Broren

Rygg: 28 mm

OM ET SPØRSMÅL OM BESKYTTELSE (2011): «En spennende spionhistorie fortalt med stor autoritet og energi, som også makter å beholde de menneskelige dimensjonene i en hard, actionpreget handling.»

KNUT FALDBAKKEN I «ÅRETS BESTE BØKER», VG

Format: 133 x 211 mm

Den norske etterretningsagenten Alexander Borge er forsvunnet under uklare omstendigheter i Afghanistan. Hjemme venter sønnen Daniel på at han skal bli funnet. For bare én ting kan redde den kreftsyke femåringen: beinmargstransplantasjon fra faren.

Alexanders bror Jonas er tidligere skarpskytter. Jonas drar nå tilbake til fjellandet han trodde han hadde forlatt for alltid. Han må finne broren og samtidig redde Daniel.

«Thriller på høyt nivå.»

PÅL GERHARD OLSEN, AFTENPOSTEN

«... gir kunnskap og innsikt, i tillegg til en svært spennende historie.»

GURI HJULSTAD, TRØNDER-AVISA

«Innsiktsfullt og velkomponert om religiøs fanatisme.»

TORBJØRN LYSEBO EKELUND, DAGBLADET

Her blir han konfrontert med leiemordere og rivaliserende talibangrupperinger, og en lokalbefolkning som rives mellom sin tradisjonelle gjestfrihet og ønsket om hevn mot utenlandske okkupanter.

OLAV W. ROKSETH (f. 1955) er journalist og forfatter. Han debuterte i 2011 med Et spørsmål om beskyttelse.

Jonas forstår etter hvert at han ikke kan stole på noen. Kanskje ikke engang på sin egen bror …

Broren er en intenst spennende historie om mot og svik, og om viljen til å ofre alt for å redde sine nærmeste.

TO BRØDRES MOT. SØSKENKJÆRLIGHET DREVET TIL DEN YTTERSTE GRENSE. OG DERETTER ENDA LENGER.

«… utmerket krimfortelling.»

SINDRE HOVDENAKK, VG

«Rokseth overgår det meste av utenlandsk litteratur i samme sjanger.»

EGIL MORLAND, DAGEN

9

788205

461369

FORFATTERFOTO: ROLF M. AAGAARD OMSLAGSDESIGN: BJØRN KULSETH / FJELDHEIM & PARTNERS

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt.

Omslagsdesign: Bjørn Kulseth ISBN 978-82-05-46136-9 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Olav W. Rokseth

Broren Thriller

Til Jamal Ahmad, Kabulpressistans dyktige fikser som bistod meg i Afghanistan.

1

Alfred Thomson kom inn i rommet med neven rundt nakken til et hulkinnet og fillete vesen av ubestemmelig alder. Han dyttet afghaneren ned i hjørnet og vendte seg mot Alex. «Er du klar?» sa han.

Nordmannen nikket, og Thomson la det blankpolerte hodet på skakke og lyttet en stund til lydene. Afghanerens ustanselige kløing mot brystet, det svake suset fra datamaskinen, fjerne bønnerop fra en av Mazars mange moskeer.

Hans nestkommanderende, Osvaldo, satt bak PC-en på skrivebordet. Der lå også sensorer som tilhørte en løgndetektor, en blodtrykksmåler, en gummistropp og en elboks som det stakk to ledninger ut av: en rød og en svart med metallklyper i enden. Ved siden av skrivebordet en stol med remmer av lær på armlenene.

Thomson ga tegn til Osvaldo, som reiste seg kjapt, gikk bak Alex og løsnet håndjernene.

Thomson stakk hånden innenfor jakken og hentet ut en sprøyte fylt med en klar væske. Han rakte sprøyten mot Alex mens han betraktet nordmannen. Det svarte håret hans. Den markante nesen. Øynene med samme farge som et geværløp.

Ansiktstrekk som gjorde at han hadde fungert så godt i felten i Afghanistan. Sammen med at han behersket både dari og pashto svært godt. Sammen med en uvanlig evne til å gli inn i fremmede miljøer, bli ett med dem.

En svært verdifull mann.

Alex tok imot sprøyten og plukket opp gummistroppen fra skrivebordet. Osvaldo tok fram et filmkamera og rettet linsen mot nordmannen.

7

Alex gikk bort til afghaneren i hjørnet, knelte og rullet opp ermet hans og bandt gummistroppen rundt overarmen.

Underarmen var full av blåmerker. Afghaneren slikket seg rundt munnen, øynene vidåpne nå.

Thomson sto bredbent utenfor synsvinkelen til filmkameraet. Den to meter høye kroppen var avventende, ansiktet uttrykksløst, øynene som grå klinkekuler. Han klødde seg på siden av hodet, der øret en gang hadde vært. «Forstår du hva du gjør?» sa han.

«Jeg tester produktet på en kanin.»

«Det gjør du. En velbrukt og utslitt kanin. Så gjør du noe annet også.»

«Hva da?»

«Du kan trekke deg når som helst.»

«Fra hva da?»

«Heroinet i sprøyten er nitti prosent rent.»

Alex så på ham. Han så på sprøyten, og afghaneren stirret også på den, forventningsfull, hypnotisert.

Så stakk Alex sprøytespissen inn i venen hans og trykte stemplet sakte inn. Afghaneren blottet en råtten tanngard.

Så himlet han med øynene, segnet til siden og ble liggende urørlig.

Thomson fisket fram en lommelykt fra lommen og knelte ved siden av dem. Han åpnet øynene på afghaneren med pekefinger og tommel, registrerte knappenålspupillene og rettet lysstrålen mot dem. Så flyttet han fingrene til halspulsåren og så på armbåndsuret sitt. Slik satt han i ett minutt.

Begge reiste seg. Thomson sa: «Du sa du hadde drept noen før?»

«Ja.» «Det gjør deg ikke noe å drepe?»

«Ikke hvis det er nødvendig.»

«Kan du drepe hvem som helst?»

«Ikke kvinner. Ikke barn. I alle fall ikke barn.»

«Hva med din bror?»

«Hva med ham?»

8

«Kunne du drepe din bror Jonas?»

Alex krøllet overleppen som om noe luktet vondt. «Svært ugjerne.»

«Hvis han sto i veien for deg?»

«Jeg vet ikke. Kanskje. Hvis jeg absolutt måtte.»

Thomson strakte hånden bydende mot stolen med lærremmene. «Ta av deg klærne og sett deg,» sa han.

Alex gjorde som han sa. Thomson strammet remmene rundt håndleddene hans. Han trædde mansjetter rundt den venstre pekefingeren og ringfingeren, festet brystremmen og strammet blodtrykksmåleren rundt høyre overarm. Så tok han elboksen, satte seg på huk og festet klypene på testiklene hans. Han rettet seg opp, klappet Alex på kinnet.

«Jeg håper virkelig du har snakket sant,» sa han.

Er alle menneskeliv like mye verdt? Hvis jeg måtte velge mellom å måtte ta livet av en dødssyk mann eller en ungdom, hadde jeg valgt den dødssyke. Han ville ha mindre tid igjen av sitt liv. Og jeg ville ha spart ham for store smerter, og samfunnet og hans nærmeste for en byrde. Slik tenkte jeg da jeg ga dødssprøyten til den narkomane afghaneren. Han måtte dø for at jeg skulle få leve.

Det betyr ikke at det var enkelt. Det voldte meg smerte.

Et liv er uansett et liv. Det kommer jeg ikke bort fra.

Jeg så at Thomson likte hvordan jeg reagerte da han spurte meg om jeg kunne drepe Jonas. Han vil ikke ha en medarbeider som bærer på forstyrrende traumer. Han vil ikke ha en psykopat. Han vil ha en maskin som kan utføre jobben for ham, med den nådeløshet, handlekraft og praktiske intelligens som behøves. Han vil ha en som tåler smerte, tåler forsakelse, tåler andres lidelse. Jeg passer ham utmerket.

Kunne jeg drepe Jonas? Spørsmålet er nesten for grusomt til å fortjene et svar. Vi er glad i hverandre. Vi er brødre.

Man dreper ikke sin bror. Likevel. Hva hvis han ville hindre meg i å nå mitt mål? Da måtte jeg gjøre det. Da ville det være min plikt. Ville det ikke?

Jeg kan ikke bruke det samme resonnementet overfor ham som med den stakkars narkomane. Jonas er bare to år eldre enn meg. Han kan leve like lenge som meg, han kan oppleve smerter og gleder i like rikt monn som meg. Noen vil kanskje si at hvis våre liv er likeverdige, så har vi likevel en rett til å velge at vi selv skal leve videre, at dette ligger i menneskedyrets natur. Mitt forsvar må være et annet.

10

Jonas vil etter all sannsynlighet leve et tradisjonelt liv. Han vil få fast jobb som lærer eller kanskje noe mer praktisk, noe med mekanikk. Så vil han antakelig stifte familie, få barn, fortsette å jakte, fortsette å spille fotball med gutta, fortsette å forbli en ordinær brikke i et ordinært puslespill på Dovre eller et annet sted i Norge.

Jeg har så mye mer jeg må utrette.

2

Jonas støtte håndflaten mot ryggen på forsetet da den pansrede Iveco-bilen stanset med et rykk. Ti meter lenger fremme gikk en mann og en gutt langs veikanten og leide et esel lastet med så mange kvister at beina så vidt var synlige. Mannen og barnet bar også bunter med kvister på ryggen, der de tråkket på sine egne skygger gjennom støvskyen etter den første bilen.

Fenrik E. Hansen skrudde av iPoden midt i et hyl av Abysmal Dawn, snudde seg, hevet øyenbrynene og gjorde et nikk med hodet. «Det ligger noe søppel i veien hundre meter lenger fram. Mulig veibombe. Vi sjekker. Bra motiv, skulle jeg tro.»

Jonas visste hva søppelet kunne innebære. Han spurte likevel.

Fenriken strøk pekefingrene over den bulende overleppa.

«Taliban bruker gjenstander som stikker seg ut på veien, eller ved siden av, som markører når de skal fjernutløse en sprengladning. Det kan være en stolpe, noen steiner, søppel, hva som helst. De kan selv være utenfor rekkevidde når det smeller. Ligge i en naturlig senkning i terrenget en halv kilometer unna. Eller de kan ligge gjemt i en grøft to hundre meter unna, kanskje hundre, klare til å gyve løs på oss. Det var det som skjedde sist, vet du.»

«Hvorfor ikke kjøre utenom?»

«For noen ganger er det akkurat det de vil. De kan ha lagt sprengladningen ut i terrenget. Smarte jævler.»

Jonas pekte mot takluken, og fenriken nikket og klappet soldaten som sto opp gjennom luken, på låret. Soldaten 12

huket seg ned, og Jonas grep kameraet og vesken med linsene og reiste seg opp gjennom luken. Han trakk den varme luften dypt ned i lungene. Han følte trang til å klatre helt ut, men gjorde det ikke.

De to soldatene i baksetet hadde inntatt knestående posisjoner på hver side av bilen. I likhet med soldatene i bilen foran, i likhet med de i bilen bak.

Jonas satte på 18–200 mm zoomen på Canon-kameraet mens han kikket på soldaten som sto i takluken på bilen foran med begge hendene på en Heckler & Koch 12,7 mitraljøse. Han hadde hjelm, hodetelefoner, beskyttelsesbriller og halstørkle foran nesen og munnen, og uniformen var så tildekket av støv at Jonas ikke kunne se flagget på skulderen.

Soldaten dreide på mitraljøsen mens han speidet mot de høytliggende, kvasse klippene. Fingeren var krummet rundt avtrekkeren, øynene på jakt etter hver minste bevegelse, hvert minste avvik i de brungrå, perforerte steinmassene.

Jonas rettet linsen mot sidespeilet på bilen foran. Han skimtet ansiktet til Brattberg, og i et øyeblikk møttes blikkene deres. En bevegelse i ansiktet til hans tidligere overordnede, et forsiktig nikk. Så vendte Brattberg ansiktet bort.

Den bakre døren på bilen foran åpnet seg, og en soldat hoppet ut. Soldaten la fra seg metalldetektoren han holdt i hånden, dro ut en beskyttelsesvest fra bilen og tok den på.

Deretter en hjelm med visir. Så gikk han til fronten av bilen med metalldetektoren i hånden. Han snudde seg, stakk tommelen i været og begynte å gå med små skritt mot søppelet mens han sveipet detektoren fra side til side.

Eselfølget var nå kommet opp på høyde med den første bilen. Eselet stanset og vendte hodet mot soldaten med detektoren. Det samme gjorde den gamle mannen, det samme gjorde gutten. De sto der fulle av støv, lik terrakottafigurer fra en forgangen tid. Vitner til noe de aldri hadde opplevd før.

Eller til noe altfor velkjent.

Soldaten sto nå med detektoren rett ved søppelet med 13

hodet bøyd, som i bønn. Han satte seg på huk, betraktet avfallet.

Jonas tok fram et lommetørkle fra skjortelommen og tørket svetten fra pannen og kinnene. Han svingte vekk mitraljøsen, løftet kameraet, zoomet inn på soldaten, videre inn på hodet, kjente sitringen han alltid følte når han så noen gjennom en linse, i et kamera, en vanlig kikkert.

Et kikkertsikte.

Han lukket øynene, holdt dem lukket. En reinbukk skvatt til og falt ned på siden. En talibaner segnet om med hendene låst fast rundt geværløpet. En annen talibaner med langt, massivt skjegg kastet hodet bakover, som om han en siste gang henvendte seg til sin Gud. Flere kropper, flere ansikter.

Noen så nær at han hadde sett fargen på øynene deres gjennom kikkertsiktet. Alle med langt skjegg. Svart, jerngrått, mørkebrunt.

Alle utenom den siste.

Han kjente en metallisk smak i munnen, en smak som alltid var der uten forvarsel når han tenkte på gutten han hadde skutt. Selv nå fire og et halvt år etter.

Han åpnet øynene og trykte ned utløseren. Han fortsatte å knipse mens soldaten med detektoren saumfor veien på begge sider av søppelet, fikk med at han satte tommelen opp. Han la speilrefleksen i vesken og tok opp en Panasonic Lumix GX7, et avansert kompaktkamera som kunne ta tjue høyoppløselige bilder i sekundet, lydløst. Han zoomet ut i vidvinkel og tok noen flere bilder av eselfølget, som hadde satt seg i bevegelse igjen på den oppsprukne veien. Av grøftekanten der det vokste stivt gress. Noen spredte, høstfargede pistasjtrær lenger borte. Elven som snodde seg kraftløs i bunnen av dalen på den andre siden av veien. Den endeløse rekken av taggete fjelltopper som forsvant i den fargeløse, ubøyelige horisonten.

Ingen bombe denne gangen. Men det kunne være en hundre meter lenger fram. En trykkbombe som ikke trengte å bli utløst av noen, som ikke kunne detekteres på grunn av noen mistenkelige gjenstander. En sprengladning, et batteri, 14

to sagblad plassert over hverandre. Gravd ned i veibanen.

Trykket fra et kjøretøy ville presse sagbladene sammen.

Kaboom! Ikke brukt like ofte som fjernutløste bomber, fordi den like gjerne kunne ramme en sivil bil. Talibanerne ville ikke gjøre seg upopulære.

Vanligvis.

Han krøp ned i førerhuset og satte seg. Soldaten utenfor klatret opp på taket og senket beina ned gjennom luken i samme øyeblikk som den tre liters dieselmotoren brummet kraftig og rykket bilen i gang.

Fenriken hadde satt en flaske med vann for munnen, og Jonas gjorde det samme. Drakk halve flasken i små slurker.

Fenriken snudde seg mot ham igjen, det samme uttrykket i ansiktet. «Bra fangst?»

Jonas nikket.

«Skuffa over at det ikke smalt?»

«Kan ikke si det.»

Mannen åpnet munnen, satte pekefinger og tommel under overleppa og tok ut snuspakken og kastet den ut av vinduet.

Han lente seg ut av vinduet og spyttet et par ganger. Så fisket han snusdåsen opp fra skjortelommen og satte på plass en ny dose. Han så på Jonas i takspeilet og sa: «Det har vært fotografer her som ikke tok fem øre for å knipse bilder av hardt sårede unger i stedet for å hjelpe dem.»

«Jeg er ikke sånn.»

«Hvordan er du da?»

«En vanlig fyr. En vanlig, norsk frilansjournalist.»

Fenriken snudde seg nok en gang mot ham, målte den høye, slanke, sterke kroppen opp og ned. «Hvor var du inne?»

«Jeg tjenestegjorde ikke.»

«Du ser ikke akkurat ut som noen pingle.»

«Du liker det kanskje ikke, men jeg var militærnekter.»

«Jaså. Militærnekter. Ja, ja. Du tror kanskje det går an å prate seg til fred med en talibaner? Er det det du tror?»

Jonas trakk på skuldrene og satte flasken for munnen igjen. Han åpnet vinduet og kikket ut. Så utover dalen 15

og mot de høyreiste, massive klippetoppene igjen. Så ulikt de bølgende viddene og fjellmastodontene på Dovre. Han kunne vært på jakt nå. Sammen med Alex.

Hvis Alex hadde vært hjemme.

Han krympet seg da en trehjuls lastebil skramlet forbi og etterlot seg en sky av støv. Han lukket vinduet, tok ut lommetørkleet igjen og tørket seg på halsen og i nakken. Det var enda varmere i bilen enn utenfor, godt over tretti grader.

Han så på klokken. En og en halv time siden de forlot Camp Marmal i Mazar-e Sharif. Tjue minutter siden de kjørte inn i fjellene i provinsen Chimtal og bort fra de endeløse steppene som strakte seg mot Tadsjikistan og Usbekistan i nord og Turkmenistan i vest. En halv time igjen til de var framme der Alex sist var blitt sett.

Var han fortsatt i live?

Spørsmålet hadde gnagd i ham siden han desperat hadde forsøkt å få tak i Brattberg.

Alex’ sønn, Daniel, hadde fått leukemi. Kjemoterapien virket ikke, og bare blod fra en giver med samme vevstype kunne nå redde gutten.

Det var tjuefem prosent sjanse for at en bror eller søster kunne være redningen. Daniel hadde ingen søsken. Så sykehuset hadde søkt i det internasjonale beinmargsregisteret. De fant Alex registrert der. Han hadde ikke bare registrert seg, han hadde også samme vevstype som sønnen sin. Usedvanlig flaks, sa legen.

Uflaksen var at Alex hadde forsvunnet akkurat når han trengtes som mest.

Han hadde fått unnvikende svar, ikke gitt seg, og til slutt hadde Brattberg fortalt ham at de ikke visste hvor han var.

Alex var blitt borte under et særdeles delikat etterretningsoppdrag. Kidnappet? Neppe. Det var ikke kommet noe krav om løsepenger. Om han levde? De valgte å anta det. Det var det Brattberg sa. Det var ordene hans.

Toneleiet sa noe annet.

Likevel svarte stemmen inni Jonas alltid det samme. Ja, Alex måtte være i live. Noe annet var utenkelig. Og han 16

skulle finne ham. Finne ham og ta ham med hjem. Til Dovre.

Til foreldrene. Til lille Daniel.

Legen hadde gitt ham fire uker.

De saktnet farten da de nærmet seg vaktposten ved broen.

Politimennene som hadde sittet og spist på bakken foran den lave mursteinsbygningen, satte fra seg tallerkenene og koppene og reiste seg. De holdt hver sin kalasjnikov, og på taket pekte løpet fra et SG-43 Goryunov maskingevær skrått oppover. Veggen bak dem hadde fire skyteskår og en rekke sår etter treff fra prosjektiler, noen på størrelse med et barnehode. I et hjørne var flere av mursteinene revet bort.

En av politimennene, han med røde paljetter med stjerne på skuldrene, tørket ansiktet med underarmen, satte luen bak i nakken og gikk bort til den første Ivecoen. Jonas tok kameraet og gikk ut av bilen. Han overhørte politimannen si noe på gebrokkent engelsk. Alt var fredelig, insha’Allah.

Jonas tok først et par bilder av det nesten uttørkede elveleiet som skar ned mellom klippene, under broen og videre noen titall meter ned i dalen, før elven i en brå sving sluttet seg til sin vannførende storebror. Han så spørrende på politimennene og pekte på kameraet sitt. De smilte rastløst. En av dem knep seg om neseryggen, en annen så bort. Motorene på bilene var slått av, og det oppsto en underlig stillhet.

Jonas løftet kameraet og så på de trette ansiktene, øynene som lengtet etter et fredelig liv der de kom fra. Øyne som fryktet natten, både den som ville inntre om noen timer og den evige som de visste kunne omslutte dem når som helst.

For tre uker siden hadde en gruppe talibanere overfalt vaktposten og drept alle de åtte politimennene som holdt til der. De var blitt skutt. Halshogd. Lemlestet.

Kanskje de som nå var på vakt, følte seg tryggere med slagkraften som det tunge maskingeværet på taket ga. Eller kanskje de fryktet at geværet kunne være et ettertraktet bytte for talibanerne.

Jonas senket kameraet og fisket fram en pakke med sigaretter, Marlboro, og ga den til politifolkene. De tok imot, 17

grove hender, en med mykere hud, kanskje en lærer uten noen skole å gå til. Jonas tok opp en lighter og tente sigarettene for dem. En av politimennene hostet og smilte unnskyldende. En annen bøyde seg ned og fant fram en termos og så spørrende på ham. Han nikket. Politimannen gikk inn i bygningen, kom ut med en kopp, helte grønn te i koppen og rakte den til ham. Han tok små slurker, og kjente at han ikke hadde greid å venne seg til den beske smaken.

De tok av fra veien rett etter broen og kjørte oppover langs elveleiet. Av og til kunne de se noen hjulspor, og en gang krysset de en sti der klumper av støvete geitelort og en og annen esellort vitnet om liv. Etter en stund flatet terrenget ut, og foran dem lå en liten slette. Bak den igjen et høydedrag med noen husklynger i en farge som gikk i ett med grunnen.

Den lille landsbyen stanset brått i loddrett fjell. Til siden for høydedraget lå en kløft som elveleiet forsvant inn i.

De krysset elveleiet og stanset midt på sletten foran en falleferdig gjeterhytte, en jordbygning der den ene veggen var rast ut og halve blikktaket manglet.

De stilte bilene i trekantformasjon, og soldatene gikk ut av bilene og sikret. Noen av dem tok seg en røyk, noen drakk av vannflasken, noen lukket øynene mens de kanskje tenkte på kjæresten, en venn som var blitt såret, adrenalinkicket de fikk under den siste trefningen, datoen de skulle hjem.

Hjem til noe Jonas visste ville være annerledes enn det de hadde forlatt.

Fordi de selv var blitt forandret, merket som de var av det intense kameratskapet. Av uvissheten som lurte rundt hver sving. Av de endeløse rekognoseringsturene i et landskap som var både fjernt og nært på samme tid. Av kontakten med den afghanske medsoldaten, bonden, kjøpmannen, sjåføren.

Mennesker de aldri helt kunne vite hvor de hadde.

Jonas og fenriken gikk ut og bort til Brattberg som sto sammen med løytnant Svein Østli og Arild Gundersen, Alex’ overordnede i Etterretningstjenesten. Jonas hadde hilst på alle i leiren, men det var bare Brattberg, Gundersen og 18

sikkerhetssjef Ellen Marie Moi fra Kabul-ambassaden som visste hvem han egentlig var. De andre hadde fått servert dekkhistorien om at Forsvaret ville hjelpe Jonas, som var frilansjournalist i avisen Bygdefolket, mot å få kontroll over saken som skulle på trykk. Over innhold, tidspunkt og videresalget til VG. Han visste at Brattberg ville støtte ham, nå som beslutningen var tatt. Han var mer usikker på Ellen Marie Moi, og enda mer usikker på Gundersen. Under den første briefingen hadde Gundersen nøyd seg med små nikk og en og annen presisering, skjødesløst uttrykt, som om Alex’ forsvinning egentlig var uvesentlig, noe som allerede var historie, som ikke fortjente annet enn glemselens slør.

Det var i alle fall slik Jonas hadde oppfattet den smilende nordlendingen.

Nå sto de der ute på sletten, og Brattberg la hånden på skulderen hans og vendte seg mot løytnanten. «Ikke tenk på at vi har en journalist blant oss. Fortell om det som skjedde som om du skulle rapportere til meg for første gang. Ta det helt fra starten.» Østlie løftet hånden mot kløften. «Alexander hadde et eller annet oppdrag i dette fjellområdet. Hva det besto i, kjenner jeg ikke til.» Han kastet et kjapt blikk på Gundersen og fortsatte. «Han skulle komme seg inn i området på egen hånd. Hvis han trengte å bli hentet ut, skulle det skje her, den trettende klokken null to tretti.»

Jonas skriblet noe i notisboken sin, og så bort på etterretningsoffiseren. Oppdraget til Alexander hadde vært å komme i kontakt med Salar, den mektige og sagnomsuste talibanlederen som både ISAF-styrkene og provinsguvernøren mente kunne tenkes å skifte side. En utfordring Alexander hadde opplevd som skreddersydd for ham. Så han tok på seg oppgaven og dro inn i området utstyrt med guvernør Atta Mohammad Noors underskrift med løfter om amnesti og en posisjon som lokal politisjef med tjue ansatte. I tillegg til bygging av veier, vannkanaler, sykestuer og skoler i de landsbyene som Salar hersket over. Et annet tillegg, som 19

ikke sto på papiret, var en anselig sum penger. Dollar. I kontanter.

Alexander hadde gjort bra fangster før, både levende og døde, men aldri av en slik størrelse. Likevel var han overbevist om at han ville greie å få Salar over på sin side, at hovedutfordringen var en annen, å unngå å bli drept før han oppnådde kontakt med talibanlederen. Av noen av undersåttene hans. Eller av banditter eller rivaliserende talibangrupperinger. Gundersen hadde nikket da Brattberg fortalte dette, som for å fastslå at det bare var slik Alex var, det var slik situasjonen var, og at ingen kunne forandre noe på det.

Jonas visste hvor rett han hadde.

Løytnanten holdt seg for munnen og hostet tørt. «Det kom ingen kontrabeskjed, så den trettende dro vi ut, tre kjøretøy, fjorten mann. Det var bekmørkt da vi kom fram.

En helvetes natt, ikke en stjerne på himmelen, tåke. Nattkikkertene våre, som vanligvis gir oss en stor fordel når det er mørkt, var til liten nytte. Vi saumfor terrenget med varmesøkende kikkerter, men tåke reduserer jo rekkevidden av disse også. Vi så ingenting. Vi ventet. Maks en halv time.

Standard prosedyre.»

Han så på Jonas. «Du er med?»

«Ja da. Jeg er med.»

«Ok. Etter tjueto minutter, og jeg skal være så ærlig å fortelle deg at det var riktig lange minutter, så vi noe bevege seg raskt mot oss. Et menneske. Da han var omtrent ti meter unna, rettet jeg lys mot ham. Han så ikke god ut, skitten, den ene armen dinglet ned som om den var skadet. Det så ut som han hadde bloduttredelser i ansiktet. Han stanset. Jeg ropte navnet hans, men han svarte ikke, bare sto der, som om han ikke visste hva han skulle gjøre, hva som foregikk.»

Han hostet på nytt. Fortsatte. «Vi skulle til å gå bort til ham da vi hørte lyden av RPG-er som flerret gjennom luften.»

Jonas kremtet. «Av hva da?» sa han.

«RPG. Rakettdrevne granater. Et av Talibans favoritt20

våpen.» Han gjorde en håndbevegelse som om han hadde forventet at dette var en del av Jonas’ hjemmelekse. «Kanskje seks, syv granater. Så skudd, mange, fra forskjellig hold.

Det var vanskelig å vite hvor mange det kunne være, men ut ifra tettheten på skuddene vil jeg regne med kanskje tjue mann. Heldigvis bommet de, og vi var forberedt. Vi besvarte ilden med all den kraften vi hadde, og de må ha blitt overrumplet av det kontante svaret vårt, for et øyeblikk stilnet det. Men så skjøt de igjen, med enda større intensitet. Vi kunne ikke be om luftstøtte på grunn av været. Da en granat var nær ved å treffe hjulet på den ene bilen, tok jeg avgjørelsen. Jeg ga ordre om retrett, og bekreftet at alle våre soldater var i bilene. Men jeg kunne ikke se Alexander. Han var søkk borte. Hva gjør man i en sånn situasjon? Ofrer tretten menn i et forsøk på å redde én? En som kanskje allerede var død?

Eller som så seg bedre tjent med å stikke av.»

Han gjorde et klikk med tungen.

Jonas kjente en kulde spre seg i ham. Han så ned i bakken, følte at Brattberg så på ham. Han så opp og sa: «Kan du vise meg nøyaktig hvor du først så ham gjennom varmesøkeren.»

Løytnanten pekte over sletten og mot åssiden. «Ser du den store steinen? Rett ved siden av den.»

Jonas løftet kameraet til øyet og knipset noen bilder. «Ok, og hvor sto du da han stanset?» sa han.

«Her jeg står nå. Akkurat her.»

«Og du er sikker på at det var ham?»

«Jeg satte lysstrålen fra lommelykten rett i ansiktet på ham. Det var ham.»

«Er du helt sikker?»

«Er dette et politiavhør?»

Brattberg la en hånd på skulderen til løytnanten. Hvisket noe i øret hans. Østlie tok av seg bereten og strøk en hånd gjennom det blonde håret. Han sa: «Jeg respekterer at du gjør jobben din, slik jeg krever respekt for min. Vi har gått nøye gjennom saken. Hvis det var en talibaner, hvordan kunne de vite om møtestedet?»

21

«Tortur.»

«Ja da, vi har tenkt det samme. Men det var ingen talibaner. Det var Alexander.»

Jonas hadde vært gjennom øvelser i Forsvaret for å motstå smerte. Han visste at Alex hadde vært gjennom liknende øvelser. Han visste også at ingen kunne gi noen garanti om hvem som ville holde ut når det kom til stykket. Når du kjente de grove saltkornene etse mot øyeeplet. Knivbladet sage mot roten på pikken din. Vannet som ville trenge ned i lungene.

Han kunne engang ikke være sikker på seg selv.

Løytnanten holdt pekefingeren fram for seg. «Høyde og kroppsbygning stemte, og jeg hadde sett bilde av ham. Det var ingenting av det jeg så som ikke stemte med det bildet.

Vi kom tilbake neste dag. Jeg gikk bort til dit han sto. Fant et par fotavtrykk. Skostørrelsen passet.»

Han trakk pusten dypt og kikket mot kløften, som om svaret lå dypt der inne. Så lot han luften visle ut mellom tennene.

«Ok, nitti prosent sikker, da. Du vet.»

Jonas nikket. Nitti prosent sikker var ikke så verst til å være Afghanistan. Han måtte foreløpig utelukke de siste ti prosentene. Det var nok av alternativer å fylle resten med.

Alex kunne være drept i angrepet, uansett hva stemmen sa til ham. Han kunne være tatt til fange. Han kunne ha fått en hodeskade som gjorde at han mistet hukommelsen, mistet grepet om hvem han var. Han kunne ha blitt fortært av ulver eller en flokk løshunder. Eller han kunne ha flyktet, neppe av feighet, for var det én ting Alex ikke var, så var det feig, men for å villede talibanerne. Noe som ikke ville vært ulikt ham.

Et vågalt trekk ingen ville forvente.

Jonas snudde seg mot løytnanten og pekte mot landsbyen.

«Kom angrepet fra Kurcha?»

«Nei. Den landsbyen var på vår side. De samarbeidet med myndighetene. Det er derfor de ble straffet.»

«Straffet?»

22

«Samme natt raidet talibanerne landsbyen og drepte eller bortførte flere av mennene. Tragisk.»

«De hadde ingen beskyttelse?»

«Vi kan ikke beskytte enhver liten husklynge. Dessuten hadde vi ingen informasjon fra etterretningen som tydet på at Taliban ønsket å bry seg med dem.»

«Så raidet kan ha vært utløst av hendelsene rundt Alex?»

«Jeg har dessverre, eller kanskje heldigvis, ikke evnen til å sette meg inn i de forskrudde hodene til talibanerne.»

Jonas noterte. Så vendte han seg mot det tørre elveleiet og fulgte det med blikket nedover sletten.

«Kan jeg ta en kikk der borte?» sa han.

«Vi har vært der. Akkurat som vi saumfor landsbyen.»

«Bra. Da vet jeg at det ikke er minelagt.»

«I alle fall ikke for to uker siden.»

Brattberg kom opp på siden av ham. «Jeg blir med,» sa han.

«Hei!» Fenrik Hansen holdt opp et HK 416 automatgevær. «Ta med deg denne.» Han kastet geværet mot Jonas, og Jonas tok behendig imot den, slik han hadde øvd på mange ganger.

«Litt av en militærnekter vi har her,» ropte Hansen.

Jonas lot hånden gli ned langs det glatte, mattsvarte løpet, vippet geværet tilbake til fenriken og la hånden på kamerahuset. «Tror jeg holder meg til dette,» sa han.

De gikk bortover stien. Noen bleke gresstrå stakk opp av den karrige jorden. En trassig kamelbusk her og der.

«Du tror ikke at han har stukket av?» sa Brattberg.

«Jeg tror ikke det, nei.»

«Jeg skjønner at dette er tøft for deg. Jeg kjenner Østlie, han er dyktig og pliktoppfyllende. Han hadde ikke ordlagt seg slik hvis han hadde visst at det var broren din.»

«Jeg vet det.»

Brattberg stoppet opp. «Hør, Jonas,» sa han. «Du var en av de beste soldatene mine. Kanskje den beste skarpskytteren jeg har hatt. Vi har felles interesse i at du finner ut hva som har skjedd med Alexander, men du har å komme deg hel23

skinnet gjennom dette. Du har ikke noe ansvar for det som skjedde med gutten den gangen. Du har ikke noe du trenger å gjøre opp for. Skjønner du?»

«Jeg skjønner hva du sier.»

«Du skjønner hva jeg sier, men du sier ikke om du er enig.»

Jonas vek med blikket. Så nikket han. Et samtykke, en gest. Eller et svar til stemmen han hadde inni seg.

Han stolte på Brattberg. Han stolte mer på den høyreiste, joviale rogalendingen med de snille øynene enn på noen andre. Han beundret ham som leder, hans evne til å inspirere sine underordnede, klokskapen hans. Han beundret ham, og han forundret seg over hans urokkelige tro på betydningen av den norske innsatsen i landet. Optimismen som skinte ut av øynene hans da han fortalte om antallet jenter som fikk gå på skole i de områdene som de norske soldatene hadde ansvaret for. Vaksineringen av tusenvis av barn. Førstehjelpen soldatene utførte i fjerntliggende landsbyer. Han forundret seg over hvordan Brattberg begeistret hadde løftet kornetten til munnen og spilt et stykke av Louis Armstrong sammen med en tropp afghanske soldater. Det var til Brattberg han hadde tømt seg etter episoden der han hadde skutt en talibaner som viste seg å være bare tretten år gammel. Det var til Brattberg han hadde bedt om å bli hjemsendt. Og det var Brattberg han hadde kontaktet på nytt etter at han hadde lovet moren sin at han skulle finne Alex.

Likevel var det ting han holdt for seg selv.

Selvmedisineringen.

De splittede følelsene for Alex.

Den nagende uroen som red ham som en mare.

De kom fram til elveleiet og gikk ned i det. Jonas løftet kameraet til øyet og knipset noen bilder. Så stirret han mot steinene på bakken. Avtrykk etter geiteklover. Noe geitelort.

Ingen fotavtrykk.

De gikk oppover elveleiet mens de stirret mot bakken, snudde, gikk tilbake, fortsatte nedover. Brattberg sa de ikke burde gå særlig lenger, men Jonas enset ham ikke, gikk 24

videre, tjue meter, femti, hundre. Så stanset han. Pekte på en stein på størrelse med en fotball. Det var noen nedstøvete flekker på steinen. Jonas tok fram en lommekniv, åpnet den, bøyde seg ned og skrapte i flekkene. Holdt knivbladet opp foran seg, blåste forsiktig på den seige, svartrøde massen og holdt funnet opp foran Brattberg.

Begge mennene visste hva det var.

Brattberg sa: «Det trenger ikke å være Alex’ blod. Det trenger ikke engang å være menneskeblod. Det kan komme fra et dyr som er skadd.»

Jonas gikk rundt steinen, videre nedover elveleiet noen titall meter og så tilbake igjen. Han fant ingen flere avtrykk av klover, ikke noen etterlatenskaper etter dyr. Han fant heller ingen avtrykk etter støvler. Noe som heller ikke beviste noe. En flyktende Alex kunne godt finne på å ta av seg støvlene for ikke å etterlate seg spor.

Han bøyde seg over steinen igjen, skrapte mer av blodet og tok fram en liten plastpose med en børste fra kameravesken, tok ut børsten og la blodet i plastposen og forseglet den. Han så på Brattberg. «Du kan få dette undersøkt,» sa han.

«Vi kan få svar fra laboratoriet i Camp Marmal i løpet av et par dager.»

De gikk tilbake og satte seg i bilene. Jonas satt med lukkede øyne mesteparten av veien tilbake. Først da de var kommet ut på sletten og kjørte på den asfalterte veien mot Mazar, snudde han seg og så på de ugjestmilde steinbergene som badet forførerisk i ettermiddagssolen.

Rygg: 28 mm

OM ET SPØRSMÅL OM BESKYTTELSE (2011): «En spennende spionhistorie fortalt med stor autoritet og energi, som også makter å beholde de menneskelige dimensjonene i en hard, actionpreget handling.»

KNUT FALDBAKKEN I «ÅRETS BESTE BØKER», VG

Format: 133 x 211 mm

Den norske etterretningsagenten Alexander Borge er forsvunnet under uklare omstendigheter i Afghanistan. Hjemme venter sønnen Daniel på at han skal bli funnet. For bare én ting kan redde den kreftsyke femåringen: beinmargstransplantasjon fra faren.

Alexanders bror Jonas er tidligere skarpskytter. Jonas drar nå tilbake til fjellandet han trodde han hadde forlatt for alltid. Han må finne broren og samtidig redde Daniel.

«Thriller på høyt nivå.»

PÅL GERHARD OLSEN, AFTENPOSTEN

«... gir kunnskap og innsikt, i tillegg til en svært spennende historie.»

GURI HJULSTAD, TRØNDER-AVISA

«Innsiktsfullt og velkomponert om religiøs fanatisme.»

TORBJØRN LYSEBO EKELUND, DAGBLADET

Her blir han konfrontert med leiemordere og rivaliserende talibangrupperinger, og en lokalbefolkning som rives mellom sin tradisjonelle gjestfrihet og ønsket om hevn mot utenlandske okkupanter.

OLAV W. ROKSETH (f. 1955) er journalist og forfatter. Han debuterte i 2011 med Et spørsmål om beskyttelse.

Jonas forstår etter hvert at han ikke kan stole på noen. Kanskje ikke engang på sin egen bror …

Broren er en intenst spennende historie om mot og svik, og om viljen til å ofre alt for å redde sine nærmeste.

TO BRØDRES MOT. SØSKENKJÆRLIGHET DREVET TIL DEN YTTERSTE GRENSE. OG DERETTER ENDA LENGER.

«… utmerket krimfortelling.»

SINDRE HOVDENAKK, VG

«Rokseth overgår det meste av utenlandsk litteratur i samme sjanger.»

EGIL MORLAND, DAGEN

9

788205

461369

FORFATTERFOTO: ROLF M. AAGAARD OMSLAGSDESIGN: BJØRN KULSETH / FJELDHEIM & PARTNERS