Issuu

OM BRORSKAPET. EN HISTORIE OM DRAPET PÅ BENJAMIN HERMANSEN: «Brorskapet er en interessant, grundig og derfor også høyst nødvendig påminnelse om konsekvensene av rasisme og dens høyst reelle eksistens i Norge.» ODA FAREMO LINDHOLM, VG

«Anne Bitsch bringer oss nærmere sannheten rundt et mørkt kapittel i norsk kriminalhistorie. (...) Vi får ikke vite den fulle og hele sannheten, den vil trolig aldri bli kjent. Men vi er blitt langt klokere.» JAN-ERIK SMILDEN, DAGBL ADET

«I debatten om behovet for en Vær Varsomplakat også for sakprosa har det vært foreslått at forfatterne enkelte ganger bør henge på et slikt metodekapittel. Anne Bitsch viser hvordan det kan gjøres. Denne selvkritiske analysen gjør en sterk bok enda sterkere.» SVEN EGIL OMDAL, STAVANGER AF TENBL AD

«... grundig, balansert og interessant utforskning av drapet på 15-åringen Benjamin Hermansen.» BJØRN GABRIEL SEN, DAGENS N ÆRINGSLIV

«Sett snarest Brorskapet på listen over bøker du må lese.»

I Dans til dere dør nøster forfatter Anne Bitsch opp historien bak terrorangrepet under Pride, der to personer ble drept og ni fikk skuddskader. Med utgangspunkt i livene til de som sto bak, de overlevende og andre berørte av terroren skildrer Bitsch kampen for skeives rettigheter – og motstanden mot den – gjennom de siste førti årene. Dette er også en fortelling om fremveksten av islamistisk ekstremisme i Norge, om personer som beveget seg mellom barnevern, gjengmiljøer og internasjonale konfliktsoner, og om myndighetene som gjennom flere tiår forsøkte å forstå og stanse en trussel i stadig endring. I sentrum for det norske islamistmiljøet står en av Norges mest fryktede og karismatiske skikkelser: Arfan Bhatti. Som følge av vennskapet med gjerningspersonen Zaniar Matapour blir Bhatti knyttet til terrorangrepet 25. juni. Gjennom Bhatti, og de norske jihadistene som dro til Syria for å slutte seg til Den islamske staten (IS), følger vi jakten på svar på spørsmålet: Går det an å forstå hvordan vold blir en plikt og terror omskrives til en hederlig sak?

ANNE BITSCH DANS TIL DERE DØR

Natt til 25. juni 2022 ble Oslo rammet av det dødeligste angrepet mot skeive i moderne norsk historie.

ANNE BITSCH (f. 1978) er en kritikerrost norsk-dansk forfatter og redaktør. Hun har en doktorgrad i samfunnsgeografi, og hennes fagområder inkluderer kjønn, seksuell vold og politisk ekstremisme. I 2017 mottok hun Kritikerprisen for Går du nå, er du ikke lenger min datter, og i 2021 utkom boka Brorskapet. En historie om drapet på Benjamin Hermansen som ble nominert til Brageprisen og Kritikerprisen. Dans til dere dør er hennes sjette bok.

A STRID FOSVOLD, VÅRT L AND

«Resultatet er en bemerkelsesverdig godt skrevet fortelling, med et driv som aldri blir spenningssøkende eller spekulativt.» CARINA ELISABETH BEDDARI, MORGENBL ADET

Omslagsfoto: London Pub Forfatterfoto: Jarli & Jordan

Sats: Type-it AS, Trondheim 2026 Papir: 70 g Creamy 2,0 Boken er satt med 11/14.5 pkt. Minion Pro Forfatteren har fått støtte fra Det faglitterære fond, fra Fritt Ord og Statens kunstnerstipend. ISBN 978-82-05-62158-9 Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale. Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boka, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte. Se www.gyldendal.no

70344 Dans til dere dør – s. 4

02.10.2026 12:51

Anne Bitsch

Dans til dere dør En historie om kjærlighet og terror

70344 Dans til dere dør – s. 3

02.10.2026 12:51

da dei 19 skota fall i Rosenkrantz’ gate trefte dei først 11 menneske og reiv to av dei ut av livet så trefte dei tusenvis av oss fragment av frykt brenn når vi samlast på høgtidsdagane våre og når vi går inn på ein skeiv utestad på ein onsdag og når vi løftar ungane våre opp av vogna og lar dei springe i graset og når vi stryk handa over ryggen på den vi synest luktar så godt mens vi ventar på bussen heim noko i oss er for alltid knust men vi er her når vi går i paraden er vi 100 000 som strålar i all vår utryggheit med kvart steg legg vi gylne strøk bøter brestene vi ber på og når vi går er vi innhylla i finstas og flagg og kamprop og gledesrop og dans og død og bass og tårer og liv og gamle og unge og vande og nye og rare og fine skjelvande i joggesko 6

70344 Dans til dere dør – s. 6

02.10.2026 12:51

stødige i platåsko angrande i sandalar enn om vi må springe no vi er her og overalt vi er dei som alle kjenner men som ingen heilt forstår vi er synlege og usynlege og vi veit det kjem tilbakeslag men vi er her med og utan tryggleik med og utan håp med og utan synlege skår vi berre er og berre det er noko å feire Ida Hove Solberg

70344 Dans til dere dør – s. 7

02.10.2026 12:51

Innhold

Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1. Flukten til Europa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15 25 29 38 46 51 72 77 84 95 101 129 134 147 150 178 181 193 202 221 224 234

2. Høy grad av operasjonssikkerhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. Annerledes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4. Vaffel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5. Enden for synderne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6. Sviket på Toten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7. Konspirasjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8. Stolthet og fordommer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9. Gjemsel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10. Keep it casual . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11. Tegningene som antente verden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12. Islamistens enke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13. Farvel til den streite homoen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14. Varselet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15. Jihadi love . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16. Rapporten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17. Med kurs mot Al-Sham . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18. Trenering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19. Bekymringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20. Ingen skal stå alene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21. Dance ’til you’re dead. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22. Glitter og tårer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

70344 Dans til dere dør – s. 9

02.10.2026 12:51

Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Slik ble boka til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forfatterens takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

70344 Dans til dere dør – s. 10

247 255 267 269 289

02.10.2026 12:51

70344 Dans til dere dør – s. 8

02.10.2026 12:51

Prolog

En yrende feriestemning ligger som et mykt teppe over Oslo. Øverst i et rødt mursteinsbygg i Bernt Ankers gate sitter 42 år gamle Zaniar Matapour alene i leiligheten sin. Han har hatt mange møter med advokaten sin den siste tiden. Dagen før kjørte han til advokatkontoret i Rosenkrantz’ gate i sentrum. Et overvåkningskamera fanget ham opp idet den hvite bilen hans kjørte forbi London Pub, et populært utested for skeive. Matapour gjør seg klar til det store som skal skje. Han har nylig vært i Rabita-moskeen og kjøpt en svart bønnelue, parfyme og miswak, en kvist som brukes til å rense tennene før bønn. Nå er det bare selve utførelsen som gjenstår, han og «brødrene», som de kaller hverandre, er enige om hvordan det hele skal foregå. Det er den 24. juni 2022, og de har planlagt det som skal skje, i flere måneder. Den hemmelige kommunikasjonen har foregått på krypterte meldingsapper med automatisk selvsletting, våpen og ammunisjon er anskaffet, og store kontantbeløp er tatt ut fra ulike minibanker. To uker tidligere, en lørdag før stengetid, hadde Zaniar Matapour vært innom Anton Sport. Videoovervåkingen fanget ham opp da han kjøpte en svart, avlang paddlebag, som han skulle bruke til å frakte maskinpistolen og håndvåpenet. Ekspeditøren hadde bitt seg merke i kundens pussige adferd. «Ja, denne egner seg godt hvis du spiller paddle», hadde han sagt. «Jeg spiller ikke paddle», hadde kunden svart avmålt.1

70344 Dans til dere dør – s. 11

02.10.2026 12:51

DA NS T I L D E RE D Ø R

50 år er gått siden homofili ble avkriminalisert, og i 2022 er det skeivt kulturår. Under Pride-uka i siste halvdel av juni kan alle skeive som trenger det, finne et hjem, også denne junikvelden. Her er det rom for butches, femmes og late bloomers, lærhomser og bamser, for dem som er født med et annet kjønn enn det de føler seg som, og for dem som ikke vil velge kjønn i det hele tatt. Pride er et hjem for dragdronninger og -konger, for unge mennesker som får litt rettere rygg når de deltar i sin første parade, og for veteranene som har drevet med skeiv politisk kamp i mange år. Her finner man folk som var på fornavn med Kim Friele, den første åpent lesbiske kvinnen og homoaktivisten som døde året før, og alle de andre: dem som ikke bekjenner seg til noen bestemt identitet eller politisk ideologi, men bare er tiltrukket av samme kjønn som seg selv. Espen Evjenth er en skeiv veteran. Nesten tjue år har gått fra han fikk sitt første verv som leder for HomoUka og HomoNidaros i Trondheim. Dette er hans trettende sommer i Oslo siden han flyttet til hovedstaden i 2009 for å jobbe som leder for Skeiv Ungdom. Han logger seg av jobb-pc-en og går ut av kontoret til Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner. Han og kjæresten Mathias er invitert i en bursdag på Årvoll denne ettermiddagen. En stor kompisgjeng møtes ved Isdammen for å grille, drikke øl og bade. Luften er varm og vannet friskt. Praten går, etter to år med koronapandemi og den statssanksjonerte meteren er det deilig endelig å kunne samles for en god fest. Etter noen timer drar Mathias videre. De to blir enige om å holde kontakten utover kvelden. Kanskje blir det en tur i Pride Park eller en dans på London Pub – det ikoniske utestedet som har vært samlingssted for homser siden 1979. Det tegner til å bli en nydelig kveld i hovedstaden.2 På utestedet SALT, nede ved havna, er gjengen samlet: Hasti Hamidi og sommerflørten hennes Ingvild Endestad, Hastis tvillingsøster Nina og 12

70344 Dans til dere dør – s. 12

02.10.2026 12:51

PR OL O G

kona Kitty Byng. Nina og Kitty har fått barnevakt for døtrene Simone og Nour, det er første gangen de er ute etter at de fikk nummer to.3 På de mørke krøllene, brune øynene og litt runde kinnene med smilehull er det lett å se at Hasti og Nina er i slekt. De er begge samfunnsdebattanter og kjente ansikter i det skeive miljøet. Nina var først ute av «skapet», det som egentlig ikke er et skap, men en korridor som består av mange dører: en for hver ny person hun møter, og som må åpnes hver gang hun gir seg til kjenne som lesbisk. Hasti kom ut senere, i tjueårene, og dater Ingvild, en kul, blond harstadværing av den fryktløse typen. Hun har i flere år vært programleder for det populære talkshowet Skeiv Preik, og er en sånn dame som med største selvfølgelighet tar på seg en rød og grønn glitternylondress og går på scenen foran et stort publikum – også når gradestokken nærmer seg 30 og dressen klør og svetten renner. Denne sommerkvelden er det bare fest. De har tegnet regnbuer med fargestift på kinnene og smurt glitter rundt øynene.4 Klokken er rundt 20.30. Zaniar Matapour har pakket paddlebagen med passet sitt, en pose dadler og rosiner, en svart caps, en gul refleksvest, en patroneske, samt en halvautomatisk Luger-pistol og en helautomatisk Erma MP40 maskinpistol. I lomma har han 8000 kroner i kontanter, flere poser med ammunisjon, en liten foldekniv, samt én gul og én hvit lapp med telefonnumre og arabiske tegn. Med seg har han også en Alcatel-mobiltelefon uten SIM-kort i kortholderen, men med to løse SIM-kort bak dekselet. Før han forlater leiligheten i femte etasje, setter han i gang en lang YouTube-video om økonomi på smarttelefonen sin og lar den bli værende igjen på bordet. Klokken 20.42 fanges han opp av et videokamera mens han sykler forbi Bunnpris i Møllergata, og noen minutter senere da han passerer en Kiwi-butikk. Etter det forsvinner Zaniar Matapour ut av syne i flere timer, inntil telefonen hans slår inn på en basestasjon ved Bjørndal klokken 22.47. Der går han inn i en lavblokk, tar heisen opp til en leilighet og blir møtt av kompisen Yusuf.

70344 Dans til dere dør – s. 13

02.10.2026 12:51

DA NS T I L D E RE D Ø R

Klokken nærmer seg midnatt. Yusuf ringer en taxisjåfør, mens Matapour åpner en kryptert meldingsapp på Yusufs telefon. Der spiller han inn en 54 sekunder lang lydfil, et troskapsløfte, på arabisk kalt bayah: I Allahs navn, og takk til Allah, og hilset være Allahs sendebud. Allah! Jeg tyr til deg og ber deg om hjelp til å holde meg unna tvil, begjær og selvskryt. Jeg vil herved fornye min bayah for Den islamske staten. Zaniar, sønn til […], jeg er født i Sanandaj. Vi gir vår bayah til muslimenes amir og muslimenes khalifa og lover lydighet både i byttefordeling og krigstid, både i gode og vanskelige tider. Lydfilen sendes til brukeren Shaheen47, som senere blir identifisert som Arfan Bhatti. Klokken 00.36 setter Matapour seg inn i taxien. Turen går til sentrum via Grünerløkka, St. Hanshaugen og Bislett før han går av på Holbergs plass og hopper på 18-trikken. Fra trikkeholdeplassen ved Tinghuset beveger han seg i retning utestedene Per på hjørnet og homsebaren London Pub. Så setter han den svarte bagen fra seg på bakken og tar ut våpnene.5

70344 Dans til dere dør – s. 14

02.10.2026 12:51

Flukten til Europa (1979–1987)

I kurdisk kultur er Zaniar et ærefullt navn, som betyr «beskytteren» og «den som søker visdom». Kanskje var navnet en stille bønn, født av frykt og av kjærlighet, da mor og far Matapour ga det til sin første sønn – en mørkhåret gutt med et skjær av grønt i øynene. Han kom til en verden der skuddsalvene ljomet i de bratte fjellsidene rundt Sine, på persisk kalt Sanandaj. De kurdiske opprørerne og det iranske prestestyrets soldater hadde kjempet mot hverandre i flere måneder da han ble født den 26. juni 1979. Etter at Ayatollah Khomeini i januar 1979 veltet sjahen med militær makt og innførte en republikk basert på strenge islamske lover, ble det iranske samfunnet snudd på hodet. Der sjahene, som regjerte fra 1925 og frem til revolusjonen, forsøkte å modernisere det iranske samfunnet etter modell fra Tyrkia, passet Khomeinis moralpoliti på at sharialovene ble praktisert strengt. Kvinner mistet retten til skilsmisse og omsorg for egne barn. De som forsømte hijabpåbudet, risikerte å bli pisket og fengslet. Politiske meningsmotstandere ble vilkårlig arrestert og torturert. For kurderne i den nordvestlige delen av landet var undertrykkel15

70344 Dans til dere dør – s. 15

02.10.2026 12:51

DA NS T I L D E RE D Ø R

sen særlig brutal. Kravene om indre selvstyre og et eget parlament med lovgivende makt ble kontant avvist. De fikk ikke lov til å undervise sine barn i kurdisk, og en fri presse var uaktuelt. Det samme gjaldt kravet om at inntekter fra områdets oljeforekomster skulle tilfalle kurdiske selvstyremyndigheter. Enhver form for kurdisk motstand ble slått hardt ned på av regimet, og etter voldsomme kamper om militære utposter ble elleve menn henrettet ved flyplassen i Sine i august 1979. Pressebildene av henrettelsene gikk verden rundt.1 I Norge fulgte man med på utviklingen i Iran. Klemt inn mellom prosaiske agurknyheter og en annonse for gladjazzfestival på danskebåten meldte VG den 24. august 1979 at det hadde vært store tap av menneskeliv på begge sider av konflikten. Saken var illustrert med et bilde fra Paveh, en by 16 mil sørvest for Sine, der kurdiske opprørere var blitt bakbundet og stilt opp mot en vegg med hvite bind for øynene før revolusjonshæren tok sikte og skjøt. Khomeinis hellige krig mot kurderne førte til mer enn 10 000 tapte menneskeliv og flere tusen dødsdømte.2 På den andre siden av grensen planla den sunnimuslimske diktatoren Saddam Hussein en militær offensiv for å hindre en dominoeffekt som følge av Khomeinis sjiamuslimske revolusjon. Irak hadde en betydelig andel sjiamuslimer, som det iranske regimet ønsket å påvirke for å utvide den islamske republikken til den gang sunni-dominerte, sekulære Irak. I likhet med kurderne ønsket Hussein dessuten å ha kontroll over vann- og oljeressurser. Da Iran–Irak-krigen brøt ut året etter, ble forholdene for kurderne ytterligere forverret. I 1988, under Hussein-diktaturets gassangrep mot den kurdiske befolkningen i Halabja i det nordøstlige Irak, ble opptil 6000 sivile drept og 10 000 skadet.3 I kryssilden, mellom de krigende partene og beskutt fra alle kanter, var familien Matapour fanget i et liv uten fremtid. Zaniar hadde nå fått en yngre bror og søster, og i 1989 forlot familien på fem sitt hjem i Sine. De skulle aldri vende tilbake. Neste destinasjon var Pakistan, hvor

70344 Dans til dere dør – s. 16

02.10.2026 12:51

F LU KT E N T I L E UR O PA

de levde i Karachis kaotiske, skitne gater under kummerlige forhold før de endelig kom seg til Europa. I 1991 gikk familien Matapour inn gjennom smijernsporten og over brosteinene til et gammelt hvitt tømmerhus i Kong Oscars gate i Bergen. Den herskapelige senbarokkbygningen, som på 1700-tallet ble stiftet av kjøpmann Zander Kaas som alderdomshjem for overklassen, var nå blitt til et kommunalt flyktningmottak – første stopp for mennesker som bar på grufulle erfaringer og traumer etter flere år på flukt. Etter en stund fikk de sin egen bolig, et lavt rekkehus i et fredelig boligområde på Åsane, en times busstur fra Bergen.4 Men selv om de endelig var i sikkerhet, var prøvelsene langt fra over. Første barriere: møtet med utlendingsmyndighetene. Ved ankomst måtte alle flyktninger registrere seg hos politiet. Først ble det tatt fingeravtrykk, så ble ID sjekket. Papirløse flyktninger ble registrert med midlertidig eller usikker identitet, og så startet en endeløs papirmølle: et detaljert søknadsskjema hvor navn, fødselsdato og nasjonalitet, samt reiserute, familieopplysninger og årsak til flukt måtte fylles ut. Under asylintervjuet hos Utlendingsdirektoratet (UDI) kunne man bli møtt med skepsis. Var man den man utga seg for å være? Saksbehandleren tok notater for hånd eller på skrivemaskin, og svarene ble filtrert gjennom tolken. En mur av spørsmål reiste seg mellom asylsøkeren og portvokteren. Hva heter du, og hvor er du født? Klakk-klakk. Har du vært fengslet? Forfulgt? Torturert? Klakk-klakk-klakk. Har du tilhørt eller vært aktiv i noen organisasjon eller parti? Klakk. Hvilke land reiste du gjennom før du kom til Norge? Har du søkt asyl i noen av de landene? Klakk-klakk, klakk-klakk. Hvordan kan du bevise det du forteller? Klakk-klakk-klakk-klakkeliklakk-klakk. Så mye sto på spill. Hvordan fremstå som verdig trengende når man har klart å ta seg mer enn 11 000 kilometer fra Iran via Pakistan og til Norge? Er man ikke egentlig ressurssterk om man får til det? Andre barriere: ventetiden. Flyktninger kunne sitte i månedsvis på asylmottaket før vedtaket om opphold eller avslag kom. Dagene var

70344 Dans til dere dør – s. 17

02.10.2026 12:51

DA NS T I L D E RE D Ø R

monotone og nettene lange, fulle av grubling om fremtiden og familien hjemme. Det verste var påtrengende flashbacks: bomber og geværsalver, og for politiske fanger: minnene om fangevokternes metodisk vilkårlige mishandling. På den tiden fantes det i Norge ingen systematisk oppfølging av flyktninger med traumer etter krig, tortur eller flukt. Tredje barriere: orientere seg i sitt nye hjemland etter vedtaket om opphold. På den tiden fantes det ikke obligatoriske introduksjonsprogrammer for flyktninger. Ansvaret lå i den enkelte kommune, som drev integrering som de selv ville. Noen flyktninger fikk tilbud om arbeidspraksis og norskkurs, andre ikke. Familien Matapour kom fra et land der halvparten av alle iranere var analfabeter. For kurdere var tallet enda høyere.5 Å lære seg et nytt språk dersom man ikke engang kan lese og skrive på sitt eget, er som å forsøke å legge et puslespill med manglende biter. Uten kunnskap om hvordan lyder kobles på bokstaver, og hvordan bokstaver kan settes sammen til ord, er man overgitt til en flimrende form for kontakt med andre. At hva og hvorfor på bergensk uttales ka og korfor, må ha vært forvirrende. De kom fra et land der gradestokken i sommerhalvåret i gjennomsnitt lå på 30-tallet, til et stritt vestlandsklima med rundt 240 regndager i året. I stedet for kjøttboller av malt kjøtt, ris, løk, urter, valnøtter eller tørket frukt som ble kokt i tomat- eller granateplesaus, spiste nordmenn pregløse kjøttkaker og kokte grønnsaker med brun saus. Potet, potet, potet. Uten etablerte introduksjonsprogrammer måtte flyktninger skape seg et liv på egen hånd. Ofte fant eksilkurderne sine egne. Møteplassene i Bergen var kurdiske mat- og teppebutikker, lokale kafeer, helst dem uten alkoholservering og med rimelige priser, eller moskeen. Her deltok de i fredagsbønnen, men man omgikkes ikke nødvendigvis andre muslimer utover det. For noen kurdiske flyktninger var den etniske og nasjonale tilhørigheten viktigere enn den religiøse. I stedet trakk de til det kurdiske kultursenteret, som arran18

70344 Dans til dere dør – s. 18

02.10.2026 12:51

F LU KT E N T I L E UR O PA

gerte kulturkvelder, bryllupsfeiringer og sosiale sammenkomster. Der kunne man møte likesinnede og prate om fortiden med noen som forsto.6 Det var et fredelig, men verdimessig splittet Norge som tok imot flyktningene og arbeidsinnvandrerne. Siden de første pakistanske og tyrkiske arbeidsinnvandrerne kom til Norge på 1960-tallet, hadde det vært innvandringsstopp. Bare et begrenset antall flyktninger fikk innvilget asyl. Men så kom diktatorer til makten i land som Iran og Chile, og et stort antall politiske flyktninger søkte trygghet for seg og sine familier Europa. I Norge, som frem til midten av 1980-tallet hadde vært et relativt kulturelt homogent samfunn, ble antallet asylsøkere mer enn tidoblet, fra 800 til 8600.7 Samtidig fikk nynazismen et sterkere fotfeste. I 1983 mottok Sagene skole bombetrusler da de i forbindelse med 17. mai-feiringen planla å arrangere et barnetog der også barn med etnisk minoritetsbakgrunn skulle få være med. Nynazistene i Nasjonalt Folkeparti, et parti med røtter i Nasjonal Samling, ønsket seg et helt hvitt barnetog. Det norske skulle ikke besudles av kulturelt mangfold. I begynnelsen av august 1987, da kommunevalget nærmet seg, trykket Aftenposten en annonse fra Tverrpolitisk Velgerforbund – et løst organisert protestparti som profilerte seg på EF-motstand, distriktspolitikk og innvandringsskepsis – hvor de krevde total asylsøkerstopp. Annonsen ble politianmeldt for krenkelse av rasismeparagrafen.8 En måned senere tok Fremskrittspartiets formann, Carl I. Hagen, turen til Rørvik for å drive valgkamp. Under et offentlig møte leste han høyt fra et brev som var signert en mann med et pakistanskklingende navn: En dag vil moskeer være like vanlig i Norge som kirker er det i dag og mine barnebarns barn vil oppleve dette. Jeg vet, og alle muslimer i Norge vet, at en dag skal Norges befolkning komme til troen, og at dette landet skal bli muslimsk! Vi føder flere barn enn dere, og adskillige, rettroende muslimer kommer til Norge hvert 19

70344 Dans til dere dør – s. 19

02.10.2026 12:51

DA NS T I L D E RE D Ø R

år, menn i produktiv alder. En dag skal også det vantro korset i flagget bort! Dagen etter avslørte VG at brevet var fabrikkert. En journalist hadde kontaktet underskriveren, som avviste å ha skrevet brevet, og som kunne dokumentere at han ikke hadde bodd på avsenderens oppgitte adresse på flere år. Riktignok beklaget Carl I. Hagen at han ikke hadde faktasjekket brevet, men han trakk ikke de konspiratoriske, rasistiske uttalelsene tilbake. Han nektet å la seg kneble, sa han, og var «forbauset» over pakistanerens stevning for ærekrenkelse. Dette var et spørsmål om ytringsfrihet, og rasismeparagrafen burde avskaffes, sa han.9 Hagens strategi hadde velgerappell. Det året gjorde Frp sitt beste valg noensinne. Med en fordobling av stemmene fra forrige valg og med over ti prosent av stemmene kunne partiformannen triumferende erklære at valget var et «politisk jordskjelv».10 1987 ble ikke bare et vendepunkt i Frps egen historie, det ble et år som rystet hele det politiske grunnfjellet: Partiet ble Norges tredje største, og fra da av ble innvandringsspørsmålet en like viktig kampsak som skattepolitikken hadde vært i dets første tiår.11 1987 var også året Hasti og Nina landet på Fornebu flyplass utenfor Oslo sammen med sine foreldre og to brødre. Før faren Sohrab ble fengslet i Iran for «konspirasjon mot regimet», levde han et godt liv i Isfahan sammen med sin kone Leila og deres lille sønn, Amir, som ble født i 1980, like før utbruddet av Iran–Irak-krigen. Sohrab var rektor på en skole, Leila jobbet som lærer. Babylykken varte ikke lenge. Som en del av motstandsbevegelsen mot Khomeini var Sohrab med på å arrangere marxistiske studiesirkler og delte ut regimekritiske flygeblader. Foreldrene til noen av elevene på skolen skal ha angitt ham, og han ble pågrepet av garden. Vilkårligheten rådde. De tok alle mulige personer inn til avhør, også folk som ikke hadde noen politisk tilknytning. Det var som om de 20

70344 Dans til dere dør – s. 20

02.10.2026 12:51

F LU KT E N T I L E UR O PA

gamblet på at de fant noen som kunne si noe. I motstandsbevegelsen hadde de trent på torturscenarioet, å ikke knekke. Det gjaldt å spille skuespill. Fremstå uvitende eller ustabil. En gang tisset en medfange på seg med vilje og ble sluppet fri. Men ikke Sohrab. I fengselet delte Sohrab en liten celle med mange andre. Lyset var alltid på. Under avhør ble han ført inn i et L-formet rom. Først skrudde torturistene på en kassettspiller, så kom piskeslagene og sparkene, fra høyre og fra venstre. De brukte ofte ledninger. Iblant ble han ført ut i en luftegård og med bind for øynene, der de simulerte henrettelser ved å fyre av skudd like ved ham. Men selv ikke uten flere dagers søvn, og med kroppen full av sår og blåmerker, ga han etter. Regimets fotsoldater fikk ikke svar på sine spørsmål. På et eller annet vis overlevde de politiske fangene pinslene. Noen fant roen i de monotone bevegelsene av å flytte perlene i et bønnekjede mellom fingrene, andre inspirasjon i forbudt litteratur som ble smuglet inn i fengselet. Sohrab fikk tak i et eksemplar av Et dukkehjem av Henrik Ibsen. Torturen rammet også Leila, i form av psykologisk krigføring. Etter pågripelsen ville ikke politiet fortelle hvor Sohrab var. Med en ettåring på armen gikk hun fra sykehus til sykehus, likhus til likhus, for å finne faren til barnet sitt. Politiet fortalte henne aldri at han satt inne. Det var vanskelig å forsørge et barn alene. Hun tok noen strøjobber for å overleve. Sydde klær, klippet andre kvinners hår. Samtidig hadde Leila en sterk indre drivkraft. Regimet kunne sperre mannen hennes inne, men ikke rane det politiske engasjementet. Hun skjulte hemmelige løpesedler i barnevognen til Amir og delte dem ut på busser og i nabolaget. Da Sohrab slapp ut fire år senere, i 1984, var han som en fremmed for Amir. Noe annet enn forefallende arbeid var det ikke å få. En kortere periode dro han til Teheran for å jobbe hos broren sin, mens Leila ble værende i Isfahan. Men paret holdt sammen. Året etter løslatelsen fikk de sin andre sønn, Pouyan.12 21

70344 Dans til dere dør – s. 21

02.10.2026 12:51

DA NS T I L D E RE D Ø R

Dagene under krigen var evig grå, det var som om alle stjerner var slukket, skulle Leila senere erindre. De kraftige smellene fra bombene drønnet gjennom kroppene deres, og hver gang flyalarmen gikk, måtte de søke tilflukt i en uttørket grøft ved huset sitt. Dager uten glede, innhyllet i frykt og en usikker fremtid. I 1986, da Pouyan var syv–åtte måneder gammel, fikk Leila på nytt den velkjente følelsen i magen. Midt i håpløsheten kom følelsen av at et nytt liv spiret og grodde. Hun oppsøkte en lege hun stolte på, en mann som hadde vært politisk aktiv sammen med Sohrab. Han kjente etter flere ganger, fikk et ettertenksomt drag over ansiktet, kjente på nytt. «Den magen er full av barn. Sannsynligvis tvillinger.» Leila fikk sjokk. Dette var en drøm som gikk i oppfyllelse, hun hadde alltid drømt om tvillinger. Samtidig var alt rundt dem kaotisk. Hvilket liv ville dette bli for barna? Hun ringte søsteren sin fortvilet og søkte trøst. Men hun var aldri i tvil om å fullføre svangerskapet. I en tid der krigen drepte omtrent all kjærlighet, var det å bære frem nytt liv omtrent som en motstandshandling. Og da hun etter seks måneder fikk vite at det var to jentebarn hun bar under hjertet sitt, begynte stjernene å lyse igjen. Hun skjønte også at hun måtte være sterk nå – enda sterkere enn før. Krigen mellom Irak og Iran raste videre. Et økende antall politiske motstandere ble forfulgt, torturert og henrettet. Ble de værende i Iran, kunne Sohrab være den neste på lista. De måtte berge livet og barnas fremtid. Da det i februar 1987 ble en kortvarig våpenhvile, fikk familien et lite vindu som gjorde det mulig å flykte. I all hast, en måned før termin, ble huset solgt og fødselen satt i gang. På sykehuset ble alle barn atskilt fra mødrene like etter fødselen. De måtte registreres og stelles med. Men Leila ville ikke slippe jentungene sine et eneste øyeblikk. I stedet for å hvile i barselsenga sto hun i time etter time og så på dem gjennom en glassdør. Det var som om de grå skyene trakk seg tilbake og himmelen ble blå. Leila hadde fått en ny vår i livet sitt. Dagen etter fødselen kom moren hennes på besøk på sykehuset. Sammen bøyde de seg over barna og hvisket navnene deres inn i de små 22

70344 Dans til dere dør – s. 22

02.10.2026 12:51

F LU KT E N T I L E UR O PA

ørene. Den eldste fikk navnet Nina, et ikke-muslimsk navn, som var forbudt i det autoritære Iran, og derfor føyet de til navnet Bahar, «vår». Den andre jenta fikk navnet Hasti, som på persisk betyr «eksistens». Til sammen ble de vårens eksistens.13 Familien hadde ikke mange dagene på å pakke og ta avskjed med besteforeldre, tanter og onkler. Med seg på reisen hadde de bleier, pass og amerikanske dollar i en sekk, en koffert med klær og et fotoalbum. Tvillingene Hasti og Nina delte barnevogn. Første fluktetappe gikk med fly fra Isfahan til Istanbul via Teheran. Der skulle de få falske visum og flybilletter til sitt nye hjemland. Valget falt på Norge. Et vennepar av Leila og Sohrab hadde reist i forkant og fortalte at der var det trygt. Mange tror at tilværelsen som flyktning er dramatisk. Like ofte er den kjedelig og innebærer mye venting. Og svik, mennesker som skor seg på andres ulykke. Menneskesmuglerne som hjalp Leila, Sohrab og barna til Europa, stakk av med pengene, så de kom seg ikke videre fra Tyrkia. Månedene gikk. Et knapt halvt år ble de værende i Istanbul mens de ventet på papirene sine. For å skaffe penger til familien solgte Leila iransk te, pistasjnøtter og safran til butikker som ønsket persiske varer. På formiddagen den 6. juli 1987 kom familien seg endelig til Norge. Etter ankomsten gikk veien videre til et av de mange høyfjellshotellene som på den tiden ble brukt som «asylmottak». I tillegg til iranere var det også en del kosovoalbanere der. Amir, som da var åtte år gammel, skulle senere huske at det var under tiden på asylmottaket at moren lærte barna at man må stå opp for seg selv. Da familien fikk et lite rom på deling, bare utstyrt med senger og en servant, sultestreiket hun mens hun fortsatt ammet Nina og Hasti. «Vi er mennesker. Vi skal bli behandlet som mennesker. Ikke plasser oss inn i slike inhumane rammer», sa hun til de ansatte. Til ingen nytte. Hun fikk med seg flere andre familier og tok kontakt med lokalavisen. Fremdeles uten resultater. Til slutt tok de en drosje mot Oslo. Planen var å sitte foran UDI og kreve bedre forhold for asylsøkere. De kom 23

70344 Dans til dere dør – s. 23

02.10.2026 12:51

DA NS T I L D E RE D Ø R

ikke så langt, men ble sendt tilbake til asylmottaket. Kort tid etter fikk de beskjed om at de skulle flyttes til et annet asylmottak.14 Et par dager før jul i 1987 ble familien transportert til Moss. Etappens viktigste økt ventet: asylintervjuet. Sohrab fortalte om det L-formede rommet, ledningene han ble slått med, og de falske henrettelsene. Lyden av tolkens kulepenn som føyk over papiret, fylte rommet. Da Nina mange år senere søkte innsyn i farens asylpapirer, merket hun seg den siste setningen i rapporten, svaret på hvorfor han og familien søkte seg til Norge: «Med håp om fred og kjærlighet.»15

70344 Dans til dere dør – s. 24

02.10.2026 12:51

«... grundig, balansert og interessant utforskning av drapet på 15-åringen Benjamin Hermansen.» BJØRN GABRIEL SEN, DAGENS N ÆRINGSLIV

«Sett snarest Brorskapet på listen over bøker du må lese.»

ANNE BITSCH DANS TIL DERE DØR

Natt til 25. juni 2022 ble Oslo rammet av det dødeligste angrepet mot skeive i moderne norsk historie.

A STRID FOSVOLD, VÅRT L AND

«Resultatet er en bemerkelsesverdig godt skrevet fortelling, med et driv som aldri blir spenningssøkende eller spekulativt.» CARINA ELISABETH BEDDARI, MORGENBL ADET

Omslagsfoto: London Pub Forfatterfoto: Jarli & Jordan