Gunnar Kopperud: Der savannen ender

«… en strålende og ikke minst morsom leseropplevelse.»

Hans H. Skei, Aftenposten «Det er blitt en morsom bok, men også en viktig bok.»

Anne Hoff Backe, Oppland Arbeiderblad

Om Innvielse (2005):

«Strutter av thrillerkvaliteter … den er overkvalifisert som internasjonal spenningsroman.»

Kjell Eriksson, Sarpsborg Arbeiderblad

Om Politikapteinens fange (2003): «Vakkert, nærgående, skremmende.»

Berit Kobro, VG «Tankevekkende om resignasjon og opprør – og den vanskelige virkeligheten.»

Kjell Olaf Jensen, Aftenposten

Der savannen ender tegner et dystert bilde av Sør-Sudan i dag, et land der den dyrkbare jorden leies ut til fremmede nasjoner mens sivilbefolkningen fordrives og sulter, et land der krigsherrer og hjelpeorganisasjoner sammen holder liv i en blodig konkurranse om penger, makt og posisjoner, et land der all idealisme for lenge siden er malt i stykker.

Gjennom flere tiår med reiser på det afrikanske kontinentet har Gunnar Kopperud opparbeidet seg en enestående innsikt i mekanismene som styrer utviklingen etter kolonialismen. I denne romanen nærmer han seg en uhåndterlig problematikk med brutal ærlighet, overraskende humor og en dyp forståelse for menneskene han skriver om.

Om Under en kaldere himmel (2012): «Gunnar Kopperud skriver med lett og ledig penn om mysterier i etterkrigssamfunnet.»

Sindre Hovdenakk, VG «Under en kaldere himmel er en politisk thriller, skrevet med romanforfatterens temperament. Det er en innsiktsfull roman, der både språket og tidskoloritten er fint avstemt til innholdet.»

Torbjørn Ekelund, Dagbladet

Om Tilfluktsrommet (2010):

DER SAVANNEN ENDER

«Gunnar Kopperud … bringer et rikt livs kunnskap – om mennesker, om kulturer – med seg i sin velskrevne og spennende fiksjon.»

Tom Egeland

En norsk familie på vei i bil gjennom Sør-Sudan befinner seg plutselig midt i det moderne marerittet: De blir tatt som gisler av væpnede menn og reduseres til brikker i et nådeløst spill.

G U N N A R KO P P E R U D

Om Internasjonalen (2006):

GUNNAR KOPPERUD (f. 1946) har arbeidet som utenriksjournalist i mange år. Han har magistergrad i filosofi fra Universitetet i Oslo og teaterutdannelse fra London og Strasbourg.

«Til å bli engasjert, opprørt og klok av.»

Berit Kobro, VG «Tilfluktsrommet har litt av alt. En beskjeden romanse, tydelige spenningskurver, kuriosa og en dæsj filosofi. Mest imponerende er kunnskapsflyten.

Vet du hva en dinka er? Nei, sier du? Da kan du lese Tilfluktsrommet og finne det ut.»

Mina T. Watz, Oppland Arbeiderblad

Om Hviske i mørket (2008): «Det er ein god regel å lytte når nokon kviskrar. Det er også ein god idé å sjå opp når Gunnar Kopperud no kjem med romanen Hviske i mørket [...]

Ei stor oppleving.»

Marta Norheim, NRK

ROMAN

«Gunnar Kopperuds roman er en sterk leseropplevelse. [Han] har påtatt seg å skildre fjerne hendelser som, når vi tenker riktig etter, angår oss i påtrengende grad.»

Svein Johs. Ottesen, Aftenposten

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2017 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Stempel Garamond 11/15 pkt.

Omslagsdesign: Henrik Koitz ISBN 978-82-05-47312-6 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Sitatet s. 156: «… hver og en står alene, eller ensom, på jordens hjerte, tenkte hun, gjennomboret av en solstråle – så er det plutselig kveld», fritt etter Salvatore Quasimodo.

Sitatet s. 157: «Midt i livet hender det at døden kommer og tar mål av mennesket, tenkte hun. Besøket glemmes, og livet fortsetter, men i det stille sys klærne», fritt etter Tomas Tranströmer.

Sitatet s. 177: «Jeg hadde trodd fødsel og død var mer forskjellig», fritt etter T.S. Eliot.

Gunnar Kopperud

Der savannen ender Roman

1

Kenya / Sør-Sudan, lørdag 25. juli 2015 Skriv det på alt som finnes av vegger og tak: Apostolia Dimitrios er ei fitte. Uten henne kunne livet her fortsatt som før, nå er ikke det lenger mulig.

Jeg burde forstått det, jeg burde sett et glimt av lys da jeg fikk e-posten fra søsteren min, men jeg gjorde det ikke. Livet i Hellas er blitt vanskelig, stod det, hadde jeg arbeid til barnebarnet hennes? Det ville gjøre henne godt å oppleve noe annet.

Selvfølgelig hadde jeg arbeid til henne, jeg driver det eneste anstendige overnattingsstedet mellom den sørsudanske hovedstaden og den kenyanske grensa, og en smekker gresk jente med trange bukser og flytende engelsk ville ikke være noen ulempe, på ingen måte. Dessuten kjente jeg henne; jeg hadde reist til konfirmasjonen hennes, og til avslutningen hennes på videregående, hva mer er det å vite om et ungt menneske?

Hjertelig velkommen, skrev jeg på reply. Hun kan ta 5

vakter i baren, hun kan ta vakter i resepsjonen. Vi trenger henne.

Det siste var en overdrivelse. Vi har 24 bungalower, en restaurant og en bar, og vi får det til å gå rundt, uten problemer, men som sagt, en veldreid gresk jente med trang genser og flytende engelsk ville ikke være til hinder.

Klientellet vårt er i det store og hele bistandsarbeidere.

For det meste europeiske, noen få amerikanske, fra tid til annen en asiat. Tidligere, da vi holdt til i Lokichoggio på den kenyanske siden av grensa, var også russiske piloter i alle år en fast del av klientellet; de feide over afrikanske damer og drakk hele natten, neste dag slapp de sekker med amerikansk mais over Bahr el Ghazal.

Jeg drog selv for å hente Apostolia i Lokichoggio. Jeg kunne sendt en sjåfør, men det er noe med å ta imot slekt.

Og hun var nydelig der hun kom ned flytrappen; lyse bukser, lys bluse, lys hud, en ransel over venstre skulder og kortklippet, svart, gresk hår. Personlig foretrekker jeg langt hår på kvinner, det er bedre å dra fingrene gjennom, men i en alder av 70 år har jeg fortsatt endringspotensial, takk Gud for det.

Bagasjen hennes kom ikke på rullebåndet, vi stod der og ventet en halv time, den samme forlatte vesken rumlet forbi oss minst tyve ganger. Til slutt gikk vi til en skranke og fylte ut papirer.

– Sudan Air er eid av sudanere, sa jeg i et forsøk på å forklare.

I ettertid ser jeg at jeg burde forstått noe allerede da. Jeg burde sett hvordan hun, som det heter på gammel gresk, 6

kneiset med nakken, jeg burde sett det raske blikket hun sendte meg nesten uten å vende på hodet. Men etter førti år er jeg vant til afrikanske kvinner, ikke europeiske, og afrikanske kvinner kneiser ikke med nakken, de skriker. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om.

Jeg foreslo lunsj på FN-restauranten, vi hadde en lang kjøretur foran oss, og det trakk opp til regn, umulig å si hvor mange timer vi ville bruke. Jeg hadde en følelse av at hun så på meg da jeg bestilte en grappa før maten, helst ville jeg hatt en ouzo, men Hellas er blitt for lite. Selv bad hun om en cola light. Herregud.

– Hvordan er det med bestemoren din, spurte jeg mens vi spiste.

– Reumatisk, sa hun og pillet noe ut av maten. – Men klar som blekk. Hun bad meg hilse og spørre om du går til messe?

– Hele tiden, svarte jeg. – Og foreldrene dine?

Apostolia ventet litt med å svare, som om hun veide ordene sine.

– En blanding av sorg og sinne, sa hun til slutt.

– Arbeidsløse statsansatte. Den europeiske sentralbank, IMF, Angela Merkel, hele pakka.

– Har det noensinne slått dere å betale skatt, spurte jeg.

Det var en idiotisk ting å si. Men hva skal en stakkar gjøre? Etter grappa med påfyll, god mat og to kenyanske halvlitere?

Apostolia vokste i stolen, som om hun langsomt ble fylt med varm luft og snart kom til å eksplodere.

– Vet du hva, sa hun og lente seg fram. Jeg sverger på at 7

jeg kunne kjenne den varme luften strømme ut av munnen hennes. – Det er det ingen av oss som har tenkt på.

– Kan jeg få kjøre, spurte hun da vi var på vei tilbake til bilen.

– I Afrika er det menn som kjører, svarte jeg.

– Du har drukket én diger grappa, to halvlitere og én avec, sa hun.

– Og så, spurte jeg.

Vi passerte grensa, et enkelt vakthus i tørket leire, en bom og to kenyanske soldater som satt og drakk. De kastet et blikk på passene våre, studerte Apostolia inngående og lot som de tok en kikk bak i bilen før de vinket oss videre.

På sudansk side var det ingenting. Ikke et vakthus, ikke en bom, ikke en soldat.

– Her var det tomt, sa Apostolia. – Hvorfor er det ingen grensekontroll?

– De bryr seg ikke, svarte jeg.

Jeg lurte på om jeg skulle si noe mer, men det virket som hun slo seg til ro med svaret. Og det var et presist svar, selv etter én diger grappa, to halvlitere og én avec, som hun hadde vært så vennlig å telle.

Vi kjørte gjennom et område med tett skog, så åpnet landskapet seg opp. Apostolia gispet.

– Er det lyset, spurte jeg.

Hun nikket.

Herregud.

Jeg studerte henne forsiktig, i diskrete glimt, mens hun 8

satt og tok inn lyset. Den gangen syntes jeg at hun var søt; jeg hadde regnet ut at hun måtte være 25 år, hun var atletisk, som en idrettsutøver, med piercing i den ene nesevingen og et direkte, klart blikk.

– Hvorfor har de ikke klær, spurte hun og så mot en gruppe mennesker som satt i veikanten.

– Hvem vet, sa jeg.

– Kvinnene er tildekket, sa hun. – Litt.

– Ja, sa jeg og konsentrerte meg om kjøringen.

Hun så på meg, ventet tydeligvis på at det skulle komme noe mer. Så gav hun opp. Vi kjørte i taushet noen kilometer, krysset et elveleie, passerte to sammenraste hus. Til venstre for det ene huset stod en ødelagt stridsvogn, russisk, T 34. Grønne slyngplanter hadde klort seg opp og nesten dekket den, viklet seg rundt det truende kanonløpet og avvæpnet det.

– Hvor lenge var det krig her, spurte Apostolia.

– Nesten førti år, svarte jeg. – I to omganger.

– Hva ble vunnet, spurte hun.

– Uavhengighet. På papiret.

– Og tapt?

– Det meste.

Nå snudde hun seg mot meg, trakk det ene kneet opp i setet, la låret over ankelen og tok et lett tak i ermet mitt.

Det var den gangen jeg ennå likte alt ved henne, jeg husker det godt. Jeg likte de presise spørsmålene hennes, jeg likte det granskende blikket hennes.

– Takk for at du vil ha meg her, sa hun, fortsatt vendt mot meg.

9

– Det er så lite, svarte jeg. – Der det er hjerterom, er det husrom.

Apostolia smilte og snudde seg framover.

– Gresken din er gammeldags, sa hun. – Vil du ha hjelp til å freshe den opp?

– Hva hjelper det å freshe opp språket til en gammel mann, svarte jeg. – Forstår du gresken min?

– Hvert eneste ord. Og du?

– Samme her.

– Da lar vi det være som det er, sa jeg. – Ung gresk kvinne møter gammel gresk mann, og det som binder dem sammen er det greske språk. Alder måtte skille dem, men språket forener dem.

Apostolia smilte og lukket øynene.

– Jeg har ikke hørt noen si «måtte skille dem» siden jeg gikk på barneskolen, sa hun.

– Da er du heldig som har funnet fram hit, sa jeg.

Det ble stille. Duppet hun av? Det er ikke uvanlig på biltur i dette landet. Jeg gjør det selv når jeg sitter på; jeg tror det er varmen, lyset og det uforanderlige i landskapet.

Hun la seg tilbake i setet, trakk knærne opp og støttet dem mot dashbordet. Blusen hennes gled opp, hun hadde piercing også i navlen, magen krummet seg flott ned mot bukselinningen.

Vi kom til en ødelagt del av veien, og jeg oppdaget at jeg satt og forestilte meg henne sammen med en kjæreste; jeg styrte fra den ene gropa i veien til den andre og oppdaget at jeg satt og lurte på hva de gjorde sammen.

10

– Herregud, sa jeg til meg selv. – Dette er barnebarnet til søsteren din.

– Hva sa du, spurte hun og satte seg opp.

– Ingenting, svarte jeg.

Hun drog fingrene gjennom håret og tok på seg solbrillene, hentet en vannflaske ut av ranselen og holdt den fram mot meg. Jeg takket nei. Hun drakk, i små slurker, på kvinners vis.

– Hvorfor er det ingen som dyrker jorda her, spurte hun etter en lang stund. – Nå har vi kjørt i nesten to timer, og jeg har ikke sett ett eneste menneske i arbeid på ett eneste jorde?

– Sannsynligvis fordi det ikke er klart hvem som eier jordene, sa jeg. – Folk flyktet, var borte i ti, femten år.

– Så hva lever de av, spurte Apostolia.

– Frukt, blader, røtter, svarte jeg. – Selger husgeråd. Bytter. Går i tjeneste hos folk som er velstående sammenliknet med dem. Folk som ble.

– «Husgeråd», sa Apostolia med et smil. – Og «gå i tjeneste hos».

Jeg måtte smile selv.

– Hvordan greier foreldrene dine seg, spurte jeg etter en stund.

– De greier seg egentlig ikke. De lever på sparepengene sine, selger litt arvesølv nå og da. De har solgt sommerhuset og bilen.

Jeg så på henne. Det var kommet noe tynt i stemmen hennes.

– De er nedfor, sa hun. – De ser at den eneste forandringen de har i vente er å bli eldre. Eldre og fattigere.

11

– Er det vanskelig for deg, spurte jeg.

– Ja, sa hun. – Og på toppen av det hele meldte kjæresten min overgang. Da ble det vanskelig-vanskelig.

Hun tørket seg med hånden under øynene og snudde seg mot sidevinduet.

Så da visste jeg hvordan hun kunne bryte opp og reise til Afrika på ubestemt tid.

Vi nærmet oss. Overnattingsstedet mitt heter Ding-ading; det er lett å huske og har en spesiell klang både for afrikanere og hvite bistandsarbeidere. Kanskje ikke for de kvinnelige bistandsarbeiderne, de smiler aldri av det, men det er ikke de som bestiller og betaler for rommene, det er det mennene deres som gjør.

Ding-a-ding ligger midt på en flat slette. Elva renner et stykke unna, gråbrun og taus; når noen spør hvorfor jeg ikke heller bygde nede ved elva, svarer jeg bare malaria, og så blir det ikke sagt noe mer. På en åpen slette feies myggen vekk av vind.

Leiren er spartansk etter europeisk standard, luksuriøs etter sør-sudansk. Som sagt 24 bungalower, ettroms, med to separate senger i hver. Bungalowene ligger godt fra hverandre, en femten–tyve meter, og er bundet sammen av stier og bed. Dusjene ligger i den ene utkanten av området, toalettene i den andre. Midt i ligger restauranten – noen ville kalle det spisestedet – med småbord under stråtak.

Der er det også en velutstyrt bar med speil i glasshyllene.

Jeg har fått gjerdet inn hele leiren med piggtråd og betaler for væpnet vakthold døgnet rundt, både i porten og langs gjerdet.

12

– Eier du det alene, spurte Apostolia da vi tok av fra hovedveien og stanset foran porten.

– Ja, sa jeg. – Det tok meg over to år å få alle papirene og stemplene i orden, men så var det mitt.

To år og en helvetes masse bestikkelser, tenkte jeg og nikket til unggutten som åpnet porten. Og alt som skal til er et opprør, eller et kupp, og så er det ikke mitt lenger.

Jeg hadde fått ryddet rom til Apostolia i bungalowen som brukes som lager. Hun måtte tåle å dele det med noen pappesker som var stablet langs veggen, men hun fikk i hvert fall eget rom.

– Flott, sa hun og prøvesatt sengen mens hun tok inn rommet; en elektrisk vifte i taket, et lite bord med pinnestol, pappeskene og et vindu med gitter og netting.

Jeg pekte ut dusjene og toalettene for henne og foreslo at vi kunne møtes til et glass i baren om en time, så kunne hun hilse på resten av personalet, i hvert fall dem som var på vakt, og hvem vet, kanskje bli kjent med noen av gjestene?

Selv hadde jeg annet å gjøre enn å dusje og gå på do. En grønn jeep stod parkert i et hjørne av parkeringsplassen da vi kom, så vidt synlig i kveldsmørket, jeg måtte finne ut hva dette var. Jeg hadde en følelse av hva det var, og den følelsen var ikke god.

13

Sør-Sudan, tidligere samme dag Lene Ødegård la pannen mot sidevinduet og så ut. En blek savanne gled forbi, uten farger, uten lyd. En håndfull kvisthytter dukket opp og forsvant, et akasietre blomstret i blått og ble borte. Hun snudde seg og så mot veien, den klippet savannen i to og kom snorrett mot dem.

– Erik, sa hun og la en hånd i fanget på mannen bak rattet. – Hvor er alle menneskene?

Erik trakk seg unna, bare en brøkdel av et sekund, men nok til at hun vendte hodet og så på ham.

– De driver med sitt, sa han. – De stamper korn, koker mat, henter ved, bærer vann. Denne veien er uinteressant for dem.

Lene studerte ham et øyeblikk, så snudde hun seg mot barna i baksetet. Karoline satt med lesebrett og øreplugger, øyensminken hennes hadde rent litt ut. Iver satt med bærbar pc og et spill, små glimt flakket over ansiktet hans.

Lene vendte tilbake til sidevinduet, la leppene mot det og så på kysset av dugg som ble stående noen sekunder.

Erik la armen rundt henne og trakk henne inntil seg. Hun hvilte hodet mot brystet hans, det var hardt.

– Klarer du å styre, spurte hun.

– Stol på meg, sa han, med et smil nå.

Savannen fortsatte å komme mot dem, uten ende, sola steg mot senit, elektronikken i bilen klarte ikke å holde varmen unna. Karoline fikk svetteringer i armhulene og drog irritert i en stropp under klærne. Iver krøllet sammen 14

en pose med smågodt og sa han var kvalm. Lene hvilte fortsatt hodet mot Erik, med én hånd på armen hans.

– Kan dere holde opp med det klisset, sa Karoline fra baksetet. – Det er en familietur dette her?

Lene satte seg opp og rettet på håret. De kom til et lite marked; et titalls boder og salgsbord på hver side av veien med frukt, grønnsaker, øl og mineralvann. Erik saktnet farten, bilen ble omringet av gutter som presset krimskrams av plast mot rutene og ville selge.

– Pappa, kan du sette opp farten, ropte Karoline sint.

Erik tutet og gav gass, flokken av gutteselgere falt motvillig av og forsvant. Lene snudde seg halvt mot baksetet og sa: – Det kan hende det bare er fordi du er hvit? At de er nysgjerrige?

Karoline lente seg fram mellom moren og faren og gjorde en bevegelse med fingrene.

– Er dette tegnet for nysgjerrighet her?

De fortsatte. Karoline vendte tilbake til ørepluggene og lesebrettet. Iver holdt seg til sin verden. Erik og Lene så ut som de hadde lyst til å veksle blikk, men ikke våget.

Lene satte på seg solbrillene. Erik holdt begge hendene på rattet. Slik drog de videre, i taushet, på den samme snorrette veien, under den samme høye himmelen, innover den samme bleke savannen, til bilen deres bare kunne skimtes som en hvit prikk fra markedet de hadde passert, en ørliten sky av støv mot horisonten.

De kom til en veisperring. Erik så i bakspeilet og ropte advarende, begge barna adlød som på kommando; de tok 15

ut ørepluggene og la dem sammen med lesebrett og pc i lommene på seteryggen foran seg. Lene tok av seg solbrillene og lukket dem ned i hanskerommet.

Veisperringen virket provisorisk; et metallfat fylt med stein på hver side av veien og en bom lagt i overkant mellom dem. Både bommen og fatene var malt i røde og hvite striper. Til høyre for bommen lå en gruppe soldater i skyggen under et tre. To av dem siktet på bilen med maskingevær.

En mørk skikkelse reiste seg og gikk ut i sollyset mot bilen. Han hadde olivengrønn feltuniform, tre gullstriper på epålettene og stammemerker skåret inn på skrå over kinnbeina. Erik trykket på en knapp og senket sidevinduet sitt helt ned. Lukten og lyden av den afrikanske landsbygda veltet plutselig inn i bilen – lukten av kompost, bål og stekt mat, lyden av sikader, geiter og ropende kvinner.

Lene gispet og tok seg for munn og nese, barna i baksetet skvatt. Offiseren lente seg ned mot vinduet med én hånd på pistolen i beltet og så på dem.

– Kan dere være snille å komme ut av bilen, sa han til slutt på engelsk. – Alle fire.

Erik begynte å si noe til Lene og barna, men tok seg i det. Det gikk i fire bildører, offiseren vinket dem til den ene siden av bilen.

– Bakdøren, sa han og nikket. Erik åpnet, offiseren lette mellom veskene, undersøkte innholdet i et par av dem.

– Nå kan du lukke, sa han. Erik drog ned bakdøren, rød i ansiktet.

– Kan dere legge hendene på biltaket og stå med føt16

tene godt fra hverandre, sa offiseren. Så kroppsvisiterte han dem i tur og orden, langsomt og systematisk. Fra Lene og Karoline kom det korte utrop.

– Papirer, sa offiseren da han var ferdig. Erik skalv på hendene mens han hentet pass og reisetillatelser ut av hanskerommet, offiseren bladde i dem, kontrollerte bildene mot de fire som stod der, bladde videre.

– Er vi mistenkt for noe, spurte Erik.

Offiseren så opp, overrasket, som om det forundret ham at den hvite mannen våget å si noe. Så vendte han tilbake til passene og reisetillatelsene. Etter en stund stanset han.

– Hvem er du ansatt hos, spurte han Erik.

– Scanconsult, svarte Erik, fort.

– Det står at du er ingeniør. Hva slags?

– Bergverk.

Offiseren snudde seg og så ut over savannen.

– Ser du noen berg her, spurte han og snudde seg tilbake mot Erik.

– Vi har base i Malakal, svarte Erik. – Der er det berg.

Et øyeblikk så det ut som han angret på at han hadde sagt det siste.

Offiseren gav dem pass og reisetillatelser tilbake.

– Hvor skal dere, spurte han.

– Til den kenyanske grensa. Vi er på ferie.

– Vær forsiktige, sa offiseren. – Det er sett opprørere i området. Kom dere i hus før det blir mørkt, det er flere steder å overnatte. God tur.

Så snudde han seg mot Karoline, sprakk opp i et strålende smil, hilste og gikk tilbake til soldatene under treet.

17

Lene holdt øye med Erik mens de satte seg inn i bilen.

– Hold dere, sa Erik lavt. Lene gransket ham uten å si noe. – Hold dere, sa Erik på nytt mens alle festet bilbeltene. Så startet han motoren og satte bilen i gir. Han smilte til soldaten som hadde svingt bommen til side, og akselererte hurtig nedover den støvete grusveien, som om han ville rekke lengst mulig unna før skrikene kom.

Karoline var først.

– Helvetes gris, ropte hun mellom de to forsetene. – Jeg er sikker på at det er svarte merker etter ham.

Hun løsnet bilbeltet, reiste seg halvt opp i setet og begynte å kle av seg. Erik bråbremset og snudde seg.

– Stopp, skrek han. – Du kler ikke av deg. Og du sier ikke sånt, selv ikke til oss.

Et langt sekund møttes blikkene deres, så gav Karoline etter, satte seg og festet bilbeltet på nytt.

– Sier ikke hva, sa hun med dirrende stemme. – Helvetes gris?

– Du vet hva jeg mener, sa Erik og startet opp.

– Nei, det vet jeg faktisk ikke, ropte Karoline.

I passasjersetet heiste Lene på seg og drog opp skjørtet.

Erik så forskrekket på henne.

– Begynner du òg nå, sa han. – Hva er det du skal?

– Se etter svarte fingeravtrykk, sa hun.

Hvis det var ment som en avledningsmanøver, kunne det virket, om ikke Iver i samme øyeblikk hadde snudd seg mot søsteren og sagt: – Afrikanske menn liker store rumper. Det var sikkert derfor han smilte til deg.

18

Karoline kastet seg over broren og slo og lugget. Iver hylte og slo tilbake. Erik bråbremset enda en gang, før både han og Lene løp ut av bilen, åpnet hver sin dør til baksetet og drog de to barna fra hverandre.

– Jeg teller til ti, sa Lene sint. – Hvert tall jeg teller er én time uten lesebrett og pc. Én, to, tre.

Karoline og Iver rettet seg opp.

– Vi kan ikke ha det slik, sa Lene. – Vi skal være på tur to uker til. Dette går ikke.

Begge barna la demonstrativt armene i kors. Erik og Lene lukket dørene, bestemt, og gikk fram og satte seg.

Idet bilen rullet videre, hørtes et nytt hyl og slag fra baksetet.

– Han rakte tunge, sa Karoline.

– Det gjorde jeg ikke, sa Iver.

– Fire, fem, seks, sa Lene.

Sola passerte senit og stod skrått mot dem, barna døste i baksetet. Lene vekslet mellom å lese kart, se på landskapet og kikke på mannen sin.

– Solsvidd, sa hun og lot blikket gli langs horisonten.

– Er det riktig å kalle en savanne solsvidd?

Erik smilte. Lene snudde seg mot ham.

– Hvorfor sa du ikke noe, sa hun etter å ha sett lenge på ham. – Der bak ved veisperringen?

Erik holdt blikket på veien.

– Du konfronterer ikke en kaptein i den sør-sudanske hær, svarte han. – Spesielt ikke når soldatene hans ligger og sikter på deg med maskingevær.

19

– Men er ikke regimet her avhengig av dere? Burde ikke vestlige spilleregler til en viss grad gjelde?

Erik svarte ikke. Lene fortsatte å studere ham. Så sa hun: – Eller er det dere som er avhengige av dem? Er dere så redde for å bli kastet ut at dere går med på alt? Selv kroppsvisitering av kone og datter?

Erik svarte ikke. Lene vendte tilbake til den solsvidde savannen.

– Lunsj, sa Erik en evighet senere. – Det er en bra restaurant etter neste landsby. Vi kan raste der og ri av den verste ettermiddagsvarmen. Så er det bare et tre timers strekk til Hotel New Shangri-la, der vi skal overnatte.

– Hvorfor må vi spise formiddagsmaten vår på restaurant hver eneste dag, spurte Karoline søvnig fra baksetet.

– Hvorfor ikke en matpakke i bilen, så kunne vi komme fram litt tidligere? Eller en nistekurv og et pledd på bakken?

Hverken Erik eller Lene svarte. De nådde restauranten, en lav bygning i skifer med valmet tak, midt i en frodig hage. Et titalls landcruisere stod parkert på plassen utenfor, de fleste med logoer i blått. Erik ble stående og fikle litt med nøklene mens han kikket på en grønn jeep som svingte inn og stanset i utkanten av parkeringsplassen, så fulgte han etter familien.

En hovmester i hvit uniform tok imot dem og viste dem til et bord. Restauranten lå på tre terrasser i ulik høyde, under flettede stråtak som slapp inn luft, men ikke sol.

Ved foten av den nederste terrassen glitret det blått i et 20

svømmebasseng. Karoline og Iver kviknet til og ropte i kor: – Kan vi bade mens vi venter på maten?

Erik og Lene så på hverandre og smilte.

– Jeg følger dere til bilen og henter badetøy, sa Erik.

Karoline så på ham med rynket panne.

Lene tok et raskt, diskret overblikk over restauranten mens hun ventet. Det satt folk ved de fleste bordene, for det meste hvite menn og kvinner med lyse klær i selskap med afrikanske menn i mørk dress og slips. Ved et bord helt nede ved bassenget satt en eldre, hvit mann sammen med en ung afrikansk kvinne. Lene grøsset.

Erik, Karoline og Iver kom tilbake, hovmesteren viste barna garderoben.

– Finnes det flere innganger til garderoben enn den du viste dem, spurte Erik.

Hovmesteren ristet på hodet.

En kelner kom og tok bestillingen deres; Karoline og Iver hadde bedt om hver sin hamburger og brus, Lene bestilte en entrecôte, Erik en spagetti carbonara.

– Det er selvfølgelig trygt å spise her, sa Lene da kelneren hadde gått.

– Del av en internasjonal kjede, svarte Erik. – Én klage, så får hele kjøkkenet sparken.

Kelneren kom med aperitiffene deres, de nippet til hvert sitt glass og så ut til å slappe av, fulgte med på Karoline og Iver som lekte og sprutet i bassenget, Lene tok en forsiktig slurk til av glasset og sank litt sammen i stolen, men med et smil. Erik tente en sigarett.

21

– Når begynte du å røyke igjen, spurte Lene.

– Vet ikke. To–tre måneder siden. Tre–fire, svarte han.

– Vil du snakke om det?

Erik så på henne med et lattermildt blikk.

Maten kom, brusen og den kalde hvitvinen kom, barna kom. En halv time eller mer satt de som en helt vanlig familie, samlet rundt et måltid, mens de pratet om helt vanlige ting. Hadde noen filmet dem med kamera, ville de skilt seg litt, men ikke mye ut fra resten av gjestene. Karoline og Iver var de eneste barna i restauranten, ellers ikke noe.

Hadde kameraet blitt heist litt opp, ville det fått med parkeringsplassen og den grønne jeepen med fire menn som satt og ventet. Og hadde kameraet blitt heist enda høyere opp, ville det fått med landskapet rundt; restauranten som en kunstig vannet oase midt i en halvørken, lyden av geiter som ikke finner noe å spise, av surklende hoste fra en kvisthytte, av spedbarnsgråt og sinte kvinnestemmer.

Erik så ut som han måtte ta seg sammen da de kom tilbake til bilen og den grønne jeepen fortsatt stod der. Det var som om han spilte en rolle; han snakket med kone og barn, lette etter noe i veskene bak, tastet inn overnattingsstedet på en GPS, men hele tiden virket det som han hadde tankene et annet sted, som om han ville se mot den grønne jeepen, men forsøkte å la det være.

Lene merket det først. – Er det noe galt, spurte hun lavt da de hadde startet opp og var tilbake på veien.

– Nei, sa han, med blikket i sidespeilet. Den grønne jeepen lå hundre meter bak dem.

22

Karoline var den neste som merket noe. Hun tok ut ørepluggene, slo av lesebrettet, la armene rundt faren bakfra og begynte å massere skuldrene hans, hun la pannen mot nakkestøtten foran og klemte på den tverrgående muskelen på hver skulder.

– Du er anspent, sa hun. – Er det hardt å få familien på besøk etter et halvt år alene?

Lene vendte på hodet, som om hun lurte på svaret. Erik ble blank i øynene. Han begynte å si noe, måtte renske stemmen og begynne på nytt.

– Det er dette som har holdt meg oppe, sa han og så i sidespeilet. – Tanken på dette. I 180 dager.

– 182, sa Karoline og slo ham med lette håndkantslag på begge skuldre.

Rundt dem forandret landskapet seg; savannen slapp taket og forsvant, tett, grønt kratt overtok, det krøp mot veien, strakte seg etter den. Sola var på vei ned og farget alt i mykt gult, himmelen, krattet, veien.

Nå og da møtte de en annen bil, som regel en hvit landcruiser med hvite menn bak rattet, men fra tid til annen også en lastebil full av menn. To ganger møtte de en lastebil med soldater; utrangerte amerikanske lastebiler fra annen verdenskrig med kamuflasjemaling og åpent kapell. Erik hadde fortalt begeistret om hvordan soldatene i dette landet alltid sang, når de løp i tropp, når de ekserserte, når de stod tettpakket på et lasteplan: først en forsanger med dyp bass, så et rungende svar fra tretti stemmer. Han rullet ned vinduet da de møtte den første militære lastebilen, som for å dele sangen med familien, men ingen av soldatene 23

på lasteplanet sang, de stirret bare taust ned på dem idet de passerte, det samme gjorde soldatene på neste lastebil.

Sola sank lavere, og nå slapp også livet langs veien taket og forsvant; en mager mann på altfor stor sykkel vaklet ut i grøfta og forsvant, lyden av to snakkende kvinner med kurv på hodet ble svakere og svakere og forsvant. Her og der kunne de se et bål, men lenger og lenger unna. Bare den grønne jeepen fortsatte å eksistere, hundre meter bak dem.

Lene fulgte med på Erik nå, han stanset og lot som han sammenliknet kart og GPS mens han fulgte med i sidespeilet, den grønne jeepen stanset også. Erik startet opp og fortsatte, den grønne jeepen fulgte etter, på samme avstand.

Merket også de andre i bilen noe? Én gang snudde Iver seg og så ut av bakruten, et kort øyeblikk bare, ellers satt alle fire og fulgte med på veien foran seg. Det skumret, krattet lukket seg rundt dem, bare billyktene holdt veien åpen.

– En liten halvtime nå, så er vi der, sa Erik og forsøkte å finne noe på bilradioen, den spraket og suste bare.

Karoline lente seg fram på nytt og la en hånd på farens skulder. Erik tok den ene hånden av rattet og la den på hennes. Mørket ble tettere, lyset fra billyktene smalere.

– Er det greit for deg at en restaurant for hvite har svømmebasseng midt i et område uten vann, spurte hun.

Erik smilte og festet grep om hånden hennes.

– Det er ikke et område uten vann, sa han, – Nilen renner rett der nede. Folk bader og vasker klær i elva hele tida.

Restauranten pumper bare vannet opp, renser det, tilsetter klor og fyller et basseng. Hva er problemet?

24

– Hvem har pumpe, renseanlegg, klor og basseng, sa Lene. – Det er problemet.

Erik svarte ikke, la bare et kort øyeblikk kinnet mot hånden til datteren.

– Jeg har sett et bilde av gutter som bader nakne i Nilen, sa Karoline. – Bader jenter også nakne?

– Karoline, sa Lene.

– Jeg prøver bare å or-i-en-te-re meg, svarte Karoline, med trykk på hver stavelse. – Er det sånn at gutter bader nakne mens jentene vasker klær?

Karoline satte seg tilbake. Et øyeblikk virket det som om stemningen i bilen lettet, som om den holdt stand mot mørket utenfor, kan hende også hentet næring fra det.

De kom til et elveleie, nesten uttørret. Veien var støpt i sement de siste ti meterne ned mot bredden og de første ti opp på den andre siden, i elvefaret var det lagt store, flate steiner til bilene.

Erik bremset ned og koplet inn firehjulstrekk. Han virket urolig. Lene og barna holdt seg fast i håndtaket over vinduet de satt ved, bilen krenget, ség og klatret over steinene i elveleiet, de var nesten på tørr grunn da det plutselig sprutet vann på de venstre sidevinduene. Den grønne jeepen for forbi i voldsom fart med slukkede lys, nådde betongdekket opp fra motsatt bredd og stilte seg på tvers.

Erik stanset. Et øyeblikk virket det som han var usikker på hva han skulle gjøre: bruke hornet, blinke med lysene eller forsøke å komme forbi den grønne jeepen?

I stedet slo han av motoren. Lyden av vann mot hjul overtok.

25

«… en strålende og ikke minst morsom leseropplevelse.»

Hans H. Skei, Aftenposten «Det er blitt en morsom bok, men også en viktig bok.»

Anne Hoff Backe, Oppland Arbeiderblad

Om Innvielse (2005):

«Strutter av thrillerkvaliteter … den er overkvalifisert som internasjonal spenningsroman.»

Kjell Eriksson, Sarpsborg Arbeiderblad

Om Politikapteinens fange (2003): «Vakkert, nærgående, skremmende.»

Berit Kobro, VG «Tankevekkende om resignasjon og opprør – og den vanskelige virkeligheten.»

Kjell Olaf Jensen, Aftenposten

Der savannen ender tegner et dystert bilde av Sør-Sudan i dag, et land der den dyrkbare jorden leies ut til fremmede nasjoner mens sivilbefolkningen fordrives og sulter, et land der krigsherrer og hjelpeorganisasjoner sammen holder liv i en blodig konkurranse om penger, makt og posisjoner, et land der all idealisme for lenge siden er malt i stykker.

Gjennom flere tiår med reiser på det afrikanske kontinentet har Gunnar Kopperud opparbeidet seg en enestående innsikt i mekanismene som styrer utviklingen etter kolonialismen. I denne romanen nærmer han seg en uhåndterlig problematikk med brutal ærlighet, overraskende humor og en dyp forståelse for menneskene han skriver om.

Om Under en kaldere himmel (2012): «Gunnar Kopperud skriver med lett og ledig penn om mysterier i etterkrigssamfunnet.»

Sindre Hovdenakk, VG «Under en kaldere himmel er en politisk thriller, skrevet med romanforfatterens temperament. Det er en innsiktsfull roman, der både språket og tidskoloritten er fint avstemt til innholdet.»

Torbjørn Ekelund, Dagbladet

Om Tilfluktsrommet (2010):

DER SAVANNEN ENDER

«Gunnar Kopperud … bringer et rikt livs kunnskap – om mennesker, om kulturer – med seg i sin velskrevne og spennende fiksjon.»

Tom Egeland

En norsk familie på vei i bil gjennom Sør-Sudan befinner seg plutselig midt i det moderne marerittet: De blir tatt som gisler av væpnede menn og reduseres til brikker i et nådeløst spill.

G U N N A R KO P P E R U D

Om Internasjonalen (2006):

GUNNAR KOPPERUD (f. 1946) har arbeidet som utenriksjournalist i mange år. Han har magistergrad i filosofi fra Universitetet i Oslo og teaterutdannelse fra London og Strasbourg.

«Til å bli engasjert, opprørt og klok av.»

Berit Kobro, VG «Tilfluktsrommet har litt av alt. En beskjeden romanse, tydelige spenningskurver, kuriosa og en dæsj filosofi. Mest imponerende er kunnskapsflyten.

Vet du hva en dinka er? Nei, sier du? Da kan du lese Tilfluktsrommet og finne det ut.»

Mina T. Watz, Oppland Arbeiderblad

Om Hviske i mørket (2008): «Det er ein god regel å lytte når nokon kviskrar. Det er også ein god idé å sjå opp når Gunnar Kopperud no kjem med romanen Hviske i mørket [...]

Ei stor oppleving.»

Marta Norheim, NRK

ROMAN

«Gunnar Kopperuds roman er en sterk leseropplevelse. [Han] har påtatt seg å skildre fjerne hendelser som, når vi tenker riktig etter, angår oss i påtrengende grad.»

Svein Johs. Ottesen, Aftenposten