Jane Shemilt: Datteren

Shemilt-Datteren_Shemilt-Datteren 08.04.15 08.18 Side 1

Jenny Malcolm lever det perfekte familieliv, som mor til tre flotte ung-

guttenes værelser. Ed snorket plutselig

dommer og med en hardtarbeidende nevrokirurg til ektemann. Men

idet jeg passerte, lyden fikk meg til å

da den 15 år gamle datteren Naomi forsvinner sporløst, faller Jennys

skvette. Opp en trapp til, og bort til

tilværelse sammen. Hun innser at under den tilsynelatende plettfrie

Naomis rom. Døren sto på gløtt, og jeg

overflaten skjuler det seg mørke hendelser og hemmelige liv.

gikk stille inn. Det var helt mørkt der inne, Ett år senere er Naomi fremdeles borte. Jenny er på randen av sammen-

sjampo og noe annet, noe bittert og litt

brudd, det samme er familien hennes. Litt etter litt avdekkes mysteriet

sitrusaktig. Jeg famlet meg bort til kom-

rundt datterens forsvinning. Vil sannheten samle familien igjen? Eller

moden, dro frem en t-skjorte og puttet

vil den tvert imot rive dem fra hverandre for godt?

varmeflasken ned i den. Så listet jeg meg bort til sengen, forsiktig, så jeg ikke skulle

Jane Shemilts debut er en følelsesladet og fengslende historie om

snuble i noen av klærne som lå strødd på

hvor godt du egentlig kjenner dem du elsker aller høyest. Datteren

gulvet. Hendene mine gled over dynen for

var en av de mest solgte bøkene i Storbritannia i 2014.

å løfte den opp over henne, men den var helt glatt og flat.

Sengen var tom.

«Ytterst gripende.»

Mail on Sunday

«Fengslende til siste side.›› My Weekly

«Henrivende.»

Sunday Express

DATTEREN

luften var tett og det luktet av jordbær-

JANE SHEMILT

Jeg gikk langsomt opp trappen, forbi

DATTEREN

Jane Shemilt jobbet i mange år som lege før hun tok en mastergrad i skrivekunst. Debutromanen Datteren ble nominert til flere litterære priser i hjemlandet Storbritannia.

Boken nådde 2. plass på bestselgerlisten til Sunday Times.

Jane Shemilt og ektemannen Steve, som er professor i nevrokirurgi, har fem barn og bor i Bristol.

Omslagsfoto: Nina Masic / Trevillion Images Forfatterfoto: Gyldendals Billedarkiv Omslagsdesign: Trond Fasting Egeland

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35150) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 17. mars 2015 - 9:33 (side 4 av 396) NOT PRINT READY!

Originaltittel: Daughter Copyright © Jane Shemilt 2014 All rights reserved Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2015 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Penguin Books, London 2014 Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt.

William Blake, gjendiktning ved Tor Obrestad, Gyldendal Norsk Forlag 1967 Oversetter Benedicta Windt-Val er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-48168-8 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35150) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 17. mars 2015 - 9:33 (side 3 av 396) NOT PRINT READY!

Jane Shemilt

Datteren Oversatt fra engelsk av Benedicta Windt-Val

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35150) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 17. mars 2015 - 9:33 (side 7 av 396) NOT PRINT READY!

DEL I

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35150) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 17. mars 2015 - 9:33 (side 9 av 396) NOT PRINT READY!

Kapittel 1

Dorset 2010 Ett år senere Dagene blir kortere. Epler ligger strødd i gresset, kråkene har hakket huller i fruktkjøttet. Da jeg bærer inn vedkubber fra stabelen under skråtaket i dag, tråkker jeg på en myk kule; den faller sammen og blir til slim under føttene mine.

November.

Jeg er kald hele tiden, men hun er kanskje kaldere. Hvorfor skulle jeg ha det godt? Hvordan kunne det være mulig?

Hunden begynner å skjelve da kvelden kommer. Det mørkner i rommet; jeg tenner opp i peisen, og flammene trekker meg nærmere etter hvert som selvbebreidelsene begynner å blusse opp, brennende og fresende inne i hodet mitt.

Hvis bare. Hvis jeg bare hadde lyttet. Hvis jeg bare hadde sett. Hvis jeg bare kunne begynne forfra igjen, for nøyaktig ett år siden.

Den skinninnbundne skisseboken Michael ga meg, ligger på bordet, og i lommen på morgenkåpen finner jeg en rød blyantstump full av bitemerker. Han sa det ville hjelpe å tegne fortiden. Bildene er i hodet mitt allerede, en skalpell balansert mellom skjelvende fingrer, en plastballerina som virvler rundt og rundt, en bunke notater pent stablet på et nattbord i mørket.

Jeg skriver navnet til datteren min på den første blanke 9

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35150) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 17. mars 2015 - 9:33 (side 10 av 396) NOT PRINT READY!

siden, og nedenfor skisserer jeg omrisset av to svarte, høyhælte sko som ligger på siden med de lange remmene filtret inn i hverandre.

Naomi.

Bristol 2009 Én dag før Hun danset til musikken på iPoden, så hun la ikke merke til meg med en gang. Det oransje tørkleet var dandert rundt halsen hennes, skolebøker lå strødd overalt. Jeg lukket bakdøren stillferdig etter meg og lot vesken min gli ned på gulvet – den var full av notater, stetoskopet mitt, sprøyter, ampuller og esker. Det hadde vært en lang dag, pasienter både morgen og ettermiddag, hjemmebesøk og papirarbeid. Jeg lente meg mot kjøkkendøren og betraktet datteren min, men for mitt indre blikk så jeg en annen jente. Jade, liggende i en seng med blåmerker på armene.

Det var dette som var chilien i øynene mine. De spruter chilisaft i øynene på en elefant for å avlede den mens de steller det skadde benet hans. Theo fortalte meg det en gang. Den gangen trodde jeg ikke det kunne fungere, men jeg burde ha tatt det som en advarsel. Det er lettere enn du tror å miste oversikten over hva som betyr noe.

Mens jeg sto der og så på Naomi, forestilte jeg meg at jeg malte kurven i kinnene hennes idet hun smilte for seg selv. Jeg ville ha tegnet konturene av dem i en blekere tone for å markere lyset som ble fanget inn av huden hennes. Den blonde panneluggen slo lett mot pannen for hvert trinn. Når den løftet seg, 10

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35150) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 17. mars 2015 - 9:33 (side 11 av 396) NOT PRINT READY!

glinset det i små svetteperler langs hårfestet. Hun hadde skjøvet opp ermene på skolegenseren, armbåndet med hengesmykkene beveget seg opp og ned, opp og ned over den glatte huden. Det var så vidt det ikke skled av. Jeg var glad for å se at hun hadde det på seg, jeg trodde hun hadde mistet det for flere år siden.

«Mamma! Jeg så deg ikke med en gang. Hva synes du?» Hun tok av seg høretelefonene og så på meg.

«Jeg skulle ønske jeg kunne danse sånn …»

Jeg gikk bort til henne og ga henne et fort kyss på det fløyelsmyke, rødmende kinnet mens jeg trakk inn duften av henne.

Sitronsåpe og svette.

Hun rykket hodet til seg og bøyde seg for å plukke opp bøkene sine med en glidende bevegelse som understreket den kjappe, ubesværede elegansen hennes. Stemmen var utålmodig: «Nei, jeg mente skoene mine – se på dem.»

De måtte være nye. Svarte, med svært høye hæler og lærreimer som bandt dem fast til føttene hennes og snodde seg stramt rundt de slanke leggene. De passet ikke til henne.

Vanligvis gikk hun i pumps i farget lær eller Converse.

«Hælene er vanvittig høye.» Selv jeg kunne høre kritikken i stemmen min, så jeg prøvde å le. «De ligner ikke på dem du pleier å –» «Nei, gjør de vel?» Det var triumf i stemmen hennes. «De er helt annerledes.»

«De må ha kostet skjorta. Jeg trodde du hadde brukt opp lommepengene dine?»

«De er så behagelige. De passer perfekt.» Det lød som om hun ikke kunne tro sitt eget hell.

«Du kan ikke bruke dem ute, skatten min. De ser altfor stramme ut til deg.»

«Bare innrøm at du er sjalu. Du skulle gjerne hatt dem.»

Hun smilte et lite halvsmil jeg ikke hadde sett før.

11

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35150) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 17. mars 2015 - 9:33 (side 12 av 396) NOT PRINT READY!

«Naomi –» «Men du får dem ikke. Jeg er helt forelsket i dem. Jeg er nesten like glad i dem som jeg er i Bertie.» Mens hun snakket, bøyde hun seg ned og klappet hunden på hodet. Så snudde hun seg, gjespet voldsomt og gikk langsomt opp trappen.

Skoene hennes traff hvert trinn med en hard, metallisk lyd, som små hammere.

Hun hadde unnsluppet. Spørsmålet mitt ble hengende ubesvart i den varme luften i kjøkkenet.

Jeg skjenket meg et glass av Teds vin. Naomi pleide ikke å være rappkjeftet eller gå sin vei mens jeg snakket. Jeg stuet bort legevesken og notatene i et hjørne av garderoben og begynte å gå rundt i kjøkkenet mens jeg nippet til vinen og rettet på håndklærne. Hun pleide å fortelle meg alt. Jeg hengte opp jakken hennes, og litt etter litt begynte brodden i alkoholen å klarne tankene mine. Det var en del av konseptet, alt sammen, og jeg hadde tenkt nøye gjennom det i utgangspunktet. Det var enkelt og greit. Jeg gjorde den jobben jeg elsket og tjente gode penger, men det innebar at jeg tilbragte mindre tid hjemme enn andre mødre. Fordelen var at det ga barna armslag. De vokste opp til å bli selvstendige, og det var det vi alltid hadde ønsket for dem.

Jeg tok potetene frem fra skapet. De var fulle av små jordklumper, så jeg skylte dem raskt under springen. Når jeg tenkte meg om, var det faktisk flere måneder siden sist hun hadde hatt lyst på en ordentlig prat. Ted ville sikkert si at det ikke var noe å bekymre seg over. Hun er tenåring, ville han si, hun er i ferd med å vokse opp. Det kalde vannet gjorde hendene mine iskalde, og jeg skrudde av kranen. Vokse opp eller vokse vekk?

Opptatt av egne tanker eller reservert? Spørsmålene surret rundt i hodet på meg mens jeg lette i skuffen etter potetskrel12

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35150) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 17. mars 2015 - 9:33 (side 13 av 396) NOT PRINT READY!

leren. Sommeren før hadde jeg tatt imot en nervøs ungjente i praksisen. Hun hadde omhyggelig skåret opp den tynne huden på håndleddene sine til et virvar av røde streker. Jeg ristet på hodet for å jage vekk bildene. Naomi var ikke deprimert.

Det nye smilet veide opp for utålmodigheten, engasjementet i teaterstykket tausheten her hjemme. Hvis hun virket åndsfraværende, var det fordi hun var eldre nå, og hadde mer å tenke på. Rollen i skuespillet hadde modnet henne. I fjor sommer hadde hun arbeidet sammen med Ted på laboratoriet hans og fattet interesse for medisin. Idet jeg begynte å skrelle potetene, slo det meg at den nyervervede selvtilliten hennes kunne være nøkkelen til å lykkes med intervjuer. Kanskje jeg burde feire.

Hovedrollen i skoleteaterets oppsetning ville også styrke sjansene hennes til å komme inn på medisinstudiet. Intervjuerne likte studenter med interesser utenfor faget – det var kjent som en god motvekt mot stresset som fulgte med legeyrket. Det var dette malingen gjorde for meg, den fjernet belastningen ved allmennpraksisen. Jeg skrudde på kranen igjen og så det brune sølevannet virvle rundt og rundt i vasken før det forsvant. Jeg var nesten ferdig med portrettet av Naomi, og kjente at det lokket meg nå. Når jeg malte, befant jeg meg i en annen verden der alle bekymringer smeltet bort. Staffeliet mitt sto oppe i loftsrommet, og jeg ønsket at jeg kunne ha tilbragt mer tid der oppe. Jeg kastet potetskrellet i søppelbøtten og tok pølsene ut av kjøleskapet. Theo hadde elsket stekte pølser og potetstappe siden han var liten gutt. Jeg kunne snakke med Naomi i morgen.

Senere ringte Ted for å si at han ble forsinket på sykehuset.

Tvillingene kom hjem og var skrubbsultne. Ed løftet hånden i en taus hilsen og forsvant opp trappen med en tallerken full av ristet brød. Jeg hørte at han lukket døren til rommet sitt etter seg og forestilte meg at han skrudde på musikk og sank 13

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35150) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 17. mars 2015 - 9:33 (side 14 av 396) NOT PRINT READY!

ned på sengen med øynene lukket og en brødskive i hånden.

Det var en ting jeg husket fra jeg selv var sytten år – håpet om at ingen ville banke på døren din, eller enda verre, komme inn og snakke til deg. Theos fregner blusset i det bleke ansiktet mens han utbasunerte dagens triumfer og gomlet kjeks, den ene etter den andre, til boksen var tom. Naomi passerte gjennom kjøkkenet igjen med det våte håret i tette bølger mot nakken. Jeg skyndte meg å stikke en liten matpakke i ryggsekken hennes da hun var på vei ut, og etterpå ble jeg stående noen minutter i den åpne døren og lytte til skrittene hennes som langsomt ble svakere og forsvant bortover gaten. Skoleteateret lå bare et kvartal borte, men hun var alltid sent ute.

Hun hadde sluttet å løpe til noe som helst nå, stykket tappet henne for energi.

«Naomi Malcolm er bare femten år, men hun viser en langt større modenhet i rollen som Maria enn alderen skulle tilsi.»

«Naomi blander uskyld og seksualitet i en betagende tolkning av Maria. En stjerne er født.» Når man fikk slike anmeldelser på skolens nettsted, spilte det ingen rolle hvor sliten og oppjaget man var. To forestillinger igjen i tillegg til dagens, torsdag og fredag. Snart ville alt være tilbake til normalen igjen.

Dorset 2010 Ett år senere Jeg vet at det er fredag i dag fordi fiskedamen kommer til huset.

Jeg kryper sammen under trappen da varebilen hennes stanser utenfor, den hvite formen blir utydelig gjennom det gamle glasset i døren. Kvinnen ringer på og venter, en firkantet, for14

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35150) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 17. mars 2015 - 9:33 (side 15 av 396) NOT PRINT READY!

håpningsfull skikkelse. Hodet beveger seg opp og ned etter hvert som hun sjekker vinduene. Hvis hun får øye på meg, blir jeg nødt til å åpne døren, sette sammen setninger, smile. Ingen av delene lar seg gjennomføre i dag. En liten edderkopp krabber over hånden min. Jeg bøyer hodet enda litt mer og puster inn støv fra teppet. Litt senere brummer varebilen seg ut på veien igjen og forsvinner. Dette er en dag for å være alene. Jeg ligger lavt og venter på at timene skal gå. Fredager er fremdeles vanskelige.

Etter en stund reiser jeg meg og finner boken jeg la igjen ved peisen i går kveld. Jeg blar om siden med tegningen av skoene hennes, og på neste side tegner jeg de små overlappende rundingene i en sølvring.

Bristol 2009 Forsvinningen Jeg la meg på kne på kjøkkengulvet og åpnet medisinvesken for å sjekke innholdet mot en liste så jeg kunne se hva jeg trengte. Det var lettere å gjøre denne jobben utenfor praksisen, for såfremt jeg valgte det rette tidspunktet, var det færre avbrytelser her. Jeg famlet nede i dypet av lommene og merket ikke at hun stillferdig kom inn på kjøkkenet. Hun gikk forbi meg, og vesken hun bar på, skumpet mot skulderen min. Jeg så opp mens jeg holdt fingeren på listen; jeg hadde lite igjen av både paracetamol og petidin. Naomi kikket ned på meg. De blå øynene hadde et svært tankefullt uttrykk. De mørke ringene under øynene var synlige selv gjennom det tykke laget av sminke hun allerede hadde lagt på til forestillingen. Hun vir15

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35150) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 17. mars 2015 - 9:33 (side 16 av 396) NOT PRINT READY!

ket helt utkjørt. Dette var ikke det rette øyeblikket til å stille spørsmålene jeg hadde hatt lyst til.

«Du er nesten igjennom det nå, skatten min. Dette er den nest siste forestillingen,» sa jeg muntert.

Klær tøt ut av bæreposen hennes, hælene på skoene hadde laget små huller i plasten.

«Pappa og jeg kommer i morgen.» Jeg satte meg tilbake på hælene og studerte ansiktet hennes. Den svarte eyelineren fikk henne til å virke mye eldre enn femten år. «Jeg gleder meg til å se om stykket har forandret seg siden den første kvelden.»

Hun så uttrykksløst på meg. Så sendte hun meg det nye smilet der bare den ene siden av munnen hevet seg, så det så ut som hun smilte for seg selv.

«Når er du hjemme i kveld?» Jeg ga opp og reiste meg motstrebende. Jeg klarte aldri å gjøre meg ferdig med noe som helst. «Det er torsdag i dag. Pappa pleier å hente deg på torsdager.»

«Det er en evighet siden jeg sa til ham at han ikke trengte å bry seg. Det er lettere å gå sammen med venner.» Det lød som hun kjedet seg. «Middagen varer til rundt midnatt. Shan kjører meg hjem.»

«Midnatt?» Men hun var trett allerede. Jeg klarte ikke å hindre at stemmen min steg. «Du skal spille igjen i morgen kveld, og så er det festen rett etterpå. Det er bare en middag.

Halv elleve.»

«Det er absolutt ikke lenge nok. Hvorfor må jeg alltid skille meg ut fra alle de andre?» Hun begynte å tromme på bordet med fingrene, den lille ringen hun hadde fått av en eller annen gutt på skolen, glitret i lyset.

«Elleve, da.»

Hun glodde på meg. «Jeg er ikke noe barn.» Sinnet i stemmen hennes overrasket meg.

16

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35150) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 17. mars 2015 - 9:33 (side 17 av 396) NOT PRINT READY!

Vi kunne ikke krangle hele kvelden. Hun skulle stå på scenen snart og hadde behov for å roe seg ned, og jeg måtte gjøre meg ferdig med å sortere medikamentene før jeg begynte på middagen.

«Halv tolv, og ikke et sekund senere.»

Hun trakk på skuldrene og bøyde seg ned over Bertie som lå fullt utstrakt og sov foran ovnen. Hun kysset ham og nappet ham forsiktig i de myke ørene. Han rørte nesten ikke på seg, men halen dasket mot gulvet.

Jeg rørte ved armen hennes. «Han er gammel, skatten min.

Han trenger mye søvn.»

Hun rev armen til seg. Ansiktet hennes var anspent.

«Slapp av, det er helt i orden. Husk at du er en stor suksess!»

Jeg ga henne en rask klem, men hun snudde ansiktet vekk.

«Det er bare én dag igjen nå.»

Mobilen hennes ringte, og hun trakk seg litt vekk. Hånden hennes hvilte på oppvaskbenken da hun svarte. Fingrene hennes var lange. Hun hadde bitte små fregner som gikk så langt som til det andre leddet, gylne, som korn av brunt sukker. Neglene var bitt ned som hos et barn, i sterk kontrast til den pene ringen. Jeg tok hånden hennes i begge mine og ga den et fort kyss. Hun snakket med Nikita, og jeg tror ikke hun la merke til det engang. Hun var fremdeles så ung at knokene kjentes ut som små groper under leppene mine. Hun avsluttet telefonsamtalen og snudde seg for å gå. Et lite vink borte ved døren var hennes måte å gjøre det godt igjen på etter at hun hadde vært irritabel.

«Ha det, mamma.»

Senere sovnet jeg ved en ren feiltagelse. Jeg satte på kjelen for å fylle på varmeflasken hennes ved ellevetiden og la meg på sofaen for å vente, og jeg må ha døst av nesten med en gang. Da 17

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35150) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 17. mars 2015 - 9:33 (side 18 av 396) NOT PRINT READY!

jeg våknet, var jeg stiv i nakken og hadde vond smak i munnen.

Jeg reiste meg, dro ned genseren og gikk for å sette på kjelen igjen.

Kjelen var kald mot hånden min. Jeg så på klokken. Den var to om natten. Jeg hadde ikke hørt at hun kom inn. Jeg følte meg helt elendig. Hun hadde aldri vært så sen som dette. Hva hadde skjedd? Blodet banket smertefullt i ørene mine et øyeblikk eller to før fornuften tok over. Hun hadde selvfølgelig låst seg inn gjennom hoveddøren og gått rett opp for å legge seg. Siden jeg sov på kjøkkenet i underetasjen, hadde jeg ikke hørt døren lukke seg etter henne. Hun måtte ha smøget av seg skoene ute i entreen og listet seg opp trappen, lydløst, skyldbevisst, forbi soverommet vårt og opp på sitt eget rom i tredje etasje. Jeg strakte på meg mens jeg ventet på at kjelen skulle koke opp – hun skulle få varmeflasken sin likevel. Jeg ville tulle den inn i et plagg og legge den under dynen til henne. Kanskje hun ville merke varmen i søvne.

Jeg gikk langsomt opp trappen, forbi guttenes værelser. Ed snorket plutselig idet jeg passerte, lyden fikk meg til å skvette.

Opp en trapp til, og bort til Naomis rom. Døren sto på gløtt, og jeg gikk stille inn. Det var helt mørkt der inne, luften var tett og det luktet av jordbærsjampo og noe annet, noe bittert og litt sitrusaktig. Jeg famlet meg bort til kommoden, dro frem en t-skjorte og puttet varmeflasken ned i den. Så listet jeg meg bort til sengen, forsiktig, så jeg ikke skulle snuble i noen av klærne som lå strødd på gulvet. Hendene mine gled over dynen for å løfte den opp over henne, men den var helt glatt og flat.

Sengen var tom.

Jeg slo på lyset. Strømpebukser hang ut av åpne skuffer, det var håndklær og sko på gulvet. En G-streng og en rød blonde-bh lå på nattbordet, en svart bh hang over stolen ved 18

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35150) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 17. mars 2015 - 9:33 (side 19 av 396) NOT PRINT READY!

siden av. Jeg gjenkjente ingen av disse plaggene – hadde vennene hennes også skiftet her? Naomi pleide alltid å ha det så ryddig. En flaske med foundation hadde veltet på sminkebordet, en leppestift lå i den lille lysebrune dammen. Den grå skolegenseren lå på gulvet, fremdeles med den hvite skjorten inni.

Det var et søkk i sengeteppet der hun hadde sittet, men puten var helt glatt.

Frykten la seg som en vond klump i magen på meg. Jeg støttet meg med hånden mot veggen, og kulden fra den forflyttet seg opp gjennom armen til innsiden av brystet mitt. Og så hørte jeg det gikk i ytterdøren to etasjer nedenfor.

Takk, Gud. Tusen takk, Gud. Jeg stakk varmeflasken inn under teppet, så langt nede at hun ville få et varmt sted å legge føttene. De måtte jo være kalde nå, i de tynne skoene. Så løp jeg ned uten å bry meg om å være stille. Jeg ville ikke være sint, ikke nå i kveld. Jeg ville kysse henne, ta jakken hennes og sende henne opp. Sint kunne jeg være i morgen. Skrittene mine ble langsommere da jeg rundet hjørnet på trappen og Ted kom til syne. Ted, ikke Naomi. Han sto og så opp på meg. Han hadde på seg frakken, dokumentmappen sto ved føttene hans.

«Hun er ikke kommet hjem.» Jeg var andpusten, det var vanskelig å få ordene frem. «Jeg trodde det var hun som kom.»

«Hva?» Han så fryktelig sliten ut. Skuldrene lutet, det var store, mørke ringer under øynene.

«Naomi er ikke kommet ennå.» Jeg gikk helt bort til ham.

Det luktet svakt brent av ham, det måtte komme fra diatermien med den sterke varmen som forseglet overskårne blodkar. Antagelig kom han rett fra operasjonssalen. Øynene hans, like havblå som Naomis, hadde et forbauset uttrykk. «Men forestillingen sluttet klokken halv ti, ikke 19

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35150) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 17. mars 2015 - 9:33 (side 20 av 396) NOT PRINT READY!

sant?» Ansiktet hans fikk et skjær av panikk. «Herregud, det er torsdag!»

Han hadde glemt at hun hadde avlyst avtalen om at han skulle hente henne på torsdager, men han visste ikke hva som foregikk i barnas liv uansett. Han spurte aldri. Jeg kjente at sinnet begynte å ulme i meg.

«Hun går hjem sammen med venner nå. Hun har fortalt deg det.»

«Selvfølgelig har hun det. Jeg hadde helt glemt det. Ja, men da, så.» Han virket lettet.

«Men ikke kveld.» Hvordan kunne han være så avslappet når hjertet mitt hamret av redsel? «Hun gikk ut for å spise sammen med de andre skuespillerne.»

«Jeg klarer ikke å henge med.» Han trakk på skuldrene.

«Hun er ute med vennene sine, altså. Kanskje de har det så gøy at de holder det gående.»

«Ted, klokken er over to …» Ansiktet mitt blusset av panikk og raseri. Han måtte da innse at dette var noe annet, at det kjentes helt feil.

«Er det så sent? Jeg er virkelig lei for det. Operasjonen bare fortsatte og fortsatte. Jeg håpet du lå og sov nå.» Han slo unnskyldende ut med hendene.

«Hvor i helvete er hun?» Jeg stirret på ham, stemmen min steg. «Hun pleier aldri å gjøre noe slikt, hun gir meg beskjed når hun er sen, selv om det bare dreier seg om fem minutter!» I samme øyeblikk jeg sa det, slo det meg at det var lenge siden hun hadde gjort det nå, men på den andre siden hadde hun aldri vært så sent ute som dette heller. «Og det er en voldtektsmann i Bristol, de sa det på nyhetene …»

«Ro deg ned, Jen. Hvem er hun sammen med, sa du?» Han så ned på meg, og jeg merket motviljen i ham. Han ville ikke at dette skulle skje, han ville gå og legge seg.

20

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 35150) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 17. mars 2015 - 9:33 (side 21 av 396) NOT PRINT READY!

«Vennene fra forestillingen. Nikita, alle de andre. Det var bare et måltid, ikke en fest.»

«Kanskje de gikk på en klubb etterpå.»

«Hun ville aldri ha kommet inn.» Kinnene hennes var fremdeles runde, hun så ut som en femtenåring, av og til yngre også, særlig når hun var trett. «Hun er ikke gammel nok.»

«De gjør det jo alle sammen.» Ted var så trett at ordene kom langsomt. Han lente den høye skikkelsen mot veggen i entreen.

«De har falske ID-kort. Husker du da Theo …»

«Ikke Naomi.» Så husket jeg skoene, smilet. Var det mulig?

En klubb?

«La oss se det an en stund til.» Stemmen til Ted var rolig.

«Jeg mener, det er jo ganske normalt, og det er fremdeles tidlig hvis man har det gøy. La oss vente til halv tre.»

«Og hva skjer da?»

«Da er hun sikkert kommet hjem.» Han skjøv seg vekk fra veggen, gned seg i ansiktet med hendene og begynte å gå mot trappen som førte ned til kjøkkenet. «Hvis ikke, ringer vi til Shan. Du har selvfølgelig prøvd å ringe Naomi?»

Det hadde jeg ikke. Gudene måtte vite hvorfor. Jeg hadde ikke engang undersøkt om hun hadde sendt en tekstmelding.

Jeg famlet i lommen etter mobilen, men den var ikke der.

«Hvor i helvete er det blitt av den fordømte telefonen min?»

Jeg trengte meg forbi Ted og løp ned trappen. Den måtte ha falt ut av lommen, for den lå halvveis gjemt under en flatklemt pute i sofaen. Jeg rev den til meg. Ikke noen melding. Jeg tastet nummeret hennes.

«Hei, dette er Naomi. Beklager, men jeg er opptatt med noe ufattelig viktig akkurat nå. Men – eh – legg igjen et telefonnummer, så ringer jeg deg tilbake. Jeg lover. Ha det.»

Jeg ristet på hodet, ute av stand til å si noe.

«Jeg trenger en drink.» Ted gikk langsomt bort til barskapet.

21

Shemilt-Datteren_Shemilt-Datteren 08.04.15 08.18 Side 1

Jenny Malcolm lever det perfekte familieliv, som mor til tre flotte ung-

guttenes værelser. Ed snorket plutselig

dommer og med en hardtarbeidende nevrokirurg til ektemann. Men

idet jeg passerte, lyden fikk meg til å

da den 15 år gamle datteren Naomi forsvinner sporløst, faller Jennys

skvette. Opp en trapp til, og bort til

tilværelse sammen. Hun innser at under den tilsynelatende plettfrie

Naomis rom. Døren sto på gløtt, og jeg

overflaten skjuler det seg mørke hendelser og hemmelige liv.

gikk stille inn. Det var helt mørkt der inne, Ett år senere er Naomi fremdeles borte. Jenny er på randen av sammen-

sjampo og noe annet, noe bittert og litt

brudd, det samme er familien hennes. Litt etter litt avdekkes mysteriet

sitrusaktig. Jeg famlet meg bort til kom-

rundt datterens forsvinning. Vil sannheten samle familien igjen? Eller

moden, dro frem en t-skjorte og puttet

vil den tvert imot rive dem fra hverandre for godt?

varmeflasken ned i den. Så listet jeg meg bort til sengen, forsiktig, så jeg ikke skulle

Jane Shemilts debut er en følelsesladet og fengslende historie om

snuble i noen av klærne som lå strødd på

hvor godt du egentlig kjenner dem du elsker aller høyest. Datteren

gulvet. Hendene mine gled over dynen for

var en av de mest solgte bøkene i Storbritannia i 2014.

å løfte den opp over henne, men den var helt glatt og flat.

Sengen var tom.

«Ytterst gripende.»

Mail on Sunday

«Fengslende til siste side.›› My Weekly

«Henrivende.»

Sunday Express

DATTEREN

luften var tett og det luktet av jordbær-

JANE SHEMILT

Jeg gikk langsomt opp trappen, forbi

DATTEREN

Jane Shemilt jobbet i mange år som lege før hun tok en mastergrad i skrivekunst. Debutromanen Datteren ble nominert til flere litterære priser i hjemlandet Storbritannia.

Boken nådde 2. plass på bestselgerlisten til Sunday Times.

Jane Shemilt og ektemannen Steve, som er professor i nevrokirurgi, har fem barn og bor i Bristol.

Omslagsfoto: Nina Masic / Trevillion Images Forfatterfoto: Gyldendals Billedarkiv Omslagsdesign: Trond Fasting Egeland