Roman
Anmelderne om Jenter i trær (2023): «Mesterlig.» Joakim Tjøstheim, Dagbladet
I en mørk og suggererende fortelling følger vi en ung jentes sårbarhet, og en forelskelse så besettende at det føles som å komme for nær solen.
«Får ein tolmodig med seg kvalitetane i språket, sit ein til slutt ikkje med ein ordinær slektsroman i hendene, men ein heilt unik ein.» Ingvild Bræin, Dag og Tid «… en roman som utpeker seg i årets norske bokheim, og som lover godt for et videre forfatterskap.» Elise Winterthun, Klassekampen
Barnas Hus
Heidi Mittun-Kjos (f. 1972) er født og oppvokst i Oslo. Hun debuterte som forfatter med romanen Områder av særlig betydning i 2021, etterfulgt av Jenter i trær i 2023.
Heidi Mittun-Kjos
En vårmorgen i 1989 ruller en stasjonsvogn inn mellom blokkene i drabantbyen. I bilen sitter en mann, en venn, et mørke. Mange vil bli trukket mot leiligheten hans, der alle regler opphører. Fire måneder senere går en jente ut i kvelden med gjengjeldelse i blikket.
«… ei gripande og svært velskriven bok.» Mai Lene Fløysvik Hæåk, Stavanger Aftenblad
Anmelderne om Områder av særlig betydning (2021):
Heidi Mittun-Kjos
Design:
Eivind Garlind Sillah-Guttuhaugen (One More Thing AS) Forfatterfoto: Martin R. Johansen Omslagsfoto: Stocksy
«Heidi Mittun-Kjos tar samtiden på kornet med suveren selvfølgelighet.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten «… en bok som er lett i steget, men som setter djupe spor, både fysisk, psykisk og emosjonelt.» Erik Engblad, Vårt Land
© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2026 1. utgave, 1. opplag 2026 Trykk/innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2026 Sats: Type-it AS, Trondheim 2026 Papir: 70 g Creamy 2,0 Boka er satt med 11/13,5 pkt. Sabon Omslagsdesign: Eivind Garlind Sillah-Guttuhaugen (One More Thing AS ) Omslagsfoto: Stocksy Sitater Har du sittet mjukere? Har du sett klarere?, side 152, er fra «Kvitebjørn kong Valemon» i Kvitebjørn kong Valemon og andre eventyr av P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe. Gyldendal, 1993. i henne våknet kjønnet (…) dette ville dyret, side 182, er fra Dyndkongens datter av Birgitta Trotzig. Gyldendal, 1986. forsiktigheten er en rik (…) beiler til, side 213, er fra Ekteskapet mellom himmel og helvete av William Blake, gjendiktet av Henning Hagerup. Kolon forlag, 2020. Forfatteren har lagt til ordet «stygg», utelatt i gjendiktningen. ISBN 978-82-05-60880-1 Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale. Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boka, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte. Se www.gyldendal.no
70140 Barnas hus – s. 4
03.09.2026 12:07
Heidi Mittun-Kjos
Barnas hus Roman
70140 Barnas hus – s. 3
03.09.2026 12:07
Let’s take a ride, and run with the dogs tonight In Surburbia You can’t hide, run with the dogs tonight In Surburbia Pet Shop Boys
70140 Barnas hus – s. 5
03.09.2026 12:07
den kvelden Se på jenta. Blank, skinnende jakke gjennom gatelyktenes hvite skrømt, som våker over det vesle sentertorget. Lykt for lykt driver hun vekk, her og nå femten år på fjerde dagen. Vinrød er jakka, posete bombete, hun ligner et eple med stilker til bein. Forbi butikken som er stengt, forbi videokiosken som er åpen, hun skal uansett ikke ha noe. Hun har nesten alt hun vil ha: ti prince mild i lomma på nenehcherryjakka, en barnekvinnekropp under klærne, nytt av året alt sammen. Jeg skal til Yasmin, har hun sagt til mora i nattkjole som ikke sier stort. Kors på halsen og ti kniver i hjertet; jenta juger folk rett opp i fjeset. Etterpå beinflyr hun ned trappene, hopper over de nederste trinnene før postkassene. I svevet tenker hun på hvor heldig det er at intelligensen i hennes tilfelle har gått i arv fra far til datter. Klakk klakk lyder det fra fottrinn som vil vekk. Sikksakk mellom måneblanke pytter. Blokkrekkenes vinduer er speil etter speil etter speil, avbrutt av en opplyst stue. Bak gardinene sitter gamle Annar og lurer på hvilken dag det er mens støvet faller og faller.
9
70140 Barnas hus – s. 9
03.09.2026 12:07
Hun ligner ingen, det er vanlig, men jenta vet det ikke og føler seg utvalgt. Til kamp, krig, strid, kjærlighetsbitt som hun er. Væpna som kastanjekapslene i trærne. På det ene øyet er hun blind av lengsel, dypt i pupillen på det andre gnurer en anklage. Hun kjenner den helt ned i det balstyrige hjertet. Jenta er en plastpose i vind, en sjanseseilas og en slump, likesom alle barn og fortellinger: overlatt til omstendighetene, tilfeldighetene. Herfra må vi stå last og brast med jenta, hun med en fortreffelig mangel på dømmekraft. Mora kommer oss ikke til unnsetning, mora sover i drabantbyen allerede. Nå svinger jenta til høyre. Inn på en sti, gjennom et skogholt, en snarvei, over en lekeplass og peiler målrettet mot oppgang 31B. Inn forbi postkasser og ned en trapp, fram til en dør uten skilt. Her blir hun stående, foran et nedlagt fantasitivoli. Ingenting skjer, selvfølgelig. Når man ikke gjør noe vesen av seg, pirker litt på neglebåndet, hva skulle skje da. Jo. En dobermannpinsjer innenfor døra, i stua, får ferten av noe og spisser de allerede spisse ørene. Den andre pinsjeren sover fortsatt på Helges lodne teppe. Enn så lenge, for jenta har bestemt seg. Dingdong. Når vi nå engang står her med jenta foran oss kunne man få lyst til å kaste litt rundt på tingene. Snu hennes skjebne abrupt. Peke henne hjem til mora og moras liv, opp i livmora, dytte henne inn der. Be mora prøve på nytt med denne jenta, og denne gangen med noe mer årvåkenhet. Det ville være å gjøre jenta og mora til jenta en tjeneste. Men jenta har vilje. Så synd. Sovende mødre har ikke. Så synd.
70140 Barnas hus – s. 10
03.09.2026 12:07
07.15, dagen etter Mora går rundt i leiligheten, men kvier for å ringe rundt. Hun leter ikke etter jenta i leiligheten, til det er jenta for stor. Jenta gjemmer seg ikke i leiligheten lenger, det slutta jenta med da mora slutta å lete. Jenta var ikke gamle jenta da leken var over, det kunne hun se på mora som lå gåen på sofaen om ettermiddagene. * Jenta kommer vel, sier mora til sitt bekymrede selv. Hvilken femtenåring er det som ikke kommer hjem, det hører man ikke ofte om. Nei. Hun vil gi det en time til. Mora er ikke typen til å ringe folk tidlig på morgenen, ikke sent om kvelden eller midt på dagen heller. Men ingen må la seg lure; det er solid bekymring i hvert skritt, om enn de ikke fører noe sted. Mora lar seg ikke lure; jenta er ofte sent hjemme, aldri borte hele natta. Mora kan trenge et spenningselement i livet. Det sier gamle fru Trøseth da mora to timer senere vasker ryggen hennes med svamp, noe mora ikke er satt til å gjøre som hun gjør likevel. Du er for ung til å være aleine, legger hun som ikke vil bli tiltalt ved fornavn til. Mora tenker, jeg 11
70140 Barnas hus – s. 11
03.09.2026 12:07
har deg og Jan og Edith og Annar og fullt opp. Mora sier, jeg har jenta. Til det fnyser fru Trøseth og drar seg opp av badekaret ved hjelp av vegghåndtaket, mest ved hjelp av kreftene til mora som hun ukentlig tærer på. Fru Trøseth er ingen spirrevipp, det omfangsrike gammelkjøttet skaper brottsjø i badekaret. Iblant kommer mora ufuktet fra det. Ikke i dag. Fru Trøseth peker mot håndkleet på veggknaggen. Hun vil ha det lagt over plysjtrekket på dolokket, som matcher den rosa matta under vasken. Fru Trøseth er vond i ryggen og vil sitte når hun tørkes, uten å fukte plysjtrekket med underlivet. Fru Trøseth vifter pekefingeren i våte lufta og jager mora opp i fart. Livet er her og nå, vet ikke du det, sier hun som løfter tunge hengebryster så mora får tørket godt og drysset babypudder på den rosasåre huden over ribbeina, noe mora ikke er satt til å gjøre som hun gjør likevel. I tiden mellom arbeidet hun har utført hos fru Trøseth, og arbeidet hun skal utføre hos Annar, går mora hjemom for å se etter jenta. Hun har syv minutter til rådighet, ellers kan Annar begynne å lure. Ellers får hun følgefeil i dagen hun må rette opp med slurvearbeid. Det er mye man kan si om henne, for det meste er det hun som sier det til seg selv. At hun sluntrer unna arbeidet har ikke blitt sagt av noen. Hun vil komme til rett tid og gå til rett tid, slik setter hun minst mulig avtrykk i andre. På vei opp trappa finner hun trøst i å ikke vite om jenta har kommet hjem. I de atten sekundene mora bruker på å haste opp tre etasjer, er sannsynligheten akkurat like stor for at hun er der som ikke. Det er ingenting i veien med
12
70140 Barnas hus – s. 12
03.09.2026 12:07
sannsynlighetsberegninga til mora, det er resultatet som ikke slår heldig ut. Mora går rundt og rundt i leiligheten, mora ser seg nå nødt til å ringe rundt. Hun fikler med den syvende sansen og finner ikke nummeret til Yasmin. Har hun skrevet det ned, nei, hun har kanskje ikke det. Nummeret til gutten med mopeden har hun ikke skrevet ned, det er hun sikker på. Hun kjenner ikke navnet hans, kjenner ikke foreldrene og vet ikke hvor han bor. Hvem rår over sånt. Ikke mora.
70140 Barnas hus – s. 13
03.09.2026 12:07
jenta Vi begynner her, juni 1989: i en drabantby, soveby, der jenta bor sammen med mora si, heretter bare kalt mora. Mellom dem har taushet blitt det nye språket, med unntak av når det sukkes høyt og tostemt. Jenta har i løpet av kort tid omplassert mora til en ubetydelig statist i tilværelsen sin. Den spiller seg nå ut på to vesentlige steder, hvorav ingen mora har tilgang til: inne i hodet på jenta og utenfor hjemmet deres. Skal du ut nå igjen, bruker mora å si til hun gir opp. For mora er livet inne, og for jenta og henne. For jenta er leiligheten tett som en tupperwareboks, hun vil ut der lufta er for alle, i drabantbyen. For slik er den: Her virker virksomme voksne et annet sted, fra åtte til fire eller fem, med unntak av mora som vasker seg gjennom timene, naboblokk for naboblokk. Man kan vel si det samme om hvilken som helst drabantby, koblet på en moderby som strekker armene mot periferien og frakter arbeidsfolk fram og tilbake gjennom mørke tunneler hvert kvarter. Infrastrukturen er sannsynligvis nokså lik. Opphopninger av barn samles i fellesinstitusjoner; barnehage skole svømmehall bibliotek. Fotballklubb og fritidsklubb. Opphopninger av uvirksomme voksne finner veien til bi-sentrumets fasiliteter. Krakker på torg, en kafé, 14
70140 Barnas hus – s. 14
03.09.2026 12:07
en pub, et legekontor, noen går luftetur, alene eller med hund. Andre sitter hjemme foran tv-en og holder seg oppdatert på nyhetsbildet i halvsanntid via tekst-tv, eller lar seg frakte langt vekk av underholdningsføljetonger som ruller i reprise. Om ettermiddagene spiser både virksomme og uvirksomme middag, om kveldene sovner de i en seng, eller i en stol og med haka på brystet, gjerne foran statskanalens nattlige dryss og sus. Hvis stolen er god. Hvis den som sitter i stolen er overarbeida eller underarbeida. Hver med sitt, drevet av muligheter og forpliktelse, eller dagdrømmende i mangel av det. * Fra jentas fjortenogethalvtårige perspektiv ser det sånn ut: Voksne kommer hjem fra jobb, nikker til naboen, før de går inn i en boligblokk som ligner en annen. Roboter ut og roboter inn i robotblokker, det er sånn hun ser det, godt hjulpet av fortellingen om Epp fra byen Oblidor; voksne i drabantbyen som representanter for gjennomsystematisert gjennomsnittlighet. Man kunne si det samme på vegne av hvilken som helst jente på fjorten år i 1989; døden var å bli som dem. I jakten etter å forme et jeg har hun sydd sine egne bukser, dramatisk storrutete og vide i beina, en blanding av new wave, punk og klovn. Hun påstår å føle et rødglødende hat overfor Margaret Thatcher, et hun ikke fullt ut kan redegjøre for … har jo sendt halve Storbritannia ut i arbeidsledighet er en setning hun må ha plukket opp, lånt og gjort til sin. Det er noe med sømmene i de selvsydde buksene som ikke stemmer helt, de strammer i skrittet når 15
70140 Barnas hus – s. 15
03.09.2026 12:07
hun sitter bak pulten på skolen, de svir, og hun holder dem ut. Det hender at medelever kommenterer buksene med blikket, da innkasserer hun en liten seier i det spede forsøket på å forme et jeg. Jeget leser Axel Jensen, jeget syr sine egne bukser. Slik er jentas selvforståelse på gode dager. Men vent, upåvirkelig er hun ikke. Venninna Yasmin må ta æren for at jenta begynner å røyke; hun som slipper ut en hvit sky elegant mellom vaselinblanke lepper og lar den gli oppover i ansiktet før hun snapper den tilbake og sender den ut i en tynn røyksøyle. Det er nå så, og ikke noe jenta ville innrømmet. Vås, ville hun trolig ha sagt til en sånn påstand: et ord hun har begynt å suge og smatte på, men vurderer å spytte ut av vokabularet. Dette semesteret tester hun det, med hell og uhell. På en ikke fullt så heldig dag hveser hun VÅS, da en skitten fantasi som inkluderer jentene i klassen, vipper ut av munnen på Lars. Ikke deg da, du høres ut som en bestemor fra svarthvittfilmer, svarer han henne til halvkvalte knis i klasserommet. Det treffer henne et sted som får ørene til å gløde rødt. Skammen sender henne på gangen, lang, tom og forvirrende. Vindusslissene øverst på veggene slipper inn et skarpt vårvinterlys som løfter taket, gjør henne liten. I en bås med tynne vegger som buler av hemmeligheter, tårer og tusjpoesi, blir hun sittende på dolokket til ørene er marsipanlyse igjen. Først skal hun gjennom en rekke ting som koker i henne: at Kris med den lange fine hestehalen er venn med en støvel som Lars, et mysterium; å holde ut den løpske rappkjeften hans, skrytehistoriene, fjeset med et legobrett av kviser over panna; 16
70140 Barnas hus – s. 16
03.09.2026 12:07
at Yasmin eier alle rom hun går inn i og gutter som måtte befinne seg i det rommet, inkludert Kris; at det foregår uten at Yasmin anstrenger seg noe særlig, et studium; når hun løfter det store håret med underarmen, fra den ene siden av hodet til den andre og blikkene som følger henne da, hvordan de forstrekker seg og stivner; at stemmen til Yasmin sprekker av flåsete aggresjon når hun liksomkrangler med gutter i skolegården; et faktum; at det er Yasmins offentlige jeg, et alle vil ha en bit av, også jenta, og at den erkjennelsen svir; at å tenke sånne tanker om bestevenninna avler enda en erkjennelse, om svik; at jentas egne triks ikke er rare triksene, er kronglete og setter henne i skyggen; rutebuksene, alle ordene, band ingen har hørt eller bryr seg om; at hennes valuta er ugyldig, det er som om hun møter opp på kasino med lommene fulle av sjokoladepenger. Verre: at hun, alene og uten Yasmin, ligner endelsene på tavla i klasserommet, et suffiks uten egenverdi. Sutretanker akkompagnert av trist munnspill fyller en stund det lille avlukket, men omsider blir jenta lei. Hun pusser nesa med stivt dopapir, og får samtidig tak i en litt lysere avslutningstanke: at hennes tid vil komme, at man kanskje må være litt eldre for å se henne ordentlig, som Nils. Du vet du, har han sagt, er en sånn som vokser deg flottere og flottere, bare vent. Nå har hun ikke tid til å vente lenger. *
17
70140 Barnas hus – s. 17
03.09.2026 12:07
Roman
Anmelderne om Jenter i trær (2023): «Mesterlig.» Joakim Tjøstheim, Dagbladet
I en mørk og suggererende fortelling følger vi en ung jentes sårbarhet, og en forelskelse så besettende at det føles som å komme for nær solen.
«Får ein tolmodig med seg kvalitetane i språket, sit ein til slutt ikkje med ein ordinær slektsroman i hendene, men ein heilt unik ein.» Ingvild Bræin, Dag og Tid «… en roman som utpeker seg i årets norske bokheim, og som lover godt for et videre forfatterskap.» Elise Winterthun, Klassekampen
Barnas Hus
Heidi Mittun-Kjos (f. 1972) er født og oppvokst i Oslo. Hun debuterte som forfatter med romanen Områder av særlig betydning i 2021, etterfulgt av Jenter i trær i 2023.
Heidi Mittun-Kjos
En vårmorgen i 1989 ruller en stasjonsvogn inn mellom blokkene i drabantbyen. I bilen sitter en mann, en venn, et mørke. Mange vil bli trukket mot leiligheten hans, der alle regler opphører. Fire måneder senere går en jente ut i kvelden med gjengjeldelse i blikket.
«… ei gripande og svært velskriven bok.» Mai Lene Fløysvik Hæåk, Stavanger Aftenblad
Anmelderne om Områder av særlig betydning (2021):
Heidi Mittun-Kjos
Design:
Eivind Garlind Sillah-Guttuhaugen (One More Thing AS) Forfatterfoto: Martin R. Johansen Omslagsfoto: Stocksy
«Heidi Mittun-Kjos tar samtiden på kornet med suveren selvfølgelighet.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten «… en bok som er lett i steget, men som setter djupe spor, både fysisk, psykisk og emosjonelt.» Erik Engblad, Vårt Land