Et øye lukket

Om Ett minutts stillhet (2023):

Om Det hvite kartet (2021):

«Det hvite kartet er en roman om å våge å velge sin egen vei. Det er fortellingen om to kvinner som gikk i bresjen for å gjøre kartet mer fargerikt.» anne cathrine straume, NRK Om Pust for meg (2017):

Et øye lukket er en roman om arv og skyld, om familiens usynlige linjer, om kunsten som både skjuler og avslører – og om hva som kan skje når vi leter etter det som ligger skjult.

«Hennes lette, behagelige tone, forsterker den eksistensielle tyngden i tematikken, og gjør boka nesten umulig å lese og like umulig å legge fra seg. Dette er bare så utrolig reflektert, gjennomarbeidet og velskrevet.» cathrine krøger, Dagbladet

Cecilie

Enger

Et øye lukket

«[E]t intimt og jordnært portrett av to norske pionerer innen seksualitet, forret­ ninger og likestilling. […] Enger makter å mane frem et indre liv for hovedpersonen Bertha Torgersen.» leif bull, Dagens Næringsliv

et maleri setter liv i bevegelse idet Erika Randem får en uventet telefon: En gammel mann vil kjøpe bildet Hesten i myra, malt av Erikas av­ døde mann, Peter Sunde. Det har ligget i kjeller­ boden hennes i over tjue år. Nå hentes det opp igjen, og en familiehistorie som strekker seg over genera­sjoner, kommer til syne. Gjennom fortellinger fra 1940-tallets Oslo, 1960-tallets Dale og tiårene frem til vår egen tid, veves livene til seks mennesker sammen. Peter var opptatt av myras evne til å bevare det den omslutter, og denne fascinasjonen slipper ikke taket i dem som sto ham nær. Han ble fun­ net død i det landskapet han malte. Kan Hesten i myra gi svar på gåtene i Peters liv?

Cecilie

«Cecilie Enger skriver sterkt om fortvilelsen, sinnet og bitterheten rundt det å miste språket og taleevnen.» inger bentzrud, Dagbladet

Enger

«Det er en glede å følge Cecilie Enger, nå med en bevegende roman med mennesker vi tror på og en historie som fengsler.» guri hjeltnes, VG

foto: julie pike

cecilie enger (f. 1963) debuterte i 1994 med romanen Nødvendigheten, og har siden utgitt en rekke kritikerroste romaner. Hun fikk sitt store gjennombrudd med romanen Mors gaver i 2013. For den mottok hun Bokhandlerprisen og ble nominert til Kritikerprisen. Cecilie Enger bor i Asker.

Et øye lukket ROMAN 9 78 8 20 5 6 2 5 4 5 7 omslag: terese moe leiner

© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2026 1. utgave, 1. opplag 2026 Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB 2026 Sats: Type-it AS, Trondheim 2026 Papir: 70 g Creamy 2,0 Boka er satt med 11/15 pkt. Sabon Omslagsdesign: Terese Moe Leiner ISBN 978-82-05-62545-7 Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale. Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boka, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte. Se www.gyldendal.no

69289 Et øye lukket – s. 4

13.05.2026 09:43

Cecilie Enger

Et øye lukket Roman

69289 Et øye lukket – s. 3

13.05.2026 09:43

69289 Et øye lukket – s. 6

13.05.2026 09:43

Erika Randem, Asker og Oslo, 2024

jeg stod i hagesenterets drivhus og pottet om røde pelargoniaer. Det var en skyet morgen, før åpningstid, i begynnelsen av mai. Egentlig var dette fridagen min, men jeg hadde tilbudt meg å jobbe ekstra for en kollega som var blitt syk, jeg hadde likevel ingen andre planer. Jeg hadde begge hendene godt nede i posen med torvrik jord da telefonen i baklommen ringte. Jeg tørket meg på håndkleet som hang på handlevognen, den jeg har med meg rundt når jeg steller plantene. Vognen var ellers fylt av mindre redskaper, to poser med jord, en plastbøtte til søppel og de hanskene jeg burde hatt på hendene. Jeg fisket frem telefonen. Nummeret var ukjent, men jeg sveipet likevel mot høyre og hørte på mannen som høflig presenterte seg. Jeg kjente igjen stemmen, men klarte ikke å plassere ham. Torstein Enstad snakket østlandsdialekt, men skarret. Han fortalte at han hadde ringt meg to ganger tidligere. For elleve år siden, og omtrent ti år før det igjen. «Ja vel?» sa jeg og la telefonen mellom øret og skulderen. 7

69289 Et øye lukket – s. 7

13.05.2026 09:43

«Hvis du husker meg, forstår du kanskje hvorfor jeg tar kontakt?» Han ventet ikke på svar, men spurte videre: «Sitter du fortsatt på Hesten i myra? Maleriet?» Da husket jeg ham. Jeg puttet en ny plante ned i en plastpotte og fylte på med jord. «Ja», sa jeg og nikket, selv om han ikke kunne se meg. «Ja, jeg har det fortsatt. Går jeg i hvert fall ut fra.» Det var evigheter siden jeg hadde sett det bildet. Som mannen min hadde malt, og som jeg flyttet ned i kjellerboden noen år etter at han døde. Jeg presset jorden varsomt ned rundt røttene. «Du har altså ikke solgt det til noen andre?» «Nei», sa jeg. «Etter det jeg husker, lovet jeg deg å ta kontakt hvis jeg var interessert i å selge. Det har ligget i kjellerboden så lenge at jeg ikke engang vet om malingen har sprukket. Jeg fjernet lerretet fra blindrammen og rullet det sammen.» Jeg hørte ham sukke. «Rullet det sammen», sa han. «Ja», sa jeg, «men veldig løst. Som et stort rør, hvis du skjønner. Ikke stramt.» Til det sa han ikke noe. I stedet forklarte han at kunden hans fortsatt levde, men var blitt veldig gammel. «Dessuten er han syk. Så dette er siste gang jeg kontakter deg på hans vegne. Kan du tenke deg å selge maleriet til ham før han dør?» Jeg kunne ikke tenke meg det, og kjente at jeg fikk vondt i nakken av å stå sånn, med skulderen mot øret. Jeg 8

69289 Et øye lukket – s. 8

13.05.2026 09:43

ville avslutte samtalen, og sa at jeg var på jobb og ikke hadde planer om å selge noe annet enn pelargoniaer. «Du er ikke engang interessert i å høre hva han kan tilby?» «Nei, jeg er dessverre ikke det.» Det lød avvisende, men jeg ville være tydelig. Nå husket jeg også at tilbudet hans hadde vært latterlig lavt sist vi snakket sammen. Jeg tørket meg på hendene enda en gang, og grep telefonen med høyrehånden. «Han er villig til å betale hundre tusen kroner for å eie, eller kanskje bare leie bildet den lille tiden han har igjen. Budet har ingen tidsfrist, det betyr at du ikke må bestemme deg i dag. For ham står budet livet ut, kan man si.» Hundre tusen kroner. Jeg var ikke forberedt på en slik sum, den tilsvarte flere måneders arbeid. Beløpet var over halve regningen for vannskaden hos naboene nedenunder som jeg delvis var skyld i. «Er du der?» spurte han etter en liten stund. «Ja», sa jeg. «Ja, ja, jeg er her. Det var bare en veldig høy sum. Overraskende, faktisk.» Mannen slapp fra seg noe som kunne være en kort latter, og det irriterte meg. «Hvem er han?» sa jeg. «Han er en som aldri har glemt det bildet.» «Hvorfor skal det være så hemmelig, hva han heter?» «Det er ikke hemmelig i det hele tatt, tvert om. Han er en gammel, flott mann som i sin tid ble helt satt ut da han så Hesten i myra på Høstutstillingen i 2001. Han kom til9

69289 Et øye lukket – s. 9

13.05.2026 09:43

bake og så det flere ganger. Helt til det plutselig forsvant. Men han har aldri glemt det. Grunnen til at jeg ikke forteller hva han heter, er at han har kreft, men ikke selv vet hvor syk han er. Han vil ikke vite, og har overlatt alle medisinske samtaler til datteren sin. Derfor føles det ikke riktig å navngi ham. Men han er ingen kjent samler eller noe sånt. Og nå renner altså tiden ut for ham.» Legg på, tenkte jeg. Avslutt denne samtalen. Jeg gir blaffen i om han elsker det bildet. Om jeg får nedbetalt gjelden. Jeg vil ikke at det skal bli synlig igjen. Før jeg fikk tenkt meg om, hadde jeg trykket på det røde symbolet på mobilen. Det var frekt og ga meg straks en dårlig følelse. Torstein Enstad hadde ikke gjort annet enn å formidle interesse på vegne av en gammel, døende mann som ønsket å se Peters bilde, det jeg selv hadde stuet bort. Jeg så opp på det gule og svarte klistremerket ved en av de store hyllene med krukker og gammeldagse, runde fuglebur som var ment for hengekaktus. Vær forsiktig! Pass på deg selv og omgivelsene. Jeg ble overveldet av et slags nå og fant frem nummeret han hadde ringt fra. Torstein Enstad svarte med det samme, og fortsatte bare samtalen som om han gikk ut fra at vi var blitt avbrutt ved et uhell. «Min mann», sa han, «kommer aldri til å gjøre noe nummer ut av å eie det maleriet, hvis det er noe du er redd for. Det vil ikke bli stilt ut igjen. Alt han vil, er å se på det, på originalen.» «Er det egentlig du selv som er interessert?» spurte jeg. «Nei», sa han. Han hverken lo av eller ironiserte over 10

69289 Et øye lukket – s. 10

13.05.2026 09:43

spørsmålet mitt. «Det er det ikke. Da ville jeg ha sagt det, det kan du stole på.» «Jeg kjenner deg ikke, og vet ikke hva du ville sagt eller ikke sagt. Eller om du er til å stole på, for den saks skyld.» «Nei, det kan du ikke vite, men du får ta meg på mitt ord, og det er altså ikke meg.» «Ok», sa jeg. «Allerede høsten 2001 snakket min mann med meg om at han ønsket å kjøpe Sundes bilde. Men så forstod vi at det ikke var til salgs.» «Det stemmer. Peter ville ikke selge det.» «Og da mannen din døde året etter, ble vi enige om ikke å kontakte deg før det hadde gått litt tid. Det virket så brutalt å spørre om kjøp, såpass tett på sorgen.» Så det hadde de snakket om. Såpass tett på sorgen. Jeg husket at han hadde ringt et års tid etter, og at jeg hadde vært avvisende. Jeg tenkte på vannlekkasjen, og utgiftene jeg ville kunne dekke. «Jeg må eventuelt snakke med datteren min», sa jeg. «Peter var jo faren hennes.» «Naturligvis», sa han. «Snakk med Bo om det.» Jeg stivnet, perpleks over at han brukte navnet hennes. Det lød intimt på en nesten truende måte. «Navnet», sa han. «Du sa nøyaktig det samme da vi snakket sammen sist også, i 2013. At du skulle snakke med datteren din, Bo.» «Og så har du ikke – i løpet av alle disse årene – glemt at hun heter det?» 11

69289 Et øye lukket – s. 11

13.05.2026 09:43

«Nei. Fordi jeg kalte søsteren min det samme, da hun var liten. Hun heter Ingeborg. Og fordi det vel egentlig er et guttenavn.» Vi hadde gitt henne navnet etter den fantastiske Bo Vilhelm Olsson i boken, Mio, min Mio. Jeg sa ikke det. «Jeg skal tenke på det», sa jeg og så på klokken. Det var snart morgenmøte. Jeg ville bli kvitt samtalen. Det spilte ingen rolle hvem den gamle, navnløse mannen som ville kjøpe, var. Jeg så opp gjennom det store glasstaket, på hvite skyer som langsomt beveget seg over himmelen. Det var tjueto år siden Peter døde. Det var juni da de fant ham. Juni og varmt. «Ja, tenk på det. Jeg skal bringe det videre», sa Enstad. Så la han til: «Men da regner jeg ikke med å høre noe fra deg. Jeg går ut fra at du er for gammel til å forandre deg.» Hørte jeg riktig? «Unnskyld? Du aner da ingenting om meg?» sa jeg. «Såpass får du nesten tåle», sa han. Det gjorde meg målløs, og jeg fikk bare med meg hans korte «takk for samtalen», før han la på. Etterpå var jeg ukonsentrert og hadde vansker med å potte om resten av plantene. Jeg sølte jord på gulvet, og en yuccapalme jeg fjernet fra salgshyllen, falt ned fra vognen da jeg trillet den inn på lageret. Jeg følte meg uvel da jeg gikk bort til området ved kassene, der alle ansatte hver dag samlet seg før butikken åpnet. Aina, på hagemøbler, rakte meg en kaffekopp, slik hun 12

69289 Et øye lukket – s. 12

13.05.2026 09:43

pleide. Jeg smilte og takket, men ble stående uten å drikke, mens Harald, butikksjefen, fortalte om gårsdagens omsetning, og om hvordan vi skulle slå inn det lokale 2-for-1tilbudet på roser, som ikke var det samme som et medlemstilbud. Da han snakket om svinn fra gårsdagen, åtte hekkeplanter og flere petuniaer som hadde vært for dårlige til å selges, mistet jeg konsentrasjonen fullstendig. I stedet lyttet jeg til Enstads stemme som påstod at jeg ikke kunne forandre meg. Klokken var litt over fem da jeg låste meg inn i leiligheten på Majorstua. Jeg satte meg ved stuebordet og ringte Bo. Som vanlig tok hun ikke telefonen, og som vanlig følte jeg meg avvist. Men så husket jeg at hun hadde hatt influensa, kanskje var hun ikke helt frisk ennå. Sannsynligvis hadde hun telefonen på lydløs fordi hun sov. Jeg ville så gjerne fortelle henne om Torstein Enstad. Fortelle om pengesummen. Spørre hva hun husket fra tiden etter at faren hennes tok Hesten i myra ned fra veggen på Kunstnernes Hus, lenge før utstillingen var avsluttet. Men kanskje hun ikke brydde seg. Eller, tenkte jeg, som så mange ganger før – så tok ikke Bo telefonen fordi hun innerst inne var litt sint på meg. Fordi hun aldri helt hadde kunnet tilgi at jeg i noen viktige barneår var fraværende og opptatt av min egen sorg. Det var i alle fall hennes påstand. Jeg gikk inn på kjøkkenet, varmet restene etter gårsdagens lasagne og spiste den stående, med en gaffel, rett fra gryten. 13

69289 Et øye lukket – s. 13

13.05.2026 09:43

Etter en stund kikket jeg på telefonen igjen for å se om Bo hadde skrevet at hun snart ville ringe tilbake, men displayet var tomt. Jeg så for meg Hesten i myra. En stor trane i flukt over et sumpaktig landskap, sommerblå himmel, og nederst i bildet, liksom nedsunket i mørket, hodet til en gyngehest. Jeg googlet traner. På verdensbasis er elleve av femten arter i ferd med å dø ut på grunn av habitatødeleggelser og forstyrrelser. Den vanligste tranen, Grus grus, den eneste arten som hekker i Norge, har derimot hatt en økende bestand de siste tiårene. Tranene lever i par hele livet. På en side for ornitologer fulgte jeg en tråd med spørsmål. Hvordan kan en trane se forskjell på partneren sin og alle de andre? De ser jo helt like ut. Hilsen Leo, ti år. Hei, Leo! Akkurat som oss mennesker kan tranene kjenne igjen partneren sin, men ikke bare det, de kan skille den ene fra de andre på flere kilometers avstand. Det er ingen tilfeldighet ute og går. Hilsen Håkon. Jeg tenkte på Bo igjen. Så liten hun var da hun mistet faren sin, bare seks år. Men han hadde likevel rukket å overføre sin egen fascinasjon for myr til henne. Og hun var ikke gammel før hun svarte biolog når noen spurte hva hun skulle bli når hun ble stor. Jeg så gjennom kjøkkendøren og inn i stuen, på den gamle lenestolen etter Peter. Der han ofte hadde sittet og lest. Etter at Bo og jeg ble alene, og jeg skulle ut og handle eller hadde noe annet å gjøre som føltes viktig, ba jeg 14

69289 Et øye lukket – s. 14

13.05.2026 09:43

henne sitte rolig i den. Og hun ble alltid sittende, med en lydbok, til jeg kom tilbake. Det var Peter som hadde kjøpt leiligheten, en gang på begynnelsen av 1980-tallet, da han flyttet til Oslo fra Bergen. Nitti kvadratmeter i Schultz’ gate, om enn på skyggesiden for kveldssol. Jeg flyttet inn to år etter at vi traff hverandre, i 1994. Leiligheten var etter hvert blitt slitt, men den var min, og nedbetalt. Den var min sikkerhet, sannsynligvis verdt en formue. Jeg tenkte på maleriet igjen, nede i kjellerboden, der det hadde ligget i kanskje tjue år. Var den overdreven, frykten for å handle mot Peters vilje? Han hadde ikke villet at maleriet skulle bli synlig for offentligheten igjen. Aldri mer, hadde han sagt. Men han ødela det ikke. Og han hadde vært en omsorgsfull person som sannsynligvis ville likt tanken på å glede en gammel og døende mann. I tillegg var det denne vannlekkasjen. Røret som hadde sprunget lekk, vannet som i skjul hadde dryppet i månedsvis til det sist vinter ble synlig som en fuktig flekk i stuetaket hos familien i etasjen under. Ved nærmere undersøkelser hadde det også vist seg å være råte, så hele taket måtte skiftes. En del ville riktignok dekkes av forsikringen, men ikke alt ettersom jeg hadde vært dum nok til ikke å skifte ut de gamle radiatorene slik styret i gården hadde pålagt oss. Snart forfalt regningen på ett hundre og femti tusen kroner, og salg av maleriet ville få det meste av problemet ut av verden. 15

69289 Et øye lukket – s. 15

13.05.2026 09:43

Som om akkurat disse tankene førte til en avgjørelse, skjøv jeg meg ut fra kjøkkenbenken og gikk ut i gangen. Der helte jeg innholdet fra en liten, blå krukke ut på kommoden: nøkkelen til kjellerboden og sju ulike mynter. Det var evigheter siden jeg hadde sett myntene med dyremotiver inngravert: ekorn, tiur, elg, bie, kjøttmeis, elghund og hest. Jeg hadde samlet på dem som barn. Far hadde fortalt at statsminister Trygve Bratteli hadde sagt at dyremyntene var de vakreste som noen gang var laget i Norge. Og Bratteli hadde vært motstandsmann og sittet i Sachsenhausen under krigen. Far hadde sagt det på den måten, som om de to tingene på et vis var forbundet. Jeg stakk elghunden opp mot nesen, den luktet en blanding av støv og metall. En gang var den en blank formue, nå var den ikke verdt noen ting. Hvem hadde jeg vært den gang da betalingen for et kremmerhus fylt av karameller eller rustne kuler var femøringer med elg eller tiøringer med bie? Jeg la bodnøkkelen i bukselommen, puttet myntene tilbake i krukken og gikk ned de fire etasjene, der mennesker hadde gått siden mellomkrigstiden. Hvert trinn i murtrappen hadde en nedslitt senkning midt på. I første etasje låste jeg opp den kraftige døren som førte ned til kjelleren. Jeg fant lysbryteren på veggen til venstre, en hvit bakelittbryter der jeg måtte vippe opp en liten tapp for å få lys i taket. Lukten av mugg og fukt var distinkt. Kjellerbodene var plassert langs en kort og en litt lengre passasje, som i en L. Min bod lå aller innerst i den lengste. Jeg fant 16

69289 Et øye lukket – s. 16

13.05.2026 09:43

døren med leilighetsnummer 21, tegnet med blyant, så vidt synlig. Det var flere år siden jeg hadde vært her nede, men nøkkelen var fortsatt enkel å vri om i hengelåsen, og døren lett å åpne. Boden hadde dype, praktiske trehyller og gulnete plankevegger. Jeg strakte hånden opp mot en metallenke som var festet til lyspæren i taket, trakk i den, og på nesten mirakuløst vis ble boden opplyst av et dust, brunaktig lys. Pæren var dekket av et lag med noe seigt og støvete. Jeg ble stående stille en stund for å orientere meg i dette gravkammeret over mine egne og Peters gjenstander. I det brungule skinnet virket nesten alt som på et gammelt fotografi. Kasser merket servise og glass, esker med bøker og gamle LP-er, en bærbar kassettspiller, en mørk klespose jeg ikke lenger visste hva inneholdt, og et par Blå-skia fra 80-tallet. En dyp summing lød fra et rør, men ellers var det en fremmed stillhet her nede. Jeg skvatt ved synet av edderkoppen som hang i et spindelvev mellom to av kassene i den midterste hyllen. Lyset fra lampen hadde fått den til å røre på seg. Jeg grøsset. Til tross for at det betydde ulykke å drepe den, tok jeg ut en bok fra en kasse, Når noen bare går sin vei, av Anna-Greta Winberg – jeg husket at romanen hadde gjort inntrykk – åpnet den omtrent midt på og klappet den hardt igjen over edderkoppen. Jeg ble stående en stund og presse sidene sammen, før jeg la boken tilbake og strakte en hånd inn mellom kassene, der jeg mente jeg hadde lagt maleriet inntullet i et laken. Ganske riktig, jeg kjente lakenet, og trakk rullen frem. Kanskje var malingen sprukket, eller lerretet ødelagt. 17

69289 Et øye lukket – s. 17

13.05.2026 09:43

I så tilfelle var spørsmålet om salg ute av verden. Jeg slukket lyset, låste boddøren etter meg og bar det sammenrullete bildet opp trappen. Jeg tenkte: svøpt som barnet i krybben.

69289 Et øye lukket – s. 18

13.05.2026 09:43

Helge Amble, Oslo, 2024

jeg hadde brukt nesten tre kvarter på den korte spaserturen rundt halve kvartalet, fra Welhavens gate til Wergelandsveien. Før i tiden kunne jeg riktig lange ut, men skrittene mine var blitt stadig kortere, og nå holdt jeg i tillegg så hardt i rullatoren at de gamle knokene mine hvitnet mens jeg skjøv meg forsiktig fremover, med den høyre hånden klar til å trykke inn bremsen. Jeg har alltid vært redd for å miste balansen, men som gammel var det blitt en altomfattende engstelse. I tillegg hadde jeg vondt i det ene kneet. For et par uker siden, i midten av mai, falt jeg og fikk rullatoren over meg da det ene hjulet stanset brått i et hull i fortauet, fordi jeg i et anfall av forfengelighet hadde fått litt fart på meg. Utenfor Lorry strømmet folk til for å hjelpe meg opp. En velmenende mann løftet til og med en halvliter til munnen min og fikk meg til å drikke en slurk, som om jeg var en baby. Hele opptrinnet var smertefullt for stoltheten og beinet, men likevel ikke så vondt som de store blåmerkene etterpå skulle tilsi. En blåveis over venstre øye og en bloduttredelse på kinnet. Jeg kunne ikke engang huske at jeg hadde slått meg i ansiktet. 19

69289 Et øye lukket – s. 19

13.05.2026 09:43

Den søte og alltid hjelpsomme irske hjemmesykepleieren sa at det kom av de blodfortynnende medisinene jeg tar. «Du får blåmerker bare noen susser deg på kinn!» sa hun med sine sjarmerende engelske r-er, og smasket meg hardt på det kinnet som ikke var forslått. Bloduttredelsen i ansiktet syntes ikke så godt lenger nå, men jeg gikk altså enda langsommere enn vanlig. Da jeg stanset foran Kunstnernes Hus, la jeg merke til at en ung kvinne gjorde det samme. Hun ble stående like ved meg. Det rant stadig av øynene mine, på grunn av vinden eller alderen, så jeg slapp den høyre hånden jeg holdt mot bremsen og strøk tommelen og pekefingeren over øynene i én og samme bevegelse, før jeg så mot bygningen. «Skal du dit?» spurte hun og nikket mot det vakre huset. Ja, jeg skulle dit, til det stedet jeg hadde oppsøkt så mange ganger før. «Skal du på utstilling?» spurte hun. «Ikke akkurat», svarte jeg. Hun kunne ikke være mer enn sytten–atten år, men det er vanskelig å vite en kvinnes alder nå for tiden. De unge ser både eldre og yngre ut enn de gjorde i min tid. Forleden snakket jeg med en hjemmesykepleier jeg aldri ville trodd var mer enn tjue, men som påstod at hun var toogtredve. Hun snurpet munnen på en særegen måte, med munnvikene oppover. Som et ironisk smil. Jeg antok at det var et ønske om ikke å se furten ut. Det kan man vanskelig klandre en kvinne for. 20

69289 Et øye lukket – s. 20

13.05.2026 09:43

Denne, som stod foran meg nå, spurte: «Trenger du hjelp opp trappen?» Hun hadde samlet alt håret stramt i en topp midt på hodet, og så på meg med store øyne og hevete øyebryn. «Takk. Det ville være snilt», svarte jeg, og la til: «Jeg går gjerne hit, forstår du, men strever litt med de trinnene ettersom det ikke er noe gelender. Så hvis du har tid?» «Jeg har tid», sa hun. «Ja, du har vel det, du som har hele livet foran deg.» «Gelender», sa hun og smilte. Jeg parkerte rullatoren bak den ene bronseløven, foran inngangspartiet. «Den blir ikke stjålet?» spurte hun. Jeg lo, men hørte at det lød som et host, så jeg ristet på hodet og sa: «Jeg er ikke redd for at den blir stjålet. Men skulle det skje, får du støtte meg hjem. Jeg bor like borti her.» Jeg nikket i retning Welhavens gate. Hun sa: «Avtale. Dessuten står den jo parkert inntil en løve.» Jeg hadde lyst til å fortelle henne om løvene. «Det er egentlig to lekende løveunger», sa jeg. «De er laget av en mann som het Ørnulf Bast. En gang i tiden var han en av landets mest kjente kunstnere. Han hadde visst sett disse to løvene for seg i en drøm.» «Å ja», sa hun og bød meg armen sin. Hun var kledd i en hvit skjorte som var puttet ned i dongeribuksen foran på magen, mens den hang løst over baken hennes. Selv var jeg kledd i den tynne, mørke dress21

69289 Et øye lukket – s. 21

13.05.2026 09:43

jakken over den kortermete, blårutete sommerskjorten min, og de lyse kakibuksene. Jeg likte de lyse buksene, til tross for at datteren min, Kirsten, sa at synet mitt var blitt for dårlig for lyse klær, ettersom jeg ikke lenger oppdaget flekkene. Idet jeg hektet armen min i pikens, tenkte jeg at jeg hadde glemt å ta på meg etterbarberingsvann. Men like etter husket jeg at jeg heller ikke hadde barbert meg på noen dager, fordi skjegget grodde så mye langsommere nå enn det gjorde før i tiden. «Jeg har aldri vært der inne», sa hun og nikket mot den røde mursteinsbygningen. «Kanskje du vil være med inn og se?» spurte jeg, og hørte at det lød en anelse påtrengende. Men dette lille møtet gjorde meg glad, og jeg ville ikke arrestere humøret mitt. «Kanskje det?» sa hun. «Har du vært her mye?» «Ja», svarte jeg. Vi kom frem til trappen, og jeg stanset. Jeg ønsket intenst å kunne gå opp selv, som før, med lette skritt. For nå så jeg meg seg selv utenfra. Den eldgamle mannen med så dårlig balanse at han måtte klamre seg til en ukjent pike. Det var ikke noe galt med henne, men situasjonen fikk meg plutselig til å føle meg så alene. «Vil du ikke likevel?» spurte hun. «Jo da, jeg sier det til beina, at det bare er å sette i gang», sa jeg og kom meg opp de første to trinnene. Hun holdt meg fortsatt i armen. Etter en kort pause gikk jeg nesten helt opp til plattingen der rekkverket ventet. Kom 22

69289 Et øye lukket – s. 22

13.05.2026 09:43

igjen nå, sa jeg til meg selv og tok ett skritt til før jeg grep hardt om det svarte metallet. Men i det samme ble jeg svimmel, det gikk rundt for meg, og hadde ikke piken øyeblikkelig støttet meg med et kraftig tak og ført meg trygt inn på avsatsen med uteserveringen, kunne jeg ha falt bakover og så hadde alt vært over. Hun slapp taket og la hånden mot ryggen min i stedet. Å, som jeg mislikte denne hjelpeløsheten! «Slipp meg», sa jeg bryskt. Men hun fjernet ikke hånden før jeg hadde satt meg på en stol ved det nærmeste kafébordet, og da kjente jeg skammen velte inn over meg. «Beklager», sa jeg og trakk pusten. «For at jeg sa det på den måten. Jeg mente takk.» Hun sa: «Det går fint.» Men det gikk jo ikke fint. Jeg satt der og luktet gammel, redd mann. Jeg ville spandere en brus på henne, eller spandere noe, siden hun hadde vært så omtenksom. Men kanskje hun ikke egentlig var omtenksom, men en som bare ønsket å fortelle andre om en god gjerning. «Jeg må vel kanskje gå, selv om jeg har livet foran meg. Men skal jeg bestille noe til deg først?» sa hun og kikket på mobiltelefonen sin. «Nei takk», sa jeg. «Nei takk.» Jeg ristet på hodet, og klappet hånden forsiktig over skallen, jeg hadde da fortsatt litt hår å holde orden på. Og jeg var lettet over at jeg ikke hadde spurt om hun ville ha en brus, for så hadde hun takket nei, og det ville vært pinlig for oss begge. «Men du, jeg setter meg likevel i fem minutter», sa 23

69289 Et øye lukket – s. 23

13.05.2026 09:43

hun plutselig. «Er det greit?» Hun satte seg før jeg fikk svart. «Naturligvis», sa jeg. «Jeg har vel alltids fem minutter.» Det lo vi litt av, begge to, og det innforståtte i latteren hennes gledet meg. «Du sa du bor i nærheten», sa hun. «Ja», sa jeg. «Gjør du også?» «Jeg er egentlig fra Ski, men bor på Grønland nå. Jeg må flytte derfra i løpet av sommeren.» Hun smilte. «Jeg er på vei for å se på et kollektiv på Majorstua, de skal leie ut et rom. Har du alltid bodd her?» «Nei», sa jeg. «Jeg har bodd flere steder. Men jeg har bodd i Oslo siden jeg var sytten år.» «Og nå går du hit?» «Jeg har gått hit i mange år», sa jeg. «Jeg elsker denne bygningen, den ble åpnet av kong Haakon den 1. oktober 1930. På min fødselsdag, fire år før jeg ble født.» Hun så opp mot fasaden. «1930. Det er før andre verdenskrig.» «Ja.» «Da er du nitti år?» «I oktober. Hvis jeg lever», sa jeg. «Du lever nok», sa hun. «Har huset sett likt ut hele tiden?» Jeg nikket. «Ja. I motsetning til meg.» Jeg smilte med lukket munn, men hun hadde vel allerede sett den rotete tanngarden min da jeg lo, men likevel. Det kom en servitør og spurte om vi ville bestille noe. «Jeg vil gjerne få spandere en brus på deg», sa jeg. 24

69289 Et øye lukket – s. 24

13.05.2026 09:43

«Som takk for livet, hadde jeg nær sagt. Uten den hånden din …» «Da sier jeg takk, og vil gjerne ha en Pepsi Max.» Hun så opp på kelneren, en vakker ung mann med langt hår i hestehale. «Og et glass hvitvin til meg», sa jeg. «En helt vanlig halvtørr. Ikke noe annet dilldall som jeg må svare på.» Jeg blunket til henne, på den måten jeg gjorde før i tiden. «Da tar jeg også et glass», sa hun. «Uten dilldall.» Det måtte da være i orden? Jeg var en olding, for lengst utenfor usømmelighetens mistanke. Alderen og kjønnet og tiden, alt var på hennes side. Nå var det enten snakk om nedverdigelse eller oppofrelse. Hun lo. «Det ser ut som du tror jeg er under atten!» «Jeg skal være ærlig og si at jeg ikke klarer å lese andres alder lenger.» «Tjuetre», sa hun. «Marthe.» «Helge», sa jeg. Jeg hadde vent meg til å bruke bare fornavn, til tross for at jeg ikke syntes det lød helt naturlig. Selv hjemmesykepleierne hadde ikke etternavn; de het bare Rita og Mohammad og Kajsa. Og den aller hyggeligste: irske Fiadh. «Det er ikke ofte jeg sitter her ute», sa jeg. «Nei?» «Jeg sitter mest på en benk der inne, til venstre for trappen. De lar meg sitte der.» «Billettdamene?» 25

69289 Et øye lukket – s. 25

13.05.2026 09:43

Jeg smilte igjen, jeg hadde smilt mer denne formiddagen enn på lenge. «Billettdamene», gjentok jeg, «de lar meg sitte der.» «Og så tenker du på livet ditt?» Hun var da virkelig noe for seg selv, denne Marthe. Jeg følte meg plutselig velsignet, som om tiden gikk baklengs og jeg satt her en gang for lenge siden. At rullatoren ved hjelp av trylleri hadde blitt den gamle sykkelen. At det var sommeren 1958 og jeg hadde tråkket vinglende opp hit, med Aud sittende sidelengs på stangen. «Livet mitt? Ja, det er vel det jeg gjør, går jeg ut fra?» Visste jeg det ikke sikkert, siden jeg lot det henge i luften som et spørsmål? Kunne jeg ikke engang innrømme det for en ukjent pike? «Ja», sa jeg. «Jeg liker å sitte på den benken, innenfor dørene, og tenke på livet mitt.» «Det høres fint ut», sa hun. Alt virket enkelt og liketil for Marthe. Nå kom servitøren med to glass hvitvin balanserende på et svart, rundt brett. Han plasserte ett glass foran meg, og ett foran henne. Sollyset blinket i begge glassene, og servitøren bukket lett og tok et kort skritt tilbake, før han forsvant inn døren. Den samme døren mennesker hadde gått gjennom i snart nittifire år. Jeg tok en durabelig slurk, og deretter enda en. Det var forskjellen på å være åtti og nesten nitti, at rusen umiddelbart steg til hjernen og gjorde meg både melankolsk og lett i hodet samtidig. Jeg burde passe meg. For så kunne 26

69289 Et øye lukket – s. 26

13.05.2026 09:43

også ordene mine blafre bort, omtrent som når en serviett blir tatt av vinden og blåser av gårde. En serviett som blåser av gårde. Jeg så den for meg, som i en film. En hvit papirserviett som steg og sank med vinden. Jeg tok enda et par slurker. Hun spurte meg om første gang jeg besøkte Kunstnernes Hus. Hun så på meg på samme måte som for litt siden, med øynene forventningsfullt spørrende og brynene hevet. «Det var før krigen, jeg var bare guttungen», sa jeg. «Jeg så Picassos berømte Guernica.» «Guernica?» sa hun. «Ja, et voldsomt bilde. Jeg forstod det vel ikke den gangen, jeg var jo et barn, men da jeg ble eldre, lærte jeg at Picasso hadde malt lidelsene til den spanske sivilbefolkningen. Det jeg derimot skjønte, var at dette var byens vakreste bygg. Erling, faren min, var oppslukt av denne typen arkitektur, han sa at den var bedre enn alt annet. Finere enn Nationaltheatret og Slottet og Stortinget. Han arbeidet for arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas. Kontoret deres lå i det funksjonalistiske bygget hvor Saga kino ligger. De tegnet det også.» Nå snakket jeg over meg. «Jeg skjønner», sa Marthe. «Dette huset ble tegnet slik at det skulle tiltrekke seg all verdens lys. Du som er så god i trapper, bør en dag gå opp i den øverste etasjen og se hvordan lyset strømmer fra overlyssalen.» 27

69289 Et øye lukket – s. 27

13.05.2026 09:43

Ordene mine hadde jammen fått fart på seg. Jeg likte det. Hun nikket. «Det skal jeg.» Så løftet hun glasset, og jeg gjorde det samme. «Skål for Kunstnernes Hus», sa hun. «For Kunstnernes Hus», gjentok jeg. «Og for oss!» Hun lo, ikke på noen nedlatende måte, mer som om hun likte seg. Synet mitt ble litt uklart, jeg måtte blunke et par ganger, og der kom kelneren allerede tilbake og spurte om vi ville ha et glass til. Vi takket ja, begge to. Kelneren sa han straks skulle komme med to glass hvitt. «Under krigen var huset stengt i tre år», fortsatte jeg. «Nesten alt ble ødelagt, bortsett fra de vakre takmaleriene til Per Krohg som du kan se i taket i trappeoppgangen.» «Så da gikk du ikke hit?» «Nei, da var det omgjort til en festning.» Jeg ville ikke tenke på krigen. «På ekte?» Hadde det vært en ekte festning? Jeg hadde bare sett fotografier, og siden lest at det etter nazistenes herjinger ikke var et kunstverk igjen i salene. Tømt til siste tegnestift, hadde det stått i avisen. Og menn som holdt vakt, med hakekors på ermet. Jeg tok en slurk til. «Var det piggtråd og skyttergraver rundt her?» Marthe gjorde en sirkelbevegelse med den høyre pekefingeren. Jeg nikket. «Jeg mener det. Og salen med overlyset var våpenlager.» 28

69289 Et øye lukket – s. 28

13.05.2026 09:43

Mer visste jeg ikke. «Men så kom du tilbake hit etter krigen?» Det hadde tatt lang tid før jeg kom tilbake. Mange år. Men en dag hadde Aud villet se en utstilling. «Jeg var blitt voksen. Det var på 60-tallet, tror jeg. Jeg ønsket en forandring.» Plutselig lød et leven fra to kråker i et tre. De kjeftet og byttet stadig på å fly ned til restene av et hamburgerbrød på gresset. «Se på de to der», sa jeg. Vi så på dem en stund, men så spurte hun: «Hva slags forandring ønsket du den gangen?» Jeg hadde villet gå hit opp, til denne vakre bygningen, uten å være urolig. Men å begi meg ut på leting etter de ordene som skulle til for å forklare det, orket jeg rett og slett ikke. «14 unge kunstnere het utstillingen. Midt på 60-tallet», sa jeg. Det hadde stått om kunstverkene i avisene, at de skulle være så moderne og interessante. Så jeg ble med Aud. Men jeg hadde følt at alt vi så, bare var deprimerende. Aud hadde påstått at jeg sukket og stønnet, og hun ba meg om å gå ut til restauranten mens hun så utstillingen ferdig, eller jeg fikk bite tennene sammen. Jeg hadde gjort det siste, og da var det som om bygget, på mirakuløst vis hadde åpnet seg for meg. Nå kom kelneren tilbake. Han helte ikke bare vinen i glassene vi alt hadde drukket av, nei, han vippet frem rene glass og plasserte dem på bordet, som om vi var på en rik29

69289 Et øye lukket – s. 29

13.05.2026 09:43

tig fin restaurant. Så holdt han i bunnen av flasken mens han helte i, og avsluttet med en liten vriding. Denne smakte annerledes enn den forrige, kanskje litt søtere. Jeg var ikke sikker, for alt smakte mindre enn før. Jeg lukket øynene og forsøkte å kjenne etter, men det som overraskende dukket opp i meg, var Marthes spørsmål om piggtråd og skyttergraver. Jeg åpnet øynene med det samme, og så det vennlige, unge ansiktet foran meg med et bekymret uttrykk. Hun spurte: «Føler du deg ikke helt bra?» For Marthe var nok denne krigen en kornete, svarthvitt-film hun hadde sett på skolen. Uskarp, uendelig langt unna, fortalt av en mann med stakkato filmavisstemme mens mennesker løp eller falt om i hurtig tempo, til lyden av ulende sirener. «Nei, jeg gjør kanskje ikke det?» sa jeg, for det svimlet litt for meg igjen. Og hvorfor svarte jeg stadig med et spørsmål, som om dette var en dag jeg ikke kunne si noe rett frem. «Vil du hjem?» «Nei. Nei, nei.» Jeg ristet på hodet. Jeg ville ikke hjem. For det å sitte her med et glass vin og en tilfeldig fremmed ga meg en uventet følelse av letthet, eller kanskje det bare var en uro som stilnet. Jeg ville uansett gjerne holde fast ved stunden. «Jeg er bare litt svimmel», sa jeg. «Men jeg vil gjerne fortelle om den første gangen jeg ble sittende på benken innenfor, da jeg begynte å tenke over livet, som du kalte det. Hvis du er interessert, naturligvis.» 30

69289 Et øye lukket – s. 30

13.05.2026 09:43

«Det er jeg», sa hun og tok en god slurk av vinglasset før hun la begge underarmene mot bordet og lente seg fremover. Jeg måtte bruke øyeblikket, men også litt tid på å finne de riktige ordene, så hun kunne forstå. Jeg ville frem til en følelse. Jeg kjente den stikkende smerten i kneet og flyttet meg litt på stolen for å finne en ny stilling. Kneet verket, akkurat som historien. Et fall som var over for et par uker siden, men som ennå laget små skjelv av smerte i kroppen. Jeg ville hoppe over det meste, ville forbi 14 unge kunstnere. Jeg kunne begynne med at jeg var en sprek mann på snart sytti eller noe deromkring. Ja, historien kunne begynne der. «Det nye årtusenet var nettopp startet. Omtrent da du ble født», sa jeg. «Aud, som jeg var gift med i over førti år, hadde gått bort, og jeg gikk alene for å se Høstutstillingen, den arrangeres hvert år. Vi pleide å se den sammen. Dette året var det spent opp noen røde, flagrende stoffer som man kunne passere gjennom, som om man selv var rennende blod gjennom årene. Og der inne i det røde silkestoffet hørte jeg et par godt voksne kvinner diskutere noe de nettopp hadde sett. Den ene sa: Ville du hatt det på veggen? Ja, hvorfor ikke? sa den andre. Men hva symboliserer det liksom, de greiene nederst? sa den første. Alt det som ikke ligger opp i dagen, kanskje? sa den andre. 31

69289 Et øye lukket – s. 31

13.05.2026 09:43

Mer hørte jeg ikke, før de gikk videre. Men jeg var blitt nysgjerrig og holdt øynene åpne for hva slags bilde det kunne være snakk om, det som skulle fortelle noe om alt som ikke ligger opp i dagen.» Jeg drakk litt mer vin. «Fant du det?» spurte Marthe. Jeg nikket. «Ja. Jeg forstod hvilket bilde de hadde snakket om.» «Hvordan så det ut, da?» Jeg brukte for lang tid, som Kirsten pleier å si: Kom til poenget, far. «Det var et oljemaleri. Synet åpnet noe i meg», sa jeg. «Det var en følelse av noe jeg kjente igjen. Uten at jeg hadde sett det før.» «Åh, ja. Den følelsen kjenner jeg. En sånn rar lengsel, liksom?» «Ja. Nettopp. En rar lengsel. Kan du forstå hvordan en gammel mann snakker?» «Hva forestilte bildet?» «Ja, hva forestilte det? Det var som om jeg så noe i utkanten av minnene mine.» «Men det forestilte vel noe?» En blinkende, levende myr. Et sumpområde med små vannpytter, der blå himmel og hvite skyer speilet seg. Høyt oppe fløy en trane, på skrå, fanget i øyeblikket idet den skulle passere. Og nederst i maleriet, under torven, lå gyngehesten min. Jeg forklart henne dette. «Hva mener du med gyngehesten din?» spurte hun. 32

69289 Et øye lukket – s. 32

13.05.2026 09:43

«Først tenkte jeg at det ikke kunne være tilfellet. At jeg var i ferd med å bli rusk, eller at jeg fantaserte frem et eller annet, som i en drøm. Du vet, lag på lag, der bare den lille, øverste delen av drømmen er synlig.» Jeg så på henne, og hun nikket. «Ja», sa hun. «Men nederst i bildet var det altså malt en blå gyngehest med røde meier. Hesten hadde øyne, og jeg kjente dem igjen.» Jeg holdt inne litt. «Kjente du igjen øynene på en gyngehest, som du hadde som barn?» «Nettopp», sa jeg. «For den var så spesiell. Som sagt, blå, med røde meier, og så hadde den påmalt to øyne på hver side av hestehodet. Ett lukket og ett åpent, under hverandre.» «Og det hadde hesten på maleriet også?» «Ja. Og så var det noen andre ting.» «Hva da?» Hun hadde et barns nysgjerrighet i hele ansiktet. «En nesten usynlig hodeskalle. Den oppdaget jeg ikke med en gang. Men den var nifs. For bortsett fra de klare fargene på gyngehesten var alt det andre nederst i bildet grumsete og ikke lett å få øye på. Det var brunlig og mørkt, som jord.» «Men hva annet så du?» «En sengegavl og en bok. Hodeskallen lå til venstre for det.» Marthe så på meg og smilte. 33

69289 Et øye lukket – s. 33

13.05.2026 09:43

«Hvor er det nå, da? Maleriet?» «Jeg vet ikke riktig. Hos en annen. Jeg prøvde å kjøpe det i sin tid, men det var umulig. Men jeg kan ikke glemme det.» Hun nikket. «Det er derfor du kommer tilbake», sa hun. «For å finne den samme følelsen, som den gangen?» Jeg nikket, og kjente hvordan det tyknet i halsen. Ikke av sorg, men av lettelse. Hvem hun nå var, denne piken. Jeg så at kvinnen på bordet bak Marthe stirret på meg. Hverken skeptisk eller nysgjerrig, men som noe fjernt, som om jeg var en mann på en skjerm som flimret forbi. «Jeg gikk tilbake flere ganger, for å se på det. Men da jeg skulle vise det til datteren min, Kirsten, var det fjernet», sa jeg. «Hvem hadde laget det? Det fins sikkert et bilde av det som jeg kan google?» «Jeg vet ikke engang om det eksisterer lenger. Det er jo lenge siden. Maleren het Sunde. Han døde året etter den utstillingen. Det stod i avisen.»

69289 Et øye lukket – s. 34

13.05.2026 09:43

Om Ett minutts stillhet (2023):

Om Det hvite kartet (2021):

«Det hvite kartet er en roman om å våge å velge sin egen vei. Det er fortellingen om to kvinner som gikk i bresjen for å gjøre kartet mer fargerikt.» anne cathrine straume, NRK Om Pust for meg (2017):

Et øye lukket er en roman om arv og skyld, om familiens usynlige linjer, om kunsten som både skjuler og avslører – og om hva som kan skje når vi leter etter det som ligger skjult.

«Hennes lette, behagelige tone, forsterker den eksistensielle tyngden i tematikken, og gjør boka nesten umulig å lese og like umulig å legge fra seg. Dette er bare så utrolig reflektert, gjennomarbeidet og velskrevet.» cathrine krøger, Dagbladet

Cecilie

Enger

Et øye lukket

«[E]t intimt og jordnært portrett av to norske pionerer innen seksualitet, forret­ ninger og likestilling. […] Enger makter å mane frem et indre liv for hovedpersonen Bertha Torgersen.» leif bull, Dagens Næringsliv

et maleri setter liv i bevegelse idet Erika Randem får en uventet telefon: En gammel mann vil kjøpe bildet Hesten i myra, malt av Erikas av­ døde mann, Peter Sunde. Det har ligget i kjeller­ boden hennes i over tjue år. Nå hentes det opp igjen, og en familiehistorie som strekker seg over genera­sjoner, kommer til syne. Gjennom fortellinger fra 1940-tallets Oslo, 1960-tallets Dale og tiårene frem til vår egen tid, veves livene til seks mennesker sammen. Peter var opptatt av myras evne til å bevare det den omslutter, og denne fascinasjonen slipper ikke taket i dem som sto ham nær. Han ble fun­ net død i det landskapet han malte. Kan Hesten i myra gi svar på gåtene i Peters liv?

Cecilie

«Cecilie Enger skriver sterkt om fortvilelsen, sinnet og bitterheten rundt det å miste språket og taleevnen.» inger bentzrud, Dagbladet

Enger

«Det er en glede å følge Cecilie Enger, nå med en bevegende roman med mennesker vi tror på og en historie som fengsler.» guri hjeltnes, VG

foto: julie pike

cecilie enger (f. 1963) debuterte i 1994 med romanen Nødvendigheten, og har siden utgitt en rekke kritikerroste romaner. Hun fikk sitt store gjennombrudd med romanen Mors gaver i 2013. For den mottok hun Bokhandlerprisen og ble nominert til Kritikerprisen. Cecilie Enger bor i Asker.

Et øye lukket ROMAN 9 78 8 20 5 6 2 5 4 5 7 omslag: terese moe leiner