Øystein Stene: De opplyste

Stene-DeOpplyste.qxp 27.04.2018 11:52 Side 1

Vi befinner oss i en tid der troende fra alle religioner har slått seg sammen mot de gudløse. I et mylder av skjebner gir De opplyste et mangefasettert bilde av den nye verdensø y s t e i n s t en e er forfatter, dramatiker og regissør. Han debuterte med romanen Ventemesteren (2003). Han har skrevet og regissert teater og film, og underviser ved Teaterhøgskolen i Oslo.

ordenen, av mennesker fanget i et nettverk av ideologier og dogmer. Men også av mennesker som er forbundet, uavhengig av hva de tror eller ikke tror på.

Romanen kan leses som en utopi eller en dystopi, en mysterieroman eller en samling historier om menneskets evige spørsmål: Finnes det en Gud? De opplyste forteller om hva som skjer når vi forsøker å svare, ikke minst når vi forsøker å svare på vegne av andre.

Forfatterportrett: j ulie pike Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

Ø Y S T E I N S T E N E D E O P P LY S T E

Da katastrofen var over, viste Gud seg for menneskeheten. Eller gjorde han det?

DE OPP LYS TE øystein stene

Anmelderne om Zombie Nation (2014): «Oppsiktsvekkende om levende døde.

En zombie-historie fortalt med et levende språk, uten et eneste dødpunkt.» brynjulf jung tjønn, vg «Øystein Stenes Zombie Nation er en allegoriroman i internasjonal klasse.» bjørn gabrielsen, Dagens Næringsliv «Det er kort og godt eit originalt og fascinerande verk der fakta og fiksjon er blanda på forvitneleg vis, med element frå opplysingstid og gotisk litteratur, mytar, store oppdagingar og vår eiga tids naturvitskaplege og historiske kunnskap.» odd w. surén , Dag og Tid «I Zombie Nation blir monsteret på imponerende vis gitt språk, bevissthet og menneskelighet. Slik frarøves vi forestillingen om en uproblematisk ytre fiende det er legitimt å utrydde eller forvise, og vi blir minnet om at en slik fiende aldri kan være noe annet enn en fiksjon.» brita strand ragnes, Stavanger Aftenblad «Zombier er på moten, men er sjelden benyttet så originalt som i Øystein Stenes Zombie Nation.» geir vestad, Hamar Arbeiderblad

© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2018 www.gyldendal.no Printed in Lithuania 2018 Trykk/innbinding: ScandBook UAB, 2018 Sats: Type-it AS Papir: 100 g Munken Premium Boken er satt med 10,7/13,7 pkt. Sabon Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design ISBN 978-82-05-51306-8 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Ă˜ystein Stene

De opplyste Roman

Bogdan

Atanasia forteller at kjøreturen tar tre timer, deretter er det to timer til fots. Så er de der. Alle sju. Hvis de hører på henne, følger reglene. Da går dette her bra.

Og: det kjennes tett, men det er boret hull i taket, så det kommer frisk luft.

Hun peker opp mot metallet, på hullene. De løfter hodet.

Men jeg trur ikke de ser dem. Lyset utenfra når ikke helt opp. Ser vel for å vise at de følger med.

Når de ser tilbake på Atanasia igjen, sender hun rundt tabletter mot reisesjuke og en pose med vannflasker.

Tablettene er så utgamle at de sikkert ikke virker lenger, men de forsyner seg nå likevel.

– Er det ellers noen spørsmål?

Hun får det til å høres ut som vi driver et reiseselskap.

Bogdan sjåføren og Atanasia guiden.

Ingen spør om noe. Sitter inntil containerveggen alle sammen. Tar stille imot brettet med tabletter og vannflaskene. Øynene har vent seg til mørket. Ansiktene deres blir 19

klarere. Alle er voksne. Men ingen gamlinger, ikke engang på min alder. Det lover godt.

Vanskelig å se det på dem. Hvem som trur hva, hvorfor. Ingen av dem er gamle nok til å huske.

Skulle ønske jeg kunne sitte med dem her, i mørket.

Fortelle at det går bra, at de kommer til å klare det.

Krysse grensa, komme seg over.

Skulle ønske jeg kunne si det nå. Med rolig og fast stemme. At snart er de der.

Jeg smyger meg ut, løfter ei av løk-kassene som står utafor, bærer den inn. Setter den inn i raden som mangler. Jeg klasker håndflata på veggen av kasser, nikker til Atanasia, så til dem.

– Hva? spør Atanasia.

Alle ser på meg. Venter på at jeg skal si noe. Faen, Atanasia, kan du ikke bare si det sjøl. Jeg holder pusten litt. Og litt til. Helt til det blir rart at ingen av oss sier noe.

– N-n-nåh m-m-åh vi blok-k-k-khere ing-ng-gangen, hakker jeg.

Hun nikker endelig. Samler inn tablettene som er igjen.

– Ja, ikke en lyd før vi gir klarsignal.

Så snur hun seg, kommer ut passasjen mellom kassene sammen med meg. Jeg trur hun får dårlig samvittighet, for hun hjelper meg å stable på plass de siste. Løfter dem opp sammen med meg, skyver dem inn.

Sånn at det eneste vi kan se, er stabler av kasser med løk.

Jeg drar stripsene over de ytterste, strammer til.

20

Vi slår igjen containerdørene, låser.

Jeg går fram, setter meg i førerhuset, starter. Tomgangen er fin, jeg gir gass et par ganger for at de skal skjønne det, at nå starter vi. Atanasia løfter bommen, jeg slipper kløtsjen sakte, glir ut.

Det er ingen utafor parkeringshuset heller. Blåser kald morra inn vindussprekkene.

Ser i speilet at Atanasia setter bommen på plass, hun småløper langs containeren til hun er ved førerhuset.

Hopper opp på stigbøylen, åpner døra, kliver opp og setter seg inn. Smeller igjen døra.

– Ok, sier hun når hun har lagt beina på dashbordet.

Jeg kjører rolig gjennom gatene, spesielt når jeg svinger. Sånn at de der bak skal bli vant til det, at noen ganger krenger eller humper det.

I gata med alle handlesentrene har ei gatelykt falt siden sist. Svær og tung, sperrer veien. Jeg setter traileren i revers, noen duer flakser opp når ryggevarsleren begynner å pipe. En av dem driter på frontruta. Atanasia ler.

Jeg spyler ruta med vann og setter på viskerne, men det drar bare skiten utover. Jeg lar viskerne gå helt til massen blir et tynt lag over hele ruta. Så det går an å se gjennom den.

Man kan ikke bli forbanna når de en sjelden gang driter på utsikten. Det er nesten bare duene som er tilbake her. Duene og bikkjene.

Jeg tar en annen vei forbi handlesentrene. Passerer det siste boligstrøket, mest overgrodde villaer, skogen marsjerer langsomt inn mot sentrum. Kommer meg ut 21

på hovedveien, finner avkjørselen, girer opp og gasser på.

Veien er rydda her, ingen i sikte. Ruinene blir færre, uten beboere. Stranjaskogen tynnere. Vi har fint driv mot fjellovergangen.

Det er her, sånn, i den farten det er ro. Når traileren durer av gårde akkurat i det turtallet her. Det gir en sånn fin vibrasjon i ryggen. Kjenner skuldrene slappe av. Som om alt det der som bare surrer og går, alt det der som lager bekymringer, tar ei pause.

Sånn er det, bare turtallet er rett og motoren holder et fint driv.

Det eneste som forstyrrer, er kardangen, skranglinga.

Men det får den gjøre, til jeg finner et vrak å bytte den med.

– Seriøst, dette er siste turen, sier hun.

Jeg nikker.

Akkurat som jeg har nikka de siste tre turene hun har sagt det.

– Jeg må flytte nå.

Jeg sier ikke noe. Lar henne holde på. Om at hun ikke holder ut landsbyen, at hun er drittlei av å spise kålrot og poteter.

– Er det ikke stusslig, sier hun.

– Mm? grynter jeg.

Egentlig vil jeg bare sitte stille, holde farten. I det turtallet som masserer ryggen og huet. Men Atanasia vil det ikke sånn.

– At vi driver og frakter folk over for nips, settepoteter og litt gull.

22

– Alt d-d-de har, sier jeg.

Hun tar beina fra dashbordet, setter dem i dørken.

Endelig blir hun stille, jeg prøver å finne tilbake til rytmen. Men veien blir brattere, fjella høyere. Jeg må gire ned i tredje. Fremdeles sliter vi. Til andre. Vi holdt for dårlig fart før vi begynte på bakken.

Ukonsentrert, da skjer sånt.

Jeg prøver å ikke la turtallet i de lave gira bli for høyt.

Må spare etanol.

I den siste bakken girer jeg ned i første, vi kryper opp, helt til det flater ut og vi er på den store sletta.

Jeg merker at jeg har holdt pusten, det var så vidt.

– Jeg gj-gjø-gjør det ik-k-ke for g-g-gullet, sier jeg endelig.

Atanasia ser på meg, lenge, så fnyser hun. Irritert, har jeg en følelse av. Hun kan bli sånn noen ganger. Litt irritert.

Hun mener ikke noe mer med det.

Hun veit det ikke, men det var akkurat sånn mora hennes var også. Da hun var lita. Fnøys litt sånn irritert og furtent, når det var noe hun ikke likte eller ikke tålte.

Men jeg sier ikke noe. Veit at Atanasia ikke liker jeg nevner mora. Eller faren. Helst ikke noen, som om de aldri har eksistert.

Som om det bare har vært oss, alltid. Og ingenting annet har skjedd.

– Jeg hørte du snakka om det, sier hun plutselig.

– Mmm? sier jeg.

– Om lyset. Til barna i landsbyen. Du kan ikke gjøre det så lenge vi driver med det her.

23

Jeg veit ikke hva jeg skal si. Det er ikke min feil at de kommer mens jeg raker løv og hypper i åkeren. At ingen andre vil fortelle. Eller at det nesten ikke er flere igjen som husker. At unga setter seg i hagemøblene og nekter å gå. Bogdan, Bogdan, fortell, fortell!

Noen må fortelle, noen som så. Og fremdeles husker.

– Jeg skjønner det bare faen ikke, hvorfor du ikke stammer når du snakker om det.

Tilbake i det gode turtallet igjen, opp i femte.

Jeg forstår at hun vil høre det. At jeg snakker som andre. Men hun vil ikke høre om lyset lenger. Verken om foreldrene, lyset eller noe annet av det som har vært.

For hun vil se framover, hun vil at framtida skal være noe annet, fylt med mer enn bare minner og drømmer og fortellinger.

Hun likte det da hun var lita. Når jeg fortalte uten å høres ut som en hakkete forgasser. Som om en annen snakka. En annen meg.

Og når jeg fortalte, var det bare oss to. I de stundene glømte hun alle som var borte. Glømte hvordan hun savnet.

Jeg trur jeg kunne gjøre det sånn. At hun ikke følte seg helt aleine i verden.

– Jeg er snart tretti, jeg flytter ut når vi er tilbake, sier hun.

Hadde alt vært som før, ville hun sikkert ikke besøkt meg engang. Tenkt på meg. Huska meg. Hatt et vagt minne kanskje, om han onkelen som stamma sånn.

Jeg ville ikke tenkt på henne heller. Ville ikke huska så mye av henne. Ikke visst hvordan hun lærte å knytte 24

skolissene. Ingen anelse om at hun sovna som en stein etter et glass varm melk. Ikke visst at hun hver eneste dag en hel måned måtte høre den fillete boka om gutten som ikke slutta å vokse.

Slektninger er som tida. Viktigere desto mindre man har igjen.

Jeg svarer ikke, vi er på det høyeste nå. Veien er dårligere vedlikeholdt på toppen av fjella, jeg prøver å unngå de verste dumpene. Greier det ikke alltid, føler med dem der bak, hver gang. Hvordan de sitter i mørket og dunker inn i hverandre. Håper stripsene rundt kassene holder.

– Seriøst, jeg orker ikke bo i den helvetes ryktebygda lenger, sier hun.

Jeg lurer på hva hun synes er verst: Tanken på at folk trur hun har et forhold til en slektning. Eller at de trur hun har et forhold til en gamling som meg. Jeg skulle gjerne spurt henne, men jeg finner ikke noen måte å si det på.

Men det er greit. Og hun har jo ikke reist. Ikke ennå.

Vi har lagt det meste av fjella bak oss. Trærne blir flere.

Veien begynner å skrå nedover igjen. Klamrer seg til bergveggene.

– Hva faen?

Hun setter seg opp, hun ser noe. Jeg bremser.

– Hva faen, det er noen der nede.

Jeg strekker hals i ytterkanten av svingen. Og ja, det er noen der, i bunnen av dalen.

Unihæren. Veisperring.

25

Det er som huet mitt faller av. Ramler ned i dørken. Kiler seg fast under bremsene, så jeg ikke stopper helt opp.

De der sjekker ikke bare lasten, de endevender alt.

Atanasia setter seg opp, snur seg og ser tilbake. Lurer på om det er mulig å snu, rygge.

– Ik-k-ke m-mulig, sier jeg.

Jeg kjører langsommere, så langsomt jeg greier uten at det virker mistenkelig. De følger garantert med, i kikkertene. Med lasersiktene.

– Dukk, sier jeg.

Hun skyver seg helt ned i setet, ser på meg.

– Vi k-k-kan ik-ke få ut dem bak, m-men du k-kan.

– Faen, Bogdan, det er stupbratt her.

Det er sant, men på den måten kan iallfall hun klare seg. Det er grenseloser og trosflyktninger militæret ser etter nå. De ser etter oss.

Atanasia holder seg nede i setet, gløtter så vidt opp over kanten.

Som den gangen det landa en svarttrost i åkeren.

– Bogdan, hva skal du gjøre, da?

Ja, akkurat som den gangen med svarttrosten. Hun lå i sofaen, hun må ha vært sju. Det må ha vært den første svarttrosten hun så noensinne.

Trosten hoppa rundt, plukka opp et insekt eller en meitemark, forsvant, kom tilbake igjen noen minutter seinere. Sånn holdt den på i timevis. Mata sikkert unga sine. Og Atanasia ble liggende, knyst, myste ut av vinduet.

De krappe svingene gjør det mindre mistenkelig at jeg 26

kjører sakte. I en innersving mister de meg av syne. Jeg bremser helt opp, bilen stopper. Tomgangen sukker.

– D-du har ti sek-kunder!

Da vi spiste middag, forklarte jeg henne hvor mange fugler det var før. Mindre insekter, mindre mygg. Nesten ikke ormer på salaten.

Og hun ville høre om hvordan alt hadde forandra seg. Hvordan fuglene falt ned og døde i millioner, på noen få dager. Hvordan det så ut hvis man kom over en svaleflokk på flere tusen.

Atanasia setter seg opp. Hun ser ned skråninga. Deretter på meg. Jeg veit ikke hva jeg skal si, så jeg bøyer meg over henne, åpner døra.

– N-n-nå!

Hun hopper ned på stigbøylen. Snur seg mot meg.

– Bogdan, jeg …

Hun prøver å si noe. Men vi har ikke tid. Iallfall hvis hun skal få se en svarttrost til. Så jeg drar igjen døra, hun må hoppe ned på veien for å ikke komme i klem.

Jeg slipper opp bremsene og kløtsjen. Begynner å rulle igjen, hun forsvinner fra vinduet.

Fuglene mista kompasset sitt, sa jeg.

Hva er kompass, onkel Bogdan? sa hun.

Det er det som gjør at man veit retninga, sa jeg.

Sånne ting. Som man kanskje ikke sier til ei seks år gammel jente.

Kan se henne i speilet, hun ser etter oss. Etter meg.

Kremter. Gjør meg klar til å snakke om lyset. Med fast stemme.

Atanasia

kaster det ene beinet fram etter det andre, en helvetes blodsmak i munnen, halsen, tunga har hovna, blodet pumper til nye steder, vil spytte men greier ikke, kan ikke, må ikke høres, må ikke synes, må ikke luktes, veit ikke om det først og fremst er føttene, huet eller halsen som ikke vil lenger, har bare lyst til å legge meg ned, her, sånn som haiene sluttet å svømme, sånn, borte, ingen krefter til å løpe videre, løper likevel, jeg veit ikke hvor jeg tar det fra men jeg løper, det kjennes som om halsen skal revne, at det er eneste måten å få nok luft på, løper gjennom krattskogen, prøver å holde meg der trærne er høyere enn meg, buksene har revnet, løper gjennom en eng, oppdager midtveis at det er brennesler, kjenner ingenting, så inn i krattet igjen, akkurat som en drøm da jeg var liten, de første månedene i det nye huset, mens det var frost på bakken og hele verden var stille og alt bare venta og venta, hunder som jagde i hælene på meg, våkna svett, 31

redd for å åpne øynene, hva som kunne være der, om det ble med noe ut av drømmen, inn i rommet, i huset jeg aldri hadde bodd i før, i huset uten mamma og pappa, nå er jeg i den, nå er jeg i akkurat den, hundene er virkelige, med prustende kjefter og snusende neser, jeg prøver å løpe fra at jeg er redd, akkurat som da, våkner og oppdager redselen som har lamma meg hele livet, løper og er lamma på samme tid, jeg vil spy, stoppe og spy, eller dø uten at det merkes, hjertet smeller, jeg prøver å puste så stille jeg kan, ferske kvister pisker i ansiktet, tørre kvister knekker under beina, bikkjene bjeffer bak meg, soldatene har slutta å rope, slutta å skrike at det er helt greit, at jeg bare kan komme tilbake, alt det er over nå, krattskogen slutter, trærne blir høyere, skikkelig skog, nærmer meg grensa men jeg er ikke sikker på hvor jeg er, om jeg er i nærheten, aner ikke, jeg springer som faen på kryss og tvers, kanskje hvis jeg beveger meg sånn, kanskje kanskje bommer de første gang, da får jeg en sjanse til, det tar tid å sikte og første gang er de for andpustne, som om jeg kjenner kula allerede, jage like bak meg, at den først treffer håret, metallet mot huden, huden som gir etter, jævlig elastisk, helt til metallet borer seg inn i hjernen, det varme stålet som smelter tankene, før lammelsen overtar og beina til slutt stopper, prøver å løpe unna kuler som ennå ikke er skutt, gjennom lufta de fortsatt ikke har flerret, 32

vindkast i greinene, skauen peser sammen med meg, bladene trekker inn lufta, til røttene, hvis trær kunne puste frykt, ville det vært noen blader igjen her omkring? skiltet! faen, et skilt, og enda et, rekken av skilt, jeg ser ikke stien, kjenner meg fremdeles ikke igjen, men det får ikke hjelpe, jeg fortsetter, forbi skiltene med advarsel, løper langsommere, som om det hjelper, som om det å løpe inn i et minefelt er tryggere enn å løpe fra en geværmunning, hører at de stopper bikkjene, roper dem tilbake, selv ikke de helvetes kjøterne slipper inn hit, bare villhundene, fortsetter, prøver å finne stien, begynner å gå, langsommere og langsommere, veit jævlig godt hvor tett de ligger, hvert skritt er et faens mirakel, jeg kan være flere hundre meter unna stien, kanskje en kilometer eller to til og med, jeg veit ikke hvor lenge det er siden de spotta meg, hvor lenge jeg har løpt, akkurat som drømmen, akkurat som alt der ute har kommet inn hit, og det eneste som kan gjøres er å løpe fra det, en helvetes dag, jeg trør mer forsiktig, veit at hvis jeg kjenner metallet med én gang så finnes det håp, hvis jeg greier å oppdage det der og da, ikke legger vekta ordentlig på det, veit at det må rundt tretti kilo til for å utløse dem, 33

en fot veier kanskje ett kilo, en legg to, fire kilo på et lår, iallfall, i tillegg kommer hofta, og farten foten har veier noe i seg sjøl, skal trø jævlig varsomt for å holde seg under tretti kilo, men der! nå, nå står hun her, hente-jenta, foran meg, kommer fram fra et tre, hun går i den hvite kjortelen sin, den samme hun hadde sist gang, smiler, hvor er de andre, hun hvisker, jeg er faen så glad for å se henne, faen så glad, hun ser ut som en engel, skjønner ikke hvordan hun greier å holde kjortelen så rein, øynene så åpne, hva som har gjort henne sånn, jeg har lyst til å grine, men jeg gjør det ikke, jeg begynner å skjelve, skulle vært så jævlig dau akkurat nå, istedenfor hvisker jeg tilbake, hvordan fant du meg, hun snur seg bare, begynner å gå, jeg følger etter, i fotsporene hennes, presist i fotsporene hennes, ikke en millimeter utafor, hun går barbeint, sandalene holder hun i hånda, jeg følger henne helt til vi er ute av skauen, landskapet åpner seg, tåka ligger over sletta, et tynt lag ved bakken, til begge sider så langt jeg kan se, tåke over leire, møkk, gjørme, grastuster, sump, landet mellom landene, mellom det ene og det andre, 34

jeg kjenner igjen treet, den hule gamle stammen som har mistet alle greinene, så her er det, møtepunktet, jeg var like i nærheten, jeg har vært like i nærheten hele tida, bare ikke sett det, for opptatt med å unnslippe, men noe i meg har visst det, noe i beina, skal vi vente på flere? sier hun mens hun ser seg rundt, som om de skulle komme ut av skauen, på en lang rekke, alle som én, men de kommer ikke, de er der oppe et sted, nå har soldatene funnet dem, i containeren, fraktes til en leir, sammen med onkel, alle, borte, det er bare meg, sier jeg, skal du over? sier hun, jeg veit ikke om jeg svarer noe, jeg veit ikke om jeg nikker, det kjennes ikke som jeg gjør det, som jeg bør gjøre det, bekjenner du deg til Ham? sier hun, det høres ut som en rar setning fra ei jente på hennes alder, jeg svarer fremdeles ikke noe, hva faen skal jeg si, hva faen skal jeg mene om det, jeg står foran en åker sådd med miner, bak meg en tropp av skyteklare grensesoldater og illsinte schæfere, hva vil du jeg skal si liksom, du veit jeg kjenner prosedyren, hva faen forventer du jeg skal si, de er etter meg, de skyter hvis de får sjansen, 35

sier jeg, hun blir stående og se på meg, hun lytter etter bikkjene, høres ut som de er oppe i skråninga, umulig å vite om noen kan se oss, de kan treffe oss, legger jeg til, hun vurderer, bestemmer seg endelig, snur seg, vi forlater skaukanten, begynner å gå utover sletta, mot tåka, jeg følger på, i de små skrittene hennes, veit vi er synlige fra mange steder nå, synlige fra hele fjellet bak oss, men det kommer ingen skudd, hundene slutter å ståke, jeg snur meg ikke, ser meg ikke tilbake, følger henne bare, ser den glatte hælen hennes vippe opp hver gang hun løfter den bakerste foten, strekker den opp og fram, før tærne forsiktig treffer bakken og hun ruller ned på resten av foten, til hele fotbladet ligger mot jorda, ser henne kjenne på jorda med fotbladet, liksom dra litt jord unna, to ganger, føle seg fram, for så å legge hele vekta på foten, løfte den bakerste igjen, langsomt inn i tåka, skritt for skritt, lister oss inn i usynligheten, dette er den siste turen min, sier hun, det høres nesten trist ut sånn som hun sier det, jeg ser ned på leggene mine, røde av brenneslen, først nå kjenner jeg det, mens beina mine synker litt dypere i sumpen for hvert skritt, det er den siste turen min òg, sier jeg, 36

ikke trist, noe annet, noe jeg ikke veit hva er ennå, men letta, helt klart letta, er familien din i Riket? spør hun, og jeg skulle ønske at jeg kunne svare henne, om familien min er i Riket, hvor familien er, hva familie er, noen ganger, når jeg våkna av drømmene, hvor hunder og alt annet var etter meg, så var det akkurat som det var noe i rommet, noe som var sånn at jeg ikke engang turte å røre meg, jeg veit ikke, det gikk kaldt nedover ryggen min, armene stivna, kinnene ble flate, som om noe ondt var i rommet, eller dødt, jeg veit ikke helt hva forskjellen er, ondt eller dødt, men som om det var noe der, noe som ikke ville forsvinne hvis jeg ikke lå helt stille, så jeg ble liggende helt stille, rørte meg ikke, helt til jeg sovna igjen, eller til jeg kunne se sola, for sola sto opp, den sto alltid opp, selv om jeg ikke var sikker, for hvordan kan man være sikker på noe når ingen andre er sikker på noe, hun snur seg, stopper mellom to steg, ser på meg med de store øynene, venter på svaret mitt, jeg kan ikke svare alt det, det blir for mye, så, jeg skal begynne på nytt, helt på nytt, sier jeg, og veit ikke om hun kan forbinde noe med et sånt svar, men hun fortsetter iallfall, tåka blir tjukkere, kan ikke se mer enn en tjue–tretti meter framover, bare gjørme og jord, de små beina hennes begynner å synke litt også, hun stopper opp, ser seg rundt, vannpytter her og der, på grunn av Gud? 37

sier hun, men venter ikke denne gangen, forventer ikke noe svar, vil ikke ha noe svar virker det nesten som, stikker bare føttene forsiktig ned i den våte jorda, prøver å holde seg der det er antydning til gras og røtter, jeg kan ikke si mer om Gud, jeg kan ikke si noe om Gud, annet enn at når jeg våkna etter drømmene og det kjentes som det var noe der, noen, en kald kraft, og jeg rulla meg sammen og frøys, som begravd i frost, noe det ville ta tusen år å tine, og hvis det der var Gud, må jeg løpe tilbake fort som faen, tilbake dit jeg kom fra, om jeg så utløser alle miner på sletta, om bikkjene river meg i fillebiter, om hver eneste kule i hvert eneste automatgevær borer gjennom meg, hun stopper opp, jeg stopper opp, hun beveger fotbladet sitt fram og tilbake, lett, hun tar ett skritt bakover, peker, går til sida, og der ser jeg grønt metall, litt rustent, har ligget og venta, jævelsk tålmodig, men ikke på oss, ikke denne gangen, hun tar et skritt utenom, jeg følger på, hun snur seg, ser på meg, smiler, Gud beskytter oss, så fortsetter hun, som om hun virkelig tror på det, at det fyller den tynne kroppen hennes, at hun kan gå her gjennom tåka helt trygt, lede oss gjennom den, fordi noe annet leder oss, og jeg skjønner det ikke, jeg greier ikke skjønne det, 38

at det går an å gå rundt med rein kjortel, med åpne øyne, med et sånt smil, hvordan det har skjedd, hva det kommer av, det må være derfor de vil over, alle vi har fulgt til grensa, derfor de har fulgt jenta over tåkesletta, og jeg har stått og sett dem forsvinne, inn i tåka, akkurat sånn, men nå er jeg her, og jeg veit ikke, aner ikke hva jeg skal si, om det er noe å si, jeg bare følger etter henne, i fotsporene, så presist som mulig, bare der kan jeg være sikker, er det sant at ingen trodde på lyset hos dere? sier hun plutselig, hun ler litt, som om hun ikke kan skjønne det, som om hun må le hver gang hun tenker på det, de trodde kanskje bare ikke det betydde noe spesielt, sier jeg, forklarende, voksent, så voksent jeg greier, sånn at hun kan forstå at det er mer her, mer å forklare og forstå, noe som man må sette seg inn i, kjenner du noen gamle, noen som så? sier hun, og jeg, ja, onkelen min så, da han var liten, hun snur seg igjen, jeg blir litt bekymra hver gang hun gjør det, usikker på om hun følger med, tåka er stinn, det er umulig å se mer enn bakken rundt oss, trodde han? spør hun, stopper opp, men snur seg ikke denne gangen, venter bare på at jeg skal svare noe, 39

men jeg veit ikke helt hva jeg skal svare, for jeg veit ikke hva han trodde, tror, jeg veit ikke om han trodde eller tror, jeg spurte han aldri, jeg veit ikke hvorfor han aldri gikk denne turen, hvorfor han ikke rømte til Riket når han hadde sjansen, for det var bare lyset som sto i huet på han, det var det han helst snakka om da jeg flytta inn, når jeg spurte etter mamma og pappa og han ikke visste hva han skulle svare, hva svarer man en unge som er den eneste overlevende etter bombeangrep, i en krig der det ikke var mulig å se hvem som var fienden før etterpå, kanskje han trodde at noen passer på, sier jeg, og jeg merker at hun strekker seg litt, får øye på noe, jeg retter meg også opp, kan se skygger og former der framme, jeg veit ikke helt hva, hun begynner å bevege seg igjen, jeg etter, noen skritt seinere er det der framme blitt til en skau, det ser ut som skauen vi forlot, som om vi har gått i sirkel, men hun er sikker, går rett på, jeg skjønner at skauen der framme bare likner den vi kom fra, noe av skauen rører på seg, pappa, sier hun, Sibel, sier han, det har aldri slått meg at hun har et navn, at de på den andre sida også har navn, men selvfølgelig har de det, hun er Sibel, og nå får jeg øye på silhuetten av han, han står ganske stille, løfter så den ene arma, litt etter litt kommer han mer til syne, 40

militærklær, men ingen distinksjoner, ingen merker, bare slitte militærklær, svart skjegg, lue, han har smilerynker, store smilerynker, han åpner armene, hun løper inn i armene hans, han klemmer henne, ser på meg, salam alekum, sier han, jeg løfter hånda til hilsen, litt forsinka, hvor er resten, sier han, jeg veit ikke helt hva jeg skal si, jeg ser meg tilbake, for første gang ser jeg meg tilbake, jeg kan ikke se noe, bare tåke, jeg ser på han igjen, han ser alvorlig ut, men smilerynkene er der ennå, de har oppdaga ruta, sier jeg, usikker på hva slags reaksjon jeg har i vente, men han stirrer bare ut over sletta, vi kan flytte den lenger sør, sier han, han legger hånda over skuldrene på jenta, og sier, vi må komme oss i skjul i fall tåka letter, snur seg, begynner å gå oppover, inn mellom trærne, en sti gjennom tett skau, opp en skrent, og han har rett, tåka letter, vi går helt til skrenten stopper, skauen åpner seg, til en liten plass, ser ut som enden av en vei, det står en rusten campingbil der, mannen går inn, jenta blir stående utafor, ser på meg, smiler, det gikk jo fint, sier hun, 41

mannen kommer ut igjen, han har med en drikkeflaske i blikk, gir den til meg, men så tar han den tilbake igjen, skrur av toppen, gir den til meg igjen, jeg setter den mot leppene, kjenner vannet i munnen, rundt tunga, ned i halsen, som all verdens plaster på én gang, som et helt livs hvile i ett øyeblikk, ser du, der er Boztas, der framme, han peker mellom noen trær, og jeg kan ane noe, bygninger på toppen av en bakke, en fjellskrent, vi tar deg med til sentrum, så blir du avhørt, får noen ordentlige klær og et sted å bo, sier han, du er trygg nå, sier hun, og jeg ser på dem, Sibel som har gått over sletta med minene, faren som har stått nervøst og venta, jeg ser de to, at de hører sammen, og så skjønner jeg, hvorfor onkel aldri gikk over sletta, gjennom tåka, hvorfor han aldri ble borte, ble usynlig, og jeg måtte helt hit for å innse det, at han bare ville passe på meg, som en far passer på ungen sin, at det ikke var noen annen grunn

II

Boztas

Sibel

Det tar en del tid å bli voksen. Det er ikke gjort over natta, sånn som jeg trodde før.

Pappa roper på meg. Jeg går inn i stua. De sitter på golvet alle sammen. Pappa på den ene siden, resten av mennene på den andre. Men det er bare pappa som ser rett på meg. Kan du lage noe kaffe til oss, sier han. Den gode.

De andre mennene ser ned på hendene sine. Fem menn, åtte hender. Han fra moskeen har ingen, han er visst født sånn. Noen blir til og med født uten bein. Sånn ble det etter himmellyset, det sier iallfall Umut.

Hendene til de fleste som har hender, er kraftige.

Læreren min er den eneste med små hender. Tynne fingre. De ser ut som kvister på et litt inntørket tre. Som om de knekker hvis de brukes. Kanskje derfor han alltid pleier å sitte sånn, med hendene foldet, i fanget.

Læreren min ser til slutt opp. Han smiler og nikker til meg. Men han sier ikke noe. Blir sittende stille, som de andre.

Som mus, er det noen som sier. Selv om mus ikke er spesielt stille, iallfall ikke de som gnager mellom eta47

sjene. I bjelkene som går inn i steinveggen og holder taket til soverommene oppe.

Jeg går til kjøkkenet, tar boksen ned fra hylla. Åpner den. Den lukter fredag. Pappa pleier å drikke den kaffen når han kommer hjem fra bønn. Samme hvor sent det er.

Og så klager han alltid på lørdag, at han ikke har fått sove. Og så sier jeg at den kaffen er sterk, det vet du da.

Og så sier han jo visst jenta mi, men det var jo fredag.

Det er sånne ting som gjør at jeg liker faren min. At han gjør noe som han vet er dumt.

Det ville vært mye verre å ha en far som mener han bare gjør smarte ting. Altfor mange har fedre som tror de bare gjør smarte ting.

Men det er nå min mening. Andre kan ha en annen mening.

Man skal ikke legge seg opp i andres saker, som Umut sier. Jeg er iallfall for gammel til den slags, sier hun. Så har kanskje akkurat det der med alder å gjøre.

Umut er vel noe sånt som trippel så gammel som pappa. Hvis ikke hun er voksen, er ingen det.

Jeg tror ikke det er nok kaffe til alle i boksen. Kanskje tre–fire kopper. Men ikke seks. Helt sikkert ikke seks.

Jeg heller vann i kaffekjelen. Prøver å tenne på gasskomfyren med lighteren. Den er irriterende vanskelig å bruke, hjulet er nesten umulig å dreie rundt.

Jeg bestemmer at hvis ikke lighteren tenner innen ti forsøk, så er mennene i stua en dårlig ting.

Lighteren tenner på det tiende. Jeg er usikker på hva 48

det betyr, om nøyaktig ti er det samme som innen ti forsøk.

Den lille lighterflammen antenner gassen fra hullene i keramikken på komfyren. Flammen blir til en blå og fresende sirkel.

Da hører jeg pappa si noe om at hun ikke er så gammel. Han sier det litt oppgitt, litt for høyt. De andre mennene snakker lavt.

Jeg setter forsiktig kaffekjelen på flammen. Beveger meg mot stuedøra.

Mannen fra moskeen sier at hun slettes ikke er liten, det er derfor hun ble tatt ut av hentetjenesten.

Jeg skjønner jo det nå. At de må bruke barn til å hente dem som vil over grensa. Først trodde jeg at minene ikke gikk av på små og lette mennesker. Men pappa fortalte det nå når vi slutta å hente. At de ville folkene fra den andre siden ikke skyter når det er barn i nærheten. Det er derfor voksne ved grensa alltid må ha med unger.

De ville folkene kommer aldri inn i minefeltet. Så de er for langt unna til å sikte ordentlig. Til å være sikker på at de ikke skyter unger.

De kan ikke være ville på alle måter, tenkte jeg da.

Det tror jeg fremdeles jeg har rett i. Uansett hva andre måtte mene.

Hun har aldeles ikke begynt å blø, sier pappa. En av de andre mennene spør hvordan han kan vite det. Det ville hun fortalt meg, sier pappa. De andre blir helt stille når pappa sier det.

Jeg lister meg tilbake til komfyren. Jeg heller kaffen 49

ned i det kokende vannet. Og så finner jeg fram den andre kaffen, den billige. Som ligger i skapet over vasken. Tømmer litt av den på toppen. Sånn at det blir nok til alle.

Jeg vet godt hvem han gutten som har tatt over etter meg er. Ahmed. Han går to klasser under meg.

Noen av henterne blir gærne av den jobben. Og i så ung alder. Ahmed oppfører seg som om profeten er bestefaren hans eller noe.

I skolegården selger han ting han har fått tak i fra desertørene. Alt mulig rart. Penner, fyrstikker, sko. Ting som kommer fra den andre siden. Han sier han har fått det i gave, som takk for at han berget dem. Men jeg vet jo at det ikke er sånn det funker.

Jeg lister meg tilbake til døra. Jeg synes ikke fedre skal være for pågående med å stille sånne spørsmål, sier pappa. Vi har sagt at du får innvilget skilsmisse om du vil, sier en annen. Du kan uansett ta en ny kone, sier mannen fra moskeen. Nå er det pappa som ikke sier noe.

Jeg tror pappa venter fremdeles. At det var derfor han meldte meg på hentetjeneste. Han innbilte seg vel at hun ville komme tilbake, samme veien som hun dro.

Til minefeltet. Over grensa.

Jeg tror ikke mamma stakk fra oss. Jeg tror bare hun ville noe annet. Det er iallfall det Umut sier. Jeg synes det høres ut som noe jeg kan tro på. Jeg husker iallfall at mamma var glad i oss.

Men det er ingen som snakker om det. At noen reiser den andre veien også, til de ville. Mens desertørene blir feiret. Hver gang. Over hele byen.

50

En gang spurte jeg Umut hva som skjer med dem. De får bestemme hvor de vil videre, sa hun. De fleste reiser litt lenger inn i Ummaen, inn i de muslimske områdene, opp i fjellene eller helt ned til havet. Men noen drar videre, til de kristne stedene. Eller enda lenger.

I Riket er de alle trygge, sier Umut.

Sjelden blir noen værende i Boztas. Jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg kan ikke tenke meg noe sted som er finere, her på toppen av bakken. De smale gatene, steinhusene, klesvask hengende mellom vinduene, lukta av middag.

Alle som hilser på deg på vei hjem fra skolen og spør hva du har lært i dag.

Og hvis man sniker seg opp til toppen av minareten, kan man se så mye himmel som man vil. Spesielt når det er vinter og lufta er kald og klar og alle stjernene har bestemt seg for å skinne samtidig. Det er det beste.

Så lenge man ikke har det minste høydeskrekk, vel å merke.

Boztas har alt, bare ikke mamma.

Jeg kan høre noen skritt ved døra, skynder meg tilbake til komfyren. Løfter på lokket, ser ned i vannet.

Pappa kommer inn, han er utålmodig i kroppen. Er kaffen snart ferdig? spør han. Ja, jeg tror den er ferdig, sier jeg. Han kommer bort til meg, tar kjelen av komfyren. Jeg finner fram seks kopper. Jeg kan ta det herfra, sier han. Gå ut og lek du, sier han.

Han bærer inn kaffen selv. Jeg setter koppene og sukkeret på kjøkkenbordet. Så det skal bli lettere for ham.

Deretter stikker jeg føttene i sandalene og går ut.

51

Jeg setter meg på benken utenfor stuevinduet. Vinduet står litt åpent. Jeg kan høre det klirre i koppene der inne.

Kaffe som skjenkes.

Når det høres ut som alle har fått, snakker læreren.

Hun har fått bryster, sier han. Ser du på brystene til datteren min, sier pappa. Han høres sint ut. Nei, men jeg kan jo ikke unngå å legge merke til det. Hva vil dere egentlig, sier pappa. Mannen fra moskeen sier at hun må begynne å dekke seg til. Det er på tide nå. Men hun er bare en jente, sier pappa.

Jeg husker dagen før mamma dro. Selv om det er lenge siden. Det jeg husker best, er festen for tante. Hun skulle gifte seg. Det var ingen menn der. Noen venner av tante. Og slektninger. Jeg var den eneste snørrungen.

Den eneste som kom uten hijab.

Tante satt på en stol, og hadde et rødt slør over ansiktet. Vi andre gikk rundt henne, i en sirkel. Vi sang og klappet. Tante gråt, men jeg tror ikke hun var lei seg. Jeg tror hun gråt fordi man bør gråte ved en sånn anledning. Iallfall fortalte mamma at hvis man ikke gråter når man sitter med slør og vi synger, betyr det ulykke.

Etterpå malte bestemor en flekk i håndflaten på tante, la en mynt på flekken, og bandt et tørkle rundt hånden.

Bestemor gjorde det på meg også. Hun smilte og sa at mynten gir lykke. For tante som skal gifte seg, og for hele familien. Sang dere sånn for mamma også, da hun giftet seg? spurte jeg. Selvfølgelig, sa bestemor.

Jeg husker nøyaktig veien vi tok hjem igjen, mamma og jeg. Under buegangen ved bakerens hus, gjennom 52

smauene ved det gamle tårnet, opp alle steintrappene bak moskeen, langs den gamle bymuren.

Den kvelden la mamma meg, som i gamle dager. To tepper oppå hverandre, og så pakket hun meg inn. Skjøv alle kantene inn under kroppen min. Det kilte litt på ryggen og i tærne. Jeg kunne nesten ikke bevege meg.

Har du mynten i hånden ennå, sa hun. Ja, sa jeg. Fint, det gir gode drømmer, sa hun. Så kysset hun meg på panna og kinnet. Jenta mi, du kommer alltid til å være jenta mi, husk det, sa hun før hun lukket døra.

Jeg våknet neste morgen og var skuffet. For jeg kunne ikke huske å ha drømt noe som helst. Det irriterte meg en smule eller to, eller det irriterte meg nesten et helt brød faktisk. Jeg hadde akkurat begynt å skjønne at voksne sier masse greier som ikke stemmer.

Pappa kom inn, uten å banke på eller noe. Har du sett mamma? spurte han. Jeg har ikke stått opp ennå, sa jeg.

Nei vel, så du har ikke sett mamma, sa han. Ikke det jeg vet, jeg har ikke drømt heller, sa jeg.

Omtrent sånn skjedde det.

Resten av dagen fløy pappa rundt og spurte etter mamma. Pappa spurte meg flere ganger om hva som hadde skjedd kvelden før. Og jeg måtte fortelle, om og om igjen. Det er vel derfor jeg husker det så godt, tipper jeg.

Det skal noe til å ikke bli bekymret når pappaen din flyr rundt og leter etter mammaen din. Men hva kunne jeg gjøre? Jeg forsøkte å roe ham ned. Lagde lunsj. Feide golvet. Uten at det hjalp så veldig.

53

Umut kommer ut på balkongen sin med en vannkanne.

Hun vanner urtene hun har i potter på gelenderet. Hun ser meg ikke før hun er ferdig. Sitter du der du da, sier hun.

Jeg reiser meg og går mot henne, sånn at mennene ikke skal høre at jeg har vært rett utenfor vinduet. Nei, nå står jeg her, sier jeg når jeg står under balkongen. Jeg kan nesten ta tak i den, hvis jeg løfter hånden så høyt jeg kan og står på tå.

Umut har fått noen hår på haka. Jeg er litt usikker på om jeg skal si det, for jeg vet ikke om hun får øye på dem i speilet selv.

Jeg finner ikke brillene, jeg har fått et brev, men jeg vet ikke hvor brillene er, sier hun. Skal jeg hjelpe deg å lete, sier jeg. Hvis du kan det, ville jeg vært evig takknemlig, sier hun. Hvor lenge er evig, sier jeg. Det er all tiden som kommer, sier hun.

Jeg løper opp trappene til andre etasje, inn til henne.

Hun har åpnet alle vinduene, men de er ganske små og ikke så mange, så det blir aldri veldig lyst her inne. Jeg begynner å lete likevel. Først på badet. Langs servanten, i hyllene, oppe på kanten av badekaret. Deretter fortsetter jeg å lete på kjøkkenet, på bordet, kjøkkenbenken, i skuffene med bestikk, i hyllene med asjetter, glass og kopper. Så leter jeg i bokhyllene i gangen, de strekker seg fra golvet helt til taket. Jeg må bruke en stol for å nå opp til de aller øverste hyllene.

Jeg finner brillene etter mye om og men og jeg vet ikke hva, de ligger rett under senga hennes på soverommet.

Jeg gir dem til Umut. Hun setter dem på nesetippen sin 54

og blunker. Har du sett, sier hun. Ja, og nå kan du også, sier jeg. Ja, det har du jammen rett i, sier hun.

Umut spør om jeg vil ha en kopp varm sjokolade. Jeg lurer på om jeg skal komme meg tilbake og sette meg utenfor vinduet igjen, men jeg er ikke sikker på om det er noe mer jeg trenger å høre fra den kanten. Så jeg sier ja takk.

Umut heller litt melk i en kasserolle, så brekker hun noen biter med mørk sjokolade og har i. Tenner komfyren, setter kasserollen på, og begynner å røre rundt med en skje.

Så hva driver du med om dagen? sier hun. Jeg prøver å forstå når man blir voksen, sier jeg. Umut løfter skjeen opp av kasserollen, lar det dryppe litt melk av den, før hun fortsetter å røre igjen.

Jeg vet ikke om det er så mye å forstå, sier Umut.

Det er lett for deg å si, som har blitt voksen for minst én evighet siden, sier jeg. Ja, det har du kanskje rett i, sier hun.

Mamma hadde lagt igjen en notis i et skap i gangen.

Pappa fant den først et par dager senere. Jeg har tenkt mye på det. Hvorfor hun la den i et skap i gangen.

Et skap som vi nesten ikke brukte. Et skap med ekstra pledd og tykke sokker til de kalde nettene.

Jeg har kommet til at hun ikke ville at noen skulle finne den før til vinteren. Men pappa gikk gjennom alt.

Hele huset. Løftet på saker og ting, flyttet dem, pakket greier ut og inn og ut igjen. Han var sikker på at det måtte være et eller annet tegn på hvor hun var blitt av.

Så til slutt fant han lappen fra mamma.

55

Jeg kom hjem fra skolen da han satt og leste den.

Han satt foran kjøkkenbordet og grein som en unge. Da mener jeg sånn når haka skjelver litt opp og ned, og det er både trist og stygt og komisk samtidig.

Jeg spurte hva det sto på lappen. Han sa ingenting, han bare så på meg. Men han greide ikke slutte å skjelve med haka. Jeg lagde kaffe til ham. Først mye senere på kvelden sa han at mamma hadde dratt over grensa.

Umut heller den varme sjokoladen i to kopper av blikk.

Hun setter den ene foran meg, og den andre på sin side av bordet.

Du må vente til den blir litt kaldere, hvis ikke brenner du deg, sier hun. Hva driver du med for tiden? spør jeg. Jeg har fått dette brevet, sier hun, og legger hånden på en konvolutt på bordet.

Skal du ikke lese det, sier jeg. Å, jo, det må jeg jo, sier hun. Du er jammen rar, sier jeg. Fortell meg noe jeg ikke vet, sier Umut.

Jeg blåser i koppen og prøver å drikke. Det går fint hvis jeg gjør det langsomt og trekker inn luft samtidig.

Jeg lager en høy lyd mens jeg drikker. Umut gliser, men så gjør hun det samme selv.

Hun åpner konvolutten, hun skjelver litt, men hun er veldig nøyaktig likevel. Så tar hun ut brevet, legger det foran seg. Hun leser helt stille, hun beveger ikke engang leppene. Når hun har lest ferdig, tar hun av seg brillene, hun blir sittende og se rar ut.

Du trenger ikke si noe, men jeg lurer jo litt, sier jeg.

Umut smiler, trist på en måte, så super hun litt kakao.

56

Sønnen min kommer på besøk, sier hun. Jeg visste ikke at du har en sønn, sier jeg. Nei, det visste nesten ikke jeg heller, sier hun.

Vi sitter og super kakao uten å si noe begge to. Helt til jeg spør om han også dro over grensa til den andre siden, til de ville. Nei, sier Umut.

Jeg har lyst til å spørre mer, men jeg vet ikke helt om hva, eller hvordan. Jeg tror Umut merker det, men hun har en god del gamle saker å tenke på, ser det ut som.

Fra vinduet på kjøkkenet kan vi se at mennene forsvinner ut av huset vårt. Gata er så trang at de blir gående på en rekke, to og to sammen. De forsvinner bak hjørnet, ned steintrappene.

Har dere hatt storbesøk, sier Umut. Ja, de har kommet for å fortelle pappa at jeg er voksen, sier jeg. Når ble du det? sier hun. Jeg vet ikke om jeg liker at Gud gjorde meg til jente, sier jeg.

Umut bretter sammen brevet fra sønnen hun ikke visste hun hadde, eller hvordan det nå henger sammen, og legger det på kjøkkenbenken. Så snur hun seg og ser på meg.

Menn har fått noen fordeler og noen ulemper, sånn er det med kvinner også, sier hun. Du må bare lære å bruke fordelene dine riktig, sier hun.

Jeg takker for kakaoen, og løper over gata til huset vårt igjen. Inne på kjøkkenet står pappa og vasker opp koppene. Hva ville de folka der? spør jeg når jeg har satt fra meg sandalene. Nysgjerrigjente eller viktigjente, sier pappa. Det sier han når han vil gi meg et valg. Om enten 57

å stille et spørsmål som jeg får svar på, eller si hva jeg vil. Viktigjente, sier jeg.

Pappa stopper vaskinga. Snur seg mot meg, ser alvorlig på meg. Jeg sier at jeg kan begynne å bruke hijab, hvis det gjør ting enklere for ham. Men på én betingelse. At jeg får lese lappen fra mamma.

Har du lyttet på oss, sier pappa. Det er vel ikke noen overraskelse for noen, sier jeg. Nei, sier han og fortsetter å vaske opp.

Jeg blir stående og se på ham til han er ferdig med alle koppene. Deretter tørker han dem, en for en. Setter dem på plass i skapet. Nå, hva blir det til? sier jeg.

Pappa går inn på rommet sitt. Jeg hører ham romstere i skapet. Han kommer tilbake med en skoeske. Han setter den på kjøkkenbordet. I skoeska er det gamle bilder og konvolutter. Han tar opp en papirbit og gir den til meg. Så forsvinner han ut i hagen.

Lappen er liten, revet ut fra en kladdebok. Jeg blir sittende med lappen i hendene en liten stund. Så en liten stund til. Jeg lurer på hvor mange stunder som skal til før de er all tiden som kommer.

Det er nesten umulig å forestille seg en tid som er tom for stunder.

Jeg ser på skriften. Den er ganske rotete. Ikke som min og pappas. Men jeg greier å lese den likevel.

«Elskede. Jeg vet du tror, og jeg aksepterer det. Men så lenge du ikke aksepterer at jeg ikke tror, kan jeg ikke være her. Du finner meg helt sikkert på den andre siden, om du vil. Pass på deg selv, men først og fremst Sibel.

Jeg venter på dere. Din for alltid.»

58

Jeg blir sittende og lese over det en gang til. Ordentlig, linje for linje. For å se om det er noe mer der. Noe som kan forklare det som ikke står. Men siden det ikke står, finner jeg det ikke.

Mamma ble ikke bare en av de ville. Hun ønsket at vi skulle bli det også. At vi alle sammen skulle smelte sammen med de ville.

Til slutt kommer pappa inn igjen. Han ser på meg og lappen. Hvorfor dro vi ikke, sier jeg. Hvorfor ble vi værende? Jeg vil heller være vill og sammen, alle sammen.

Pappa er stille en lang stund. Man kan flykte fra alle ting, sier han endelig. Fra familien, fra slekta, fra byen.

Men ikke fra Gud.

Umut

Skinnet fra vinduskarmene. Den sterke kveldssola. De siste strålene før den forsvinner. Videre, til et annet sted.

Om Gud vil.

Jeg kjenner igjen blikket ditt. Jeg vet hva du ser: En verden som må forandres. En verden du er ansvarlig for å forandre, nå. Slik den unge uavlatelig må forandre noe, nå.

Hadde jeg bare kunnet vise deg hva som skjedde med den unges blikk i tiden før vår. Hvordan det begynte med begjær, gikk over i desperasjon, endte i apati. Helt til det ikke var mer ungdom igjen.

Hvordan de gamle visnet hen, til en alderdom fylt av lengsel etter tapt begjær.

Hvordan de gamle gjorde alt for å se unge ut, oppføre seg som unge.

Slik ingenting av verdi var varig før Gud viste seg for oss.

Hvordan alt endret seg etterpå, hvordan alt var forandret for de av oss som var igjen. Vi som er gamle, eldes annerledes. Som tidevannet som kjærtegner stei63

nene rene og kantløse. Hjertene får slutte å brenne og begynne å vente.

Hvor vakkert det er når Gud lar sinnet stilne.

– Tameez, jeg er full av takknemlighet for at du er her, prøver jeg.

– Tamas, jeg heter Tamas nå, svarer du.

Du likner meg i så mye. Mest av alt i utålmodigheten.

Denne sitrende følelsen i armer og bein, som om de må være i bevegelse, gjøre noe, gå ut der, handle, rive ned, bygge opp.

Slik vi ville rive ned og bygge opp, slik jeg ville det, skrev pamfletter, malte bannere, samlet folk til demonstrasjoner. For å forandre alt, innenfra og utenfra.

Gi kvinner en stemme.

Det var det vi sa. Kvinner skulle få en stemme. Jeg ville ha en stemme.

Som om det å snakke i seg selv har verdi.

– Tamas, du er annerledes, men du er også den samme, sier jeg og smiler.

– Jeg er fri i Kristus nå, sier du og ser ut av vinduet.

Fri. Frihet.

Så mye jeg snakket om det, du skulle bare visst.

Hvordan vi kunne få større frihet. Ta tilbake friheten mennene hadde frarøvet oss. Vi leste Koranen med frihetens blikk. Leste hadithene med frihetens blikk. Klippet ut de passasjene som passet oss. Limte dem sammen på nye måter.

Vi gikk i moskeene, til lederne, til redaktørene. Tvang dem til å lytte til oss, til å høre vår tale om frihet.

Se hvordan profeten ga kvinnene frihet. Se hvordan 64

profeten, fred være med ham, ga kvinner nye og flere rettigheter. Profetens intensjon var å gjøre alle like.

Uansett kjønn, rase og legning er vi alle like for Gud. Slik snakket vi. Som om Gud var vår oppfinnelse.

Som om vi kunne bestemme hva Allah mente, hva Han ville.

Om jeg bare kunne vise deg kampen for frihet, hvordan den ikke synes å ha noen ende. Jeg ser det i måten du sitter på. Ytterst på stolen, så du kan reise deg og gå når du vil. Så du kan gjøre akkurat det du tror du trenger å gjøre.

Så du slipper å høre annet enn det du forteller deg selv.

– Vil du sove her? Rommet ditt står klart, sier jeg.

– Vi reiser videre i kveld, når det er kjølig, sier du.

– I kveld, gjentar jeg.

– Vi må være i Moriah før utgangen av uka, sier du.

Byer som har forsvunnet, nasjoner som smuldret opp, generasjoner som ble borte. Hva kan vi fortelle, hvordan kan vi fortelle? Vi som var der? Hvis våre sønner og døtre ikke vet hvordan de skal spørre?

Hvorfor vil du ikke vite hva Gud viste oss, Tameez?

Skulle ønske jeg kunne si: Det begynte i en tid da tørken hadde vart lenge og skyggene lå tette. Det begynte i en tid da ingen visste at alt er et under. Det begynte i en tid da kjeften og kjønnsorganene ble brukt i tide og utide, men ingen brukte muligheten til å nå paradis.

Skulle ønske jeg kunne fortelle: Da det startet, prøvde vi å lage logiske forklaringer, vitenskapelige forklaringer. Men så ble noe helt annet viktig. Når satellittene forsvant, flyene falt ned, båtene ble borte, toglinjene 65

brøt sammen, bilene sluttet å virke, elektrisiteten opphørte. Skyene som samlet seg, stormene som begynte å rase.

Vi pratet ikke mer. Vi rømte byene, forsøkte å finne gjemmesteder.

Jeg kom hit, opp i fjellene, bort fra menneskemassene og lidelsene, bort fra kampene og hungeren. Her oppe fantes det gjemmesteder. I Boztas, plassen Gud så i nåde til, stedet Gud styrte stormene rundt.

– Det er langt til Moriah, sier jeg.

Jeg skyver skålen med köfter over på din side av bordet.

Du forsyner deg endelig. Jeg plasserer salatbollen ved siden av deg. Du smaker på begge deler. Setter deg til rette i stolen, begynner å spise ordentlig. På samme måte som før, med albuene stikkende ut til siden.

– Du kan bli med oss, sier du.

– Jeg kan vel ikke reise noe sted, ler jeg.

Den tiden, da de verste stormene la seg. Da vi kunne krype ut av kjellere, tuneller, huler. De av oss som var igjen. De fleste av oss i Boztas berget seg.

Tameez, det er dette øyeblikket jeg så gjerne ville vist deg. Etter flukten fra krig og hunger, fra Guds vrede.

Etter alle slags lidelser, etter at vi hadde sett en hel verden falle fra hverandre. Borte, slik vi kjente den.

Da, Tameez, er det der. Det er det jeg så gjerne skulle si deg.

At jeg er der ennå.

I det øyeblikket.

At det aldri vil ta slutt.

66

Jeg hadde akkurat møtt faren din. Jeg kjente ham ikke, men han hadde gitt meg husrom. Jeg og noen andre søkte tilflukt her.

Vi gikk ut av huset, jeg først, faren din like etter, resten av flokken bak.

Flammene fylte hele himmelhvelvingen, Tameez.

Det var midt på natten, men det lyste opp som dagen.

Englene danset over hodene våre. I alle verdens farger.

Jeg snudde meg, så på de andre. De falt på kne, alle sammen, din far også.

For første gang bøyde jeg meg. Kjente knærne mot brosteinene. Slik hele folket i Boztas lå på kne for sin skaper.

For Allah, priset være Ham. Noen sa vi måtte gjemme oss, at det ikke var trygt.

Men det var for vakkert, for overveldende. Gud hadde vist oss sin vrede, nå viste han oss sin storhet.

Gud hadde spart oss så vi kunne se mirakelet.

Da hadde jeg ikke lenger noe valg. Det var da jeg skjønte at jeg aldri hadde hatt noe valg. Gud hadde innviet oss i profetens åpenbaringer.

Gud lot oss alle se gjennom profetens øyne.

Her, i Boztas, ga jeg meg over. Jeg reiste meg til slutt, jeg husket en setning fra hadithene, jeg sa den høyt: Priset være Gud like mye som blekket i hans ord. Priset være ordet slik det står.

Det var din far som hørte meg si de ordene, Tameez.

Din far og din Herre.

– Det var på grunn av deg jeg måtte finne en annen Gud, sier du plutselig.

67

Du sier det mens du skjærer en bit av en köfte og skyver den inn i munnen til det som allerede er der.

– Meg? – Eller på grunn av far, da han giftet seg med Vanna.

Jeg leter etter brillene, tar dem på. Du fortsetter å tygge, som om ingenting har skjedd. Du ser eldre ut enn jeg ventet. Du begynner å få rynker i panna. Og ved øynene, i overgangen fra øyne til tinninger.

Du er i den alderen jeg var i da jeg giftet meg. Mitt eneste under. Alle mente det var for sent for meg å få barn. Ja, for sent å bli gift, jeg hadde ikke engang noen som kunne forhandle medgiften for meg. Men jeg leste skriftene med nye øyne, jeg skjønte at Herren ville vi skulle skape familier, at ummaen måtte organiseres.

Spesielt da, etter at verden hadde gått i oppløsning.

Og din far var der, klar for å gi meg et hjem, her i Boztas. I den lille byen der alle hadde falt på kne.

– Men Tameez, Tamas mener jeg, jeg var enig. Vanna trengte en forsørger, og jeg støttet ham i giftermålet.

– Mor, du led. Fra den dagen hun kom i huset. Hver gang far sov på hennes rom, led du.

Det kom en tid som krevde at vi alle innordnet oss Hans vilje, Hans forordninger. Slik at verden kunne gjenoppstå, så nye barn kunne vokse opp, så fred og orden kunne slå rot. Den eneste måten vi kunne gjøre det på, var ved å underkaste oss Herren i ett og alt. Så Han igjen ville se i nåde til oss.

Hvordan kan jeg forklare det? At den store gleden, den dype tilfredsheten, oppstår først når all vilje er 68

underlagt den største viljen. At det bare er én ting som er godt, og det er det Allah vil.

– Tamas, prøver jeg.

Navnet ditt lyder hardere, stivere sånn.

– Jeg husker det, du ble mørk rundt øynene, stivnet, du ble fraværende og redd, sier du, peker med gaffelen i lufta.

Du stikker gaffelen i salatbollen, forsyner deg en gang til.

Da vi fikk deg, skjønte jeg hvilken gave alt var, alt som kom til mine hender. Alt som finnes, finnes fordi Han lar det finnes. Alt er av Hans uendelige nåde. Jeg satt på trammen og holdt deg i hendene og kjente den varme brisen rundt kinnene. En av de første dagene da været igjen minnet om tidligere tider.

Jeg tenkte: Den milde vinden er en påminnelse om de ville stormene Han i sin nåde holder tilbake.

– Kjære sønn, ens egne følelser er ikke alltid det viktigste, sier jeg mens jeg retter på brillene.

– Hvordan kunne jeg bli værende i et hus der min mor ble satt til side? En mor som var mer belest enn alle i Boztas til sammen?

Du virker sint, du stopper å tygge, rister på hodet.

Det mørke håret ditt har begynt å gråne ved tinningene. Hvor lyst det var de første månedene! Samme år som handelen startet igjen og vi kunne handle med sølv og gull. Vi barberte av deg håret, veide det og ga det dobbelte av vekten i gull til de fattige.

Faren din hadde råd til det, han var den eneste mannen i Boztas som hadde råd til å hjelpe de fattige.

69

Faren din hjalp de trengende, akkurat som Allah krever.

– Jeg savnet deg da du ble borte, lenge visste jeg ikke om du var i live, sier jeg.

Jeg merker at det er viktig at du tror meg nå. Du stopper å tygge igjen, ser ned på tallerkenen.

– Jeg savnet deg også, men jeg greide ikke se på det som skjedde.

– Jeg kunne ikke forby noe som Gud gjør mulig, og din far hadde midler til å ta seg av oss, alle sammen.

Du svelger. Du ser på meg, legger gaffelen fra deg på asjetten. Jeg er den eneste du har, likevel greier du ikke å holde friheten for deg selv. Må ut og slåss, selv mot din egen mor.

– Kristus vil løse deg fra smerten!

Du nesten roper det. Jeg ser mot vinduet, om det er noen nede på gaten.

– Du kan ikke holde på sånn i ummaen, vær forsiktig, kjære deg.

Du demper deg, men fortsetter med samme intensitet.

– Men mor, jeg er ikke bare din sønn, jeg er her som vitne. Jeg ble frikjøpt da jeg dro til Apostia, da jeg møtte de kristne, da de fortalte om Kristus.

– Jeg fortalte deg da om Kristus, vi æret alle profeter, vi ærer alle Skriftens folk, vi er venner med alle troende i Riket.

– Mor, Kristus er Guds sønn.

Det tok lang tid før mennene farget skjegget rødt igjen, det tok lang tid før noen kunne ta ut på pilegrimsreise. Vi brukte år på å gjøre Riket trygt, finne allierte, 70

gjøre det mulig å tilbe Gud slik vi var ment å gjøre. Alle vi som trodde på Gud. Uansett hvordan vi trodde.

Men ummaen er stedet hvor vi strever etter å underkaste oss alle deler av Guds vilje. Hvor vi er slavebundet av hans minste ønske. Uansett hva det måtte være. Uansett hvordan kroppen lengter etter all verdens unaturlige friheter.

Hvordan kan jeg vise deg at den eneste friheten som er verdt noe, er den som oppgis?

– Min sønn, du er min sønn, sier jeg.

Det skumrer ute. Jeg tenner lampen på bordet.

– Du er min mor, men jeg vil berge din sjel, sier du.

Jeg tar av meg brillene.

Det står skrevet: Ikke snakk mye uten å nevne Gud, det hardner hjertet.

Jeg ser på deg, uten å se de begynnende rynkene lenger, de første grå hårene synes ikke mer.

Jeg smiler. Er stille.

Jeg forsøker å snakke til deg. Med stillheten.

Og prise Allah, den eneste. Med pusten.

Stene-DeOpplyste.qxp 27.04.2018 11:52 Side 1

Vi befinner oss i en tid der troende fra alle religioner har slått seg sammen mot de gudløse. I et mylder av skjebner gir De opplyste et mangefasettert bilde av den nye verdensø y s t e i n s t en e er forfatter, dramatiker og regissør. Han debuterte med romanen Ventemesteren (2003). Han har skrevet og regissert teater og film, og underviser ved Teaterhøgskolen i Oslo.

ordenen, av mennesker fanget i et nettverk av ideologier og dogmer. Men også av mennesker som er forbundet, uavhengig av hva de tror eller ikke tror på.

Romanen kan leses som en utopi eller en dystopi, en mysterieroman eller en samling historier om menneskets evige spørsmål: Finnes det en Gud? De opplyste forteller om hva som skjer når vi forsøker å svare, ikke minst når vi forsøker å svare på vegne av andre.

Forfatterportrett: j ulie pike Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

Ø Y S T E I N S T E N E D E O P P LY S T E

Da katastrofen var over, viste Gud seg for menneskeheten. Eller gjorde han det?

DE OPP LYS TE øystein stene

Anmelderne om Zombie Nation (2014): «Oppsiktsvekkende om levende døde.

En zombie-historie fortalt med et levende språk, uten et eneste dødpunkt.» brynjulf jung tjønn, vg «Øystein Stenes Zombie Nation er en allegoriroman i internasjonal klasse.» bjørn gabrielsen, Dagens Næringsliv «Det er kort og godt eit originalt og fascinerande verk der fakta og fiksjon er blanda på forvitneleg vis, med element frå opplysingstid og gotisk litteratur, mytar, store oppdagingar og vår eiga tids naturvitskaplege og historiske kunnskap.» odd w. surén , Dag og Tid «I Zombie Nation blir monsteret på imponerende vis gitt språk, bevissthet og menneskelighet. Slik frarøves vi forestillingen om en uproblematisk ytre fiende det er legitimt å utrydde eller forvise, og vi blir minnet om at en slik fiende aldri kan være noe annet enn en fiksjon.» brita strand ragnes, Stavanger Aftenblad «Zombier er på moten, men er sjelden benyttet så originalt som i Øystein Stenes Zombie Nation.» geir vestad, Hamar Arbeiderblad