Caroline Ugelstad Elnæs
Caroline Ugelstad Elnæs
Yoona er resepsjonist på et hotell i Oslo. Hun går turer med sjefens hund, drikker vin på personalrommet, forelsker seg i en gjest og guider en gruppe japanske turister. Hun er også adoptert fra Sør-Korea, og selv om hun ikke aktivt oppsøker fortiden, følger den henne gjennom hverdagen. Yoona søker etter en sammenheng: i seg selv, i verden, i menneskene rundt seg. Hun forsøker å finne en håndfast kjerne å klamre seg til, men alt oppleves flytende og tilfeldig.
Yoona
Yoona handler om alt som kunne ha vært, om alle mennesker vi kunne ha blitt og alle verdener vi kunne ha sett.
Yoona
9 788205 517707
:k
:k
:k
Roman
caroline ugelstad elnĂŚs
Yoona Roman
:k
kolon forlag
© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2019 Omslagsdesign: Herman Breda Enkerud Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykt hos: Scandbook UAB, Litauen 2019 Papir: 100 g Munken Premium Cream isbn 978-82-05-51770-7 Alle henvendelser om denne boken kan rettes til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Hotellet er lytt, og i resepsjonen kan Yoona høre lyder fra rommene i andreetasje. Om det er stille i gata utenfor og hun er riktig plassert, kan hun høre alt som skjer der oppe. Om noen for eksempel snakker i telefonen på rom 228, vil hun med stor sannsynlighet kunne høre samtalen, i alle fall den ene halvparten av den. Om noen ligger med hverandre på rom 221, vil hun høre dempede stønn, eller knirkingen fra fjærene i madrassen, eller hvordan den vinglete senga støtvis treffer sengegavlen som er fastmontert i veggen. Om noen krangler på rom 212, vil hun høre nøyaktig hva det dreier seg om, hvem som må gå ned i resepsjonen for å klage på den innestengte luften og vinduet som bare vil åpnes på gløtt. Det er sjelden noen av gjestene trenger hjelp om natten. Kveldene kan være hektiske, men rundt midnatt blir det stille. Yoona liker best de nettene hvor det regner, hvor lydene fra hotellet glir sammen med suset fra byen utenfor og gnissingen fra bomullsstoffet i uniformen hennes får samme volum som en forbipasserende bil eller lattermaskinen fra tv-programmet noen zapper forbi i et av rommene over henne. En av arbeidsoppgavene hennes er å gå tur med hunden til sjefen. Da sjefen først spurte henne om hun kunne tenke seg å gjøre det, syntes hun det var en mer5
kelig oppgave å gi til en ansatt. Det var ikke spørsmålet i seg selv som irriterte henne, men måten han sa det på. Kan du tenke deg å lufte hunden? Som om hun var urimelig om hun sa nei. Hun synes det er passende å bare kalle hunden for Hunden. Det betyr ikke at hun mener Hunden er mindre verdt enn henne selv, at han ikke fortjener et navn. Hunden er smartere enn sjefen, det er noe med Hundens øyne, de er så omsorgsfulle og vise. Han kommuniserer med henne på et menneskelig nivå. Yoona tror egentlig at det er Hunden som eier sjefen, og ikke omvendt, at Hunden går turer med ham og sørger for at han får i seg de riktige næringsstoffene og ikke blir forkjøla om vinteren eller overoppheta om sommeren. Uniformen hennes passer ikke. Skjørtet er stramt og glir opp når hun setter seg på huk, eller når hun tar for lange skritt. Jakka passer heller ikke. Ermene blir for korte når hun løfter armene, og om hun knepper den igjen, blir jakkeslaget bøyd framover i en nesten imponerende spiss vinkel. En gang fant hun et langt, grått hårstrå på jakka, og siden da har hun forestilt seg at uniformen må ha blitt kjøpt inn til en tidligere ansatt, en kvinne som er både eldre og mindre enn henne selv. Yoona lurer på hvem denne kvinnen kan ha vært, hvilken øyenfarge hun hadde, om hun var norsk, om hun hadde en kronisk sykdom, kom fra en flerspråklig familie eller spilte tuba som barn, om hun var ulykkelig, om hun spiste frokost eller var en av dem som hoppet over dagens første måltid til fordel for en større lunsj. Flere netter føler Yoona at hun lever denne kvinnens liv, at armene krymper og uniformen plutselig passer. Yoona forestiller seg at hun 6
arver kvinnens ordforråd og kroppsspråk, og når hun drar hjem etter skiftene, kan hun kjenne kvinnen ved siden av seg i senga. Hun kan strekke seg ut og ta på henne, legge hånda si over kvinnens midje og se hvordan den hever seg og synker i takt med pusten hennes. Yoona kan puste henne inn, kjenne parfymen som nesten har forsvunnet fra nakken hennes i løpet av dagen, hvordan den blander seg med svette, en svak eim av sitrus. Noen ganger tenker Yoona at det var sånn det luktet i Sør-Korea. Om hun lukker øynene, kan hun se landsbyen hvor hun ble født, et ruralt distrikt med et intetsigende navn. Hun kan forestille seg en sykkel. Hun kan sette seg på den, sparke fra, og se bygningene passere som kulisser på en roterende teaterscene, som om dette er overgangen fra én akt til en annen. Svetteperler samler seg i hårfestet. Dråpene slipper seg ned i det blomstrete kjolestoffet og farger det mørkt. Hun sykler langs den smale hovedgata. De slitte landsbyhusene står så tett at de ser ut som ett eneste langt bygg på hver sin side av veien. Det blir vanskeligere å tråkke, gjørme setter seg fast i hjulene, spruter opp og fester seg i kjolestoffet og på leggene. En klokke ringer. Ut av husene strømmer mennesker, og den lange arbeidsdagen begynner. De heiser opp bukser og skjørt for ikke å skitne dem til. Yoona sykler forbi dem, mot enden av gata, hvor det store smelteverket hever seg over byen som et gustent eventyrslott og den grå røyken fra pipa ligner regnværsskyer i det fjerne. Utenfor smelteverket står en gruppe arbeidere og røyker. Fingrene deres gnisser mot rullepapiret og tobakken, men selv om hendene er klumpete og tørre, er bevegelsene presise der de slikker langs enden av papi7
ret før de ruller sigarettene med en innøvd, mekanisk presisjon. Lukter dere det? spør en av arbeiderne. Dialekten er bred. De lutryggede skikkelsene snur seg mot horisonten, hvor avstanden mellom landsbyhusene er større og en sitruslund så vidt kan skimtes bak dem. Har høstinga starta allerede? spør en annen arbeider. Yoona ser dem tydeligere idet hun sykler forbi. Ansiktene er unge, men trekkene er grove og dype, som om en isbre har skrapt seg over dem. Er ikke det litt tidlig? spør en tredje. Resten av samtalen forsvinner i fabrikkstøyen. Yoona sykler langs landeveien gjennom åkeren ut til gården. Foran hovedhuset legger hun sykkelen fra seg i grøftekanten. Noen har reparert et hull i gjerdet, redskapene ligger fremdeles på gresset innenfor grinda. På verandaen foran hovedhuset sitter en ung kvinne og soler seg. Øynene hennes er lukket, eller kanskje hun bare myser. Undertøyet stikker fram fra under blusen, som er kneppet ned til livet, og i gropen mellom kragebeina har det samlet seg svette som reflekterer lyset fra morgensola. Yoona ser at kvinnen får øye på henne, at hun knepper igjen blusen og forsvinner inn i huset. Etter en stund kommer kvinnen ut igjen, denne gangen med et glass limonade i den ene hånda og en pose frukt i den andre. Yoona kan så vidt høre hvordan kvinnen synger for seg selv idet hun krysser plenen. Hun rekker Yoona glasset og frukten, og samler det lange, mørke håret i håndflatene og legger det over den ene skulderen, gnir hendene mot kjolen, som er full av grønske. I bevegelsen blottlegger hun et sår på den ene albuen, nei, det er et fødselsmerke med en ubestemmelig form. Yoona 8
ser for seg at alle guttene som jobber nede på fabrikken, pleide å dikte opp historier om hva fødselsmerket kunne forestille. En eldre kvinne kommer ut på verandaen, hun er den unge kvinnens mor. Hun svaier i vinden, som om kroppen var et gresstrå, en forlengelse av plenen, har kneppet skjorta helt opp til halsen, men hver knapp er forskjøvet, festet i et annet knapphull, slik at kragen krøller seg og henger skeivt. Det tynne håret hennes er som hvite silketråder i sollyset. Kanskje tenker hun på ektemannen, bonden, og kanskje er han død. Kanskje datteren driver gården på egen hånd, og får det til å gå rundt, selv om faren er død og moren knapt husker hvem hun er. Yoona blir tung, som om hun har spist et stort måltid, og hun vil synke ned i gresset og sovne. Hun blir mett, av smilet til bondens datter og av varmen og sirissene og sola. Mens hun sykler, kan hun følge innbyggerne gjennom flere generasjoner, som om sykkelturen er en spillefilm og omgivelsene er ulike snutter fra en slektshistorie. I alle scenene hun klarer å forestille seg, er det soloppgang. Det er bare ved soloppgang hun kan besøke byen, som om den alltid er nyfødt og aldri vokser opp. Det blir aldri dag, det blir aldri kveld, og hun er klar over at ingenting av dette er sant, at hun ikke tilbrakte sine første år ved en sitruslund, men at hun snarere vokste opp, i den grad de tre første årene av et liv kan utgjøre en oppvekst, i et falleferdig barnehjem noen kilometer utenfor bygrensen til Seoul.
To eldre kvinner oppsøker hotellet tre ganger i løpet av natten. Hver gang spør de Yoona om hun kan være så snill å fortelle dem hvor de er. Hver gang trekker Yoona opp et kart og peker på hotellets plassering med en kulepenn, uten å bemerke at kvinnene går i ring, eller at de har vært der før.
10
Under morgenturen tar Yoona Hunden med seg til parken like ved hotellet. På veien passerer de fire høygravide kvinner på en benk. Kvinnene puster tungt og stryker forsiktig over de store magene sine. Det må være slitsomt å være gravid i denne varmen. To av kvinnene ser helt identiske ut, med det samme jordbærblonde håret, de samme store øynene, den samme spisse nesa og det samme bekymrede uttrykket. Yoona stanser etter å ha gått forbi dem. Hunden river i båndet. I profil ser nesene deres nesten ut som nebb. Yoona ser for seg at de kler seg nakne og avdekker praktfulle, lyse fjær på de melkehvite kroppene sine, at de letter og lar magene ligge igjen, at Yoona må beskytte de morløse fostrene mot måker og rever, legge dem i en kurv, knytte dem fast i kurven med navlestrengene så de ikke skal trille ut og skade seg. Hun skal kalle dem vannballongbarna, ta dem med tilbake til hotellet og legge dem i en av sengene. Ved siden av kurven skal hun sette en nattbordslampe som hun lar stå på hele døgnet, og en dag legger hun merke til at den ene magen har sprukket, og at barnet flyr i sirkler oppe under taket. Hun sitter med dem til den fjerde og siste magen har sprukket, og først da åpner hun vinduet og lar dem fly tilbake til mødrene sine.
11
Caroline Ugelstad Elnæs
Caroline Ugelstad Elnæs
Yoona er resepsjonist på et hotell i Oslo. Hun går turer med sjefens hund, drikker vin på personalrommet, forelsker seg i en gjest og guider en gruppe japanske turister. Hun er også adoptert fra Sør-Korea, og selv om hun ikke aktivt oppsøker fortiden, følger den henne gjennom hverdagen. Yoona søker etter en sammenheng: i seg selv, i verden, i menneskene rundt seg. Hun forsøker å finne en håndfast kjerne å klamre seg til, men alt oppleves flytende og tilfeldig.
Yoona
Yoona handler om alt som kunne ha vært, om alle mennesker vi kunne ha blitt og alle verdener vi kunne ha sett.
Yoona
9 788205 517707
:k
:k
:k
Roman