Evig fred

«Den fjerde boken i serien får godt frem hvordan foreldre og ungdom lever i parallelle verdener. […] … en krim som hever seg over gjennomsnittet.»

GRO JØRSTAD NILSEN,

BERGENS TIDENDE

MARIT EGAAS, STAVANGER AFTENBLAD

«Velskrevet om homohat i Hardanger. (…) brikkene faller på plass i dette velkomponerte puslespillet.»

TRULS HORVEI,

HAUGESUNDS AVIS

GRO JØRSTAD NILSEN, BERGENS TIDENDE

«Elegant og spennende.»

JON TERJE GRØNLI,

Politistasjonssjef Bengt Alvsaker og krimtekniker Lerke Ribenholt er begge svært preget etter påkjenningene i deres forrige sak, og Kripos-etterforsker Manuela Nuestro er hentet inn som konstituert leder. Manuela viser seg å være svært egenrådig, og det ellers så gode arbeidsmiljøet på politistasjonen i Norheimsund blir kraftig forsuret.

Og snart blir enda en kvinne funnet drept, denne gangen i sentrum av Øystese. Bengt og Lerke må jakte på en gjerningsperson som i verste fall kan befinne seg i egne rekker.

GJENGANGEREN

«... en forrykende og faktisk ganske opprørende finale.

Skinnet bedrar kan love godt for det som (selvsagt) er tenkt som en ny krimserie fra fagre Hardanger.»

SINDRE HOVDENAKK, VG

«Som første bok ut i en planlagt serie, er dette en meget solid grunn å bygge videre på.

Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre.»

ISBN 978-82-05-60964-8

INGVAR AMBJØRNSEN, DAGBLADET

Omslagsdesign: www.designstudioe.com Omslagsfoto: Shutterstock, Adobe Stock

9 788205 609648

EVIG FRED

«… troverdig og nyansert om hvordan spillegalskap leder til ødelagt familieliv og desperate handlinger.»

HØSTEN HAR KOMMET TIL HARDANGER En kvinne blir funnet omkommet i et turområde på Kvamskogen. Jerven har forsynt seg grådig av liket, og kvinnen er vanskelig å identifisere. Det er heller ingen som melder henne savnet.

Foto: Haakon Nordvik

«Forrykende krim fra Hardanger.»

EVIG FRED

AGNES LOVISE MATRE (f. 1966) er adjunkt og forfatter fra Haugesund.

Hun debuterte med romanen Stryk meg over håret i 2012. Evig fred er hennes åttende roman, og den femte om lensmann Bengt Alvsaker.

AGNES LOVISE MATRE Tidligere utgitt: Stryk meg over håret. Roman (Commentum forlag), 2012 Kledd naken. Kriminalroman (Comino forlag), 2015 Skinnet bedrar. Kriminalroman, 2017 Iskald. Kriminalroman, 2019 Uvigslet jord. Kriminalroman, 2021 Til døden. Kriminalroman, 2021(Vigmostad Bjørke) Fritt vilt. Kriminalroman, 2024

65449 Evig fred – s. 2

20.12.2024 12:12

Agnes Lovise Matre

Evig fred Kriminalroman

65449 Evig fred – s. 3

20.12.2024 12:12

© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2025 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB 2025 Sats: Type-it AS, Trondheim 2024 Papir: 55 g Creamy 2,0 Boka er satt med 10,5/12 pkt. Sabon Omslagsillustrasjon: Shutterstock. Adobe Stock Omslagsdesign: www.designstudioe.com ISBN 978-82-05-60964-8 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale.

Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boka, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte.

Se www.gyldendal.no

65449 Evig fred – s. 4

20.12.2024 12:12

Kapittel 1

Fredag – Magen er flerret opp, tre fingre er borte, store deler av ansiktet er skadet. Skallen er knust.

Bengt Alvsaker betraktet liket på bakken mens han lyttet til det politioverbetjent Manuela Nuestro leste inn i diktafonen. Manuela var hentet inn fra Kripos tidligere på vinteren da Lerke Ribenholt, den faste krimteknikeren og Bengts samboer, ble utsatt for en alvorlig bilulykke. Selv hadde han også vært sykmeldt i en periode, og ifølge politimesteren var Manuela Nuestro akkurat hva de trengte, politistasjonens faktotum, inntil Bengt var tilbake for fullt. I dag var hun krimtekniker. Åstedsteltet var varmt og klamt, selv om det var tidlig på morgenen. Den siden av teltet som vendte inn mot en bratt skrent, var åpen. Bengt gikk ut for å trekke litt frisk luft.

Ti meter foran teltet gikk en bred grussti. En ny trebro var for noen år siden blitt satt opp mellom det gamle hyttefeltet lenger oppe og et nytt som besto av svarte tømmerhytter på størrelse med et middels høyfjellshotell. Videre innover og oppover strakte Kvamskogen seg. Der Bengt sto kunne han høre suset fra trafikken oppe på hovedveien mellom Bergen og Hardanger. Manuela vinket ham til seg. En nøttebrun hårtust stakk ut av hetta hennes. Munnen og nesa var dekket av et munnbind.

– Alderen er vanskelig å fastslå, sa hun. – Men dette er ingen ungjente, jeg tipper et sted mellom førti og … seksti.

Mørkt, kortklippet hår. Turklær. Hun så seg rundt. – Men ingen sekk og ingen mobil.

5

65449 Evig fred – s. 5

20.12.2024 12:12

Det slo Bengt at Manuela virket uberørt av det voldsomme synet inne i teltet. Selv zoomet han ut med jevne mellomrom, mens hun zoomet inn med kameralinsa, vekslet mellom å sette seg på huk og reise seg. Viftet bort nærgående fluer, ble stående stille en stund før hun gikk grundigere til verks.

Likets hvite, nakne bryster som lå blottlagt under den sønderrevne fjelljakka, var det eneste som fortalte dem at dette var en kvinne. Innvollene kveilet seg på bakken ved siden av henne som ihjelslåtte ormer. Insektene var allerede i ferd med å bore seg inn i åpne hulrom mens fluene sørget for bakgrunnsmusikken.

– Det er ikke et menneske som har gjort dette, sa Bengt.

– Den som har forsynt seg, har gått etter strupen, ansiktet og mageregionen, der hvor det er næring å hente.

Han betraktet huden til den avdøde. – Men hun kan ikke ha ligget lenge. Han så seg rundt. Åstedet lå tett på grusstien.

En forholdsvis ny tursti der han selv hadde jogget flere ganger. Skoene hennes lå noen meter fra teltet, som om de hadde slitt seg løs i kampens hete. – Vi får gjøre oss ferdig raskt, sa han. – Få liket fjernet.

Det var en hytteeier som hadde oppdaget kvinnen grytidlig på morgenen. Han nektet å vente på stedet til politiet kom.

Bengt klandret ham ikke. Dette var ikke for hvem som helst.

Manuela møtte vitnet på parkeringsplassen, noen hundre meter lenger nede. Han var blitt tatt hånd om av helsepersonell før Bengt kom til stedet. Manuela hadde bedt ham holde seg på hytta si for et grundigere avhør litt senere.

Grusstien fungerte som adkomst til mange av hyttene, men bilveien stanset ved parkeringsplassen. Lenger framme delte stien seg og et tydelig tråkk fortsatte oppover mot det eldre hyttefeltet. Den nye grusstien fortsatte rett fram, inn mellom fargerike, tunge løvtrær. Bengt skimtet et lite tjern mellom trærne, og med ett visste han at en fjelltur aldri ville bli det samme etter dette, at han sannsynligvis hadde tatt sin siste joggetur i dette området. En naken ungbjørk sto fem–seks meter til venstre for åstedsteltet. I motsetning til de andre løvtrærne hang det bare noen få, gulnede bla6

65449 Evig fred – s. 6

20.12.2024 12:12

der ytterst på den ene greina. Den hvite bjørkestammen var farget rød av kraftig blodsprut.

– Kan hun ha falt fra skrenten der? Manuela pekte på bergveggen.

– Det er vel nokså opplagt, mumlet Bengt og anslo høyden til å være mellom ti og femten meter. – Jeg tror det er et slags utkikkspunkt der oppe, en benk man kan sitte på. Det er slepespor på kryss og tvers fra treet og bort hit. Dyret har virkelig gjort jobben med henne.

Manuela satte seg på huk foran liket. Denne gangen hang kameraet og dinglet mellom knærne mens hun sank inn i en slags yogastilling. Øynene var lukket, hendene i namaste-hilsen. Haka hvilte på fingertuppene. Bengt holdt pusten. Hun så ut som om hun når som helst kunne bikke framover. – Det er temmelig høyt, fortsatte han og dyttet tåa på marsjstøvlene borti en av flere steiner som var delvis nedgravd i vegetasjonen. – Har hun falt, må hun ha truffet bakken nærmere skrenten først, og så klart å kare seg mot bjørka. Der tror jeg hun har segnet om, kanskje blødd kraftig, lokket til seg dyret, og så endt opp her. Det må sperres av et større område.

Vi trenger flere krimteknikere.

– Det fikser jeg, sa Manuela.

Bengt hentet fram sambandet og gikk bort til grusstien.

Han ba betjentene som holdt vakt nede på parkeringsplassen, sende et par mann opp for å sperre av området over berget. – Lag en indre sperring rundt selve utkikkspunktet, og en lenger ute, men pass på at folk har mulighet for å komme seg forbi, opp til hyttene. Da han var tilbake ved teltet, reiste Manuela seg opp, strakte hendene over hodet, åpnet øynene og slapp ut et sukk. Hun kom ut til ham.

– Jeg måtte fjerne en del løv, mose og greiner, forklarte hun. – Da jeg kom. Hun nikket mot en haug som lå inntil en busk. – Tror du det er en bjørn som har vært her?

– Neppe, selv om det kan reke en og annen forbi. Bengt smilte under munnbindet. – I så fall ville vi fått en haug med telefoner fra hissige bønder. Det finnes andre alternativer.

Gaupe har blitt observert her til tider. Den dekker til byt7

65449 Evig fred – s. 7

20.12.2024 12:12

tet sitt slik, men jeg er usikker. Han gikk inn i teltet, nærmere liket, tvang seg til å studere skadene. Til tross for at han hadde smurt tigerbalsam under nesa før han tok på seg åstedsutstyret, kjente han liklukta, som av fordervet kyllingfilet. – Men en gaupe ville gjort seg mer flid enn det der. Den kan ha blitt skremt, selvfølgelig, og ikke fått fullføre, men …

Han studerte riftene i fjellanorakken og skadene i ansiktet før han gikk utenfor igjen og trakk pusten mot morgenhimmelen. Fremdeles hadde ikke dagslyset fått skikkelig feste.

– Gi meg et øyeblikk.

Han begynte å saumfare bakken grundig. Fra bjørka og mot liket. Det tok ikke lange tiden før han fikk øye på det han lette etter. På et lite stykke bar mark så han et poteavtrykk, så ett til.

– Se her! Han ventet til Manuela kom helt bort til ham.

– Her har det vært dyr på ferde. Han satte seg på huk og tegnet med fingeren like over avtrykket. Det klikket i Manuelas kamera. Bengt reiste seg og gned underarmen over panna mens han automatisk kikket inn mellom trærne. Så viftet han bort en flue som truet med å finne veien inn under munnbindet.

– Kjenner du igjen avtrykket?

Bengt nikket ettertenksomt.

– Det er bare ett dyr som setter slike spor. Han pekte på omrisset og stanset ved bakparten. – Her har jerven vært på besøk. Den dekker også til byttet sitt og gjemmer det til senere. Han reiste seg og så seg rundt. Pekte på et hulrom innerst ved bergveggen. – Det der er et typisk sted en jerv kan finne på å gjemme et kadaver til neste gang den blir sulten.

Med tanke på at ansiktet og kjeven er så godt som borte, og at hun neppe finnes i DNA-registrene våre, så må vi saumfare hele området og se om vi kan finne tennene eller kjeven, helst begge deler, da kan vi kanskje klare å identifisere henne.

Du får organisere søk når de andre kommer.

– Jerv? Men … er ikke det en slags mår eller noe? Manuela sendte et tvilende blikk i retning åstedsteltet.

– En slags … Det stemmer, men denne er nok ikke av en 8

65449 Evig fred – s. 8

20.12.2024 12:12

slik type du slenger rundt halsen for å holde varmen. Jerven ligner en liten bjørn. Mindre hode, mindre øyne, små ører, korte bein, men så dette … Han pekte på sporene igjen.

– Store labber. Kraftige, skarpe klør, som … kniver. Svære hoggtenner både i overkjeven og underkjeven.

– Og den spiser mennesker? spurte Manuela. Tonen var skeptisk, men nå var det hennes tur til å kikke inn mellom trærne. – Tror du den er her fremdeles?

– Det kan hende. Den står nok inne i skogen og ser på oss nå, lurer på når vi er ferdige, slik at den kan få overta. Normalt så spiser den ikke mennesker, men kadavre liker den, og om et rovdyr av dette kaliberet er skadet, er det alltid en fare for at det kan angripe et menneske også. Jerven … Han tok en kunstpause. – Den spiser leftovers fra jegere, og selv om den er liten, så er den i stand til å drepe en stor hjort. Uansett så er nok folk mest redd for sauene som går fritt i fjellet.

Jeg tar kontakt med viltnemnda og ber dem lete etter dyret.

Vi kan ikke ha en rasende jerv løpende rundt i området her.

Høsten er turtid. Folk kan bli skadet.

– Er du jeger, eller? Det var ikke nysgjerrighet i Manuelas stemme, merket han seg. Han antok at hun så på ham som en slags besserwisser. Han lot seg ikke merke med sarkasmen. I begynnelsen, da hun var ny hos dem, irriterte det ham.

Noen ganger ble han fullstendig satt ut av måten hun var på, men ikke nå lenger. Det var slik Manuela snakket til andre.

Det var hovedgrunnen til at han hadde avsluttet sykmeldingen og trådt inn igjen som politistasjonssjef etter bare noen uker.

– Nei, jeg er ikke jeger, men har skutt et skogsdyr og to i mitt liv. Og så liker jeg å lese. Lerke og jeg går mye i fjellet.

Det kan være greit å vite hva vi risikerer å treffe på. Jeg tipper at om jerven hadde fått jobbe uavbrutt over litt tid, ville den ha delt byttet og spredt det rundt i terrenget. Kanskje ville vi ikke funnet henne i det hele tatt.

– Men … en jerv?

Bengt tok enda et skritt nærmere liket.

– Det er ikke så komplisert. Blod er blod. Kjøtt er kjøtt.

9

65449 Evig fred – s. 9

20.12.2024 12:12

Sannsynligvis har hun vært skadet i utgangspunktet, ved at hun falt fra klippen, eller kanskje hun har gjort noe aktivt for å skremme dyret. Utfallet er det samme.

Han forlot Manuela og gikk mot betjentene som kom ned igjen etter å ha sperret av området lenger oppe. Så sjekket han tiden på pulsklokka si. Han måtte komme i gang med rundspørringene. Manuela og de andre teknikerne klarte jobben her uten ham.

65449 Evig fred – s. 10

20.12.2024 12:12

Kapittel 2

– Hva foregår? spurte Lerke Ribenholt i telefonen. Bengt hørte sårheten i stemmen hennes, sorgen over å ikke være på jobb. Han sto ved tjenestebilen nede på parkeringsplassen og så henne for seg hjemme i Skipadalen, i sofaen i vinterhagen med et pledd over beina. Hun hadde tilbrakt måneder på rehabilitering etter en alvorlig bilulykke i vinter, da hun var på vei hjem fra Bergen etter en obduksjon. Litt etter litt hadde også hun begynt å jobbe igjen, men mest på kontoret. Hadde det vært opp til Manuela, ville hun ikke fått jobbe i det hele tatt. Enda en grunn til at Bengt hadde avsluttet sykmeldingen sin. Legene mente hun skulle leve mest mulig normalt, at hun burde jobbe så mye hun orket, bruke beina så mye hun klarte, og avlaste med krykker eller rullestol om nødvendig. Nå var hun såpass til beins at de hadde bestilt en glampingtur i helgen. En tur de hadde gledet seg til lenge, til endelig å komme seg ut i naturen. Men hun var langt fra restituert. Hun hadde hatt hukommelsestap etter ulykken og slet fremdeles med blackouts, noe hun hardnakket nektet for, men Bengt merket det, de andre merket det, hun falt ut av samtaler, satt og stirret ut i lufta som om hun hadde små epileptiske anfall. Bengt lyttet til legene, men forsto også Manuelas skepsis til å ta henne med på åsteder.

– En ulykke, altså, sukket hun da Bengt hadde forklart.

– Da trenger dere ikke meg.

– Nei, Manuela har kalt inn mannskap fra Bergen. Det er ulendt terreng her. Det er nok en ulykke, men stedet må undersøkes. Vi har ingen identifikasjon.

11

65449 Evig fred – s. 11

20.12.2024 12:12

– Fint! Ulendt terreng er bra. Så slipper hun å ta hensyn til meg.

– Jeg mente ikke å … Bengt bannet innvendig.

– Da regner jeg med at det tar tid, men ikke stress. Jeg er uansett ikke helt i form i dag, og for å være ærlig … om dere mener jeg ikke er i stand til å gå på Kvamskogen, tror jeg det blir vanskelig for meg å klare turen til Åkrafjorden også. Det ser temmelig bratt ut opp til teltene. Kanskje vi heller burde bli hjemme?

– Det går fint. Bengt telte til ti inni seg. – Vi kommer oss opp. Jeg hjelper deg.

Det var stille en lang stund, som om hun også telte inni seg.

– Ok! kom det til slutt. Jeg legger meg tidlig. Skal jeg ringe verten og gi beskjed om at vi kommer i morgen, eller skal vi drite i det?

– Vi kommer i morgen. Bengt avsluttet samtalen og betraktet Manuela som løp lekende lett mot utrykningskjøretøyene på parkeringsplassen. Hun rev av seg hetta så det lange, kastanjebrune håret flommet nedover ryggen, sa noe morsomt som fikk ambulansepersonellet til å le. Bengt gikk bort til dem. Manuela betraktet ham.

– Angående det å få liket ut raskt. Det er for tidlig. Jeg trenger mer tid. Hun gikk mot en grå VW Transporter de hadde anskaffet fordi den gamle ble kondemnert etter Lerkes ulykke.

Bengt overlot Manuela til sitt, satte seg inn i tjenestebilen, grep iPaden og hentet opp et spørreskjema de kunne bruke til rundspørringene. Han opprettet en ny sak, la inn skjemaet og ga tegn til betjentene om å samles foran bilen. Så ga han dem instrukser om å oppsøke de nærmeste hyttene. Selv ville han snakke med mannen som hadde funnet liket, men først ville han kjøre ned til Kvamskogen Landhandleri, ved NAFcampingen som lå et stykke lenger nede i retning Norheimsund. Et knutepunkt i området, et sted folk stakk innom for å handle på vei til fjells.

Han satt i bilen noen minutter etter at de andre var dratt, 12

65449 Evig fred – s. 12

20.12.2024 12:12

før han startet opp. Bakken mot hovedveien var bratt. Det var stor trafikk, og han måtte vente en god stund for å komme seg utpå. Semitrailere, traktorer og biler med skibokser på taket suste forbi. Til slutt fant han en luke og smatt inn bak rutebussen fra Bergen. Flere mennesker var ute og gikk i det fine høstværet. De fleste holdt seg innenfor den hvite stripa, og flere av dem stanset opp da de fikk øye på politibilen.

Han tenkte de samme tankene han alltid tenkte når han kjørte over Kvamskogen. Det skulle vært bygget gang- og sykkelstier. Det skulle vært flere gatelys, flere moderne bussstopp. Ikke bare små, blå skilt i veikanten. Han hadde ikke før tenkt tanken før bussen foran ham bråbremset like etter en skarp sving og blinket inn til siden. I den rekkefølgen.

Bengt så etter om det var muligheter for å kjøre forbi og smette inn på NAF-området, men bestemte seg for å vente da flere biler kom kjørende i motsatt retning.

En gutt på rundt åtte–ti år med ronaldosveis og tilhørende drakt sto og trippet utålmodig i grøftekanten mens han ventet på bagasjen. Ved siden av ham sto bussjåføren og en gråhåret, eldre mann. Den gråhårete, som Bengt gikk ut fra var guttens bestefar, sto med ryggen til. Gutten ble nysgjerrig da han fikk øye på politibilen. Forsiktig nærmet han seg. Bengt smilte da gutten stilte seg foran bilen og kikket inn frontruta, løftet hånda og la den på panseret. Bengt løftet sin egen for å hilse. Deretter skjedde alt på noen få sekunder. Gutten snudde seg mot de to mennene, som om en av dem snakket til ham. Så tverrvendte han og skjøt som en pil ut i veibanen.

Bengt vred på hodet. Noe hvitt for forbi ham på venstre side.

Det skrek i bremser. Bengt satt som lammet, før han rev opp bildøra og kom seg ut. Han fulgte den hvite traileren som dundret forbi, med øynene. Vogntoget krenget slik at tilhengeren fikk sleng, før det ble stående på tvers i veibanen rundt tjue meter bortenfor innkjøringen til landhandleriet.

Bengt ropte til en mann som kom ut av bilen bak ham, at han skulle stanse trafikken, og løp over veien. Gutten lå i grøfta, på siden med ryggen mot ham. Bengt tråkket seg 13

65449 Evig fred – s. 13

20.12.2024 12:12

vei ned til ham og la forsiktig to fingre mot halspulsåra. Det dunket taktfast. Han snudde gutten. La ham i stabilt sideleie og snakket til ham. Gutten svarte ikke, men så på ham med store, forferdede øyne. Bengt turte ikke røre ham mer enn det han allerede hadde gjort. Selv om kroppen så like hel ut, visste han ikke om traileren hadde truffet ham. Han ringte 113. Det eneste han kunne gjøre, var å følge med inntil hjelpen kom.

Hvor lang tid det gikk før han hørte sirener, ante han ikke. Han snudde seg da ambulansepersonellet nærmet seg.

De nikket alvorlig. Gutten fikk en redningsfolie over seg. De pratet rolig til ham, og til Bengts store lettelse gikk han på egne bein mot ambulansen noen minutter senere, bare støttet av en mann på hver side. Den gråhårete tok imot ham. Busssjåføren kom gående, og Bengt gikk ham i møte. Ba ham bli med ham bort til bilen.

– Hvorfor stanset du bussen midt i svingen? spurte Bengt da de hadde flyttet begge kjøretøyene og satt seg inn i tjenestebilen. Han fisket opp notatblokka fra innerlomma og angret i det samme han så reaksjonen til sjåføren. Det var unødvendig å legge ekstra byrde på en allerede fortvilet mann. Dessuten måtte andre ta seg av det. Bengt hadde mer enn nok med liket lenger oppe på skogen.

– Nei, hvorfor gjorde jeg det. Mannen strøk en hånd over haka. – Det er slik vi pleier å gjøre det. Når vi blir spurt.

Hytta gutten skulle til, ligger like oppi skrenten der. Han pekte på en liten hytte som lå på en høyde i terrenget, ikke mer enn femti meter fra hovedveien, sannsynligvis bygget på i flere etapper siden syttitallet. Det sto noen mennesker inne mellom trærne og fulgte med på det som skjedde. – Jeg pleier å slippe ham av her. Bengt fulgte med på ambulansen som kjørte i retning Bergen. Bak fulgte en mørk SUV. Han klarte ikke å se hvem som satt bak rattet, for vinduene var sotet.

Bengt grep sambandet og kalte opp operasjonssentralen, ba dem sende folk som kunne overta. Traileren måtte bort.

Sjåføren avhøres. Han fikk beskjed om at de allerede var på vei.

14

65449 Evig fred – s. 14

20.12.2024 12:12

– Kjører du fast på denne ruta?

– Jeg har alltid kjørt her, svarte bussjåføren. – Har faktisk hytte på skogen selv. En gammel koie, egentlig, men den er god nok til mitt bruk. Den ligger oppe ved Wallemtunet. Der dere har funnet en omkommet i dag. Jeg hørte det på nyhetene. Bengt nikket tankefullt. Selv hadde han ikke varslet noen, men hadde en mistanke om hvem som hadde tipset.

Vitnet som fant kvinnen, var en pensjonert journalist.

– Og i går. Kjørte du da?

– En av bussene. Vi er to som møtes på halvveien, hvordan det?

– Kan du huske en mørk kvinne med rød anorakk og svart turbukse, i går eller en annen dag? Kort hår?

Bussjåføren smilte. – Vi er midt i turhelvetet her. Alle har turklær. Han så ut til å tenke seg om. – Men i går kveld var det en. Det er sikkert henne du mener. Jeg satte henne av der oppe ved innkjøringen til Wallemtunet. Møter jo en del folk gjennom dagen, men henne husker jeg. Jeg tok en sigarett utenfor bussen, på busstasjonen i Bergen, slik jeg pleier.

Jævlig langt strekk uten å få tatt seg en røyk. En stund supplerte jeg med snus, men da ble kona skikkelig forbanna.

Men uansett … Da hun kom gående, spurte jeg hvor hun skulle, slikt tomprat vi bussjåfører driver med. Han dro fram en grå tobakkspakke fra brystlomma på uniformsskjorta og begynte å rulle seg en røyk. – Det falt ikke i god jord. Hun svarte meg ikke.

– Husker du nøyaktig hvordan hun så ut, bortsett fra klærne?

– Nei, bare at det var en kvinne. Kledd for tur, men kun med en liten sekk. Jeg tenkte at det var en som bodde på en av hyttene, men jeg kjenner jo de fleste der oppe. Henne har jeg ikke sett før. Hadde det vært tidligere på dagen, ville jeg gått ut fra at hun skulle på dagstur, men ikke så sent på kvelden. Det var mørkt og … men trenger du flere detaljer, så har jeg kamera i bussen. Jeg kjørte en annen buss i går. Du får nok opptakene om du henvender deg til hovedkontoret i Bergen. Jeg har ikke tilgang til det der.

15

65449 Evig fred – s. 15

20.12.2024 12:12

– Og hårfargen, la du merke til den?

– Nei, jeg ser ikke etter slikt. Vet ikke om hun hadde hår engang. Hun hadde svart skyggelue og solbriller … Han vætte sigarettpapiret med tungespissen. – Hva faen gikk det av han der? Bussjåføren nikket mot trailersjåføren som kom gående sammen med en politibetjent.

– Heldigvis så det ut til å gå bra, sa Bengt.

Sigaretten vippet utålmodig i munnviken på bussjåføren.

– Det eneste jeg bet meg merke i, var at hun var høyere enn kvinner flest.

– Og klokkeslettet?

– 20.15 omtrent. Ifølge rutetabellen. Som sagt var det mørkt. Det er litt merkelig å bruke solbriller på den tiden av døgnet. Men folk er så rare.

– Og dialekten? Snakket hun bergensk for eksempel?

– Som sagt, hun snakket ikke til meg. Bussjåføren så ut til å tenke seg om. – Ikke da hun betalte engang. Hun sa bare Kvamskogen. Ikke så lett å skille den ene dialekten fra den andre ved hjelp av ett ord. Men hun betalte kontant. Det reagerte jeg på. Billettene er som oftest kjøpt på nett nå for tiden. Det er stort sett eldre mennesker som har penger.

Bengt noterte.

– Så du i hvilken retning hun gikk?

– Nei, det ligger ingen hytter ved veien der hun gikk av.

Den deler seg lenger nede, faktisk opptil flere ganger, men om hun gikk til høyre eller venstre, har jeg ikke peiling på.

Men hytta mi ligger like over skrenten hvor jeg tipper at dere fant henne. Bussjåføren så spørrende på Bengt. – Ja, de sa det på nyhetene, at hun hadde falt utfor en skrent.

– Sa de hun?

– Nei, de oppga ikke noe kjønn, men du spurte meg akkurat om en kvinne, så da regnet jeg med at vi snakker om en kvinne. Det finnes bare én skrent langs løypa som er så bratt. Livsfarlig for barn på vinterstid. Han slo ut med hånda mot dashbordet. – Det skal ingenting til før en unge mister styringen på langrennsskiene og raser utfor.

Bengt noterte og takket bussjåføren for praten. Forklarte 16

65449 Evig fred – s. 16

20.12.2024 12:12

at han ville bli kontaktet igjen av en politibetjent for å forklare seg om ulykken. Han bestemte seg for å utsette besøket på Kvamskogen Landhandleri og heller komme i gang med rundspørringene. Han var forsinket nok som det var. I stedet ringte han eieren av landhandleriet og ba ham ta vare på opptakene fra overvåkningskameraene til han fikk tid til å hente dem.

65449 Evig fred – s. 17

20.12.2024 12:12

«Den fjerde boken i serien får godt frem hvordan foreldre og ungdom lever i parallelle verdener. […] … en krim som hever seg over gjennomsnittet.»

GRO JØRSTAD NILSEN,

BERGENS TIDENDE

MARIT EGAAS, STAVANGER AFTENBLAD

«Velskrevet om homohat i Hardanger. (…) brikkene faller på plass i dette velkomponerte puslespillet.»

TRULS HORVEI,

HAUGESUNDS AVIS

GRO JØRSTAD NILSEN, BERGENS TIDENDE

«Elegant og spennende.»

JON TERJE GRØNLI,

Politistasjonssjef Bengt Alvsaker og krimtekniker Lerke Ribenholt er begge svært preget etter påkjenningene i deres forrige sak, og Kripos-etterforsker Manuela Nuestro er hentet inn som konstituert leder. Manuela viser seg å være svært egenrådig, og det ellers så gode arbeidsmiljøet på politistasjonen i Norheimsund blir kraftig forsuret.

Og snart blir enda en kvinne funnet drept, denne gangen i sentrum av Øystese. Bengt og Lerke må jakte på en gjerningsperson som i verste fall kan befinne seg i egne rekker.

GJENGANGEREN

«... en forrykende og faktisk ganske opprørende finale.

Skinnet bedrar kan love godt for det som (selvsagt) er tenkt som en ny krimserie fra fagre Hardanger.»

SINDRE HOVDENAKK, VG

«Som første bok ut i en planlagt serie, er dette en meget solid grunn å bygge videre på.

Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre.»

ISBN 978-82-05-60964-8

INGVAR AMBJØRNSEN, DAGBLADET

Omslagsdesign: www.designstudioe.com Omslagsfoto: Shutterstock, Adobe Stock

9 788205 609648

EVIG FRED

«… troverdig og nyansert om hvordan spillegalskap leder til ødelagt familieliv og desperate handlinger.»

HØSTEN HAR KOMMET TIL HARDANGER En kvinne blir funnet omkommet i et turområde på Kvamskogen. Jerven har forsynt seg grådig av liket, og kvinnen er vanskelig å identifisere. Det er heller ingen som melder henne savnet.

Foto: Haakon Nordvik

«Forrykende krim fra Hardanger.»

EVIG FRED

AGNES LOVISE MATRE (f. 1966) er adjunkt og forfatter fra Haugesund.

Hun debuterte med romanen Stryk meg over håret i 2012. Evig fred er hennes åttende roman, og den femte om lensmann Bengt Alvsaker.