Andres barn
Kamilla Danielsen
Andres barn
Tiden Norsk Forlag
1. utgave (1. opplag) 2025 © 2025 Tiden Norsk Forlag, Oslo et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS Materialet i denne boka er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffeansvar. Omslag: Julie Asplund Sats: Punktum Forlagstjenester Papir: 70 g Creamy 2,0 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2025 ISBN: 9788210060625 Bærekraft Tiden etterstreber en bærekraftig forretningspraksis også når vi velger trykketjenester og papir for bøkene vi utgir. Ta godt vare på boka, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte! Les mer på www.gyldendal.no
Til Thomas
I’ll be your demon daddy «Choreomania» – Florence + The Machine
FØRSTE FORSØK
Hun dama
Det første faren din sier så jeg kan høre det, er navnet mitt. Vi står i kø på Jernia, jeg foran ham, det er lørdag morgen like etter åpningstid, og jeg er ganske sikker på at det ikke er vondt ment, det er oftest ikke vondt ment. Det første navnet han gir meg, er et han påstår han ikke har brukt før, men jeg har allerede lært meg hvilke navn folk gir kvinner uten barn. Han sier: Hun dama er foran oss, det er uhøflig å snike i køen. Sett i ettertid var det vel allerede da jeg ble forelska i ham. Det var selvfølgelig hverken det lureste eller mest rasjonelle i øyeblikket, jeg hadde aldri sett ham før, men både du og jeg vet hvor lite fornuft spiller inn i en forelskelse. Jeg kan si at jeg angrer, at det var da jeg burde snudd meg og sprinta, men det ville ha vært en løgn, for uten faren din ville jeg aldri ha møtt deg, og du, Oda, er det beste som har skjedd meg. Etter at han sier navnet mitt, driver han med oppdragelse*, som så mange ganger før er han lei av å oppdra, men det er det som følger med konsekvensene av å ha for dårlig pokerfjes og for tidlig sædavgang. Han må oppdra hver gang du knyter deg i brystet hans, skriker, surrer ham rundt den lille, lille fingeren din, trekker 13
ham i jakka når du vil ha noe. Det plager ham at han ikke forsto hva det innebar å bli far før han hadde blitt det. Han snur seg til deg og sier: Du skal bli et godt menneske, gode mennesker sniker ikke. På Mallorca dør tjuefem turister i året fordi de faller fra balkonger i fylla. Det er vel noe sånt han vil at du skal unngå i fremtiden. Det han ikke vet, er at du allerede er et menneske, og at det er for sent. Det er det han har gjort til nå, som gjelder. Har han ikke fått det til nå, å gjøre deg god, kommer det aldri til å bli noe av. Jeg ser i butikkgulvet, står midt mellom to gulvfliser, er inne i de siste par dagene med sandaler fordi det hvert øyeblikk kommer til å bli kjøligere i været. Du har på deg rosa barnesko med borrelås, selv om jeg tror du er stor nok til å ha sko med knyting. Flere ganger senere kommer faren din til å si at han ikke vil gi deg flere utfordringer enn du allerede har, men jeg kan ikke se at du har så mange. Det jeg ser, er at han lager begrensninger for deg, at han ikke utfordrer deg nok. Og hvorfor gir han deg rosa sko når du kler grønt bedre. Er det fordi du har bedt om det? Du må forresten vite at alt jeg forteller deg nå, ikke nødvendigvis er helt sant, jeg forsøker, jeg forteller fra hukommelsen, men du må huske på at hukommelsen er svikefull, og at det fremdeles ikke finnes noen endelig konklusjon om hvem som eier historien om et menneskes barndom. Sånne ting tenkte aldri faren din over. Han var ikke en type med lange tankerekker, det var ikke derfor jeg falt for ham, han var mest bekymra for småting, som 14
at du skulle komme mellom oss fordi du ikke var min. Jeg kunne ikke fortelle faren din at jeg heller ikke hadde noe ønske om at du skulle være min, men du, du merka det nok uten at jeg behøvde å si et ord, for du var ikke bare et godt menneske, du var et oppvakt et. Det første jeg falt for ved faren din, var at han var deilig, deretter: at han hadde store, virkningsfulle bevegelser i kroppen. Mens jeg alltid hadde hatt problemer med å slå armene ut i lufta når jeg ble oppgitt over noe, var ikke det noe han ofret en tanke, han bare slo dem ut sånn og sa men hvorfor kan du ikke bare tenke litt enklere, og han så ut som en påfugl med vingeslag som ville vise seg frem for meg, bestemme, gjøre seg stor og viktig, på en måte jeg aldri hadde klart eller turt. Men der vi er nå, i køen på Jernia, har ikke faren din rukket å bli hverken bekymra eller oppgitt over meg i det hele tatt, nå står han bare der og er slående vakker. Han har langt på vei fått det til, å gjøre deg til det jeg er sikker på at jeg aldri ville klart; et godt menneske, for du former de små hendene dine til en ropert og hvisker opp mot ham, med en rar dialekt, du har en halvveis skarre-r: Hun dama er penere enn Jenny. Men så mister han det litt, han lar seg stresse av at jeg åpenbart får det med meg. Han får et rosa utslett på halsen mens han sier, med en stemme som kun en voksen kan merke at er en beklemt stemme, på kav østlandsk: Jenny er et barn, alle er penere enn barn. Han ser på meg mens han sier det, så smiler han unnskyldende. Jeg vet ikke helt hva han unnskylder 15
seg for, om det er for at du, ungen hans, påpeker mitt, en fremmed dame, sitt utseende, eller for at han farer med løgn i barneoppdragelsen. Det er ikke så lett å legge merke til på den korte tiden jeg ser på ham før jeg må flytte kroppen min fremover og vende blikket mot mannen i kassa som sier: Hva kan jeg hjelpe dere med? Siden jeg står der uten en eneste vare å betale for, er det vel naturlig å spørre om vi trenger hjelp. Jeg ser på faren din. Å ja, nei, jeg hører ikke sammen med dem altså, dessverre, sier jeg, og så nikker jeg mot deg som fortsatt stirrer på meg. Jeg sier så klart ikke dessverre, men det er det jeg tenker. Kassamannen unnskylder seg og sier at vi virka så sammensveisa, som en gjeng liksom. Jeg blir varm av tanken på at en fremmed mann i kassa på Jernia tenker at jeg kunne være en mor. Og ikke minst din mor, Oda. Vi likner ikke, ikke i det hele tatt, men jeg skulle ønske jeg hadde vært et så nydelig barn. Rødlig, langt hår med kraftig lugg. Mellomrom mellom de små fortennene som du snart kommer til å miste, nesten gjennomsiktige øyevipper og isblått blikk. Et blikk som hjelper den fregnete nesa di med å skinne. Faren din smiler, først mot kassamannen og så mot meg, holder deg på skuldrene. Han har også mellomrom mellom fortennene, og håret har han åpenbart arva av deg, eller omvendt. Det er samlet i en tykk knute i nakken, noen babyhår står ut langs hårfestet ved ørene. Når han vender hodet, får et par av hårstråene et grått skjær. Han har ikke tatt skjegget på en stund, han er flott uansett. Tenk å lage sin egen arving. 16