Den siste fyrstikken

«En roman som får hjertet til å banke – der spenning, følelser og alt det usagte ulmer lenge etter siste side. En skarpt komponert fortelling med helt uforglemmelige karakterer.»

«F-a-n-t-a-s-t-i-s-k bok. Voldsomt gripende og samtidig spennende. Høyeste terningkast både til forfatteren og til oversetteren.» NJÅL HELGHEIM

L’ARDENNAIS

«Med sine sterke og fengslende hovedpersoner har Marie Vareille klart å erobre et enormt publikum.» LE PARISIEN

«Leserne suges inn i et plot med åndeløs spenning.» ELLE

«Bak en tilsynelatende lett og tilgjengelig historie skjuler Den siste fyrstikken en roman som river ned både klisjeer og leserens skråsikkerhet. En uforutsigbar og effektiv fortelling som er umulig å legge fra seg.» MADEMOISELLE.COM

«En sjeldent følsom og emosjonelt sterk roman, mesterlig komponert. Marie Vareille viser nok en gang sitt unike talent for å holde leseren fanget fra første til siste side.» DES RÊVES DANS LA MARGE

«En dypt bevegende roman, båret av et språk som er både varsomt og kompromissløst, og som utforsker familiens tausheter med stor psykologisk presisjon.» ELLE ET SON AVIS

I over tjue år har Abigaëlle bodd i et kloster i Burgund. Livet hun levde før hun kom hit, har hun i stor grad fortrengt. Hun foretrekker å betrakte verden på avstand, og er ute av stand til å huske hendelsen som fikk henne til å trekke seg tilbake. Den hun følger nøyest med på, er broren Gabriel, en plaget sjel med en strålende kunstnerkarriere. Men den dagen Gabriel forelsker seg i den sjarmerende Zoé, blir Abigaëlle redd. For bare hun vet hvem broren egentlig er – og hun frykter at historien skal gjenta seg. En fengslende roman, mesterlig komponert, med en slutt som er like uforutsigbar som den er rystende. Gjennom de uforglemmelige hovedpersonene får barn som vokser opp med voldelige voksne, en stemme. Med stor litterær kraft tviholder forfatteren likevel på at det finnes håp og lys i mørket.

M A R I E VA R E I L L E D E N S I S T E F Y R S T I K K E N

Om Den siste fyrstikken:

«… en av de mest rørende bøkene jeg har lest på mange år.» Édouard Louis

MARIE VA R E I L L E «En sjelden, urovekkende og dypt gripende leseopplevelse.» MADEMOISELLE LIT

DEN SISTE «En rystende og samtidig trøstende roman om familievold og ødelagt barndom.» LE POINT

MARIE VAREILLE (f. 1985) er Frankrikes nye litterære superstjerne. Hennes romaner er utgitt i en rekke land, og bøkene hennes er solgt i over én million eksemplarer på verdensbasis.Vareille ble født i Burgund og studerte ved ESCP Business School og Cornell University. Før hun ble forfatter på heltid, arbeidet hun med markedsføring.Vareille bor i dag i Nederland sammen med familien sin. HENNINGE MARGRETHE SOLBERG (f. 1981) har oversatt en rekke bøker fra engelsk og fransk, blant annet av Annie Ernaux, Anne Berest og Nicolas Mathieu. Hun er medlem av Norsk Oversetterforening.

FYRSTIKKEN

OMSLAGSDESIGN © INGRID SKJÆRAASEN OMSLAGSBILDE © TREVILLION IMAGES FORFATTERFOTO: ASTRID DI CROLLALANZA

Originaltittel: La dernière allumette. Roman Copyright © Marie Vareille, 2024 Første gang utgitt av Charleston, et imprint under Leduc, 76 Boulevard Pasteur, 75015 Paris, 2024 Published in the Norwegian language by agreement with Éditions Leduc, Paris Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2026 1. utgave, 1. opplag 2026 Trykk/innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2026 Sats: Type-it AS, Trondheim 2026 Papir: 60 g Creamy 2,0 Boken er satt med 11/15 pkt. Minion Pro Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Omslagsillustrasjon: Trevillion Images ISBN 978-82-05-61866-4 Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale. Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boken, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte. Se www.gyldendal.no

69180 Den siste fyrstikken – s. 4

27.05.2026 09:33

Marie Vareille

DEN SISTE FYRSTIKKEN Roman

Oversatt fra fransk av Henninge Margrethe Solberg, MNO

69180 Den siste fyrstikken – s. 3

27.05.2026 09:33

Til den lille gutten fra Sarcelles som lærte å lage vinger helt selv, til ingeniøren som ble ekspert på å drømme stort om litt av hvert, til han som for trettini år siden nå festet de vakreste fjær som var å få på en liten barnerygg og skrudde dem fast så jeg var trygg, for det er noe alle vet: nær sola smelter voksvinger helt Kort fortalt: til pappa

69180 Den siste fyrstikken – s. 5

27.05.2026 09:33

«En fugl som er født i bur, tror at det er en sykdom å fly.» Alejandro Jodorowsky

«Voksne sier det ikke rett ut, men viser det godt: å gjøre det du ikke skal, er oppførsel av beste sort.» IAM, «Petit frère»

69180 Den siste fyrstikken – s. 7

27.05.2026 09:33

Paragraf 371-1 i Code civil, lest i vielser: Foreldreansvaret omfatter en rekke rettigheter og plikter hvis hensikt er å ivareta barnets interesser. Det påligger foreldrene frem til barnet når myndighetsalderen eller myndiggjøres. Å ha foreldreansvar for et barn innebærer å verne om dets trygghet og helse, å bidra til dets utdannelse og utvikling og å gi det en oppdragelse med respekt for dets egenverd.

69180 Den siste fyrstikken – s. 9

27.05.2026 09:33

Abigaëlle Nå

G

abriel er ikke den dere tror han er. Jeg vet hva jeg snakker om, for jeg er lillesøsteren hans, og blodsbåndet som forente oss i barndommen, har dessverre ikke blitt mindre stramt med tiden. Det er ikke min feil, jeg har gjort alt for å holde ham på avstand. Likevel fortsetter han å komme på besøk til klosteret annenhver lørdag, han klarer ikke annet, selv om han har passert førti. Under besøkene gjengir han hver minste detalj fra livet sitt, men spør aldri om mitt. Han viser ikke sitt sanne ansikt til andre enn meg. Han vet at hvis jeg skulle finne på å røpe hemmelighetene hans, ville ikke ordene mine, en gal kvinnes ord, veie stort mer enn vinden som feier over gjørma på tomta der barndomshjemmet vårt en gang sto. Her om dagen hørte jeg søster Marie-Clotilde si at det snart skal anlegges en parkeringsplass der. For min del kan det ikke skje tidsnok. Jeg blir lykkelig bare av tanken på bølgene av glohet asfalt som skal sluke det som er igjen av oppveksten min. De siste tjuesju årene har jeg bodd i klosteret SainteMarie-de-la-Saône i Genevigny. Jeg kjeder meg mye. Men altså, det kunne vært verre. Jeg kunne vært der ute, og da måtte jeg 11

69180 Den siste fyrstikken – s. 11

27.05.2026 09:33

forholdt meg til den virkelige verden, til virkelige mennesker. Herfra kan jeg skue ut på himmelen og de majestetiske greinene til en mange hundre år gammel eik. Nonnene her forsikrer alle besøkende om at Jeanne d’Arc tok seg en lur under det treet da hun var på vei til Orléans for å befri byen fra engelskmennene. Reklame beregnet på turister eller historisk realitet? Det har jeg aldri klart å avgjøre. Men det var en avsporing. Vi må holde oss til saken. Og saken, det er broren min. Gabriel. Eller, jeg tror det. Det er vanskelig for meg å holde trådene atskilt, gitt tilstanden jeg befinner meg i. Men én ting er jeg sikker på: Historien min begynner og slutter med en begravelse. Det kan dere like gjerne få vite først som sist, da unngår dere ubehagelige overraskelser, og man må jo begynne et sted, så vi kan like gjerne begynne der: med begravelsen. Ingen sa et ord til Gabriel den dagen. Ingen omfavnet ham. Ingen trøstet ham. I hvert fall ikke jeg, så klart. Minnene mine er uklare, detaljene glipper. Hvem var det som var død, igjen? Umulig å huske. Posttraumatisk amnesi, som dr. Hassan skulle slå fast. Jo da, avdødes identitet er elementær kunnskap når du går i en begravelse. Men la den som aldri har glemt noe, kaste den første stein. På begravelsesdagen var det som om Gabriel trådte ut av sin egen alder. Blikket var stivt, hardt. Blottet for følelser, så vidt jeg kunne se. Han viste ikke en eneste reaksjon, bortsett fra et lite grøss da den første spaden med jord traff furukisten med et klangløst dump. Han frøs, enda augustsola stekte på pappas bare, glinsende isse. Pappa, som for øvrig hadde grått mer eller mindre sammenhengende i tre dager. Jeg betraktet ham taust. De brede skuldrene, krumbøyde av sorg, ristet for hvert hulk 12

69180 Den siste fyrstikken – s. 12

27.05.2026 09:33

han ikke klarte å undertrykke, det fikk den kompakte kroppen hans til å ligne en filledukke. Mamma? Merkelig nok har jeg ingen minner om henne fra den dagen. Jeg var tolv og et halvt. Jeg må ha mistet en som betydde veldig mye for meg, for etter begravelsen ble jeg aldri den samme igjen. Tragedier er effektive sånn, de kaster deg rett ut i voksenlivets nevroser, enten du vil det eller ei. I begravelsen kom det mange folk fra det lille hjemstedet vårt i Bourgogne. De sto med senket hode og mumlet ord som tragedie, ulykke, sørgelig affære. Som om det å hviske frem slike ord med sorgtung stemme gjorde dem til anstendige mennesker. Som om de ikke hadde noe ansvar for denne tragedieulykke-sørgelige affæren. Hvis noen hadde spurt meg, ville jeg ikke ha bedt dem. Men ingen spurte meg, så klart. Gabriel, pappa og jeg hadde hver vår røde rose i hånda. Blomsterhandleren hadde fjernet tornene. Under gudstjenesten stirret jeg på den glatte, uskyldige stilken og tenkte at man jammen burde fjerne torner fra folk også, ikke bare fra blomster. Jeg sa ingenting da Gabriel smatt en lunken hånd inn i min for å snike til meg en fyrstikkeske. Jeg har beholdt den i alle disse årene. Den røde sola på lokket er så falmet at den knapt er synlig lenger, og det er bare én fyrstikk igjen. Jeg har aldri fått meg til å kaste den, jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg ville ikke kikke oppi kisten. Jeg ville for all del ikke se hvem som lå der. Å vite det var for vondt. Kanskje det er grunnen til at jeg ikke klarer å huske det i dag. I kirken turte jeg ikke å se opp før jeg hørte lyden av trelokket som gikk igjen. Men det var for tidlig. Jeg rakk å skimte noe. Et stoff jeg kjente så altfor godt. Himmelblått med tusenfrydmønster. Mammas 13

69180 Den siste fyrstikken – s. 13

27.05.2026 09:33

skjerf? Hva gjorde det i kisten? Nei. Tenke på noe annet. Viske det ut med en gang, så bildet ikke rekker å feste seg. Dr. Hassan, psykiateren jeg gikk til før i tiden fordi ledelsen på skolen krevde det, pleide å si: «Det løser ingenting å forvrenge de sannhetene vi ikke liker.» I ettertid ser jeg at hun kanskje hadde rett. Problemet med løgner er at de før eller senere alltid får konsekvenser. Som den begravelsen, for eksempel. Stakkars dr. Hassan. Hun klandret seg selv så veldig for at hun ikke klarte å skille mellom løgn og sannhet når jeg fortalte henne ting. Det var ikke hennes feil. Jeg synes det er utrolig vanskelig selv, å skille mellom de tingene som skjer inni hodet mitt, og de som skjer i virkeligheten. Bare så det er sagt: Jeg erkjenner altså at jeg lider av en viss tendens til å tette hull og erstatte ubehagelige sider ved livet mitt med fantasifostre. Jeg vet ting jeg ikke burde vite, og noen ganger husker jeg hendelser jeg ikke selv overvar, så det er godt mulig jeg finner på. Det betyr ikke at jeg tror jeg er gal, i motsetning til hva de påstår. Faktisk betrakter jeg meg selv som helt åndsfrisk, sånn stort sett, i hvert fall. Familien min hadde aldri virket mer sammensveiset enn foran den kisten. Vi søkte ly i hykleriet og sorgen som i varmen fra en peis. Jeg husker at jeg lurte på om noen ville kommentere hvor upassende det var å stille sorgen sin til skue på den måten, med blodrøde roser attpåtil. Men nei da. Tragedie. Ulykke. Sørgelig affære. Det var alt. Selv etter alle disse årene blir jeg like forbløffet hver gang jeg tenker på at en så grunnleggende høflighetsregel ble brutt uten at noen leet på et øyelokk: Når man har drept den som ligger i kisten, stiller man ikke opp i begravelsen. 14

69180 Den siste fyrstikken – s. 14

27.05.2026 09:33

Det er da elementært. Etter begravelsen stappet Gabriel noen klær nedi en ryggsekk, sammen med alle Pink Floyds albumer, sparepengene til madame Michelez og pappas halvautomatiske jaktrifle. Med sitt forbausende følsomme håndlag viklet han litt bobleplast rundt våpenet og festet den med hårstrikkene mine, de jeg likte aller best som barn, de gule med regnbuer. Han stjal også alle dagbøkene mine, altså notatbøkene jeg hadde gjemt inne i det muggluktende skapet med fyrkjelen, der han pleide å stenge meg inne. Så ropte han at han stakk til en kompis, at han ville være tilbake til middag. Han kom aldri hjem igjen. Jeg holdt fortsatt hardt rundt fyrstikkesken da jeg så ham gå. Rifleløpet med bobleplasten stakk opp fra den halvåpne sekken. Han snudde seg bare én gang, ved den lille parken i enden av gata, dit han av og til tok meg med for å røyke sigarettene han stjal fra kiosken. Han ble stående i noen sekunder og stirre på soveromsvinduet mitt. Jeg visste at han tenkte på meg, men samtidig var jeg sikker på at han aldri mer skulle sette foten sin i huset vårt. Etter hvert som skikkelsen hans gradvis ble mindre, begynte jeg å puste friere. Aldri før hadde jeg følt meg så lettet som da jeg skjønte at storebroren min og denne rifla skulle befinne seg milevis unna barndomshjemmet vårt. Jeg lukket øynene og ba intenst om at han skulle glemme meg. Gud hørte ikke bønnen min, så klart.

69180 Den siste fyrstikken – s. 15

27.05.2026 09:33

Abigaëlles dagbok, utdrag 1990

Doktor Hassan har sagt at jeg må rydde opp i tankene mine, og at det er lettere å skrive enn å snakke når man skal rydde i hodet. Det var derfor hun ga meg denne boka, for å hjelpe meg med oppryddingen. Her kan jeg fortelle alt siden ingen har lov til å lese det. Det heter respekt for privatlivet (det betyr at det bare er mitt). Jeg må fortelle tingene i riktig rekkefølge. Jeg har nemlig altfor mange tanker i hodet. Av og til krasjer de inn i hverandre, som om hundrevis av fugler var innesperret i et trangt rom. Stakkars, det er ikke særlig gøy. Da klarer jeg ikke å fullføre det jeg ville si, begynnelsen og slutten på setningene stokker seg helt om, akkurat som bokstavene når jeg rister på Scrabble-boksen. Jeg liker ikke når det skjer. Jeg begynner å stotre, alt blir bare rot, og så kaller vennene mine meg for åndsing. Doktor Hassan sier at ekte venner ikke kaller vennene sine for åndsing. Hun sier også at jeg ikke er åndsing. Hun sier at det faktisk er helt motsatt. Hun sier: Abigaëlle, statistisk sett har bare 0,1 % av alle mennesker på jorda en iku som er like høy som din eller høyere. Hun sier også: Selv for veldig intelligente mennesker er det farlig å leke med fyrstikker.

16

69180 Den siste fyrstikken – s. 16

27.05.2026 09:33

Iku betyr at jeg er en veldig smart jente, akkurat som kuene som har skjønt alt som er å skjønne her i livet, som aldri gråter og bare spiser gress og koser seg dagen lang. Og 0,1 %, det er ikke mye. Jeg prøver å tro på doktor Hassan og slutte å tenke at jeg er åndsing, for da blir jeg så lei meg, men noen dager er det vanskelig. Selv naboen vår, madame Michelez, pleier å klappe meg på hodet og mumle (det betyr å snakke veldig lavt, som når man vil fortelle en hemmelighet) at det må være sju eller åtte stykker der inne. Og det er bare en morsom og litt høfligere måte å si det på, altså at jeg er gal. Jeg liker ikke det ordet. Jeg blir redd av det. Jeg vil heller være åndsing enn gal. Men madame Michelez er snill. Hun sier alltid til mamma at hun er hjertelig velkommen på en kopp te eller kakao. Jeg liker madame Michelez. Selv om hjernen hennes kortslutter av og til. Som den gangen hun ringte på hos oss midt på natta fordi hun trengte litt provencekrydder. Det var morsomt, men også litt trist, jeg vet ikke helt hvorfor. Dessuten hadde vi ikke noe provencekrydder, for pappa synes det er så ekkelt at mamma absolutt må ha grønne kvaster i alt hun lager. Vi er da ikke sauer heller. Der skjer det igjen. Tankene mine flyr i alle retninger. Nå skal jeg konsentrere meg. Jeg bor i Genevigny (det er i Bourgogne) sammen med Gabriel og foreldrene mine, i et hus med topp standard i et vilt strøk. Jeg glemte å si at jeg heter Abigaëlle Lemonnier, og at jeg er sju år gammel. Det betyr at jeg har kommet til skjellets år og alder. Det er pappa som sier det til folk: «Et hus med topp standard i et vilt strøk.» Egentlig er ikke strøket vilt i det hele tatt, for huset vårt er omgitt av andre

17

69180 Den siste fyrstikken – s. 17

27.05.2026 09:33

hus som ligner på vårt, og så går det en vei i midten. De som bor der, har geranier i vinduene og gressplener som er like grønne som i Asterix hos britene. Øverst i trappa i andre etasje har vi et stort glassmaleri der hvor det vanligvis ville vært en vegg. Det er utrolig fargerikt og fullt av trær og fugler. Det er mot tærne kunst. Et glassmaleri er mye bedre enn en vegg. Det er det stedet jeg liker aller best å være. Jeg pleier å legge meg ned på gulvet der sammen med kosekaninen min Albert og se på solstrålene som skinner gjennom trærne og fuglene i ruta. De er som streker av gull mellom bladene i en ekte skog. Gulvet blir fullt av lysende flekker, og ansiktet og T-skjorta mi også. Det er som å sveve blant stjerner. Fakta om storebroren min Gabriel: ti år, gutt, gir meg lusinger. Fakta om foreldrene mine: Mamma er fe. Selv pappa sier det: Hva latskap gjelder, er hun feen Omenal. Før var hun hjelpepleier, men etter at jeg ble født, sluttet hun med det og ble fe, siden lønna uansett var ussel og pappa ikke kunne ta sjansen på at hun skulle ha seg med legene. For pappa er ikke født i går. Og mamma er veldig heldig, for hun trenger ikke å jobbe mer. Hun bare slapper av dagen lang og tar seg av oss og huset. Når hun gjør rent og lager mat, hører hun alltid på samme sang. En sånn sang som får deg til å gråte. Den er på engelsk. Når jeg hører den stemmen og den melodien, får jeg sånne bølger i magen. Og så renner en flytende lykke ut i armene og beina mine. Jeg blir litt kvalm også, jeg vet ikke hvorfor. Uansett, det er verdens fineste sang, det er helt sikkert. Og så var det pappa. Pappa er kjempesmart. Han jobber som sentral på kontoret. En gang spurte jeg ham om hva

18

69180 Den siste fyrstikken – s. 18

27.05.2026 09:33

han gjør på jobben, men etter å ha hørt på i elleve sekunder begynte jeg å telle støvkornene i en lysstripe i stedet. Jeg liker så godt å gjøre det. Han merket at jeg ikke hørte etter, så han lo og sa: Gå og lek, du. Mot meg er han alltid snill. Han slår meg aldri. Sist lørdag tok han med Gabriel og meg på kino for å se Alene hjemme, og da kjøpte han popkorn og is til oss. Det var ikke særlig fornuftig, og mamma hadde egentlig bedt ham om å være det. Man kan gjøre mye forskjellig når man jobber som sentral på et kontor. Jobben til doktor Hassan, for eksempel, er å sitte på kontoret og rynke øyenbrynene. Og også å lytte til meg når jeg forteller om livet mitt, eller følge med og nikke mens jeg tegner. Pappa sier at det heter å være kvakksalver. Det er bare dumme damer som tror på sånt, men skolen vil at jeg skal gå til henne på grunn av fyrstikkene og fordi jeg brakk armen da jeg hoppet fra taket, og på grunn av en hel del annen fullstendig uakseptabel oppførsel, som rektor sa, men jeg vil ikke snakke om det, for det er en lang historie, og nå verker det i hånda av all skrivingen. Men uansett, pappa har en ekte jobb. Han slapper ikke bare av med å gjøre rent og lage mat og vaske klær, sånn som mamma. På skjemaet vi fikk ved skolestart, ba han meg skrive «leder» i feltet for yrke. Som om han var med i en konkurranse og holdt på å vinne. Det fikk meg til å le for meg selv der jeg satt ved pulten, og da sa vennene mine at jeg var rar. Jeg vet ikke helt hva «leder» betyr, men jeg bryr meg heller ikke så mye om det. Pappa har også en kollega på kontoret som heter den idioten Lemarchand. Jeg liker ikke den idioten Lemarchand, for han er så hersens femi, og det blir pappa i dårlig humør av. Jeg kan faktisk gjette om pappa er i godt eller dårlig humør ut fra hvordan

19

69180 Den siste fyrstikken – s. 19

27.05.2026 09:33

han smeller igjen bildøra. Jeg liker ikke når pappa er i dårlig humør. Det gjør ikke mamma heller. Hun blir helt hvit i ansiktet. Jeg vet ikke hva Gabriel synes. Det må jeg spørre ham om. Uansett, pappas jobb er ikke noe tull. Det er takket være den vi klarer oss og får mat på bordet. Uten ham ville denne udugelige familien ha sovet under en bro siden mamma er feen Omenal hva latskap gjelder. Og da ville vi ikke vært fullt så høye i hatten, det er sikkert og visst. Jeg prøver å skrive klart og tydelig, for det som skjedde, var alvorlig. Doktor Hassan sier at det er vesentlig (det betyr veldig viktig) at jeg gjenforteller hele rekken av hendelser som førte til at jeg brakk armen fordi jeg trodde jeg var en fugl og hoppet fra taket. Nå har jeg gips. Men det er ingen som har tegnet hjerter på den, sånn som på Célines, og det gjør meg trist. Men jeg spurte Gabriel, som er kjempeflink til å tegne siden han er nesten elleve, og han tegnet skogen fra glassmaleriet. Den er fin, men jeg ville heller hatt hjerter. Hjerter betyr kjærlighet. Og mamma sier at man aldri kan få nok kjærlighet. Det er jeg helt enig i. Jeg er forelsket i Céline. Jeg vet ikke hvorfor alle ler når jeg sier det. Jeg merker det ikke alltid selv, men noen ganger glemmer jeg ting. Eller, det sier doktor Hassan. Når det er noe hjernen min ikke har lyst til å forstå, gjemmer den det langt inni hodet mitt, og så er det som om jeg har glemt alt. Jeg lider visst av nesi på grunn av postdramatisk stress. Fordi jeg falt ned fra taket. Noen ganger lager jeg også nye minner i stedet for de gamle. Doktor Hassan sier at det er som å plante blomster der hvor man har begravd noe veldig stygt eller skremmende. Men de tingene er jo der allikevel. Å begrave minner er som å unnlate (det betyr at man ikke gjør det) å rense et lite sår. Da kan det bli betent og spre seg i hele

20

69180 Den siste fyrstikken – s. 20

27.05.2026 09:33

kroppen. Det gjør veldig vondt, for jo dypere betennelsen er, jo farligere er den. Det var derfor Gabriel måtte operere da han fikk blindtarmbetennelse. Det er sånn med armen jeg brakk også. Noen ganger vet jeg hvorfor jeg hoppet fra taket. Men hvis jeg prøver å forklare det, vet jeg det ikke lenger. Da er det begravd. Doktor Hassan sier: Vet du det ikke lenger, eller har du ikke lyst til å huske det, Abigaëlle? Jeg prøver å svare, men jeg får vondt i hodet, jeg får ikke puste, jeg blir redd. Så da begraver jeg det og planter blomster oppå. Tulipaner. Jeg liker tulipaner. Doktor Hassan sier at det er viktig å skille mellom sannhet og løgn. Som om det var enkelt. Det er som å prøve å skille plommene fra hvitene etter at omeletten er ferdigstekt. Mamma har sluttet å lage omeletter med bacon. Sist gang kastet pappa tallerkenen i veggen, for han skaffet seg faktisk ikke kone for å spise omelett til alle døgnets tider. Jeg likte de omelettene, jeg. Det er fortsatt en fettflekk på tapetet. Den ser ut som Korsika. Doktor Hassan sier: Det er ikke så vanskelig, sannheten er det som skjer i virkeligheten. Sannheten er det som skjer i virkeligheten. Sannheten er ikke et eventyr. Men mamma er en fe, og hun sier at alt er bra. At jeg ikke skal bekymre meg. Det viktigste er at vi er glade i hverandre. Men noen ganger sier hun også: Dette ender med forferdelse. Jeg vil gjerne bli fe etter hvert, jeg også. Men feer finnes ikke. Bortsett fra mamma. Så jeg blir nok heller bibliotekar siden jeg elsker å lese, eller kanskje kvakksalver som doktor

21

69180 Den siste fyrstikken – s. 21

27.05.2026 09:33

Hassan. Det tror jeg blir bra, for da får jeg venner som kommer for å prate med meg på kontoret. Og når jeg blir stor, skal jeg i hvert fall alltid være snill mot åndsinger og gale folk som meg, for jeg vet at de ikke har noen venner, og at de er lei seg for det. Maten er klar. Jeg må gå, ellers blir pappa irritert, og det viktigste av alt er at pappa ikke blir irritert.

69180 Den siste fyrstikken – s. 22

27.05.2026 09:33

«En roman som får hjertet til å banke – der spenning, følelser og alt det usagte ulmer lenge etter siste side. En skarpt komponert fortelling med helt uforglemmelige karakterer.»

«F-a-n-t-a-s-t-i-s-k bok. Voldsomt gripende og samtidig spennende. Høyeste terningkast både til forfatteren og til oversetteren.» NJÅL HELGHEIM

L’ARDENNAIS

«Med sine sterke og fengslende hovedpersoner har Marie Vareille klart å erobre et enormt publikum.» LE PARISIEN

«Leserne suges inn i et plot med åndeløs spenning.» ELLE

«Bak en tilsynelatende lett og tilgjengelig historie skjuler Den siste fyrstikken en roman som river ned både klisjeer og leserens skråsikkerhet. En uforutsigbar og effektiv fortelling som er umulig å legge fra seg.» MADEMOISELLE.COM

«En sjeldent følsom og emosjonelt sterk roman, mesterlig komponert. Marie Vareille viser nok en gang sitt unike talent for å holde leseren fanget fra første til siste side.» DES RÊVES DANS LA MARGE

«En dypt bevegende roman, båret av et språk som er både varsomt og kompromissløst, og som utforsker familiens tausheter med stor psykologisk presisjon.» ELLE ET SON AVIS

I over tjue år har Abigaëlle bodd i et kloster i Burgund. Livet hun levde før hun kom hit, har hun i stor grad fortrengt. Hun foretrekker å betrakte verden på avstand, og er ute av stand til å huske hendelsen som fikk henne til å trekke seg tilbake. Den hun følger nøyest med på, er broren Gabriel, en plaget sjel med en strålende kunstnerkarriere. Men den dagen Gabriel forelsker seg i den sjarmerende Zoé, blir Abigaëlle redd. For bare hun vet hvem broren egentlig er – og hun frykter at historien skal gjenta seg. En fengslende roman, mesterlig komponert, med en slutt som er like uforutsigbar som den er rystende. Gjennom de uforglemmelige hovedpersonene får barn som vokser opp med voldelige voksne, en stemme. Med stor litterær kraft tviholder forfatteren likevel på at det finnes håp og lys i mørket.

M A R I E VA R E I L L E D E N S I S T E F Y R S T I K K E N

Om Den siste fyrstikken:

«… en av de mest rørende bøkene jeg har lest på mange år.» Édouard Louis

MARIE VA R E I L L E «En sjelden, urovekkende og dypt gripende leseopplevelse.» MADEMOISELLE LIT

DEN SISTE «En rystende og samtidig trøstende roman om familievold og ødelagt barndom.» LE POINT

MARIE VAREILLE (f. 1985) er Frankrikes nye litterære superstjerne. Hennes romaner er utgitt i en rekke land, og bøkene hennes er solgt i over én million eksemplarer på verdensbasis.Vareille ble født i Burgund og studerte ved ESCP Business School og Cornell University. Før hun ble forfatter på heltid, arbeidet hun med markedsføring.Vareille bor i dag i Nederland sammen med familien sin. HENNINGE MARGRETHE SOLBERG (f. 1981) har oversatt en rekke bøker fra engelsk og fransk, blant annet av Annie Ernaux, Anne Berest og Nicolas Mathieu. Hun er medlem av Norsk Oversetterforening.

FYRSTIKKEN

OMSLAGSDESIGN © INGRID SKJÆRAASEN OMSLAGSBILDE © TREVILLION IMAGES FORFATTERFOTO: ASTRID DI CROLLALANZA