Issuu

«Mesterlig, nervepirrende, skremmende og umulig å legge fra seg.» Lesley Pearse

Forfatteren bak den internasjonale suksessen Bak lukkede dører. Hvis du ikke kan stole på deg selv, hvem kan du stole på da?

Om Bak lukkede dører (2016): «Denne boken er 2016 sitt svar til Gone Girl. Så er det sagt!» Women’s Health UK

«Det tok meg bare en ettermiddag å lese denne boken, og på slutten hadde jeg hjerteklapp. Hvis du liker en intens krim vil du elske denne.» Alt startet den natten i skogen, i uværet. Cass Anderson stoppet ikke for å hjelpe kvinnen i bilen. Dagen etter blir kvinnen funnet død. Så begynner de tause telefonoppringningene. Cass er sikker på at noen holder øye med henne. Det er noen der ute.

B.A. Paris har fransk/irsk bakgrunn. Hun vokste opp i England, men flyttet til Frankrike da hun var voksen. Hun arbeidet først som børsmegler i en internasjonal bank før hun omskolerte seg til å bli lærer. Hun og mannen driver nå en språkskole i Frankrike, der de bor sammen med sine fem døtre. Boken er oversatt av Jan Christopher Næss, medlem av Norsk Oversetterforening.

Tynget av skyld begynner Cass å glemme ting. Om hun tok pillene sine, hva koden på alarmsystemet er, om kniven på kjøkkenet virkelig hadde blod på seg … Det eneste Cass ikke klarer å glemme, er kvinnen i bilen. Kvinnen hun kunne ha reddet.

The Sun

«Briljant, nervepirrende, skremmende og umulig å legge fra seg.» Lesley Pearse, forfatter

«Denne fremragende debuten forlater deg helt andpusten.» BELLA

«Bak lukkede dører er en fengslende og gripende debut av en psykologisk spenningsroman.» Bak lukkede dører er solgt i over 1 million eksemplarer. Det store sviket er en ny psykologisk krim som er umulig å legge fra seg.

Lovereading.co.uk

Originaltittel: The Breakdown Copyright © B A Paris 2017 First published in Great Britain 2017 by HQ, an imprint of HarperCollins Publishers Ltd., 1 London Bridge Street, London SE1, 9GF Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2017 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Papir: 55 g Bulky 2,0 Boken er satt med Stempel Garamond 11/15 pkt. Omslagsillustrasjon: David Wall / Arcangel Images og Shutterstock.com Omslagsdesign: © HarperCollinsPublishers Ltd 2017 Oversetter Jan Chr. Næss er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-50397-7 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

B.A. Paris

Det store sviket Oversatt fra engelsk av Jan Chr. NĂŚss MNO

Til foreldrene mine

fredag 17. juli

et begynner å tordne idet vi tar farvel. Sommerferien står for døren, og alle har planer. Et høyt drønn får Connie til å skvette. John ler. Luften er lummer og klam. «Du må skynde deg!» roper han. Jeg vinker kjapt og løper mot bilen. Mobilen ringer akkurat idet jeg når frem. Den ligger i vesken, og det er bare så vidt jeg hører den. Ringetonen avslører at det er Matthew. «Jeg er på vei,» sier jeg mens jeg famler etter dørhåndtaket i mørket. «Jeg setter meg inn i bilen nå.» «Så tidlig?» sier han i den andre enden. «Jeg trodde du skulle til Connie etterpå.» «Det var meningen, men jeg vet jo at du venter. Så da ble fristelsen for stor,» sier jeg ertende. Så slår det meg at han er veldig neddempet. «Er alt i orden?» spør jeg. «Jo da, jeg har bare en sinnssyk migrene. Det begynte for en time siden og blir bare verre og verre. Det er derfor jeg ringer. Er det greit om jeg går og legger meg?» Jeg kjenner luftens trykk mot huden og tenker på stormen som nærmer seg. Det har ikke begynt å regne ennå, men magefølelsen sier meg at det kan bryte ut når som helst. «Så klart. Har du tatt noe smertestillende?» 7

«Ja, men det virker ikke som det hjelper. Jeg lurer på om jeg skal legge meg på gjesterommet i tilfelle jeg sovner før du kommer. Så slipper jeg å bli vekket.» «Smart tenkt.» «Egentlig liker jeg ikke å legge meg før jeg vet at du er trygt hjemme igjen.» Jeg må smile. «Jeg overlever. Det er bare snakk om førti minutter. Hvis jeg ikke tar snarveien gjennom skogen på Blackwater Lane, da.» «Du kan bare våge!» Han hever stemmen, og jeg kan nesten fornemme hvordan en iling av smerte skyter gjennom hodet hans. «Au, det gjorde vondt,» sier han, og jeg skjærer en medfølende grimase. Han senker stemmen til et mer utholdelig nivå. «Lov meg at du ikke tar den veien, Cass. For det første liker jeg ikke at du kjører alene gjennom skogen i mørket, og dessuten blåser det opp til uvær.» «Nei da, jeg skal ikke gjøre det,» sier jeg fort. Jeg setter meg inn bak rattet og slenger vesken i passasjersetet. «Lover du?» «Jeg lover.» Jeg vrir nøkkelen om i tenningen og skifter til første gir. Mobilen er glovarm der den ligger kilt mellom øret og skulderen. «Kjør forsiktig,» sier han formanende. «Det skal jeg. Elsker deg.» «Elsker deg enda mer.» Jeg legger mobilen i vesken og smiler av den insisterende tonen hans. De første tunge regndråpene slår mot frontruten idet jeg rygger ut av parkeringsluken. Nå begynner det, tenker jeg. Da jeg svinger ut på tofeltsmotorveien, regner det allerede kraftig. Jeg havner bak en diger lastebil og blir nær8

mest blindet av den massive vannspruten fra hjulene dens. Vindusviskerne mine er sjanseløse. Jeg gjør meg klar til å ta en forbikjøring, men så flerrer et lyn over himmelen og jeg teller langsomt inni meg. Det er en vane jeg har hatt siden jeg var barn. Jeg når bare til fire før rumlingen av torden kommer rullende. Kanskje jeg burde ha blitt med de andre til Connie likevel. Jeg kunne ha latt meg underholde av vitsene og anekdotene til John mens vi ventet på at uværet skulle gi seg. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet når jeg tenker på blikket han sendte meg da jeg sa at jeg heller ville dra hjem. Det var klønete av meg å nevne Matthew. Jeg burde heller ha gjort som rektoren vår, Mary, og sagt at jeg var trett. Nå fosser det virkelig ned, og trafikken i forbikjøringsfeltet senker farten betraktelig. Jeg føler meg veldig inneklemt i min vesle Mini, så jeg svinger tilbake over i det andre feltet igjen. Jeg bøyer meg frem i setet og myser ut gjennom frontruten. Det kunne gjerne ha vært mer futt i vindusviskerne. En lastebil kommer dundrende forbi, etterfulgt av enda en, som sporenstreks skjærer inn i feltet rett foran meg og tvinger meg til å bråbremse. Med ett føles det altfor risikabelt å kjøre på denne veien. Himmelen flerres av nok et lynglimt, og i lysskjæret får jeg øye på veiskiltet til Nook’s Corner, den vesle husklyngen der jeg bor. I lyset fra frontlyktene skinner det hvite skiltet med de svarte bokstavene som et forlokkende fyrtårn i mørket, og i siste liten, rett før det er for sent, faller jeg for fristelsen til å dreie rattet til venstre og svinge inn på snarveien som Matthew advarte meg mot å ta. Bak meg er det noen som tuter iltert i et bilhorn, og den skingrende lyden følger meg som et jærtegn ned den bekmørke veien som fører inn i skogen. 9

Selv med fjernlyset på er det vanskelig å se hvor veien går, og jeg angrer umiddelbart på at jeg forlot den tross alt godt opplyste hovedveien. Riktignok er dette en veldig pittoresk rute i dagslys – skogbunnen er overstrødd med blåklokker – men på en natt som denne endrer de brå svingene og dumpene karakter og blir forræderske. Jeg får en vond klump i magen ved tanken på veistykket som venter. Men jeg er bare et kvarters kjøretur hjemmefra. Hvis jeg holder tungen rett i munnen og ikke gjør noe overilet, er jeg der snart. Uvilkårlig presser jeg likevel gasspedalen enda litt lenger inn. Et uventet vindkast river gjennom skogen og er nær ved å løfte den vesle bilen. Mens jeg kjemper innbitt for å holde kjøretøyet på veien, kommer en dump jeg er helt uforberedt på. I et par nervepirrende sekunder mister bilhjulene kontakten med bakken. Det er like grusomt som å kjøre berg og dalbane, og jeg kjenner smaken av magesyre i munnen. Så treffer hjulene asfaltdekket igjen med et klask, og vannet som spruter over frontruten, fratar meg sikten fullstendig i noen sekunder. «Nei!» skriker jeg. Med et skjelvende rykk stanser bilen i vannet, som langsomt stiger rundt meg. Frykten for å bli sittende fast i skogen midt på natten pumper meg full av adrenalin, hvilket i sin tur bryter lammelsen og får meg til å handle. Jeg drar i girspaken så hardt at det knaser, og gir full gass. Motoren stønner motvillig, men så pløyer bilen seg gjennom vannet og opp av dumpen. Hjertet slår i takt med vindusviskerne, som sveiper som besatt over frontruten, og jeg bruker noen sekunder på å få igjen pusten. Men jeg våger ikke å kjøre inn til siden i tilfelle bilen nekter å starte igjen. Derfor kjører jeg bare videre, men mer forsiktig nå. 10

Noen minutter senere hopper jeg så høyt i setet av et nytt tordenbrak at rattet glipper ut av hendene mine. Bilen krenger faretruende over mot venstre mens jeg vrenger den inn på veien igjen. Hendene mine rister, og jeg begynner å frykte at jeg ikke skal komme helskinnet hjem. Jeg prøver å roe meg ned, men det føles som om jeg blir angrepet, ikke bare av været, men også av trærne som blir slynget frem og tilbake i en makaber dans. Det ser ut som de har lyst til å løfte bilen opp av veien og kaste den i været. Regnet hamrer mot taket, vinden får vinduene til å riste, vindusviskerne slår og slår, og det er nærmest umulig å konsentrere seg. Nå venter et svingete parti, så jeg lener meg frem i setet og strammer grepet om rattet. Veien virker øde og forlatt, men foran hver sving ber jeg en stille bønn om at det skal dukke opp et par røde baklykter som jeg kan legge meg bak og følge resten av veien ut av skogen. Jeg har lyst til å ringe Matthew bare for å høre stemmen hans og bli forsikret om at jeg ikke er alene i verden, for akkurat nå er det sånn det føles. Men jeg vil ikke vekke ham, ikke når han har migrene. Dessuten ville han bare bli sint om han hørte hvor jeg er. Jeg har nesten begynt å tenke at denne turen aldri vil ta slutt da jeg får øye på baklyktene til en bil omtrent hundre meter lenger fremme. Lettet puster jeg ut og øker farten en smule. Jeg er så oppsatt på å ta igjen bilen at jeg ikke innser at den ikke beveger seg, ikke før jeg er nesten fremme og ser at bilen står litt keitete parkert i en veilomme. Innsikten kommer så bardus på meg at jeg bare så vidt rekker å svinge unna i tide. Med bare noen centimeters klaring glir jeg forbi høyresiden av støtfangeren dens, og jeg snur meg rasende mot sjåføren for å skjelle 11

ham ut. Når han står så klønete parkert, burde han ha satt på varsellysene. En kvinne stirrer tilbake mot meg. I regnet er det vanskelig å skjelne ansiktstrekkene hennes. Jeg tenker at hun må ha fått motorstopp og svinger inn til veiskulderen foran henne og stanser bilen, men lar motoren gå på tomgang. Jeg synes synd på henne som må forlate bilen i sånt vær, og mens jeg kikker i bakspeilet – ikke uten en viss skadefryd over at flere enn meg har vært dumme nok til å våge seg inn i skogen i full storm – forestiller jeg meg hvordan hun romsterer og leter etter en paraply. Ti lange sekunder går før jeg skjønner at hun ikke akter å forlate bilen, og med stigende irritasjon spør jeg meg om hun virkelig venter at jeg skal løpe bort til henne i det pøsende regnværet? Med mindre noe hindrer henne i å forlate bilen, da – men ville hun ikke i så fall blinke med lysene eller tute i hornet for å signalisere at hun behøver hjelp? Ingenting skjer, så jeg begynner å løsne sikkerhetsbeltet, uten å ta blikket fra bakspeilet. Selv om det er vanskelig å se henne klart, er det noe urovekkende over hvordan hun bare sitter der med frontlyktene på, og med ett husker jeg alle historiene Rachel pleide å fortelle da vi var barn, om folk som stanser for å hjelpe en uheldig medtrafikant med motorstopp, bare for å oppleve at en medhjelper ligger på lur for å stjele bilen deres; eller om bilførere som forlater bilen for å hjelpe et såret rådyr i veien, bare for å bli overfalt av en bande som har lagt rådyret der for å lokke folk til å stoppe. Jeg skynder meg å feste sikkerhetsbeltet igjen. Jeg så ingen andre i bilen da jeg kjørte forbi, men det er ikke dermed sagt at ingen kan ligge på lur i baksetet. Klar til å kaste seg over meg. Nok et lynglimt skjærer gjennom himmelen og forsvinner i skogen. Vinden øker på, og grener krafser mot pas12

sasjervinduet og får det til å høres ut som om noen vil inn. Det går kaldt nedover ryggen min. Jeg føler meg så utsatt at jeg slipper opp håndbrekket og triller noen meter fremover, bare for å gi inntrykk av at jeg kommer til å kjøre videre. Håpet er at det skal fremprovosere et signal fra kvinnen – hva som helst – om at hun ikke vil at jeg skal forlate henne. Men fortsatt skjer det ingenting. Motvillig stanser jeg bilen igjen. Det føles ikke riktig å bare etterlate henne her. På den andre siden har jeg ikke lyst til å utsette meg selv for fare. Når jeg tenker etter, virket hun ikke særlig oppskaket da jeg passerte henne. Hun verken vinket eller gjorde noe annet for å signalisere at hun trengte hjelp, så kanskje betyr det at noen – mannen hennes, eller en redningsbil – allerede er på vei. Hadde det vært jeg som fikk motorstopp, ville Matthew være den første jeg prøvde å få tak i, ikke en vilt fremmed bilist. Mens jeg sitter og veier frem og tilbake, trapper regnet opp tempoet og trommer en frenetisk melding mot taket – kjør, kjør, kjør! Det er regnet som tar den endelige avgjørelsen. Jeg slipper opp bremsen og kjører videre så sakte jeg kan, for å gi henne en siste sjanse til å kalle meg tilbake. Men hun benytter ikke anledningen. Noen minutter senere er jeg ute av skogen og på vei hjem til det nydelige vesle huset mitt, med klatreroser over inngangsdøren og en vill og uflidd bakhage. Et SMS-signal fra mobilen indikerer at jeg har dekning igjen. Om lag halvannen kilometer lenger ned i veien svinger jeg inn i oppkjørselen vår og parkerer så nært huset som mulig. Jeg er glad for å være trygt hjemme igjen. Kvinnen i bilen plager meg fortsatt, og jeg lurer på om jeg burde kontakte politiet eller veipatruljen og fortelle at hun sitter der. Så husker jeg at jeg fikk en SMS på vei ut av skogen, 13

og jeg fisker mobilen opp av vesken og ser på skjermen. Meldingen er fra Rachel. Hei, håper du koste deg i kveld. Hopper i seng nå for jeg måtte rett på jobb fra flyplassen og kjenner meg nokså døgnvill. Ville bare høre om du fikk ordnet med gaven til Susie? Ringer i morgen. Klem

Jeg leser teksten og blir sittende og gruble. Hvorfor ville Rachel vite om jeg hadde kjøpt gaven til Susie? Jeg har hatt det så travelt med skoleavslutningen at jeg ikke har rukket å gjøre det ennå. Men festen er ikke før i morgen kveld, og jeg hadde tenkt å dra ned og kjøpe noe til henne på formiddagen. Jeg leser meldingen en gang til og biter meg merke i at «gaven» står i bestemt form. Det later til at Rachel forventer at jeg skal kjøpe en gave fra oss to sammen. Jeg tenker tilbake til sist vi møttes. Det var for omtrent to uker siden, dagen før hun fløy til New York. Hun arbeider som konsulent i den britiske avdelingen av Finchlakers, et amerikansk konsulentfirma, og må ofte reise til USA i forbindelse med jobben. Den kvelden var vi først på kino, og etter filmen gikk vi ut og tok en drink. Kanskje ba hun meg om å kjøpe noe til Susie fra henne da. Jeg legger hodet i bløt og prøver å huske hva vi eventuelt ble enige om å kjøpe. Det kan ha vært hva som helst – parfyme, et smykke, en bok – men ingenting av det lyder kjent. Kan jeg ha glemt det? Noen urovekkende minner om mamma presser seg frem, men jeg skyver dem til side. Det er ikke det samme, sier jeg irritert til meg selv. Jeg er ikke sånn. Jeg kommer på det i morgen. Jeg stapper mobilen tilbake i vesken. Matthew har rett. 14

Jeg trenger ferie. Hvis jeg bare kunne ligge og slappe av på en strand i et par uker, ville alt ordne seg. Og Matthew trenger ferie, han også. Vi har hatt det så travelt med å pusse opp huset at vi aldri fikk tatt noen bryllupsreise, og min siste ordentlige ferie, altså en ferie av det slaget hvor du ikke gjør annet enn å ligge i solen og suge til deg varmen, var dermed for atten år siden, før pappa døde. Siden ble økonomien rett og slett for trang for utskeielser, særlig da jeg måtte si fra meg jobben som lærer for å ta meg av mamma. Nettopp derfor ble jeg så lamslått da hun døde og det kom frem at hun slett ikke hadde vært noen fattig enke, men derimot ganske så velstående. Jeg kunne ikke fatte hvorfor hun hadde nøyd seg med et så spartansk liv når hun tross alt kunne ha unnet seg litt luksus. Jeg ble så rystet at jeg nesten ikke fikk med meg det advokaten sa, og da jeg endelig oppfattet hvor mye det dreide seg om, stirret jeg bare måpende på ham. Jeg hadde alltid trodd at pappa døde uten å etterlate seg noe som helst. Et tordenbrak rykker meg tilbake til virkeligheten. Tordenen er lenger unna nå. Jeg titter ut gjennom vinduet og lurer på om det er mulig å komme seg inn under vindfanget uten å bli våt. Jeg klemmer vesken mot brystet, åpner døren og løper med nøkkelen klar i hånden. I entreen sparker jeg av meg skoene og lister meg opp trappen. Døren til gjesterommet er lukket, og jeg er veldig fristet til å åpne den på gløtt og se om Matthew sover. Men jeg tar ikke sjansen på å vekke ham og skynder meg i stedet å stelle meg for kvelden. Jeg sovner i samme øyeblikk som hodet treffer puten.

lørdag 18. juli

este morgen våkner jeg av at Matthew sitter på sengekanten med en kopp te i hånden. «Hvor mye er klokken?» mumler jeg mens jeg strever med å åpne øynene i det skarpe sollyset som strømmer inn gjennom vinduet. «Ni. Jeg har vært oppe siden sju.» «Hvordan går det med migrenen?» «Den er borte.» Det sandfargede håret hans får et gyllent skjær i sollyset. Jeg løfter en hånd og stryker fingrene gjennom den deilige, kraftige manken. «Er den til meg?» spør jeg og kaster et forventningsfullt blikk på koppen. «Selvfølgelig.» Jeg karer meg opp i sittende stilling og lener hodet bakover mot putene. Fra radioen i første etasje lyder Lovely Day, som er den deiligste sangen jeg vet om, og med seks ferieuker liggende foran meg, føles livet bare herlig. «Takk,» sier jeg og tar koppen ut av hånden hans. «Klarte du å sove?» «Som en stein. Beklager at jeg ikke orket å vente oppe til du kom. Hvordan var hjemturen?» «Helt grei. Men det tordnet og lynte masse. Og pøste ned.» 16

«Men nå er solen i alle fall tilbake igjen.» Han dulter forsiktig borti meg. «Gjør plass.» Jeg aker meg varsomt til side for ikke å søle i sengen, og han klyver inn ved siden av meg. Han løfter armen, og jeg legger meg til rette med hodet på skulderen hans. «De har funnet en død kvinne rett borti her,» sier han så lavt at jeg nesten ikke oppfatter det. «Det var på nyhetene nå nettopp.» «Så forferdelig.» Jeg setter fra meg koppen på nattbordet og snur meg mot ham. «Hva mener du med rett borti her? I Browbury?» Han stryker en hårlokk fra pannen min. Fingrene er myke. «Nei, nærmere. Et sted på skogsveien mellom her og Castle Wells.» «Hvilken vei?» «Du vet, Blackwater Lane.» Han lener seg frem for å kysse meg, men jeg trekker meg unna. «Gi deg, Matthew.» Jeg ser på ham. Hjertet flakser i brystet som en innesperret fugl mens jeg venter på at han skal flire og avsløre at han bare erter meg fordi han har skjønt hvilken vei jeg kom hjem i går. Men han ser bare bekymret på meg. «Ja, det er forferdelig, ikke sant?» Jeg stirrer på ham. «Mener du alvor?» «Ja.» Han ser oppriktig forvirret ut. «Jeg dikter vel ikke opp noe sånt.» «Men …» Med ett kjenner jeg meg dårlig. «Hvordan døde hun? Sa de noe mer?» Han rister på hodet. «Nei, bare at hun ble funnet i bilen sin.» Jeg snur meg vekk så han ikke skal se ansiktet mitt. Det kan ikke være den samme kvinnen, sier jeg til meg selv. Det kan ikke være henne. 17

Han legger armene rundt meg igjen, men jeg sier at jeg er nødt til å stå opp. «Jeg skal handle.» «Hva trenger du?» «Gave til Susie. Jeg har fortsatt ikke kjøpt noe til henne, og festen er i kveld.» Jeg svinger bena over sengekanten og reiser meg. «Det haster da vel ikke sånn?» innvender han. Men jeg har allerede plukket med meg mobilen og forlatt rommet. Inne på badet låser jeg døren og skrur på dusjen i et forsøk på å overdøve den indre stemmen som forteller meg at den døde kvinnen er den samme som hun jeg kjørte forbi i natt. En gruoppvekkende følelse av panikk fyller meg idet jeg setter meg på kanten av badekaret og logger meg inn på nettet for å lese nyheter. BBC har saken som hovedoppslag, men artikkelen inneholder nesten ingen informasjon. Det står bare at en kvinne er funnet død i bilen sin i nærheten av Browbury i Sussex. Funnet død. Betyr det at hun begikk selvmord? For en sjokkerende tanke. Jeg vrir hjernen i et forsøk på å forstå hva som kan ha skjedd. Hvis det er snakk om samme kvinne, kan det tenkes at hun ikke hadde fått motorstopp, men hadde parkert i lommen med vilje fordi det var et avsidesliggende sted hvor hun kunne være uforstyrret. Det kunne forklare hvorfor hun ikke hadde blinket med lysene eller bedt om assistanse – og også hvorfor hun ikke hadde signalisert at jeg skulle stoppe da jeg møtte blikket hennes i sidevinduet, slik hun ganske sikkert ville ha gjort hvis hun hadde fått motorstopp. Jeg har en urolig fornemmelse i magen. Nå, med sollyset flommende inn gjennom vinduet, er det helt ubegripelig at jeg ikke gikk ut til henne og hørte om hun trengte hjelp. Hadde jeg gjort det, kunne alt ha utvik18

let seg annerledes. Det kan jo tenkes at hun bare ville ha sagt at alt var i orden, eller at hun lot som hun hadde fått motorstopp, men at noen var på vei for å hjelpe henne. Men i så fall ville jeg ha tilbudt meg å vente hos henne til vedkommende dukket opp. Og hvis hun da hadde insistert på at nei, jeg måtte bare kjøre videre, ville jeg ha begynt å ane uråd. Da ville jeg ha innledet en samtale med henne – og kanskje hun fortsatt ville ha vært i live i dag. Og hadde jeg ikke egentlig bestemt meg for å gi noen beskjed om at hun befant seg der? Jo, men så ble jeg distrahert av meldingen fra Rachel og gaven jeg skulle ha kjøpt til Susie, og dermed glemte jeg alt om kvinnen i bilen. «Skal du bruke lang tid der inne, søtnos?» Det er Matthew som snakker gjennom døren. «Ferdig om et øyeblikk!» roper jeg over lyden av vann som fosser bortkastet ned i sluket. «Da begynner jeg å lage frokost.» Jeg vrenger av meg pysjen og går i dusjen. Vannet er varmt, men ikke varmt nok til å skylle vekk den brennende skyldfølelsen. Jeg skrubber meg febrilsk over hele kroppen og prøver ikke å se for meg hvordan kvinnen skrur lokket av et pilleglass og tømmer innholdet i hånden, for så å løfte hånden til munnen og svelge pillene med vann fra en flaske. Hva slags forferdelige opplevelser drev henne til å ville ta livet sitt? Og angret hun da det var for sent og hun allerede var i ferd med å dø? Tankene er i ferd med å ta en uutholdelig vending. Jeg skrur av vannet og går ut av dusjen. Den plutselige stillheten gjør meg nervøs, så jeg åpner radio-appen på mobilen i håp om å høre en glad og munter sang, hva som helst som kan lede tankene vekk fra kvinnen i bilen. 19

«… en kvinne ble funnet død i bilen sin i Blackwater Lane i morges. Politiet etterforsker dødsfallet som mistenkelig. Foreløpig er de tilbakeholdne med informasjon, men de oppfordrer alle som bor i området, om å være på vakt.» Jeg er så sjokkert at jeg nesten får åndenød. Politiet etterforsker dødsfallet som mistenkelig. Setningen henger og dirrer i rommet. Er det ikke sånt de pleier å si når de tror at noen er myrdet? Med ett blir jeg redd. Jeg var jo der, på akkurat samme sted. Var morderen der samtidig som meg? Lå han skjult i buskaset og ventet på en anledning til å drepe noen? Det svimler for meg når jeg tenker på at jeg selv kunne ha blitt morderens offer. Jeg støtter meg til håndklestativet og tvinger meg til å puste roligere. Det var galskap av meg å kjøre den veien i går. Inne på soverommet trekker jeg fort på meg en svart bomullskjole som ligger blant en haug klær på stolen. Allerede før jeg åpner kjøkkendøren, kjenner jeg lukten av stekte pølser og er på nippet til å kaste opp. «Jeg tenkte det kunne passe med en real frokost for å feire at du har ferie,» sier Matthew. Han ser så overstrømmende glad ut at jeg presser frem et smil. Jeg vil ikke være en gledesdreper. «Deilig.» Jeg vil så gjerne fortelle ham om det som skjedde i går kveld, og at mordofferet kunne ha vært meg, jeg ønsker å dele redselen min med ham, den er altfor stor for én person alene. Men hvis jeg avslører at jeg trosset advarselen hans og kjørte gjennom skogen, kommer han til å bli sint på meg. Det vil ikke hjelpe at jeg sitter uskadd her på kjøkkenet og ikke myrdet i bilen. Han kommer til å føle nøyaktig det samme som jeg, nemlig angst for hva 20

som kunne ha skjedd, og sjokk over at jeg fant på å utsette meg for en sånn fare. «Når skal du ut og handle, da?» spør han. Han har på seg grå T-skjorte og tynn bomullsshorts, og under alle andre omstendigheter ville jeg bare ha tenkt på hvor heldig jeg er som har ham. Men jeg orker nesten ikke å se på ham. Det føles som om hemmeligheten min står skrevet over hele kroppen med flammende bokstaver. «Rett etter frokost.» Jeg ser ut gjennom vinduet og prøver å fokusere på den nydelige bakhagen, men tankene vender uavlatelig tilbake til i går kveld og det at jeg bare kjørte videre. Da jeg forlot kvinnen i bilen, var hun fortsatt i live. «Skal Rachel være med?» Matthew bryter inn i tankerekken. «Nei.» Men plutselig fortoner nettopp det seg som en super idé, for da kan jeg fortelle henne om det som skjedde og dele fortvilelsen min. «Men det var faktisk en god idé. Jeg går og ringer henne.» «Vær rask,» sier han. «Frokosten er nesten klar.» «Det er gjort på ett minutt.» Jeg går ut til fasttelefonen i entreen – vi har bare mobildekning i andre etasje – og slår nummeret til Rachel. Det tar en stund før hun endelig svarer, og da er stemmen grøtet av søvn. «Jeg vekket deg visst,» sier jeg og får dårlig samvittighet idet jeg husker at hun kom hjem fra New York i går. «Det føles som om det er midt på natten,» sier hun grettent. «Hva er klokken?» «Halv ti.» «Da er det midt på natten. Fikk du meldingen min?» Spørsmålet kommer overrumplende, og jeg nøler. Jeg 21

kjenner en gryende hodepine bak øynene. «Ja, men jeg har fortsatt ikke kjøpt noe til Susie.» «Å.» «Jeg har hatt det veldig travelt,» sier jeg fort og kommer på at Rachel av en eller annen grunn har tenkt at vi skal gi noe sammen. «Jeg ville vente til i dag i tilfelle vi ombestemte oss med hensyn til hva vi skulle gi henne,» legger jeg til og håper at det vil lokke henne til å avsløre hva det var vi var blitt enige om. «Hvorfor skulle vi det? Alle var jo enige om at forslaget ditt var det beste. Dessuten er festen i kveld, Cass!» Ordet alle setter meg helt ut. «Jo, men man vet jo aldri,» sier jeg unnvikende. «Du har vel ikke lyst til å bli med og handle?» «Jeg skulle gjerne ha gjort det, men jeg er helt døgnvill …» «Men hva om jeg spanderer lunsj?» Det blir stille et øyeblikk. «På Costello?» «Avtale. Kan vi ikke møtes på kafeen i Fentons først, så slenger jeg på en kaffe på kjøpet?» Jeg hører et gjesp og raslende sengetøy. «Kan jeg få tenke litt på det?» «Nei,» sier jeg bestemt. «Kom deg ut av sengen. Vi ses der.» Jeg legger på og føler meg litt lettere til sinns. Gaven til Susie velger jeg foreløpig ikke å tenke på. I forhold til dagens nyheter fortoner den seg som en nokså uvesentlig ting å bekymre seg over. Jeg går tilbake til kjøkkenet og setter meg til bords. «Nå, hva sier du om dette?» sier Matthew og plasserer en tallerken pølser, bacon og egg foran meg med en feiende bevegelse. 22

Måltidet ser helt uoverkommelig ut, men jeg smiler entusiastisk. «Supert! Tusen takk!» Han setter seg ved siden av meg og løfter bestikket. «Hvordan er det med Rachel?» «Bra. Hun blir med.» Jeg stirrer på tallerkenen og lurer på hvordan i all verden jeg skal få i meg all denne maten. Jeg tar et par munnfuller, men magen stritter imot, så jeg ender opp med å bare skyve resten av maten rundt på tallerkenen en stund. Til slutt kaster jeg inn håndkleet. «Jeg beklager, altså,» sier jeg og legger fra meg kniven og gaffelen. «Men jeg er fortsatt stappmett etter middagen i går kveld.» Han lener seg frem og spidder en pølse på gaffelen. «Synd å la det gå til spille,» sier han med et bredt glis. «Bare forsyn deg.» Han fester det blå blikket i meg. «Er alt i orden? Du virker litt stille.» Jeg blunker raskt et par ganger og presser tilbake tårene som truer med å presse seg frem. «Jeg klarer ikke å la være å tenke på den kvinnen,» sier jeg. Det letter sånn å tillate seg å snakke om det, at ordene plutselig bare renner ut. «På radioen sa de at politiet etterforsker det som et mistenkelig dødsfall.» Han tar en jafs av pølsen. «Det betyr at hun ble drept.» «Gjør det?» spør jeg, selv om jeg jo vet det. «Det er det de pleier å si før rettsmedisinerne har gjort seg ferdig. Herregud, det er jo helt forferdelig. Jeg skjønner bare ikke at hun ville risikere å kjøre den veien midt på natten. Hun visste jo så klart ikke at hun ville bli drept, men likevel, da.» «Kanskje hun fikk motorstopp,» sier jeg og fletter fingrene inn i hverandre under bordplaten. 23

«Ja, det må hun jo ha fått. Hvorfor skulle hun ellers stanse på en så øde veistrekning? Stakkars dame, hun må ha vært helt fra seg av redsel. Det er ingen mobildekning inne i skogen, så hun ba sikkert om at noen skulle komme kjørende og hjelpe henne – og se hva som skjedde da noen endelig kom.» Jeg gisper forskrekket. Det føles som om noen har helt en bøtte iskaldt vann over meg, og med ett innser jeg hvor skrekkelig galt jeg handlet. Jeg klarte jo å overbevise meg selv om at hun allerede hadde ringt etter hjelp – men samtidig visste jeg jo at det ikke var dekning der inne. Hvorfor gjorde jeg meg så blind? Hadde jeg glemt det? Eller var det noe jeg måtte fortelle meg selv for å kunne kjøre videre med god samvittighet? Vel, samvittigheten er langt fra god akkurat nå. Jeg overlot kvinnen til sin skjebne. Jeg lot henne sitte alene igjen og bli myrdet. Jeg skyver stolen bakover. «Jeg bør komme meg av gårde,» sier jeg og gjør meg travel med å rydde vekk koppene våre mens jeg ber en stille bønn om at han ikke skal spørre om alt er i orden enda en gang. «Jeg vil ikke la Rachel vente.» «Når har du avtalt å møte henne?» «Elleve. Men du vet hvor travelt det er i byen på lørdager.» «Hørte jeg deg si at dere skulle spise lunsj?» «Ja.» Jeg kysser ham fort på kinnet. Alt jeg vil er å komme meg vekk. «Vi ses etterpå.» Jeg henter vesken og bilnøklene fra entrébordet. Matthew følger meg til døren med et stykke toast i hånden. «Du kunne vel ikke hente jakken min på renseriet mens du er i byen? Da kan jeg bruke den i kveld.» 24

«Klart det. Har du kvitteringen?» «Ja, vent litt.» Han henter lommeboken og rekker meg en rosa papirlapp. «Jeg har betalt.» Jeg slipper lappen ned i vesken og åpner døren. Sollyset flommer inn i entreen. «Kjør forsiktig,» roper han da jeg setter meg inn i bilen. «Det skal jeg. Elsker deg.» «Elsker deg enda mer!» * Det er allerede masse trafikk på veien inn til Browbury. Jeg trommer nervøst på rattet. Jeg var så oppsatt på å komme meg ut av huset at jeg ikke tenkte på hvordan det ville føles å sitte i bilen igjen, i det samme setet jeg satt i da jeg så kvinnen i den andre bilen. For å tvinge tankene i en annen retning, prøver jeg å komme på hva slags gave jeg kan ha foreslått til Susie. Hun har en administrativ stilling i det samme firmaet som Rachel jobber i. Jeg tipper at da Rachel sa at alle likte forslaget mitt, så snakket hun om jobbvennene deres. Sist jeg traff den gjengen, var for omtrent en måned siden, og jeg husker at Rachel benyttet anledningen til å snakke om bursdagsfesten til Susie siden hun ikke var med den kvelden. Kan det ha vært da jeg kom med forslag til gave? Mirakuløst nok er det ledig parkeringsplass i en gate like ved kjøpesenteret Fentons. Jeg stikker rett opp i sjette etasje, til kafeen. Den er veldig full, men Rachel er allerede på plass. Hun er lett å få øye på i den knallgule sommerkjolen. De mørke krøllene dingler over mobilskjermen. To kopper kaffe står klare på bordet foran henne, og med 25

ett er jeg så takknemlig over hvor godt hun alltid tar vare på meg. Hun er fem år eldre enn meg og er søsteren jeg aldri hadde. Mødrene våre var venninner. Faren til Rachel forlot dem kort tid etter at hun kom til verden, og siden arbeidet moren lange dager for å forsørge seg og datteren. Derfor tilbrakte Rachel mye av barndommen hjemme hos oss, faktisk så mye at foreldrene mine omtalte henne som sin andre datter. Da hun ble seksten, sluttet hun på skolen og begynte å jobbe for å avlaste moren, men hun fortsatte å komme på middag minst en gang i uken. Hun var særlig knyttet til pappa, og sørget nesten like mye som meg da han ble påkjørt og drept utenfor huset vårt. Og da mamma ble syk og ikke kunne overlates til seg selv, kom hun og satt hos henne en gang i uken så jeg fikk en mulighet til å handle. «Tørst?» sier jeg i et dårlig forsøk på å være morsom. Jeg nikker mot de to koppene. Men ordene har en hul klang. Det føles som om alle stirrer på meg og vet at jeg så den drepte kvinnen i går kveld og ikke løftet en finger for å hjelpe henne. Rachel spretter opp og klemmer meg. «Køen var så lang at det var like greit å bestille med en gang,» sa hun. «Jeg visste jo at du var på vei.» «Ja, unnskyld. Det var mye trafikk. Takk for at du kom. Jeg setter virkelig pris på det.» Øynene hennes danser. «Du vet at jeg går over lik for en lunsj på Costello.» Jeg setter meg overfor henne og tar en etterlengtet slurk kaffe. «Var det hæla i taket i går?» Jeg smiler, og noe av trykket letter. «Ikke det akkurat, men det var hyggelig.» 26

«Var deilige John med?» «Så klart. Alle lærerne var med.» Hun flirer. «Jeg burde ha stukket innom.» «Han er altfor ung for deg,» sier jeg og ler. «Dessuten har han dame.» «Tenk at du kunne ha fått ham,» sukker hun. Jeg rister liksom-fortvilet på hodet. Hun har aldri skjønt hvordan jeg kunne velge Matthew fremfor John. Rachel var helt fantastisk etter at mamma døde. Hun gjorde det til sin oppgave å få meg ut av huset, og begynte å slepe meg rundt med seg. Vennene hennes var stort sett kollegaer eller folk hun gikk på yoga med, og de første gangene jeg møtte dem, pleide de å spørre hvor jeg jobbet. Etter å ha brukt et par måneder på å forklare at jeg hadde sluttet som lærer for å ta meg av mamma, ble jeg en gang spurt om hvorfor jeg ikke gikk tilbake til lærergjerningen igjen nå da det ikke lenger var noe som hindret meg. Og plutselig var det ingenting jeg heller ville. Jeg orket ikke lenger å sitte hjemme og nyte friheten jeg ikke hadde kjent på flere år. Jeg ville ha et liv. Jeg ville ha livet til en 33-årig kvinne. Jeg hadde flaks. Det var mangel på lærere i distriktet, så jeg ble sendt på oppfriskningskurs og tilbudt stilling som historielærer for en niendeklasse i Castle Wells. Jeg nøt å være i jobb igjen, og jeg ble håpløst smigret da John ba meg ut. Både blant lærerne og elevene var det mange som siklet etter John. Og hadde han ikke vært en arbeidskamerat, ville jeg sannsynligvis ha takket ja. Men jeg takket nei, og da ble han bare enda mer oppsatt på å få lokket meg med ut. Han var så pågående at det var en lettelse da jeg endelig traff Matthew. Jeg tar enda en slurk av kaffen. «Hvordan var USA?» 27

«Utmattende. For mange møter, for mye mat.» Hun trekker en flat pakke ut av vesken og skyver den over bordet. «Kjøkkenhåndkleet mitt!» sier jeg og tar det frem og bretter det ut. Håndkleet har et kart over New York på fremsiden. Det er en privat spøk – hver gang Rachel reiser et sted med jobben eller på ferie, kjøper hun to like kjøkkenhåndklær, ett til meg og ett til henne. «Takk. Jeg håper du har det samme?» «Selvfølgelig.» Med ett blir hun alvorlig. «Hørte du om den kvinnen som ble funnet død i bilen sin i natt, på skogsveien til Castle Wells?» Jeg svelger fort, bretter kjøkkenhåndkleet først en og så to ganger og bøyer meg ned for å legge det i vesken. «Ja, Matthew fortalte meg om det. De sa det på nyhetene,» sier jeg med hodet under bordet. Hun venter til jeg har rettet meg opp igjen. Så grøsser hun. «Er det ikke grusomt? Politiet tror at hun fikk motorstopp.» «Jaså?» «Ja.» Hun skjærer en grimase. «Så fælt – tenk å få motorstopp på et så øde sted og midt i det uværet. Jeg orker ikke engang å tenke på det.» Jeg er nær ved å fortelle henne alt, at jeg var der og så kvinnen i bilen. Men noe stopper meg. Det er for mange mennesker rundt oss, og Rachel er allerede følelsesmessig påvirket av det hun har hørt. Jeg er redd for at hun skal fordømme meg for at jeg ikke gjorde noe for å hjelpe kvinnen. «Ikke jeg heller,» sier jeg. «Det hender vel at du tar den veien, ikke sant? Du kjørte ikke der i går kveld, da?» «Nei, det ville aldri falle meg inn å ta den veien når jeg 28

er alene i bilen.» Jeg kjenner at jeg rødmer og er sikker på at hun kommer til å se tvers gjennom løgnen. Men hun fortsetter uanfektet: «Like greit, det. Det kunne ha vært deg.» «Bortsett fra at jeg ikke ville ha fått motorstopp,» sier jeg. Hun ler, og stemningen blir lettere. «Det kan du jo ikke vite! Dessuten er det ikke sikkert at hun fikk motorstopp. Det er bare spekulasjoner. Kanskje noen lot som de hadde fått problemer og vinket henne til siden. Man stopper jo når man ser at noen trenger hjelp, ikke sant?» «Tja, gjør man egentlig det? På en øde landevei i full storm?» Jeg vil så inderlig gjerne at svaret på det skal være nei. «Da skal man være nokså samvittighetsløs, tenker jeg. Man kjører jo ikke bare videre. Folk flest ville i hvert fall ha gjort noe.» Ordene treffer meg som knyttneveslag, og jeg får tårer i øynene. Skyldfølelsen er nesten uutholdelig. Jeg vil ikke at Rachel skal se hvor sterkt ordene rammer meg, så jeg senker hodet og fester blikket på vasen med oransje blomster som står mellom oss på bordet. Forskrekket oppdager jeg at blomstene blir uskarpe i konturene, og jeg skynder meg å romstere frem et lommetørkle fra håndvesken. «Cass? Er det noe i veien?» «Nei da, det går bra.» «Det ser ikke sånn ut.» Jeg hører bekymringen i stemmen hennes og pusser nesen for å kjøpe meg litt tid. Jeg har en overveldende trang til å betro meg til noen. «Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke gjorde det, men jeg …» Jeg tier. 29

«Hva var det du ikke gjorde?» Rachel ser spørrende på meg. Jeg åpner munnen for å fortelle sannheten, men så går det opp for meg at jeg nå ikke bare risikerer å utsette meg for hennes fordømmelse fordi jeg kjørte videre uten å spørre kvinnen om hun trengte hjelp, men at hun i tillegg vil skjønne at jeg løy da jeg sa at jeg ikke kjørte den veien hjem i går. Jeg rister på hodet. «Nei, det er ingenting,» sier jeg tungt. «Det er tydelig at det er noe. Bare si det, Cass.» «Jeg kan ikke.» «Hvorfor ikke?» Jeg krøller sammen lommetørkleet mellom fingrene. «Fordi jeg skammer meg.» «Skammer deg?» «Ja.» «Hva er det du skammer deg for?» Da jeg ikke svarer, sukker hun oppgitt. «Kom igjen, Cass, bare si det! Det kan da ikke være så ille!» Utålmodigheten hennes gjør meg bare enda mer nervøs, så jeg vrir hjernen for å finne på noe overbevisende å si. «Jeg glemte det med Susie,» detter det ut av meg. Jeg forakter meg selv for for at jeg tyr til en så uvesentlig bagatell, sammenliknet med den kvinnens død. «Jeg glemte at jeg skulle kjøpe noe til henne.» Hun ser uforstående på meg. «Glemte? Hva mener du?» «Jeg husker bare ikke. Jeg husker ikke hva vi ble enige om å kjøpe til henne.» Hun ser forundret på meg. «Men det var jo ditt forslag! Du sa at siden Stephen skulle ta henne med til Venezia, 30

kunne vi kjøpe noen lette kofferter til henne. Vi satt i baren ved Finchlakers,» sier hun hjelpsomt. Det hun sier, ringer ingen bjelle, men jeg tillater meg å se lettet ut likevel. «Så klart! Nå husker jeg det – herregud, så dum jeg er! Jeg innbilte meg at det var parfyme eller noe.» «Nei, vi har råd til en dyrere gave. Alle spyttet i tjue pund. Du har hundre og seksti til sammen. Tok du med pengene?» Hundre og seksti pund? Hvordan kan jeg ha glemt en sånn sum med penger? Jeg får lyst til å bryte sammen og innrømme alt, men nå er jeg så usikker på meg selv at jeg bare prøver å holde masken. «Jeg tar det på kortet.» Hun gir meg et beroligende smil. «Ja, så fikk vi oppklart den lille misforståelsen, da. Nå må du drikke opp kaffen din før den blir kald.» «Den er sikkert kald allerede – skal jeg hente påfyll?» «Jeg gjør det. Bare sitt og hvil deg.» Jeg ser etter henne mens hun stiller seg i køen foran kassen, og prøver å overse den ubehagelige følelsen i magen. Jeg klarte å unngå å fortelle at jeg hadde sett kvinnen i bilen, men skulle gjerne ha unngått å måtte innrømme det med gaven. Rachel er ikke dum. Hun så hvordan mamma forvitret uke for uke, og jeg vil ikke at hun skal begynne å bekymre seg for at jeg er på vei ned den samme utforbakken. Det verste er at jeg overhodet ikke kan huske at jeg foreslo å kjøpe kofferter, eller hvor jeg kan ha lagt de hundre og seksti pundene … med mindre de ligger i den lille skuffen i skrivepulten, da. Pengene i seg selv bekymrer meg ikke; finner jeg dem ikke, er ikke det noe stort problem. Det skremmende er at jeg har glemt absolutt alt som har med gaven til Susie å gjøre. 31