Borte

Hayder-Borte_Layout 1 16.09.11 08.45 Side 1

Om Hud skrev avisene: «... nattsvermeraktig, krypende og uhyggelig ... bør leses i dagslys!»

Eva Nyhaug, Moss Avis «... denne forfatteren er virkelig en av de makabre jentene ... Skikkelig guffen bok.

Men spennende.»

Ingvar Ambjørnsen, Verdens Gang

Den tredje boken i serien om politidykker Flea Marley og etterforsker Jack Caffery.

En bil er nettopp meldt stjålet. Men dette er ikke noe vanlig tyveri: Bilen ble tatt fra eieren med makt av en maskert mann.

I baksetet satt en passasjer. Martha Bradley, elleve år. Hun er fortsatt savnet.

Et brev fra kidnapperen blir funnet neste dag, etterlatt på

Om Ritualer:

dashbordet i den stjålne bilen. «Det er i gang nå,» sier han,

BORTE

«og det kommer ikke til å holde opp sånn helt plutselig.» Jack «... med sans for intrikate sammenhenger og et skarpt blikk på organisert kriminalitet befester Mo Hayder stillingen som en av de mer spennende krimforfatterne i England.»

LHN, Bergens Tidende

Caffery vet at mannen vil gjøre det igjen – velge en annen bil

«... Hayder har ... stadig nye overraskelser i ermet ... et intrikat og ikke rent lite elegant uttenkt nett av hendelser ... forventningene til neste bok er skyhøye.»

Stavanger Aftenblad

etter manges mening. Og denne gangen aner han at noe er

er første gang.

En Jack Caffery-roman

Jack Caffery er en dreven politimann. Den beste i bransjen, forferdelig galt. For mannen som har tatt Martha, synes å ligge foran politiet – hele tiden.

BORTE

«Hayder skriver ikke for dem med frynsete nerver.»

Vi Menn

med et annet barn i baksetet. Og Flea Marley vet at det ikke

«Mo Hayders mest fengslende thriller så langt.»

Daily Mirror

Mo Hayder har skrevet åtte kritikerroste kriminalromaner og er oversatt til over tjue språk. Gyldendal har tidligere utgitt Ritualer og Hud, de to første bøkene i serien om politidykker Flea Marley og etterforsker Jack Caffery.

Mo Hayder har en mastergrad i film fra The American University i Washington DC og en mastergrad i kreativ skriving fra Bath Spa University i England.

Hun har arbeidet som bartender, sikkerhetsvakt, filmskaper, vertinne på en klubb i Tokyo og engelsklærer i Asia. Hun er bosatt i Bath.

www.mohayder.net

Mo Hayder

Borte Oversatt fra engelsk av Torleif Sjøgren-Erichsen

Originaltittel: Gone Copyright © Mo Hayder 2010 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Bantam Press, Transworld Publishers, 2010 Published by agreement with the Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, Copenhagen Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB, Falun Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 70g Norbook Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10.5/12 pkt.

David Baker, Ilona Wellmann, Yolande De Kort / Trevillion Images Omslagsdesign: Claire Ward / TW Oversetter Torleif Sjøgren-Erichsen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-40824-1

Kapittel 1

Politietterforsker Jack Caffery i Drapsavsnittet i Bristol-politiet brukte ti minutter på å granske åstedet i sentrum av Frome. Han gikk forbi veisperringene, de blinkende blålysene, polititeipen og tilskuerne som sto samlet i klynger med bæreposer fulle av lørdagsettermiddagens innkjøp og strakte hals for å få et glimt av krimteknikerne med sine pensler og plastposer. Caffery ble stående en lang stund der forbrytelsen hadde skjedd, mellom oljeflekker og forlatte trillevogner i det underjordiske garasjeanlegget, mens han prøvde å danne seg et bilde av situasjonen og gjøre seg opp en mening om hvor alvorlig den var. Han frøs allerede til tross for vinterjakka, og til slutt gikk han opp til sentersjefens knøttlille kontor, hvor de lokale politifolkene og åstedsgranskerne stirret på opptak fra et overvåkningskamera på en liten fargeskjerm.

De sto i en halvsirkel med hver sin kopp med automatkaffe, noen av dem fortsatt i kjeledress med hetten trukket ned. Alle kikket opp da Caffery kom inn, men han ristet på hodet og slo ut med hendene for å vise at han ikke hadde noe nytt å komme med, så de snudde seg mot monitoren igjen med lukkede og sammenbitte uttrykk i ansiktet.

Bildene var kornete og uklare, som de alltid var på billige overvåkningssystemer. Kameraet var rettet mot nedkjørselen til parkeringsanlegget. Det digitale uret skiftet langsomt farge fra svart til hvitt og tilbake igjen. Skjermen viste rekker med biler i malte parkeringsluker i lyset fra vintersola som strømmet inn gjennom nedkjørselen bak dem, skarpt som flomlys. Bak et av kjøretøyene – en Toyota Yaris – sto en kvinne med ryggen til kameraet og lastet inn bæreposer 5

fra en trillevogn. Jack Caffery var en etterforsker med atten års erfaring fra beinhardt politiarbeid – drapsetterforskning i noen av landets hardest belastede storbymiljøer. Likevel klarte han ikke å undertrykke det skarpe stikket av gru som bildet ga ham, i visshet om hva som nå kom til å skje på opptaket.

Ut ifra avhørene det lokale politiet hadde foretatt, visste han mye allerede: Kvinnens navn var Rose Bradley. Hun var gift med en sogneprest i den anglikanske kirken og var sent i førtiårene, selv om hun så eldre ut på skjermen. Hun var kledd i en kort, mørk jakke i et eller annet kraftig stoff – chenille, kanskje – med et halvlangt tweedskjørt og lave pumps.

Håret var kortklipt og velstelt. Hun var av den typen som var fornuftig nok til å gå med paraply eller knyte et skaut rundt hodet hvis det regnet, men det var en klar, kald dag, og hun var barhodet. Rose hadde brukt ettermiddagen på å gå i klesbutikker i Frome sentrum og hadde avsluttet handleturen med det ukentlige innkjøpet av dagligvarer på det faste supermarkedet i Somerfield. Før hun hadde begynt å laste inn posene, hadde hun lagt nøkkelen og parkeringsbilletten på forsetet i Yarisen.

Solskinnet bak henne flimret, og hun løftet hodet og så en mann komme løpende raskt ned innkjørselen. Han var høy og bredskuldret, kledd i jeans og dunjakke. Ansiktet var dekket av en gummimaske. En julenissemaske. Caffery syntes dette var det uhyggeligste av alt – gummimasken som duvet opp og ned mens mannen kom springende mot Rose med det brede, uforanderlige julenissesmilet.

«Han sa fire ord.» Den lokale etterforskeren – en høy, alvorlig kar i uniform som også måtte ha stått ute i kulda, etter de røde neseborene å dømme – nikket mot skjermen.

«Akkurat her, idet han når fram til henne. Han sier: ’Ha deg ned, kjerring.’ Hun kjente ikke igjen stemmen og er ikke sikker på om han hadde aksent eller ikke, siden han ropte så høyt.»

Mannen grep Rose i armen og røsket henne bort fra bilen.

Den høyre armen hennes skjøt opp, et halskjede røk, og per6

ler fløy til alle kanter, glitrende i lyset. Hoften hennes slo inn i bagasjerommet på bilen ved siden av, og overkroppen ble slynget sidelengs over den, som om hun var laget av gummi.

Håret hennes fløy opp fra hodebunnen, albuen traff biltaket, og hun ble slengt tilbake med voldsom kraft og landet på knærne ved siden av bilen. Nå var mannen i masken allerede inne i forsetet på Yarisen. Rose så hva som skjedde, og stablet seg på beina. Hun var borte ved bilvinduet i et byks og rev panisk i dørhåndtaket mens tyven satte nøklene i tenningen. Bilen gjorde et lite rykk idet håndbremsen ble løsnet og bilen raskt begynte å rygge. Rose mistet balansen og ble slept sjanglende med et stykke før bilen bremset brått, skiftet gir og skjøt forover med hvinende dekk. Hun mistet grepet om dørhåndtaket, deiset i bakken og rullet rundt en gang med armer og bein i en uskjønn, krabbelignende positur før hun stanset. Hun kom til seg selv og løftet hodet akkurat tidsnok til å se bilen rase av sted mot utkjørselen.

«Og videre?» sa Caffery.

«Ikke noe særlig. Vi fanget ham inn med et annet kamera.»

Etterforskeren rettet fjernkontrollen mot DVR-opptakeren og klikket seg gjennom de forskjellige kamerapunktene.

«Her – på vei ut av parkeringskjelleren. Han bruker billetten hennes for å komme seg ut. Men bildet er ikke så bra på dette opptaket.»

Skjermen viste Yarisen bakfra. Bremselysene ble slått på da bilen saktnet farten ved sperringen. Vinduet på sjåførsiden ble åpnet, og mannens hånd kom ut og stakk billetten i slissen. Etter en liten pause slo bommen seg opp. Bremselysene sluknet, og Yarisen kjørte av sted.

«Ingen avtrykk på billettautomaten,» sa etterforskeren.

«Han har på seg hansker. Ser du?»

«Frys bildet der,» sa Caffery.

Etterforskeren satte opptaket på pause. Caffery bøyde seg nærmere skjermen og bikket på hodet for å granske bakvinduet over den opplyste nummerplaten. Da saken var blitt rapportert til Drapsavsnittet, hadde førstebetjenten, en uforsonlig drittsekk som ville naglet en gammel dame til veggen 7

hvis hun hadde opplysninger som kunne forbedre oppklaringsprosenten hans, sagt til Caffery at det første han måtte gjøre, var å sjekke om opplysningen stemte eller ikke. Caffery gransket skyggene og speilingene i bakruten. Han kunne se noe i baksetet. Noe blekt og uklart.

«Er det henne?»

«Ja.» «Sikker?»

Etterforskeren snudde seg og sendte ham et langt blikk, som om han trodde han ble satt på prøve. «Ja,» sa han langsomt. «Hvordan det?»

Caffery svarte ikke. Han ville ikke si høyt at førstebetjenten siktet til drittsekkene som diktet opp et barn i baksetet når bilen deres ble stjålet, for at politiet skulle gi jakten på deres bil høyere prioritet. Slikt hadde skjedd før. Men det virket ikke som om dette gjaldt Rose Bradley.

«La meg se henne. Tidligere.»

Etterforskeren rettet fjernkontrollen mot monitoren og klikket seg gjennom menyen til han fant det forrige klippet, som startet nitti sekunder før angrepet på Rose. Parkeringsanlegget var folketomt. Bare solskinnet i nedkjørselen og bilene. Da klokka viste 4.31, gikk dørene til supermarkedet opp, og Rose Bradley kom ut, skyvende på trillevognen. Ved siden av henne gikk en liten jente i brun duffelcoat. Hun var blek, med lyst hår og snorrett pannelugg. Hun gikk i pastellfargede Mary Janes-sko og rosa tights og hadde hendene i lommene. Rose låste opp Yarisen, og den lille jenta åpnet bakdøra og kløv inn. Rose lukket døra etter henne, la nøklene og parkeringsbilletten i forsetet og gikk mot bagasjerommet.

«OK. Det holder.»

Etterforskeren slo av monitoren og rettet seg opp. «Drapsavsnittet er koblet inn. Så hvem har egentlig denne saken?

Du eller jeg?»

«Ingen av oss.» Caffery dro bilnøklene opp av lomma.

«For den vil aldri komme så langt.»

Etterforskeren hevet et øyenbryn. «Sier hvem?»

«Sier statistikken. Han har gjort en tabbe – visste ikke at 8

jenta satt i bilen. Han kommer til å hive henne ut så fort han får sjansen til det. Han har antagelig sluppet henne av allerede, og den forløsende telefonen er på vei gjennom systemet.»

«Det har gått nesten tre timer.»

Caffery holdt blikket hans. Etterforskeren hadde rett – de tre timene var mer enn statistikken tilsa, og han likte det ikke. Men han hadde vært i jobben lenge nok til å ta høyde for en og annen uregelmessighet. En uventet vri, et plutselig gjennombrudd. Jo, de tre timene føltes feil, men det var antagelig en god grunn. Fyren ville kanskje prøve å komme seg så langt vekk som mulig. Finne et sted hvor han var sikker på at ingen ville se ham når han slapp henne av.

«Hun kommer tilbake. Sann mine ord.»

«Mener du det?»

«Absolutt.»

Caffery knappet igjen jakka da han gikk ut av rommet.

Han hadde opprinnelig tenkt å ta kvelden om en halvtime.

Det var et par ting han hadde vurdert å slå i hjel tiden med – en pubquiz for politifolk på Staple Hill Bar, et kjøttlotteri på Coach and Horses like ved kontoret eller en kveld alene hjemme. Nitriste alternativer, egentlig. Men ikke like trist som det han måtte gjøre nå. Det han måtte gjøre nå, var å dra og snakke med Bradley-familien. Finne ut om det fantes noen annen grunn, utover det statistiske avviket, til at den yngste datteren deres, Martha, ikke hadde kommet hjem ennå.

Kapittel 2

Klokka var halv sju da han kom til eiendommen utenfor den lille landsbyen Oakhill i Mendip-fjellene. Det var en påkostet bolig som måtte ha blitt bygd for om lag tjue år siden, ved en bred vei uten gjennomfartstrafikk og med en skrånende tomt beplantet med laurbærtrær og barlind. Huset var ikke det han hadde forventet seg av en prestegård. Han hadde sett for seg en frittliggende enebolig med blåregn og en vidstrakt hage og ordet «Prestegården» meislet inn i en steinportal. I stedet var huset vertikaldelt, med singel i oppkjørselen, falske skorsteiner og PVC-vinduer. Han parkerte utenfor og slo av motoren. Dette var den delen av jobben han fryktet mest – å møte de pårørende. Et øyeblikk vurderte han å la være å gå opp gangstien. Ikke banke på døra. Han overveide om han skulle snu og komme seg vekk derfra.

Pårørendekontakten som Bradley-familien var blitt tildelt, åpnet døra. Hun var i trettiårene, med skinnende svart, bobbet hår, og hun var høy – så høy at hun kanskje følte at hun stakk seg ut, for hun gikk med helt flate sko under de side buksene og sto permanent lutrygget, som om det var for lavt under taket.

«Jeg har fortalt dem hvilken avdeling du tilhører.» Hun rygget for å slippe ham inn i entreen. «Jeg ville ikke skremme dem, men de måtte få vite at vi tar dette på alvor. Og jeg har fortalt dem at du ikke har noe nytt å komme med. At du bare har noen flere spørsmål til dem.»

«Hvordan har de det?»

«Hva tror du?»

10

Han trakk på skuldrene. «Du har rett. Det var et dumt spørsmål.»

Hun lukket døra og sendte Caffery et langt, vurderende blikk. «Jeg har hørt om deg. Jeg vet litt om deg.»

Det var varmt inne, så Caffery tok av seg jakka. Han spurte ikke pårørendekontakten hva hun visste om ham, om det var bra eller dårlig. Han var vant til å bli behandlet med vaktsomhet fra en viss type kvinner. På en eller annen måte hadde han dratt med seg et rykte fra sin gamle stilling i London og helt ut hit til West Country. Det var en av grunnene til at han var ensom. En av grunnene til at han planla ørkesløse ting på kveldstid, som kjøttlotterier og pubquizer.

«Hvor er de?»

«På kjøkkenet.» Hun sparket en trekksperre på plass mot bunnen av døra. Det var kaldt utenfor. Iskaldt. «Men bli med inn her. Jeg vil vise deg fotoene først.»

Pårørendekontakten tok ham med inn i et siderom hvor gardinene var halvt trukket for. Møblene var av god kvalitet, men slitte: et piano av mørkt tre, et TV-apparat i et gammeldags kabinett, to medtatte sofaer dekket med noe som kunne se ut som tepper i navaho-stil som var tråklet sammen. Alt i rommet – teppene, veggene, møblene – bar spor etter mange år med barn og dyr i huset. På en av sofaene lå to hunder – en svart og hvit collie og en spaniel. Begge løftet på hodet og stirret på Caffery. Mer granskning. Enda flere som ville vite hva faen han ville foreta seg.

Han stanset ved et lavt bord hvor et tjuetall fotografier var lagt ut i vifteform. Familien hadde revet dem ut av et album i all hast, slik at de klebrige hjørnefestene fulgte med. Martha var liten og blek med tynt, hvitt hår med rett pannelugg og briller av den typen som barn ofte ble ertet for. Blant politietterforskere var det en uskreven regel som sa at noe av det viktigste når man skulle finne et savnet barn, var å velge det riktige fotografiet for publisering i mediene. Det måtte være representativt for identifikasjonens skyld, men det måtte også gi et tiltalende inntrykk av barnet. Foran ham lå skole11

bilder, feriebilder og bursdagsbilder. Han stanset opp ved et av dem. Martha hadde på seg en melonrosa T-skjorte, og håret hang i to fletter på hver side av ansiktet. I bakgrunnen var himmelen blå og de fjerne åsene lubne av sommergrønne trær. Etter utsikten å dømme måtte det ha blitt tatt i skråningen utenfor. Han snudde det mot pårørendekontakten.

«Var det dette du valgte?»

Hun nikket. «Jeg mailet det til pressekontoret. Var det riktig bilde?»

«Det er det jeg ville ha valgt.»

«Vil du snakke med dem nå?»

Han sukket. Så mot døra hun pekte på. Han avskydde det han måtte gjøre nå. For ham var det som å stå utenfor døra til et løvebur. Han visste aldri hvordan han skulle finne den rette balansen mellom profesjonalitet og medfølelse i møter med pårørende. «Kom igjen, da. La oss få det overstått.»

Han gikk inn på kjøkkenet, hvor de tre medlemmene av familien Bradley straks holdt opp med sine forskjellige sysler og løftet ansiktet forventningsfullt mot ham. «Ikke noe nytt.» Han løftet hendene med håndflatene mot dem. «Jeg har ikke noe nytt å komme med.»

De slapp ut et kollektivt sukk og inntok sine triste, lutryggete positurer igjen. Han krysset dem av i hodet i henhold til opplysningene han hadde fått fra politistasjonen i Frome: Borte ved vasken sto sogneprest Jonathan Bradley. Han var midt i femtiårene, høy og med tykt, bølgete, mørkeblondt hår over en høy panne, og en bred, rett nese som utvilsomt ville gitt et like bestemt inntrykk over en prestekrage som den gjorde over den vinrøde treningsgenseren og jeansene han gikk i nå. Ordet Iona var brodert inn under bildet av en harpe på brystet av genseren.

Bradleyenes eldste datter, Philippa, satt ved bordet. Hun var rene prototypen på en opprørsk tenåring, med ring i nesen og hår som var farget svart. På en vanlig dag ville hun ha ligget henslengt på sofaen innerst i rommet med et bein over armlenet og fingeren i munnen mens hun glante på 12

TV-en. Men det gjorde hun ikke. Hun satt med hendene mellom knærne, bøyde skuldre og et sykelig, vettskremt uttrykk i ansiktet.

Og så var det Rose, som også satt ved bordet. Da hun hadde dratt fra huset den morgenen, måtte hun ha sett ut som om hun var på vei til et møte i kirkerådet, med perler og velstelt hår. Men han visste av erfaring at et ansikt kan endres til det ugjenkjennelige på bare noen timer, og nå så Rose Bradley ut som om hun var halvveis på vei til galehuset i sin formløse strikkejakke og polyesterkjole. Det tynne håret var klistret til hodebunnen, hun hadde hovne poser under øynene og en bandasje på den ene siden av ansiktet.

Hun gikk på medisiner også. Det kunne han se på munnens unaturlige krumning. Synd. Han ville helst at hun skulle ha vært klar i hodet.

«Vi er glade for at du har kommet.» Jonathan Bradley forsøkte seg med et smil. Han gikk fram og tok Caffery lett på armen. «Vær så god og sitt. Jeg skal skjenke opp te til deg – det står en kanne klar.»

Kjøkkenet var nedslitt og falmet som resten av huset, men det var varmt der. I vinduskarmen over oppvaskkummen sto fødselsdagskort på rekke og rad. En liten hylle ved døra var full av presanger. På en rist sto en kake og ventet på glasuren.

Midt på bordet lå tre mobiltelefoner – som om hvert medlem av familien hadde lagt dem på rekke og rad i forventning om at de når som helst kunne ringe og gi dem gode nyheter.

Caffery merket seg disse tingene, plassene hvor Martha tilsynelatende var til stede, men han lot ikke familien se at han fokuserte på dem. Han valgte stolen overfor Rose og sendte henne et raskt smil. Han fikk en slags grimase tilbake. Den varte bare et øyeblikk. Kinnene hennes var rødsprengte av gråt, og øynene hennes var matte, med slappe, røde kanter mot det hvite – slik øynene til personer med hodeskader ofte så ut. Han måtte huske å sjekke med pårørendekontakten hvor de beroligende tablettene kom fra. Sjekke at det var en lege inne i bildet her, og at Rose ikke bare plyndret nødforsyningene i medisinskapet.

13

«Det er fødselsdagen hennes i morgen,» hvisket hun. «Får du henne tilbake til fødselsdagen hennes?»

«Mrs. Bradley,» sa han, «jeg vil gjerne forklare hvorfor jeg er her, og jeg vil gjøre det uten å skremme deg. Jeg føler meg overbevist om at mannen som stjal bilen din, bestemte seg for å slippe Martha løs med det samme han oppdaget tabben han hadde gjort – at hun satt i baksetet. Husk at han også er redd. Det var bilen han ville ha, ikke en tiltale for kidnapping i tillegg til tyveriet. Det skjer stadig vekk i slike tilfeller. Jeg har artikler om det på kontoret. Jeg leste dem før jeg dro hit, og jeg kan ta kopier av dem, hvis du vil. På den annen side …»

«Ja? På den annen side?»

«Vi er nødt til å behandle det som en kidnapping, siden det er den eneste forsvarlige framgangsmåten. Det er fullstendig normalt, og det betyr ikke at vi tror det verste.» Han følte at pårørendekontakten holdt øye med ham mens han snakket.

Han visste at enkelte ord nærmest var tabu for pårørendekontakter når man snakket med familier som var ofre for voldelig kriminalitet, så han var ytterst forsiktig med ordet «kidnapping» og sa det i en lett, nærmest henkastet tone, slik foreldregenerasjonen hans ville ha sagt ordet «kreft». «Vi har aktivert automatisk nummerskiltregistrering i hele landsdelen – alle hovedveier blir konstant overvåket av kameraer.

Hvis han beveger seg ut på en av dem, kommer vi til å fange ham opp. Vi har rekruttert ekstra mannskaper til avhør av mulige vitner. Det er sendt ut en pressemelding til mediene, så vi er mer eller mindre garantert lokal og sannsynligvis riksdekkende omtale. Hvis du slår på TV-en nå, vil du antagelig se det på nyhetene. Og dere vil få besøk av en mann fra den tekniske avdelingen vår. Han vil trenge tilgang til telefonene deres.»

«I tilfelle noen ringer?» Rose så desperat på ham. «Er det det du mener – at noen kanskje vil ringe oss? Nå høres det ut som om du virkelig tror at hun er blitt kidnappet.»

«Hør her, Mrs. Bradley, jeg mente det jeg sa. Alt dette er ren rutine. Helt og holdent. Du skal ikke tro at vi holder noe 14

tilbake eller jobber ut fra en bestemt teori, for det gjør vi ikke. Jeg tror ikke et øyeblikk at denne saken vil bli liggende på Drapsavsnittets bord, for jeg tror at Martha vil være tilbake til bursdagen sin i morgen, frisk og rask. Likevel er jeg nødt til å stille dere noen spørsmål.» Han fisket opp en liten MP3-opptaker fra innerlomma og la den på bordet ved siden av telefonene. Den røde lampa blinket. «Dette blir tatt opp på bånd. Akkurat som tidligere. Er det i orden?»

«Ja. Det …» Stemmen hennes døde bort. Hun var taus et øyeblikk, så sendte hun Caffery et flyktig, unnskyldende smil, som om hun allerede hadde glemt ikke bare hvem han var, men også hvorfor de satt der ved bordet. «Jeg mener … ja. Det er greit.»

Jonathan Bradley plasserte et krus te foran Caffery og satte seg ved siden av Rose. «Vi har snakket om og tenkt mye på hvorfor vi ikke har hørt noe.»

«Det er fortsatt svært tidlig.»

«Men vi har en teori,» sa Rose. «At Martha satt på kne bak i bilen da det skjedde.»

Jonathan nikket. «Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi har bedt henne la være, men hun gjør det hele tiden. I samme øyeblikk som hun setter seg inn i bilen, bøyer hun seg over i forsetet og fikler med radioen. Prøver å stille den inn på noe musikk hun liker. Vi lurer på om tyven kjørte så fort da han stakk av at hun kanskje ble kastet bakover – ned i rommet mellom setene, og at hun kanskje slo hodet i gulvet. Kanskje han ikke engang vet at hun er der – hun kan ligge der bevisstløs mens han kjører. Han kan ha gått fra bilen allerede, mens hun fortsatt ligger der i svime.»

«Bilen hadde full tank. Jeg fylte bensin på vei inn i Bath.

Så du skjønner, han kan ha kjørt langt. Fryktelig langt.»

«Jeg orker ikke høre på dette.» Philippa skjøv stolen tilbake, gikk bort til sofaen og begynte å romstere i lommene på en dongerijakke. «Mamma … pappa …» Hun dro ut en pakke Benson & Hedges og viftet med den mot foreldrene.

«Jeg vet at dette ikke er riktig tidspunkt, men jeg røyker.

Har gjort det i månedsvis. Sorry.»

15

Rose og Jonathan så henne gå mot bakdøra. Ingen av dem sa noe da hun skjøv den opp og fomlet med en lighter. Pusten hennes var hvit i den kalde kveldsluften, og bak henne løste skyene seg opp og ble til små dotter mot stjernene. Lys glitret i dalen i det fjerne. Det var for kaldt til å være november, tenkte Caffery. Altfor kaldt. Han fornemmet den frosne uendeligheten der ute på landsbygda. Følte vekten av tusen landeveier hvor Martha kunne ha blitt forlatt. En Yaris var en ganske liten bil med en relativt romslig bensintank og stor rekkevidde – kanskje så mye som 400 kilometer – men Caffery trodde ikke at tyven ville ha kjørt i én retning. Han var ganske sikkert her fra distriktet, så han måtte vite nøyaktig hvor overvåkningskameraene var plassert. Han var også for nervøs til å bevege seg utenfor sitt eget territorium. Trolig prøvde han å finne et sted som var øde nok til at han kunne slippe henne av. Caffery var sikker på at det var det som hadde skjedd, men tiden som hadde gått, naget ham fortsatt.

Tre og en halv time. Nesten fire nå. Han rørte i teen. Stirret på teskjeen. Ville ikke at familien skulle merke at blikket hans flakket mot klokka på veggen.

«Mr. Bradley,» sa han, «jeg hører at du er sogneprest her?»

«Ja. Tidligere var jeg rektor, men så ble jeg ordinert for tre år siden.»

«Dere ser ut til å være en lykkelig familie.»

«Det er vi.»

«Dere lever ikke over evne? Jeg mener ikke å være uforskammet.»

Jonathan smilte et lite, matt smil. «Nei, det gjør vi ikke.

Absolutt ikke over evne. Vi er gjeldfrie. Jeg har ingen hemmelig spillegalskap, og jeg er ikke avhengig av stoff. Og vi har ikke trakassert noen. Var det ditt neste spørsmål?»

«Pappa,» mumlet Philippa. «Ikke vær så jævla frekk.»

Han enset ikke datteren. «Hvis det var det du prøvde å hinte frampå om, Mr. Caffery, kan jeg forsikre deg om at du er på villspor. Det finnes ingen grunn til at noen skulle ta henne fra oss. Absolutt ingen grunn. Vi er ikke den typen familie.»

16

«Jeg forstår frustrasjonen din. Jeg vil bare danne meg et tydeligere bilde.»

«Det finnes ikke noe bilde. Det finnes ikke noe bilde. Datteren min er blitt bortført, og vi venter på at dere skal gjøre noe med det …» Han tidde brått, som om det plutselig gikk opp for ham at han skrek. Han lente seg tilbake og pustet tungt, høyrød i ansiktet. «Jeg beklager.» Han dro en hånd gjennom håret. Han så sliten ut. Utslått. «Jeg er virkelig lei for det. Jeg mente ikke å ta det ut på deg. Det er bare det at du ikke kan forestille deg hvordan dette føles.»

For noen år siden, da han var ung og mer hissig, ville en slik kommentar ha gjort Caffery rasende – denne formodningen om at han ikke kunne vite hvordan det føltes – men med alderen hadde han lært å holde seg i skinnet. Jonathan Bradley visste ikke hva han snakket om, hadde ingen anelse – hvordan kunne han ha det? – så Caffery la hendene på bordet. Flatt, for å vise hvor uberørt han var. At han hadde full kontroll. «Hør her, Mr. Bradley, Mrs. Bradley. Ingen kan være hundre prosent sikker, og jeg kan ikke se inn i framtiden, men jeg er tilbøyelig til å ta en sjanse og si at jeg har en fornemmelse – en meget sterk fornemmelse – av at dette kommer til å få en lykkelig slutt.»

«Gode Gud.» En tåre trillet ned Roses ansikt. «Mener du det? Mener du virkelig det?»

«Det mener jeg virkelig. Faktisk …» Han smilte beroligende – og så sa han noe av det dummeste han hadde sagt i hele sitt liv. «Faktisk gleder jeg meg til å se bildet av Martha som blåser ut lysene. Jeg håper dere vil sende meg en kopi til oppslagstavlen min.»

Hayder-Borte_Layout 1 16.09.11 08.45 Side 1

Om Hud skrev avisene: «... nattsvermeraktig, krypende og uhyggelig ... bør leses i dagslys!»

Eva Nyhaug, Moss Avis «... denne forfatteren er virkelig en av de makabre jentene ... Skikkelig guffen bok.

Men spennende.»

Ingvar Ambjørnsen, Verdens Gang

Den tredje boken i serien om politidykker Flea Marley og etterforsker Jack Caffery.

En bil er nettopp meldt stjålet. Men dette er ikke noe vanlig tyveri: Bilen ble tatt fra eieren med makt av en maskert mann.

I baksetet satt en passasjer. Martha Bradley, elleve år. Hun er fortsatt savnet.

Et brev fra kidnapperen blir funnet neste dag, etterlatt på

Om Ritualer:

dashbordet i den stjålne bilen. «Det er i gang nå,» sier han,

BORTE

«og det kommer ikke til å holde opp sånn helt plutselig.» Jack «... med sans for intrikate sammenhenger og et skarpt blikk på organisert kriminalitet befester Mo Hayder stillingen som en av de mer spennende krimforfatterne i England.»

LHN, Bergens Tidende

Caffery vet at mannen vil gjøre det igjen – velge en annen bil

«... Hayder har ... stadig nye overraskelser i ermet ... et intrikat og ikke rent lite elegant uttenkt nett av hendelser ... forventningene til neste bok er skyhøye.»

Stavanger Aftenblad

etter manges mening. Og denne gangen aner han at noe er

er første gang.

En Jack Caffery-roman

Jack Caffery er en dreven politimann. Den beste i bransjen, forferdelig galt. For mannen som har tatt Martha, synes å ligge foran politiet – hele tiden.

BORTE

«Hayder skriver ikke for dem med frynsete nerver.»

Vi Menn

med et annet barn i baksetet. Og Flea Marley vet at det ikke

«Mo Hayders mest fengslende thriller så langt.»

Daily Mirror

Mo Hayder har skrevet åtte kritikerroste kriminalromaner og er oversatt til over tjue språk. Gyldendal har tidligere utgitt Ritualer og Hud, de to første bøkene i serien om politidykker Flea Marley og etterforsker Jack Caffery.

Mo Hayder har en mastergrad i film fra The American University i Washington DC og en mastergrad i kreativ skriving fra Bath Spa University i England.

Hun har arbeidet som bartender, sikkerhetsvakt, filmskaper, vertinne på en klubb i Tokyo og engelsklærer i Asia. Hun er bosatt i Bath.

www.mohayder.net