det fremdeles var mulig å nå henne slik han hadde kunnet før, se om han kunne inspirere henne til å si noe sånt som «Du er min forfatter». Han tok med seg arkene ut på kjøkkenet, la dem på kjøkkenbenken med tekstsiden ned.

«Hvordan går det?» spurte hun.

«Det går,» sa han, på akkurat den måten som var det verste han visste.

«Kommer du noen vei?»

«Jo da, jeg er bare usikker på om det går i riktig retning.»

«Finnes det noen riktig retning?»

Han hadde lyst til å si: «Bare si: ‘Du er min forfatter.’»

Men han klarte ikke å tilbakelegge den avstanden som ikke eksisterte. Det uendelige omfanget av den tilværelsen de delte, gjorde det umulig for dem å dele det som gjorde den til noe særegent. De behøvde en avstand som ikke var en tilbaketrekning, men en invitasjon. Og da Jacob vendte tilbake til replikken neste morgen, ble han overrasket og trist over å oppdage at den fremdeles var helt praktfull.

146

En gang sto Julia og vasket hendene på badet etter at hun hadde vasket etter enda en Argos-bæsj, og mens hun sto og så på såpeskummet som dannet hinner mellom fingrene, begynte vegglampen å flimre, men lyset gikk ikke, og hun ble uventet overveldet av en slags sørgmodighet som ikke skyldtes eller betydde noe, men som hadde en tyngde som gikk sterkt inn på henne. Hun ville ta den sørgmodigheten med seg til Jacob – ikke i håp om at han skulle forstå noe hun ikke forsto, men i håp om at han kanskje kunne hjelpe henne å bære noe hun ikke orket å bære. Men den avstanden som ikke eksisterte, var for stor. Argos hadde bæsja i kurven sin, og enten hadde han ikke merket det, eller så gadd han ikke å flytte seg; han fikk det over hele den ene flanken og på halen. Mens Julia skrubbet det vekk med menneskesjampo og en fuktig T-trøye fra et glemt fotballag som en gang hadde knust hjerter, sa hun til ham: «Så ja. Det gjør ingenting. Snart ferdig.»

En gang funderte Jacob på å kjøpe en brosje til Julia. Han hadde ruslet inn i en butikk på Connecticut Avenue – et sånt sted der man får kjøpt salatboller dreid av resirkulert treverk og salatbestikk med hornskaft. Han var ikke ute etter å kjøpe noe, og det var ingen begivenhet i sikte som ville gitt påskudd til å kjøpe en presang. Personen han hadde en lunsjavtale med, hadde sendt ham en SMS og sagt at hun satt fast bak en søppelbil, han hadde ikke tenkt på å ta med seg en bok eller avis, på hver eneste stol på Starbucks satt det en eller annen som kom til å gjøre seg ferdig med det løvtynne livet sitt før han gjorde seg ferdig med de løvtynt kamuflerte memoarene sine, og dermed fantes det ikke noe sted der Jacob kunne gi seg helt og fullt hen til den løvtynne telefonen sin.

«Er den pen, den der?» spurte han damen på den andre siden av glassmonteren. «Dumt spørsmål.»

«Jeg synes den er kjempefin,» sa hun.

«Ja visst, klart du gjør.»

147

«Jeg liker ikke det der,» sa hun og pekte på armbåndet i monteren.

«Det er en brosje, ikke sant?»

«Det stemmer. En avstøpning i sølv av en ekte kvist. En unika.»

«Og er det opaler, det der?»

«Det stemmer.»

Han gikk bort til en annen seksjon og lot som han gransket et skjærebrett med innlagt intarsia, og så gikk han tilbake til brosjen. «Den er jo ganske pen, eller hva? Jeg er litt usikker – den ser ikke juglete ut?»

«Nei, slett ikke,» sa hun og tok den ut av monteren før hun la den på et fløyelstrukket brett.

«Kanskje ikke,» sa Jacob og lot være å ta den opp.

Var den pen? Det var risikabelt. Brukte folk brosjer? Var den figurativ på en corny måte? Kom den til å ende i et smykkeskrin og aldri se dagens lys igjen før den ble gitt til en av guttenes brud som arvestykke, slik at hun kunne legge den i et smykkeskrin inntil den en vakker dag gikk i arv enda en gang?

Var syv hundre og femti dollar en passende pris for noe sånt?

Det var ikke pengene som plaget ham, det var risikoen for å begå en bommert, det pinlige ved å prøve og så feile – det er lettere å brekke et utstrakt lem enn et bøyd. Etter lunsj gikk Jacob tilbake til butikken.

«Beklager hvis jeg oppfører meg latterlig,» sa han da han oppsøkte ekspeditrisen som hadde hjulpet ham, «men kunne du tenke deg å ta den på deg?»

Hun tok den ut av monteren igjen og festet den på genseren sin.

«Og den er ikke tung? Den får ikke stoffet til å sige?»

«Den er ganske lett.»

«Den er ikke for jålete?»

«Man kan ha den på en kjole, eller på en jakke eller genser.»

«Og ville du bli glad hvis noen ga deg den?»

Avstand avler avstand, men hvis avstanden er null, hva 148

er da dens opphav? Det forekom ingen overtredelse, ingen grusomhet, ikke engang likegyldighet. Den opprinnelige avstanden var nĂŚrhet: den manglende evnen til ĂĽ overvinne skammen ved underjordiske behov som ikke lenger fant noe hjem oppe i dagen.

HØSTLESNING

HERBJØRG WASSMO

Den som ser Ny, frittstående roman i historien om Dina og hennes slekt.

CECILIE ENGER

Pust for meg Ny bok fra forfatteren av Mors gaver.

HØSTLESNING GRATIS SMAKEBITER!

HEIDI LINDE

Talte dager Før man vet ordet av det, er det for sent å si unnskyld.

LEVI HENRIKSEN

Her hos de levende Kongsvinger-forfatteren skriver sin egen fars historie.

ALEX SCHULMAN

Glem meg 200 000 solgte bøker i Sverige!

JONATHAN SAFRAN FOER

Her er jeg Det litterære stjerneskuddet er tilbake med sin første roman på ti år.

gyldendal_no

facebook.com/Gyldendal.no